Imperiet 8203200214 [PDF]

Zitiervorschau

Ryszard Kapuscinski

IMPERIET Oversatt av Ole Michael Selberg

Nasjonalbiblioteket Depotbibiioteket

Aschehoug

Ryszard Kapuscinski Fotballkrigen, 1992

Om transkripsjonen I transkripsjonen fra kyrillisk skjelnes det i oversettelsen mellom ustemt s og sj (som i norsk sjø), og stemt z og zj (som i fransk Jean). I stedet for 'Bresjnev', 'Solsjenitsyn', Sabajkalsk' o.l. (som er de skrivemåtene Norsk språkråd anbefaler) finner man altså Brezjnev', Solzjenitsyn', Zabajkalsk'o.1.

Oversetteren

Originalens tittel: Imperium © 1993 Ryszard Kapuscinski Norsk utgave © 1994 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo Satt med 11/13 pkt Times Papir: 100 gr Munken Print 1,5, miljøvennlig bokpapir Printed in Norway Engers Boktrykkeri A/S, Otta 1994 r

'j

,?

ISBN 82-03-20021-4

INNHOLD Forord

9

..........................................................................................

I. De første møtene (1939-1967) Pinsk, 39 Den transsibirske, 58..................................................................... Sydpå, 67 ......................................................................................

II. I fugleperspektiv (1989-1991) Det tredje Roma ................................................................... Helligdommen og palasset ........................................................ Vi ser, vi gråter............................................................................. Mennesket på asfaltfjellet............................................................ På flukt fra seg selv..................................................................... Vorkuta, kuldedød i stekhete .................................................... I morgen gjør basjkirene opprør ............................................... Russisk mysterium ..................................................................... A hoppe over vanndammer........................................................ Kolyma, tåke og atter tåke ........................................................ Kreml: trollfjellet......................................................................... Fellen ........................................................................................... Sentral-Asia, havets endelikt .................................................... Småbyen Drohobycz’ Pomona.................................................... Tilbake til fødebyen..................................................................... o

III. Det fortsetter (1992-1993) Det fortsetter..........................................................................

265

13 26 41

79 89 101 111 120 129 147 154 162 171 191 201 221 230 254

- eller at det er undere; og alt dette utgjør tilsammen bildet av - Imperiet

Andrej Belyj

Russland har sett meget i løpet av sin tusenårige historie. Bare én ting har Russland ikke sett gjennom disse tusen år - frihet.

Vasilij Grossman

Nåtiden er noe som knytter oss sammen. Fremtiden skaper vi oss i fantasien. Bare fortiden er ren virke­ lighet.

Simone Weil

I Russland må hele kunstnerens energi rette seg mot å vise to krefter: menneskene og naturen. På den ene side: fysisk svakhet, nervøsitet, tidlig puber­ tet, lidenskapelig tørst etter liv og sannhet, drøm­ mer om en virksomhet like utstrakt som steppen, rastløs analysering, utilstrekkelige kunnskaper paret med høy tankeflukt; på den annen side: grenseløse vidder, et barskt klima, et grått, barskt folk med dets tunge, dystre historie, tataråket, embetsmannsveldet, armod, uvitenhet, hovedstedenes fuktige klima, den slaviske apati osv. Det russiske liv denger løs på det russiske menneske så det ikke klarer å summe seg, denger løs som en tusen pud tung stokk. Anton Tsjekhov

Hovedinntrykket vi satt igjen med etter å ha betraktet situasjonen i Russland, er bildet av et enormt, red­ ningsløst sammenbrudd. Aldri før i verdenshistorien har det forekommet et så gigantisk débåcle. H. G. Wells, 1920

Sovjetunionens eventyr er menneskehetens betyde­ ligste erfaring og viktigste oppgave. Edgar Morin

Russland utspydde den vederstyggelighet det ble foret med. Fjodor Dostojevskij

Systemet som styrer oss, er en kombinasjon av gamle partipamper, finanshaier, falske demokrater og KGB. Dette kan jeg ikke kalle demokrati - det er en vem­ melig krysning, som savner motstykke i historien, og som vil utvikle seg i uvisst hvilken retning ... [men] dersom denne alliansen seirer, kommer de til å utbytte oss, ikke i 70, men i 170 år fremover. Aleksander Solzjenitsyn, 1992

Noe har klarnet der, men en del er fremdeles uklart. Vladimir Vojnovitsj

Denne boken består av tre deler: Del I heter «De første møter (1939-1967)» og er en beretning om mine tidligere opphold i Imperiet. Jeg forteller om sovjethærens innmarsj i min hjemby i Polesie (i dag i Hviterussland), om en reise gjennom et nedsnødd og folketomt Sibir og om en ferd til Transkaukasus og til republikkene i Sentral-Asia, dvs. til områder i den forhenværende Sovjetunionen som var fulle av eksotikk og konflikter og av en eiendommelig følelses- og affektladet atmosfære. Del II heter «I fugleperspektiv (1989-1991)» og redegjør for flere lengre streiftog som jeg foretok gjennom Imperiets vidstrakte territori­ um i nedgangens og den endelige oppløsningens år (‘endelig’ iallfall hva angår den form som Imperiet hadde eksistert i frem til 1991). På disse turene, som jeg la ut på alene, unngikk jeg offisielle institusjoner og reiseopplegg. Min vei førte fra Brest (på grensen mellom Polen og den forhenværende Sovjetunionen) til Magadan ved Stillehavet, og fra Vorkuta nordfar polarsirkelen til Termez(på grensen til Afghanistan). Del III heter «Fortsettelsen (1992-1993)» og er en samling betrakt­ ninger, refleksjoner og notater som er vokst frem av mine reiser, mine samtaler og min lesning. Boken er skrevet polyfont, hvilket vil si at det opptrer personer, steder og emner som dukker opp flere ganger til forskjellige tider og i forskjellige konteksten Men tross det polyfone prinsipp munner ikke det hele ut i en høyere, endelig syntese. Tvert om: helheten går i oppløsning ogfallerfra hverandre, av den simple grunn at mens boken ble skrevet, falt dens viktigste emne og gjenstand, stormakten Sovjet, fra hverandre. 1 dens sted oppstår nye stater, deriblant Russland: et enormt land, bebodd av et folk som i århundrer har vært besjelet av og forenet i den imperiale ambisjon . Denne boken er hverken Russlands eller den forhenværende Sov­ jetunionens historie, like lite som den er historien om kommunismens fremvekst og fall i denne staten eller en hendig oppslagsbok om Im­ periet. 9

Den er en personlig beretning om de reiser jeg har foretatt innenfor dette kjempemessige landet (eller rettere sagt: denne kjempemessige verdensdelen), til steder som tid, krefter og muligheter tillot meg å nå.

De første møtene (1939-1967)

Pihsk, 39

Mitt første møte med Imperiet fant sted ved broen som knyttet småbyen Pirisk til verden i syd. Det er sist i september 1939. Overalt er det krig. Landsbyer står i brann, mennesker gjemmer seg for bombeangrepene i grøfter og skogholt, kryper i skjul der det faller seg. I veien foran oss ligger det drepte hester. Hvis dere vil videre, råder en eller annen oss, må dere dra dem til side. Så mye heft og slit: døde hester er veldig tunge. Skarer av mennesker på flukt, i skyer av støv i panikk. Hva skal de med så mange bylter, så mange kofferter? Med så mange kaffekjeler og kasseroller? Hvorfor banner de slik? Hvorfor spør de ustanselig om noe? Alle er på vei til et eller annet sted, gående, kjørende, løpende - uvisst hvorhen. Men mamma vet hvorhen, Mamma leier søsteren min og meg i hånden, og slik trasker vi, tre i bredden, mot Pirisk, mot leiligheten vår i Wesola-gaten. Krigen har overrasket oss i nærheten av Rejowice, på ferie hos onkel, så nå må vi se å forte oss hjem. Tutti a casa! Men da vi etter flere dagers vandring nærmer oss Pirisk, da vi langt bortefra alt skimter husene i byen, træme i den vakre parken og kirketårnene, dukker det plutselig opp gaster på veien ved broen. Gastene har lange geværer med skarpe, spisse bajonetter, og røde stjerner på de runde luene . For noen dager siden er de kommet hit til vanns helt fra Svartehavet, og har senket kanonbåtene våre og drept gastene våre, og nå vil de ikke la oss slippe inn i byen. De holder oss tilbake, stå stille! brøler de og sikter på oss med geværene. Mamma, og også de andre kvinnene og barna - for de har alt samlet en hel flokk av oss - gråter og bønnfaller om barmhjertighet. Be dem forbarme seg, trygler mødrene oss, fra seg av skrekk, men hva mer kan vel vi barn gjøre - vi ligger jo forlengst på kne i veien og strekker hulkende armene i været. Skrål og gråt, geværer og bajonetter, de arge fjesene til svette og sinte marinegaster, et slags raseri, en slags uhygge hinsides hva vi kan

13

fatte, alt dette finnes ved broen over Pina, i denne verden som jeg trer inn i, syv år gammel.

På skolen lærer vi fra første dag av det russiske alfabetet. Vi begynner med bokstaven ‘s’. Med ‘s’, hvorfor det? spør noen langt bak i klassen. Det burde jo være ‘a’! Kjære barn, sier læreren (som er polakk) med plaget stemme, se på permen på læreboken vår. Hva er den første bokstaven der? ‘S’! Petrus, som er hviterusser, kan lese hele tittelen: Stalin Voprosy leninizma (Problemer i leninismen). Det er den eneste boken vi har å lære russisk fra, det eneste eksemplaret av denne boken. På den stive permen, som er trukket med grått linstoff, lyser store, gylne bokstaver. «Da ka-me-rat Le-nin gikk fra oss, bød han oss» staver Wladzio på første pult spakferdig og forknytt. Det er best ikke å spørre hvem Lenin var. Alle mødrene har forlengst rukket å innprente oss at vi ikke skal spørre om noe. Advarselen var forøvrig overflødig. Jeg kan ikke definere det, jeg kan ikke si hva det skyldtes, men i luften lå det noe så angstfylt, noe så anspent og tungt, at byen, der vi før hadde tumlet oss i vill og lystig løssluppenhet, plutselig kjentes som et lumskt og livsfarlig minefelt. Vi torde ikke engang puste dypt inn, av frykt for å utløse en eksplosjon. Alle barna skal inn i Pionerforbundet! En dag kjører det en bil inn på skolegården, og menn i himmelblå uniformer stiger ut. Noen sier at de er fra NKVD. Hva NKVD er for noe, står ikke helt klart for oss, men ett er sikkert: når de voksne nevner dette navnet, senker de stemmen til hvisking. NKVD må være det viktigste som fins, for uniformene deres er elegante og nye, som rett fra skredderen. De militære går i loslitte klær, og istedenfor ryggsekker har de slunkne lerretssekker, som er bundet igjen med en taustump, og støvlene deres ser ut som de aldri er blitt pusset. Men kommer det en fra NKVD gående, lyser og laver det blått av ham på lang lei. Mennene fra NKVD hadde med hvite skjorter og røde skjerf til oss. På store høytidsdager, sa læreren med skremt og nedtrykt stemme, skal hver eneste elev møte frem i en sånn skjorte og sånt skjerf. De hadde også med seg en eske merker, som de fordelte blant oss. På hvert merke var det bilde av en mann. Noen av mennene hadde bart, andre ikke. En hadde helskjegg, og to manglet hår. En av NKVD-mennene gikk fra pult til pult og delte ut merkene. Kjære barn, sa læreren med en stemme som minnet om hult tre, dette er våre ledere. Lederne var

14

ni i alt. De het: Andrejev, Vorosjilov, Zjdanov, Kaganovitsj, Kalinin, Mikojan, Molotov, Khrusjtsjov. Den niende lederen var Stalin. Merket med hans portrett var dobbelt så stort som de andre. Men det var forståelig. En mann som hadde skrevet en så diger bok som «Voprosy leninizma» (som vi lærte å lese av), fortjente et større merke enn de andre. Merkene ble festet med en nål, på venstre side, der de voksne bærer medaljer. Men snart oppstod det et problem - det ble knapphet på merker. Idealet, ja så å si ens plikt, var å bære alle lederne, med det store Stalin-merket øverst, som kronen på samlingen. Dette var også hva NKVD-folkene hadde anbefalt: dere skal gå med alle sammen! Men nå viste det seg at én hadde Zjdanov, men manglet Mikojan, mens en annen hadde to Kaganovitsjer og ingen Molotov. Janek kom en dag med hele fire Khrusjtsjover, som han byttet til seg én Stalin for (han var blitt frastjålet sin egen). En sann krøsus blant oss var Petrus han hadde tre Staliner. Han tok dem opp av lommen, viste dem frem, brisket seg. En gang trakk Chaim fra nabopulten meg til side. Han ville bytte to Andrejever i én Mikojan, men jeg fortalte ham at Andrejev stod lavt i kurs (det stemte også, for ingen kunne bli klok på hvem denne Andrejev var), og avslo. Dagen etter tok Chaim meg til side igjen. Han halte en Vorosjilov opp av lommen. Jeg for sammen. Vorosjilov var min drøm! Han gikk i uniform, derfor smakte han av krig, og krigen hadde jeg alt vært borti, så derfor stod han meg nær. Jeg gav ham Zjdanov og Kaganovitsj i bytte, og Mikojan attpå. Vorosjilov gikk i det hele tatt strykende. Likeledes Molotov. For Molotov kunne man få tre andre, siden de voksne sa at Molotov var viktig. Også Kalinin var etterspurt, for han minnet om en bestefar fra Polesie. Han hadde lyst skjegg, og var den eneste med et slags smil.

Iblant blir undervisningen forstyrret av et kanonskudd. Skuddet dund­ rer like i nærheten, drønnende og gjennomtrengende, rutene klirrer, veggene skjelver, og læreren kaster et skremt og fortvilet blikk mot vinduet. Hvis det blir stille etter skuddet, fortsetter vi å lese i den svære boken vår, men hører vi brak av sprengte murer, bulder av fallende stein og skramling av blikk, blir det liv i klassen, det lyder opphissede stemmer - de traff! de traff! og straks klokken ringer, styrter vi ut på plassen for å se. Skolen vår ligger like ved en vid plass som heter Tredje mai-plassen. Ved denne plassen står det en stor, ja kjempesvær 15

kirke, den største i hele byen. En må legge hodet langt bakover for å se hvor kirken slutter og himmelen begynner. Og nettopp dette stedet er det kanonen nå sikter mot. Den sikter mot tårnet, for å skyte det i grus. I klassen resonnerte vi den gang slik: da bolsjevikene marsjerte mot oss, måtte de, før de fikk øye på Polen og på byen vår, aller først ha blitt oppmerksomme på tårnene på kirken i Pirisk. De er så høye. Dette synet hadde åpenbart gjort dem svært oppskaket. Hvorfor? Det spørsmålet kunne vi ikke svare på. At de var oppskaket, sluttet vi imidlertid av den kjensgjerning at straks russerne rykket inn i byen, ennå før de hadde tatt seg en pust i bakken, før de hadde rukket å gjøre seg kjent med byen, før de hadde fått seg en matbit og en røyk, skyndte de seg å stille opp kanonen ute på plassen, kjørte frem ammunisjon og gav seg til å skyte mot kirken. Ettersom hele artilleriet var dratt til fronten, hadde de bare én kanon igjen. De skjøt med den i hytt og vær. Når de traff, steg det skyer av mørkt støv opp fra tårnet, og stundom slikket en flammetunge til værs. Rundt plassen hadde folk tydd inn i de dype portrommene. De stirret på bombardementet med en dyster mine, men også nyfikent. Kvinnene knelte og bad rosenkransen. Ute på den tomme plassen spankulerte det en full artillerist, som skrålte: Ser dere, vi skyter på guden deres! Men han gjør ingenting, sitter bare musestille! Er han redd kanskje? Han lo, men latteren gikk etterhvert over i hikke. Nabokonen fortalte mamma at en dag da støvet hadde lagt seg, hadde hun øverst på det raserte tårnet sett den hellige Andrzej Bobola. Den hellige Andrzej hadde hatt et meget lidende ansikt - han ble jo brent levende.

På veien til skolen må jeg over jernbanelinjen, like ved stasjonen. Jeg liker dette stedet, liker å se på togene som kommer og går. Aller mest liker jeg å se på lokomotivene: jeg har lyst til å bli lokomotivfører. En dag da jeg går over skinnegangen, ser jeg at jernbanefolkene be­ gynner å samle sammen godsvogner. Flere titalls vogner. Det hersker en febrilsk travelhet på rangersporene: lokomotiver kjører frem og tilbake, det hviner i bremser og smeller i buffere. Overalt kryr det av rødearmister, av NKVD-menn. Til slutt dabber aktiviteten av, det blir stille i noen dager. Men en dag ser jeg at det kjører kjerrer fulle av folk og pargas bort til vognene. Ved hver kjerre står det et par soldater, og hver av dem holder geværet som om han når som helst skulle til å skyte. På hvem? Menneskene i kjerrene er halvdøde av utmattel­

16

se og redsel. Jeg spør mamma hvorfor de tar så mange mennesker. Hun er svært oppskaket og forteller at det er en deportasjon som har begynt. Deportasjon? Et merkelig ord. Hva betyr det? Men mam­ ma vil ikke svare på spørsmålet, vil ikke snakke med meg, mamma gråter.

Natt. Banking på vinduet (vi bor i et lite hus som kryper helt ned i bakken). Fars ansikt klistret mot ruten, flatt, utvisket i mørket. Jeg ser hvordan han kommer inn i rommet, men kjenner ham bare så vidt igjen. Det var sommer da vi skiltes. Han var i offisersuniform og hadde ridestøvler, nytt, gult belte og skinnhansker. Jeg gikk sammen med ham bortover gaten og hørte stolt hvordan alt på ham knirket. Nå står han foran oss, kledd som bonde fra Polesie, utmagret. skjegget. Han har på seg en knesid linskjorte, med et belte av sekkestrie knyttet rundt livet, og på føttene har han bastsko. Av det han sier til mamma, forstår jeg at han havnet i sovjetisk fangenskap og at fangene ble drevet østover. Han forteller at han rømte mens marsjkolonnen passerte gjennom en skog, og at han fikk byttet uniformen i skjorte og bastsko hos en bonde i en landsby. Barn, sier mamma til søsteren min og meg, lukk øynene og legg dere til å sove! Fra naboværelset. der foreldrene er, høres hvisking og voldsomme bevegelser. Neste morgen, da jeg står opp, er far borte. På veien til skolen ser jeg meg rundt til alle kanter. Kanskje jeg får øye på ham? Jeg har så mye jeg gjerne ville fortalt ham - om meg selv, om skolen, om kanonen. Om at jeg allerede kan de russiske bokstavene. Og at jeg har sett en deportasjon. Men far er ingensteds å se, uansett hvor mye jeg speider bortover Lochiszynska-gaten, som er så lang at den antagelig når helt til verdens ende. Det er høst, det blåser kaldt, og øynene min vassflyr.

Neste natt. Hamring på vindu og dør, så pågående og voldsomt at taket er nær ved å styrte sammen. Flere mann trenger inn samtidig, rødearmister og sivile, stormer inn så nervøst og lynraskt som om de haren rasende ulveflokk i hælene. Geværløpene peker straks mot oss. Stor forferdelse: enn om de skyter? Enn om de dreper oss? Det er en svært ubehagelig følelse å se et menneske som er drept. Ja. en drept hest også. Det er så det går kaldt nedover ryggen på en. De som holder geværene, står som statuer, uten å lee på en muskel, 17

mens de andre velter alt vi eier ut over gulvet. Fra skap, kommoder, senger. Kjoler, luer, lekene våre. Bolstre, sko, fars dresser. Og til mamma - Muzj kuda ? (Hvor er mannen din?) Mamma, som er likblek, slår ut med de skjelvende hendene og sier hun vet ikke. Men de har greie på at far har vært her, og spør opp igjen - Muzj kuda? Men mamma svarer at hun aner det ikke, og dermed basta. A, din - sier en av dem, og gjør en bevegelse som for å dra til mamma, og mamma dukker hodet mellom skuldrene, for at han ikke skal treffe. Imens leter og leter de andre. Under sengene, under skjenken, under lenestolen. Hva leter de etter? De sier det er våpen. Men hva slags våpen kan de finne hos oss? Jo, så lenge kruttlappistolen min var i orden, kunne vi bestandig jage indianere vekk fra gårdsplassen vår, men nå er fjæren røket, og den duger ikke til noe. De vil ta med seg mamma. Ta henne med som straff, eller kanskje for noe annet? De truer henne med knyttnevene og banner så det lyser. Idi! (Gå!) skriker soldaten til mamma, og vil dytte henne ut i nattemørket med geværkolben. Men da gyver plutselig min yngre søster løs på soldaten og begynner å slå, bite og sparke. Hun veiver med armene i et slags vanvidd, i et avsindig raseri. Det er en så uventet, overrumplende besluttsomhet i dette, en så grassat ukuelighet og ekstrem innbitthet, at en av rødearmistene - sikkert den eldste, sikkert komandiren - nøler et øyeblikk før han setter på seg luen, knapper igjen pistolhylsteret, og sier Pasjli! (Vi går!) til mennene sine. o

På skolen, i frikvarterene, eller når vi går i samlet flokk hjemover, snakker vi om deportasjonene. Det fins ikke noe mer fengslende tema nå. Den lille byen vår er full av grøntarealer, rundt husene strekker det seg haver, og overalt skyter høyt gress og ugress, kratt og trær i været, så man lett kan stikke seg bort og se alt, uten selv å bli sett. I de høyere klassene er det enkelte som har klart å smette hjemmefra, skjule seg i buskene og observere en hel deportasjon fra begynnelse til slutt. De utbrer seg beredvillig om det, og med kjennermine. Deportasjonene finner altså sted om natten. Det gjelder å komme overraskende. Et menneske ligger og sover, men blir plutselig vekket av skrik og rop. Over seg ser han de rasende ansiktene til soldater og NKVD-folk, som haler ham ut av sengen med makt, knubber til ham med geværkolbene og beordrer ham ut av huset. De befaler ham å gi fra seg alle våpen, som han jo ikke har, og strør hele tiden om seg med de frykteligste svinskheter. Aller verst er det hvis de kaller noen

18

bursjoa. Bursjoa er et skrekkelig skjellsord. De endevender hele huset - det er ingenting de gjør med større fornøyelse. Mens de ransaker og setter alt på ende i et ubeskrivelig kaos, kommer skyssen. Det er en arbeidsvogn med en skrøpelig gamp foran, for Polesie-boerne er fattige og har ikke rare hestene. Når komandiren altså ser at skyssen er på pletten, roper han til dem som skal deporteres: dere får femten minutter til å pakke og komme dere opp i vogna. Hvis komandiren er godhjertet, gir han dem en halvtime. Da gjelder det å kaste seg over sine eiendeler og stappe det du får fatt i, i koffertene. Det er ikke snakk om å velge eller å tenke seg om. Fort, kvikt, straks, bystro, bystro! Deretter i springmarsj, bokstavelig talt-i springmarsj, bort til vognen. Der sitter bonden som er kjørekar, men han gir ingen håndsrekning, det har han ikke lov til, han har ikke lov til å snu seg engang, for å se hvem han skysser. Huset blir stående tomt igjen, for de tar hele familien, besteforeldre, barn, alle som én. Til sist slukker de lyset. Nå kjører skyssen i mørket, gjennom utdødde gater, i retning av jernbanestasjonen. Vognen rister og skumper, for de fleste gatene våre er ikke asfaltert, de har ikke engang brolegning. Hjulene detter ned i dype hull eller synker ned i sølen. Men alle her er vant til slike ubehageligheter - både kusken og hesten hans, og også de ulykkelige, som nå gynger på pargaset sitt, opprevne og forskremte. De guttene som hadde greid å spionere på deportasjonene, fortalte at de fulgte etter disse arbeidsvognene helt til jernbanesporene. Der stod godsvognene, en lang transport. Hver natt kom det ett eller flere dusin hesteskysser. De stanset på plassen foran stasjonsbygningen. Det siste stykket, bort til godsvognene, måtte tilbakelegges til fots. Å komme seg inn i en slik vogn er ingen lett sak, for den er høy. Eskortemannskapene måtte jage på folk, fekte med geværene, rope, banne. Når de hadde fylt opp en vogn, gikk de til neste. Å fylle opp en vogn - hva betydde det? Det betydde å dytte folk inn i den med knær og kolber, til de stod som sild i tønne.

Det var umulig å forutse hvilken natt de kom til å hente hvem. Guttene som visste mest om deportasjonene, forsøkte å stille opp regler, en slags rangorden, å finne en nøkkel. Dessverre forgjeves. For eksempel begynte de å deportere fra Bednarska-gaten. men stoppet plutselig opp. Så gikk de løs på beboerne i Kijowska-gaten, men bare på den siden som hadde like husnummer. Best som det var, forsvant det noen fra Nadbrzezna-gaten, men samme natt hentet de også folk fra 19

motsatt side av byen - fra Browarna-gaten. Etter husundersøkelsen hjemme har mamma gitt oss beskjed om at vi alltid skal legge oss fullt påkledde. Bare skoene får vi lov til å ta av oss, men vi må ha dem innenfor rekkevidde. Yttertøyet ligger klart på stolene, slik at vi fort kan smette i det. Egentlig skal vi ikke sove. Søsteren min og jeg ligger side om side og dytter borti hverandre, rister i hverandre og drar hverandre i håret. Ikke sov, hører du! Ikke du heller! Men oppi all denne skubbingen og kavingen faller vi selvfølgelig til slutt i søvn, begge to. Mamma derimot sover virkelig ikke. Hun sitter ved bordet og lytter uavbrutt. Stillheten i denne gaten er slik at det ringer i ørene. Lyder det skritt i den, blir mamma blek. Et menneske på denne tiden er en fiende. På skolen, i boken til Stalin, har vi lest om fienden. Fienden er en skrekkelig skikkelse. Men hvem ellers kan være ute på denne tiden av døgnet? Skikkelige mennesker er redde og gjemmer seg hjemme hos seg selv. Selv når vi sover, ligger vi på ank. Vi sover, men ikke en lyd unngår oss. Utpå morgensiden hører vi stundom skranglingen av en hesteskyss. Støyen øker i mørket, og når skyssen er på høyde med huset vårt, ramler det som om en eller annen helvetesmaskin passerte. Mamma går på tærne bort til vinduet og trekker forsiktig gardinen til side. Kan hende gjør de andre mødrene i Wesola-gaten i dette øyeblikk det samme. De ser en vogn rulle langsomt forbi, med sammenkrøpne skikkelser oppå; etter vognen går det rødearmister, og bak dem er det mørke igjen. Nabokonen som så hvordan den hellige Andrzej Bobola ble brent levende, har fortalt mamma at det er som disse hesteskyssene kommer for å hente henne. Dagen etter verker hun over hele kroppen.

Den første av klassekameratene som ble borte, var Pawel. Ettersom vinteren nærmet seg, sa læreren at Pawel sikkert var blitt forkjølet og måtte holde sengen. Men Pawel kom ikke neste dag, og ikke uken etter heller, og da begynte vi å ane at han var borte for godt. Noen dager senere så vi at første pult, der Janek og Zbyszek satt, stod tom. Vi ble tunge om hjertet, for de to pleide å ha de morsomste innfallene, og derfor hadde læreren plassert dem på første pult. Også fra de andre klassene forsvant det oftere og oftere barn. Ingen spurte lenger om hvorfor de ikke var kommet, og hvor de var. Det ble stadig mindre folksomt i skolegården. Ennå spilte vi ball, lekte sisten og vippet pinne etter skoletid, men av en eller annen grunn var ballen blitt fryktelig tung, i sisten hadde ingen lyst til å løpe fort, og pinnen ble vippet i hytt

20

og vær. På den annen side røk vi lett opp i besynderlige krangler og voldsomme slagsmål, som endte med at vi gikk fra hverandre i sinne, olme og molefonkne på samme tid. En dag forsvant læreren. Vi hadde som vanlig kommet til første time klokken åtte, og satt oss på plassene våre da det ringte inn. Da stod plutselig skolebestyreren, Lubowicki, i døren. Gå hjem, barn, sa han, og kom igjen i morgen, da skal dere få en ny frøken. For første gang etter at pappa var reist, følte jeg at hjertet krympet seg. Hvorfor hadde de tatt læreren vår? Læreren vår virket bestandig beklemt, og kikket ustanselig ut av vinduet. Han sa - akk ja, barn, akk ja, og nikket på hodet. Han var alltid alvorlig og sørgmodig. Mot oss var han snill, og hvis en av elevene stotret og hakket når han leste høyt fra Stalin, skjelte han aldri på ham, ja han trakk ikke engang på smilebåndet. Jeg gikk nedtrykt hjemover. Da jeg krysset jernbanesporene, hørte jeg en kjent stemme. Noen ropte på meg. På et sidespor stod det en del vogner, og inni dem var det mennesker som skulle transporteres bort. Stemmen kom der bortefra. Jeg kikket bortover og fikk øye på ansiktet til læreren vår i døråpningen til en av vognene. Han vinket til meg. Herregud! Jeg la på sprang mot ham. Men øyeblikket etter ble jeg innhentet av en soldat og fikk et nakkedrag som sendte meg i bakken. Jeg reiste meg, forslått og fortumlet, og soldaten løftet hånden på ny, men istedenfor å slå skrek han bare at jeg skulle dra pokker i vold. Dessuten kalte han meg helvetesyngel.

Snart satte sulten inn. Ennå var det ikke kommet frost, og straks skolen sluttet, begynte vi derfor å snuse rundt i havene. Vi var lommekjente i deres innviklede geografi, for her, mellom bed og busker, hadde vi før tumlet oss sent og tidlig, utkjempet kriger, og lekt indianer og hvit. Alle visste hvem det vokste store epler hos, hvem det lønte seg å riste ned pærer hos, hvor det var helt fiolett av modne plommer, og hvor kålrabien stod frodigere enn noen gang. Disse ekspedisjonene var risikable, for haveeierne jaget oss for alle vinder. Alle hadde begynt å føle sulten på kroppen, og enhver som hadde anledning til det, hamstret. Ingen ville gi avkall på så mye som en aprikos, en fersken eller et stikkelsbær. Det var adskillig mer farefritt å plyndre havene til dem som var blitt arrestert og innesperret i godsvogner, for ingen holdt lenger øye med deres trær og bed. Ved elvemarkedet ved Pina, der bøndene pleide å komme med båter

21

fullastet med alt de hadde å selge - fisk, honning, gryn - var det blitt folketomt. De fleste forretningene var stengt eller plyndret. Den eneste redningen var landsbygda. Nabokonene våre tok med seg en ring eller en pels, og drog til landsbyene i nærheten for å kjøpe mel, flesk eller fjærkre. Det hadde imidlertid hendt at mens kvinnene var utenbys, kom NKVD hjem til dem og hentet barna til en transport. Nabokonene snakket skjelvende om det og advarte mamma. Men mamma var under alle omstendigheter fast bestemt på ikke å forlate oss et øyeblikk.

Byen vår - grønn og trykkende om sommeren, og brun og blinkende som rav i solen om høsten - ble plutselig, på én natt, hvit. Det var i månedsskiftet november-desember. Vinteren 39/40 kom tidlig og var streng. Den var et bitende kuldehelvete. Fra Spokojna-gaten, der kirkegården med graven til bestemoren min ligger, ålte vi oss frem til et buskas. Derfra hadde vi utsikt til transporten som stod på et sidespor. I vognene var det mennesker, som kunne bli sendt bort hva dag som helst. Hvorhen? De voksne snakket om Sibir. Jeg visste ikke hvor det var, men av måten de uttalte ordet på, skjønte jeg en ble fælen bare en tenkte på Sibir. Jeg så ikke læreren min. Han var sikkert sendt bort forlengst, for transportene gikk på løpende bånd. Vi satt gjemt inne mellom buskene, med halsen snørt sammen av frykt og brennende nysgjerrighet. Fra sidesporet hørtes det stønn og gråt. Det varte ikke lenge, så ble jarnringen sterkere, helt hjerteskjærende. Langs vognrekken kjørte kjerrer. Folk fra toget lesset likene av dem som i nattens løp hadde dødd av kulde og sult, over på disse kjerrene. Bak dem gikk det fire NKVD-folk og telte og noterte noe. Så telte og noterte de igjen. Telte og noterte. Etterpå lukket de dørene til vognene. Disse dørene, som beveget seg på hvinende trinser, måtte være tunge, for de strevde svært med dem. Låsen ble sikret med ståltråd, som de tvinnet sammen med en tang. Hver av de fire mennene kontrollerte etter tur at det ikke gikk an å løsne ståltråden. Vi huket oss sammen i buskene, stivfrosne og grepne. Lokomotivet fløytet et par ganger, og deretter satte toget seg i bevegelse. Da det var kommet et langt stykke bort, gjorde de fire helomvending og gikk mot stasjonsbygningen.

22

Vi sa ikke noe til mamma, for ikke å gjøre henne sint. Mamma stod ved vinduet dagen lang. Hun kunne stå urørlig, uten å lee på en finger, i timevis. I huset fantes ennå litt gryn og mel. Av og til spiste vi grøt, og somme tider stekte mamma pannekaker. Jeg la merke til at hun ikke forsynte seg selv, og når vi barna åt, snudde hun seg bort for ikke å se på, eller gikk inn i rommet ved siden av. Iblant bad hun oss hente noe brask. Vi gikk rundt i nabolaget og grov frem tørre stilker og kvister under snøen. Hun hadde kanskje ikke lenger krefter til å gå selv, og det var nødvendig å gjøre opp litt varme, for vi holdt på å fryse til istapper. Om kveldene satt vi i mørket, skjelvende av kulde og angst, og ventet på å bli deportert. Stundom streifet jeg sammen med kameratene mine omkring i den isete byen, som gnistret i solskinnet. Vi snuste etter mat, uten egentlig å regne med å finne noe. Det gikk an å spise litt snø eller suge på en isbit, men det forsterket bare sulten. Det aller mest utålelige, men samtidig også det mest behagelige og sjeldne, var lukten av varm mat. Gutter! kunne en av oss rope og vinke til de andre. Vi la på sprang mot ham, der han stod, med nesen presset inn mellom lektene i et stakitt og blikket festet på huset til en eller annen. Sammen begynte vi å puste inn duften som bølget mot oss fra en stekt høne eller en putrende bigos. Et slikt gjerde måtte vi senere rive hverandre løs fra med makt.

En gang slepte vi oss, sultne og fortvilte, bort til soldatene som stod vakt ved kasernene. Tovarisjtsj, sa Hubert, dajpokusjat’ (Kamerat, gi oss noe å spise), og gjorde en bevegelse som om han puttet en brødbit i munnen. Men de trakk bare på skuldrene. Til sist stakk en av vaktene hånden i lommen og halte - ikke et brød, men en lerretspose frem. Han rakte oss den uten et ord. Nedi var det mørkebrune, nesten svarte, finskårne tobakksblad. Rødearmisten gav oss også et stykke av en avis og viste oss hvordan man viklet det sammen til en tutt og drysset noe av den fuktige, stinkende tobakksmassen oppi. Sigaretter laget av skikkelig tobakk og rispapir, med andre ord - normale sigaretter, var den gang ikke å oppdrive. Vi begynte å røyke. Røyken sved i halsen og stakk i øynene. Verden begynte å snurre rundt, å duve, å stille seg på hodet. Jeg kastet opp, og hodet mitt verket så jeg trodde det skulle sprenges. Men det dumpe suget av sult hadde letnet, ja nesten gitt seg. Tross den vemmelige smaken i munnen, tross den plagsomme kvalmen, kjentes det likevel 23

bedre enn den ustoppelige, skrikende trangen til vomfyll, som fikk tarmene mine til å vri seg. Klassen min hadde skrumpet inn til det halve. Lærerinnen hadde plassert meg ved samme pult som en gutt som het Orion. Vi ble straks gode venner og begynte å slå følge med hverandre på hjemveien. En gang fortalte han meg at i Zawalna-gaten skulle det selges sukkertøy, og hvis jeg ville, kunne vi stille oss i kø sammen. Det var pent av ham å fortelle meg dette, for vi hadde forlengst holdt opp å drømme om sukkertøy. Mamma sa ja, og Orion og jeg gikk til Zawalna-gaten. Det var mørkt, og det snødde. Foran butikken stod det en lang kø av barn, den rakk flere hus bortover. Butikken var stengt, med treskodder foran vinduene. Barna som stod først i køen, fortalte at butikken først skulle åpne neste morgen, og at vi måtte stå hele natten. Betenkte vendte vi tilbake til plassen vår bakerst i køen. Men nye barn kom stadig til, og køen vokste og vokste. Kulden bet enda verre enn om dagen, skarp, gjennomtrengende, skjærende. Etterhvert som minuttene og deretter timene gikk, ble det stadig vanskeligere. På bena og hendene hadde jeg en tid hatt sviende, materiefylte blemmer, som gjorde svært vondt. Nå økte den isnende kulden denne smerten og gjorde den helt uutholdelig. Jeg ynket meg ved den minste bevegelse. Men stadig vekk løste en eller annen del av køen seg opp og spredte seg i den snødekte, isete gaten. For å få varmen i kroppen lekte barna sisten. De kavet og baste og tumlet seg i de hvite fonnene. Deretter vendte de tilbake til køen, og neste gruppe gav seg skrålende til å løpe etter hverandre. Midt på natten gjorde noen opp et bål. En praktfull, kraftig lue slikket til værs. Etter tur smatt vi bort til dette bålet for i hvert fall å lunke hendene litt. Flammene la et gult skjær over ansiktene til barna som hadde klart å trenge seg frem til bålet. I dette skjæret smeltet ansiktene deres og ble fylt av varme. Etterpå kom de opptødde tilbake til plassene sine og strålte noe av heten ut til oss andre. Utpå morgensiden falt køen i søvn. Formaningene om ikke å sovne utendørs når det var kaldt, fordi det kunne ende med døden, var til ingen nytte. Ingen hadde lenger krefter til å lete etter grener til brenne, og heller ikke til å leke sisten eller noe som helst annet. Kulden gikk gjennom marg og ben, ubarmhjertig, borende, ulidelig. Hender og føtter dovnet bort. For å berge oss, for å komme oss igjennom natten, trykket vi oss krampaktig inntil hverandre, der vi stod i køen. Det var en sterkt og fortvilet sammenkjedet lenke, som den siste rest av varme

24

holdt på å forsvinne fra. Snøen skjulte oss mer og mer. dekket oss med et hvitt, mykt teppe.

Før det ennå var blitt lyst om morgenen kom to kvinner, inntullet i tykke tørklær, og begynte å åpne butikken. Køen livnet til. Vi drømte om berg av sukkertøy, om praktfulle slott av sjokolade. Vi drømte om prinsesser av marsipan og pasjer av pepperkakedeig. Fantasien vår ynglet, alt i den gnistret og strålte. Til sist gikk dørene opp. og køen satte seg i bevegelse. Alle presset seg fremover, for å komme inn i varmen og få kjøpt noe. Men i butikken fantes det hverken sukkertøy eller sjokoladeslott. Kvinnene solgte tomme dropsbokser. En til hver. Det var store, runde bokser, med farverike, kaute haner malt på sidene og et polsk firmanavn - E. Wedel. Først følte vi oss usigelig skuffet og nedfor. Orion gråt. Men da vi fikk tatt byttet nærmere i øyesyn, sivet gleden langsomt inn i oss. På innsiden av veggene i disse boksene satt det igjen et søtt belegg av bittesmå smuler i forskjellige farver, et fruktduftende rimlag. Mødrene våre kunne jo koke vann i disse boksene og lage en søt, aromatisk drikk til oss! Formildet, ja sogar fylt av tilfredshet, svingte vi på hjemveien innom parken der sirkuset pleide å holde til om sommeren. Sirkuset var forlengst borte, men det hadde reist i største hast og etterlatt karusellen. Motoren til den og nesten alle setene var blitt stjålet. Men det stod igjen ett enslig sete, og når en samlet flere gutter, kunne de med en staur få slik fart på karusellen at den dreide rundt som en snurrebass. I parken er det stille og tomt, så vi løper bort til karusellen og begynner å dra den rundt. Nå rører den på seg, med en gnissende lyd. Jeg hopper opp i setet og fester sikkerhetslenken. Orion skriker og kommanderer, kommer med ildnende tilrop til guttene, der de stemmer seg mot stauren som galeislaver. Fortere, fortere, fortere! Orion gauler av alle krefter, som i feber, guttene gripes av galskap, karusellen snurrer, jeg føler den bitende kalde vinden piske mot ansiktet mitt en ujevn, stadig sterkere vind, som på sine vinger til sist løfter meg til værs som en flyver, en fugl, en sky.

Den transsibirske, 58

Stedet for mitt annet møte med Imperiet: langt borte i Asias snø og stepper, i et vanskelig tilgjengelig område, hvis geografi bærer lutter fremmede og forunderlige navn - elvene heter Argun, Unde, Tsjaikhar, fjellene Tsjingan, Iltsjuri, Dzjagdy, byene Kilkok, Tungir, Buktsjatsja. Av disse navnene alene kunne man komponere melodiske, eksotiske dikt. Toget fra den transsibirske jernbanen har dagen før lagt ut fra Pe­ king på sin ni dagers ferd mot Moskva. Nå kjører det inn på den sovjetiske grensestasjonen. Zabajkalsk, i retningen fra Harbin. Hver gang man nærmer seg en grense, vokser spenningen i en, og følel­ sene stiger. Menneskene er ikke skapt til å leve i grensesituasjoner, de unngår dem eller forsøker å befri seg for dem hurtigst mulig. Og allikevel møter vi dem overalt, ser dem og føler dem. La oss ta et verdensatlas: et virvar av grenser. Grenser for hav og kontinenter, for nedbørmengder, monsuner og taifuner, for dyrket og udyrket mark, for tele og permafrost, for skifere og konglomerater. Vi finner grensene for utbredelsen av kvartære sedimenter og vulkanske erupsjoner, av bergarter som basalt, kritt og trakytt, og vi kan også se grensene for det patagonske og det kanadiske skjold, for de tropiske og arktiske klimabelter, for de eroderte landskapsformene langs elven Adige og ved Tchadsjøen. Grensene for utbredelsen av forskjellige pattedyr. For­ skjellige insektarter. Forskjellige slags slanger og krypdyr, deriblant den livsfarlige sorte brilleslangen, og den skremmende, men heldigvis dorske anakondaen. Og grensene for monarkier og republikker? For forgangne konge­ dømmer og svunne sivilisasjoner? For pakter, forbund og allianser? For sorte og gule stammer? For folkevandringene? Grensene for mongolenes ekspansjon? For khazarenes? For hunernes? Hvor mange ofre, hvor mye blod og smerte knytter seg ikke til spørsmålet om grenser. Kirkegårdene for alle dem som rundt om i verden har latt sitt liv i forsvar for grenser, er uten ende. Like endeløse er kirkegårdene med alle vågehalsene som prøvde å tøye sine egne

26

grenser. Man kan gå ut fra at halvparten av de mennesker som gjennom alle tider har vært innom vår planet og her er falt på ærens mark, fant døden i kamper som skyldtes grensetvister. Denne ømfintligheten for alt som har med grenser å gjøre, denne ufortrødne trangen til stadig å trekke, utvide eller verge dem, er en særegenhet ikke bare ved mennesket, men ved hele den levende natur, ved alt som beveger seg til lands og til vanns og i luften. Forskjellige pattedyr lar seg rive i stykker for å verne grensene for sine beiteområder. Forskjellige rovdyr biter sine motstandere til døde for å skaffe seg nye jaktområder. Og selv vår stillferdige og føyelige huskatt anstrenger seg det den kan - trykker og tar i, for å presse ut av seg noen dråper, snart her, snart der, til avmerking av revirgrensene. Og hjernene våre? I dem er det jo kodet inn et utall av alskens gren­ ser. Mellom vår venstre og høyre hjernehalvdel, mellom pannelappen og tinninglappen. mellom hypothalamus og hypofysen. For ikke å snakke om grensene mellom ventrikler, hinner og vindingen Mellom den forlengede marg og ryggmargen. Legg bare merke til hvordan vi tenker. Vi tenker f.eks.: til den grensen har du lov - men ikke len­ ger. Eller vi sier: pass på så du ikke går for langt, for da er du over grensen? Og alle disse grensene, i form av tanker og følelser, påbud og forbud, flytter seg ustanselig, krysser hverandre, bytter plass og tårner seg oppå hverandre. I hjernene våre foregår det en uopphørlig grensetrafikk, en ferdsel over, inntil og langs grenser. Herfra stammer tinningsmerter og migrene, alt det forvirrede i hodene våre - men også kostelige perler: visjoner, åpenbaringer, glimt av tanke og, dessverre sjeldnere, geni! Grense betyr stress, til og med angst (adskillig sjeldnere: frigjøring). Grensebegrepet kan romme noe ugjenkallelig, døren kan smelle i bak oss for bestandig: slik er grensen mellom liv og død. Denne engstelsen vet gudene om. og derfor prøver de å vinne tilhengere ved å love dem at de som belønning skal få slippe inn i det himmelske rike, som nettopp skal være uten grenser. Paradiset, enten det er den kristne Guds, Jahves eller Allahs, har ingen grenser. Buddhistene vet at nirvana er en tilstand av salig lykke uten grenser. Kort sagt, det som er mest ettertraktet, det som imøtesees med den sterkeste lengsel av alle, er nettopp denne ubetingede, fullstendige, absolutte grenseløshet.

27

Zabajkalsk - Tsjita Forhugningene. Forhugningene er det første man ser. De stikker opp av snøen, som om linjene deres, bukkene, gjerdene svevet over snødekket. For noen forunderlige kombinasjoner, sammenfletninger, ihopfiltringer. Hele konstruksjoner av disse forhugningene knytter himmel og jord sammen, der de biter seg fast i hver fot av den frosne bakken, i det hvite landskapet, i den isnende horisonten. Ved første øyekast virker denne piggtrådstrittende, glefsende sperringen langs grensen som et meningsløst og surrealistisk påfunn. Hvor kan noen tenkes å ville forsere den? Så langt blikket rekker, møter det ikke annet enn hvit ødemark - ikke en vei, ikke et menneske, bare to meter dyp snø, som det er umulig å ta seg frem i. Og like fullt vil disse forhugningene fortelle oss noe, meddele et eller annet. De sier: pass på, nå passerer du grensen til en annen verden. Herfra slipper du ikke ut, herfra kan du ikke rømme. Det er en verden av dødsens alvor, av befaling og lydighet. Lær deg å adlyde, lær deg å være ydmyk, lær deg å oppta minst mulig plass. Gjør helst bare det som er din jobb. Still helst ingen spørsmål. Hold fremfor alt kjeft! Med andre ord: hele tiden mens vognene ruller inn mot stasjonen, lærer forhugningene deg en lekse. De innprenter deg alt det du fra nå av bør huske på, idet de hårdhendt, men tross alt til ditt eget beste, banker inn i deg et langt litani av restriksjoner, forbud og bestemmelser. Etterpå kommer hundene. Schåferhunder, mannvonde, fylt av av­ sindig, sitrende angrepslyst, styrter inn under vognene straks toget stanser, og bjeffer som rasende - men hvilken blindpassasjer kan hol­ de ut under en slik vogn i førti graders kulde? Uansett hvor mange pelser han hadde på seg, måtte han fryse ihjel etter en time, og vi har vært underveis uavbrutt hele dagen. Synet av de snusende hundene er så fengslende at det varer et øyeblikk før neste bilde melder seg for bevisstheten: plutselig skyter det soldater opp av bakken og formerer seg lynraskt i geledder, ett på hver side av toget. De står så det er øyekontakt mellom dem, i ubrutt synslinje langs vognrekken, slik at hvis f.eks. en sinnsforvirret passasjer (men kan hende også en agent, en sabotør, en spion) finner på å kaste seg fra vognen ut i det grenseløse, snøkalde ødet utenfor, blir han øyeblikkelig oppdaget og skutt ned. Hvem kunne vel skyte ham ned sånn med en gang, uten videre? Jo, det kunne, uten et øyeblikks nøling, en av de vaktpostene som står på plattformer og har maskingeværene innsiktet mot dører og

28

vinduer i vognene (siden jeg akkurat kikker ut av vinduet, peker et av disse maskingeværene mot meg - rett mot meg!). På den annen side ville imidlertid ingen galning (og heller ingen agent, sabotør eller spion) være i stand til å kaste seg ut i det snøkalde ødet utenfor, ettersom alle dører og vinduer i vognene er stengt, hermetisk lukket. Kort sagt, den ubrutte synslinjen fyller åpenbart den samme over­ talende funksjon som de ruvende, tette klyngene av forhugninger: det er simpelthen en taus, men ettertrykkelig advarsel mot å gi etter for tåpelige innfall! Men ikke nok med det. For knapt har kobbelet av nervøse og kanskje sultne schåferhunder passert bortover skinnegangen, knapt har soldatene vaktsomt tatt oppstilling langs sporet og vaktpostene på plattformene rettet maskingeværmunningene mot oss, så trenger patruljer (med lommelykt i den ene hånden og en lang merlespiker av stål i den andre) inn i vognene og kommanderer passasjerene ut på gangen. Ransakingen av kupeene begynner. Rotingen på hyller, under benker, i avlukker og askebeger. Bankingen i vegger, tak og gulv. Granskingen, saumfaringen, befølingen, snusingen. Nå triver passasjerene alt de har - kofferter, vesker, pakker, bylter - og bærer det til stasjonsbygningen, hvor det står lange bord beslått med blikkplater. Overalt røde transparenter, som gledestrålende ønsker oss velkommen til Sovjetunionen. Under transparentene mannlige og kvinnelige tollere på geledd, alle uten unntagelse bistre, truende, endog med et slags nag - ja, helt tydelig fylt av nag. Jeg leter blant dem etter et ansikt med trekk som iallfall til en viss grad er rolige, avspente, åpne, fordi jeg selv har trang til å slappe av litt, til å glemme for et øyeblikk at jeg er omgitt av forhugninger og vaktplattformer, av rasende hunder og forstenede vaktmannskaper, fordi jeg har trang til å knytte en slags kontakt, til å utveksle høfligheter og slå av en prat, noe jeg alltid har følt et sterkt behov for. - Du der, hva står du og flirer av? - kommer det skarpt og mistenksomt fra en av tollerne. Det isner i meg. Myndighet er alvor: i møtet med myndighetene er et smil en taktløshet, et bevis på manglende respekt. På samme måte bør man ikke stirre for lenge på en som har myndighet. Men dét hadde jeg lært allerede i det militære. Korporalen vår, Jan Pokrywka, refset alle som så for lenge på ham. - Kom hit! - kunne han rope. - Hva står du og niglor sånn på meg for? Og som straff måtte den skyldige skure latriner. 29

Nå begynner den. Åpningen av kofferter og sekker. Løsingen av spenner og remmer. Oppsnøringen. Utoverveltingen. Det rotes og gramses, ristes og romsteres. Hva er dette? Og det? Hva brukes dette til? Og denne her? Og det der? Og ditt og datt? Hvilken vei da? Hvorfor det? Verst er det med bøker. A ha en bok i bagasjen er en sann forbannelse! Har du en koffert full av kokain og legger en bok øverst, vil ingen ense kokainet - alle tollerne styrter seg over boken. Aller mest fatalt er det likevel - fri og bevare oss! - å medbringe en bok på engelsk. Da blir det en ståhei uten like, med endeløs kontrollering, blading og lesing. Men enda jeg har med meg flere engelske bøker (hovedsakelig lærebøker i kinesisk og japansk), er jeg på ingen måte det verste tilfellet. De verste blir plassert ved et eget bord, så å si et bord av annen klasse. Det er folk fra disse traktene, sovjetiske borgere, magre og småvokste mennesker, i fillete kaftaner og hullete filtstøvler, brunlette og skjevøyde burjater og kamtsjadaler, tunguser og ainoer, orotsjaner og koriaker. Hvordan de har klart å slippe ut til Kina, aner jeg ikke, men iallfall vender de tilbake, med mat i bagasjen. Jeg ser fra øyekroken at de har massevis av småsekker fulle av gryn. Og nettopp disse grynpartiene er det nå det dreier seg om. For gryn hører, ved siden av bøker, åpenbart til det mest suspekte man kan medføre. Det er åpenbart noe spesielt ved det, en slags tvetydighet, en lumsk underfundighet, noe bedragersk og illusorisk, for på den ene side er det selvfølgelig gryn, men på den annen side kan det også vise seg at det ikke er hundre prosent gryn, men også noe annet og mer. Derfor tømmer tollerne sekkene utover bordet. Bordet begynner å farves gyllent og brunt, og ligner mer og mer på en modell av Saharaørkenen. Nå begynner siktingen av grynene. En omhyggelig, minutiøs sikting for hånd. Gjennom tollernes fingre siler tynne strømmer av gryn, siler og siler - inntil det plutselig sier stopp! Fingrene klapper sammen og blir ubevegelige. Fingrene har følt et merkelig kom. De har følt det og gitt beskjed til hjernen, og hjernen har svart: stopp! Fingrene har stanset opp og venter. Hjernen signaliserer: prøv en gang til, meget forsiktig. Fingrene snur og vender på kornet, lett og umerkelig, med største nennsomhet, men samtidig uhyre oppmerksomt, uhyre vaktsomt. De undersøker det. Erfarne sovjetiske tollerfingre. Øvede, rede til straks å klemme til, fange det i en felle, låse det fast. Men kornet er ikke annet enn hva det er - det vil si et vanlig korn i et vanlig parti gryn, og det eneste som skiller det ut blant de millioner av andre korn som ligger i hauger på bordet på grensestasjonen Zabajkalsk, o

30

er dets eiendommelige, besynderlige form, forårsaket av en ujevnhet i møllesteinen, som må ha vært unormalt knudret, ruglet. Følgelig ingen smugling, intet lureri, slutter tollerens hjerne, men gir allikevel ikke opp. Tvert om, den beordrer fortsatt sikting, fortsatt finkjemming, fortsatt påpasselighet, og er ved den minste antydning til tvil beredt til å rope: stopp! La oss imidlertid huske på at vi befinner oss i femtiårene og at møllene i Kina er gamle og nedslitte. La oss huske på hvilke problemer dette skaper for tollerne i Zabajkalsk. En uendelighet av korn har en utypisk, mistenkelig form. Fingrene sender et signal til hjernen hvert sekund. Hjernen varsler stadig vekk: stopp! Korn etter korn, håndfull etter håndfull, sekk etter sekk, burjat etter burjat. Jeg kunne ikke rive blikket løs fra dette skuespillet. Jeg glodde som fjetret, og glemte forhugningene, glemte vaktplattformene og hunde­ ne. Dette var jo fingre som burde ha smidd gull og slipt diamanter! De mikroskopiske bevegelsene deres, den vare sitringen, følsomheten, dette virtuoseri i tollerfaget. Da vi vendte tilbake til vognene, var det blitt mørkt. Det snødde, og frosten knirket under skoene. I Zabajkalsk hadde jeg lært ytterligere en lekse. Her er grensen nemlig ikke et punkt på kartet, men en skole. Elevene som dimitteres fra denne skolen, faller i tre grupper. Den første gruppen er de stumt harmdirrende. De er de ulykkeligste, for alt som skjer omkring dem, fremkaller bare stress og hensetter dem i en tilstand av avsindig raseri. Gjør dem ute av seg, tirrer og plager dem. Før de har innsett at de ikke kan forandre eller forbedre noe i omgivelsene, ligger de der, rammet av hjerteinfarkt eller hjerneslag. Den andre gruppen er de som iakttar sovjetmenneskene og etterlig­ ner deres måte å tenke og opptre på. Det essensielle ved denne tenke og væremåten består i å forsone seg med forholdene slik de er, ja endog å makte å avvinne dem en viss tilfredsstillelse. I dette tilfellet kan man ha stor hjelp av en sentens som man bør gjenta for seg og andre hver bidige kveld, uansett hvor forferdelig dagen har forløpet: gled deg over denne dagen, for så bra som i dag blir det aldri mer! Endelig har vi den tredje gruppen. Den omfatter dem som først og fremst finner alt det nye interessant, uvanlig og utrolig, som ønsker å lære denne vesensforskjellige, hittil ukjente verden å kjenne, som vil utforske den og kartlegge den. Disse menneskene klarer å smøre seg med tålmodighet og å bevare distanse (men ikke arroganse!). Deres blikk er rolig, oppmerksomt, nøkternt.

31

Slik er de tre holdninger som er karakteristiske for utlendinger når de konfronteres med Imperiet.

Tsjita - Ulan-Ude Mens jeg ser ut av vinduet i det rullende toget, tenker jeg: Sibir sånn ser det altså ut! Første gang jeg hørte dette navnet, var jeg syv år gammel. De strenge mødrene i gaten der jeg bodde, advarte oss barn: - Nå er dere værsågod snille, ellers blir dere sendt til Sibir! (De brukte ikke den polske formen ‘Syberia’, for det russiske ‘Sibir’ lød mer truende og apokalyptisk). De mer bløthjertede blant mødrene kom i harnisk: - Tenk å skremme småunger på den måten! Egentlig var det umulig å forestille seg Sibir. Et mer konkret bilde fikk jeg først da en av skolekameratene mine viste meg en tegning i en bok: i tett snødrev strevde en lang rekke fillete, hutrende mennesker seg frem. Rundt armene og føttene deres var det smidd tunge lenker, og lenkene endte i jernkuler, som de slepte etter seg bortover bakken. Sibir, i sin uhellsvangre, grusomme skikkelse, er en verden av frost og kulde pluss et diktatur. I mange stater finnes det is- og snødekte områder, trakter som gjennom størstedelen av året ligger utdødde, i kuldens grep. Slik er det f.eks. med store deler av Canada, eller med det danske Grønland eller det amerikanske Alaska. Og allikevel finner ingen på å skremme barna ved å si: vask deg på hendene, ellers blir du sendt til Canada! Eller: lek nå pent med den småpiken, ellers havner du i Alaska! I disse landene finnes det ganske enkelt ikke noe diktatur, ingen smir noen i lenker, ingen holder folk i leirer, ingen deporterer andre til arbeid i djevelsk kulde, til den visse dod. Der har mennesket én fiende: kulden. Her har det hele tre: kulden, sulten og den væpnede volden. I 1842 holdt Adam Mickiewicz to forelesninger ved College de France om memoarene til general Kopec. Kopec kjempet sammen med Kosciuszko i 1794 i slaget ved Maciejowice, og ble tatt til fange av russerne, som dømte ham til Sibir. De fraktet ham omtrent ti tusen kilometer, først gjennom Russland og deretter gjennom Sibirs ødemarker, like til Kamtsjatka. Det var i sannhet en ferd gjennom helvete. De fraktet ham, ifølge generalen, i en kibitka, en slags russisk vogn «som hadde form som en kasse, trukket med skinn utvendig og beslått

32

med blikkplater innvendig, utstyrt bare med en liten luke på siden til å gi fangen vann eller mat igjennom.» «Denne kassen,» forteller Kopec videre, «manglet benk eller sete, og siden sårene mine ennå ikke var helet, fikk jeg en halmsekk, og ble betegnet som