India og Sørøst-Asia 8252512089 [PDF]

Zitiervorschau

A. St. Langeland, Haakon Holmboe, Harald Munthe-Kaas

INDIA OG SØRØST-ASIA

■ Nasjonalbiblioteket Depotbiblioteket

DEN NORSKE BOKKLUBBEN

© J. W. Cappelens Forlag a-s 1989 Billedredaktør Anders Røhr

Satt hos Aktietrykkeriet i Trondhjem og trykt i Centraltrykkeriet Østerås A.s 1988 Omslag og bind ved Bjørn Roggenbihl ISBN 82-525-1208-9 (bd. 30) ISBN 82-525-1 175-9 (komplett)

Forord

Dette bindet, som behandler India og Sørøst-Asia, er i sin opprinnelige form skrevet av A. St. Langeland og Haakon Holmboe og utgitt i 1969. Langeland hadde skrevet avsnittet om India og utkast til avsnittene om Sri Lanka, Bakindia og Indonesia da han plutselig døde i 1966. Haakon Holmboe overtok da arbeidet og gjorde bindet ferdig. Boken ble planlagt som et supplementsbind til Carl Grimbergs «Menneskenes liv og historie», og forfatterne bestrebet seg på å videreføre Grimbergs fremstillingsform, hvor hovedvekten ble lagt på menneskenes liv. Bindet slik det presenteres i dag, er grundig revidert og supplert av Harald Munthe-Kaas som også har skrevet på nytt de avsnitt som behandler tiden etter Den annen ver­ denskrig. Revisjonen har til dels også omfattet det forrige århundres historie i Indonesia og Malaysia, samtidig som stoffet er disponert på en annen måte enn før. De fem ASEAN-landene, Thailand, Malaysia, Singapore, Indo­ nesia og Filippinene er denne gang behandlet som en en­ het, og avsnittet om Filippinene er i sin helhet nytt. For de aller siste års begivenheter i India og Sørøst-Asia vises til Erling Bjøls avsluttende bind i serien — nr. 32 — «Vår tid». Den norske Bokklubben

Innhold

INDIA ................................................................................. Eventyrlandet.................................................................. Induskulturen.................................................................. Arierne — krigere og diktere ........................................... Hindusamfunnet tar form................................................ Religion og filosofi ............................................................ Jainisme og buddhisme........... ....................................... Persere og hellenere.............................................. Mauryakongenes rike ..................................................... Mørke århundrer............................................................. En turist i India omkring 400 e. Kr................... De siste nasjonale storkonger........................................ Tyrkiske herskere ............................................................ Halvmånen over India..................................................... Nærbilder av India omkring 1300 ................................. Mogulriket ..........................................

10 æ 16 29 38 45 56 64 69 85 90 96 108 114

Babur og Humayun, 124. Akbar den store, 133. Jahangir ogShahJahan, 148. Aurangzcb, den siste store mogul, 157.

De som kom først ................................

167

Portugiserne, 167.

Nye kolonimakter .................................... •••••................. 175 Engelskmenn og nederlendere, 175. De ostindiske kompa­ nier grunnlegges, 178. Dupleix og Clive, 188.

Britene erobrer India ..................................................... 204 «Det afghanske eventyr», 217.

Britisk styre i India ................... •........................... Sepoy-opprøret................................................................ India våkner.................................................................... Mot swaraj .......................................................................

220 234 250 262

Gandhi og Nehru, 265.

Deling og uavhengighet.................................................. Utviklingen i India ................................ Et problemfylt Pakistan ....................-........................ Bangladesh — en trang fødsel ......................... •••••

276 280 29/ 305

SRI LANKA.................................................................... 311 Indisk ekspansjon ........................................................... 311 Den eldste tid.................................................................. 312 Kunst og kultur, 329.

Marco Polos beretning................................................... Portugiserne kommer .................................................... Nederlenderne overtar................................................... Slutt på det nasjonale kongedømme............................ Fredens hundreår............................................................ Krig og uavhengighet .....................................................

336 341 351 358 363 375

BURMA........................................................................... Den eldste tid.................................................................. Strid med nabostater...................................................... Britiske handelsinteresser.............................................. Under japansk okkupasjon ............................................ Mot selvstendighet..........................................................

386 386 391 401 412 414

INDOKINA .................................................................... 423 Et splittet land................................................................. 423 Funan-riket og khmer-folket......................................... 428 Angkor Vat og Angkor Thom, 431.

Khmer-folkets naboer.................................................... 436 Laos.................................................................................. 445 Fransk koloni, 451. Laos blir igjen selvstendig. 454.

Kampuchea..................................................................... 458 Vietnam ........................................................................... 466 Kinesisk protektorat, 470. Uavhengig stat, 472. Under fransk styre, 485.

Etter Den annen verdenskrig........................................ 489 Løsrivelsen, 489. USAs krig, 493. Kampuchea, 504.

ASEAN-LANDENE....................................................... 512 Thailand....................................................................... 513 En ny æra, 517. Etterkrigstiden, 533.

Den malayiske verden ................................................... 543 Kolonitiden, 561. Nederlenderne kommer, 567. Ostindiakompaniets vekst og tall, 580. Gryende nasjonalfølelse, 595. Filippinene, 600. Indonesia, 610. Malaysia og Singapore,

KART India og Sørøst-Asia i vår tid........................................ India omkr. 330-250 f. Kr.............................................. Gupta-riket omkr. år 400 .............................................. India omkr. 1400 ........................................................... Handelsveier i Asia ....................................................... India under Babur og Akbar......................................... Portugisiske besittelser i begynnelsen av 1500-tallet. Sjøveien til India........................................................ Europeiske besittelser i India omkr. 1700 .................... India 1752 ..................................................................... India 1858 ..................................................................... Sri Lanka (Ceylon) ........................................................ Indokina 1900 ............................................................... Bakindia ........................................................................ Indokina 1294 ............................................................... Indonesia ....................................................................... Indonesiske middelalder-riker .....................................

8 65 91 103 115 128 167 180 193 251 319 407 427 439 544 550

India

EVENTYRLANDET

Så lenge europeerne har kjent til India, har dette landet stått for dem i eventyrets glans. De har forestilt seg at lan­ det eier ufattelige rikdommer av gull, edelstener og andre kostbarheter. Og det er riktig at deler av India gjennom visse perioder har arbeidet seg opp til velstand, og at enkelte fyrster har samlet store skatter og har levd i yppig prakt. Men landet er ikke særlig rikt fra naturens hånd, og gjennom årtusenene har det gang på gang vært utsatt for invasjoner av plyndrende og utbyttende erobrerfolk. I dag, med en folkemengde på over 500 millioner, med stor mangel på dyrkbar jord og med en svakt utbygd industri, er India et fattig land. Men med sine mange praktfulle fortidsminner, med sin skiftende natur og sitt mangfol­ dige folkeliv, er India fremdeles et eventyrland. India er landet sør for Himalaya-fjellkjeden og dens ut­ løpere. I lange perioder har Afghanistan og Baluchistan hørt med til India, likeså småstatene på sørskråningen av Himalaya. I øst dannet Brahmaputra lenge en grense, men med tiden kom også Assam til å bli regnet for indisk om­ råde. Burma hører ikke til India, selv om landet en tid ble administrert av britene som en del av deres indiske rike. (Kart side 8.) Landet har fått sitt navn etter den store elven Sindhu som romerne kalte Indus, og som renner fra fjellene i fem hovedarmer gjennom det fruktbare Punjab («Femflodlandet») for å samle seg til en strøm gjennom det temme­ lig golde Sind. Øst for Indus er det ørkener og temmelig Ved særlige anledninger blir ennå Indias eventyrlige rikdommer demonstrert, som ved denne prosesjonen, der en indisk fyrste rir fram på en fem tonns elefant, overlesset med perler, gull og edelstener.

Den mer enn 3000 km lange elven Indus, eller Sindhu som den heter på sanskrit, har sitt utspring i Tibet. Dette bildet er fra del nordlige Punjab hvor elven forlater fjellene og nærmer seg det store fruktbare slettelandskapct.

ufruktbare områder, men langs Indias annen store elv, Ganges, er det vide sletteland med rik jord. Sør for elveslettene strekker de nokså lave, men uveisomme Vindhya-fjellene seg nesten tvers over India, og fortsetter i fjellplatåer sørover mot spissen av halvøya. Dette fjellplatået er skåret opp av daler langs store elver, som nesten alle renner fra de vestlige Ghat-fjellene mot øst til Bengalbukta. Deler av elvedalene og kystslettene i øst er også fruktbare områder. Klimaet i India er preget av høy temperatur og av sterk nedbør i visse årstider, bestemt av monsun-vindene, med

EVENTYRLANDET

13

tørkeperioder resten av året. Store deler av landet er av­ hengig av kunstig vanning for jordbruket. Det veldige landområdet som utgjør India — fra 1971 statene India, Pakistan og Bangladesh — er nesten like stort som Europa når vi ikke regner med Sovjetunionen. Og det er på mange måter like uensartet i natur og befolk­ ning, ja i virkeligheten langt mer mangfoldig enn Europa. Den største del av befolkningen, med hovedtyngden i de nordlige elveslettene, er indo-europeisk, men den eldre folkegruppen, dravidene, er også tallrik. I de fire sørindiske statene Mysore, Andhra Pradesh, Madras og Kerala er denne gruppen helt dominerende. Spredt i utilgjenge­ lige fjellstrøk i nord og sørvest og i urskogene på Deccanhalvøya finnes også rester av eldre folk, som helt opp i vårt hundreår har levd på steinaldernivået. Til dette kom­ mer utallige innslag av andre folk: mongoler, tyrkere, per­ sere, arabere, jøder og europeere, for bare å nevne noen av dem. På grunn av kastevesenet er ikke befolkningen blitt så blandet gjennom århundrene som i andre land, og det er ennå ganske skarpe skiller mellom folkegruppene. Derfor finnes det også et stort antall forskjellige språk i India. Den viktigste språkgruppen er indoeuropeisk, med hindi som det sentrale. Men i Sør-India tales de dravidiske språk — tamil, telugu, kanaresisk og malayalam — av omkring 100 millioner mennesker, og i nordøst er det godt og vel 3 millioner som taler munda-språkene. I alt regner man med mer enn 100 forskjellige språk i India, og disse språkene er transskribert på i alt tolv temmelig ulike alfabetsystemer. Blant disse språkene er det ikke bare de indo-europeiske — først og fremst sanskrit — som har båret kulturen. Også de dravidiske språk har en rik litteratur, som fortsetter i vår tid. Det er et eiendommelig trekk ved India at dette store landet, tross kastevesenet og splittethet i natur, befolkning og religion — i motsetning til Kina — har hatt en enestå­ ende evne til å absorbere og integrere kulturimpulser utenfra og gjennom denne prosess likevel har kunnet be­ vare sin kulturelle enhet og sitt særpreg.

EVENTYRLANDET

15

Bare i kortere perioder har landet vært noenlunde poli­ tisk samlet. Gjennom storparten av sin historie har det bestått av en mengde stater. Og likevel har det alltid eksi­ stert en klar og bevisst oppfatning av India som en enhet. Fra gammelt av ble landet kalt Bharata-Varsha, dvs. Bharatas land — Bharata var en sagnkonge. Og den gamle veda-kulturen, som dannet grunnlaget for hindureligionen, bredte seg over hele det indiske området, også blant de dravidiske folkene. De senere religionsdannelser, i første rekke buddhismen og jainismen, har sine røtter i den gammelhinduiske religion og filosofi, og skiller seg ikke i sin opprinnelige form stort fra den. Da langt senere islam vant mange tilhengere i India, var heller ikke mot­ setningen større enn at de to hovedreligionene kunne leve side om side og befrukte hverandre. Det er klart at den høyt forfinede indiske kultur og reli­ gion aldri kunne bli åndelig eiendom for mer enn en få­ tallig elite. Men gjennom århundrene sivet hovedtankene og spesielt de etiske normer ned gjennom samfunnslagene, slik at de kom til å prege hele det indiske folk. Den indiske filosofi og religion har alltid lagt hoved­ vekten på det enkelte individs åndelige forløsning, og har bevisst nedvurdert det dennesidige, det praktiske og sosiale liv. Derfor har denne kulturen vist liten sans for historie. Så sent som etter 1100 blir de første krøniker nedskrevet på indisk språk, og først i de siste hundre år har det eksi­ stert en virkelig indisk historieskrivning. Derfor er det svært magert med kildemateriale til Indias eldre historie. Riktignok har vi bevart omfattende litte­ rære tekster som kanskje går tilbake til omkring 1000 f. Kr., men de gir svært få og spredte opplysninger om his­ torien. Fra omkring 500 f. Kr. finnes det en del persiske, hellenske og romerske opplysninger, og fra 200-tallet f. Kr. finnes innskrifter på søyler og klippevegger. Også gamle mynter kan fortelle en hel del. Fra tiden omkring Kristi fødsel og helt opp til vår tid har reisende skrevet skildReligionen har alltid spilt en stor rolle for de indiske folk, og til alle tider har det vært oppført storslagne, rikt utsmykkede templer til gudenes ære. Dette finnes i Thanjavur i Sør-India.

16

INDIA

ringer og beretninger fra India. De viktigste og mest inte­ ressante er de som ble skrevet av kinesiske pilegrimer på besøk i Buddhas hjemland (se side 85 ff). I det hele står utforskningen av Indias historie ennå bare ved sin begynnelse, om enn enkelte perioder er klart belyst.

INDUSKULTUREN Etter at menneskene i flere hundre tusen år hadde levd et primitivt liv som samlere og jegere og hadde måttet nøye seg med grove redskaper av stein, tre og bein, kom det mer fart i utviklingen omkring år 5000 f. Kr. En for­ bedret teknikk førte til bedre redskaper og våpen, og men­ neskene begynte å dyrke jorden og holde husdyr. Til å begynne med var jordbruket primitivt. Stammene svidde av skogen og dyrket korn, men når jordstykket ble utarmet, måtte de dra videre og finne ny, fruktbar jord. Dette jordbruket, som ble supplert med husdyrhold og jakt og fiske, kunne ikke bli noen overskuddsnæring, så lenge det ikke kunne drives intensivt. Men for 5-6 tusen år siden fant noen ut at jorden langs elver som årlig hadde flom, bevarte sin fruktbarhet og gav stort og stadig utbytte. Disse fruktbare elveslettene var oppfylt av sump og jungel, og det var en imponerende innsats å rydde og dyrke dem — noe som først var mulig da vannet sank og delta-landene ble liggende tørre — for ca. 6000 år siden. Når det først var gjort, ble det skapt jordbrukssamfunn som gav overskudd og dermed grunn­ lag for andre yrker enn bondens. På den måten oppstod det bysamfunn med høyt utviklet teknikk, arkitektur, kunst, administrasjon og handel. Det er sannsynlig at denne nydannelsen først fant sted ved Eufrats og Tigris’ nedre løp, i Surner. Snart fulgte Egypt eksemplet. Og omtrent samtidig ble det skapt til­ svarende høykulturer langs Hwang-ho og langs Indus. I dag er slettelandet langs Indus’ nedre løp — landska­ pet Sind — for en stor del gold ørken. Men det var frukt-

INDUSKULTUREN

17

bart land med tilstrekkelig nedbør og med rik vegetasjon inntil noen hundre år før vår tidsregning. I dalene i det østlige Baluchistan var det noe etter 3000 f. Kr. oppstått små bondesamfunn som tydelig var påvir­ ket av den sumeriske kultur. Omkring 2500 f. Kr. ser det ut til at disse folkene våget seg ut på slettelandet langs Indus og dens sidearmer i Punjab og grunnla byer med basis i intensiv dyrkning av jorden. Som i andre områder, hvor elvene har årlig flom, var det nødvendig å regulere vanntilførselen med et innviklet kanalsystem, og dette forutsatte en sterk sentralisert statsmakt. Uten at vi kjen­ ner noe til hvordan dette riket kom i stand, vet vi at det fra omkr. 2500 f. Kr. var et samlet statsområde som strakte seg fra Himalayas skråninger i nord til Det ara­ biske hav i sør, med utløpere langs kysten i vest mot Den persiske bukt, og i sør henimot det nåværende Bombay. Det er en riksdannelse som vi knapt har noe sidestykke til før det romerske keiserrike. Merkelig nok hadde riket to hovedsteder, Harappa i nord ved elven Ravi (som er en sideelv til Indus) og Mohenjo-Daro i sør. (Dette er de moderne navn — vi vet ikke hva de to byene het i sin glanstid.) Det er ca. 600 km mellom de to stedene, men de var forbundet ved elvene. Dette mektige riket visste vi ikke noe om før omkring 1920, da det kom i gang planmessige utgravninger. Men allerede tidligere hadde britene hatt føling med de gamle byene. Under anlegget av jernbanen Multan-Lahore i 1850 hadde en ingeniør forsynt seg med gammel murstein fra en stor haug ved Harappa for å bruke den til fyllmasse. Under arbeidet ble det funnet ting som tydelig var meget gamle, og en del av dem ble tatt vare på av en britisk offi­ ser som på sine eldre dager ble arkeolog. Han forstod at haugen ved Harappa skjulte viktige hemmeligheter, men det skulle ennå gå nesten 70 år før den ble undersøkt. I de siste 25 år er det foretatt omfattende utgravninger i hele Sind- og Punjab-området, og det er funnet tallrike byer som har hørt inn under det gamle Indus-riket. Først og fremst er de to hovedstedene, Harappa og MohenjoDaro, utforsket, og selv om det står mye arbeid igjen, vet

En gale i Mohenjo-Daro med husmurer av brent teglstein i standardi­ sert størrelse. De fleste av husene i byen var i to etasjer.

vi i dag atskillig om denne eiendommelige og interessante kulturen. Byene var bygd av brent murstein, ikke som i Surner bare av soltørket leire. Det skyldes trolig at den store ned­ børen i Indus-området gjorde det nødvendig med et solidere bygningsmateriale. Flere ganger er byene blitt ødelagt av flom, men hver gang er de blitt bygd opp igjen etter nøyaktig samme, regelmessige grunnplan: rektangulære kvartaler med rette, opptil 10 meter brede hovedgater og med smale smug og ganger mellom de enkelte husene. Disse husene var bygd omkring en gårdsplass, med tiapp opp til en annen etasje eller til et flatt tak. I de bedre husene var det baderom, med avløp til kloakk i gaten utenfor. Det var også søppelutkast til en mursteinsbinge på utsiden av veggen, og vi må tenke oss at disse bingene regelmessig ble tømt av et offentlig renovasjonsvesen. Gjennom hele byen var det tildekkede kloakkei under ga-

INDUSKULTUREN

19

tene, med septiktanker og avløp. Denne sans for hygiene og denne sanitærteknikk er noe helt enestående i oldtiden før romerne. Vi må tro at den hadde en religiøs bakgrunn. På flere steder i byen var det brønner, private og offent­ lige, foret med murstein. Rundt disse brønnene er det fun­ net rester av utallige drikkekar, noe som viser at innbyg­ gerne hadde samme tabu som tilhengere av hindureligionen fremdeles har: det må ikke drikkes to ganger av samme kar. Både Harappa og Mohenjo-Daro hadde sin akropolis. De var bygd på et ca. 10 m høyt fundament av murstein og hadde forsvarsmurer og tårn, foruten trapper og porter som tydelig var beregnet for høytidelige prosesjoner. I borgområdet i Mohenjo-Daro er det gravd ut flere bygninDisse høye «fabrikk-pipene» i Mohenjo-Daro er i virkeligheten brønner, som ble gravd ned gjennom tidligere bygningslag og bare såvidt rakk opp til overflaten av det øverste laget. I Mohenjo-Daro har arkeologene gravd seg gjennom i alt syv lag med bebyggelse.

20

INDIA

Denne gudekongen — eller «Prestekongen» som den også kalles — fra omkr. år 2000 f. Kr. er en av de få steinskulpturene som er bevart fra Mohenjo-Daro. Den ca. 18 cm høye bysten viser en mann med velplcict skjegg, glaltbarbcrt overleppe og med håret samlet i en knute i nakken.

INDUSKULTUREN

21

ger. En av dem ser ut til å ha vært et slags forsamlings­ hus. Det er vel 25 m i firkant, og taket har vært båret av 20 mursteinssøyler. Et annet hus ser ut til å ha vært skole eller et mindre forsamlingslokale. Det mest interessante er likevel badet. Det er et basseng av murstein tettet med jordbek, omkring 13 m langt, 8 m bredt og nesten 3 m dypt. Ned i bassenget førte en trapp, og rundt det var det en søylegang og små avlukker. I Harappa har man også funnet store kornmagasiner. Foran disse finnes en rekke sirkelformede «arbeidsgulv» vel 3 m i tverrmål, hvor man ennå kan se slitasjen på mursteinene av de bare føttene til arbeiderne som knuste kornet til mel i solide trekar midt i sirkelen. Denne primi­ tive form for «mølle» er fremdeles i bruk enkelte steder i orienten. Nær kornmagasinene og arbeidsplassene var det boliger for arbeiderne: trange triste båser som tyder på at det har vært slaver som bodde der. Ikke langt fra har man funnet rester av smelteovner for metallarbeid — og kanskje for keramikk — som også åpenbart har vært drevet halvindustrielt. Jordbruket, som har vært rikets bærende næringsvei, omfattet vesentlig dyrking av hvete og bygg. Dessuten har det vært dyrket bomull, og vi må anta at bomullsvarer har vært den viktigste eksportvare. Av husdyr fantes zebukveg, bøffel, geit, sau og svin. Som trekk- og lastedyr ble dessuten anvendt esel, dromedar, hest og elefant. Selv om iallfall oksen ble dyrket som et hellig dyr, er det åpenbart at innbyggerne har spist kjøtt. Hunder og katter var van­ lige, noe vi har et pussig vitnesbyrd om i avtrykkene på noen murstein som ennå ikke var brent. Der kan vi se potene til en hund som har jaget en katt. Kobber ble brukt til våpen, redskaper og smykker. Det inneholder som regel en del nikkel, men bare små meng­ der tinn. Dette tyder på at det har vært anvendt slik det forekommer i naturen i Rajputana, og at det ikke har vært planmessig blandet. Sølv og gull forekommer også i smykker og prydgjenstander. Selve teknikken i bearbeidel­ sen av metallene stod høyt. En levende og morsom liten

22

INDIA

Bronsestatuett av dan­ sende pike fra MohenjoDaro. Statuetten er bare 10 cm høy, men gir et særdeles levende bilde av den slanke og smi­ dige slavepiken midt i en hvirvlende dans.

statuett av en dansepike viser at man har kjent den så­ kalte cire-perdue-metoden til å støpe bronse. Noe helt særpreget for Induskulturen er de segl (signeter) som er funnet. De er gravert på kvadratiske plater av steinsorten steatitt og er som regel prydet med kunst­ ferdig utførte bilder av dyr. De ble brukt til å stemple i mykt materiale. Foruten dyrebildene hadde de også korte skriftbilder. Denne skriften, som ellers bare finnes i korte bruddstykker på noen ganske få gjenstander, består av trefire hundre tegn, som åpenbart opprinnelig har forestilt gjenstander — altså en slags rebusskrift. Skriften ble i 1969 påstått tydet av en gruppe finske språkforskere og matematikere under ledelse av Asko Parpola. Ved hjelp av datamaskiner og skarpsindig forskerinnsats har de kunnet vise at Indusspråket er beslektet med de dravidiske språk

INDUSKULTUREN

23

i Sør-India. De mener videre at skrifttegnene er laget etter modell av et eldre sumerisk system som Indus-folkene har fått kjennskap til gjennom handelen med Mesopotamia. Et eiendommelig trekk ved Induskulturen er dens uniformitet, både i tid og sted. Således var det, med små avvik, standarddimensjoner på murstein alle steder i det store riket, og et enhetlig vekt- og målesystem, bygd på 16-tallsystemet (som man ennå har minne om i India, idet en rupi inntil 1957 var delt i 16 annas). Lengdeenhetene var en fot på ca. 13 tommer og en alen på ca. 20,5 tom­ mer — mål som går igjen i Europa helt opp i vår egen tid. Det er tydelig at innbyggerne i Indus-byene har stått i handelsforbindelse med Surner og Akkad i Mesopotamia. Eksportvarer var, foruten bomullstøyer, elfenben, finere tresorter (som kom fra Himalayas sørskråninger), påfugler, aper og en rekke andre ting, bl. a. kosmetika, som var en viktig vare for fire tusen år siden. Det ble eksportert velluktende oljer eller salver i fint utskårne små steinkar, og et av disse ble funnet i graven til den sumeriske dronningen eller yppersteprestinnen Sjubad under sir Leonard Woolleys utgravninger i Ur i 1926-28 (se bd. 1, side 386 ff). Funnene forteller litt om religionen, som synes å ha vært temmelig sammensatt. På den ene side finnes spor av fruktbarhetsdyrkelse med tilbedelse av en Moder-Jord-

Et av de eiendommelige seglene (signetene) som det er funnet mer enn 1200 av ved MohenjoDaro.

24

INDIA

Forsøk på en rekonstruksjon av Mohenjo-Daro. Brede hovedgater i nord-sør-rclning krysses i rette vinkler av øst-vest-gående gater, og danner ca. 400 x 200 m store kvartaler. Mohenjo-Daro er det eldste eksempel på regulær byplanlegging man kjenner.

INDUSKULTUREN

25

Denne ca. 10 cm høye statuetten i kalkstein fra omkr. 2400-2000 f. Kr., som er funnet ved Ha­ rappa, viser en dansende guddom. Hodet, armene og kjønnsorganene var forarbeidet i løse deler og festet med tapper til huller i kroppen. De er derfor gått tapt. Bryst­ vortene er sementert fast.

gudinne og av fallossymboler. På den annen side finner vi fremstillinger av en gud som bare kan være den senere indiske Shiva, i ett tilfelle sitter han endog i yoga-stillingen med korslagte ben, og er omgitt av fire dyr — noe som peker hen mot den senere buddhisme. Det er også tegn på at pipaltreet (det hellige fikentre) allerede da ble regnet for hellig. Hvem var disse folkene som plutselig skapte en slik høyt utviklet teknisk kultur? Så lenge deres skrift og språk ikke er tydet — noe som for øvrig vil bli vanskelig, da det bare er få og korte innskrifter å arbeide med — kan vi ikke gi noe sikkert svar. Undersøkelse av likrester tyder på en sammensatt befolkning, vesentlig av noenlunde samme type som den vi finner i Nord-India i dag. De må ha vært fremmede innvandrere, som kom med en fullt utviklet kultur, og underkuet den dravidiske befolkning og tvang

26

INDIA

den til å dyrke jorden for seg. Vi må tro at de er kommet vestfra eller nordfrå. Blant likene har man også funnet noen som er av «proto-australoid» (også kalt pre-dravidisk) type. De er små av vekst, langskallede og har bred, flat nese og fremstående lepper. De er åpenbart i slekt med de primitive stammene som finnes på enkelte avsides ste­ der på den indiske halvøy fremdeles, og som vi også kan treffe blant de laveste kastene. I motsetning til samfunnene i Mesopotamia var Indusriket merkelig stillestående. Vi kjenner det bare som fullt utviklet, og det ser ikke ut til å ha forandret seg merkbart gjennom de 700-1000 år det bestod. Samfunnet virker uhyggelig effektivt, men lite nyskapende. Teknikken i arkitektur og kunst stod høyt, men sansen for estetiske verdier synes å ha vært ringe. Mens Ur, Babylon, Memfis og Theben var praktbyer, må Harappa og Mohenjo-Daro ha vært uskjønne og kjedelige. Det finnes ikke noen form for monumentalkunst, ingen praktfulle templer eller gude­ bilder, ingen overflødig utsmykning, ingen muntre innslag

I Harappa har man fun­ net et brettspill som muligens kan være en forløper for sjakkspillet. Iallfall er det et av de eldste brettspill man har funnet.

INDUSKULTUREN

27

— alt var slette mursteinsvegger. Det eneste forsonende drag er noen få skulpturer, atskillige vakre smykker og morsomme leker, som f. eks. små kjerrer, dyr og fløyter i form av fugler, alt i keramikk, og endelig forskjellige spill som terninger og en slags «sjakk». Gjennom århundrene later det ikke til at riket har vært utsatt for farer utenfra — før katastrofen kom. Våpnene tyder ikke på høy krigsteknikk (f. eks. synes sverdet å ha vært ukjent), og vi må tro at folket var helt avvent med krig og derfor temmelig hjelpeløse da det dukket opp fien­ der vestfra. Men det er også tegn på at betydelig forfall hadde satt inn og at økonomien sviktet. Dette kan henge sammen med en klimaforverring. Til den enorme frem­ stillingen av murstein og metallvarer trengtes veldige mengder brensel, og slettelandet ble trolig avskoget, noe som igjen førte til tørt klima og forringelse av jorden. Med svakere økonomi var det også vanskelig å holde demninger og vanningskanaler i stand. Langsomt brøt hele grunnlaget for byenes velstand sammen. I Harappa og Mohenjo-Daros siste dager har det bredt seg angst og beven, og det er funnet mange skatter av smykker og andre kostbarheter som eierne har gjemt bort og som døden har hindret dem i å finne igjen. Ett enkelt slikt skattefunn har likevel en annen bakgrunn: Under slaveboligene i Harappa var det boret et nesten tre meter dypt hull, hvor man har funnet nesten 500 gjenstander av gull og en rekke andre kostbare gjenstander, som må være stjålet. Kanskje en eller flere av slavene, under panikken, har greid å komme seg inn i byen på innbruddstokt, og har drømt om å rømme med rikdommen? Slutten er kommet temmelig brått til Indus-byene, på en måte som minner om det minoiske Kreta-rikets under­ gang omtrent på samme tid, dvs. omkr. 1500 f. Kr. Byene er stormet og brent, og innbyggerne — menn og kvinner, barn og gamle — er blitt myrdet overalt, i hus, trapper og gater, hvor de ble liggende i nesten tre og et halvt tusen år. En mann ble hugd ned mens han prøvde å flykte med en diger elefant-tann i armene — et nesten rørende avslutningssymbol for den materialistiske kulturen.

28

INDIA

Disse to skjelettene fra Mohenjo-Daro ble funnet i kroken av en smal gate, hvor de ulykkelige menneskene antagelig har forsøkt å gjemme seg for inntrengerne. Noen av de hodeskaller som er funnet, viser merker etter økse- eller sverdhugg.

Erobrerfolket har hatt en lett oppgave. Deres formål var, iallfall i første omgang, plyndring og rov, ikke boset­ ning. Med tiden ble det bygd byer igjen på flere av de gamle tomtene, men den stolte og selvgode Induskulturen var knekket for alltid. Når elementer i den finnes igjen i senere indisk historie, er det ved indirekte overføring. Som så ofte i historien ble seierherrene med tiden over­ vunnet av de beseiredes høyere kultur, men de tilførte den elementer av sin egen. Dette at Induskulturen har vært et isolert fenomen, svakt påvirket av, men på ingen måte importert fra kultur­ samfunnene lenger vest, gjør den til noe særpreget og ekte indisk, til et rikt og merkelig forspill i Indias dramatiske historie.

29

ARIERNE - KRIGERE OG DIKTERE

De barbarer som knuste Induskulturen, var temmelig sikkert det folket som kalte seg arier. De kom vestfra, og deres vandring var et ledd i den store bevegelse blant indoeuropeiske folk omkring midten av 2. årtusen f. Kr. For tidsrommet fra deres kamper i Indusdalen til om­ kring 500 f. Kr. har vi svært lite kildemateriale å bygge på. Det eneste er ariernes diktning, først og fremst den myteog heltediktning som oppstod nettopp i forbindelse med kampene i Nordvest-India. Den eldste av disse diktsamlingene, Rigveda, forteller om stormingen av byer og festninger i et land bebodd av vantro mørkhudede folk, hvis urbane skikker og ukrigerske innstilling blir omtalt med den største forakt. Rig­ veda, som består av over tusen enkeltdikt eller hymner av nokså blandet innhold, er i omfang like stor som Iliaden og Odysseen til sammen. Antagelig er den blitt til på 1300-tallet f. Kr. eller muligens noe tidligere. Teksten er skrevet på sanskrit, som danner utgangspunktet for alle de ariske språk i India i dag. Veda-diktningen fortsatte i tre andre samlinger: Sa ma­ ve da, som angir «melodiene» til diktene i Rigveda; Yajurveda, som inneholder offerbønner og en del prosastoff; og Atharvaveda, som bl. a. inneholder magiske hymner med primitive trylleformularer o. 1. Disse veda-samlingene kom til å danne grunnlaget for den senere utvikling av indisk religion. Delvis med unn­ tak for den siste, ble de betraktet som hellige bøker. Teks­ tene måtte ikke vanhelliges ved å festes i skrift, derfor ble en del av dem først skrevet ned sent på 1700-tallet og i begynnelsen av 1800-tallet, da britene ble oppmerksomme på den gamle indiske litteraturen, og begynte å studere sanskrit. Tekstene ble lært utenat og overlevert fra slekt­ ledd til slektledd innenfor prestekasten, brahmanene. Da de fleste tekstene er i innviklet bunden stil, lot de seg ikke lett forvanske. Dessuten ble det lagt vekt på å memo­ rere dem med pinlig nøyaktighet, for ellers kunne de ha farlige virkninger. Ja, om så bare en enkelt stavelse ble

30

INDIA

uttalt med feilaktig betoning, var det en synd. I den senere såkalte vediske litteratur, som nok ble utformet skriftlig, ble de gamle teksters grammatikk og uttale omhyggelig studert og fastlagt, og det ble utarbeidet en mengde kom­ mentarer. Mellom 800 og 600 f. Kr. ble det laget en rekke Brahmana-bøker, som var en slags prosa-lærebøker for preste­ skapet, og fra omkring 600 f. Kr. ble det forfattet en lang rekke såkalte upanishader som nærmest er metafysiske avhandlinger. Og endelig, som siste ledd i denne litteratu­ ren, kom de såkalte sut ra’er, som hovedsakelig er rituelle håndbøker og filosofiske utlegninger i uhyre sammentrengt og uklar fremstilling. Fra tusenårsperioden før ca. 300 f. Kr. finnes det over­ hode ingen skriftlige vitnesbyrd av noe slag fra India. Dette skyldes nok ingen tilfeldighet. I gammel tid bruktes bark og palmeblader som skrivemateriale i India, og tra 1200-tallet papir. Og disse materialene er alle svært for­ gjengelige i det indiske klima, og kan også lett bli spist opp av maur. Men heller ikke på metall eller stein finnes skrifttegn fra det mørke årtusen, så vi må gå ut fra at arierne i første omgang ikke har gjort noe forsøk på å lære skriften fra de beseirede folk eller utvikle en egen skrift. Dette henger kanskje også sammen med at de gjennom mange hundre år etter innvandringen i India fortsatte sin temmelig primitive samfunnsform, bygd på jordbruk og uten byer og nevneverdig handel. Selv om veda-diktene er uhyre magre på direkte histo­ riske opplysninger, forteller de likevel mye om ariernes — eller rettere sagt: de ariske kriger- og presteoverklassers — livsform og religion. Arierne levde i stammer under høvdinger, som iblant kriget innbyrdes, men som alltid stod sammen i kampen mot de mørkhudede dasyu’er, som var ikke-ariere. Stammene levde i landsbyer, og hovednæringen var jord­ bruk med særlig vekt på kvegavl. Som i så mange gamle Søylekapitel kronet med en okse, fra 200-tallet f. Kr. Allerede i Indias tidligste historie ble oksen og kua betraktet som hellige dyr, men den gang var det ikke noe tabu mot å spise kjøttet av dem.

32

INDIA

Dette relieffet fra 1 OO-lallct f. Kr. viser Buddha i form av en gyllen kronhjort hvilende ved Ganges. Relieffet finnes i en indisk stupa et slags minnesmerke for den store religionsstifteren (se side o2).

samfunn var kua verdienheten. Men hesten var yndlingsdyret, og representerte også det fornemste offer til gudene. Langt ned i tiden ble det innviklede, mystiske og barba­ riske store hesteoffer brukt til å markere særlig viktige be­ givenheter eller triumfer hos de hinduiske konger i India. Ellers ble hestene bare brukt i krig, til å trekke strids­ vogner — temmelig like dem som ble brukt i det vestlige Asia på samme tid — og til veddeløp. Det er overraskende at arierne ikke brukte hesten som ridedyr, og noen fors­ kere har ment grunnen var at man ennå ikke hadde opp­ funnet stigbøylen, som først ble kjent i India omkring 500 e. Kr. En mer nærliggende forklaring tør være at hestene var så små av vekst at de ikke egnet seg til ridning. I den tid Rigveda dekker, var det ennå ikke noe tabu mot å spise kukjøtt eller annet kjøtt. Tvert imot blir det

ARIERNE - KRIGERE OG DIKTERE

33

fremhevet hvilke mengder oksekjøtt gudene og heltene spiste. Ellers var bygg og melk de viktigste innslag i føden. Samfunnene var patriarkalske, men kvinnen hadde en langt betydeligere og verdigere stilling enn hun fikk senere i India. Deres slaver, som trolig ble behandlet nokså godt — slik de ble det i senere indisk historie — var for det meste krigsfanger. Men det hendte at en fri arier ble gjort til slave når han ikke kunne betale sin gjeld. Denne gjelden kunne han bl. a. pådra seg ved spill (et spill med nøtter, som minner om terningspill). Spillelidenskapen var ut­ bredt, og det finnes i Rigveda en patetisk veklage fra en spiller: «Ho vermor hatar meg, mitt viv meg jagar,1) ein naudstadd mann vil kje nokon trøysta. «Eg gjev kje meir for ein terningspelar enn gamle gampen, som fal vert halden!»

Og andre menner hans kone femner, når terningspelet et upp hans eige; men faren, mora og brørne segjer: «Vi kjenneEn ikkje, før han ut bunden!» På veg åt spelhuset spelar’n spør seg: «Skal tru eg vinn?» — og han skjelv av spaning. Men terningane går mot hans ynskje og gjev åt motmannen lukkekasta.

For terningan’ er som kvasse onglar, so svikefulle dei svid og brenner; dei gjev og tek att, dei sigrar’n tyner, og trollbind honningsøtt kvar ein spelar.

«Driv aldri terningspel. pløyg din åker, ved gods deg glede, haldt det i ære! Her er din buskap, di kone, spelar!» So guden Savitar åt meg tala.»

Det gammelariske samfunn hadde tre klasser: — kshatriya-klassen som bestod av krigere og høvdinger, brahmanene — presteskapet og vaishya’ene, det jevne folk av bønder og håndverkere. 1 Oversettelse ved Olav Rytter. 2, Grimberg 30

34

INDIA

De dyrket en rekke guder. En av dem var krigerguden Indra, kampglad og matglad, med tordenbolten som våpen. «Frå moders-liv var han fremst i visdom:,1) han spela frikar i gudcringen. All heimen skjelv for hans gudestyrke og guddoms velde: Han, folk, er Indra!

Han som den skjelvande jorda roa og stogga skrida i lause fjellet, han som gav vidde åt himmelkvelven og skora himlen: Han, folk, er Indra!»

Indra var svær til å drikke den hellige drikk, soma (presset av en nå ukjent plante), og i ett av diktene frem­ stilles han i forvirret samtale med seg selv under rus. Hans håndgangne menn eller «hird» kalles marut’er og står under anførsel av guden Ru dra, stormguden, som med tiden gled over i den populære guden Shiva. Agni, ildens gud, stod også høyt i ære. Den mest interessante er kanskje likevel Varuna, med tilnavnet Asura, som opp­ rettholder den fysiske og moralske verdensorden. Mens menneskenes forhold til de øvrige vediske gudene later til å ha vært nokså nøkternt og nesten forretningsmessig — reglementerte ofringer skulle fremkalle velgjerninger fra gudenes side — har det åpenbart vært en mer ekte religiøs følelse i tilbedelsen av Varuna. Det fremgår blant annet av disse veda-versene: «Um vi, å Varuna, ein skylding eller godven,1) vår eigen kjære bror, vår gode granne krenkte, og um vi misfor oss og synda mot ein landsmann heir framandkar: so lilgjcv, Varuna, vår misferd.

Um vi, — som skarven fuskar det han kan i tavlspel, — kom til å snyta næsten, vilja eller gålaust, so løys oss, Varuna, frå alle våre synder. Av all vår hug vi ynskjer oss din gjæve yndest!»

De gudene som her er nevnt, er bare et utvalg blant mange. Enkelte av dem er åpenbart personifiserte natur1 Oversettelse ved Olav Rytter.

ARIERNE - KRIGERE OG DIKTERE

35

Gudekongen Indra med tordenkilen — vajra — i hånden kommer ridende på sitt yndlingsdyr, elefanten. Relieff fra 1100-tallet. Indra, som var den eldste indoariske religions mest populære gud, ble hyllet med lovsanger og offer, og den berusende drikken — som a — var en særlig yndet offergave.

36

INDIA

Dansende Shiva. Sør-indisk bronseskulptur fra 1000-tallet. Shiva — en av hinduismens betydeligste guder — er her omgitt av en flarnmekrans mens han trår en demon under fot.

krefter, av nokså negativ natur, som måtte blidgjøres ved offer og riter. Andre står for moralske begreper og peker mot den senere utvikling av indisk religion med dens mektige etiske innhold. I den vediske perioden fantes åpenbart ingen templer. Dette kan ikke forundre oss, fordi arierne ennå hadde en lite utviklet arkitektur og bare bygde i tre. Men religionen har spilt en vesentlig rolle i deres daglige liv, og har i stor utstrekning bestemt deres holdning og handlemåte. Såle­ des hadde kongene eller høvdingene i veda-tiden og i

ARIERNE - KRIGERE OG DIKTERE

37

mange hundre år deretter regelmessig knyttet til seg en såkalt purohita, en prest som var nærmeste rådgiver — sikkert ikke bare i religiøse spørsmål. Allerede i den vediske tid var gudsdyrkelsen så innviklet og bundet til så faste detaljerte regler at bare brahmanene kunne holde greie på den. De fikk derfor en sterk stilling og var til sine tider mektigere enn kshatriya-klassen. Til tross for at det ble lagt så stor vekt på de ytre for­ mer i gudsdyrkelsen, bevarte brahma-religionen eller hin­ duismen — i sin opprinnelige form og i sin senere utvik­ ling — taket på menneskenes sinn, i en ganske annen grad enn de fleste religioner vi kjenner. Den ble med tiden differensiert etter befolkningens forutsetninger og behov. For den intellektuelle elite fikk den et stadig mer filoso­ fisk eller metafysisk preg med sterk vekt på det etiske inn­ hold. For det jevne folk ble den et nokså primitivt system av magi. For andre store grupper ble den grunnlag for inderlighet og fromhet. Og den bevarte alltid sin toleranse og sin åpenhet overfor andre religiøse strømninger. Vi vet lite om ariernes erobringer etter invasjonen av Indus-området. I veda-tiden lå den politiske hovedvekt trolig i området mellom den østligste armen av Indus, våre dagers Sutlej, og den sørligste og vestligste armen av Ganges, Jumna. Den egentlige indiske halvøy var ennå helt utenfor ariernes herredømme. Etter hvert utviklet det seg kongeriker mot øst, og omkring 500 f. Kr. var den vik­ tigste staten Magadha. Den lå i det området som i dag heter Bihar. De voldsomme kampene som de ariske statene førte seg imellom, gir gjenklang i diktningen, men ellers vet vi ikke noe om dem. Imidlertid var det i de nærmeste århundrer før den egentlige historiske tid i India en rik litterær, filosofisk og religiøs aktivitet, som ble helt bestemmende for Asias senere historie. Det er et merkelig fenomen at vi på denne tiden, omkring midten av det første årtusen før Kristus, i store deler av verden, men uten påviselig sammenheng, — i Hellas, i India og i Kina — har en åndelig utfoldelse som nesten er uten sidestykke i verdenshistorien.

38

INDIA

HINDUSAMFUNNET TAR FORM

I løpet av det første årtusen f. Kr. fikk det hinduiske samfunn sin form, og den ble bare gjenstand for mindre forandringer før vår egen tid. De fleste vesentlige trekk og normer i dette samfunnet har sin rot i, eller har gitt seg uttrykk i, de hellige skrifter og fortolkningen av dem. Etter disse fortolkningene — særlig etter den som kalles Manus lov etter sin forfatter — skal alt menneskeliv reguleres av dh arm a, den hellige lov. Den gir riktignok mange prak­ tiske anvisninger, men er først og fremst en etikk. Dharma har helt til våre dager vært rettesnoren for doms­ avgjørelser i India, og trådt i stedet for en vanlig lovbok. Siden den var hellig, fantes det ingen mulighet for å for­ andre den etter tidens krav, men den gjennomgikk en viss utvikling i og med at de lærde menn som kommenterte den, gav noe etter for de forskjellige tiders og omstendigheters press. Dharma gjaldt for alle, for kongen så vel som for bon­ den. Kongen skulle nok ha den avgjørende makt, men han hadde først og fremst ansvar for sine undergivne, som han skulle behandle med godhet og rettferdighet. Ikke alle konger levde opp til dette ideal, og det fantes også fortol­ kere som så mer kynisk på kongens plikter og rettigheter. En av dem, Kautilya, en slags indisk Machiavelli, som kanskje levde omkring 300 f. Kr., la hovedvekten på konge­ dømmets effektivitet, og mente hensikten helliget midlet, slik at endog grov undertrykkelse kunne forsvares. Fra den tid perserne fikk innflytelse i India, dvs. fra ca. 500 f. Kr., ble tanken om et storrike utviklet, og dermed meldte det seg også et behov for en slags statsfilosofi. Den hellige lov fra de gamle skrifter gjaldt innenfor kastene — og det var ulike moralske krav til de forskjellige kaster — men for storkongen eksisterte det ikke noen normer fra gammelt av. Den ideologi som ble utviklet, fikk sitt klareste uttrykk i skriftet Arthashastra, som tilskrives Kautilya, men som trolig, i sin endelige form, er yngre. Dette skrift er en slags lærebok for fyrsten, både for hans styre og for hans privatliv. Det anerkjenner de mest

HINDUSAMFUNNET TAR FORM

39

kyniske midler for å fremme fyrstens eller statens interes­ ser, snikmord (det gir endog opplysninger om trolldom og om gifter som kan brukes mot fiender), bestikkelse, intri­ ger og utspionering. Disse synspunktene strider sterkt mot både den gamle indiske morallære, og enda mer åpenbart mot de nye lærer, jainismen og buddhismen. Det er mulig at Arthashastra er å oppfatte som en reaksjon mot disse lærer og mot den innflytelse de hadde oppnådd hos enkelte konger. Til gjengjeld for beskyttelse, opprettholdelse av lov og rett, og til tider for anlegg av vanningskanaler, hadde kon­ gen rett til å innkreve en skatt på all jord. Etter de gamle skrifter skulle denne skatten være 1/6 av utbyttet av jor­ den, men i særlige tilfelle kunne den gå opp i 1/4 eller mer — noe den ofte kom til å gjøre i praksis. Hvorvidt kongen eide all jord, eller bøndene selv eide den, er imidlertid uklart. Bøndene levde i landsbysamfunn, som i stor ut­ strekning styrte seg selv, så lenge de betalte skatten og holdt seg innenfor sedvanens og administrasjonens krav. Som allerede nevnt ble det før vår tidsregning en diffe­ rensiering i kongebegrepet, idet det ble regnet med at kon­ ger kunne være underkastet en overherre, som hersket over et imperium. I alle de perioder praktisk talt hele India var under en enkelt herskers scepter, bestod det alltid en rekke kongedømmer som hadde forskjellig grad av uav­ hengighet. Men det ble aldri den samme uniformitet i statsordningen som i Kina, og ned gjennom tidene fantes det endog indiske småstater som nærmest må karakterise­ res som republikker. Etter hvert begynte kastevesenet å festne seg. Av de fire gamle klassene, kshatriya, brahmana, vaishya og shudra, ble de to siste delt opp i en mengde kaster, slik at det på 1800-tallet var omkring 3000 forskjellige. Det europeiske ordet kaste, som er av portugisisk opprinnelse, betyr ætt eller rase (av lat. castus = ren). Hva enn forestillingene bak kastesystemet er, vet vi iallfall at det utviklet seg gradvis, at det ikke er en nødvendig følge av hinduenes religion, og at det gjennom tidene ble sterkt kritisert og motarbeidet av religiøse førere.

40

INDIA

Denne nair-mannen fra Keralas nest høyeste kaste har i templet fått sandeltrepulver i pannen som ledd i det daglige ritualet. Merket sier intet om hans høye kastestatus, noe pannemalingen, eller «kastemerker» bare sjelden kan gjøre. Til tross for høy kastestatus livnærer han seg ved å selge sigaretter og brus ved veikanten.

Kjennetegnene på en kaste er flere: den er blant annet endogam, dvs. at det er forbudt å gifte seg utenfor kasten, og dens medlemmer er bundet til ett og samme yrke, som går i arv. Medlemmene av en kaste utgjorde et broder­ skap, med ubrytelig solidaritet og samlet ansvar for den enkelte, og endelig hadde hver enkelt kaste et innviklet system av regler om mat og drikke. Dette siste gjorde det umulig å ha sosial omgang på tvers av kasteskillene, for to personer fra forskjellige kaster kunne ikke spise sam­ men. Dette er også en del av forklaringen på at britene i de to hundre år de dominerte India, levde så isolert fra de innfødte. Hver kaste hadde et slags styre, kalt panchayat, som utøvet moralsk og delvis juridisk myndighet over med-

HINDUSAMFUNNET TAR FORM

41

lemmene og ila straff for brudd på kastelovene. I verste fall kunne et medlem bli utstøtt av kasten. Fordi han ikke kunne komme inn i noen annen kaste, var han da fortapt eller dømt til å synke ned i den store gruppen av kasteløse. Kastene var ordnet rangmessig, i et innviklet system som var vanskelig å forandre, selv om det hendte at en kaste greide å komme seg opp i forhold til andre. De høyeste kastene var kshatriya’ene og brahmanene — de siste hadde som kjennetegn en «hellig» snor om halsen. Rang­ ordningen hadde en viss sammenheng med vurderingen av yrkene. Mens det ariske samfunn i den eldste tiden hadde betraktet alt arbeid med respekt, bl. a. fordi det var så liten differensiering i yrkene, kom senere noen yrker til å bli betraktet som spesielt «urene». Det gjaldt f. eks. gatefeiere og andre som hadde med renhold å gjøre, dessuten slaktere, fordi hinduene med tiden kom til å se på kjøttspising som synd. Renhets- og urenhetsbegrepet hadde imidlertid først og fremst et religiøst innhold. Også en høykaste kunne være uren, nemlig i forhold til en enda høyere, og en lavkaste kunne være ren hvis det fantes noen som var enda lavere. Med andre ord: absolutt ren og uren var bare toppsjiktet og bunnsjiktet. Over hele India er det brahmaner som representerer toppsjiktet, mens det er tallrike lokale varianter når det gjelder bunn­ sjiktet. Et medlem av en «uren» kaste kunne komme til å be­ sudle en av høyere kaste, f. eks. ved å berøre ham eller enda verre, den maten han spiste. Den «besudlede» måtte da underkaste seg en renselsesprosess. Ingen kunne skifte kaste i løpet av sitt liv. Men man kunne, hvis man hadde gjort seg fortjent til det, bh gjen­ født i en høyere kaste. Bortsett fra kongene var det i prinsippet monogami. Men det var helt avgjørende for en mann å ha iallfall én mannlig etterkommer, som kunne utføre de påbudte ritua­ ler ved hans bålferd. Derfor kunne det bli nødvendig å ta en hustru til for å få en sønn, eller man kunne adoptere en. Denne skikken var så innarbeidet at en adoptivsønn

42

INDIA

Dette hollandske slikket fra begynnelsen av 1700-tallet viser noen av de eiendommelige skikkene som ble fulgt i banian-kasten ved barne­ fødsler. Moren rekker brystet fram mot barnet, som ikke vil ta i mot. Barnet blir da satt ut, og hvis det har nektet å ta til seg næring i tre dager, blir det kastet i Ganges.

ble betraktet som «ekte», og det førte til farlig misstem­ ning da britene en tid i forrige århundre ikke forstod dette og nektet fyrsters adoptivsønner å tiltre arven. På den annen side hadde fyrstene ofte mange hustruer og et stort antall sønner, noe som førte til strid om rangen og om arven, da det ikke fantes noen regler som svarte til vårt primogenitur, dvs. den eldste sønns forrett. Like viktig som det var å ha sønner, var det uheldig å ha mange døtre, for det var vanskelig å få dem giftet bort. I enkelte deler av India, og blant enkelte kaster var det vanlig med en ekteskapsform som kalles hypergami, dvs. at kvinnene ektet menn som hørte hjemme på trinnet over dem i kastestigen. Det var en stor skam å ha ugifte døtre, og det forekom at en mann mot en viss godtgjørelse eller som en god handling giftet seg proforma med en eller flere kvinner, som fortsatte å bo hos sine foreldre, men var spart for skammen. Frykten for å bli sittende med ugifte og uforsørgede døtre førte til drap på nyfødte pike-

HINDUSAMFUNNET TAR FORM

43

Som stikket på motstående side, viser også dette — fra en bålferd — flere utviklingsstadier i en og samme begivenhet. I forgrunnen utfører de sørgende en rituell dans rundt den avdødes legeme, deretter bæres han til bålet, som til slutt skyves ut på vannet. Hollandsk stikk fra begynnelsen av 1700-tallet.

barn, en praksis som pågikk i hundrer av år og som fort­ satte helt til britene forbød den og stanset den i forrige århundre. Drapet kunne foregå på forskjellig vis: barnet kunne druknes i Ganges, det kunne sultes i hjel, eller bli drept med gift som var smurt på morens brystvorter. Også på andre måter ble kvinnens stilling med tiden stadig slettere. Hennes oppgave i livet var å føde sin mann sønner og å tjene ham med selvutslettende kjærlig­ het. På dette grunnlag oppstod flere hundre år før vår tidsregning den skikken som kalles suttee (sanskrit: sati): at en hustru skal la seg brenne levende på mannens likbål. Egentlig er suttee betegnelsen for en slik kvinne, og ordet betyr «den gode» eller «den fromme», dvs. hustru. Det virket også uheldig på kvinnens stilling at man tid­ lig begynte med de såkalte «barne-ekteskap», dvs. ekte­ skap mellom en voksen mann og et pikebarn, som ofte var langt fra kjønnsmoden, og enda mindre rede til å hevde

RELIGION OG FILOSOFI

45

sine interesser i valg av ektefelle. Også denne skikken fort­ satte helt opp mot vår tid. Et tredje utslag av tendensen til å nedverdige kvinnen var det såkalte purdah, som bestod i at kvinnen fra om­ kring 10-12-års alderen ikke måtte vise seg offentlig. Hun måtte holde til i en avstengt del av huset, og om hun skulle bevege seg utendørs, måtte hun være helt tildekket. Det er sannsynlig at denne skikken først kom til India med islam, altså tidligst etter 1000 e. Kr. Ingen av de opprørende skikkene i behandlingen av kvinnene i India hadde hevd i de eldste, hellige skrifter. De ble imidlertid med tiden så nær knyttet til religiøse forestillinger at det var vanskelig å få dem fjernet, og det er nok grunnen til at de er blitt praktisert i det skjulte helt opp i vårt århundre. Det indiske samfunn hadde også slaver, men de var aldri tallrike og ble bare brukt som tjenere, ikke som «industriell» arbeidskraft, som i så mange andre gamle samfunn.

RELIGION OG FILOSOFI

I Indias klassiske tid, i noen århundrer før og etter be­ gynnelsen av vår tidsregning, var det en mangfoldig og omfattende litterær virksomhet i Nord-India. I løpet av denne tiden ble det brukt to forskjellige skriftformer, begge uten sammenheng med Induskulturens skrift. Den ene, som særlig fikk innpass i Indus-området, og som vi kjenner fra Ashokas innskrifter (se side 71), kalles kharoshti og er tydelig utledet av det arameiske alfabetet som perserne brukte. Denne skriftform forsvant igjen Disse europeiske stikkene fra begynnelsen av 1 700-tallet viser indiske enkers skjebne. Øverst: enkebrenning eller suttee, en skikk som ble praktisert av de høyere kaster, men som ble motarbeidet av britene og helt forbudt i 1829. Enkelte steder ble kvinnens «trofasthet» mot mannen demonstrert ved at hun lot seg levende begrave sammen med ham. slik det nederste bildet viser. Karakteristisk ved begge illu­ strasjonene er det store orkestret, som skulle overdøve hustruens skrik i dødsstunden.

46

INDIA

>£i-CZL VA-Hir .--iMt i/TCå 6>Å CJÅ ^-b^Ol H-iåh/vjl D-yfHU NAd,Gju'M

HA-Lrfll SA1LÆL1

HUol D tf 13 D’«-F «Åd

éd^Xdé

L + 39, kom de in­ diske nasjonalister i et dilemma. På den ene siden sympa­ tiserte Gandhi og enda mer Nehru med britene, både ideologisk og fordi de innerst inne erkjente at britene tross alt var å foretrekke fremfor mulige andre fremmede herskere. Bare Bose hilste krigen med glede og håpet på britisk nederlag. Men nasjonalistene protesterte mot at visekongen egenmektig hadde erklært India i krig med aksemaktene, og Kongressen trakk sine folk ut av regjerin­ gen. Britene lovet India dominion-status når krigen var slutt, men nektet å gjøre vesentlige innrømmelser så lenge krigen stod på. Nesten mot sin vilje besluttet Kongressen å lansere en mild, nærmest symbolsk, ulydighetskampanje, og enkelte nasjonalister talte mot krigen og ble fengslet, blant dem Nehru og Gandhi. Bose forlot straks etter krigs­ utbruddet landet og kom seg til Tyskland, hvor han deltok i propagandaen mot britene inntil Japan kom med i krigen. Da lyktes det ham under store vanskeligheter å komme til Japan, hvor han organiserte en indisk frigjøringshær som

276

INDIA

Subhas Chandra Bose søkle under Den annen verdenskrig tyske kon­ takter, og i 1942 ble det i Hamburg startet et «tysk-indisk selskap». Her sees Bose i samtale med SS-Obergruppcnfuhrer und General der Polizei Lorenz etter at selskapet var stiftet.

stod klar til å følge japanerne ved innmarsjen i India. Han opprettet også en «fri indisk regjering» på fremmed om­ råde. Tross ulydighetskampanjen lot over en million indere seg verve til britisk krigstjeneste, og India var på mange måter en god hjelp i kampen mot Tyskland og Japan. Men da japanerne tok Singapore og besatte hele Indonesia og Bakindia. ble situasjonen alvorlig, og den britiske re­ gjering gjorde et nytt forsøk på å få de indiske nasjonalis­ ter med på forsoning og samarbeid. Den sendte et av sine medlemmer, sir Stafford Cripps, til India i mars 1942, men han greide ikke å få i stand noen ordning, enda han kunne love inderne at de straks etter krigen skulle få en forfatning etter eget ønske.

DELING OG UAVHENGIGHET

Da Japan kapitulerte i august 1945 og Den annen ver­ denskrig dermed var slutt, var det en arbeiderpartiregje­ ring som satt med makten i Storbritannia. Statsminister Attlee gjorde det klart for alle at britene var på vei ut av India og at det bare var et tidsspørsmål når kontinentet

DELING OG UAVHENGIGHET

277

Sir Stafford Cripps (til høyre) forhandler med lederen for Den mu­ hammedanske liga, Muhammed Ali Jinnah, våren 1942, om vilkårene for selvstyre for India. Forhandlingene førte ikke fram, og Jinnah fortsatte sin kampanje for en egen muhammedansk stat.

ville få sin selvstendighet. Forhandlingene kom raskt i gang, men det skulle vise seg at problemene var større enn de aller fleste hadde forutsett. Britene ønsket helst å etter­ late seg et samlet India, og det ville også det indiske kongresspartiet ha. Jinnah og hans liga så derimot en samlet indisk stat under hinduistisk dominans som en umulighet og så her sin sjanse til å få oppfylt drømmen om en egen muhammedansk stat på det indiske sub-kontinentet. Britene på sin side hadde nok av problemer å stri med i et krigsherjet Europa og så seg om etter veier for raskest mulig å avvikle sin koloni i India. I februar 1947 kunn­ gjorde statsminister Attlee at britene ville trekke seg ut og overlate makten til inderne fra 1. juli 1948. Lord Mountbattenble sendt ut som visekonge for å overvåke avviklingen av det som hadde vært «perlen» i det britiske samveldet. På tross av mange feilskjær fikk han i stand en avtale om en todeling av Britisk India i en muhamme­ dansk stat under navnet Pakistan og et hinduisk dominert India. I mellomtiden var den britiske administrasjonen begynt å gå i oppløsning, og selvstendighet for de to statene ble fremskyndet til 15. august 1947. De to nye statene fikk en blodig fødsel. Det er blitt anslått at om lag 600 000 mennesker omkom under de

278

INDIA

kjempemessige menneskeforflytningene og i sammenstøt mellom hinduer og muslimer i tiden like før og like etter uavhengighetsdagen, først og fremst i det todelte Punjab og det todelte Bengal. 14 millioner mennesker hadde måt­ tet forlate sine hjem i det som til nå trolig har vært den største folkevandring i verdenshistorien. Delingen av Bri­ tisk India fulgte få naturlige grenselinjer; den nye staten Pakistan ble selv en todelt stat atskilt av 1500 kilometer indisk territorium. Ekstremister på begge sider forsøkte å hindre gjennomføringen av todelingen, og Mahatma Gandhi — som under blodbadene hadde satt alle sine krefter inn på å stoppe myrderiene — ble selv offer for volden da han ble skutt ned og drept av en fanatisk hindu i sitt hjem i Delhi 30. januar 1948. Gandhis politiske effektivitet var blitt redusert de siste årene. Ikke desto mindre har hans pasifistiske idealer hatt stor innvirkning på den videre utviklingen i India, og også påvirket tenk­ ning omkring samfunn og moral langt utenfor landets grenser. Det indiske sub-kontinentet hadde fra gammel tid vært delt opp i hundrevis av småstater med sine egne ofte styrt­ rike eneherskere. En av de vanskeligste oppgavene britene stod overfor under avviklingen av sitt kolonistyre, var overføringen av myndigheten i disse småstatene til de to nye sentralregjeringene. For de fleste småstatene gikk det relativt greit; fyrstene fikk beholde storparten av sine eiendommer og sin ytre prakt, selv om de måtte oppgi det de hadde av reell makt. Men noen stater skapte proble­ mer, blant dem den store og rike staten Hyderabad i Sør-India og det lille fyrstedømmet Junagadh i den vest­ lige delen av landet. Begge statene ble styrt av muhamme­ danske herskere, mens befolkningene var overveldende hinduistiske. Hyderabad forsøkte å oppnå en særordning med India, mens herskeren i Junagadh i all hemmelighet Indias siste visekonge, lord Louis Mountbatten, avlegger eden ved innsettelsen i New Delhi 24. mars 1947. Til høyre for den nye vise­ kongen står Indias høyesterettsjustitiarius sir Patrick Spens og til venstre for ham lady Mountbatten. Statsminister Jawaharlal Nehru står ved søylen til venstre (med hvit lue).

280

INDIA

forsøkte å få til innlemmelse i Pakistan. For begge staters vedkommende ble det imidlertid til slutt full innlemmelse i India. Noe annerledes ble det med Jammu og Kashmir i det nordvestlige India. Denne staten har en strategisk beliggen­ het — ikke bare i forhold til India og Pakistan, men også til Kina, Sovjetunionen og Pakistan. Befolkningen var 70% muhammedansk, mens fyrsten var hindu. Under en invasjon av muslimer nordfrå høsten 1947 søkte fyrsten støtte fra India og sluttet seg samtidig til den indiske unionen. India sendte styrker inn i Kashmir, og snart var todelingen av Kashmir et faktum. 22 år senere var den nordlige delen av Kashmir med om lag en fjerdedel av befolkningen fortsatt under pakistansk kontroll, mens India kontrollerer resten av befolkningen på to tredjedeler av landområdet. I mellomtiden har den uløste konflikten i Kashmir vært kilden til flere kriger mellom de to land og har vanskelig­ gjort utviklingen av et normalt mellomstatlig forhold. Striden om Kashmir har gjentatte ganger vært til behand­ ling i Sikkerhetsrådet, uten at noen løsning har vært funnet der. Indias endelige innlemmelse av sin del av Kashmir i den indiske unionen førte til at selv en så respektert stats­ leder som Nehru fikk Sikkerhetsrådet mot seg i denne sa­ ken. Få hadde imidlertid noe særlig kritisk å si om Indias innlemmelse av de tre gjenværende små portugisiske kolo­ niene Diu, Daman og Goa i 1961. Større var kritikken over den innblandingen som India i 1975 foretok i pro­ tektoratet Sikkims indre anliggende. Det forhindret ikke at kongen der ble avsatt og at den lille fjellstaten mot grensen til Tibet ble innlemmet i India.

UTVIKLINGEN I INDIA

Den dominerende person i indisk politikk i de første vel 15 år var Jawaharlal Nehru, Kongresspartiets president og Indias statsminister inntil han døde i 1964. I alle disse årene var Kongresspartiet den samlende faktor.

UTVIKLINGEN I INDIA

281

Statsminister Nehru inspiserer et korps av frivillige kvinner i Kash­ mir. Under den spente situasjon for Jammu og Kashmir ble det også organisert kvinnelige forsvarsavdelinger. Nehru var del frie Indias første statsminister, og han beholdt stillingen til sin død nær 17 år senere — 27. mai 1964.

På tross av de store regionale forskjeller som eksisterer i India både når det gjelder språk, kultur, næringsgrunnlag, utviklingsnivå og andre forhold, klarte Kongresspartiet å samle store deler av folket bak sitt berømte symbol, den hellige ku. Mye av forklaringen på at Kongresspartiet oppnådde dette, hadde å gjøre med den posisjon partiets forløper, Kongressbevegelsen, hadde hatt i forbindelse med frigjøringskampen, og ikke minst Gandhis rolle som nasjonens moralske og politiske veileder. Det hadde også å gjøre med Kongresspartiets konsekvente linje når det gjaldt å opprettholde India som en sekulær stat, i motset­ ning til Pakistan som har definert seg selv som en mu­ hammedansk stat. Likeledes har Kongresspartiet vært helt toneangivende i formuleringen av Indias økonomiske ut­ viklingsmål, som har hatt oppslutning fra brede lag av det indiske folk, selv om det ikke har vært noen nasjonal enig­ het om midlene.

282

INDIA

Kongresspartiets rolle som samlende faktor de første 10-15 årene betydde på ingen måte at partiet var fritt for indre motsetninger. Allerede de første årene etter frigjø­ ringen kom de klart til uttrykk i den politiske kampen mellom høyrefløyen i partiet, ledet av innenriksminister V. J. Patel, og den mer venstreorienterte Nehru. Etter Patels død i 1950 lyktes det Nehru langsomt å svinge par­ tiet inn på en mer venstreorientert kurs. På partikongres­ sen i Avadi i 1955 fikk Nehru igjennom en resolusjon der det ble erklært som partiets mål å skape «et sosialistisk samfunnsmønster», som ble definert som «et samfunn der de viktigste produksjonsmidlene enten er samfunnets eien­ dom eller er kontrollerte av samfunnet». Fire år senere ble det satt som et mål for partiet å innføre kooperativer på landsbygda, der bøndene skulle gå sammen om å dyrke sine jordstykker i fellesskap. Da høyrefløyen var på sitt sterkeste i partiet rundt 1950, brøt to grupper ut og dan­ net egne sosialistpartier. I 1959 brøt en del av høyrefløyen ut og dannet Swatantra-partiet, samtidig som de an­ klaget Nehru for å ville gjøre India til en kommunistisk stat. Men så lenge Nehru levde, klarte han å hindre noen alvorlig splittelse i Kongresspartiet, selv om motsetnin­ gene i partiet stadig ble sterkere. Internasjonalt ble India i mesteparten av denne perio­ den sett på som en av verdens mest fredsæle nasjoner og Nehru som en av verdens fremste statsmenn. Indias bety­ delige internasjonale prestisje hadde blant annet sammen­ heng med den enorme respekt som Mahatma Gandhi hadde over hele verden for sin pasifistiske ideologi og holdning. Denne respekten smittet etter hans død over på hans nære medarbeidere, som Nehru. Indias internasjo­ nale posisjon hadde også sammenheng med den allianse­ frie utenrikspolitikken som ble innledet i 1947. Indias Nehru kom raskt til å bli anerkjent som en av utviklings­ landenes fremste talsmenn og gjorde mye for å oppar­ beide internasjonal forståelse for utviklingshjelp. Det var knapt noen tilfeldighet at Norges første store bistandspro­ sjekt ble lagt til India, nærmere bestemt vårt fiskeriprosjekt i Kerala. Nehru kom også i mange sammenhenger til

UTVIKLINGEN I INDIA

283

Sigd og hammer over dronning Victoria. Indiske kommunister feirer 100-årsdagen for Sepoy-opprøret i 1857, ved å omgi den britiske dronningen med sovjetiske flagg. I India blir det stadig mer vanlig å kalle Sepoy-opprøret for Uavhengighetskrigen.

å virke som megler i internasjonale konflikter, for eksem­ pel under Korea-konflikten. Det varte imidlertid ikke så lenge før hans omdømme som en nøytral og objektiv mel­ lommann i slike situasjoner fikk en alvorlig knekk i for­ hold til vestmaktene. Mens han leverte en voldsom bredside mot den britisk-franske aksjonen mot Egypt i 1956, var han meget forsiktig med å kritisere Sovjetunionens

284

INDIA

innmarsj i Ungarn -samme året. Hans nære forhold de første årene til de nye lederne i Folkerepublikken Kina var heller ikke egnet til å gjøre USA og de fleste vestlige land særlig begeistret; som kjent var det bare et fåtall av dem — deriblant de skandinaviske land — som de første årene gav Folkerepublikken sin anerkjennelse. Selv om India fra første stund var en konsekvent for­ kjemper for Folkerepublikken Kinas plass i De forente nasjoner, lå det like under overflaten problemer som se­ nere skulle vise seg å føre til alvorlige konflikter. Allerede i 1951 var det i India en viss bekymring for den kinesiske hærens innmarsj i Tibet, men i 1954 ble India beroliget ved inngåelse av den såkalte «fempunktsavtalen» under statsminister Chou En-lais besøk i New Delhi. Etter den mente Nehru at en fredelig sameksistens mellom Kina og India var sikret. Men så enkelt skulle det ikke vise seg å være. Grensene mellom Kina og India hadde aldri vært skikkelig oppmerket, og spesielt i fjellområdet Aksai Chin, som ligger mellom Kinas Tibet og Sinkiang, var det uklart hvor den egentlig gikk. I slutten av 1950-årene begynte kineserne å bygge en vei gjennom dette området. India protesterte i Peking, med henvisning til at dette var indisk område. Kina avviste protesten, og gjorde det sam­ tidig klart at Kina betraktet ikke bare Aksai Chin, men også områder i det nordøstlige India, det nåværende Arunachal Pradesh, som kinesisk territorium. I 1962 kom det til kortvarig krig i begge disse områdene, og kineserne okkuperte store områder begge steder. Etter få måneder trakk de seg tilbake fra områdene de hadde besatt i nord­ øst og sendte krigsfanger tilbake over grensen. Men i Aksai Chin ble de stående. Siden da har forholdet mellom Kina og India vært dårlig, også på grunn av Indias stadig mer utpregede pro-sovjetiske holdning. Sovjetunionen, som få år tidligere hadde brutt det nære samarbeidet med Kina både av ideologiske og andre årsaker, gav India sin fulle støtte i grensekonflikten med Kina. Et knapt tiår se­ nere undertegnet India og Sovjetunionen en vennskapsog samarbeidsavtale, som ytterligere bidrog til å forsure forholdet mellom Kina og India.

UTVIKLINGEN I INDIA

285

Året etter Nehrus død, i 1965, brøt det ut krig mellom India og Pakistan om Kashmir. Inderne hadde på det tidspunkt gått fra sin positive holdning til en folkeavstem­ ning i Kashmir om områdets fremtid, under henvisning til at de avstemninger de selv hadde holdt i den folke­ rikeste delen av landet, allerede hadde vist at befolkningen ønsket å tilhøre India. Den kortvarige krigen førte imid­ lertid ikke til noen vesentlige endringer i grenseforholdene. Sovjetunionen, og først og fremst statsminister Aleksej Kosygin, kom til å spille en viktig rolle som megler i denne konflikten. Fredsavtalen ble undertegnet i Tasjkent av Pakistans president Ayub Khan og Nehrus etterfølger Lai B ah ad ur Shastri. Shastri døde umiddelbart etterpå, og den modererende effekt som han hadde hatt på de sta­ dig økende indre stridigheter i Kongresspartiet, var dermed borte. Hans bortgang førte til et hardt indre partioppgjør mellom høyrefløyen under Moraji Desai og venstre­ fløyen under Nehrus datter Indira Gandhi, som hadde vært sin fars assistent og nære medarbeider i mange år. Fra åpningen av forhandlingene mellom India og Pakistan i Tasjkent i januar 1966. Pakistans president, Ayub Khan, sees her mellom statsminister Shastri (til venstre) og Sovjetunionens statsminister Aleksej Kosygin, som opptrådte som megler mellom de to parter. Det var en diplomatisk triumf for Kosygin at det lyktes å få i stand en avtale. Men Shastris plutselige død like etter at avtalen var under­ tegnet, overskygget Kosygins innsats.

286

INDIA

Hun gikk av med seieren og ble valgt til statsminister. Hun kom i det meste til å videreføre den venstreorien­ terte kursen som faren hadde innledet, men hun hadde knapt hans politiske modenhet og heller ikke hans tyngde og klarte ikke på samme måte å holde partiet samlet. Det hadde sikkert også å gjøre med at hun la opp til direkte konfrontasjon med de eldre partilederne, som i hovedsaken hadde samlet seg på høyrefløyen i partiet og bekjempet Indira Gandhis sosialistiske linje. Oppgjøret kom i for­ bindelse med banknasjonaliseringen og valget på ny presi­ dent i 1969. Indira Gandhis kandidat, Varahagiri Giri, vant valget. Under den etterfølgende splittelsen av partiet støttet størstedelen av partiet opp om Indira Gandhi, mens det såkalte «syndikatet» av eldre kongresspartiledere sluttet opp om Moraji Desai og dannet sitt eget kongressparti under navnet Kongress (O). I perioden som fulgte, dominerte Indira Gandhi og hen­ nes Kongressparti fullstendig indisk politikk, med støtte fra flere partier på venstrefløyen, blant dem det Moskvaorienterte kommunistpartiet CPI. Det var etter hvert vokst opp en flora av mindre politiske partier på begge fløyer i indisk politikk. Det fantes således nok et kommu­ nistparti, CPM, som ideologisk stod nærmere Peking, i tillegg til utbrytergrupper fra disse partiene som dannet egne revolusjonære bevegelser. Mest kjente blant disse var de marxist-leninistiske Naxalittene, som i en periode var militant aktive først og fremst i Vest-Bengal og Andra Pradesh. I tillegg fantes det et par mer moderate sosialist­ partier. På høyrefløyen var det dominerende partiet Jan Sangh, som hadde sitt utspring i 1951 i en militant hinduorgamsasjon. Det videreførte en utpreget antimuhammedansk og anti-pakistansk linje og ønsket en betydelig styr­ king av hindukulturens posisjon i India. Dets økonomiske politikk har vært sterkt preget av kapitalistiske ideer, og partiet har også gått inn for atomvåpen (som India skaffet seg under Indira Gandhi) og opprustning av Indias for­ svar for øvrig. Swatantra-partiet har ligget på en enda mer høyreorientert økonomisk linje, med krav om nesten full frihet for kreftene i næringslivet. Partiet har, som en

UTVIKLINGEN I INDIA

287

Indira Gandhi, Nehrus datter, gjorde Indias navn kjent og respektert over store deler av verden, som en handlekraftig statsminister og samtidig en av verdens få kvinnelige toppledere. Elleve år etter inn­ settelsen som statsminister i januar 1966 måtte hun imidlertid forlate stillingen etter noen dramatiske år (se side 294 ff).

kunne vente, hovedsakelig hentet sin støtte fra store gods­ eiere, industrialister og tidligere fyrster (fyrstenes økono­ miske privilegier ble avskaffet i 1970). Kongress (O) har i sammenligning vært et meget moderat konservativt parti. 1 tillegg til partiene som har vært etablert på nasjonal basis (men som likevel ofte har hatt sin styrke begrenset til noen få delstater), har India også hatt mange regionale

288

INDIA

politiske partier som har hatt en viss betydning i rikspoli­ tisk sammenheng. Etter 1947 kan en generelt si at det har vært en stadig stigende tendens til indrepolitisk uro i India, som dels har sin bakgrunn i økende språklige, kulturelle og religiøse motsetninger, dels i de økonomiske motsetninger og prob­ lemer, som ikke er blitt mindre etter 40 års selvstendighet. Kongresspartiets sviktende evne til å forene synspunkter og utjevne motsetninger og meningsforskjeller i samfunnet har bidratt ytterligere til denne utviklingen. Men samtidig må en huske at India — verdens nest folkerikeste nasjon som fra 1960-76 hadde en gjennomsnittlig befolkningstil­ vekst på 2,3% og som raskt nærmer seg 700 millioner inn­ byggere — er meget langt fra å være et homogent samfunn. Kulturforskjellene fra nord til sør og fra øst til vest er minst like store som de vi finner i Europa. Det finnes over 800 ulike språk i landet, 14 av dem med status som offisielle språk. Hindi er det største språket, men engelsk er meget utbredt i offentlig administrasjon og i skole­ verket. Det finnes også mange religioner, med hinduismen og islam som de største, men også kristendommen, budd­ hismen, sikh-religionen og andre blir praktisert. Kaste­ vesenet er en del av hinduismen som etter manges syn representerer en alvorlig hindring for Indias økonomiske, sosiale og kulturelle utvikling. Forsøkene på å avskaffe kastevesenet har bare i liten grad endret det faktum at de langt fleste indere fortsatt lever omgitt av de stengsler og fordommer som kastesystemet foreskriver. Det opereres vanligvis med fire hovedkaster, men i realiteten eksisterer det flere tusen. På bunnen av systemet finnes det rundt 80 millioner mennesker utenfor kastesystemet, mennesker som oftest lever i den ytterste nød. På engelsk brukes ofte ordet «communalism» — «kommunalisme» — som betegnelse for de religiøse, etniske, kulturelle og språklige motsetninger som preger det in­ diske samfunnet og som iblant gir seg utslag i voldelige konflikter og intens politisk strid. En av følgene av dette har vært oppdelingen av India i stadig flere delstater på basis av slike skillelinjer. I 1960 ble delstaten Bombay

UTVIKLINGEN I INDIA

289

delt i to, Maharashtra og Gujarat etter språklige skille­ linjer. I 1962 fikk den lille folkegruppen nagaene i Assam egen delstat. I 1968 førte en intens kampanje fra sikhene i Punjab til at delstaten ble delt i det sikh-dominerte Punjab og det hindu-dominerte Haryana. Lignende opp­ splitting har skjedd andre steder, og prosessen fortsetter. De årtusengamle kulturelle motsetningene mellom den «arisk»-dominerte kultur i nord og den «dravidiske» kultur i sør blusser opp i mange sammenhenger. I midten av 1960-årene forsøkte sentralregjeringen i New Delhi å få gjennomført at hindi innen 1980 skulle være nasjonal­ språket for hele India, og at engelsk skulle tas ut av bruk som et offisielt språk. Dette skapte voldsomme reaksjoner i Sør-India, som oppfattet dette som et nord-indisk forsøk på å dominere Sør-India; hindi er et nord-indisk språk to­ talt forskjellig fra tamil og andre hovedspråk som snakkes i sør. Voldsomme demonstrasjoner med tap av mange menneskeliv førte til at sentralregjeringen måtte gå med på å opprettholde engelsk som et «assosiert» nasjonal­ språk så lenge den ikke-hindi talende delen av befolknin­ gen krevde det. Selv om denne konflikten således ble løst, ulmer motsetningene mellom nord og sør fortsatt under overflaten i indisk politikk og samfunnsliv, sammen med alle de andre religiøse, etniske og språklige skillelinjene som iblant kan få en til å spørre om India egentlig var ment å skulle være én nasjon. India er kontrastenes land også på det økonomiske om­ rådet. India er verdens åttende største industrinasjon og har på mange områder et meget høyt teknisk og vitenska­ pelig nivå, som bl. a. har gitt seg utslag i at India i 1974 sprengte sin første atombombe. Men samtidig hører stor­ parten av Indias befolkning med til verdens fattigste. Minst en tredjedel — kanskje så mye som over halvparten — av Indias befolkning lever under sultegrensen. De fleste av dem bor på landsbygda, men også byene er preget av en desperat fattigdom, med slumområdene i byer som Calcutta og Bombay ålment kjent som noen av de største og verste noe sted i verden. Arbeidsledighet, underernæ­ ring, sykdommer, analfabetisme er en del av hverdagen 11. Gnmberg 30

290

INDIA

for flertallet av indere, og for mange utvikler situasjonen seg til ren apati stilt overfor det maktmisbruk, urettferdig­ het og korrupsjon som preger store deler av samfunnet på alle plan. Indira Gandhi red opp til maktens tinde på bølgen av entusiasmen som fulgte hennes løfter om å utrydde fattig­ dommen og bekjempe korrupsjonen i India. Hun fikk et overveldende mandat fra det indiske folk ved valgene i 1971, da hun fikk over to tredjedeler av plassene i Lok Sabha — underhuset. (India har et parlamentarisk system bygd opp etter britisk mønster med folkevalgte underhus som velges direkte av alle over 21 år og et overhus som dels velges av delstatsforsamlingene, dels utpekes av pre­ sidenten.) På tross av en slik glimrende utgangsposisjon lyktes hun imidlertid ikke i å komme særlig mye videre i å løse Indias mangfoldige problemer. Det hadde mange årsaker. En av dem lå i de etablerte maktforhold innen både den moderne og den tradisjonelle sektor av indisk økonomi, der det — som rimelig var — ikke kunne forven­ tes særlig entusiasme for eller, minst av alt, støtte til Indira Gandhis politikk. Alle indiske regjeringer program­ festet at de ville endre den skjeve fordeling av jordeien­ dommer på landsbygda, men hittil har det bare lyktes i meget liten grad. Over halvparten av jorda eies av 10-15% av bøndene; en femtedel av Indias jordbruksareal eies av rike godseiere som utgjør én prosent av bondestanden. I den andre delen av skalaen befinner 40% av bøndene seg — om lag 70 millioner — som til sammen eier (men ofte pantsatt til ågerrenter) 7% av Indias jordbruksområder. Disse er, sammen med anslagsvis 50 millioner jordløse landarbeidere, Indias virkelige fattige. Mellom disse to yttergruppene befinner det seg så et mellomsjikt av bønder som disponerer de gjenværende om lag 40% av jorda. Dette er eiendomsforhold som Indias regjeringer har for­ søkt å endre ved å overføre jord fra rike til fattige bønder og ved å sette tak på størrelsen av jordeiendommer. Men det skal mer enn papirlover, vedtatt i New Delhi, til for å endre de eksisterende forhold; lovene har ikke bare møtt motstand og sabotasje fra de rike bøndene, men også fra

UTVIKLINGEN I INDIA

291

Fattigdommen er et av Indias største problemer, og mange mennesker må sove under åpen himmel hver eneste natt hele sitt liv. Her er det en ung mor som en tidlig morgenstund sover med sitt barn på en åpen plass i New Delhi.

delstatsregjeringene. De etablerte maktgruppene har brukt alle midler, fra å manipulere med familiefordeling av jord til å anlegge langvarige rettssaker mot staten, med den følge at de aller fleste reformer har forblitt på papiret og rent ut i sanden. Mangelen på jordreform og de rike bøn­ denes muligheter til å gjøre bruk av teknologiske og viten­ skapelige metoder innenfor jordbruket — som «den grønne revolusjon» — har mange steder ført til ytterligere polari­ sering av eiendomsforholdene på landsbygda og gjort at de fattige er blitt både fattigere og flere. En slik utvikling har vært årsaken til stigende uro blant fattige bønder og landarbeidere og til bondeopprør — mange av dem kom­ munistisk inspirert — i flere av Indias delstater. De mest omtalte av disse opprørene har vært i Telengana-området i Hyderabad og i Naxalibari-området i Vest-Bengal (Naxalittene). Men så omfattende og dyptgripende er prob­ lemene på landsbygda i India at mange observatører stiller seg spørsmål om hvorvidt selv gjennomføringen av den radikale jordreformen som Indira Gandhis regjering påla

292

INDIA

delstatene i 1972 ville kunne bedre situasjonen for de 40 millionene fattigste bønder — eller de jordløse landarbeidernes situasjon — i merkbar grad. Den økonomiske utviklingen i India siden selvstendig­ heten har, på tross av mange vanskeligheter og tilbake­ slag, selvsagt ikke bare gått i negativ retning. Mens India hadde alvorlig underskudd i sin matproduksjon i siste halvdel av 1960-årene og bare reddet seg i land ved stor­ stilt matvareassistanse fra USA — på tross av utenriks­ politiske uoverensstemmelser — har India i stigende grad i 1970-årene hatt gode avlinger og har sittet inne med overskuddslagre av kornvarer. Det er i og for seg ikke noe positivt med slike overskuddslagre så lenge store deler av den indiske befolkningen fortsatt sulter. Indias system for å fordele matvarer — basert hovedsakelig på markedsøko­ nomiske metoder — må ta mesteparten av skylden for dette. Men utviklingen viser at India har muligheter for å bli selvforsynt med mat selv med en høyere levestandard for den fattigste del av befolkningen. Økningen av korn­ produksjonen på 30% mellom 1960 og 1975 har klar sam­ menheng med en tidobling i samme periode av produk­ sjonen av kunstgjødsel og en fordobling av områder under kunstig vanning. Industriens andel av nasjonalproduktet økte i denne perioden fra 14% til 16%, jordbrukets sank fra 51% til 49%, kraftforsyningen ble økt 3,5 ganger, havnekapasiteten er mellom to- og tredoblet, og det var i 1975 over dobbelt så mange kjøretøyer på veiene som i 1960. Og alt dette og mye til skjedde mens India halverte importen av kapitalgoder som følge av økt egenproduk­ sjon. Indias eksportøkonomi var nesten utelukkende ba­ sert på råvarer, men består nå for 60% vedkommende av forarbeidede varer, og eksportmarkedet er blitt betydelig utvidet. Indias to første femårsplaner var relativt vellyk­ kede, men fra omkring slutten av 1950-årene begynte India å få store vanskeligheter. Disse kom dels som følge av behov for import av matvarer, dels på grunn av svikt i den økonomiske planleggingen sett bl. a. i forhold til befolkningsøkningen, og dels fordi India ble innviklet i kriger med både Kina og Pakistan, noe som etter hvert

UTVIKLINGEN I INDIA

293

førte til betydelig økning av bevilgninger til forsvaret. I den første perioden hadde India — med Sovjetunionen som forbilde — ønsket en rask industriutvikling, ut fra den utbredte oppfatning den gang at hvis en først fikk industriutviklingen i gang, ville jordbruket følge av seg selv. Mot slutten av 1960-årene innså man at dette var en feilslått politikk, og det ble — med økende internasjonal bistand — satset på jordbruket. Mens utviklingen der be­ gynte å gå i positiv retning, ble imidlertid India i 1973 sterkt rammet av følgene av den internasjonale oljekrisen, som kullkastet mange av utviklingsplanene og førte til sterk inflasjon. Dette rammet i alvorlig grad den vanlige inder, og det utviklet seg til en voldsom uro i befolknin­ gen og politiske vansker for Indira Gandhi, som var med­ virkende til innføring av unntakstilstand i juni 1975. På tross av at Sovjetunionen ikke ble sett på som noe økonomisk forbilde, utviklet det seg etter hvert et stadig bedre forhold til Sovjetunionen, mye som følge av russer­ nes konsekvente støtte til India i Kashmir-spørsmålet, der USAs støtte gikk til Pakistan. Selv om amerikanerne fort-

Statsminister Indira Gandhi flankert av sine sønner. Rajiv (til venst­ re) og Sanjay. Det var Sanjay — den yngste av dem — moren hadde håpet skulle gjøre en politisk karriere. Han omkom imidlertid i en flyulykke i juni 1980. Indira Gandhi begynte da å forberede Rajiv på oppgaven. Han overtok også morens plass da hun ble myrdet av to av sine livvakter — begge sikher — 31. oktober 1984.

294

INDIA

satte sin betydelige bistand, først og fremst over PL 480programmet med kornleveringer, fortsatte India å bygge ut sitt bilaterale forhold til Sovjetunionen og hentet etter hvert store deler av sin utenlandske industribistand — og militære forsyninger — derifra. Denne utviklingen kulmi­ nerte i inngåelsen av en vennskaps- og sikkerhetsavtale på den tid da Bangladesh løsrev seg fra Pakistan sommeren 1971. India har i mange viktige internasjonale spørsmål hatt samme holdning som Sovjetunionen og har for eksempel støttet Moskvas allierte Vietnam i Kampuchea. Derimot har India vist klare reservasjoner når det gjelder Sovjetunionens invasjon av Afghanistan ved årsskiftet 1979—80. I mellomtiden har Indias forhold til USA vært preget av varierende grad av gjensidig mistro, oftest i nær tilknytning til Indias konflikter med Pakistan, som har vært en av USAs nærmeste allierte i denne delen av ver­ den. Det var en av Mahatma Gandhis nære medarbeidere, den tidligere sosialistlederen Jayaprakash Narayan, som førte an i protestene mot Indira Gandhis regjering og mot offentlig korrupsjon. Med utgangspunkt i hans hjemstat Bihar utviklet det seg til omfattende streiker, skattenekting og demonstrasjoner også i mange andre sta­ ter. Etter hvert ble protestbevegelsen mer og mer voldelig, med attentatforsøk og med drap på en av Gandhis minis­ tre, og med forsøk på å storme Lok Sabha. I juni vant den tidligere partirival Moraji Desais parti delstatsvalget i Gujarat, omtrent samtidig med at en domstol i en annen delstat avsa kjennelse for at Indira Gandhi hadde stått bak uregelmessigheter der under valget i 1971. Opposisjonen krevde at Gandhi skulle gå av, og hæren ble oppfordret til å «gjøre sin plikt». Da slo Indira Gandhi til med unntaks­ tilstand, arresterte en rekke fremtredende opposisjons­ politikere, innførte pressesensur, forbød en rekke organi­ sasjoner med politisk tilsnitt og nedla forbud mot demon­ strasjoner og streiker. Etter hvert tok hun også en rekke skritt for å begrense domstolenes selvstendige stilling og frihet, etter at de mange steder hadde tatt avstand tra den konstitusjonelle lovligheten av Indira Gandhis handlinger.

UTVIKLINGEN I INDIA

295

Gandhi begrunnet innføring av unntakstilstand med at samfunnsoppløsende og udemokratiske krefter hadde for­ søkt å ta makten i landet, og at dette var eneste måte å redde demokratiet på. Samtidig ble imidlertid de første skritt tatt for å endre grunnloven på en måte som styrket sentralregjeringens — og Indira Gandhis — makt på bekost­ ning av andre statsorganer. Reaksjonene i India på unntakstilstanden var imidler­ tid langt fra bare negative. Tvert imot, mange så det som en stor fordel at India nå hadde fått en sterk sentralmakt som kunne gripe effektivt inn for å løse problemer som det tidligere ikke var mulig å gjøre noe med på grunn av opposisjonens trenering, korrupsjon og andre årsaker. Det ble større orden i det økonomiske liv, dels som følge av forbud mot streiker og strengere kontroll med hva næ­ ringslivet foretok seg, dels på grunn av populære tiltak mot svartebørshandel, skattesvik, smugling, hamstring og annen lyssky virksomhet. Men den velvilje som Indira Gandhi nøt godt av i begynnelsen, ble etter hvert meget tynnslitt på grunn av hennes diktatoriske metoder og hardhendte opptreden mot all opposisjon — med rundt 40 000 opponenter i fengsel et knapt halvår etter innførin­ gen av unntakstilstanden. Den tidligere frie pressen ble sterkt kneblet, og frykten for at Indira Gandhi var i ferd med permanent å ødelegge Indias demokratiske institu­ sjoner og tradisjoner vokste seg stadig sterkere. Mistanken om at hun planla å etablere et «Gandhi-dynasti» i India ble styrket ved at hennes sønn Sanjay, som tidligere hadde vært involvert i en noe lyssky forretningsvirksom­ het, ble trukket fram i det politiske rampelyset og gitt vik­ tige politiske oppgaver, spesielt som leder av Kongressens ungdomsarbeid. Hans økende makt og de tvangssteriliseringskampanjer som han var ansvarlig for, førte til sterkt økende misnøye over hele landet mot Indira Gandhis styre, og bare med økt bruk av politi og maktmetoder klarte hun å holde situasjonen under tilstrekkelig kontroll. Så intens og utbredt ble misnøyen med Indira Gandhis unntakstilstand at selv den tidligere sterkt splittede oppo­ sisjonen overvant alle ideologiske og organisatoriske hind-

296

INDIA

Indira Gandhi blir arrestert i sin residens i New Dehli i 1978 siktet for å ha misbrukt sin posisjon til å rekvirere statlig materiell for bruk i sin egen valgkamp.

ringer og samlet seg i et opposisjonsparti — Janata-partiet, med Indira Gandhis rivaler i det gamle Kongresspartiet blant de viktigste anførerne. Indira Gandhi feilbedømte den politiske situasjonen fullstendig, og i tiltro til at hun ikke ville ha noen problemer med å vinne, ut­ skrev hun nyvalg til Lok Sabha i mars 1977. Det ble et sviende nederlag for Gandhi; hun mistet selv sin plass i nasjonalforsamlingen, og Janata-partiet fikk stort flertall. Ny regjering ble dannet under Moraji Desai, og med seg hadde han en ideologisk sett nesten utrolig samling av statsråder fra sosialister på den ene siden til representan­ ter for det hindu-ortodokse Jan Sangh på den annen. Det eneste som egentlig samlet dem, var opposisjonen mot Indira Gandhi og et intenst ønske om å se henne satt per­ manent utenfor det politiske liv, stilt for retten og dømt for overgrep mot Indias lover og overfor Indias folk under unntakstilstanden. Ved inngangen til 1980-årene var imidlertid den politiske og juridiske kampen mot Indira

ET PROBLEMFYLT PAKISTAN

297

Gandhi nærmest gått i stå. Innenfor Janata var de indre motsetningene kommet opp til overflaten. Moraji Desai måtte gi fra seg plassen til en regjering utgått av utbryterpartiet Charan Singh, som bare hadde et svakt mindre­ tall bak seg og som ble feiet til side da Indira Gandhi klarte å snu den politiske vinden og gjenvant makten ved valgene i januar 1980. Fire år senere — 31. oktober 1984 — ble hun skutt av to livvakter. Hennes sønn Rajiv etter­ fulgte henne som statsminister, og i 1985 vant han en overlegen valgseier for Kongresspartiet. (Om Indias videre historie, se bd. 32.)

ET PROBLEMFYLT PAKISTAN

Pakistan fikk på mange måter en mye trangere fødsel som selvstendig stat enn India. De to områdene som ut­ gjorde den nye staten — og som var atskilt av 1500 kilo­ meter indisk territorium — hadde få samlende nasjonale tradisjoner å bygge på. Hovedgrunnen til opprettelsen av et selvstendig Pakistan var ønsket om en ren muhamme­ dansk stat, men selv det hadde ikke vært mulig; en fjerde­ del av befolkningen var fortsatt hinduer. Bare en meget liten overklasse hadde den utdannelse og de erfaringer som skulle til for å forme den nye statens grunnlov og styre­ form, og selv blant disse var det store motsetninger. Først i 1956 var det oppnådd enighet om en grunnlov for landet; inntil da var Pakistan i hovedsaken blitt styrt etter den koloniloven som britene hadde vedtatt i 1935. Mohammed Ali Jinnah, drivkraften bak opprettelsen av Paki­ stan, døde alt i 1948, og hans nære medarbeider og arvtager, statsminister Liaquat Ali Khan, ble myrdet i 1951. Ingen med tilsvarende styrke og forutsetninger stod klar til å ta over, og landets ledende parti — Den muslimske liga — ble mer og mer preget av indre oppløsning, person­ lig maktkamp og korrupsjon. Grunnloven av 1956 gjorde Pakistan til en islamsk fø­ derativ republikk med utstrakt selvstyre for de to delene, øsi-Pakistan og Vest-Pakistan, som begge fikk egne for­

298

INDIA

samlinger og parlamentariske regjeringer. Den nasjonale regjeringen fikk sete i Karachi, der landets nasjonalfor­ samling også holdt til. Den hadde ansvaret for de viktigste nasjonale spørsmål, som utenriks- og forsvarspolitikk. De to delene av landet fikk — til tross for at Øst-Pakistan hadde størst folketall — like mange representanter i nasjo­ nalforsamlingen. Pakistans president fikk — i motsetning til den indiske — stor makt, men med landet overveldet av økonomiske, sosiale og andre problemer og med svak politisk ledelse og stor mangel på erfarne folk til å styre, varte det ikke lenge før «den sterke mann» dukket opp. Det skjedde da president Iskander Mirza i 1958 avsatte regjeringen, forbød de politiske partier, arresterte mange av de politiske lederne og utpekte forsvarssjefen, general Ayub Khan, til landets leder, hvoretter han selv gikk av. Pakistanerne stilte store forventninger til det nye styret etter så mange år med rot og ineffektivitet i landets le­ delse. President Ayub hadde store ambisjoner. Han ønsket å utforme et politisk system mer i pakt med folkets tradi­ sjoner, forutsetninger og behov. Ayub hadde liten tiltro til politikerne, og han la opp til et system der det ikke var plass for de tradisjonelle politiske partiene. Det ble opp­ rettet en rekke små valgkretser som til sammen valgte 80 000 «basisdemokrater», som igjen valgte representan­ ter til landets styrende organer på de forskjellige nivåer. I disse styringsorganene skulle de valgte representantene samarbeide med de offentlige tjenestemenn, som nok oftest viste seg å være de egentlige beslutningstagere. Det ble satt i gang arbeid med en jordreform, med boligbygging for det store antallet flyktninger fra India, med støtteprosjekter til industrien og med kamp mot korrupsjonen. Men om intensjonene kan ha vært gode, virket Ayubs po­ litiske system dårlig. Allerede etter få år ble det derfor modifisert. Politiske partier ble igjen tillatt, og han stilte seg selv i spissen for et av dem. I 1965 vant Ayub Khan gjenvalg som president mot utfordreren Fatima Jinna, søsteren av landets avdøde grunnlegger. Etter at Ayub hadde sittet med makten i ti år, var det imidlertid blitt åpen misnøye med tingenes tilstand. Styret

ET PROBLEMFYLT PAKISTAN

299

Fra åpningsmøtet i den grunnlovgivende forsamling i Pakistan. Øverst til høyre presiderer Mohammed Ali Jinnah, nederst til venstre sees Liaquat Ali Khan, som da var generalsekretær i Ligaen. Han ble landets første statsminister, men ble myrdet allerede i 1951.

var autoritært, det var korrupt, og den økonomiske makten i landet var fortsatt samlet hos noen få familier. Det hadde vært bra produksjonsvekst både i industrien og jordbruket, men så lenge de økende inntektene og godene ikke nådde ut til de store og fattige folkegruppene, hadde en slik utvikling liten eller ingen stabiliserende effekt, tvert om. Det ble stigende sosial og politisk uro over hele landet, mest i Øst-Pakistan der innbyggerne ikke uten rett hevdet at de ble forfordelt med henblikk på investeringer og inntekter. Øst-Pakistan inntjente f. eks. med sin juteeksport størstedelen av landets utenlandske valuta, men fikk minst igjen. I 1969 ble presset på Ayub Khan så sterkt at han så seg nødt til å gå av, og en militærregjering under general Agha Mohammed Khan tok over. På ny ble Pakistans styreform tatt opp til revisjon, og denne gang var det graden av selvstyre for landets provinser som kom til å stå i fokus. Øst-pakistanerne krevde meget ut­ strakt selvstyre; krav som ikke bare hadde sin bakgrunn i

300

INDIA

misnøye med det som ble oppfattet som «kolonistatus» i forholdet til Vest-Pakistan, men også i de to landsdelenes store sosiale og kulturelle ulikheter. Det var egentlig ikke noe annet enn islam som bandt dem sammen, og det alene var ikke et sterkt nok bånd. For øst-pakistanerne fløt begeret over etter at lands­ delen høsten 1970 ble rammet av en syklon som førte til de største ødeleggelsene i manns minne og tok livet av flere hundre tusen mennesker. De sentrale myndighetene ble anklaget for ikke å ha satt inn tilstrekkelige ressurser i redningsarbeidet. Ved valgene på ny nasjonalforsamling kort tid etter gav dette seg utslag i en massiv valgseier som førte til at Øst-Pakistans Awami-Liga under Sheik Mujibur Rahman fikk flertall i den nyvalgte nasjonal­ forsamlingen. Partiet var gått til valg på et sekspunktskrav om omfattende selvstyre for Øst-Pakistan, og valgseieren skapte derfor engstelse i Vest-Pakistan for at hele grunn-

Sheik Mujibur Rahman, Awami-ligaens leder og Bangladesh’ første presi­ dent fra januar 1972. Den 15. august 1975 ble han drept sammen med sin familie under et militærkupp. (Se også bd. 24. side 391.)

ET PROBLEMFYLT PAKISTAN

301

General Yahya Khan (til høyre) overgir makten til Pakistans nye president, Ali Zulfikar Bhutto, 20. desember 1971.

laget for landets enhet var i ferd med å bli revet bort. Ali Zulfikar Bhutto, som i en periode hadde vært utenriks­ minister under Ayub Khan, men senere brøt med presi­ denten, var leder for det største partiet i Vest-Pakistan, Det pakistanske folkepartiet (PPP). Det utspant seg en dramatisk politisk drakamp mellom de to lederne, mens president Yahya Khan forsøkte å megle. Men østpakistanerne ville ikke fire på sine krav, og 23. mars 1971 ble Øst-Pakistan erklært som en uavhengig og selvstendig stat med navnet Bangladesh. Den pakistanske hæren, dominert av vest-pakistanere, ble beordret til å gjenopp­ rette kontroll i Øst-Pakistan, og gikk fram med forferdelig brutalitet. Ti millioner forfulgte bengalere flyktet fra ØstPakistan inn i India og påførte dette landet store økono­ miske byrder. Indias sympati lå hos bengalerne, og høsten 1971 rykket den indiske hæren inn i Pakistan og påførte den pakistanske hæren et sviende nederlag. En ny stat i Sør-Asia — Bangladesh — var dermed blitt et faktum.

302

INDIA

For det som var igjen av Pakistan i vest fulgte en meget vanskelig tid. Hærens nederlag — og dens brutale fremferd i øst — skapte en tillitskrise i samfunnet. Landet stod overfor store økonomiske vanskeligheter. Krigen hadde vært kostbar, og i Bangladesh satt 90 000 vest-pakistanske soldater i fangenskap. Disse måtte hjem, og det måtte fore­ tas utveksling og hjemsending av et stort antall mennesker til og fra Bangladesh, noe som igjen krevde en normalise­ ring av forholdet til Bangladesh. Blant dem som skulle hjemsendes var Sheik Mujibur Rahman selv. Han var blitt tatt til fange og sendt til Vest-Pakistan under opprøret i øst. Alle disse oppgavene ble lagt i hendene på den om­ stridte, men utvilsomt meget dyktige nye pakistanske pre­ sidenten Ali Bhutto. Etter at de umiddelbare problemene som fulgte i kjølvannet av Øst-Pakistans løsrivelse var løst, fikk Pakistan i 1973 sin tredje grunnlov basert på et parlamentarisk system og med islam som statsreligion. Hele denne prosessen ble gjennomført med Bhutto som president, senere statsminister. Han selv og hans familie kom fra Pakistans rike overklasse, men han klarte sam­ tidig å stå fram som den ledende forkjemper for de fattige folkegruppenes rettigheter og krav. Hans form for sosia­ lisme var autoritær; han for hardt fram mot opposisjonen, ikke minst mot minoritetsgrupper som krevde økt selv­ styre. Men Bhutto hadde «karisma», og han var svært populær i brede lag av folket. Det gav seg klart utslag i valgene som ble holdt i 1977, der hans parti fikk overvel­ dende flertall. Opposisjonspartiene hadde samlet seg i en nasjonal allianse under navnet PNA. Den hevdet at det var utbredt valgfusk som var årsaken til PPPs seier. At det hadde vært visse irregulariteter, innrømmet også Bhutto senere, men lite tyder på at disse hadde noen inn­ virkning på det endelige utfall. Men fra PNAs side ble det satt i gang mobilisering av tilhengere over hele landet til demonstrasjoner og ulydighet mot Bhuttos regjering, og PNA nektet å møte i nasjonalforsamlingen. Uroen spredte seg over store deler av landet, og Bhutto ble tvunget til å bruke hæren for å prøve å gjenopprette ro og orden. Den fortsatte uroen gav påskudd for hæren til nok en gang å

ET PROBLEMFYLT PAKISTAN

303

Øst-pakistanske geriljastyrker trer offentlig tram. Kampen for løs­ rivelse er kronet med hell. Den nye staten — Bangladesh — er et faktum.

gripe inn i det politiske liv. Det ble innført unntakstil­ stand, politisk virksomhet ble forbudt, og de politiske ledere, blant dem Bhutto, ble arrestert. Bhutto hadde i sin regjeringsperiode utfordret en rekke mektige grupper i samfunnet, og under general Zia ulHaqs militærstyre forente de sine krefter for å gjøre slutt på Bhuttos politiske popularitet og blokkere hans tilbakevenden på den politiske arena. På basis av tvilsomme vitnemål ble Bhutto implisert i mordforsøk på en av sine politiske motstandere, et forsøk som førte til at motstanderens far ble drept. Bhutto ble funnet skyldig og dømt til døden, og dødsdommen ble eksekvert ved hengning i et

304

INDIA

fengsel i Lahore våren 1979, etter at en stor del av ver­ dens fremste politiske ledere hadde lagt maksimalt press på president Zia for å få omgjort dødsdommen. Det står igjen å se om Bhutto som død kanskje vil utvikle seg til å bli en like sterk faktor i Pakistans politiske liv som han var i levende live, for henrettelsen av Bhutto, som i vide kretser er blitt sett på som det største politiske talent Pakistan har fostret, har skapt dype og varige skillelinjer i det pakistanske folk. General Zia ul-Haqs styre har vært sterkt påvirket av de mer ekstremt ortodokse tendenser i den muhamme­ danske verden, med innføring av brutale straffemetoder som avkutting av hender, offentlig pisking m. m. for brudd på muhammedansk lov. For øvrig har han ved harde metoder holdt nasjonen under kontroll, uten dermed å ha kommet noe nærmere løsninger på de mange og alvorlige problemene som Pakistan står overfor på en rekke om­ råder. De store sosiale og økonomiske ulikhetene fortsetter, det er høy spedbarndødelighet og lav levealder, og bare en femtedel av befolkningen har tilgang til helsestell. Folke­ tallet stiger med 3% i året, et av de høyeste veksttall i ver­ den, og befolkningen nådde i 1983 opp i nesten 87 millio­ ner mennesker. Bare en fjerdedel av barna går på skole. Fra naturens side er Pakistan ikke særlig vel forsynt med ressurser, og under kolonitiden ble næringslivet utbygd først og fremst for å tjene kolonimaktens interesser. Jord­ bruket har alltid vært den viktigste næringsgrenen, med over halvparten av befolkningen sysselsatt der. Likevel står jordbruket for bare om lag en tredjedel av brutto­ nasjonalproduktet. Den lave avkastningen har både sosiale og naturmessige årsaker. Pakistans industri begynte nesten på bar bakke i 1947, men utgjorde i 1970-årene om lag 15% av bruttonasjonalproduktet. Det var en relativt til­ fredsstillende økonomisk vekst i Pakistan fram til 1971. Øst-Pakistan hadde bidratt mye til denne, og løsrivelsen skapte derfor store problemer. I tillegg kom høye oljepriser og tilbakeslag i verdensøkonomien, som rammet både Pakistan og en rekke andre utviklingsland sterkt. I første halvdel av 1970-årene ble dessuten Pakistan rammet av

BANGLADESH - EN TRANG FØDSEL

305

en rekke naturkatastrofer som ytterligere forverret for­ holdene. Pakistan har mottatt relativt mye utviklingshjelp, ikke minst fra landene i vest og fra Verdensbanken, noe som har hatt sammenheng med landets allianseforhold til vest­ maktene og stort sett pro-vestlige politikk i de fleste sammenhenger. Det har ikke forhindret at Pakistan har hatt et godt forhold til Folkerepublikken Kina, som også har vært en viktig bidragsyter. De vestlige land har gått sammen i et såkalt «konsortium» for å samordne den økonomiske bistanden til Pakistan. Norge er et av med­ lemmene, og Pakistan er samtidig et av Norges hoved­ samarbeidsland. I forhold til problemenes omfang og be­ folkningens størrelse, er likevel hjelpen på ingen måte til­ strekkelig til å sikre Pakistan noen trygg økonomisk frem­ tid. Det avhenger av det internasjonale økonomiske syste­ mets videre utvikling, men selvsagt i langt større grad av pakistanernes evne til selv å mobilisere befolkningen for full økonomisk innsats. Det fortsatt relativt svake nasjo­ nale fundament som Pakistan hviler på. de mange politiske og psykologiske kriser som landet har vært igjennom, og usikkerheten om landets — og den omliggende regionens — fremtidige stabilitet, vil selvsagt være avgjørende.

BANGLADESH - EN TRANG FØDSEL På tross av den enorme begeistring som preget Bangla­ desh den første tiden, opplevde nok de aller fleste at livs­ vilkårene raskt ble mye verre i stedet for bedre, slik de fleste selvsagt hadde ventet. Det hadde mange årsaker, og ikke minst viktig var mangelen på en samlet politisk le­ delse med innsikt i og forståelse for de problemene som skulle løses. Oppgavene var gigantiske. Bangladesh — alle­ rede i utgangspunktet et av verdens fattigste land — hadde under krigen lidd skader som beløp seg til anslagsvis vel seks milliarder kroner. Om lag halvparten av infrastruk­ turen var skadet; 600 broer var sprengt eller bombet, hav­ nene var blokkert og en stor del av den lille flåten var

306

INDIA

ødelagt, byene var blitt plyndret og rasert, og på grunn av ødeleggelsene og kaoset som krigen hadde skapt i jord­ bruket, var jordbruksproduksjonen redusert med 10-15% sammenlignet med et normalår. Industrien var mindre ødelagt, men man manglet reservedeler og — mest av alt — folk som kunne drive bedriftene, for flesteparten av le­ dersjiktet og teknikerne hadde vært vest-pakistanere som hadde reist eller blitt internert. Siden Pakistans utenriks­ politikk og utenriksøkonomi i alt vesentlig var blitt drevet fra Vest-Pakistan, hadde Bangladesh ingen valutareserver og heller ikke noe ferdig apparat til å ta seg av eksport og ivareta landets interesser ute. Ti millioner som var flyktet til India, kom tilbake og måtte hjelpes til en ny start. Det var problemer med minoritetsgrupper — først og fremst 100 000 mennesker fra Bihar — som hadde støttet VestPakistan og som på et eller annet vis måtte beskyttes mot folkets hevnlyst. Alvorlig hungersnød truet landet. Det var ingen samlet politisk ledelse som stod klar til å løse disse problemene. Allerede ved innledningen til selv­ stendigheten var det oppstått et alvorlig skille mellom de politiske ledere som hadde vært i eksil i India, og de som var blitt igjen i landet, mange av dem fengslet. Sheik Mujibur Rahman, folkehelten, ble sloppet fri fra fengslet i Vest-Pakistan og var i utgangspunktet den eneste som kunne samle trådene. Det ble utarbeidet en grunnlov og en nasjonal ideologi — mujibisme — en syntese av sosia­ lisme, nasjonalisme, demokrati og sekularisme. Men det var for lengst oppstått en rekke grupper i landet — mange av dem med våpen — som krevde posisjoner og innfly­ telse i de nye styringsorganer, og Sheik Mujibur mistet kontrollen. Det utviklet seg også stadig et dypere skisma mellom «ute-lederne» og «hjemme-lederne», der de først­ nevnte med Mujiburs støtte trakk det lengste strået. Ved valgene på nasjonalforsamling i 1973 vant Awamiligaen til Sheik Mujibur en helt overlegen seier, men det skjedde bare ved utstrakt valgfusk og press på velgerne. Korrupsjon, smugling og annen samfunnsødeleggende virksomhet med deltagelse av ledende Awami-politikere bidrog raskt til å undergrave folkets tillit til landets ledere.

BANGLADESH - EN TRANG FØDSEL

307

Bangladesh mottok betydelige mengder internasjonal hjelp i denne første perioden. At en god del av varebistan­ den endte på svartebørsmarkedene i Calcutta i India, gjorde ikke saken bedre. Under den gamle bondelederen Maulana Bhashani utviklet det seg etter hvert en pro­ testbevegelse som spredte seg til mange områder og repre­ senterte en alvorlig utfordring for regjeringen. Den økende protestbevegelsen hadde sin årsak dels i det sittende styrets stigende upopularitet, dels i det faktum at store deler av folket sultet; naturkatastrofer — og regjeringens ineffekti­ vitet — skapte krisesituasjon i landet. Regjeringens svar på protestene var undertrykking, som igjen førte til blo­ dige sammenstøt mellom protestanter og regjeringens sol­ dater, med mange drepte. Sheik Mujiburs egne sikker­ hetsstyrker, Rakkhi Bhanini — som var vokst fram av en av geriljaorganisasjonene fra borgerkrigstiden — fikk frie hender til å ta seg av opponenter uten domstolenes innblanding. I 1974, etter knappe tre års selvstendighet og på tross av ti milliarder kroner i utenlandsk bistand, var Bangla­ desh bankerott. På toppen av alt ble landet sommeren 1974 herjet av nye, alvorlige naturkatastrofer. Inflasjonen rammet først og fremst de fattigste. Andelen av jordløse arbeidere på landsbygda var i løpet av tre år steget fra 25% til 40%; det var bare den lille klassen av rike stor­ bonder som hadde klart å nyttiggjøre seg de få utviklings­ programmene på landsbygda som regjeringen hadde satt i gang. I byene hadde den lille gruppen forretningsdrivende med litt kapital og ved hjelp av mer eller mindre lyssky metoder klart å berike seg i denne perioden, mens de aller fleste i Bangladesh hadde opplevd en betydelig forverring av sine levevilkår, og mange levde på et nivå under eksi­ stensminimum. I desember 1974 innførte Sheik Mujibur unntakstil­ stand i landet og gav seg selv uinnskrenket makt. Det be­ tydde ytterligere privilegier og makt for hans egen familie og nære medarbeidere. 15. august 1975 ble den tidligere så populære «landsfaderen» avsatt ved et kupp og drept, sammen med mange av sin familie. Bak kuppet stod en

308

INDIA

gruppe unge offiserer sammen med misnøyde medlemmer av Awami-partiet. Ny president ble den tidligere handels­ ministeren, Khandaker Moshtaque Ahmed. Maktskiftet ble etterfulgt av nye kupp, hovedsakelig som en gjenspeiling av den indre maktstrid i hæren, som nå var blitt den avgjørende kilde til makt i landet. Resultatet ble til slutt at sjefen for hæren, general Ziaur Rahman, tok over som president i april 1977. Den 30. mai holdt han en folkeavstemning om sitt 19-punkts forslag for politisk reform, og fikk 99% oppslutning! Dette skapte selvsagt berettiget mistanke om gigantisk valgfusk, men uansett hadde nok den litt over 40-årige presidenten fått stort flertall. Ziaur Rahman ble stort sett oppfattet som en hederlig politiker uten ekstreme ideologiske eller religiøse synspunkter. Han hadde samtidig et praktisk grep på pro­ blemene og støtte fra de fleste grupperinger i hæren. Det forhindret ikke at det samme høst var et par forsøk på militærkupp mot presidenten, men Ziaur Rahman hadde ikke store problemer med å slå ned forsøkene. Etter kuppforsøkene nød Bangladesh en indre politisk ro og stabilitet som stod i sterk kontrast til situasjonen i første halvdel av tiåret. President Ziaur dannet sitt eget politiske parti, Bangladesh National Party (BNP), som var en sammenslutning av seks partier. Landets største parti, Awami-ligaen, begynte i mellomtiden å gå i oppløsning, med indre partistrid og fraksjonsdannelser. Ved valgene i februar 1979, vant BNP en overveldende seier og tok 203 av de 300 plassene i nasjonalforsamlingen. Med et slikt solid flertall i ryggen besluttet presidenten seg til å oppheve unntakstilstanden som hadde hersket i landet siden sommeren 1975. Samtidig ble den nye nasjonalfor­ samlingen presentert for en flom av lovforslag som tok sikte på å skape både større velstand og større demokrati, innenfor rammen av de muligheter som byr seg i et av verdens fattigste og mest underutviklede land. I annen halvdel av 1970-årene ble den økonomiske situasjon betydelig forbedret. Dette hadde sammenheng med noen gode år for jordbruket. Produksjonen av ris nådde nye høyder, og innenfor den viktige juteindustrien

BANGLADESH - EN TRANG FØDSEL

309

General Ziaur (Zia) Rah­ man, president i Bangla­ desh fra april 1977 til han ble myrdet i mai 1981.

og andre industrier var det også forbedringer å spore. Det forteller litt om den krisen Bangladesh hadde vært igjennom, at først i 1975/76 var landet totalt sett kommet opp på samme produksjonsnivå som i 1969/70, det siste «normale» år før de politiske omveltningene. I mellom­ tiden var befolkningen økt med om lag 15%. Ved inngan­ gen til 1980-årene lå den årlige befolkningstilveksten på rundt 2,8%, og tiltak for en kraftig reduksjon i den videre vekst fikk høyeste prioritet. Bangladesh5 økonomi er fort­ satt helt avhengig av støtte utenfra, og støtten lå i slutten av 1970-årene på 5-6 milliarder kroner i året, det meste ble brukt til importstøtte. De viktigste bidragsytere har vært noen av de rike industrilandene i vest, inkludert USA, Vest-Tyskland, de skandinaviske land, Japan og noen av araberstatene, pluss Verdensbanken. Denne hjelpen blir på mange hold hovedsakelig betraktet som en bistand til å holde den helt prekære nød fra livet mens landet får sin egen økonomiske utvikling i gang. Den delen av den uten­ landske bistand som går til utviklingsprosjekter, er imid­ lertid relativt liten. Lite er blitt gjort til nå for å endre på

310

INDIA

den skjeve fordelingen av eiendom og inntekter både i byene og på landsbygda; 90% av befolkningen bor på landsbygda, der 5% av dem som har jord, eier over 33% av jorden, mens de fattigste 50% eier 14%. Bare 20% av befolkningen kan lese og skrive. I begynnelsen av 1970årene regnet man at bare om lag 5 % av befolkningen hadde adgang til et moderne helsevesen; resten var prisgitt pri­ mitive overtroinspirerte lokale medisinmenn, eller ikke noe i det hele tatt. En fjerdedel av alle barn dør før de blir fem år, og underernæring hos en stor del av befolk­ ningen minsker motstandskraften mot de mange syk­ dommer som florerer. Ved inngangen til 1980-årene — mens befolkningen raskt nærmet seg 100 millioner — stod Bangladesh ikke langt fra bunnen på listen over verdens fattigste nasjoner. Til tross for at det er oppnådd en stor grad av politisk ro og tilsynelatende stabilitet etter landets trange fødsel, er utfordringene så store og oppgavene så gigantiske at det fortsatt ikke er så mange som våger å være altfor optimistiske når det gjelder den fremtidige ut­ viklingen. (Se bd. 32.)

Sri Lanka

INDISK EKSPANSJON En livskraftig kultur som den indiske måtte naturlig nok også ha ekspansive tendenser. Disse tendenser var av tre typer. Den ene var militær, og kan spores tilbake til århundrene før Kristi fødsel, da det foregikk en blandet utvandrings- og erobringsbevegelse fra Nord-India. Den andre typen ekspansjon var av merkantil natur, og tok sikte på en viss, men ikke eksklusiv andel i handelen på Kina, Indokina, Indonesia, Arabia og Øst-Afrika. Den tredje typen — den kulturelle og religiøse ekspansjon — gikk hånd i hånd med de to første. Det var den som var mest dynamisk og som fikk avgjørende betydning for hele det sørøstlige Asia, selv om de østligste deler av dette området med tiden kom mer under kinesisk enn under indisk innflytelse. Enkelte land var i virkeligheten kulturelt sett indiske biland. Dette gjelder først og fremst Sri Lanka (Ceylon), Kashmir og de øvrige statene på sørskråningen av Hima­ laya og i mindre grad Tibet, hvor indisk og kinesisk kultur møttes og smeltet sammen. De fjernere land — Burma, Malaya, Indonesia og Indo­ kina — mottok sterke impulser fra India, men forble like­ vel kulturelt uavhengige. Det kan knapt tales om noen vekselvirkning her, og Indias naboland har ikke gitt så vesentlige bidrag til verdenskulturens historie som India selv. Likevel har deres historie så mange interessante trekk og deres rolle i ver­ den i dag er av så stor betydning at det er all grunn til å stanse opp og gi noen glimt av deres utvikling gjennom [ tidene.

312

SRI LANKA

DEN ELDSTE TID

Øya Sri Lanka dekker et areal som svarer til størrelsen av Hedmark, Oppland og Buskerud fylker til sammen (65 500 km2). Store deler av den er dekket av fjell med topper opp til 2 500 meters høyde, men langs kysten fin­ nes store fruktbare sletter, særlig i nord. Nedbørmengden er ujevnt fordelt over øya. Derfor varierer også vegetasjo­ nen sterkt. I de mest nedbørrike områdene er det tropisk regnskog, men også over andre deler av øya er vekstrikdommen overdådig. Her finnes bl. a. palmer, brødfrukt, bananer, ibenholt, teak, kaneltre og kinabarktre. I de store skogene har elefanter holdt til i stort antall så lenge histo­ rien kjennes, og utenfor kysten er det rike perleforekomster. Folkemengden, som har økt sterkt i den senere tid, har nå passert 16 millioner. Sri Lanka er i virkeligheten en del av India, som den bare er skilt fra ved et smalt og grunt sund med en rekke små øyer som danner en slags «steppingstones». Øyrekken som fra gammelt av har vært kalt Adams bro er ca. 50 km lang. Navnet henger sammen med et gammelt arabisk sagn om at Sri Lanka lå like utenfor Paradiset, og da Adam måtte forlate det, stod han på den høyeste fjelltopp på Sri Lanka — Adamsfjellet — og så lengselsfullt tilbake på det tapte paradis. Dette sagnet ble siden mistolket slik at europeerne mente Sri Lanka hadde vært selve Paradis, ikke minst fordi landet var kjent for eventyrlig fruktbarhet og rikdom på perler og edle stener. De eldste innbyggerne på Sri Lanka, vedda’ene, er kanskje etterkommere av Indias urbefolkning, som ble fordrevet i en fjern forhistorisk tid av dravidene. Senere kom det grupper av indoarier og av dravider til øya. I motsetning til India har Sri Lanka hatt flittige historie­ skrivere som har nedtegnet overleveringene fra eldgammel tid. Det viktigste verk er kongekrøniken «Mahavamsa», som ble skrevet av en buddhistisk munk — på pali (se Fjell og sjø dominerer landskapet i Sri Lanka. Det øverste bildet viser en teplantasje i 1000 meters høyde. Nedenfor drar beboerne i en landsby sammen ut på fiske i sine utriggere.

314

SRI LANKA

side 443) — en gang på 400-tallet e. Kr. Den spenner over hele tidsrommet fra den fjerne sagntid til 300-tallet e. Kr. Krøniken ble siden fortsatt og ført helt opp til 1700-tallet i «Culavamsa». «Mahavamsa» er, som vi kan vente, en høyst ukritisk gjengivelse av myter og sagn, sett med nid­ kjære buddhistiske øyne og skrevet til forherligelse av sangha, den buddhistiske «kirke» og geistlighet. Men bak eventyrene er det en historisk kjerne, som bekreftes av mer pålitelige kilder. For folket på Sri Lanka har «Maha­ vamsa» spilt en rolle som kan sammenlignes med den kongesagaene spilte for nordmennene på 1700- og 1800tallet — men Sri Lankas sagaer har i tillegg til en nasjona­ listisk appell også en religiøs. Det tidligere navnet Ceylon er portugisernes gjengivelse av det gamle Sinhala, etter det indoariske innvandrerfolket sinhalesere eller singalesere, som er satt i forbin­ delse med det gammelindiske ord singha, løve. I indiske skrifter, f. eks. i «Ramayana» (se side 50) brukes sanskritnavnet Lanka, og det gamle navnet ble innført igjen i 1972 da republikken Ceylon skiftet navn til Sri Lanka. Etter sagnet var Sri Lanka i de eldste tider befolket av demoner, de såkalte yakkha’erog deres kvinnelige konsorter yakkhini’er. De ble beseiret og knekket av helter fra India, først av Buddha, som foretok tre reiser til øya. (Dette har sikkert ikke noe med historisk virkelighet å gjøre.) Men så kom en annen helt og gjorde seg til herre over Lanka. Sagnet forteller om en indisk prinsesse som var så vakker og så elskovssyk at hennes foreldre skammet seg, ikke minst fordi det var spådd at hun skulle komme til å pare seg med en løve. En dag flyktet hun i forkled­ ning og drog av gårde med en karavane. Da denne ble angrepet av en løve, flyktet alle de andre, men prinsessen dåret løven og fulgte med den til hulen, hvor hun med ti­ den fødte tvillinger, en gutt og en pike. Gutten vokste opp og ble en helt som flyktet fra løven med sin mor og søster og etterpå drepte den — sin egen far. Så giftet han seg med sin søster og overtok løvens rike. Med sin søster-dronning fikk han seksten ganger gutte-tvillinger (!), og den eldste av dem het Vi jaya.

DEN ELDSTE TID

315

Dette veggmaleriet i en av Ajanta-hulene (side 80) fra 500—600-tallcl antas å forestille Vijayas ankomst til Sri Lanka, og hans kroning til konge over øya.

Vijaya vokste opp til å bli en vanartet ung mann, og hans far måtte forvise ham. Med sine syv hundre ville følgesvenner kom han omsider til Lanka — samme dag som Buddha gikk til nirvana. I sitt dødsøyeblikk hadde Buddha velsignet Vijaya og gitt ham i oppdrag å innføre buddhismen på øya. Takket være gudenes beskyttelse motstod Vijaya yakkha’enes trolldom, men alle hans menn ble styrtet i en innsjø. Da Vijaya oppdaget dette, grep han yakkhinfen Kuvanna og tvang henne til å sverge at hun skulle skaffe ham kongeriket, og at hun selv skulle stå til hans tjeneste. De syv hundre ble tryllet fram igjen, og Kuvanna gjorde seg om til en vakker ung kvinne, som redde «et praktfullt leie, omgitt av et telt og prydet med en tronhimmel». Da Vijaya så dette, «gledet han seg

316

SRI LANKA

til de kommende tider» og gjorde Kuvanna til sin brud. Kuvanna skaffet ham også kongemakten og hjalp ham på forræderisk måte til å drepe de andre yakkha’er og yakkhinfer. Vijaya tok nå fatt på å bygge opp sitt kongerike, men da trengte han en dronning av anstendig byrd, og han vendte seg fra Kuvanna, som forgjeves prøvde å lokke ham med gull og kjærlighet. Da hun kom tilbake til sitt eget folk — som altså ikke var blitt utryddet likevel! — ble hun drept av dem. Hennes sønn og datter med Vijaya flyktet opp i fjellene, hvor de ble urfedre til de ville stam­ mene i urskogen. Dette sagnet, som her er gjengitt sterkt forkortet, inne­ holder mengder av interessant stoff for myte-forskningen, f. eks. de to tilfellene av søsken-ekteskap — et fenomen som fra enkelte gamle kulturer fortsatte langt ned i histo­ risk tid i flere land — og innslaget av totemisme i for­ bindelse med prinsessen og løven — et mytisk-seksuelt forhold som gav opphav eller iallfall forklaring til navnet på folket. Historisk sett faller sagnet sammen med en faktisk hen­ delse, nemlig at det iallfall så tidlig som et par hundre år før Kristus kom indoariske folkegrupper fra Gangesdeltaet og slo seg ned som bønder på de fruktbare slettene i de nordlige og midtre deler av Sri Lanka. Det var anta­ gelig disse folk som bygde de første irrigasjonsanlegg på øya. Senere skulle kongene komme til å oppfatte det som en av sine viktigste plikter å bygge «tanks», som de er blitt kalt helt ned til vår tid, dvs. vannreservoarer til over­ risling av jordområder som ellers ville være golde. Disse anleggene var av så stor betydning at da de forfalt — under innbyrdeskrigene før og etter europeernes ankomst til Sri Lanka omkring 1500 — gikk både velstanden og folkemengden i dette en gang så rike landet voldsomt til­ bake. Et annet viktig kapitel i Sri Lankas krønike forteller om buddhismens innførelse. Det skjedde under kong Tissa, som nok er den første sikre historiske person i landet. Han var samtidig med kong Ashoka i India, og regjerte antage­

DEN ELDSTE TID

317

lig 250-210 f. Kr. Tissa hadde måttet kjempe med andre kongsemner i sin slekt, og følte nok behov for en særlig bekreftelse på sin makt. Derfor sendte han en diplomatisk misjon til Ashoka og oppnådde hans anerkjennelse som konge, mot å gå over til den buddhistiske tro. «Mahavamsa» forteller omhyggelig — men kanskje ikke så sann­ ferdig — om hvilke rettigheter buddhismen fikk i riket: kongen avstod en del av sin slottspark til de buddhistiske munkene, som her senere bygde sitt åndelige og politiske sentrum, Mahavihara. Den buddhistiske «kirke» og dens geistlighet — sangha — fikk en veldig makt og ble en slags statskirke. Dette stod i underlig motsetning til hinayana (se side 60), som i samsvar med Buddhas opprinnelige lære hevdet at religionen skulle være en individuell sak — ikke en politisk eller statlig. Til visse tider har kongene så å si måttet ta riket i len av sangha, og flere av dem testa­ menterte riket til «kirken» — en av dem endog sin dron­ ning! Det er grunn til å tro at «Mahavamsas» fremstilling her er et fromt — bevisst eller ubevisst — falskneri, av den typen som også er velkjent i kristen kirkehistorie. Det var ofte hard kamp mellom kongene og sangha ned gjennom tidene, og de skiftet om å ha overtaket. Enda en tredje sagnkonge fra tiden som ligger i grense­ området mellom sagn og historie, beretter «Mahavamsa» om. Han levde ikke lenge etter kong Tissa, og fortjener sin plass i Sri Lankas historie fordi han var den første som samlet hele øya under «en eneste kongelig paraply». Før hans tid, forteller sagaen, hadde dravidene invadert den nordlige del av øya. Deres konge var Elara, en edel skik­ kelse, som beseiret kong A se la, og deretter hersket i 44 år med rettferd både mot venn og fiende. Del er eiendommelig at sagaen fremstiller denne tamilkongen, som skulle bli den singalesiske kongens hoved­ fiende, i så rosende toner. Grunnen synes å være at sagaen vil bygge opp en tradisjon om hvordan den singalesiske nasjon ble skapt, og til det trengs en kamp mellom en nasjonal heltekonge og en truende fare utenfra. I virkelig­ heten har vi svært få slike opplysninger om denne motset-

318

SRI LANKA

ningen mellom singaleserne og innvandrerfolkene. Mange ting tyder på at de tvert imot levde fredelig side om side, slik at de etter hvert gikk opp i hverandre. Karakteristisk nok ender da også historien om den nasjonale heltekongen, Dutugemunu, med at han sitter bedrøvet på terrassen i sitt slott og tenker vemodig på de millioner (!) mennesker som måtte dø for at han skulle vinne seier. Beretningen om Dutugemunus opprinnelse er preget av sagndannelse. Hans mor, Vihara Maha Devi, var dat­ ter av kongen i Kelaniya (på vestkysten av Sri Lanka). For å sone en forsyndelse mot en thera — en hellig mann — satte kongen sin datter om bord i en forgylt båt og lot henne drive for vær og vind. Båten tok land ved sørkys­ ten, og kongen der reddet henne og tok henne til dron­ ning. Det gikk imidlertid mange år uten at dronningen gav sin husbond barn. Til sist fikk hun en ung buddhistmunk, som hun pleiet under hans sykdom, til å ønske seg at han måtte bli gjenfødt gjennom henne, hvis han kom til å dø. (Etter buddhistisk tro vil slike inderlige bønner i dødsstunden bli virkeliggjort.) Munken ble da også gjen­ født gjennom dronningen, og ved hans fødsel spådde sangha ham herredømme over hele Lanka, og at budd­ hismen ville få sin endelige seier i landet under hans regjering. Dronningen fikk en sønn til, men hans fødsel var det ikke noe mirakuløst ved, og kongen påla begge sønnene fra barndommen av å være trofaste mot Buddhas lære. Da den eldste, Gemunu, var blitt tolv år, satte kongen tre boller med ris foran dem og fikk dem til å sverge, før de spiste den første, at de alltid skulle holde seg til sangha, og før de spiste den andre at de alltid skulle leve sammen som venner. Men da han forlangte, før de spiste den tredje bollen, at de skulle sverge på aldri å gå til kamp mot tamil-kongene, som hersket i nord, kastet begge gut­ tene risbollene vekk og nektet å gi et slikt løfte. Seksten år gammel hadde Gemunu samlet en bande av slåsskjemper rundt seg og ville gå til angrep på tamilfolkene. Da faren forbød ham å foreta seg noe slikt, sendte sønnen, som mente faren var feig, kvinnesmykker til ham,

DEN ELDSTE TID

319

for å håne ham. Deretter flyktet han opp i fjellene for å unngå sin fars vrede. Fra den tiden ble han også kalt Dutugemunu, «den som ikke respekterer sin fan>. Først da faren var død, kom han tilbake og lot seg hylle som konge. Men broren, Tissa, hadde fått tak i dronningmoren og den kongelige elefant, og nektet å utlevere dem til broren.

320

SRI LANKA

Det ble da krig mellom brødrene, men heldigvis lyktes det en thera å bilegge striden, og kongen forsikret på nytt om sin avhengighet av og ærbødighet for sangha. Dutugemunu fikk da også sangha’s velsignelse til å gå til krig mot tamil-kongene i nord, en krig som han selv forkynte ville bli til «ære for Buddhas lære». Han lot en relikvie fra Buddha felle inn i sitt spyd for å markere at dette var en hellig krig, og mange hellige menn fulgte ham. «Mahavamsa» forteller meget dramatisk om Dutugemunus marsj mot nord. I alt beseiret han i rask rekkefølge 32 tamil-konger, og til sist felte han kong Elara i tve­ kamp. Etter seieren holdt han sitt inntog i hovedstaden Anuradhapura, og lot kong Elara begrave under store æresbevisninger. Han bestemte også at ingen, ikke engang fyrster, måtte passere monumentet som markerte stedet hvor Elara ble brent, uten å vise tamil-kongen ære. Tradi­ sjonen har bevart minnet om denne bestemmelsen, men monumentet er forsvunnet. Som tidligere nevnt, ble Dutugemunu grepet av sorg over at han hadde vært skyld i så mange menneskers død ved denne krigen. Da dette ble kjent, kom åtte hellige menn fra Piyangudipa for å trøste ham. Og han sa til dem: «Hvordan kan det finnes noen trøst for meg, jeg som er årsak til at denne store fienden, som talte mange millioner, ble slått i hjel?» — Og de svarte ham: «Denne gjerningen er ikke noen hindring for din vei til himmelen. Det var bare et og et halvt menneske som ble slått i hjel. Resten var vantro og onde skapninger, som ikke kan regnes for annet enn dyr. Men du kommer til å gjøre Buddhas lære ære på mange vis. Kast derfor av all din sorg.» (Meningen med de et og et halvt menneske er at bare én hadde nådd den fulle utvikling som Buddha-disippel, mens en var halvt på vei til dette.) Resten av sitt liv var Dutugemunu opptatt med fromme gjerninger, bygging av stupa’er og boliger for sangha. Et av de monumentene han bygde, var reist som uttrykk for anger over at han hadde spist en pepper-rett uten å dele med sangha.

DEN ELDSTE TID

321

Det interessante ved denne beretningen er understrek­ ningen av det nære samspill mellom det nasjonale konge­ dømme og den buddhistiske lære. Etter uttalelsen til de hellige menn som trøstet kong Dutugemunu, må man kunne slutte at hele singaleserfolket nå var buddhister, og at de betraktet ikke-buddhister som mindreverdige — kanskje ikke engang som mennesker. Det er også verd å feste seg ved at nasjonalismen synes å ha så dype røtter på Sri Lanka. I alminnelighet betrakter man den som en relativt moderne foreteelse, som grodde fram i Østen etter vesteuropeisk forbilde. Riktignok oppstod det ofte rivninger mellom forskjellige fyrstehus på øya, og rivaliseringen mellom dem ble til sine tider så bitter at enkelte bad nye inntrengere, f. eks. portugiserne, om hjelp til å slå ned ri­ valene. Men dette forhindrer ikke at singaleserne har en over to tusen år gammel tradisjon å bygge på, når de ser på seg selv som nasjon. Heller ikke forholdet mellom sangha og kongemakten var uten rivninger ned gjennom tidene. Likesom i Europa i middelalderen, var det mange brudd mellom kirke og stat. Noen konger hadde kjetterske meninger og ville be­ traktes som guder. Religiøse sekter innenfor buddhismen forfulgte dem som hadde ortodokse meninger, og ble selv forfulgt av dem med samme nidkjærhet som vi kjenner fra inkvisisjonen i Europa. Likevel forstyrrer ikke dette bildet av den nære forbindelsen som synes å ha eksistert mellom verdslig og religiøs makt gjennom hele landets historie. Etter sagnet var det Mahinda en sønn (eller bror) av den indiske kongen Ashoka (se side 73) som først forkynte Buddhas lære på Sri Lanka. Mahinda virket der som misjo­ nær, lærer og rådgiver for kongen i seksti år, og det er rimelig å anta at det var han som formidlet henvendelsen fra kong Tissa på Sri Lanka til kong Ashoka om anerkjen­ nelse. Hvorvidt denne anerkjennelsen også har betydd et avhengighetsforhold til den indiske kongen, vet vi ikke; men det synes ikke urimelig å anta det. Etter sagaen fikk kong Tissa samme tilnavn som kong Ashoka — Devanampiya, dvs. «den som er gudene kjæo>. 12. Grimberg 30

322

SRI LANKA

I løpet av et par hundre år ble Sri Lanka den ortodokse buddhismes høyborg. Fra India ble det hentet to viktige symboler for den nye troen: en gren av et bo-tre (ficus religiosa) som ble plantet på hellig grunn, og Buddhas høyre hjørnetann. Denne siste relikvien ble særlig om­ hyggelig oppbevart, og helt til vår tid har enhver makt­ haver i landet måttet valfarte til denne tannen for å få sin vigsel. I et lite tempel i Kandy ligger tannen (nå en gulnet elefant-tann) på et leie av rubiner og lotusblad av gull, dekket av syv tepper, innvirket med gull og edelstener. Også fra mange kanter utenfor Sri Lanka valfartet fromme menn til denne helligdommen. En av dem var Fa-hsien, som vi tidligere har truffet under hans besøk i India (se side 85 ff). La oss høre hva han forteller om sitt opphold på Sri Lanka i 412 e. Kr.: «Opprinnelig var dette landet ikke bebodd av mennesker, bare av djevler og drager, som kjøpmennene i nabolandene drev byttehandel med. Når handelen skulle finne sted, viste ikke djevlene seg, de satte bare fram sine bytteobjekter med prisene på. Kjøpmennene forsynte seg av det som var satt fram, og leverte sine egne varer i samsvar med de angitte priser. Gjennom disse kjøpmennene — som reiste fram og tilbake og som av og til oppholdt seg på øya — ble det kjent vidt omkring hvor tillokkende landet var, og folk drog dit i så store mengder, at det ble et stort folk. Temperaturen her er svært behagelig; det er ikke noe skille mellom vinter og sommer. Planter og trær blomstrer året rundt, og folk kan dyrke jorden som de vil, uten hensyn til årstidene. Det fortelles at da Buddha kom til dette landet, satte han den ene foten nord for kongebyen og den andre på toppen av Adamsfjellet. De to stedene er femten yojanas (dagsmarsjer) fra hverandre! Over fotavtrykket nord for byen er det bygd en pagode, som er over 100 meter høy og prydet med gull og sølv og andre kostbarheter. Ved siden av pagoden er det oppført et kloster, som kalles «Ikke-frykt-fjellet», hvor det nå er fem tusen prester. 1 klosteret finnes en Buddha-hall i gull og sølv med en mengde skulpturer og kostbarheter; blant dem en fremstilling av Buddha i grønn jade. Hele statuen, som er over åtte meter høy, glitrer av de syv kostbarheter. Hans uttrykk er så alvorlig og verdig at det ikke kan beskrives med ord. I høyre hånd ligger det en perle av uberegnelig verdi.

I den gamle byen Anuradhapura står det hellige bo-treet. Det skal — etter tradisjonen — være det eldste tre i verden, og skal ha gitt Buddha skygge mol solen. Her kneler to buddhistmunker i bønn ved en helligdom like ved treet.

324

SRI LANKA

En tidligere konge i dette landet hadde sendt bud til India for å få frø av bo-treet, som han sådde ved siden av Buddha-hallen, og av det vokste det opp et tre som ble nesten hundre meter høyt. Ved foten av treet er det bygd et alter med et bilde av den sittende Buddha. Dette bildel er gjenstand for uopphørlig tilbedelse av geistlige og legmenn. Inne i byen er det også reist et alter for en av Buddhas tenner. Begge altrene er prydet med de syv kostbarheter. I denne byen er det mange forstandere for det buddhistiske legfolk, og de største kjøp­ mennene har storslagne hus. Både hovedgatene og sidegatene er jevne og velholdte, og overalt hvor fire veier møtes, er det kapeller hvor troen forkynnes. Folk her sier at det er mellom femti og seksti tusen prester i alt, og alle får de mat fra et felles forråd. I byen sørger kon­ gen for forsyninger til ytterligere fem-seks tusen. De som vil ha mat, går med bollene sine for å hente den, og kommer tilbake med dem fylt etter hver enkelts behov. Buddhas tann blir tatt ut av templet hvert år ved midten av den tredje måned. Ti dager tidligere lar kongen en stor elefant utstyre med praktfullt skaberakk, og en mann som taler godt for seg, blir kledt i kongelig prakt og plasseres på elefanten. Denne mannen rir så gjennom byen, slår på tromme og roper: «Om ti dager vil Buddhas tann bli tatt ut og ført til templet ved «Ikke-frykt-fjellet». Alle geistlige og legmenn som ønsker å skaffe seg salighet, må hjelpe til med å jevne ut veiene, pynte gatene og gjøre ferdig blomster, røkelse og andre ting for tilbedelsen. Når dette er kunngjort, sørger kongen for at det på begge sider av veien blir stilt opp billedlige fremstillinger av de fem hundre forskjel­ lige formene som bodhisallvaTn etter tur viste seg i: som prins Sudana, som et lynglimt, som elefantenes konge, som en hjort eller en hest. Alle disse bildene blir vakkert malt, og ser meget livaktige ul. Så blir Tannen tatt ut og ført gjennom hovedgaten, og blir hyllet med offergaver elter hvert som den drar forbi. Etter nitti dager blir Tannen bragt tilbake til alteret i byen.»

Gjennom nesten 1300 år — helt fra kong Tissas regje­ ringstid på 200-tallet f. Kr. (se side 316 f) til litt før år 1000 e. Kr. — var Anuradhapura rikets hovedstad. I de siste hundreårene av denne perioden ble den nordlige delen av Sri Lanka, Rajarata, ustanselig hjemsøkt av fiendeflokker fra fastlandet. Dels bare herjet og plyndret de landet før de vendte hjem igjen, slik vikingene gjorde i Nord-Europa på omtrent samme tid, dels erobret de kongemakten for en tid og beriket seg så godt de kunne, inntil de ble drevet vekk igjen. Til sist lå hele nordriket nærmest i ruiner.

DEN ELDSTE TID

325

Typisk for Sri Lanka er en rekke eiendommelige, kuppelformedc bygninger, såkalte dagobas, som er bygd som oppbevaringssteder for relikvier etter Buddha. På dette bildet sees den mest lovpriste av dem alle, den ca. 60 m hoye dagoba’en i Anuradhapura, oppført på 100tallet f. Kr.

I en kortere periode etter at Anuradhapura var oppgitt og hovedstaden flyttet til Polonnaruva, som lå tryggere til i en av dalene på østkysten, fikk Sri Lanka noen kraf­ tige og dyktige herskere, som bragte landet på fote. Den første var Vijaya Bahu. 1. (1055-1 110) som etablerte styret i den nye hovedstaden, og skaffet landet en lang fredsperiode. Senere kom Parakrama Bahu 1. (1153— 1186), som i krønikene sammenlignes med nasjonalhelten Dutugemunu. I hans tid ble det bygd så mange tanks (se side 316) og irrigasjonssystemer at man vanskelig kan for­ stå hvordan folkets krefter kan ha strukket til. Moderne historikere har sammenlignet Parakrama med fyrster som Peter den store i Russland og Fredrik 2. i Preussen, fordi han — som de — ikke bare var en stor kriger og stats-

DEN ELDSTE TID

327

mann, men også forstod betydningen av å skape et økono­ misk grunnlag for kongemakten. Men for at han skulle bli anerkjent som konge måtte Parakrama Bahu aller først føre en krig for å komme i besittelse av «Buddhas tann». Det var fra denne tid denne relikvien ble omgitt med all den mangfoldighet av ritualer og seremonier som siden har vært så karakteristisk for buddhismen på Sri Lanka. Også for de andre relikviene som fantes i landet, var det gjennom tidene blitt bygd templer og innstiftet festdager. Men ingen av dem, ikke engang grenen av bo-treet, har oppnådd en tilsvarende popularitet som «Buddhas tann». Den fulgte kongene når de flyttet til nye hovedsteder, en spesiell livvakt ble orga­ nisert for å beskytte den, det ble reist praktfulle templer for den og under storslagne seremonier ble den vist fram for folket (se side 324). Den viktigste næringsvei på Sri Lanka og grunnlaget for kongemakten var risdyrking. Gjennom hele landets histo­ rie finner vi beretninger om konger som organiserte an­ legg av tanks og nett av kanaler som førte vannet utover rismarkene. Det er fremdeles en gåte for forskerne, hvor­ dan ingeniører og teknikere så langt tilbake i tiden har kunnet gjennomføre de beregninger og målinger som har vært nødvendige for slike arbeider. I dag finnes det intet som kan fortelle om hvilke instrumenter de hadde, eller hvilke matematiske formler de brukte i sine målinger. Man mener at det sikkert må ha foreligget lærebøker om dette. For så kompliserte og hårfine beregninger har ikke kunnet overleveres fra slekt til slekt bare gjennom muntlig tradisjon. Når man ser at de har kunnet beregne fallet på kanalene med en nøyaktighet av ned til 10 cm på 1 km. forstår man at deres tekniske hjelpemidler må ha stått fullt på høyde med det som finnes i dag. Eiendommelig er det også at denne ingeniørkunst synes å ha utviklet seg helt på hjemlig grunn. Det er ikke noe som tyder på at den skulle være formidlet gjennom overlevering fra India. Kong Parakrama Bahu 1., som regjerte i siste halvdel av 1 100-tallet, slik han er fremstilt på en fjellvegg i Polonnaruva. Det var Para­ krama Bahu 1. som gjorde Polonnaruva til rikets hovedstad.

328

SRI LANKA

I dag ligger hele denne utviklingshistorien i mørke, men kanskje vil man en dag finne noe i jungel-krattet — som fremdeles dekker store områder av Sri Lanka — som kan kaste lys over denne gåten. Ved siden av risdyrkingen var eksport av perler og ele­ fanter fyrstenes viktigste inntektskilde. Men handelen med disse varene ble drevet av utlendinger. Helt fra 700-årene kom arabiske kjøpmenn til kystbyene langs hele India og på Sri Lanka. Senere kom også kinesiske djunker til øya, som lå høvelig til, midtveis mellom Østen og Middel­ havet. I 1411 kom en kinesisk ekspedisjon som ikke nøyde seg med å drive fredelig handel. De trengte inn i landet og bortførte herskeren over et rike på vestkysten. Mange ting tyder også på at den siste kongen som med rette kunne kalle seg hersker over hele Sri Lanka, Para­ krama Bahu 6. (1412-1467) ble innsatt av keiseren i Kina. De 55 årene han regjerte ble også den siste lange fredsperioden i Sri Lankas historie. Etter hans død ble det stridigheter om tronen, og kongedømmet ble splittet i flere mindre deler. Under en av hans etterfølgere, Para­ krama Bahu 8. (1484-1508) inntraff så den begiven­ heten som skulle endre landets skjebne fullstendig. I 1505 gikk noen portugisere i land og truet Parakrama til å betale skatt til kongen av Portugal for å få hans beskyt­ telse! For oss kan det synes merkelig at denne begivenheten overhodet ikke er registrert i den lokale historieskrivning i Sri Lanka. Det er bare portugisiske kilder som omtaler den. «Culavamsa», som fortsetter skildringen av Sri Lankas historie der «Mahavamsa» slutter, har ikke et ord om dette. For en som så utviklingen fra et srilankisk syns­ punkt, spilte det imidlertid ingen avgjørende rolle hva en lokal fyrste i Kotte (nær havnebyen Colombo) foretok seg, når det fremdeles eksisterte flere og til dels mektigere fyrs­ ter enn ham. Men før vi går nærmere inn på hvilke følger portugiser­ nes ankomst fikk, skal vi stanse litt ved andre sider av den kulturelle utvikling i Sri Lanka.

DEN ELDSTE TID

329

Kunst og kultur Bare den som har en uvanlig sterk helse kan tåle å bli angrepet av mange sykdommer. Om Sri Lanka kan man si at øya må ha hatt uvanlig store ressurser for å kunne overleve så mange perioder med indre strid og invasjoner, og samtidig makte å reise så mange rike monumenter av høy kunstnerisk kvalitet både i arkitektur, skulptur og maleri. Fa-hsiens skildring av kostbarhetene han så, er neppe overdrivelser. I dag ligger de aller fleste av de gamle kunstverkene i ruiner, og er blitt berøvet sine kost­ barheter. Men selv ruinene vitner om et overskudd av skapende kraft som synes å ha ebbet ut etter at euro­ peerne satte sitt preg på øya. Det finnes ruiner av palasser mange steder i Sri Lanka. Især er Polonnaruva, hovedstaden som ble anlagt på Parakrama Bahu l.s tid, rik både på verdslige og religiøse byggverk. Men det mest interessante monument fra gamLiggende Buddha-statue — «Buddha i Nirvana» — i Polonnaruva. Den kolossale statuen er hugd ut av fjellet en gang på 1100-tallet.

330

SRI LANKA

Del neslen fullstendig utilgjengelige Sigiriya-tjcllcl, hvor kong Kasyapa 1. i slullcn av 400-tallet bygde sitt palass og lot fjellveggen dekorere med de eiendommelige «Skykvinnche».

mel tid er Sigiriya, der Kasyapa 1. (479-497) hadde sin hovedstad i atten år. Her bygde kongen et slott og en festning på en bratt fjellknaus. Sannsynligvis hadde han trang til å forsvare seg mot de uroligheter som oppstod etter at han hadde drept sin far, kong Dhatusena. «Mahavamsa» ofrer ikke mange ord på Kasyapa. Men han synes å ha fått et dystert ettermæle, enten det nå skyldes hans forbrytelse eller at han — etter ortodoks buddhistisk tradisjon — forsøkte å tilrane seg guddommelig status. Hva enten Kasyapa har vært en hard tyrann, eller har vært elsket av folket, må han i hvert fall ha hatt evnen til

DEN ELDSTE TID

331

å samle det til en imponerende kraftinnsats. I løpet av få år ble fjellet forvandlet til en festning og et slott, som kunne måle seg med eventyrslottet Kailasa i Himalaya, hvor guden Shiva etter sagnet holder til. Sigiriya ble forlatt som hovedstad, og gled etter hvert over i glemselen. Men av befolkningen ble stedet opp gjennom tidene betraktet med frykt fordi man mente at onde ånder holdt til der. Da arkeologer på slutten av 1800-tallet begynte å grave fram slottet av jungelen, var det derfor vanskelig å skaffe folk til arbeidet. Nå er ut­ gravningen og restaureringen kommet så langt at man kan få et samlet bilde av Sri Lankas vakreste eksempel på gammel arkitektur og kunstutsmykning. Mest eiendommelig i hele dette anlegget er et felt med malerier på en fjellvegg, som kalles «Speilveggen». Anta­ gelig har hele veggen opprinnelig vært dekket av malerier, men i dag finnes bare en mindre del med 21 bilder bevart i en forsenkning i fjellveggen. Motivet er kvinneskikkelser, men ikke i helfigur. Underkroppen er skjult av skyer, derPå «Speilveggen» i Sigiriya, som er malt i slutten av 400-tallct, er det bevart 21 bilder av de såkalte «Skykvinnene» (se også illustr. side 333 og 335).

332

SRI LANKA

for har de fått navnet «Skykvinnene». Kunstneren har ty­ deligvis hatt i tankene å fremstille to typer kvinner. Noen er malt i en gyllen farge og holder blomster i hendene. Andre er malt i en dyp olivengrønn farge, og synes å gå de «gullkledde» til hånde og bærer brett med blomster fram til dem. Kunstnerisk har disse maleriene tilknytning til Ajanta-maleriene i India (se side 80 ff), men maleriene i Sigiriya er fastere og kraftigere, og dette motivet finnes ikke i Ajanta-hulene. Trolig er «Skykvinnene» gudinner, men de passer ikke inn i hva vi ellers vet om de religiøse forestillingene hos singaleserne eller i buddhismen for øvrig. Kvinneskikkelsene har sterk sensuell appell, men sam­ tidig noe eterisk og respektinngytende over seg. At de har gjort inntrykk på mennesker også i gammel tid, vet vi. De har nemlig inspirert både store og små diktere til poetisk hyllest i vers som er risset inn eller rablet på fjellveggen flere hundre år etter at bildene ble malt. Sigiriya lå da øde, men har sannsynligvis vært målet for «turister», som har følt seg tiltrukket av skjønnheten i dette monumentet over fordums storhet. De fleste innskriftene skriver seg fra konger og adelsmenn, eller lærde skribenter som har kunnet uttrykke seg i korrekte litterære former. Men noen av dem er forfattet av alminnelige folk, arbeidere eller kjøpmenn, som man ikke skulle tro var innstilt på poe­ tiske utgytelser. En enkel arbeidsmann lar seg henrive til et diktforsøk, som kan gjengis omtrent slik: Vær hilset! Jeg, en arbeider i jern, taler: Lille skall, gylne pike. All du krevde av meg, har jeg gjort, lidenskapelig, sanseløst. Fortell den gull-fargede hva jeg har sagt.

En av de berømte «Skykvinnene» på «Speilveggen» i Sigiriya. Dess­ verre er store deler av disse eiendommelige veggmaleriene gått tapt, og fremdeles er det en gåte for vitenskapsmennene hva de skal fore­ stille og hva som danner bakgrunnen for dem.

DEN ELDSTE TID

333

334

SRI LANKA

Det virker som om han ikke tør henvende seg direkte til den «gull-fargede» piken som han — en grovarbeider — er blitt betatt av. Derfor må han henvende seg til henne gjennom de tjenende kvinnene. Et annet vers uttrykker noe av den samme respektfylte tilbakeholdenhet. Det er skrevet av en ung, vordende munk, som har klatret opp i fjellet for å se dette som han så ofte har hørt om. Han minner seg selv om å være på vakt mot de fristelser han venter å få se. Men da han kommer opp, blir hans sinn grepet av «voldsom skjelving». En av de lengste innskriftene er skrevet av en anonym forfatter. Dette diktet er ikke så enkelt og gripende som grovarbeiderens hjertesukk, og kan vel skrive seg fra en mer skolert person. Innskriften lyder: Din skjønnhet fortryllet mitt hjerte. Mine øyne dvelte og ble fortapt. Du tok dem til deg. Hvis du ikke hadde mottatt meg som din elsker, ville jeg vite at du aldri hadde elsket. Du har avvist en konge og tatt en hard klippe til elsker. Vandrere kommer og går. Bli hvor du er, se på dem med ditt kolde blikk.

Det er umulig for en vesteuropeer å gjøre seg opp en mening om litteraturen i det gamle Sri Lanka, sier en som har studert landets historie inngående. Hittil er det meget lite av den som er oversatt til vesteuropeiske språk, og det som er oversatt har ikke kunnet få fram den poetiske karakter som er så karakteristisk. Det gjelder også et verk som «Mahavamsa» eller fortsettelsen «Culavamsa», som begge er oversatt til engelsk, men bare gir de faktiske opp­ lysninger om Sri Lankas historie, uten å kunne gi et inn­ trykk av deres litterære verdier. Vi kan lett forestille oss hva denne forskjellen betyr ved å tenke oss en oversettelse av Snorre som bare gjengav de faktiske hendingene han forteller om! Meget tyder på at poesien ikke bare har vært en kunst for overklassen, men at den har vært en vanlig uttrykks­ form for den alminnelige mann. Slik synes det å være også i dag. Folk som har besøkt Sri Lanka i moderne tid, har

Veggmaleriene i Sigiriya viser to typer kvinner: den ene er malt i en gyllen farge, ofte med blomster i hendene, den andre i en dyp olivcngronn farge. De siste bærer fram brett med blomster eller frukter for de «gullkledde» og er tydeligvis en slags tjenere.

festet seg ved hvordan til og med gateselgere falbyr sine medisiner og urter i rytmiske, poetiske vendinger. En av landets egne forskere sier det slik: «Singaleseren er poet av temperament. Han snakker i poesi. Språket føyer seg lett til versdannelse, eller til met­ risk komposisjon, og meget ofte går prosaen likesom av seg selv over i en slags metrisk form. Språket er smidig, det er variert, og har et rikt vokabular, som gjør det mulig å formidle enhver meningsnyanse eller skape liv i ethvert

336

SRI LANKA

Den tolv meter høye Buddha-figuren i Awkana i Sri Lanka er hugd ut av fjellet på 400-tallet. Menneskene i forgrunnen gir en pekepinn om dimensjonene.

bilde som dikteren vil mane fram. Singalesisk har et stort antall synonymer, som gjør det enkelt for dikteren å bruke hvilket metrum eller rim han ønsker. Det er rikt på homo­ nymer (enslydende ord) med en mangfoldighet av betydninger som gjør det lett for versemakeren å hengi seg til all slags ord-gymnastikk.»

MARCO POLOS BERETNING

I Vest-Europa hørte man mange eventyrlige beretninger om Sri Lanka som om andre land i Østen. Beretninger om utrolig rike forekomster av gull og edelstener, og om det vidunderlige krydderet som europeerne mer og mer ble oppsatt på å få tak i. Men den første pålitelige beretning om forholdene i disse fjerne deler av verden ble gitt av

MARCO POLOS BERETNING

337

Marco Polo fra Venezia. På hjemreisen fra sitt mange­ årige opphold i Kina kom Marco Polo også til Sri Lanka kort før år 1300, og om dette landet forteller han:1 «På denne øya har de flere vakre og kostbare rubiner enn noe annet sted i verden, foruten safirer, topaser, ametyster og mange andre vakre og edle stener. Kongen skal ha den største rubin noen noengang har sett. Den er lang som en håndflate og tykk som en mannsarm, og er helt feilfri med en ubeskrivelig glans. Den gløder som ild og er så kostbar at verdien ikke kan måles i penger.»

«Dere skal også vite at øya Zeilan har et overveldende høyt fjell, som er så bratt at ingen kunne bestige det hvis ikke befolkningen hadde lagt opp flere store, tunge jernkjettinger, som gjør det mulig for folk å komme opp til toppen. Det heter seg at vår stamfar Adam ligger begravet på dette fjell, iallfall tror sarasenerne (dvs. araberne) det, men avgudsdyrkerne sier at det er Sogomon-barchans (Buddhas) grav. Han er etter deres mening den beste blant mennesker, og en stor helgen, og de første avgudsbildene er skapt i hans navn.»

Marco Polo gjengir så den tradisjonelle fortelling om Buddhas liv og fortsetter med noen skeptiske betraktninger: «Alt dette skjedde på øya Zeilan i India. Avgudsdyrkere fra fjerne land kommer hit på pilegrimsferd fylt av andakt, akkurat som kristne drar til St. Jakobs helgenskrin i Galicia, og de påstår at det er konge sønnens grav som ligger oppe på fjellet, og at tennene, håret og skålen som oppbevares der, stammer fra denne kongesønnen, som het Sogo­ mon-barchans. Men mange sarasenere kommer også på pilegrimsferd hit, og de hevder at det er vår stamfar Adams grav, og at tennene, håret og skålen tilhører Adam. Gud alene vet hvem de virkelig tilhører, for ifølge vår kirkes hellige skrift ligger ikke Adams grav i denne del av verden.»

Som kjent ble Marco Polo betraktet som en fantast av sin samtid, fordi han berettet så eventyrlig om forholdene i en verden som mange den gang knapt visste eksisterte. Ikke å undres over at han fikk tilnavnet «Millione». Det kan derfor ha sin interesse å sammenligne hans beretning med hva et senere øyenvitne — admiral Ove Giedde forteller. Admiral Giedde ble i 1618 sendt av Kristian 4. av Danmark-Norge for å skaffe hans rike en koloni i den verdensdel, som — etter hva ryktene kunne ‘Sitert etter «Marco Polos reiser.» Gjenfortalt av Aage Krarup Nielsen. Norsk oversettelse ved Einar Th. Schøning. 13. Grimberg 30

338

SRI LANKA

fortelle — strømmet over av rikdommer. Ove Giedde kom til Sri Lanka etter 17 måneders seilas, men fant forholdene lite gunstige for kolonisering. De innfødte fyrstene lå i innbyrdes strid, og portugiserne hadde allerede lenge hatt sine handelsstasjoner på øya. Etter at han i lang tid forgje­ ves hadde underhandlet med «keiseren av Kandia», rettet Ove Giedde sin oppmerksomhet mot fastlandet i stedet og oppnådde til sist tillatelse til å opprette en handelssta­ sjon med et fort ved landsbyen «Trangabari», våre dagers Tranquebar. Den dansk-norske admiral er i sin dagbok mest opptatt av alle de vanskeligheter han har under forhandlingene med de lokale fyrstene, og ofrer ikke mye tid på kultur­ historiske iakttagelser. Men enkelte glimt får vi. Om alle kostbarhetene, som både Fa-hsien og Marco Polo berettet om sier han: «Denne Dag var jeg om Middagen hos Naichen (den lokale fyrsten), og lod han mig da alt sit Guldværk og Klenodier see, som han og hans 365 Koner brugte. Hvilket var stort nok, dog ont (dvs. ikke godt) Guld; og store Stene, dog fulde af Pletter og uskaaren. Og var deriblandt store Perlekjeder og store Smykker med ubesnedne Dia­ manter, Smaragder, Katteøien, Saphir, Hyacinther og Rubiner, hvilke allesammen jeg laudered (dvs. roste) meget, endog de ikke var efter sin Størrelse Lov værd.» Han gir også en kort skildring av «Naichens» palass: «Dermed lod han mig med sin Statholder omføre, sin Sal og Palads at besee, som var efter deres Maneer bygged meget kosteligt og allevegne med Maler-Guld stafferet. Han hadde derudi et stort Bord og en Stoel overdragen med tyk Pladeguld, og desforuden kostelige Senge af sort Træ, indlagt Værk og Stolpene og Benene af ElephantTænder, som var meget fint Arbeide.» Det var imidlertid ikke gull og elfenben som var målet for Ove Gieddes ekspedisjon, men først og fremst pep­ per. Det var derfor sikkert med stor tilfredshet han kunne slå fast ved selvsyn at denne kostelige varen fantes. «Den Dag kome vi udi en stor By, hvor Indbyggerne os udi deres Pagode lode see tvende Kammer med Peber og

MARCO POLOS BERETNING

339

Dette hollandske stikket fra 1700-tallet viser «Adamsfjellet», den 2243 in høye fjelltoppen på Sri Lanka, som er målet for så mange pilegrims­ ferder. På toppen er det en 1,5 m lang fordypning som etter sagnet skal være fotavtrykk etter Adam eller Buddha eller Shiva.

viste os vel 12 eller 16 saadane Kammer derinde, som med stærke Laase vare forvarede, hvilke vi ikke kunde komme udi. Thi Eiermanden var ikke tilstede, dog de alle vare fulde.» Men det tok tid å forhandle seg fram også til pepperkjøpet, og Giedde måtte utfolde atskillig diplomati og oppvarte fyrsten flere ganger. Man får inntrykk av at han satte meget inn på å bevare sin verdighet, f. eks. ved å avslå å klatre opp på den største av de åtte elefantene fyrs-

Bukten ved Trincomalee med festningen «Ostenbourg» lengst til venstre. Byen, som ligger på Sri Lankas østkyst, var nederlandsk til britene overtok den i 1795. Utsnitt av maleri, malt av Peter Anker mens han var guvernør i Tranquebar 1786-1806.

ten sendte for å ta imot ham; han foretrakk å la seg bære i en «Pallekin» på grunn av sitt dårlige ben, som han sa. Interessant er det å se at fyrsten synes å være godt orien­ tert om den europeiske verden, idet «han discurrered meget om vores Lande, og spurgte, om vores Lande vare vidt paa hin Side Portugal liggendes? Om min Herres, de Engelskes, Hollænderes og Portugiseres Lande? Hvem af de Herrer den fornemste var?» La oss bare til slutt, før vi går over til å behandle portu­ gisernes og nederlendernes tid på Sri Lanka, ta med et lite utdrag fra admiralens dagbok, hvor vi midt i hans ellers nøkterne og gjennom saklige skildring, merker en snev av irritasjon over den behandling han får. «Om 10 Slet om Natten kome vi til Paligamme, hvor Kongen mig med stor Pragt og Spil, paa deres Maneer, lod entfange, og mig siden magnifice med en haard Æggeblomme lod tractere, og siden ledsagede mig med et stort Tal Folk til et andet Huus, hvor jeg om Natten skulde ligge.» Den kolonien Ove Giedde fikk opprettet i Tranquebar hadde en meget skiftende tilværelse gjennom vel 200 år. Opprinnelig ble den drevet av private forretningsmenn, som hadde fått monopol på handelen av kongen. Kristian

PORTUGISERNE KOMMER

341

4. var selv økonomisk delaktig i finansieringen, men fikk lite utbytte av sin investering. I 1777 ble handelskompaniets interesser overtatt av staten. Og i årene 1786-1806 var nordmannen Peter Anker, bror av Carsten Anker, gu­ vernør i Tranquebar. Til slutt ble imidlertid handelen så lite lønnsom at kolonien i 1845 ble solgt til Storbritannia for 1 million riksdaler. Men med admiral Gieddes reiseberetning foregriper vi begivenhetenes gang. Vi må derfor vende tilbake til tiden omkring 1500 da portugiserne kom og gjorde slutt på Sri Lankas tid som selvstendig kongedømme, splidaktig med seg selv, men likevel uavhengig av fremmede makter.

PORTUGISERNE KOMMER

Det var nærmest en tilfeldighet som førte de første por­ tugiserne til Sri Lanka. Lorenzo d’Almeida kom ut av kurs under en storm da han var på vei til øygruppen Maldivene, vest for sørspissen av India, og ankret opp i Co­ lombo på vestkysten av Sri Lanka med sine ni «karaker» i november 1505. Etter hans egen beretning kom det utDen danske festningen ved Tranquebar med «Dansborg» lengst til høyre. Midt på bildet den korsformede Zionskirke til høyre for byens største pagode. Utsnitt av et maleri av Peter Anker.

342

SRI LANKA

Det var skip av denne typen portugiserne kom med til Sri Lanka i begynnelsen av 1 500-tallet. Reisen rundt Afrika var både besværlig og lang, og skipene måtte ha proviant for mange måneder om bord. Maten ble imidlertid ofte bedervet på turen, og mange av mann­ skapet mistet livet på grunn av sult og skjørbuk.

sendinger til ham fra kongen av Kotte, Parakrama Bahu 8., som tilbød å betale skatt til kongen av Portugal mot å få hans beskyttelse. Beretningen kan virke lite tro­ verdig, men får sin rimelige forklaring når man kjenner de indre stridighetene som på denne tiden raste i Sri Lanka. Landet var falt fra hverandre i flere konge- og fyrstedømmer, hvis herskere gjensidig bekjempet hverandre med så stor bitterhet at de ikke gikk av veien for å søke fremmede makters hjelp. Utsendinger fra kong Parakrama Bahu ledsaget repre­ sentanter for den portugisiske flåten til hovedstaden Kotte hvor det skulle forhandles med kongen. Etter portu­ gisernes beretning forsøkte imidlertid kongens folk å for­ virre dem om de lokale forhold. De ble nemlig ført på så mange omveier, at de brukte tre dager på en strekning som ikke var mer enn ca. 8 km. Portugiserne på sin side overlistet dem ved å la skipene avfyre et kanonskudd ved hvert timeglass, slik at de som var på land alltid kunne

PORTUGISERNE KOMMER

343

Ponta de Galle på sørvest-kysten av Sri Lanka, som også ble besatt av portugiserne på 1500-tallet. Utsnitt av et samtidig stikk. Som i Co­ lombo, lot portugiserne oppføre et kapell i forbindelse med festnings­ anlegget fordi de så det som en av sine viktigste oppgaver å drive misjon blant de innfødte.

orientere seg om retning og avstand. Senere har man villet tolke denne episoden slik at singaleserne på denne måten fikk lære seg å tolke europeernes list, når den uttrykte seg i kanonenes språk. I Kotte ble det sluttet en avtale mellom portugiserne og kongen, som tilbød seg å betale en årlig tributt på 400 «bahar» kanel mot å få deres beskyttelse. Portugiserne bygde et kapell og et fort i Colombo, og etterlot en mindre styrke der.

Kanel var en meget verdifull handelsvare, og på den tid ble den bare produsert på Sri Lanka. Visekongen i Goa, Francisco d’Almeida, — Lorenzos far — ble derfor meget ivrig etter å få støtte fra kong Manuel 1. til å sende en større flåtestyrke til Sri Lanka, da han hadde mottatt sønnens beretning om det han hadde opplevd og oppnådd ved sitt tilfeldige besøk på øya. Portugals krefter var imid­ lertid på den tid så sterkt engasjert i store operasjoner i

344

SRI LANKA

mange deler av verden — bl. a. hadde admiral Pedro Cabral nettopp oppdaget Brasil - at kong Manuel fant at man i hvert fall ikke foreløpig kunne ta fatt på også å underlegge seg Sri Lanka. Portugiserne møtte også atskillig motstand fra de land som hittil hadde hatt herredømme over handelen i disse områdene. Venetianske kjøpmenn så med misunnelse og engstelse på portugisernes fremferd, og støttet sultanen av Egypt i et forsøk på å drive dem vekk fra havene i øst. En egyptisk flåte ble sendt til India, og tilføyde portugiserne et alvorlig nederlag sør for Bom­ bay. Den unge Lorenzo d’Almeida falt i kampen. I tiden som fulgte var portugiserne så lite interessert i Sri Lanka at Vasco da Gama, som ble visekonge i Goa i 1524, nedla fortet i Colombo. En tid senere gjorde imidlertid kongen av Kotte igjen tilnærmelser til portugiserne. I 1540 sendte Bhuvanaika Bahu 7. utsendinger til Lisboa for å be om at kongen av Portugal skulle anerkjenne og støtte hans etterfølger til tronen, hans sønnesønn Dharmapala Astana, «mot dem som vil forsøke å fordrive ham». Johan 3. påtok seg dette vervet, men — som det kan synes — til liten glede både for den gamle og den nye kongen. Ti år etter at av­ talen høytidelig var sluttet, ble kong Bhuvanaika skutt, og det kongelige palass i Kotte ble grundig plyndret av vise­ kongens soldater, som både benyttet seg av tortur og annen grusomhet for å presse befolkningen til å røpe hvor palassets kostbarheter var skjult. En portugisisk forfatter, Queyroz, som skriver om portugisernes tid på Sn Lanka, skildrer i dystre toner hvordan singaleserne ble forferdet over å se de fremmede opptre med en brutalitet som de aldri hadde sett maken til, tross deres mange bitre erfaringer fra innbyrdeskrigene. Særlig var de rystet over portugisernes behandling av kvinner. Kong Dharmapala fikk en lang, men tragisk regjerings­ tid. Han ble døpt som kristen i 1557 og fikk da navnet Don Juan Dharmapala. Men hverken dåpen eller por­ tugisernes «beskyttelse» ble ham til stor glede. Hele sitt liv levde han som en skyggekonge uten innflytelse og makt. Det er kanskje derfor ikke så underlig at han fant

PORTUGISERNE KOMMER

345

Utsnitt av Mauro’s verdenskart fra midten av 1400-tallet. Kartet, som er tegnet før portugiserne kom til India, må være laget etter opp­ lysninger fra arabiske sjøfarere. Etter den tids oppfatning bestod India av tre områder — India prima, India secondo og India terga. Sri Lanka (Saylam) og de andre øyene i Det indiske hav har nok fått sin størrelse mer diktert av den betydning de sjøfarende tilla dem enn av sin faktiske størrelse.

det rimelig å overgi kongemakten «over hele Sri Lanka» til kong Henrik av Portugal i 1580. Henrik døde imid­ lertid samme år, og etter en del strid vant Filip 2. av Spania den portugisiske tronen. Don Juan Dharmapala overførte da «hele Sri Lanka» til ham. I virkeligheten hadde Dharmapala ingen mulighet for å disponere over «hele Sri Lanka». Hans egne slektninger hadde etablert seg som selvstendige konger, og førte sta­ dige kamper både mot Kotte og mot portugiserne. Deres sterkeste hovedstad var Kandy som ble besatt og plynd­ ret av portugiserne. De klarte imidlertid ikke å holde byen som lå på høysletten midt inne i landet — lenge av gan-

346

SRI LANKA

gen, men måtte stadig trekke seg tilbake etter angrep fra de innfødte kongene. Også Kotte ble oppgitt etter ordre fra visekongen, og den arme kong Dharmapala måtte ta opphold i Colombo, bokstavelig talt under portugisernes kanoner. Der levde han til sin død i 1597 som et «langt bedre eksempel på kristen fromhet og tålmodighet enn de som hadde omvendt ham til kristendommen». At Portugals trone kom på Filip 2.s hender fikk også betydning for Sri Lanka. I disse årene førte Nederlandene krig med Spania for å fri seg fra spansk overhøyhet. Nederlendernes skipsfart og handel var i sterk vekst. Særlig drev de en livlig virksomhet med å føre varer som portu­ gisiske skip bragte hjem til Lisboa fra sine oversjøiske handelsplasser, til landene i Vest- og Nord-Europa. Portu­ giserne var for opptatt med sin langfart til å kunne besørge dette selv, og de var meget interessert i denne ordningen med nederlenderne. Men da Filip 2. ble herre over Portu­ gal, ble Lisboa stengt for deres skip. Nederlenderne måtte da selv dra på langfart for å hente de varene de baserte sin handel på. Det samme gjaldt for øvrig engelskmennene som også lå i strid med Filip 2. Både i England og Nederlandene ble det opprettet han­ delskompanier for å drive handel i ostindiske farvann. Nederlenderne konsentrerte sin interesse om Sri Lanka og andre portugisiske stasjoner i det østlige område, mens englendernes ekspedisjoner mest gikk til India og kystene omkring Det arabiske hav. Allerede i 1602 var neder­ lenderne i kontakt med kongen av Kandy på Sri Lanka, som bad om hjelp for å bekjempe portugiserne. Det var for øvrig nettopp på denne tiden den dansk-norske ekspe­ disjonen under admiral Ove Giedde kom til Sri Lanka (se side 337). Også han ble spurt av de lokale fyrstene om han Øverst: Sri Lankas hovedstad, Kandy, etler et stikk fra slutten av 1600-tallet. Midt på bildet sees kongeslottet, omgitt av en kraftig mur. På begge sider av elven ligger kongegraver, og i forgrunnen til venstre sees en «mudaliyar» (se side 357). Nedenfor viser et stikk tra 1600-tallet arabere og tyrkere i kamp med portugisere. Det var ikke bare de innfødte som mislikte portugiserne, også andre gjorde hva de kunne for å hindre at de skulle bli for dominerende i Østen.

F

IltfVlUHlVhHWlWIMH»

jKaNDI

a Mate^n Je ^IdteanTi >iu K.vy

Valau du Key

eau

'lottre

Mo dellajo- CM* • Jf*Seigneur de la ===»===

Cmnau

ka®aa. r°otj *

cd|9l 9*?*W4'

C°a

C=x

QOGo.

Cbinets

^Xa Vilh . b LeTaLtis . c.LeFcfrt. D.Z \lrfenal y\tiffeaux . E .L trjenal des Jh et Jes filere F.JRjte Jes jBaza.r. G Le iSeminatre H Les Iaee>/>ms Pert I KLo^e. Jes Jiellan j L. fncetnte eu ler

ca

- p l“*‘ $ £

«

*k-Hongkang(flr. 7842) ,_../Macaoæorl. 1557)

FILIP-

Hainan

k

/

pinene) (USA fra (1898)

Hué

SIAM

SØRKINA Andaa manene oc (8r. fra 1858)

a.*

lllllllll

HAVET

"•llllUnill

Phnom Penh

1 SIAMBUKTA

i7863

Saigon

Nikobarene NORI

(Br. fra 1869)0

iMALAYAUNIONEN 187 4/89 iam WSmgapore

Borneo (Ned.)

med Frankrike. Flere ganger ble det sendt ambassadører til Paris for å få i stand en allianse. Statsminister Jules Fe r ry viste seg meget interessert og imøtekommende, og stilte i utsikt militær støtte til Burma, så snart Frankrike hadde ordnet forholdene i Tonkin. For den britiske regje­ ring fortonet det seg som om Frankrike arbeidet på en plan om å knytte Nord-Burma til Tonkin for derved å kunne beherske hele grenseområdet til Kina (Yunnan), hvor europeiske forretningsmenn på den tid mente det lå store muligheter for handel. Forholdet mellom Storbritannia og Frankrike ble meget tilspisset, men man unngikk et åpent brudd da Ferry måtte gå av som statsminister. Likevel kunne ikke britene la et så risikabelt problem ligge uløst. Etter atskillige for­ gjeves forsøk på å komme til en avtale med kong Thebaw, rykket britiske tropper inn i Burma og besatte hele landet. Det tok dem bare fjorten dager å nå fram til Mandalay.

408

BURMA

Kong Thebaw flyktet, og 1. januar 1886, proklamerte Storbritannia Burma som en britisk provins i det indiske imperium. Men det tok britene fem år å pasifisere Burma, og i alle de femti år britene hadde makten i Burma, var det stadig uro og misnøye i landet. Den spente holdningen mellom britene og burmanerne var så meget mer tragisk som britene følte seg sterkt tiltalt av det burmanske folk, noe Kipling bl. a. gav et sjarme­ rende uttrykk for i sangen om «Mandalay» fra 1892. Burma var den eneste koloni i det britiske imperium, hvor britene anså befolkningen som likeverdig, de inngikk ekteskap med dem og stiftet vennskap. Men den britiske administrasjon viste ingen forståelse for Burmas egenart. De embetsmenn som kom til Burma, var som regel avgitt fra den indiske administrasjon. De hadde lært seg indisk og forstod indiske forhold, men Burma var på alle måter forskjellig fra India, i språk og tradisjoner og også i reli­ giøse spørsmål. Når britene forsøkte å løse problemene i Burma etter indisk oppskrift, ble derfor resultatet lite til­ fredsstillende. Til slutt ble britene klar over at det hadde vært et feilgrep å annektere hele Burma, og at det hadde vært ekstra galt å legge administrasjonen inn under India. I 1935 ble det derfor gjort forsøk på å skille de to statene fra hverandre, og på å gi Burma en viss grad av selvstyre. Men tiltaket kom for sent og ble ikke gjennomført hel­ hjertet nok. Det var nok en av grunnene til at Burma fremdeles stod i så sterk opposisjon til britene, da andre britiske kolonier etter hvert fikk sin uavhengighet etter Den annen verdenskrig, at det som eneste land avslo å høre med til Det britiske samvelde. Da Burma ble inkorporert i India, ble landet utsatt for en strøm av innvandrende indere som kom til å spille en dominerende rolle i landets økonomiske liv. Burma trengte kapital for å utvikle sitt næringsliv. Ikke bare måtte kommunikasjonene bygges ut, teakskogene utnyttes, gruve­ driften organiseres o. 1., men de store muligheter for økt risdyrking i det store deltaområdet kalte på initiativ og kapitalinvestering. Indias raskt økende befolkning skapte et lønnsomt marked for risproduksjon, og deltaområdet

BRITISKE HANDELSINTERESSER

409

viste seg å være meget velegnet for nettopp denne form for jordbruk, når først den tette jungelen var ryddet vekk. Fra India kom det både fattige bønder, som forstod seg på risdyrking, og mer velstående folk av mellomklassen som kunne organisere nyrydding og moderne risdyrking, og som hadde penger de kunne låne ut til de burmanske bøndene. Tallet på innvandrere økte enormt. I enkelte år kom det flere hundre tusen til landet. Men inderne ble ikke i Burma for resten av livet. Etter noen år drog de hjem med det overskudd de hadde klart å spare opp — slik de også gjorde det på Sri Lanka (se side 365). Den innvandrede del av befolkningen i Burma steg fra 5,5 prosent i 1872 til nesten 10 prosent i 1931. De fleste av dem slo seg for øvrig ned i de få større byene, hvor opptil 50 pro­ sent av innbyggerne kunne være innvandrere. Også i den offentlige sektor dominerte inderne. Den britiske admini­ strasjon var nær knyttet til India, og mange av britene talte indisk, men meget få forstod burmansk. Som rimelig kan være ble derfor de underordnede stillinger i kontorer og offentlige etater gjerne besatt med indere. På mange måter ville det være mer korrekt å kalle Burma en indisk koloni enn en britisk. I 1941 var over halvparten av den utenlandske kapital i Burma indisk, og over tredjedelen av all dyrket jord var i indisk eie. En stor del av arbeids­ stokken både i jordbruk og industri var indere. Ved siden av inderne dannet også kineserne en ikke ubetydelig fremmed-gruppe. I 1941 regnet man med at det var 250 000 av dem, mens tallet på indere var om­ kring en million. Kineserne hadde imidlertid ikke samme tilbøyelighet til å isolere seg fra landets egen befolkning som inderne. Likevel var også denne gruppen en hindring for et nasjonalt samhold blant befolkningen. Mens Burma var et selvstendig rike, hadde buddhismen hatt en meget sterk stilling i landet. Kongene gav den buddhistiske «kirke» rikelig støtte, og til gjengjeld inn­ prentet den kongedømmets guddommelige karakter i fol­ kets bevissthet. Noen av kongene — som f. eks. Mindon — var selv dypt religiøse og gav de buddhistiske munkene store rettigheter. Blant annet fikk de statsstøtte til å bygge

410

BURMA

Fra en «skolestue» i Burma. Pikene bærer smykker og har den kunst­ ferdige frisyren, som er så typisk for Burma. Men ellers virker skole­ miljøet atskillig enklere enn hva vi er vant til.

ut skolevesenet. Bortsett fra noen få misjonsskoler — ble skolene i alt vesentlig ledet av buddhister. Da britene overtok makten i landet, var de lite interes­ sert i å fortsette denne støttepolitikken til den buddhis­ tiske «kirke». Etter Sepoy-opprøret i India hadde den bri­ tiske regjering bestemt seg til ikke å støtte noen spesiell religiøs retning. Dette ble nå også praktisert i Burma, som jo var blitt en del av India. De var også mer interessert i å få opprettet nye moderne skoler etter europeisk mønster. Det var et stort behov å få utdannet funksjonærer som kunne bruke engelsk i de offentlige kontorer og i forret­ ningslivet. Dessuten lå det i sakens natur at europeerne ikke var interessert i å motarbeide den kristne misjon ved

BRITISKE HANDELSINTERESSER

411

å støtte skoler som hadde et annet religiøst grunnsyn. Der­ for holdt den britiske administrasjon seg strengt til prin­ sippet om atskillelse av stat og kirke. Alt dette svekket buddhistmunkenes religiøse og sosiale stilling i Burma. Den misnøye dette skapte blant dem, fikk sin utløsning i anti-britiske, nasjonalistiske organisa­ sjoner. Allerede i 1906 ble det startet en buddhistisk ung­ domsorganisasjon (Y.M.B.A. — Young Men’s Budd­ hist Association) som ble arnested for en nasjonalbuddhistisk agitasjon. Den hadde en markert anti-kristen holdning, og den kristne misjon søkte derfor — og vant — større innpass blant de minoritetene som fra gammelt av stod i opposisjon til burmanerne, shan-folkene og kare­ nerne. Nasjonalistbevegelsen vokste langsomt på grunn av denne indre uenighet, og først i 1920-årene skjøt den raskere fart. I 1923 hadde britene innført såkalt diarki i Burma slik de også hadde gjort i India to år tidligere. Det bestod i at en del av landets administrasjon ble overlatt til ministre som var ansvarlige overfor en forsamling på 103 innfødte medlemmer, hvorav 80 ble valgt ved folke­ avstemning. Men den viktigste del av styret, alt som hadde med skatter og finanser, irrigasjonssystemer o. 1., ble avgjort av den britiske guvernør og hans råd. I 1937 tok så britene det avgjørende skritt. De skilte Burma fra India, samtidig som folket fikk større innfly­ telse over landets styre. Det ble innført et tokammersystem med et senat (overhus), hvor halvparten av medlemmene var valgt og halvparten oppnevnt av guvernøren, og et representanthus. hvor alle medlemmer var valgt ved folke­ avstemning. Nå var det bare forholdet til andre makter, forsvar, valuta, shan-folkenes og karenernes rettigheter og lignende saker guvernøren hadde innflytelse over. Alt annet ble avgjort av et ministerråd, utgått fra det partiet som hadde flertall i parlamentet. Stemmeretten var used­ vanlig vidtgående. Den omfattet alle menn over 18 år og alle kvinner over 21. For de siste var det imidlertid et krav at de skulle kunne lese. Lesekunsten var for øvrig, takket være de buddhistiske skolene, forholdsvis utbredt, selv blant kvinner.

412

BURMA

Når nasjonalistene ikke var fornøyd med denne refor­ men, skyldtes det i første rekke misnøye med at de folke­ valgte organer ikke hadde frie hender til å «ordne» for­ holdet til den indiske folkegruppen, som stadig var en torn i øyet på dem. Opposisjonen kom sterkest til uttrykk blant studentene ved universitetet i Rangoon. De startet en organisasjon som kaltes Dobama Asiayone («Vi burmanere»). Den fikk tilslutning også blant elevene ved de høyere skoler og forsøkte å organisere fagforeninger. Som en demonstrasjon mot britene begynte de å bruke samme tiltale seg i mellom som ellers bare ble brukt over­ for britene — thakin — som svarer til sahib i India. Flere av disse thakin-lederne kom senere til å spille en fremtredende rolle da Burma ble selvstendig. På denne tid ble de imidlertid forfulgt av britene, og under Den annen verdenskrig reddet noen seg ved å søke tilflukt hos japa­ nerne. Blant dem var dr. Ba Maw, som var blitt valgt til Burmas første statsminister i 1937. Thakin Aung San, som senere ble den militære leder av frigjøringshæren og Thakin Nu, bedre kjent som U Nu, gjorde det samme. Dr. Ba Maw ble første gang kjent av allmennheten da han var forsvarer for den siste kongeætling som forsøkte å gjenvinne makten i Burma. En både dårlig planlagt og slett ledet oppstand i 1931 prøvde å utnytte uroen blant arbeidsløse i Sør-Burma under den store verdenskrisen og sette Saya San på tronen. Oppstanden ble slått ned og Saya San ble fengslet. Tross dr. Ba Maw’s forsvar ble han dømt til døden og henrettet. Siden har ingen forsøkt å gjenreise kongedømmet i Burma.

UNDER JAPANSK OKKUPASJON

Som rimelig er, forsøkte japanerne å utnytte den antieuropeiske nasjonalismen i Burma som i andre deler av Sørøst-Asia. Og med hell. Japans raske industrielle frem­ gang og militære overlegenhet slik den f. eks. var kommet til uttrykk i krigen mot Russland i 1905, hadde gitt nasjo­ nalistene en mektig stimulans. «Asia for asiatene» var et

UNDER JAPANSK OKKUPASJON

413

fengende slagord. Da Den annen verdenskrig brøt ut, agi­ terte nasjonalistlederne i Burma mot britenes forsøk på å få landet med på en økt innsats til fordel for Storbritannia. Og da japanerne etter angrepet på Pearl Harbor i desem­ ber 1941, kom med i krigen, ble dette av mange betraktet som et tegn på at frigjøringen ville komme ved hjelp av dem. Japanerne hadde søkt kontakt med flere nasjonalistledere i håp om at de skulle kunne skape en opinion som ville hilse japanerne som befriere så snart de satte foten på burmesisk jord. Både Aung San, som alt er nevnt, og den senere militær-regent Ne Win var blant dem som hadde kontakt med japanerne. Da Burma ble erobret i begynnelsen av 1942, fikk japanerne derfor hjelp både av den «uavhengighetshæren» som disse hadde satt opp blant flyktninger, og av patriotisk ungdom som nå sluttet seg til dem. Politiske ledere som dr. Ba Maw og Thakin Nu, hjalp også japanerne med å få etablert en nasjonal administrasjon. Til tross for all denne imøtekommenhet kunne det ikke hindres at japanerne også ble møtt med sterke antijapanske følelser. Den brutale måten det japanske militærpolitiet — kempeitai — opptrådte på, bidrog sterkt til det. For å dempe denne antijapanske stemningen kunngjorde den japanske regjering at Burma skulle få sin fulle uavhengig­ het fra 1. august 1943. Dr. Ba Maw lot seg bruke av japa­ nerne til å etablere en ordning med ham selv som adipadi, dvs. «Fiihrer», men under kontroll av en japansk politiker, Ogawa Gotara. Forsøket falt ikke heldig ut. Japanernes utnyttelse av landets ressurser og hensynsløse opptreden overfor befolkningen var for åpenbar. Av alle de okkuperte land i Asia led Burma mest. Mange byer ble lagt i aske ved bombeangrep under invasjonen, gruver, transportvesen og oljeborings-anlegg ble ødelagt av britene før de trakk seg tilbake, og rismarkene i deltaområdet ble ødelagt. Som en følge av alt dette begynte også de som hadde gått japanerne til hånde, å vende seg fra dem i 1944, da japanernes fremgang ikke lenger var så overbevisende. Det ble dannet en Anti-Fascist People’s Freedom

414

BURMA

Burmanske barn arbeider frivillig på Ledoveien, som ble anlagt av de allierte 1944-45 for å erstatte den del av Burmaveien som var avskåret av japanerne. Veien gikk fra Ledo i Assam gjennom Burma til Kina, og var av den aller største betydning for de allierte.

League (AFPFL) som også søkte kontakt med britene for å hjelpe dem til å drive japanerne ut av Burma. I under­ grunnsbevegelsen spilte kommunistene en aktiv rolle, selv om denne bevegelsen aldri fikk stor tilslutning i Burma.

MOT SELVSTENDIGHET

Da japanerne rykket inn i Burma, hadde britene og deres medarbeidere, inderne, forlatt landet og søkt tilbake til India. Men så snart japanerne var drevet ut i mai 1945, kom de tilbake og regnet med at de gamle forhold skulle etableres på ny. Men nasjonalistene, som nå hadde konso­ lidert seg gjennom AFPFL, hadde andre planer. Riktignok hadde noen av dem kompromittert seg ved å samarbeide med japanerne. Men i ly av deres innsats for Burmas uav­

MOT SELVSTENDIGHET

415

hengighet, ble dette ikke lenger sett på som en hindring for at de fortsatt kunne lede bevegelsen. De hadde også skaffet seg administrativ erfaring i den tid de hadde sittet som marionetter for japanerne. Under de harde forhandlingene med britene i tiden etter Burmas frigjøring, spilte den unge general Thakin Aung San en ledende rolle. Han besøkte London i januar 1947, og kom til enighet med statsminister Attlee om at landet skulle oppnå full selvstendighet så snart en folke­ valgt nasjonalforsamling hadde utarbeidet en ny forfat­ ning. Det var avgjørende for om han skulle lykkes at han fikk med seg alle minoritetsgruppene i dette arbeidet. Det gjorde han, og kronen på verket for den 32-årige Aung San var da han i april 1947 vant en overlegen valgseier En burmansk delegasjon med Aung San i spissen (i uniform) kommer i januar 1947 til no. 10 Downing Street i London for å forhandle om selvstyre for Burma. Et halvt år senere ble Aung San myrdet.

416

BURMA

Dette bildet av den dypt religiøse Thakin Nu er fra 1949, året etter at |ian 4| år gammel — var blitt Burmas første statsminister. Thakin Nu, som fra 1952 kalte seg U Nu, dvs. Herr Nu, var regjeringssjef helt til 1962, bortsett fra årene 1958-60 da general Ne Win ledet et militærregime.

som skulle sette ham i stand til å gjennomføre de siste forberedelsene til Burmas endelige løsrivelse fra Storbri­ tannia i januar 1948. Men den skulle han ikke oppleve; han og seks av medlemmene i hans provisoriske regjering ble myrdet den 19. juli av rivalen U Saw, som hadde vært statsminister under britisk styre og som gjerne ville bh det igjen. Den som fulgte etter Aung San, ble imidlertid vise­ presidenten i AFPLF, Thakin Nu, en meget respektert og høyst religiøs mann som kom til å prege Burmas første selvstendighetsår mer enn noen annen. Unionen Burma — slik ble den kalt fordi den i formen var en union av likeverdige stater med en viss grad av

MOT SELVSTENDIGHET

417

lokalt selvstyre — fikk en trang og vanskelig start. Minori­ tetene, som ifølge grunnloven var sikret spesielle rettig­ heter, følte seg likevel utrygge, ikke minst på grunn av den relativt sterke makt som var tillagt sentralregjeringen. Rundt i landet streifet det fortsatt lovløse bander — rester etter undergrunnsbevegelsen. Kommunistene gikk til åpent opprør bare tre måneder etter selvstendigheten, og de fikk tilslutning fra en splinter-gruppe i AFPLF. Minoritets­ grupper — blant dem Karen-folket — gjorde også opprør, men i 1951 hadde regjeringen under Thakin Nu ved mili­ tære midler klart å vinne tilbake kontrollen over meste­ parten av landet. Det som imidlertid ytterligere kompli­ serte bildet i denne perioden, var at tolv tusen soldater fra den slagne Chiang Kai-shek-hæren i Kina i slutten av Den britiske statsminister. Gement Attlee (til høyre) og Burmas statsminister, Thakin Nu (U Nu), undertegner avtalen om Burmas selvstendighet i oktober 1947. Den ble proklamert 4. januar 1948.

418

BURMA

1949 invaderte Shan-staten i det nordøstlige Burma, der de — med omfattende amerikansk CIA-bistand — i et tiår framover delvis konspirerte med Shan- og Karen-folkene mot sentralregjeringen i Rangoon, delvis oppførte seg som en ren røvehær. Den amerikanske rollen i dette gjorde for­ holdet mellom USA og Burma meget dårlig i lang tid. I de til enhver tid regjeringskontrollerte delene av Burma var AFPLF politisk dominerende. I 1958 ble imid­ lertid partiet splittet i to, og for å hindre åpent opprør, bad statsminister U Nu sjefen for hæren, general Ne Win, om å overta styret og forberede nye valg. Ved valgene i 1960 gikk U Nus partifraksjon av med seieren, men fort­ satte indre partistridigheter og økende utfordringer fra minoritetsfolkene gav general Ne Win, som åpenbart hadde fått smak for politisk makt, påskudd til et kupp i mars 1962. Han lot seg innsette som president, opphevet grunnloven, fikk alle sentrale politikere — inkludert U Nu — arrestert og regjerte med diktatorisk makt i Burma mer enn et kvart århundre. På grunn av de indre politiske stridigheter og mang­ lende enighet i sentrale økonomiske spørsmål, ble det mellom 1948 og 1962 oppnådd meget lite når det gjaldt gjenoppbygging av landet etter krigens ødeleggelser. Det ble eksperimentert med både sosialisme, kapitalisme og blandingsøkonomi, uten at man ble enig om hva som ville tjene Burma best. Mens befolkningen økte, ble Burma lig­ gende mer og mer tilbake i forhold til land det var natur­ lig å sammenligne med. Det nye styret til Ne Win lanserte en «burmansk vei til sosialismen» som betydde hurtig nasjonalisering og eliminering av fremmede interesser, og som for øvrig lånte mange erfaringer og ideer fra andre sosialistiske land, ikke minst Kina. Det var bare i jordbru­ ket og når det gjaldt bøndenes jord at eiendomsretten ble opprettholdt, men selve jordbruksproduktene måtte selges til regjeringen. Etter at 150 000 fremmede forretningsfolk, Geriljastyrker med medlemmer i alle aldre samlet seg omkring 1970 til kamp mot Ne Wins diktatoriske styre, men allerede to år senere måtte kampen oppgis. Den lille guttens far er offiser i Frigjøringsarmeen.

420

BURMA

for det meste indiske handelsmenn, var blitt drevet ut av Burma og soldater og offentlige tjenestemenn uten noen erfaring fra næringsliv eller handel ble satt til å fylle tom­ rommet, stagnerte økonomien. Produksjonen gikk tilbake, og hele distribusjonssystemet gikk i stå, mens varemangelen førte til utstrakt svartebørshandel. Militærregjeringens politikk vekslet mellom streng og avslappet kontroll over det økonomiske liv, uten noen gang å få økonomien til­ bake til det nivå den hadde vært på da den tok makten. Perioden under rent militært styre, som varte fram til mars 1974, var kjennemerket av uvanlig stabilitet på topp-planet. I hele tolvårsperioden var det bare to ommøbleringer, og bare en gang — etter et knapt år — var det splittelse i toppledelsen som førte til at en av de ledende militære gikk av. Men i Burma — som andre steder — korrumperte makten, og etter hvert som årene gikk, ble det tegn til at lederne på toppen begynte å svekkes i sine moralske fibre og å tilegne seg ekstra rikdommer, som stod i skarp kontrast til folkets fattigdom. Men ideene om et mer demokratisk styresett var ikke døde, og fra sitt eksil i Europa og USA, dit tidligere statsminister U Nu var kommet etter å være blitt sluppet fri, organiserte han en motstandsbevegelse mot Ne Wins diktatoriske styre. I 1970 inngikk han en avtale med Shan, Karen og andre av Burmas minoritetsgrupper om aktivt og med militære midler å bekjempe Ne Win fra baser i grenseområdene mot Thailand, men etter to år måtte det hele gis opp som mislykket. Minoritetsgruppene var imidlertid under hele militærstyret og senere en konstant trussel mot Ne Win og hans regjering i Rangoon, uten at de på noe tidspunkt representerte en alvorlig utfordring. Burmanske kommu­ nister utgjorde også en stadig utfordring. I 1960 hadde Burma, som søkte å opprettholde vennskapelige forbin­ delser med alle sine naboer, undertegnet en grenseavtale med Folkerepublikken Kina. Men mot slutten av 1960årene, sammenfallende med Kinas kulturrevolusjon, ble forholdet svært anstrengt på grunn av spørsmålet om situasjonen for den kinesiske befolkningsgruppen i Burma. Fra dette tidspunkt trappet det kinesiske kommunistpar­

MOT SELVSTENDIGHET

421

tiet opp sin støtte til de burmanske kommunistene, og denne støtten har siden vært et konstant problem i for­ holdet mellom de to land. Men disse problemene, eller motsetninger til andre naboer og land, førte aldri til at Burma endret sin konsekvente uavhengige og nøytrale utenrikspolitikk. Overgangen fra militært til sivilt styre under en ny grunnlov i mars 1974 endret ikke på de reelle maktforhold i landet, selv om de militære skiftet ut uniformene med sivile klær og formelt representerte landets eneste tillatte politiske parti, Burmas sosialistiske program parti (BSPP). Kosmetiske endringer i ledelsen endret heller ikke den vanskelige økonomiske situasjon, som somme­ ren 1974 førte til voldsomme demonstrasjoner i protest mot matmangel, korrupsjon, ledelsens moralske forfall og generelle udugelighet. Nye studentdemonstrasjoner året etter førte til at regjeringen tok affære for å rette på de Et hus på pæler ved Lake Inle sør for Mandalay.

422

BURMA

verste misforholdene, bl. a. ved utskiftninger i regjeringen og økning av bevilgninger til import av forbruksvarer, til undervisning og helsestell. Men heller ikke det hjalp, og året etter ble det avslørt et kuppforsøk der en ledende general såvel som en rekke yngre offiserer var involvert. For Ne Win og mange av hans kolleger i ledelsen var imidlertid dette alvorlige signaler om at deres forsøk på å innpode en sosialistisk ånd hadde feilet selv i en elite­ gruppe som de militære styrker. Det ble satt i gang en grundig utrenskning i regjeringspartiet BSPP helt til topp-planet, utskiftninger som senere spredte seg også til nasjonalforsamlingen og regjeringen. Disse forsøkene på en revitalisering av landets politiske ledelse fortsatte helt til begynnelsen av 1978, og de omfattende endringene som ble gjennomført ved at alle topporganene ble mono­ polisert gav klare tegn om at de militære nå ønsket full kontroll med den videre utvikling. Noen ny radikal poli­ tikk ble imidlertid ikke lansert, hverken i det politiske liv eller i økonomien. Likevel — etter nærmere to årtiers selv­ valgt økonomisk isolasjon — viste Burma forsiktige tegn til å åpne seg for økonomisk kontakt og samarbeid med de vestlige industriland og Japan, tydeligst illustrert ved sitt eget initiativ til å skaffe seg økonomisk bistand gjennom et konsortium av slike land, Verdensbanken, Det internasjonale pengefondet og Den asiatiske utviklings­ banken.

Indokina

ET SPLITTET LAND

Fra gammelt av har vi kalt den østligste av de to store halvøyene som strekker seg sørover fra det asiatiske fast­ land, for Bakindia, men i grunnen er det svært misvi­ sende. Denne halvøya har aldri hatt noen direkte sam­ menheng med India, hverken befolkningsmessig eller po­ litisk. Den har heller aldri vært samlet til ett rike, i mot­ setning til det egentlige India, og ingen del av halvøya ble noen gang behersket av indiske fyrster. Naturforholdene gjør det lett forståelig at det ikke kom til noen samling. Høye fjellkjeder deler opp halvøya i flere dalfører med store elver. Nærmest provinsen Assam i India danner Arakan-fjellene en naturlig grense. Øst for den renner Irrawaddy som danner et stort delta og Salween. Om­ kring disse elvene, som ikke skilles av så høye fjell som det ellers finnes i området, har Burma-riket dannet seg. Mellom dette landet og Thailand går en mektig fjell­ kjede, som fortsetter langs den smale Malakka-halvøya med topper på over 2 000 meter, men også med enkelte lavere partier. Øst for disse fjellene renner Menam, som danner midtlinjen i Thailand. Den lengste elven er Mekong, («Elvenes mor») som danner grensen mellom Thai­ land og Laos og deretter renner gjennom Kampuchea, før den munner ut i et stort delta vest for Saigon i SørVietnam. Langs hele østkysten av halvøya finnes også en mektig fjellkjede, og øst for den renner den siste av de store elvene, Song-koi, eller «Den røde elv» som forener seg med Song-bo, «Den svarte elv» og danner et delta, som begynner ved Hanoi, hovedstaden i Vietnam.

Den opprinnelige historien til de folk som etter hvert slo seg ned i disse dalene vet man ennå lite om. Men det

424

INDOKINA

er ingen tvil om at det har vært flere innvandringsbølger, som alle er kommet fra nord. Fremdeles finnes det små grupper av den eldste befolkningen, som tilhører den malanske folkegruppen, men de øvrige folkeslagene — burmanere. thaifolkene. laos og annamitter — er alle be­ slektet med mongolske folkeslag. Når halvøya, tross denne mangel på sammenheng med India, har kommet til å få et navn som knytter disse om­ rådene sammen, skyldes det at europeerne, da de kom til denne kant av verden på 1500- og 1600-tallet. fant så mange likhetspunkter med India i de ytre forhold, f. eks. i arkitektur og kunst, at de betraktet Bakindia som en fortsettelse av det de kjente derfra. Lengst øst på halvøya var imidlertid likhetstrekkene med Kina så dominerende at man fant det rimeligere å kalle disse områdene for Indokina. Det hersker heller ingen uenighet om at innflytelsen fra de to store kulturområdene. India og Kina, har vært meget sterk. Derimot er forskerne uenige om hvilke konklusjo­ ner man kan trekke av de manifestasjoner man finner av slik påvirkning f. eks. i byggeskikk, religion, utforming av gudebilder, templer o. 1. Da man på slutten av 1800-tallet begynte å finne fram til de mange minnesmerker, som i tidens løp var forsvunnet i jungelen i Burma. Kampuchea og andre steder, kom dette meget beleilig for indiske vitenskapsmenn, som på denne tid var besjelet av den nyfødte nasjonalfølelsen blant inderne. De mente å kunne trekke den konklusjon at det en gang måtte ha eksistert et «Større India» med «kolonier» eller — med vår tids språk — satellittstater utenom det egentlige India. Noen av de ivrigste tilhengerne av denne teorien startet i 1926 til og med et «Greater India Society», som også omfattet vitenskapelig skolerte historikere. En av dem skrev i for­ ordet til en bok om «de tapre dristige sønner av India, som i fordums tid etablerte et større India ved å kolonisere I tidens løp ble mange av tempelbygningene i Kampuchea fullstendig oppslukt av jungelen, slik dette bildet viser. Først i slutten av forrige og i begynnelsen av vårt århundre begynte man å befri dem fra den tropiske vegetasjonen.

426

INDOKINA

Indokina og Malaya-arkipelet. Dette danner et ærefullt kapitel i Indias historie.» Andre forskere er imidlertid kommet til at det nok er forhastet å trekke slike slutninger. Det er intet i Indias egen historie som kan gi et rimelig grunnlag for å tenke seg en slik ekspansjon. Derimot er det all grunn til å tro, og atskillige tegn som tyder på, at det var sjøfarere fra kystområdene rundt Bengalbukta som skapte forbindelsen med India og også etablerte en sjøverts forbindelse med Kina. Riktignok er det vanskelig å forestille seg at disse sjøfolkene, som for det meste bestod av folk fra lavere sosiale lag, skulle ha kunnet formidle de innslag av religiøs eller vitenskapelig karakter, som man peker på som tegn på kulturell påvirkning. Det er mer rimelig å tro at det var fyrster i de sørøst-asiatiske områdene, som inviterte brahmaner fra India til sine hoff for å bli bedre kjent Også nordiske arkeologer har deltatt i utforskningen av halvøyas eldste historie. Her sitter et medlem av en dansk ekspedisjon og sor­ terer og klassifiserer funngjenstander.

ET SPLITTET LAND

427

Burma, Thailand, Kampuchea, Laos og Vietnam gis ofte fellesbeteg­ nelsen Bakindia, mens Indokina bare omfatter de tre østligste statene.

med andre lands kulturforhold. Gjennom disse brahmanene spredte hinduismen seg over store deler av SørøstAsia, og med den også kjennskapet til sanskrit (se side 29 f). Som et bevis for at det må ha vært lærde brahmaner som formidlet dette kulturinnslaget, har man pekt på at skriftformen i de mange inskripsjoner som i senere år er

428

INDOKINA

kommet for dagen, vitner om stor lærdom, ikke om en etterligning som man kunne vente at handelsfolk ville ut­ forme. Det foregår et omfattende og intenst forskningsarbeid for å løse hele dette problemkomplekset. Arkeologer, språkforskere, etnografer og etnologer fra mange land er med på å finne biter til dette gigantiske puslespillet slik at vi forhåpentlig en dag kan danne oss et klart bilde av halvøyas eldste historie. Foreløpig vet vi lite med sikker­ het. Og det vi vet er ofte bare brokker av historien, hen­ delser som omtales av andre lands krønike-skrivere. Kine­ siske krøniker nevner f. eks. besøk av utsendinger som er kommet fra land på den sørøstasiatiske halvøy for å yte tributt til den kinesiske keiser, og undertiden finnes rap­ porter fra kinesiske utsendinger som har besøkt fyrster i disse landene.

FUNAN-RIKET OG KHMER-FOLKET En kinesisk krønike forteller om en slik utveksling av utsendinger mellom Kina og Funan, som er det eldste riket vi kjenner på halvøya. Omkring år 250 sendte kon­ gen av Funan gaver til keiseren av Kina. De bestod av noen av landets produkter og en del musikere! Noen år senere kom en gjenvisitt fra Kina til Funan, og en av dem som var med i dette sendelaget, Kang Tai, forteller om sine opplevelser: «Funans byer er omgitt av murer, og inne i byene finnes både palasser og boligkvarterer. Folket er mørkhudet, har småkruset hår og går nakne. De har svært enkle manerer, men er ikke tyvaktige. De driver et svært primitivt jordbruk, men er glad i å bruke meisel til å forme skulpturer i stein. Mange av spiseredskapene deres er laget av sølv. De betaler skatt med gull, sølv, perler og parfyme. De lager også bøker, og skriften deres ligner den som Hu-folket bruker.» (Hu-folket bodde i Sentral-Asia og hadde en indisk skriftform). Det synes som om Kang Tai tillegger seg selv æren for at folket i Funan begynte å bruke klær. Etter tilråding fra

FUNAN-RIKET OG KHMER-FOLKET

429

ham la de seg til den egenartede klesdrakten som brukes i Kampuchea den dag i dag og som kalles sampot. Den består av et stykke tøy som trekkes sammen omkring mid­ jen i en stor knute, og brukes både av kvinner og menn. Etter andre kinesiske kilder skal Funan være grunnlagt i hundreåret etter Kristi fødsel. Det heter at en indisk fyrste, Kaundinya, kom over havet sørfra og erobret landet fra den innfødte herskeren, en kvinne som het Som a. Heller ikke hun brukte klær, sier legenden. Men da Kaundinya hadde overvunnet henne, tok han henne til dronning og gav henne klær — et stykke tøy med et hull i midten, som man trakk over hodet. Han fikk henne også til å sette håret opp i en knute, en hårmote som fremdeles brukes i Kampuchea. Navnet Funan mener man har sammenheng med ordet phnom som betyr «fjell» (jfr. bynavnet Phnom Penh). Etter gammel tradisjon bar fyrstene titelen «fjellets kon­ ger», en titel som også har vært brukt i riker lenger sør — på Sumatra og Java — og som har sammenheng med skik­ ken å legge helligdommene på høyder eller bygge dem slik at de symboliserte fjell. Funan utvidet etter hvert sitt herredømme over områdene rundt Siam-bukta og var i de første fem hundreårene etter Kr. det betydeligste riket på halvøya. Omkring 400 e. Kr. fikk landet en konge som også bar navnet Kaundinya. Han kom fra et naborike. som i de kinesiske krønikene kalles Pan-Pan. og synes å ha styrket den hinduiske brahman-religionen i Funan. Shiva-kulten hadde på denne tid fått fast fot i landet. Men også buddhismen synes å være kjent på dette tidlige stadium. Funan-kongenes makt ble svekket fra omkr. år 600 da et nytt folkeslag — khmer — trengte inn fra høylandet i nord og tok makten. Kineserne kaller dette landet Chenla, men ellers vet vi lite eller ingenting om khmerfolkets tidligste historie. Etter å ha trengt inn i Funan, overtok de dette landets kultur og markerte også sin sam­ hørighet med dets historie ved at fyrstene tok den gamle kongetitelen — «fjellets konge».

430

INDOKINA

En av khmer-rikets kvinner slik hun er fremstilt — i relieft — på en av de mange storslagne tempelbygningene fra 1100-tallet.

De første hundreårene etter at khmer hadde erobret Funan, vet vi lite om. Enkelte ting synes å tyde på at landet stod i avhengighetsforhold til et nytt storrike med sentrum på Java og Sumatra — Shailendra — et navn som også skal bety «fjellets konge». Denne perioden varte til en ny konge, Jayavarman 2. — befridde landet. Han grunnla Angkor-dynastiet, som kom til å markere høyde­ punktet i Kampucheas historie, manifestert ved de mek­ tige byggverk han og senere konger lot oppføre.

FUNAN-RIKET OG KHMER-FOLKET

431

Jayavarman 2. kom opprinnelig fra Java, noe som be­ krefter antagelsen om at khmer-riket inntil da stod i av­ hengighetsforhold til Shailendra-riket. Noen mener at han har vært bragt til Java som gissel og pant for khmer-folkets lydighet, og så er kommet tilbake for å overta sitt fedrenerike. Andre tror at han er blitt sendt fra Java som lydkonge. På en eller annen måte har han imidlertid greid å frigjøre seg og sitt folk omkring år 800 e. Kr., og gjennom sin nesten 50 års lange regjeringstid fikk han mulighet for å konsolidere riket. Vi vet at Jayavarman 2. flyttet hoved­ staden flere ganger og at han prydet hver av disse hoved­ stedene med store byggverk.

Angkor Vat og Angkor Thom

Angkor-kongene synes å ha vært grepet av en ren byggelidenskap. Blant de mange byggverk de lot oppføre, finnes noen av de største tempel-bygninger i verden, og det må ha kostet det arme folket umenneskelig slit og tunge skatte­ byrder å reise dem. Da khmer-hovedstaden Angkor senere ble forlatt, grodde jungelen inn over all denne prakten, og det er først i relativt ny tid at man igjen har fått kjennskap til de fantastiske prestasjoner — både øko­ nomisk og kunstnerisk — disse byggverkene representerer. De mest berømte er Angkor Vat og Angkor Thom. Det første er et tempel for guden Vishnu eller Shiva og lå et stykke utenfor hovedstaden. Det andre er egentlig en festning midt i hovedstaden med et tempel — Bay on — i sentrum. Begge er oppført på 1100-tallet. Både disse og en rekke andre lignende byggverk er i sin plan uttrykk for den gamle indiske oppfatning av univer­ sets struktur. Etter denne finnes det i midten av verdensaltet et fjell, Meru, og over det har gudene sin bolig. Omkring dette fjellet ligger et hav og rundt det hele finnes en mur av fjell. Når templene samtidig som de var gude­ nes hjem, også tjente som minnesmerker eller mausoleer over kongene, henger det sammen med at kongen ble opp­ fattet som en menneskelig inkarnasjon av en gud. Når han døde og ble begravet i templet, gikk han tilbake til gudene

432

INDOKINA

- ja, han ble selv gud - Shiva eller Vishnu, etter eget ønske. Kongen ble derfor også i levende live dyrket som symbol for gudene, og de mengder av skulpturer som ble reist over ham, var samtidig en hyllest til dem. Mest ty­ pisk som symbol for gudedyrkelsen er imidlertid de mek­ tige tårn som både danner det sentrale ledd i arkitekturen og markerer ytterverkene. Tårnet er en avdempet form for linga, tegnet for mannlig fruktbarhet (hellenernes phallos) som særlig er symbol for Shiva. Mest imponerende kom­ mer dette trekket fram i Angkor Thom, i et pyramideformet tempel — Bay on — kronet av et gulltekket tårn, og prydet av fire kjempeansikter ved foten (illustr. side 434). Både disse ansiktene og «myriader» av andre i mindre format gjengir trekkene til kongen, Jayavarman 7., som lot oppføre byggverket i siste halvdel av 1100tallet. Når han mer gikk inn for å bygge en festning enn bare et tempel, har det sin bakgrunn i at riket hadde vært gjenstand for angrep utenfra under hans forgjenger, Suryavarman 2. (1113-50), som selv var en stor erobrer og utvidet riket både mot nord og vest, men som måtte tåle tilbakeslag på slutten av sin regjeringstid. Det var denne kongen som bygde det enorme tempelkomplekset Angkor Vat utenfor hovedstaden. Det er det best bevarte av alle de store ruinene fra khmer-tiden, og det gir også de beste mulighetene for å danne seg et bilde av dimensjonene. Sentral-tårnet, som står på en ca. 12 meter høy terrasse, er omkring 40 meter høyt. I hvert av hjørnene på terras­ sen, som er 50 meter hver vei, står mindre tårn. Fra dem gå/det overdekkede ganger inn til hovedtårnet, og galle­ rier binder tårnene sammen innbyrdes. Rundt denne vel­ dige sentralbygningen finnes det nok et galleri, båret av søyler og med tårn i hjørnene. Hele anlegget, som er 850 X 1000 m omkranses av ytterligere en søylerekke, beskyttet av en mektig sandsteins-mur. Opprinnelig var det hele omgitt av en 200 m bred vollgrav, og alt i alt dek­ ket hele anlegget et areal på ca. 2,5 km2.1 sin opprinnelige skikkelse må Angkor Vat ha vært et fantastisk syn. Samt­ lige ni tårn var dekket med gull, og alle murer og vegger var oversådd med relieffer, overdådig prydet med kost-

Angkor Vat, khmer-tidens best bevarte tempelanlegg, oppført av Suryavarman 2. i første halvdel av 1100-tallet. I sentrum av anlegget sees det 40 m høye sentraltårnet hvor det ble oppbevart en gullstatue av Buddha. Alle de ni tårnene i Angkor Vat var i sin tid gullforgylt. (Se også illustr. side 435.)

barheter i alle fargenyanser. Inne i sentraltårnet stod en gullstatue av Buddha som på festdager ble tatt ut og vist fram for folket. Når man vet at disse to enorme byggverkene bare repre­ senterer en del av de to kongenes byggeprogram, er det lett å forstå at folkets krefter måtte bli så utpint at riket ikke maktet å bevare sin sterke posisjon. Jayavarman 7. ble den siste storkongen i khmer-riket, eller Kampuchea som det på denne tid var blitt vanlig å kalle landet. Under ham nådde riket sin største utstrekning. Det strakte seg da helt ut til havet i øst, dvs. til det nåværende Vietnam og langt inn i det dalføret i vest som nå dekkes av Burma. Hele det nåværende Thailand hørte til Kampuchea, som også hadde overhøyhet over mindre stater langs grensene, fra Laos i nordøst til Malakka-halvøya i sør. I midten av 16. Grimberg 30

434

INDOKINA

Ett av de i alt 54 tår­ nene, som gjengir bygg­ herren Jayavarman 7.s ansiktstrekk, i Angkor Thom. Ansiktene som vender mot hvert sitt verdenshjørne, oppfattes også som en fremstilling av Buddha. Angkor Thom ble bygd i slutten av 1 100-tallet. (Se også illustr. side 437.)

1200-tallet begynte imidlertid thai-folkene i nord å vise økende styrke, og mot slutten av hundreåret drev mongolenes press thai-folkene til ytterligere angrep på Kampu­ chea. I tiden som fulgte, hendte det nok at kraftige konger fikk samlet Kampucheas krefter til motangrep og klarte å drive inntrengerne tilbake. Men stort sett ble 1300-tallet en nedgangstid. Foruten thai-folkene angrep også chamfolket i øst Kampuchea. Hovedstaden Angkor ble fleie ganger inntatt og plyndret under disse krigstogene, og i 1431 ble den oppgitt som hovedstad og forlatt. Kongene flyttet sin residens til Ph norn Penh, som siden har vært landets hovedstad. (Kart side 439.) To problemer opptar i særlig grad de vitenskapsmenn som interesserer seg spesielt for Kampucheas eldie histo­ rie. For det første hvordan har det kunnet være mulig for dette folket å prestere den økonomiske innsats som må være forutsetningen for den praktutfoldelse de mektige byggverkene vitner om. Og for det andre: hvorfor ble

FUNAN-RIKET OG KHMER-FOLKET

435

praktbyen Angkor oppgitt som hovedstad. Etter de resul­ tater en fransk forsker har lagt fram, synes begge proble­ mer å finne sin løsning i samme årsaksforhold. Khmerrikets økonomi var helt basert på landets jordbruk som gav rikt utbytte takket være de irrigasjonssystemer som allerede var anlagt på Funan-rikets tid. Khmer-fyrstene utviklet dette systemet videre, og fant omkring Angkor områder som i særlig grad egnet seg for denne driftsmåten. På et område som utgjorde omkring 50 millioner dekar kunne de høste ris både tre og fire ganger i året, takket være enorme vannreservoarer, som samlet opp nedbøren i monsuntiden og fordelte den utover rismarkene ved hjelp av et sinnrikt fordelingsnett. Ett enkelt av disse reservoa­ rene — barays — rommet 30 millioner kubikkmeter. Av innskrifter fremgår det at det hørte til kongens fremste plikter å vedlikeholde og utvide dette irrigasjonsDenne ca. 1,70 m høye relieffriscn i Angkor Vat viser cn kampsccnc mellom khmer-soldater og menn som tilhørte cham-folket, øst for khmer-riket.

436

INDOKINA

systemet. En plikt som til og med gikk foran deres opp­ gave som byggherrer til gudenes ære. Her — mener den franske forskeren — finner man grunnlaget for Angkordynastiets rikdom og makt. Men samtidig har dette vært dets mest sårbare punkt. Da thai-folkene trengte inn i landet nordfrå og flere gan­ ger nådde fram til hovedstaden Angkor, har de rimeligvis også ødelagt irrigasjonssystemet. Det fortelles også at de bortførte flokker av de bøndene, som ikke bare skulle drive jordarbeidet, men også hadde plikt til å vedlikeholde vanningssystemet. De stormannsgale kongenes byggepro­ sjekter og tallrike krigstog dannet innledningen til en ut­ tapping av folkets krefter. Og da så fiender trengte inn og herjet riket, stoppet det hele opp. Området rundt hoved­ staden kunne ikke lenger yte det som trengtes for å holde kongemakten oppe. Derfor — mener den franske forskeren — måtte Angkor oppgis. Hele storhetstidens prakt ble oppslukt av jungelen. Da franske arkeologer gjenoppdaget Angkor og andre ruinbyer, trodde man først at dette var minner om et folk som var forsvunnet på gåtefull måte. Nå kan man imid­ lertid klart se forbindelsen fra Angkor-dynastiets dager fram til vår tids Kampuchea. Men fremdeles ligger det mange hemmeligheter skjult i jungelen.

KHMER-FOLKETS NABOER

Øst for khmer-riket holdt ch am-folket til. Det hørte til den malaiiske folkegruppen og må tidlig ha hatt forbin­ delse med kystområdene sør- og vestover. Den indiske kulturpåvirkningen har satt sine spor, men om den skyldes indiske handelsmenn som har besøkt landet eller chamfolkets egen aktivitet vet vi lite om. I kinesiske kilder omtales riket Lin-yi, som man mener er et tidligere navn for Ch amp a, cham-folkets land. Dette riket ble grunnlagt Et bodhisattva-hode (se side 63) fra den store tempelbygningen Angkor Thom. Det er bestilt av Jayavarman 7. og hugd i sandstein i slutten av 1100-tallet.

438

INDOKINA

år 190 e. Kr., og innskrifter fra Champa fra en noe senere tid forteller at landet ble styrt av en hinduisk fyrste. Da Funan-riket stod på høyden av sin makt, hadde det også overhøyhet over Champa. Senere kom både Funan og Champa under Shailendra-riket på Java, og da Jayavarman 2. hadde befridd sitt land (se side 430), oppnådde også Champa en større grad av selvstendighet. Men khmerkongene var ærgjerrige krigere og la under seg nabostatene i vest, nord og øst. I 945 rykket de inn i Champa, som på samme tid måtte kjempe mot farlige naboer fra nord, de som senere er blitt kjent i historien under navnet viet­ nameserne. På 1100-tallet rykket på nytt khmer-kongen inn i landet. Denne gang var det den kraftige Suryavarman 2., han som bygde Angkor Vat, som ledet angrepet. En del av Champa ble besatt. Men, som tidligere nevnt, gikk det tilbake med khmer-kongenes makt, og i 1177 gjorde Champa-kongen et vellykket motangrep. Han ryk­ ket helt fram til hovedstaden Angkor og ødela byen. Etter kort tid ble imidlertid Champa-styrkene igjen drevet til­ bake av Jayavarman 7., som tilføyde dem et så grundig nederlag at Champa måtte finne seg i å bli styrt av en visekonge fra khmer-riket. Da Kampucheas maktposisjon begynte å svekkes, ble Champa mer opptatt av å forsvare seg mot trykket fra sta­ ten An nam i nord. Gjennom hele 1200- og 1300-tallet ble det kjempet om grenseområdene mellom de to statene, bare avbrutt av en kortere periode da mongolene under storkhanen Khubilai forsøkte å legge hele området under seg. I denne situasjon forstod de to små statene, Champa og Annam, at de ikke hadde noen sjanser hvis de ikke støttet hverandre. Og alliansen ble til glede for begge parter. Mongolene ble tilføyd et så alvorlig nederlag at de måtte oppgi forsøket på å få herredømme over dem. Da Marco Polo besøkte Champa få år etter mongolenes invasjonsforsøk, var Jaya Sinhavarman 3. konge. Han øns­ ket å bevare freden, og forsøkte å styrke vennskapslorholdet til Annam ved å motta et tilbud om å få en prin­ sesse derfra til hustru, ved siden av den javanesiske han allerede hadde. Men dette ekteskapet ble en ulykke for

KHMER-FOLKETS NABOER

439

Champa. Som takk for vennligheten overlot nemlig Jaya Sinhavarman to av de nordligste provinsene til sin sviger­ far, kongen av Annam. Dette skjedde like etter år 1300, og fra da av var disse provinsene en kilde til evig strid mellom de to statene. I begynnelsen av 1400-tallet blandet også Kina seg inn i stridighetene, og holdt i noen år Annam besatt. I denne perioden kom Champa til krefter igjen. Men ved midten av 1400-tallet var landet blitt så svekket av indre uro og borgerkrig at Annam, som nå hadde frigjort seg fra Kina, kunne knekke den brysomme naboen for godt. I 1471 ble landet erobret etter en forbitret kamp. Det fortelles at ikke mindre enn 60 000 ble drept under de siste kampene, og at hele den kongelige familie ble ført

440

INDOKINA

bort som fanger sammen med 30 000 andre. Fra nå av var det slutt på Champa som selvstendig rike. Bare lengst i sør fortsatte en diminutiv stat å eksistere i noen hundre år. En kinesisk kilde har notert at Kina godkjente et kongeskifte der i 1543. Fra andre kilder vet vi at det eksisterte et champa-hoff helt til omkring 1700. Da flyktet kongen sammen med størstedelen av sitt folk inn i Kampuchea for å unngå invasjon fra Annam. Den siste etterkommeren av dette dynastiet døde i begynnelsen av 1900-tallet. Vest for khmer-riket bodde fra langt tilbake mon-folket. Det hørte til samme folkeslag som khmer-folket, og hadde holdt til langs kystlandet av det nåværende Burma, som strekker seg ned langs Tenasserim, den øvre del av Malakka-halvøya. De hadde også spredt seg østover til Menams dalføre. Deres eldste historie er meget dunkel. Vi vet at mon-folket var de første som dyrket ris i Burma, og at de bygde irrigasjonsanlegg i de tørre områdene len­ ger inn i landet. Det er også rimelig å tro at kontakten med India og indisk kultur må ha oppstått på et meget tidlig tidspunkt. For sjøfarende folk måtte det være natur­ lig å følge kysten av Burma når de søkte østover. Men visse tegn tyder også på at det var forbindelse over land til Burma-dalføret. Indiske kilder omtaler gull, rav, salt, hester, langhornet kveg, elefanter og mange andre vareslag fra disse områdene. Hvor tidlig buddhismen vant innpass i mon-riket er uklart. Etter deres egne sagn skal to brødre, Tapusa og Palikat, ha fått som gave av Gautama selv åtte av hans hodehår. Denne gaven bragte de sjøveien til sitt hjem­ land, og bygde helligdommen Shwe Dagon hvor de åtte hårene skulle oppbevares. Den dag i dag pryder denne pagoden Rangoon. En annen legende forteller at to buddhistmunker ble sendt som misjonærer fra India til «gulllandet» — Suvarna-buhmi — omkring år 250 f. Kr. Man mener også at det var til mon-riket kong Ashoka sendte buddhist-munker en gang på 200-tallet f. Kr. Men Den gullbelagte Shwe Dagon-pagoden i Rangoon, slik den er frem­ stilt på et britisk fargelitografi fra begynnelsen av 1800-tallet. I for­ grunnen to britiske offiserer. (Se også illustr. neste side.)

442

INDOKINA

Shwe Dagon-pagodcn i Rangoon slik den kan sees ivare dager, log tradisjonen blir ålte av Gautamas (Buddhas) hodehai oppbevart pagoden. Shwe Dagon. som opprinnelig var dekket av gull, er omgitt av flere mindre pagoder, bygd i tre.

KHMER-FOLKETS NABOER

443

sikre kilder for forbindelser med India finnes først fra omkring år 500 e. Kr. Man har funnet fragmenter av inn­ skrifter som inneholder avsnitt av den hellige bok «Tripitaka» ved den gamle byen Pro me, som lå et godt stykke inne i landet ved elven Irrawaddy. Denne byen har vært hovedstad for pyu-folket, som antagelig har trengt inn i Burma-dalen nordfrå. De har dannet et rike i det sentrale område av dalføret samtidig som mon-folket har behers­ ket de sørlige kystområdene. Pyu-folket har hørt til den tibetansk-burmanske språkgruppen, som etter senere folkevandringer kom til å dominere hele Burma-dalføret. Foreløpig vet vi lite om dette folkets historie. Men arkeo­ logiske utgravninger har bragt for dagen imponerende ruiner av byanlegg og templer, tallrike steinskulpturer av guden Vishnu, bronsestatuer og innskrifter som viser at hinayana-buddhismen tidlig har fått innpass. Pyu-folket hadde overhøyhet over flere av mon-statene i sør, men ble selv undertvunget av et nytt innvandrerfolk — thai — fra nord. Kinesiske kilder beretter at det i året 800 kom ut­ sendinger fra pyu-kongen med 35 musikere som gave til den kinesiske keiseren. Det siste vi vet om dette folket er at deres hovedstad ble plyndret i 832 og at 3 000 fanger ble bortført. Omtrent samtidig ble byen Pegu ved utløpet av elven Sittang ny hovedstad for mon-riket. Sør for denne byen fant man i 1911 en innskrift som er blitt kalt «Burmas Rosette-stein». Den har samme tekst på fire forskjellige språk — pyu, mon, burmansk og pali (gammelt indisk religiøst skriftspråk). Innskriften finnes på et tempel som ble reist av en av kongene i det nye riket som oppstod etter den siste burmanske invasjon. Denne invasjonen fant sted en gang på 800-tallet, og ble foretatt av tibetansk-burmanske folk som trengte sørover fra høyslettene i Sentral-Asia, hvor de hadde levd som omvandrende gjeterfolk. Antagelig har de flyktet for den kinesiske keisers krigere, som forfulgte dem for å få tak i fanger til menneskeofring. En kinesisk kilde beretter om dette. De kom først under innflytelse av thai-folket som pa 600-tallet hadde dannet et rike i Sør-Kina, som kine-

W-,*'

^wfosg»

¥41

LAOS

445

serne kalte Nan Chao («den sørlige herskerens land»), med hovedstad i Tali i den nåværende provinsen Yunnan (se bd. 29, side 92). Thai-folket var selv under press fra kinesiske styrker, som drev dem til å vandre sørover gjennom Mekongs, Menams, Salweens og Irrawaddys dal­ fører. Etter hvert delte de seg i flere grupper og bosatte seg og dannet stater som består den dag i dag. En gruppe trengte vestover og dannet det som i dag kalles Shanstatene i det østlige Burma omkring midten av 700-tallet. En annen gruppe trengte ned langs Menam og dannet Thailand omkring år 680, og en tredje gruppe trengte nedover langs østsiden av Mekong og dannet Laos.

LAOS Da thai-folket trengte sørover, eller ble presset sørover av kineserne på 600- og 700-tallet, bosatte de seg i de øvre deler av dalførene på den sørøst-asiatiske halvøy. De or­ ganiserte mange mindre, uavhengige stater, styrt av egne fyrster, som hårdnakket forsøkte å bevare sin selvstendig­ het i kamp med de større statene — Burma og Thailand — som etter hvert vokste fram. Vi har tidligere nevnt hvor­ dan kongene i Burma ofte kom i strid med Shan-statene i fjelldalene ved Irrawaddys øvre løp (se side 391 f). Lenger øst trengte andre thai-folk ned langs elven Menam og kom med tiden til å danne Thailand. Andre grupper av thaifolket fulgte Mekong og dannet flere mindre stater langs den øvre del av denne elven. Det var disse gruppene som kom til å skape det landet som nå heter Laos. De forskjellige navnene kan lett forstyrre sammenhen­ gen. Shan er burmanernes navn på de thai-folkene som slo seg ned i Burmas grenseområde. Kineserne kalte thaifolkene Ailao eller Lao. Og det er derfra navnet Laos er kommet, både om landet og folket. Selv ønsker innbyg­ gerne av landet å bli kalt thai. Men da dette navnet nå Dette imponerende templet i Thailands hovedstad Bangkok (Krung Thep) kalles «Buddha i Nirvana» og er en av landets fremste severdig-

446

INDOKINA

er knyttet til staten Thailand, er det vanlig å bruke beteg­ nelsen Laos. Etter de opplysninger som finnes i kinesiske kilder, skal kongeriket Laos være grunnlagt i 1353, tre år etter at Ayutthaya ble grunnlagt lenger vest. Landet ble samlet av Fa Ngum, som var vokst opp ved hoffet i Angkor, og var gift med en prinsesse av khmer-folket. Han gjorde Lang Chang til hovedstad. Senere ble denne byen kalt Luang P r ab ang etter at kongen hadde fått en særlig verdifull gave fra sin svigerfar — en statue av Buddha — som sviger­ faren hadde fått direkte fra Sri Lanka. Denne statuen het Prabang. Fa Ngum bygde et praktfullt tempel for statuen, som ble gjenstand for pilegrimsreiser blant buddhistene. Derved ble det vanlig å kalle byen Luang Prabang. Historien om opprinnelsen til Laos er på mange måter dunkel og usikker. Fa Ngum synes å ha vært en meget kamplysten konge, som kom i strid både med Annam i øst og med thai-statene Ayutthaya og Chiang Mai i vest. Folket i Laos synes allerede på den tid å ha vært det fred­ sommelige, godmodige folket som de har ord på seg for å være den dag i dag, og ble til slutt så lei av sin krigerkonge at de fordrev ham. Han ble etterfulgt av den sytten år gamle sønnen, Oun Hueun i 1373. Han må ha vært sin fars rake motsetning. Vi hører intet om kamp og strid, men tvert imot om utbygging av ad­ ministrasjon og konsolidering av riket. Han skal ha gjen­ nomført den første folketelling i landet i 1376, noe som skaffet ham hederstitelen «Herre over 300 000 thai». Folke­ tellingen omfattet bare menn. Oun Hueun gikk aktivt inn for å styrke buddhismens stilling i landet, og oppførte en rekke templer og klosterskoler, hvor de hellige pali-skrifter ble studert. Hans regjeringstid synes å ha vært en lyk­ kelig tid for Laos. Men riket lå svært utsatt til mellom de stridbare nabo­ statene. I siste halvdel av 1400-tallet utsatte kongen seg for Annam-kongens vrede. Det førte til at denne sendte en hær inn i landet som stormet og plyndret hovedstaden. Kongen i Laos ble fordrevet. Men det lyktes hans sønn å drive fienden ut igjen, og landet fikk på nytt oppleve en

LAOS

447

fredelig tid med økonomisk fremgang og gjenreisning. En av kongene fra denne tiden, Phothisarat (1520-47), flyttet hovedstaden fra Luang Prabang til Vientiane (Vien Chang) lenger nede ved Mekong-elven. Sannsyn­ ligvis ble dette gjort fordi Vientiane lå bedre til for hande­ len med nabostatene, især med Kampuchea. Mekong er ikke seilbar i den øvre del hvor Luang Prabang ligger. Tvert imot finnes det voldsomme stryk og trange pass i denne del av elven. Phothisarat brøt selv sin fredsommelige styringstid ved å blande seg inn i tronstridigheter i nabostaten Chiang Mai i 1543. Det interessante ved denne begivenhet er at det ble innsatt en kvinne som formynder for den unge kongen som ble utpekt — Setthathirat. Hun het Maha Tewi, og viste seg senere å være meget vel skikket for sin stilling. Dette er bare ett eksempel på at kvinnene nøt respekt og anseelse blant thai-folkene. Men forsøket på å legge Chiang Mai under Laos’ overhøyhet førte ikke til annet enn lange og oppslitende kriger med den kraftige Burma-kongen Bayinnaung (se side 392), som flere gan­ ger trengte helt fram til hovedstaden Vientiane og anrettet store ødeleggelser. Det lyktes ham imidlertid ikke å be­ seire landet definitivt. Etter en periode av nærmest anarki i slutten av 1500-tallet, hvor kongen av Burma flere gan­ ger forsøkte å plassere sine egne kandidater på tronen som vasaller, ble en prins av den gamle kongeslekten hyllet av folket i 1592. Han het Nokeo Koumane, og hans første regjeringshandling var høytidelig å erklære at Laos ikke var avhengig av Burma. Det kortvarige og mislykte forsøket kongen av Laos gjorde i midten av 1500-tallet på å legge Chiang Mai under seg, kan man ennå se spor etter. Da kong Setthathirat måtte trekke seg tilbake fra Chiang Mai, tok han nemlig med seg en berømt kostbarhet, den såkalte «SmaragdBuddha» — Pra Keo — hjem til Vientiane. Navnet har den fått fordi den er utskåret i grønn jaspis. Der lot han reise et tempel for statuen, en vakker pyramideformet bygning, som i dag er det fineste eksempel på laotisk arki­ tektur. Den ble riktignok sterkt skadet under noen plynd-

448

INDOKINA

ringstokter av røverflokker fra Yunnan i 1873, men regnes likevel fremdeles for en stor severdighet. Kong Nokeo Koumane hadde bare regjert i fem år, da han ble etterfulgt av en fetter, kong Vongsa, som også maktet å holde riket samlet til sin død i 1622. Men etter ham brøt det ut bitre stridigheter mellom tronkreverne. I løpet av 15 år hadde Laos hele fem konger, som alle fikk en brå død. Men i 1637 lyktes det en kraftig personlighet å rydde sine rivaler av veien og etablere et sterkt konge­ dømme. Det var Souligna-Vongsa, som regjerte i hele 55 år. Han førte et rettferdig og fredelig styre i landet, sier kildene, og fikk også markert rikets styrke utad tilstrekke­ lig til å hindre at noen av nabostatene forsøkte å gå til angrep. Han oppnådde fredelige løsninger av en rekke grensetvister, og det lille fyrstedømmet Tran Ninh, som ligger like ved den såkalte «Krukkesletta» gav seg inn under Laos’ overhøyhet i hans tid. I Souligna-Vongsas regjeringstid, kom også den første europeeren til Laos. Det var nederlenderen van Wuysthof som i 1641 var sendt ut fra det nederlandske faktoriet i Phnom Penh sammen med to assistenter for å un­ dersøke mulighetene i dette landet, som var blitt kjent for sin gummilakk og benzoe-harpiks. Van Wuysthof forteller at han ble strålende mottatt av kongen ved That Luangpagoden (hvor «Smaragd-Buddhaen» ble oppbevart) med danseoppvisning, turneringer og kapproing. Atskillige av de opplysninger Wuysthof gir både om geografiske og po­ litiske forhold, har vist seg å være mindre korrekte. Men det bildet han tegner av et lykkelig folk, som gleder seg over å leve i fred, og av de mange vakre pagoder og andre bygninger, synes pålitelig nok. «Det gir inntrykk av å være et buddhismens Arkadia, som trekker til seg pilegrimmer fra nær og fjern,» sier Wuysthof. Året etter van Wuysthof kom en jesuitt-pater, Giovanni-Maria Leria, til Laos. Han ble der i fem år og forsøkte med alle midler å få tillatelse til å opprette en misjonsstasjon. Men forgjeves. Buddhist-munkene satte seg bestemt imot dette. Beretningen om hans reise ble ut­ gitt av en annen jesuitt i 1666 i Paris, men det som der

LAOS

449

Den praktfulle That Luang-pagoden i Vientiane, bygd på 1300-tallet, er sentrum for buddhist-bevegelsen i Laos. Det var her den berømte «smaragd-Buddhaen» — Pra Kreo — ble oppbevart. Arkitekturen skiller seg markert fra tempelbyggene i andre deler av området. 17. Grimberg 30

450

INDOKINA

ble fortalt synes ikke å ha lokket andre reisende. Vi kjen­ ner i hvert fall ikke til at noen annen europeer besøkte landet før Henri Mouhot reiste til Luang Prabang i oksekjerre i 1861. Souligna-Vongsas lange regjeringstid var etter det vi vet, en lykkelig tid for landet. Musikk, arkitektur, skulp­ tur, maleri og kunsthåndverk opplevde en blomstringstid. Men etter hans død var det slutt på de lykkelige dager. Hans eneste sønn hadde begått den uforsiktighet å forføre hustruen til sjefen for den kongelige pasje-garde, og for denne forbrytelsen ble han dømt til døden. Kongen, sies det, nektet å gripe inn overfor domstolens avgjørelse, og dermed stod riket uten legitim arving i 1694. Tronstridighetene som oppstod etter dette, varte i mer enn ti år og endte med at landet ble delt i to i 1707, et nord-rike med Luang Prabang som hovedstad og et sør-rike med Vientiane. Kongene i de to rikene voktet stadig på hverandre, og søkte også støtte utenfor sine grenser mot den annen part. Følgen var at Laos-rikene gjennom de neste hundre år stadig var gjenstand for påtrykk fra den ene eller den andre av nabostatene Burma, Annam eller Thailand. Begge rikene fikk dyrt betale sin uenighet. Det gikk først ut over nord-riket, som ble angrepet av Burmakongen Alaungpaya i slutten av 1750-årene. Kongen i Vientiane reddet sitt rike fra invasjon ved å støtte Burmakongen, som inntok og plyndret Luang Prabang. Ikke lenge etter ble imidlertid Vientiane gjenstand for en lignende behandling fra Thailands side. Kong Phaya faksin gikk til motangrep på burmanerne, og sendte en avdeling under general Chulalok for å straffe Vientiane, som hadde støttet Burma-innfallet. I 1778 ble den vakre hovedstaden plyndret, og et veldig bytte ble bragt til Thailand. Blant kostbarhetene var også «Smaragd-Buddhaen» som fikk sitt endelige hvilested i nærheten av kongeslottet i Bangkok. Etter overfallet på Vientiane i 1778 var Sør-Laos nær­ mest et lydrike under Thailand. Men rikets siste konge Anou gjorde til slutt et desperat forsøk på å befri landet. Etter grundige militære og diplomatiske torberedelser gikk han til angrep med tre kolonner, og hadde til å be-

LAOS

451

gynne med fremgang. Men håpet om hjelp, bl. a. fra bri­ tiske marinestyrker, ble ikke innfridd og Thailands mot­ angrep ble stadig sterkere. Anou måtte oppgi kampen og flyktet ut i jungelen. Thailand, som selv hadde opplevd plyndring av burmanske tropper, fulgte nå det eksempel disse hadde gitt. Folket i Laos ble i store mengder drevet fra sine hjem og deportert til ubefolkede områder i Thai­ land. Kong Anou ble tatt til fange av fyrsten i Tran Ninh, Chao No i, som utleverte ham til Thailand. Han ble ført til Bangkok, hvor han døde etter fem års brutal behand­ ling. Også Chao Noi fikk et sørgelig endelikt. Han ble kalt til Hué, hovedstaden i Annam, som hadde støttet Anou. Hans forsøk på å blidgjøre den annamesiske keiser med rike gaver, hjalp ham ikke. Han ble offentlig henrettet, og hans land ble innlemmet i keiserriket Annam. Få år etter at Vientiane var undertvunget av Thailand i 1828, led Luang Prabang samme skjebne. Den siste kon­ gen der, Mantha-Thourat, forsøkte å sikre sin posisjon ved å sende utsendinger med erklæring om underkastelse og de tradisjonelle gaver av gull- og sølvblomster til keise­ ren i Hué. Men henvendelsen var forgjeves, og det eneste denne erklæringen resulterte i, var at franskmennene — da de senere hadde fått makten over keiserdømmet — kunne henvise til disse brevene med krav om at Laos i virkelig­ heten hørte med til deres område. Da kong ManthaThourat døde i 1836, møtte en representant for kongen av Thailand opp ved begravelsen og proklamerte Thailands suverenitet over landet. Den neste kongen måtte pent vente i tre år før han allernådigst fikk kongen av Thai­ lands tillatelse til å vende hjem til Luang Prabang som hans vasall. Først etter Den annen verdenskrig gjenvant disse rikene sin selvstendighet.

Fransk koloni Etter at franskmennene hadde skaffet seg herredømmet over den østlige del av halvøya, og britene hadde annek­ tert den vestlige delen (Burma) kom både Thailand og de

452

INDOKINA

tidligere laotiske kongedømmene under dobbelt ild. Stor­ britannia og Frankrike var gjensidig engstelige for at den annen part skulle utvide sitt koloniområde på Thailands bekostning. Franskmennene hadde gode argumenter i det gamle lydighetsforholdet som Laos hadde stått i til keise­ ren i Annam (Vietnam) og gjorde krav på alle landom­ råder fram til Mekong-elven. Thailand forsøkte å få aktiv støtte fra britene til å avvise franskmennenes krav. For­ holdet ble til sist så spent at det holdt på å føre til et poli­ tisk brudd mellom Frankrike og Storbritannia. I Frank­ rike vokste det i slutten av 1800-tallet opp en hektisk nasjonalisme, som især gav seg utslag i aggressive aksjoner for å skaffe landet kolonier. Og det var ikke bare i dette området at de under dette kom i konflikt med britene. Men etter alt å dømme var franskmennene særlig pågående i sine fremstøt her, og det britiske utenriksdepartement måtte flere ganger rette henvendelser til den franske regje­ ring for å få klarhet i forholdene. En engelsk historiker skriver om dette at det synes umulig å få full klarhet om i hvilken grad franskmennene opptrådte provoserende overfor Thailand for å få et på­ skudd til å trenge inn i landet. Men i det minste i ett til­ felle kan man konstatere at den franske fremstilling — som tok sikte på propaganda i hjemlandet — har forvrengt de faktiske forhold. Det ble hevdet at en fransk embets­ mann M. Grosgurin, ble myrdet da han førte en fransk garnison hjem fra en utpost ved grensen. Senere under­ søkelser bragte på det rene at det var franskmennene som hadde angrepet thailandske styrker, og at Grosgurin hadde falt under kampen. Men før dette ble kjent hjemme i Frankrike, var stemningen der blitt så opphisset at regje­ ringen med full støtte kunne gjennomføre en «straffeaksjon» mot Thailand. Dette førte til den episoden som kalles «Paknamaffæren». Etter en tidligere avtale hadde Frankrike i lik­ het med Storbritannia forpliktet seg til ikke å sende krigs­ skip oppover elven innenfor Paknam, som er Bangkoks havneby, uten tillatelse fra den thailandske regjering. Den 13. juli 1893 seilte to franske krigsskip inn på havnen i

LAOS

453

Fianske offiserer blir mottatt av lokale embetsmenn i Indokina i 1824. Til ære for de sjeldne gjester fremfører en elefant sine kunster, ledet av to førere. Den ene sitter på nakken av dyret, mens den andre står bak og gir signaler til elefanten med hælene.

Paknam, hvor det allerede lå to britiske krigsskip. Den britiske kommandant minnet sin franske kollega om at det var truffet avtale om at ingen skip skulle seile videre. Den franske kommandanten ignorerte imidlertid denne beskjeden, og gjorde seg klar til å fortsette oppover Menam. Det ble da løsnet skudd mot skipene fra festnin­ gen på land. Franskmennene besvarte ilden og begge parter tikk skader. Men skipene fortsatte. Da de kom fram til Bangkok, viste utenriksministeren prins Devawongse sin diplomatiske kløkt. Han gratulerte den franske kom­ mandanten med den dristige operasjon han hadde gjen­ nomført! Denne høfligheten ble ikke gjengjeldt av den franske regjering. Den stilte meget vidtgående krav. Thailand skulle avstå alt land øst for Mekong, også det tidligere kongedømmet i Luang Prabang. Dessuten skulle landet

454

INDOKINA

betale en solid skadeserstatning for de skader de franske skipene var påført under skuddvekslingen utenfor Paknam, og endelig skulle de som var ansvarlige for mordet på Grosgurin straffes. Kong Chulalongkorn vegret seg for å akseptere så urimelige krav, men da britene ikke var villige til å gå lenger enn til å øve diplomatisk press på regjeringen i Paris, måtte han til sist la Devawongse med­ dele den franske representant at alle krav skulle bli opp­

fylt. • i Under de videre forhandlinger om detaljer i traktaten stilte franskmennene stadig mer vidtgående krav om i ettigheter i områder som Thailand hadde herredømme over, bl. a. i Kampuchea. Og britene fikk det bestemte inntrykk at Frankrikes egentlige hensikt var å sikre seg kontroll over hele landet. På dette tidspunkt var imidlertid spen­ ningen i Europa så alvorlig at britene var engstelige for å gå til åpent brudd med Frankrike, og de våget ikke å sette saken i Thailand på spissen. Britene rådet derfor Chula­ longkorn til å gi etter for det franske presset. På den annen side oppnådde britene et løfte av Frankrike om at «Menam-dalen» skulle respekteres som selvstendig om­ råde. En avtale om dette ble undertegnet mellom Stor­ britannia og Frankrike i 1896. Takket være den fikk Thai­ land (Siam) beholde sin selvstendighet som det eneste område på hele halvøya. (Kart side 407.)

Laos blir igjen selvstendig Luang Prabang ble ikke gjort til fransk koloni, men ble et autonomt protektorat under fransk styre. Forskjellen innebar at landet fikk beholde sin gamle styreform med konge og hoff og sin embetsstand. Men den virkelige makt lå i hendene på en résident supérieur, som var ansvar­ lig overfor generalguvernøren for Fransk Indokina. Den lokale administrasjon ble utført av landets egne tjeneste­ menn under tilsyn av franske funksjonærer, som aldri erep åpent inn i deres disposisjoner uten når dette var absolutt påkrevd. Som en følge av dette hadde Laos hele sitt statsapparat intakt, da franskmennene matte overgi

LAOS

455

hele koloniområdet til japanerne. I virkeligheten betydde ikke dette noen særlig endring av forholdene for laotene. Det franske kolonistyret hadde erklært seg lojalt overfor Vichy-regjeringen i Frankrike som hadde inngått våpen­ hvile med Tyskland, og Japan lot derfor det franske kolo­ nistyret bestå i navnet. Men selvsagt tiltok de seg retten til å kontrollere styrets disposisjoner. Ved Japans nederlag i 1945 hadde det i Laos, som i de øvrige land i Indokina, utviklet seg en selvstendighetsbevegelse. I Laos var det imidlertid først og fremst en del av den lille overklassen av laotiske prinser som motsatte seg gjenopprettelsen av fransk kolonistyre. Til forskjell fra prins Boun Oum av Champassak, som inviterte franskmennene tilbake, forsøkte de å etablere et selvsten­ dig kongedømme i Laos, men måtte flykte til Thailand da franske militærstyrker begynte å vende tilbake til landet. Frigjøringsbevegelsen, som kalte seg Lao Is sa ra, ble imidlertid raskt splittet i mange fraksjoner, der en fløy med prins Souphanou Vong som leder gikk inn for nært samarbeid med Viet Minh. Det motsatte de andre seg på det sterkeste, og resultatet var at Souphanou Vong brøt med Lao Issara og etablerte sin selvstendige mot­ standsbevegelse, Pathet Lao, i samarbeid med viet­ namesere i områdene grensende til Vietnam. I mellom­ tiden hadde de fleste av de øvrige prinsene akseptert et vagt fransk tilbud om selvstyre og vendt tilbake til Laos, dei de etter hvert kom til å utgjøre kjernen i landets regje­ ring, først under kolonistyre og etter 1954 i det selvsten­ dige kongedømmet Laos. Det var denne regjeringen som representerte Laos under Genéve-forhandlingene i 1954, etter franskmennenes nederlag i Dien Bien Phu. Laos fikk sin fulle selvstendig­ het, men opprettholdt en meget nær tilknytning til Frank­ rike både kulturelt, økonomisk og militært. Det var likevel USA som etter hvert skulle komme til å ha den mektigste innflytelsen i laotisk politikk. Innenriks var det fraksjonskamper mellom de forskjellige konservative grupperingene som kom til å prege utviklingen, sammen med de grunn­ leggende motsetningene mellom regjeringen i hovedstaden

456

INDOKINA

Souphanou Vong leder et møte i sentralkomiteen tor kommunist­ partiet i Laos. Bak ham henger et stort bilde av ham selv en form for «førerdyrkelse» han antagelig har innført etter sine Desøk i Peking.

Vientiane og Pathet Lao-bevegelsen som hadde etablert kontrollen over deler av Laos i øst. Det lot seg ikke gjøre å komme fram til enighet om integrering av Pathet Laos styrker i den nasjonale hæren, slik Genéve-avtalen hadde foreskrevet, og det gav Vientiane-regjermgen påskudd til å holde militære rådgivere i landet. Et kompromiss ble oppnådd da prins Souvanna Phouma, Souphanou Vongs halvbror som ble regnet som «mannen i midten», ble statsminister i en nasjonal samlingsregjering i 1956. Pathet Lao skulle etter dette delta fullt ut i det nasjonale politiske liv, men en slik integrering lot seg ikke gjennom­ føre hverken da eller senere. Laos fortsatte i realiteten a være et todelt land, på tross av anstrengelser som ble gjort på en ny Genéve-konferanse i 1962 for å nøytralisere Laos og hindre at landet ble en brikke i regional- og stormaktspolitikken.

LAOS

457

Det skjedde altså likevel. USA, direkte og i samstem­ mighet med sin allierte Thailand, ble etter hvert avgjø­ rende aktører i det innenrikspolitiske maktspillet i Vien­ tiane, mens Vietnam — delvis som følge av utviklingen av krigen i Sør-Vietnam — sendte store militære styrker inn i Pathet Lao-kontrollerte områder. Situasjonen ble etter hvert meget uoversiktlig og komplisert, med mer eller mindre konstant krig mellom Pathet Laos styrker og Vientiane-hæren, med aktiv — om enn «hemmelig» — del­ tagelse både fra amerikansk og vietnamesisk side. Krigen og den politiske utviklingen i Laos hadde meget nær sam­ menheng med krigen i Vietnam, først og fremst som følge av at Nord-Vietnam var avhengig av å kunne forsyne sine tropper i Sør-Vietnam langs den såkalte Ho Chi Minhveien som for en stor del gikk gjennom Laos. Denne transporten var amerikanerne og sør-vietnameserne sterkt interessert i å hindre, og dermed ble Laos offer for store krigshandlinger og ødeleggelser. Økonomisk utvikling ble Sivilbefolkningen i Laos er blitt påført store lidelser. Ustanselig har de måttet flykte fra hus og hjem.

458

INDOKINA

under slike forhold ganske umulig, og begge sider ble sterkt økonomisk avhengige av sine allierte. Spesielt var den amerikanske økonomiske bistanden massiv, uten at det innebar noen økonomisk utvikling; Laos fortsatte å være et av verdens mest underutviklede land, med noen få lommer av relativ velstand for en liten og privilegert minoritet. Forhandlingene om fred i Vietnam i begynnelsen av 1970-årene førte også til lignende initiativ i Laos, og i 1973 var det klart for et nytt forsøk på en koalisjon mel­ lom Pathet Lao og regjeringen i Vientiane. Nok en gang skulle de to halvbrødrene komme til å spille en viktig rolle. Denne gangen kunne Pathet Lao stille mye sterkere enn tidligere, som følge av at deres allierte, Nord-Vietnam, stod på terskelen til en seier i Sør-Vietnam. I den koali­ sjonsregjeringen som ble opprettet under Souvanna Phouma i april 1974, fikk Pathet Lao stadig større inn­ flytelse. Sommeren 1975 tok de over på fredelig vis, mens de fleste politikere og tjenestemenn som hadde vært til­ knyttet de tidligere Vientiane-regjeringene på et eller an­ net vis, flyktet til Thailand. Etter hvert som Pathet Lao befestet sin kontroll over det politiske liv, flyktet i løpet av de første tre-fire årene nærmere 100 000 mennesker til Nord-Thailand. Overgangen til en sosialistisk styreform var mer gradvis i Laos og skjedde med mindre vold enn i de to andre landene i Indokina. Men Vietnam fortsatte å holde styrker i landet og hadde ved inngangen til 1980årene dominerende innflytelse over laotisk innenriks- og utenrikspolitikk.

KAMPUCHEA Etter at thai-folkene hadde trengt sørover og tatt mak­ ten i Mekong-dalføret og tvunget kongene i Kampuchea til å gi opp den gamle hovedstaden Angkor ved midten av 1400-tallet (se side 434), gikk det raskt tilbake med Kampucheas makt. Landet ble liggende innestengt mellom rivaliserende stater, og måtte kjempe for sin selvstendighet

KAMPUCHEA

459

mot farlige angrep både fra vest og øst. Samtidig ble lan­ dets styre svekket ved stadige indre stridigheter mellom tronkrevere som fikk støtte av forskjellige rivaliserende grupper ved hoffet og som undertiden også søkte hjelp hos landets egentlige fiender, Thailand og Vietnam. På slutten av 1500-tallet kom de første europeerne til Kampuchea. Det var noen dominikaner-prester som hadde tenkt å drive kristen misjon. De ble imidlertid avvist av landets buddhister og forlot snart Kampuchea igjen. Senere kom portugisiske og spanske eventyrere, og kong Satha, som på den tid så seg om etter hjelp mot kongen av Thailand, lot dem få ansettelse i sin livgarde. Han skrev sågar brev på gullblad til den spanske guvernør i Manila, og tilbød ham ikke bare fri adgang til å drive misjon, men også forskjellige økonomiske privilegier hvis han ville sende soldater til hjelp. Mens disse forhandlin­ gene pågikk, og før den spanske guvernør fikk bestemt seg. ble imidlertid forholdene fullstendig kaotiske i Kampu­ chea. Thailandske tropper rykket inn og fordrev kong Satha, men ble selv kon etter drevet ut igjen og en ny konge tok makten. Da omsider den spanske styrken, som skulle overta forsvaret av Kampuchea, kom til landet i sterkt redusert tilstand etter en voldsom storm, hadde den ingen muligheter for å kunne utrette noe. Tvert imot reiste det seg en voldsom motstand mot disse fremmede, og det hele endte med et grusomt blodbad i 1599. Prak­ tisk talt alle spanierne og andre europeere i deres følge ble drept. Og etter dette forsøkte spanierne aldri senere å få kontroll over Kampuchea. Få år senere kom en sønn av den fordrevne kong Satha tilbake med støtte fra Thailand og ble konge under navnet Barom Reachea 3. Det be­ tegnet innledningen til Thailands overhøyhet over landet. Thailand tikk imidlertid ikke nyte denne overhøyheten ubestridt. Allerede i 1618 ble kong Barom Reachea tvun­ get til å abdisere til fordel for sin sønn, som hadde søkt støtte hos naboen i øst, i Vietnam. Fra dette tidspunkt er Kampucheas historie en sammenhengende serie av stridig­ heter dels på grunn av kamper mellom rivaliserende tron­ krevere. dels på grunn av væpnede innfall fra øst og vest.

460

INDOKINA

Innimellom gjorde landets befolkning desperate opprørs­ forsøk for å bli kvitt de voksende mengder av fremmede som trengte inn i Kampuchea. Når keiseren av Vietnam ble anmodet om å støtte en av tronkreverne, hendte det nemlig ikke så sjelden at betingelsen for hjelpen var at vietnamesere skulle få lov til å bosette seg i Kampuchea med samme borgerrettigheter som landets egne innbyg­ gere. Disse innvandrerne hadde imidlertid en helt annen kulturell bakgrunn enn den som hadde utviklet seg i Kam­ puchea, og det oppstod derfor i regelen et spent forhold til vietnameserne. Innbyggerne stod nok også i opposisjon til innvandrere fra det andre nabolandet, Thailand. Men her var tross alt ulikheten ikke så stor, og selv om det aldri oppstod noe nært vennskap eller sammensmelting med thailenderne, var det alltid mot vietnameserne fiend­ skapet kom til uttrykk. Et spenningsforhold som eksiste­ rer den dag i dag. Det lyktes imidlertid aldri noen av nabostatene helt å få makt over Kampuchea. Takket være konkurransen mellom dem bevarte landet en slags uavhengighet helt til midten av 1800-tallet. Etter hvert var riktignok det land­ området som kongen av Kampuchea hadde overhøyhet over, blitt sterkt redusert. Vietnam-herskerne presset stadig grensene lenger sørover, og tiltvang seg flere av landets østlige provinser. Først gikk det ut over den lille staten som var igjen av det gamle Cham-riket. I 1692 måtte kongen der sammen med den kongelige familie og 5 000 flyktninger be om tillatelse til å flykte til Kampuchea. Cham-riket selv ble innlemmet i Vietnam. I 1750-årene gikk ytterligere landområder tapt. Kong Prah Outey som hadde skaffet seg adgang til Kampucheas trone ved en serie mord på rivaler — verre enn noen gang tidligere i landets historie — følte seg likevel så utrygg at han frivillig søkte om å komme inn under Vietnams overhøyhet. Kei­ seren i Hué forlangte til gjengjeld ytterligere to av grenseprovinsene innlemmet i sitt rike. Dermed var hele det området som senere kom til å utgjøre den franske kolo­ nien Cochinkina omkring Mekong-deltaet gått over fra Kampuchea til Vietnam.

KAMPUCHEA

461

Ved Kampucheas vest- og nordgrense trengte kongene av Thailand stadig sterkere på, og ustanselig bød det seg anledninger til å blande seg inn i landets tronstridigheter, som aldri syntes å opphøre. Allerede på slutten av 1700tallet måtte Kampuchea avstå en større del av de nordlige provinsene til Thailand, som dermed også sprengte en kile inn mellom Kampuchea og Laos, som tidligere hadde stått i avhengighetsforhold til Kampuchea. Men det ende­ lige fremstøt skjedde i 1820- og 1830-årene, samtidig som Thailand underla seg det sørlige Laos i Vientiane (se side 451). Rama 3. av Thailand, sendte store militærstyrker inn i landet og slo ned all motstand. Men som så ofte før kom Vietnam til unnsetning. Det arme folket i Kampu­ chea ble nå nærmest en kasteball mellom de to maktene, og led forferdelig under langvarige kamper mellom de to lands armeer. Men også disse kampene fikk en ende, og i 1845 ble det sluttet fred. Ved fredsslutningen ble det av­ talt at Kampuchea skulle stå under beskyttelse av begge makter. Det ble imidlertid en vanskelig balansegang for den nye kongen, Ang-Duong, å holde seg til venns med begge parter. At hans sympatier tross alt mer var knyttet til Thailand enn til Vietnam, viser det forhold at han sendte sønnen Norodom til Bangkok for å få undervis­ ning og opplæring. På denne tid hadde franskmennene begynt å utvise stor aktivitet for å skaffe seg adgang til den østlige del av halv­ øya. Som et første skritt hadde franske katolske misjonæ­ rer fått tillatelse til å drive sin virksomhet. Det skjedde imidlertid et avgjørende og plutselig brudd i Vietnamkeisernes holdning til de fremmede, da Minh-Mang etterfulgte Gia-Long på tronen i 1820. Keiser MinhMang hatet «barbarene fra vest» og organiserte forfølgel­ ser av de kristne. Mange av overklassen protesterte mot dette, blant dem guvernøren av Cochinkina, Le VanDuyet, som hadde vært sjefsevnukk ved Gia-Longs hoff. I et brev til keiseren skrev han: «Vi har ennå mellom ten­ nene den risen misjonærene gav oss da vi sultet.» Etter det gikk keiseren med på å stanse forfølgelsene i de sør­ ligste provinsene av Vietnam.

462

INDOKINA

Et av ofrene for Vietnam-kciscrnes kristenforfølgelser, den franske misjonæren Joseph Marchand, blir torturert med glødende tenger før han skal halshugges. Vietnamesisk tegning fra 1835. I forgrunnen til venstre sitter bøddelen på kne med øksen klar.

Men den neste keiseren, Thieu-Tri, som overtok tro­ nen i 1841, satte ikke bare forfølgelsene i gang igjen, men gjennomførte dem med enda større brutalitet. På denne tid var både britene og amerikanerne meget pågående overfor Kina, og tiltvang seg rettigheter for å beskytte sine borgere. Franskmennene fulgte den samme politikken

KAMPUCHEA

463

overfor Vietnam, og forsøkte ved maktdemonstrasjoner å sette sine krav gjennom. I første omgang førte dette bare til sterkere opposisjon fra Vietnam-regjeringens side. Thieu-Tri’s etterfølger, Tu-Duc, som var en from og lærd tilhenger av K’ung-fu-tzus lære, satte i gang den mest omfattende kristenforfølgelse som noensinne hadde fun­ net sted. For ham gjaldt det ikke bare å bli kvitt de «frem­ mede», men også alle dem som hadde gått over til kristen­ dommen. Han sendte ut ordre om at alle kristne menig­ heter skulle tilintetgjøres, og at menn og kvinner skulle skilles og deporteres til andre kanter av landet. Alle kristne skulle brennemerkes på venstre kinn med tegnet «Ta Dao» (vantro), og på høyre kinn med navnet på det sted de var forvist til. Tusenvis av mennesker døde av denne mishandlingen. Men det som fikk franskmennene til å gripe inn, var behandlingen av de franske misjonæ­ rene. Flere av dem ble drept og mange ble holdt fengslet. Franske krigsskip og tropper truet havnebyene, og franske utsendinger fra Napoleon 3.s regjering krevde sikkerhet for misjonærene og andre franske borgere. Keiser Tu-Duc avviste kravene flere ganger, men måtte til slutt gi etter og sluttet i 1862 en avtale med Frankrike. Ifølge den måtte han avstå de tre østlige provinsene av Cochinkina til franskmennene, betale en stor skadeserstatning og til­ late katolikkene fritt å drive sitt misjonsarbeid. Disse begivenhetene danner bakgrunnen for at Frank­ rike også kom til å blande seg inn i Kampucheas forhold. Her hadde kong Norodom overtatt styret i 1860, men allerede året etter begynte han å få vanskeligheter fordi hans yngste bror gjorde opprør og tvang ham til å flykte til Thailand. Opprøret ble slått ned etter kort tid, og Norodom kunne vende tilbake på en dampbåt som kongen av Thailand hadde stilt til hans disposisjon. Samtidig opp­ trådte en utsending fra de franske myndigheter i Cochin­ kina med tilbud om at kong Norodom og hans rike kunne fa stå under Frankrikes beskyttelse. Kong Norodom var steikt i tvil om han skulle våge å satse sin og landets frem­ tid på en så usikker partner. Hvem visste hvor lenge ।Kiiiskmennene ville bh i Cochinkina? Keiseren av Viet­

464

INDOKINA

nam hadde sikkert ikke gitt opp håpet om å vinne landet tilbake. Ved å ta imot Frankrikes tilbud ville han komme i opposisjon både til Thailand og til Vietnam, som begge var fiendtlig innstilt overfor franskmennene. Franskmennene presset imidlertid på og overvant til sist kong Norodoms betenkeligheter, og han erklærte seg villig til å undertegne avtalen. Men kongen var ennå ikke blitt rettmessig kronet, og dette kunne bare skje i forståelse med kong Mongkut av Thailand, som krevde at Noro­ dom ved kroningseden skulle erkjenne seg som «vise­ konge av Kampuchea» med lydighet overfor kongen av Thailand. Til all ulykke hadde Norodom etterlatt Kampu­ cheas kronings-regalier i Bangkok, da han hadde måttet flykte dit. Og nå forlangte kong Mongkut at kroningen skulle foregå der. Franskmennene protesterte mot denne underkastelsen, men kunne ikke hindre Norodom i å ta fatt på reisen 3. mars 1864. Før han nådde fram fikk han imidlertid beskjed om at franskmennene hadde besatt hovedstaden og hadde heist trikoloren på kongeslottet. Da snudde Norodom, og 17. april undertegnet han den avtale som gjorde Kampuchea til et protektorat under Frankrike. Kong Mongkut nedla protest. Men etter press fra den franske regjering gikk han til slutt med på å sende kronings-regaliene tilbake til Kampuchea på betingelse av at kroningen av Norodom skulle utføres av representanter for Thailand og Frankrike i fellesskap. Under selve kroningshøytideligheten oppstod det strid mellom den thailandske og franske representant om hvem som skulle sette kronen på kong Norodoms hode. Og konflikten mellom de to sta­ tene fortsatte ennå i flere år. Til slutt kom man fram til en avtale om at kongen av Thailand skulle oppgi alle sine krav om overhøyhet over Kampuchea mot at de to pro­ vinsene Battambang og Angkor skulle avstås til Thailand. Kong Norodom, som overhodet ikke hadde deltatt i for­ handlingene, protesterte mot at Frankrike så gavmildt dis­ ponerte over hans land, men hans protest hadde ingen virkning. Frankrike opptrådte nå som den virkelige herre i Kampuchea.

KAMPUCHEA

465

Kong Norodom av Kampuchea, som kom i en så vanskelig situasjon i forholdet til sin bror, at han så seg nodt til å be om Frankrikes be­ skyttelse og undertegne en traktat som gjorde Kampuchea til fransk protektorat i 1863. Fransk tegning etter et fotografi.

At Kampuchea skulle bli et fransk protektorat var en bitter pille å sluke for kong Norodom. Men den nye poli­ tiske situasjon førte i hvert fall ikke til store indre forand­ ringer i landet. Franskmennene hadde til å begynne med atskillige vanskeligheter med opprørsforsøk fra befolknin­ gens side. Men i Kampuchea — som i Laos — lot fransk­ mennene konge-hoffet og det lokale styret bli stående, mens de selv bare sikret seg full kontroll over administra-

466

INDOKINA

sjonen. Dermed ble fremmed-styret mindre direkte pro­ voserende for de brede lag av befolkningen. Kampuchea hadde jo dessuten i så lang tid før franskmennene kom, vært underordnet nabostatene i større eller mindre grad, at den nye situasjon egentlig ikke betydde noen stor for­ andring. Under Den annen verdenskrig kom Kampuchea, i lik­ het med de andre nabolandene i Indokina, under japansk kontroll.

VIETNAM Det østligste av de fem landene i Indokina er på mange måter forskjellig fra de andre, Burma, Thailand, Laos og Kampuchea. Det har ingen samlende geografisk faktor, som elvene Irrawaddy, Menam, Salween eller Mekong, og heller ikke danner noen fjellkjede en naturlig avgrensning for hele landet Vietnam. At landet etter Den annen ver­ denskrig var delt i Nord- og Sør-Vietnam, bygde heller ikke på naturlige geografiske skillelinjer, men var rent politisk betinget. Riktignok har delingen bakgrunn i histo­ riske forhold på 1600-tallet, men heller ikke den gang var delingen uttrykk for at folkene i nord og sør var av så for­ skjellig karakter at det var naturlig å trekke opp et skille mellom dem. Delingen sprang ut av rent dynastiske eller politiske årsaker. Man har sagt at Vietnams geografiske form kan minne om en bærestang — det mest brukte transportmiddel i denne del av verden. I hver ende av stangen henger en riskurv — slettelandet omkring Song-koi i nord og deltalandet ved Mekongs utløp i sør. Bildet er for så vidt beteg­ nende fordi den store risproduksjonen som også skaffer Norodom Sihanouk, som ble valgt til konge i Kampuchea i 1941, bare 19 år gammel, fotografert under begravelsesseremonien for sin forgjenger. Norodom Sihanouk hadde studert i Saigon og Paris, men inntok en meget fiendtlig holdning overfor franskmennene. Han abdiserte til fordel for sin far, Norodom Suramarit, i 1955. Ved hans død fem år senere ble Norodom Sihanouk regjeringssjef uten kongeverdighet. Da han i 1970 ble styrtet, flyktet han til Kina (se illustr. side 506 og 507).

468

INDOKINA

mat til befolkningen i den midterste del av Vietnam, fore­ går i disse områdene. De sentrale deler av landet er fylt av fjell, som flere steder stuper bratt ned i havet. Langs de korte elvene som renner ned fra de vietnamesiske «Cordilleras», som har topper på over 2 000 meter, ligger noen små flatlandsområder, som — sier noen — har for­ met folkets karakter. De har nemlig tvunget dem til hardt arbeid og seigt slit i kampen for å fravriste jorden det de trenger for å livberge seg. Noen har hevdet at det kan være grunnen til at denne delen av landet har vært arne­ sted for revolusjoner og opprør gjennom lange tider. (Kart side 427.) Langt, smalt og fjellrikt som Vietnam er, kan det være naturlig å trekke visse sammenligninger med Norge. Lan­ dets areal er temmelig nær det samme, 329 560 km2. Den totale lengden er 1600 km, mens det tilsvarende tall for Norge er 1750. Når det gjelder folkemengden er den imid­ lertid ca. 14 ganger så stor som i Norge, hvis hele landet sees under ett. Hovedmassen av denne befolkningen består av en indonesisk-mongolsk folkegruppe, som i løpet av en lang pe­ riode har vandret sørover fra områdene i det sørlige Kina. På sin vandring trengte de den opprinnelige befolkning foran seg eller opp i fjellene, eller assimilerte den i seg. Fremdeles finnes ca. 50 markerte grupper av disse folke­ slagene som har bevart sin egenart i språk og skikker. De minste gruppene består bare av et par hundre mennesker, men skiller seg likevel klart ut, som f. eks. den fryktede stamriien av hodejegere, khatu, nord for Kontum i SørVietnam. I Mekong-deltaet bor det ennå grupper av den opprinnelige befolkning fra den tid området hørte til Kampuchea. De har bevart sin gamle hustype, bygd på pæler, og holder fast ved sin hinayana-buddhisme. Rester av det gamle cham-folket, som en gang dannet et mektig rike i den sørlige del av Vietnam, kan man også påvise, skjønt de er meget fåtallige. En historisk oversikt over landets utvikling må imid­ lertid vesentlig beskjeftige seg med de egentlige vietname­ serne, som i dag utgjør mer enn 80 prosent av befolknin-

VIETNAM

469

gen. De mener selv at deres historie går meget langt til­ bake, til nesten 3000 år før vår tidsregning. Den første kongen i landet, fortelles det, var Hung Vuong som grunnla kongeriket Van-Lang i 2789 f. Kr. I mer enn 2 000 år — til 257 f. Kr., da kineserne gjorde landet til lydrike, regjerte hans slekt. Krønikene beretter om 18 konger av dette dynastiet. Hovedparten av denne tidlige historien må likevel be­ tegnes som sagn. Den er ikke blitt nedskrevet før etter år 1000 e. Kr. da Vietnam gjorde seg fri fra kinesisk over­ høyhet, og da var det om å gjøre for dem å vise at deres land og folk hadde en like gammel historie som Kina. Krønikene har derfor flettet sammen den virkelige histo­ rien med rene sagn som det alltid kan ha sin interesse å studere hos et folk. Et av disse sagnene forteller om en konge som kom fra nord på besøk til kong Lac-Long-Quan i Lac-Viet — dvs. i Nord-Vietnam. Han hadde med seg sin udødelige datter Au-Co, som straks vekket Lac-Long-Quans be­ gjær. De giftet seg og da hun skulle føde, la hun i stedet 100 egg. Etter syv dager kom det et barn ut av hvert av eggene. De vokste fort opp — uten mat, sier sagnet — og ble intelligente, vakre og dyktige. Men en dag gikk barnas far til dronningen og sa: «Jeg kommer fra drageslekten, som hersker i vannene, og du stammer fra den udødelige slekt som bor i fjellene. Vi passer ikke sammen, for jeg er vant til havet og du til det tørre land. La oss skilles. Halvparten av barna følger meg til vannriket, og den andre halvparten blir hos deg. Men la oss fortsatt støtte og hjelpe hverandre.» Og slik ble det. Femti av barna fulgte moren opp i fjellene og ble forfedre til muong-folket, som det ennå finnes en gruppe av i de høyereliggende områder av Nord-Vietnam. De femti andre fulgte faren til lavlandet, og ble stamfedre til de nåvær­ ende vietnamesere. — Sagnet har uten tvil sammenheng med den gamle kinesiske oppfatning om Yang og Yin som supplerende motsetninger i hele naturen, og bekrefter teorien om at kinesisk innflytelse har gjort seg gjeldende blant vietnameserne på et meget tidlig tidspunkt. Men det

470

INDOKINA

forteller også om de motsetninger selve naturen skaper i Vietnam. Kineserne kalte folket i dette området Giao-chi, som betyr «de sprikende tær», et ganske betegnende navn på mennesker som ikke snører føttene inn i fottøy, som kine­ serne hadde vennet seg til. Navnet Viet-Nam dukker først opp i kinesiske kilder i forbindelse med beretningen om en kinesisk general som et par hundre år før Kristus trengte inn i landet og dannet et selvstendig fyrstedømme der. Nam betyr sør, og Viet betyr fordrevet, altså «folket som er fordrevet mot sør».

Kinesisk protektorat Den kinesiske generalen, som gjorde seg til herre i VietNam omkr. år 200 f. Kr., anerkjente keiseren av Kina som sin lensherre. Men hans rike ble ikke av lang varig­ het. I 111 f. Kr. besatte kineserne hele landet og gjorde det til en provins, som de kalte Giao-chi. Det ble ikke inn­ lemmet i Kina, men beholdt en viss selvstendighet, landet ble styrt av vietnamesiske embetsmenn under tilsyn av kinesiske guvernører, som for øvrig i mange tilfelle gjorde mye for å utvikle landets næringsliv, og som også på andre måter bidrog til å bringe landet fremover. Noen av dem ble så populære at de ble gjenstand for religiøs kultus, og kinesisk kultur fikk stadig sterkere innflytelse. Karrierelystne vietnamesere drog til Kina for å avlegge de om­ fattende eksamener som ble forlangt av embetsmannsklassen. Men denne kinesiske påvirkning trengte ikke dypt ned i folket. Mye tyder på at fremmedherredømmet også her styrket nasjonalfølelsen og samholdet blant vietname­ serne. Flere alvorlige opprørsforsøk peker i den retning. Den første store oppstanden fant sted omkr. år 40 e. Kr. og ble ledet av to søstre, Trung-Trac og Trung-Nhi. De lot seg utrope til dronninger og greide å beholde mak­ ten i to år. Da ble de overmannet av general Ma-Vien, men unngikk å bli tatt til fange ved å styrte seg i en elv, hvor de druknet. Den dag i dag dyrkes de som nasjonal-

VIETNAM

471

Det kinesiske embets- og eksamensvesenet ble med tiden også over­ ført til Vietnam. Denne tegningen viser rangordningen med kongen — omgitt av sine høyeste embetsmenn — øverst til høyre. Nederst til venstre foregår eksamensprøvene. Kandinatene sitter i hver sin celle, mens to embetsmenn under baldakiner holder oppsyn med dem.

helgener, og i flere byer er det bygd templer til minne om søstrene. Det betydeligste av dem er Den Hai Ba-templet i Hanoi. Det neste opprør vi kjenner til, brøt ut i 544 under le­ delse av Ly-Bon, en av de vietnamesiske føydalfyrstene, som greide å fordrive de kinesiske troppene fra en del av provinsen. Han gav den frigjorte del det romantiske navn Van-Xuan, som betyr «Ti tusen vårer». Men så lenge kom ikke riket til å bestå, allerede et halvt hundre år senere var kineserne igjen herre over området. Det forekom flere opprørsforsøk i de neste hundreårene, men ingen av dem førte til varig frigjøring av landet. Først da keisermakten i Kina ble svekket av indre uro på 900-tallet, kunne føydalfyrsten Ngo-Quyen drive de siste kinesiske styrker ut av landet og etablere et nasjonalt styre. Det skjedde i 938 e. Kr.

472

INDOKINA

Uavhengig stat For å markere styrets nasjonale karakter tok Ngo-Quyen Co-Lao — som hadde vært sentrum i det gamle LacViet-riket — til hovedstad. Han innførte et nytt forvalt­ ningssystem, og trodde han hadde skapt en så fast organi­ sert stat at den skulle kunne bestå også etter ham. Det lyk­ tes imidlertid ikke. Umiddelbart etter hans død i 967 brøt det ut stridigheter mellom ikke mindre enn tolv føydal­ herrer, som alle ville gjøre seg uavhengige. Dinh-BoLinh, en «bøffel-driver» som greide å slå ned all motstand og gjøre seg til konge, reddet landet ut av disse anarkiske tilstander. Han fant det fornuftig å sikre seg mot innfall fra nord, fordi landet også hadde vanskeligheter med Champa, naboriket i sør. Han sendte derfor utsendinger til keiseren av Kina og anerkjente hans overhøyhet. Etter den tids oppfatning betydde ikke dette at han oppgav noe av landets selvstendighet, det var nærmest en bekreftelse på et ønske om et fredelig naboforhold. Denne forholdsregel viste seg å være nyttig. Kongen av Champa tok nemlig imot en av de forjagede fyrstene, og gjorde forberedelser til å støtte ham i et angrep mot Viet­ nam. Imidlertid ble Dinh-Bo-Linh etterfulgt på tronen av Le Hoan, som både beseiret kinesiske tropper og trengte inn i Champa helt til hovedstaden Indrapura i 982. Tross denne betydelige militære innsats ble Le Hoans regjerings­ tid ikke langvarig. Og hans etterfølger måtte etter kort tid vike plassen for et nytt dynasti — Ly-dynastiet — som kom til å sitte ved makten i mer enn 200 år. Den første keiser av dette dynastiet, Ly Thai-Ton flyttet hovedstaden til det nåværende Hanoi, som av kine­ siske handelsmenn ble kalt «den østlige hovedstad» Tong-kmg. Fra før hadde kineserne Peking, «den nordlige hovedstad» og N an king, «den sørlige hoved­ stad». Da franskmennene på 1600-tallet kom til Vietnam, oppfattet de navnet på hovedstaden som navn på hele landet og kalte det «Tonquin». Den gang kalte vietname­ serne selv landet An-nam «det fredelige landet i sør». Dette navnet ble av franskmennene brukt om de sentrale

VIETNAM

473

Selv om kinesisk kultur på mange måter dominerte i Vietnam, utvik­ let det seg også egne uttrykksformer i musikk, dans og poesi. Denne scenen, som er tegnet av en italiensk kunstner på 1700-tallet, viser fremføringen av et skuespill ved hoffet. De unge danserinnene driver her gjøn med den gamle sjefsevnukken.

deler av Vietnam. Den sørligste delen kalte de Cochin­ kina, et navn som man ikke kjenner opprinnelsen til. En av Ly-keiserne gav riket navnet Dai-Viet, som betyr «Stor-Viet». Dette navnet holdt seg helt til 1800, da keiser Gia-Long forandret det til Vietnam. Landet hadde stor fremgang under keiserne av Ly-dynastiet. En av dem anla et rikt forgrenet veinett og organi­ serte et postvesen. Han innførte også alminnelig verneplikt og skapte en sterk hær. På 1100-tallet ble det opprettet handelsforbindelser med Java og Thailand, og de vietna­ mesiske handelsmenn var fullt konkurransedyktige med de kinesiske. Kunst og vitenskap ble støttet av keiserhoffet, og et eksamensvesen etter kinesisk mønster gav grunn­ laget for en dyktig embetsstand (se side 471). Ly-dynastiet ble avløst av Tran-dynastiet i 1225. Ikke lenge etter dynasti-skiftet ble landets styrke satt på en meget alvorlig prøve. Det var da mongolene trengte inn nordfrå i 1239. Keiser Tran-Nhan-Thon appellerte til folket og fikk helhjertet støtte. Hæren ble økt fra 100 000 mann til 500 000, og mongolene ble drevet tilbake flere

474

INDOKINA

Fyrstelig prosesjon i Vietnam. Utsnitt av en tegning fra 1700-tallet. Fyrsten bæres i en stor palankin av åtte slaver, mens andre går ved siden av bærestolen med vifter for å dempe heten.

ganger. Det lyktes også å få i stand en allianse med Champa, som Vietnam ellers lå i stadig strid med. Men da mongolfaren var avverget, var det også slutt på venn­ skapet. Kampene fortsatte gjennom hele 1300- og 1400tallet med vekslende hell, men Champa-riket måtte gjen­ tatte ganger avstå flere områder til Vietnam. (Kart side 439.) Da Tran-dynastiet omkring år 1400 mistet sin kraft, ble landet svekket av indre stridigheter, og i 1413 ble Viet­ nam erobret av kineserne, som gjennomførte et hardt tvangsstyre. Med alle midler forsøkte de å utrydde den vietnamesiske nasjonalfølelse og påtvinge folket sin egen kultur. Klær og språk, lover og administrasjon skulle være kinesisk. Intet hensyn ble tatt til landets egne tradisjoner. Tvangsarbeid i gruvene og harde skatter økte bitterheten mot de fremmede og førte til uroligheter. Det ble ført geriljakrig med stor dyktighet i flere år inntil en av geriljaførerne, Le-loi, tvang kineserne til å trekke seg ut av landet i 1428. Den nye keiseren viste seg å være ikke bare en dyktig geriljafører, men også en klok og effektiv administrator. Han gjennomførte en omfattende jordreform, reorgani­ serte forvaltningen, anla veier og kanaler og gjenreiste skole- og universitetsvesenet. Han fikk også utarbeidet en fullstendig lovbok, som satte klare grenser for embets­ mennenes makt, beskyttet privateiendom og betonte sterkt kvinnens rettigheter. Alt i alt et verk som vitnet om et

VIETNAM

475

mer moderne og liberalt samfunnssyn enn vanlig på den tiden. Som keiser tok Le-loi navnet Le Thai-To, og det dy­ nasti han grunnla, kom til å sitte på tronen helt til 1789. På 1500-tallet ble imidlertid keisernes personlige makt­ utfoldelse sterkt svekket, «på grunn av deres nytelsessyke» hevder enkelte historikere. Noen av stormanns-slektene utnyttet denne situasjon til å skaffe seg selv innflytelse over landets styre. Mandarin-slektene TrinhogNguyen var de fremste i konkurransen om å befeste denne inn­ flytelse, og etter hvert ble Trinh-familien enerådende i det nordlige område, mens Nguyen-familien dominerte i sør. De rike forekomster av gull, sølv og jern i sør gav Nguyenslekten anledning til å drive en betydelig handel med Kina og Japan og andre land. De fikk også moderne våpen fra portugiserne, som anla et kanonstøperi i nær­ heten av Hué i 1615. Nguyen-familien gjorde Hué til ho­ vedstad i sør-riket, og benyttet sin militære overlegenhet til å trenge stadig lenger sørover på Kampucheas bekost­ ning (se side 460). Kampene mellom de to familiene utviklet seg etter hvert til en ren stillingskrig, som i virkeligheten delte Viet­ nam i to. Nordriket hadde de største ressursene, og kunne stille en hær på 100 000 mann og 500 elefanter, foruten en flåte på 500 djunker. Men sørriket hadde mer moderne våpen og bedre tilførsler utenfra. Likevel følte Nguyenfamilien seg mest utsatt. De bygde derfor en dobbelt mur tvers over landet like nord for Hué. Denne muren, som lå i det område hvor skillet mellom Nord- og Sør-Vietnam ble trukket på Genéve-konferansen i 1954, dannet grensen mellom de to rikene fra 1631 til slutten av 1700-tallet. Først da ble Vietnam på nytt samlet til ett rike etter bitre og blodige kamper. I den periode Vietnam var delt, hadde europeerne gjort flere forsøk på å få innpass i landet, og som overalt ellers i Sørøst-Asia var det misjonærer og forretningsfolk som organiserte disse forsøkene. Noen av misjonærene opp­ trådte også som militære rådgivere og handelsmenn i håp om at denne virksomheten skulle gjøre det lettere for dem

476

INDOKINA

Vietnamesiske båttyper fra den tid portugiserne kom til landet. De største, som ble brukt som handels- og krigsfartøyer, hadde stor lik­ het med kinesiske djunker.

å oppnå tillatelse til å drive forkynnelse. Som i nabo­ landene, ble de kristne misjonærene ofte forfulgt også i Vietnam, og mange av dem ble drept under forfølgelser. Franskmennene som kom sist med i konkurransen om kolonier i Sørøst-Asia, hadde ikke hatt særlig hell med seg i sine forsøk på å vinne innflytelse i Thailand på 1600tallet (se side 396 ff). På 1700-tallet hadde de tapt mye av sin makt i India, — hvor de ble trengt tilbake av engelsk­ mennene — og etter nederlaget i Syvårskrigen i 1763 så de seg om etter muligheter til å skaffe seg erstatning for det de hadde tapt. De mente å kunne finne det i Vietnam, og i 1778 sendte de et skip av sted for å undersøke mulig­ hetene. Skipets kommandant kunne rapportere at tids­ punktet syntes å være særdeles gunstig. Grunnen til dette var at det var brutt ut borgerkrig i Sør-Vietnam. Tre brødre — Ta i-son — fra et distrikt oppe i fjellene, hadde gjort opprør og hadde fått stor til­ slutning. Nguyen-herskerne greide ikke å slå ned opprøret, flere av familiens ledere var blitt drept, og den nærmeste tronarvingen, Nguyen-Anh, hadde måttet flykte. Under fullt legalt påskudd burde franskmennene kunne gripe inn for å gjeninnsette den lovlige hersker i landet, mente skipskommandanten.

VIETNAM

477

Denne rapporten ble imidlertid ikke avgjørende for ut­ fallet. Fra nå av kom en fransk misjonær til å spille hoved­ rollen i det drama som endte med at Frankrike gjorde hele Vietnam til en fransk koloni. Han het Pierre-JosephGeorges Pigneau. 24 år gammel var han kommet som misjonær til Cochinkina i 1765. Den misjonsstasjonen Kart over Vietnam, tegnet av en misjonær i 1653. Lengst i nord sees den kraftige grensemuren med vakttårn mot Kina, og midt gjennom landet går muren mellom nord- og sør-riket, fra 1630-årene.

478

INDOKINA

han kom til, ble få år senere plyndret og brent av røvere, og selv unnslapp han med nød og neppe. Etter en tid kom han tilbake og noen år senere ble han utnevnt til biskop for Cochmkina. Da Nguyen-familien ble fordrevet, hjalp han den unge Nguyen-Anh til å flykte, og fra da av ble Pigneau hans nærmeste rådgiver. Både Pigneau og Nguyen-Anh forstod snart at hvis de skulle greie å gjenvinne makten, måtte de få hjelp av franske tropper. Pigneau bestemte seg derfor til å reise helt til Versailles for å forhandle direkte med Ludvig 16. og hans rådgivere. Han kom dit i 1787 og vakte stor opp­ merksomhet ved hoffet, ikke minst fordi han kunne pre­ sentere Nguyen-Anh’s lille sønn, prins Canh, for de bla­ serte hoffolkene. Men kongens rådgivere var lite villige til å høre på Pigneau’s planer. De hadde problemer nok med landets finanser, som på dette tidspunkt var kommet inn i det uføret som kort etter førte til revolusjon. Pigneau fikk imidlertid vakt en del privatfolks interesse for saken, og de lovet å hjelpe med penger til militært utstyr. Med dette temmelig magre resultat måtte han vende tilbake. På tilbakereisen lyktes det ham å verve noen hundre frivillige og skaffe fire skipslaster med forsyninger i den franske kolonien Pondichéry i India, og dette ble av avgjørende betydning for kampene i Vietnam. Tai-sonbrødrene var kommet i kamp også med nordriket, og den langvarige striden hadde tæret på kreftene. De franske offiserene, som Pigneau hadde med seg, omorganiserte både Nguyen-Anh’s sjø- og landstyrker slik at de ble mer slagkraftige enheter. Etter noen ars kamper måtte Taison-brødrene gi opp, og Nguyen kunne la seg utrope til keiser over hele Vietnam i 1802. Han tok navnet GiaLong og grunnla dermed det dynasti som skulle bli sit­ tende ved makten helt til landet ble republikk etter Den annen verdenskrig. Biskop Pigneau, som også går under navnet de Behaine etter sitt fødested i Frankrike, fikk ikke oppleve å se sin protesje som seierherre. Han døde av dysenteri i 1799 etter en av de avgjørende seirene over Tai-son-brødrene. Men noen få av de franske soldatene han hadde bragt

VIETNAM

479

Pierre-Joseph-Georges Pigneau. biskopen i Cochinkina, som i stor grad medvirket til at Frankrike fikk herredømmet over den sørlige del av Vietnam. Pigneau, eller de Behaine som han også kalles, døde i 1799 før kampene var avgjort. Utsnitt av et maleri fra 1787.

med til Vietnam, fortsatte i Gia-Longs tjeneste hvor de fikk høye mandarinembeter. En av dem fikk i oppdrag av Ludvig 18.s regjering å få i stand en offisiell forbindelse mellom Frankrike og Vietnam. Men før forhandlingene om dette hadde ført til noe resultat, døde keiser Gia-Long i 1820. Hans etterfølger, sønnen Minh-Mang, hadde et helt annet syn på europeerne enn faren, og det varte ikke lenge før han brøt et løfte han hadde gitt sin far på døds­ leiet om ikke å forfølge noen av de tre religionene som hadde fått innpass i landet: Buddhisme, konfucianisme og kristendom. Som tidligere nevnt forsøkte både keiser Minh-Mang og hans to etterfølgere, Thieu-Tri og Tu-Duc, systematisk å utrydde kristendommen i Vietnam (se side 461 ff). Dette

480

INDOKINA

Franske krigsskip under kommando av Rigaull de Genouilly bom­ barderer Saigon i februar 1859. Festningen ved Saigon forsvarte seg energisk, og først etter fem dagers bombardement lyktes det fransk­ mennene å gjennomføre et stormangrep. Samtidig maleri.

gav franskmennene tilstrekkelig påskudd til å gripe inn og forlange sikkerhet for sine landsmenn. Da keiser Tu-Duc forsøkte å motsette seg kravene, angrep franske styrker flere ganger landets havnebyer og besatte til slutt også de viktigste områdene av Mekong-deltaet i Cochinkina. Her møtte de imidlertid ikke bare motstand fra keiserens trop­ per, men fikk også føling med en utstrakt geriljavirksomhet organisert av befolkningen. Keiser Tu-Duc’s regjering fraskrev seg ethvert ansvar for disse urolighetene, men erklærte seg samtidig ute av stand til å få slutt på dem. Den franske admiral La-Grandiére bestemte seg da foi at han selv ville rydde opp, og i 1866 besatte han hele det vestlige Cochinkina. Herfra gikk franskmennene i gang med å utforske Mekong-elvens løp. Det foresvevet dem at de på denne måten kunne få åpnet en handelsvei til Sør-Kina, en tanke som britene var opptatt av å realisere i Burma. En ekspedisjon, som ble sendt ut i 1866, nådde Vientiane og Luang Prabang i Laos, og ble klar over at Mekong-elven ikke egnet seg som handelsvei. Ekspedi­ sjonen fortsatte over til Yunnan i Kina, og drog nedover Yangtze-kiang. Her fikk de høre om de forbindelser som eksisterte mellom Sør-Kina og den nordligste delen av

VIETNAM

481

Vietnam, som den gang ble kalt Tonkin. Kjennskapet til dette fikk franskmennene til å overføre sine interesser i Vietnam fra den sørlige del til den nordlige. I Nord-Vietnam (Tonkin) lå forholdene på denne tid vel til rette for en fransk intervensjon. Tai-ping-opprøret i Kina, som var blitt slått ned i 1864, hadde etterlatt seg store flokker av omstreifende bander, og noen av dem var også kommet til Nord-Vietnam hvor de terroriserte beMedlemmer av «Svart flagg». Samtidig fransk tresnitt. «Svart flagg» og lignende bander, som terroriserte befolkningen i Nord-Vietnam omkr. 1870, bestod for det meste av kinesere som var Hyklet fra Kina etter at Tai-ping-opprøret var slått ned der i 1864.

18. Grimberg 30

482

INDOKINA

folkningen. Keiser Tu-Duc i Hué maktet ikke å bekjempe disse bandene, som av franskmennene ble kalt «Svart flagg». På samme tid seilte noen franske forretningsmenn nedover Song-koi (Den røde elv) til Hanoi, hvor de opp­ trådte temmelig egenmektig. Mandarinene i Hanoi protes­ terte mot denne oppførselen, og forlangte at de skulle for­ svinne. De franske forretningsmennene bad da guvernø­ ren i Cochinkina, admiral Marie-Jules Dupré, om be­ skyttelse, og han lot seg ikke be to ganger. Han sendte straks en styrke på ca. 200 soldater under kommando av en meget impulsiv og pågående offiser, som raskt okku­ perte både Hanoi og de andre befestede stedene i området omkring munningen av Song-koi. Mandarinene i Hanoi ville imidlertid ikke gi seg uten videre, og bad «Svart flagg» om hjelp. Heller ikke de var vanskelige å be, og den impulsive franske offiseren ble drept under en trefning med dem bare vel en måned etter at han hadde okkupert Hanoi. Franskmennene forstod at de både hadde handlet for raskt og for planløst, og oppgav i denne omgang forsøket på å få makten i Nord-Vietnam. Noen år senere — i 1874 — fikk de imidlertid keiseren i Hué til å undertegne en avtale, som gav franskmennene betydelige særrettigheter fremfor andre nasjoner. Den skulle også gi sikkerhet for franske misjonærer til å drive misjon, og den godkjente Frankrikes suverenitet over Cochinkina. I disse årene ble Frankrikes politikk i stadig sterkere grad ledet av politikere som så det som sitt mål å gjenreise Frankrikes militære ære, som hadde fått et så alvorlig knekk i krigen med Tyskland 1870-71. Da det viste seg at den avtalen som var inngått med keiser Tu-Duc ikke ble overholdt, og at «Svart flagg» og andre bander stadig gjorde forholdene usikre for franskmenn som forsøkte å drive handel i Nord-Vietnam, fikk regjeringen støtte av nasjonalforsamlingen til å sette alt inn på å få full kon­ troll både over Nord-Vietnam (Tonkin) og Annam. En større troppestyrke under general Alexandre Bouetog en flåte under admiral Prosper-Anatole Courbet ble sendt av sted for å gjennomføre planene. Flåten nådde

VIETNAM

483

Franske aviser skildret kampene i Vietnam i 1880-årene med sjåvi­ nistisk begeistring. Illustrasjonene, som viser slaget ved Nam-dinh i juli 1883 (øverst) og kampene ved Lang-son i februar 1885 (neden­ for) vitner mer om stolthet over de franske soldaters kampglød enn om nøyaktighet i detaljene. I kommunikeene fremheves de franske styrkes «sublime kampmot og utholdenhet». De har «tålt utmattelse, kulde og fuktighet» og har kastet «de kinesiske horder» tilbake med «ubetydelige» franske tap.

Vietnam i august 1883, og bombarderte uten videre befestningene ved Hué så voldsomt at byen omgående måtte overgi seg. Like før franskmennenes angrep var keiser Tu-Duc død, og det hadde oppstått indre splid og rivninger

484

INDOKINA

ved hoffet. Den prinsen som var utpekt som hans etter­ følger, Ung-Chan, ble fjernet etter bare tre dager og erstattet med Hong-Dat, som ble utropt til keiser under navnet Hiep-Hoa. Han så ingen annen utvei enn å undertegne en avtale om våpenhvile, som i virkeligheten gav Frankrike fullstendig suverenitet over hele riket. Viet­ nam skulle fra nå av være et protektorat under Frankrike, som også skulle ha full kontroll over landets utenrikspoli­ tikk. I hver av de viktigste byene skulle en fransk embets­ mann ha overoppsyn med administrasjonen; rettsvesenet og tollvesenet skulle stå under fransk kontroll. Franske tropper skulle besette befestningene ved Hué, og alle andre steder som de anså nødvendige for å opprettholde ro og orden. Keiseren skulle trekke alle sine tropper ut av Nord-Vietnam, hvor franske styrker skulle overta alle operasjoner mot røver-uvesenet, og en provins i sør måtte avstås til Cochinkina, som allerede var etablert som fransk koloni. Og endelig skulle keiseren betale en større skadeserstatning. Foreløpig skulle den dekkes ved at Frankrike overtok alle landets tollinntekter. Franskmennenes overgrep førte ikke bare til uroligheter og oppstander overalt i Vietnam, men også til krig med Kina. Kineserne mente at de fremdeles hadde overhøyhet over Vietnam og at keiseren i Hué, som Kinas vasall, ikke kunne inngå avtaler med en annen nasjon på egen hånd. Denne krigen varte helt til sommeren 1885, da Kina en­ delig gikk med på å anerkjenne Frankrikes overhøyhet mot at Frankrike til gjengjeld skulle garantere Kinas sør­ grense. Men i Vietnam fortsatte urolighetene ennå i mange år, og franskmennene fikk allerede på denne tid føle styrken i vietnamesernes geriljakrigføring. Denne gang lyktes det dem etter selv å ha lidd store tap, og ved bruk av harde midler å knekke motstanden og etablere et ordnet styre. Tonkin, Annam, Kampuchea og Cochinkina fikk hver sin administrasjon, men det hele ble samlet i Union Indochinoise — Den indokinesiske union. Kei­ seren i Hué og kongen i Kampuchea fikk fortsatt beholde sine rettigheter. Men deres makt var av rent formell art. Laos var blitt fransk protektorat i 1893.

VIETNAM

485

Under fransk styre På mange måter gjennomgikk Vietnam en økonomisk gunstig utvikling i de 50-60 årene landet var under fransk styre. Risproduksjonen i Mekong-deltaet økte til det 4dobbelte fra 1880 til 1940. Ris- og gummieksporten økte betydelig, og det var fremdeles rikelig med dyrkbar jord som kunne utnyttes. 1 nord gav kullgruvene og utvinning av andre mineraler godt utbytte. Men franskmennene var engstelige for den overlegne britiske konkurransen på ver­ densmarkedet, og hindret fri tilgang på kapital, som ytter­ ligere kunne ha bragt næringslivet fram. Samtidig økte folkemengden enormt, takket være bedre helsevesen og andre tiltak. For Indokina som helhet regner man med en stigning i denne tiden fra ca. 7 millioner til ca. 27 millio­ ner. Dette førte bl. a. til overbefolkning i deltaområdene, hvor bøndenes jordlapper stadig ble mindre og jordherre­ nes makt over dem stadig større. Økende velstand i de høyere klasser gikk derfor hånd i hånd med en økende fattigdom i underklassen. Det fant også sted en betydelig innvandring av kinesere, som kom til å få hånd om det meste av mellomhandelen, særlig utenfor de store byene. De samarbeidet villig med koloniherrene, og skapte hos det vietnamesiske folk en følelse av å bli «utbyttet» av utlendinger fra alle kanter. Men den misnøye som oppstod på grunn av dette, lot seg vanskelig samle til en nasjonal motstand mot fremmedveldet. Det var liten kontakt mellom den jordeiende overklasse og de fattige bøndene. Som i Kina og Japan på samme tid, ble mange av overklassens unge menn grepet av ideer om å modernisere landet innenfor rammen av samarbeid med Frankrike. Men franskmennene var engs­ telige for at den nasjonalisme som slike tanker represen­ terte, skulle få bre seg for sterkt. Episoden ved universitetet i Hanoi, som ble opprettet i 1907, er et typisk eksempel på denne innstillingen. Da studentene gav åpent uttrykk for den styrke de følte ved å ha fått et nasjonalt samlings­ sted, stengte franskmennene universitetet etter bare noen måneder, og det ble ikke åpnet igjen før i 1918.

486

INDOKINA

Denne og lignende episoder gav franskmennene inn­ trykk av at det var blant den opplyste del av ungdommen de mest måtte frykte nasjonal motstand. Derfor var de også lite interessert i å utvikle det nasjonale skolevesen. De forsøkte i stedet å oppmuntre ungdommen til å søke fransk-språklige skoler, og tilbød til og med fransk borger­ skap til dem som fulgte deres råd. Det nasjonale skrift­ språket — quoc-gnu — som var blitt utarbeidet av franske misjonærer på 1600-tallet hadde derfor liten frem­ gang, storparten av det vietnamesiske folk var fortsatt analfabeter. Følgen var at franskmennene hadde vanskelig for å skaffe seg den assistanse de trengte i administrasjo­ nen og forretningslivet blant landets egen befolkning. An­ tallet franskmenn i offentlig tjeneste i Indokina var derfor også relativt større enn det som f. eks. var vanlig i britiske kolonier. Så sent som i 1942 var det 5 100 franske offent­ lige tjenestemenn mot bare 27 000 indokinesere. Denne mangel på interesse hos franskmennene for å utvikle vietnamesernes muligheter til å delta i og eventuelt overta mer av styret i landet, førte til at de nasjonalistiske lederne oppgav håpet om å kunne endre tilstanden ved reformer. Mer og mer ble de innstilt på at det måtte en revolusjon til. Mange av de 100 000 vietnamesere som franskmennene hadde mobilisert mot deres ønske og sendt til Frankrike under Den første verdenskrig, var også blitt revolusjonært innstilt da de kom tilbake. Nasjonal selvbestemmelsesrett, proletariatets diktatur og revolusjo­ nær klassekamp var slagord som fenget. Kuomintangbevegelsen i Kina var også inspirerende, og en lignende organisasjon ble startet — Viet Nam Quoc Dan Dang. Denne organisasjonen forsøkte å få i stand et opprør i 1930. Verdenskrisen hadde rammet Vietnams eksporthandel særlig hardt, og den arbeidsløshet og nød som fulgte på grunn av dette, var blitt ytterligere forverret ved uår. Franskmennene slo imidlertid opprøret ned med så harde midler at partiet praktisk talt forsvant. Året etter satte igjen kommunistiske grupper i gang streiker, demon­ strasjoner og opprørsforsøk blant bøndene. Men fransk­ mennene satte inn styrker av Fremmedlegionen som

VIETNAM

487

Ho Chi Minh i Paris sommeren 1946. På dette tidspunkt inngikk den franske regjering en midlertidig avtale med Ho Chi Minh, hvor de anerkjente Nord-Viet­ nam som en uavhengig stat innenfor en indokinesisk føderasjon.

knuste alle urolighetene med usedvanlig brutalitet. Tusen­ vis ble drept i kampene, henrettet etterpå eller deportert. I Hongkong ble også en vietnameser arrestert, mistenkt for å stå bak urolighetene. Han ble imidlertid frigitt året etter. Hans navn var Ho Chi Minh. På denne tid var han mer kjent under navnet Nguyen Ai Quoc — «patrioten Nguyen» — og hadde en lang poli­ tisk karriere bak seg. Bare 15 år gammel tok han jobb som byssegutt på et fransk handelsskip og kom til Europa. Der slo han seg ned i Paris, hvor han arbeidet som fotografassistent samtidig som han samlet om seg en gruppe viet­ namesere og dannet en patriotisk organisasjon. Han var aktivt med da det franske kommunistparti ble startet i 1920, og ble kort etter sendt til Moskva hvor han satte seg grundig inn i Lenins lære. I 1925 fulgte han Mikhail Borodin som tolk til Kina, og arbeidet i årene fram til 1930 på å samle de mange smågruppene av vietnamesiske kommunister som opererte i Sør-Kina. På den tid var det ingen uenighet mellom de nasjonalistiske og de kommunis­ tiske patriotene. Alle samlet seg i en patriotisk motstands­ bevegelse mot franskmennene. At det ble kommunister

488

INDOKINA

Keiser Bao Dai på besøk i Frankrike i 1939. Hans samarbeid med japa­ nerne under Den annen verdenskrig gjorde det vanskelig for Bao Dai å vinne tillit etter krigen, og i 1955 måtte han trekke seg helt tilbake.

som kom til å lede bevegelsen, skyldtes fremfor alt Ho Chi Minhs fremragende lederevner. I Vietnam fortsatte urolighetene gjennom 1930-årene, og franskmennene slo som før ned alle tilløp til oppstand med harde midler. Man har stilt spørsmålet om det ville ha vært mulig for motstandsbevegelsen i Vietnam å bryte ned franskmenne­ nes overmakt utelukkende ved egen hjelp. Uansett hvor­ dan man vil besvare et slikt spørsmål, må man konstatere at det var japanerne som gjorde ende på den franske koloni­ perioden. Men Ho Chi Minh og andre motstandsledere sluttet seg ikke til disse «frigjørerne». Tvert imot søkte nå de allierte, også Kina, støtte hos Ho Chi Minh i kampen mot japanerne. I 1941 begynte han å samle restene av de kommunistiske motstandsgruppene i Kina i en ny organi­ sasjon med navnet Viet Nam Doc Lap Dong Minh (Ligaen for Vietnams frigjøring), som etter kort tid bare ble kalt Viet Minh. I 1925 døde keiser Khai Dinh og ble etterfulgt av sin sønn, som tok navnet Bao Dai. Han var da bare tolv år gammel, og fortsatte sin skolegang i Frankrike til 1932. Etter at han hadde overtatt den beskjedne makt som keiserverdigheten da representerte, forsøkte han å gjen-

ETTER DEN ANNEN VERDENSKRIG

489

nomføre noen reformer etter vesteuropeisk mønster. Mange satte store forhåpninger til at han skulle bli Vietnams nasjonale leder. Men han maktet ikke å samle de nasjonale kreftene i sin hånd, og var heller ikke sterk nok til å sette seg i respekt overfor franskmennene. Han tok heller ikke avstand fra japanerne, da de okkuperte Viet­ nam. og utførte sine funksjoner som keiser i full forståelse med dem og med den franske Vichy-regjering under marskalk Pétains ledelse.

ETTER DEN ANNEN VERDENSKRIG Løsrivelsen Etter at Vichy-regjeringen var falt i Frankrike i august 1944, fikk japanerne full kontroll i Indokina og erklærte i mars 1945 at Frankrikes stilling som kolonimakt i om­ rådet var slutt. Bao Dai, som hadde samarbeidet med japanerne, kunngjorde et selvstendig Vietnam, men det ville ikke Ho Chi Minh akseptere. På det tidspunkt hadde Viet Minh opprettet kontroll over store områder, spesielt i nord, og var samtidig blitt et samlingspunkt for vietnamesernes kamp for full selvstendighet. Etter den japanske kapitulasjonen i august 1945, dannet Ho Chi Minh en pro­ visorisk vietnamesisk regjering i Hanoi, og den 2. septem­ ber proklamerte han Den demokratiske republikken Vietnam. Vietnamesernes håp om at Frankrike ville oppgi sine kolonier i Indokina så lett, ble imidlertid sørge­ lig gjort til skamme da franskmennene, med alliert støtte og også med bruk av ennå ikke demobiliserte japanske soldater, gikk til angrep mot Viet Minh og tok kontrollen i Saigon og andre deler av landet. Ho Chi Minh valgte forhandlinger med franskmennene fremfor krig, og våren 1946 ble det inngått en avtale mellom Ho Chi Minhs styre i Hanoi og den franske regjeringen, der Frankrike aner­ kjente Vietnam som et fritt land. Vietnam skulle være medlem av den franske unionen — et slags samveldesystem etter britisk mønster — og skulle tillate franske troppe­ styrker i en femårsperiode.

490

INDOKINA

På papiret så det ikke så verst ut, bortsett fra en viktig ting; avtalen omfattet ikke Sør-Vietnam, eller Cochinkina som det fremdeles helst ble kalt. Der skulle det holdes egen folkeavstemning før landsdelens fremtid endelig ble avgjort. Etter hvert ble det mer og mer klart at fransk­ mennene nok likevel ønsket å bli i Indokina og at SørVietnam, der de fleste franske interessene lå, skulle være kjerneområdet i det fortsatte franske koloniveldet. Ingen kompromisser var lenger mulig, og om høsten brøt krigen for alvor ut mellom franskmennene og vietnameserne. I denne krigen hadde Frankrike støtte fra sine vestlige allierte, først og fremst USA, som så franskmennenes kamp mot Viet Minh som del av den verdensomspennende kampen mot kommunismens fremmarsj. Det var fransk­ mennene som sloss, men det var USA som i stadig større grad betalte. Utfallet var likevel ikke til å endre. Den 7. mai 1954 ble franskmennene endelig slått ved Dien Bien Phu. Da hadde Genéve-konferansen om Indokina vært samlet i knappe to uker. Den nye franske regjeringen under Pierre Mendés-France besluttet å avvikle Frankrikes engasjement i Indokina og anerkjenne Vietnams selvsten­ dighet fullt ut. Men Vietnam var ennå ikke samlet. I to år skulle det være en provisorisk demarkasjonslinje langs den 17. breddegrad mellom områdene under Ho Chi Minhregjeringens kontroll i nord og den pro-vestlige Bao Dai i sør. Innen sensommeren 1956 skulle det holdes valg i begge de to delene av Vietnam, og Vietnam skulle samles til en selvstendig nasjon, uten fremmede baser og uten utenlandske tropper. Avtalen ble aldri overholdt. I sør ble anti-kommunisten Ngo Dinh Diem innsatt som statsminister, formelt av Bao Dai, men reelt ble han lansert og støttet av amerika­ nerne, som nå var raskt på vei til å overta franskmennenes I protest mot Charles de Gaulles Vietnam-politikk ødelegger studenter det franske minnesmerket i Saigon over ofrene fra verdenskrigen 1914-18. En av studentene svinger det vietnamesiske flagg, mens andre plukker vekk bokstavene i innskriften «AUX MORTS DES GUERRES 1914-1918» (Til minne om dem som døde i krigene 1914-1918).

492

INDOKINA

tidligere rolle i Vietnam. USAs utenriksminister Allan Dulles var meget skeptisk til det som var foregått i Genéve, og det var allerede fra første stund klart at ameri­ kanerne ikke følte seg bundet av en avtale de ikke hadde vært enig i og ikke undertegnet. De ville ikke passivt se på at Indokina skulle bli «tapt til kommunistene». Den amerikanske politikken var å gi Ngo Dinh Diem full støtte, først i striden med Bao Dai om hvem som skulle Vietnamesiske regjeringstropper under fransk ledelse rykker våren 1950 fram mot avdelinger av Viet Minh-geriljaen i Sør-Vietnam. Med elefanter var det lettere å ta seg fram gjennom jungelen. Den første Vietnam-krigen brøt ut 19. desember 1946 og ble ikke avsluttet før etter franskmennenes nederlag ved Dien Bien Phu 7. mai 1954.

ETTER DEN ANNEN VERDENSKRIG

493

President Ngo Dinh Diem med familie. På presidentens høyre side står hans bror, den katolske erkebiskop Ngo Dinh Thuc, bak ham en annen bror, Ngo Dinh Nhu, som var sjef for det hemmelige politi og ble skutt sammen med presidenten under militærkuppet i november 1963. Lengst til venstre står presidentens niese og hennes mor, Madame Ngo Dinh Nhu.

være statssjef (Bao Dai tapte «folkeavstemningen» og slo seg ned i Frankrike), og senere i krigen mot Viet Minhgeriljaen i sør og mot Ho Chi Minhs styre i nord. Amerikanerene hadde ønsket en samlet vestlig intervensjon i Vietnam etter Frankrikes nederlag. Det fikk de ikke til, og de besluttet derfor å fortsette kampen mot kommunis­ men i Vietnam på egen hånd.

USAs krig President Diem skulle ganske snart vise seg å være en katastrofe ikke bare for vietnameserne i sør, men også for amerikanerne. Han var katolikk, og favoriserte det ka­ tolske mindretallet — som i de fleste henseender også var landets overklasse. Han forsømte dessuten den økono­ miske reform som var nødvendig, og konsentrerte seg ensidig om å bekjempe kommunistene og bevare sin egen makt ved bruk av alle tenkelige midler. Alt dette gjorde

494

INDOKINA

ham til en meget forhatt person. I 1963 ble han styrtet av en militærjunta og drept — med amerikansk velsignelse. Men hvis det i det hele tatt hadde det vært mulig å «redde Sør-Vietnam fra kommunismen», var det allerede for sent. Diems politikk hadde ført til stadig økende oppslutning om den vietnamesiske frigjøringsfronten, Front National de Libération (FNL) — støttet og ledet fra Hanoi. Ho Chi Minh var fortsatt en folkehelt også i sør. Uten den amerikanske militærstøtte, som etter hvert ble mer og mer massiv, ville Sør-Vietnam på kort tid ha blitt gjenforent med nord — på Hanois premisser. Men slik skulle det altså ikke gå. Allerede i 1961 hadde president John F. Kennedy godkjent et «aksjonsprogram for Sør-Vietnam», som innebar fullt amerikansk engasjement i både den økonomiske, militære og politiske kampen i Vietnam. En av USAs aller fremste generaler, Maxwell Taylor, som hadde vært amerikansk forsvars­ sjef i slutten av 1950-årene, ledet som øverstkommande­ rende i Sør-Vietnam det stadig stigende antallet ameri­ kanske soldater i en såkalt «fleksibel gjensvar-strategi», som — da den viste seg ikke å føre fram — fra 1965 ble erstattet med en «massiv gjengjeldelses-strategi». Mens antallet amerikanske soldater i Vietnam raskt vokste mot rekorden på over en halv million i i 968, med rundt 60 000 fra andre allierte land, ble så godt som alle de typer konvensjonelle våpen som amerikanerne hadde, prøvd ut i Vietnam. Koordinert i det amerikanske forsvarsdepartementet under Robert S. McNamaras dynamiske le­ delse, ble også nye metoder for bekjempelse av geriljaen tatt i bruk. Nyordningen inkluderte politisk-psykologisk og alle andre former for maskerte aksjoner og ukonvensjo­ nell krigføring. Bruk av atomvåpen ble også seriøst vur­ dert. Det ble anvendt gift mot vegetasjon og avlinger, og det ble brukt gass, splintbomber og napalm mot befolk­ ningen. Det mest fryktinngytende våpen var trolig likevel armadaen av B-52 bombefly som fra baser i Thailand og på Amerikanske soldater betrakter sine ofre etter en trefning med fire Vietcong-soldater.

496

INDOKINA

stillehavsøyene hamret løs på alle deler av Vietnam, først i sør og senere i nord, og deretter også i Laos og Kampu­ chea. Rundt 7 millioner tonn bomber skal ha vært sluppet ned over Indokina fra 1965 til 1971; under hele Den an­ nen verdenskrig ble det sluppet noe over 2 millioner tonn bomber, i Korea-krigen 635 000 tonn. Fra 1965 til 1974 mistet 57% av Vietnams befolkning sine hjem, og 16,5% ble enten drept eller såret. I Sør-Vietnam alene regner man at en halv million mennesker ble kroppslig invalidi­ sert av krigen; 800 000 barn mistet begge sine foreldre, en million kvinner ble enker. 40 000 amerikanske soldater ble drept i en krig der mange av dem følte de ikke hadde noe å gjøre. Det er umulig å tallfeste alle lidelsene, men en grusommere, blodigere og mer ressurskrevende krig, sett i forhold til det område og den befolkning den be­ rørte, har verden aldri opplevd. I 1963 var det få som felte tårer over Diems fall, men hvis noen hadde næret håp om at det ville føre til bred nasjonal samling og enhet om felles mål, ble de skuffet. I løpet av de 19 første månedene etter Diem hadde SørVietnam ikke færre enn syv regjeringer, alle basert på for­ skjellige kombinasjoner av maktgrupperinger innen de væpnede styrker. Rivaliseringen blant de militære ledere hadde en meget demoraliserende virkning både blant van­ lige soldater og i folket som helhet. Deserteringen fra de militære styrkene økte kraftig i denne tiden, og holdningen blant de sivile var preget av krigstretthet og defaitisme. Det var bare amerikanernes løfte om militær og økono­ misk støtte til ethvert anti-kommunistisk styre i Saigon og — fra 1965 — den sterke økningen i det direkte ameri­ kanske militære engasjementet — som reddet Saigon-regimet fra å bryte sammen allerede i midten av 1960-årene. Etter intens indre drakamp i den militære ledelsen, og i en situasjon der buddhist-aktivister også spilte en viktig rolle, gled makten i 1965 over i hendene på Den nasjonale lederkomiteen med general Nguyen Van Thieu som formann og med flygeneralen Nguyen Cao Ky som statsminister. Etter et par år ledet maktkampen mellom disse to til seier for Nguyen Van Thieu, som ble Sør-

De amerikanske helikoptrene spilte en stor rolle under den andre Vietnam-krigen. «Stål-gullsmeden», som fartøyet ble kalt, ble brukt under angrep, til transport og ikke minst til redningsaksjoner.

Vietnams president og som ble sittende til få uker før det endelige nederlaget i 1975. Det synes langt på vei å være grunnlag for å hevde at krigen i Vietnam i sin egentlige karakter var en stedfortrederkrig i den globale maktkampen mellom de tre store — Sovjetunionen, Kina og USA. Uten denne dimensjonen ville den lokale konflikten i Vietnam trolig ha vært av­ gjort på et langt tidligere tidspunkt. Fra og med Genéveforhandlingene i 1954 og USAs beslutning om å fortsette der Frankrike slapp, var det stormaktenes våpenforsynin­ ger, press og diplomati overfor deres respektive lokale ak­ tører i Vietnam — og i det øvrige Indokina — som holdt krigen gående. I USA var det en kombinasjon av en nesten

498

INDOKINA

Over hele verden ble det arrangert demonstrasjoner mot Vietnam­ krigen. «Barn skal elskes ikke brennes» heter det på denne plakaten fra et tog i London fra tiden etter at det ble kjent at amerikanerne hadde brukt napalm mot sivilbefolkningen.

religiøs anti-kommunistisk fanatisme kombinert med de yrkesmilitæres overbevisning om muligheten for en «mili­ tær seier» som utgjorde det sterkeste press på skiftende regjeringer i Washington. Også i de andre to hovedstedene var de militæres «prestisje» et viktig element, i tillegg til behovet for å bevise «de revolusjonære krefters» uover­ vinnelige styrke. Etter hvert som den ideologiske konflik­ ten mellom Kina og Sovjetunionen utviklet seg, ble striden om hva som var «revolusjonær krigsstrategi» stadig mer fremtredende. Det ble samtidig av vital sikkeihetspolitisk

ETTER DEN ANNEN VERDENSKRIG

499

betydning for Kina å hindre sovjetisk dominans over de kommunistiske bevegelsene i Indokina, og i Vietnam­ krigens siste år var dette et nytt og høyst kompliserende element i konflikten. På tross av det omfattende engasjement som alle tre stormaktene etter hvert hadde innlatt seg på i Indokina, passet de imidlertid nøye på ikke å komme i direkte kon­ frontasjon med hverandre, av engstelse for de konsekven­ ser det kunne få. De la alle visse bånd på seg i det de gjorde militært, selv om krigføringen likevel nådde opp på et forferdende nivå av utspekulerthet og grusomhet. Enkelte observatører har sett på Vietnam-krigen som først og fremst et laboratorium for uteksperimentering av nye våpen og metoder, der de alvorligste anklagene i så måte er blitt rettet mot USA. Men for amerikanerne — den eneste av de tre stormaktene som hadde egne tropper en­ gasjert i krigføringen — var det ingenting å hente hverken i form av militære seire, heder eller politisk prestisje. I løpet av 14 år, fram til 1975, måtte amerikanske skatte­ betalere ut med over 700 milliarder kroner til krigføringen i Vietnam. Krigen ble — i tillegg til de enorme økono­ miske kostnadene — i realiteten en alvorlig belastning for USA både i forhold til dets allierte, som med få unntak så på engasjementet med stigende skepsis, og når det gjaldt de politiske og moralske problemer som krigen skapte i det amerikanske samfunn. Mot slutten av 1960årene oppfattet store deler av den amerikanske opinionen Vietnam-krigen som en krig som ble ført på galt sted, til gal tid og på et galt grunnlag. Kravet om full tilbaketrek­ ning ble stadig sterkere. Det ble president Richard Nixon og hans utenriks­ politiske rådgiver Henry A. Kissinger som fikk den utfordringen å skape «fred med ære» i Vietnam og gjøre slutt på det amerikanske militære engasjementet. En for­ utsetning for at det skulle lykkes var en tilnærming til Folkerepublikken Kina. Tidligere forsøk på å legge press på Hanoi via Moskva alene hadde ikke gitt resultater. Kina var mottagelig for de amerikanske tilnærmingene. Landet hadde nettopp vært gjennom en opprørende «kultur-

500

INDOKINA

Befolkningen i en sørvietnamesisk landsby flykter for de fremrykkende tropper fra nord i begynnelsen av april 1975.

revolusjon» og følte seg isolert internasjonalt, ikke minst i sammenheng med det etter hvert meget spente forholdet til Sovjetunionen. Med tilbakeholdenhet fra både Kina og Sovjetunionen kunne USA legge maksimalt press på Hanoi gjennom en kombinasjon av hemmelige, tosidige forhand­ linger, omfattende bombing av Nord-Vietnam og blokke­ ring av landets havner. Det gav raske resultater; Parisavtalen i 1973 åpnet for amerikansk tilbaketrekning og gradvis avvikling av USAs engasjement i krigen. NordVietnam var imidlertid blitt tvunget til å gjøre en rekke viktige innrømmelser, blant annet å akseptere Saigonregjeringen som en fremtidig partner i en regjeringskoali­ sjon. Hanoi la ikke skjul på sin misnøye med sine sosialis­ tiske allierte og anklaget dem for «å tenke utelukkende på øyeblikkelige og snevre interesser og samtidig svikte sine høye internasjonalistiske forpliktelser».

ETTER DEN ANNEN VERDENSKRIG

501

Paris-avtalen i 1973 var som skreddersydd for en ame­ rikansk militær tilbaketrekning og utlevering av ameri­ kanske krigsfanger, men observatører flest var enige om at noe solid grunnlag for en fredelig løsning på Vietnamkonflikten gav den ikke. Våpenstillstanden ble basert på lokale våpenhviler etter et «leopardmønster», som gav nord-vietnameserne alle fordeler. Amerikanerne forsøkte å gi motvekt ved omfattende leveringer av militært utstyr til Saigon. Med de siste amerikanske kampstyrkene ute av Vietnam den 29. mars 1973, var imidlertid Saigon-regjeringens skjebne beseglet; det militære nederlaget kom ras­ kere enn de fleste hadde ventet. I løpet av våren 1975 raste de allerede sterkt demoraliserte sør-vietnamesiske militærstyrkene sammen foran de fremrykkende nordvietnamesiske soldatene. Den 30. april 1975 overgav Sai800 000 barn mistet begge sine foreldre under Vietnam-krigen. Hele deres oppvekst var preget av krig, død, flukt og fortvilelse.

502

INDOKINA

gon-regjeringen seg betingelsesløst til den provisoriske sør-vietnamesiske regjeringen under frigjøringsfronten FNL. De siste dramatiske dager skapte frykten for repre­ salier og blodbad og fluktforsøk panikkartede tilstander i deler av den sør-vietnamesiske befolkningen. Noen dager i forveien hadde president Thieu, hans familie og nær­ meste medarbeidere forlatt landet. Det var den ansette general Duong Van Minh — som i sin tid hadde ledet kuppet mot president Diem — som i egenskap av SørVietnams president fikk den tvilsomme æren å stadfeste nederlaget i presidentpalasset i Saigon. Amerikanske politiske og militære ledere hadde i for­ veien spådd at nord-vietnameserne ville ta en blodig hevn over sine motstandere i sør, men det ble ikke noe blod­ bad. De nye lederne valgte en forsoningspolitikk overfor sine tidligere motstandere, skjønt et stort antall tidligere tjenestemenn og militære ble sendt til omskoleringsleire, som ikke skilte seg mye fra fangeleire. Vietnameserne stod foran gigantiske gjenoppbyggingsoppgaver etter mange tiår med krig og ødeleggelser. Den amerikanske bombingen i nord hadde utslettet det meste av industrien, og kommu­ nikasjonene var også sterkt ødelagt. Det hadde likeledes vært store skader på jordbruket i begge deler av landet. Mens det var mindre materielle skader i sør, var de sosiale problemene alvorlige. Arbeidsledigheten var meget stor, og byene — spesielt Saigon — hadde vokst langt ut over sin kapasitet til å sysselsette og ernære innbyggerne. Det økonomiske liv var et kaos; svartebørssalget av etterlatte amerikanske varer florerte, mens produksjonslivet stort sett lå nede. For å lette presset i byene i sør og for å øke produksjonen i jordbruket, ble det opprettet såkalte «nye økonomiske soner» på landsbygda dit det var meningen at store deler av bybefolkningen i sør skulle flytte. Det var ofte stor motstand mot utflytting, men sommeren 1978 var om lag 1,5 millioner mennesker utflyttet, de fleste fra Ho Chi Mmh-byen, som Saigon var blitt omdøpt til. Planen var at ti millioner mennesker skulle være flyttet ut fra byer og andre tett befolkede områder til tynnere befolkede deler av landet innen 1986.

ETTER DEN ANNEN VERDENSKRIG

503

Allerede i 1976 ble hele Vietnam formelt forent til en nasjon, med Hanoi som hovedstad. Ho Chi Minh skulle aldri få oppleve å få denne drømmen realisert; han døde allerede i 1969. Med hans bortgang forsvant den eneste vietnameser som nøt allmenn popularitet og respekt både i nord og sør. Da gjenforeningen skjedde, var det allerede klare tegn til motsetninger mellom de to delene av landet, ikke bare mellom tidligere motstandere under krigen, men også mellom dem som i hvert fall i navnet hadde ledet krigen mot Saigon-regjeringen og amerikanerne i sør — FNL — og lederne i nord. Det ble etter hvert helt åpen­ bart at den virkelige makten lå i hendene på nord-vietnameserne, og de fleste FNL-lederne var snart skjøvet helt til side i nasjonal politikk. I 1977-78 begynte sosialiseringen av det økonomiske liv med forskjellige valutareformer og nasjonalisering av detaljhandelen. Dette rammet spesielt de små nærings­ drivende i byene i den sørlige delen av landet. De fleste av disse tilhørte minoritetsgruppen av kinesisk avstam­ ning, som på den tid totalt utgjorde om lag 1,4 millioner mennesker. Deres skjebne kom til å utgjøre en del av kjer­ nen i den konflikten som allerede var i utvikling i for­ holdet til Folkerepublikken Kina, ved siden av Sovjet­ unionen — Vietnams viktigste støttespiller under krigen. Motsetningene mellom Vietnam og Kina har historiske tradisjoner som går langt tilbake i tiden. De aktuelle mot­ setningene hadde først og fremst sin bakgrunn i Vietnams tendens til å prioritere et nært forhold til Sovjetunionen fremfor Kina, hvilket kineserne oppfattet som manglende hensyntagen til deres sikkerhetsinteresser. Vietnams dominanspolitikk overfor nabolandene Laos og Kampuchea innebar bl. a. at Vietnam holdt militærstyrker i Laos og gjorde invasjon i Kampuchea i 1978. Kina hadde tidligere støttet Kampuchea, men ved invasjonen innsatte vietna­ meserne en pro-vietnamesisk regjering, noe som skapte frykt for et sovjetdominert Indokina hos kineserne. Dette førte til en tidsbegrenset kinesisk «straffeaksjon» mot Viet­ nam våren 1979, med store ødeleggelser i Vietnams grenseprovinser mot Kina og med store tap av menneskeliv på

504

INDOKINA

begge sider. Forut for dette hadde vietnameserne somme­ ren 1978 utvist om lag 200 000 vietnamesere av kinesisk herkomst til Kina, og dette — i tillegg til gjensidig mis­ tenksomhet — hadde ført til et stort antall grensesammenstøt. Helt siden 1975 hadde det vært en flyktningstrøm ut av Vietnam. Et par måneder etter Saigons nederlag var an­ tallet flyktninger kommet opp i over 150 000. De fleste flyktet til nabolandene eller til USA, som etter hvert tok imot vel 130 000 flyktninger. I begynnelsen var de fleste etniske vietnamesere, men etter hvert ble det stadig flere vietnamesere av kinesisk herkomst. Etter 1978 tilhørte hovedtyngden av flyktningene denne siste kategorien, og antallet ble foruroligende stort. Det skapte en internasjo­ nal krise da antallet flyktninger som nådde nabolandenes strender og Hongkong våren og sommeren 1979 nådde opp i nærmere 200 000. I tillegg hadde Thailand over 100 000 flyktninger som var kommet fra Laos og Kampu­ chea. Det ble ikke ansett som usannsynlig at halvparten av båtflyktningene aldri nådde fram i sine elendige far­ koster, men druknet underveis. En rekke av flyktningene opplyste at masseutvandringen var organisert av de viet­ namesiske myndigheter, som de sa innkasserte klekkelige pengesummer fra flyktningene før de fikk reise ut. Foi mottagerlandene, og spesielt for Malaysia og Hongkong, skapte flyktningene fra Vietnam meget alvorlige økono­ miske og sosiale problemer, mens Thailand hadde tilsva­ rende problemer med det store antallet flyktninger fra de Vietnam-dominerte landene Laos og Kampuchea.

Kampuchea Kampuchea — eller Cambodia som landets navn ble skrevet før 1975 — var det av landene i Indokina som lengst klarte å holde seg utenfor den aktive krigføringen. Til gjengjeld ble det til slutt det land som ble hardest i am­ met både av krig og indre politiske motsetninger. Landets sentrale politiske figur i hele etterkrigstiden hadde vært Norodom Sihanouk, enten han opptrådte som konge,

ETTER DEN ANNEN VERDENSKRIG

505

prins, statssjef, eksil-leder eller privatmann. Under den japanske okkupasjonen hadde det også i Kampuchea ut­ viklet seg en motstandsbevegelse, og mot slutten av Den annen verdenskrig, i april 1945, følte den seg sterk nok til at Sihanouk erklærte landet for selvstendig. Men fransk­ mennene var, som tidligere nevnt, etter Japans kapitula­ sjon bestemt på å gjenopprette sitt tidligere kolonivelde i Indokina, og med britisk hjelp var de snart på plass i Phnom Penh. Fram til franskmennenes nederlag ved Dien Bien Phu var Kampuchea en del av krigsområdet. I hele denne perioden førte Sihanouk — som konge — en vedva­ rende kamp med franskmennene for å få dem til å gå med på å gi landet selvstendighet. Det gjorde de til slutt i prin­ sippet i 1953, og kontrollen over hæren, politiet og dom­ stolene ble overlatt til Sihanouk. Men på det tidspunkt pågikk fortsatt krigen mellom franskmennene og Viet Minh, som var aktive både i det sørlige og det nordlige Kampuchea. Under Genéve-forhandlingene i mai-juli 1954, der Kampucheas selvstendighet fikk formell inter­ nasjonal anerkjennelse, ble etter harde forhandlingsrunder de Viet Minh-støttede kampucheanske kommunistene utelukket fra deltagelse, og Sihanouk stod fram som klar seierherre over alle konkurrerende grupper som kjempet om makten i Kampuchea. Året etter fikk han overvel­ dende støtte for sitt styre ved en folkeavstemning. Med Viet Minh ute av landet og deres lokale tilhengere pasifisert, besluttet Sihanouk seg til å frasi seg kongetronen til fordel for sin far, mens han som «prins» fikk større frihet til aktiv politisk virksomhet. I realiteten beholdt han kontrollen, og da hans far døde i 1960, ble Sihanouk statssjef. I denne perioden hadde det politiske liv i det ytre vært preget av en del ustabilitet i form av skiftende regjeringer og endringer i de politiske institusjoner, men hele tiden med Sihanouk i sentrum. Sihanouks politiske ideologi var en blanding av buddhistisk tro og etikk slik den hadde fått sin utforming først og fremst i landsbyene, blandet med doser av andre tradisjonelle elementer av den gamle khmer-kulturen og moderne sosialisme, alt knyttet sammen rundt hans egen personlige karisma.

506

INDOKINA

Kong Norodom Sihanouks foreldre, kong Norodom Suramarit og dronning Kossamak. Da Norodom Sihanouk abdiserte i 1955 toi å stille seg i spissen for et sosialistisk parti, overtok hans far kongeverdigheten og beholdt den til sin død i 1960.

Hans popularitet var stor, og på landsbygda var han nær­ mest betraktet som en gud. I byene, og først og fremst blant den lille vestlig orienterte eliten, var han atskillig mer kontroversiell. Det hadde sammenheng både med hans politiske manøvreringer, mangelen på økonomisk utvikling, og — ikke minst — hans utenrikspolitikk. Siha­ nouk knyttet nære forbindelser med Folkerepublikken Kina, dit han sendte en av sine sønner for å studere, og elleres markerte han seg oftest på pro-kommunistisk side i internasjonal politikk. Sihanouk var imidlertid selv ingen kommunist, og hjemme satte han i gang forfølgelse av Kampucheas lille kommunistparti, som deretter gikk un­ der jorda. Sihanouk forlangte av alle land at de skulle være med på å garantere Kampucheas eksisterende grenser. Da USA nektet å gjøre det, og ellers førte en politikk i Indokina som Sihanouk anså å være en fare for sitt lands sikkerhet, brøt han de diplomatiske forbindelser i 1965. Det skjedde kort tid etter at han hadde besøkt Folkerepublikken Kina

ETTER DEN ANNEN VERDENSKRIG

507

og erklært at Kina var Kampucheas nærmeste venn og våpenbror. Hele denne tiden følte Kampuchea et press mot sine grenser fra landets tradisjonelle fiender, thailendeme i vest og vietnameserne i øst, mest fra øst. Sihanouk vurderte det slik at Kampuchea hadde de beste sjanser til å holde seg utenfor krigen hvis landet etablerte vennligsinnede forbindelser med det landet som representerte den største trussel, Nord-Vietnam. Han opprettet diplomatiske for­ bindelser med Hanoi, samtidig som han så mellom fing­ rene på at nord-vietnamesiske soldater og deres sør-vietnamesiske allierte, FNL, brukte områder på kampucheansk side av grensen i øst som transitt-, hvile-, lager- og oppmarsjområder for krigen i Sør-Vietnam. Han tillot sågar at havnebyen Sihanoukville (Kompong Chom) ble brukt som transitthavn for våpenforsyninger til de Hanoiledede styrkene. Sihanouks vurdering var at denne poli­ tikken på lengre sikt ville føre til en vennligsinnet viet­ namesisk holdning til Kampuchea og sikre landets selv­ stendighet. Det kunne på overflaten se ut som om han lyktes, for store deler av Kampuchea var i denne perioden en fredelig oase i et hav av krig. Men snart skulle det vise seg at dette, bokstavelig talt, var en lek med ilden. For Norodom Sihanouk (se også side 467) sammen med formann Mao i Peking 1. mai 1970. Sihanouk. som var blitt styrtet som statssjef noen måneder tidligere, dannet en eksilregjering i Peking.

508

INDOKINA

amerikanerne og sør-vietnameserne var Sihanouks poli­ tikk en direkte trussel mot deres egen sikkerhet og krig­ føring i Sør-Vietnam, og etter hvert begynte de mer og mer åpent å gå til angrep på Nord-Vietnams og FNLs base­ områder langs grensen i Kampuchea. Dette var en utvikling som i stadig større grad bekymret den mer vestlig orienterte fløyen innen ledelsen i Kampu­ chea. Sihanouk hadde så smått begynt å moderere sin politikk, og hadde bl. a. gjenopprettet diplomatiske for­ bindelser med USA, da han våren 1970 la ut på en tur til europeiske hovedsteder for å vinne støtte for Kampu­ cheas integritet. Men det var for sent. I mars det året ble han styrtet mens han fortsatt var i utlandet, og regjeringen falt i hendene på pro-vestlige ledere anført av general Lon Nol. Han la om politikken på de fleste områder 180 grader, og inngikk samarbeid med amerikanerne og sørvietnameserne for å presse de Hanoi-ledede styrkene ut av Kampuchea. Sihanouk slo seg ned i Peking, der han inngikk en allianse med de kampucheanske kommunis­ tene, som han tidligere hadde forfulgt og tvunget til å gå under jorden. Den fellesfronten som Sihanouk stilte seg i spissen for, samarbeidet med Hanoi og dets allierte over et bredt felt, der målet var en kommunistisk seier over hele Indokina. De politiske omveltningene i Kampuchea førte til at landet ble trukket inn i krigen for fullt. I store militær­ aksjoner mot Nord-Vietnams og FNLs styrker trengte amerikanske og sør-vietnamesiske styrker langt inn i lan­ det, mens det ble foretatt intens bombing i kommunistkontrollerte områder. Den nye regjeringen under Lon Nol viste seg inkompetent ikke bare i krigføring mot landets lokale kommunister — Røde Khmer, nå i allianse med Hanoi — men også når det gjaldt administrasjon og øko­ nomi. Regjeringens kontroll ble etter hvert innskrenket til bare å omfatte byene, som ble oversvømmet av flyktnin­ ger. Avhengigheten av amerikanske tilførsler ble total. Skolebarn ble til slutt rekruttert i krigen mot de stadig sterkere kommunistiske styrkene, i et tragisk forsøk på å hindre det uavvendelige. Etter fem år med stadig mer håp-

ETTER DEN ANNEN VERDENSKRIG

509

KampucheansKe bam betrakter de jordiske levninger etter mennesker som er henrettet av Rode Khmer.

løse tilstander ble hovedstaden inntatt av Røde Khmer den 18. april 19 75. De hadde bare ti år tidligere vært en relativt ubetydelig undergrunnsbevegelse. Nå var de. i allianse med Sihanouk i Peking og med Nord-Vietnams militære støtte, overlegne seierherrer. Men det skulle tort vise seg at Kampucheas problemer ikke v ar oa er. men raskt skulle bli atskillig verre. I krisens løp hadde det utviklet seg et klart skisma mellom Røde Khmer og de nord-vietnamesiske kommunistene, basert på historiske så vel som nasjonalistiske og ideologiske mot­ setninger. Kampucheas nye ledere la seg på den mest ekst­ reme form tor revolusjonær kommunisme. Kort fortalt gikk den ut på at det ikke lot seg gjøre å skape et nytt kommunistisk samfunn basert på noen av elementene i det gamle. Alle «gamle og råtne epler» måtte frasorteres og ødelegges, og med de friske og nye som ble igjen, skulle det nye samfunn bygges. Det betydde i første omgang lik­ videring av — etter det en mener å vite — alle tjeneste­ menn og andre som hadde arbeidet for det gamle regimet, og av mesteparten av landets intellektuelle. Det betydde utflytning av befolkningen fra alle byene: byene ble sett på som kjernestedene for den gamle samfunnsformen, og det nye samfunn ville helt og holdent bli basert på jordbruks­

510

INDOKINA

samfunn. Penger ble avskaffet, og alt liv ble kollektivisert. Det ble gjort kort prosess med alle dem som motsatte seg den nye politikken. Kampuchea brøt så godt som alle bånd med omverdenen, bortsett fra med Peking, etter at de diplomatiske forbindelser med Hanoi ble brutt. Det ble uhyre vanskelig for omverdenen å følge med i det som skjedde i landet, men etter hvert kom det en flyktningstrøm som fortalte de mest grusomme ting om systematisk utrydding av landsbyer, om vilkårlige mord, om mangel på mat og medisiner, og all mulig elendighet. I denne første perioden ble det fra mange hold antydet at nesten to millioner mennesker hadde mistet livet i den første re­ volusjonære fasen. Motsetningene mellom Røde Khmer og vietnameserne skulle etter 1975 snart utvikle seg til åpen politisk og mili­ tær konfrontasjon, med stadige sammenstøt langs gren­ sene og med gjensidige beskyldninger om inntrenging og Pol Pot, lederen for Røde Khmer inntil 1985, i spissen for noen av sine tilhengere. Pol Pot, hvis borgerlige navn er Saloth Sar, er født i 1928. Han og hans geriljastyrker må bære hovedansvaret for at den kommunistiske maktovertagelsen i Kampuchea ble så grenseløst blodig.

ETTER DEN ANNEN VERDENSKRIG

511

vold mot grensebefolkningen. Kampucheanerne hevdet at vietnameserne nektet å trekke seg ut av kampucheanske områder som de hadde okkupert og brukt under krigen i Sør-Vietnam. Vietnameserne anklaget kampucheanerne for blodige provokasjoner inne på vietnamesisk område. Bak hele konflikten lå mange hundre års tradisjonelt fiend­ skap, basert på kampucheansk frykt for at vietnameserne nå ville fullføre sine angivelige historiske ambisjoner å utslette Kampuchea som nasjon og legge landet under seg i et indokinesisk storrike. Høsten 1978 gikk Vietnam til invasjon av Kampuchea og erstattet Pol Pots Røde Khmer-regjering i Phnom Penh med en regjering under den provietnamesiske kommunistlederen Heng Samrin. Mens Pol Pot og hans styrker fortsatte med geriljakrig mot de vietnamesiske inntrengerne, med kinesisk støtte, søkte Heng Samrin internasjonal anerkjennelse. Det fikk hans regjering bare i meget liten grad, unntatt av østblokklandene. Hele spørsmålet om de konkurrerende kam­ pucheanske regjeringers status og om Kampucheas fremtid opptok store deler av verden ved inngangen til 1980-årene. Det skyldtes at utsultede flyktninger i titusener kom over grensen til Thailand og det ble klart at krig og mangel på mat, medisiner og andre essensielle ting for livets opphold kanskje allerede hadde halvert restene av det gamle og stolte khmer-folket. De fem ASEAN-landene fikk høsten 1980 tilslutning i FNs Hovedforsamling for å sammenkalle en internasjonal konferanse for å søke å finne en løsning på det infløkte Kampuchea-problemet. Men selve konferansen, i New York sommeren 1981, ble boikottet av Vietnam og alle dets allierte innenfor Sovjetblokken og av India.

Asean-landene

ASEAN (Association of South-East Asian Na­ tions), et forbund opprettet i 1967, omfatter fem ikkekommuniststyrte land i Sørøst-Asia. Tre av dem, Malaysia, Indonesia og Filippinene, har hovedsakelig en befolkning av malayisk opprinnelse. I løpet av noen tusen år spredte malayerne seg fra Øst-Madagaskar i vest til Taiwan i øst, men hovedtyngden av dem bor nå i de tre landene, til sammen vel 200 millioner mennesker. Bystaten Singapore med ca. to millioner innbyggere ligger også innenfor dette området, og tilhører ASEAN, men befolkningen der er for om lag 80% vedkommende av kinesisk avstamning, med nær tilknytning til de nesten fire millioner kinesere som utgjør ca. 33% av befolkningen i Malaysia. For hele dette området gjelder det at den malayiske kulturform har vært dominerende, men mens Malaysia og Indonesia ei islamske stater, er over 90% av filippinerne kristne. Med unntak av Malaya-halvøya tilhører disse tre landene det såkalte «insulære» Sørøst-Asia, i motsetning til de indokinesiske statene, Burma og Thailand som tilhører det «kontinentale» Sørøst-Asia. Mens Burma i det meste av tiden etter sin uavhengighet i 1948 har valgt streng inter­ nasjonal nøytralitet og økonomisk utvikling i relativ isola­ sjon, har nabolandet Thailand — det femte av ASEANlandene — ført en pro-vestlig utenrikspolitikk med åpen økonomi. Som følge av krigene i Indokina og den regio­ nale utviklingen for øvrig har Thailand på tross av at landet kulturelt og på mange andre måter står ganske fjernt fra de «insulære» landene i Sørøst-Asia, valgt å ut­ vikle et partnerskap med disse landene innenfor rammen av samarbeidsorganisasjonen ASEAN. Ved dannelsen i 1967 var ASEAN bare tiltenkt kulturelle og økonomiske funksjoner, men etter hvert har den mer og mer tatt preg

THAILAND

513

av en politisk allianse som svar på utfordringen fra de kommuniststyrte statene i Indokina. På tross av deres noe ulike utgangspunkt og ulike historiske utvikling kan det derfor henimot år 2000 synes naturlig å se de fem ASEANlandene i sammenheng.

THAILAND

Kong Phaya Taksin, som hadde gjenerobret Thailand fra burmanerne etter at hovedstaden Ayutthaya var blitt ødelagt og forlatt (se side 400), fikk en tragisk skjebne. Hele hans regjeringstid hadde vært fylt av harde kamper, og påkjenningene ved dem har antagelig slitt sterkt på nervene. I forholdsvis ung alder begynte han å vise tegn på sinnssykdom, og hans nærmeste medarbeider gjennom de mange krigsårene, general Chakri fikk derfor stadig Ruinene av en stupa utenfor Burmas gamle hovedstad Ayutthaya som ble erobret av den thailandske kongen Phaya Taksin i 1770-årene.

514

ASEAN-LANDENE

større innflytelse. Til slutt kom det til åpent opprør mot kongen. General Chakri, som på den tid var opptatt med et felttog mot Kampuchea, hvor styrker fra Cochinkina hadde forsøkt å trenge inn, returnerte straks til hovedsta­ den da han fikk melding om opprøret. Han fikk dempet uroen, men under opprenskingsaksjonene ble kongen drept og folket utropte Chakri til ny konge. Han tok navnet Rama Tibodi, eller Rama 1. og regjerte fra 1782 til 1809. Det dynastiet han grunnla, Chakri, sitter fremdeles ved makten i Thailand. Rama 1. var en erfaren og meget klok leder for landet. Han forstod at Thailand måtte oppgi de oppslitende kam­ pene med nabostaten Burma, og heller konsolidere kref­ tene om de sentrale områdene. Thailand hadde nå ikke bare tiltvunget seg overhøyhet over Kampuchea, men også over de to små kongerikene oppe i fjellene, Vientiane og Luang Prabang, som senere kom til å danne Laos. Kong Rama forsøkte også å hevde Thailands overhøyhet over den nordlige del av Malakka-halvøya, hvor fire små sultanater i flere hundre år hadde erkjent en viss avhen­ gighet av thai-folket. Et synlig vitnesbyrd om rikets nye makt ved begynnelsen av 1800-tallet var for øvrig den raske vekst den nye hovedstaden, Bangkok, fikk. På øst­ siden av elven Menam lot Rama 1. oppføre et stort palass omgitt av en dobbelt forsvarslinje. I ly av dette vokste den nye byen raskt. Den fikk et sterkt innslag av kinesiske inn­ vandrere, som søkte dette sentret for rishandelen. Kine­ serne viste seg imidlertid ikke bare å være dyktige han­ delsmenn, som ofte skapte seg store formuer, men også meget nyttige som funksjonærer og tjenestemenn i ad­ ministrasjonen. I den kinesiske kolonien fant kongen også tiltrekkende piker som fant nåde for hans øyne. En følge av dette var at alle kongene av Chakri-dynastiet hadde mer eller mindre kinesisk blod i sine årer. Fire av dem var minst halvt kinesere, og kinesere ble den gang ikke betrak­ tet som utlendinger. Thailand har i dag en betydelig større I Bangkoks storslagne kongepalass, som ble oppført av Rama 1. i begynnelsen av 1800-tallet, finnes blant mange andre vakre kunst­ gjenstanden også denne statuen i rent gull av en tempeldanserinne.

516

ASEAN-LANDENE

I Thailands hovedstad Bangkok finnes dette imponerende tempelanlegget, reist til ære for Buddha. I forgrunnen til høyre sees en buddhistmunk.

kinesisk befolkning enn noen av nabostatene, bortsett fra Malaysia og Singapore. Omkring ti prosent, eller nær fem millioner er kinesere. Under kong Rama 2. (1809-24) fortsatte Thailand sin fredelige tilværelse uten krigerske konflikter med nabo-

THAILAND

517

statene. Landet forsøkte ikke å stenge ute fremmed inn­ flytelse, men ble heller ikke gjenstand for påtrykk av sær­ lig omfattende karakter. Den første britiske handelsmann som slo seg ned i Thailand, John Hunter, var ikke repre­ sentant for noe handelskompani, men bare privatmann. Da Rama 2. døde i 1824, hadde mange ventet at den eldste av hans sønner som hadde kongelig mor, skulle bli hans etterfølger. Det var prins Maha Mongkut, som på den tid levde som buddhistmunk. Men et sterkt parti ved hoffet støttet den eldste av alle sønnene som tronfølger, og det ble han som besteg tronen under navnet Rama 3. I hans regjeringstid (1824-51) gjorde både Storbritannia og USA mer alvorlige forsøk på å få innpass i Thailand under påskudd av å skulle beskytte sine lands borgere. Begge lands representanter opptrådte imidlertid lite diplo­ matisk og oppnådde intet. Samtidig styrket Thailand sin makt overfor kongedømmet i Vientiane som ble helt opp­ slukt i 1828. I flere år førte Rama 3. også krig med keise­ ren i Vietnam om overhøyheten over Kampuchea. Det endte med at de to rikene, Thailand og Vietnam, i 1845 inngikk en avtale om felles overhøyhet, et forhold som kom til å skape problemer da Frankrike i siste del av 1800-tallet tilrev seg makten i Vietnam.

En ny æra Selv om Rama 3. hadde vært lite villig til å gi innrøm­ melser eller slutte handelsavtaler med fremmede stater, betydde ikke dette at Thailand førte en lignende isolasjonspolitikk som Japan på samme tid. Tvert imot hadde Rama 3. selv interessert seg for handelsvirksomhet, og hadde bygd en moderne flåte med seilskip av europeisk modell som avløste den asiatiske djunke-typen. Kongen hadde monopol på handelen med de viktigste eksport­ varene, ris og sukker, men overlot til private handelsmenn, mest kinesere, å utnytte denne virksomheten mot en av­ gift til kongen. Imidlertid var det innlysende at det bare kunne være et spørsmål om tid før Thailand ville bli utsatt for et ster-

518

ASEAN-LANDENE

kere press utenfra. Storbritannia trengte stadig lengre inn på burmansk territorium i vest, og Frankrike begynte for alvor å gjøre seg gjeldende i Vietnam i øst. Når Thailand bedre enn de fleste andre statene, maktet å bevare sin selvstendighet i denne tiden, skyldtes det især to omsten­ digheter. Den ene hadde sin årsak i landets geografiske beliggenhet. Som bufferstat mellom det britiske og det franske koloniområdet kunne det spille på konkurransen mellom de to statene, som begge var meget lystne på å få også dette fruktbare og rike landet under sin innflytelse. Men nettopp derfor voktet de også begge skinnsykt på hverandre, og protesterte hvis en av dem syntes å få for stor innflytelse i Thailand. Den andre årsaken var kong Mongkut, som etterfulgte sin halvbror i 1851. Etter at han var blitt satt til side i 1824, hadde Mongkut brukt tiden til å fordype seg i stu­ dier. Ikke bare buddhismen, men også kristendommen var gjenstand for hans forskning. I 1830-årene hadde både katolske og protestantiske misjonærer fått adgang til Thai­ land, og prins Mongkut søkte gjerne deres selskap. Han studerte latin, matematikk og astronomi og lærte seg også engelsk, som han både talte og skrev med større begeist­ ring enn grammatikalsk nøyaktighet. Da Mongkut ble konge, førte han en omfattende korrespondanse med europeiske statsoverhoder. Han tilbød president Lincoln å skaffe USA unge elefanter som kunne gjøre de ameri­ kanske skoger mer verdifulle, et tilbud som Lincoln riktig­ nok avslo med takk. Sine brev til dronning Victoria undertegnet han med «din hengivne bror», og Victoria svarte like høflig «din hengivne søster». Etter gammel skikk ved hoffet i Thailand hadde kong Mongkut foruten en rekke konkubiner også flere dronnin­ ger. Og etter hvert vokste det opp en tallrik barneflokk omkring ham — i alt 83 sønner og døtre. Hans begeistring for den vesteuropeiske kultur viste seg også når det gjaldt barneoppdragelsen. I fem år hadde barna en engelsk guEt av de mange praktfulle templene i Bangkok — Vat Bhodi — som ligger nær det kongelige palass. Menneskene til høyre gir en anelse om templets kolossale dimensjoner.

520

ASEAN-LANDENE

vernante, Mrs. Anna Leonowens, som etter sin tilbake­ komst skrev en bok om sitt liv ved hoffet i Thailand. Hennes fremstilling av kong Mongkut yter ham ikke full rettferdighet, mener forskerne i dag. Hun tegner et bilde av en brutal og kynisk enehersker, hvis uberegnelige luner gjorde livet usikkert for mange. Boken har senere gitt stoff både til film og musical, og bildet av denne eiendomme­ lige moderne monarken er ikke blitt mindre fordreid gjennom dem. Også på det politiske plan slo kong Mongkut inn på en ny linje. Allerede i 1855 sluttet han en vennskaps- og han­ delsavtale med Storbritannia. Den gav britiske borgere vidtgående økonomiske rettigheter i Thailand, og — vik­ tigst av alt — også eksterritorialrett for britiske borgere. Britene fikk tillatelse til å ha en konsul i Bangkok, og alle rettsspørsmål som angikk britiske borgere, ble forelagt ham til avgjørelse. Landets egne lover og domstoler gjaldt ikke for dem. Som rimelig var, kunne ikke andre europeiske handelsmakter la Storbritannia få en slik særstilling. Der­ for ble det da også i årene som fulgte sluttet lignende av­ taler med Frankrike og USA, med Danmark og Hansa­ byene, med Portugal, med Nederland og med Preussen. Noe senere ble det også sluttet handels- og vennskapsavtaler med Belgia, Italia og Sverige-Norge. Men den sterkeste innflytelsen på landets politikk både under kong Mongkut (Rama 4.) og under hans etterfølger Chulalongkorn (Rama 5.) hadde britene. Etter hvert forsøkte kongen å moderere deres innflytelse ved også å trekke inn folk fra mindre nasjoner, især fra Belgia og Danmark. Kong Mongkut gjorde en veldig innsats for å moderni­ sere Thailand. Han satte i gang kanal- og veiarbeider, skipsbygging og havneanlegg. Skolevesenet ble lagt om etter vesteuropeisk, særlig britisk mønster. Spesielt var kongen ivrig for å fremme undervisningen i fremmede språk og real-vitenskaper. Med en viss rett kan man si at det var hans store interesse for moderne vitenskap som ble årsak til hans død. Den 18. august 1868 skulle en sol­ formørkelse finne sted, og da det gunstigste sted lor å foreta observasjoner ville være et sted sør for Bangkok,

THAILAND

521

gjorde kong Mongkut alt for å legge forholdene der til rette på beste måte. Han fikk ryddet vekk jungelkrattet, og lot bygge hus for seg selv og et stort antall gjester. Alt gikk også etter planen, og det hele ble en meget vellykket forestilling. Men dessverre viste det seg at området hvor observasjonene foregikk, var befengt med malaria. Kong Mongkut selv ble angrepet av sykdommen og døde bare en måned senere. Hans etterfølger, sønnen Chulalongkorn, var bare seksten år da faren døde, og et formynderstyre måtte der­ for overta regjeringsmakten inntil han ble myndig. Chula­ longkorn benyttet denne tiden til å reise og studere ad­ ministrative forhold i India og på Java. Da han overtok styret som kong Rama 5. i 1873, hadde han ferdig en rekke planer som tok sikte på å fortsette farens bestrebel­ ser på å gjøre Thailand til en moderne stat. Og mange oppgaver ventet ennå på å bli løst. Landet hadde intet utarbeidet lovsystem, intet planmessig undervisningsvesen, ingen post- og telegraftjeneste. Gjeldsslaveri forekom fremdeles og helsevesenet var ytterst mangelfullt. Thai­ land hadde ingen hær og absolutt ingen marine. Det var ingen jernbaner i landet og bare noen få veier. Kalenderen som ble brukt, var helt ute av takt med resten av verden — for bare å nevne noen punkter. Chulalongkorn hadde fått sin første opplæring under Mrs. Anna Leonowens og senere under en annen britisk privatlærer, Robert Morant. Samværet med disse og med faren hadde gjort det klart for ham hvor viktig det var for Thailands eksistens som selvstendig stat at landet ble bragt på linje med de ledende maktene i verden. Det er ellers interessant å konstatere at Chulalongkoms reformperiode i Thailand faller helt sammen med den tilsva­ rende reformtid i Japan under keiser Meiji. Men Thailand var ikke på forhånd nådd så langt i utvikling som Japan, og reformene ble heller ikke gjennomført så effektivt og grundig som der. En for nøye sammenligning mellom de to land vil derfor komme til å halte. Chulalongkoms første regjeringshandling var å oppheve den gamle skikken at alle kongens undersåtter måtte ligge

522

ASEAN-LANDENE

Chulalongkorn, som styrte Thailand fra 1873 til 1910 under navnet kong Rama 5. Chulalongkorn gjennomførte en rekke reformer etter vesteuropeisk monster, og foretok i 1907 en reise til mange europeiske land, også til Norge.

nesegrus i hans nærvær. Men for øvrig tok det lang tid før det lyktes å gjennomføre mer inngripende sosiale refor­ mer. En vesentlig grunn var mangelen på skolerte tjeneste­ menn. Også Chulalongkorn søkte derfor hjelp hos vest­ europeere for å bygge opp den nye administrasjonen. Skjønt ikke bare europeere. Kineserne strømmet i stadig større antall til landet, og ble hilst velkommen både fordi de var særdeles dyktige når det gjaldt risdyrking — som fikk et voldsomt oppsving — og fordi de var erfarne for­

THAILAND

523

retningsmenn. I denne tiden økte andelen av kinesere i befolkningen til omkring ti prosent. Kongen tok gjerne dyktige kinesere inn i regjeringen eller gav dem høye stil­ linger i lokaladministrasjonen. Også europeiske forret­ ningsmenn så seg vel tjent med å bruke kinesere som mel­ lommenn og funksjonærer. De kjente dem fra sine opp­ hold i Kina som energiske, flittige og pålitelige. Gjennom dette samarbeidet kom også mange kinesere til å vinne økonomisk makt over handel og industri. Omkring 1930 regner man med at 95 prosent av den investerte kapital i Thailand var på europeiske eller kinesiske hender. Som før nevnt var Chakri-dynastiet meget vennlig stemt overfor de innvandrede kinesere, og de ble heller ikke sett på som et fremmedelement av den innfødte be­ folkning. Dette forholdet endret seg imidlertid i tiden Chulalongkoms dronning. Sowaya Pongsi. i offisiell hoffdrakt i 1905. Tegningen, etter et fotografi, vakte stor oppsikt i Europa, hvor man på den tid diskuterte heftig hvorvidt kvinner burde opptre i bukser.

524

ASEAN-LANDENE

etter hundreårsskiftet, da nasjonalistiske følelser begynte å gjøre seg gjeldende i de fleste land i Asia. Tradisjonelt hadde nasjonalismen vært sterkt uttalt blant kinesere som hadde forlatt Kina i protest mot mandsju-styret. Og om­ kring 1900 ble det startet flere hemmelige selskaper som stimulerte denne innstillingen. En av lederne for denne bevegelsen var Sun Yat-sen. Etter at han hadde besøkt den lokale avdeling i Thailand i 1908, økte aktiviteten blant den kinesiske befolkning sterkt. Aviser, skoler med kinesisk som undervisningsspråk, propaganda-celler og pengeinnsamlinger til støtte for Sun Yat-sen og andre lig­ nende tiltak, sveiset kineserne sammen på en måte som skremte den øvrige befolkning (se bd. 29, side 255 f). Som i Europa på samme tid, begynte man også i Thailand å snakke om «den gule fare». Men nasjonalismen vendte seg også mot den privilegerte stilling europeerne hadde hatt siden midten av 1800-tallet. Spesielt var deres eksterritorialrett en torn i øyet på mange. De følte det ydmykende at disse utlendingene ikke skulle stilles for landets egne domstoler og dømmes etter landets lover. Eksterritorialretten var også etter hvert blitt utvidet på bekostning av landets eget rettsvesen, slik at franske og britiske myndigheter også tiltok seg domsrett over landets egen befolkning. En følge av dette var at respekten for landets domstoler ble forringet, og at også utlendinger, som ikke selv hadde eksterritorialrett, f. eks. kineserne, forlangte å bli behandlet av de «internasjonale» domstoler, som hadde europeiske rådgivere ved siden av landets egne dommere. Kampen for å bli kvitt eksterritorialretten begynte alle­ rede under Chulalongkorn, som i 1909 fikk britene til å gå med på at britiske borgere i prinsippet skulle være underlagt landets egen jurisdiksjon. Denne innrømmelsen ble gitt til gjengjeld for et tilbud fra Chulalongkorn om å oppgi Thailands krav på overhøyhet over de fire sultanatene på Malaya-halvøya som Storbritannia var interessert i å få kontroll over. Under Den første verdenskrig sluttet Thailand seg til de allierte i 1917, og sendte en mindre militær styrke til Europa for å delta i krigshandlingene.

THAILAND

525

Derved fikk landet rett til å delta i fredsforhandlingene i Versailles og ble opptatt som medlem av Folkeforbundet. Som takk for hjelpen gav også de allierte statene fra seg eksterritorialretten etter hvert, senere også retten til å be­ grense tollsatsene for sin import. Men full autonomi over landets økonomi og rettsvesen fikk Thailand først i 1937. Chulalongkorn fulgte sin fars eksempel også når det gjaldt å etterlate seg en stor barneflokk. 34 sønner og 43 døtre hadde hans kvinner skjenket ham. Mange av søn­ nene ble sendt til Storbritannia for å få en vesteuropeisk oppdragelse. Flere av dem viste meget gode evner og ble spesialister i juridiske fag, jordbruk og ingeniørfag. Andre ble utdannet som offiserer i Storbritannia, Tyskland, Russland og Danmark. Denne vesteuropeiske oppdragel­ sen førte til at de mistet kontakten med det miljø som tid­ ligere hadde dannet kretsen omkring kongen, og gjorde dem fremmede for de stemninger som dominerte hoffet. Dette var især tilfelle med den av sønnene som ble Chulalongkorns etterfølger, Maha Vajiravudh, som satt på Thailands trone under navnet Rama 6. fra 1910 til 1925. Han hadde oppholdt seg mange år i Storbritannia, hadde studert ved Cambridge University og gjort tjeneste i den britiske hær. På alle måter forsøkte han å innføre vesteuro­ peiske skikker i klesdrakt og samfunnsliv, fikk stiftet et speiderkorps — «Den ville Tiger» — med seg selv som øverste speidersjef, og forsøkte å få sine landsmenn inte­ ressert i fotball. Rama 6. reformerte skolevesenet, inn­ førte skoleplikt i 1921 og grunnla et universitet som han gav sin fars navn — Chulalongkorn-universitetet. Poly­ gami, som ikke harmonerte med den vesteuropeiske livsstil han var blitt så sterkt preget av, ble forbudt. Rama 6. hadde imidlertid ikke sin fars evne til å vinne popularitet. Alle hans velmente forsøk på å reformere Thailand vant liten eller ingen gjenklang i folket. Og to ganger ble han utsatt for attentat. Bakgrunnen for dem var misnøye i militære kretser, dels med speiderkorpset som kongen favoriserte, dels med kongens bestemmelse om å alliere seg med Frankrike og Storbritannia i krigen mot Tyskland. På grunn av sin pågående kolonipolitikk

526

ASEAN-LANDENE

i nabostatene, var franskmennene lite populære i Thai­ land. Kongen gjorde for øvrig ikke noe forsøk i retning av å modemisere eller demokratisere styreformen. Fremdeles var hans makt uinnskrenket, og han fortsatte også den gamle Fra kroningssercmonien for Maha Vajiravudh, kong Rama 6. Kongen, som sitter alene på balkongen i guddommelig majestet, satte selv kronen på hodet, og etter at folkemengden hadde kunnet se ham noen minutter ble forhengene trukket for igjen. Rama 6. hadde studert i England, men tross sin vesteuropeiske orientering, gjorde han ikke noe forsøk på å demokratisere kongemakten i Thailand.

THAILAND

527

Kong Prajadhipok av Thailand, som etter­ fulgte sin bror på tronen i 1925. fotografert under en reise til Vest-Europa og USA.

tradisjon med å rådføre seg med sine ministre enkeltvis i stedet for å danne en form for samlet regjering. Dette var nok likevel ikke et uttrykk for trang til å utøve en sterk personlig makt. Rama 6. var lite glad i det daglige rutine­ arbeid og overlot mange trivielle oppgaver til sin onkel, fyrst Devawongse, som hadde vært Chulalongkoms nærmeste medarbeider i mange år, og hadde vist stor dyk­ tighet i ledelsen av utenriksvesenet. Bortsett fra denne onkelen hentet Rama 6. sine medarbeidere fra kretser utenom den kongelige familie, og strødde ødselt om seg med godt lønnede stillinger. Ved hans død i 1925 var kor­ rupsjon blitt et karakteristisk trekk ved hoffet, og statens finanser var i en elendig forfatning. I motsetning til sin far og sin bestefar etterlot Rama 6. ingen sønn som kunne overta kongeverdigheten etter seg. Han hadde levd ugift den største del av sitt liv, og i de få årene han var gift — fra 1922 — fikk han ingen barn. Det ble derfor hans yngste bror, fyrst Prajadhipok, Chulalongkorns 76. barn, som ble hans etterfølger. Han var en beskjeden ung mann som ikke hadde noe ønske om å bli konge, og mer hadde interessert seg for studiet av budd-

528

ASEAN-LANDENE

hismen. Men da først oppgaven ble lagt på ham, viste han stor ansvarsfølelse og gjorde ærlige forsøk på å rette opp det hans bror hadde forsømt. Hans første tiltak var å kutte kraftig ned på listen over overflødige stillinger ved hoffet, og redusere utgiftene til kongefamiliens underhold. Antallet av kongelige pasjer ble redusert fra 3 000 til 300. Samtidig økte statens inntekter fordi Thailand selv fikk kontroll over toll og andre avgifter etter at eksterritorialrettighetene ble opphevet. Det lyktes å skaffe balanse i statsbudsjettet uten å måtte ta opp utenlandske lån eller innføre hardere beskatning. Den økonomiske verdenskrisen omkring 1930 bragte imidlertid et nytt tilbakeslag, selv om virkningene ble mindre alvorlige i Thailand enn i de fleste andre asiatiske land. Prajadhipok skar enda hardere ned på antallet of­ fentlige tjenestemenn og reduserte lønningene. Det skapte naturlig nok misnøye både blant dem som fortsatt fikk sitte i stillingene, men med dårligere gasjer — f. eks. offi­ serene — og blant ungdommen som fikk dårligere sjanser til å skape seg en karriere. Blant dem reiste kritikken seg særlig mot den privilegerte overklassen, som hadde mono­ pol på mange av de viktigste stillingene. Mange av den yngre generasjon, som hadde vært i Vest-Europa og fått sin utdannelse der, var blitt fortrolige med en mer demo­ kratisk tankegang og ønsket en omlegning av styreformen. All denne misnøyen fikk utløsning gjennom en ublodig «revolusjon» i juni 1932. Det var en professor ved Chulalongkorn-universitetet, Luang Pradist Manudharm, som tok ledelsen sammen med en gruppe offiserer med generalene Phya Bahol og Luang Pibul Songgram i spissen. (Phya og Luang er høye titler.) Professor Manud­ harm, som er bedre kjent under navnet Pridi Banomyong, hadde studert jus i Paris og var godt orientert i vest­ europeisk statsrett. Han utarbeidet et forslag til ny forfat­ ning for Thailand. Landet skulle fortsatt være et monarki, men kongens makt skulle begrenses. Kongefamilien og andre adelige personer mistet alle sine privilegier, og styret ble midlertidig overtatt av «Folkepartiet» som Pridi og hans medarbeidere kalte seg. I virkeligheten stod folket

THAILAND

529

Pridi Banomyong (til høyre) sammen med den venstreradikale franske politikeren Léon Blum under et besøk i Paris i midten av 1930-årene. Et vennskapelig forhold til Blum. som hadde samarbeidet med kommunistene i den såkalte «folkefronten» i 1935, kunne lett gi Pridis uvenner stoff til å beskylde ham for å være kommunist.

helt utenfor hele revolusjonen, som ble gjennomført av en liten klikk. I løpet av sommeren og høsten ble det arbeidet videre med den nye forfatningen. Kong Prajadhipok deltok selv i utformingen av de nye bestemmelsene, og det lyktes ham å gjenreise viktige deler av kongemakten. Kongen fikk rett til å oppløse nasjonalforsamlingen og utskrive nyvalg, han skulle ha utsettende veto i lovsaker og skulle kunne utstede nødslover, hvis de bare var kontrasignert av en ansvarlig minister. Nasjonalforsamlingen skulle ha 156 medlemmer i ett kammer. Som en foreløpig ordning ble det bestemt at kongen skulle utpeke halvparten av medlemmene. Alminnelig stemmerett skulle innføres gradvis i løpet av ti år. 20. Grimberg 30

530

ASEAN-LANDENE

«Det flytende marked» på Menam og de mange kanaler i Bangkok spiller en viktig rolle i byens omsetning av dagligvarer. Her kommer

Allerede i den tid arbeidet med utformingen av forfat­ ningen foregikk, oppstod det stor uenighet mellom le­ derne for revolusjonen. Pridi ble beskyldt for å være kom­ munist, og ble i 1933 tvunget til å forlate landet. Senere kom det også til konflikt mellom den nye statsministeren, Phya Manopakorn, og de generalene som hadde vært sammen med Pridi om revolusjonen. Og i juni 1933 gjorde general Phya Bahol et kupp og dannet ny regje­ ring, som ble sittende til 1938. Pridi fikk vende hjem, og ble renvasket for de beskyldninger som hadde vært rettet mot ham. Men regjeringen fant det nødvendig offentlig å erklære at den var anti-kommunistisk. Kongen spilte en tvilsom rolle, og mistet stadig mer av sin populaiitet. I 1935 bestemte han seg endelig til å abdisere til fordel foi en nevø, Ananda Mahidol, som da bare var ti åi gam­ mel og gikk på skole i Sveits. Kong Prajadhipok, som var i Storbritannia for å søke lege da hans abdikasjon ble god-

THAILAND

531

bøndene med sine sampaner lastet med alle slags levnetsmidler, som selges direkte fra båtene. Mange av byens innbyggere bor i båter.

kjent, slo seg ned der under navnet fyrsten av Sukhothai, en tidligere hovedstad i Thailand. Generalene Phya Bahol og Luang Pibul Songgram fort­ satte å spille de ledende i 1930-årene. De støttet opp under den voksende nasjonalismen som utviklet seg mer i sjåvinistisk enn i demokratisk retning. Det ble gjort store anstrengelser for å gjøre thai-språket enerådende. Man forsøkte å tvinge den store kinesiske folkegruppen til å oppgi sin eksklusivitet, og la sine barn lære landets eget spiåk i thailandske skoler. Det ble grepet inn overfor kinesiske aviser og hemmelige selskaper, og satt strenge grenser tor innvandring av kinesere. Forretningsstanden som for en vesentlig del bestod av kinesere, ble også har­ dere beskattet enn landets egen befolkning. Denne be­ stemmelsen rammet for øvrig også europeiske forretningstiltak. Alt dette var ledd i en bevisst politikk for å stimu­ lere den nasjonale virksomhet på alle områder av nærings-

532

ASEAN-LANDENE

livet. Det gjaldt både produksjonen av sukker, tobakk, alkohol, silke og andre forbruksvarer, foruten oljeboring, skipsfart, tømmerdrift i teak-skogene o. 1. Denne hektiske nasjonalisme kom også til uttrykk ved at landets navn ble forandret fra Siam, som egentlig var kommet fra nabo­ landet Burma, til Thailand. Folket selv hadde alltid omtalt sitt land som Muang Thai — «de frie menns land». Fordi denne navneforandringen ble gjennomført av de samme politikere som også knyttet landets skjebne til Japan, mistet navneforandringen mye av sin popularitet ved japanernes hensynsløse opptreden under Den annen verdenskrig. Landets navn ble derfor igjen forandret til Siam i september 1945. Etter få år slo stemningen imid­ lertid om, og fra 1948 er landets offisielle navn Thailand. Fra 1939 ledet Pibul regjeringen med Pridi som finans­ minister. Pibul forsøkte å presse Storbritannia, Frankrike og Kina, som hadde makten over nabostatene, til å gjøre innrømmelser ved å true med at Thailand ellers ville slutte seg nærmere til Japan. Blant annet forsøkte han å ta opp igjen spørsmålet om grenseområdene langs Mekong-elven, som Frankrike hadde tvunget Thailand til å avstå. Da utbruddet av Den annen verdenskrig i septem­ ber 1939 tvang Storbritannia og Frankrike til å konsent­ rere seg om oppgjøret med Tyskland, lyktes det også — ved Japans mellomkomst — å få Frankrike til å gi fra seg noen av de områdene Thailand gjorde krav på. Følgen av dette var at Pibul og en gruppe av de ledende politikere gikk helhjertet inn for et samarbeid med Japan. En strøm av japanske «eksperter» rykket inn i landet som rådgivere i militære, finansielle og økonomiske spørsmål. I desember 1940 ble det sluttet en thai-japansk pakt, som gav japa­ nerne adgang til å bygge ut baser i Thailand. De viste seg å bli meget verdifulle da Japan gikk til angrep på Stor­ britannias besittelser i Burma og på Malaya-halvøya. Da hadde Thailand allerede erklært Storbritannia og USA krig — 25. januar 1942. Pridi var uenig i den pro-japanske politikken, men kunne utrette lite for å hindre den. Han benyttet imidlertid sin stilling som formynder for den unge kong Ananda Mahidol, som ble i Sveits under hele

THAILAND

533

Kong Ananda Mahidol ved hjemkomsten til Thailand i desember 1945. Kong Ananda hadde oppholdt seg i Sveits siden 1938 for å studere, og var bare 20 år da han overtok kronen i 1945. Et halvt år senere ble han funnet skutt under mystiske omstendigheter.

krigen, til i hemmelighet å søke kontakt med de allierte. Og da Japan hadde tapt krigen, ble det han som kom til å ta ledelsen i landet.

Etterkrigstiden Krigsårene ble en hard påkjenning for Thailand. Til tross for at landet var alliert med Japan, ble det behandlet nærmest som et okkupert land. Japan presset det for alle de ressurser det kunne skaffe, og de japanske myndigheter opptrådte med stor hensynsløshet. Regjeringen, med ge­ neral Pibul i spissen, gikk hardt fram mot alle som viste antijapanske sympatier. Da det ble klart at Japan kom til å tape krigen, måtte Pibul gå av og Pridi, som hadde sittet i regjeringen ble dens virkelige leder, selv om han ikke overtok statsministerstillingen. Ved krigens slutt ble Pibul og hans medarbeidere arrestert og tiltalt som krigsfor­ brytere. Domstolen fant imidlertid ingen lovbestemmelse de kunne dømmes etter. De ble derfor satt på frifot og Pibul begynte raskt å bygge opp en ny posisjon som politiker

534

ASEAN-LANDENE

Det viktigste og vanskeligste spørsmål for Thailand etter krigen var oppgjøret med de allierte. Storbritannia forlangte store erstatninger for det som var blitt beslaglagt av britisk eiendom, og for den overlast britiske borgere hadde lidt. Og Frankrike forlangte å få tilbake de landom­ rådene som landet hadde måttet avstå under japansk press. Thailands statsminister fra september 1945 ble imidler­ tid Sen i Pramoj, som hadde vært sitt lands ambassadør i USA under krigen og som hadde samarbeidet med de allierte og den thailandske undergrunnbevegelsen mot ja­ panerne og Pibul. Han brukte sine gode forbindelser med amerikanerne til å få redusert kravene fra franskmennene og britene slik at thailenderne slapp med å levere tilbake de områdene de hadde besatt i Kampuchea og Malaya, i tillegg til risleveranser til sultende malayer. Thailand slapp således meget billig fra å være Japans allierte, en allianse som i noen grad hadde vært påtvunget dem. Med sterk amerikansk støtte ble Thailand til og med det første «fiendeland» som ble opptatt i De forente nasjoner, i desember 1946. Den sterke mann bak skiftende regjeringer det første året etter krigen, Pridi Banomyong, var imidlertid i mars 1946 selv blitt tvunget til å ta over statsmmisterembetet. Han kom under stadig sterkere press, blant annet fordi innrømmelsene Thailand måtte gjøre overfor Storbritan­ nia og Frankrike var upopulære, fordi den nye grunnloven med et folkevalgt underhus som selv valgte et overhus, underminerte etablerte maktsentra, fordi den økonomiske situasjonen var meget vanskelig og ble ytterligere vanske­ liggjort ved storstilt korrupsjon og smugling, og — på top­ pen av alt — fordi den unge kongen Ananda Mahidol ble funnet skutt den 9. juni 1946. Det er aldri blitt oppklart hvordan det skjedde, men statsminister Pridi ble beskyldt for delaktighet. Han gikk av i august og flyktet i 1948 til Ananda Mahidols gravferd i mars 1947. Den svære gravvognen, som veier ca. 40 tonn, blir trukket gjennom Bangkoks gater av 200 sol­ dater fra de forskjellige våpengrener. Etter gravferden fulgte krema­ sjon og urnenedsettelse i et Buddha-tempel.

’V

4,

L j*****7’ 1 r

***■*■*•■

v-*;®--.'

536

ASEAN-LANDENE

Kina, der han levde i eksil i 30 år. Da var høyrekreftene tilbake igjen i sentrale politiske maktposisjoner. Den sterke mann var på ny Pibul, som etter skiftende konservative regjeringer kom tilbake som statsminister i april 1948, med full støtte fra de væpnede styrker. Pridis politiske posisjon var imidlertid ikke like trygg som den hadde vært under krigen. Mellom 1948 og 1951 var det ikke mindre enn fire kuppforsøk som Pridi klarte å ri av, men som likevel førte til svekkelse i hans egne rekker. Den ustabile politiske situasjon i denne perioden skyldtes ikke bare svekkelse av samholdet i hæren, men også innenDet thailandske kongeparet, den vakre dronning Sirikit og kong Bhumibol Adulyadej, Rama 9., som overtok kongetittelen etter Ananda Mahidols død sommeren 1946. Rama 9.. som er født i 1927, er sønnesønn av Chulalongkorn. Dette bildet av kongeparet er tatt under en reise i Vesteuropa i 1960. De besøkte også Oslo, hvor dron­ ning Sirikit ble meget populær.

THAILAND

537

Statsminister Pibul på vei hjem fra sin siste konferanse med kongen 16. september 1957. Samme dag ble Pibul styrtet ved et kupp av for­ svarsministeren, marskalk Sarit Thanarat og måtte gå i eksil. En annen general — Thanom Kittikachorn — dannet regjering, men etter et års tid — i oktober 1958 — gjorde marskalk Thanarat nytt kupp og tiltok seg diktatorisk makt.

for de politiske partiene. Samtidig skapte utviklingen i Indokina, der Viet Minhs krig mot franskmennene stadig økte i intensitet, frykt og usikkerhet i Thailand. Denne frykten steg jo nærmere det franske nederlaget kom, og bidrog til økt antikommunisme og styrking av Pibuls hånd når det gjaldt hans stadig mer proamerikanske poli­ tikk. Thailenderne støttet USAs Kina-politikk og deltok på USAs side i Korea-krigen. Opprettelsen av den sørøstasiatiske forsvarsorganisasjonen SEATO i 1954 fikk entu­ siastisk støtte i Thailand, som ikke bare ble medlem, men også fikk organisasjonens hovedkvarter etablert i hoved­ staden Bangkok. Utenrikspolitisk støtte fikk imidlertid ikke Pibuls innen­ rikspolitiske problem til å forsvinne. Thailand mottok be­ tydelig økonomisk og militær bistand fra USA, men det vdi ikke nok til å hindre stadig økende misnøye med de

538

ASEAN-LANDENE

økonomiske forhold, med korrupsjonen og med den må­ ten landet ble styrt på. I Pibuls regjering satt det to gene­ raler som begge manøvrerte for å overta makten, Phao Sriyanond og Sarit Thanarat. Den mest kontrover­ sielle av dem var utvilsomt general Phao, som ved siden av sine stillinger i regjeringen og politiet ledet rene forbryterorganisasjoner som utbyttet den kinesiske minoritetsgrup­ pen, drev bordeller, opiumshuler, spillekasinoer, natt­ klubber og mye annet. Han var samtidig Pibuls viktigste medarbeider og ledet Pibuls valgkamp foran valgene i feb­ ruar 1957. Pibul hadde forut for disse valgene, i 1955, vært i Vest-Europa og USA og var blitt påvirket til å foreta en omfattende liberalisering av det politiske liv i Thailand ved å legalisere politiske partier og tillate åpen debatt. Det var mye snakk om demokrati i valgkampen, uten at det hindret den i å bli en av de skitneste i Thailands historie, med storstilte bestikkelser og åpen manipulering av vel­ gerne. Resultatet ble - tross alle slike anstrengelser - et magert flertall for Pibuls parti. Så svekket var hans posi­ sjon etter dette at general Sarit et halvt år senere kunne gjennomføre et statskupp uten særlige vansker og sende Pibul og Phao i eksil til henholdsvis Japan og Sveits, der velfylte bankkonti gjorde at de ikke led noen nød. Sarits helse var imidlertid ikke god, og etter valg i de­ sember 1957 overlot han styringen til sin stedfortreder, general Thanom Kittikachorn, mens han selv ble lagt inn på sykehus i utlandet. Det «demokratiske ekspeiimentet» falt ikke heldig ut. Regjeringen støttet seg på grupper med forskjellige interesser og store innbyrdes motsetnin­ ger, og i kryssilden mellom dem var den ikke i stand til å handle tilstrekkelig effektivt i de mange utenrikspolitiske og økonomiske spørsmål som ventet på beslutninger og løsninger. Resultatet var at etter ett år vendte Sarit tilbake og dannet et politisk parti som raskt gjennomførte et kupp, erklærte unntakstilstand, avsatte regjeringen, opp­ løste nasjonalforsamlingen og forbød de politiske partier. Thailand fikk på ny et militærdiktatur. I en tale like etter kuppet hevdet Sarit at Thailand var truet av kommunister både innenfra og utenfra, og følgen ble en klappjakt på

THAILAND

539

alle som ble mistenkt for kommunistiske sympatier. Dette rammet selv folk med de forsiktigste sosialdemokratiske ideer som hadde ytret betenkeligheter angående Thai­ lands sterkt vestorienterte utenrikspolitikk. Thailand en­ gasjerte seg dypt i den indre konfrontasjonen i Laos mel­ lom venstre- og høyrekrefter; det var stor frykt for at en seier for Pathet Lao-bevegelsen der ville øke det kommu­ nistiske presset mot Thailands fattige nordøstprovinser, der en kommunistisk geriljabevegelse var i langsom opp­ bygging. Bekymringen for utviklingen i Laos og det øvrige Indokina gjorde at Thailand knyttet seg enda nærmere til USA politisk og militært. Amerikanske soldater ble plas­ sert i Nordøst-Thailand, og andre steder i landet ble det bygd store flybaser som etter hvert kom til å spille en meget viktig rolle i den amerikanske krigføringen i Indo­ kina. Thailand sendte soldater både til Laos og Vietnam og støttet den amerikanske krigføringen i Indokina fullt ut, ut fra den oppfatning at landets skjebne var intimt knyttet til utfallet av denne krigen. Sarit døde i 1963 og ble etterfulgt av Thanom Kittikachorn, som i alt vesentlig førte Sarits politikk videre, selv om en av hans første handlinger var å innlede rettssaker mot Sarits bo og de personer som hadde stått ham nær, med anklager om at Sarit hadde skaffet seg betydelige rik­ dommer på statens bekostning. Mot slutten av 1960-årene ble det gjort et nytt eksperiment med demokratiske styre­ former og valg, men det fikk igjen en brå slutt i 1971 da studentdemonstrasjoner, økt geriljavirksomhet både i nordøst og sør, økonomiske problemer og utviklingen i Indokina til sammen «inspirerte» til et nytt militærdiktatur iscenesatt av Thanoms regjering. Nå var imidlertid mis­ nøyen med de militæres maktovergrep, korrupsjon og gene­ relle vanstyre blitt så sterk at det måtte komme en reak­ sjon. Høsten 1973 braket det løs med omfattende student­ demonstrasjoner som raskt utviklet seg til rene gateslag mellom politi og studenter. Studentene hadde bred støtte i alle lag av folket, og i en slik situasjon våget ikke de militære ledere å prøve å redde Thanom og hans regje­ ring. Den måtte gå av, og Thanom selv og mange av hans

540

ASEAN-LANDENE

nærmeste medarbeidere og familie flyktet ut av landet, mens en sivil regjering under universitetsrektor Sanya Dharmasakti tok over. Den begynte med en gang forberedelsene til innføring av et demokratisk styresett og alminnelig valg, som ble holdt i januar 1975. Studentenes aksjon i 1973 hadde ført til en politisk mobilisering over hele landet av et slag Thailand tidligere aldri hadde opplevd, og politiske partier skjøt opp som paddehatter. En slik situasjon var ikke sær­ lig egnet til å skape politisk stabilitet i en for Thailand vanskelig tid, og fordi valgene ikke gav noe enkelt parti flertall, lyktes det heller ikke å stable på bena noen varig regjering. Koalisjoner mellom sentrum og moderate venst­ repartier, der brødrene Seni og Kukrit Pramoj var de sentrale personligheter, lyktes selv ikke etter nye valg i april 1976 å legge basis for stabile og handlekraftige regje­ ringer. Samtidig skapte avslutningen av krigene i Indo­ kina en sterk misnøye med den rollen Thailand hadde spilt, noe som blant annet hadde som konsekvens at Thai­ land bad USA om å nedlegge alle sine baser og trekke alt militært personell ut av landet, parallelt med at det ble gjort forsøk på en normalisering av forholdet til Vietnam. Thailand opprettet i denne tiden også diplomatiske for­ bindelser med Folkerepublikken Kina. Det stod imidlertid dårlig til med Thailands økonomi, dels som følge av svake regjeringers manglende evne til å hanskes med indre pro­ blemer. Misnøyen i landet økte, og det gav seg uttrykk i en rekke streiker og demonstrasjoner som aksentuerte problemene ytterligere. Den stigende sosiale uro, som kul­ minerte i de voldsomste og blodigste sammenstøtene mel­ lom demonstranter og mellom demonstranter og politi som Thailand noen gang har opplevd, førte til at de mili­ tære igjen grep makten 5. oktober 1976. Grunnloven ble satt ut av kraft, nasjonalforsamlingen sendt hjem, politisk aktivitet forbudt og pressen strengt sensurert. De militære utnevnte en sivil statsminister, tidligere høyesteretts­ dommer Thanin Kraivichien, som gjennomførte massearrestasjoner av opposisjonelle og fikk mange — blant dem ledende studentrepresentanter — til å gå under

THAILAND

541

Brødrene Kukrit (til venstre) og Seni Pramoj, Thailands ledende per­ sonligheter ved midten av 1970-årene.

jorden og å slutte seg til den kommunistiske geriljaen i nord og sør. Thanins styre ble etter hvert så autoritært at selv de militære hadde vanskelig for å akseptere det, og etter ett år ble han avsatt ved et nytt kupp som gjorde sjefen for hæren, general Kriangsak Chomanan, til landets leder. Han tillot større politisk frihet og gjorde innrømmelser til dem som krevde moderate økonomiske, sosiale og politiske reformer. Mer konservative rivaler innen de væpnede styrker blokkerte imidlertid mye av det han prøvde å få til, men klarte likevel ikke å hindre gjen­ nomføringen av valg etter en ny grunnlov i april 1979. Men heller ikke disse valgene la noe parlamentarisk grunnlag for en stabil regjering som Thailand så sårt trengte til. Tidlig i 1980 måtte Kriangsak vike plassen som statsmi­ nister for general Prem Tinsulanonda, som hadde at­ skillig bredere parlamentarisk støtte i nasjonalforsamlin­ gen, men som heller ikke viste noen overbevisende evne til å løse de mange problemene som Thailand stod over­ for. Thailands økonomi var, i likhet med økonomien i de fleste utviklingsland, sterkt rammet av de høye oljeprisene og av de dårlige forholdene i internasjonal økonomi gene­ relt. I tillegg hadde Thailand byrden av nærmere 300 000 flyktninger fra Indokina og følte seg samtidig sterkt truet

542

ASEAN-LANDENE

En gruppe demonstranter i Bangkok har tatt livet av venstreorien­ terte studenter og setter fyr på likene ved hjelp av aviser og bensin.

av Vietnams militære virksomhet i Kampuchea, som ved flere anledninger førte til direkte sammenstøt mellom vietnamesiske og thailandske tropper langs den thai-kampucheanske grense. I sin utenrikspolitikk søkte Thailand sammen med de øvrige landene i ASEAN å finne en vei til å redusere spenningen mellom dem og det Vietnamdominerte Indokina. Samtidig var det tegn som tydet på at Thailand ønsket å bygge opp igjen noen av de sikker­ hetspolitiske broer landet brøt mellom seg og USA like etter den kommunistiske seieren i Indokina i 1975.

543 DEN MALAYISKE VERDEN

Skal vi regne det malayiske områdets historie så langt tilbake som vi kan følge spor etter mennesker, blir den usedvanlig lang. På Java har man nemlig gjort et av de eldste skjelettfunn etter mennesker — den såkalte Pithecanthropus (apemennesket), eller Java-mennesket. Det første eksemplaret ble funnet i 1892 av dr. Eugene Dubois, og senere er det gjort flere funn. Det er også fun­ net rester av primitive steinredskaper, som karakteriserer Java-mennesket. Det levde antakelig for mer enn en halv million år siden og var mer utviklet enn apene, som det har noen felles trekk med. Det er imidlertid lite trolig at den senere befolkning i Indonesia1) utelukkende nedstammer fra disse fjerne for­ fedre. Gjennom tidene har det strømmet folk til øyene fra mange kanter, de første antagelig også før hele dette om­ rådet ble et øy-rike. Man regner nemlig med at hele hav­ området mellom Indonesia og det asiatiske fastland var et stort sletteland, som ble oversvømmet da havflaten steg omtrent 150 meter etter siste istid. Fremdeles finnes det folkegrupper i det indre av Sumatra, på Malaya-halvøya, på Celebes og andre steder, som man tror er rester av denne tidligste befolkning som ble drevet inn i jungelen da malayene trengte inn noen tusenår før vår tidsregning. I de siste hundreårene f. Kr. kom det en ny innvandrings­ bølge av malayer fra den nordlige del av Sørøst-Asia. Disse folkene hadde våpen og redskaper av jern, og hadde ingen vanskelighet med å gjøre seg til herrer over den tid­ ligere befolkning, som de for øvrig også synes å ha blandet seg med. Malayiske folkegrupper dekket etter hvert et område som strakte seg helt fra Madagaskar i vest til Filip­ pinene og Taiwan (Formosa) i øst. De første skrevne opp­ lysninger om denne malayiske verden har vi fra hundre­ årene like f. Kr., i kinesiske og indiske kilder som skriver om handel og rike byer, men også om ville kannibaler. Et gammelt javanesisk sagn forteller om en indisk fyrste. Aj i ') Videre i teksten vil navnet Indonesia bli brukt, selv om det offi­ sielt ble tatt i bruk for dette området ved landets uavhengighet.

DEN MALAYISKE VERDEN

545

Saka, som «for mange hundre år siden» kom til øyene og blant annet lærte folket på Java å skrive og å beregne stjernenes gang. Hvorvidt Aji Saka er en historisk person, vet man ikke. Men sagnet bekrefter i hvert fall det faktum at det på denne tid foregikk en stor innvandring av indere som bragte med seg så sterke impulser av hindu-kultur at det kom til å bli avgjørende for utviklingen på Sumatra. Java og til dels også på Borneo og Celebes.1) Innskrifter som er funnet i forskjellige deler av øyriket, vitner om denne påvirkningen og forteller at det var omkring år 400 e. Kr. at hinduismen trengte inn og ble den ledende reli­ giøse bevegelse i øyområdet. Noen få buddhister har anta­ gelig også fulgt med strømmen fra India, og de to retnin­ gene utviklet seg side om side. Den gamle animistiske reli­ gionen ble aldri helt fortrengt fra øyene, men befolkningen blandet de nye elementene med sine gamle forestillinger slik det også skjedde med språket. Selv om innflytelsen fra India var den dominerende i de første hundreårene e. Kr., er det også åpenbart at for­ bindelsen med Kina utviklet seg raskt. Kinesiske kilder beretter om mange sendeferder fra Indonesia til keiserhoffet på 400- og 500-tallet. De både bragte og fikk gaver, og keiseren har nok regnet disse besøkene som et tegn på underdanighet. Men for de indonesiske fyrstene har disse reisene sannsynligvis fortonet seg som en praktisk måte å drive handel på. På Tang-dynastiets tid (618-907) var det en veldig økning i handelen mellom Øst-Asia og lan­ dene i vest, og dette måtte i høy grad også komme øy­ rikene i Sørøst-Asia til gode. Forbindelsen med Kina var imidlertid vesentlig av politisk og økonomisk art, den kul­ turelle innflytelsen fra øst var svært beskjeden. Det er i vest — i India, og senere i Arabia, Persia og Europa — man må søke kildene for Indonesias religiøse og kulturelle liv. Noen hundreår etter begynnelsen av vår tidsregning utviklet det seg et sentrum for buddhistisk teologi på ') Det nye navnet på Borneo er Kalimantan og Celebes Sulawesi, men i denne fremstillingen har vi valgt a bruke de gamle og mer vel­ kjente navnene.

546

ASEAN-LANDENE

Et av Shiva-templene på Dieng-platået i den sentrale del av Java, bygd omkr. år 700 e. Kr. Dieng-platået, som sannsynligvis er dannet i et gammelt krater som senere er blitt tørrlagt, ligger i 2000 m høyde og er vanskelig tilgjengelig.

Sumatra. Det ble også besøkt av lærde kinesere, som tok denne veien når de var på pilegrimsferd til Buddhas hjem­ land — India. Den mest kjente av disse pilegrimene er I-tsing, som oppholdt seg på Sumatra i flere måneder i 671. Han forteller at både konger og høvdinger er dypt grepet av buddhismen, og at en som er ute tor å finne ori­ ginaltekstene til de hellige skrifter, heller burde studere et år eller to på Sumatra enn å dra til India. I-tsing selv gikk

DEN MALAYISKE VERDEN

547

i gang med å ta avskrifter av de hellige skriftene han fant. Men det var så mange av dem at han måtte reise hjem til Kina for å hente mer papir og blekk. Skrivematerialet i Indonesia var palmeblader, og det har vel den forvente kineseren syntes var for primitivt. I alt skal han ha bragt med seg bortimot 400 buddhistiske tekster til Kina. Etter det I-tsing og andre kinesiske kilder forteller, var det på den tiden flere riker på øyene. På Sumatra var det et nord-rike med Malayu (nær det nåværende Djambi) som hovedstad, og et sør-rike — kjent under navnet Shrivijaya — med Palembang som hovedstad. På Java var det to eller tre riker. Kong Purnavarmans rike, Taruma, eksisterte fremdeles, og på Midt-Java var det oppstått et nytt kongerike — Kal ing, som etter alt å dømme var en hindu-stat. Den første kongen vi vet om fra dette riket het Sanjaya. En innskrift som er datert til året 732, forteller at han tilbad Shiva, Brahma og Vishnu. Kaling-riket var altså i motsetning til rikene på Sumatra, knyttet til hindu­ ismen, ikke buddhismen. Shiva var hovedguden, og de første store tempelbyggene vi kjenner på Java er viet ham. De ligger høyt oppe i Prahu-fjellene i den sentrale del av øya på et tre km langt og en km bredt fjellplatå, som kalles Dieng-platået. Atkomsten til platået — som ligger så høyt at temperaturen kan synke til under 0° — er så steil at det har vært nødvendig å hugge ut trappetrinn i fjellet. Teorien om at platået har dannet seg i et gammelt krater som først har vært en innsjø og senere er blitt drenert, synes svært sannsynlig. Ennå kan man se rester etter tørrleggingskanaler fra gammel tid. Det er også rimelig å tro at stedet har vært kultsted lenge før de hindu-templene — som nå ligger i ruiner — ble oppført. Det ser ut til at det må ha foregått en dyptgripende endring av forholdene i Kaling-riket kort etter at Diengtemplene ble bygd. Kong Sanjayas etterfølger har sann­ synligvis hørt til en annen slekt, og må være kommet til riket i følge med en mektig ny innvandring fra India. På denne tid trengte buddhismen inn i landet, og innskriftene fra tiden etter Sanjaya er skrevet på sanskrit. Den nye kongeslekten, som går under navnet S hai len dra, kom til

548

ASEAN-LANDENE

å utvide rikets makt betydelig. Men det største vitnesbyrd om hvor mektig denne slekten har vært, er den kolossale helligdommen Borobudur, som ligger på en liten høyde på Midt-Java ikke langt fra Jogjakarta. Borobudur er en struktur av veldige dimensjoner. De ni terrassene har en samlet lengde på over fem kilometer og er dekorert med nesten 2000 relieff-fremstillinger som viser scener fra Buddhas liv og mer enn 400 kolossalstatuer av Buddha. Borobudur ble bygd omtrent samtidig med de enda mer berømte templene i Kampuchea — Ang­ kor Vat (se side 432 ff) — men man har ikke kunnet på­ vise noen direkte sammenheng mellom dem. I likhet med Angkor Vat gikk også Borobudur i glemmeboken og ble overgrodd av jungel. Først i 1907 ble det gjenfunnet, og en lang restaurering — i de siste årene med bistand fra UNESCO — er nå på det nærmeste avsluttet. Ikke langt fra Borobudur ligger andre praktfulle templer tra samme tid, men av mindre dimensjoner — Tjandi Mendut og Lara Djonggran — det første buddhistisk, den andre klart en hindu-helligdom. På tross av den overdådige utsmyk­ ning og store detaljrikdom har disse fengslende ruinene likevel ikke hittil hjulpet historikerne så mye når det gjel­ der å få rede på de begivenheter som fant sted på den tid de ble oppført. Det vi vet er at Shailendra-dynastiet for­ svinner fra riket på Midt-Java, som gjerne kalles Mataram etter hovedstaden, og at det dukker opp en ny konge­ slekt fra et rike lenger øst. Den første navngitte kongen av dette dynastiet er kong Sindok, som synes å ha interes­ sert seg mer for å få opprettet handelsforbindelser både med Molukkene og med Sumatra enn for å etterlate seg minnesmerker i sitt eget rike. Det er også sannsynlig at det er fra denne tid Bali kommer under kongene på Java. På Bali kom hindu-kulturen til å holde seg mest perma­ nent i tiden fremover, men den får fra nå av et tydelig Den enorme helligdommen Borobudur ble oppført på 700-tallet og grunnflaten er nærmere 150 x 150 m. Nederst sees noen detaljer av helligdommens overdådige utsmykning. Særlig interessant er frem­ stillingen av det store skipet, som tyder på en høyt utviklet skipsbyggingsleknikk.

550

ASEAN-LANDENE

innslag av stedegne indonesiske elementer, som skiller dens utforming i kunst og religion fra dens opprinnelige indiske form. Den første av kongene i dette området som vi har sikre historiske opplysninger om, er en av etterkommerne til kong Sindok, Dharmavamsa. Han regjerte fra 985-1006, og er altså fra samme tid som vår egen Olav Tryggvason, som jo også er den første kongen i vår historie vi har sikre årstall for. Dharmavamsa har fått æren både for å ha sør­ get for at lovene ble nedskrevet, og for å ha gitt støtet til den første litteratur på javanesisk. Men han var også en energisk riksbygger, som konsoliderte overhøyheten over Bali og også forsøkte å legge under seg det mektige Shrivijaya-riket på Sumatra.

DEN MALAYISKE VERDEN

551

To av de 72 Buddha-statuene som er plassert på de tre sirkelrunde terrassene øverst på Borobudur-helligdommen (se illustr. side 549). Buddha'ene sitter i dyp meditasjon i hver sin stupa, omgitt av rike utsmykninger.

Dette riket, som alt var en sterk makt da I-tsing besøkte Sumatra i slutten av 600-tallet, hadde nå skaffet seg kon­ troll over hele østkysten av Sumatra og visstnok også over en del av kysten på den andre siden av Malakka-stredet. Rikets makt berodde sikkert på muligheten til å føre kon­ troll med handelen gjennom stredet, og det må derfor ha vært et nærliggende mål å beherske begge kystområdene. Fra Shrivijaya-riket har det også gått ut handelsferder både mot øst og vest. Fra kinesiske kilder vet vi at det kom sendeferder derfra med gaver til keiseren av Kina — de bragte dverger, musikere og fargerike papegøyer, for­ telles det. Men riket var også kjent i vest. En arabisk kilde forteller at Shrivijaya-riket sendte tinn, gull, elfenben, krydder, kostelige tresorter og kamfer over hele Asia. Og papegøyene fra Sumatra var også kjent i de vestlige lan­ dene. De er så dyktige at de kan læres opp til å snakke både arabisk, persisk, gresk og hindustansk, forteller en arabisk forfatter på 900-tallet. Etter at Shailendra-dynastiet forsvant fra Midt-Javariket, dukket det opp som kongeslekt i Shrivijaya-riket, uten at man har kunnet finne sammenhengen. Da nå kong

552

ASEAN-LANDENE

Dharmavamsa av Øst-Java kastet sine øyne på Shrivijayariket, så det en stund alvorlig ut for dette mektige handelsriket. Dharmavamsa trengte helt fram til de sentrale områdene av Sumatra, men kongen fikk omsider samlet styrker fra sine vasallstater på Malaya-halvøya, og greide ikke bare å drive Dharmavamsa tilbake, men forfulgte ham helt til hans egen hovedstad hvor han satte fyr på kongepalasset. Men Shrivijaya fikk ikke lenge nyte mak­ ten over Java. Sumatra — som riket fra nå av kalles — ble overfalt av en dristig indisk fyrste, som foretok et lynan­ grep mot hovedstaden Palembang, tok kongen til fange og plyndret skattkammeret. I likhet med de nordiske vikingkongene forlot den indiske fyrsten imidlertid snart riket med sitt bytte. Shailendra-dynastiet overlevde denne ulykken, men kom aldri senere til å få så stor makt som i kampene mot Dharmavamsa. Deres svakhet gav også Java-riket sjansen til å reise seg igjen under Dharmavamsas svigersønn, Erlangga, eller Airlangga. Etter mange års tålmodig slit og selvtukt lyktes det Erlangga å få de javanesiske adels­ mennene til å anerkjenne ham som overkonge. Og til slutt oppnådde han også forsoning med Shrivijaya-riket, idet en konge derfra giftet seg med en prinsesse fra Java-riket. På sine eldre dager gav han fra seg alle sine kongelige full­ makter, og trakk seg tilbake til ensomheten etter beste buddhistiske oppskrift. På denne tid levde buddhismen og hinduismen side om side på Java, og begge retninger utviklet et solid system av prester og munker. Begge «kirkene» samlet store skatte­ frie eiendommer, som ble overlatt dem for å holde temp­ ler og klostre ved like. En tid så det også ut til at preste­ skapet skulle få politisk makt. Men dette forhindret kong Erlangga, bl. a. ved å gjøre prestene til offentlige tjeneste­ menn. En vesentlig forskjell mellom buddhismen og hindu­ ismen er kastevesenet, som ikke godkjennes av buddhis­ men. Det buddhistiske presteskapet inntok imidlertid en så privilegert stilling i legfolks øyne på grunn av deres større lærdom, at de i tidens løp ble betraktet som en høyere «kaste».

DEN MALAYISKE VERDEN

553

Den javanesiske kongen Erlangga — eller Airlangga — som guden Vishnu på fabeldyret Garuda. Samtidig relieff-fremstilling i et javanesisk tempel. Garuda — et vesen som helt fra vedisk tid har spilt en rolle i indisk mytologi — er slangenes fiende (se nederst) og ble brukt som ridefugl av Vishnu.

554

ASEAN-LANDENE

Etter Erlanggas død (i 1045?) ble hans rike, som vesent­ lig hadde omfattet Øst-Java med Bali, delt mellom hans to sønner. Det ene av disse rikene, Kadiri, var i en lang periode en kraftig stat med utstrakt kontroll over Bali og flere av de andre Små Sundaøyene. Det synes til og med å ha hatt en viss overhøyhet over sørvestkysten av Borneo og den sørlige del av Celebes. I denne perioden økte han­ delsvirksomheten i hele Sørøst-Asias sjøområde. Dels var det de to indonesiske rikene på Java og Sumatra som ut­ videt sitt handelsområde, dels og antagelig i større grad var det handelsfolk fra India, Arabia og Persia som be­ gynte å trenge fram til krydderområdene. I kinesiske kilder går alle disse handelsmennene under betegnelsen «ara­ bere», antagelig fordi de fleste av dem var muhammedanere. I virkeligheten var det få av dem som kom fra det egentlige Arabia, men sammenblandingen med religiøse begreper er lett forståelig og gjentar seg også senere da portugiserne nådde fram til disse områdene og kalte alle muhammedanere for «maurer», som var deres navn på Muhammeds tilhengere i hjemlandet. Hovedsentret for krydderhandelen var Molukkene — eller Krydderøyene som de senere ble kalt — og mye tyder på at det var javanesiske handelsfolk som først kom dit for å hente kryddernellik og muskat, som grodde vilt og i store mengder på disse øyene. Vi har ingen kilder som kan fortelle om statsdannelser på Molukkene før på 1100-tallet, og de småstatene som oppstod da, har sannsynligvis vokst fram fra handelsplasser som handelsmenn fra Java eller Sumatra har grunnlagt. Kinesiske og «arabiske» kjøp­ menn kom ikke til Krydderøyene før på 1400-tallet. Det første «kongedømmet» vi hører om på Molukkene er Ternate på Halmahera, og det stod da under javanesisk overhøyhet. Av alle kongene i Kadiris storhetstid er det bare en som fortjener å omtales her, fordi hans innsats på det kultu­ relle området har satt vange spor. Det er kong Jayabhaya, som levde i midten av 1100-tallet. Han satte javane­ siske diktere i gang med å oversette til javanesisk deler av det store indiske diktet «Mahabharata» (se side 50 ff).

DEN MALAYISKE VERDEN

555

Men dikteren — eller dikterne — nøyde seg ikke med en oversettelse. Han overførte innholdet av det indiske diktet til javanesiske forhold, og skapte på den måten et nasjo­ nalt epos, som lever blant folk på Java den dag i dag. Fra dette eposet hentes tekstene til den eiendommelige teater­ form — wayang — som javaneseme fremdeles omfatter med stor kjærlighet. Det er en form for dukketeater, men dukkene opptrer ikke direkte for tilskuerne, bare som skygger på et lerret. Skuespilleren som står bak det hele, synger teksten mens han beveger dukkene foran et skarpt lys som kaster skygger mot skjermen. Han blir akkompag­ nert av et orkester, gamelan. som er sammensatt av rent nasjonale instrumenter. Slike forestillinger foregår i friluft og må ifølge sakens natur finne sted om natten. Javane­ seme blir aldri trette av å se og lytte til disse gamle tekstene og sangene. Også de velkjente javanesiske dansene har sin opprinnelse og henter sitt stoff fra det gamle eposet, og har bevart sansen for de forfinede og smidige kroppsbevegelser som setter javanesisk kultur i en særstilling blant alle nasjoner. Det vi kunne kalle Javas middelalderhistorie, ender med at Kadiri-riket gikk til grunne i 1222. Etter det fulgte en tid med mye uro og strid. Java har et merkelig litterært dokument som forteller om begivenhetene på denne tid, «P ararat on» eller Kongeboken. Den er full av legendeog sagnstoff. og forskerne strever intenst med å skille ut det som kan ha en historisk kjerne. «Pararaton» forteller blant annet om en konge av Singhasari-dynastiet, Kertanagara, som regjerte fra 1268 til 1292. I «Pararaton» fremstilles han som en drukkenbolt som veltet seg i seksuelle orgier, mens han i andre budd­ histiske kilder fremstilles som en høvtstående ånd. som fordypet seg i de hellige skrifter og strebet etter den store visdom. De to versjonene kan nok forenes, fordi visse sekter innen buddhismen mener at den høyeste visdom bare kan oppnås gjennom ekstase, og at bruk av alkohol og seksuelle utskeielser derfor kan betraktes som midler til å gjøre legemet tilgjengelig for den psykiske tilstand som er nødvendig for å nå dette målet.

556

ASEAN-LANDENE

Denne unge Bali-piken trener på den tradisjonelle Garuda-dansen (se ill. side 553). Om og om igjen må hun gjenta de vanskelige håndog fotstillingene som hører dansen til, og som må utføres nøyaktig slik dansen alltid har vært fremført.

Kertanagara satt imidlertid på tronen i 24 år og utvidet rikets makt betydelig, noe som tyder på at han umulig kan ha vært et moralsk forkomment individ. Først samlet han Java under sin hånd, og deretter sendte han også en eks­ pedisjon til Sumatra for å knekke det gamle Shrivijayariket. Dette riket, som tidligere hadde hatt overhøyhet ikke bare over store deler av Malaya-halvøya, men også over områder langs kysten av det kontinentale SørøstAsia og hadde vært en sterk konkurrent til Java-rikene når det gjaldt handelen med øyene i øst, var nå begynt å gå i oppløsning. Da Kertanagaras tropper rykket inn i landet, ser det ut til at folkegrupper i det indre av Sumatra har frigjort seg og dannet egne riker, et av dem er kjent under navnet Menangkabau. Hele denne historien er ennå meget uklar, og de sagnene som folket i Menangkabau se-

DEN MALAYISKE VERDEN

557

Først etter mange måneders intens trening får den unge danserinnen iføre seg det praktfulle utstyret hun skal bære, når hun endelig får opptre offentlig ved en av de store danseforestillingene som fremdeles holdes i ære på Bali og Java.

nere har kunnet fortelle om sin eldste historie er åpenbart diktning. Ifølge dem skulle de nedstamme fra Iskander, som er det muhammedanske navnet på Aleksander den store. I disse sagnene kalles han både «Sultan av Tyrkia», «Keiser av Kina» og «Maharajah dhi Raja», dvs. «den store kongenes konge», av Menangkabau. Kertanagara fikk ikke mye glede av sin stolte erobring. Mens kampene på Sumatra fremdeles pågikk, ble han drept av en ætling av den gamle Kadiri-slekten under et drikkelag i Singhasari. Kertanagaras drikkebrødre — en gruppe prester og munker — ble heller ikke spart. Men før dette hendte hadde Kertanagara fått de første varslene om at stormende begivenheter var i vente. Det var på denne tid Khubilai khan i Kina sendte ut sine trop­ per i alle retninger for å sikre seg overhøyheten over hele

558

ASEAN-LANDENE

Balisk fremstilling av prins Vijaya, som grunnla kongeriket Madjapahit etter å ha overlistet Khubilais straffeekspedisjon i 1293. Som konge tok Vijaya navnet Kertarajasa.

Øst-Asia. Fra gammel tid hadde kongene i de forskjellige rikene i Indonesia sendt «gaver» til keiserhoffet i Kina. Men nå forlangte Khubilai tydeligere tegn på underkas­ telse. Kinesiske utsendinger kom til kong Kertanagara i Singhasari, og oppfordret ham til selv å komme til Peking for å hylle keiseren. Kertanagara unnskyldte seg lenge, men til slutt avviste han forslaget og sendte utsendingene hjem etter å ha «pyntet» litt på ansiktene deres. Khubilai ble rasende og bestemte seg for en kraftig avstraffelse. Men det tok tid før han fikk samlet de tusen skip og de 20 000 mann som utgjorde straffe-ekspedisjonen, og da den endelig kom fram til Java i 1292, var kong Kertana­ gara død og landet i fullstendig kaos. Kertanagaras etterfølger, kronprins Vijaya, som hadde flyktet til øya Madura — ved nordøst-kysten av Java — søkte imidlertid kontakt med kineserne for å få deres hjelp mot de lokale opprørere. Kineserne gikk villig med

DEN MALAYISKE VERDEN

559

på samarbeidet, men ble overlistet av prins Vijaya. Så snart de hadde spredt sine styrker utover landet, overfalt han de små avdelingene som var blitt tilbake, og litt etter litt bragte han kineserne i en slik situasjon at de ikke så annen utvei enn å innskipe seg og vende tilbake til Kina i sterkt redusert tilstand. Det var for øvrig nettopp på denne tid Marco Polo oppholdt seg noen måneder på nordøstkysten av Sumatra, mens han ventet på gunstig vind for å kunne fortsette reisen til India. I sin beretning forteller han også om for­ holdene i Indonesia, og en av de viktigste opplysningene han gir er at innbyggerne i Perlak — den byen han bodde i — hadde gått over til islam. Dette var sannsynligvis et enkeltstående tilfelle, men vi kan altså tidfeste temmelig nøyaktig når begynnelsen skjedde til den påvirkning som kom til å få så stor betydning for utviklingen i Indonesia. Bare tyve år senere kom den første kristne misjonæren til Sørøst-Asia. Det var fransiskanermunken Odorico de Pordenone. Men han var så opptatt med å reise rundt i alle de ukjente landene i Asia at han aldri kom til å slå seg ned og preke evangeliet. Derfor varte det ennå flere hundreår før kristendommen gjorde seg gjeldende. Og da var islam allerede solid forankret. Etter at de kinesiske styrkene var drevet bort fra Java i 1293, lyktes det prins Vijaya å befeste sin makt over riket. Det er imidlertid vanskelig å danne seg et klart bilde av de politiske forhold på Java og i Indonesia for øvrig i denne tiden. Kildene, som vesentlig er innskrifter på mo­ numenter, synes å tyde på heftige stridigheter ved hoffet, men omtaler også forbindelser med andre land innenfor det området som Kertanagara hadde fått kontroll over. Omkring 1330 synes forholdene imidlertid å ha stabilisert seg under en kraftig personlighet, Gadjah Mad a. Han var ikke konge, men var i kraft av sin dyktighet blitt førsteminister i Madjapahit-riket, som i mange kilder nevnes som et mektig kongedømme på Java i tiden fra Vijaya til omkring 1500. Men hvorvidt Madjapahit virkelig var et stort og mektig rike, strides de lærde om. Noen kilder antyder at Madja-

560

ASEAN-LANDENE

Balisk fremstilling av en av de mange kamper som ble utkjempet i Madjapahit-riket på 1300-tallet.

pahit-riket strakte seg over hele det sjøområdet som i dag utgjør Indonesia. Det moderne Indonesias skapere påbe­ roper seg denne historiske bakgrunnen, selv om mange forskere nok mener at det var nederlenderne som først bragte hele dette enorme området under et samlet styre. Men uansett er det et faktum at Java på 13-1400-tallet var sentrum for den rike krydderhandelen mellom Molukkene og Europa via Persia og araberverdenen, og til Kina. Da portugiserne gikk i land på Malaya-halvøya i 1511, synes det klart at mange av handelsstedene som tidligere hadde erkjent en viss avhengighet av kongen av Java, hadde frigjort seg, samtidig med at herskerne hadde gått over til islam og kalte seg «sultaner» og ikke «konger». Oppløsningen av Madjapahit-riket — enten det nå hadde vært stort eller av mindre omfang — ble samtidig innled­ ningen til kolonitiden i den malayiske verden.

DEN MALAYISKE VERDEN

561

Kolonitiden

Det er en misforståelse å tro at overgangen til europeisk dominans i Indonesia skjedde med ett slag eller i løpet av få år. Portugiserne, som var de første europeere som kom til disse områdene, var få i tallet og kunne ikke på noen måte okkupere alle øyene, slik som f. eks. japanerne gjorde under Den annen verdenskrig. Portugiserne var heller ikke interessert i en slik okkupasjon. De ønsket bare å få kontroll over handelen, især krydderhandelen. Derfor nøyde de seg med å besette visse knutepunkter, hvor alle skipene måtte passere, og tvang dem til å betale avgifter hvis de ikke simpelthen beslagla dem. Det første og vik­ tigste av disse knutepunktene var havnen i Malakka. På Malaya-halvøya hadde det etter hvert dannet seg flere mindre «kongedømmer», som i visse perioder måtte anerkjenne kongen av Thailand (Siam) som sin overherre. Madjapahit-riket hadde også gjort krav på disse områ­ dene, men da det falt sammen fikk kineserne en tid ster­ kere innflytelse. Kinesiske kilder forteller at admiral Cheng Ho besøkte halvøya flere ganger i årene 1409-31, og oppfordret fyrstene til å avlegge høflighets- og underdanighetsbesøk hos keiser Yung-lo i Peking. En av fyrs­ tene reiste med et følge på hele 450 personer, og ble be­ handlet med stor respekt ved keiserhoffet. Før de reiste tilbake, mottok de rike gaver — edle stener, oppsadlede hester, 100 unser gull og 500 unser sølv, foruten en stor sum penger i kinesiske sedler. Men disse kinesiske flåtebe­ søkene førte ikke alltid til forbindelser av samme elskelige karakter. Flere steder ble kongene avsatt og sendt som fanger til Kina. Kongen av Palembang var en av dem. Byen Malakka (Melaka) ligger der stredet mellom Su­ matra og Malaya-halvøya er på sitt smaleste, og har en særdeles gunstig posisjon når det gjelder muligheten til å kontrollere handelen mellom øst og vest. Skipene kunne nok unngå denne passasjen, men da måtte de seile helt utenom Sumatra, og det ville ikke bare gjøre reisen betyde­ lig lengre, men også mer risikabel. Man kan godt sammen­ ligne Malakkas beliggenhet med Helsingørs ved Øresund, 21 Grimberg 30

562

ASEAN-LANDENE

hvor som kjent Erik av Pommern etablerte en tollstasjon på samme tid som Malakka begynte å kontrollere skips­ farten i Malakkastredet. Byen vokste raskt, og etter hvert ble den også et sentrum for utveksling og utbredelse av malayiske kulturelementer. Her møttes folk fra alle kanter av sjøområdet, og det språket som utviklet seg der, har i våre dager dannet grunnlaget for bahasa indonesia, som er det indonesiske riksspråket i dag. Malakka ble også et av de viktigste støttepunktene for islam. Den nye læren kom med de mange indiske kjøp­ mennene som søkte østover fra Nordvest-India, og spredte seg over hele Indonesia på 1400-tallet. Tallrike minner om denne invasjonen av islamitter til Malakkaområdet, finnes ennå i form av en mengde gravsteiner, som er im­ portert fra Nordvest-India og har inskripsjoner på arabisk. Da portugiserne erobret byen i 1511, ble for øvrig mange av disse gravsteinene brukt til å bygge festning av. Islam fikk særlig utbredelse på Sumatra, hvor Marco Polo allerede i 1290-årene hadde merket seg at befolknin­ gen hadde gått over til denne læren. Gjennom den stadig økende handelsvirksomhet på 1400-tallet spredte den seg over hele øyområdet helt øst til Molukkene, selv om ikke alle rikene og alle menneskene i området gikk over til den nye læren. Den ble vesentlig en religion for kystbefolknin­ gen og for overklassen. Det siste har sikkert sin forklaring i at den gamle overklassen i hindurikene søkte å bedre sin økonomi ved å knytte forbindelser med den nye forret­ ningsstanden, som drev handel i byene. Vi vet også om flere ekteskap som ble sluttet mellom medlemmer av kongefamiliene og slekter med arabiske navn. Men hindu­ ismen ble ikke utryddet. På Bali holdt den seg, som tid­ ligere nevnt, urørt helt til moderne tid. Denne utbredelsen av islam er det viktig å være opp­ merksom på når man skal forstå portugisernes krigerske interesse for Indonesia. Mange har forsøkt å finne et svar på hva det var som plutselig drev disse sjøfarerne mot så fjerne mål. En av teoriene går ut på at det var kampen med «maurerne» (araberne) som var hoveddrivki aften. De hadde lenge kjempet med dem hjemme på Den ibe-

DEN MALAYISKE VERDEN

563

Handelsbyen Malakka i begynnelsen av 1600-tallet. Byen lå strategisk sett meget gunstig til for å kunne føre kontroll med trafikken i Malakkastredet, og både havnen og festningen ble sterkt utbygd etter at portugiserne hadde erobret byen i 1511.

riske halvøy, og de hadde ut fra sin trang til å utbre kris­ tendommen sett det som en hellig plikt å drive disse «kristendommens fiender» vekk fra jordens overflate. Kampen med dem hadde vært kjernen i korstogene, som jo dessverre ikke hadde ført til det ønskede resultat — å befri Det hellige land. For noen av disse «conquistadorene» synes det å ha vært en tanke å angripe «maurerne» i ryggen, og beslaglegge de rikdommer som dannet grunn­ laget for deres militære makt. Kunne de få avskåret dem fra handelen med de rike landene der langt borte i øst, ville ikke sultanen i Tyrkia makte å holde den sterke flåten som behersket Middelhavet. Denne teorien er neppe helt dekkende, men den kan tjene som en forklaring på hvorfor portugiserne opptrådte så hensynsløst som de gjorde de fleste steder hvor de etab­ lerte seg i Sørøst-Asia. «Maurerne» var kristendommens fiender, å utrydde dem var en Gud velbehagelig gjerning. Med den beste samvittighet kunne portugiserne opptre brutalt overfor dem. Og «maurere» fantes det nå langs alle kyster, helt øst til Molukkene, eller Krydderøyene,

564

ASEAN-LANDENE

som var hovedmålet for portugisernes drømmer. Det var der krydder-nellikken og muskat-nøtten vokste, de kryddersortene som nest etter pepper og kanel, var mest etter­ spurt i Europa. Kunne man få en krydderlast velberget hjem derfra, var man sikret en god fortjeneste. Av de fem skip som Magellan seilte ut med på jordomseilingen i 1520, kom bare ett hjem igjen, men den lasten dette skipet hadde med seg ble solgt med 2 500 prosent fortjeneste! Da den berømte jesuitt-pateren Francisco Xavier — som under sine lange misjonsreiser både hadde besøkt,. Brasil og Japan — i 1540-årene kom til Molukkene, ble han forferdet over portugisernes fremferd overfor de inn­ fødte. «Alle deres kunnskaper synes å begrense seg til verbet rapio (å røve),» skriver han. «Til gjengjeld viser de en utrolig evne til å bruke dette verbet i alle tider og bøyninger, og har utviklet en utrolig fantasi når det gjel­ der å danne nye tider og partisipper.» Tross det ryktet portugiserne skaffet seg for brutalitet og hensynsløshet, var ikke misjonærenes strev for å utbre kristendommen aldeles forgjeves. Xavier selv fikk tusener av mennesker til å la seg døpe — en enkelt måned døpte han 10 000 — og når det ennå finnes kristne menigheter på noen av øyene i den østlige del av Indonesia, skyldes det den virk­ somhet disse misjonærene drev. Opprinnelig var de romersk-katolske, men under innflytelse av nederlendernes styre gikk de senere over til den kalvinske lære. Portugiserne var for øvrig ikke de eneste europeere som forsøkte å få kontroll med handelen i denne del av verden. Deres sterkeste konkurrenter var til å begynne med spa­ nierne, som var kommet til øy-riket fra vest, over Stille­ havet. Man skulle tro at disse to «meget kristelige» nasjo­ ner skulle ha kunnet samarbeide i kampen mot kristen­ dommens verste fiende «maurerne». Men det var på ingen måte tilfelle. Pave Alexander 6. måtte gripe inn for å stifte fred mellom de to landene som var hans beste støtter. Allerede i 1494 ble den berømte avtalen i Tordesillas — som fastsatte grenselinjen mellom Portugals og Spanias interesseområde — inngått. Avtalen hadde bare den mangel at geografene sOm trakk opp linjen, ikke

DEN MALAYISKE VERDEN

565

En portugisisk karavell fra 1500-tallet. Det var slike skip som ble brukt på ferdene rundt Afrika og — til Amerika. For å markere at deres egentlige hensikt var å utbre kristendommen, bar de kors i seilene.

kunne bli enige om på hvilken side av linjen Molukkene egentlig lå. En annen ting var at sjøfarerne — for ikke å si sjørøverne — som opererte i disse farvannene ikke alltid tok det så nøye med lover og avtaler. Da den spanske kongen, Filip 2., i 1580 også ble konge av Portugal ble stridene mellom de to landene automatisk bilagt. Men på det tidspunkt hadde andre europeere også vist sin interesse for disse områdene. Franskmannen Jean Parmentier ledet en ekspedisjon dit så tidlig som i 1530, uten at det likevel fikk varige følger. Da den store

566

ASEAN-LANDENE

Affonso d’Albuquerque var en erfaren kriger og kolonisator da han som 58-åring ledet erobrin­ gen av Malakka i 1511. To år tidligere var han blitt utnevnt til general­ guvernør for alle portu­ gisiske besittelser i India og Sørøst-Asia. Albuquerque førte kriger mot de innfødte uten skånsel og utbyttet dem grådig.

engelske sjøfareren, Francis Drake, gjennomførte sin jordomseiling i 1570-årene var han innom Ternate på Halmahera. Senere kom det også andre engelske sjøfarere til Indonesia. Til å begynne med ble de vennlig mottatt av de innfødte fyrstene, fordi de så dem som mulige hjel­ pere mot portugiserne. Men da noen av dem opptrådte like brutalt og hensynsløst som portugiserne hadde gjort, var det slutt på tilliten. At det kom flere skip fra Europa resulterte for øvrig i at prisene på krydder steg oetraktelig, og at portugisernes drøm om å skaffe seg monopol på

krydder-handelen ble knust. Når portugiserne på slutten av 1500-tallet vurderte situasjonen i Indonesia, kunne de konstatere at de hadde greid å svekke de nasjonale samlingsforsøk, og at de hadde fått en viss kontroll over kyststrøkene. Men de hadde ikke klart å hindre at islam vant terreng i de største deler av området. I det indre av Java var det oppstått et nytt rike, Mataram. Og sultanen der hadde samlet meste­ parten av Java under sitt styre, bortsett fra et mindre om­ råde i den nordvestlige del av øya. Der dannet Bantam et uavhengig rike, som helt hadde opptatt islam som sin

DEN MALAYISKE VERDEN

567

religion. På nordspissen av Sumatra hadde Achin-riket greid å stå imot alle portugisiske forsøk på å trenge inn i landet. Og på Bali forsvarte fyrstene energisk og med hell sin hindu-shiva-tradisjon mot all fremmed påvirkning, så vel kristen som muhammedansk. Men i Malakka. som Affonso d’Albuquerque hadde sikret Portugal med så blodige ofre i 1511, hadde portugiserne befestet sin kon­ troll med skipsfarten gjennom stredet.

Nederlenderne kommer Om portugiserne hadde vært drevet østover av en viss idealistisk korsfarerglød — noe som kan være tvilsomt nok — gjaldt det i hvert fall ikke nederlenderne. Etter mange års krig hadde de klart å fravriste Spania kontrollen over de nordlige provinsene av Nederlandene. samtidig som de var blitt mer og mer eventyrlystne og opptatt av de handelsmuligheter som åpnet seg i det Ijeme østen. Den Da Comelis de Houtman kom til Bantam med sine fire skip i 1596. ble de forst vennlig mottatt av de innfødte. Men deres oppførsel vakte forbitrelse og et av skipene ble en dag anfalt av 24 båter «hver bemannet med omkring femti innfødte», heter det i beskrivelsen til dette nederlandske stikket fra midten av 1600-tallet. Angrepet ble avvist. I bakgrunnen beskyter de tre andre skipene byen.

568

ASEAN-LANDENE

første nederlandske ekspedisjonen til Java — ledet av ad­ miral Cornelis de Houtman - fikk, på tross av kon­ flikten i Europa, en meget vennlig mottagelse av portugi­ serne og de lokale fyrster i Bantam i 1596. Men av disse nederlandske pionerene var det ikke alle som kunne reg­ nes blant mors beste barn. Skipene hadde dessuten vært 14 måneder underveis, og mer enn halvparten av beset­ ningen var døde på reisen. Ikke underlig at disiplinen blant dem var dårlig. Det var nok en av hovedårsakene til at det ganske raskt kom til sammenstøt mellom nederlen­ derne og den lokale befolkning. At det var nederlenderne som provoserte, synes det å være liten tvil om. Men slike erfaringer later ikke til å ha dempet nederlendernes ut­ ferdstrang i årene som fulgte. Til tross for den store risiko både når det gjaldt liv og eiendom og faren for at hele ekspedisjoner ville gå tapt, ble det stadig utrustet nye eks­ pedisjoner. I løpet av få år hadde de besøkt så å si alle kystområdene både på øyene og på fastlandet fra Thai­ land i vest til Kanton i øst. De var kommet til Japan i 1600 og utforsket nordkysten av Australia i 1605. Som et eksempel på intensiteten kan nevnes at det i 1598 drog 22 skip fra nederlandske havner til Asia. Tretten seilte rundt Afrika, mens de ni andre fulgte i Magellans kjøl­ vann rundt sørspissen av Amerika. Av disse ni kom bare ett skip fram til Indonesia og senere hjem til Nederland. Men dermed hadde i hvert fall ett nederlandsk skip for første gang i historien foretatt en jordomseiling. Av de tretten som seilte rundt Afrika, kom de tolv velberget fram og returnerte til Nederland med rikt utbytte. Målet for alle disse ekspedisjonene var handel, ikke militær erobring, og hva de ville ha tak i var naturligvis krydder. Hvilke varer de kunne friste den lokale befolkNederlandske skip besøker Ternate på Halmahera i Molukkene omkr. 1600. Øverst sees byen og havnen med to nederlandske skip, som ikke kan gå inn på indre havn (lengst t. h.), i forgrunnen fiske­ båter med det karakteristiske sirkelformede fiskenettet og nærmest stranden inne på land, kongens residens (G) og til venstie foi den, moskeen (F). Nedenfor beverter kongen de fremmede gjestene på slottet. Under måltidet underholder noen av hans adelsmenn med tvekamper. Samtidige nederlandske stikk.

570

ASEAN-LANDENE

ning med, er vanskeligere å få rede på. Men det later til at hjelmer, brystharnisk, fløyelstøyer, glass og leketøy fra Nurnberg har virket tillokkende. Europeernes skytevåpen stod også høyt i kurs hos de lokale fyrstene. Men nederlenderne klarte ikke å gjennomføre planen om bare å holde seg til handel. Portugiserne hadde helt siden Affonso d’Albuquerque besatte byen Malakka i 1511, bygd ut sine stasjoner med sikte på å sikre seg full kontroll over hele området. Nederlenderne måtte derfor til stadighet ta kampen opp med portugiserne, som i løpet av få år måtte erkjenne sin underlegenhet. Det synes klart at grunnen til at portugiserne så raskt måtte oppgi kam­ pen, skyldtes en svekkelse av Portugals indre kraft. Neder­ lenderne var besjelet av pionertidens pågåenhet og dristig­ het, og hadde høstet rike erfaringer — som var kommet skipskonstruktørene til gode — på sine mange og dristige ekspedisjoner. Blant annet hadde de utforsket de arktiske strøk og besøkt Spitsbergen og Jan Mayen, og de hadde kjempet til sjøs og til lands mot det spanske overherre­ dømme. Hvor overlegne de var portugiserne i teknisk for­ stand, viser en episode fra 1. juledag 1601, da en portugi­ sisk flåte på åtte større og tyve mindre skip ble angrepet ved nordspissen av Java av en nederlandsk flåte på tre større og to mindre skip. Etter tre dagers kamp måtte por­ tugiserne trekke seg tilbake med tap av to skip. Da de lokale fyrstene fikk høre om slaget, økte deres respekt for nederlenderne, og de begynte å bli interessert i å slutte forbund med dem mot portugiserne. Portugiserne var selvsagt ikke knekket etter dette ene slaget. Deres sterkeste bastion, Malakka, slo blant annet tilbake en rekke angrep. Men de var på vikende front, og i 1641 måtte selv Malakka oppgis etter et felles angrep av nederlandske og lokale malayiske styrker. Dermed falt portugisernes kolonirike i grus. Bare en liten del av Timor, den østligste av De små Sundaøyer, var fortsatt portu­ gisisk. Både for de lokale fyrstene og for befolkningen var nederlendernes ankomst gunstig på mer enn en måte. Ikke bare betydde de en verdifull motvekt mot portugisernes

DEN MALAYISKE VERDEN

571

herredømme, men konkurransen om kryddervarene førte til en kraftig prisstigning. Nederlenderne selv bidrog også til det. De første årene fantes det nemlig intet organisert samhold mellom dem, og — som et gammelt ordtak sier — «det er ikke noe brorskap i kortspill». Hjemme i Neder­ land ble kjøpmennene imidlertid snart klar over det uhel­ dige i dette innbyrdes konkurranseforholdet, og sluttet seg i 1602 sammen i et ostindisk handelskompani. Dette Vereenigde Oostindische Compagnie — V.O.C. — fikk av den nederlandske regjering tildelt monopol på all handel mellom Kapp det gode håp og Magellanstredet. Kontrakten, som foreløpig gjaldt for 25 år, gav kompaniet fullmakt til å slutte traktater, bygge festninger, holde væp­ nede styrker og ansette dommere i hele området. Det later ikke til å ha sjenert den nederlandske regjering at en gruppe engelske kjøpmenn i London hadde fått lignende rettigheter i det samme området av den engelske kongen to år tidligere. Men V.O.C. kunne rimeligvis ikke vente at det engelske kompaniet skulle respektere det neder­ landske monopolet. Her gjaldt det å sikre seg avtaler med de lokale fyrstene og komme britene i forkjøpet. Hovedsetet for V.O.C. i Amsterdam i 1660-årene. I 1603 — året etter at kompaniet var stiftet — ble huset til venstre kjøpt, og i de neste 50 år ble bygningen stadig utvidet for å gi plass for lagrene av krydder og andre varer fra Østen og for den voksende administrasjon.

572

ASEAN-LANDENE

Nederlandske ostindiafarere kommer tilbake til Nederland i 1597. Samtidig maleri av Hendrich Vroom. Mange skip forulykket på de lange reisene. Desto større må gleden og stemningen ha vært når en

V.O.C. hadde imidlertid betydelig større økonomiske midler å sette inn i operasjonene enn Det ostindiske kom­ pani i England. De engelske kjøpmenn kunne ikke utruste så mange og så store ekspedisjoner som V.O.C., og hadde heller ikke styrke nok til å gjøre seg gjeldende i kampen mellom nederlenderne og portugiserne. Men uten videre å innrømme at nederlenderne hadde enerett til å drive han­ del i dette store området, kunne de naturligvis ikke gjøre. Gjennom hele 1600- og 1700-tallet var det derfor til stadighet strid mellom nederlandske og britiske interesser, men britene var stort sett på vikende front. Det var altså et privat nederlandsk handelsselskap som kom til å underlegge seg Indonesia, ikke den nederlandske stat, et parallelt forhold til britenes «erobring» av India.

DEN MALAYISKE VERDEN

573

flåte kom velberget hjem. Ingen nyheter eller meldinger kunne sendes fra skipene under det lange fraværet. Muligens er det Cornelis de Houtmans hjemkomst kunstneren her har foreviget.

Opprinnelig har V.O.C. antagelig tenkt seg en ordning av noenlunde samme type som den Hansa-stedene bygde ut i Nord-Europa på 1200- til 1500-tallet: sterke handelssta­ sjoner i alle viktige byer og avtaler med de lokale myndig­ heter om særrettigheter. Etter hvert tvang imidlertid for­ holdene dem til å bygge ut sin posisjon videre. Med makt la de under seg mer og mer av landområdet, slik at de til slutt kom til å betrakte det hele som «legalt» bytte, vunnet i «ærlig» krig. Denne politikken var ikke planlagt av Det nederlandske ostindiakompaniets ansvarlige styre. Det ble ofte stilt overfor fullførte kjensgjerninger, satt i verk av generalguvernøren som kunne opptre med stor suvere­ nitet. Den mest kjente av disse «imperiebyggerne» var Jan Pieterszoon Coen.

574

ASEAN-LANDENE

Coen hadde fått en solid opplæring som forretnings­ mann under et langvarig opphold i Roma, hvor han lærte moderne bokføring og mange fremmede språk. Han snak­ ket fransk, italiensk, spansk, portugisisk og latin, foruten sitt morsmål. Da han 21 år gammel gjorde sin første tur i Sørøst-Asia, synes han å være blitt besatt av tanken på å utvikle de store muligheter han mente dette området re­ presenterte. Da han i 1612 for annen gang kom til Indone­ sia, skrev han til direktørene i V.O.C. hvordan han tenkte seg den fremtidige utbygging av handelsvirksomheten. Coen gikk ut fra som en selvfølge at Nederland hadde lov­ lig rett til å monopolisere handelen i Sørøst-Asia. Men hvis den skulle kunne drives med fullt utbytte, måtte nederlendere bosette seg i disse koloniene. Bare på den måten kunne V.O.C. drive rasjonell krydderproduksjon. Dessuten måtte portugiserne og spanierne, som hadde kontroll over Filippinene, drives vekk med makt. SørøstAsia ville da kunne bygges ut til et veldig handelsområde, hvor silke fra Persia, tøyer fra India, kanel fra Sri Lanka, porselen fra Kina og kobber fra Japan kunne byttes med krydder fra Molukkene, tinn fra Malaya-halvøya og sandeltre fra Timor. Denne interne handelen mellom de asia­ tiske områdene ville skaffe så store rikdommer til de nederlandske kolonistene at de med letthet ville kunne forsyne hjemlandet med verdifulle krydderlaster, som i sin tur ville gi andelseierne i V.O.C. rikt utbytte. Det interes­ sante ved denne storstilte planen er at Coen ville etablere et stort «frihandelsområde» i en tid som ellers var preget av merkantilismens trang til å utnytte alle muligheter tor å skaffe staten inntekter gjennom avgifter og reguleringer innen alle grener av handelen. Coen fikk ikke medhold for sin plan hos V.O.C. Men det hindret ham ikke i å sette den ut i livet på egen hånd. Nederlandske og portugisiske skip i kamp ved Tidore i Molukkene i slutten av 1500-tallet. Utsnitt av et samtidig stikk. De portugisiske skip i ostindiafart var som regel først og fremst konstruert med hen­ blikk på å kunne føre stor last og var dårlig bestykket og vanskelige å manøvrere. De måtte derfor som oftest trekke det korteste sti å i kampene med nederlendernes raske og godt bevæpnede skip.

576

ASEAN-LANDENE

Etter at han var blitt utnevnt til generalguvernør, be­ stemte han seg for å sikre seg full kontroll over Bandaøyene. Da innbyggerne på øya Lonthor nektet å bøye seg for hans krav om å overlate hele produksjonen av muskat til nederlenderne, landsatte Coen sine tropper, og gikk i gang med å realisere sitt program om å få nederlandske nybyggere til å overta krydderproduksjonen. Den inn­ fødte befolkning ble ganske enkelt utryddet Hundrevis ble tatt til fange og sendt som slaver til Java. Tusenvis flyktet opp i fjellene, men ble forfulgt av Coens styrker, som bru­ talt henrettet de fanger de tok, som straff for motstanden de møtte. Tusenvis av flyktningene valgte å dø av sult fremfor å overgi seg. Da kampene var over, ble all den dyrkede jorden delt ut til nederlandske tjenestemenn, som satte i gang plantasjedrift med slavearbeidere. Da styret i V.O.C. fikk høre om Coens fremferd, skrev de til ham at de skulle ha ønsket at han kunne ha fullført sin plan med større moderasjon. Enkelte tok også kraftigere til orde for å karakterisere Coens hensynsløshet. En som tidligere hadde gjort tjeneste i Indonesia skrev: «Vi må ikke glemme at befolkningen på Banda-øyene kjempet for sitt lands frihet, akkurat som vi har gjort det her i Nederlan­ dene i så mange år.» Generalguvernør Jan P. Coen, som regnes for å være selve grunnleggeren av det nederlandske kolonirike, var også med på å gi dette riket en hovedstad. På nordvestspissen av Java lå festningen Jacatra. Den ble nå jevnet med jorden, og på og omkring det gamle festningsområdet ble det anlagt en ny by etter nederlandsk mønster med kanaler og broer. Styret i V.O.C. gav den det klassiske navnet på sitt hjemland, Batavia. Først da Indonesia var blitt selvstendig stat, ble det gamle navnet Djakarta tatt opp igjen. Britiske styrker hadde vært innblandet i kam­ pene om Jacatra, og selv om det i Europa ble sluttet en våpenhvile mellom Storbritannia og Nederland i 1619, opphørte ikke fiendtlighetene mellom de to lands repre­ sentanter i Det fjerne østen. Coen mistenkte og beskyldte britene for å sette befolkningen opp mot nederlenderne, og mente at de derved var hovedansvarlige for de urolig-

DEN MALAYISKE VERDEN

577

Generalguvernørens palass i Batavia på 1700-tallet. Samtidig stikk. Det var den energiske generalguvernøren Jan Pieterszoon Coen som anla administrasjonsbyen Batavia på Java etter nederlandsk mønster omkr. 1620. (Se også illustrasjon side 580 og 587.)

heter som de nederlandske tropper måtte slå ned med harde midler. Dette var bakgrunnen for den tragiske epi­ soden som går under navnet «Massakren i Amboina». I Amboina på øya Ceram, som var en av de viktigste sentra for krydderhandelen i Molukkene, hadde britene etablert en handelsstasjon i tillit til våpenhvileavtalen av 1619. Dette mislikte nederlenderne, og da generalguvernør Coen forlot området etter å ha «ordnet» forholdene på Lonthor og noen andre mindre øyer, gav han den lokale guvernør ordre om at britene ikke under noen omstendig­ het måtte få noe å si. Denne guvernøren etterkom ordren ettertrykkelig da han noen måneder senere lot alle som hørte til den britiske handelsstasjon — 18 briter, 11 japa­ nere og 1 portugiser — arrestere, anklaget for forsøk på en sammensvergelse mot nederlenderne. Alle ble underkastet tortur og tvunget til å «tilstå» sin skyld, og etter en meget tvilsom rettssak ble de dømt til døden. De fleste ble tatt av dage ved halshugging. At det ikke var lett å få i stand et tillitsfullt samarbeid mellom briter og nederlendere etter dette, kan ikke overraske noen. Britene beholdt nok

578

ASEAN-LANDENE

Britiske kolonister i Amboina tortureres under oppsyn av den neder­ landske guvernøren i 1623. Samtidig stikk. Et av ofrene er spent tast på hender og fotter og blir svidd med fakler, mens han tvinges til å sluke mengder av vann. Et nytt offer står og venter på tur.

fremdeles noen av sine handelsstasjoner, men stort sett måtte de overlate nederlenderne å spille hovedrollen i den videre utvikling. Britenes hovedstasjon fra 1685 var Ben kul en (Bengkulu) på vestkysten av Sumatra. Først i 1824 overtok Malakka rollen som britisk hovedbase i disse farvann. Til tross for at nederlenderne trengte bri­ tene tilbake fra handelsområdene i Sørøst-Asia kunne likevel Det ostindiske kompani i London i disse årene ut­ betale større utbytte til aksjonærene enn det nederlandske selskapet. Grunnen var at V.O.C. ofret så meget mer på sine militære operasjoner. Nederlenderne trodde at de ved maktmidler etter hvert skulle kunne sikre seg hele ut­ byttet av krydderhandelen, og at utgiftene til militære for­ mål derfor var en fornuftig investering. Utviklingen viste imidlertid at dette var et galt resonnement. Etter hvert som verdenshandelen utviklet seg over stadig større om­ råder, ble også krydderhandelen av mindre betydning, og utbyttet for V.O.C. vokste ikke i samme grad som styret hadde ventet. Til slutt måtte endog kompaniet låne pen­ ger for å kunne utbetale det årlige utbytte på mellom 20

DEN MALAYISKE VERDEN

579

og 40 prosent som de var forpliktet til overfor aksjonæ­ rene. Det endte med at kompaniet i slutten av 1700-tallet måtte overlate alle sine eiendommer — og en gjeld på 134 millioner gylden — til den nederlandske stat. Mens de europeiske kjøpmennene kjempet om retten til å drive handel i Sørøst-Asia, fortsatte de lokale fyrstene sine innbyrdes kamper og utarmet hverandre gjensidig. Riktignok var mange av dem fiendtlig innstilt overfor euro­ peerne, men trangen til å gjøre motstand mot de frem­ mede ble aldri sterk nok til å kunne få bukt med stridig­ hetene mellom fyrstene innbyrdes og mellom fyrstene og deres undersåtter. Blant fyrstene fantes det despoter som stod fullt på høyde med dem man kunne finne i Europa og andre deler av verden. Om sønnen til en av de mest hardhendte fyrstene fortelles det for eksempel at da han etterfulgte sin far på tronen, stengte han om natten sitt palass for alle andre enn ti tusen kvinner som ydet ham sine forskjellige tjenester. Sultan Amangkurat, som han het, var ikke mindre despotisk enn sin far og kunne la hele slekter utrydde hvis han hadde mistanke om utro­ skap hos sine tjenere. Så forhatt var han imidlertid at det til slutt bare var nederlenderne som kunne redde dyna­ stiet hans fra massenes vrede. Andre steder hendte det lig­ nende ting, og flere og flere fyrster kom etter hvert i et Benkulen på sørvestkysten av Sumatra. som fra slutten av 1600-tallet til 1820-årene. var britenes hovedstasjon i det sørøst-asiatiske sjø­ området. Lengst til venstre sees regjeringsbygningen.

580

ASEAN-LANDENE

Batavia omkr. 1650. Bildet viser hvor velregulert byen var, og hvor typisk nederlandsk den var med sine mange kanaler og broer.

direkte gjelds- og avhengighetsforhold til nederlenderne. Sultanatene fortsatte riktignok å eksistere i navnet, men i virkeligheten var de mer eller mindre avhengige av den nederlandske generalguvernøren i Batavia.

Ostindia-kompaniets vekst og fall Fra slutten av 1600-tallet hadde det nederlandske han­ delskompaniet — V.O.C. — kontroll over hele sjøområdet. Bare to av de større øyene fikk beholde en slags selvsten­ dighet — Bali og Lom bok. Disse øyene hadde ingen sær­ lig økonomisk betydning for nederlenderne. Balis eneste verdifulle handelsvare var slaver, og fyrstene på de to øyene drev regelmessig slavejakt på hverandres område. Men så lenge de holdt seg til sitt eget territorium, fore­ trakk nederlenderne å overse denne trafikken. Hovedstaden Batavia var en både vakker og trivelig by, med kanaler, trekransede rette gater og regelmessige husrekker. Men klimaet var hardt og risikoen for sykdommer var stor. For overklassen var livet ganske behagelig, men for vanlige funksjonærer i V.O.C. var arbeidsdagen lang og levereglene strenge. Atspredelsene bestod for det meste i flittig omgang med alkohol og glade utskeielser. Det fan­ tes få europeiske kvinner i koloniene, men de europeiske

DEN MALAYISKE VERDEN

58 1

mennene hadde ikke vanskelig for å finne seg til rette med stedets egne kvinner. Nederlendernes forhold til øyrikets egen befolkning var ikke den samme i alle deler av området. I den vestlige delen, som omfattet Sumatra og Malaya-halvøyas kystom­ råder, drev de i hvert fall til å begynne med utelukkende handel gjennom de lokale fyrstene, og gjorde ikke noe forJavanesisk danserinne — såkalt Ronggeng. Engelsk litografi fra omkr. 1800. Det var få europeiske kvinner som drog ut til koloniene, men mennene har neppe følt savnet av dem særlig sterkt. Ingen rasefor­ dommer hindret dem i å søke omgang med de vakre innfødte kvin­ nene.

582

ASEAN-LANDENE

Sir James Brooke. Samtidig maleri av sir Francis Grant. Som takk for den hjelp han gav sultanen av Nord-Borneo i kampen mot sjørøverne, ble Brooke utnevnt til rajah av Sarawak.

søk på å «underlegge» seg landet. Da det ble oppdaget rike tinn-forekomster på øyene øst for Sumatra, ved mid­ ten av 1700-tallet, endret riktignok dette seg noe. Også på Borneo nøyde nederlenderne seg med en overfladisk inn­ flytelse. Denne øya ble for øvrig gjenstand for en betydelig kinesisk innvandring på 1700-tallet. Det var gjort rike gullfunn nær Sa mb as på vestkysten, men fordi sultanens egne undersåtter hadde liten sans for slitet i gullgruvene, sendte han bud på kinesiske gruvearbeidere. I løpet av forholdsvis få år kom mange tusen av dem til Borneo,

DEN MALAYISKE VERDEN

583

men de ville ikke uten videre underkaste seg sultanens styre. De dannet sine egne kongsi (en slags fagforeninger) som sluttet arbeidskontrakter med sultanen kollektivt. Mellom disse kineserne og den lokale befolkning oppstod det etter hvert alvorlige uoverensstemmelser, som endog førte til væpnet konflikt. Kineserne giftet seg imidlertid med landets kvinner, selv om de holdt fast ved sin egen kultur. Da driften i gullgruvene ble redusert, gikk mange av dem over til å drive jordbruk, og ble derved enda ster­ kere knyttet til landet. Men deres kongsi bevarte sin selv­ stendighet, og hadde ved midten av 1800-tallet etablert seg som halvt selvstendige republikker. Det var for øvrig også i dette området den engelske eventyreren James Brooke opererte og ble «den hvite rajah av Sarawak». Brooke var vokst opp i India, men ble så betatt av skjønnheten og mulighetene i Ostindia at han utrustet sitt eget skip for å bekjempe sjørøverbandene som herjet i området mellom Borneo og Singapore. I Nord-Borneo var sultanen opptatt med å kue et opprør da Brooke i 1839 meget beleilig kom ham til unnsetning. Som takk for hjelpen ble han utnevnt til guvernør over Sarawak. Stillingen gav James Brooke anledning til å arbeide for britiske interesser på øya, bl. a. lyktes det ham å få sultanen til å avstå byen Bru nei, som ble britenes bunkringsstasjon for sjøfarten mellom Singapore og Hongkong. Til slutt oppnådde Brooke å bli anerkjent som selvstendig fyrste, men hans administrasjon av det landet han hadde ervervet, var mindre tilfredsstillende. Under hans etterfølger ble både rajah Brooke’s og sultanens land gjort til britisk protektorat. Sjørøvertrafikken, som James Brooke hadde hjulpet til med å bekjempe, var blitt et stort problem i hele sjøom­ rådet mellom Filippinene og den malayiske halvøya. Før europeerne kom til Indonesia, hadde det også forekom­ met at grupper av sjørøvere overfalt skip i disse farvan­ nene. Men først på 1600- og 1700-tallet ble det riktig ille. Dette skyldtes ikke minst den måten nederlenderne opp­ trådte på i den østlige del av øyriket, på Molukkene. Før nederlenderne ble enerådende i disse områdene, hadde

584

ASEAN-LANDENE

den økende etterspørsel etter krydder og den store kon­ kurransen mellom handelsfolk fra flere nasjoner ført til at befolkningen hadde utvidet sine krydderarealer. Dyrking av muskat- og kryddernelikk var også blitt satt i gang på andre øyer enn der de opprinnelig fantes. Da nederlen­ derne fikk full kontroll over området, gjennomførte de imidlertid en «planøkonomi» for krydderhandelen. For å stimulere prisene i Europa skulle tilgangen av krydder skjæres ned, og bare begrensede kvanta slippes ut på mar­ kedet. De bestemte derfor at dyrkingen av krydder skulle begrenses til små områder, overalt ellers skulle kryddertrærne hugges ned. Samtidig ble det da lettere for neder­ lenderne å holde kontroll med smuglingen, som var blitt temmelig utbredt. Denne nedhuggingen av kryddertrærne gikk naturligvis hardt ut over befolkningen, som hadde vanskelig for å skaffe seg annen beskjeftigelse. Og så slo de seg på sjø­ røveri både fordi det var en enkel måte å livnære seg på, og fordi de på den måten kunne få utløsning for sin bitter­ het mot europeerne i sin alminnelighet og mot nederlen­ derne i særdeleshet. V.O.C.’s krydderpolitikk fikk for øvrig uheldige følger også for nederlenderne selv. Da etterspør­ selen etter krydder økte i Europa, ble produksjonen for liten. Men befolkningen på Molukkene viste, som rimelig er, liten lyst til å gå i gang med nydyrking igjen, etter at de hadde sett hvordan de kunne bli berøvet resultatet av sitt arbeid. Fra et muskat-tre blir plantet til det bærer frukt tar det ti år, og det kreves både tålmodighet og for­ ventning om en sikker fremtid for å sette et slikt prosjekt i gang. Nederlenderne tolket befolkningens uvillighet som utslag av medfødt dovenskap, og innførte tvangslevering av krydder eller tvangsarbeid på deres egne plantasjer. Dette skjerpet naturligvis motsetningene mellom den herskende overklasse av europeere og deres hjelpere, og den innfødte befolkning. En annen uheldig side ved kompaniets økonomiske po­ litikk fikk også skjebnesvangre følger. V.O.C.’s grunnregel var å kjøpe billig og selge dyrt. Krydderdyrkerne skulle ha minst mulig for det de leverte av varer eller arbeid, og

DEN MALAYISKE VERDEN

585

Sjørøver-uvesenet var lenge en plage i farvannene omkring Borneo og gav europeerne et godt påskudd til å utvide det området de hadde kontroll over. Denne illustrasjonen fra James Brookes beretning om sitt eventyrlige liv, viser et sjørøverskip med ca. 50 mann ved årene.

produktene skulle selges til monopolpriser i Europa. Men på denne måten fikk ikke befolkningen noe overskudd til å kjøpe de varene som nederlenderne bragte til Indonesia fra Europa eller India. Befolkningen lærte å greie seg selv med egen produksjon av bomull og hjemmeveving, og ved å handle med portugisiske og britiske smuglere som be­ talte dem bedre for det de kunne levere. Direktørene for V.O.C. i Amsterdam ville ikke høre på advarsler fra sine tjenestemenn om det uheldige i deres «sparepolitikk», men mente at nedgangen i fortjeneste skyldtes uhederlige funksjonærer som beriket seg ved å drive privat handel i det skjulte. De lønninger de betalte, var for øvrig så lave at fristelsen til å skaffe seg ekstra inntekter på ulovlig vis, var altfor stor. Forsøk på med strenge straffer å få bukt med slike misbruk, førte ikke fram. På en enkelt dag i 1722 lot generalguvernør Henricus Zwaardekroon 26 tjenestemenn halshugge for tyveri og smugling. Men det hjalp ikke. Det viktigste området for nederlenderne var imidlertid Java, med Batavia som sentrum for hele administrasjonen. Det beste man kan si om kompaniets virksomhet der, er

586

ASEAN-LANDENE

at nederlenderne sørget for relativt fredelige tilstander på øya. Ikke så å forstå at de tradisjonelle kamper mellom de nabostater som fremdeles eksisterte, opphørte, eller at hoffmtriger og rivaliseringer ved arvefølge ikke lenger fore­ kom. Denne tradisjonen fortsatte. Ikke mindre enn tre arvefølgekriger ble utkjempet i løpet av 1700-tallet. Men nederlenderne avgjorde alltid stridighetene med sin over­ legne militære styrke, og gjenopprettet ro og orden. Ikke sjelden ble den tapende parts ledere deportert til Sri Lanka eller til andre fjernere steder. En av disse fyrstene, som hadde vært landsforvist til Sri Lanka, og som hadde lært briter og nederlendere å kjenne, forsøkte da han kom tilbake til Java, å få sine landsmenn til å forstå at det var forskjell på europeere. «Britene», sa han, «er som den strie strømmen i en fossende elv. De er utholdende, ener­ giske og uimotståelige, og hvis de virkelig ønsker å oppnå noe, viker de ikke tilbake for å bruke makt. Nederlen­ derne er forstandige, dyktige, tålmodige og rolige. Hvis det er mulig, vil de heller oppnå det de ønsker ved over­ talelse enn ved å bruke våpen. Det kan godt hende,» sluttet han, «at Java en dag vil bli erobret av britene.» Denne uttalelsen falt i 1780. Da kunne man allerede ane de første tegn på at det ville komme til et oppgjør om koloniherredømmet mellom Storbritannia og Nederland. Under den amerikanske frihetskrigen i årene 1775-1783, blokkerte Storbritannia all handel mellom koloniene og hjemlandet, og skapte både forvirring og tap for det neder­ landske handelskompaniet. I Batavia og andre havner i Indonesia hopet varene seg opp, mens tilførselen av penger fra hjemlandet stanset. Og i Nederland kunne V.O.C. ikke svare sine forpliktelser, fordi varene fra koloniene uteble. Ved fredsslutningen i Paris i 1783 måtte Nederland gi opp sitt handelsmonopol over Indonesia, og britene gikk straks i gang med å utforske mulighetene for å anbringe handelsstasjoner i området. Samtidig opptrådte også han­ delsskip fra det unge USA i farvannet og solgte sine varer — tjære, tauverk og annet skipsutstyr med god fortjeneste i Batavia. Direktørene hjemme i Amsterdam var skrekk­ slagne over å se sitt monopol rakne, men kunne ikke be-

587

ik r

DEN MALAYISKE VERDEN

Batavia, V.O.C.s hovedkvarter på Java fra begynnelsen av 1600-tallet. Batavia het opprinnelig Jacatra, og da Indonesia ble selvstendig i 1949, fikk byen sitt gamle navn tilbake i formen Djakarta. Fra 1975 er formen Jakarta.

stemme seg for å legge om virksomheten etter den nye situasjon som var oppstått. Som tidligere nevnt, endte det hele med at V.O.C. i 1799 ikke fikk fornyet de rettigheter kompaniet hadde fått i 1602, og den nederlandske stat overtok alle aktiva og — ikke å forglemme — betydelige passiva. V.O.C.s store gjeld betydde selvsagt ikke at kolo­ nitiden bare hadde bragt tap for alle som hadde vært inn­ blandet. Mange hadde ført hjem store rikdommer og mange eide store og verdifulle plantasjer eller drev fort­ satt en innbringende forretningsvirksomhet i Batavia. Situasjonen hjemme i Nederland var imidlertid blitt temmelig broket på samme tid som kompaniets virksom­ het opphørte. Landet var blitt overrent av franske trop­ per, og stattholderen Vilhelm 5. av Oranien hadde flyktet til Storbritannia. Nederland ble først gjort til Den bataviske republikk etter mønster av den franske og senere omgjort til kongedømme med Napoleons bror, Ludvig, på tronen. Storbritannia førte sin langvarige krig

588

ASEAN-LANDENE

med Frankrike, bare avbrutt av en kort fredsperiode i 1802-03. Myndighetene i Batavia kom i en vanskelig situa­ sjon da både Vilhelm 5., som oppholdt seg i Storbritannia, og det nye styret i Nederland sendte instrukser om hvor­ dan Batavia skulle forholde seg. Storbritannias flåte gikk til angrep på alle handelsstasjonene, og skaffet seg raskt kontroll over hele den vestlige del av øyriket, Sumatra og Malaya-halvøya. I den østlige del fremkalte det britiske angrepet uroligheter blant befolkningen, som ikke bare reiste seg mot de nederlandske myndigheter, men også begynte å krige innbyrdes. Bare på Java greide nederlen­ derne å gjøre effektiv motstand mot britene, noe som tyder på at nederlenderne hadde full støtte av de lokale fyrster. Under disse forhold kunne ikke myndighetene hjemme i Nederland gjennomføre den strenge kolonipolitikk som tidligere hadde vært ført. Handelen på Java ble fri for mange av de restriksjoner som hadde hemmet den, og skip fra mange nasjoner søkte nå til Batavia. Også dansk­ norske skip drog fordel av det. Et enkelt år (1797) kom 20 skip fra Danmark-Norge til Java, samme år kom det 31 amerikanske. Foruten de tradisjonelle produktene, muskat, kryddernellik og pepper, hadde Indonesia i løpet av 1700-tallet utviklet en betydelig kaffe-produksjon, og det var særlig denne varen som nå var etterspurt til sti­ gende priser. I Vestindia hadde nemlig en oppstand blant negerslavene redusert produksjonen av kaffe katastrofalt, mens Indonesia hadde samlet opp betydelige lagre. Nå ble hvert eneste pund solgt og Batavia opplevde en veritabel jobbeperiode i årene mellom 1797 og 1807. I 1806 fikk Nederlandsk Ostindia en ny sterk general­ guvernør ved navn Herman Willem Daendels, som — med den franske revolusjon og Napoleon som sitt forbilde — gjennomførte et sterkt sentralisert styre. Han ryddet kraftig opp i korrupsjon og slendrian og opprettet effektiv kontroll av tjenestemenn og funksjonærer. En rekke nye tiltak ble satt i gang på det økonomiske plan, med bl. a. bygging av veier og kanaler. Han sørget også for å trygge bøndene mot jordeierne, men krevde sarfitidig også at de skulle levere mye av det de produserte. Hans harde og

DEN MALAYISKE VERDEN

589

Sir Thomas Stamford Raffles. Utsnitt av et samtidig maleri av G. F. Joseph. Sir Thomas er ikke bare kjent som en utmerket administrator på Java (1811-16) og på Sumatra (1818-23) og for å ha grunnlagt Singapore i 1819. men også som naturforsker og etnograf.

arrogante opptreden gjorde ham fryktet både blant den nederlandske og den lokale befolkning. Sterkest utfordret han dem imidlertid da han. etter at Napoleon hadde inn­ lemmet kongeriket Holland i Frankrike i 1810. lot heise det franske flagg i Batavia. Det førte ikke bare til at Napo­ leon fant det best å kalle Daendels hjem, men også til at hans etterfølger meget snart måtte overgi både Java og alle handelsstasjonene som ennå var under Batavias kontroll til britene. Kapitulasjonen ble undertegnet 18. september 1811. Britenes styre under Thomas Stamford Raffles varte til 1816, da nederlenderne igjen overtok. Raffles hadde solide kunnskaper etter både oppvekst og tjeneste­ gjøring i India, men hans liberale reformpolitikk, som bl. a. gikk ut på å finne nye og praktiske måter for lokalt selvstyre og jordfordeling. ble ikke akseptert av ledelsen i Det ostindiske kompani. I 1816 ble han utpekt til å lede

590

ASEAN-LANDENE

kompaniets handelsstasjon i Benkulen på Sumatra, men han trivdes dårlig i denne stillingen og kunne samtidig ikke oppgi tanken på å sikre britisk herredømme i om­ rådet. Han gjorde flere forsøk på å «okkupere» områder i det østlige og sørlige Sumatra, men måtte trekke seg til­ bake etter ordre fra ledelsen i London. Til slutt kjøpte han på eget initiativ en liten øy sør for spissen av Malayahalvøya av sultanen av Johore. Her var det en god havn hvor også dyptgående skip kunne komme inn. Den 29. januar 1819 heiste Raffles det britiske flagg i sin nye koloni og dermed var Singapore grunnlagt. Nederlenderne mente de hadde et krav også på denne havnen, og ville ikke uten videre oppgi den. Men nå var også britene blitt interessert, og etter forhandlinger mel­ lom de to lands regjeringer ble det inngått en avtale i 1824. I store trekk gikk den ut på at britene skulle trekke seg ut av Sumatra mot at nederlenderne skulle respektere britenes rettigheter over hele den malayiske halvøya, in­ klusive Singapore, som i løpet av kort tid ble den viktigste mellomstasjon for all skipsfart på Det fjerne østen. Thomas Stamford Raffles, som var blitt adlet for sin innsats, mistet imidlertid sin stilling som guvernør i Ben­ kulen ved avtalen av 1824. Han vendte tilbake til Stor­ britannia og døde der to år senere, bare 45 år gammel. Men han hadde bidratt vesentlig til at det nå var blitt en klar britisk interessesfære i Sørøst-Asia. Britene hadde sikret seg Penang, Malakka og Singapore, og på NordBorneo ble britisk innflytelse — som ikke minst skyldtes James Brooke — etter hvert konsolidert ved opprettelsen av britiske protektorater. Fram til 1874 var det imidlertid britisk politikk ikke å gripe direkte inn i de indre forhold i statene på den malayiske halvøya. Trolig bodde det ikke mer enn en halv million mennesker der på denne tiden, for det meste ved kysten og langs elvene. De ernærte seg vesentlig ved enkelt jordbruk og fiske og ble styrt av et malayisk aristokrati. Fra omkring 1830 kom det imidler­ tid for alvor fart i gruvedriften etter tinn, etter at kontrol­ len over virksomheten var kommet på lokale kineseres hender. Det førte til en stadig større innvandring av kine­

DEN MALAYISKE VERDEN

591

sisk arbeidskraft, og til en tiltagende interessekonflikt mellom rivaliserende kinesiske innvandrergrupper og ma­ layiske og europeiske interesser. Så alvorlige ble disse konfliktene at den politiske stabilitet på Malaya-halvøya kom i fare. Denne situasjonen, og territoriale thailandske ambisjoner i nord og andre kolonimakters ambisjoner over hele Sørøst-Asia, førte til at britene i 1874 besluttet seg til å innføre direkte styre i de malayiske statene. Ikke alle statene kom med i første omgang, men i 1914 var det britiske styret etablert over hele halvøya til og med Kedah i nord. Med unntak av i de tre «Straits Settlements», Penang, Malakka og Singapore, styrte britene gjennom de lokale fyrstene, som fikk beholde sin status om ikke sin tidligere makt. Det skjedde også en rekruttering av unge malayiske aristokrater til koloniadministrasjonen, og på lavere nivåer ble britisk makt utøvet så godt som fullsten­ dig gjennom malayer og malayiske styringsorganer. På det økonomiske området åpnet imidlertid britene for storinnvandring av utlendinger, først og fremst kinesere, og i 1921 utgjorde denne folkegruppen på totalt 1,2 millioner over halvparten av befolkningen i et par av de viktigste statene. Kineserne blandet seg bare i meget liten grad med den lokale befolkning og organiserte seg i såkalte «hem­ melige samfunn» som ble «stater i staten» også utenfor britisk kontroll. Da disse organisasjonene ble forbudt i 1889, fortsatte de likevel som hemmelige undergrunnsorganisasjoner av til dels kriminell natur, og bidrog sterkt til å opprettholde separasjonen mellom kineserne og andre folkegrupper. På den måten ble grunnlaget lagt for de rasemotsetninger som selv i dag truer områdets stabilitet. Motsetningene ble forsterket av den dominerende økono­ miske posisjon som den kinesiske folkegruppen etter hvert fikk over hele Malaya og dens nære tilknytning til hjemlandet Kina, mens britene på sin side søkte å styre gjennom et politisk samarbeid med de malayiske fyrstene, som langt inn i vår tid hadde et nesten eneveldig forhold til sine undersåtter. Forsøk fra britisk side på å skape en panmalayisk union møtte imidlertid sterk motstand fra alle innvandrergruppene. Men i det store og hele klarte

592

ASEAN-LANDENE

britene å opprettholde et rimelig godt forhold til alle grup­ per. De tanker om politisk innflytelse og demokrati som etter hvert begynte å ta form blant kineserne og inderne, gjorde lite inntrykk på malayene, og fram til den japanske okkupasjonen i 1942 ble det aldri lagt sterkt press på britene for å endre på tingenes tilstand. Da nederlenderne i 1816 igjen overtok kontrollen med koloni-øyriket sitt, var ikke bare det meste av handelen kommet på britiske og amerikanske hender, men produk­ sjonen av eksportvarer var gått sterkt tilbake, og admini­ strasjonen var kommet i uorden. Den største utfordringen fikk imidlertid nederlenderne da det etter få år brøt ut en alvorlig oppstand på Java. Årsaken til oppstanden i 1825 var tronstridigheter i fyrstefamilien i Jogjakarta, som så ofte tidligere i Javas historie, men den hadde også ele­ menter av rasestrid i seg. Ikke bare hadde nederlenderne blandet seg direkte inn i tronfølgestriden i Jogjakarta, men de hadde også forpaktet bort oppkrevingen av vei­ avgifter og innenlands toll til lokale kinesere, som gikk så grundig til verks at de til og med forlangte avgifter av mødre som ikke hadde annen «last» på ryggen enn sine egne småbarn. Med støtte i store deler av befolkningen trakk den forsmådde tronfølgeren Dipa Negara seg til­ bake til fjellene sammen med en rekke tilhengere, og derfra førte han en effektiv geriljakrig mot nederlenderne i fem år før han måtte gi opp kampen og ble deportert til Celebes. 15 000 soldater var falt i kampene, derav 8 000 europeere, men verst gikk det ut over sivilbefolkningen. Den ble rammet av epidemier og sult som til sammen tok omkring 200 000 menneskeliv. Dette var siste gang det ble gjort alvorlige forsøk på å motsette seg nederlendernes overherredømme i Indonesia. Fra nå av hersket det fred helt til japanerne besatte øyene under Den annen verdenskrig. Det betydde ikke at befolk­ ningen var fornøyd med alle de tiltak nederlenderne satte i verk. Mange av dem vakte motstand og stor bitterhet. Det gjaldt f. eks. det «kultur-system» som ble organisert av generalguvernør Johannes van den Bosch, som

DEN MALAYISKE VERDEN

593

overtok administrasjonen etter at Dipa Negara hadde oppgitt kampen. Van den Bosch trodde ikke på den frie konkurranses grunnidé: at enhver vil strebe etter — og oppnå — størst mulig utbytte av sitt arbeid hvis han fritt får velge sin arbeidsform. På den annen side var ikke van den Bosch tilhenger av den gamle oppfatning om at indoneserne var for late til å gjøre skikkelig arbeid. Han hev­ det bare at befolkningen var for lite opplyst til å gjøre fremskritt på egen hånd, og at de derfor måtte ledes. De måtte undervises i å arbeide rasjonelt, og de som ikke ville ta imot undervisning frivillig, måtte tvinges til det. Dette moment av tvang gjorde hele «kultur-systemet» upopulært, og det er få ting fra kolonitiden som den dag i dag blir omtalt med større harme enn dette systemet og måten det ble gjennomført på. Sett mot denne bakgrunn har man lett for å glemme at systemet også førte til en veldig ekspansjon i Indonesias jordbruk. De myndigheter som skulle hjelpe bøndene med å finne fram til de mest lønnsomme arbeidsmetoder, var også klar over at man ikke kunne nøye seg med å produsere de produkter som fantes på øyene fra naturens side. Gjennom hele «kulturtiden» ble det derfor eksperimentert med nye vekster og nye dyrkingsmåter. Kaffe hadde vært dyrket på Java allerede fra 1700-tallet. Nå kom te og tobakk til, og Java ble snart storprodusent av begge deler. Det ble også etter hvert dyrket sukker i stort omfang, samtidig som en rekke nye planter ble intro­ dusert: kinin-treet. mais, poteter og kassava. Alt dette bi­ drog til å bedre folks levevilkår. Mot slutten av 1800-tallet kom også oljepalmen og gummitreet, det siste smuglet til Java fra Brasil i 1853. Begge kom til å danne grunnlaget for storproduksjon av meget stor betydning for områdets økonomi. Om «kultur-systemet» var upopulært, så gav det altså resultater. Den nederlandske regjering fikk større inntekter, men samtidig fant det også sted en betydelig folkeøkning. På Java økte befolkningen fra 5 millioner i 1815 til 11 millioner i 1860, og i 1900 var den kommet opp i 28 millioner. Økningen var ikke like stor på alle øyene, men 22. Grimberg 30

Sukkerfabrikk på Java i siste halvdel av 1800-tallet. Etter et vedtak av den nederlandske regjering i 1854 ble van den Boschs «tvangskultur» forlatt og friere dyrkingsformer innført. Samtidig begynte også en viss industrialisering av foredlingsprosessen.

tallene gir likevel tydelig uttrykk for at næringsgrunnlaget var blitt betydelig rikere. Tross disse positive sider, ble misnøyen med den nederlandske kolonipolitikk stadig mer uttalt. Eiendommelig nok kom ikke kritikken så sterkt til uttrykk blant indoneserne selv som blant liberale politikere i hjemlandet, der den førte til to viktige vedtak i parlamentet i 1854 og i 1870. Begge gikk ut på at styret av Indonesia først og fremst skulle ha koloniens egen vel­ ferd for øye, og ikke bare ta sikte på å skaffe moderlandet fordeler. Kolonistyret ble fra nå av underlagt parlamen­ tets kontroll, mens det tidligere hadde vært overlatt kon­ gen og den generalguvernør han utpekte, å treffe alle av­ gjørelser. Nederlendernes endrede kolonipolitikk dempet i betydelig grad motsetningene mellom den lokale befolk­ ning og kolonistene og uroligheter hørte ikke lenger til dagens orden. At den nederlandske regjering etter hvert innså at den tidligere hadde ført en kolonipolitikk som altfor meget var preget av tanken på egen vinning, kom flere ganger indirekte til uttrykk. Blant annet bevilget re­ gjeringen i 1905 40 mill, gylden til Indonesia «for å bedre

DEN MALAYISKE VERDEN

595

de økonomiske forhold på Java og Madura», som det het. Det ble også satt i verk en rekke tiltak for å bedre de sosiale forhold, blant annet innen helsesektoren. Men på ett punkt strakk ikke den gode vilje til. Skolevesenet ble forsømt. Å etablere alminnelig skoleplikt for hele befolk­ ningen, ville bli altfor dyrt. Etter manges mening var det tvert imot denne forsømmelsen av undervisningssektoren som ble altfor dyr for Nederland. Hadde landet i tide for­ stått at det måtte forberede overgangen til fullt selvstyre for Indonesia og brukt tiden til å utdanne indonesere til selv å kunne overta administrasjonen av landet, kunne mye ha sett annerledes ut da indoneserne våknet til nasjo­ nal bevissthet.

Gryende nasjonalfølelse Indonesernes gryende nasjonalbevissthet, har sammen­ heng med at Japan på denne tid oppnådde en jevnbyrdig stilling med de europeiske stormakter. I 1902 hadde bri­ tene inngått en allianse med japanerne, og i 1905 hadde Russland måttet slutte en ydmykende fred med dem. Mange indonesere festet seg spesielt ved at japanerne ble behandlet som likemenn av europeerne, mens de selv alltid ble betraktet som underordnede av nederlenderne. Omkring 1900 var det over 60 000 europeere — vesentlig velstående plantasjeeiere — bosatt i Indonesia. Selv om det ikke fantes noen rasediskriminering i så ekstreme for­ mer som f. eks. mange steder i Afrika, og til tross for at det fortsatt var vanlig å knytte varige forbindelser med indonesiske kvinner, holdt europeerne en klar avstand, og behandlet i regelen indoneserne nedlatende. Man har sammenlignet forholdet med det gamle kastesystemet, som det ennå fantes rester av i Indonesia, med europeerne som den høyeste kasten. Den gryende nasjonalbevissthet i øyriket hadde tre grunnelementer. Det ene var en nasjonal og politisk beve­ gelse blant kineserne, det andre en kulturell og nasjonal fornyelse blant javaneserne og det tredje en religiøs panislamittisk samlingsbevegelse.

DEN MALAYISKE VERDEN

597

Den kinesiske befolkning hadde vokst sterkt i siste del av 1800-tallet. Omkring 1900 regnet man med at det var 280 000 av dem bare på Java. Og både på Sumatra og Vest-Borneo var det store kinesiske kolonier. I løpet av de første tyve årene av 1900-tallet ble antallet av kinesere på Java fordoblet, på de andre øyene økte antallet enda sterkere. I 1930 var det i alt over 1 250 000 kinesere i Indonesia. De hadde aldri assimilert seg med den lokale befolkning, men hadde bevart sin kulturelle egenart. De av dem som hadde bodd lenge i landet ble — til tross for at de ofte hadde vært utsatt for indonesernes uvilje — likevel til en viss grad tolerert. De mange tusen som nå irjnvandret, ble imidlertid ikke møtt med annet enn uvilje. De kom fra den fattige kuli-klassen i Kanton-distriktet og var kranglevorne og uroskapende elementer. De sluttet seg gjerne sammen i hemmelige foreninger og sympatiserte med de revolusjonære organisasjoner som på denne tid vokste fram både hjemme i Kina og blant utekineserne. Denne kinesiske aktiviteten gjorde indoneserne engstelige og resulterte i en opposisjon som vekket deres egen nasjo­ nalfølelse. Det første utslaget av denne nasjonalfølelsen ble organi­ sert i 1908 av en javanesisk lege, Mas Husodo, og av en medisinsk student, Raden Sutomo, som grunnla selska­ pet Budi Utomo (Det store mål). Det var en upolitisk bevegelse som ville arbeide for bedre folkeopplysning og for gjenfødelse av den gamle javanesiske kultur. Få år senere ble en annen bevegelse organisert under navnet Sarekat Islam. Den var ikke snevert nasjonalistisk, men tok sikte på å samle alle islamittiske folk til felles mot­ stand mot den fremtrengende kristendom. Over hele den muhammedanske verden betraktet man med engstelse den kristne misjon som trengte inn over alt, beskyttet av de sterke vesteuropeiske nasjonene. Sarekat Islams hovedIndonesernes uvilje mot den kinesiske befolkning økte proporsjonalt med den økende innvandring av kinesere. Og etter at Indonesia ble selvstendig, ble de ofte utsatt for alvorlige forfølgelser. Her er en flokk utviste kinesere på vei «hjem» til Kina. De fleste av dem er født i Indonesia og hadde regnet det som sitt hjemland.

598

ASEAN-LANDENE

mål var å stanse denne virksomheten, men bevegelsen hadde også et indrepolitisk mål. Den ville frata kineserne deres økonomiske innflytelse i Indonesia. Disse ulike mål­ settingene kom til uttrykk i det program som ble vedtatt i 1912: 1. Fremme av handelstiltak blant indonesere (kooperasjon). 2. Organisering av gjensidig økonomisk støtte. 3. Fremme av indonesernes åndelige og materielle velferd. 4. Fremme av den sanne og rette muhammedanske lære. Sarekat Islam fikk i begynnelsen stor tilslutning, men programmets uensartede målsetning må ta skylden for at medlemstallet i organisasjonen svingte sterkt fra år til år. De som satte kampen for den «rene lære» høyest, gikk over til en ny bevegelse, Mulammadyah, en reform­ bevegelse innenfor islam, som hadde sin opprinnelse i India. Selv om Sarekat Islam fra starten var en upolitisk bevegelse, ble den snart preget av marxistiske tanker og slagord som i tiden omkring Den første verdenskrig spredte seg i mange land. I Indonesia fikk disse tankene en sær­ preget utforming ved å rette seg mot fremmed kapita­ lisme — «den syndige kapitalismen». De hjemlige kapita­ listene, både nederlandske og kinesiske, lot man foreløpig i fred. Den kløften innenfor Sarekat Islam som dette nye momentet skapte, ble ytterligere aksentuert da en gruppe innenfor bevegelsen dannet el kommunistisk parti, som forsøkte å få kontroll over ledelsen. Motsetningene mel­ lom de to fraksjoner brøt i 1926 ut i åpen kamp på VestJava. Urolighetene ble slått ned av regjeringstropper og 1300 medlemmer av kommunistpartiet ble deportert og internert på Ny Guinea. Parallelt med Sarekat Islam og Budi Utomo ble det gjort viktige skritt i retning av selvstyre for Indonesia. I 1916 vedtok parlamentet i Nederland at det skulle oppret­ tes et Volksraad, som til å begynne med hadde svært lite å si og derfor heller ikke vakte særlig begeistring blant befolkningen. Men begynnelsen var gjort og presset økte for å gi dette Volksraad mer innflytelse. Det lyktes i 1926, da det ble bestemt at halvparten av medlemmene — i alt 60 — skulle velges av og blant indoneserne, 25 skulle re­

DEN MALAYISKE VERDEN

599

presentere nederlenderne og 5 skulle utpekes av general­ guvernøren for å vareta minoritetenes interesser. Det vik­ tigste resultat av opprettelsen av Volksraad var at det ble et forum for kritikk av den kolonipolitikk Nederland hadde fulgt inntil da. Denne kritikken bidrog utvilsomt til at Nederland i 1922 vedtok endringer i sin konstitusjon og sløyfet betegnelsen «koloni». Nå skulle alle deler av «riket» være jevnbyrdige. 1920-årene var en økonomisk oppgangstid for Indonesia. Verdenshandelen økte, og det var stor etterspørsel etter eksportvarene fra øyområdet. Dette førte til en innvand­ ringsbølge fra Nederland, vesentlig av folk som ønsket å bli der noen år for å skape seg en formue eller for å oppnå en behagelig pensjon etter fullført tjeneste i administrasjo­ nen. Antallet nederlendere økte fra omkr. 170 000 i 1920 til nærmere 250 000 i 1930. De fleste av disse 80 000 nye innvandrere hadde stort sett ingen kontakt med landets egen befolkning, forstod lite eller ingenting av språk og skikker, og betraktet alle nasjonale strømninger som «farlige» for sin tilværelse. En agitator som Achmed Sukarno, som fra 1927 opptrådte som en av de fremste lederne for den indonesiske nasjonalistbevegelsen, ble flere ganger arrestert og til sist internert på Flores, senere på Sumatra. Den «etiske politikks periode» som man gjerne kaller de første årene av 1900-tallet, ble i 1920årene avløst av en «reaksjonær periode», hvor nederlen­ derne for alvor mistet taket på utviklingen og la grunnen for det store sammenbruddet som inntraff i forholdet mellom Nederland og Indonesia etter Den annen verdens­ krig. Verdenskrisen omkring 1930 fikk katastrofale følger for Indonesias næringsliv. Da alle land reduserte sin import radikalt, måtte et land som mer enn noe annet baserte seg på eksport, bli særlig skadelidende. De store plantasjeeierne måtte innskrenke driften, og mange ble arbeidsløse. I rapporter til Folkeforbundet ble Java karakterisert som «landet hvor folk er svært fattige». Mye av ansvaret for at krisen ble langvarigere i Indonesia enn i de fleste andre land, blir av nederlandske historikere lagt på moderlandets

600

ASEAN-LANDENE

politikere. Riktignok bevilget Nederland i 1936 en sum på 25 millioner gylden for å bøte på noen av de skader landets krisepolitikk hadde påført Indonesia. Men pengene kunne ikke jevne ut motsetningene mellom nederlenderne og landets egen befolkning. Den var blitt mye skarpere enn før. Filippinene Mot slutten av 1400-tallet, da Spania og Portugal for lengst var blitt sterke rivaler i koloniseringen av nye om­ råder verden rundt, fikk pave Alexander 6. tilslutning fra dem begge til en demarkasjonslinje mellom deres innflytelsessfærer som tillot Portugal å kolonisere Brasil og Spa­ nia Filippinene. Det eksisterte riktignok ikke dengang noe område som var kjent under navnet Filippinene; den øst­ lige delen av den malayiske øyverdenen hadde allerede i lang tid vært besøkt av arabiske, indiske og kinesiske han­ delsmenn da Ferdinand Magellan i 1521 som første euro­ peer satte fot i det øyriket som i 1542 skulle bli oppkalt etter spanskekongen Filip 2. Magellan hadde kalt øygrup­ pen St. Lazarus-øyene. På mange områder var dette om­ rådet kommet kortere i sin sosiale og kulturelle utvikling enn områdene lenger vest da de første europeerne kom. Det økonomiske liv var ganske primitivt og organisert omkring små landsbyer med liten innbyrdes kontakt, og det eksisterte knapt sosiale klasser, selv om det var en noe flytende sosial lagdeling. Hjulet var ikke tatt i bruk og det fantes ingen veier, den sparsomme kommunikasjonen mellom landsbyene — som for det meste lå ved sjøen eller elvene — gikk over vann. Skrivekyndigheten var bare så vidt utviklet i noen av de større og mer avanserte lands­ byene. Byggekunsten var primitiv. Det fantes ingen hus av stein eller offentlige bygninger, heller ingen håndverksindustri. Handel mellom landsbyene eller med handels­ menn utenfra var stort sett meget tilfeldig. Området lå derfor relativt åpent for en sterk fremmed kultur som øns­ ket å gjøre sin innmarsj. Hovedmotivet lor spaniernes jakt på kolonier var på dette tidspunkt ikke å fremme sin

DEN MALAYISKE VERDEN

601

Sjøslag utenfor Manila på Filippinene mellom et nederlandsk og cl spansk skip i begynnelsen av 1600-tallet. Det spanske skipet er i ferd med å gå ned. og mannskapet forsøker å redde seg over til fienden. På den tid gjaldt ingen internasjonale regler for behandling av fanger, og de spanske sjøfolkene kunne risikere å bli solgt som slaver, hvis de ikke ble tvunget til å kjempe for seierherren.

kultur og religion, selv om det var den offisielle begrun­ nelse. i hvert fall innledningsvis. Målet var å sikre seg kontroll over den lønnsomme handelen med krydder og å finne gull. Nå ble de i så måte riktignok skuffet på Filippi­ nene, men de etablerte likevel raskt kontroll over alle øyene, med unntak av de områdene der den muslimske religion hadde fått fotfeste på Mindanao og Sulu, og på det nordlige Luzon, der primitive fjellstammer forsvarte sin selvstendighet. Integreringen av disse områdene i det filippinske samfunn er fortsatt et problem lenge etter at den politiske innlemmelsen har funnet sted. Først etter et par hundre år kom det i gang en økonomisk utvikling ba­ sert på jordbruksprodukter som bragte Filippinene i kon­ takt med internasjonal handel av noe omfang. Dette skjedde mye som folge av etableringen av britiske interes­ ser på Filippinene etter den britiske okkupasjonen av Manila (1761-64) under syvårskrigen med Spania. Andre land fulgte i deres kjølvann, samtidig med at spanierne selv liberaliserte sin økonomiske politikk. Det var imid­

602

ASEAN-LANDENE

lertid den lokale kinesiske befolkning som var drivkraften i den økonomiske utviklingen, i egenskap av mellommenn mellom utenlandske oppkjøpere og den lokale befolkning. På Filippinene, som i de andre landene i Sørøst-Asia, har kinesernes økonomiske sluhet og dyktighet kombinert med en generell uvilje mot å blande seg med den lokale befolkning ført til periodiske forfølgelser, ofte ganske blo­ dige. På Filippinene hadde spanierne selv flere ganger blodige oppgjør med den kinesiske folkegruppen, som de følte sin posisjon truet av, og i en periode ble de kinesiske handelsmennenes rolle overlatt til de kinesiske mestizos, sønner av kinesiske fedre og filippinske mødre som fikk katolsk lokal oppfostring. Da kineserne senere fikk igjen rollen som ledende handelsmenn, var mestizos-gruppen blitt så økonomisk sterk at den etter hvert overtok de store jordeiendommene og de ledende sosiale og politiske posisjonene fra de tidligere landsbyhøvdinger og deres fa­ milier, principales, som med kolonimaktens velsignelse tidligere hadde etablert seg som den ledende lokale sam­ funnsklasse. Men lenge før dette hadde den katolske kirke etablert sin dominerende rolle i det filippinske samfunnet, med full velsignelse fra den spanske statsmakten. Kirkens tje­ nere fikk en helt dominerende plass i den spanske koloniadministrasjonen, og utenom de få store sentra kombi­ nerte de oftest den religiøse og den verdslige makt i en og samme person. Kirken fikk også stor økonomisk makt. Den tilegnet seg veldige landområder i tillegg til at den også engasjerte seg i annen økonomisk virksomhet, noe som i realiteten gjorde kirken til den ledende kolonisator av Filippinene. På tross av den sterke makt som lå i den religiøse på­ virkningen, utviklet det seg en filippinsk nasjonalisme rettet mot kolonimakten og den økonomiske utbyttingen. 1 1872 ledet lokale filippinske prester et opprør mot det spanske økonomiske og kulturelle monopol, men opprøret ble slått brutalt ned på foranledning av spanske prester. En rekke av de filippinske prestene ble henrettet, men det bidrog trolig bare til å styrke bitterheten mot kolonimakten

DEN MALAYISKE VERDEN

603

og påskynde utviklingen av en filippinsk nasjonalfølelse. Det filippinske nasjonalbegrepet kom etter hvert til å omfatte ikke bare den opprinnelige befolkning, men også mestizos og etterkommere av andre nasjonaliteter som hadde slått seg til på Filippinene. Sammen med den mer urbaniserte elite i den opprinnelige lokale befolkning kom etterkommere av innflytterne til å danne kjernen i den reformistiske nasjonale bevegelse som tok form mot slutten av 1900-tallet. En mestizo, José Rizal, var bevegel­ sens mest fremtredende leder. Han blir sett på som den første nasjonalistiske leder, men hans organisasjon, «Liga Filipina» ble forbudt i 1892, og selv ble han henrettet fire år senere, uten at mye konkret var blitt oppnådd. Den virkelige revolusjonære bevegelsen ble startet samme året av Emilio Aguinaldo og André Bonafacio, som krevde full selvstendighet for Filippinene. «Folkets Sønner» eller Katipunak, som de kalte sin beve­ gelse, ledet an i et landsomfattende opprør som førte til proklameringen av den første filippinske republikk i 1897. Det første opprøret ble slått ned, men allerede året etter — som følge av den spansk-amerikanske krig — fattet opprørslederne nytt mot i håpet om et samarbeid med ameri­ kanerne. Da amerikanerne, istedenfor å samarbeide med dem, valgte å samarbeide med spanierne, så de sin beste sjanse nok en gang i å erklære Filippinene uavhengig. Det skjedde omtrent samtidig med at herredømmet over Filippinene ifølge Paris-avtalen av 1898 ble overført fra Spania til USA for 20 millioner dollar. Etter to år hadde amerikanerne nedkjempet Aguinaldos frihetsstyrker. Men ennå i tiår fremover måtte de slå ned nye opprørsgrupper. Men samtidig klarte amerikanerne etter hvert å trekke sta­ dig større deler av den filippinske eliten inn i et politisk samarbeid der denne gruppen fikk gradvis stadig større innflytelse ved at det ble opprettet en nasjonalforsamling og holdt valg. Amerikanerne fortsatte å ha det siste ord, men mer og mer av det lokale styret ble overlatt til filippi­ nerne innen rammen av avgrensede, men ikke desto mindre relativt demokratiske styreformer. De gamle filip­ pinske eliter beholdt imidlertid sin makt, først og fremst

604

ASEAN-LANDENE

gjennom det mektige Nasjonalistpartiet under Sergio Os men a og senere Manuel Quezon. Slagordet var fort­ satt «umiddelbar, fullstendig og absolutt uavhengighet», og amerikanerne lovet faktisk allerede i 1916 at Filippi­ nene ville få det. Mange omstendigheter, ikke minst de filippinske ledernes egen engstelse for hva altfor rask selv­ stendighet kunne bringe, førte til at det ennå skulle ta mange tiår før det kravet ble innfridd. I mellomtiden kom amerikansk engelskspråklig kultur raskt til å erstatte den spanske, først og fremst gjennom utbyggingen av et omfattende skolesystem som gav under­ visning til grupper som aldri tidligere hadde fått noen ut­ dannelse. Filippinerne viste seg å være meget mottakelige for amerikansk tenkemåte og amerikanske livsverdier. Likeså ble Filippinene også raskt et fruktbart område for amerikansk investering og handel. Men de sosiale ulikheter i samfunnet fortsatte og ble forsterket etter hvert som den lokale overklassens og utenlandske økonomiske krefter ble mer dominerende, både hver for seg og når de virket sammen. Ikke bare på landsbygda, men også i byene gav dette grobunn for radikale og revolusjonære bevegelser og lokale opprør, som ble slått ned uten store vanskeligheter. I slutten av 1930-årene gikk det nylig etablerte kommu­ nistpartiet og sosialistpartiet sammen i en «Populær Front» som deltok i valg og som ved inngangen til Den annen verdenskrig hadde klart å bygge seg opp en viss posisjon. Det skjedde etter at amerikanerne, etter betydelig press fra sine egne bonde- og arbeiderorganisasjoner, i 1934 vedtok en lov som gjorde Filippinene til et statssam­ funn i De forente stater med egen president, Manuel Quezon, som ble innsatt i embetet i 1935. Samtidig ble Filippinene lovet full selvstendighet i 1946. Den annen verdenskrig skulle komme til å kullkaste denne planen. Etter japanernes angrep på Filippinene 8. desember 1941 tok det bare et halvt år før amerikanerne under general Douglas McArthur med Corregidors fall var blitt drevet ut av landet. Japanerne innførte et meget strengt og brutalt militærstyre, men de klarte ikke å bryte ned den solidaritet og det fellesskap som filippinerne nå

DEN MALAYISKE VERDEN

605

Forsvarsanleggene på Corregidor er i dag en av Filippinenes største turistattraksjoner. Amerikanerne måtte oppgi øya — som ligger ved innløpet til Manila-bukta — etter forbitrede kamper med japanerne fra januar til mai 1942. 1 februar tre år senere ble Corregidor gjen­ erobret av amerikanske styrker (se også bd. 21, side 436 f).

kjente for amerikanerne. USAs krig var også deres krig. Det ble organisert lokale motstandsgrupper, der kommu­ nistene og sosialistene spilte en viktig rolle, mens forsøk på å «japanisere» filippinerne og å få dem til å bidra aktivt til den japanske krigføringen mislyktes. Det var rik­ tignok de som samarbeidet med japanerne, og Japan for­ søkte å vinne tillit ved å gi Filippinene full «selvstendig­ het» i 1943, men dette hadde ingen innvirkning på filippinernes holdning til okkupasjonsmakten og på deres håp om at amerikanerne ville befri dem. Etter fire harde krigs­ år under stadig verre leveforhold mottok filippinerne amerikanerne som de store befriere i februar 1945, et halvt år før japanernes endelige kapitulasjon. Den hjemvendte eksil-regjeringen som ble ledet av Sergio Osmena etter Quezons død i 1944, stod foran enorme problemer når det gjaldt rehabilitering og gjenoppbygging. Amerikanerne tilbød sin hjelp, men på harde betingelser. Det ble krevd at når Filippinene fikk sin selvstendighet skulle amerikanske borgere likestilles med filippinske bor­

606

ASEAN-LANDENE

gere når det gjaldt utnyttelsen av landets råvareressurser og andre deler av det økonomiske liv. Landet ble en selv­ stendig stat den 4. juli 1946, med lederen for det nye libe­ rale parti, den sterkt pro-amerikanske Manuel Roxas, som president etter at han hadde slått nasjonalistpartilederen Osmena ved valgene i april året før. På tross av motstand og uenighet i det filippinske folk, trumfet han med tvilsomme metoder igjennom avtalen som gav ame­ rikanerne det meste av det de forlangte, inkludert en 99 års leieavtale av militærbaser på Filippinene. Samtidig ble kommunistene, de såkalte Hukbalahap, gjort lovløse. De hadde begynt en langsiktig opprørsbevegelse mot regje­ ringen og det politiske system i de sentrale deler av hovedøya Luzon. Roxas døde i 1948. Hans etterfølger klarte like lite som Roxas å takle de mangfoldige økonomiske prob­ lemene, som etter hvert tvang Filippinene tilbake til et slags halvkolonialt økonomisk forhold til USA. Noe mer hell hadde etterfølgeren Elpidio Quirino når det gjaldt nedkjempelsen av Hukbalahap; den fikk hele sin ledelse arrestert i 1950. Dette var mye takket forsvarsminister Ramon Magsaysay, som etter å ha gått over fra det liberale parti til det gamle nasjonalistpartiet, overlegent slo Quirino ved presidentvalgene i 1953. President Magsaysay la liten skjul på sin sterke tilknytning til amerikanerne. Han var en ivrig deltager i dannelsen av den amerikanskledete sørøst-asiatiske forsvarsorganisasjonen SEATO og var også blant de første som anerkjente det pro-ameri­ kanske styret til Ngo Dinh Diem i Sør-Vietnam. Magsaysays ofte servile holdning overfor stadig mer dominerende amerikanske interesser skapte motstand, og etter at han døde i en flyulykke i 1957 la hans etterfølger, Carlos P. Garcia, seg på en mer nasjonalistisk kurs som satte «Filippinene først». Nivået av grådighet og kor­ rupsjon nådde imidlertid et nytt høydepunkt under hans regjeringstid, som tok slutt da han tapte presidentvalget til Diosdado Macapagal fra det liberale partiet i 1961. Men Filippinene syntes fortsatt å være låst i sitt økono­ miske forhold til USA. Det gav seg utslag i avviklingen av økonomiske kontrolltiltak og en ond sirkel med devalue-

DEN MALAYISKE VERDEN

607

President Diosdado Macapagal på talerstolen under feiringen av Filippinenes uavhengighetsdag 12. juni 1961. Tidligere var 4. juli blitt feiret til minne om selvstendighetsdagen 4. juli 1946. Men etter avtale med amerikanerne ble uavhengighetsdagen flyttet til 12. juni, dagen for Emilio Aguinaldos proklamering av den første filippinske republikk 1898.

ringer og lån for å dekke landets handelsunderskudd, dik­ tert av amerikanerne og det internasjonale pengefondet IMF. Denne utviklingen satte en effektiv stopper for alle tiltak for å bygge opp en egen filippinsk industri. Forsøkene på å få innført jordreformer annet enn på papiret lyktes bare i liten grad, noe som gav Hukbalahapbevegelsens revolusjonære budskap nye røtter i de fattige bondemassene. I de områdene som ble kontrollert av denne kommunistiske bevegelsen i det sentrale Luzon, hadde de gjennomført effektive jordreformer, som fattige og ofte jordløse bønder andre steder ikke unngikk å legge merke til. Med de vanskelige økonomiske forhold som Filippinene opplevde i midten av 1960-årene, var det ikke til å unngå at deres appell økte i befolkningen, på tross av at mange av deres ledere ble arrestert. I frustrasjon over vanskelighetene i innenrikspolitikken kastet president Macapagal seg med desto større iver inn i utenrikspolitik­ ken. Størst uro vakte spørsmålet om de amerikanske mili­ tærbasene, som var gjenstand for omfattende demonstra­

608

ASEAN-LANDENE

sjoner, og Filippinenes territoriale krav på Malaysias del­ stat Sabah på Nord-Borneo. Det ble hevdet at Sabah hadde en historisk og naturlig tilknytning til de muhamme­ danske områdene i det sørlige Filippinene. En stigende antiamerikanisme hindret Macapagal i å innfri løfter om å sende filippinske soldater til støtte for den amerikanske krigføringen i Vietnam. Det var således en ikke særlig vellykket Macapagal som — etter en uvanlig hard og blodig valgkamp — i november 1965 — så seg slått av sin nasjonalistparti-rival Ferdi­ nand E. Marcosi kampen om presidentembetet. Marcos lyktes på et tidlig tidspunkt å få amerikanerne til å trekke seg ut av 17 baser og ellers innskrenke størrelsen av andre baser, et spørsmål som åpenbart ble løst i sammenheng med Filippinenes beslutning om å sende 2000 soldater til Vietnam. Men å få amerikanerne til å gi slipp på sine øko­ nomiske privilegier på Filippinene viste seg å være mye vanskeligere. I det store og hele fortsatte den amerikanske økonomiske dominansen, noe som igjen bare forsterket de økonomiske og politiske innenriksproblemene, med blant annet økt aktivitet fra Hukbalahaps side. Gjenvalget av Marcos som president i 1969 endret ikke på dette, snarere tvert imot. Demonstrasjoner og protester av stu­ denter og andre bare økte på, med angrep på alt fra ameri­ kanske baser til korrupsjon, smugling og gjeninnføring av føydalisme på landsbygda. Både kommunistene og mu­ hammedanske separatister i sør forsterket sin kamp mot sentralregjeringen i Manila, og blodige sammenstøt ble stadig mer vanlige. Marcos egen person kom mer og mer til å bli stående som hovedskyteskive, og i september 1972 mente han åpenbart at situasjonen var blitt så kri­ tisk at han erklærte unntakstilstand, fengslet de ledende motstandere og kritikere han kunne legge hånd på og inn­ førte streng pressesensur. Lignende begrensninger av den politiske virksomhet var ikke — unntatt under den ja­ panske okkupasjon — blitt lagt på filippinerne på nærmere 70 år, og kom som et sjokk på de fleste. Med sin nye dikta­ toriske makt og sin fremste politiske motstander, lederen for det liberale parti, Benigno Aquino Jr. i fengsel,

DEN MALAYISKE VERDEN

609

President Ferdinand E. Marcos og hans tolv år yngre hustru, Imelda. Juristen Marcos ble forste gang president i 1965, ble gjenvalgt i 1969 og fikk nærmest eneveldig makt fra 1972-73. Imelda Marcos har både vært borgermester i Manila og medlem av regjeringen. Etter et valg i 1986 overtok imidlertid Benigno Aquinos enke, Cory, makten. Ekteparet Marcos måtte flykte fra landet.

satte Marcos i gang med å prøve å skape «det nye sam­ funn». Uhindret av en legal politisk opposisjon forsøkte han, med et visst hell, å trekke utenlandsk kapital til landet, gjennom investeringer og ved handel og turisme. Det ble også opptatt store utenlandske lån i forventning om at de dårlige økonomiske tidene i midten av 1970årene ville endre seg og rettferdiggjøre de anstrengelsene som var blitt gjort for å bygge opp Filippinenes eksport­ industri, som foruten tradisjonelle produkter som sukker og kopra og råvarer som kobber og tømmer også var be­ gynt å omfatte ikke-tradisjonelle varer som tekstiler, elek­ tronikk, bananer, nikkel m. m. Men den internasjonale økonomiske utvikling gjorde til skamme mange av for­ håpningene om økt eksport av slike varer, og ved inngan­ gen til 1980-årene var det store og alvorlige problemer i den filippinske økonomien. Økende oljepriser var ikke minst ansvarlig for dette, selv om det ble gjort oljefunn pa den filippinske kontinentalsokkelen.

610

ASEAN-LANDENE

Mot slutten av 1970-årene var Filippinene fortsatt under unntakstilstand, med Marcos og i stigende grad hans hustru Imelda Marcos ved roret. De få tilløp til liberali­ sering — som valg på en lovgivende forsamling med delta­ gelse fra den moderate opposisjon i 1978 — var mest av kosmetisk natur. De virkelige politiske utfordrere — som Aquino — forble i fengsel, ofte under forhold som fikk bl. a. Amnesty International til å komme med kraftig for­ dømmelse av Marcos-styret. Forsøk på å løse problemene med den muhammedanske separatistbevegelsen i sør ved Libyas hjelp førte ikke fram; en folkeavstemning på Mindanao gav stort flertall for fortsatt styre fra Manila, noe som den militante muslimske MNLF ikke godtok. I nord fortsatte den maoistorienterte kommunistiske geriljabevegelsen sin virksomhet. Den var ingen direkte trussel mot Marcos makt, men ikke desto mindre trakk striden både ressurser og oppmerksomhet vekk fra de sentrale økono­ miske problemene. Det politiske presset på Marcos både hjemme og fra utlandet påvirket ham tidlig i 1981 til å oppheve unntakstilstanden og utskrive presidentvalg. Det hadde han ikke noen store problemer med å vinne med de spillets regler som han selv fastsatte og med den sterke utgangsposisjonen som 16 års diktatorisk styre hadde gitt ham, men fem år senere var spillet slutt.

Indonesia Filippinerne ble relativt snart etter den amerikanske koloniseringen i prinsippet lovet full selvstendighet, selv om det, som vi har sett, skulle gå 30 år mellom første løfte og den endelige gjennomføringen. Den fremsynte politikk som amerikanerne la opp til for sin koloni hadde ikke noe sidestykke hos de andre kolonimaktene som styrte lenger vest i den malayiske verden. Japanerne forsøkte etter sin okkupasjon av de nederlandske koloniområdene i 1942 å få et samarbeid med befolkningen på basis av anti-nederlandske og anti-vestlige holdninger, og noen fikk de med seg. De slapp Achmed Sukarno og Mohammed Hatta ut av fengsel og fikk dem til å danne et rådgivende

DEN MALAYISKE VERDEN

611

Lederne for den indonesiske frihetsbevegelse, Achmed Sukarno (til venstre) og Mohammed Hatta ved feiringen av Indonesias selvsten­ dighet hosten 1945. De samarbeidet i mange år og Hatta ble visepre­ sident da Sukarno ble president. Men i 1956 brøt Hatta med sin kampfelle i protest mot Sukarnos kommunistiske innstilling.

organ for okkupasjonsmakten. De definerte sin oppgave som en forberedelse av overgangen til selvstyre når krigen var over, mens de samtidig i all hemmelighet ledet mot­ standen mot okkupasjonsstyret. Høsten 1944, da det be­ gynte å se svart ut for japanernes drømmer om å opprett­ holde sitt storrike, tikk de indonesiske nasjonalistene løfte om snarlig uavhengighet. Et snaut år senere — og to dager etter den japanske kapitulasjonen — ble Indonesias for­ ente stater proklamert som selvstendig stat av Sukarno.

612

ASEAN-LANDENE

Nederlenderne, som ikke hadde den minste tanke på å oppgi sin koloni, var i første omgang ikke i stand til selv å ta imot japanernes kapitulasjon, og de bad britene hjelpe seg. Britene og reaktiviserte nederlandske soldater som hadde sittet i japansk fangenskap, møtte intens mot­ stand, og dette førte til at nederlenderne i november 1946 meget motvillig gikk med på å danne en nederlandskindonesisk forbundsstat. Men tolkningen av avtalen var så forskjellig at alle forsøk på et samarbeid brøt sammen. I juli 1947 kom det til full krig mellom nederlandske styr­ ker og nasjonaliststyrkene, og krigen ble først stanset ved FNs hjelp et halv år senere. I de nye forhandlingene som kom i stand, forlangte nederlenderne i realiteten tilbake­ levering av republikken, noe de indonesiske nasjonalistene selvsagt avslo. Nederlenderne, som hadde hatt stor frem­ gang i krigen mot nasjonalistene, opprettet vasallstater i samarbeid med lokale fyrster rundt om i øyriket og etab­ lerte en blokade av republikken. De følte seg trygge på at de ville få det som de ville, spesielt etter at de hadde tatt til fange hele den republikanske regjeringen. Men da hadde de ikke regnet med verdensopinionen. I FN kom det voldsomme protester mot nederlendernes overgrep mot de indonesiske lederne, men det som nok ble avgjø­ rende for indoneserne var USAs trussel om å kutte ut Marshallhjelpen til Nederland og gripe «fysisk» inn for å løse konflikten. Nederlenderne bøyde av og begynte å trekke ut sine styrker, etter å ha overdratt den endelige suverniteten over Ostindia til Den indonesiske republik­ ken, som ble offisielt proklamert 27. desember 1949. Nederlenderne fikk imidlertid beholde den vestlige delen av Ny Guinea, Vest-Irian, til 1963. Selv om nederlenderne hadde styrt hele det enorme området som nå var blitt Indonesia som en enhet, be­ tydde ikke det at alle som bodde innenfor grensene, følte seg som én nasjon. En av de vanskeligste utfordringene som møtte den nye republikken, var å holde riket sam­ men. Molukkene hadde allerede erklært seg som egen republikk, og mange andre separatistbevegelser var også i full sving. Først i 1955 ble Molukkene underkastet sen­

DEN MALAYISKE VERDEN

613

tralregjeringen; mange molukkere, som følte at nederlen­ derne hadde sviktet dem grovt etter først å ha lovet dem selvstendighet, flyktet til Nederland og har derfra fortsatt sin ganske håpløse kamp i eksil for et selvstendig Molukkene. Men også andre steder ble Djakartas overherre­ dømme utfordret. I 1956 erklærte en gruppe offiserer sen­ trale og nordlige deler av Sumatra for uavhengige, og nes­ ten samtidig kom det meldinger om forskjellige opprør i provinsene i øst, Celebes, Halmahera og De små Sundaøyer med bl. a. Bali. Etter hvert klarte sentralregjeringen å gjenopprette sin kontroll, men det kostet mye, og sepa­ ratistiske stemninger synes fortsatt å ligge like under over­ flaten mange steder i det vidstrakte øyriket. For på tross av et islamsk religionsfellesskap for den langt overveiende del av befolkningen og mye felles i den malayiske kultur­ bakgrunn, har landet likevel til dels meget store regionale forskjeller. Indonesias dominerende politiske skikkelse de første 15 årene var uten sammenligning Sukarno. Han ble republik­ kens første president og fikk etter hvert en slags halvgudposisjon i folket. Fram til 1957 ble landet styrt under et system med parlamentarisk demokrati som ikke fungerte særlig bra. Det skyldtes dels mangelen på politisk erfaring hos mange av dem som nå engasjerte seg i styre og stell, dels at ingen av de mange partier hver for seg eller i kom­ binasjon med andre, oppnådde tilstrekkelig flertall til å kunne styre effektivt. Det var fortsatt store motsetninger i mange spørsmål, som f. eks. når det gjaldt religionens plass og — ikke minst — om integreringen av de væpnede styrker i samfunnet. Med utgangspunkt i sin rolle under frigjøringskampen var hæren blitt et separat maktsentrum i den nye republikken, og det fortsatte den å være både i de første årene og senere. I 1957 ble det parlamentariske demokrati erstattet med «ledet demokrati» der en utpekt nasjonalforsamling kom i stedet for en folkevalgt og der Sukarno — som var arki­ tekt for det hele — ble nøkkelmannen i en sentralregjering med økt makt. Hovedmålene var å styrke den nasjonale enhet etter alle de separatistiske utfordringene, å fravriste

614

ASEAN-LANDENE

Nederland kontrollen over Vest-Irian, og å sikre befolk­ ningen mat og klær. Den siste og viktigste oppgaven i det fattige og sultende Indonesia var den som ledelsen viet minst oppmerksomhet, mens store krefter ble satt inn på å nedkjempe separatistbevegelsene og innlemme Vest-Irian i Indonesia. Da det lyktes — ved FNs bistand i 1963 — var det allerede dukket opp et nytt utenrikspolitisk problem, nemlig britenes planer om å slå sammen Malaya i vest med de britisk-kontrollerte områdene på Nord-Borneo til en statsdannelse — Malaysia. Dette kom fullstendig på tverke for Sukarnos drøm om et malayisk storrike fra Malaya i vest til Filippinene i øst, et såkalt Maphilindo. Etter å ha forsøkt å forhindre nydannelsen ved politiske midler, gikk Indonesia til militære aksjoner for å nå sitt mål — den såkalte Konfrontasi-politikken. Den uerklærte krigen mot Malaysia foregikk stort sett langs grensene mot Sabah og Sarawak på Nord-Borneo. Dessuten ble britisk eien­ dom i selve Indonesia angrepet. Med sitt magnetiske grep på befolkningen hadde Sukarno små problemer med å få folk med på disse utenrikspolitiske utspillene, som bl. a. innebar brudd med FN i 1965 og et meget nært forhold til det kommuniststyrte Kina. Stor vekt ble lagt på nasjonal enhet ikke bare i geografisk, men også politisk og sosial forstand. Han skapte begrepet Nasakom, et samlebegrep for nasjonalisme, religion og kommunisme. Kommunist­ partiet ble ved siden av hæren den viktigste maktfaktoren i landet, og Sukarno klarte — så lenge det varte — på en dyktig måte å spille de to ut mot hverandre og selv domi­ nere kraftfeltet mellom dem. En utenrikspolitikk med en høy anti-vestlig profil og et kommunistparti hjemme som var meget synlig i terrenget gav inntrykk av at Indonesia var en ny sosialistisk/kommunistisk stat i utvikling. Men det var lite i den indonesiske samfunnsutviklingen som egentlig pekte i den retning. Kommunistene hadde riktignok noen få medlemmer i re­ gjeringen og fikk etter hvert større innflytelse over presi­ dent Sukarno. Hans politikk var likevel ikke et resultat av noen sosialistisk overbevisning, men av sterk nasjona­ lisme. Den økende oppslutning i befolkningen for kom-

DEN MALAYISKE VERDEN

615

President Sukarno (til høyre) i samtale med Kypros’ statsoverhode, erkebiskop Makarios, på en konferanse i Kairo i oktober 1964. Mellom dem sees Etiopias keiser, Haile Selassie. Våren 1967 ble Sukarno fjernet ved et kupp, og tre år senere døde han.

munistene ble mer enn oppveid av hæren — lenge etablert som den viktigste maktfaktor i det indonesiske samfunnet. Den voktet på Sukarno og kommunistene, rede til å gripe inn hvis de gikk for langt. Og det gjorde de høsten 1965. Påskuddet var et kuppforsøk fra noen militærenheter den 30. september. Etter hærens oppfatning — som senere er blitt offisiell historie — var det kommunistpartiet som stod bak forsøket. Den egentlige sammenheng er fortsatt uklar, men det konkrete resultat var at de militære satte i gang en klappjakt på kommunister og andre venstreelementer som raskt utviklet seg til å bli den største massakre i sørøst-asiatisk historie. Flere hundre tusen mennesker ble drept og andre hundre tusener ble kastet i fengsel. Først nærmere 15 år senere ble de siste av dem satt fri, etter at ti tusener i årevis hadde sittet innesperret uten lov og dom. Indonesia oppgav selv at 31 555 mennesker ble fengslet, men Amnesty International anslo i 1977 tallet til 50 000, kanskje 100 000.

616

ASEAN-LANDENE

General Suharto, Indonesias president fra mars 1968. Da han over­ tok makten som 46-åring, hadde Sukarno innehatt presidentembetet i 22 år. Suharto ble gjenvalgt både i 1973 og 1978.

De politiske konsekvenser av kuppforsøket — Gestapu som det vanligvis blir benevnt — var etableringen av et militærdiktatur og president Sukarnos fall. Under kupp­ forsøket var en rekke av hærens ledende generaler blitt myrdet, og det var en relativt ukjent general ved navn Suharto som kom til å stå fram som Indonesias nye sterke mann. I mars 1968 skiftet han generalverdigheten med presidentverdigheten, og styret fikk et mer sivilt preg, selv om det var generaler som innehadde alle de viktige stillinger og hæren fortsatt var kilden til all makt. Suhartos «Nye orden» arvet imidlertid de fleste av Sukarnos prob­ lemer på det økonomiske og sosiale område, selv om uten­

DEN MALAYISKE VERDEN

617

rikspolitikken ble justert i retning av mer pro-vestlige holdninger og Konfrontasi-politikken ble avviklet. I den økonomiske politikk ble det igjen åpnet for samarbeid med de vestlige industrinasjoner og Japan; Indonesia fikk etter hvert omfattende økonomisk bistand, og mye ble gjort for å skaffe utenlandske investeringer til landet. Likevel gikk det dårlig med Indonesias økonomi. Spesielt fikk bøndene det meget vanskelig etter hvert som femårs­ planen som ble innledet i 1969, viste seg umulig å gjen­ nomføre. I industri og handel gikk det også dårlig, samtidig som den vestlige og japanske innflytelse i Indonesias økonomi stadig økte. Fra og med 1974 opplevde Indonesia — som er blant Asias største oljeprodusenter — imidlertid en betydelig bedring i sin handelsbalanse med utlandet som følge av de økende oljeinntekter. De hadde likevel bare marginal betydning for befolkningens levestandard. Misnøyen med Suhartos «Nye orden» spredte seg stadig videre, blant annet som følge av storstilt korrupsjon innenfor den militærdominerte regjeringen og statsad­ ministrasjonen. Det ble tydelig illustrert da det indone­ siske statsoljeselskapet Pertamina nesten brøt sammen etter avsløringene av direktøren, general Ibnu Sutowos, høyst tvilsomme økonomiske disposisjoner. De første alminnelige valg ble holdt i 1971, og det poli­ tiske partiet som regjeringen hadde bygd opp — Sekber Gol kar — vant en klar seier. Sammen med plasser som grunnloven reserverte for de militære styrker, fikk regje­ ringen således et solid flertall bak seg, og tidlig i 1972 ble Suharto gjenvalgt som president. Forsøk på å gi regjerin­ gen og administrasjonen et mer sivilt preg lyktes imid­ lertid dårlig, og det var fortsatt de militære som kom til å dominere både på høyere og lavere nivåer i samfunnet. Sekber Golkar vant en ny overlegen valgseier i 1977, men på det tidspunkt hadde det i mange kretser, først og fremst på universitetene, innen den muhammedanske ledelsen og blant en gruppe offiserer, utviklet seg så stor misnøye med Suhartos ledelse og den offentlige korrupsjon at det hele eksploderte i omfattende studentdemonstrasjoner. De ble slått ned, det ble innført strengere sensur og kontroll med

618

ASEAN-LANDENE

pressen, og Suharto, som var gjenvalgt som president i 1978 for en ny periode, styrket hærens rolle innen regje­ ringen. Ved inngangen til 1980-årene hadde den såkalte «Nye orden» etter hvert utviklet så mange sjenerende trekk at mange mente at tiden for et system- og lederskifte nærmet seg. På tross av nye og stadig sterkere anklager mot Suharto-styret både for udugelighet og korrupsjon, anklager som også begynte å ramme hans nærmeste familie, satt han tilsynelatende like fast i sadelen, uten å gi tegn til at endringer var i gjære. Indonesia, verdens femte folkerikeste land med over 150 millioner innbyggere, store naturressurser og større geografisk utstrekning enn de aller fleste land, har spilt en mindre rolle både i regional og internasjonal politikk enn en kanskje skulle regnet med, spesielt etter Sukarnos fall. Det har åpenbart sammenheng med ønsket om å holde en lav nøytralistisk profil. Det har likevel ikke kunnet endre på det faktum at Indonesia, etter bruddet med Kina i 1965-66, har hatt en pro-vestlig holdning i de fleste spørs­ mål. Men Indonesia har til tider også kommet under sterk kritikk fra vestlig hold, ikke minst på grunn av sin be­ handling av de over hundre tusen politiske fangene som ble holdt innesperret i nærmere femten år etter Gestapu. Et annet stridsspørsmål var Øst-Timor, som kort etter at kolonimakten Portugal trakk seg ut i 1975, ble besatt av indonesiske styrker. Frigjøringsbevegelsen der, Fretilin, ble brutalt nedkjempet, til tross for protester fra nabolan­ dene og en rekke andre land — og på tross av gjentatte resolusjoner vedtatt i FN med krav om indonesisk til­ baketrekning. I 1977-78 nedkjempet indonesiske styrker et opprør i Vest-Irian (Irian Jaya) der det ble krevd foren­ ing med Papua Ny Guinea, som nettopp hadde fått sin fulle selvstendighet. Tretti år etter å ha fått full og interna­ sjonalt anerkjent selvstendighet hang således et' av ver­ dens mest vidstrakte, og i mange henseender minst homo­ gene, samfunn fortsatt sammen uten virkelig truende tegn til separatistiske utbrudd. Men hverken økonomiske og sosiale forhold eller den indrepolitiske situasjon gav noe utvetydig håp om fremtidig stabilitet.

DEN MALAYISKE VERDEN

619

Malaysia og Singapore Den balanse som britene hadde skapt i forholdet mel­ lom de tre folkegruppene malayene, kineserne og inderne på Malaya-halvøya kom sterkt i ulage som følge av den japanske okkupasjonen i årene 1942-45. Mens de førte et hardt og brutalt regime overfor kineserne, og i særdeleshet i Singapore der minst 50 000 kinesere mistet livet i løpet av okkupasjonen, forsøkte japanerne å oppmuntre malayisk nasjonalisme. Malayenes vilje til i noen grad å samarbeide med okkupasjonsmakten førte til at kineserne reiste seg i motstand, anført av De malayiske folks anti-japanske hær, (MPAJA). Ved sin effektive geriljakrigføring skapte den store problemer for japanerne. Da britene kom tilbake igjen etter Japans kapitulasjon i 1945, var således ikke bare den delikate balansen mellom folkegruppene blitt alvorlig forstyrret, men britenes «mandat» til å styre var også blitt sterkt svekket, som følge av at de ikke hadde klart å forsvare området mot den japanske invasjonen. MPAJA forlangte, som man kunne vente, politisk gevinst for sin innsats mot japanerne under krigen. Men dette ville malayene under ingen omstendigheter akseptere, tatt i betraktning den kinesiske dominansen over organisasjo­ nen og den vel utstyrte geriljahæren. Britene var nødt til å gå mellom de to folkegruppene den første tiden etter at japanerne var slått, samtidig som de forsøkte å gjenopp­ rette en ny politisk balanse på basis av de eksisterende forhold. Et forslag om en malayisk union der alle raser skulle være likestilt under en sentral britisk myndighet, møtte så stor motstand fra malayisk hold at den måtte skrinlegges. Resultatet ble i stedet dannelsen av Den ma­ layiske føderasjon, som var mer desentralisert og der de malayiske fyrstene fikk beholde mesteparten av sin tidli­ gere makt. For å få dette presset igjennom hadde malayene dannet sin politiske organisasjon, Den forente malayiske nasjonale organisasjon (UMNO), som deretter kom til å bli malayenes dominerende politiske parti. Kineserne på sin side reagerte med væpnet motstand, etter på det kraf­ tigste, men uten hell, å ha motsatt seg føderasjonsideen.

620

ASEAN-LANDENE

En generalstreik i Singapore spredte seg til fastlandet og førte til at det i juni 1948 ble erklært unntakstilstand. Geriljahæren MRLA, med rundt 10 000 soldater, som for 95% vedkommende var kinesere, kjempet fra baser dypt inne i den malayiske jungelen, med sympati og støtte fra en stor del av den kinesiske sivilbefolkningen. Med over 100 000 soldater rekruttert også fra andre samveldenasjoner og gjennom tvangsforflytting av en halv million bønder fra jungelen der de virket som støtter for MRLA, lyktes det britene etter hvert å få et overtak, samtidig som de fikk i stand et samarbeid mellom UMNO og det fnoderate Malayiske kinesiske forbund (MCA) i det såkalte Alliansepartiet. Partiet vant en klar seier ved de første valgene i 1955. Et tilbud til de kinesiske kommunistene, som stod bak MRLA om amnesti og forhandlinger, ble akseptert, men kommunistlederen Chin Peng stilte større krav enn allianseledelsen under Tungku Abdul Rahman var villig til å akseptere, og dermed brøt forhandlingene sam­ men i februar 1956. Geriljakrigen fortsatte ennå i fire år, men i 1960 var MRLA-geriljaen presset så langt inn i util­ gjengelige områder opp mot den thailandske grense og så desimert at unntakstilstanden kunne oppheves, selv om MRLA fortsatt sporadisk gjennomførte mindre aksjoner. Etter valgene i 1955 gikk det raskt med etableringen av en selvstendig stat, som ble proklamert 31. august 1957, i form av et malayisk statssamband mellom 11 delstater. Den nye staten ble medlem av det britiske samveldet og opprettholdt nære politiske, økonomiske og militære for­ bindelser med sin tidligere koloniherre. Singapore ble stående utenfor, først og fremst fordi de malayiske ledere fryktet at det store kinesiske flertallet der ville velte den fine balansen mellom rasene i Malaya, og fordi de var redde for de mer radikale politiske tendensene i et for øvrig politisk ustabilt Singapore. Etter at den kommunis­ tiske geriljaen i Malaya var nedkjempet, ble også Singa­ pore mer politisk stabil, og det kom i gang forhandlinger som til slutt førte til indre selvstyre i 1959. Det ledende politiske parti ble Folkets aksjonsparti (PAP) anført av den politisk meget begavede Cambridge-utdannede advo-

DEN MALAYISKE VERDEN

621

Tungku Abdul Rahman taler utenfor parlamentsbygningen i Kuala Lumpur. Rahman var Malaysias statsminister fra 1963 til 1970.

katen Lee Kuan Yew, som siden fullstendig har domi­ nert det politiske bildet. Partiet regner seg selv for å være sosialistisk, men er samtidig intenst anti-kommunistisk og har gjennom spesielle lover hindret alle mer ytterliggående politiske grupper i enhver utfoldelse. Mange både i Malaya og Singapore mente imidlertid at det var unaturlig å utelukke Singapore fra Den malayiske føderasjon, både på grunn av de politiske forhold og fordi økonomien på begge sider av det smale stredet som skiller dem ad, var så sammenfiltret. I Malaya fryktet man kine­ sernes rasemessige dominans hvis Singapore ble inn­ lemmet i den malayiske statsdannelsen. For å finne en løsning på problemet unnfanget man ideen om et «StorMalaya» med Malaya. Singapore og de nord-borneiske britiske koloniene Sabah, Brunei og Sarawak. Det ville skape en akseptabel rasemessig balanse for malayene, selv om det også i de nye statene var ikke ubetydelige kine­ siske minoritetsgrupper. Britene fant at dette gav dem en gunstig anledning til å avvikle sine tre kolonier, og etter at bl. a. FN hadde vært med på å kartlegge holdningen i

622

ASEAN-LANDENE

Lee Kuan Yew (til høyre) blir møtt av president Julius Nyerere under et offisielt besøk i Tanzania.

de nord-borneiske stater, ble statssambandet Malaysia etablert den 31. august 1963, men uten Brunei, som valgte å stå utenfor. Med sterk opposisjon til Malaysia-ideen fra Filippinene, som selv gjorde krav på Sabah, og fra Indonesia, som fikk støtte fra Folkerepublikken Kina, fikk Malaysia en trang fødsel. Indonesias Konfrontasi-politikk (se side 614) ble riktignok kortvarig, men ble ikke innstilt før Singapore allerede i august 1965 var blitt tvunget til å trekke seg ut av Malaysia. Grunnen var den vedvarende malayiske frykt for kinesisk rasemessig og økonomisk dominans, med utgangspunkt i Singapore. For Singapore — og for Lee Kuan Yew personlig — var utkastelsen et sjokk. Men sjokket gav seg raskt etter hvert som Singapore politisk

DEN MALAYISKE VERDEN

623

ble mer og mer stabilt og økonomisk stadig sterkere, under PAPs fullstendige dominans. Etter bruddet med Singapore gikk også Malaysia inn i en politisk sett rolig periode med tilfredsstillende økono­ misk vekst. I forbindelse med valgene i 1969 kom det riktignok til alvorlige sammenstøt mellom kinesere og malayer som førte til at grunnloven ble opphevet i ett år, men senere har det vært opprettholdt en slags balanse basert på malayisk dominans i det politiske liv og kinesisk i det økonomiske. Det langsiktige mål er imidlertid — innen 1990 — å bringe det store flertall av malayere, som fortsatt står langt tilbake for kineserne økonomisk og utdannelsesmessig, fram til å eie 30% av hele nasjonens rik­ dom. Men det er liten grunn til å tro at målet blir nådd tatt i betraktning at malayene fortsatt står så svakt. Det ser imidlertid ut til at det innenfor storalliansen mellom de viktigste malayiske partiene og det moderate kinesiske partiet MCA eksisterer så stor grad av samarbeid og sam­ stemmighet at det er liten grunn til å regne med noen alvorlig forandring av samfunnet, forutsatt at situasjonen ikke endres av ytre faktorer. Ved inngangen til 1980-årene var det utvilsomt mang­ lende regional stabilitet på grunn av utviklingen i Indo­ kina som bekymret lederne i Malaysia, Singapore og de øvrige ASEAN-statene mest. Malaysia, som var drivkraften i arbeidet for en internasjonal nøytralisering av SørøstAsia fikk, sammen med Thailand, mer enn de andre føle konsekvensene av den fortsatte krigføringen i Indokina, først og fremst i form av store flyktningstrømmer som med båt og på andre måter landet på deres territorium. Den vietnamesiske invasjonen av Kampuchea i 1978 og de påfølgende grensekonfliktene med Thailand sveiset ASEAN-landene nærmere sammen enn noen gang tidli­ gere. Selv om ASEAN formelt sett er en økonomisk-sosial og kulturell samarbeidsorganisasjon, har organisasjonens økende politiske betydning vært illustrert ved stadige konsultasjoner på topp-plan mellom ledende politikere og koordinering av politiske utspill både om Vietnam-konflikten, forholdet til det stadig mer vennligsinnede Kina

624

ASEAN-LANDENE

(som alle utenom Indonesia og Singapore hadde opprettet diplomatisk forbindelse med) og holdninger i FN. ASEAN, med tyngdepunkt i det insulære Sørøst-Asia, kom — med sine vestorienterte liberal-konservative politiske hold­ ninger og ideologier og med økonomiske systemer basert på kapitalistiske metoder — i større og større grad til å stå i et motsetningsforhold til de Sovjet-allierte landene i Indokina, med deres basis i sosialistisk-kommunistisk ideologi.