Erindringer 8205111782 [PDF]

Zitiervorschau

A lbert Speer E rin d rin g er Forord av Magne Skodvin Oversatt av Niels J. Murer

* Gyldendal Norsk Forlag ■Oslo

Utkommet første gang på norsk 1970 I Gyldendals Fakkel-bøker 1978 Originalens tittel: Erimerungen © Verlag Ullstein GmbH, Frankfurt/M-Berlin, 1969 Printed in Norway Fotografisk opptrykk: A.s Reistad Offset, Oslo 1978 ISBN 82-05-11178-2

Forord til den norske utgave

Albert Speers livsminne frå Det tredje riket kjem ut eit kvart århundre etter at Riket gjekk til grunne. Største delen av denne tida — 21 år i alt — sat forfattaren i fengsel. Det er, som han sjølv lakonisk seier, ei lang tid. Det er og ein lang ettertanke og ein avklåringsprosess lesaren blir ført inn i. Denne boka er ikkje fødd utan smerte. Innan den veldige litteraturstraumen om same emnet, som framleis fløymer fritt, fekk Speers memoarar straks ei særstilling. Dei store eksper­ tane i internasjonal forskning på dette området hadde sett fram til verket med spenning. Dei venta seg uvanleg mykje av Speer. Då så verket kom ut, hadde det den same appell til publikum. Speers Erinnerungen vil bli ein bestseller i mange land, og er under omsetjing til ei rekkje språk. Nå kjem det altså på norsk. Korleis har det seg at denne røysta frå ei uhyggeleg fortid talar så inn­ trengjande til så mange? Det heng mellom anna saman med Speers personlege eigenskapar, hans reint spesielle forhold til Hitler, at han i så mange stykke er ulik andre toppmenn i Det tredje riket. Men ved sida av desse sine særmerke er han på andre måtar representativ for store deler av det Tyskland som alt tidleg gav Adolf Hitler sin lojalitet og meir enn det, si oppgløding. Hans klåre framstilling, åndelege ro og strenge stilistiske sjølvdisiplin gjer at boka svarar på mange spørsmål, betre enn det har vore gjort til denne tid. Den bakgrunnen Speer presenterer seg på, er så liberal som ein stort sett kunne venta i Tyskland, etter at Bismarck hadde kasta dei liberale overbord just då dei førebudde seg til å utmanøvrera han. Den unge Albert vaks opp i eit industrielt miljø, i sørvest-Tyskland, han skildrar tysklæraren sin som oppglødd demokrat og faren som overtydd liberalar. Som symbol for dei begge fører han i felten Frankfurter Zeitung, det gamle fanemerket som omsider fall definitivt i september 1943. Alt tidleg i 1920-åra, då Albert Speer fullførte gymnaset og vart arkitektstu­ dent i Karlsruhe, opna nok denne gamal-liberalismen seg lettare mot høgre enn mot venstre. Men Frankfurter Zeitung høyrde då likevel til dei tyske aviser der lesaren ennå i lang tid, for å sitera Harry Pross, ofte kunne få gode råd for 15 Pfennig. Då hakekorset avløyste det gamle riksflagget i svart og raudt og gull, då valde avisa den 12. mars 1933 å hylla den gamle fana, den draum som flagget stod for og deira gode vilje som V

hadde det gamle flagget kjært. Ennå i ti år var Frankfurter Zeitung ofte ein siste skanse for den liberale sjølvrespekt så langt det let seg gjera i Hitlers tredje rike. Kvar gjekk så vegen frå denne allmenne bakgrunnen til eit lojalt partimedlemskap, den vegen Albert Speer slo inn på alt i januar 1931? Så tidleg som dette møter vi Adolf Hitler i Albert Speers liv. Speer valde ikkje partiet, men Føraren. Han valde og på sin eigen måte. Det ligg han tydeleg på hjarte å forklara at han ikkje var offer for massesug­ gestion på kjempemøte, for kollektiv politisk rus. Snarare vil han minna oss om den Hitler som ennå på den tid kunne omstilla seg etter tilhøyra­ ren i staden for å ta han med makt, velja dei påverkingsmiddel som høvde for den han ville påverka, utløysa ein trong til entusiasme som eksisterte nesten utan mål og med. Mellom linene skimtar vi ein ung mann med stor evne til oppgløding, og utan påtrengjande intellektuelt krav i seg om presist å forma eit program som denne glød skulle brenna for. Det falne Tyskland skulle reisa seg att, tyskarar skulle arbeida sa­ man i staden for å strida mot einannan. Albert Speer var som så mange unge i mange land på leiting etter eit tempel å falla ned i, til liks med dei unge franskmenn med den gode vilje hjå Jules Romains. Også desse ungdomane, og ikkje minst dei, kunne Hitler fanga inn. Speer har ein minneverdig setning om dette: han greidde gripa meg før eg greidde å begripa. Seinare kom arkitekt Speer så nær inn på livet av Adolf Hitler at han på tomannshand opplevde somme sider ved diktatoren som knapt nokon annan kjenner så godt. Dette nære, stundom intime samlivet fall i to faser som skil seg klårt ut frå einannan både i tid og innhald. I me­ moarane er skiljet gjort nesten knivskarpt — det gjekk for seg den 8. februar 1942. Dr. Todt, ministeren for væpning og ammunisjon miste livet ved ei flyulykke då han var på veg attende til Berlin frå Hitlers hovudkvarter ved Rastenburg i Ost-Preussen. Speer var dg i Rastenburg. Hitler kalla han til seg og utnemnde han utan vidare til Todts ettermann i alle ombod og embete. Det høyrer med til historia at Speer skulle ha reist med det same flyet. Men fordi Hitler heldt gjestene så lenge oppe om natta, ville han gjerne sova litt lenger, og gav avbod. Dermed kom han inn på heilt nye arbeidsområde, og mot slutten av krigen, frå 2. september 1943, var han riksminister for rustning og krigsproduksjon, det vil seia at all tysk krigsproduksjon i siste instans låg under Albert Speer. Dette avgjerande vendepunktet i Speers liv har også drege grensa mel-' lom første og andre del i sjølvbiografien. I den første møter vi Hitlers arkitekt, planleggjar og modellbyggjar, og dersom ikkje byggjeplanane hadde hatt slike umåtelege dimensjonar, kunne ein vera freista til å kalla han Hitlers leikekammerat. Ja, kanskje ordet kan forsvarast, jamvel når Berlin og dei største tyske byane var ein del av leiketøyet. Den største møtehall i verda planla dei saman. Ti gonger så høgt som toppen VI

på Braiidenburger Tor skulle den tyske riksørn trona på toppen av ein kuppel med 250 meters tverrmål. Mellom klørne skulle ho halda hakekoi'set. Men seinare vart planen endra på dette punktet. Ikkje Hitlers merke, men heile jordkloden skulle den tyske ørn nå ruva over, 160 meter høgare enn spiret over Peterskyrkja i Roma. Langs aust-vest aksen gjennom Berlin skulle det reisast eit milelangt praktsentrum som ingen nokosinne hadde sett maken til. Det måtte vera ferdigt til 1950, til den store triumfen. Nå går muren tvers igjennom aksen som aldri vart fuli­ ført. Jamvel i den hardaste motgangen på austfronten heldt Hitler fast på desse planane. Men då var han vel alt på veg inn i den røyndomsflukt som voks i hans siste år. I bunkeren under det skamskotne Berlin tok han gamle skisser fram. Mellom dei eldste var triumf bogen sjølv. Den parisiske skulle bli ein dverg mot Hitlers. Denne triumfbogen hadde Hitler laga skisse til i 1925, då han var ein temmeleg anonym politisk villmann mellom mange andre, etter å ha gått på bommen for ikkje så mange år sidan. Så djupe røter hadde denne skapardraumen i hans sinn, men han var umåteleg vår på det punktet. Ingen andre enn Speer fekk fullt innsyn i denne sida av Adolf Hitler. For alle andre var dørene stengde, berre små glytt opna seg av og til. Hitler og Speer var kunstnarar saman, og Speer stod utanfor politikken, bysantinismen, hofflivet og jungelkrigen i den politiske krinsen kring rikskanslar og Fiihrer. Når dei to seint på natta låste seg gjennom mange dører for å koma inn i modellsalane, og saman bøygde seg over tallause teikningar og utkast, då var Speer bak den fasaden som Hitler elles alltid med slik virtuositet bygde opp kring seg, i ustanseleg skiftan­ de former; og Speer var kanskje den einaste som kom så nær inn på livet av diktatoren. Han var ikkje i tvil om at dette var ei viktig, ja ei grunnleggjande side av Hitlers liv. Natta etter våpensstillstanden mot Frankrike i 1940 brukte Hitler til å fullenda og autorisera planane for det nye praktBerlin. Det var meir enn eit vanleg diktatormonument, og Speer var fullt klår over det. I den nye germanske verd skulle kuppelhallen med rom for 180 000 menneske spela same rolle som St. Pe;ter i Roma for den katolske kristendom. Også Panteon var brukt som forbilete. Kjempebyggverket var ikkje berre eit utslag av vanleg diktatorisk monumentalgalskap, det hadde ein kultisk funksjon. På denne måten får vi også i Speer ein iakttakar som står nær sentrum av Tysklands politiske liv under Hitler, men som ser inn i det frå sida. I det politiske satellittsystemet hadde han ingen plass. Hans bane kring Hitler kryssa ikkje Gorings eller Goebbels’ på nokon slik måte at dei kasta skugge over kvarandre. Arkitekturen var eit fast punkt utanfor systemet, og frå denne synsstaden såg det kanskje av og til litt smått ut. Bormann, Goebbels, Goring, Rosenberg og dei andre store namn blir stundom til små insekt som svermar om lyset. Litt annaleis arta det VII

seg nok då Speer sjølv seinare, utan å ha bedt om det, vart dregen inn i planetariet. Som rustningsminister var Speer med eitt midt i det maktspelet som gjekk for seg omkring Hitler, og han måtte spela med sjølv dersom han skulle løysa oppgåva si. I siste instans sat han nå med ansvaret for krigs­ rustning og krigsproduksjon i vidaste meining, altså både planleggjing, koordinasjon, tildelingar, fordeling og utnytting av arbeidskraft, sam­ ling eller spreiing av rustningsoppdrag, og ikkje minst det politiske an­ svaret som fylgde med at krav strøymde inn frå alle kantar. Kritikken ville få brodd mot Speer dersom det ikkje lukkast å framstilla og få levert på rette stad dei veldige mengder av utstyr som krigen stilte krav om. Dermed låg alt vel til rette for ustanselege flokar og ofte vanske­ lege samanstøytar med alle dei andre som på ein eller annan måte sat med eit liknande sentralt ansvar, eller gjerne ville ha det. I denne tida var Speer på mange område «den andre mannen etter Hitler» — det er hans eigne ord. Forutan den skremmande store teknisk-praktiske ar­ beidsoppgåva si skildrar han eit politisk og diplomatisk arbeid som knapt kan ha verka mindre tyngjande. Denne forhandlings- og manøvre­ ringspolitikken ser ut til å ha vendt seg mot tre kantar. Speer hadde direkte med våpengreinene å gjera, diskuterte våpensystem og våpentypar med dei og vurderte kor langt det var mogleg å imøtekoma mili­ tære fagfolks ynske. Han fortel om ein viss framgang og relativt gode resultat på dette området. Somme mislikte at Speer skaut seg inn mellom sjefane og Hitler. Dei fann det rimeleg å snakka direkte med der Fuhrer. Ein av dei var flåtesjefen, storadmiral Raeder. Men i den forserte ubåtproduksjonen frå 1943 verkar det som om Speer hadde stor suksess med fordelt produksjon og montering på samlepiassar, etter beste industriel­ le samlebandsmønster. Ein mykje vanskelegare front hadde Speer over­ for dei høgaste partiinstansane, både sentralt og ut over landet, både med Hitlers næraste krins og med dei tyske Gauleiter. Speer fekk sin daglege gang i det bysantiske hoffmiljøet rundt hovudkvarteret, til liks med Goebbels, Goring, Bormann og andre. Frå desse krinsane leverer han historiske skisser av høg rang. I hovuddrag er nok mykje av dette i samsvar med velkjente og snart klassiske skildringar: alle gjæter på alle, alle spionerer på alle, alle mistenkjer alle. Alle vaktar på dei minste teikn som kan syna om despoten endrar rangskalaen sin. Kven får jule­ kort frå Hitler, og kven får kort med personleg handskrive tillegg? kven blir gratulert på fødselsdagen sin og kven ikkje, kven snakkar to minut­ tar lenger med Hitler enn sin medtevlar i same ærend. Dei underlegaste utslag blir registrert, og den politiske aksjemarknaden svingar straks til­ svarande. Diskret men klårt talar Speer ut om mange av hovudper­ sonane. Goring er plassert i raske skisser, i grunnen utanfor alt frå midt under krigen ein gong, narkoman, men med eit svingande og omskif­ teleg temperament som nok 6g var konstitusjonelt. På same måten får lesaren glimt av Goebbels bak fasaden, sett frå kulissene etter at teppet VIII

har gått ned for dei store møteprestasjonene, når propagandaleiaren som så mange andre skodespelarar analyserer dagens prestasjon, om den eine pausen var for lang eller for kort, om publikum lo og vart rørt på rette stad, om manuskriptet hadde bygd opp «klumpen i halsen» på den rette måten. Demonen i spelet er Bormann, og skildringa av Bormann fortel ikkje lite om kva det kosta å arbeida seg fram til Hitlers side. Frå midten av 30-talet har Bormann brukt kvar dag av sitt liv til dette, slik Speer skildrer han. Han måtte aldri vera borte, han måtte aldri la nokon nå fram til Hitler utan å vita kva som var igjære, kvart einaste viktig spørs­ mål Hitler fekk lagt fram for seg, måtte Bormann ha eit syn på og forma ein politikk som gjorde andre medspelarar til fiendar eller allierte — inntil vidare. Sin store sjanse fekk han då Rudolph Hess rømde til England, og i 1943 nådde han dit at alle saker som skulle fram for Hitler, i realiteten passerte Bormann, som ofte forma svaret etter sitt eige hovud, på grunnlag av nokså lause ytringar frå Hitler. Skildringa tyder ikkje på at Speer har prøvt å halda seg utanfor slike intrigefyllte maktkampar. Det kunne han vel heller ikkje når han skulle løysa si oppgåva. Det vart sagt av andre at Speer kunne ta mål av seg til ny Fiihrer, til Hitlers ettermann. Speers framstilling synest stundom tyda på at tanken ikkje var han heilt framand. Fengslande er dei avsnitta der han fortel korleis folk manøvrerte for å få Hitler i tale, og for å sikra seg hans støtte, ikkje minst syner dei korleis Hitler sjølv ofte visste å verja seg mot pågangen. Det er stort sett velkjente herskarteknikkar, men utført med virtuositet. Hitler ser ein vanskeleg situasjon, og skaper straks eit fait accompli for å sleppa bryet. Hitler ynskjer ikkje å avgjera eit spørsmål, og skaper difor ein vippetilstand mellom to personar som kvar for seg trur at dei har Hitler i ryggen. Men vi møter og nesten gro­ teske døme på korleis Hitler kunne brukast av dei som slo til i rette time og sikra seg hans underskrift på eitt eller anna dokument som han ikkje hadde tid å tenkja igjennom. Slikt gjorde folk med Christian VII i det dansk-norske dobbelt-monarki, og han er elles ikkje ein mann som let seg samanlikna med Adolf Hitler. På ny får vi her illustrert korleis den tyske totale krig på langt nær gjennomførte ei slik total mobilisering av økonomiske ressursar som dei angelsaksiske maktene var i stand til. Då produksjonsslaget heldt på å vippa over i tysk disfavør, alt vinteren 1942-43 etter det Speer meiner, då brukte Tyskland framleis dyr og strengt rasjonert jernbanekapasitet for å skaffa mange hundretusen tyske fruer hushjelper frå Aust-Europa, medan engelske og amerikanske fruer i liknande stilling hadde deltids­ eller fulltidsarbeid i industrien. Merkelege prosjekt kravde industrikapasitet og arbeidskraft rundt omkring i riket. Sigersmonument og triumfbogar sysselsette steinindustrien lenge etter at det militære tilbakeslaget var berrsynt. Grafisk industri masseproduserte kart over vegen til India medan dei tyske hærane vart drevne ut av Sovjetsamveldet. Ingen hadde hugsa på å stoppa arbeidet. Utan å underkjenna Speers organisasjons­ IX

talent kan ein vel våga å tru at når han i den første tida hadde slik fram­ gang med å driva rustnings produksjonen opp, kom det mellom anna av at han oppdaga og avvikla ein god del slik tomgang. Den tredje delen ligg i nedgangstida, året 1944 og vidare fram til nederlag og katastrofe. Det var ei vanskeleg tid i Speers liv 6g; innleiingskapitlet har den knappe tittelen Krankheit. Nederlagsperspektivet fargar alle forhold. Mange tyske forskarar har spurt seg sjølv kva tid krigen i grunnen måtte seiast å vera tapt, frå tysk synsstad. Det gjeld både mili­ tære og sivile. Mange av dei plasserer det avgjerande vendepunktet alt før Stalingrad, altså ein gong mot slutten av 1942. Nå ser vi at også Speer tidleg gjorde seg liknande tankar. Men ein kan knapt forstå hans politikk utan å rekna med at også han, med alt sitt klårsyn, i siste instans låg under for tanken om at krigslykka kunne snu seg, og kanskje at Hitler kunne endra jamvel det som syntest uavvendeleg. I denne siste tida vert det nå tydeleg at Speers ambivalente syn på Hitler slo igjennom på ny. Det kom for dagen mellom anna ved at han motarbeidde den des­ perate øydeleggjingspolitikken som tok sikte på å rasera alt heller enn å la det koma under alliert herredøme. På den andre sida ligg eit par av dei mørkaste punkt i Speers karriere innanfor dette tidsrommet. I 1944 vart han sjef for Organisation Todt, som mellom anna gjorde bruk av det Niirnberg-domstolen stempla som slavearbeid. Dette emnet er på langt nær uttømt i boka, og ein får forsona seg med at Speer ikkje har sett det som si hovudoppgåve. Han bagatelliserer heller ikkje den rolle han sjølv spela. Men reint allment ligg det svært nær å tenkja at den som i ei slik tid kunne vera Det tredje rikes nestfremste mann, vel og måtte vera noko meir av ein nasjonalsosialist enn boka alt i alt vitnar om. Vi får mange små glimt av personar og hendingar i det tyske riks­ styret under medgang og samanbrot. Som så ofte i slike skildringar ver­ kar det underleg å sjå så mange handlekraftige og viljesterke personar arbeida vidare som marionetter, mot sitt eige omdøme ofte. Det kan ikkje vera Hitlers reint personlege kraftsentrum som held dei fast lenger, for alle skildrar han som ein nedbroten mann. Stundom spør ein seg sjølv om det berre kan vera vane, om folk heldt fram å gjera det dei hadde gjort før, fordi dei ikkje såg noko anna å ta seg til, eller om dei sjølv hadde skapt eit system som var stivt nok til å halda fast på dei jam­ vel etter at makta gjekk ut av det. Soldaten på slagmarka og den menige sivile hadde knapt noko val, dei måtte berre avfinna seg med den situasjon dei var i. Men dess høgare opp ein kjem i hierarkiet, dess meir møter ein blind lydnad og grunnlaus optimisme som grensar til mirakeltru. Ein spør seg sjølv kvar den makt var konsentrert som ennå held dette gåande, og endar med å undrast på om ikkje denne sentrale drivmakt alt var pulverisert. Han var død, men han ville ikkje leggja seg ned; og hans vilje var lov. Kort og skissemessig skimtar vi ein annan tyskar som ikkje fyller mykje plass i den digre boka: oberstløytnant Claus Schenk Graf von X

Stauffenberg, opphavsmannen til attentatet mot Hitler 20. juli 1944. Stauffenberg sorterte under general Fromm, som stod Speer svært nær, og Stauffenberg omtala ein gong Speer som den einaste mann med for­ nuft i hovudkvarteret. Seinare vart Albert Speer ført opp på lista over ministerkandidatar, i tilfelle attentatet skulle ha ført til målet. Men Speer visste ingen ting om Stauffenbergs planar, og han prøver heller ikkje no etterpå å lata som om han gjorde det. Etter at boka kom ut, vart han spurt av ein journalist om Stauffenberg kanskje kunne tvila på kor påliteleg Speer kunne vera? Han svara at dette kunne han ikkje vita noko om. «Men eg veit at eg ville i tilfelle ikkje ha svikta han.» Speer var også til stades i bunkeren der Hitler til slutt enda sitt liv. Emnet har lokka tallause forfattarar før han, i alle stilarter frå nesten fotografisk reportasjeteknikk til billegaste Niebelungen-pastisj. Speer held fast på sin vanlege tone av nøktern ro. Han ser med småtalande ironi på Gorings siste sprell, hans nye amerikaniserte uniform, flukta til Bayern. Han konstaterte at også Bormann nå vil berga seg frå skipet som går under, at Himmler reknar med å bli sysselsett av Eisenhower til å halda orden i Tyskland. Utan sentimentalitet og billege effektar teik­ nar Speer eit bilete av dei menneskelege sider ved dramaet i bunkeren, og han er velgjerande fri for bombastiske Gotterdåmmerung-klisjear. Her, og i det heile, har stilen mange drag av nøktern realistisk skildring, med ein klår undertone av menneskeleg forståing. Dei store dimensjonar som hans emne sjølvsagt har, melder seg usøkt, og skal ikkje på liv og død myntast ut i påtrengjande ord. Den knappe og innhaldsfrietta stilen har ikkje mange sidestykke i skrifter frå førande personar i Det tredje riket —om det då finst sidestyk­ ke i det heile. Små episodar kan ha eit fortetta og perspektivrikt under­ statement som verkar heilt raffinert. Ein av dei skriv seg frå inspeksjons­ reisa til den arktiske fronten. Speer reiste over Rovaniemi, og kom ikkje inn på norsk territorium. Det var i november 1943, og det var merke­ leg nok første gong han såg tysk artilleri i aksjon i felten. Her såg han ein tysk soldat falla stille ved sida av seg, råka av ei kule frå ein sovjet­ russisk skarpskyttar. På øvingsplassar hadde Speer studert og diskutert alle moglege typar av tyske skytevåpen, og deira eigenskapar. Som alle lesekunnige tyskarar var han vant til overskrifter og meldingar om 500, 1000, 10 000 falne. Her såg han for første gong ein einaste mann døy, og han legg til: Det var, merkeleg nok, første gong at eg vart konfron­ tert med krigens realitet. Det er ei setning som kunne bli til ei bok. Som historisk skrift vil boka sikkert bli ein klassikar. Det er ikkje eit kjeldeskrift i streng meining, endå det gjev mange interessante opp­ lysningar og verkar meir truverdig enn memoarar flest, om ein skal leggja slike mål på det. Styrken ligg like vel ikkje i strengt kritisk his­ torisk framstilling eller grundig dokumentasjon, men i det gjennom­ tenkte minnebiletet. Dette vil ikkje seia at boka er upåliteleg. Tvert om, framstillinga er ustanseleg underbygt med kjelder, og dei er ikkje lettXI

vint brukte. Men like vel er det ettertanken og avklaringsprosessen i for­ fattaren som fangar interessa mest. Refleksjon med sterkt personleg engasjement er, pedantisk sett, ei historisk feilkjelde. Men dokumenta­ sjon er det rikeleg av frå Det tredje riket, og Speer har gjort seg god nytte av det. Fagmenn har ikkje påvist særleg mange verkeleg nevnever­ dige, objektive feil. Like vel har Speers Erinnerungen sitt særmerke og sin eigenverdi på eit anna område. Dei gjev ein velinformert, kritisk­ analytisk, intelligent og artistisk, gåverik manns lenge gjennomtenkte og sikkert dyrt betalte utsyn over ei fortid som var nær knytt til Adolf Hitlers. Dette er nok blitt, som Trevor Roper for lenge sidan spådde, eit makelaust arbeid i sin genre, i den meining at det ikkje finst andre som på denne måten sameinar avstand, perspektiv og prøvande ettertanke, og med alt dette ein fullstendig intimitet med emnet, på grunnlag av sjølvopplevde hendingar. I den norske utgåva var det ikkje mogleg å få med sluttavsnittet med notar, kjeldetilvisingar og tilleggsopplysningar. Boka ville ha blitt alt for stor i så fali, for Speers «Anmerkungen» ville ha kravt minst 100 sider til. Merknadene er rike på opplysningar om detaljar, fakta og data, og tener først og fremst til å syna kor nær framstillinga knyter seg til kjeldene, mellom dei Speers eigne notat over mange år i den tida boka handlar om. Men bortsett frå noteapparatet er den norske utgåva ei fullstendig og uavkorta omsetjing etter originalutgåva, med heile det rike førstehandsstoffet som for ein stor del var ukjent. Oslo, 5. februar 1970.

Magne Skodvin

«Hver selvbiografi er et så tvilsomt foretagende, fordi det nødvendigvis forutsettes at det fins en stol, man kan sette seg på, for derfra å betrakte sitt eget liv, sammenligne det i sine faser, overskue og gfennemskue det i sin utvikling. Mennesket kan og skal vel se seg selv. Ha oversikt over seg selv kan det ikke engang i øieblikket og heller ikke over sin fortid som et hele.» KARL BARTH

Innhold

Forord til den norske utgave, ved professor, dr. philos. Magne Skodvin Forfatterens forord

Første del Kapitel 1 —Herkomst og ungdom 3 Barndom og ungdom i hjemmet i Mannheim - Studietiden i Berlin Ferdig arkitekt i inflasjonsårene Kapitel 2 —Kall og kallelse 12 Arkitekt uten jobb - Møte med nasjonalsosialismen på høyskolen - Første møte med Hitler - Goebbels i Sportpalast - Partimedlem nr. 474 481 Kapitel 3 —Det nye spon. 17 Første partioppdrag: ombyggingen av partiets fylkeshus og propaganda­ ministeriet i Berlin - Utformning av 1. mai-møtets masse-effekter i Berlin - Storoppdrag i partidagens by, Niirnberg - Første privatmøte med Hitler Kapitel 4 —Min katalysator 27 Opptatt i Hitlers krets - Byggeoppdrag fra Goring - På reise med Hitler På Obersalzberg med Eva Braun - Hitlers arkitektoniske verden og kunst­ idéer - Folket hylder Hitler - Hitlers yndlingsarkitekt Troost dør - Speer rykker inn, 28 år gammel Kapitel 5 —Stormannsgale byggeplaner 44 Rohm-affæren 30. juni 1934 - Hindenburgs død - Første store oppgave i Niirnberg, Zeppelinfeld - Blandede inntrykk fra partidagen i Niirnberg - Ny triumfferd med Hitler - Partidagsområdet tar form under Speers ledelse Kapitel 6 —Det største oppdrag 64 Innmarsjen i Rhinland 1936 - Hitlers planer for det nye Berlin —Speers tyske paviljong på verdensutstillingen i Paris

Kapitel 7 —Obersalzberg 75 Bormann Obersalzbergs egentlige herre - Daglig liv på Obersalzberg Konversasjon rundt tebordet - Kveldens filmforestillinger - Den beskjed­ ne Eva Braun - Hitler raser over Schacht - Hitlers drøm om pensjons­ årene i Linz Kapitel 8 —Det nye rikskanselli 93 Hitlers frykt for en tidlig død setter fart i hans byggeplaner - Hitlers «mirakeldoktor» Morell - Hitlers personlige testamente 2. mai 1938 Krigsplaner skremmer opp militærledelsen - Tsjekkoslovakia - Rikskanselliet ferdig før tiden - Store utmerkelser til Speer - Den knuste marmor­ byste av Bismarck dårlig varsel Kapitel 9 — En dag i rikskanselli et 107 Hitler som vert - Utfall mot stedfortrederen Hess - Ideologi og storpoli­ tikk ved middagsbordet - Ondskapsfulle påfunn morer Hitler - Myten om Hitler som den «hvileløse arbeider» Kapitel 10 —Det lpske empire 121 Mer om de stormannsgale byggeplaner i Berlin - Planer om verdensutstilling i Berlin 1950 - Reise med fru Goebbels til Italia - Hitler tar den kvinnekjære Goebbels i skole Kapitel 11 — Verdenskulen 138 Verdens største kuppelhall, kronet av verdensherredømmets globus, Hit­ lers eget palass Kapitel 12 —Det begynner å gå nedover 147 Telegrammet fra Stalin - «Gravsangen over det britiske empire» - An­ nen verdenskrig begynner - Seiren over Polen og i vest - Hitler på snarbesøk i Paris, men gir opp planer om seiersparade i den franske hovedstad «Et felttog mot Russiand som en lek i sandkassen» Kapitel 13 — Til overmål 159 Hess flyr til England - Hitler raser - Franske kunstsamlinger plyndres Tross krigsplanene i øst fortsetter Hitler sine byggeplaner - Molotov i Berlin høsten 1940 - Planer om å gjøre Trondheim til det største tyske marinestøttepunkt-Angrepet på Russland-Møtet med den russiske vinter

Annen del Kapitel 14 —Start i ny stilling 173 «Byggestab Speer» tar fatt på fronten i øst - Besøk i hovedkvarteret Riksautobanens og Siegfriedlinjens skaper, dr. Fritz Todt, forulykker XVI

med fly; Speer biir hans efterfølger som riksminister for våpen- og ammunisjonsproduksjonen i begynnelsen av 1942 Kapitel 15 —Organisert improvisasjon 185 Goring, sjefen for femårsplanen, føler seg forbigått og reagerer kraftig Speer og industrilederne tar kampen opp mot byråkratiet og skaper nye organisasjonsformer Kapitel 16 —Forsømmelser 194 Speer går inn for mobilisering av alle reserver og kommer i alvorlig kon­ flikt med de øverste partilederne - Begge parter søker hjelp hos Hitler For sent ute med atombomben - Hitler skjønte ikke kjernefysikkens mu­ ligheter Kapitel 17 —Øverstkommanderende Hitler 208 Dilettantismen et av Hitlers karakteristiske trekk - Hans tekniske hori­ sont sluttet med første verdenskrig - Hitler i alvorlig konflikt med sine generaler, som «overvurderer russernes styrke» - Stalingradkatastrofen og Gorings tomme løfter Kapitel 18 —Intriger 227 Frontdannelser i den øverste parti- og Wehrmachtsledelsen for å få mest mulig makt over Hitler - Goebbels i opposisjon og i allianse med Speer og Goring - Himmler som farlig observatør i kulissene Kapitel 19 —Annenmann i staten 240 Intrigene fortsetter - Goebbels skifter side, og den mektige Bormann, Hess’ efterfølger, forsøker forgjeves å redusere Speers dominerende inn­ flytelse over Hitler Kapitel 20 —Bomber 249 De økte luftangrep fra vest, som går ut over både storbyene og de krigs­ viktige industrier, øker bekymringene - Slaget mot Mohnedemningen 17. mai 1943 gjør dypt inntrykk på Hitler - Angrepet på Hamburg i august og kulelagerbyen Schweinfurt skaper stor bekymring hos Speer - Gorings posisjon alvorlig truet Kapitel 21 — Hitler høsten 1943 261 Hitler isolerer seg planmessig - Han er overtrett og irritert over sine omgivelser og blir fra måned til måned stadig tausere - «Engang vil jeg bare ha to venner, frøken Braun og min hund» Kapitel 22 —På vei ut 277 Speers fiender har hellet med seg - Hitler begynner å behandle ham uelskverdig og overfuser ham i andres nærvær - Speer kjemper for å skaffe XVII

arbeidere til de nødvendige krigsindustrier og drøyer ut beholdningene av krigsviktige metaller - Goring feirer som vanlig sin innbringende fødselsdag - Speer farlig syk januar 1944

Tredje del Kapitel 23 —Syk 293 Pasienten Speer i hendene på Himmlers venn, SS-legen Gebhardt - Speers fiender utnytter hans fravær til å svekke hans posisjon, men Hitler slår om og gir Speer full rehabilitering - En farlig artikkel i The Observer Kapitel 24 —Krigen tre ganger tapt 309 De alliertes luftflåter legger store deler av Tysklands drivstoffindustri i ruiner - Produksjonen synker katastrofalt - Invasjonen i vest 6. juni 1944, som Hitler til å begynne med nektet å ta alvorlig - V 1-rakettene skaper forbigående håp - Hitler forferder industrilederne med forvirret tale Kapitel 25 —Feildisposisjoner, vidundervåpen og SS 322 Hitlers skjebnesvangre jagerdisposisjoner - Møte med mennene fra Peenemiinde med Wernher von Braun i spissen - Hitler tror på V 2 - Himmlers planer om å legge en stor del av industrien under SS med KZ-fangene som arbeidsstyrke - Speer nekter å se sannheten i øynene Kapitel 26 —Operasjon Walkiire 335 Det mislykte offiserskup mot Hitler 20. juli 1944. Speer i farlig situasjon efter at hans navn er funnet på de sammensvornes ministerliste - Drama­ tiske timer i Goebbels’ hjem - 1 forhør hos Gestaposjefen Kaltenbrunner Kapitel 27 —Balgen fra vest 351 Nederlagsstemningen brer seg - Striden om Hitlers «brente jord»s-politikk begynner - Drivstoffmangelen på bakken og i luften begynner å lam­ me krigføringen - Speer advarer Hitler mot å skape falske forventninger til vidundervåpen Kapitel 28 — Utfor stupet 364 Det går mot slutten. Den mislykte Ardenner-offensiv i desember 1944 Optimistisk Hitler-tale nyttårskvelden - Hitler advarer Speer mot de far­ lige konsekvenser av hans åpne opposisjon - Speer oppgir plan om å rydde Hitler av veien med gass Kapitel 29 —Fordømmelsen 382 Speer på frontreiser - Forholdet til Hitler forverres i striden om den «brente jord»s politikk - Speer bestemmer seg til å trosse Hitler, som gir XVIII

fylkesførerne i oppdrag å sprenge i luften alle industri- og kommunika­ sjonsanlegg - «Hensyn til befolkningen kan vi ikke lenger ta» Kapitel 30 —Hitlers ultimatum 391 Ny reise i vest, mens fienden rykker stadig lenger inn i Tyskland - Hitlers plan om å la den trossige Speer falle - «Hvis De bare ville tro at krigen ennå kan vinnes...» - Speer får 24 timers ultimatum - Ny forsoning Speer reiser vestover for å hindre ødeleggelsene i ellevte time Kapitel 31 —Fem minutter over tolv 405 Roosevelts død skaper hysteriske håp - Eva Braun kommer til Berlin for å dø sammen med Hitler - Angrepet på Berlin nær forestående Kapitel 32 — Tilintetgjørelsen 413 Hitler uten kontakt med virkeligheten - Spøkelsesaktig stemning i Hitlers bunker - Hans siste fødselsdag 20. april 1945 - Goring flykter fra Berlin - Speers siste besøk hos Hitler - Siste samtale med fru Goebbels og Eva Braun - Tilfeldig møte med Himmler - Talen som ikke ble holdt

Epilog Kapitel 33 —Fangenskapets etapper 433 Kapitulasjonsregjeringen Donitz i Flensburg - Himmler og Terboven vil bruke Norge og Danmark som forhandlingspant - Som alliert fange i Palace Hotel i Mondorf, Chesnay-slottet i Versailles og på borgen i Kransberg - Anklaget i Niirnbergprosessen Kapitel 34 —Nurnberg 445 Speer innrømmer sin personlige andel i fellesansvaret for nazistyrets misgjerninger - Goring, Ribbentrop og Kei tel legger skylden på Hitler Kapitel 35 —Konklusjoner 455 Tyve års fengsel for Speer - Den russiske dommer krevde dødsstraff for bruken av krigsfanger til tvangsarbeide - Alle tiltalte, også de dødsdømte, mottar dommen uten å miste fatningen - Speers hovedkonklusjon: «Jo mer teknisk verden blir, jo større er faren ...» Efterord 461

\

Forfatterens forord

«Nå skriver De vel Deres memoarer?» spurte en av de første amerika­ nere som jeg traff i Flensburg i mai 1945. Siden er det gått 24 år, og av dem har jeg tilbrakt 21 år innesperret i et fengsel. En lang tid. Nå legger jeg frem mine memoarer. Jeg har bestrebet meg for å skild­ re fortiden slik jeg opplevde den. På mange vil den virke fordreid, mange vil finne at mine perspektiver er uriktige. Det kan både stemme og ikke stemme. Jeg har skildret det jeg opplevde og slik jeg ser det i dag. Jeg har bestrebet meg på ikke å flykte fra fortiden. Det har vært min hensikt hverken å unndra meg disse årenes tiltrekning eller deres uhygge. De jeg hadde med å gjøre vil kritisere meg. Det er ikke til å unngå. Jeg har villet være oppriktig. Mine memoarer skal vise noen av de forutsetninger som nesten måtte føre til de katastrofer denne tiden endte med. Det må gjøres klart hvil­ ke følger det hadde at et enkeltmenneske hadde den ukontrollerte makt i sine hender. Det måtte også gjøres tydelig hvorledes dette menneske var. For Nurnbergdomstolen uttalte jeg: Hvis Hitler hadde hatt venner, ville jeg ha vært hans venn. Jeg kan takke ham både for min ungdoms begeistring og berømmelse og for de senere årenes redsler og skyld. I beskrivelsen av Hitler, slik han opptrådte overfor meg og andre, vil man øyne mange sympatiske trekk. Man vil også få inntrykk av en på mange måter dyktig og pasjonert mann. Men jo mer jeg skrev, jo mei: følte jeg at dette bare var overfladiske egenskaper. Overfor slike inn­ trykk ruver nemlig et uforglemmelig minne, Nvirnbergprosessen. Jeg vil aldri glemme et dokument som viser en jødisk familie som går i dø­ den, mannen med hustru og barn på vei mot døden. Jeg ser ham ennå i dag for meg. I Niirnberg ble jeg dømt til tyve års fengsel. Militærdomstolens dom har, hvor utilstrekkelig den ellers har registrert historien, forsøkt å formulere en skyld. Straffen, som alltid er lite egnet til å måle det historiske ansvar, gjorde slutt på min borgerlige tilværelse. Men bildet av jøden tok substansen ut av mitt liv. Det overlevde dommen. 11. januar 1969.

Albert Speer

Første del

Kapitel 1

Herkomst og ungdom

ine forfedre var fra Schwaben og stammet fra fattige bønder i Westerwald. Noen kom også fra Schlesien og Westfalen. De hørte til den store massen av dem som lever silt stille liv. Med én unntagelse: riksarvemarskalken grev Friedrich Ferdinand von Pappenheim (1702— 93) som fikk åtte sønner med min ugifte stammor Humelin. Og det sier seg selv at han ikke bekymret seg synderlig for hvorledes de hadde det. Tre generasjoner senere var min bestefar Hermann Hommel, sønn av en fattig skogsarbeider, før sin død eneeier av et av Tysklands største handelshus for verktøymaskiner og av en fabrikk for presisjonsverktøy. Tross sin rikdom levde han beskjedent og behandlet sine underord­ nede pent. Han var ikke bare flittig, men kunne også den kunst å la andre arbeide selvstendig for seg. En grubler fra Schwarzwald som kun­ ne sitte timevis på en benk i skogen uten å si et ord. Min annen bestefar, Berthold Speer, ble på samme tid en velhaven­ de arkitekt i Dortmund. Han bygget tallrike bygninger i datidens van­ lige klassiske stil. Han døde tidlig, men de penger han efterlot seg var tilstrekkelige til å utdanne hans fire sønner. Begge bestefedrene nøt godt av den industrialisering som begynte i annen halvdel av det nitten­ de århundre. Men det var mange som tross sine gunstigere startbetingel­ ser ikke dro fordel av denne. Min fars mor, som ble hvit meget tidlig, vakte større ærefrykt enn kjærlighet i meg. Hun var en alvorlig kvinne, forankret i en enkel oppfatning av livet og utstyrt med en ubøyelig energi. Hun dominerte sine omgivelser.

M

En søndag, 10. mårs 1905, klokken 12 på formiddagen, kom jeg til verden i Mannheim. Brakene fra et vårlig tordenvær overdøvet, efter hva min mor fortalte meg, klokkeklangen fra Christuskirken i nærheten. Min far var, efter at han i 1892, 29 år gammel, hadde etablert seg selv­ stendig, en av de mest opptatte arkitekter i Mannheim, en oppblomstrende industriby i Baden. Han hadde allerede skapt seg en anselig formue, da han i 1900 giftet seg med datteren av forretningsmannen fra Mainz. Den starborgerlige stil som preget vårt hjem i et av hans hus i Mainz gjenspeilet mine foreldres suksess og anseelse. Store jernporter med 3

smij em sarbei der i arabeskmønster åpnet for innkjørselen. Et impone­ rende hus med en gårdsplass hvor bilene kunne kjøre inn. De stanset foran en trappeoppgang, verdig rikt utstyrte hus. Men vi barn, mine to brødre og jeg, måtte bruke baktrappen. Den var mørk, steil og endte nokså beskjedent i en gang bak i huset. I det fornemme, teppebelagte trappehus hadde barna ikke noe å gjøre. Til vår barndoms verden i bakgården hørte foruten våre soverom et kjøkken, stort som en sal. Derfra kom man inn i den fornemme delen av denne fjorten roms leiligheten. Fra en entré utstyrt med en kaminatitrapp med verdifulle veggfliser fra Delft og hollandske møbler ble gjestene ført inn i et stort rom med franske møbler og empirestoffer. Det jeg særlig nusker, like nær i dag som dengang, er den glitrende krystall lysekronen med de mange lys og vinterhaven, hvor utstyret var kjøpt av min far på verdensutstillingen i Paris i 1900. Med rikt utskårne indiske møbler, håmdbroderte forheng og teppebelagt divan, med palmer og eksotiske planter, som kalte bil live en hemmelighetsfull og fremmed verden. Her ispiste mine foreldre frokost og her laget min far smørbrød til oss barn med skinke fra sin hjemstavn i Westfalen. Minnet om stuen ved siden av er uklart, men det panelutstyrte, nygotiske spiserom har bevart sitt tak på meg. Ved middagsbordet kunne det sitte over tyve personer. Her ble min dåp feiret, og her holdes den dag i dag våre familiefester. Med stor giede og borgerlig stolthet sørget min mor for at vi hørte til de familier som anga tonen i selskapslivet i Mannheim. Det var sikkert ikke mer, men heller ikke mindre, enn tyve til tredve husholdninger i denne byen som kunne prestere noe lignende. Et tallrikt tjenerskap sør­ get for at våre representasjonsplikter ble oppfylt. Hos mine foreldre var det, ved siden av kokken som vi barn av lettforståelige grunner var sær­ lig glad i, en kjøkkenpike, en stuepike, ofte også en tjener og alltid en sjåfør, og for å ta seg av oss barn en barnefrøken. Pikene hadde små hvite hodeplagg, sorte kjoler og et hvitt forkle, tjeneren et fiolett livré med forgylte knapper. Men aller finest var sjåføren. Mine foreldre gjorde alt for å gi oss barn en god og sorgløs oppvekst. Men en hindring for oppfyllelsen av dette ønske var rikdommen og representasjonen, de selskapelige plikter, den store husholdning, barnefrøkenen og tjenerskapet. Ennå i dag føler jeg det kunstige og ubehage­ lige i denne verden. Jeg var også ofte svimmel og hadde rett som det var besvimelsesanfald. En professor som var tilkalt fra Heidelberg konstaterte svake nerver. Denne svakhet føltes som en sterk sjelelig belastning og utsatte meg ofte for press fra de ytre forhold. Jeg hadde det desto von­ dere fordi mine lekekamerater og mine to brødre var fysisk mer robuste, slik at jeg følte meg underlegen overfor dem. I sitt overmot lot de meg ikke så sjelden føle dette. Men følelsen av ikke å strekke til løsner ofte for motreaksjoner. Iall­ fall førte disse vanskeligheter til at jeg lærte å tilpasse meg smidigere en unggutts omgivelser. Når jeg senere i livet mestret ubehagelige forhold 4

og ubekvemme mennesker, kan det vel ikke minst skyldes min legemlige svakhet dengang. Når vi ble tatt ut på tur av vår franske frøken, måtte vi av hensyn til vår sosiale status opptre i korrekte klær. Naturligvis hadde vi forbud mot å leke i byens parker eller på gaten. Vår lekeplass var vår gårds­ plass, som ikke var større enn et par av våre rom og var omgitt og inn­ snevret av baksiden av flere etasjers leiegårder. Gårdsplassen hadde to eller tre hensyknende plataner som hungret efter luft, én eføykledd vegg, og noen 'tuffstener i et av hjørnene skulle forestille en grotte. Et tykt lag av sot dekket allerede om våren trær og blader, og det vi ellers kunne komme i kontakt med var bare egnet til å forvandle oss til rik­ tig ufornemme, skitne storbybarn. Før jeg kom på skolen, var min yndlingslekekamerat Frieda, datter av vår portner Allmendinger. Jeg var gjerne sammen med henne i underetasjens beskjedne, mørke leilighet. Atmosfæren av fattigslig fordringsløshet og samholdet i en trangbodd familie hadde en eiendommelig tiltrekning på meg.

Min første undervisning fikk jeg i en fornem privatskole, hvor barna fra de ledende familier i vår industriby lærte å lese og skrive. Så beskyt­ tet som jeg levde syntes jeg de første måneder på middelskolen, midt blant viltre skolekamerater, var særlig vanskelige. Men min venn Quenzer lærte meg snart alle slags unoter og ifikk meg også til å kjøpe en fot­ ball for mine lommepenger. Et plebeiisk innfall, som vakte stor forfer­ delse hjemme, også fordi Quenzer stammet fra fattigfolk. Det var vel også på denne tiden at min tilbøyelighet til statistisk behandling av fak­ ta for første gang gjorde seg gjeldende. Jeg skrev inn alle anmerkninger i klasseprotokollen i min «Phonixkalender for elever» og tellet hver måned sammen hvem som hadde fått de fleste anmerkninger. Jeg hadde sikkert latt være med dette, hvis jeg ikke hadde hatt noen sjanse til ofte å stå som nr. én i denne tabellen. Min fars arkitektkontor var i ett med leiligheten. Her ble de store perspektiver tegnet opp for våre byggherrer. Tegninger av alle slag kom til verden på et blåaktig oljepapir, og det er vel særlig duften av dette papir som har bevart minnet om kontoret. Min fars bygninger var på­ virket av nyrenessansen og hadde hoppet over Jugendstilen. Senere ble hans forbilde Ludwig Hoffmann, den innflytelsesrike bybyggeren i Ber­ lin, med sin rolige klassisisme. I dette kontoret skapte jeg mitt første «kunstverk» i mi tt tolvte år, som fødselsdagsgave til min far, en tegning av et slags livs-ur, i en sterkt »nirklet urkasse, som skulle bygges på korintiske søyler og utstyres med svulstige volutter. Jeg brukte alle de tusj farver jeg kunne få tak i. Med hjelp av de andre på kontoret ble det laget et produkt som tydelig røbet en tilbøyelighet i retning av sen-empirens stil-epoke. 5

Foruten en åpen sommer bil hadde mine foreldre før 1914 en lukket bil, som ble brukt om vinteren og til turer rundt i byen. Disse bilene var midtpunktet for mitt tekniske svermeri. Da krigen begynte, måtte de settes på bukk for å spare på bilgummien. Men når vi gjorde oss god­ venner med sjåføren, fikk vi lov å sette oss ved rattet inne i garasjen. Det var min første kontakt med teknikkens undere i en verden som ikke var synderlig teknifisert. Først efter at jeg i Spandau-fengslet i hele tyve år måtte greie meg uten radio, fjernsyn, telefon og bil og jeg ikke engang hadde lov til å skru på lyset, hadde jeg en lignende lykkelig følel­ se, da jeg efter ti år fikk anledning til å betjene en elektrisk bonemaskin. 1915 sto jeg overfor en annen oppfinnelse fra disse årenes tekniske revolusjon. Ved Mannheim var det stasjon for en av de zeppelinere som skulle brukes til angrep mot London. Kommandanten og hans offiserer var snart faste gjester i vårt hus. De innbød mine to brødre og meg til å se på luftskipet. Ti år gammel sto jeg foran denne tekniske kjempen, klatret inn i motorgondolen, gjennom de hemmelighetsfulle halvmørke gangene inne i flykroppen og inn i førergondolen. Når luftskipet startet ut på aftenen, sirklet kommandanten over vårt hus, og offiserene viftet fra gondolen med et stykke lintøy som de hadde lånt av mor. Natt efter natt var jeg plaget av forestillinger om at skipet kunne gå opp i flammer og alle våre venner dø. Min fantasi var opptatt av krigen, av fremrykningene og tilbakesla­ gene på frontene og av soldatenes lidelser. Om natten hørte man fra tid til annen fjerne drønn fra materialslaget ved Verdun. Ut fra barns­ lig glødende medfølelse sov jeg enkelte netter ved siden av min gode seng på det hårde gulvet, fordi det hårdere natteleiet forekom meg å stemme mer med frontsoldatens savn. Den dårlige matforsyning i storbyen og kålrabivinteren var heller ikke vi spart for. Vi var rike nok, men hadde ingen slektninger eller kjente på landet, hvor det var mer mat. Riktignok var min mor flink til å finne på stadig nye variasjoner av kålrabi, men jeg var ofte så sulten at jeg i all hemmelighet efter hvert med stor appetitt slukte en hel isekk med stenhårde hundekjeks, som stammet fra fredstiden. Flyangrepene på Mannheim, som efter vår tids begreper var nokså harmløse, begynte å bli fler. En liten bombe rammet et av nabohusene. Et nytt avsnitt av min ungdom begynte. I nærheten av Heidelberg hadde vi fra 1905 et sommerhus, som var bygget på skråningen ved et stenbrudd, som skal ha vært brukt til å skaf­ fe sten til det nærliggende Heidelbergslottet. Bak det terrenget vårt hus lå i så vi Odenwalds fjellkonturer, spaserveier gikk langs skråningene gjennom de gamle skogene, og fra stiene var det hist og her utsikt ut over Neckardalen. Her var det stille, en deilig have, grønnsaker og en ku hos naboen. Sommeren 1918 flyttet vi dit ut. *

6

Min helse ble bedre. Hver dag, også i sne, storm og regn, tilbakela jeg den tre kvarters skoleveien, det siste stykke ofte i løp. Sykler fantes det ikke i den økonomisk vanskelige første efterkrigstiden. Veien gikk forbi huset til en roklubb. I 1919 ble jeg medlem av den og var i to år cox i firere og åttere. Tross min svake konstitusjon var jeg snart en av de mest energiske roere. Atten år gammel avanserte jeg til stroke i skolefirer og åtter og var med i noen av kapproingene. For første gang var jeg grepet av ærgjerrighet. Den tvang meg til prestasjoner som jeg selv ikke hadde ventet. Det var mitt livs første lidenskap. Muligheten for å la min takt bestemme mannskapets tok meg sterkere enn sjansen til å vinne oppmerksomhet og respekt i roernes lille verden. Riktignok tapte vi som regel. Men da det gjaldt en fellesprestasjon, var det ikke mulig å vurdere manglene ved min egen innsats. Tvert imot gjorde det seg gjeldende en følelse av felles handling og felles svikt. En fordel ved treningen var også det høytidelige løfte om avholdenhet. Jeg foraktet dem av mine skolekamerater som fant sine første gleder i dans, vin og sigaretter. På min skolevei lærte jeg også 17 år gammel å kjenne min senere livsledsagerske. Dette inspirerte min flid på skolen efter at vi allerede et år senere avtalte å gifte oss efter avsluttet studium. Jeg hadde i flere år vært en god matematiker. Men nå ble også mine karakterer i andre fag bedre, og jeg ble en av de beste i klassen. Vår tysklærer, en begeistret demokrat, leste ofte for oss artikler i den liberale «Frankfurter Zeitung». Uten denne læreren ville jeg ha beve­ get meg i en fullstendig upolitisk atmosfære i min skoletid. Vi ble opp­ dradd i et borgerlig-konservativt verdensbilde. Maktfordelingen i sam­ funnet, de tradisjonelle autoriteter ble fortsatt innprentet oss som en guddommelig ordning tross revolusjonen. De strømninger som overalt gjorde seg gjeldende i første del av tyveårene var vi nærmest uberørt av. Kritikk av skolen, av pensum, ja også av øvrigheten ble undertrykket. Vi skulle ubetinget tro på skolens ubestridte autoritet. Vi rakk ikke en­ gang å tvile på den gjeldende ordning, fordi vi på skolen på sett og vis var underlagt diktatet fra et nærmest absolutt maktsystem. Det fantes heller ikke et fag som samfunnslære, som hadde kunnet øke vår politiske dømmekraft. Selv i de øverste klasser ble det bare skrevet stiler om litteraturhistoriske emner, som rett og slett hindret oss i å tenke over samfunnsproblemene. Og det var ikke annet enn naturlig at denne man­ gel i skolen heller ikke ansporet oss til å ta standpunkt til politiske be­ givenheter i skolegården eller utenfor. En avgjørende forskjell fra i dag var det også at det var umulig å reise til utlandet. Det var ingen organi­ sasjon som kunne ha tatt seg av ungdommen, selv om den hadde penger til å reise ut. Jeg mener det er nødvendig å nevne disse mangler, fordi de utleverte en generasjon helt uforberedt til de statlig tallrikere tek­ niske påvirkningsmidler. Heller ikke hjemme snakket vi politikk. Dette var desto underligere, 7

fordi min far allerede før 1914 var en overbevist liberaler. Hver formid­ dag ventet han utålmodig på «Frankfurter Zeitung», hver uke leste han de kritiske tidsskrifter «Simplicissimus» og «Jugend». Han hørte til Friedrich Naumanns åndelige verden, en mann som gikk inn for sosiale reformer i et mektig Tyskland. Efter 1923 ble min far tilhenger av Coudenhove Kalergi og gikk ivrig inn for dennes paneuropeiske ideer. Han ville sikkert gjerne ha snakket om politikk med meg, men jeg holdt meg unna slike muligheter, og min far presset ikke på. Denne mangel på politisk interesse stemte riktignok med innstillingen hos en ungdom som var trett og skuffet efter den tapte krig og revolusjon og inflasjon. Men den hindret meg på samme tid fra å legge politisk mål på tingene og gjøre meg opp en mening. Meg lå det nærmere å legge skoleveien over Heiclelbergslottets park og fra Scheffel terrassen i noen minutter fortape meg i den gamle byen og slottsruinene. Dette romantiske sverme­ ri for borgruiner og krokete gater holdt seg og kom senere til uttrykk i min lidenskap for å samle på landskaper, særlig av romantikerne fra Hei­ delberg. På veien til slottet traff jeg ofte Stefan George, som virket ekstremt verdig og stolt og ustrålte en likefrem sakral kraft. Omtrent slik må de store profeter ha virket. Det var noe magnetisk tiltrekkende ved ham. Min eldre bror var i en av de øverste klasser da han fikk adgang til mesterens indre sirkel. Jeg var mest tiltrukket av musikken. I Mannheim hørte jeg til 1922 den unge Furtwångler og derefter Erich Kleiber. Dengang gjorde Ver­ di sterkere inntrykk på meg enn Wagner, og Puccini fant jeg «skrekke­ lig». En symfoni av Rimsky—Korsakoff likte jeg derimot meget godt, og Mahlers femte symfoni fant jeg riktignok «temmelig komplisert, men jeg likte den». Efter et besøk i Schauspielhaus bemerket jeg at Georg Kaiser var «den betydeligste moderne dramatiker, som i sine verker kjemper om pengenes begrep, verdi og makt», og i Ibsens «Vildanden» fant jeg at den øverste samfunnsklassens egenskaper virker latterlig på oss. Personene «hørte hjemme i komedien». Romain Roiland forsterket med sin roman «Jean Christophe» min begeistring for Beethoven. Det var altså ikke bare ungdommelig tross som reiste seg i meg når jeg ikke likte det kostbare selskapelige liv hjemme. Det var i høy grad opposisjon i meg når jeg likte samfunnskritiske forfattere og når jeg i roklubben eller i Alpeforeningens hytter søkte de kamerater jeg fore­ trakk. Selv min tiltrekning til en enkel borgerlig håndverkerfamilie gikk mot den vanlige skikk å søke sin omgang og fremtidige hustru i det beskyttede sosiale lag som mine foreldre tilhørte. Jeg hadde endog spon­ tan sympati for det ytterste venstre — dog uten at denne tilbøyelighet noen gang tok konkrete former. Politisk engasjert var jeg ikke. Og i dette skjedde det ingen forandring selv om jeg følte nasjonalt og f. eks. under Ruhrokkupasjonen i 1923 ble opprørt over upassende fornøyelser eller over den 'truende kulikrisen. Til min forbauselse skrev jeg den beste eiksamensstil i min årgang. 8

Men likevel tenkte jeg «dette er ikke noe for deg», da skolens rektor i sin avskjedstale forkynte eksamenskandidatene at nå var «veien åpen for største innsats og ære». Som skolens beste matematiker ville jeg studere dette fag. Min far reagerte av meget forståelige grunner mot denne hensikt. Og jeg ville ikke ha vært utstyrt med den logikk som utmerker en matematiker, om jeg ikke hadde gitt efter for ham. Nærmest lå jo arkitektfaget, som hadde opptatt meg så sterkt helt fra min tidlige ungdom. Og dermed bestemte jeg meg til å bli arkitekt, til min fars store giede, slik som han og hans far. Det første semester studerte jeg av finansielle grunner ved den tekniske høyskolen i nabobyen Karlsruhe, fordi inflasjonen raste videre fra dag til dag. Jeg måtte derfor hente min sjekk hver uke. Ved slutten av uiken var den eventyrlige sum enda engang smeltet inn til ingenting. Fra en sykkeltur gjennom Schwarzwald i midten av september 1923 skrev jeg: «Meget billig her. Nattelosji 400 000 mark og aftensmat 1 800 000 mark. En halv liter melk 250 000 mark.» Seks uker senere, kort før inflasjonen tok slutt, kostet en middag på et vertshus ti til tyve milliarder mark, og i Mynsa (studentenes spisested) over én milliard, som svarte til syv gullpfennig. For en teaterbillett måtte jeg betale 300 til 400 millioner. Til slutt tvang den finansielle katastrofen familien til å selge firmaet og fabrikken efter min avdøde bestefar til et konsern, til en brøkdel av verdien, men mot dollaran visninger. Nå var min månedsjekk seksten dollar, som jeg fri for alle sorger kunne leve glimrende av. Efter at inflasjonen var slutt, flyttet jeg våren 1924 over till den tek­ niske høyskolen i Miinchen. Selv om jeg ble der til sommeren 1925, og Hitler, efter å være løslatt fra festningsarresten, på ny begynte å vekke oppmerksomhet våren 1925, gjorde dette ikke noe inntrykk på meg. I mine utførlige brev skrev jeg bare om mitt arbeide til langt utpå nat­ ten, og om vårt felles mål å bli gift om tre eller fire år. I feriene gikk min senere hustru og jeg ofte sammen med moen stu­ denter fra hytte til hytte i de østerrikske alper, Besværlige oppstigninger ga en følelse av en virkelig prestasjon. Ofte overtalte jeg med typisk sta­ het mine medvandrere til selv i det dårligste vær, tross storm, isregn og frost, ikke å avbryte turen vi var begynt på, selv om tåken ødela utsik­ ten fra toppene. Ofte så vi fra fjelltoppene et dypgrått skylag over det fjerne lavland. Der nede levde det efter våre begreper mennesker som var kuet og som vi mente å stå høyt over. Som unge og ikke så lire hovne var vi overbe­ vist om at det bare var anstendige mennesker som forvillet seg opp i fjellene. Når vi måtte vende tilbake til det normale livet der nede efter våre høyfjellsturer, var jeg ikke sjelden nærmest forvirret over det hek­ tiske livet i byene. 9

«Samkvem med naturen» søkte vi også på våre kajakkturer. Dengang var denne formen for turer fremdeles ny og elvene ikke som i dag fylt av båter av alle slag. I stillheten dro vi nedover elvene, og om kvelden kunne vi sette opp teltet på det mest naturskjønne sted vi fant. Dette makelige turlivet ga oss en del av den lykksalighet som var en selvfølge for våre forfedre. Ennå i 1885 foretok min far en vandring til fots og med hestevogn fra Munchen til Napoli og tilbake. Senere da han kunne reise gjennom hele Europa med bil, betegnet han nettopp denne vand­ ringen som sitt herligste reiseeventyr. Mange av vår generasjon søkte denne kontakt med naturen. Det var ikke bare i romantisk protest mot den borgerlige sneverhet. Vi flyktet også bort fra kravene fra en stadig mer komplisert verden. Vi hadde følelsen av at verden var ute av balanse. I naturen, i fjellene og elveda­ lene, følte vi ennå skapningens harmoni. Jo mer uberørt fjellene var, jo ensommere elvedalene, jo mer trakk de oss til seg. Jeg var naturligvis ikke med i noen ungdomsbevegelse. Et slikt masseforetagende ville jo ha gjort det av med mine bestrebelser for å være alene, og det var nå engang naturlig for meg å være for meg selv. Høsten 1925 flyttet jeg sammen med en gruppe arkitektstudenter fra Munchen til den tekniske høyskolen i Berlin-Charlottenburg. Jeg valgte professor Poelzig til lærer, men han hadde redusert deltagertallet på sitt prosjekteringskuns. Da min begavelse i tegning ikke var tilstrekkelig, ble jeg ikke opptatt. Jeg var forresten slett ikke så sikker på at jeg ville bli noen god arkitekt og ble derfor ikke overrasket over denne avgjørelse. Neste semester ble professor Heinrich Tessenow kalt til Berlin. Han var en forkjemper for det småby-håndverkspregede, med et arkitektonisk program som var skåret ned til det enklest mulige: «Et minimum av ut­ gifter er det avgjørende.» Jeg skrev straks til min senere hustru: «Min nye professor er den mest betydelige og kloke mann jeg har truffet. Jeg er helt begeistret for ham og arbeider med stor iver. Han er ikke moder­ ne, men i visse henseender enda modernere enn alle andre. Han er utadtil akkurat så fantasiløs og nøktern som meg, men likevel er hans byg­ ninger preget av dyp opplevelse. Hans forstand er avskrekkende skarp, jeg vil bestrebe meg for å komme et år i hans «mesterskole», og jeg vil efter enda et år fot^øke å bli assistent hos ham. Dette er naturligvis altfor optimistisk og viser den veien jeg i beste fall må gå.» Bare et halvt år efter eksamen ble jeg hans assistent. I ham hadde jeg funnet min katalysator — inntil han syv år senere ble avløst av en som var mekti­ gere. Jeg satte også stor pris på vår lærer i arkitekturens historie. Professor Daniel Krenker, elsasser av fødsel, var ikke bare en pasjonert arkeolog, men også en patriot med sterke følelser. Da han i sin forelesning viste frem et bilde av domkirken i Strasbourg, brast han i gråt og måtte av­ bryte forelesningen. Hos ham gjennomgikk jeg Albrecht Haupts bok om germanernes byggekunst. Men samtidig skrev jeg til min senere hustru: 10

«Litt raseblancling er alltid godt. Og når vi nå er på vei nedover, er det ikke fordi vi er en blandingsrase. Det var vi jo allerede i middelalderen, da vi ennå hadde den kraftige spiren i oss og spredte oss ut over verden, da vi fortrengte slaverne fra Preussen eller senere forplantet den euro­ peiske kultur til Amerika. Vi går nedover, fordi våre krefter er brukt opp, akkurat som det engang gikk med egypterne, grekerne og romerne. Det lar seg ikke forandre.» Tyveårenes Berlin var den inspirerende kulissen for mitt liv som stu­ dent. Tallrike teaterforestillinger gjorde sterkt inntrykk på meg. Iscene­ settelsen av «En sommernattsdrøm» ved Max Reinhardt, Elisabeth Bergner i Shaws «Jomfruen av Orleans», Pallenberg i Piscators oppset­ ning av «Schwejk». Men også Charells utstyrsrevyer med $in store opp­ setning gjorde sterkt inntrykk på meg. Underlig nok har jeg derimot aldri likt Cecil B. de Milles bombastiske prakt, uten at jeg dengang ante at jeg ti år senere skulle overtrumfe denne filmarkitektur. Jeg fant hans filmer «riktig amerikansk smakløse». Men alle inntrykk ble fordunklet av fattigdommen og arbeidsløshe­ ten. Spenglers «Untergang des Abendlandes» hadde overbevist meg om at vi levde i en forfallsperiode som lignet den senromerske epoke. In­ flasjon, moralsk forfall, det tyske rikes avmakt. Essayet «Preussentum und Sozialismus» fascinerte meg med sin forakt for luksus og makelighet. Her møttes Spengler og Tessenow. Men i motsetning til Spengler så min lærer et håp for fremtiden. I en ironisk tone vendte han seg mot tidens «heltedyrkelse». «Kanskje er de overalt omkring oss, uforstått, de virke­ lig «største helter», som i en høyeste villen og kunnen har full rett til også å se på det aller grusomste som et ubetydelig sidefenomen og le av det. Før håndverket og småbyen på ny kan blomstre, må det kanskje først regne med svovel, kanskje neste blomstring kommer med folk som har gått gjennom helveter.»

Sommeren 1927 fikk jeg mitt diplom efter ni semestres studium. Neste vår ble jeg, 23 år gammel, en av høyskolens yngste assistenter. På en basar i det siste krigsår spådde en sannsigerske meg: «Du vil tidlig nå berømmelse og slå deg til ro.» Nå hadde jeg en grunn til å tenke over denne forutsigelsen. Jeg kunne jo med noen sikkerhet regne med at jeg en gang, om jeg bare ville det, ville bli lærer ved den tekniske høy­ skolen slik som min professor. Stillingen som assistent gjorde det mulig for meg å gifte meg. På bryl­ lupsreisen dro vi ikke til Italia, men med kajakk og telt gjennom den ensomme, skogkranste rekken av innsjøer i Mecklenburg. Vi satte båte­ ne på vannet i Spandau, noen hundre meter fra citadellet hvor jeg skul­ le tilbringe tyve år av mitt liv. 11

Kapitel 2

Kall og kallelse

lierede i 1928 var jeg like ved å bli stats- og hoffarkitekt. Aman Ullah, hersker i Afghanistan, ville reformere sitt land. Og til det ønsket han unge tyske teknikere. Joseph Brix, professor i by og veibyg­ ging, tok ut gruppen. Jeg skulle være byplanlegger, arkitekt og i tillegg til det lærer i arkitektur ved en teknisk læreanstalt, som skulle opprettes i Kabul, Min hustru og jeg studerte sammen alle de bøker vi kunne få tak i om dette ensomme land. Vi tenkte på hvorledes man skulle kunne utvikle en egen stil på grunnlag av de enkle bygninger som fantes og planla også eventuelle skiturer under studiet av de ukjente fjelltrakter. Det ble lagt frem gunstige kontraktvilkår. Men ikke før var alt så godt som fastlagt og kongen mottatt av Hindenburg under store æresbevis­ ninger, så styrtet afghanerne sin hersker med et statskupp. For meg ble det bøtet på skaden gjennom utsikten til å fortsette arbeidet hos Tessenow, og jeg var glad over at Aman Ullahs fall hadde spart meg for selv å treffe en avgjørelse. I seminaret hadde jeg bare tre dagers arbeide hver uke. Og det var fem måneders høyskoleferier. Likevel fikk jeg 300 mark, efter den nåværende pengeverdi antagelig rundt 600 mark. Tesse­ now holdt ingen forelesninger, men korrigerte i den store seminarsalen ar­ beidene fra isine vel femti studenter. Han var hver uke til stede bare fire til seks timer. For øvrig var studentene henvist til mine råd og rettelser. Særlig var de første måneder høyst anstrengende for meg. Studentene var til å begynne med kritiske overfor meg og forsøkte å gripe meg i ukyndighet eller feil. Først efter hvert ble det slutt på mine begynnervanskeligheter. Byggeoppdrag, som jeg håpet å kunne klare i den rike­ lige fritid jeg hadde, uteble. Sannsynligvis gjorde jeg et altfor ungdom­ melig inntrykk, og dessuten lå byggevirksomheten nede på grunn av den økonomiske depresjon. En unntagelse var det oppdrag jeg fikk av mine svigerforeldre, å bygge deres hus i Heidelberg. Det ble et lite oppsikt­ vekkende bygg, som ble fulgt av såvidt ubetydelige oppgaver som to garasjetilbygg for villaer i Wannsee og innredningen av «Akademischer Austauschdienst»s hus i Berlin. I 1930 dro vi med våre to kajakker fra Donaueschingen til Wien langs Donau. Da vi kom tilbake, hadde det 14. september vært et riksdagsvalg som jeg ennå husker, fordi min far ble så voldsomt opphisset over det. NSDAP (det nasjonalsosialistiske partiet) fikk 107 mandater og rykket 12

dermed plutselig inn i midtpunktet for den politiske debatt. Denne uventede valgsuksess vakte de dystreste bekymringer hos min far, som fremfor alt var redd for partiets sosialistiske tilbøyeligheter. Allerede fra før av var han urolig over sosialdemokratenes og kommunistenes styrke.

Vår tekniske høyskole var allerede blitt et sentrum for nasjonalsosialis­ tiske bestrebelser. Mens den lille gruppen kommunistiske studenter ble trukket til professor Polzigs seminar, samlet nasjonalsosialistene seg hos Tessenow, til tross for at han var og alltid forble en erklært fiende av Hitlers bevegelse. Men det var likevel, uten at det ble sagt og uten at det var hensikten, paralleller mellom hans lære og nasjonalsosialistenes ideo­ logi. Tessenow var sikkert ikke klar over disse paralleller. Han ville utvilsomt blitt forferdet ved tanken på et mulig slektskap mellom hans forestillinger og de nasjonalsosialistiske ideer. Tessenow lærte blant annet: «Stilen kommer fra folket. Det er selv­ sagt at man elsker sitt hjem. Internasjonalt kan det ikke være noen sann kultur. Den kommer fra et folks moderskjød.» Også Hitler var imot internasjonalisering av kunsten, og hans medkjempere så spiren til en fornyelse på hjemlig grunn. Tessenow fordømte storbyen og satte opp mot den sine ideer fra bondelandet. «Storbyen er en fryktelig ting. Stor­ byen er en forvirret blanding av gammelt og nytt. Storbyen er kamp, brutal kamp. Alt som er gemyttlig skal holdes utenfor . .. Hvor byen mø­ ter bonden, går bondekulturen under. Synd at man ikke mer kan tenke som en bonde.» Det var ikke stort anderledes når Hitler tok front mot moralens oppløsning i storbyene og advarte mot sivilisasjonens skader, som truet den biologiske substans i folket, og understreket betydnin­ gen av den sunne bondekulturens statsbevarende kjerne. Intuitivt forsto Hitler å gi uttrykk for og utnytte for sine egne formål slike og andre strømninger som lå i tidens bevissthet, riktignok ennå diffuse og lite håndgripelige. I mine korrekturtimer trakk de nasjonalsosialistiske studentene meg ofte inn i politiske diskusjoner. Naturligvis ble Tessenows meninger li­ denskapelig drøftet. Svake innvendinger, som jeg hentet fra min fars vokabular, ble lett ekspedert med dialektisk rutine. Studentungdommen søkte dengang sine idealer vesentlig hos ekstre­ mistene, og Hitler henvendte seg nettopp til idealismen i denne oppagiterte generasjon. Og var ikke nettopp Tessenow en oppmuntring for det­ te trosberedskap? I 1931 mente han: «Det må vel komme en som tenker ganske enkelt. Tenkningen er blitt altfor komplisert i dag. En udannet mann, eventuelt en bonde, ville løse alt meget lettere, nettopp fordi han er ubedervet. Han ville ha kraften til å virkeliggjøre sine tanker.» Denne tvetydige bemerkning virket på oss som om den tok sikte på Hitler. *

13

På denne tiden talte Hitler til studentene ved Berlins universitet og den tekniske høyskolen i Hasenheide i Berlin. Studentene maste på meg, som riktignok ikke var overbevist, men allerede usikker, og jeg ble med. Skitne vegger, trange trapper og et forsømt indre gjorde et fattigslig inn­ trykk på meg. Her var det ellers ølfester for arbeiderne. Salen var over­ fylt. Det virket som om alle studentene i Berlin ville høre på og se dette menneske, som hans tilhengere sa så store ord om og hans motstandere sa så meget vondt om. Tallrike professorer satt på reserverte plasser midt på en udekorert tribune. Deres nærvær gjorde hele tilstelningen til noe som var verdt å merke seg. Også vår gruppe hadde erobret gode pias­ ser på tribunen ikke langt fra talerstolen. Da Hitler kom, ble han hilst med en bifallsstorm fra sine mange til­ hengere blant studentene. Bare denne begeistring gjorde sterkt inntrykk på meg. Men også hans opptreden overrasket meg. Fra plakatene og ka­ rikaturene kjente jeg ham i uniformskjorten med skulderrem, hakekorsbind rundt armen og en vill lugg ned i pannen. Men her opptrådte han i én velsittende blå dress. Helt påfallende demonstrerte han borgerlig korrekthet, alt understreket inntrykket av fornuftig måtehold. Senere lærte jeg at han, bevisst eller intuitivt, til fullkommenhet forsto å tilpas­ se seg sine omgivelser. De minuttlange ovasjoner forsøkte han å få slutt på. Det var nesten som om han ville verge seg mot dem. Hvorledes han derefter med lavstemme, nølende og litt sjenert, begynte, ikke på noen tale, men et slags historisk foredrag, virket tiltalende på meg. Ikke minst fordi det ikke stemte med alt det jeg hadde ventet efter motstandernes propaganda, en hysterisk demagog, en skrikende gestikulerende fanatiker i uniform. Han lot seg heller ikke avspore fra sin doserende tone av bifallsstormen. Det virket som om han frimodig og åpent la frem sine bekymringer for fremtiden. Hans ironi var mildnet av en selvbevisst humor, hans sydtyske sjarme tiltalte meg. Utenkelig at en kjølig prøysser kunne ha fanget meg inn. Hitlers innledende skyhet var snart borte. Av og til hevet han stemmen, talte mer inntrengende og med suggestiv overbevisndngskraft. Dette inntrykket var langt dypere enn selve talen, som jeg ikke husket stort av. Dessuten ble jeg revet med av den begeistring som bar taleren frem fra setning til setning, noe som var merkbart rent fysisk. Begeistringen gjorde det av med skeptikernes forbehold. Motstanderne kom ikke til orde. Dette skapte, iallfall av og til, det falske inntrykk av enighet. Til slutt var det som om Hitler ikke mer talte for å overbevise. Det var snarere som om han var overbevist om at han ga uttrykk for det som pu­ blikum, omskapt til masse, ventet av ham, som om det var den mest na­ turlige sak av verden at studentene og en del av lærerne ved Tysklands to største høyskoler villig lot seg trekke i bånd. Og dette til tross for at han denne kvelden fremdeles ikke var den absolutte hersker, beskyttet mot enhver kritikk, men utsatt for angrep fra alle sider. 14

Det kan være at andre efterpå snakket om den bevegede kvelden over et glass øl. Mine studenter oppfordret også meg til det. Men jeg hadde trang til å bli klar over meg selv og bli herre over min forvirring. Jeg følte behov for å være alene. Opphisset kjørte jeg med min lille bil gjennom natten, stanset i en furuskog i Havellandskapet og vandret len­ ge omkring. Her var det et håp, forekom det meg, her var- det nye idealer, en ny forståelse, nye oppgaver. Også Spenglers dystre forutsigelser lot nå til å være motbevist og hans profeti om en kommende imperator samtidig oppfylt. Faren fra kommunismen, som uten stans lot til å nærme seg makten, måtte avverges, overbeviste Hitler oss om, og til slutt ville vi istedenfor trøstesløs arbeidsledighet attpåtil få et økonomisk oppsving. Jødeproblemet nevnte han bare rent perifert. Men slike bemerkninger bekymret meg ikke, til tross for at jeg ikke var noen antisemitt, men fra skoletiden og studiene hadde jødiske venner som nesten alle andre. Noen uker efter denne talen, som ble så viktig for meg, tok noen ven­ ner meg med til et møte i Sportpalast. Berlins fylkesfører (Gauleiter) Goebbcls talte. For et forskjellig inntrykk, i sammenligning med Hitler. Mange fraser, godt plassert og sylskarpt formulert. En brølende mengde, som ble trukket med i stadig mer fanatiske begeistrings: og hatstormer, en heksekjele av løsslupne lidenskaper, slik jeg inntil da bare hadde opp­ levd nettene under et seksdagersløp. Jeg følte meg frastøtt. Hiders posi­ tive innvirkning på meg var blitt mindre, men ikke helt slukket. Sportpalast ble tømt, og menneskene gikk rolig nedover Potsdamer Strasse. Men styrket i sin selvbevissthet av Goebbels’ tale overtok de ut­ fordrende hele kjørebanen, slik at både biltrafikk og sporvogner ble blokert. Politiet lot først dette skje i ro, kanskje ville det ikke hisse opp mengden. Men i sidegatene holdt ridende kommandostyrker og laste­ biler med utrykningspoliti seg rede. Som regel tjente et slikt beredskap til å skille kommunistene fra nasjonalsosialistene. Men denne gang sat­ te politiet seg på hestene og red inn i mengden med gummikøller for å rydde kjørebanen. Helt opprørt fulgte jeg det som skjedde. Jeg hadde inntil da ikke opplevd en slik maktanvendelse. Jeg følte det samtidig som om jeg ble grepet av et ønske om å ta parti, kanskje ut fra en blan­ ding av medfølelse og opposisjonslyst, som formodentlig ikke hadde noe med politiske motiver å gjøre. I virkeligheten var det ikke skjedd noe usedvanlig denne gang. Det hadde ikke engang vært noen som ble skadd. I januar 1931, noen dager efterpå, meldte jeg meg inn i partiet og ble medlem nr. 474 481 i NSDAP. Det var en helt udramatisk beslutning. Jeg følte meg hverken da eller senere som medlem av et politisk parti. Jeg valgte ikke NSDAP, men sluttet meg til Hitler, som hadde berørt meg rent suggestivt ved mitt første møte med ham og som jeg siden ikke er sluppet løs fra. Hans overtalelseskraft, den eiendommelige magi i hans ikke på noen måte be­ hagelige stemme, det fremmedartede i hele hans banale oppførsel, den 15

forføreriske enkelhet, som han brukte i forbindelse med kompliserte problemer — alt dette forvirret og forhekset meg. Om hans program visste jeg så godt som ingenting. Han hadde grepet meg, før jeg hadde begrepet ham. Heller ikke et besøk på en tilstelning i det nasjonale «Kampfbund Deutscher Kultur» irriterte meg, selv om meget av det vår lærer Tessenow representerte i sin målsetting ble fordømt. En av talerne krevet at vi skulle vende tilbake til eldgamle former og kunstoppfatminger, an­ grep det moderne og skjelte til slutt ut arkitektforeningen «Der Ring», hvor det foruten Tessenow var medlemmer som Gropius, Mieis van der Rohe, Scharoun, Mendelssohn, Taut, Rehrens og Poelzig. En av våre studenter sendte derefter et brev til Hitler, hvor han tok stilling mot denne talen og med disiplens begeistring henviste til vår beundrede mester. På et representativt brevark fikk han snart efter et på samme tid fortrolig og rutinepreget brev fra partisentralen, hvor det het at man hadde den største respekt for Tessenows virksomhet. Dette så vi dengang som temmelig vesentlig. Men jeg fortalte naturligvis ikke Tessenow at jeg var gått inn i partiet. Det må ha vært i disse måneder at min mor opplevde en SA-oppmarsj i Heidelbergs gater. Inntrykket av orden i en kaotisk tid, av energi i ein atmosfære av almindelig håpløshet må også ha beseiret henne. Iall­ fall gikk hun inn i partiet uten å ha hørt en tale eller ha lest noe skrift. Vi har nok begge følt denne beslutning som brudd med en liberal familietradisjon. Iallfall holdt vi det skjult for hverandre og for min far. Først efter flere år, efter at jeg for lenge siden kom med i kretsen rundt Hitler, oppdaget vi gjennom en ren tilfeldighet at vi begge var med tid­ lig.

Kapitel 3

Det nye spor

et vulle lia vært riktigere om jeg i skildringen av dissie årene særlig hadde fortalt om mitt arbeide, min familie og mine interesser. De nye opplevelser og erfaringer spilte nemlig en underordnet rolle i min tenkning. Jeg var fremfor alt arkitekt. Som eier av en bil ble jeg medlem av partiets automobilorganisasjon NSKK, og da det var en ny organisasjon, ble jeg samtidig leder av seksjo­ nen Wannsee, hvor vi bodde. En alvorlig partipolitisk innsats tenkte jeg til å begynne med ikke på. Jeg var for øvrig den eneste i Wannsee, og dermed i min seksjon, som hadde bil. De andre medlemmer vilile 'først få en, når «revolusjonen» de drømte om hadde funnet sted. Foreløbig skaffet de seg bare oversikt over hvor det var passende biler for «dag X» i denne rike villaforstaden. Denne partistillingen førte meg ofte til «Kraisleitung West», som ble ledet av en enkel, men intelligent og energifylt ung møllersvenn, Karl Hanke. Han hadde nettopp leiet en villa i det fornemme Grunewald som fremtidig kvarter for sin kretsorganisasjon. Efter valgsuksessen 14. september var det mektige partiet innstillet på å gjøre seg standsmessig. Han tilbød meg å innrede villaen, naturligvis uten honorar. Vi rådslo om itapeter, portierer og farver. Den unge kretslederen valg­ te efter mitt forslag tapeter fra Bauhaus, til tross for at jeg hadde gjort ham oppmerksom på at det var «kommunistiske tapeter». Han avfeide denne opplysning med en grandios håndbevegelse: «Vi tar det beste av alt, også fra kommunistene.» Han ga dermed uttrykk for hva Hitler og hans stab allerede hadde gjort i årevis: Uten hensyn til ideologi å plukke sammen det mest lovende fra alle kanter, ja endog å avgjøre ideologiske spørsmål efter deres virkning på velgerne. Jeg lot forrommet male knallrødt og arbeidsrommene i sterkt gult, med tilstrekkelig larm fra røde portierer. Men denne frigjøring av en lenge tilbaketrengt arkitektonisk virketrang, hvor jeg vel ville gi uttrykk for revolusjonær ånd, møtte bare delt bifall. Assisten tgasj ene ble kuttet ned i begynnelsen av 1932. Et li-te bidrag til bedring av den prøyssiske statens hårdt pressede økonomi. Større bygg var ikke i sikte og den økonomiske situasjon håpløs. Tre år som assistent var nok for oss. Min hustru og jeg besluttet å gi opp stillingen hos Tessenow og dra til Mannheim. Med finansiell sikkerhet i de hus som fami-

D

17

lien eide, ville jeg der for alvor begynne med arkitektvirksomheten, som hittil hadde vært nokså beskjeden. Som selvstendig etablert arkitekt send­ te jeg utallige brev til bedrifter i nærheten og til min fars forretningsvenner. Men naturligvis ventet jeg forgjeves på å finne en byggherre som ville ta risikoen på en 26-årig arkitekt. Selv de gamle innarbeidede arkitekter i Mannheim fikk ingen oppdrag. Gjennom deltagelse i kon­ kurranser forsøkte jeg å vekke oppmerksomhet, men jeg nådde ikke len­ ger enn tredje premie og innkjøp. Ombyggingen av en butikk i en leie­ gård min far eide ble det eneste byggeforetagende i denne trøstesløse tiden. I partiet gikk det gemyttlig for seg, som det pleier i Baden. Efter det urolige partilivet i Berlin, som jeg var blitt trukket inn i litt efter litt, var det som om jeg var med i en kjegleklubb i Mannheim. Det fantes intet NSKK, og jeg ble derfor introdusert fra Motor-SS i Berlin, jeg trodde dengang som medlem, men som det viste seg bare som gjest. Da jeg ville fornye medlemskapet i 1942, viste det seg nemlig at jeg aldri hadde tilhørt Motor-SS. Da forberedelsene til valget 31. juli 1932 begynte, reiste min hustru og jeg til Berlin, for å komme noe med i den opphissende valgatmo­ sfære og kanskje også hjelpe til. Den .fortsatte mangel på utsikt til arbei­ de hadde i høy grad intensivert min politiske interesse eller hva jeg skal kalle det. Jeg ville gi mitt bidrag til Hitlers valgseier. Det skulle riktig­ nok bare bli et avbrekk på noen dager. Fra Berlin ville vi videre på en lenge planlagt kajakktur gjennom de østprøyssiske sjøer. Med min bil meldte jeg meg hos min sjef i Berlins Kreisleitung West, Will Nagel, som sendte meg på kurerkjøring til de forskjellige partilokaler. Når turen gikk inn i de bydeler som ble behersket av de «røde», følte jeg meg ikke sjelden ubehagelig til mote. I kjellerleiligheter som lignet mer på hull, holdt NS-tropper til, i ren beleiringstilstand. Anderledes gikk det ikke med forpostene på den kommunistiske siden i de områder som ble behersket av naziene. Det forvåkne, forgremmede og engstelige ansikt på en troppsiører midt i Moabit, et av de farligste distrikter den­ gang, kan jeg ikke glemme. Disse menneskene våget sitt liv og ofret sin helse for en ide, uten å vi te at de ble utnyttet til fordel for de fantastiske forestillinger hos-en maktsyk mann. 27. juli 1932 skulle Hitler komme til Staaken flyplass i Berlin fr et morgenmøte i Eberswalde. Jeg hadde fått ordre om å kjøre en rap­ portør fra Staaken til neste møteplass, Stadion i Brandenburg. Tremo­ torsflyet landet på rullebanen, og Hitler og noen av hans medarbeidere og adjutanter steg ut. Foruten dem var det knapt noen andre på fly­ plassen. Jeg holdt meg på ærbødig avstand, men jeg kunne ikke unnlate å se hvor nervøst Hitler bebreidet en av sitt følge fordi hans bil ennå ikke var kommet. Sint gikk han frem og tilbake, slo med en hundepisk på sine høye skaftestøvler og virket i det hele som en ubehersket, gretten mann, som behandlet sine medarbeidere med nonchalanse. 18

Denne Hitler var svært forskjellig fra den rolige og tilsynelatende siviliserte mann som jeg hadde opplevd på studentmøtet. Uten at jeg gjorde meg noen tanker om det, hadde jeg her for første gang støtt på Hitlers merkelige dobbekyesen. Med en skuespillers intuisjon kunne han tilpasse sin offentlige oppførsel efter de skiftende situasjoner, mens han lot det gå ut over sine nærmeste omgivelser, sine tjenere eller adjutanter. Bilene kom, jeg satte meg med min passasjer i min larmende sports­ vogn og kjørte med toppfart noen minutter forut for den Hitlerske bilkolonne. I Brandenburg var fortauskantene nær Stadion besatt av sosial­ demokrater og kommunister, og jeg og min passasjer som var i partiuni­ form måtte gjennom en opphisset menneskemengde. Da Hitler og hans følge kom noen minutter senere, forvandlet mengden seg til en brølen­ de og rasende masse, som trengte ut i gaten. Bilen måtte tvinge seg igjen­ nom i skritt-tempo. Hitler sto oppreist ved siden av sjåføren. Jeg hadde den største respekt for hans mot og føler det slik ennå i dag. Det nega­ tive inntrykk jeg hadde fått på flyplassen ble fortrengt av dette nye bilde. Med min bil ventet jeg utenfor Stadion. Derfor hørte jeg ikke hans tale, men til gjengjeld de bifallsstormer som avbrøt Hitler flere minut­ ter ad gangen. Efter at partihymnen hadde avsluttet møtet, var vi igjen på farten. Hitler skulle samme dag tale på et tredje møte på Ber­ lins Stadion. Også her var det helt fullt. Utenfor i gatene sto det tusener som ikke var kommet inn. Mengden hadde ventet tålmodig i timevis, fordi Hitler på ny var sterkt forsinket. Min melding til Hanke om at han snart ville komme, ble straks kunngjort i høyttalerne. En brusende bifallsstorm brøt løs, for øvrig den første og eneste jeg selv noen gang har utløst.

Neste dag avgjorde min fremtidige vei. Kajakkene lå allerede på jern­ banestasjonen og billettene til Østpreussen var kjøpt. Avreisen var be­ stemt til kvelden. Men ved middagstid fikk jeg en telefon. NSKK-sjefen Nagel meddelte meg at Hanke som var forfremmet til organisasjonsle­ der i Berlin, ønsket å se meg. Hanke tok giedestrålende imot meg: «Jeg har lett efter Dem overalt. Vil De bygge om vårt nye fylkeshus?» spurte han da jeg kom til ham. «Jeg vil ennå i dag foreslå det for doktoren (Goebbels). Det haster svært.» Noen timer senere skulle jeg ha sittet på toget og ville iallfall i mange uker ikke ha vært til å finne på de en­ somme østprøyssiske sjøer. Berlin hadde måttet finne en annen arki­ tekt. I mange år så jeg på dette slumpetreff som det lykkeligste vende­ punkt i mitt liv. Sporskiftet hadde skjedd. To årtier senere leste jeg i Spandaufengslet følgende ord av James Jeans: «Et jernbanetogis kurs er på de aller fleste punkter av reisen entydig fastlagt gjennom skinnene. Men lier og der kommer det et knutepunkt, hvor forskjellige fartsret19

ninger er mulige og hvor det kan bli ført i den ene eller annen retning gjennom det ganske beskjedne energiforbruk, som trenges for å skifte over i nytt spor.» Det nye fylkeshus lå i den representative Voss-Strasse, omgitt av gesandt­ skapene for de tyske enkeltstater. Fra de bakre vinduer kunne jeg se den 85-årige rikspresident spasere i parken til sitt palé, ikke sjelden fulgt av politikere eller militære. Partiet, sa Hanke til meg, ville allerede rent optisk rykke frem i nærmeste nærhet av det politiske kraftsentrum og på denne måten anmelde si tt politiske krav. Mi tt oppdrag var mindre ford­ ringsfullt. Det gikk ut på å male veggene på ny og mindre 'fornyelsesarbeider. Også møbleringen av en møtesal og fylkesførerkontoret var for­ holdsvis enkelt, dels på grunn av manglende midler, dels fordi jeg frem­ deles var under innflytelse av Tessenow. Men denne beskjedenhet ble i noen grad fortrengt av de pompøse tre- og stukkarbeider fra jobbetiden. Jeg arbeidet dag og natt i største hastverk, fordi fylkesorganisasjonen maste på å få arbeidet gjort hurtigst mulig. Goebbels så jeg sjelden. En kampanje for valget 6. november 1932 oppslukte ham helt. Utkjørt og fullstendig hes lot han seg vise rommene uten å ha særlig interesse for dem. Ombygningen var ferdig, omkostningsoverslaget langt overskredet og valget tapt. Medlemmene kranglet, partikassereren vred hendene over de innløpende regninger, håndverkerne kunne han bare vise en tom kasse, og disse kunne i egenskap av partimedlemmer ikke annet enn gå med på flere måneders utsettelse av betalingen for å unngå at partiet gikk fallitt. Noen dager efter innvielsen så også Hitler på huset som var oppkalt efter ham. Jeg hørte at han likte ombygningen, noe som fylte meg med stolthet, selv om det ikke var klart hva han likte, den tilstrebte enkelhet i min arkitektoniske innsats eller den wilhelminske bygningens overlessethet. Snart efter vendte jeg på ny tilbake til mitt kontor i Mannheim. Alt var ved det gamle. Den økonomiske situasjon og dermed utsiktene til byggeoppdrag var snarere blitt enda dårligere, og de politiske forhold ble stadig mer forvirret. Den ene krisen fulgte efter den annen, uten at vi tok synderlig notis av det. Ingenting forandret seg. 30. januar leste jeg om Hitlers utnevnelse til rikskansler, men også det ble til å begynne med uten betydning for meg. Snart efter var jeg med på et medlemsmøte i lokalgruppen i Mannheim. Det slo meg hvor lite personlig og åndelig substans det var samlet i partiet. «Med slike folk kan man ikke regjere en stat,» gikk det gjennom hodet på meg. Bekymringene var overflødige. Det gamle embedsverk utførte også under Hitler de daglige forretnin­ ger uten friksjon. *

20

Så kom valget 5. mårs' 1933, og en uke senere fikk jeg rikstelefon fra Ber­ lin. Fylkesorganisasjonslecler Hanke var i telefonen: «Vil De komme til Berlin? Det er sikkert noe å gjøre for Dem her. Når kan De være her?» spurte han. Vår lille sports-BMW ble gjort kjøreklar, en koffert pakket, og i løpet av natten kjørte vi til Berlin. Forvåket møtte jeg neste mor­ gen hos Hanke i fylkesbygningen: «De må straks ut med doktoren. Han vil se på sitt nye ministerium.» Og slik holdt jeg sammen med Goebbels mitt inntog i den vakre Schinkelbygningen på Wilhelmsplatz. Noen hundre mennesker som ven­ tet på et eller annet, kanskje på Hitler, vinket til den nye ministeren. Ikke bare her følte jeg at det var kommet nytt liv over Berlin — men­ neskene virket sunnere og mer fylt av håp efter den lange krisen. Alle visste at det denne gang ikke hadde dreiet seg om et vanlig regjerings­ skifte. Alle lot til å ha følelsen av at det var avgjørelsens time. Grupper av folk som ikke kjente hverandre sto sammen på gatene. Man utvekslet likegyldige bemerkninger, lo til hverandre eller ga uttrykk for politisk tilslutning til det som var skjedd — mens apparatet et eller annet sted og ubemerket, nådeløst gjorde opp regningen med motstanderne fra årelange politiske maktkamper. Flundretusener skalv på grunn av sin avstamning, sin religion, sin overbevisning. Efter å ha inspisert bygningen ga Goebbels meg i oppdrag å bygge om hans ministerium og innrede forskjellige viktige rom, som hans arbeids­ rom og møtesalene. Han påla meg å begynne med arbeidet øyeblikke­ lig, uten å vente på omkostningskalkyler og uten å konstatere om det var stillet midler til rådighet. Det var, som det senere viste seg, noe selv­ rådig gjort, fordi det ennå ikke var oppstilt noe budsjett for det nye propagandaministerium, og langt mindre for ombygningen. Jeg bestre­ bet meg for å gjennomføre mitt oppdrag gjennom en beskjeden tilpas­ ning til Schinkels interiørarkitektur. Men Goebbels fant denne møble­ ring for lite representativ. Efter noen måneder ga han Vereinigte Werkståtten i Munchen i oppdrag enda engang å møblere rommene i «dampskipsstil», (dype stoler og myke tepper). Hanke hadde sikret seg den innflytelsesrike stilling som «ministe­ rens sekretær» og behersket hans forværelse med suveren dyktighet. Det var hos ham jeg i disse dagene så Berlin bys utkast til den plan­ lagte massedemonstrasjonen, natten til 1. mai. Planen opprørte både mine revolusjonære og arkitektoniske følelser: «Det ser ut som deko­ rasjonene til en skytterfest.» Hanke mente: «Kan De gjøre noe bedre, så kjør bare på.» Samme natt oppsto utkastet til en stor tribune, bak tre mektige faner, alle sammen høyere enn et tietasjers hus, som skulle spennes mellom tre­ rammer. To av fanene skulle være sort-hvit-røde,. den i midten skulle være hakekorsflagget. Statisk sett var dette dristig, fordi disse fanene måtte virke som seil i sterk vind. De skulle belyses av sterke lyskastere, for enda mer intenst å fremheve inntrykket av et høyere midtpunkt som 21

på en scene. Utkastet ble straks godtatt, og dermed hadde jeg rundet en ny etappe. Fylt av stolthet viste jeg det ferdige verk til Tessenow. Men han sto fortsatt med begge ben plantet i det solid håndverksmessige: «Tror De virkelig at De der har skapt noe? Det gjør inntrykk. Det er alt.» Efter hva Hanke fortalte meg var Hitler derimot begeistret over anlegget — mens Goebbels hadde tatt suksessen til inntekt for seg. Noen uker efterpå flyttet Goebbels inn i forsyningsministerens tjenes­ tebolig. Det var ikke helt uten maktbruk at han overtok den. Hugenberg1 krevde at den fremdeles skulle disponeres av ham, som tysk-nasjonal forsyningsmdiniister. Men denne strid ble snart løst, da Hugenberg gikk ut av regjeringen allerede 26. juni. Jeg fikk i oppdrag ikke bare å innrede ministerboligen, men også å bygge til en stor hall i huset. Noe ^ttsindig lovet jeg å levere både hus og tilbygg ferdig til innflytning på to måneder. Hitler trodde ikke jeg ville greie denne fristen, og Goebbels fortalte meg om dette for å an­ spore meg. Dag og natt satte jeg inn tre skift. De forskjellige byggeetapper ble tilpasset hverandre til den minste detalj. De siste dagene satte jeg i gang et stort tørkeanlegg, og det endte med at bygget kunne bid overlevert møblert på dagen, slik som lovet. Av Eberhard Hanfstaengl, direktør for Nasjonalgalleriet i Berlin, lån­ te jeg noen akvareller av Nolde til utsmykning av Goebbels’ bolig. Goebbels og hans hustru aksepterte dem begeistret. Men så kom Hitler for å inspisere verket, og han tok på det skarpeste avstand fra bildene. Jeg ble innkalt til ministeren: «Bildene må øyeblikkelig fjernes, de er rett og siett umulige.» I disse første måneder efter maktovertagelsen hadde iallfall noen ret­ ninger i det moderne maleri, som senere, i 1937, ble brennemerket som «vanartet», en sjanse. Hans Weidemann, gammelt partimedlem fra Es­ sen med partimerket i gull, var leder av avdelingen for bildende kunst i propagandaministeriet. Uten å kjenne til episoden med Noldes akva­ reller samlet han sammen tallrike bilder for Goebbels, nærmest av Nol­ des og Munchs retninger og anbefalte ministeren dem som uttrykk for en revolusjonær, nasjonal kunst. Klok av skade lot Goebbels øyeblikke­ lig de kompromitterende bilder fjerne. Da Weidemann protesterte mot å være med på denne kategoriske fordømmelse av det moderne, ble han overført til en mer underordnet stilling i ministeriet. Denne blanding av makt og lydighet gjorde et uhyggelig inntrykk på meg. Det virket også spøkelsesaktig på meg å se hvilken ubetinget autoritet Hitler kunne gjøre gjeldende i smaksspørsmål selv overfor sine mangeårige og nær­ meste medarbeidere. Goebbels hadde vist seg betingelsesløst avhengig av Hitler. Og slik gikk det med oss alle. Også jeg underkastet meg Hitlers avgjørelse, også når det gjaldt den moderne kunst jeg hadde i mitt hjem. i Alfred Hugenberg, fra det tysk-nasjonale parti, var med i Hitlers regjering i 1933, men snart ble hans parti oppløst. Arrestert i 1944. O. a.

22

Ikke før var jeg ferdig med oppdraget for Goebbels, så ble jeg opp­ ringt fra Niirnberg i juli 1933. Der forberedte man regje rings par t/iets første partidag. Det seirende partis nye makt skulle gis uttrykk i kulisse­ nes arkitektur, men den lokale arkitekt kunne ikke gi noe tilfredsstillen­ de utkast. Jeg ble hentet til Niirnberg med .fly og laget mine skisser. Uten særlig nye ideer lignet de på oppbyggingen av 1. mai. Men iste­ denfor med faneseilene ville jeg krone Zeppelinfeld med en kjempeørn med over tredve meters vingespenn, som jeg hadde satt opp på et fagverkstillas som et eksemplar fra en sommerfuglsamling. Organisasjonslederen i Ntirnberg våget ikke selv å treffe noen av­ gjørelse om dette og sendte meg derfor til partisentralen i Miinchen. En introduksjonsskrivelse viste at jeg fremdeles var helt ukjent utenfor Berlin. I det «brune huset» så man øyensynlig på arkitekturen eller ret­ tere festdekorasjonen som noe uhyre viktig. Bare efter noen minutter sto jeg med min tegnemappe foran Rudolf Hess, førerens stedfortreder, i hans luksuriøst utstyrte rom. Elan lot meg ikke komme til orde: «Slikt kan bare føreren selv avgjøre.» Efter en kort telefon sa han: «Føreren er hjemme, jeg skal la Dem kjøre dit.» For første gang fikk jeg et begrep om hva trylleordet «arkitektur» betydde under Hitler. Vi stanset foran en flere etasjers leiegård i nærheten av Prinzregenten-Theater. To trapper opp ble jeg sluppet inn i et forrom med min­ ner og gaver, som var preget av et lavt nivå. Også møblene vitnet om en dårlig smak. En adjutant kom, åpnet en dør, og jeg sto overfor Hitler, den mektige rikskansler. Foran ham på et bord lå en pistol som var tatt fra hverandre og som han efter alt å dømme holdt på med å rense. «Legg Deres tegninger her,» sa han kort. Uten å se på meg skjøv han delene av pistolen til side og så interessert, men uten et ord på mitt ut­ kast: «Enig.» Ikke. mer. Da han på ny begynte med pistolen, forlot jeg noe forvirret rommet. I Niirnberg vakte det forundring da jeg fortalte om Hitlers personli­ ge godkjennelse. Hadde de lokale organisasjonsfolk visst hvilken tiltrek­ ningskraft et utkast hadde på Hitler, ville det vel ha reist en stor delega­ sjon til Miinchen og jeg ville i beste fall vært hengt på helt bak. Men Hitlers hobby var ikke almindelig kjent dengang.

Høsten 1933 ga Hitler sin Miinchen-arkitekt Paul Ludwig Troost, som hadde innredet det oversjøiske passasjerskipet «Europa» og ombygget det «brune hus», i oppdrag å foreta en grundig ominnredning av rikskanslerens bolig og møblere den. Arbeidet skulle gjøres raskest mulig. Troosts byggeleder kom fra Miinchen og var derfor lite kjent med Berlinfirmaer og berlinsk byggepraksis. Så kom Hitler til å tenke på at en ung arkitekt hos Goebbels hadde gjort ferdig et tilbygg på uventet kort tid. Han bestemte at jeg skulle hjelpe byggelederen fra Miinchen med 23

valg av firmaer, skulle stille mitt kjennskap til byggemarkedet i Berlin til rådighet for ham, og hvor det ellers skulle være påkrevet, sjalte meg selv inn for å få ombygningen ferdig så fort det lot seg gjøre. Dette samarbeide begynte med en inngående inspeksjon av rikskanslerens bolig, som Hitler, hans byggeleder og jeg var med på. Seks år se­ nere skrev han våren 1939 i en artikkel om husets tidligere forfatning: «Efter revolusjonen 1918 begynte huset gradvis å forfalle. Ikke bare var taket for en stor del råttent, men også gulvene var helt morkne . .. Da mine forgjengere som regel bare kunne regne med en funksjonstid på tre eller fem måneder, følte de seg hverken kallet til å rydde vekk skit­ ten fra dem som bodde i huset før dem eller til å sørge for at de som kom efterpå skulle få det bedre enn dem selv. Representasjonsforplilk teiser overfor utlandet hadde de ikke, fordi man i utlandet tok lite notis av dem. Og dermed var hele bygningen i forfall, tak og loft råtnet opp, tapeter og gulv helt oppløst, og det hele fylt av en stank som nesiten ikke var til å holde ut.» Dette var nok overdrevet. Likevel er det nesten ikke til å tro hvilken tilstand dette huset var i. Mest skittent var kjøkkenet, nesten uten lys og med teknisk for lengst foreldede komfyrer. For alle beboere var det bare ett bad i huset, med en innredning som stammet fra århundreskif­ tet. Det var også tallrike smakløsheter, dører med en maling som imi­ terte naturtre og marmorbekkener for blomster, som i virkeligheten var marmorerte blikkasser. Hitler triumferte: «Der ser De hvor forkommen den gamle republikken var. Ikke engang nikskanslerens hus kan man vise en utlending. Jeg ville sjenere meg for å ta imot selv bare en besøkende her.» På denne grundige rundgang, som kanskje varte tre timer, kom vi også opp på loftet. Plusets forvalter erklærte: «Og dette er den døren som fører til neste hus.» «Hva mener De med det?» «Det er gjennom loftet herfra og gjennom alle ministerier en forbindelse med Hotel Adlon.» «Hvorfor?» «Ved urolighetene i begynnelsen av Weimar-republikken viste det seg at rikskansleren under opprør kan bli avstengt fra utenver­ denen i sin bolig. Denne veien skal til enhver tid gjøre et tilbaketog mulig.» Hitler ba om å få døren lukket opp, og vi befant oss faktisk i det tilstøtende utenriksdepartement. «Døren skal mures til. Vi behøver ikke noe slikt,» mente han. Efter at ombygningen var begynt, kom Hitler nesten hver eneste dag ved middagstid til byggeplassen, fulgt av en adjutant, så på fremgangen i arbeidet og gledet seg over de nye rommene. Snart hilste alle de mange byggearbeiderne vennlig og utvungent på ham. Tross de to SS-folkene i sivil som sto ubemerket i bakgrunnen virket det hele nesten som idyll. Man la merke til at Hitler var «hjemme» i huset. Og han unngikk en­ hver billig popularitetsjakt. Byggelederen og jeg fulgte ham på alle disse turer. Ikke uvennlig, men kort og knapt kom han med sine spørsmål: «Når er dette rommet 24

pusset opp?» — «Når kommer vinduene?» — «Er detalj tegningene nå kommet fra Munchen?» — «Ennå ikke? Jeg vil selv spørre efter dem hos professoren», som han pleide å kalle Troost. Et nytt rom ble inspisert: «Her er det jo allerede pusset opp. Det var ikke der i går. Men denne takprofil er meget vakker. Slikt gjør professoren storartet.» «— Når tror De De er ferdig? Det haster svært for meg. Jeg har i dag bare den ilille statssekretærbolig på loftet. Der kan jeg ikke innby noen. Det er latter­ lig hvor sparsom republikken var. Har De sett inngangen? Og helsen? Hvert varehus har dem bedre.» Heisen ble faktisk også fra tid til annen stående fast og kunne bare ta tre personer. Slik var altså Hitler. Man kan lett forestille seg at denne naturlige opptreden gjorde inntrykk på meg. Han var jo ikke bare rikskansleren, men også den mann som fikk alt i Tyskland til å leve opp igjen, som skaffet de arbeidsløse arbeide igjen og satte i gang store økonomiske programmer. Først meget senere, på grunn av rene bagateller, begynte det å gå opp for meg at -det også var en god del propagandistisk bereg­ ning med i spillet. Jeg hadde allerede vært med ham tyve til tredve ganger da han under en av våre runder inviterte meg: «Blir De med og spiser i dag?» Natur­ ligvis var jeg lykkelig over denne uventede personlige gestus, ikke minst fordi jeg på grunn av hans upersonlige måte å opptre på aldri hadde regnet med det. Jeg hadde ofte gått rundt på stillasene, men akkurat den dagen falt det ned fra et stillas en murskje med kalkpuss på min dress. Jeg må ha hatt et nokså ulykkelig oppsyn. Hitler sa iallfall: «Bli med til meg. Det skal vi snart ordne ovenpå.» I boligen ventet gjestene. Blant dem Goebbels, som ikke var lite for­ bauset over å se meg dukke opp i denne krets. Hitler tok meg med inn i privatrommene, hans tjener kom og ble sendt efter Hitlers egen mør­ keblå jakke: «Ta denne på så lenge.» Og så fulgte jeg med Hitler inn i spiserommet, og blant alle-gjestene var det meg som ble satt ved siden av Hitler. Det var tydelig at han likte meg. Goebbels oppdaget noe jeg i min opphisselse slett ikke hadde lagt merke til. «De har jo førerens merke. Det er vel ikke Deres jakke?» Hitler svarte for meg: «Nei, den er min.» Ved dette måltid kom Hitler for første gang med personlige spørsmål til meg. Først nå var han klar over at det var meg som hadde gitt utkast til 1. mai-dekorasjonene. «Jaså, og Niirnberg har De jo også laget? Det var jo en arkitekt hos meg med planene. Riktig, Dem var det. — At De hadde greid å få ferdig Goebbels’ hus i tide hadde jeg aldri trodd.» Han spurte ikke om jeg var med i partiet. Pios kunstnere var det såvidt jeg skjønte temmelig likegyldig. Han ville isteden vite mest mulig om min herkomst, min løpebane som arkitekt, om min fars og bestefars bygnin­ ger. I de senere årene kom Hitler tilbake til denne innbydelsen: «Jeg bet 25

merke i Dem under våre rundganger. Jeg var på jakt efter en arkitekt som jeg engang kunne betro mine byggeplaner. Han skulle være ung. De vet jo at disse planer går langt dnn i fremtiden. Jeg trenger en som også efter min djkl kan fortsette med den autoritet jeg har gitt ham. Denne arkitekt har jeg funnet i Dem.» Efter år av forgjeves bestrebelser var jeg fylt av virketrang og 28 år gammel. For et stort bygg ville jegisom Faust ha solgt min sjel. Nå hadde jeg funnet min Mefisto. Han virket ikke mindre besnærende enn Goethes.

Kapitel 4

Min katalysator

eg var av naturen flittig, men jeg trengte alltid et særlig puff for å ut­ vikle nye evner og krefter. Nå hadde jeg funnet min katalysaitor. Noen som virket mektigere og sterkere kunne jeg ikke ha møtt. Alle mine krefter ble mobilisert i stadig økende tempo og under stadig større krav. Dermed sviktet jeg det egentlige midtpunkt i mitt liv, 'familien. Til­ trukket og dnspirert som jeg var av Hitler, som jeg var falt for, hadde fra nå av arbeidet meg og ikke jeg arbeidet. Hitler forsto å presse sine med­ arbeidere til de største anstrengelser. «Mennesket vokser med sine høyere formål,» mente han. I de tyve årene som jeg tilbrakte i Spandaufengslet har jeg ofte spurt meg selv hva jeg ville ha gjort om jeg hadde kjent Hitlers virkelige ansikt og den sanne natur av det herredømme han hadde etablert. Sva­ ret var på saimme rid banalt og deprimerende. Min stilling som Hitlers arkitekt var blitt uunnværlig Jbr meg. Ikke engang tredve år gammel så jeg de mest opphissende muligheter foran meg som noen arkitekt kunne drømme om. Dessuten fortrengte mitt arbeidsraseri problemer som måtte ha meldt seg for meg. I det daglige tempo ble rådløsheten kvalt. Da jeg holdt på å skrive ned disse erindringer, ble jeg i økende grad forbauset, ja like­ frem bestyrtet, over at jeg før 1944 så sjelden, ja nesten aldri hadde fun­ net tid til å tenke over meg selv og hva jeg gjorde, at jeg aldri hadde reflektert over min egen eksistens. Når jeg tenker tilbake i dag, har jeg undertiden følelsen av at jeg nesten svevet, løste meg fra alle bånd og underkastet meg -tallrike fremmede krefter. Ser jeg 'tilbake, er jeg nesten mest skremt over at den uro jeg følte fra tid til annen vesentlig gjaldt den veien jeg skulle slå inn på som arki­ tekt og at jeg kom på avstand fra Tessenows lære. Derimot må jeg ha hatt følelsen av at det ikke angikk meg personlig når jeg hørte hvorle­ des jøder, frimurere, sosialdemokrater eller Jehovas vitner ble dømt som fredløst vilt av mine omgivelser. Jeg mente det var tilstrekkelig at jeg ikke selv var med på dette.

J

*

27

Den lille partifelle ble oppdradd til at den store politikken var altfor komplisert til at han kunne ha noen mening om den. Som fpige av det følte man seg stadig som om andre hadde ansvaret for en uten at man selv ble kalt til ansvar. Hele systemets struktur gikk ut på ikke å la det komme til samvittighetskonflikter. Det førte til en fullkommen sterilitet i alle samtaler og konflikter mellom likesinnede. Det var uinteressant gjensidig å slå fast sine uniforme meninger. Enda betenkeligere var det at man uttrykkelig krevde ens ansvar be­ grenset til ens eget område. Man beveget seg i sin gruppe, arkitekter, leger, jurister, teknikere, soldater eller bønder. De yrkesorganisasjoner som alle var tvunget til å være med i, ble kalt kamre (legekammer, kunstkammer), og denne betegnelse ga en rammende definisjon av av­ grensningen i de enkelte livsområder, som var skilt fra hverandre som med en mur. Jo lenger Hitlers system varte, jo mer begrenset forestillin­ gene seg til slike kamre. Hadde denne praksis fortsatt gjennom ge­ nerasjoner, ville efter min oppfatning systemet tørke inn, og vi ville ha fått et slags kastevesen. For meg var det alltid noe forbløffende i mot­ setningen mellom dette og det «folkefellesskap» som ble proklamert i 1933. Den integrasjon som dette tok sikte på ble på denne måten fornek­ tet eller iallfall hindret. Til .syvende og sist hadde vi et fellesskap av isolerte. Det kan høres anderledes i dag, men for oss var det ikke noen tom propagandaformel at over alt og alle «tenker og styrer føreren». Svakheten for slike fenomener var inngitt oss fra ungdommen. Vi hadde mottatt våre grunnsetninger av øvrighetsstaten og det i en tid da krigens lover ytterligere hadde skjerpet dens karakter av underdanighet. Vi var kanskje gjennom disse erfaringer akkurat som soldatene prepa­ rert for en tenkning som vi på ny møtte i Hitlers system. Den stramme ordning lå oss i blodet. Weimar-republikken med sin liberalisme virket i sammenligning med dette slapp, tvilsom og på ingen måte verdt å eftertrakte. For at jeg til enihver tid kunne være hos min byggherre, hadde jeg til kontor leiet et maleratelier i Behrensstrasse, få hundre meter fra nikskanselliet. Mine medarbeidere, som alle var unge, arbeidet uten hensyn til sitt private liv fra morgenen til utover natten. Middagen ble som regel erstattet >av et par smørbrød. Først henimot klokken 10 på kvelden avsluttet vi utkjørt arbeidsdagen med litt mat i den nærliggende Pfålzer Weinstube, hvor vi enda en ga n g snakket om dagens arbeide. Storoppdrag lot imidlertid vente på seg. Jeg fikk riktignok fra Hitler noen leilighetsarbeider som det hastet med, fordi han øyensynlig oppfat­ tet min raske avvikling av oppdrag som min vesentligste egenskap. Den tidligere rikskanslers arbeidsrom i annen etasje i kontorbygningen støtte med sine tre vinduer til Wilhelmsplatz. I disse første månedene av 1933 samlet det seg nesten alltid en mengde, som i talekor forlangte å få se 28

føreren. Som følge av dette var rommet bliLt ubrukelig som arbeidsrom. Dessuten likte ikke Hitler det: «Altfor lite. Med seksti kvadratmeter er det akkurat nok for en av mine medarbeidere. Hvor skal jeg sette meg med en av statens gjester? I det lille hjørnet? Og dette skrivebordet er ikke større enn at det passer for min byrådirektør.» Hitler ga meg i oppdrag å innrede en sal som lå mot haven til nytt arbeidsrom. Fem år nøyde han seg med dette rommet, som han riktig­ nok fra første stund så på som provisorisk. Men også sitt arbeidsrom i rikskanselliets nybygg fra 1938 fant han snart utilstrekkelig. Innen 1950 skulle det efter hans beslutning og mine planer bygges et rikskanselli som var det endelige. Der var det meningen å ha en arbeidssal for Hit­ ler og hans efterfølgere, med 960 kvadratmeter, seksten ganger så stor som hans forgjengeres arbeidsrom. Efter å ha snakket med Hitler hadde jeg føyd til et privat arbeidsrom på ca. 60 kvadratmeter. Det gamle arbeidsrommet måtte ikke brukes mer i fremtiden. Fra det­ te ville han uforstyrret betre den nye «historiske balkong», som jeg had­ de bygget i største fart, for at.han kunne vise seg for mengden. «Vinduet var for ubekvemt for meg,» sa Hitler tilfreds til meg, «jeg ble ikke sett fra alle sider. Jeg kan jo ikke bøye meg ut.» Arkitekten for rikskanselliets første nybygg, professor Eduard Jobst Siedler fra den tekniske høysko­ len i Berlin, protesterte mot dette inngrep, og Lammers, sjefen for rikskanselliet, bekreftet at vår fremgangsmåte var en krenkelse av opphavs­ retten. Hitler avviste innvendingen hånlig: «Siedler har mishandlet hele Wilhelmsplatz. Det ser ut som administrasjonsbygningen i et såpekonsern, iikke rikets midtpunkt. Hva tror han da? At han også skal få lov å bygge balkongen for meg?» Men han var enig i å holde professo­ ren skadesløs med et annet byggeoppdrag. Få måneder senere skulle jeg bygge en brakkeleir for arbeiderne ved den nettopp påbegynte autobane. Hitler var misfornøyd med underbringelsen hittil og ville jeg skulle utarbeide en type som skulle brukes til alle leire. Med anstendige kjøkken-, vaske- og dusjrom, med et felles oppholdsrom og soverom på hver to senger skilte hans brakker seg utvilsomt fordelaktig ut fra de vanlige byggeplass-kvarterer. Hitler tok seg til minste detalj av disse mønsterbygg og ba meg fortelle hvilket inn­ trykk de gjorde på arbeiderne. Slik hadde jeg forestilt meg den nasjonal­ sosialistiske fører.

Helt til ombygningen av lians kanslerbolig var ferdig bodde Hitler i sin statssekretær Lammers’ bolig, i øverste etasje i kontorbygningen. Her var jeg ofte med på hans middags- eller aftentaffel. Om aftenen deltok som regel Hitlers «faste følge», hans mangeårige sjåfør Schreck, kom­ mandanten for SS—Leibstandarte Sepp Dietrich, pressesjef dr. Dietrich, de to adjutanter Briickner og Schaub foruten Heinrich Hoffmann, Hit29

lers fotograf. Da taffelet ikke rommet flere enn ti personer, var det der­ med nesten besatt. Til middagstaffelet kom derimot som regel gamle kampfeller fra Munchen som Amann, Schwarz og Esser eller fylkesfører Wagner, ofte også Werlin, lederen av Daimler-Benz’ Miinclienfilial og leverandør av Hitlers biler. Ministrene kom åpenbart sjelden. Himmler så jeg like lite som Rohm og Streicher, men svært ofte Goebbels og G5ring. Utelukket var allerede dengang alle embedsmenn fra rikskanslerens omgivelser. Det var f. eks. påfallende at selv Lammers tross han var husvert aldri var innbudt, sikkert med god grunn. I denne kretsen ga Hitler ofte sine kommentarer til dagens forløp. Uten å gjøre noe vesen av det gjorde han seg ferdig med dagens pensum. Han fortalte gjerne om hvorledes han hadde forstått å vri seg ut av byråkratiet, som truet med å ta makten over hans arbeide som rikskansler: «De første ukene ble hver eneste liten ting forelagt meg til avgjørel­ se. Hauger av dokumenter fant jeg hver dag på mitt bord, og uansett hvor meget jeg arbeidet, så ble de ikke mindre. Helt til jeg gjorde radi­ kalt slutt på dette sludderet. Hvis jeg hadde arbeidet videre på samme måte, ville jeg ikke mer ha nådd frem til positive resultater, fordi jeg rett og slett ikke fikk tid til å tenke. Da jeg avslo å se på dokumentene, sa man til meg at på den måten ble viktige avgjørelser forsinket. Men det var først slik det ble mulig for meg å tenke over viktige ting som jeg skulle avgjøre. Dermed bestemte jeg utviklingen, og jeg lot meg ikke mer dirigere av embedsmennene.» Ofte snakket han om sine reiser: «Schreck var den beste sjåfør jeg kunne tenke meg og vår kompressor var oppe i 170. Vi kjørte alltid meget hurtig. Men de siste årene har jeg gitt Schreck ordre om ikke mer å kjøre over 80. Hvis det var hendt meg noe, hva da? Vi hadde særlig moro med presset fra de store amerikanske bilene. De lå stadig efter, inntil de ble grepet av ærgjerrighet. Disse amerikanerne er jo noe skitt sammenlignet med en Mercedes. Motoren greide ikke farten og «skar seg» efter en stund, og dermed måtte de stoppe ved veikanten med lange ansikter. Akkurat til pass for dem.» Om kvelden ble det som regel satt opp et primitivt filmapparat, som skulle kjøre en eller to spillefilmer efter ukerevyen. Til å begynne med hadde tjenerne stort besvær med maskineriet. Ofte sto bildene på hodet eller filmstrimlen røk. Dengang tok Hitler dette lettere enn adjutantene, som så altfor gjerne brukte den makten sjefen hadde gitt dem overfor sine underordnede. Utvalget av filmer avtalte Hitler med Goebbels. Det var som regel det som ble vist på samme tid på kinoene i Berlin. Hitler foretrakk harmløse underholdnings- og kjærlighetsfilmer. Hurtigst mulig måtte man anskaffe alt med Jannings og Riihmann, med Henny Porten, Lil Dagover, Olga Tschechova, Zarah Leander eller Jenny Jugo. Revy filmer med mange nakne ben kunne være sikre på hans bifall. Ofte så vi uten­ landske filmer som det tyske publikum ikke fikk se. Derimot manglet det 30

nesten helt sport- og fjellklatrerfilmer, og det ble heller .aldri vist dyreeller landskapsfilmer eller opplysningsfilmer om fremmode land. Han hadde heller ingen sans for groteskfil mer, som jeg dengang var svært glad i, f. eks. med Buster Keaton eller Charles Chaplin. Tysk produksjon var på langt nær tilstrekkelig til hver dag å levere de to filmene vi trengte. Mange ble derfor kjørt to ganger eller mer. Det var typisk at det aldri var noen med tragisk handling, men ofte utstyrsfilmer eller filmer med hans yndlingsskuespillere. Dette utvalg og kjøringen hver aften av en eller to filmer fortsatte han med helt til krigen begynte. Under en middag vinteren 1933 satt jeg ved siden av Goring: «Lager Speer Deres bolig, min fører? Er han Deres arkitekt?» Dette var ikke riktig, men Hitler sa ja. «Da må De tillate meg at han også bygger om min bolig.» Hitler sa ja, og uten at Goring hadde spurt hva jeg ville eller hadde lyst til, satte han meg efter middagen i sin store åpne bil, for å slepe meg med til sin bolig som et kostbart bytte. Han hadde utsett seg det tidligere kontoret til den prøyssiske handelsminister, som lå i en have bak Leipziger Platz, et palé, som den prøyssiske staten før 1914 hadde bygget med store omkostninger. Først for noen måneder siden var denne bolig efter Gorings egne opp­ gaver kostbart ombygget for den prøyssiske statens penger. HiLler hadde inspisert den og sagt nokså nedlatende: «Altfor mørk. Hvorledes kan man leve slik i mørket. Sammenlign dette med min professors arbeide. Alt lyst, klart og enkelt.» Jeg fant faktisk også en kronglet jungel av små rom med dystre vinduer og tunge fløyels tape ter, utstyrt med klumpete renessansemøbler. Et slags kåpell var laget i hakekorsets tegn, men også i de øvrige rom var det nye symbol anbrakt på tak, vegger og gulv. Det så ut som om det stadig skulle foregå noe særlig høytidelig og tragisk i denne bolig. Betegnende for systemet som for alle autoritære samfunnsformer var det hvorledes Hitlers kritikk og forbilde øyeblikkelig forandret Gorings syn. Uten å nøle prisga han den innredning han selv nettopp hadde gjort ferdig, til tross for at han sannsynligvis hadde følt seg mer vel i den, fordi den svarte til hans naturell. «Se ikke på dette. Jeg kan ikke se på det selv. Gjør det som De vil. Jeg gir Dem oppdraget. Bare det biir slik som hos føreren.» Det var en flott oppgave. Penger spilte, som alltid hos Goring, ingen rolle. Og dermed ble veggene revet ut for å få fire store rom av de mange rommene i første etasje. Det største, hans arbeids­ rom, målte nesten 140 kvadratmeter og var dermed nesten like stort som Hitlers. Et tilbygg ble >laget i en lett konstruksjon med glassbelagte bronserammer. Det var knapt med bronse, det ble rasjonert som mangel­ vare, og det var store straffer for misbruk, men det bekymret ikke Goring det minste. Han var begeistret, gledet seg under hver rundgang, strålte som et fødselsdagsbarn, gned seg i hendene og lo. Gorings møbler svarte til hans korpus. Et gammelt renessanseskrivebord var voldsomt overdimensjonert. Det samme gjaldt skrivebordstolen, 31

som hadde en rygg som raget langt opp over hans hode og sannsynligvis hadde vært 'tronstol for en fyrste. På sitt skrivebord lot han stille opp to sølvlysestaker med overdimensjonerte pergamentskjermer, og et kjempefotografi av Hitler. Den originalen han hadde fått av Hitler var ikke imposant nok. Han lot den forstørre mange ganger, og alle som besøkte ham undret seg over denne særlige dyrkelse av Hitler. Det var nemlig kjent i parti og regjeringskretser at Hitler skjenket sine paladiner sitt bilde i like stort format og i en egen sølvramme, tegnet av fru professor Troost. I hallen ble det plassert et bilde i taket, for å holde åpningen til et filmrom bak veggen fri. Bildet virket kjent på meg. Goring hadde på sin nonchalante måte rett og slett befalt «sin» prøyssiske direktør for Kaiser Friedrich-museet å levere fra seg det berømte Rubensbilde «Diana på hjortejakt», inntil da et av dette museums mest fremragende mesterver­ ker. Under ombyggingen levde Goring i rikspresidentens palé vis-å-vis riks­ dagen, en bygning fra begynnelsen av vårt århundre med sterke anstrøk av pseudo-rokokko. Her foregikk våre samtaler om utformningen av hans endelige bolig. Ofte var en av direktørene for de kultiverte Vereinigte Werkståtten, herr Paepke til stede, en eldre, gråhåret herre, fylt av den beste vilje til å tekkes Goring, men noe skremt av den raske og på­ gående måten Goring pleide å behandle underordnede personer på. En dag satt vi med Goring i et rom hvor veggene i wilhelminsk nyrokokko var overlesset med roseornamenter i flatrelieff fra øverst til nederst, innbegrepet av avskyelighet. Så meget visste også Goring, da han begynte: «Hva synes De om denne dekorasjonen, herr direktør? Ikke dårlig, hva?» Istedenfor å si «Den er avskyelig» ble den gamle herre usikker, ville ikke ødelegge forholdet til sin høye oppdragsgiver og kunde og ga et unnvikende svar. Straks ainte Goring moro dg antydet at jeg var enig med ham: «Men herr direktør, synes De ikke dette er pent? Jeg vil De skal dekorere alle rommene på samme måte. Vi har da snak­ ket om det, ikke sant herr Speer?» — «Jo naturligvis, skissene er allerede under utarbeidelse.» «Altså, herr direktør, ser De, dette er vår nye stil. Jeg er sikker på at De liker den.» Direktøren vred seg, hans kunstneriske samvittighet presset svettperler frem på pannen hans og fippskjegget skalv i opphisselsen. Goring hadde nå satt seg i hodet å tvinge den gamle mann til en bekjennelse: «Se nå nøye på denne veggen. Se hvor vidun­ derlig rosene ranker seg opp. Akkurat som man var ute i det fri i en ro­ senhave. Og dette kan De ikke være begeistret for?» — «Jo, jo,» svarte han fortvilt og nølende. — «De må da være begeistret for et slikt kunst­ verk, De som anerkjent kunstkjenner. Si meg, mener De at det ikke er pent?» Slik fortsatte spillet en lang stund, helt til direktøren ga efter og hyklet den forlangte begeistring. «Slik er de alle,» sa Goring efterpå full av forakt, og i virkeligheten, slik var alle. Det gjaldt ikke minst Goriing selv, som under måltidene 32

aldri ble trett av å fortelle Hitler hvor lys og storslått hans bolig ville bli, «akkurat som Deres, min fører.» Hadde Hitler laget rosenranker på sine vegger, ville også Goring ha forlangt roser. Allerede vinteren 1933, altså bare noen måneder efter den avgjørende middagen hos Hitler, var jeg opptatt i hans nærmeste omgangskrets. Foruten meg var det få som ble utmerket slik. I meg hadde Hitler utvil­ somt funnet isærlig behag, selv om jeg pleide å være tilbakeholdende og snakket Ilte. Oftie har jeg spurt meg selv om han projiserte isin uoppfylte ungdomsdrøm om å bli en stor arkitekt i meg. Men med den ofte rent intuitivt bestemte holdning hos Hitler lar det seg neppe finne en til­ fredsstillende forklaring på hans synlige sympati. Min senere klassisistiske linje var jeg fremdeles langt fra. Tilfeldigvis er det oppbevart noen planer fra en konkurranse om en riksførerskole for NSDAP i Miinclien—Griinwald, som alle -tyske arkitekter kunne del­ ta i høsten 1933. Utkastet er riktignok anlagt for representasjon og med en dominerende akse, men fremdeles med slike moderate midler, som jeg hadde lært hos Tessenow. Sammen med Troost og meg så Hitler på utkastene i denne konkur­ ransen før den var avgjort. Naturligvis var jeg falt igjennom. Først efter avgjørelsen, da navnesedlene ble åpnet, fremhevet Troost i en samtale på atelieret mitt utkast, og til tross for at Hitler hadde sett på mine pla­ ner bare noen sekunder i likhet med andre, kunne han til min for­ bauselse fremdeles huske dem nøye. Uten å si et ord hørte han på Troost’s ros. Han var sannsynligvis blitt klar over at jeg fremdeles var langt fra å være en arkitekt efter hans hode. Hver annen eller tredje uke reiste Hitler til Munchen. Stadig oftere tok han meg med på disse reisene. Efter ankomsten bega han seg som regel direkte fra jernbanestasjonen til professor Troosts atelier. Allere­ de underveis i toget kom han som regel med livlige kommentarer om det som «professoren» hadde gjort ferdig av tegninger: «Grunnrisset av første etasje i Haus der Kunst vil han vel ha anderledes. Det var noen forandringer d e r. . . Om detaljene til spisesalene allerede er ferdige? Og så får vi kanskje se skissene til Wackerles skulpturer.» Atelieret lå i en forsømt bakgård i Theresienstrasse, like ved den tek­ niske høyskolen. I et nakent trappehus, som ikke var malt på mange år, gikk man to trapper opp. Troost som kjente sån status, tok aldri imot Hitler i trappen og fulgte ham heller ikke ned -trappen. Hitler hilste på ham i forrommet: «Jeg kan siett ikke vente på det, herr professor. Vis meg alt det nye.» Og snart var vi, Hitler og jeg, i a-rbeidsrommet, hvor Troost viste ham sine planer og ideskisser, selvsikker og reservert som alltid. Men det gikk ikke Hitlers første arkitekt bedre enn meg senere. Hitler ga sjelden uttrykk for sin begeistring. 33

Derefter viste «fru professoren» farvemønster for stoffer og veggtoner for rommene i Munchenis førerbygming, forsiktig og raffinert avstemt efter hverandre, i grunnen altfor forsiktig for Hitlers effektbestemte smak. Men han likte dem. Den borgerlig avstemte atmosfære som den­ gang var moten hos de rike, falt øyensynlig i hans smak med sin balan­ serte luksus. Det varte som regel to eller flere timer. Så sa Hitler adjø, kort, men meget hjertelig, for først å kjøre hjem. Men til meg sa han fort: «Middag i Osteria.» Til vanlig tid, omkring halv tre, kjørte jeg til Osteria, en liten kunstnerrestaurant, som hadde fått et uventet ry som Hitlers stamlokale. Her kunne man heller ha forestilt seg en kunstnerkrets rundt Lenbach eller Stuck, med langt hår og veldige skjegg, enn Hitler med sine korrekt antrukne eller uniformerte omgivelser. I Osteria måtte den lille krets av innbudte ofte vente i timevis på Hitler. En adjutant, ofte fylkesføreren i Bayern, Wagner, hvis han hadde sovet ut sin rus, og naturligvis hans stadige ledsager og hoffotograf Hoffmann, som på denne dd ofte var lett alkoholisert, meget ofte den sympatiske lady Mitford,1 av og til, men ba­ re sjelden, en maler eller billedhugger. Videre også dr. Dietrich, rikspressesjefen og stadig Martin Barmann, den overalt usynlige aktive sekretæren til Rudolf Hess. På gaten ventet noen hundre mennesker, som visste at når vi var der ville også han komme. Høyrøstet jubel utenfor. Hitler hadde kurs mot vårt stamhjørne, som til den ene siden var skjermet med en halvhøy vegg. Var været godt, satt vi i det lille gårdsrommet med en antydning til litt grønt. Verten og de to serveringsdamene fikk en jovial hilsen! «Elva har dere for noe godt i dag? Ravioli? Om de bare ikke smakte så godt. Det er for fristende.» Hitler knipset med fingrene: «Det er jo så godt alt sammen hos Dem, herr Deutelmoser, men min linje. De glemmer visst at føreren ikke kan spise det han vil.» Derefter studerte han lenge spisekortet og valgte ra­ violi. Alle bestilte det som smakte dem. Schnitzel, gulasj, og åpne viner fra Ungarn. Alle kunne usjenert velge, tross Hitlers spøkefulle bemerknin­ ger fra'tid til annen om «lik-etiere» og «vindrikkere». Her i denne rundkretsen var man for seg selv. Det var en stilltiende forutsetning at poli­ tikk skulle ikke nevnes. Den eneste unntagelsen var lady Mitford, som også de senere spenningsfylte årene agiterte for si tt engelske hjemland og ofte likefrem bønnfalt Hitler om å ordne seg med England. Tross Hitlers avvisende reserverthet, holdt hun på hele tiden. I september 1939 gjorde hun et selvmordsforsøk i Englischer Garten i Miinchen med en liten pistol den dagen England erklærte krig. Hitler overlot henne til de beste spesialister i Miinchen og lot henne straks sende hjem til Eng­ land med en ekstravogn via Sveits. Hovedtemaet under måltidene var som regel formiddagsbesøket hos l Den engelske fascistleder Sir Oswald Mosleys høy-adelige svigerinne, Unity M it­ ford, som beundret Hitler blindt. O. a.

34

professoren. Hitler roste til overmål det han hadde sett. Han hadde uten besvær tatt inn alle detaljer. Hans forhold til Troost var som ele­ vens til mesteren. Det minnet meg om min ukritiske beundring for T essenow. Dette trekket tiltalte meg sterkt. Jeg var forbauset over at denne man­ nen, som ble tilbedt av sine omgivelser, fremdeles var i stand til å ære noen. Hitler, som selv følte seg som arkitekt, hadde på dette område respekt for fagmannens overlegenhet. I politikken ville han aldri ha gjort det. Han fortalte åpent hvorledes han var blitt kjent med Troost hos fa­ milien Bruckmann, en høyt kultivert forleggerfamilie i Miinchen. Det var som om det «var falt skjell fra hans øyne» da han så Troosts arbei­ der. «Jeg kunne ikke mer fordra det jeg selv hittil hadde tegnet. For en lykke at jeg lærte å kjenne denne mannen.» Slik var det faktisk også. Det lar seg ikke forestille hvorledes hans arkitektoniske smak hadde sett ut uten Troosts innflytelse. Han viste meg ofte sin egen skissebok fra begyn­ nelsen av tyveårene. Jeg så forsøk på representative bygg i den ny barok­ ke istil fra Wiener Ringstrasse fra nittiårene. Men underlig nok var arkitektutkast ofte blandet med skisser av våpen og krigsskip på samme side. I sammenligning med dette var Troosts arkitektur likefrem sparsom. Hans innflytelse på Hitler ble dermed også en episode. Helt til slutten roste Hitler de arkitekter og bygninger som hadde vært hans forbilde i hans tidligere skisser, den store Paris-operaen (1861—74) av Charles Garnier: «Trappehuset er det vakreste i verden. Når damene vandrer rundt i sine kostbare toaletter med spalier av uniformer. Herr Speer, slik må vi også bygge.» For Wieneroperaen svermet han: «det praktfulleste operahus i verden med en storartet akustikk. Da jeg satt der i fjer­ de rad som ung m ann. ..» Om en av arkitektene til dette bygg, van der Niill, fortalte Hitler: «Han trodde operaen var mislykket. Han var så fortvilt at hån en dag før åpningen skjøt seg en kule gjennom hodet. Ved innvielsen ble det hans største suksess. Hele verden roste arkitek­ ten.» Slikt førte ikke sjelden til betraktninger over hvilke vanskelige situasjoner han allerede hadde vært oppe i og hvorledes han alltid var blitt reddet av en gunstig vending. Man måtte aldri gi opp. Han var særlig begeistret over de tallrike teaterbygninger av Hermann Helmer (1849—1919) og Ferdinand Feliner (1847—1916), som i slutten av 19. århundre forsynte ikke bare Østerrike—Ungarn, men også Tysk­ land med senbarokke teaterbygninger efter akkurat samme skjema. Han visste i hvilke byer deres bygninger sto og lot senere det forsømte teater i Augsburg reparere. Men han satte også pris på de strengere byggmestre i 19. århundre som Gottfried Semper (1803—79), som i Dresden hadde bygget operaen og maleri galleriet og i Wien Hofburg og hoffmuseene, og Theophil Hansen, -(1803—83), som hadde bygget noen betydelige klassisistiske byg­ ninger i Athen og Wien. Så snart tyske tropper i 1940 hadde tatt Bryssel, 35

måtte jeg reise dit for å se på det kjempemessige justispalasset til Poelaert, (1817—79), som han svermet for, selv om han i likhet med Paris­ operaen bare kjente det fra tegningene. Efter at jeg var kommet til­ bake, måtte jeg redegjøre grundig for det. Dette var Hitlers arkitektoniske verden. Til syvende og sist følte han seg gang på gang tiltrukket av den svulstige nybarokk, som Wilhelm den annen dyrket gjennom sin hof fbyggmester Ihne. I virkeligheten en «forfallsbarokk» som lignet den stil som fulgte med oppløsningen av det romerske verdensrike. Dermed ble Hitler sittende fast i sin ungdoms verden, både på arkitekturens, maleriets og skulpturens område. Det var verden fra 1880 til 1910, som hadde gitt ikke bare hans kunstsmak, men også hans politiske og ideologiske forestillingsverden si tt særlige preg. Slike selvmotsigende tendenser var betegnende for Hitler. Han sver­ met riktignok åpent for sine iforbilder fra Wien, som hadde påvirket ham i hans ungdom, men erklærte i samme åndedrett: «Hos Troost lærte jeg først hva arkitektur er. Da jeg hadde noen penger, kjøpte jeg meg det ene .møbelstykke efter det annet, så på hans bygninger og innred­ ningen av «Europa» og har alltid vært takknemlig over skjebnen, som møtte meg i fru Bruckmanns skikkelse og førte meg til denne mesteren. Da partiet fikk mer penger, ga jeg ham i oppdrag å bygge om og inn­ rede det brune hus. De har sett det. Men for noen vanskeligheter jeg hadde i denne forbindelse. Spissborgerne i partiet fant det for ødselt. Og hva har jeg ikke lært av professoren!» Paul Ludwig Troost var en storvokst westfaler, slank med glattbarbert skalle. Reservert i samtaler, uten fakter, hørte han til samme arkitekt­ gruppe som Peter Behrens, Joseph M. Olbrich, Bruno Paul og Walter Gropius. Det var disse, som i en reaksjon mot den ornamentrike Jugend­ stil gikk inn for en nesten ornamentløs retning, sparsom i sine arkitekto­ niske virkemidler og som forenet en spartansk tradisjonalisme med mo­ derne elementer. Troost hadde nok noen tilfeldige konkurransesuksesser, men greide ikke å nå frem i spissen før 1933. Det fantes ingen «førerstil», uansett hva partipressen utbredte seg om dette. Det som ble erklært som rikets offisielle arkitektur, var den neokilassisismen som Troost formidlet, men som ble mangfoldiggjort, for­ andret, overdrevet og også tordreid til det latterlige. Hitler satte desto mer pris på den tidløse stilen i klassisismen, ut fra sin tro på å ha funnet visse tilknytningspunkter mellom den doriske stamme og hans german­ ske verden. Likevel ville det være galt å lete efter en ideologisk begrun­ net byggestil hos Hitler. Det stemte ikke med hans pragmatiske tenkning.

Hitler hadde utvilsomt en hensikt med å ta meg regelmessig med til sine byggekonferanser i Miinchen. Det var tydelig at han også ville gjøre meg til Troosts elev. Jeg ville gjerne lære og har faktisk også lært meget av 36

Troost. Min annen lærers rike, men i sin begrensning til enkle form-ele­ menter likevel forsiktige arkitektur, hadde en avgjørende innflytelse på meg. Den langvarige bordsamtale i Osteria var slutt: «Professoren sa meg i dag at i førerhuset biir i dag trappehuset avskallet. Jeg kan nesten ikke vente på det. Briickner, få tak i bilene. Vi kjører straks dit. De må også være med.» I en fart løp han opp til førerbyggets trappehus, beså det nedenfra, fra galleriet, ifra trappen, gikk på ny opp og var revet helt med. Til slutt var byggeplassen besiktiget på alle kanter, Hitler hadde enda engang bevist isit-t nøye kjennskap til alle enkeltheter og alle rommål og dermed forbløffet tilstrekkelig alle dem som holdt på med bygget. Fornøyd med fremgangen, fornøyd med seg selv, fordi lian var disse bygningenes opp­ hav og motor, fortsatte han til neste mål, sin fotografs villa i Miinchen— Bogenhausen. I godt vær ble kaffen der servert i en liten have, som var omgitt av havene til andre villaer og ikke var mer enn 200 kvadratmeter stor. Hitler forsøkte å motstå kakene, men til slutt sa han ja takk, med mange komplimanger til husets frue. I pent solvær kunne det forekomme at fø­ reren og rikskansleren tok av iseg jakken og la seg på plenen i skjorte­ ermer. Hos Hoffmanns følte han seg som hjemme. En gang ba han om et bind av Ludwig Thoma, valgte et stykke og leste av det. Særlig frydet Hitler seg over maleriene som fotografen lot henge opp et utvalg av i sitt hjem. Til å begynne med var jeg forbløffet da jeg så hva Hitler fikk fremvist av Hdffmann og hva som vant hans bifall, men senere vennet jeg meg til det, uten derfor å la meg bevege til å samle tid­ lige romantiske landskaper, f. eks. av Rottmann, Fries eller Kobell. En av Hitlers yndlingsmalere og forresten også Hoffmanns var Eduard Griitzner, som med sine vinsalige munker og kjellermestre i grun­ nen passet bedre i fotografens livssfære enn avholdsmannen Hitlers. Men Hitler så på disse bilder ut fra «kunstneriske» aspekter: «Hva, kas­ ter det bare 5000 mark?» Bildet hadde sikkert ikke mer enn 2000 marks omsetningsverdi. «Vet De, Hoffmann, det er en gave. Se bare på disse enkeltheter. Griitzner er voldsomt undervurdert.» Neste bilde av denne maler kostet ham betydelig mer. «Han er rett og siett ikke oppdaget ennå. Rembrandt hadde heller ikke noen verdi mange årtier efter sin død. Da ble hans bilder nesten gitt bort. Tro meg, denne Griitzner vil engang være like meget verdt som Rembrandt. Rembrandt hadde heller ikke kunnet male dette bedre.» På alle kunstområder holdt Hitler slutten av nittende århundre for en av menneskehetens største kulturepoker. Efter hans mening var dette fremdeles ikke forstått på grunn av den korte avstand i tid. Men denne vurdering sluttet ved impresjonismen, mens en Leibs eller Thomas’ na­ turalisme gikk imot hans skråsikre kunstsyn. Makart rangerte højest. Også Spitzweg satte han stor pris på. I dette tilfelle kunne jeg forstå hans 37

forkjærlighet, selv om han hadde mindre beundring for den storslåtte og ofte impresjonistiske malemåte enn den spissborgerlige genre, den elskverdige humor som preget Spitzwegs ironisering over sin tids små­ byaktige Miinchen. Senere viste det seg til fotografens pinlige overraskelse at en falskner hadde utnyttet dette Spitzwegsvermeri. Hitler ble til slutt urolig over hvilke av hans egne Spitzwegbilder var ekte, men undertrykte denne tvilen meget snart og sa skadefro: «Ser De, de Spitzwegbilder som henger hos Hoffmann er delvis falske. Jeg kan se det på dem. Men bare la ham hygge seg med dem.» Ofte besøkte han Carl tons terom, et pseudo-luksuriøst lokale med ko­ pierte stilmøbler og falske krystallysekroner. Han likte seg der, fordi miinchnerne lot ham være i fred på slike steder og ikke plaget ham med bifall eller autografmas, slik som andre steder. Sent på kvelden kom det ofte telefon fra Hitlers bolig: «Føreren kjører til Cafe Heak og ber Dem også komme.» Jeg måtte ut av sengen og hadde ingen sjanse til å komme hjem før 2 til 3 på morgenen. Av og til unnskyldte Hitler seg: «Den lange nattevåkingen har jeg vennet meg til fra kamptiden. Efter møtene måtte jeg sette meg sam­ men med de gamle og dessuten var jeg på grunn av mine taler som regel så oppspilt at jeg ikke kunne sove før tidlig om morgenen.» I motsetning til Carltons te-rom var Cafe Heck utstyrt med enkle tre­ stoler og jernbord. Det var den gamle partikafeen, hvor Hitler tidli­ gere hadde møtt sine kampfeller. Men i Miinchendagene efter 1933 traff han ikke mer sammen med dem, til tross for at de hadde vist ham troskap gjennom så mange år. Jeg hadde ventet en intim vennekrets i Munchen, men noe slikt fantes ikke. Hitler ble isteden i dårlig humør når en av de gamle ville treffe ham, og nesten bestandig forsto han å finne påskudd for å avvise eller sabotere islike bønner. Uten tvil var grunnen at de gamle partifeller ikke fant seg til rette med den av­ standen, som Hider tross sin ytre omgjengelighet fant passende. Ofte viste de seg utillatelig fortrolige. Den retten de mente å ha skaffet seg, passet ikke mer til den historiske rolle Hitler i mellomtiden hadde til­ lagt seg. Det var bare ytterst sjelden han besøkte en av dem. De hadde skaffet seg herskapelige villaer, og de fleste av dem hadde viktige stillinger. Den eneste gang de møttes var på årsdagen for kuppet 9. november 1923, som ble feiret i Biirgerbråukeller. Overraskende nok gledet Hitler seg aldri til dette gjensyn, men viste hver gang sin ulyst til å oppfylle denne for­ pliktelse. Efter 1933 hadde det temmelig hurtig dannet seg forskjellige grupper, som ikke hadde noe med hverandre å gjøre, men gjensidig lurte på hver­ andre, rivaliserte med hverandre og foraktet hverandre. En blanding av forakt og misunnelse spredte seg. Dette hang sammen med at det hur­ tig pleide å danne seg en engere krets rundt enhver ny mann av betyd38

ning. Himmler hadde f. eks. nesten utelukkende omgang med sine SSfolk, hvor han kunne regne med ubetinget dyrkelse. Goring hadde samlet en skare ukritiske beundrere rundt seg, dels fra sin nærmeste familie, dels fra sine nærmeste medarbeidere og adjutanter. Goebbels følte seg vel med beundrere fra litteratur og film. Hess beskjeftiget seg med pro­ blemer fra de homøopatiske helbredelsesmetoder, elsket kammermusikk og hadde forskrudde, men også interessante bekjente. I egenskap av intellektuell så Goebbels ned på de udannede spissbor­ gerne fra den førende Miinchengruppen, som på sin side gjorde narr av den innbilske doktorens litterære ærgjerrighet. Goring regnet hverken spissborgerne i Miinchen eller Goebbels for å høre til hans nivå og unngikk derfor enhver selskapelig omgang med dem, mens Himmler følte seg hevet over alle andre, i kraft av SS’ forestillinger om å være en utvalgt elite, som fra tid til annen foretrakk sønner av prinser og grever. Også Hitler hadde jo sin nærmeste krets, som dro omkring med ham og var og ble den samme med sin sammensetning av sjåfører, fotograf, pilot og sekretærer. Politisk bandt Hitler riktignok disse sentrifugale krefter sammen. Men ved hans middagsbord eller filmforestillinger efter et års maktutøvelse så man hverken Goring eller Hess ofte nok til å snakke om en ny sam­ funnsklasse skapt av det nye regime. Og hvis de kom, var deres interesse så sterkt opptatt av Hitler og hans gunst at det ikke kom i stand noen tverrforbindelser med de andre gruppene. Det ble heller ikke gjort noe forsøk fra Hitler på selskapelig forank­ ring av førergruppen. Jo mer kritisk situasjonen senere utviklet seg, desto mer mistroisk ble det sett på gjensidige tilnærmelsesforsøk. Først da alt var slutt, i fangenskapet, fant, riktignok under tvang, de ledere som ennå var i live, fra disse i seg selv lukkede miniatyrverdener, for første gang sammen i et hotell i Luxembourg. Disse dagene i Miinchen bekymret Hitler seg lite for stats- og partiforretningene, mindre enn i Berlin og på Obersalzberg. Man hadde ikke mer enn én eller to timer hver dag til konferanser. Mesteparten av tiden ble tilbrakt vagabonderende og flanerende på byggeplasser, i atelierer, kafeer og restauranter med lange enetaler til akkurat de sam­ me, som allerede kjente tilstrekkelig til de stadig samme emner og had­ de vanskelig for å skjule at de kjedet seg.

Efter to eller tre dager i Miinchen ga Hitler som regel ordre til å for­ berede reisen til «fjellet». I flere åpne biler kjørte vi på støvete lande­ veier. Autobanen til Salzburg fantes ikke dengang, men den ble bygget med prioritet. I et landsbyvertshus i Lambach ved Chiemsjøen var det innlagt en eftermiddagskaffe med solide kaker, som Hitler hadde vans­ kelig for å motstå. Så slukte de som kjørte i annen og tredje bil på ny 39

to timers støv. Kolonnen kjørte nemlig tett sammen. Efter Berchtesgaden fulgte en isteil fjellvei full av huller frem til Hitlers lille gemyttli­ ge villa med sterkt fremskutt tak og beskjedne rom, et spiserom, en liten stue, tre soverom. Møblene stammet fra den såkalte vertikoper^oden i gammeltysk folkelig stil og ga hele huset et preg av behagelig småborgerlighet. Et forgylt bur med en kanarifugl, en kaktus og et gummi tre forsterket dette inntrykk ytterligere. Hakekors fant man på nipssaker og puter som var brodert av beundrerinner, kombinert med en oppgående sol eller løfte om «evig troskap». Litt forlegent sa Hitler til meg: «Jeg vet at det ikke er pene møbler, og meget av det er også gaver. Men jeg kan ikke skille meg av med det.» Snart kom han ned fra sitt soverom og hadde byttet jakken med en lett bayersk jakke av lyseblå lin og et gult slips. Som regel begynte han å snakke om sine byggeplaner. Efter noen timer kom en liten lukket Mercedes med de 'to kvinnelige sekretærer, frøknene Wolf og Schroder. Sammen med dem var som regel en enkel pike fra Miinchen. Hun var heller nett og frisk enn vakker og virket beskjeden. Det var ikke noe som tydet på at hun var en herskers elskerinne: Eva Braun. Denne lukkede bil måtte aldri være med i den offisielle bilkolonnen, fordi den ikke måtte bli satt i forbindelse med Hitler. De kvinnelige sekretærer skulle samtidig kamuflere den elskedes kjøring. For meg var det en overraskelse at Hitler og hun unngikk alt som ga inntrykk av et intimt vennskap — for derefter sent på kvelden å gå opp i soverommene. Det har alltid vært uforståelig for meg hvorfor denne nytteløse og krampaktige avstandsmanøvre skulle bevares selv i denne interne krets, som deres forhold jo ikke kunne holdes skjult for. Eva Braun opptrådte reservert overfor alle personer i Hitlers omgivel­ ser. Også overfor meg ble dette først forandret i løpet av årene. Da vi ble nærmere kjent, merket jeg at hennes tilbakeholdenhet, som virket ho­ ven på mange, rett og slett var forlegenhet. Hun var klar over sin tvil­ somme posisjon ved Hitlers hoff. I disse første årene av vårt bekjentskap bodde Hitler med Eva Braun, en adjutant og en tjener alene i det lille huset. Vi fem eller seks gjester, deriblant også Martin Bormann og rikspressesjef Dietrich og de to kvin­ nelige sekretærer, ble anbrakt i et nærliggende pensjonat. Hitlers beslutning om å slå seg ned på Obersalzberg skulle Jo tyde på naturglede. Men her tok jeg feil. Riktignok beundret han ofte en vak­ ker utsikt, men han var mer opptatt av de mektige avgrunner enn av den sympatiske samklangen i et landskap. Det kan jo være at han følte mer enn han ga u ttrykk for. Jeg var slått av at han hadde li ten giede av blomster og nærmest betraktet dem som dekorasjoner. Da en delegasjon fra kvinneorganiisasjonen i Berlin i 1934 ville ta imot Hitler på Anhalter Bahnhof og overrekke ham blomster, ringte lederen til Hanke, propa­ gandaministerens sekretær, for å spørre om Hitlers yndlingsblomst. Han40

ke sa til meg: «Jeg har telefonert rundt omkring, men uten resultat. Han har ingen.» Efter noen eftertanke: «Hva mener De, Speer? Skal vi ikke si edelweiss? Jeg tror edelweiss er det beste. For det første er det en sjelden blomst, og så kommer den fra de bayerske alper. La oss si edel­ weiss.» Fra da av var edelweiss offisielt førerens blomst. Dette viser hvor selvstendig partiipropagamdaen stundom formet bildet av Hitler. Ofte fortalte Hitler om store fjellturer som han tidligere hadde fore­ tatt. Sett fra fjellklatrerenis synspunkt var disse imidlertid temmelig ube­ tydelige. Fjellklatring og alpine skiløp var han imot: «Hvorledes kan noen like å forlenge den forferdelige vinteren med et opphold i høy­ den?» Hans uvilje mot sneen kom gang på gang til uttrykk, lenge før det katastrofale vinterfelttoget 1941—42. «Helst ville jeg forby disse sports­ grenene, fordi det skjer så mange ulykker. Men bergsoldatene får jo også sine rekrutter fra disse narrene.» I årene mellom 1934 og 1936 foretok Hitler ennå større spaserturer på de offentlige skogsveiene, fulgt av sine gjester og tre eller fire kriminalbe­ tjenter i sivil, som hørte til Leibstandartes eskortekommando. Da hadde også Eva Braun anledning til å være med, men bare sammen med de to kvinnelige sekretærer i slutten av kolonnen. Det gjaldt for en utmerkelse å bli kalt frem i spissen av ham, selv om underholdningen med ham ble nolkså mager. Efter kanskje en halv time byttet Hitler partner: «Hent pressesjefen,» og Hitlers ledsager ble sendt tilbake til baktroppen. Det ble vandret i raskt tempo, og ofte møtte vi andre spaserende, som ble stående langs veien, hilste med ærefrykt eller — det gjaldt særlig kvinner og ungpiker — tok mot til seg og snakket til ham, noe han rea­ gerte på med noen vennlige ord. Målet var ofte Hochlenzer, et lite vertshus i fjellet, eller Scharitzkehl, som lå en time unna og hvor man ute i det fri kunne få et glass melk eller øl. Vi var sjelden ute på større turer, som engang med generaloberst von Blomberg, hærens øverstkommanderende. På oss virket det dengang som om det ble behandlet alvorlige militære problemer, fordi alle måtte hol­ de seg utenfor hørevidde. Da vi slo leir på en slette i skogen, lot Hitler sin tjener legge teppene langt fra oss, for å kunne strekke seg på dem sammen med generalobersten. Et tilsynelatende fredelig og harmløst bilde. En annen gang kjørte vi i bil til Konigssee, og derfra fortsatte vi med motorbåt til halvøya Bartholomå. Eller vi gikk en tre timers tur over Scharitzkehl til Konigssee. Det siste stykket måtte vi manøvrere oss forbi tallrike spaserende, som var blitt lokket av det gode været. Det var inter­ essant at Hitler til å begynne med ikke ble kjent igjen av alle disse men­ neskene i sitt bayerske bondekostyme. Det var neppe noen som ante ham blant fotgjengerne. Først like før vårt mål, vertshuset Schiffmeister, oppsto det en bølge av begeistrede, som efterpå var blitt klar over hvem de nettopp hadde møtt. Opphisset fulgte de efter vår gruppe. Med nød og neppe nådde vi døren med Hitler i ilmarsj foran, før vi ble låst 41

fast av den raskt økende mengden. Vi satt der med kaffe og kaker, og utenfor ble den sLore plassen fylt. Først efter at en forsterkning av Hit­ lers Schutzkommando var kommet, gikk Hitler opp i sin åpme bil. Der ble han stående ved siden av sjåføren, i det sammenklappede forsete, med venstre hånd på skjermen, slik at selv de som sto lengst vekk kunne se ham. I slike øyeblikk ble begeistringen frenetisk. Den timelange ven­ tetid var endelig blitt belønnet. To mann fra eskortekommandoeri gikk foran bilen, og på hver side ytterligere tre, mens bilen presset seg frem gjennom trengselen i skritt-tempo. Jeg satt som regel på reservesetet tett bak Hitler, og jeg vil aldri glemme dette stormvær av jubel, denne begeistringsrus som avspeilet seg i så mange ansikter. Hvor Hitler kom, hvor hans bil måtte stanse en kort stund, overalt gjentok disse scener seg i de første årene av hams herredømme. De var ikke fremkalt av retorisk eller suggestiv behandling av massene, men ene og alene av virkningen av Hitlers nærvær. Mens de som var i mengden bare lå under for denne innflytelse noen sekunder, var Hitler utsatt for en varig påvirkning. Jeg beundret ham dengang fordi han tross alt bevarte sine utvungne former i privat omgang. Det er kanskje forståelig at også jeg ble revet med av disse stormer av hyldest. Men enda mer overveldende var det for meg noen minutter eller timer efterpå å kunne sitte med et folks avgud og snakke om byg­ geplaner, eller sitte i teatret eller spise ravioli i Osteria. Det var denne kontrast som tok meg. Mens jeg for noen måneder siden var begeistret over utsiktene til å lage utkast til byggverk og utføre dem, var jeg nå helt i hans makt, fast­ holdt av ham betingelsesløst og besinnelsesløst. Jeg ville ha vært rede til å følge ham overalt. Han på sin side ville øyensynlig bare gi meg en strålende løpebane som arkitekt. Årtier senere leste jeg i Spandau Cassirers formulering om de menn som av egen vilje kaster vrak på men­ neskets høyeste privilegium, å være et suverent menneske. Nå var jeg blitt en av disse.

To dødsfall i året 1934 skjedde i den private og offentlige sfære. Efter noen ukers alvorlig sykdom døde 21. januar Hitlers arkitekt Troost. Og 2. august døde rikspresident von Hindenburg og åpnet dermed veien til den uinnskrenkede makt. 15. oktober 1933 hadde Hitler høytidelig lagt ned grunnstenen til Haus der Deutschen Kunst i Miinchen. Hammerslagene gjorde han med en fin sølvhammer, som Troost hadde laget for denne dagen. Men ham­ meren gikk i stykker. Fire måneder senere sa Hitler til oss. «Da hamme­ ren gikk i stykker, visste jeg straks: det er et dårlig varsel. Nå vil det skje noe. Nå vet vi hvorfor hammeren gikk i stykker: arkitekten måtte dø.» Jeg har opplevd ikke så få eksempler på Hitlers overtro. 42

Også for meg betydde Troosts død et stort tap. Det var oppstått et nært forhold mellom oss, som jeg lovet meg både menneskelig og kunst­ nerisk vinning av. Funk, som dengang var statssekretær hos Goebbels, mente noe annet. På Troosts dødsdag møtte jeg ham i hans ministers forværelse med en lang sigar i det runde ansiktet: «Jeg gratulerer. Nå er De nr. 1.» Jeg var 28 år gammel.

Kapitel 5

Stormannsgale byggeplaner

lang tiel så det ut til at Hitler selv ville overta Troosts kontor. Han var bekymret for at den videre bearbeidelse av planene ikke ville skje med den nødvendige innføling i den avdødes tanker: «Det er best jeg tar hånd om det,» sa han. Og denne tanken var iallfall ikke noe besyn­ derligere enn å overta kommandoen over hæren, :som han senere gjorde. Han var i noen uker utvilsomt pirret av forestillingen om å være sjefen for et godt innarbeidet atelier. Allerede under turene til Miinchen piei­ de han stundom å forberede seg. Han snakket om byggeutkast og laget skisser, for noen timer senere å sette seg ved den egentlige sjefens tegne­ bord og korrigere planer. Men kontorets sjef, Gall, en barsk enkel Miinchener, forsvarte Troosts verk med uventet hårdnakkethet, ville til å begynne med ikke engang gå med på Hitlers ytterst detaljerte tegnefor­ slag og gjorde forbedringer. Hitler fikk tillit til ham og lot sine planer stilltiende falle. Han aner­ kjente mannens dyktighet, og efter noen tid overlot han også ledel­ sen av atelieret til ham og ga ham ytterligere oppgaver. Hitler følte seg også sterkt knyttet til enken efter sin avdøde arkitekt, som han lenge hadde følt nært vennskap for. Hun var en kvinne med smak og karakter, som mer hårdnakket enn mange menn av posisjon og verdighet forsvarte sine ofte selvbevisste anskuelser. Hun gikk forbitret og undertiden altfor heftig inn for sin avdøde manns verk og ble av den grunn fryktet av mange. Hun gikk mot Bonatz, da han var så ufor­ siktig å kritisere Troosts utformning av Konigsplatz i Miinchen. Hun gikk hissig imot de moderne arkitekter Vorhoelzer og Abel og var ved alle disse anledninger enig med Hitler. På den annen side skaffet hun ham kontakt med Miinchen-arkitekter som hun likte, uttalte seg avvi­ sende eller rosende om kunstnere og kunstneriske begivenheter, og da Hitler ofte hørte på henne, ble hun snart en slags kunstdommer for Miinchen. Men dessverre ikke i malerkunst. Her hadde Hitler betrodd sin fotograf Hoffmann den Tørste vurdering av de bilder som ble sendt inn til den årlige «store kunstutstilling». Fru Troost kritiserte ofte det ensidige utvalg, men på dette område ville ikke Hitler gi seg overfor henne, og dermed ga hun avkall på å være med på bedømmelsen. Om jeg selv ville gi bilder til mine medarbeidere ga jeg mine oppkjøpere be­ skjed om å se seg om i kjelleren i «Haus der Deutscken Kunst», hvor de

I

44

kasserte bilder ble lagret. Når jeg i dag her og der støter på disse bilder hjemme hos mine kjente, slår det meg at de ikke skiller seg stort ut fra det som dengang kom på utstilling. Den forskjellen som vi engang slåss så hissig om er ikke lenger til stede.

Rohmkuppet opplevde jeg i Berlin. Det lå spenning over byen. I Tiergarten var det leire av fullt utstyrte soldater. Politi med geværer kjørte gjennom byen på lastebiler. Det var utpreget «tykk luft», akkurat som 20. juli 1944, som jeg også opplevde i Berlin. Neste dag ble Gbring presentert som redningsmannen i Berlinsituasjonen. Sent på formiddagen vendte Hitler tilbake fra sin arrestasjonsaksjon i Munchen, og jeg fikk en telefon fra hans adjutant: «Har De noen nye planer? Bare kom med dem.» Dette tydet på at Hitlers om­ givelser ville pense ham over på hans arkitektoniske interesser. Hitler var ytterst opphisset, og efter hva jeg fremdeles tror, inderlig overbevist ora at han var blitt reddet fra en stor faré. Gang på gang for­ talte han i disse dagene om hvorledes han var trengt inn i Hotel Hanselmayer i Wiessee, men glemte samtidig ikke å demonstrere sitt mot: «Vi var uten våpen, tenk Dem det, og visste ikke om svina kunne sende væpnet vakt mot oss.» Han var fylt av vemmelse over den homoseksu­ elle atmosfæren. «I et rom overrasket vi to nakne unggutter.» Det var tyde­ lig at han gjennom sin personlige innsats i aller siste time trodde han hadde hindret en katastrofe: «Bare jeg kunne løse det! Ingen annen!» Hans omgivelser gjorde hva de kunne for å øke hans avsky for de skutte SA-førerne og fortalte ham ivrig flest mulig detaljer fra Rohms og hans følges intime liv. Briickner kom med spisekort fra ranglefantenes gilder. Angivelig var disse funnet i SA’s hovedkvarter i Berlin. Det var masser av retter med utenlandske delikatesser, froskelår, fugletunger, haifinner, måkeegg og til det franske viner og den beste champagne. Hitler sa ironisk: «Nå, her har vi altså disse revolusjonære! Og for dem var revolusjonen for tam!» Han kom gledestrålende fra et besøk hos rikspresidenten. Efter hva han fortalte hadde Hindenburg gitt sitt bifall til det som var skjedd med følgende ord: «I det passende øyeblikk må man ikke la seg skremme fra å ta de ytterste konsekvenser. Det må også kunne flyte blod.» Sam­ tidig sto det i avisene at rikspresident von Hindenburg offisielt hadde lykkønsket sin rikskansler Hitler og den prøyssiske ministerpresident Hermann Goring med deres innsats. Regjeringen gjorde i en nesten hektisk virksomhet alt for å rettferdig­ gjøre aksjonen. Den dagelange aktivitet endte med en tale av Hitler i den ekstraordinært sammenkalte riksdag, en tale som gjennom sine for­ sikringer om uskyld nettopp røbet skyldbevissthet. En Hitler som forsva­ rer seg, det vil vi ikke treffe på i fremtiden, selv ikke i 1939 da han gikk 45

til krig. Også justisminister Giirtner ble mobilisert for å rettferdiggjøre det som var skjedd. Da han var partiløs og tilsynelatende ikke var avhengig av Hitler, hadde hans opptreden en viss betydning for alle tvilerne. Det vakte stor oppsikt at også Wehrmacht stilltiende aksepterte sin general Schleichers død. Men det som gjorde sterkest inntrykk ikke bare på meg, men også på mange av mine upolitiske kjenninger, var først og fremst Hindenburgs holdning. Feltniarskalken fra første ver­ denskrig var en ærverdig autoritet for datidens generasjon av borgerlig opprinnelse. Allerede i min skoletid var han personifiseringen av den nyeste historiens ubøyelige, standhaftige heltetype. Hans nimbus hadde alltid stått for oss barn som en nesten konturløs myte. Sammen med tle voksne forsynte vi det siste krigsåret kjempestatuer av Hindenburg med nagler av jern, som hver kostet en mark. Helt siden skoleårene var han rett og slett øvrigheten i person. At Hitler var dekket av denne høyeste instans, ga oss en beroligende følelse. Det var ingen tilfeldighet at høyreelementene, representert ved rikspresidenten, justisminiisteren og generalitetet, efter Rohmkuppet gikk inn for Hitler. De var fri for den radikale antisemittismen, sbm Hitler representerte. De foraktet rett og slett dette utbrudd av plebeiisk hat. Deres konservatisme hadde intet felles grunnlag med rasefanatismen. Den åpne sympati med Hitlers aksjon hadde andre grunner. I mordak­ sjonen 30. juni 1934 ble den sterke venstrefløyen i partiet, særlig repre­ sentert i SA, uskadeliggjort. Den hadde følt seg bedradd for revolusjo­ nens frukter og ikke uten grunn. Oppdradd til revolusjon før 1933 had­ de et flertall av partifellene tatt Hitlers tilsynelatende sosialistiske pro­ gram alvorlig. Under min korte virksomhet i Wannsee hadde jeg på laveste plan kunnet iaktta hvorledes den enkle SA-mann oiffervillig god­ tok alle savn, tap av tid og risikoer ved tanken på at de engang skulle få håndgripelige motydelser. Da disse uteble, samlet det seg opp util­ fredshet og uvilje, som lett kunne ha gitt seg eksplosive uttrykk. Og det kan forsåvidt godt være at Hitlers inngripen hindret den «annen revolu­ sjon» som Rohm snakket om. Med slike argumenter beroliget vi vår samvittighet. Jeg og mange and­ re grep grådig efter unnskyldninger og gjorde det som kanskje ville ha irritert oss to år før, til normen for vår nye omverden. Tvil som hadde plaget oss, ble undertrykket. På årtiers avstand føler jeg meg beskjemmet over disse årenes tankeløshet. Allerede neste dag førte følgene av det som var skjedd til et nytt opp­ drag for meg: «De må så snart som mulig bygge om Borsigpaleet. Jeg vil flytte den øverste SA-ledelse fra Miinchen og hit, for å ha den i nær­ heten i fremtiden. Gå bare over og begynn straks. Da jeg innvendte at der holdt visekansleren til, svarte Hitler: «De skal straks flytte uti Ta ikke noe hensyn!»1 i Efter å ha hjulpet Hitler til makten 30. januar 1933, ble sentrmnspolitikeren Franz von Papen visekansler, men ble snart skjøvet til side. O. a.

46

Utstyrt med dette oppdrag bega jeg meg øyeblikkelig til Papens tje­ nestested. Sjefen for kontoret visste naturligvis ingenting på forhånd. Han foreslo meg å vente noen måneder til det var funnet og bygget om nye rom. Da jeg kom tilbake til Hitler, ble han rasende og ikke bare gjentok ordren om øyeblikkelig utflytning, men befalte meg også å be­ gynne med byggearbeidet uten hensyn til funksjonærene. Papen gjorde seg usynlig, hans embedsmenn nølte, men lovet i løpet av én til to uker å bringe dokumentene over til et provisorisk sted. Der­ efter slapp jeg håndverkerne inn i det ennå besatte bygg og oppfordret dem til, med størst mulig bråk og støv å hugge ned de rike stukkprofilene i tak og vegger i hallene og forrommene. Støvet trengte inn gjennom dørsprekkene i kontorene, og larmen gjorde ethvert arbeide umulig. Hit­ ler fant det storartet. Vitser om de «nedstøvete embedsmenn» akkom­ pagnerte hans bifall. 24 timer senere dro de sin vei. I et av rommene så jeg en stor størknet blodflekk på gulvet. Der var Herbert von Bose, en av Papens medarbei­ dere, blitt skutt (30. juni 1934). Jeg så bort og unngikk senere rommet. Noe a nnet inntrykk gjorde det ikke på meg.

Annen august døde Hindenburg. Samme dag ga Hitler meg personlig i oppdrag å ’ta meg av det nødvendige arbeide med sørgehøytidelighetene i det østprøyssiske Tannenbergmonument. I den indre gården lot jeg sette opp en tribune med trebenker og inn­ skrenket meg til sort flor, som istedenfor faner hang ned fra de liøye tårnene som rammet inn den indre gård. Hitler viste seg noen timer med en stab av SS-førere og fikk tilsynelatende uberørt forklart sikker­ hetsforanstaltningene av sine folk på stedet. Med den samme utilnærmelighet ga han meg sjansen til å forklare hva jeg hadde for planer. Han ga meg inntrykk av fjern upersonlighet. Det var som om han ikke be­ handlet mennesker, men bare omgikkes dem. Benkene av lyst, friskt 'tre forstyrret den planlagte dystre rammen. Det var pent vær og derfor lot jeg dem male sorte. Men uheldigvis satte det inn med kraftig regn på kvelden, og det varte også de neste dagene. Far­ ven holdt seg våt. I ekstrafly hentet vi baller med sort stoff fra Berlin og la det over benkene. Men likevel slo den våte sorte farven igjennom, og det var nok mange sørgegjester som fikk sine klær ødelagt. Natten før sørgehøytideligheten ble kisten på en lavett brakt til et av tårnene fra Neudeck, Hindenburgs østprøyssiske gods. Tradisjonsfaner fra tyske regimenter i første verdenskrig og fakkelbærere fulgte kisten. Det ble ikke sagt et ord, ikke gitt noen kommando. Denne ærefryktfylte stillhet gjorde sterkere inntrykk enn den organiserte høytidelighet de følgende dager. Hindenburgs kiste ble på morgenen plassert midt i æresgården og like 47

ved siden av var talerstolen bygget opp uten den påbudte avstand. Hitler trådte frem, Schaub hentet manuskriptet fra en mappe og la det på taler­ stolen. Hitler skulle til å ta ordet, men nøl te og rystet grettent og høyst uhøytidelig på hodet. Adjutanten hadde tatt feil av manuskriptene. Efter at feilen var rettet, leste Hitler opp en overraskende kjølig, for­ mell sørgetale. Hindenburg hadde lenge, for den utålmodige Hitler ailtfor lenge, laget vanskeligheter for ham gjennom sin nesten upåvirkelige stahet. Ofte måtte han gjøres mottagelig for argumenter med list, vitser eller intriger. Det var et av Hitlers sjakktrekk å sende østprøysseren Funk, som dengang ennå var statssekretær hos Goebbels, til rikspresidenten for å gi ham hans daglige dosis av presseutdrag hver morgen. Og det lyktes faktisk Funk som fortrolig «landsmann» å avsvekke mange politiske ny­ heter, som Hindenburg ikke likte eller presentere dem slik at de ikke vakte noe anstøt. En gjenopprettelse av monarkiet, som Hindenburg og tallrike av hans politiske venner hadde ventet av det nye regime, tenkte Hitler aldri al­ vorlig på. Ikke så sjelden sa han: «Jeg har latt pensjonene fortsatt utbe­ tale til de sosialdemokratiske ministrene som Severing. Man kan tenke hva man vil om dem. En fortjeneste må man late dem. De har avskaffet monarkiet. Det var et stort skritt fremover. Først gjennom dem ble veien åpnet for oss. Og nå skulle vi gjeninnføre monarkiet? Skulle jeg dele makten? Se på Italia. Tror dere jeg er så dum? Monarker har alltid vært utakknemlige overfor sine beste medarbeidere. Tenk bare på Bismarck. Nei, den fellen faller jeg ikke i. Selv om Hohenzollerne av i dag gjør seg til.»I I begynnelsen av 1934 overrasket Hitler meg med mitt første storoppdrag. På Niirnbergs Zeppelinfeld skulle den provisoriske 'tretribune er­ stattes av et anlegg i sten. Jeg strevet både lenge og vel med de første skissene, til jeg i et lyst øyeblikk fikk en overbevisende ide. Et stort trappeanlegg, som steg mot høyden og ble avsluttet av en lang søylehall og på begge sider flankert av to avsluttende stenfigurer. Det var opplagt påvirket av Pergamon-alteret. Det eneste som virket forstyrrende var den uunnværlige ærestribune, som jeg så lite utfordrende som mulig forsøkte å anbringe midt i trappeanlegget. Jeg følte meg usikker da jeg ba Hitler se på modellen, noe nølende, fordi utkastet gikk langt over det oppdraget som var gitt meg. Den store stenbygningen hadde en lengde av 390 meter og en høyde av 24 meter. Den var 180 meter lenger enn Caracallas termer i Roma, altså nesten det dobbelte. Hitler tok seg god tiel da han så på gipsmodellen fra alle kanter. Som fagmann tok han den riktige øyemhøyde, studerte tegningene uten et ord og ga ikke uttrykk for noen reaksjon. Jeg trodde han ville forkaste mitt 48

arbeide. Men akkurat som da vi møttes første gang sa han et kort «enig» og adjø. Selv i dag er jeg ikke klar over hvorfor han som ellers hadde det med langtrukne ytringer holdt seg til enstavelsesordene ved slike av­ gjørelser. Overfor andre arkitekter pieide Hitler å forkaste første utkast, lot gjerne et oppdrag omarbeide flere ganger og forlangte detaljendringer endog efter at byggearbeider var satt i gang. Helt fra den første prøven på hva jeg kunne lot han være å pirke på mitt arbeide. Han respekter­ te fra nå av mine ideer og behandlet meg som noenlunde likeverdig. Hitler yndet å påstå at han bygget for å overlevere eftertiden sin tid og dens ånd. Han så det slik at de store epoker i historien bare ville leve gjennom sine monumentale byggverk. Hva var tilbake efter det romerske verdensrikes imperatorer? Hva ville vitne om dem i dag, om ikke deres bygninger? I et folks historie var det stadig svakhetsperioder. Men senere ville byggverkene fortelle om den makten de engang hadde. Naturligvis kunne man ikke vekke en ny nasjonalfølelse bare på denne måten. Men når sansen for nasjonal storhet efter en lang nedgangsperiode ble tent på ny, ville slike minner om forfedrene bli den viktigste inspirasjon. Bygningene fra det romerske imperium ville gjøre det mulig for Musso­ lini å blåse nytt liv i Romas heroiske ånd, om han ville gjøre isin ide om et moderne imperium populær i sitt folk. Også for de kommende år­ hundrers Tyskland måtte våre byggverk bli en vekker. Med denne be­ grunnelse understreket Hitler også verdien av et varig byggverk. Det ble øyeblikkelig satt i gang arbeide med bygningene for Niirnbergs oppmarsj område, for iallfall å få den store trappen ferdig til neste partidag. Nurnbergs store sporveishall måtte vike for den nye tribunen. Da den var sprengt bort, kom jeg forbi kaoset efter den ødelagte kon­ struksjon av jernbetong. Jernstengene spriket ut og truet med å ruste. Det trøstesløse syn ga meg opplegget for en ide som jeg senere la frem for Hitler under det noe fordringsfulle navn: teorien om en bygnings ruinverdi. Moderne konstruerte bygninger — dette var utgangspunktet —var utvilsomt lite egnet til å danne den tradisjonsbroen til fremtidige generasjoner som Hitler krevde. Det var utenkelig at rustne ruinhauger kunne gi den inspirasjon som Hitler beundret ved fortidens monumen­ ter. Dette dilemma skulle min «teori» gjøte slutt på. Bruken av særlige materialer så vel som hensynet til særlige statiske beregninger skulle gjø­ re det mulig å lage bygninger, som i forfallen tilstand ville ligne sine romerske forbilder efter hundrer eller (slik beregnet vi det) tusener av år. For å anskueliggjøre min tanke lot jeg lage en romantisk tegning. Den viste hvorledes tribunen på Zeppelinfeld ville se ut efter generasjo­ ners forsømmelser, overgrodd med eføy, med søyler i grus, med murver­ ket styrtet sammen her og der, men fremdeles til å kjenne igjen i store trekk. I Hitlers omgivelser ble denne tegningen ansett som blasfemi. Bare den forestilling at jeg hadde regnet med en nedgangsperiode for 49

det nettopp grunnlagte tusenårsrike virket helt uhørt på mange. Hitler derimot syntes dette var både innlysende og logisk. Han ga ordre om at for fremtiden skulle de viktigste byggene i hans rike reises i overensstem­ melse med denne «ruinloven».

Ved en besiktigelse av partiområdet i Niirnberg sa Hitler til Bormann med næ n velvillige ord at jeg for fremtiden skulle opptre i partiuniform. Hans nærmeste følge, hams lege, fotografen og direktøren i DaimlerBenz hadde allerede fått uniformer. En enkelt sivilist falt derfor i virke­ ligheten ut av rammen. Med denne lille gestus antydet Hitler samtidig at han nå regnet meg med i den innerste krets. Han hadde aldri gitt uttrykk for uvilje om en av hans bekjente opptrådte sivilkledd i rikskanselliet eller på Berghof. I virkeligheten foretrakk Hitler selv, om det var mulig, å opptre i sivile klær. Men på sine reiser og inspeksjoner opp­ trådte han offisielt, og da passet efter hans mening bare uniformen. Der­ med ble jeg i begynnelsen av 1934 avdelingsleder i staben til hans sted­ fortreder Rudolf Hess. Noen måneder senere ga Goebbels meg samme rang på grunn av mitt arbeide for hans massemøter på partidagen, høsttakkefesten og 1. mai. Begge stillinger var æresstillinger i •hierarkiet, nærmest likestilt med en lokal gruppeleder. 28. november 1933 ble det eiter forslag av Robert Ley, leder av den tyske arbeidsfront, skapt en fri ti dsorgan-isasj on, som kalte seg «Kraft durch Freude». Jeg skulle overta avdelingen «Schonheit der Arbeit», en betegnelse som ikke var noen mindre oppfordring til hån enn «Kraft durch Freude». Like før hadde Ley på en reise i den hollandske pro­ vinsen Limburg sett noen grubeanlegg som utmerket seg ved pinlig rens­ lighet og en innramning av haveanlegg. I overensstemmelse med sitt ta­ lent for populære ideer dro han nytte av dette for hale den tyske indu­ stri. Og personlig må jeg innrømme at denne ideen ga meg en ulønt ekstrajobb som jeg bare var glad for. Først fikk vi fabrikkeierne til å nyinnrede sine lokaler og sette blomster i verkstedene. Men vår ærgjer­ righet stoppet ikke med dette. Vinduene skulle gjøres større, kantiner opprettes. I mange kroker fylt med skrot ble det en sitteplass under arbeidspausen, og istedenfor asfalt ble det lagt plener. Vi lot et enkelt, godt formet spisebestikk standardisere, tegnet enkle møbler, som ble fabrikert i større antall, og sørget for at bedriftene fikk råd av spesialister og informasjonsfilmer når det gjaldt kunstig lys og ventilasjon. Som medarbeidere ved disse prosjekter fikk jeg tidligere fagforeningsfunksjonærer og noen fra det oppløste «Werkbund». Uten unntagelse gikk de alle med glede løs på oppgavene, enhver av dem fast bestemt på å for­ bedre levevilkårene i det små og virkeliggjøre det klasseløse folkefelles­ skap. Blant mine overraskende erfaringer må jeg vel regne at Hitler knapt hadde interesse for slike ideer. Han som kunne fortape seg i en 50

deLaJj i en byggesak viste seg påfallende likegyldig når jeg fortalte ham om mitt arbeide på dette sosiale felt. Til gjengjeld satte den britiske ambassadør i Berlin, Neville Henderson, større pris på slikt enn Hitler. Takket være mine partistillinger fikk jeg våren 1934 første innbydel­ se til en offisiell aftenmottagelse, som Hitler ga som partisjef og som det også var invitert damer til. I den store spisesalen i kanslerboligen var vi fra seks til åtte personer plassert ved runde bord. Hitler gikk fra bord til bord, sa et par vennlige ord, lot seg presentere for damene, og tla han kom til vårt bord, forestilte jeg min hustru, som jeg inntil da hadde hemmeligholdt for ham: «Hvorfor har De gjemt Deres hustru for oss så lenge?» sa han noen dager senere i et privat seiskap, synlig opptatt av henne. I virkeligheten hadde jeg holdt henne borte, ikke minst fordi jeg følte så sterk uvilje overfor den måten Hitler behandlet sin elskerinne på. For øvrig burde det efter min mening ha vært adju­ tantenes sak å invitere min hustru eller gjøre Hitler oppmerksom på henne. Men de var uten enhver følelse for etikette. Slike bagateller røbet lenge, ja i grunnen helt frem til slutten, Hitlers småborgerlige opprin­ nelse. Til min hustru sa Hitler denne første kvelden, ikke uten å være litt høytidelig: «Deres mann vil lage bygninger for meg som det ikke har vært maken til på -1000 år.»

f o På ZeppeLinfeld fant det hvert år sted en foranstaltning for de mellomstore og små partifunksjonærer, de såkalte «Amtswalter». Mens SA, arbeidstjenesten og naturligvis Wehrmacht under sine masseparader gjorde stort inntrykk på Hitler og gjestene, var det vanskelig å presen­ tere partifunksjonærene med fordel. For størstepartens vedkommende hadde de omsatt sine små partijobber i store maver, og stramme geled­ der var rett og siett ikke til å oppdrive. I partidagenes organiisasjonisledelse rådslo man om denne misere, som allerede hadde gitt anled­ ning til ironiske bemerkninger fra Hitlers side. Jeg fikk den reddende ide: «La dem marsjere opp i mørket.» Jeg la frem min plan for partidagens organisasjonsledere. Bak feltets liøye murer skulle det ved kveldsoppmarsjen stilles opp tusener av faner fra alle Tysklands lokale grupper, og på kommando skulle disse i ti ko­ lonner «helles ut» i like mange åpninger mellom de oppmarsjerte «Amts­ walter». Samtidig skulle fanene og de glitrende ørner som kronet fane­ stengene bl i så sterkt belyst av ti lyskastere, at bare det ville fange opp­ merksomheten. Men det var ikke nok for meg. Jeg hadde tilfeldigvis sett lyset fra luftvernets nye lyskastere nå opp i flere kilometers høyde og ba Hitler om 130 slike. Goring gjorde først vanskeligheter, fordi disse 130 lyskasterne hørte til den strategiske reserven. Men Hitler overbeviste 51

ham: «Når vi stiller opp så mange av dem her, vil man i utlandet tro at vi svømmer i lyskastere.» Inntrykket gikk langt over hva jeg hadde forestilt meg. De 130 skarpt adskilte stråler, med tolv meters avstand mellom hver, fordelt over hele feltet, kunne ses heilt opp til sekis å åtte kilometers høyde og ifløt til slutt sammen i en lysende flate. Dette ga inntrykket av et kjemperom, hvor de enkelte stråler virket som veldige søyler mellom de uendelig høye ytterveggene. Ofte drev en sky gjennom denne lyskrans og ga den gran­ diose effekt et element av surrealistisk uvirkelighet. Jeg antar at med denne «lyskatedral» ble den første lysarkitektur av denne karakter skapt, og for meg blir den ikke bare min skjønneste, men også eneste romkonstruksjon som på sin måte vil leve utover sin tid. «På samme tid høy­ tidelig og vakker, som om man var i en katedral av is,» skrev den britiske ambassadør Henderson. Man kunne heller ikke forvise de tilstedeværende rangspersoner, riksministre, riks- og fylkesførere som var til stede ved grunnstensnedleggelsene til mørket, til tross for at heller ikke disse så særlig tiltrekkende ut. Med besvær ble de stillet opp i rad og rekke. De var i større eller mindre grad degradert til statister og måtte derfor finne seg i instruksene fra det utålmodige ordensvern. Når Hitler viste seg, ble det kommandert giv­ akt og hånden hevet til hilsen. Ved grunnstensnedleggelsen til kongress­ hallen i Niirnberg så han meg i annen rekke. Han avbrøt det høytidelige seremoniellet for å strekke hånden ut mot meg. Denne usedvanlige gestus gjorde et så sterkt inntrykk på meg at jeg lot min hånd som var hevet til Hitlerhilsen klaske ned på den barberte skallen til mannen foran meg, Frankens fylkesfører, Julius Streicher. Privat var Hitler nesten ikke å se under partidagene i Niirnberg. En­ ten trakk han seg tilbake for å forberede sine taler eller besøkte en av de mange foranstaltninger. Han var særlig tilfreds med det fra år til år økende antall besøkende og delegasjoner fra utlandet, fremfor alt når de kom fra det demokratiske Vesten. Under det raske middagsmåltidet fikk han navnene lest opp og nøt den tydelig voksende interesse for det nasjonalsosialistiske Tysklands egen presentasjon. Jeg hadde det også hårdt i Niirnberg, fordi jeg hadde ansvaret for utsmykningen av alle bygninger hvor Hitler opptrådte i løpet av partidagene. Som «sjefdekoratør» måtte jeg kort før et møte begynte straks skynde meg med forberedelsene til neste arrangement. Jeg var dengang meget glad i faner og brukte dem hvor det var mulig. På denne måten ble det et farvespill over stenarkitekturen. Jeg fant personlig at hakekorsfanen som Hitler hadde, levert tegningen til passet langt bedre inn i arkitekturen .enn en fane delt opp i tre farvestriper. Det stemte sikkert ikke helt med dens symbolske verdighet når den ble brukt som dekorasjonsmiddel, til støtte for de rytmisk oppdelte fasader, til å dekke stygge hus fra jobbetiden fra takgesiimsen ned til fortauet og ikke så sjelden ble forsynt med forgylte bånd, noe som øket virkningen av rødt — men 52

jeg så det hele med arkitektens øyne. Rene faneorgier laget jeg i de trange gatene i Goslar og Niirnberg, hvor jeg hengte opp fane ved fane fra hus til hus, slik at man nesten ikke kunne se himlen lenger. Som følge av denne aktivitet forsømte jeg alle Hitlers møter, helt til hans «kulturtaler», som han ofte kalte sine oratoriske høydepunkter og som han pleide å utarbeide allerede på Obersalzberg. Dengang beundret jeg disse talene, ikke så meget på grunn av noen glitrende veltalenhet som — efter min mening — på grunn av deres gjennomtenkte innhold, deres nivå. I Spandau bestemte jeg meg til å lese dem enda engang efter fengelsoppholdet. Jeg trodde jeg kunne finne noe fra min tidligere ver­ den som ikke frastøtte meg. Men mine forventninger ble skuffet. Under forholdene dengang hadde de meget å si meg. Nå virket de innholdsløse, uten spenning, flate og unyttige. Det var tydelig at Hitler nå bevisst ville mobilisere begrepet kultur for sine egne maktmål. I dag kan jeg ikke lenger forstå at disse talene engang gjorde et så dypt inntrykk på meg. Hva var det i grunnen i dem? Partidagene ble åpnet med en oppførelse av «Mestersangerne» med Berlimstatsoperaens ensemble under Furtwångler, som jeg aldri gikk glipp av. Det ville ha vært naturlig at en slik gallaaften, som bare hadde sin like i Bayreuth, hadde samlet overfylt hus. Over tusen «partispisser» fikk innbydelser og billetter, men de foretrakk øyensynlig isteden å skaf­ fe seg informasjon om kvaliteten av Niirnbergølet og den frankiske vi­ nen. Sannsynligvis var de sikre på at de anclre gjorde sin partiplikt og gikk i operaen, i overensstemmelse med legenden om at partiets førerelite var musikalsk interessert. Representantene for denne var iste­ den som regel grovkornete, udifferensierte typer, som var like lite inter­ essert i klassisk musikk som i kunst og litteratur i det hele. Selv de få representanter for intelligensen i Hitlers førersjikt, som f. eks. Goebbels, var fraværende ved slike anledninger som Berlin-filharmonikernes regelmessige konserter under Furtwångler. Her kunne man av hele prominensen bare finne innenriksminister Frick. Også Hitler selv som lot til å være begeistret for musikk, var efter 1933 bare til stede ved sjeld­ ne offisielle anledninger i Berlinfilharmonien. På denne bakgrunn er det forståelig at ved en oppførelse av «Mestersangerne» i 1933 var operaen i Niirnberg nesten tom, da Hitler viste seg i midtlosjen. Han reagerte ytterst ergerlig. Ingenting var efter hans me­ ning mer fornærmende og vanskelig for en kunstner enn å spille for tomt hus. Hitler lot sende ut patruljer som skulle samle sammen høye partifunksjonærer til operaen fra losjier, øl- og vinlokaler. Men likevel lyktes det ikke å fylle tilskuerplassene. Neste dag ble det fortalt tallri­ ke historier om hvor og hvorledes man hadde pågrepet de uteblitte. Neste år ga Hitler de teateruvillige partispisser uttrykkelig ordre om å delta i festforestillingen. De kom for å kjede seg, og mange ble ganske åpent overmannet av søvnen. Efter Hitlers mening var det også et altfor tynt bifall efter denne glansfulle forestilling. Fra 1935 ble så den kunst53

trege partimassen erstattet med et sivilt publikum, som måtte skaffe seg billettene til høye priser. Først med dette fikk man den atmosfære som var uunnværlig for kunstnerne og det bifallet Hitler krevde. Sent på kvelden kom jeg fra forberedelsene tilbake til mitt hotell, Deutscher Hof, som var reservert for Hitlers stab, fylkes- og rikslederne. I hotellets restaurant fant jeg som regel en gruppe av de gamle fylkes­ lederne. De herjet og drakk som landsknekter, snakket høyt om parti­ ets forræderi mot revolusjonens grunnsetninger, om forræderi mot ar­ beiderne. Denne fronden viste at selv om ideene fra Gregor Strasser,1 mannen som engang ledet den antikapitalistiske fløyen i NSDAP, var re­ dusert til talemåter, levde de fremdeles. Men det var bare blandet med alkohol at de fikk tilbake den gamle revolusjonære glød. Først på partidagen i 1934 var det en militæroppvisning i Hitlers nær­ vær. Samme dags kveld besøkte Hitler offisielt soldatenes bivuakk. Som gammel soldat var det som om han var tilbake i en verden han var for­ trolig med. Ved leirbålet blandet han seg med soldatene, ble omringet og vekslet spøkefulle bemerkninger med dem. Hitler kom glad tilbake fra dette besøk og fortalte mange bemerkelsesverdige enkeltheter ved det korte middagsmåltid. Men hærens overkommando var ikke på noen måte begeistret. Hærens adjutant hos Hitler, Hossbach, snakket om soldatenes mangel på disi­ plin, fordi de hadde forlatt siin paradeoppstilling ved møtet med stats­ overhodet. Han krevde at lignende fra ferniseringer måtte hindres neste år, fordi de betydde en krenkelse av statsoverhodets verdighet. Hitler var i sin private krets ergerlig over denne kritikk, men rede til å gi efter. Jeg var forbauset over denne —jeg kunne nesten si — hjelpeløse tilbake­ holdenhet hos Hitler, da han meget energisk ble konfrontert med disse krav. Det kan skyldes hans taktiske forsiktighet overfor Wehrmncht og hans ennå noe vaklende selvtillit som statsoverhode. Under forberedelsene til partidagene traff jeg en kvinne som allerede gjorde inntrykk på meg i mine studentdager. Leni Riefenstahl, stjerne eller regissør i kjente fjell- og skifilmer. Hitler ga henne i oppdrag å lage filmer fra partidagene. Som eneste kvinne med offisielle oppgaver i partidagsapparatet sto hun ofte mot partiorganisasjonen, som til å begyn­ ne med var like ved å sette i gang en revolte mot henne. På de politiske lederne i den tradisjonelt kvinnefiendtlige bevegelsen virket denne selv­ sikre damen som en provokasjon, der hun usjenert dirigerte denne mannsverden for sine formål. Det ble spunnet intriger og brakt løgn­ historier til Hess for å få henne styrtet. Men efter den første partidagsfilmen, som også overbeviste tvilerne rundt Hitler om hennes dyktighet som regissør, sluttet angrepene. Da jeg hadde fått kontakt med henne, trakk hun frem av en kassett et falmet aviskldpp: «Da De for tre år siden hadde bygget om fylkeshuset, klippet jeg Deres fotografi ut av avisen uten å kjenne Dem.» Da jeg for1 Skutt under det blodige oppgjøret med SA 30. juni 1934. O. a.

54

bløffet spurte henne om grunnen til dette, svarLe hun: «Jeg tenkte den­ gang at De kunne spille en rolle med dette hode. . . Naturligvis i en av mine filmer.» Jeg husker 'for øvrig engang da filmopptakene fra et av de store møter, under partikongressen i 1935, var blitt ødelagt. Efter forslag av Leni Riefenstahl ga Hitler beskjed om at scenene skulle tas opp igjen i ateli­ er. I en av de store filmhaller i Berlin—Johannisital bygget jeg opp som kulisse en del av kongress-salen med podiet og talerstolen. Lyskasterne ble innstilt og filmfolkene løp geskjeftige omkring, og i bakgrunnen så man Streicher, Rosenberg og Frank gå frem og tilbake med sine manu­ skripter i ivrig memorering av sine roller. Hess kom og ble bedt om å opptre først. Med den patos av oppriktig opphisselse som var typisk for ham innledet han med å vende seg mot det sted hvor Hitler ikke satt og ropte i stram giv-akt: «Minifører, jeg hilser Dem i partikongressens navn. Kongressen begynner. Føreren taler.» Han virket under dette så over­ bevisende i sin opptreden at jeg fra dette øyeblikk ikke lenger var over­ bevist om ektheten i hans følelser. Også de tre andre spilte sine roller virkelighetstro i den tomme filmhallen og viste seg som begavede skue­ spillere. Jeg var i høy grad irritert, mens fru Riefenstahl derimot fant disse opptak bedre enn den originale «forestilling». Riktignok var jeg allerede fra før en beundrer av den grundige tek­ nikken når Hitler f. eks. på sine møter ofte famlet lenge før han hadde funnet det punkt hvor han utløste den første, store bifallstorm. Jeg undervurderte heller ikke pij, noen måte det demagogiske element, som jo også jeg bidro til gjennom utformningen av de viktigste møter. Men jeg var iallfall inntil da overbevist om ektheten i de følelser som talerne tente massenes begeistring med. Desto mer overraskende virket det på meg denne dagen i filmatelieret i Johannistal, at alle disse heksekunstene også kunne fremstilles «ekte» uten publikum.

Under byggearbeidene i Niirnberg foresvevet det meg en syntese mel­ lom Troosts klassisisme og Tessenows enkelhet. Jeg kalte den ikke klas­ sisistisk, men neokllassisk, fordi jeg trodde jeg hadde hentet den fra den doriske stil. Jeg narret meg selv ved med hensikt å glemme at diisse byg­ ninger i virkeligheten var ment å være en monumental kulisse, slik det, riktignok med beskjednere midler, var blitt forsøkt i den franske revolu­ sjon på Marsmarken i Paris. Betegnelsene klassisk og enkel istemte nep pe med den gigantiske målestokk som jeg brukte som grunnlag i Niirnberg. Likevel liker jeg fremdeles mine Niirnberg-utkast best, i motsetning til mange andre, som jeg senere laget for Hitler og som virket adskillig mer skrytende. Min første utenlandsreise i mai 1935 gjorde jeg, med min forkjærlig­ het for den doriske verden, heller ikke til Italia med sine renessansepa55

lasser og romerske kolossalbygg, selv om jeg nærmest hadde lunnet mine forbilder i sten her. Jeg reiste isteden til Hellas, noe som også var be­ tegnende for min daværende innstilling. Her søkte vi, min hustru og jeg, fremfor alt vitnesbyrd fra den doriske verden og fikk — det glem­ mer jeg aldri —et dypt inntrykk av det gjenoppbyggede Stadion i Athen. Da jeg to år senere selv skulle lage utkastet til et stadion, overtok jeg som grunnform hesteskoen. I Delfi trodde jeg jeg hadde oppdaget hvor raskt den nye rikdommen i de jonisk—asiatiske kolonier hadde ført til degenerasjon av renheten i de greske kunstverk. Denne utvikling demonstrerte hvor følsom en liøyt utviklet kunstsans er og hvor lite det skal til for å omforme den ideale forestilling til det ukjennelige. Men slike tanker bekymret meg overhodet ikke. For mine egne arbeider mente jeg å unngå slike farer. Efter at vi var kommet hjem i juni 1935, ble mitt eget hus ferdig i Berlin—Schlachtensee. Et lite hjem med et spiserom og bare én stue, de nødvendigste soverom og til sammen 125 kvadratmeter gulvflate. En til­ siktet motsetning til den stadig mer utbredte praksis hos rikets ledere, som flyttet inn i kjempevillaer eller overtok slott. Vi ville unngå det vi så hos dem, som omgå seg med prakt og stiv offentlighet og som følge av dette i en la/ngsom prosess dømte seg selv til en «forstening» også av si,tt privatliv. Jeg ville heller ikke ha kunnet bygge større. Det hadde jeg ikke pen­ ger til. Mitt hus kostet 70 000 mark. For å skaffe dem måtte min far hjelpe med et pantelån på 30 000 mark. Selv om jeg som privat arkitekt arbeidet for parti og stat, hadde jeg lite penger. Ut fra en uselvisk inn­ stilling, som var inspirert av en idealistisk offervilje i tidens stil, hadde jeg gitt avkall på arkitekthonorar for alt det jeg bygget. Denne holdning møtte ikke alltid forståelse. En dag sa Goring me­ get velvillig til meg i Berlin: «Nå, herr Speer, De har jo meget å gjøre nå. Det tjener De vel en masse på.» Da jeg svarte nei, så han forundret på meg: «Hva sier De? En arkitekt som har så meget å gjøre som De? Jeg har anslått Dem til noen hundretusen. Bare sludder med Deres idea­ ler. Penger må De tjene.» For fremtiden tok jeg imot de vanlige arki­ tekthonorarer bortsett fra byggearbeidene i Niirnberg, som jeg fikk 1000 mark måneden for. Men jeg ville ikke miste min selvstendighet som pri­ vat arkitekt. Jeg visste jo at Hitler hadde større tillit til arkitekter som ikke var offentlig ansatt. Hans fordommer overfor de offentlige funk­ sjonærer gjorde seg også gjeldende her. Da jeg sluttet som arkitekt, var min formue vokst til omkring halvannen million, og staten skyldte meg ytterligere en million som jeg aldri fikk. Min familie levde lykkelig i dette huset. Jeg ville gjerne ha kunnet skrive at også jeg hadde tatt del i denne familielykke, slik jeg engang hadde drømt om det sammen med min hustru. Når jeg om kvelden kom sent og utkjørt hjem, hadde barna allerede lenge vært i seng, og jeg satt der med min hustru, likefrem stum av overarbeide. Denne tilstand av 56

sløvhet meldte seg stadig hyppigere, og når jeg ser tilbake i dag gikk det i grunnen ikke anderledes med meg enn med de partistørrelser som ødela sitt familieliv med en pompøs livsstil. De stivnet til i offentlige fakter. Jeg derimot i altfor meget arbeide.

Høsten 1934 ble jeg oppringt av Otto Meissner, som efter Ebert og Hindenburg hadde funnet sin tredje sjef. Jeg skulle neste dag sammen med ham reise til Weimar, for derfra å reise til Munchen med Hitler. Helt til morgentimene skrev jeg ned tanker som i noen tid hadde opp­ tatt meg. For partidagene skulle det bygges ytterligere storbygg, en plass for mi li tæropp visninger, et stort stadion, en hall for Hitlers kulturtaler og for konserter. Hvorfor ikke binde alt dette sammen med det som alle­ rede eksisterte, til et stort sentrum? Inntil da hadde jeg ikke våget å ta initiativet i slike spørsmål, fordi Hitler hadde forbeholdt seg selv å orien­ tere om dette. Jeg var derfor litt redd for å tegne opp denne planen. I Weimar viste Hitler meg utkastet til et «partiforum» som stammet fra professor Paul Schultze—Naumburg. «Det ser ut som et overdimen­ sjonert torv i en provinsby,» mente han. «Det har ikke noe typisk ved seg, skiller seg ikke fra .tidligere tider. Skal vi bygge et partiforum, skal man også senere se, at det er bygget i vår tid og vår stil, slik som Komigsplatz i Munchen.» Schultze—Naumburg, autoriteten i «Kampfbund DeuCscher Kultur», fikk ingen mulighet til å rettferdiggjøre seg. Han ble rett og slett ikke bedt qm å svare på denne kritikk. Hitler tok ingen hensyn til denne mannens ry og satte i gang en ny konkurranse mellom forskjellige arkitekter han selv hadde valgt ut. Vi fortsatte til Nietzsches hus, hvor søsteren, fru Forster—Nietzsche, ventet på Hitler. Den eksentriske og svermeriske dame kunne øyensyn­ lig ikke komme i kontakt med Hitler, og det utspant seg en eiendom­ melig flat og opphakket samtale. Men hovedsaken ble løst til alles til­ fredshet. Hitler overtok finansieringen av et tilbygg til Nietzsches gamle hus, og fru Førster—Nietzsche var enig i at Schultze—Naumburg skulle levere utkastet: «Det kan han bedre, tilpasse seg det gamle huset,» sa Hitler. Det var tydelig at han var glad for å kunne tilby arkitekten et lite plaster på såret. Neste morgen kjørte vi med bil til Niirnberg, til tross for at Hitler, av grunner som jeg allerede lærte å kjenne samme dag, foretrakk toget. Som alltid satt han ved siden av sin sjålfør i en åpen mørkeblå syv liters Mercedes. Bak ham satt jeg på et klappsete, på det andre satt tjeneren, som efter ønske trakk frem fra en veske bilkarter, rundstykker, piller eller briller. På baksetene satt adjutant Bruckner og pressesjef, dr. Dietrich. I en annen bil av samme størrelse og farve satt fem kraftige karer fra sikkerhetskommandoen og Hitlers lege, dr. Brandt. Ikke før var vi i de tettbebodde områder på den annen side av Thii57

ringer Wald før vanskelighetene begynte. Under kjøringen gjennom en landsby ble vi gjenkjent. Men før folk hadde gjenvunnet fatningen, var vi forbi. «Pass nå på,» sa Hitler. «I neste landsby kommer det ikke til å gå så enkelt for seg. Den lokale partigruppen har sikkert ringt.» Og da vi kom, var gatene også fylt av jublende mennesker. Landsbyens poli­ tibetjent gjorde sitt beste, men bilen kom bare frem skritt for skritt. Ikke før hadde vi slitt oss igjennom, så tok noen begeistrede ned jernbane­ bommen på åpen vei for å få hilst på Hitler. På denne måten kom vi neppe frem. Da det var tid for middag, stan­ set vi ved et lite vertshus i Hildburgshausen, hvor Hitler mange år før hadde latt seg utnevne til gendarmerikommissær for å bli tysk stats­ borger. Men ingen nevnte det. Verten og hans kone var så opphisset at de nærmest mistet fatningen. Endelig fikk adjutanten et forslag til mat: spaghetti med egg. Vi ventet lenge, og til slutt så adjutanten efter i kjøkkenet: «Kvinnene er så opphisset at de ikke lenger er klar over om spaghettien er kokt.» Utenfor samlet det seg tusener av mennesker som i talekor ropte på Hitler. «Bare vi var ferdige med dette,» sa han. Langsomt og med et regn av blomster nådde vi byporten fra middelalderen. Ungdommene lukket den ifor våre øyne, og barna klatret opp på bilenes stigbrett. Hitler måtte gi autografer og så først ble porten åpnet. De lo, og Hitler lo med. Overalt på landet lot bøndene sine redskap stå, og kvinnene vinket. Det var en triumfferd. Mens bilen rulllet videre, lente Hitler seg til­ bake til meg og ropte: «Slik er bare én tysker tidligere blitt feiret. Luther. Når han dro gjennom landet, strømmet menneskene langt borte fra sammen og hyldet ham. Slik som jeg i dag.» Det var altfor lett å forstå denne store popularitet. Det var Hitler som fikk æren av den økonomiske og utenrikspolitiske fremgang, og man så ham mer og mer som mannen som hadde omsatt i virkelighet den dype lengsel efter et mektig, selvbevisst og enig Tyskland. Fiendtlige var bare få. Og den som fra tid til annen følte tvilen vokse, slo seg til ro med tanken på den suksess og den respekt som regimet også hadde i det kri­ tiske utland. Under hele hyldestbruset fra landbefolkningen, som også fascinerte meg, var det én kritisk stemme i vår bil. Hitlers mangeårige sjåfør Schreck. Jeg hørte bruddstykker av samtalene med Hitler: « ... de er misfornøyd fordi. . . innbilt partifolkene . . . stolte, glemt hvor de kom­ mer fra ...» Efter hans tidlige død hang det i Hitlers private arbeids­ rom på Obersalzberg side om side et oljemaleri av Schreck og et maleri av Hitlers mor. Men ikke noe bilde av faren. Kort før Bayreuth gikk Hitler alene over i en liten lukket Mercedes, som ble kjørt av hanis livfotograf Hoffmann, og kjørte uten å bli gjen­ kjent til Villa Wahnfried, hvor fru Winifred Wagner ventet ham. Vi kjørte til det nærliggende kursted Berneck, hvor Hitler pleide å over58

natte på turen fra Berlin til Miinchen. På åtte timer hadde vi bare til­ bakelagt 210 kilometer. Da jeg fikk høre at Hitler først sent om natten skulle hentes fra Haus Wahnfried, følte jeg meg i en viss knipe. Neste morgen skulle turen gå videre til Niirnberg, og det var siett ikke utelukket at Hitler der ville gå med på et byggeprogram efter bystyrets ønske og ut fra lokale egen­ interesser. Skulle dette skje, var det neppe utsikt til at han ville interes­ sere seg for imitt utkast, fordi Hitler ikke så gjerne gjorde om en av­ gjørelse. Bare Schreck fikk se ham denne natten. Jeg forklarte ham min plan for partidagsområdet. Han lovet meg å fortelle Hitler om det under kjøringen og gi ham min skisse hvis han skulle reagere positivt. Neste morgen ble jeg kort før vi skulle reise kalt til Hitlers salong. «Jeg er enig i Deres plan. Vi vil allerede i dag snakke om det med over­ borgermester Liebel.» To år senere ville Hitler overfor en overborgermester ha gått direkte løs på saken: «Her er planen for parti dagsområdet. Slik vil vi gjøre det.» Dengang, i året 1935, følte han seg ennå ikke så suveren, og han trengte først en times forberedende orientering, før han endelig kunne legge min skisse på bordet. Og naturligvis fant overborgermesteren ut­ kastet og ideen utmerket. Som gammel partifelle var han jo oppdradd til å si ja. Efter at min plan hadde fått ros, sendte Hitler ut en ny føler: rnitt utkast krevde at Nurnbergs Tiergarten måtte flyttes. «Kan vi by niirnbergerne det? De henger jo svært ved den, efter det jeg vet. V-i betaler naturligvis for en ny, enda penere.» Overborgermesteren, som naturlig­ vis også var en god representant for sin bys interesser: «Man må kalle sammen aksjonærene, kanskje forsøke å kjøpe aksjene ...» Hitler var enig i alt. Utenfor sa Liebel til en av sine medarbeidere, mens han gned seg i hendene: «Hvorfor har føreren i grunnen brukt så lang tid på å forsøke å overtale oss? Naturligvis får han den gamle Tiergarten og vi en ny. Den gamle var ikke stort verdt. Det må bli den skjønneste park i verden. Vi får jo betaling for det.» Og dermed fikk niirnbergerne iallfall sin nye Tiergarten. Det eneste i denne vedtatte planen som nåd­ de å bli ferdig. Samme dag reiste vi til Miinchen med toget. Om aftenen ropte adju­ tanten Briickner på meg: «Pokker ta Dem med denne planen Deres. Kan De ikke vente? Føreren har ikke lukket et øye i hele natt, så opphisset er han. Neste gang må De spørre meg først.»

For gjennomføring av disse planene ble det opprettet et «Zweckverband Reichsparteiitaggelånde Niirnberg», og finansieringen ble motvillig over­ tatt av riksfinansministeren. Som formann utpekte Hitler i et latterlig innfall kirkeminister Kerrl med Martin Bormann som stedfortreder, 59

det første betydelige offisielle oppdraget Bormann fikk utenfor partikanselliet. Hele anlegget omfattet bygninger som var anslått 'til en totalsum av 700 til 800 millioner mark, i dag tre milliarder mark. Et beløp som jeg åtte år senere betalte for fire dagers opprustning. Hele området utgjorde inklusive leirene for deltagerne en flate på 16,5 kvadratkilometer. Under Wilhelm den annen var det forresten på samme sted planlagt en fest­ plass for tyske nasjonalfester med en størrelse av 2000 X 600 meter. To år efter at Hitler hadde godtatt mitt utkast til partidagsområdet ble det vist på verdensudstillingen i Paris i 1937 og honorert med Grand prix. I den sydlige delen av hele anlegget var «Marsmarken», et navn som ikke bare skulle minne om krigsguden Mars, men også om den må­ ned da Hitler hadde innført verneplikten. På dette veldige område skul­ le Wehrmacht på en flate av 1050 X 700 meter vise kampøvelser, altså mindre manøvrer. Det storstilte palassområde til kongene Darius den første og Xerxes i femte århundre før Kristi fødsel utgjorde til sammen­ ligning bare 450x275 meter. Jeg planla over 14 meter høye tribuner som ramme om hele området. Det ga plass for 160 000 tilskuere. 24 tårn med over 40 meters høyde skulle gi disse tribuner en rytmisk oppdeling, mens det miidit i raget opp en ærestribune, som var kronet med en kvinnelig figur. I år 64 efter Kristi fødsel reiste Nero på Kapitol en kolossal figur på 36 meter. Frihetsstatuen i New York er 46 meter høy, mens vår figur skulle være 14 meter høyere. Mot nord, i retning av Hohenzollernes gamle Niirnbergborg, som man kunne ise i det fjerne, åpnet Marsmarken seg til en to kilometer lang og åtti meter bred paradegate. På denne skulle Wehrmacht marsjere forbi Hitler i ca. femti meter brede kolonner. Denne gaten ble ferdig allerede før krigen og belagt med tunge granittplater, sterke nok til å bære vekten av panservognene. Overflaten var ru for å gi soldatene støtte for støvlene under parademarsjen. Til høyre reiste det seg et trappeanlegg, hvor Hitler, omgitt av sine generaler, skulle ta imot parader. Like over­ for lå en søylehall, hvor regimentenes faner skulle stilles opp. Denne søylehall med en høyde på bare atten meter skulle tjene som sammenligning med det «Store Stadion» som raget opp i bakgrunnen og som Hitler hadde gitt en kapasitet av 400 000 tilskuere. Det største an­ legg i historien som dette kunne sammenlignes med, var Circus Maximus i Roma (første århundre efter Kristi fødsel) for 150 000 til 200 000 per­ soner, mens vår tids ■stadion-anlegg hittil var begrenset til 100 000. Cheopspyramiden, som ble bygget 2500 før Kristi fødsel, målte 2.570 000 kubikkmeter med en lengde av 230 meter og en høyde av 146 meter. Niirnberg Stadion ville ha blitt 550 meter langt og 460 meter bredt, med et rominnhold av 8 500 000 kubikkmeter, altså tre ganger så meget som Cheopspyramiden. Ifølge beregninger måtte Stadions over­ kant ha en høyde av nesten hundre meter. En oval ville ha vært en umu­ lig løsning. Gryteformen ville ikke bare ha øket heten, men sikkert 60

også ført til psykisk påkjenning. Derfor valgte jeg den athenske heste­ skoform. På en skråning med noenlunde samme helning, hvor vi utjev­ net ujevnhetene gjennom en trekonstruksjon, undersøkte vi om det som foregikk kunne følges også fra de øverste radene. Resultatet var mer positivt enn jeg hadde antatt. Vi anslo omkostningene for Niirnberg Stadion til 200 å 250 millioner mark eller omkring en milliard mark efter dagens byggepriser. Hitler viste ingen betenkeligheter: «Det er mindre enn to slagskip av typen Bismarck. Hvor fort biir ikke et panserskip ødelagt, og hvis ikke, er det nærmest skrap efter ti år. Men denne bygningen står i århundrer. Unnlat å svare hva det koster, om De biir spurt av finansministeren. Si bare at man ikke har noen erfaringer med slike store byggeforetagender.» Det ble bestilt granitt for noen millioner mark, lyserød for utsidene, hvit for tilskuertribunen. På byggeplassen ble det gravd et veldig huil for fundamentet, under krigen en malerisk sjø, som lot en ane byggets størrelse. Videre mot nord krysset paradegaten en vannflate, som bygningene skulle speile seg i, og derefter fulgte som avslutning en plass, til høyre begrenset av kongresshallen, som fremdeles står der, og til venstre av en kulturhall, som bare iskulle bygges for å gi Hitler en passende plass for hans kuiturtaler. For alle bygningene på partidagområdet, med unntagelse av kongress­ hallen som arkitekt Ludwig Ruff laget utkastet til allerede i 1933, had­ de Hitler bestemt at jeg skulle være arkitekt. Han ga meg frie hender for planlegging og utførelse, og hvert år foretok han en høytidelig grunnstensnedleggelse. Det vil si: grunmstenene ble brakt til byens Bauhof, hvor de skulle vente på innmuringen til bygget var kommet mer i gang. Ved grunnstensnedleggelsen på Stadion 9. september 1937 ga Hit­ ler meg høytidelig hånden i nærvær av de forsamlede partilederne: «Det er den største dag i Deres liv.» Kanskje var jeg allerede dengang skeptisk. Jeg svarte iallfall: «Nei, ikke i dag, min fører, men først når bygget er ferdig.»I

I begynnelsen av 1939 forsøkte Hitler overfor byggearbeiderne å for­ klare dimensjonene i sin byggestil: «Hvorfor alltid det største? Jeg gjør det for å gi hver enkelt tysker tilbake hans selvbevissthet. For på hundre områder å si den enkelte: vi er siett ikke underlegne. Tvert imot, vi er ethvert annet folk absolutt jevnbyrdige.» Man må ikke legge skylden for denne tilbøyelighet til overdimensjonering bare på regjeringsformen. Den raske rikdom er også en grunn ved siden av behovet for alltid å demonstrere sin Qgen kraft, uansett av hvilke grunner. Derfor finner vi å den greske oldtid de største byggverk på de sicilianske øyer og i Lille-Asia. Det kan ha noe å gjøre med slike 61

forfatninger som særlig eneherskerne innførte i disse byer, men selv i Perikles’ Athen var kultstatuen av Athena Parthenos av Phidias hele tolv meter høy. Til dette kommer at de fleste av de syv verdensundrene nett­ opp fikk sin verdensomfattende popularitet på grunn av sin overdi­ mensjonerte størrelse. Artemistemplet i Efesos, mausoleet i Halikarnassos, kolossen på Rhodos eller Phidias’ olympiske Zeus. Men Hitlers krav på overdimensjonering gikk nok videre enn han ville innrømme overfor arbeiderne. Bare det største skulle forherlige hans verk og forhøye hans egen selvbevissthet. Reisningen av disse mo­ numenter skulle tjene til å melde seg med krav om verdensherredømmet, lenge før lian våget å betro dette til sine nærmeste omgivelser. Også jeg ble beruset av forestillinger om med hjelp av tegninger, pen­ ger og byggefirmaer å skape historiens vitner av sten og dermed ta et krav med 'tusenårig gyldighet på forskudd. Men jeg fikk også Hitler be­ geistret når jeg kunne vise ham at vi iallfall hadde «slått» historisk frem­ ragende byggverk i dimensjonene. Hans begeistring kom aldri høyrøstet til orde. Han sparte på de store ordene. Han var i disse øyeblikkene kanskje også fylt av en viss ærefrykt. Men denne ærefrykt gjaldt ham selv og den ut i evigheten projiserte forestilling om egen storhet, skapt på hans befaling.

På den samme partidagen i 1937, hvor Hitler la ned grunnstenen dl Sta­ dion, endte han sin slutt-tale med setningen: «Den tyske nasjon har dog fått sitt germanske rike.» Ved middagen efterpå fortalte Hitlers adju­ tant Briickner at feltmarskalk von Blomberg ved disse ord var brutt ut i gråt av bevegelse. Hitler oppfattet dette som en bekreftelse av den full­ komne enighet om den fundamentale betydning av denne formulering. Det ble dengang talt meget om at denne gåtefulle uttalelse innledet et nytt avsnitt i den store, politikken. Fra den ville meget komme. Jeg visste noenlunde hva som var ment med dette. Noenlunde på samme tid holdt Hitler meg tilbake på trappen til sin bolig, mens han lot følget gå videre: «Vi vil skape et stort rike. Alle germanske folk skal være med i det. Det begynner i Norge og går til Nord-Italia. Jeg må selv gjennom­ føre dette. Hvis jeg får beholde helsen.» Det var en relativt forsiktig formulering. Våren 1937 besøkte Hitler meg i mine utstillingsrom i Berlin. Vi sto alene foran den over to meter høye modell av de fire hundre tusens Stadion. Den var laget akkurat i øyenhøyde, hver fremtidig detalj var utformet på forhånd, sterke filmlyskaistere bestrålet den, slik at vi med beskjeden bruk av vår fantasi kunne forestille oss den virkning dette byggverk ville gjøre. Ved isiden av modellen var også planene satt opp på tavler. Hitler snudde seg imot dem. Vi talte om de olympiske leker. Som flere ganger før gjorde jeg ham oppmerksom på at min sportsplass ikke hadde de foreskrevne 62

olympiske mål. Da sa Hitler uten å forandre stemmen, som om det gjaldt et faktum som ikke lot seg diskutere: «Ganske uvesentlig. 1940 finner de olympiske leker enda en gang sted i Tokio. Men derefter vil de for alle tider finne sted i Tyskland, i dette stadion. Og hvorledes en sportsplass skal måles, det bestemmer vi.» Efter vårt nøye utarbeidede tidsskjema skulle dette stadion stå ferdig til partidagen i 1945 . . .

Kapitel 6

Det største oppdrag

itler gikk urolig frem og tilbake i haven på Obersalzberg. «Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre. Det er en ailtfor vanskelig be­ slutning å ta. Helst ville jeg slutte meg til engelskmennene. Men histo­ rien kan fortelle at die ofte har vist seg upålitelige. Går jeg med dem, er det for alltid ute mellom Italia og oss. Og dermed lar engelskmenne­ ne meg falle, og så sitter vi mellom to stoler.» Slik uttalte han seg ofte høsten 1935 til sin nærmeste krets, som hadde vært med ham til Ober­ salzberg som alltid. Mussolini hadde disse dagene begynt innmarsjen i Etiopia, negus var flyktet, det nye romerske imperium proklamert. Siden Hitlers Italia-besøk i juni 1934 hadde hatt så liten suksess, tvilte han riktignok ikke på Mussolini, men på italienerne og italiensk poli­ tikk. Nå, da hans tvil var øket, husket han en politisk formaning fra Hindenburg, hvor det het at Tyskland aldri en gang til måtte gå sam­ men med Italia. Under Englands lederskap vedtok Folkeforbundet øko­ nomiske sanksjoner mot Italia. Nå måtte han endelig bestemme seg, men­ te Hitler, om han skulle gå sammen med engelskmennene eller italiener­ ne. Det var en avgjørelse på lang sikt. Som så ofte også senere, erklærte han at han var rede til å garantere «Empire» til gjengjeld for en global ordning. Men omstendighetene ga ham intet valg. De tvang ham til å ta pa»ti for Mussolini. Tross den ideologiske og efter hvert også personlige forbindelse var det ingen lett avgjørelse. Flere dager senere sa Hitler nedslått at situasjonen hadde tvunget ham til dette valg. Desto mer let­ tet var han da det noen uker isenere viste seg at de sanksjonstiltak isom til slutt ble gjort, sparte Italia på de avgjørende punkter. Hitler trakk av dette den slutning at England som Frankrike Ikke ville ta noen risiko og ville holde seg unna enhver fare. Det som senere virket som overmot, skyldtes slike erfaringer. Regjeringene i vest hadde vist seg svake og ueg­ net til å treffe beslutninger, sa han til slutt. I denne oppfatning bie lian også styrket efter at de tyske tropper 7. mans 1936 marsjerte inn i det demilitariserte Rhinland. Det var et åpent brudd på Locarnopaktien, som kunne ha rettferdiggjort et militært mot­ trekk fra de allierte. Nervøst ventet Hitler på de første reaksjoner. Den ekstra vognen som vi samme kveld kjørte til Miinchen med, var fra kupé til kupé fylt av den høyspente atmosfæren som spredte seg fra føre­ rens kupé. På en av stasjonene fikk vi ferske nyheter. Hitler pustet lettet: 64

«Endelig. Den engelske konge vil ikke gripe inn. Han holder hva han har lovet. Dermed kan alt gå godt.» Hitlers reaksjon røbet hans mang­ lende kjennsikap til den engelske kronens små forfatningsmessige mulig­ heter overfor parlament og regjering. Men en militær intervensjon ville vel ha trengt kongens samtykke, og det var kanskje dette Hitler tenkte på. Han var i alle tilfelle meget bekymret, og senere, da han var i krig med nesten hele verden, betegnet han innmarsjen i Rhinland som det vågsomiste av alle sine foretagender: «Vi hadde ingen armé av betyd­ ning. Den ville ikke engang ha hatt kampstyrke nok til å klare Polen. Hadde franskmennene gjort alvor av det, ville vi ha vært slått uten sær­ lig besvær. I løpet av et par dager ville det ha vært slutt med vår mot­ stand. Og det vi hadde av luftstridskrefter var likefrem latterlig. Noen Ju 52 fra Lufthansa, og selv ikke til disse hadde vi nok bomber.» Efter at kong Edward den åttende, senere hertug av Windsor, var gått av, snakket Hitler ofte om dennes antatte forståelse for det nasjonalsosia­ listiske Tyskland: «Jeg er sikker på at med ham ville vi ha kunnet tå varige vennskapelige forbindelser med England. Med ham ville alt ha vært anderledes. Hams abdikasjon var et stort tap for oss.» Og han kom med noen bemerkninger om de dunkle tyskfiendtlige krefter som be­ stemte utviklingen i britisk politikk. Hans beklagelse over ikke å ha funnet veien til Englands vennskap, gikk som en rød tråd gjennom alle de årene hans makt varte. Og den kom bare sterkere frem, da hertugen av Windsor sammen med sin hustru 22. oktober 1937 besøkte Hitler på Obersalzberg og efter hva det ble påstått uttalte seg gunstig om det tred­ je rikes prestasjoner. Noen måneder efter den uforstyrrede innmarsjen i Rhinland ga Hit­ ler uttrykk for si® giede over den harmoniske atmosfære under de olym­ piske leker. Den internasjonale misstemning var åpenbart over. Han ga ordre om å gi de tallrike prominente gjester fra utlandet inntrykket av et fredsvennlig Tyskland, fulgte med stor spenning de idrettslige kon­ kurranser, og mens han var lykkelig over alle de uventet mange tyske seire, reagerte han ytterst irritert over det farvede amerikanske løperfenomen Jesse Owens seiersrekke. Mennesker med forfedre fra jungelen var primitive og mer atletisk bygget enn de siviliserte hvite, sa han med et skuldertrekk. De var ikke konkurrenter på like fot, og man måtte følgelig utelukke dem fra fremtidens leker og sportskonkurraniser. Størst inntrykk på Hitler gjorde berlinernes ville jubel under den franske trop­ pens innmarsj på Olympiastadion. Med hevet høyre håpd hadde den marsjert forbi Hitlers æreistribune og med dette utløst spontan be­ geistring hos mange tilskuere. Men Hitler ante i dette langvarige publikumsbifall en røst fra folket, som skyldtes lengselen efter fred og forståelse med naboen i vest. Hvis min oppfatning av det jeg dengang så er riktig, var han snarere urolig enn glad over jubelen fra berlinerne. •

65

Våren 1936 inspiserte Hitler sammen med meg en del av autobanen. I samtalen bemerket han: «Jeg har enda et byggeoppdrag. Det største av dem alle.» Det ble med denne antydning. Mer sa han ikke. Fra tid til annen skisserte han opp noen ideer om utformningen av Berlin, men først i juni viste han meg en plan for bysentret i Berlin: «Jeg har ilenge og utførlig forklart overborgermesteren hvorfor denne nye gaten må være 120 meter bred, og så tegner han opp en som bare er 90 meter.» Noen uker senere ble overborgermester dr. Lippert, gammellt partimedlem og sjefredaktør for «Angriff» på ny innkalt. Men ingenting var forandret, gaten var fortsatt 90 meter bred. Det lot seg ikke gjøre å vinne Lippert for Hitlers byggeplaner. Til sist ble Hitler riktig ergerlig og mente at Lippert var altfor smålig, uegnet til å regjere en verdensby og enda mindre egnet til å forstå den historiske betydning Berlin skulle :få. Efter hvert ble bemerkningene stadig verre: «Lippert er en ignorant, en idiot, en svikter, et null.» Det var bare underlig at Hitler aldri viste sin utilfredshet i nærvær av borgermesteren og heller ikke forsøkte å overtale ham. Men det så iallfall allerede dengang ut til at han vek tilbake for det besværlige arbeide med å skaffe byggegrunner. Først efter fire år, efter en spasertur fra Berghof til te-huset, hvor han på ny hadde uttalt seg sterkt irritert over Lippert, satte han seg i forbindelse med Goebbels og befalte ham kategorisk å skifte ut over borgermesteren. Inntil sommeren 1936 hadde Hitler åpenbart hatt 'til hensikt å la byadministrasjonen bearbeide Berlin-planene. Nå ba han meg komme og ga meg uten videre og helt uhøytidelig det store oppdraget: «Med denne byen Berlin er det ikke noe å gjøre. Fra nå av skal De lage ut­ kastene. Ta med denne tegningen. Når De har noe ferdig, så vis det til meg. Til slikt har jeg, som De vet, alltid tid.» Efter hva Hitler fortalte meg, iskyldtes hans ide om en ekstra bred gate studiet av utilstrekkelige Berlinplaner, som d tyveårene liadde his­ set ham opp til å utvikle sine egne ideer. Allerede dengang hadde han besluttet å flytte Anhalt- og Potsdam-Bahnhof til et sted syd for Tem­ pelhof. Det ville frigjøre store jernbanearealer midt i byen, slik at man med få gjennombrudd ville få en praktgate med representative bygnin­ ger, fem kilometer lang med utgangspunkt i Sieges-Allee. Alle Berlins tidligere byggedimensjoner ville bli sprengt av to bygg­ verk, som Hitler ville oppføre ved denne nye representasj onsgaten. I den nordlige enden, i nærheten av riksdagen, ville han ha en kjempe­ messig forsamlingshall, en kuppelbygning, hvor Peterskirken i Roma kunne rommes flere ganger. Kuppelens diameter skulle måle 250 meter. På en 38 000 kvadratmeters flate under fritt hvelv skulle det være plass til over 150 000 mennesker stående. Allerede under våre første konferanser, da våre overlegninger bare så smått var satt i gang, trodde Hitler det var nødvendig å forklare meg at størrelsen av forsamlingshallene måtte bygge på middelalderens forestil­ linger. Domkirken i Ulm, som han nevnte som eksempel, hadde en 66

flate på 2500 kvadratmeter. Da man begynte å bygge den i det fjorten­ de århundre, hadde det med gamle og barn bare levd 15 000 mennesker i Ulm. «Altså kunne de aldri fylle rommet. I sammenligning med dette er en hall på 150 000 personer li te for millionbyen Berlin.» I noen avstand fra sydbanestasjonen ville Hitler, som motpol til denne hall, reise en triumfbue med en høyde av 120 meter: «Det biir iallfall et verdig minnesmerke for våre døde fra verdenskrigen. Navnet på hver av våre 1,8 millioner falne skal hugges inn i granitt. Tenk bare på hvor uverdig Berlins «Ehrenmal der Republik» er. Fattigslig og uver­ dig en stor nasjon.» Han ga meg to skisser som var tegnet på små kort: «Disse tegningene gjorde jeg for ti år siden. Jeg har alltid gjemt på dem, fordi jeg aldri tvilte på at jeg en dag ville bygge dem. Og slik vil vi også gjennomføre dem.» En sammenligning med de inntegnede mennesker viste, forklarte Hit­ ler, at han allerede dengang hadde regnet med en kuppeldiameter på over 200 meter og en høyde på over 100 meter for triumfbuen. Det som forbløffet meg var mindre forestillingene om de store dimensjoner enn den forbausende besatthet som preget hans planleggelse av monumentale triumfbygninger, på et tidspunkt da det ikke engang var en gnist av håp om å virkeliggjøre dem. Og i dag virker det snarest uhyggelig på meg at han midt i freden, under forsikringer om å være rede til fred og forståelse, begynte å sette ut i livet planer som bare kunne ses i forbindel­ se med krigerske hegemonikrav. «Berlin er en storby, men ingen verdensby. Se på Paris, verdens skjøn­ neste by. Eller bare Wien. De er byer med stort anlegg. Men Berlin er ikke amnet enn en rotet opphopning av bygninger. Vi må overtrumfe Paris og Wien,» uttalte han under de mange konferanser, som oftest fant sted i hans rikskanslerbolig. Før vi begynte, måtte som regel alle andre besøkende fjerne seg. Planene fra Wien og Paris hadde han nøye studert i tidligere år. Un­ der våre diskusjoner husket han alle detaljer. I Wien beundret han an­ legget av Ringstrasse med sine store bygninger, rådhuset, parlamentet, konserthal'len eller Hofburg og museene. Han kjente denne delen av byen til punkt og prikke og hadde lært at representative istorbygg skulle ses fritt fra alle sider i likhet med monumentene. Han beundret alle disse bygninger selv om de ikke lå så riktig som det nygotiske rådhuset: «Her biir Wien verdig representert. Men se på rådhuset i Berlin. Berlin vil nok få et vakrere rådhus enn Wien, vær sikker på det.» Men enda sterkere inntrykk på ham gjorde de store gategjennombruddene, de nye boulevardene, som Georges E. Haussmann hadde laget i Paris fra 1853 til 1870 for en totalsum av 2,5 milliarder gullfrancs. Han anså Haussmann for historiens største bybygger, men håpet at jeg kunne gjøre det enda bedre enn ham. Haussmanns årelange kamper gjorde det naturlig å vente at også Berlinplanene ville støte på motstand. Bare hans autoritet ville gjøre det mulig å få gjennomført planene. 67

Til å begynne med brukte han list for å få den motstrebende byadministrasjon til å gi seg. Grunnen til denne innstilling var frykten for at det var med Hitlers planer som med danaernes gave, efter at det var blitt klart at Berlin måtte påta seg de store omkostninger med rydding av plass for gatene og for selve byggearbeidet i tillegg til eksprassbanene. «Vi kommer i lang tid til å beskjeftige oss med planer for å bygge vår nye hovedstad ved Miiritzsjøen i Mecklenburg, så skal De nok se hvor travelt berlinerne får det, når de skjønner det er fare for at riksregjeringen flytter ut,» mente Hitler. Og faktisk var det tilstrekkelig bare å komme med slike antydninger for å få byens fedre til å gå med på ut­ giftene til byggeplanene. Men noen måneder var Hitler svært opptatt av denne planen om et tysk Washington og utmalte seg hvorledes man kunne skape en «idealby» av ingenting. Men til slutt forkastet han alle slike planer: «Kunstig anlagte hovedsteder ble alltid døde. Tenk på Washington eller Canberra. I Karlsruhe hos oss er det heller ikke noe liv, fordi de knusktørre statsfunksjonærene er de eneste som er der.» Den dag i dag er jeg ikke klar over om Hitler under denne episoden også spilte komedie for meg eller om han fra tid til annen virkelig tak den­ ne ideen alvorlig. Utgangspunktet for hans forestillinger om byplanen for Berlin var den to kilometer lange Champs Elysées med dens femti meter høye Arc de Triomphe, som Napoleon den første hadde bygget i 1805. Herfra stammet også forbildet for «den store buen», og det var også her han hadde hentet sin oppfatning av gatebredden: «Champs Elysées er hundre meter bred. I alle tilfelle må vi gjøre vår gate tyve meter bredere.» Da den vidsynte kurfyrsten i 17. århundre anla «Unter den Linden» med sine 60 meters bredde, kunne han like lite forutse trafikken av i dag som Haussmann da han laget planen om Champs Elysées. For å sette disse planer ut i livet laget Hitler gjennom statssekretær Lammers en forordning som ga meg vidtgående fullmakter og stillet meg umiddelbart under ham. Hverken innenriksministeren eller overborgermesteren i Berlin eller fylkesføreren i Berlin, Goebbels, hadde noen myndighet over meg. Han fritok meg endog uttrykkelig fra plikten til å holde byen og partiet underrettet om mine planer. Da jeg overfor Hitler ga uttrykk for ønsket om også å oppfylle dette oppdrag i egen­ skap av selvstendig arkitekt, sa han straks ja. Statssekretær Lammers fant en juridisk formulering som stemte overens med min uvilje mot å være embedsmann. Mitt kontor ble ikke noe offentlig kontor, men behandlet som et stort uavhengig forskningsinstitutt. 30. januar 1937 ble jeg offisielt betrodd Hitlers «største byggeoppgave». Han lette lenge efter en fullt dekkende, respektinngydende beteg­ nelse, inntil Funk fant løsningen: generalbyggeinspektør for nyutformingen av rikshovedstaden. Da Hitler ga meg utnevnelsesdokumentet, viste han seg nesten sky, noe som alltid karakteriserte hans holdning overfor meg. Efter middagen trykket han min hånd: «Gjør det godt.» 68

Fra da av hadde jeg, med en generøs fortolkning av mitt oppdrag, rang som en statssekretær i riksregjeringen. Med mine 32 år satt jeg fra nå av ved siden av dr. Todt i tredje rekke av regjeringsbenkene og fikk av alile utenlandske istatsgjester automatisk en dekorativ orden til fastsatt rangklasse. Jeg fikk en lønn av 1500 mark om måneden, en ubetydelig sum sammenlignet med mime arkitekthomararer. I februar ga Hitler kort og godt undervisningsministeren beskjed om å gjøre fri til bruk for mitt kontor, som forkortet ble kalt G.B.I., den ærverdige bygningen på Pariser Platz som tilhørte Kunstakademiet. Når han valgte denne bygning, var det for å komme til mitt kontor ube­ merket av offentligheten gjennom de mellomliggende ministeriehaver. Og snart gjorde han rikelig bruk av denne mulighet.

Hitlers byplan hadde en vesentlig mangel. Den var ikke tenkt til ende. Han hadde konsentrert seg så sterkt om forestillingen om en berlinsk Champs Elysées, to og en halv gang så lang som originalen i Paris, at han hadde tapt helt av syne selve strukturen i firemillioner-byen. For en by­ planlegger kunne en slik gate bare ha sin mening og funksjon som kjer­ nen i en hel nyordning. For Hitler derimot var gaten et dekorativt prakt­ stykke og hadde sitt mål i seg selv. Berlins jernbaneproblem var hel­ ler ikke løst med dette. Hele det kjempemessige sporsystem som delte byen i to deler ville bare være skjøvet noen kilometer mot syd. Miniisterialdirektør dr. Leibbrand fra rikstrafikkministeriet, sjefsplanleggeren for datidens Reichsbahn, så i Hitlers planer en mulighet for en storstilt nyordning av hele rikshovedstadens jernbanenett. Og i fel­ lesskap fant vi en nærmest ideell løsning. Ringbanen rundt Berlin skulle med to nye spor få en så utvidet kapasitet at fjerntrafikken kuinne bli koblet inn. Derved ville ringbanen, som hittil bare hadde tjent bytra­ fikken, ifå én sentralstasjon i nord og én i syd, som i sin egenskap av gj enn omgå ngsstasjoner ville ha gjort de mange utgangs- og endestasjoner i Berlin overflødige. Utgiftene til det nye jernbaneanlegg var beregnet til én å to milliarder mark. På denne måten ble det mulig å fortsette gategjennombruddet mot syd på det gamle sporfundamentet. Det ville midt i byens hjerte på bare fem kilometers avstand gi en stor fri flate for en ny boligby på 400 000 innbyggere. Også i nord ville fjernelsen av Lehrter-Bahnhof med vide­ reføringen av den nye gaten føre til åpningen av nye boligområder. Men hverken Hitler eller jeg ville gi avkall på kuppelhallen som praktgatens avslutning. Den veldige plassen foran skulle være uten trafikk. Den hadde ingen funksjon,'men tjente ene og alene til representasjon. Det lå nær å føre videre den allerede eksisterende, seksti meter brede utfallsgaten mot vest, Heerstrasse, i samme bredde også mot øst, et pro­ sjekt, som efter 1945 ble delvis virkeliggjort ved utbyggingen av den 69

gamle Frankfurter Allee. Denne aksen skulle på samme måte som nordsyd-aksen føres frem til sitt naturlige endepunkt, Autobalinringen, for også i Øst-Berlin å åpne for nye bydeler for rikshovedstaden, med nes­ ten fordobling av innbyggertallet tross den samtidige sanering av den indre by. Begge akser skulle innrammes av høye kontor- og forretningsbygg, som gjennom nedtrapning på begge sider skulle fortsette mot stadig lave­ re byggesoner, til de endelig gikk over i egne hjem, i en ramme av grønt. Gjennom dette system håpet jeg å unngå at bysentret skulle bli kvalt i ringen av de tradisjonelle byggesoner. Dette system, som måtte bli resul­ tatet av min aksestruktur, førte grønt-arealene radialt dypt inn i bysent­ ret. På den annen side av autobanen ble det i de fire endepunkter for det nye aksekrysset reservert areall for fire sivile flyplasser. Og Rangsdorfsjøen var utsett til å tjene som landingsflate for en sjøflyhavn. Dengang regnet man med større rekkevidde for sjøflyene. Flyplassen i Tempel­ hof, som lå altfor sentralt for den nye byutvikling, skulle nedlegges og forvandles til en fornøyelsespark efter mønster av Københavns Tivoli. I en fjernere fremtid skulle, regnet vi med, aksekrysset suppleres med fem ringer og sytten utfailsgater, som var beregnet til hver seksti meters bredde, hvor vi til å begynne med innskrenket oss til å fastlegge nye byggelinjer. For forbindelsen mellom aksekrysset og en del av ringene var det planlagt underjordiske ekspressbaner til avlastning for trafikken på gatene. Mot vest grenset en ny universitetsby til Olympiastadion. De fleste av institutt- og undervisningsbyggene i det gamle Friedrich Wilhelm-universitetet på Unter den Linden var foreldet og i en uholdbar forfatning. Mot nord skulle det være enda en ny medisinsk by med syke­ hus, laboratorier og akademier. Også Spreeufer mellom museumsøya og riksdagen, et forsømt byområde fylt av avfallshauger og små håndverks­ bedrifter, skulle bli nyordnet og få plass for utvidelser og nybygg for museene. På den annen side av Autobalinringen skulle det være rekreasjons­ områder, som allerede var under omlegning fra nåleskog til løvskog under ledelse av en særlig oppnevnt forstmann. Efter mønster av Bois de Boulogne skulle også Grunewald åpnes for hovedstadens millionbefolk­ ning med spaserveier, rekreasjonsplasser og sportsamlegg. Også lier lot jeg plante titusener av løvtrær, for på ny å skaffe den blandingsskogen som Fredrik den store hadde hugget ned for å finansiere sine schlesiske kriger. Av hele det kjempemessige prosjekt for fornyelse av Berlin er disse løvtrærne det eneste som er tilbake. Ut fra Hitlers opprinnelige ide om en byggeteknisk sett meningsløs praktgate var det under arbeidet oppstått et nytt byggekonsept. Utgangsideen tok seg beskjeden ut sammenlignet med denne omfattende nyplanlegging. Jeg hadde mangedoblet Hitlers forestillinger om dimen­ sjoner — iallfall gjennom min utvidelse av hele byplanen. Noe slikt var 70

sikkert ikke skjedd ofte i hans liv. Alle disse utvidelser gikk han med på uten å nøle og ga meg frie hender. Men begeistret kunne han aldri bli for denne del av planleggingen. Han så på planene, nokså flyktig for­ resten, og efter noen minutter var han kjed av dem og spurte: «Hvor har De de nye planer for den store gaten?» Med det mente han fremde­ les det midtstykke av praktgaten han opprinnelig hadde forlangt. Han fråtset i ministerier, administrasjonsbygninger for tyske storforetagender, en ny opera, luksushoteller og fornøyelsespalasser, og jeg fråtset gjerne med. Likevel satte jeg den store planleggingen foran representasjons­ byggene. Hitler derimot ikke. Hans lidenskap for å bygge for evigheten gjorde ham helt uinteressert i trafikkonstruksjoner, boligområder og grønne plener. Den sosiale dimensjon var likegyldig for ham. Hess derimot interesserte seg bare for boligbyggingen og bemerket nesten ikke den representative del av vår planlegging. Ved slutten av et av sine besøk gjorde han meg bebreidelser i denne forbindelse. Jeg lovet ham at for hver sten jeg brukte til representasjonsbygg skulle jeg også bruke en til boligbygg. Da Hitler hørte om dette, ble han ubehagelig overrasket, snakket om at det hastet med hans krav, men opphevet ikke min avtale med Hess.

Jeg var ikke, som mange trodde, Hitlers sjefarkitekt, som hadde alle and­ re under seg. Arkitektene for nyplanleggingen av Mtinchen og Linz ble på samme tid utstyrt med lignende fullmakter. I årenes løp tok Hitler også i sin tjeneste et stadig økende antall arkitekter for særoppgaver. Før krigen var det vel ti eller tolv. Under byggekonferanser viste Hitler sin evne til rask oppfatning av et utkast og til å se grunnrisset og perspektivet som en plastisk helhet. Tross alle sine regjeringssaker og selv om det ofte kunne gjelde ti til femten storbygg i de forskjelligste byer, var han øyeblikkelig å jour med tegninger, som hadde vært forelagt ham ofte flere måneder tidligere. Han husket hvilke endringer han hadde forlangt, og mange som trodde et forslag eller et krav var glemt for lenge siden, tok sørgelig feil. Som regel var han reservert og hensynsfull under slike konferanser. Ønsker om endringer kom han med påfallende elskverdig og uten noen sårende undertone, helt motsatt den kommandotone som han brukte overfor sine politiske medarbeidere. Ut fra overbevisningen om at det er arkitekten som er ansvarlig for sitt bygg, sørget han for å la denne og ikke den fylkes- eller riksleder som fulgte med ham, føre ordet. Han ønsket ingen ufaglig høyere instans sjaltet inn under konferansene. Hvis en annen satte sin ide opp mot hans, holdt ikke Hitler fast på sin vil­ je: «Ja, De har rett, det er bedre slik.» Det ga også meg følelsen av at jeg hadde ansvaret for det jeg foreslo under Hitler. Vi var ofte uenige, men jeg kan ikke huske ett tilfelle 71

hvor han tvang meg som arkitekt til å gå over til hans mening. Dette sideordnede kompromisis'forhold mellom byggherre og arkitekt er årsaken til at jeg senere som rustningsminister fikk større selvstendighet enn de fleste av alle ministrene og marskalkene. Halsstarrig og unådig reagerte Hitler bare når han støtte på en taus opposisjon som gjaldt selve det prinsipielle. Professor Bonatz, som var lærer for en hel generasjon av arkitekter, fikk f. eks. ikke noen flere oppdrag efter at han hadde kritisert Troosts nybygg på Konigsplatz i Mtinchen. Ikke engang Todt våget å bruke Bonatz til nye broarbeider på autobanen. Det var først min intervensjon gjennom fru Troost, enken efter Hitlers elskede professor, som fikk Hitler til å ta ham til nåde igjen. «Hvorfor skal ikke han bygge broer,» sa hun. «Til tekniske bygg er han jo ganske god.» Hennes ord hadde vekt, og Bonatz fikk bygge autobanebroer. Gang på gang forsikret Hitler: «Hvor gjerne jeg ville ha vært arki­ tekt!» Og når jeg så svarte: «Men da hadde jo jeg ingen byggherre,» sa han: «De, De hadde nok slått igjennom.» Jeg spør mange ganger meg selv om Hitler ville ha avbrutt sin politiske løpebane om han hadde møtt en formuende byggherre i begynnelsen av tyveårene. Men i grun­ nen, tror jeg, var hans visshet om å ha en politisk misjon og hans liden­ skap for arkitektur helt uadskillelige. Et bevis for dette har man nettopp i de to skissene isom den nesten havarerte 36-årige politiker i 1925 hadde tegnet med det dengang uvirkelige mål, senere en gang å krone sin suksess som statsmann med triumfbue og kuppelhall. Den tyske Olympiakomite kom i en ubehagelig situasjon, da Hitler av statssekretær Pfundtner i innenriksministeriet fikk seg forelagt de første planer for det nye Stadion. Arkitekten, Otto March, hadde plan­ lagt et betongbygg med glassdekkede mellomvegger. Fra dette møtet kom Hitler sint og opphisset hjem for å se på de planer jeg hadde fått ordre om å ta med til ham. Statssekretæren fikk kort beskjed om at de olympiske leker var avlyst. Uten at Hitler var til stede kunne de ikke finne sted. Statsoverhodet måtte åpne dem. Men en slik moderne glasskasse ville han aldri betre. Jeg tegnet i løpet av natten en skisse som forutsatte at selve konstruksjonsskjelettet skulle kles med natursten. Vi­ dere laget jeg kraftigere gesimser og fjernet glasskledningen. Hitler var fornøyd. Han sørget for finansieringen av ekstrautgiftene, professor March var enig i forandringene, og lekene var berget for Berlin. Men jeg var ikke klar over om han virkelig ville gjort alvor av sin trusel eller om den bare var uttrykk for den trossholdning isom han pleide å trumfe gjennom sin vilje med. Hitler avviste også til å begynne med bestemt deltagelse i verdensutstillingen i Paris, til tross for at innbydelsen allerede var akseptert og byggeplassen for den tyske paviljong også var i orden. Men han var i enhver henseende misfornøyd med de utkast som var lagt frem. Derefter anmodet økonomiministeriet meg om et utkast. På utsdllingsterrenget 72

lå den sovjetrussiske og den tyske paviljong rett overfor hverandre, et tilsiktet poeng hos den franske utstillingsledelse. Tilfeldigvis forvillet jeg meg under et besøk i Paris inn i det rommet hvor det hemmeligholdte utkast til Sovjetpaviljongen var utstilt. På en høy plattform var en figur­ gruppe med ti meters høyde på triumfmarsj mot den tyske paviljong. Jeg svarte med å lage en kubisk maisse, formet til tunge pilarer, som skulle stanse dette stormløp, og fra gesimsen på mi tt tårn så en ørn med hakekorset i klørne ned på det russiske skulpturparet. For bygningen fikk jeg gullmedalje. Det samme gjorde min sovjetiske kollega for sin. Under innvielsesfesten for vår paviljong traff jeg den franske ambas­ sadør i 'Berlin, André Fran^ois—Poncet. Han foreslo meg å utstille mine arbeider i Paris, i utveksling med en utstilling i Berlin av moderne fran­ ske malerier. Den franske arkitektur lå tilbake, mente han, «men i male­ riet kan dere lære av oss.» Ved første anledning fortalte jeg Hitler om dette forslag, som ga meg en sjanse til å bli internasjonalt kjent. Hitler sa ikke noe til min bemerkning, han pleide å la være å svare på ting han ikke likte. Dette betydde hverken avslag eller godkjennelse, men ute­ lukket at man kunne ta det opp med ham en gang til. Disse dagene i Paris så jeg Palais de Chaillot, Palais des Musées d’Art moderne og Musée des Travaux publics, som ennå ikke var ferdig. Det var tegnet av den berømte avantgardist Auguste Perret. Det forbløf­ fet meg at også Frankrike hadde tendens til neoklassisisme i sine re­ presentative bygg. Man har senere påstått at denne stilen karakteriserte statsbyggekunsten i de totalitære land. Dette stemmer siett ikke. Den var tvert imot uttrykk for en epoke og preget Washington, London eller Paris like meget som Roma, Moskva og våre planer for Berlin. Vi hadde skaffet, oss noe fransk valuta. Min hustru og jeg kjørte med bil gjennom Frankrike sammen med venner. Langsomt dro vi sydover forbi slott og katedraler, kom inn i det eiendommelig omfangsrike borg­ anlegg i Carcassonne, som slo på de romantiske strenger i oss, til tross for at det her dreide seg om et av middelalderens mest hensiktsmessi­ ge krigsanlegg, ikke stort anderledes for sin tid enn atombunkerne for vår. I borghotellet fant vi en gammel fransk rødvin og ville ennå noen dager nyte egnens stillhet. Om aftenen ble jeg kalt til telefonen. Jeg hadde i denne fjerne kroken følt meg sikker for telefoner fra Hitlers adjutanter, ikke minst fordi ingen kjente vår reiserute. Men det franske politi hadde av sikkerhets- og kontrollårsaker fulgt vår reise og kunne på spørsmål fra Obersalzberg straks si hvor vi var. Adjutant Briickner var i telefonen. «De skal i morgen middag komme til føreren.» På min innvending om at jeg bare for hjemreisen trengte to og en halv dag, sa han: «I morgen eftermiddag er det fastlagt en kon­ feranse her, og føreren forlanger at De er til stede.» Jeg forsøkte enda en gang å protestere svakt. «Et øyeblikk . . . Føreren vet hvor De er, men De må være her i morgen.» Jeg var ulykkelig, ergerlig og rådløs. Telefonsamtaler med Hitlers 73

piloter slo fast at hans personlige fly ikke kunne lande i Frankrike. Men han ville skaffe meg en plass i et tysk fraktfly, som kom fra Afrika og ville mellomlande i Marseille klokken seks om morgenen. Hitlers fly ville så fly meg fra Stuttgart til Ainring flyplass ved Berchtesgaden. Om natten kjørte vi til Marseille, så noen minutter i måneskinn på de romerske bygninger i Arles, som var det egentlige mål for vår reise, og kom klokken 2 om natten til et hotell i Marseille. Allerede tre timer senere kjørte jeg til flyplassen, og om eftermiddagen sto jeg som befalt overfor Hitler på Obersalzberg: «Ja, jeg er lei for det, herr Speer, men jeg har utsatt møtet. Jeg ville ha Deres mening om en hengebro i Ham­ burg.» Dr. Todt hadde villet forelegge ham et utkast til en mammutbro, som skulle overgå Golden Gate-broen i San Francisco. Da broen først var planlagt bygget i 40-årene kunne Hitler rolig ha unt meg enda en ukes ferie. En annen gang var jeg flyktet opp på toppen av Zugspitze med min hustru, da jeg fikk den vanlige telefon fra adjutanten: «De skal komme til føreren. I morgen middag i Osteria.» Min innvending ble feid av: «Nei, det haster.» I Osteria hilste Hitler meg: «Det var hyggelig De kom til middag. Hva, er De tilkalt? Jeg spurte bare i gåf: Hvor er egentlig Speer? Men det har De godt av. Hvorfor må De gå på ski?» Von Neurath hadde mer ryggrad. Da Hitler en gang sent om aftenen befalte sin adjutant: «Jeg skulle gjerne tale med riksutenriksminisiteren,» fikk han efter en telefonsamtale følgende svar: «Riksutenriksministeren er allerede gått i seng.» «Han skal vekkes når jeg vil tale med ham.» Fornyet oppringning, men adjutanten kom forlegen tilbake: «Herr riks­ utenriksministeren lar melde at han i morgen tidlig står til disposisjon. Han er trett og vil gjerne sove.» Overfor slik stahet måtte selv Hitler gi opp, men det var ikke bare for resten av aftenen han viste skt dårlige humør. Slike tilbøyeligheter til selvstendighet kunne han aldri glemme, og han hevnet seg ved første anledning.

Kapitel 7

Obersalzberg

nhver som har makt, uansett om han er leder av en forretning, sjef for en regjering eller hersker i et diktatur, er utsatt for en perma­ nent konflikt. Hans stilling gjør hans gunst så attråverdig at hans undergitte kan la seg bestikke. Men hans omgivelser er ikke bare utsatt for fare for å korrumperes til hoffsnoger. De er på samme tid fristet til å bestikke ham gjennom en altfor påfallende lojalitet. Hva den mektige er verdt avgjøres av hvorledes han svarer på denne varige innflytelse. Jeg har opplevd en rekke industrifolk og militære som greide å beskytte seg mot en slik fristelse. Der hvor makt allerede har vært utøvet i generasjoner, finner man endog ikke så sjelden en viss nedarvet ubestikkelighet. I Hitlers omgivelser var det bare enkelte som Fritz Todt som sto imot hoffets fristelser. Hitler selv gjorde ingen synlig motstand mot denne utvikling. De særlige omstendigheter ved hans herskerstil gjorde at Hitler, særlig efter 1937, ble stadig mer ensom. Til dette kom også hans mangel på evne til menneskelig kontakt. I den indre krets snakket vi dengang ofte om en forandring som ble stadig mer synlig hos ham. Heinrich Hdffmann hadde f. eks. nettopp offentliggjort et nytt opplag av sin bok «Hit­ ler, som ingen kjenner ham». Den gamle utgaven var ikke lenger i han­ delen på grunn av et bilde som viste en vennlig Hitler sammen med Rohm, som han senere myrdet. Hitler valgte personlig ut de nye fotos. De viste en jovial, utvungen privatmann. Man så ham i korte skinn­ bukser, i robåt, liggende på gressplenen, på vandring, omringet av be­ geistret ungdom eller i kunstnernes atelierer. Overalt virket han avslap­ pet, vennlig og omgjengelig. Boken ble Hoffmanns største suksess. Men den var allerede foreldet da den kom ut. Denne Hitler som også jeg hadde opplevd i begynnelsen av tredveårene, var selv for sine nærmeste omgivelser blitt e’n avvisende, kontaktløs despot.I

E

I en avsidesliggende fjelldal i de bayerske alper, Ostertal, hadde jeg fun­ net en liten jakthytte, som var stor nok til oppstilling av tegnebrett og til å romme noen medarbeidere og familien, riktignok nokså trangbodd. Der tegnet vi på mine Berlinplaner våren 1935. Det var lykkelige tider for arbeidet og for familien. Men en dag gjorde jeg en avgjørende feil. 75

Jeg fortalte Hitler om denne idyllen: «Men slikt kan De jo lia langt bed­ re hos meg. Jeg stiller Bechsteinhuset til rådighet for Deres familie. På glassverandaen der er det rikelig plass for Deres atelier.» Men vi forlot også dette huset i slutten av mai 1937 og flyttet inn i en atelierbygning som Bormann lot bygge efter Hitlers ordre og efter mine tegninger. Ved siden av Hitler, Goring og Bormann ble jeg dermed den fjerde «Obersalzberger». Naturligvis var jeg glad over denne åpenbare gunstbevisning og over å være kommet med i Hitlers innerste krets. Men snart konstaterte jeg at det ikke nettopp var et fordelaktig bytte. Fra den ensomme fjelldalen var vi nå kommet inn i et område som bak et høyt piggtrådgjerde bare kunne nås efter kontroll ved to porter. Det minnet om et frilandsområde for ville dyr, og det var stadig nysgjerrige som forsøkte å kikke på noen av fjellets prominente beboere. Bormann var Obersalzbergs virkelige herre. Han tvangskjøpte århund­ regamle bondegårder og lot dem rive ned sammen med de tallrike inn­ vidde minnekors, til tross for at det lokale kirkesogn protesterte. Han konfiskerte også statsskoger, helt fra et nesten 1900 meter høyt fjell ned i den 600 meter lavereliggende dal og hadde dermed sikret seg en sam­ let flate på syv kvadratkilometer. Gjerdet rundt det innerste område målte tre, rundt det ytre område fjorten kilometer. Uten noen som helst følelse for den uberørte natur laget Bormann et helt veinett gjennom dette herlige landskap. Skogsveier, som hittil had­ de vært dekket me’d grannåler og krysset av trerøtter, ble til asfalterte promenader. En kaserne, et helt garasjehus, et hotell for Hitlers gjester, en ny bruksgård, et anlegg for det stadig økende antall ansatte skjøt så raskt i været efter hverandre, som om det skulle ha vært et kursted som plutselig var kommet på moten. Boligbrakker for hundrer av byggearbei­ dere var som klistret fast til fjellskråningene, lastebiler med byggema­ terialer kjørte på veiene, og om natten var de forskjellige byggeplasser opplyst, fordi det ble arbeidet i to skift, og rett som det var dundret sprengningene gjennom dalen. På toppen av det Hitlerske privatfjell bygget Bormann et hus som var kostbart møblert i «dampskipsstil», tilpasset den landlige smak. Vei­ en opp var dristig anlagt og munnet ut i en heis som var sprengt inn. i fjellet. Til oppkjørselen til dette huset, som Hitler bare besøkte noen ganger, brukte Bormann tyve til tredve millioner. Spottefugler i Hitlers omgivelser sa: «Det foregår som i en gullgraverby, bare med den forskjell at Bormann ikke finner noe guli, men bare søler det vekk.» Hitler be­ klaget riktignok alt dette oppstyret, men nøyet seg med å si: «Det er Bormanns sak, og det blander jeg meg ikke opp i.» Og en annen gang: «Når alt er ferdig, søker jeg meg en stille dal og bygger der på ny et lite trehus som det første.» Det ble aldri ferdig. Bormann fant stadig på nye veier og bygninger, og da krigen til slutt brøt ut, begynte han å an­ legge underjordiske oppholdsrom for Hitler og hans omgivelser. 76

Til tross for at Hitler av og til mukket over de veldige omkostninger var likevel dette kjempeanlegget på fjellet betegnende for hans tilbøye­ lighet til å trekke seg mer og mer tilbake fra omverdenen. Dette lar seg ikke forklare av frykt for eventuelle attentater. Nesten hver dag lot han tusener av mennesker dra forbi innenfor sperringene for å hylde ham. Hans eskorte regnet dette for farligere enn de improviserte spaserturer på de offentlige skogsstiene. Sommeren 1935 hadde Hitler besluttet å utvide sitt beskjedne fjellhus til den representative «Berghof». Han betalte bygget av egne midler, noe som ikke var annet enn en gestus, fordi Bormann fra andre kilder øste ut summer for de andre bygningene, som ikke sto i noe forhold til det be­ løp Hitler selv betalte. Planene til Berghof ble ikke bare skissert av Hitler. Han lånte også tegnebrett, tegnemaskin og annet utstyr, for selv å tegne grunnriss, per­ spektiver og snitt av sitt bygg i ønsket målestokk. Han avviste enhver hjelp utenfra. Hitler tegnet ellers bare ytterligere to utkast med samme omhyggelighet som huset på Obersalzberg, det nye rikskrigsflagget og sin egen stander som statsoverhode. Mens arkitekter som regel fester de forskjelligste ideer til papiret for å finne en løsningsmulighet, var det betegnende for Hitler at han, uten å nøle for lenge, så sitt første innfall som det intuitivt riktige. Bare med små retusjer forsøkte han å rette på åpenbare mangler. Det gamle huset ble bevart i det nye. Da begge deler av huset var forbundet gjennom en stor åpning, fikk man et grunnriss som viste seg høyst upraktisk for mottagelsen av offisielle gjester. Deres følge måtte nøye seg med et uvennlig mottagelsesrom, som på samme tid skulle sikre forbindelsen med toalettene, trappehuset og den store spisesalen. Under slike møter ble Hitlers private gjester forvist til øverste etasje. Men da trappen endte i rommet foran inngangen til Hitlers store priva­ te hall, måtte man finne seg i å la en «forkommando» avgjøre om man kunne passere rommet og forlate huset for å gå en spasertur. Et vindu i den store hallen, som var berømt for sine dimensjoner og kunne senkes, var Hitlers stolthet. Det åpnet for utsikten til Untersberg, Berchtesgaden og Salzburg. Under dette vinduet hadde Hitler funnet på å plassere ga­ rasjen for sine biler. Under ugunstig vind trengte intens bensinlukt inn i hallen. Det var et grunnriss som ville ha blitt forkastet i ethvert kurs på en teknisk høyskole. På den annen side var det nettopp disse mangler som ga Berghof en sterkt personlig karakter, et tidligere weekend-hus med sin primitivitet øket til det overdimensjonale. Alle omkostningsanslag hadde voldsomme overskridelser, og Hitler var i en viss forlegenhet: «Inntektene av min nye bok har jeg brukt opp helt, selv om jeg hos Amann1 har fått et nytt forskudd på noen hundre tusen. Likevel strekker ikke pengene til, sa Bormann til meg i dag. For1 Max Amann, Hitlers tidligere krigskamerat, ble partiets store forlegger og avisutgiver. O. a.

77

laget har tilbudt meg penger, hvis jeg vil frigi min annen bok fra 1928 for offentliggjørelse. Men jeg er hjertens glad for at dette bindet ikke er offentliggjort. Hvilke politiske vanskeligheter ville ikke det bringe meg opp i i dag. Riktignok ville det med et slag være slutt på hele kni­ pen. Arnann har lovet meg en million straks, og ut over det ville boken innbringe millioner. Kanskje senere, når jeg er kommet lenger. Nå er det umulig.» Der satt han, i frivillig fangenskap, med blikket rettet mot Untersberg, hvorfra den sovende keiser Karl efter hva sagnet forteller en dag vil reise riket til svunne tiders herlighet. Og Hitler så naturligvis dette i forhold til sin egen person: «Ser De Untersberg der nede? Det er ingen tilfeldighet at jeg sitter like overfor ham.»

Det var ikke bare gjennom sin byggevirksomhet omkring Obensalzberg at Bormann var knyttet til Hitler. Han greide også på samme tid å trekke til seg forvaltningen av Hitlers personlige finanser. Selv Hitlers personlige adjutanter var henvist til Bormanns finansielle samarbeids­ vilje, og endog Hitlers venninne var efter hva hun åpent betrodde meg avhengig av ham, fordi Hitler hadde overlatt til ham å oppfylle hennes beskjedne krav. Hitler roste Bormanns finansielle dyktighet. Han 'fortalte engang om hvorledes Bormann i nødsåret 1932 hadde innlagt seg betraktelig fortje­ neste av partiet ved å etablere en tvangsforsikring for ulykker under partiarbeide. Inntektene fra denne hjelpekassen var betydelig høyere enn utgiftene og overskuddet var gått til andre formål i partiet. Og Bor­ mann gjorde seg ikke mindre fortjent av det endelige opphør av Hitlers pengebekymringer efter 1933. Han fant to kilder som kastet rikelig av seg. Sammen med livfotografen Hoffmann og hans venn, postminister Ohnesorge, fikk han den ide at Hitler gjennom avbildningen på frimer­ kene hadde en rett til sitt bilde, som kunne gjøres om i penger. Ande­ len av omsetningen var minimal, men da Hitlers hode var på alle frimerkeverdiene, ble det samlet millioner i den privatkassen Bormann forvaltet. Enda en inntektskilde åpnet Bormann med grunnleggelsen av den så­ kalte «Adolf Hitler-Spende der deutschen Industrie». De bedriftsherrer som tjente godt på den økonomiske oppgang ble rett og slett oppfordret til å vise sin erkjentlighet overfor føreren gjennom frivillige bidrag. Da andre toppfunksjonærer i partiet hadde hatt den samme nærliggende ide, skalffet Bormann seg en konsesjon som ga ham monopolet på slike bidrag. Men han var klok nok til «i oppdrag fra føreren» å sende penger også til de enkelte partiledere. Nesten alle de øverste partitoppene fikk tilskudd fra dette fond. Denne makt til å bestemme levestandarden for de forskjellige riks- og fylkeslederne virket riktignok bare usynlig, men 78

ga i virkeligheten Bormann større makt enn mange andre i partihierarkiet. Med sin typiske pågåenhet tok Bormann fra 1934 konsekvensen også av en annen enkel erkjennelse. Han sørget alltid for å være i umiddel­ bar nærhet av kilden til all gunst og nåde. Han fulgte Hitler til Berghof, var på reiser med ham, og i rikskanselliet vek han helt til de siste tidlige morgentimer aldri fra Hitlers side. På denne måten ble Bormann til Hitlers flittige, pålitelige og til slutt uunnværlige sekretær. Til alle si­ der viste han seg tilsynelatende imøtekommende. Nesten alle benyttet seg av hans muligheter, også fordi han åpenbart helt uselvisk utførte sin formidlerrolle i Hitlers tjeneste. Også hans direkte foresatte Rudolf Hess fant det bekvemt å ha denne medarbeider i Hitlers nærhet. De mektige under Hitler var riktignok allerede da misunnelige på hverandre som diadoker som ventet på sin sjanse. Det var tidlig posisjonskamper mellom Goebbels, Goring, Rosenberg, Ley, Himmler, Rib­ bentrop, Hess. Bare Rohm var slått ut og Hess skulle snart miste hele sin innflytelse. Men den fare som truet dem alle fra den utrettelige Bor­ mann, skjønte ingen av dem. Det var lykkes ham å gjøre seg usynlig og bygge ut sin bastion ubemerket. Selv blant de mange samvititighetsløse maktfigurer ruvet han med sin brutalitet og sitt råbarkede følelsesliv. Han eide ikke noen dannelse som kunne ha bremset på ham, og gjorde i hvert tilfelle det Hitler hadde befalt ham eller det han selv sluttet seg til efter Hitlers antydninger. Underordnet fra naturens side behandlet han sine underordnede som om han hadde å gjøre med kuer og okser. Han var bonde. Jeg unngikk Bormann. Helt fra begynnelsen kunne vi ikke tåle hver­ andre. Vi hadde en korrekt omgang, i overensstemmelse med den pri­ vate atmosfære på Obersalzberg. Bortsett fra mitt eget atelier har jeg aldri bygget noe for ham. Oppholdet på berget ga Hitler, hva han ofte understreket, den indre ro og sikkerhet for hans overraskende beslutninger. Her laget han også sine viktigste taler, og det var interessant å se ham i arbeide med disse. Før partidagen i Niirnberg trakk han seg regelmessig tilbake til Ober­ salzberg for noen uker for å skrive sine viktigste taler. Fristen kom sta­ dig nærmere. Adjutantene maste på ham for å få ham til å begynne sin diktat og holdt alt annet, selv byggeplaner og betsøkende, borte fra ham for at han ikke skulle trekkes vekk fra arbeidet. Men Hitler utsatte fra uke til uke og derefter fra dag til dag, for først å begynne med sitt pliktarbeide under det hårdeste tidspress. Som regel var det da blitt for sent til å gjøre alle talene ferdig, og under partidagene måtte han som regel ta nettene til hjelp, for å innhente den tiden han hadde sløst bort på Obersalzberg. Jeg hadde inntrykk av at han trengte dette presset for å skape noe, at han ut fra en kunstnerisk-bohemaktig innstilling foraktet disiplinert arbeide og hverken ville eller kunne tvinge seg til regelmessig arbeide. 79

Det så ut som om han lot innholdet i sine taler eller sine tanker modnes i en tilstand av tilsynelatende uvirksomhet, inntil det han hadde samlet eller lagret opp gikk som en foss over hans tilhengere eller forhandlings­ partnere.

Flytningen fra vår fjelldal til travelheten på Obersalzberg var ikke bra for mitt arbeide. Stadig den samme døgnrytmen var i seg selv trettende, den stadig samme krets av mennesker —samme krets som pleide å møtes i Munchen og samles i Berlin — kjedsommelig. Den eneste forskjell fra Berlin og Munchen var at Hitlers følge også kunne ha sine hustruer med. Dessuten var det med et par kvinnelige sekretærer og Eva Braun. Hitler viste seg som regel sent, ved ellevetiden, i de nedre rom, gikk først igjennom presseinformasjonene, tok imot noen rapporter og traff de første avgjørelser. Sin egentlige dag innledet han med en stor middag. Gjestene samlet seg i forrommet. Hitler valgte sin borddame, mens Bormann fra 1938 hadde det privilegium å føre til bords Eva Braun som satt ved Hitlers venstre side, noe som klart demonstrerte hans do­ minerende stilling ved hoffet. Spiserommet var en blanding av bondekunst og byeleganse, slik man ofte finner det på rike byfolks landsteder. Veggene og takene hadde panel av lyst lerketre, stolene var trukket med lyserødt isafianlær. Serviset var i enkelt hvitt. Sølvet med Hitlers mono­ gram —det samme som i Berlin. Diskrete blomsterdekorasjoner likte han alltid. Det var som i et godt borgerlig kjøkken, suppe, en kjøttrett, des­ sert, og til det mineralvann eller flaskevin. Tjenere i hvite vester og sorte bukser serverte. De var medlemmer av SS-Leibstandarte. Ved det lange bordet satt det omtrent 20 personer, men bordet var så langt at det ikke lot seg gjøre å få en samtale i gang. Hitler satte seg i midten med ansik­ tet mot vinduet. Han underholdt seg med sin vis-å-vis, som han hver dag utpekte, eller med sine borddamer. Ikke lenge efter maten begynte avmarsjen til tehuset. Veien var så smal at det bare var plass til to personer ved siden av hverandre, og toget så ut som en prosesjon. Foran gikk i noen avstand to sikkerhets­ folk, derefter kom Hitler og en han hadde valgt å snakke med, så kom resten av selskapet om hverandre, fulgt av ytterligere sikkerhetsvakter. Hitlers to schåferhunder streifet rundt i terrenget og neglisjerte hans be­ falinger, de eneste som var i opposisjon ved hoffet. Til Bormanns ergrel­ se gikk Hitler hver dag bare denne samme veien på en halv time og ville ikke bruke de kilometerlange, asfalterte skogveier. Tehuset var bygget på et utsiktspunkt over Berchtesgadendalen som Hitler likte. Selskapet beundret panoramaet, alltid med de samme ut­ trykk. Og Hitler var enig, stadig med de samme ord. Tehuset selv be­ sto av et rundt rom omkring åtte meter i diameter, behagelig proporsjo­ nen, med en rekke vinduer oppdelt i små ruter og en brennende kamin 80

på innveggen på den annen side. I bekvemme stoler grupperte man seg om det runde bordet, på ny Eva Braun og en av de andre damene ved siden av Hitler. Efter ønske fikk man te, kaffe eller sjokolade, forskjel­ lige sorter terter og kaker og derefter spirituosa. Her ved kaffebordet fortapte Hitler seg med særlig lyst i endeløse enetaler som selskapet som regel kjente fra før, og derfor fulgte med hyklet oppmerksomhet. Av og til sovnet Hitler midt i sine monologer og selskapet underholdt seg da hviskende i håp om at han ville våkne opp tidsnok for aftensmaten. Efter et par timer sluttet testunden, som regel ved sekstiden. Så reiste Hitler seg og pilgrimstoget bega seg til holdeplassen for en bilkolonne, tyve minutter unna. Efter å være kommet tilbake til Berghof pieide Hit­ ler straks å gå opp i sine rom ovenpå, mens følget oppløste seg. Bormann forsvant ofte i rommet til en av de unge kvinnelige sekretærer, hva Eva Braun hadde sine ondskapsfulle kommentarer til. Allerede to timer senere møttes man igjen til aftens med akkurat samme ritual som ved middagen. Derefter gikk Blider inn i sin store hall, fulgt på ny av det samme seiskap. Hallen var av Atelier Troost innredet sparsom, men med altfor store møbler. Et skap over tre meter høyt og fem meter bredt med plass for æresborgerbrev og grammofonplater, et glasskap av klassisk monumen­ talitet, et mektig ur som var kronet av en bronseørn, som så ut som den skulle passe på uret. Foran det store vinduet sto et seks meter langt bord, hvor Hitler pleide å underskrive dokumenter eller senere å stude­ re kart. Det var to rødt betrukne møbelgrupper. Den ene i den bakre delen av rommet lå tre trappetrinn lavere og var gruppert om en ka­ min. Den annen, i nærheten av vinduet, sto rundt et rundt bord med en glassplate til beskyttelse av den finerte bordplaten. Bak denne gruppen var filmfremvisningsrommet, med åpningen dekket av et gobelin. Mot veggen på den motsatte siden sto det en mektig kommode hvor det var bygget inn høyttalere, og oppå sto det en stor bronsebyste av Richard Wagner, laget av Arno Breker. Over kommoden hang det også et gobe­ lin som dekket filmlerretet. Store oljemalerier dekket veggene. En dame med blottet bryst som ble påstått å være malt av Tizians elev Bordone. En malerisk liggende akt som skulle stamme fra Tizian selv. Nana av Feuerbach i en særlig vakker innfatning. Et tidlig landskap av Spitzweg. Et romersk ruinlandskap av Pannini og overraskende nok et slags alterbilde av nasareeren Eduard von Steinle, som fremstillet bygrunnleggeren kong Heinrich. Men ingen Griitzner. Hitler pleide av og til å gjøre opp­ merksom på at han hadde betalt disse bilder av sine egne inntekter. Vi satte oss i sofaen eller stolene i en av møbelgruppene. De to gobe­ liner ble trukket opp og med de aktuelle helaftensfilmene som gikk i Berlin, begynte annen del av aftenen. Efterpå samlet man seg rundt den kjempestore kaminen, seks til åtte personer i en altfor lang og ube­ kvemt dyp sofa, hvor de satt som perler på en snor, mens Hitler, på ny flankert av Eva Braun og en av de andre damene, hadde funnet plass i 81

en bekvem stol. På grunn av den uheldige møblering satt vi så langt fra hverandre at det ikke var mulig å føre noen felles samtale. Enhver under­ holdt seg dempet med sin nabo. Hitler talte sakte om likegyldige ting med de to kvinner ved siden av iseg, eller samtalte hviskende med Eva Braun. Ofte holdt han henne i hånden. Men ofte sa han ikke noe og stirret bare grublende inn i peisilden. Gjestene tidde for ikke å forstyrre ham i viktige tanker. Av og til snakket vi om filmene. Den kvinnelige hovedrollen ble som regel bedømt av Hitler, de mannlige av Eva Braun. Ingen anstrengte seg for å heve samtalen over bagatellnivået og f. eks. si noe om nye ut­ trykksformer i regien. Utvalget av filmer ga heller ikke stor anledning til slikt. Det var bare rene underholdningsfilmer. Derimot ble det, iallfall mens jeg var til stede, aldri vist noen av tidens eksperimentfilmer, som f. eks. Michelangelofilmen av Curt Ortel. Mange ganger forsøkte Bormann å benytte anledningen til ganske diskret å redusere Goebbels’ anseelse som ansvarlig for den tyske filmproduksjon. Han kom med hån­ lige bemerkninger om at Goebbels hadde gjort vanskeligheter i forbin­ delse med filmen «Der zerbrochene Krug», fordi han så den hinkende landsbydommeren Adam, fremstilt av Emil Jannings, som en hån mot seg. Med største fornøyelse så Hitler filmen som var blitt trukket tilbake, og ga ordre om at den skulle tas opp igjen på den største kinoen i Berlin, noe som forresten ikke skjedde på lang tid, ikke så lite typisk for Hitlers ofte forbausende mangel på autoritet. Men Bormann ga seg ikke, og til slutt ble Hitler alvorlig sint og gjorde Goebbels energisk oppmerksom på at hans ordrer skulle lystres. Senere, under krigen, ga Hitler avkall på sin daglige filmforestilling. Han ville, sa han, «av medfølelse med soldatene» gi opp sin yndlingsunderholdning. Isteden ble det kjørt grammofonplater. Men tross den utmerkede samling av plater var Hitler bare interessert i den samme musikken. Hverken barokk eller klassisk musikk, hverken kammermu­ sikk eller symfonier betydde noe for ham. Isteden ønsket han, efter et snart fastlagt program, først noen bravurstykker fra Wagnerske operaer, men gikk så over til operetten. Og slik ble det. Hitler satte sin ærgjerrig­ het i å gjette navnet på sangerinnene og gledet seg når han — noe som ofte skjedde —gjettet det riktige navnet. For å sette litt liv i denne noe magre nattunderholdning ble det servert tysk sekt, som efter besettelsen av Frankrike ble byttet ut med erobret fransk champagne av billig merke. De beste merker hadde Goring og hans flymarskalker sikret seg. Fra klokken ett var det både for den ene og annen vanskelig å skjule et gjesp. Men ennå en god time fortsatte aftenen i sin enstonige og trettende tomhet, inntil Eva Braun endelig vekslet et par ord med Adolf Hitler og fikk lov til å gå ovenpå. Hitler reiste seg først et kvarter senere for å si godnatt. Efter disse lammende timer fulgte ofte et løssluppent samvær på sekt og konjakk for dem som ble tilbake «i frihet». 82

Som regel klokken to om natten kom vi dødstrette hjem, trette av ikke å bestille noe. Efter noen dager fikk jeg, som det 1ret dengang, «bergsyken», det vil si jeg følte meg trett og tom av langvarig sløsing med tid. Bare når Hitlers lediggang ble avbrutt av konferanser, fikk jeg tid til å sette meg ved mine planer med mine medarbeidere. Som favorisert og permanent gjest på Obersalzberg kunne jeg ikke — så plagsomt det enn var — trekke meg fra disse aftener, uten å virke uhøflig. Presisesjef dr. Dietrich våget det noen ganger for å gå på festspillforestillingene i Salzburg. Men det vakte Hitlers uvilje. Ville man ikke forsømme sitt ar­ beide, var det under slike langvarige opphold ikke annet å gjøre enn å flykte til Berlin. Mange ganger kom det fra Hitlers gamle krets i Miinchen eller Ber­ lin kjenninger som Schwarz,1 Goebbels eller Hermann Esser. Men det skjedde påfallende sjelden og bare for én eller to dager. Også Hess som skulle ha batt all mulig grunn til å bremse på sin stedfortreder Bormanns virksomhet ved selv å være til stede, så jeg der bare to eller tre ganger. Selv disse intimeste medarbeidere, som man så ofte kunne møte ved middagsbordet i rikskanselliet, boldt seg åpenbart borte fra Ober­ salzberg. Det var særlig påfallende fordi Hitler pleide å giede seg over deres besøk og ba dem om å komme igjen oftere og lenger for å hvile ut. For disse, som var blitt midtpunktet i sin egen krets, var det alt annet enn lett å underkaste seg en ganske annen døgnrytme og Hitlers, tross all sjarme, lite fristende og selvbevisste opptreden. Men de gamle kamerater, som ban allerede i Miinchen boldt på avistand og som begeistret ville ba tatt imot en innbydelse til Berghof, ville ban lieller ikke se der. Ved besøk av de gamle pariimedarbeidere fikk Eva Braun lov å være til stede. Hun ble derimot boldt vekk så snart andre av rikets toppfigu­ rer, f. eks. riksministre, var til middag. Selv når Goring kom med sin hustru, måtte Eva Braun bli på sitt rom. Det var tydelig at Hitler satte grenser for hennes tilstedeværelse. Under hennes eksil i et rom ved siden av Hitlers soverom boldt jeg henne mange ganger med selskap. Hun var så sky at hun ikke våget å forlate buset for å ta en spasertur. «Jeg kunne jo støte på Gbrings ute på gangen.» Hitler tok i det hele lite hensyn til henne når bun var til stede. Ganske usjenert sa lian i hennes nærvær om sin innstilling til kvinnen: «Meget intelligente mennesker burde ta seg en primitiv og dum kone. Tenk bare om jeg skulle ba hatt en kone som blandet seg opp i mitt arbeide. I min fritid vil jeg ba ro omkring meg. . . Gifte meg kunne jeg aldri. Hvis jeg fikk barn, for noen problemer! Til syvende og sist ville de nok forsøke å gjøre min sønn til min efterfølger. Dessuten. En som meg har ingen utsikt til å få en dyktig sønn. Det er nesten alltid slik i lignende til­ falle. Se bare på Goethes sønn, et ganske ubrukelig menneske . . . Mange kvinner henger efter meg, fordi jeg er ugift. Det var særlig viktig i kamp1 Partikassereren Franz Xavier Schwarz. O. a.

83

tiden. Det er som med en filmskuespiller: når han gifter seg, mister han noe ved seg for de kvinnene som renner efter ham. Han er ikke lenger deres avgud.» Han mente å vite at han hadde en sterk erotisk virkning på kvinnene. Men også her var han fylt av mistro. Han visste aldri, pleide han å si, om en kvinne foretrakk ham som rikskansler eller 'som Adolf Hitler, og åndrike kvinner ville han — som han ugalant pleide å si — ikke på noen måte ha i nærheten av seg. Når han sa slike ting, var han åpenbart ikke klar over hvor fornærmende det måtte virke på de damer som var til stede. Men Hitller kunne også vise seg som en god husfar. En gang da Eva Braun var på ski og kom noe forsinket til teselskapet, viste han seg urolig, så nervøst på klokken, tydelig redd for at det skulle være hendt henne noe. Eva Braun stammet fra beskjedne forhold, hennes far var skolelærer. Jeg lærte aldri hennes foreldre å kjenne. De viste seg ikke og levde helt til det siste i små forhold. Også Eva Braun var enkel, var diskret kledd og hadde påfallende billige smykker som Hitler hadde gitt henne til jul eller på fødselsdager. Det var helst små halvedelstener som i beste fall var verdt noen hundre mark, så beskjedne at det nesten var en fornær­ melse. Bormann la frem et utvalg, og Hitler valgte efter min oppfat­ ning noe rent småtteri med en utpreget småborgerlig smak. Eva Braun var politisk uinteressert og gjorde neppe noe forsøk på å påvirke ham. Med et sunt øye for hverdagens fakta, kom hun med man­ ge bemerkninger om små uregelmessigheter i llivet i Miinchen. Bormann brydde seg ikke om straks å bli stillet til regnskap i slike tilfelle. Hun var sportsinteressert, en god utholdende skiløperske, som vi ofte var på ski med utenfor vårt område. Engang ga Hitler henne endog fri i åtte dager, på en tid da han selv ikke var på «berget». Hun reiste med oss noen dager til Ziirs, hvor hun uten å bli gjenkjent med stor lidenskap danset med unge offiserer helt ut i morgentimene. Hun var langt ifra å være en moderne madame Pompadour. For historikerne er hun bare av interesse som et svakt ekko av de Hitlerske karaktertrekk. Ut fra en viss medfølelse for hennes situasjon begynte jeg snart å føle sympati med den ulykkelige kvinnen, som var Hitler så hengiven. Vi møttes også i vår felles uvilje mot Bormann, dengang først og fremst på grunn av den arroganse han viste i sin vold mot naturen og sin utro­ skap mot sin hustru. Da jeg under Niirnberg-prosessen hørte at Hitler hadde giftet seg med Eva Braun den siste halvannen dag av sitt liv, var jeg glad på hennes vegne, selv om også dette røber den kynisme som Hitler viste både i sin behandling av henne og vel også kvinner i sin almindelighet. Jeg har ofte spurt meg selv om Elitler noengang brød seg om barn. Iallfall tok han seg isammen når han kom sammen med barn, fremmede eller barn han kjente. Han fonsøkte endog å beskjeftige seg med dem som en faderlig venn, uten at det noengang lyktes ham på en overbevisende 84

måte. Han fant aldri frem til den riktige, uforbeholdne tonen som pre­ ger omgangen med barn. Efter noen nådige ord snudde han seg snart til andre. Han bedømte barn som efterslekt, som representanter for neste generasjon og kunne derfor snarere glede seg over deres utseende (blonde, blåøyde), deres fysikk (kraftige, sunne) eller deres intelligens (friske, umiddelbare) enn over deres barnslige vesen. På mine egne barn gjorde hans personlighet intet inntrykk.

Fra selskapslivet på Obersalzberg eksisterer bare minnet om en merkver­ dig tomhet. Heldigvis har jeg de første årene av mitt fengselsopphold, mens hukommelsen ennå holdt, skrevet ned en del av mine samtaler, som jeg i dag anser som temmelig autentiske. Det var ikke meget tilbake fra de mange hundre tekonversasjoner. De behandlet moter, hundeoppdrett, teater og film, operettene og deres stjerner, pluss tallrike bagateller fra andres familieliv. I denne krets ut­ talte Hitler seg nesten aldri om jødene, sine politiske motstandere eller nødvendigheten av å opprette konsentrasjonsleire. Det skyldtes kanskje mer den banale karakter av disise samtaler enn noen hensikt. Derimot drev Hitler påfaldende ofte gjøn med sine nærmeste medarbeidere. Det er ingen tilfeldighet at det nettopp var disse bemerkninger som ble sit­ tende i meg. Det gjaldt jo personer som ellers var spart for enhver offent­ lig kritikk. Men den private kretsen om Hitler var ikke forpliktet til taushet, og hva kvinnene angikk mente Hitler rett og slett at det ikke hadde noen hensikt å forlange taushet. Ville han imponere ved å tale nedsettende om alle og enhver? Eller skyldtes det heller hans generelle forakt for alle personer og begivenheter? Hitler uttalte seg ofte nedsettende om Himmlers SS-myte: «For noe sludder. Endelig er vi kommet så langt at vi er i en tid da all mystikk er borte, og så begynner han helt fra begynnelsen igjen. Da kunne vi jo li­ ke godt ha holdt på kirken. Den har iallfall tradisjoner. Tenk om jeg en­ gang skulle bli SS-helgen. Bare tenk på det. Jeg ville rotere i min grav.» «Nå har Elimmler på ny holdt en tale hvor han betegner Karl den store som «Sachsenslakteren». At mange sachsere døde var ingen histo­ risk forbrytelse som Himmler mener. Karl den store gjorde bare nytte ved å undertvinge Vidukind og drepe sachserne. Dermed skapte han jo muligheter for franker-riket og den vestlige kulturens innførelse i Tysk­ land av i dag.» Elimmler satte i gang forhistoriske utgravninger med vitenskapsmenn. «Hvorfor skal vi fortelle heile verden at vi ikke har noen fortid? Akkurat som det ikke er nok at allerede romerne bygget store bygninger da våre forfedre bodde i leirhytter, begynner nå Himmler å grave ut disse leirlandsbyene og kommer i begeistring over hvert leinskår og hver stenøks som han finner. Med dette bevis ser vi bare at vi ennå kastet med 85

stenøkser og satt på huk rundt åpne ildsteder, da Hellas og Roma alle­ rede var på det høyeste kulturtrinn. I grunnen skulle vi ha all mulig grunn til å tie stille om denne fortid. Isteden s'lår Himmler på stortrom­ men for alt dette. Hvor foraktelig må ikke romerne av i dag le av disse avsløringer.» Mens han i Berlin i kretsen av sine politiske medarbeidere pleide å uttale seg meget skarpt mot kirken, holdt han i nærvær av kvinner en mildere tone, et av eksemplene på hvorledes han avstemte sine bemerk­ ninger efter sin omgang i hver enkelt situasjon. «Kirken er sikkert nødvendig for folket. Den er et sterkt og bevaren­ de element,» kunne han en annen gang si i denne private krets. Men han tenkte seg da et instrument som sto ved hans side: «Om Reibi (hans navn på riksbiskop Midler1) bare hadde hatt iformat. Men hvorfor utnevner man en slik liten feltprest? Jeg ville gjerne gi ham hele min støtte. Men hva kunne han gjøre med det? Den evangeliske kirken kunne bli statskirke gjennom meg, som i England.» Selv efter 1942 understreket Hitler i en te-samtale på Obersalzberg, at han anså kirken som ubetinget nødvendig i statens liv. Han ville være lykkelig om det en dag kunne dukke oj:>p en betydelig kirkemann som var i stand til å lede én eller helst begge kirker i forening. Han beklaget fremdeles at riksbiskop Muller ikke hadde vært den rette mann til å gjennomføre hans vidtrekkende planer. Samtidig fordømte han skarpt kampen mot kirken som en forbrytelse mot folkets fremtid, fordi det var umulig å erstatte kirken med en parti-ideologi. På sin side ville kirken utvilsomt forstå å tilpasse seg nasjonalsosialismens politiske mål i løpet av et langt tidsrom. Slik hadde den ved Gud alltid gjort i historien. En ny partireligion ville bare skape et tilbakefall til middelalderens mysti­ sisme. Det viste SS-myten og Alfred Rosenbergs uleselige «Mythos des Zwanzigsten Jahrhunderts». Hvis Hitlers dom over kirken i en slik enetale hadde artet seg mer negativt, ville Bormann sikkert ha tatt opp av jakkelommen et av de hvi­ te kortene han alltid hadde på seg. Han noterte alle bemerkninger av Hitler som forekom ham viktige, og det var ingenting han var mer grå­ dig efter enn nedsettende bemerkninger om kirken. Jeg trodde dengang at han samllet materiale til en Hitlerbiografi. Da Hitler i 1937 fikk høre at tallrike av hans tilhengere efter tilskyn­ delse fra partiet og SS var gått ut av kirken fordi denne halsstarrig mot­ satte seg Hitlers hensikter, befalte han av ren opportunisme at hans vik­ tigste medarbeidere, fremfor alt Goring og Goebbels, fortsatt skulle til­ høre kirken. Også han ville fortsette som medlem av den katolske kirken, til tross for at han ikke følte seg bundet til den. Han forble katolikk til han begikk selvmord. Hvorledes Hitler forestilte seg sin statskirke, fikk man et inntrykk av i Ludvig Muller, tidlig nazist, var protestant. Hans virksomhet som riksbiskop lde av kort varighet. O. a.

86

gjennom den historien han ofte gjenga efter en delegasjon fornemme arabere: Da muhamedanerne i åttende århundre forsøkte å trenge frem til Mellom-Europa over Frankrike, ble de slått tilbake i slaget ved Poitiers. Hadde araberne vunnet dette slaget, ville verden i dag ha vært muhamedansk. De hadde nemlig dermed tvunget på de germanske folk en religion som med tsin lære, å utbre troen med sverd i hånd og under­ kue alle folk med sin religion, var som laget for germanerne. På grunn av sin rases underlegenhet ville erobrerne ikke ha kunnet holde stand mot de opprinnelige og kraftigere innbyggere som var vokset opp i sitt lands hårde natur. Og dermed ville det ikke ha vært araberne, men de muhamedaniserte germanere som hadde stått i spissen for dette islamske verdensrike. Hitler pleide å avslutte denne historien med følgende betraktning. «Vi er så uheldige å ha en feil religion. Hvorfor har vi ikke japanernes, som ser offerdøden for fedrelandet som det høyeste? Også den muhamedan­ ske religion ville passe meget bedre for oss enn kristendommen med sin slappe toleranse.» Og det er verdt å merke seg at han ofte, allerede før krigen, fortsatte: «I dag lever sibirerne, hviterusserne og steppefolkene overmåte sunt. Derfor er de utviklingsdyktige og i lengden tyskerne bio­ logisk overlegne.» En bemerkning, som han de siste måneder av krigen skulle gjenta i mer drastisk form. Rosenberg solgte sin 700 siders «Mythos des Zwanzigsten Jahrhunderts» i hundretusener. Boken ble av publikum i vide kretser ansett som et standardverk i parti-ideologien, men under te-samtalene betegnet Hit­ ler den kort og godt som noe «tøv som ingen kan forstå, skrevet av en trangsynt bålter, som tenker fryktelig komplisert». Elan undret seg over at en slik bok overhodet kunne ha nådd et slikt opplag: «Et tilbakeskritt til middelalderlige forestillinger.» Det forble uklart om slike private ytringer gikk videre. Grekernes kultur betydde for Hitler den største fullkommenhet på alle områder. Deres livsoppfatning, slik den kom til uttrykk i arkitektu­ ren, hadde vært «frisk og sunn». En dag inspirerte fotografiet av en vak­ ker svømmerske ham til svermeriske betraktninger: «For en herlig kropp De kan se i dag. Først i vårt århundre nærmer ungdommen seg på ny de hellenistiske idealer gjennom isporten. Hvor forsømt ble ikke kroppen i tidligere århundrer. Men her skiller vår tid seg fra alle tidligere kultur­ epoker siden oldtiden.» Men personlig drev han ikke sport. Han nevnte heller aldri at han hadde drevet med sport i sin ungdom. Med grekerne mente han dorerne. Naturligvis opererte han her med den antagelse samtidige vitenskapsmenn var opptatt av, at den doriske folkestamme, innvandret fra nord, var av germansk opprinnelse og at dens kultur derfor ikke hørte til Middelhavsverdenen. #

87

Gorings jaktlidenskap var et av hans yndlingsemner: «Hvorledes kan et menneske bli begeistret for noe slikt? Å drepe dyr når det er nødven­ dig, er en sak for slakteren. Men å kaste bort mange penger på d e t. .. Jeg forstår jo at det må fins profesjonelle jegere som iskal skyte ned det syke viltet. Hvis det nå bare hadde vært farlig, slik som dengang da man gikk løs på viftet med spyd. Men i dag, da enhver med tykk mave kan skyte ned dyret på trygg avstand . . . Jakt og hesteveddeløp er de siste rester av en utdødd, feudal verden.» Hitler hadde også stor moro av å få Ribbentrops sambandsmann, ambassadør Hewel, til å forteile ham i alle detaljer innholdet av tele­ fonsamtalene med riksutenriksministeren. Han ga ham attpåtil råd om hvorledes han skulle bringe sin sjef i forlegenhet eller forvirring. Man­ ge ganger stillet han seg ved siden av Hewel som med skjermet mikro­ fon måtte gjenta hva Ribbentrop sa, og Hitler hvisket svarene til ham. Det dreiet seg mest om sarkastiske bemerkninger om den stadige bekym­ ring hos den mistroiske utenriksminister for at uvedkommende kretser skulle øve innflytelse på Hitler i utenrikspolitiske spørsmål og true hans kompetanse. Selv efter dramatiske forhandlinger kunne Hitler gjøre seg lystig over sine forhandlingspartnere. En gang fortalte han hvorledes han under den østerrikske forbundskansler Schuschniggs besøk på Obersalzberg 12. februar 1938 gjennom et fingert raseriutbrudd gjorde situasjonen klar for ham og til slutt tvang ham til å gi efter. Mange tilsynelatende hyste­ riske reaksjoner som det er blitt fortalt om, kan føres tilbake til slik agering. Som regel var selvbeherskelsen en av Hitlers mest bemerkelses­ verdige egenskaper. Mens jeg var til stede tapte han bare få ganger fatningen: Omkring 1936 var Schacht dukket opp i Berghofs store hall for å gi en redegjørelse for Hitler. Vi gjester satt på den tilstøtende terrassen. Det store vinduet i hallen sto på vidt gap. Hitler skrek åpen­ bart i største opphisselse til sin økonomiminister, og man hørte Schacht svare bestemt og med høy røst. Dialogen ble stadig hissigere fra begge sider og ble så plutselig avbrutt. Rasende kom Hitler ut på terrassen og snakket en lang stund om sin ulydige og bornerte minister som for­ sinket opprustningen for ham. Usedvanlig opphisselse forårsaket også i 1937 pastor Niemoller1, som hadde holdt en preken i DahUem. Det ble samtidig lagt frem protokoller over Niemdllers avlyttede telefonsamta­ ler. Med bjeffende stemme ga Hitler ordre til å sette Niemoller i kon­ sentrasjonsleir og ikke mer slippe ham ut på grunn av hans uforbederlighet. Et annet tilfelle førte tilbake til hans tidlige ungdom. På en reise fra Budweis til Krems i 1942 kom vi forbi et stort skilt på et hus i landsbyen Spital ved Weitra, like ved den tsjekkiske grensen. Ifølge skiltet hadde «føreren bodd i dette huset i sin ungdom». Et vakkert og staselig hus i i Martin Niemoller, forgrunnsfigur i bekjennelseskirken, satt i konsentrasjonsleir fra 1937 til krigens slutt. O. a.

88

en rik landsby. Jeg fortalte Hitler om dette. Han mistet øyeblikkelig fatningen og skrek til Bormann, som kom bestyrtet til. Hitler gikk his­ sig løs på ham. Han hadde ofte nok sagt at denne landsbyen ikke under noen omstendighet måtte bli nevnt. Likevel hadde dette esel av en fyl­ kesfører satt opp et skilt. Det 'skulle straks fjernes. Jeg kunne dengang ikke forstå hans opphisselse, da han ellers hadde gledet seg over at Bor­ mann fortalte ham om oppusningen av andre minnesteder fra hans ungdom i nærheten av Linz og Braunau (Hitlers fødeby). Det var åpen­ bart en grunn til at denne del \iv hans ungdom skulle slettes ut. I dag kjenner man til den uklare familiebakgrunn som skjuler seg i denne delen av de østerrikske skogene. Mange ganger fortalte han om et tårn i de historiske festningsanlegg i Linz: «Her var min kjæreste lekeplass. Som skolegutt var jeg ikke flink, men førte ellers an i våre spillopper. Dette tårnet vil jeg til minne om denne tiden la bygge ut till et stort ungdomsherberge.» Han talte ofte om de første viktige politiske inntrykkene fra sin ungdom. Nesten alle elevene i Linz hadde hatt en avgjort følelse av at man måtte stanse inn­ vandringen av tsjekkere til Tysk-Østerrike. Dette hadde for første gang gjort ham klar over nasjonailitetsproblemet. Men senere, i Wien, var fa­ ren fra jødedommen for første gang gått opp for ham som med et slag. Mange arbeidere han var sammen med, hadde hatt en skarpt antisemit­ tisk innstilling. Men på et punkt hadde han ikke vært enig med byg­ ningsarbeiderne: «Jeg avviste deres sosialdemokratiske anskuelser, jeg har aldri vært med i en fagforening. Det ga meg mine første politiske vanskeligheter.» Dette var kanskje også en av grunnene til at han ikke hadde gode minner fra Wien, i fullstendig motsetning til tiden i Miinchen før den første verdenskrigen som han ofte likefrem kunne sverme for, overraskende nok også for slakteriene med de gode pølser. Ubetinget respekt hadde han i sin ungdomstid for biskopen i Linz som med energi og mot stor motstand hadde trumfet gjennom å gi domen i Linz helt usedvanlige dimensjoner. Fordi han endog ville overtreffe Stefansdomen i Wien, hadde biskopen hatt vanskeligheter med den østerrikske regjering som ikke ville finne seg i at Wien skulle ligge efter. Som regel kom han så med noen utlegninger om den intoleranse den østerrikske sentralregjering hadde vist ved undertrykkelsen av alle selv­ stendige kulturelle tiltak i byer som Graz, Linz eller Innsbruck — til­ synelatende uten å være klar over at han selv tvang igjennom lignende ensretting i hele provinser. Nå, da han kunne bestemme, ville han hjelpe sin fedrene by til å få sin rett. Til hans program om forvandlingen av Linz til en «verdensby» hørte en rekke representative bygninger på beg­ ge sider av Donau. En hengebro skulle binde begge elvebredder sam­ men. Høydepunktet i hans planer var et stort fylkeshus for NSDAP med en kjempemessig forsamlingshall og et klokketårn. I dette tårnet hadde han planlagt sitt gravsted i en krypt. Ytterligere høydepunkter i bebyggelsen av elvebreddene var et rådhus, et representativt hotell, et 89

stort teater, en generalkommando, et stadion, et målerigalleri, en biblio­ teksbygning, et våpenmuseum og en utstillingsbygning og endelig også et monument til minne om frigjøringen i- 1938 og et annet til forher­ ligelse av Anton Bruckner. Han hadde tiltenkt meg utkastet til maleri­ galleriet og stadion, som skulle ligge på en høyde med utsikt over byen. Hans eget «allderssete» skulle ligge ikke altfor langt vekk, likeså i høyt terreng. Hitler svermet for det elvebilde, som i løpet av århundrene var opp­ stått i Budapest på begge sider av Donau. Det var hans mål å gjøre Linz til et tysk Budapest. Wien hadde, sa han i denne sammenheng, en helt gal orientering, med baksiden mot Donau. Planleggerne hadde dengang forsømt å utnytte elven som ledd i byanlegget. Bare det at dette ville lykkes for ham i Linz, kunne gjøre Linz til en konkurrent av Wien. Han mente neppe dette helt alvorlig. Det var hans uvilje mot Wien, som fra tid til annen gang på gang slo spontant igjennom, som fristet ham til slikt. Ved andre anledninger ga han ofte nok uttrykk for hvor godt det var lyktes å gjøre Wien til storby gjennom bebyggelsen av de tidligere befestningsanlegg. Allerede før krigen sa Hitler fra tid til annen at lian efter å ha nådd sine mål ville trekke seg tilbake fra statsledelsen og avslutte sitt liv i Linz. Derefter ville han ikke lenger spille noen politisk rolle. Bare om han holdt seg helt tilbake, kunne hans efterfølger få autoritet. Han ville ikke blande seg opp i hans affærer. Folk ville snart gå inn for hans efterfølger når de bare skjønte at det var ham som hadde makten. Da ville Hitler selv snart være glemt. Alle ville forlate ham. Og ikke uten selvmedlidenhet ved denne tanken fortsatte han: «Kanskje får jeg av og til besøk av en av mine tidligere medarbeidere. Men jeg regner ikke med det. Bortsett fra frøken Braun tar jeg ingen med. Frøken Braun og min hund. Jeg vil være enisom. Hvorledes kunne også noen av egen fri vilje holde det ut med meg i lengre tid? Ingen vil ta notis av meg mer. Alle vil løpe efter min efterfølger. Kanskje kommer de engang om året til min fødselsdag.» De tilstedeværende rundt bordet protesterte natur­ ligvis og forsikret at de ville bli omkring ham, trofaste og for alltid. Uan­ sett hvilke grunner Hitler hadde for alltid å beskjeftige seg med sin tid­ lige tilbaketrekning fra politikken, så ilot han til i slike øyeblikk å gå ut fra at det ikke var hans personlighet og suggestive egenskaper som var kilden og årsaken til hans autoritet, men hans maktposisjon.

Den nimbus som omga Hitler hos de medarbeidere som ikke hadde nær­ mere omgang med ham, var uten sammenligning langt større enn hos hans nærmeste krets. Der talte man ikke ærbødig om «føreren», men om «sjefen», var sparsom med «Heil Hitler» og hilste hverandre med «guten Tag». Uten at han selv ble støtt over det, var han også ofte gjenstand 90

for ironi. Hans stående talemåte: «Det fins to muligheter,» brukte en av hans sekretærer, frøken Schroder, på de mest banale spørsmål mens han selv var til stede. Som f. eks: «Det fins to muligheter. Enten regner det eller det regner ikke.» Eva Braun gjorde i nærvær av hele selskapet, uten å sjenere seg, Hitler oppmerksom på at slipset ikke passet til dressen, og av og til betegnet hun seg muntert som «Landesmutter». Ved det store runde bordet i te-huset begynte Hitler en gang å stirre på meg. Istedenfor å slå øynene ned, oppfattet jeg det som en utfordring. Hvem vet hvilke urinstinkter det er i oss som setter i gang en slik tve­ kamp, hvor motstanderne ser hverandre fast i øynene til én av dem gir efter. Jeg var iallfall vant til å vinne ved slike nistirringer, men denne gang måtte jeg, tilsynelatende uten slutt, mobilisere en nesten overmen­ neskelig energi for ikke å gi efter for den stadig sterkere trang til å vende blikket bort — da Hitler plutselig lukket øynene for kort efterpå å snu seg mot sin sidedame. Mange ganger spurte jeg meg selv: Hva var det egentlig som var iveien for å betegne Hitler som min venn? Jeg var alltid i nærheten av ham, i hans mest private krets nesten som hjemme og i tillegg til det hans første medarbeider på det felt han var mest glad i, arkitekturen. Alt var iveien. Aldri i mitt liv har jeg lært å kjenne et menneske som så sjelden viste sine følelser og som, når han gjorde det, øyeblikkelig lukket seg igjen. I min tid i Spandau snakket jeg med Hess om denne eiendommelighet hos Hitler. Ut fra våre felles erfaringer måtte det vel være øyeblikk da man kunne tro man var kommet ham nærmere. Men det var alltid et bedrag. Hvis man forsiktig svarte på hans hjerteligere tone, bygget han straks opp en uoverstigelig forsvarsmur. Hess mente det hadde vært en unntagelse, Dietrich Eckardt. Men i våre samtaler fant,vi ut at det her snarere forelå en dyrkelse av den eld­ re og fremfor alt i antisemittiske kretser anerkjente dikter enn virkelig vennskap. Da Dietrich Eckardt døde i 1923, var det bare fire menn Hitler var dus med, Esser, Christian Weber1, Dietrich og Rohm. Overfor den første benyttet han efter 1933 en passende anledning til å gjeninnfø­ re «De», den annen holdt han seg fra livet, den tredje behandlet han upersonlig og den fjerde lot han myrde. Heller ikke overfor Eva Braun var han helt fri og menneskelig i sin opptreden. Avstanden mellom na­ sjonens fører og den enkle piken var alltid til stede. Av og til tiltalte han henne litt for fortrolig med Tschapperl. Men nettopp dette bayerske bondenavn karakteriserte hans forhold til henne.

Det eventyrlige i hans eksistens, den høye innsats i hans spill, må særlig ha vært klart for Hitler da han i november 1936 hadde en langvarig 1 Hermann Esser og Christian Weber var blant Hitlers eldste partifeller i Miinchen. O. a.

91

samtale på Obersalzberg med kardinal Faidhaber1 i Miinchen. Elter den­ ne samtalen satt Hitler alene med meg i kveldsmørket i spisesalens kar­ napp. Efter at han lenge uten å si et ord hadde sett ut av vinduet, sa han ettertenksomt: «Det fins for meg to muligheter: å komme velberget fra mine planer eller å mislykkes. Klarer jeg det, biir jeg en av de største skikkelser i historien. Klarer jeg det ikke, biir jeg dømt, avskydd og fordømt.» iKardinal Michael von Faulhaber var en av Hitlers argeste og modigste katolske motstandere. O. a.

Kapitel 8

Det nye rikskanselli

or å gi sin opphøyelse til «en av de største i historien» den passende bakgrunn forlangte Hitiler allerede nå en byggekulisse av imperi­ ale dimensjoner. Det rikskanselliet han var rykket inn i 30. januar 1933, fant han «verdig et såpekonsern». Noen sentral for riket, som var blitt så mektig, var det ikke. I slutten av januar tok Hitler offisielt mot meg i sitt arbeidsrom. «Jeg har et presserende oppdrag til Dem,» sa han høytidelig og stående opp­ reist midt i rommet. «Jeg må i nær fremtid ha høyviktige konferanser. Til det trenger jeg store haller og saler, som jeg kan imponere særlig mindre potentater med. Som byggegrunn får De hele Voss-Strasse til rådighet. Hva det koster, er meg likegyldig. Men det må gå meget raskt og likevel være solid bygget. Hvor lang tid trenger De? Planer, tegninger, alt sammen? Halvannet eller to år er for meget for meg. Kan De være ferdig til 10. januar 1939? Jeg vil ha min-neste diplomatmottagelse i det nye kanselliet.» Audiensen var forbi. Hva som ellers skjedde denne dagen, skildret Hitler i sin tale ved kranselaget: «Min generalbyggeinspektør utba seg noen timers betenk­ ningstid og om aftenen kom han til meg med en terminkalender og sa: «Da og da i mars er husene revet ned, 1. august er det kranselag og 9. januar, min fører, vil jeg rapportere bygget ferdig.» Jeg er selv i faget og vet hva det betyr. Noe slikt er aldri før skjedd. Det er en prestasjon uten sidestykke.» Det var i virkeligheten det lettsindigste løfte i mitt liv. Men Hitler la ikke skjul på sin tilfredshet. Nedrivningen av husene i Voss-Strasse begynte øyeblikkelig for å gjøre byggeplassen klar. Samtidig måtte planene gjøres ferdige for å avgjøre byggets utseende og romdisposisjoner. Beskyttelsesrommene i kjelleren måtte endog påbegynnes efter rene skisser. Men også på et senere sta­ dium bestilte jeg i all hast mange deler før jeg hadde helt klart for meg de arkitektoniske forutsetninger. De lengste leveringsfrister var det f. eks. for de veldige, håndknyttede tepper i flere av de store salene. Jeg be­ stemte farve og format før jeg visste hvorledes de rommene skulle se ut, som de var bestemt for. Disse ble på sett og vis komponert om tep­ pene. Jeg sa nei dl en komplisert organisasjons- og terminplan. Det ville bare bevist ugjennomførlighetan av det hele. I meget lignet denne im­ proviserte arbeidsmåten de metoder, som jeg fire år senere skulle bruke under ledelsen av den tyske krigsøkonomi.

F

93

Den avlange byggetomten innbød til å kjede en lang rekke rom sam­ men til en avlang akse. Jeg la planen frem for Hitler. Gjennom store porter kjørte man inn i en æresgård. Opp en fritrapp kom man først inn i en lliten mottagelsessal, og fra denne åpnet nesten fem meter høye svingdører veien inn mot en mosaikk-kledd hall. I umiddelbar tilknyt­ ning til denne kom man opp noen trinn, gikk gjennom et kuppelhvelvet rundt rom og sto i et galleri av 145 meters lengde. Hitler var særlig opp­ tatt av mitt galleri, fordi det var over dobbelt så langt som speilsalen i Versailles. Dype vindusnisjer skulle gi indirekte lys og ta sikte på den behagelige virkning som jeg hadde merket meg under besøket i den store salen i Fontainebleauslottet. Altså til sammen en rekke rom med stadig skiftende materialer og farvesammensetninger, som hadde en samlet lengde av 220 meter. Så først kom man til Hitlers mottagelsessal. Dette var utvilsomt et rent fråtseri i representasjonsarkitektur og en opplagt effektkunst, men det hadde man jo også hatt i barokken og for øvrig alltid hatt. Hitler var imponert: «Allerede på den lange veien fra inngangen til mottagelsessalen vil de få et inntrykk av det tyske rikes makt og storhet.» I de kommende måneder ba han om å få se planene gang på gang, men blandet seg påfallende sjelden inn og lot meg arbeide fritt, til tross for at bygget jo var bestemt for ham.

Det hastverk Hitler hadde med å få ferdig det nye rikskanselliet, hadde sin dypere grunn i bekymringene for hans helse. Han fryktet alvorlig for ikke å leve Ilenge. Helt siden 1935 var hans fantasi mer og mer behersket av et maveonde, som han i tidens løp hadde forsøkt å kurere med et helt system av selvpålagte restriksjoner. Han mente å vite hvilken mat det var som skadet ham, og påla seg selv litt efter litt en ren sultekur. Litt suppe, salat, den lettest mulige kost i små mengder — og fremdeles levde han riktig magert. Det virket likefrem fortvilt når han pekte på sin taller­ ken: «Og dette skal et menneske leve av. Se bare på dette. Legene bare prater: mennesket skal spise hva det har appetitt på. Jeg tåler snart ikke noe mer. Efter hvert måltid melder smertene seg. Skal jeg sløyfe enda mer? Hvorledes skal jeg da eksistere?» Det hendte ofte at han av bare ismerte uten videre avbrøt en konferan­ se, trakk seg tilbake en halvtime eller mer eller overhodet ikke kom til­ bake igjen. Han .led også, efter hva han selv sa, av unormal gasisdannelse, hjertebesværligheter og søvnløshet. Engang fortalte Eva Braun meg at den ikke engang femtiårige Hitler hadde sagt til henne: «Jeg må snart gi deg fri. Hva skal du med en gammel mann?» Hans huslege dr. Brandt var en ung kirurg, som forsøkte å overtale Hitler til å la seg undersøke grundig av en førsteklasses indremedisiner. Vi støttet alle dette forslag. Det ble nevnt navn på berømte professorer 94

og drøftet planer om hvorledes en slik undersøkelse kunne bli gjennom­ ført uten å vekke oppsikt. Man overveide å anbringe ham i et militærsykehus, hvor man hadde størst sikkerhet for å holde saken hemmelig. Men gang på gang avfeide Hitler alle slike oppfordringer. Han kunne rett og slett ikke risikere å gjelde som syk, mente han. Det vilile svekke hans politiske posisjon, særlig i utlandet. Han vegret seg endog imot å la en indremedisiner helt diskret komme til hans hjem for å gjøre en første undersøkelse. Såvidt jeg vet, ble han dengang aldri undersøkt for alvor. Han stelte med sine symptomer efter sine egne teorier, noe som for øvrig stemte med hans inngrodde hang til dilettantisme. På den annen side fikk han selv tak i den berømte halsspesialist i Berlin, professor von Eicken, på grunn av en økende heshet. Av ham lot han seg grundig undersøke i kanslerboligen og var lettet da det ikke ble konstatert kreft. I flere måneder hadde han minnet om keiser Friedrich den tredjes skjebne (han døde av kreft). Kirurgen fjernet en ufarlig knute, og denne lille operasjon fant også sted i hans bolig. I 1935 var Heinrich Hoffmann farlig syk. Dr. Morell, en gammel kjen­ ning, pleiet ham og helbredet ham med sulfonamid, som han fikk fra Ungarn. Hoffmann fortalte Hitler gang på gang hvor vidunderlig den­ ne doktoren hadde berget hans liv. Dette skjedde sikkert i god tro. Et av Morells talenter besto nemlig i voldsomme overdrivelser av den syk­ dom han hadde helbredet, for på den måten å sette sin kunst i det rette lys. Dr. Morell påsto at han hadde studert hos den berømte bakteriologen Elias Metschnikoff (1845—14)16), Nobelpristager og professor ved Pasteur-instituttet. Metschnikoff hadde lært ham å bekjempe bakteriesykdommer. Senere hadde Morell foretatt store sjøreiser som skipslege på passasjerdampere. Men noen ekte sjarlatan var han utvilsomt ikke. Hel­ ler en fanatiker både i sitt yrke og i sin appetitt på penger. Hitler lot seg overtale av Hoffmann til å la seg undersøke av Morell. Og det overraskende skjedde at Hitler for første gang var overbevist om en leges betydning: «Så klart og presist har ennå ingen sagt meg hva som feiler meg. Hans helbredalsesmåte er så logisk bygget opp at jeg har den største tillit til denne doktor. Jeg vil hollde meg nøye til det han har gitt meg beiskjed om.» Det viktigste ved diagnosen var ifølge Hitlers skild­ ring en fullstendig utmattelse av tarmfloraen, noe Morell mente skyldtes en overbelastning av nervene. Når denne først var helbredet, ville alle andre besværligheter automatisk ebbe ut. Men han ville påskynde helbredelsesprosessen gjennom injeksjoner av vitaminer, kjertelstoffer, fos­ for og druesukker. Kuren varte et år. Før dette var forbi, kunne man bare vente delvise resultater. Det mest omtalte medikament var fra nå av kapsler med tarmbakterier, som ble kalt Multiflor og «kom fra den beste stamme hos en bul­ garsk bonde», efter hva Morell forsikret. Hva han ellers sprøytet inn i Hitler og ga ham, ble bare kjent rent antydningsvis. Vi følte oss aldri 95

helt sikre på disse metodene. Huslegen dr. Brandt undersøkte hos ven­ ner blant indremedisinerne, som alle avviste Morells metoder som ufor­ siktige og uutforsket og også regnet med fare for å bli avhengig av medisinen. Og i virkeligheten måtte det foretas stadig hyppigere injek­ sjoner, i stadig raskere rekkefølge måtte det bringes inn i blodomløpet biologiske ekstratilskudd, utvunnet av testikler og innvoller av dyr og også av kjemiske- og plantestoffer. Goring fornærmet en dag Morell alvorlig ved å tiltale ham med «herr rikssprøytemester». Det er iallfall sikkert at llike efter at behandlingen var begynt, for­ svant et eksem på benet, som i lange tider hadde bekymret Hitler. Efter noen uker gikk det også bedre med maven. Han spiste adskillig mer, også tyngre kost, og følte seg bedre og utbrøt overlykkelig: «Tenk om jeg ikke hadde møtt Morell. Han har reddet mitit liv. Et under hvorledes han har hjulpet meg.» Mens Hitler forsto den kunst å få andre inn under sin innflytelse, var forholdet i dette tilfelle det omvendte. Hitler var fullstendig overbevist om sin livleges genialitet og fraba seg øyeblikkelig enhver kritikk. Iall­ fall hørte Morell fra da av til Hitlers intime krets og ble — når Hitler ikke var til stede — den ufrivillige gjenstand for munterhet, fordi han bare kunne snakke om strepto- og andre kokker, om oksetestikler og de nyeste vitaminer. Hitler anbefalte alle sine medarbeidere inntrengende å konsultere Mo­ rell selv om sine minste besværligheter. Da mitt kretsløp og min mave i 1936 gjorde opprør mot den ufornuftige arbeidsrytmen og tilpasningen til Hitlers abnorme livsvaner, besøkte jeg Morells privatkontor. På skil­ tet ved inngangen 'sto det: Dr. Theo Morell, hud- og kjønnssykdommer. Moreills kontor og bolig lå i den mest mondene delen av Kurfiirstendamm, nær Gedåchtnis-kirken. I hans bolig kunne man se tallrike fotos med tilegnelser fra berømte filmdivaer og skuespillere. Jeg traff også kronprinsen der. Efter en overfladisk undersøkelse ordinerte Morell sine tarmbakterier, druesukker, vitamin og hormontabletter. For sikkerhets skyld lot jeg meg efterpå grundig undersøke noen dager av indremedi­ sineren, professor von Bergmann ved Berlins universitet. Diagnosen gikk ut på at det ikke forelå organiske skader, bare nervøse symptomer, forår­ saket av overbelastning. Jeg tvang ned mitt tempo så godt som mulig, og besværlighetene ble mindre. For å unngå misstemning fra Hitlers si­ de, spredte jeg 'straks ut den oppfatning at jeg samvittighetsfullt fulgte Morells instrukser, og da det også gikk bedre med meg, ble jeg i noen tid til Morells medisinske paradehest. Efter Hitlers ordre ble også Eva Braun undersøkt av ham. Hun fortalte meg efterpå at han var kvalmen­ de skitten og forsikret med vemmelse at hun ikke lenger ville la seg be­ handle av Morell. Med Hitler gikk det foreløbig bedre. Men han skilte seg aldri mer av med sin livlege. Tvert imot ble dennes hus på øya Schwanenwerder ved Berlin stadig hyppigere målet for Hitlers te-besøk, det eneste sted 96

utenfor rikskanselliet, som han fremdeles følte seg tiltrukket av. Dr. Goebbels besøkte han ytterst sjelden. Til meg kom han bare én gang til Schlachtensee for å se på det huset jeg hadde bygget meg. Fra slutten av 1937, da også Morells kur ble uten virkninger, begynte Hitler igjen med sine gamle klager. Selv når han ga oppdrag og snakket om sine planer, tilføyet han av og til: «Jeg vet ikke hvor ilenge jeg lever. Kanskje blir de fleste av disse bygninger først ferdige når jeg ikke er lenger.» Fristen for mange av de store byggene lå mellom 1945 og 1950. Hitler regnet altså bare med noen få leveår. Eller: «Når jeg engang vandrer bort herfra . . . jeg vil ikke lenger ha megen tid ...» Også i hans private krets ble det en av hans stående talemåter: «Jeg kommer ikke til å leve stort lenger. Jeg tenkte alltid at jeg kunne gi meg tid for mine planer. Jeg må selv gjennomføre dem. Av mine efterfølgere har ingen energi til å komme over de kriser som kan ventes i denne forbindelse. Mine planer må gjennomføres, så lenge jeg ennå kan, med en helse som blir stadig dårligere.» 2. mai 1938 iskrev Hitler sitt personlige testamente. Sitt politiske testa­ mente hadde han allerede 5. november 1937 i nærvær av utenriksminis­ teren gjort klart for rikets militære spisser og betegnet sine omfattende erobringsplaner som testamentarisk arv i tilfeille av sin død. For sin nærmeste omgang, som natt efter natt måtte se på likegyldige operettefilmer og høre på endeløse tirader om den katolske kirke, diettresepter, greske templer og schåferhunder, holdt han skjult hvor bokstavelig han tok sin drøm om verdensherredømmet. Mange av Hitlers tidligere med­ arbeidere har senere gjort forsøk på å lage en teori om at det skjedde en forvandling med Hitler i 1938 og forklare den med at hans helse i virkeligheten ble forverret av Morells helbredelsesmetoder. Jeg mener tvert imot at Hitlers planer og mål aldri forandret seg. Sykdom og dødsfrykt fikk ham bare til å påskynde sine frister. Det var bare overlegne motkrefter som kunne ha gjort det av med hans hensikter, og slike gjorde seg iallfall ikke gjeldende i 1938. Tvert imot var hans suksesser i dette året en oppfordring til ytterligere forsering av sitt økte tempo. Denne indre rastløshet hang efter min oppfatning også sammen med det febrilske hastverk for å få våre byggeplaner forsert. I kranselaget sa han til arbeiderne: «Det er ikke lenger noe isom heter amerikansk tempo. I dag sier vi tysk tempo. Jeg innbiller meg at jeg også yder mer enn de andre statsmenn i de såkalte demokratier. Jeg tror at vi også presterer et annet tempo politisk sett, og når det er mulig i løpet av tre til fire dager å innlemme en stat i riket, må det også være mulig å reise en bygning på ett eller to år.» Av og til spør jeg forresten meg selv om hans overdrev­ ne byggelidenskap ikke også hadde den oppgave å kamuflere hans pla­ ner og narre verden med byggefrister og grumnlstensnedleggeiser. En gang i 1938 satt vi på Deutscher Hof i Niirnberg. Hitler snakket om plikten til bare å si ting som var bestemt for offentlighetens ører. Blant de tilstedeværende var også riksleder Philip Bouhler med sin unge 97

hustru. Hun bemerket at en slik begrensning vel ikke gjaldt for denne krets. Vi kunne jo alle holde på en hemmelighet som han betrodde oss. Hitler svarte leende: «Ingen av dere kan tie, bortsett fra én.» Det var meg han mente. Men det som skjedde de følgende måneder, fikk jeg ikke vite fra ham.

2. februar 1938 så jeg den øverstkommanderende i krigsmarinen, Erich Raeder, komme sterkt forvirret fra Hitler og gå gjennom den store hal­ len i hans bolig. Raeder var blek, gikk med vaklende skritt og så ut som et menneske like før et hjerteattakk. To dager efterpå leste jeg i avisen, at utenriksminister von Neurath var avløst av von Ribbentrop og hærens øverstkommanderende var avløst av von Brauchitsch. Overkommandoen over Wehrmacht som hittil var blitt utøvet av feltmarskalk von Blom­ berg, hadde Hitler selv overtatt og gjort Keitel til sin stabssjef. Generaloberst von Blomberg kjente jeg fra Obersalzberg. Han var en elskverdig herre med et fornemt vesen, som Hitler hadde 9tor respekt for og som helt til han ble avskjediget ble behandlet usedvanlig forekom­ mende. Høsten 1937 hadde han efter Hitlers oppfordring besøkt mine rom på Pariser Platz og sett på planene og modellene i forbindelse med det nye Berlin. Han ble der omkring en time, rolig og interessert. Han var fulgt av en general, som understreket hvert av sin sjefs ord med et bifallende nikk. Det var Wilhelm Keitel som nå var blitt Hitlers nær­ meste militære medarbeider i Wehrmachts overkommando. Uten kjenn­ skap til det militære hierarki hadde jeg trodd han var Blombergs adju­ tant. Omtrent på samme tid ba generaloberst von Frilsch, som jeg inntil da ikke hadde møtt, meg om å komme til hans arbeidsrom i Bencllerstrasse. Det var nok ikke bare nysgjerrighet som bestemte hans ønske om å se på Berlinplanene. Jeg la dem ut over et stort kartbord. Han hørte på mine forklaringer kjølig og distansert, med militær knapphet som grenset til ren uvennlighet. Hans spørsmål ga meg inntrykk av at han forsøkte å bli klar over om Hitler på grunn av sine byggeprosjekter som var plan­ lagt for lang tid fremover, kunne være interessert i en fredelig utvikling. Kanskje tok jeg feil. Jeg kjente heller ikke riksutenriksminiisteren, friherre von Neurath. En dag i året 1937 fant Hitler at hans villa ikke strakk til for ministerens offisielle forpliktelser og sendte meg til fru von Neurath for å tilby hen­ ne en vesentlig utvidelse av bygningen på statens bekostning. Hun viste meg huset ’og slo i en avgjørende tone fast at det efter hennes og uten­ riksministerens mening fullt ut oppfylte sitt formål. Hun ba meg takke for tilbudet. Hitler ble fornærmet og kom ikke mer tilbake til sitt tilbud. Her viste altså den gamle adel sin selvbevisste beskjedenhet og tok åpent avstand fra de nye herrers forserte representasjonsbehov. Men det gjorde 98

naturligvis ikke Ribbentrop, som sommeren 1936 fikk meg til Lon­ don fordi han ville utvide og fornye den tyske ambasisade. Den skul­ le være ferdig til kroningsfestlighetene for Georg den sjette våren 1937 og gjennom luksuriøst utstyr gjøre inntrykk på Londons society under de selskapelige begivenheter som var i vente. Ribbentrop overlot enkelt­ hetene til sin hustru, som sammen med en interiørarkitekt fra Vereinigte Werkståtten i Miinchen kom i en slik arkitektonisk rus at jeg kunne regne meg for overflødig. Overfor meg oppførte Ribbentrop seg hygge­ lig. Men i disse Londondagene var han ellers hele tiden i dårlig humør når han fikk telegrammer fra utenriksministeren, som han betraktet som innblanding i hans saker. Sint og høyrøstet erklærte han at han nok selv skulle ordne sin politikk med Hitler, som jo hadde betrodd ham opp­ gaven i London direkte. Mange av Hitlers politiske medarbeidere, som håpet på et godt for­ hold til England, fant det allerede på dette tidspunkt tvilsomt om Rib­ bentrop var i stand til å løse denne oppgaven. Høsten 1937 foretok dr. Todt sammen med lord Woolton en inspeksjonstur til autobanens byg­ geplasser. Efter denne turen fortalte han at det var lordens uoffisielle ønske at han ble sendt til London som ambassadør istedenfor Ribben­ trop. Med den nåværende ambassadør ville det aldri bli bedre forhold. Vi sørget for at Hitler fikk høre om dette, men han reagerte ikke. Like efter Ribbentrops utnevnelse til utenriksminister tilbød Hitler ham å rive ned den gamle utenriksminiistervilla og la det gamle rikspresidentpaleet bygge ut som embedsbolig. Ribbentrop aksepterte tilbudet. Den annen begivenhet i dette året, som gjorde det klart at Hitler had­ de stadig større hastverk med sin politikk, opplevde jeg 9. mars 1938 i hallen til Hitlers bolig i Berlin. Der satt hams adjutant Schaub ved radio­ apparatet og hørte den østerrikske forbundskansleren dr. Schuschniggs tale i Innsbruck. Hitler var gått opp i sitt private arbeidsrom ovenpå. Det lot til at Schaub ventet på noe bestemt. Han gjorde notater mens Schuschnigg ble istadig klarere og nå erklærte at det skulle holdes fol­ keavstemning i Østerrike. Det østerrikske folket skulle selv avgjøre for eller mot sin egen selvstendighet, og til slutt ropte Schuschnigg på godt østerriksk til sine landsmenn: «Mannfolk, tiden er inne!»1 Tiden var også inne for Schaub. Han styrtet opp til Hitler. Kort tid efter kom også Goebbels i snippkjole og Goring i gallauniform. De kom fra en eller annen fest i Berlins ballsesong og forsvant i etasjen over. På ny leste jeg først noen dager senere i avisen hva som var skjedd. 13. mars marsjerte de tyske tropper inn i Østerrike. Omkring tre uker senere kjørte også jeg med bil til Wien for der å gjøre ferdig Nordveststasjonens hall d l et stort møte i Wien. Overalt i byer og landsbyer ble tyske biler hilst av vinkende mennesker. I Wien støtte jeg i Hotel Impe­ rial på den noe banalere bakside av Anschluss-jubelen. Tallrike promi­ nente gjester fra «Altreich», som f. eks. Berlins politipresident grev Helli Efter Andréas Hofer: «Mander, ’sischt Zeit!» O. a.

99

dorf, var kommet i all hast, åpenbart lokket av de velutstyrte forretnin­ ger: «Her er det da ennå godt undertøy . . . jeg har oppdaget en forret­ ning med utenlandsk likør. . .» Stumper av samtaler i hotellhallen. Jeg følte meg vammel og innskrenket meg til å kjøpe en Borsalino. Hva hadde jeg overhodet med alt dette å gjøre? Kort efter anneksjonen av Østerrike lot Hitler hente et kart over Mellom-Europa og viste sin andektig lyttende private krets hvorledes Tsjek­ koslovakia nå satt i «tangen». Ennå mange år senere understreket lian at Mussolini hadde handlet isom en uselvisk statsmann da han ga sin til­ slutning till innmarsjen i Østerrike. Det ville han være ham evig takk­ nemlig for. For Italia ville jo Østerrike som en nøytral bufferstat ha vært en gunstigere løsning. Nå sto tyske tropper ved Brenner, noe som i leng­ den måtte være en innenrikspolitisk belastning for Roma. Hitlers Italiareise i 1938 skulle på en viss måte være første takknemlighetsgestus. Men han frydet seg også over byggeminnene og kunstskattene i Roma og Firenze. Praktfulle uniformer ble laget til hans følge og forevist for Hit­ ler. Han elsket prakt. De utpreget beskjedne klær han foretrakk for seg selv, skjulte et element av massepsykologisk beregning: «Mine omgivelser må virke storartede. Det gjør min enkelhet desto mer påfallende.» Om­ trent et år senere ga Hitler riksscenesjefen Benno von Arent, som hittil hadde laget utstyret til operaer og operetter, i oppdrag å lage utkast til nye diplomatuniformer. Jakkene som var overbrodert med guil, vant bi­ fall hos Hitler. Spottefugler mente riktignok: «De ser ut som i Flagger­ musen.» Også ordener måtte Arent gi utkast til for Hitler. De ville iall­ fall ha vakt oppsikt på enhver scene. Efter dette kalte jeg Arent .'for «det tredje rikes blikkenslager». Da Hitler kom tilbake fra reisen, sammenfattet han sine inntrykk slik: «Jeg er glad vi ikke har noe monarki og for at jeg aldri har hørt på dem som har villet prate monarkiet på meg. Tenk på disse hoffsnogene og denne etiketten. Det er ikke til å forestille iseg. Og duce, stadig i bak­ grunnen. Ved alle middager og på tribunene inntok kongefamilien de beste plassene. Først langt efterpå kom Mussolini, som jo i virkeligheten representerer staten.» Efter protokollen hadde Hitler som statsoverhode samme rang som kongen, mens Mussolini var statsminister. Efter besøket i Italia følte Hitler seg forpliktet til å hedre Mussolini på en særlig måte. Han bestemte at Adolf Hitler-platz i Berlin efter sin ombygning innenfor rammen av hele Berlins nyutformning skulle bære Mussolinis navn. Arkitektonisk fant han riktignok denne plassen avskyelig, fordi den var skjemmet av moderne bygninger fra «system­ tiden», men: «Når vi nå senere døper om Adolf Hitler-Platz til Mussolini-Platz, er jeg kvitt den og dessuten ser det særlig ærefullt ut når jeg av­ står nettopp min plass til duce. Jeg har selv laget et utkast til et Mussolini-monument.» Men intet av dette skjedde, fordi den ombygning av plassen som Hitler hadde gitt ordre til, ikke ble til virkelighet. *

100

Det dramatiske året 1938 førte til slutt til Hitlers enighet med vestmakte­ ne om at istore deler av Tsjekkoslovakia skulle avstås. Noen uker før opp­ trådte Hitler på partidagen i Niirnberg som sin nasjons vrede fører. Støttet av voldsomt bifall fra sine partifeller forsøkte han å overbevise det oppmerksomt lyttende utland om at han heller ikke vek tilbake for krig. Når vi ser på dette efterpå, var det en stort anlagt skremselstaktikk som han allerede med hell hadde prøvet virkningen av i mindre format i sin samtale med Schuschnigg. På den annen side likte han å sette en grense for hvor langt han våget seg i offentlige uttalelser som han jo ikke kunne ta tilbake uten å sette sin prestisje på spill. Selv sine nærmeste medarbeidere lot han ikke være i tvil om at han var rede >til krig, og han gjorde det uunngåelige i situasjonen klart for dem, mens det ellers var typisk for ham at han ikke lot noen få innblikk i sine innerste hensikter. Hans uttalelser om at han var innstilt på krig, gjorde endog inntrykk på hanis mangeårige sjefadjutant Bruckner. I september 1938, under partidagen, satt vi på en av borgmurene i Niirnberg. Foran oss lå den gamle byen i et røkslør i den milde septem­ bersol da Briickner pessimistisk sa: «Kanskje ser vi dette så fredelig for siste gang. Sannsynligvis vil vi snart ha krig.» Det skyldtes mer eftergivenhet hos vestmaktene enn tilbakeholdenhet hos Hitler at den krigen Briickner spådde, ble unngått enda en gang. Sudet-områdene ble overgitt til Tyskland med en oppskremt verden og Hitlers tilhengere som tilskuere, de isiste helt overbevist om hans ufeil­ barlighet. Almindelig forbauselse vakte de tsjekkiske grensefestninger. Ved en prøveskytning hadde det til fagfolkenes forbauselse vist seg at våre våpen som skulle ha vært satt inn mot dem, ikke hadde den antatte virkning. Hitler reiste selv til den tidligere grensen og kom imponert tilbake. Befestningene var overraskende massive, overmåte dyktig anlagt, med et forsvar i dybden gjennom en fortrinnlig utnyttelse av terrenget: «En erobring ville under forutsetning av energisk forsvar ha vært meget vanskelig og hadde kostet ass meget blod. Nå har vi fått dem uten blod­ tap. Ett er sikkert. Jeg vil aldri mer tillate at tsjekkerne bygger en ny 'for­ svarslinje. Tenk hvilken glimrende udgangsstilling vi nå har fått. Vi er allerede over fjellene og i Bohmens daler.»

10. november kom jeg på min vei til kontoret forbi de rykende ruiner av synagogen i Fasanenstrasse i Berlin. Det var den fjerde graverende be­ givenhet som hadde preget dette siste førkrigsåret. I dag er det optiske minne om dette en av de mest deprimerende opplevelser i mitt liv, for­ di jeg her fremfor alt støtte på et element av uorden slik jeg så det i Fasanenstrasse. Forkullede bjelker, nedstyrtede fasadestykker, utbrente murer — forvarsler om et bilde som under krigen skulle beherske nes101

ten hele Europa. Men det som uroet meg mest, var «gatens» politiske gjenoppvekkelse. De knuste glassrutene i udstillingsvinduerne krenket fremfor alt min borgerlige ordenssans. Jeg så ikke at det dengang var mer isom gikk istykker enn glass, at Hitler denne natten for fjerde gang på et år var gått over Rubikon og hadde gjort sitt lands skjebne ugjenkallelig. Skjønte jeg, om bare et flyk­ tig øyeblikk, at noe var begynd som skulle ende med utryddelsen av en hel gruppe i vårt folk? At dette også forandret min moralske substans? Jeg vet ikke. Jeg så snarere likegyldig på det som var skjedd. Til dette bidro også noen beklagende ord fra Hitler om at han ikke hadde villet disse over­ grep. Det var isom om han var sjenert. Senere antydet Goebbels i en snevrere krets at han hadde vært initiativtageren til denne sørgelige og uhyrlige natt, og jeg regner det for absolutt mulig at han hadde stil­ let en nølende Hitler overfor fullendte fakta for å påtvinge ham hand­ lingens lov. Det har ofte overrasket meg at jeg nesten ikke kan huske antisemittis­ ke bemerkninger av Hitler. Ser jeg tilbake, kan jeg av de erindringsres­ ter isom ikke er gått tapt, sette sammen et inntrykk av det som dengang virket påfallende på meg. Et bilde som avvek fra det jeg gjerne ville ha gjort meg av Hitler. Bekymring for den stadig økende forverrelisen av hans helse. Håp om en avspenning i kampen mot kirken. Forkynnelsen av utopisk virkende mål på ilang sikt. Alle slags kuriositeter. Hitlers jøde­ hat forekom meg dengang så selvfølgelig at det ikke gjorde noe inn­ trykk på meg. Jeg følte meg som Hitlers arkitekt. Politiske begivenheter vedkom ikke meg. Jeg ga dem bare virkningsfulle kulisser. Hitler styrket meg hver dag i denne oppfatning, idet han nesten bare spurte meg om arki­ tektoniske spørsmål. Dessuten ville det ha vært oppfattet som viktigmakeri av en temmelig sen nykomling, om jeg hadde forsøkt å være med på de politiske diskusjoner. Jeg følte og så meg befridd for enhver plikt til å ta standpunkt. Den nasjonalsosialistiske skolering tok for øvrig også sikte på separat tenkning. Av meg ventet man at jeg skulle begrense meg til byggeriet. I hvor grotesk målestokk jeg holdt fast ved denne illu­ sjon, viser mitt promemoria til Hitler i 1944: «Den oppgave jeg skal fyl­ le ut, er upolitisk. Jeg har så lenge følt meg vel i mitt arbeide, fordi min person og mitt arbeide bare er blitt vurdert efter den faglige innsats.» Men forskjellen var i grunnen uvesentlig. I dag har jeg det inntrykk at jeg bestrebet meg for å holde fjernt fra det idealiserte bilde av Hit­ ler virkeliggjørelsen av det som sto i de antisemittiske paroler som var spent over innkjørselen til småbyene, og som også var et tema rundt våre tebord. I virkeligheten var det naturligvis helt likegyldig hvem som had­ de mobilisert gatens pøbel mot synagogene og de jødiske forretninger, eller om det var skjedd med Hitlers bifall. I årene efter min løslatelse fra Spandau er jeg stadig på ny blitt spurt 102

om hva jeg i min ensomhet i cellen i to årtier har forsøkt å bli klar over. Hva jeg visste om jødenes forfølgeilse, deportasjon og tilintetgjørel­ se. Hva jeg hadde måttet vite og hvilke konsekvenser jeg mente selv å måtte ta. Jeg gir ikke lenger det svaret som jeg iså lenge har forsøkt å berolige de spørrende, og fremfor alt meg selv med. At i Hitlers system, som i ethvert totalitært regime, vokser isolasjonen og dermed også avskjermin­ gen jo høyere stilling vedkommende person har. At med teknifiseringen av mordprosessen avtar tallet på mordere, og samtidig øker muligheten for ikke å vite noe. At systemets hemmeligholdelsesmani skapte grader av å være innvidd og dermed også holdt åpen muligheten av å unngå å være vitne til det umenneskelige. Jeg gir ikke lenger alle disse svar. De virker som forsøk på å møte fakta med advokatprosedyre. Riktignok var jeg isolert i egenskap av Hit­ lers favoritt og senere som en av hans mest innflytelsesrike ministre. Riktignok hadde kompetansebegrensningen både gitt arkitekten og rust­ ningsministeren tallrike muligheter for påskudd. Riktignok har jeg ikke visst hva som egentlig begynte natten mellom 9. og 10. november 1938 og endte i Auschwitz og Maidanek. Men omfanget av min isolering, inten­ siteten i mine utflukter og graden av min uvitenhet bestemte jeg jo all­ tid selv. Derfor vet jeg i dag at mine plagsomme selvprøvninger stilte spørs­ målet like galt isom de vitebegjærlige som jeg har møtt. Om jeg har visst eller ikke visst, og hvor meget og hvor lite jeg har visst, blir ganske uvesentlig når jeg tenker på hva jeg burde ha visst om alt det frykte­ lige og hvilke konsekvenser hadde vært selvfølgelige selv av det lille jeg visste. De som spør meg, venter i grunnen at jeg skal rettferdiggjøre meg. Men jeg er uten unnskyldning.

9. januar 1939 skulle det nye rikskanselli stå ferdig. 7. januar kom Hit­ ler fra Miinchen til Berlin. Han kom fylt av spenning, og åpenbart ven­ tet han også å finne en vrimmel av håndverkere og rengjøringskolonner. Alle kjenner det febrilske hastverk like før et bygg skal overleveres. Stillaser skal rives, støv og avfall skal vekk, tepper skal rulles opp, og bilder skal henges opp. Men Hitler hadde regnet feil. Vi hadde på for­ hånd regnet med en reserve på nøen dager, som vi ikke trengte, og var dermed ferdig 48 timer før bygget iskulle overleveres. Da Hitler gikk gjennom rommene, ville han straks ha kunne sette seg ved sitt skrive­ bord for å begynne regjeringsarbeidet. Bygget gjorde sterkt inntrykk på ham. Han var fylt av ros til den «geniale arkitekt» og ga også, helt imot sedvane, uttrykk for denne opp­ fatning overfor meg. Men da jeg jo faktisk hadde klart å bli ferdig to dager før tiden, ga dette meg et ry for å være en stor organisator. 103

Særlig likte Hitler den lange strekning statsgjester og diplomater i fremtiden måtte tilbakelegge før de kom til audienssalen. Min betenke­ lighet overfor det polerte marmorgulvet som jeg nødig ville se dekket med en løper, var han ikke enig i: «Det er nettopp riktig. De skal som diplomater kunne bevege seg på glattisen.» Audienssalen var blitt for liten for ham. Han ga ordre til en tredob­ ling av størrelsen. Og planene lå ferdig da krigen begynte. Arbeidsrommet fikk derimot hans udelte bifall. Særlig var han fornøyd med en innfelning på skrivebordet som viste et sverd, trukket halvt ut av skje­ den: «Godt, godt. . . Når bare de diplomatene som sitter foran meg ved dette bordet oppdager det, vil de lære å bli redde.» Fra de forgylte felt, som jeg hadde anbrakt over de fire dørene til rommet, så de fire dyder visdom, besindighet, tapperhet og rettferdighet ned på ham. Jeg vet ikke hvilken forestilling det var som ga meg denne ideen. To plastikkarbeider av Arno Breker flankerte i den runde salen portalen til det store galleriet. Det ene forestilte «den som våger», den annen «den som vei­ er». Denne nærmest patetiske henvisning hos min venn Breker til at motet også trenger klokskapen, røbet i likhet med mitt allegoriske råd om ikke å glemme de andre dyder ved siden av tapperheten en naiv over­ vurdering av kunstnerens råd, men kunne også samtidig sies å tyde på en viiss uro for det ferdige verkets fremtid. Et stort bord med en tung marmorplate sto til å begynne med me­ ningsløst ved vinduet. Ved dette bordet ble det i 1944 holdt militære rådslagninger. De oppslåtte generalistabskartene registrerte de vestlige og østlige motstandernes raske fremmarsj i det tyske rikets område. Her var Hitlers siste militære stasjon over jorden. Den neste var 150 meter borte under mange meter betong. Salen for kabinettsmøter, som av akus­ tiske grunner var helt panelt med 'tre, likte han godt. Men den ble aldri brukt for det tiltenkte fonnål. Mange av riksministrene spurte meg om ikke jeg kunne hjelpe dem med i det minste å få se sin sal. Hitler gikk med på det, og dermed sto hver minister noen minutter stum foran sin plass som han aldri hadde sittet på, og hvor det lå en stor skrivemappe i blått lær med hans navn i gullbokstaver. 4500 arbeidere hadde vært i gang i to skift for å greie de korte frister. Dertil kom noen tusen som spredt over hele landet hadde laget enkeltde­ ler. Alle sammen, stenhuggere, snekkere, murere, installatører osv. ble innbudt til å se på bygget og vandret imponert rundt i de ferdige rom. I Sportpalast talte Hitler til dem: «Her er jeg representant for det tyske folk. Og når jeg tar imot noen i rikskanselliet, da er det ikke pri­ vatmannen Adolf Hitler som tar imot vedkommende, men den tyske nasjons fører —og det er ikke meg som tar imot, men Tyskland gjennom meg. Og jeg ønsker derfor at disse rom skal svare til denne oppgave. Hver enkelt har hjulpet med et byggverk som vil overleve mange år­ hundrer, og som vil vitne om vår tid. Det første byggverk i .det nye store tyske rike.» 104

Efter sine måltider spurte han ofte hvem av hans gjester som ennå ikke hadde sett rikskanselliet og gledet seg over å kunne vise selv bare en av dem nybygget. Sin evne til å huske tall demonstrerte han ved en slik anledning for sine forbløffede ledsagere. Han begynte å spørre meg: «Hvor istor er denne salen? Hvor høy?» Jeg trakk forlegent på skuldre­ ne og han nevnte målene. De stemte nøye. Efter hvert ble det avtalt spill, efter at også jeg kunne tallene. Men da han tydelig hadde moro av det, spilte jeg med. Hitlers æresbevisninger hopet seg opp. Han arrangerte en middag i sin bolig for mine nærmeste medarbeidere. Han skrev et kapitel i en bok om rikskanselliet, ga meg partimerket i gull og forærte meg med noen sjenerte ord en av akvarellene fra sin ungdomstid. Laget i 1909 i Hitlers mørkeste periode viser det en gotisk kirke i et ytterst nøyaktig, tålmodig og pedantisk arbeide. Ingen egne impulser kan spores, ingen strek er gjennomført med verve. Men det er ikke bare strekene som savner per­ sonlighet, bildet er i sin helhet et uforfalsket vitnesbyrd om denne tidli­ gere perioden i Hitlers liv, valget av objekt, de flate farver, et harmløst perspektiv. Alle akvareller fra den samme tid virker uten liv. Og også de bilder soldaten fra første verdenskrig laget, er upersonlige. Forvand­ lingen til selvbevissthet kom først sent. Vitnesbyrd om dette var de to penneskisser av den store hallen og triumfbuen som han tegnet om­ kring 1925. Ytterligere ti år senere skisserte han i mitt nærvær ofte med energisk hånd mange ganger med rød og blå blyant i flere lag over hverandre, til han hadde fått frem den formen som foresvevet ham. Men han vedkjente seg gjeme de beskjedne akvareller fra ungdomstiden som han fra tid til annen ga bort som en særlig utmerkelse.I

I rikskanselliet hadde det i årtier vært en marmorbyste av Bismarck, laget av Reinhold Begas. Noen dager før innvielsen falt den i gulvet under omflytningen til de nye rom, slik at hodet ble slått av. Et ondt forvarsel, syntes jeg. Og da jeg også kjente til Hitlers beretning om riksørnen som falt ned fra postbygningen akkurat da første verdenskrig begynte, hemmeligholdt jeg ulykken og lot Breker lage en nøyaktig kopi som vi ga den nødvendige patina med te. Med selvsikkerhet sa Hitler i den talen jeg nettopp har nevnt: «Det er det vidunderlige nettopp i byggingen: når det først blir arbeidet, blir det til et monument. Det holder. Det biir noe annet enn et par støv­ ler, som man også må lage og som en annen går i stykker i løpet av et par år og derefter kaister vekk. Dette biir stående og vil gjennom århund­ rene vitne om alle som skapte det.» 12. januar 1939 ble dette for år­ hundrene bestemte nybygg innviet. Hitler mottok de akkrediterte dip­ lomater med den årlige nyt tårsadressen i den store salen. 65 dager efter innvielsen, 15. mars 1939, ble ståtspresidenten i Tsjek105

koslovakia ført til det nye arbeidsrom. I dette rommet ble den tragedien utspilt, som begynte med Hachas kapitulaisjon om natten og endte med besettelsen av hans land tidlig om morgenen. «Til slutt hadde jeg,» for­ talte Hitler senere «bearbeidet den gamle mannen slik at hans nerver var helt ferdige og han ville allerede underskrive. Men så fikk han et hjerteattakk. I siderommet ga min dr. Morell ham en sprøyte, som dog i dette tilfelle fikk for store virkninger. Hacha kom såpass til krefter at han livnet opp og ikke ville underskrive før jeg endelig hadde ham.» 78 måneder efter innvielsen, 16. juli 1945, lot Winston Churchill seg føre gjennom rikskanselliet. «Utenfor rikskanselliet sto en stor men­ neskemengde. De ropte hurra for meg bortsett fra en gammel mann som misbilligende rystet på hodet. Denne demonstrasjon gjorde like sterkt inntrykk på meg som befolkningens uttærede ansiktstrekk og dårlige klær. Efterpå vandret vi en god stund gjennom rikskanselliets ødelagte korridorer og saler.» Snart efter ble bygget revet ned. Sten og marmor ga materialet til russernes æresmonument i Berlin—Treptow.

Kapitel 9

En dag i rikskanselliet

mtrent 40 til 50 personer hadde til enhver tid adgang til Hitlers middagsbord i rikskanselliet. De behøvde bare å ringe til adjutanten og meddele ham at de kom. Det var meist partiets fylkets- og riksledere, noen ministre og personer fra den indre krets, men bortsett fra Hitlers Wehrmachts-adjutanter ingen offiserer. Mange ganger ble Hitler av sin adjutant oberst Schmundt sterkt oppfordret til også å la de ledende mi­ litære delta i sitt taffel. Men Hitler avviste det stadig på ny. Det kan være han var klar over at kretsen av hans gamle medarbeidere kunne gi offiserskorpset anledning til nedlatende bemerkninger. Også jeg hadde fri adgang til Hitlers bolig, og jeg benyttet meg ofte av det. Politimannen ved inngangen til forhaven kjente min bil og åpnet porten uten nærmere spørsmål. Jeg satte bilen på gårdsplassen og gikk inn i boligen som var ombygget av Troost. Den lå til høyre for det nye rikskanselliet jeg hadde bygget, og var forbundet med det gjennom en hall. Det vakthavende SS-medlem av Hitlers eskorte hilste fortrolig på meg, jeg ga ham min tegnerull og gikk så, uten følge som alle de andre isom hørte til huset, inn i den rommelige forhall. Et rom som var utstyrt med to bekvemme møbelgrupper, med hvite vegger smykket med gobeliner og et mørkerødt marmorgulv som var rikelig dekket med tepper. Der var som regel noen gjester som underholdt seg med hverandre, andre hadde private telefonsamtaler. I det hele var dette rommet særlig populært, fordi det var det eneste hvor det var lov å røke. Det var overhodet ikke vanlig å hilse hverandre med «Heil Hitler». «Guten Tag» ble brukt langt oftere. Også den skikk å demonstrere at man hørte til partiet med sitt partimerke på jakkeoppslaget var lite utbredt i denne krets, og uniformer så man forholdsvis sjelden. Den som var kommet så langt som her, hadde retten til å opptre med en viss formløshet. Gjennom en kvadratisk mottagelsessalong, sopi ikke ble brukt på grunn av sine ubekvemme møbler, kom man inn i det egentlige dagligrommet, hvor gjestene, isom regel stående, pratet med hverandre. Dette rommet som var på ca. hundre kvadratmeter, var det eneste i hele bo­ ligen som var innredet med et visst hensyn til hygge, og var under den store ombygningen i 1933—34 bevart uforandret av hensyn til sin Bis-

O

107

marckske fortid. Med et loft av trebjelker, et trepanel, som gikk halvt opp på veggen, og en kamin som var smykket med et våpen fra den flo­ rentinske renessanse, 'som rikskansler von Biilow engang hadde hatt med fra Italia. Det var den eneste kamin i første etasje. Om kaminen var det gruppert møbler, trukket med mørkt lær, og bak sofaen sto det et større bord, som regel med en del aviser. På veggene hang det et gobelin og to malerier av Schinkel, som var utlånt fra Nasjonalgalleriet. Hitler var suverent upålitelig med tiden. Det skulle spises klokken 14, men isom regel ble klokken både 15 og mer før han kom, ofte fra de private rommene ovenpå, ofte fra en konferanse i rikskanselliet. Han kom inn i rommet formløst som en privatmann. Han hilste på sine gjes­ ter med et håndtrykk. Man slo krets rundt ham. Han kom med sin me­ ning om dette eller hint dagsproblem. Han spurte noen særlig favori­ serte, som regel i en høyst konvensjonell tone, om hvorledes «Frau Gemahlin» hadde det, fikk iseg overrakt utdrag av nyhetene av sin pressesjef og satte seg noe avsides i en stol og begynte å lese. Mange ganger ga han et flak videre til en av gjestene, fordi nyheten var av særlig inter­ esse for ham og kom med noen lett henkastede bemerkninger.

Slik sto gjestene femten till tyve minutter, inntil forhenget gikk til side for en glassdør som førte til spiiserommet. Husintendanten, en vertsfigur, som vakte tillit alene gjennom sin fedme, meldte av til Hitler i den pri­ vate tone som passet til hele atmosfæren, at maten var ferdig. Føreren gikk foran, og de andre fulgte efter uten noen rangordning for å gå over i spiserommet. Av alle de rommene i rikskanslerens bolig som professor Troost had­ de nyinnredet, var dette store kvadratiske rommet (tolv ganger tolv me­ ter) det mest harmoniske. En vegg med tre glassdører til haven, vis-å-vis en stor buffet i palisander, og over denne et bilde av Kaulbach som ikke var malt ferdig, og nettopp derfor hadde en viss sjarrne fordi det ialilfall var uten mange av denne uoriginale malerens pinlig nøyaktige detaljer. De to andre veggene var på midten gjennombrutt av hver sin rundbuenisje, hvor det på en lys marmorsokkel sto en aktstudie av Munchenbilledhuggeren Wackerile. På begge sider av nisjene var det ytterligere glassdører som førte 'til anretningsbordene, til en stor stue og inn i det rommet man først kom inn i. Glatte gipsede vegger, farvet hvite med en tone av gult, og lyse forheng ga rommet en lys romslighet. Lette frem­ spring i veggene understreket den klare, strenge rytmen, en kantet gesims holdt det hele sammen. Møbleringen var diskret og rolig. Et stort rundt bord for ca. 15 personer sto i midten av rommet, omgitt av lite påfallen­ de stoler i mørkt tre, trukket med mørkerødt lær. Alle stolene så like ut og heller ikke Hitlers var noe anderledes. I hjørnene sto ytterligere fire små bord med fire til seks like stoler. Bordene var dekket med enkelt 108

lyst porselen og enkle glass, valgt av professor Troost. Midt på sto de en skål med biomister. Dette var «Restaurant zum frohlichen Reichskanzler», som Hitler ofte sa til sine gjester. Han hadde sin plass ved vinduet, og før de gikk inn i spiserommet, valgte han to gjester som skulle sette seg ved siden av ham. Alle de andre satte iseg helt 'tilfeldig omkring bordet. Var det man­ ge gjester, tok adjutantene og mindre viktige personer, deriblant jeg, plass ved sidebordene, efter min mening en fordel fordi man der kunne underholde seg mer fritt. Maten var tilsiktet enkel. En suppe, ingen ekstra forrett, kjøtt med grønnsaker og poteter, en dessert. Av drikkevarer hadde vi valget mel­ lom mineralvann, en flaske almindelig Berlin-øl eller en billig vin. Hit­ ler fikk selv sin vegetarkost, drakk Fachinger, og de av gjestene som hadde lyst til det, fulgte hans eksempel. Men det gjorde bare få. Det var Hitler selv som la vekt på denne enkelhet. Han kunne regne med at det ble snakket om det blant folk. Da Helgolandfiskerne en dag forærte ham en kjempehummer og denne delikatessen kom på bordet til giede for middagsgjestene, kom Hitler ikke bare med misbilligende ytringer om den menneskelige villfarelse å spise uhyrer som så så uestetiske ut. Han sa samtidig at han ville forby slik luksus. Goring var sjelden med på disse måltider. Da jeg engang ga ham avbud for å spise middag i rikskanselliet, sa han: «Ærlig talt synes jeg maten der er dårlig. Og så disse partispissborgerne fra Miinchen. Ikke til å holde ut.» Annenhver uke pleide Hess å være med ved taffelet. Efter ham kom i selsomt opptog hans adjutant som bar et blikkbrett. På dette var det på forskjellige småfat et særlig tilberedt måltid som skulle varmes opp i rikskanselliets kjøkken. Det ble lenge holdt hemmelig for Hitler at Hess hadde med seg sin egen vegetarkost. Da han til slutt fikk vite dette, vendte han seg ergerlig mot Hess mens hele selskapet hørte det: «Jeg har her en førsteklasses diettkokke. Har Deres lege gitt beskjed om noe spe­ sielt for Dem, kan hun gjerne lage det. Men De kan ikke ta med Deres egen mat.» Hess som allerede den gang hadde tilbøyelighet til å sette seg på bakbenene, forsøkte å forklare Hitlpr at ingrediensene i hans mat måtte være av særlig biologisk-dynamisk opprinnelse. Men det ble sagt ham klart og tydelig at da fikk han spise hjemme. Efter dette kom Hess nesten aldri til måltidene. Da man i Tyskland hver søndag efter krav fra partiet skulle nøye seg med en rett (Eimtopf) i alle husholdninger for å skaffe kanoner isteden­ for smør, sto det også på Hitlers bord bare en terrin med isuppe. Antal­ let gjester skrumpet inn, ofte til to, tre stykker, noe som ga Hitler an­ ledning til å komme med noen sarkastiske bemerkninger om offerviljen hos sine medarbeidere. Det var samtidig ilagt frem en liste hvor man kunne tegne et bidrag. Meg kostet hver «Eintopf» femti til hundre mark. #

109

Goebbels var den mest fremtredende gjest ved bordet. Himmler kom sjelden. Bormann forsømte naturligvis ingen måltider. Han hørte som meg til det indre hoff og ble ikke ansett som noen gjest. Heller ikke her kom Hitlers bordunderholdning ut over den forbløf­ fende snevre emnekrets og de forhåndsoppgjorte synspunkter som hadde gitt samtalene i Obersalzberg deres trettende karakter. Formuleringene var bare noe hårdere, men ellers beholdt Hitler sitt gamle repertoar, som han hverken utvidet eller supplerte eller beriket med nye syns­ punkter og vurderinger. Han betstrebet seg ikke engang på å dekke det pinlige inntrykk av de mange gjentagelser. Jeg kan ikke akkurat si at jeg, i det minste dengang, fant hans uttalelser særlig bemerkelsesverdige, selv om jeg dog var fanget inn av hans personlighet. Jeg ble snarere mer nøktem av det, fordi jeg hadde ventet meninger og vurderinger av større verdi. Ofte påsto han i sine enetaler at lians politiske, kunstneriske og mili­ tære forestillingsverden var en enhet, som han til minste detalj hadde utformet fra han var tyve til han ble tredve. Det hadde vært hans ånde­ lig sett fruktbareste tid. Det han nå planla og skapte, var bare virkelig­ gjørelsen av lians gamle ideer. I underholdningen ved bordet spilte opplevelsene under første ver­ denskrig en stor rolle. De fleste gjestene hadde selv vært med i den. Hitler hadde av og til ligget like overfor engelskmennene og hadde res­ pekt for deres tapperhet og utholdenhet, selv om han også gjorde iseg lystig over mange av deres eiendommeligheter. Full av ironi påsto han f. eks. at de pleide å stanse skytingen nøyaktig på streken når de skulle ha te, og det hadde gjort det mulig for ham selv å utføre sin meldetjeneste uten fare. Overfor franskmennene kom han ikke med noen revansje tank er un­ der våre samtaler i 1938. Han ønsket ikke på ny krigen i 1914. Han men­ te det ikke lønnet seg å føre en ny krig på grunn av den ubetydelige landstripen Elsass-Lothringen. Gjennom det stadige skifte av nasjonali­ tet var dessuten elsasserne blitt så karakterløse, at de ikke var noen vin­ ning for noen av partene. Derfor fikk det bli som det var. Men Hitler gikk naturligvis ut fra den forutsetning at Tyskland kunne utvides mot øst. De franske soldatenes tapperhet under verdenskrigen hadde gjort inntrykk på ham. Men offiserskorpset var svekket: «Med tyske offiserer ville franskmennene være fremragende.» Alliansen med Japan, som var nokså tvillsom rasemessig sett, avviste han ikke, men han inntok inntil videre en reservert holdning til den. Hver gang dette emne ble berørt, beklaget han at han hadde gått i for­ bund med den såkalte gule rase. Men han mente på samme tid at han ikke behøvde gjøre seg noen bebreidelser, fordi også England under ver­ denskrigen hadde mobilisert Japan mot sentralmaktene. Hitler så på Japan som en forbundsfelle av stormakts rang, mens han ikke var så overbevist om at Italia var det. 110

Amerikanerne hadde ikke vært sterkt i forgrunnen under krigen 1914 —18 og hadde heller ikke gitt store blodofre. En stor belastningsprøve ville de sikkert ikke tåle med så liten kampverdi. Overhodet fantes det jo ikke engang noe amerikansk folk, som en enhet. Det var ikke annet enn en masse innvandrere fra man°;e folk os: raser. Fritz Wiedemann, som engang hadde vært regimentsadjutant og Hit­ lers foresatte ved fronten og nå ytterst smakløst var blitt gjort til Hitlers adjutant, forsøkte å motisi ham og gikk inn for forhandlinger med Amerika. Til slutt ble Hitler så ergerlig over alle hans motsigelser som krenket bordets uskrevne lov, at han sendte ham som generalkonsul til San Francisco: «Der vil han bli kurert for sine ideer.» Ved bordkonversasjonen var det ingen menn med kjennskap til ver­ den. Størsteparten hadde ikke engang vært utenfor Tyskland. Hvis en av dem hadde vært på lystreise til Italia, ble det omtalt som en begiven­ het ved Hitlers bord, og vedkommende fikk straks ry for å kjenne ut­ landet. Hitler hadde heller ikke sett noq av verden og hadde hverken skaffet seg kunnskaper eller synspunkter. Dessuten var partipolitikerne i hans omgang som regel uten høyere utdannelse. Av de femti riks- og fylkeslederne, rikisledelsens elite, hadde bare ti en avsluttet universitetsut­ dannelse. Noen hadde sluttet med studiene og de fleste var ikke kom­ met lenger enn middelskolen. Nesten ingen av dem hadde gjort noe bemerkelsesverdig på ett eller annet område, og nesten alle var for­ bausende fri for åndelige interesser. Deres dannelsesnivå svarte ikke på noen måte til de forventninger man kunne ha rett til å stille til førereliten i et folk med et tradisjonelt høyt åndelig nivå. Og i grunnen passet det for Hitler å ha medarbeidere ay samme opprinnelse i sin nærmeste krets. Sannsynligvis følte han seg mest hjemme blant dem. Han var i det hele glad over å finne en feil i veven, som man pleide å si dengang, hos sine medarbeidere. Hanke sa en dag: «Det er alltid en fordel når medarbeiderne har skjønn he tsfei 1 og de vet at deres sjef kjenner til det. Det er også derfor Hitler så sjelden skifter ut sine gamle medarbeidere. Med dem arbeider han lettest. Nesten alle har et mørkt punkt. Det hjel­ per til å holde dem i tømme.» Som feil i veven gjaldt umoralsk livsvan­ del, gjerne jødiske forfedre eller kort medlemskap i partiet. Ikke sjelden tapte Hitler seg i betraktninger om den feil det ville være å eksportere ideer som nasjonalsosialismen. Dette ville bare føre til en uønsket nasjonal styrkelse av .andre land og dermed til en svekkelse av ems egen posisjon. Det beroliget ham da også stort at det ikke var dukket opp noen jevnbyrdig fører i de nasjonalsosialistiske partiene i andre land. Mussert (Nederland) eller Mosley (England) fordømte han som kopister som ikke hadde funnet på noe originalt og nytt. De efteraper jo bare slavisk oss og våre metoder og det fører ingensteds hen. I hvert land må man gå ut fra andre forutsetninger og bestemme metodene i overensstemmelse med det. Degrelle (Belgia) satte han høyere, men lovet seg heller ikke noe fra ham. 111

Politikk var for Hitler et spørsmål om hensiktsmessighet. Selv sin bekjennelsesbok «Min Kamp» sparte han ikke. I store deler stemte den ikke mer, han burde aldri ha fastlagt sine synspunkter så tidlig. En be­ merkning som fikk meg til å gi opp mine forgjeves forsøk på å lese bo­ ken. Da ideologien kom i bakgrunnen efter maktovertagelsen, var det frem­ for ålt Goebbels og Bormann isom gjorde front mot forflatning og spiss­ borgen i partiprogrammet. De forsøkte ustanselig å radikalisere Hitler ideologisk. Efter sine taler å dømme hørte utvilsomt også Robert Ley til denne krensen av hårde ideologer, men han hadde ikke format til å skaffe seg nevneverdig innflytelse. Himmler derimot gikk åpenbart sine egne latterlige veier som var bygget opp av germansk urrasetro, elitedyr­ kelse og diett-ideer og begynte å anta svevende pseudoreligiøse former. Sammen med Hitler var det fremfor alt Goebbels som gjorde disse himmlerske bestrebelser latterlige, naturligvis ikke uten at også Himmler selv bidro til det gjennom sin egen forfengelige bornerthet. Da han f. eks. fikk et samuraisverd av japanerne, oppdaget han slektskap mellom den japanske og germanske kult og gjettet med hjelp av vitenskapsmenn frem og tilbake på hvorledes man også rasemessig kunne gi disse over­ ensstemmelser en fellesnevner. Hitler interesserte seg særlig for hvorledes han på lang sikt kunne sikre sitt rike en passende efterslekt. Det ble laget et utkast av Ley, som Hitler også hadde betrodd organiseringen av oppdragelsessystemet. Gjen­ nom å bygge «Adolf Hitler-skoler» for de yngste og «ordensborger» for den høyere utdannelse skulle det skapes en elite, oppdradd både faglig og ideologisk. Sannsynligvis ville dette utvalg bare ha egnet seg til å be­ sette posisjoner i en byråkratisk partiadministrasjon. Gjennom sin isoler­ te ungdom ville de bl i fremmede for det praktiske liv, men til gjengjeld uovertrufne i arroganse og innbilning om egen dyktighet, noe som viste seg allerede fra begynnelsen. Det var betegnende at de høye funksjonærer ikke sendte sine egne barn til disse skolene. Seliv et så fanatisk partimed­ lem som fylkesfører Sauckel lot ingen av sine mange sønner slå imn på denne karriere. Og det er betegnende at da Bormann ville straffe en av sine sønner, så sendte han ham til en slik skole. For å gjøre den forsømte partiideologi mer aktiv mente Bormann at det utvilsomt var nødvendig med kirkekamp. Han var den drivende kraft i denne skjerpelse. Dette gjorde han også gang på gang kretsen rundt bordet klar over. Og Hitlers nøling betydde nok ikke amnet enn at han også ville utsette dette problem til et gunstigere tidspunkt. Her, i denne mannskretsen, var han brutalere og mer direkte enn i sin krets på Obersalzberg: «Når jeg engang har løst mine andre spørsmål,» kunne han ved leilighet si, «så vil jeg ta oppgjøret med kirken, så den skal miste både hørsel og syn.» Men Bormann ønsket ikke noen utsettelse av dette oppgjør. Hitlers balanserte pragmatisme lå ikke for hans brutale pågåenhet. Han brukte 112

enhver anledning til å presse frem sine anskuelser. Selv ved bordet brøt han den stilltiende avtale om ikke å ta opp noe emne som var egnet til å sette Hitler i dårlig humør. For slike fremstøt hadde Bormann utvik­ let en egen teknikk. Han lot en annen ved bordet spille ballen over til ham med en høyrøstet beretning om hvilke opprørske taler en prest eller biskop hadde holdt, inntil Hitler til slutt ble oppmerksom og ba om enkeltheter. Bormann svarte at det var skjedd noe ubehagelig, men han ville ikke bry ham med det ved bordet. Nå spurte Hitler videre, og Bor­ mann lot isom om beretningen ble dradd ut av ham. Gjestenes irriterte blikk bekymret ham like lite som Hitlers røde fjes. På et eller annet tids­ punkt trakk han så et aktstykke opp av lommen og begynte å lese av­ snitt av en oppsetsig preken eller et kirkebudskap. Derefter ble Hitler ofte så opphisset at han — et umiskjennelig tegn på hans dårlige hu­ mør — begynte å knipse med fingrene, avbrøt måltidet og varslet gjen­ gjeldelse. Han fant seg heller i å tåle vanry og harme i utlandet enn opp­ setsighet hjemme. Det at han ikke straks kunne sette i verk straffen, brakte ham til kokepunktet, selv om han som regel greide å beherske seg. Hitler hadde ingen humor. Han overlot til andre å spøke. Men han lo høyt og hemningsløst og kunne bokstavelig talt være kroket av bare latter. Mange ganger under 'slike munterhetsutbrudd måtte han tørke tårer av øynene. Han lo i det hele gjerne, og i grunnen alltid på andres bekostning. Goebbels hadde best greie på hvorledes man med hjelp av vitser på samme rid kunne underholde Hitler og skade personlige motstandere i den indre maktkamp. Engang fortalte han f. eks: «Nå har Hitlerjugend forlangt av oss at vi skal sende ut en pressemelding i anledning av stabsleder Lauterbachers 25-årsdag. Jeg har sendt ham et forslag som fortel­ ler at han har tilbrakt denne fødselsdag i full legemlig og åndelig vigør. Efter det hørte vi ikke mer fra ham.» Hitler krummet seg av latter, og Goebbels hadde oppnådd sin hensikt, å diskreditere den innbilske ung­ domsledelse langt kraftigere enn gjennom et langt foredrag. Også i den­ ne kretsen fortalte Hitler gang på gang om sin ungdom og la særlig vekt på sin strenge oppdragelse: «Jeg fikk ofte riktig juling av min far. Men jeg tror også at det var nødvendig og at det har hjulpet meg.» Innen­ riksminister Wilhelm Frick ropte med brekende stemme: «Ja, man ser jo også i dag at det har gjort Dem godt, min fører.» Lammende red­ sel rundt hele bordet. Frick forsøkte å redde situasjonen: «Jeg mener, derfor, min fører, har De brakt det så vidt.» Goebbels som betraktet Frick som en toppmålt idiot, kommenterte sarkastisk: «Jeg antar at De, kjære Frick, ikke fikk noe pryl i Deres barndom.» Walter Funk, økonomiminister og samtidig riksbankpresident, fortal­ te om de sinnssyke ting hans visepresident Brinkmann i flere måneder 113

hadde kunnet gjøre uhindret, helt til man endelig skjønte at han var sprøyte gal. Funk ville ikke bare more Hitler med dette, men også og fremfor alt på en upåfallende måte gjøre ham kjent med begivenheter som han likevel ville få høre pm. Brinkmann hadde invitert alle vaske­ konene og viserguttene i riksbanken til en stor diner i festsalen til et av de beste hotellene i Berlin, Hotel Bristol, og spilt fiolin for dem under festen. Det passet jo på sett og vis med regimets bestrebelser for å de­ monstrere folkefellesskap. Men det lød noe mer betenkelig da Funk, under latter fra bordet, fortsatte sine historier om Brinkmann: «Det er ikke lenge siden han stillet seg opp utenfor økonomiministeriet på Unter den Linden og begynte å trekke opp av isin dokumentmappe en stor pakke med ferske pengesedler — sedlene er som De vet signert av meg — og delte dem ut til de forbi passerende: «Hvem vil ha noen av de nye funker?» Like efter dette,» fortsatte Funk, «ble hans galskap endelig helt klar, Han hadde sammenkalt alle funksjonærene i riksbanken: «De som er eldre enn femti, gå til venstre, de som er yngre til høyre.» Og til en på høyresiden: «Hvor gammel er De?» — «49, herr visepresident.» — «Så over til venstre. Alle på venstre side er øyeblikkelig avskjediget, og med dobbelt pensjon.»» Hitler gråt av latter. Da han var falt til ro, holdt han en enetale om hvor vanskelig det mange ganger var å vite om en er sinnssyk. Via denne omveien hadde Funk tydelig greid å forebygge en ubehagelig situasjon. I sin utilregnelighet hadde nemlig Brinkmann, med sin fremdeles gyldige underskrift, utstedt en sjekk på flere millioner til Goring, som «økooomidiktatoren» også ubekymret innkasserte. Senere gikk Goring av all sin makt mot den tese at Brinkmann var utilregnelig, og det var også å vente at han ville informere Hitler i samme retning. Den som først kunne vekke en bestemt forestilling hos Hitler, hadde erfaringsmessig vunnet spillet halvt fordi Hitler bare nødig ville gå fra en oppfatning han engang hadde gitt uttrykk for. Likevel hadde Funk vanskeligheter med å få tilbake de innkasserte millioner fra Goring. Et populært mål for Goebbels’ vittigheter var Rosenberg, som han gjerne betegnet som riksfilosof og fortalte nedsettende anekdoter om. Når det gjaldt Rosenberg kunne Goebbels være sikker på å vinne Hitlers bifall, og han tok opp dette emne så ofte at hans beretninger nærmest lignet et innstudert teater hvor de forskjellige aktører ventet på hans innsats. Og man kunne nesten være sikker på at Hitler avsluttet forestil­ lingen med følgende ord: «'Volkischer Beobachter’ (partiets ledende avis) er akkurat så kjedelig som sin utgiver Rosenberg. Vi har også i partiet et såkalt vittighetsblad 'Die Brennessel’. Det tristeste blad man kan tenke seg. Og på den annen side kan man ikke ta VB alvorlig.» Og­ så eieren av det store parti trykkeriet, Muller, fikk gå igjennom av Goeb­ bels til moro for Hitler, fordi Muller var så bekymret for å miste sine gamle kunder fra de strengt katolske deler av Oberbayern. Fra de from­ me kalenderne til Rosenbergs antikirkelige skrifter hadde han et allsidig 114

produksjonsprogram. Han kunne også tillate seg dette. I tyveårene had­ de han ofte trykket VB videre tross de ubetalte regninger. Mange streker ble omhyggelig forberedt, gjort til ledd i en kjede av aksjoner, som Hitler fikk løpende beskjed om. Goebbels viste seg også i dette å ligge langt foran alle de andre, mens Hitler med sin bifallsreaksjon gang på gang oppfordret ham d l å fortsette. I kringkastingen hadde et gammelt partimedlem, Eugen Hadamovsky, fått en nøkkelposisjon som leder av rikssendingene, men han brente efter å bli leder av hele riksnettet. Propagandaministeren, som hadde en annen kandidat, fryktet at Hitler ville støtte Hadamovsky fordi denne før 1933 hadde organisert høyttaleroverføringene i valgkampanjen med stor dyktighet. Hanke, som var 'statssekretær i propagandaminiseriet, kal­ te ham til seg og meddelte offisielt at han nettopp var blitt utnevnt av Hitler til riksintendant. Hadamovskys gledesutbrudd over den utnevnel­ se han hadde lengtet efter ble gjenfortalt til Hitler ved spisebordet, sann­ synligvis både grovkornet og fordreid, slik at han oppfattet det hele som en storartet spøk. Neste dag lot Goebbels trykke noen eksemplarer av en avis, hvor den falske meldingen om utnevnelsen sto, og den utnevn­ te ble feiret på en fullstendig overdrevet måte. Slikt forsto han seg på. Han kunne nå forteile Hitler om alle overdrivelsene og all hyldesten som artikkelen inneholdt, og hvor glad Hadamovsky hadde vært. Det resulterte i en ny lattersalve fra Hitler og kretsen rundt bordet. Ennå samme dag ba Hanke den nyutnevnte om å holde en hilsningstale i en mikrofon som ikke var tilkoblet, og på ny hadde man stoff for endeløs munterhet da bordet fikk skildringen av med hvilken overdreven giede og tegn på åpenbar forfengelighet den stakkars bedradde hadde reagert. Goebbels behøvde ikke lenger være redd for en innblanding til fordel for Hadamovsky. Et djevelsk spill, hvor mannen som var latterliggjort, ikke hadde den minste mulighet for å forsvare seg. Han ante sannsynligvis ikke engang at denne spøken tjente til å gjøre ham umulig hos Hitler. Ingen kunne heller kontrollere om Goebbels hadde fakta å by på eller bare hadde gitt sin fantasi fritt løp. Nå kunne man si at Hitler var den som ble lurt, og at det var den intrigante Goebbels som narret ham. Slik jeg så det, var Hitler i silike tilfelle ikke på høyde med Goebbels. Denne formen for nederdrektig raffinement lå ikke for hans mer direkte natur. Men det betenkelige var fremfor alt at Hitler gjennom sitt bifall støttet det ondskapsfulle spillet, ja endog provoserte det. En kort og misbilligende ytring ville nok ha stanset det for lange tider. Jeg har ofte spurt meg selv om Hitler lot seg påvirke. Sikkert i høy grad av den som forsto seg på slikt. Hitler var riktignok mistroisk, men efter min mening i enklere forstand. Utspekulerte sjakktrekk eller en forsiktig dirigering av hans mening gjennomskuet han ikke alltid. Han hadde åpenbart ingen følelse for metodisk falskspill. Mestre i dette spil­ let var Goring, Goebbels, Bormann og på en viss avstand fra disse, 115

Himmler. Da åpen tale som regel ikke fikk Hitler til å forandre mening, ble disise menns maktposisjon enda sterkere. Historien om enda en spøk av samme perfide karakter kan kanskje avrunde beretningen om middagstaffelet. Denne gang var det utenlandspressesjefen Putzi Hanfstaengl som var gjenstand for angrepet. Goebbels så på ham med mistro på grunn av hans intime, personlige tilknytning til Hitler, og hva han likte best var å få ham satt i gapestokken på grunn av hans påståtte gjerrighet. Denne gang forsøkte han ved hjelp av en grammofonplate å bevise at Hanfstaengl attpåtil hadde stjålet melo­ dien til en populær marsj han hadde komponert med titelen «Føhnvinden», fra en engelsk sang. Utenlandspresisesjefen var altså allerede i unåde da Goebbels under den spanske borgerkrig fortalte bordet at Hanfstaengl var kommet med nedsettende bemerkninger om kampånden hos de tyske soldatene som var med i kampene. Hitler var opprørt. Man måtte gi denne feige fyren, som selv ikke hadde noen rett til å bedømme andres tapperhet, en lære­ penge. Noen dager senere dukket det opp hos Hanfstaengl et sendebud fra Hitler med en forseglet ordre, som han først fikk lov å åpne efter at et fly som ventet på ham, var startet. Flyet startet, og Hanfstaengl leste forferdet at han skulle settes av i det «røde Spania» for å arbeide der som agent for Franco. Hver detalj fortalte Goebbels Hitler ved bor­ det. Om hvorledes Hanfstaengl efter å ha lest ordren fortvilet ba flyve­ ren om å vende tilbake igjen, fordi det måtte bero på en misforståelse. Om hvorledes flyet i timevis hadde krysset over tysk område mens pas­ sasjeren fikk falske stedsangivelser, islik at han fortsatt trodde han nær­ met seg spansk område, helt til piloten til slutt erklærte at han måtte gjøre nødlanding og dermed landet trygt på flyplassen i Leipzig. Hanf­ staengl som nå efter landingen måtte skjønne at han hadde vært offer for en dåiilig spøk, erklærte opphisset at man traktet ham efter livet og for­ svant snart sporløst. Alle stadier i denne historien utløste stor munterhet ved Hitlers bord, så meget mer som han selv i dette tilfelle hadde utklekket spøken sam­ men med Goebbels. Men da Hitler flere dager isenere fikk vite at hans utenlandspressesjef hadde søkt tilflukt i utlandet, var han redd for at Hanfstaengl ville samarbeide med avisene for å gjøre sin intime viten om i penger. Men noe slikt gjorde ikke Hanfstaengl tross påstandene om hans pengegriiskhet. Tross sin tilbøyelighet til å ødelegge selv nære medarbeideres og tro­ faste kampfellers ry og selvaktelse gjennom ubarmhjertige påfunn fant Hitler også en viss resonnans hos meg. Men selv om jeg fremdeles var opptatt av ham, skyldtes ikke lenger den hengivenhet jeg fremdeles følte for ham den makten han hadde over meg i de første årene av vårt samar­ beide. I den daglige omgang kom jeg på avstand fra ham og hadde un­ dertiden også evnen til å se kritisk på ham. Mitt nære forhold til ham skyldtes stadig mer at han var min bygg116

herre. Å tjene ham med alt det jeg kunne og omsette hans byggeidéer til virkelighet begeistret meg fremdeles. Og jo stirre og viktigere byggeoppgavene ble, jo mer ble også jeg behandlet med beundring og re­ spekt. Jeg var, efter hva jeg selv trodde, dengang i ferd må å skape et livsverk som ville plassere meg sammen med de største byggmestrene i historien. Denne bevissthet ga meg samtidig følelsen av at jeg ikke bare tok imot Hitlers gunst, men også kunne gi ham en likeverdig motydelse som takk for oppdraget som hans byggmester. Til dette kom også at Hitler behandlet meg som kollega og stadig på ny ga uttrykk for at jeg var overmann på det arkitektoniske område.

Et måltid hos Hitler betydde som regel stort tap av tid, idet man pieide å sitte til bords til omkring 16,30. Naturligvis kunne knapt noen tillate seg å sløse slik med tiden hver dag. Også jeg gikk bare én eller to ganger i uken dl Hitlers bord for ikke å forsømme mitt arbeide. Men det var på samme tid viktig å ha vært gjest hos Hitler. Det ga anseelse. Dessuten var det viktig for de fleste av gjestene å få et over­ blikk over Hitlers meninger. Også for Hitler var måltidene nyttige, for­ di han på denne måten i uforbindtlig form og uten besvær kunne plan­ te en politisk linje ellier parole blant sine folk. Derimot unngikk Hitler som regel å gi et innblikk i sitt eget arbeide, som f. eks. i resultatet av en viktig konferanse. Gjorde han det, var det som regel for å sette en sam­ talepartner på plass. Allerede under måltidet kastet noen av gjestene ut sitt agn for å få fastsatt tidspunktet for en konferanse. De nevnte at de hadde tatt med seg de nyeste fotografier av et bygg under oppførelse. Særlig populært som lokkemiddel var fotos av teaterdekorasjoner fra en nyoppførelse, helst av Wagner eller en operette. Men et ufeilbarlig trekkplaster var alltid: «Min fører, jeg har med meg nye byggeplaner.» Da kunne gjesten temmelig sikkert regne med at Hitler svarte: «Godt, la meg se dem straks efter maten.» Dette var i grunnen forbudt efter skikk og bruk ved bordet. Men ellers risikerte man å måtte vente i månedsvis for å få en offisiell møtetid hos Hitler. Når måltidet var slutt, hevet Hitler taffelet, gjestene sa kort adjø og den heldige ble ført inn i naborommet, 'som av uforklarlige grunner ble kalt vinterhaven. Til meg sa Hitler ofte: «Vent et øyeblikk. Jeg vil gjerne snakke litt mer med Dem.» Dette øyeblikk ble ofte til en time og mer. Han lot meg kalle inn, virket helt som privatmann, satte seg viså-vis meg i en av de bekvemme stolene og spurte hvorledes det gikk med mine bygg. Ofte ble klokken 18. Hitler sa adjø, gikk opp i sine rom ovenpå, mens jeg kjørte til mitt kontor, ofte bare for en kort stund. Når jeg fikk tele­ fon fra adjutanten med invitasjon fra Hitler til aftens, måtte jeg være 117

tilbake i kanislerboligen efter bare to rimer. Ofte når jeg hadele planer å vise, kom jeg forresten også uoppfordret. Disse aftener var det samlet seks til åtte bordfeller, hans adjutanter, hans huslege, fotograf Hoffmann, én eller to kjente fra Mitnchen, ofte Hitilers pilot Bauer med sin radiotelegrafist og mekaniker og som uunn­ værlig deltager — Bormann. Dette var den mest private krets i hele Ber­ lin. Politiske medarbeidere som Goebbels var som regel ikke ønsket om aftenen. Samtalene lå på et betraktelig enklere plan enn ved middagen. Det skjedde intet av betydning. Hitler ville gjerne høre om de siste tea­ terforestillinger, og skandalene interesserte ham også. Piloten fortalte om flyturer, Ploffmann ga sibt bidrag med anekdoter fra kunstnermiljøet i Mlinchen og fortalte om jakten på malerier. Men som regel var det Hitler som gjentok historiene om sitt liv og sin utvikling. På ny besto maten av enkle retter. Husintendanten Kannenberg for­ søkte riktignok noen ganger å diske opp med noe bedre i denne private atmosfære. Noen uker spiste Hitler endog med stor appetitt kaviar med skje og roste den gode smaken som var ny for ham. Han ispurte Kannen­ berg hva den kostet, ble forferdet over den høye prisen og forbød enhver fremtidig leveranse. Derefter ble det prøvet med billig rød kaviar, men også den ble awist som altfor dyr. Naturligvis spilte disse omkostninger ingen rolle i forhold til allle de andre utgiftene. Men Plitier kunne ikke være bekjent av forestillingene om en kaviarspisende fører. Efter maten bega bordet seg inn i den store hallen, isom ellers var for­ beholdt offisielle anledninger. Man satte seg i bekvemme stoler. Hitler knappet opp jakken og strakte benene langt frem. Lyset slukket lang­ somt, mens det samtidig ble sloppet inn gjennom en bakdør en del hel­ dige, også kvinnelige ansatte i huset og medlemmer av Hitlers eskorte. Den første spillefilmen begynte. Og der satt vi som på Obersalzberg, stumme i tre til fire timer, og efter at disse filmene var ferdige ved etttiden, reiste vi oss stive og tunge. Bare Hitler virket ennå frisk, snakket i det vide og brede om skuespillernes prestasjoner og var henrykt over én av sine yndlingsaktørers spill før han gikk over til andre emner. I den lille stuen fortsatte underholdningen nokså tregt. Det ble servert øl, vin og smørbrød, inntil Hitler andelig klokken 2 sa godnatt. Ofte måtte jeg tenke på at denne krets av middelmådigheter var samlet på den samme plasisen hvor Bismarck pleide å underholde seg med kjente, venner og politiske partnere. Noetn ganger foreslo jeg å innby en berømt pianist eller en vitenskaps­ mann for å løsne på kveldens ensformighet. Men til min forbløffelse av­ viste Hitler dette forslag: «Kunstnerne vil ikke så gjerne komme som de selv påstår.» I virkeligheten ville mange av dem ha følt en innbydelse som en utmerkelse. Hitler ville sannsynligvis ikke ha forstyrret den sløve og banale avslutning på dagen som han likte. Jeg la også ofte merke til at Hitler følte en viss frykt for mennesker som var ham faglig overlegne. Riktignok tok han imot dem fra tid til annen, men bare i den reserverte 118

atmosfære som preger en offisiell audiens. Dette var kanskje en av grun­ nene til at han i meg hadde bundet seg til en ganske ung arkitekt. Over­ for meg hadde han ikke slike mindreverdighetskomplekser. De første årene efter 1933 kunne adjutantene invitere damer som del­ vis kom fra filmmiljøet, og som ble valgt ut av Goebbels. Men som regel var det gifte kvinner, for det meste med sine menn, som ble invitert. Hitler passet nøye på dette, for å unngå rykter som kunne ha vært egnet til å svekke det inntrykk Goebbels hadde skapt om førerens adstadige liv. Overfor disse kvinner oppførte Hitler seg som en ungdom på avslutningsball. Også her gjorde det seg gjeldende en sjenert påpasselighet for ikke å gjøre noe galt, å gi tilstrekkelige komplimenter, å hilse og ta avskjed med østerrikske kyss på hånden. Efter at selskapet var ferdig, satt han som regel ennå noen tid sammen med sin private krets for å snakke om aftenens damer, mer om deres figur enn om deres sjarme eller klokskap, og alltid nesten som en skoleelev som er overbevist om uoppnåeligheten av sine ønsker. Hitler elsket meget islanke, høye kvinner. Eva Braun, som snarere var liten og sirlig, svarte ikke på noen måte til hans type. Plutselig var det, efter hva jeg husker engang i 1935, forbi med dame­ selskapene på én dag. Grunnen til dette har alltid vært ukjemt 'for meg. Kanskje skyldtes det 'sladder eller noe annet. Iallfall forkynte Hitler plutselig at det i fremtiden var slutt med å invitere damer. Fra da av nøyet han iseg med å lovprise divaene på aftenens filmforestillin­ ger. Først senere, i 1939, fikk Eva Braun anvist et soverom i Hitlers Berlinbolig, ved siden av hans og med vinduene mot en trang gårdsplass. Her og enda mer enn på Obersalzberg, levde hun et helt avstengt liv, stjal seg inn gjennom en sideinngang og opp en sidetrapp, kom aldri inn i de nedre rom, selv når det bare var gamle kjente i huset, og var glad for at jeg holdt henne med seiskap i de lange ventetimer. I teater i Berlin gikk Hitler meget sjelden, bortsett fra operaer. Nye iscenesettelser av en av de operetter som allerede var blitt klassiske, som «Flaggermusen» eller «Den glade enke», ville han ikke forsømme. Jeg er sikker på at jeg i de forskjelligste byer i Tyskland sammen med ham har sett «Flaggermusen» minst fem til seks ganger, og han pieide å skyte til betraktelige midler fra Bormanns kasse til den luksuriøse oppsetning. Han likte forresten også den «lette kunst», gikk noen ganger og så på varieteshowet i Win'tergarten og ville sikkert har gått dit oftere. Men det'sjenerte han seg for. Av og til sendte han sin husintendant isteden og fikk sent på kvelden programmet og referatet av ham. Noen ganger gikk han også i Metropol teatret, hvor det gikk revyoperetter med man­ ge avkledde nymfer og et nokså flaut innhold. Under festspillene i Bayreuth var han hvert år uten unntagelse til stede ved alle forestillinger i første syklus. Og for meg som musikalsk legmann virket det iallfall som om han i sine samtaler med fru Wini119

fred Wagner også forsto seg på musikalske finesser. Men mer enri musik­ ken var han opptatt av regien. Utover dette besøkte han ytterst sjelden operaforestillinger, og det gikk snart tilbake med hans interesse for teatret som hadde vært større til å begynne med. Selv lians forkjærlighet for Bruckner var nærmest plato­ nisk. Riktignok ble det før hver av hans «kulturtaler» på partidagen i Niirnberg spilt en sats av en Brucknersymfoni, men for øvrig sørget han bare for at Brucknens livsverk i St. Florian ble pleiet videre. Men han passet på å spre inntrykket av sin intense sans for kunst i folket. Det var hdlt ukjent for meg om og i hvilket omfang Hitler hadde interesse for skjønnlitteratur. Han snakket i de sene nattetimer mest om militærvitenskapelige verker og flåtekalendere eller arkitektbøker som han studerte gang på gang med stor interesse. Om andre høker sa han ingenting.

Jeg var en intens arbeider og kunne til å begynne med ikke forstå Hit­ lers sløsing med sin arbeidstid. Jeg forsto riktignok at Hitler lot dagen ebbe ut med å kjede seg og med å fordrive tiden. Men efter mine begreper var denne fasen med gjennomsnittlig seks timer noe for lang, mens det egentlige dagsverk var temmelig kort i forhold til dette. Jeg spurte meg dfte når han i grunnen arbeidet. Av dagen var ikke stort til­ bake. Sent på formiddagen sto han opp, gjorde seg ferdig med én eller to tjenestlige konferanser. Men fra og med måltidet midt på dagen sølte han mer eller mindre bort sin tid helt til de tidlige aftentimer. Mer eller mindre sjeldne avtaler for eftermiddagen var stadig truet av hans forkjærlighet for byggeplaner. Ofte ba adjutantene meg: «Men vær så snill ikke å vise noen planer i dag.» De medbrakte tegninger ble så gjemt ved inngangen til telefonsentralen, og på Hitlers spørsmål svarte jeg unnvikende. Undertiden gjennomskuet han dette spillet og søkte selv efter min planrull i forrommet eller garderoben. I folkets øyne var Hitler føreren som var i hvileløst arbeide dag som natt. Men de som kjenner arbeidsrytmen til folk med kunstnertempera­ ment, vil heller karakterisere Hitlers udiisiplinerte inndeling av tiden som en bohems livsstil. Slik jeg kunne se det, lot han ofte under sin ukelange beskjeftigelse med uvesentlige ting et problem modnes, for så efter en «plutselig erkjennelse» og efter noen intense arbeidsdager å finne frem til den endelige formulering av det han så som den riktige løsning. Middagsselskapene var vel også et middel han tilsynelatende i spøk brukte for å prøve nye tanker, forandre dem gang på gang og file dem til for et ukritisk publikum og gjøre deih stadig bedre. Hadde han gjort en avgjørelse, falt han på ny tilbake til sin dovenskap.

Kapitel 10

Det løpske empire

n eller to ganger om uken spiste jeg aftens hos Hitler. Ved 24-tiden efter at den siste filmen var ferdig, kunne han av og til .forlange å se på min tegnerull og gikk gjennom alle enkeltheter til klokken to eller tre om morgenen. De andre gjestene trakk seg tilbake med et glass vin eller gikk hjem, fordi de var k-lar over at det ikke lenger var mulig å få snakke med ham. Hitler var mest tiltrukket av vår modellby som var oppstilt i de tidli­ gere utstillingsrommene i kunstakademiet. For å kunne gå uforstyrret dit hadde han latt lage dører og en forbindelsesvei gjennom murene til de ministeriehaver som lå mellom rikskanselliet og vår bygning. Av og til inviterte han vårt lille selskap til vårt atelier, og vi startet, utrustet med lommelykter og nøkler. I de tomme salene ble modellene opplyst med lyskastere. Jeg behøvde ikke si et ord selv. Med lysende øyne forklarte Hitler sine ledsagere hver eneste detalj. Spenningen var stor når det ble oppstilt en ny modell som ble belyst med sterke lyskastere i solens retning. De var som regel laget i måle­ stokken 1:50, utarbeidet i detalj av kunstsnekkere og de fremtidige ma­ terialer tilsvarende bemalt. Efter hvert kunne heile deler av den nye store gaten settes sammen, og vi fikk et plastisk inntrykk av de bygninger som ti år senere skulle bli til virkelighet. 30 meter strakte denne modellgaten seg gjennom de tidligere utstillingsrommene i Berlins kunstaka­ demi. Hitler var særlig begeistret over en stor oversikfismodell som viste den planlagte praktgaten i målestokk 1:1000. Den kunne deles opp i enkelte deler, som igjen kunne kjøres frem på rullebord. På passende punkter gikk Hitler inn i «sin gate» for å prøve den effekt det senere var regnet med. Han så f. eks. på det perspektivet som tok imot den rei­ sende som ankom til isydbanestasjonen, eller han så på virkningene ut fra den store hallen eller fra midtpartiet av gaten, til begge sider. Han knelte nesten ned, med øyet noen millimeter over modellgatens nivå for å få det riktige inntrykk, og talte hele tiden med uvanlig livlighet. Dette var de få ganger da han ga opp sin vanlige stivhet. Jeg har aldri ellers opplevd ham så livlig, så spontan, så avkoblet som i disse timene, mens jeg selv, ofte trett og efter disse årene fremdeles ikke helt uten den gam­ le respektfylte forlegenheten helst ikke sa stort. En av mine nærmeste

E

121

medarbeidere sammenfattet det inntrykket dette merkverdige forhold gjorde på ham i følgende ord: «Vet De hva De er? De er Hitlers ulyk­ kelige kjærlighet.» Det var bare få besøkende som fikk adgang til disse rommene, som var så omhyggelig beskyttet mot nysgjerrige. Uten uttrykkelig tillatelse fra Hitler fikk ingen se på den store byggeplanen for Berlin. Da Goring engang hadde sett på modellen av den store gaten, lot han sitt følge gå foran og sa med beveget stemme: «Føreren talte for et par dager siden med meg om min oppgave efter hans død. Alt overlater han til meg, slik jeg finner det riktig. Men en ting har jeg måttet love ham. At jeg aldri lar noen annen komme istedenfor Dem, om han skulle dø. At jeg ikke skal blande meg inn i Deres planer, men overlater alt til Dem. Og at jeg må stille penger til rådighet for Dem for byggearbeidet, alle de penger De krever av meg.» Goring gjorde en beveget pause. «Jeg har lovet føreren alt dette høytidelig med håndslag, og jeg lover nå også Dem dette.» Og efter dette rakte han meg lenge og patetisk sin hånd. Også min far så på sin berømte sønns arbeider. Modellene fikk ham bare til å trekke på skuldrene: «Dere er blitt komplett gale.» Om afte­ nen besøkte vi et teater og så et lystspill med Heinz Riihmann. Hitler var tilfeldigvis på samme forestilling. I pausen spurte han gjennom en adjutant om den gamle herre ved siden av meg var min far. Derefter ba han ass begge til seg. Da min far, som tross sine 75 år var både rank og rolig ble forestilt for Hitler, begynte han å skjelve voldsomt, noe jeg hverken har sett hos ham før eller (siden. Han ble blek, reagerte ikke på de lovtaler Hitler holdt for hans sønn og tok aviskjed uten et ord. Min far nevnte aldri senere dette møte, og også jeg unngikk å spørre ham om den uro som hadde tatt makten over ham ved synet av Hitler.

«Dere er blitt komplett gale.» Når jeg i dag blar gjennom de mange modellfotos i vår tidligere praktgate, ser jeg at det ikke bare ville ha vært galskap, men også kjedelig. Vi hadde riktignok skjønt at en bebyggelse av den nye gaten med bare offentlige bygninger måtte skape et inntrykk av livløshet, og hadde derfor reservert to tredjedeler av gatelinjen for privathus. Forsøk fra den offentlige administrasjon på å fortrenge forretningsbyggene greide vi å avverge med Hitlers hjelp. Vi ville overhodet ikke la det bli en ministerienes gate. En luksuriøs kino for uroppførelser, en massekino for to tusen personer, en ny opera, tre teatre, et nytt konserthus, en kongressbygning kalt Nasjonenes hus, et enogtyve etasjers hotell med 1500 senger, varieteer, stor- og luksusrestauranter, endog en innendørs svømmehall i romersk stil og av samme omfang som romerkeisernes termer ble med hensikt bygget inn i planene for å bringe byliv inn i den nye gaten. Stil­ le indre gårdsplasser med kolonnader og små kvalitetsforretninger skul122

le langt vekk fra gatelarmen innby til spaserturer, og det skulle være ri­ kelig med lytsreklamer. Hele gaten var av Hitler og meg tenkt som en permanent salgsutstilling for tyske varer, som særlig skulle trekke til seg utlendinger. Når jeg i dag ser igjennom modellfotoene og planene, forekommer også disse deler av gaten meg livløse og kjedelige. Da jeg morgenen efter min løslatelse fra fengslet på veien til flyplassen kom forbi en av disse bygninger, så jeg på få sekunder liva jeg tidligere ikke hadde be­ merket. Vi bygget uten målestokk. Selv for privatfirmaer tillot vi blokkenheter av 150 til 200 meters lengde. Vi låste fast bygningenes og butikkfasadenes høyde, forbød høybyggene bak gatelinjene og ga dermed avkall på et middel til å gi liv og løse opp. Selv fotografiene av forret­ ningsbyggene iskremmer meg stadig på ny med sin monumentale stivhet som ville ha ødelagt alle våre bestrebelser for å bringe storbyliv inn i denne gaten. Den relativt beste løsningen fant vi ved sentralbanestasjonen ved den sydlige innkjørsel til Hitlers praktgate, som med sitt stålskjelett som kunne sees lange veier, og med sin kobberkledning og sine flater av glass ville ha skilt seg fordelaktig fra de øvrige stenuhyrer. Det var regnet med fire trafikkplan over hverandre, forbundet med rulletrapper og heiser, og istasjonen skulle imponere mer enn Grand Central Terminal i New York. Statens gjester skulle bruke en stor åpen trapp. Både de og alminde­ lige dødelige reisende som kom ut av stasjonen, skulle bli overveldet av bybildet og dermed av rikets makt, for ikke å si det bokstavelig: «slått i svime». Jernbaneplassen med sin tusen meters lengde og sin 330 me­ ters bredde skulle efter mønster av Bukkealleen fra Karnak til Luxor bli dekorert med erobrede våpen. Denne detalj hadde Hitler gitt ordre om efter krigen i Frankrike og bekreftet den på senhøsten 1941 efter sine første nederlag i Sovjetsamveldet. Denne plassen skulle på 800 meters avstand avsluttes eller krones med Hitlers store bue eller triumfbuen, som han av og til kalte den. Napole­ ons Arc de Triomphe på Place d’Etoile gir riktignok med sin femti me­ ters høyde en monumental massevirkning og Champs Elyséas en impone­ rende avslutning efter to kilometer. Men vår triumfbue med sin 170 me­ ters bredde, sin 119 meters dybde og 117 meters høyde ville ha raget langt over alle de andre bygningene i den sydlige delen av gaten og like­ frem dimensjonert dem nedover. Efter noen forgjeves tilløp hadde jeg ikke mer mot til å forsøke å be­ vege Elitler til å gjøre forandringer. Dette var en hjertesak for ham isom planlegger. Hans planer var kommet til verden lenge før professor Troosts lutrende innflytelse og er det best bevarte eksempel på de arki­ tektoniske forestillinger som Hitler hadde utformet i sin tapte skissebok fra tyveårene. Han var helt uimottagelig for alle forslag om forandring av proporsjonene eller forenkling, men lot til å være fornøyd når jeg 123

på de ferdig utarbeidede planer istedenfor arkitektens navn satte tre kryss. Bak den 80 meter høye åpning av den store buen forestilte vi oss den­ ne gatens annet triumfbyggverk, den største forsamlingshall i verden med en 290 meter høy kuppel, tape seg i istorbydunsten på fem kilometers av­ stand. Elleve ministerier, hvert med sin bygning, brøt inn i vår gate mellom triumfbuen og hallen. Foruten innenriks-, kommunikasjons, justis-, øko­ nomi- og forsyningsministeriet hadde jeg efter 1940 også måttet legge inin et koloniministerium. Heller ikke under Russlandsfelttoget hadde Hitler gitt opp tanken på tyske kolonier. De ministre som av våre planer hadde håpet på en konsentrasjon av sine kontorer som nå var .spredt over hele byen, ble skuffet da Hitler ga ordre til at de nye bygninger først og fremst skuille tjene som representasjon og ikke som kontorer. I tilslutning til det monumentale midtpartiet ble gaten gitt preg av forretnings- og fornøyelsesgate enda en kilometer og avsluttet med «Den runde plass» i skjæringspunktet med Potsdamer Strasse. Herfra og mot nord fikk gaten på ny et høytidelig preg. Til høyre ruvet Wilhelm Kreis’ Soldathall, en kjempemessig kubus som Hitler ennå ikke hadde sagt noe bestemt om, men han tenkte muligens på en kombinasjon av tøyhus og æresmonumant. Efter våpenstillstanden med Frankrike i 1940 ga han iallfall ordre til at det første som skulle stilles opp her, var den spisevog­ nen hvor Tysklands nederlag i 1918 og Frankrikes sammenbrudd i 1940 var blitt beseglet. Det var også planer om en krypt for kistene til de mest berømte tyske fekmarskalker fra fortid, nåtid og fremtid. Bak hal­ len kom iså mot vest frem til Bendlerstrasse bygningene til hærens nye overkommando. Efter å ha sett på disse planer følte Goring sitt luftfartsministerium satt i skyggen. Han fikk meg som arkitekt, og like overfor Soldathallen fant vi ved grensen til Tiergarten en ideell byggeplass for hans formål. Mine planer for hans nye bygg, som skulle omfatte alle hans kontorer efter 1940 under navnet «Reichsmarschallamt», vakte begeistring hos Goring, mens Hitler bestemt sa: «Bygget er for stort for Goring. Han fremhever seg selv med det. Jeg ser overhodet ikke gjerne at han bruker min arkitekt til dette.» Men selv om han ofte uttalte seg uvelvillig om de Goringske planer, fant han dog aldri mot til å sette ham på plass. Goring kjente Hitler og ba meg ta det med ro: «Bry Dem ikke om det og gjør Dem ingen bekymringer. Vi vil bygge det slik og det ender med at føreren blir begeistret.» Slik overbærenhet viste Hitler olfte privat. Han overså f. eks. ekte­ skapelige skandaler i sine omgivelser, så lenge de ikke slik som Blom­ bergs1 plutselig kunne brukes politisk. Han kunne også smile av praktgal1 Krigsminister og øverstkommanderende, feltmarskalk Werner von Blomberg ble avskjediget i 1938, efter at hans ekteskap med en tidligere prostituert var gjort til en offentlig skandale. O. a.

124

skap og komme med sine sviende bemerkninger i den indre krets, men uten å antyde overfor vedkommende at han regnet hans opptreden som uriktig. Utkastet til Gorings bygg inneholdt utstrakte trappehus, haller og sa­ ler, som tok mer plass enn arbeidsrommene. Midtpunktet i den del av bygningen som skulle brukes til representasjon, skulle være en pompøs trappehall, som førte et trappeanlegg som aldri ble brukt, opp gjennom fire etasjer. Selvsagt ville alle ha brukt heis. Det hele var et rent para­ denummer. I min personlige utvikling var dette et avgjørende skritt fra den tilsiktede neoklassisisme, slik den kanskje fremdeles ble merket i rikskanselliets nybygg, til en larmende og oppkomlingaktig representasjonsarkitektur. Min dagbok noterer 5. mai 1941 at modellen til hans planlagte ministerium vakte stor glede hos riksmarskalken. Særlig be­ geistret var han for trappehuset. I det ville han hvert år gi flyvåpnets offiserer årets parole. «Til dette største trappehus i verden må Breker skape et minnesmerke over generalbyggeinspektøren,» fortsatte Goring ordrett. «Det blir her oppstilt 4or den mann som har formet dette bygget så storartet.» Denne delen av ministeriet med sin 240 meter lange front mot den store gaten var forbundet med en like stor fløy som mot Tiergarten inneholdt de festsaler Goring hadde forlangt og på samme tid skulle være hans bolig. Soverommene la jeg i øverste etasje. Under henvisning til nødvendigheten av beskyttelse mot faren fra lulften ville jeg over taket legge havejord i fire meters høyde, slik at selv store trær kunne gro der. 40 meter over Tiergarten skulle det være et 11 800 kvadratmeter stort parkanlegg med svømmebasseng og tennisplass. Videre springvann, vann­ dammer, søyleganger, pergolaer og forfriskningsrom og endelig et som­ merteater over Berlins tak for 240 tilskuere. Goring var overveldet og drømte allerede om de takhavefester han ville holde der: «Den store kuppelen vil jeg la belyse med bengalsk ild og foranstalte et stort fyrver­ keri [for mine gjester.» Uten kjellerrommene ville Gorings bygg ha vært på 580 000 kubikk­ meter, mens Hitlers nye rikskanselli bare var på 400 000. Likevel følte Hitler seg ikke slått ut av Goring. I den innholdsrike talen han holdt 2. august 1938 om sine byggeideer, erklærte han at som følge av Berlins store byggeplan ville det nettopp ferdige rikskanselli bare bli benyttet av ham i 10—12 år. Det var planlagt et mange ganger større bolig- og regjeringspalass. Efter en felles inspeksjon av Hess’ kontorer i Berlin had­ de han straks avgjort at dette skulle 'igge i Vass-Strasse. Hos Hess så nemlig Hitler et trappehus i sterkt rødt og en innredning, som var be­ tydelig mer tilbakeholden og enkel enn den «dampskipsstilen», som han og rikets ledere ellers foretrakk. Efter å være kommet tilbake til rikskanselliat kritiserte Hitler forferdet sin stedfortredens kunstneriske uviten­ het: «Hess er helt ukunstnerisk. Jeg vill aldri sette ham i den situasjon at han må bygge noe nytt. Jeg vil heller anvise ham det nåværende riks125

kanselli, og der får han ikke lov til den minste forandring. Slikt forstår han seg nemlig ikke på.» En slik kritikk av mangel på estetisk dømme­ kraft kunne lett bety slutten på en karriere og ble i tilfellet Hess også på alle hold vurdert i denne retning. Men overfor Hess selv har Hitler neppe gitt uttrykk for sin dom. Han kunne bare gjennom hoffets reser­ verte holdning slå fast at hanis aksjer var falt betraktelig.

Slik som i den sydlige delen av det planlagte bysentrum kom man også i nord ut av en sentralbanestasjon. Over en 1100 meter lang og 350 meter bred vannflate så man på to kilometers avstand den store sentralkuppelen. Vi forbandt ikke denne vannlflaten med Spree med alt søppelet fra storbyen. Som gammel svømmer ville jeg ha klart vann for svømmerne i dette bassenget. Omkledningsrom, båthuis og solterrasser skulle plasse­ res rundt et friluftsbad midt i storbyen, og ville formodentlig ha dannet en merkelig kontrast til de store bygningene som skulle ha speilet seg i denne sjøen. Opprinnelsen til mitt store basseng var meget enkel. Myrgrunnen egnet seg ikke til byggegrunn. Tre store bygninger skulle ligge på vestsiden av sjøen. I midten — det nesten en halv kilometer lange nye rådhus i Berlin. Hitler og jeg fore­ trakk forskjellige utkast. Efter mange diskusjoner vant jeg over Hitlers seige motstand med mine argumenter. Rådhuset skulle flankeres av krigs­ marinens nye overkommando og det nye politipresidium i Berlin. På østsiden, midt i et parkanlegg, skulle det bygges et nytt tysk krigsaka­ demi. Planene til alle disse bygninger var allerede ferdige. Dette gateanlegg mellom de to sentralbanestasjoner skulle utvilsomt demonstrere sammenfatningen av Tysklands politiske, militære og øko­ nomiske makt, omsatt i arkitektur. I sentrum satt rikets uinnskrenkede hersker, og som høyeste uttrykk for hans makt hadde man valgt den store kuppelhallen i hans umiddelbare nærhet, det fremtidige Berlins dominerende byggverk. I planleggingen var iaillfall Hitlers mål virkelig­ gjort, at «Berlin må forandre sitt ansikt for å tilpasse seg sin store nye misjon». Fem år levde jeg i denne verden og kan tross alle mangler og latterligheter ikke helt rive meg løs fra mine tidligere forestillinger. Når jeg nå leter efter grunnene til at jeg fikk motvilje mot Hitler, tenker jeg stundom, at i tillegg til alt det fryktelige han gjorde og planla, er det kanskje også riktig å nevne den personlige skuffelse han ga meg med sin lek rtied krig og katastrofer. Men jeg skjønner jo i dag at alle disse planer bare ble muliggjort gjennom hans hensynsløse maktspill. Utkast av en slik størrelsesorden tyder naturligvis på et utbrudd av permanent stormannsgalskap, og likevel ville det være urettferdig uten videre å gjøre hele planleggingen av denne nord-syd-aksen til bare gal­ skap. Denne brede gaten, disse nye sentralbanestasjoner med sine under126

jordiske kommunikasjoner, var efter vår moderne målestokk like lite overdrevet i sin dimensjonering som våre forretningsbygg, som for lengst og i høy grad er distansert av kontorskyskrapere og ministerier over hele verden. Ble den menneskelige rammen sprengt, hadde det mer med ambisjoner enn dimensjoner å gjøre. Den store kuppelhallen, Hitlers fremtidige rikskanselli, Gorings praktbygg, Soldathallen og triumfbu­ en, disse bygninger har jeg setit på med Hitlers politiske øyne, mannen som engang mens han studerte bymodellen, grep meg i armen og med fuktige øyne betrodde meg: «Forstår De nå hvorfor vi anlegger det så stort? Det germanske rikes hovedstad —om jeg bare var frisk ...»

Hitler hadde hastverk med å gjennomføre den syv kilometer lange kjer­ ne i sin Berlinplan. Efter nøyaktige beregninger lovet jeg ham våren 1939 at alle bygninger ville stå ferdige i 1950. Jeg hadde egentlig håpet å gjøre ham en særlig glede med det. Jeg var derfor skuffet da han bare sa at han med tilfredshet tok dette til underretning. Denne fristen forut­ satte en uopphørlig byggevirksomhet. Det kan være han på samme tid tenkte på sine militære planer, som jo måtte gjøre mine beregninger illusoriske. Men andre dager var han så opptatt av at fristen måtte holdes, og lot til å ha så vanskelig ifor å vente til 1950, at bare dette ville ha vært en fremragende kamufleringsmanøvre hvis det var så at hans byplanfanta­ sier hadde til formål å tilsløre hans ekspansive hensikter. Med tanke på de mange bemerkninger av Hitller om den politiske betydning av sine planer burde jeg ha næret en viss mistanke, men nettopp slike bemerk­ ninger og den fasthet som preget hans krav om en uforstyrret overholdel­ se av mine byggefrister for Berlin, virket i motsatt retning. Jeg var vant til at han av og til kom med hallusinatoriske bemerkninger. Efterpå er det naturligvis lettere å finne den tråden som bandt dem sammen, også med mine byggeplaner. Det var med likefrem engstelse Hitler understreket at våre utkast ikke måtte offentliggjøres. Men det ble iallfall offentliggjort noe, fordi vi ikke kunne holde offentligheten helt utenlfor vårt arbeide. Det var for mange mennesker som var opptatt med forarbeidene. Dermed røbet vi fra tid til annen helt harmløse deler av planene, og også selve grunn­ ideen i hele bypla. ren ble med Hitlers godkjennélse offentliggjort i en artikkel som jeg skrev. Men da kabaretkunstneren Werner Fink gjorde seg lystig over dette prosjekt, ble han sendt til en konsentrasjonsleir, kanskje også fordi det var andre ting det gjaldt. Dette skjedde for øvrig dagen før jeg selv ville se forestillingen for å vise at jeg ikke følte meg krenket. Vår forsiktighet viste seg også i rene småtterier. Da vi overveiet mulig­ heten av å rive tårnet på Berlins rådhus, lanserte vi gjennom statssekre127

tær Hanke en innsender i en Berlinavis for å lodde opinionen. Efter de rasende protester ga jeg opp denne planen. Ved gjennomføringen av våre planer skulle overhodet publikums følelser skånes. Blant annet ble det drøftet å bygge opp igjen i slottsparken i Charlottenburg det nydelige slottet Monbijou, som måtte vike for et museumsbygg. Selv det store radiotårn Funkturm ble bevart av lignende grunner og Siegessåule, som sto i veien for våre nybygningsplaner, ble heller ikke fjernet. Hitler så den som et monument i tysk historie, som han av hensyn til en sterkere effekt endog gjorde en søyleseksjon høyere. Han tegnet for det en skisse som ennå er bevart, og hånte sparsomheten hos den triumferende prøyssiske staten som pruttet ned høyden av sin seierssøyle. Jeg anslo totalutgiftene av de berlinske byggeplaner til fra fire til seks milliarder riksmark, eller seksten til fireogtyve milliarder efter byg­ geprisene i dag. I løpet av de elleve år frem til 1950 var det meningen å bygge for en halv milliard hvert år. Og det var slett ikke noen utopisk byggeprestasjon, nemlig ikke mer enn en femogtyvendedel av hele den tyske byggevirksomhet. For å berolige og rettferdiggjøre meg selv gjor­ de jeg en annen og nokså tvilsom sammenligning. Jeg regnet ut prosent­ satsen av den andel av den daværende prøyssiske statens skatteinntekter som kong Friedrich Wilhelm 1, Fredrik den stores far, kjent for sin sparsomhet, gjorde krav på for å finansiere sine bygg. Det var langt mer enn våre utgifter som bare utgjorde tre prosent av et iskattebeløp på 15,7 milliarder. Men sammenligningen var høyst disputabel, fordi skatte­ inntektene dengang ikke kan sammenlignes med skatteydelsene i dag. Professor Hettlage, min finansielle rådgiver, kom med følgende sar­ kastiske bemerkning om våre ideer om finansieringen: «I byen Berlin har utgiftene rettet seg efter inntektene, men hos oss er det omvendt.» Disse årlige 500 millioner skulle efter Hitlers og min mening ikke bli bevilget på en gang, men fordeles på flest mulige poster. Hvert ministe­ rium eller offentlig kontor skulle plassere skt behov på sitt budsjett, riksbanen f. eks. i forbindelse med sin nyucformning av Berlins jern­ banenett eller byen Berlin for gater og undergrunnsbaner. De private industriforetagender skulle bære sine egne omkostninger. Da vi allerede i 1938 hadde fastlagt allle enkeltheter, moret Hitler seg over den lure omveien til en diskret finansiering: «Når det biir for­ delt slik, legger man ikke merke til hvor meget det hele koster. Bare den store hallen og triumfbuen finansierer vi direkte. Vi skal oppfordre hele folket til å gi sine bidrag. Dessuten skal finansministeren hvert år stille seksti millioner til rådighet for Dem. Hva De ikke straks trenger, holder vi i reserve.» I 1941 hadde jeg allerede samlet 218 millioner. I 1943 ble denne kontoen som var svulmet opp til 320 millioner, efter for­ slag fra finansministeren og med min tilslutning stilltiende opphevet uten at Hitler noengang fikk rede på det. Finansminister von Schwerin—Krosigk var opprørt over sløsingen med offentlige midler og kom stadig med innvendinger og protester. For å 128

fri meg for disse bekymringer sammenlignet Hitler seg med den bayerske kong Ludwig den annen: «Finansministeren skulle bare vite hvilke inntektskilder istaten får gjennom mine bygninger allerede om femti år. Hvorledes var det med Ludwig den annen? Han ble erklært sinnssyk på grunn av omkostningene til sitt slott. Og i dag? En stor del utlendin­ ger reiser nettopp på grunn av disse bare til Bayern. Bare inngangspen­ gene har for lengst betalt byggeomkostningene. Hva er Deres mening? Hele verden kommer til Berlin for å se på våre bygninger. Amerikaner­ ne behøver vi bare forteile hva den store hallen kostet. Kanskje legger vi på og sier halvannen istedenfor en milliard. Det må de jo se: den dyreste bygning i hele verden.» Ofte gjentok han, når han satt over disse planene: «Mitt eneste ønske, Speer, er å få lov til å oppleve disse bygninger. I 1950 skal vi arrangere en verdensutstilling. Inntil da skal bygningene stå tomme og først tjene som utstillingsbygninger. Vi skal invitere hele verden.» Slik kunne Hitler snakke. Det var vanskelig å gjette hans virkelig tanker. Min hustru, som måtte regne med elleve års tap av hele familielivet, lovet jeg til trøist for dette en verdensomseiling i 1950. Hitlers beregning, å fordele byggeomkostningene på flest mulige skuldrer, slo i virkeligheten til. Det ærgjerrige, rike Berlin trakk stadig til seg noen funksjonærer gjennom sentraliseringen av administrasjonen. Også industrien måtte ta konsekvensen av denne utvikling gjennom mer representative Berlin-kontorer. For slike formål hadde «Schauifenster Berlin» hittil bare Unter den Linden og få andre viktige gater. Derfor fristet den nye 120 meter brede gaten, for det første fordi trafikktrengselen i de andre representasjonsgatene ikke var å vente der, for det annet fordi byggetomtene i disse foreløbig nokså avisides strøk var relativt billige. Da mitt arbeide begynte, fikk jeg tallrike ansøkninger om byggetillatelse, som gjaldt tomter over hele byen. Straks efter at Hitler hadde overtatt regjeringen, var riksbankens store nybygg ferdig i en mindre betydningsfull del av byen, efter nedrivning av flere kvartaler. En dag la forresten Himmler efter at vi hadde spist, grunnrisset av denne bygningen på bordet og gjorde i fullt alvor oppmerksom på at tverr- og lengdesnitt i den rektangulære byggeblokken viste samme iform som et kristenkors. Og det var en kamuflert forherligelse av den kristne tro som skyldtes en katolsk arkitekt Wolf. Hitiler visste tilstrekkelig om bygg til bare å more seg over slikt. Allerede noen måneder efter at planene var endelig fastlagt, var den første disponible delen av gaten før omlegningen av banene, en. strek­ ning på 1200 meters lengde, satt bort. Byggeanmeldelsene for et område som først kunne tas i bruk om noen år, fra ministerier, private firmaer og riksmyndighetene, strømmet slik på at bebyggelsen av alle de syv kilo­ meter ikke bare var sikret, men at vi også kunne begynne å sette bort byggetomtene syd for sydbanestasjonen. Og det var bare med besvær vi kunne avholde lederen av den tyske arbeidsfronten, dr. Ley, fra å legge 129

beslag på en femtepart av hele gatens lengde ved hjelp av de enorme summer som istammet fra medlemskontingentene. Men han fikk iallfall sikret seg en blokk på 300 meteris ilangde, hvor han ville sette opp et stort fornøyelsesetablissement. Naturligvis var en av grunnene til byggefeberen også utsikten til å imøtekomme Hitlers ønisker ved å reise betydningsfulle byggverk. Da ut­ giftene til slike bygninger ville bli høyere enn på normale byggeplasser, anbefalte jeg Hitler å gi utmerkelser som belønning for de mange ekstramillioner, og det gikk han straks med på. «Hvorfor ikke endog gi en orden til dem som har gjort iseg fortjent av kunsten? Slike deler vi jo bare sjelden ut og isærlig til dem som har finansiert et stort bygg. Med or­ dener kan man gjøre meget her.» Selv den britiske ambassadøren regnet, for øvrig ikke helt uten rett, med suksess hos Hitler, da han foreslo å bygge en ny ambassade innenfor rammen av de nye planer, og også Mussolini viiste en usedvanlig interesse for disse planer.

Om Hitler fremdeles ikke røbet noe om sine virkelige planer på arki­ tekturens område, ble det snakket og skrevet nok om det som allerede var kjent. Det ble en hausse i arkitektur. Om Hitler hadde vært inter­ essert i hesteavl, ville det sikkert ha brutt ut en mani for hesteavl i fø­ rereliten, og nå ble det altså sluppet løs en masseproduksjon av utkast med hitlersk preg. Man kan riktignok ikke snakke om en egen stil i det tredje rike, men bare om en yndlingsretning som var preget av bestemte, mer eller mindre uoriginale elementer. Men den behersket alt. Og dog var Hitler slett ikke doktrinær. Han hadde full forståelse for at en veikro på autobanen eller et Hitlerjugend-hjem på landet ikke kunne se ut som et bybygg. Det ville heller aldri ha falt ham inn å bygge en fabrikk i representasjonsstil. Et industribygg i glass og stål kunne han bli like­ frem begeistret for. Men en offentlig bygning i en stat, som gjorde seg klar til å bygge et imperium, måtte efter hans mening ha et ganske be­ stemt preg. Tallrike utkast i andre byer ble følgen av Berlinplanen. Enhver fylkes­ fører ville fra nå av også reise seg et evig minne i sin by. Nesten alle dis­ se planer hadde som mitt Berlinutkast et aksekryss, som attpåtil fulgte samme himmelretning. Mønsteret fra Berlin var blitt til skjema. Utret­ telig tegnet Hitler sine egne skisser under konferansene om planene i Berlin. De var flott tegnet, med riktig perspektiv. Grunnriss, snitt og perspektiver tegnet han med fast målestokk. En arkitekt kunne ikke ha gjort det bedre. Om formiddagen tegnet han ofte en godt utført skis­ se som han hadde gått i gang med om natten. Men de fleste av hans teg­ ninger ble til i få raske streker under våre diskusjoner. Til i dag har jeg gjemt på alle de iskissene som Hitler tegnet i mitt nærvær og forsynt dem med dato og motiv. Det er interessant at av de 130

125 skisser som han tegnet, gjaldt en drøy fjerdepart byggeplanene i Linz, som lå ham mest på hjertet. Like ofte tegnet han teaterskisser. En morgen overrasket han oss med et nydelig tegnet utkast til en «Bevegel­ sens søyle» i Miinchen, som han hadde laget om natten, og som, lik et nytt symbol, ville ha gjort tårnene på Frauenkirche til rene dverger. .1 likhet med triumfbuen i Berlin så han på prosjektet som sin person­ lige domene og vefc. derfor ikke tilbake for å pynte på utkastet fra en Mtinchen-arkitekt, også i detalj. Ennå i dag mener jeg det dreiet seg om positive forbedringer som tjente de statiske kreftenes overgang i en sok­ kel bedre enn forslagene fra arkitekten, som for øvrig var autodidakt. Hermann Giessier, som efter oppdrag fra Hitler arbeidet med Munchens byplan, kunne kopiere den stammende arbeiderleder dr. Ley fortref­ felig, og Hitler var så opptatt av denne prestasjon at han gang på gang oppfordret Giessier til å gjenta skildringen av et besøk av ekteparet Ley i modellrommet i Munchens byplankontor. Først skildret Giessier hvor­ ledes den tyske arbeiderføreren trådte inn i atelieret i flott sommer­ dress, med hvite hansker og stråhatt, sammen med sin ikke mindre på­ fallende antrukne frue, og hvorledes han la frem Miinchenplanene inntil Ley avbrøt ham: «Jeg vil bebygge hele denne blokken. Hva koster det? Et par hundre millioner? Ja det bygger v i...» — «Og hva vil De bygge der?» — «Et stort motehus.» — «Hele moten lager jeg. Det gjør min kone. Et stort hus trenger vi til det. Det lager vi. Min kone og jeg, vi bestemmer der de tyske motene . . . O g . . . o g . . . og jenter trenger vi også. Mange, et helt hus fullt, helt moderne innredet. Alt vil vi ta oss av, et par hundre millioner for hele bygget, det spiller ingen rolle.» Hit­ ler ba om å få gjentatt denne scenen et utall av ganger til Giessier ble helt trett av det, og lo så han fikk tårer i øynene av sin «arbeiderførers» ynkelige innstilling. Det var ikke bare mine egne byggeplaner Hitler drev utrettelig frem. Han godtok på løpende bånd forum-anlegg for fylkeshovedstedene og oppmuntret sine lokale førere til å opptre som byggherrer for represen­ tative planer. Her støtte jeg ofte temmelig irritert på hans tilbøyelighet til å kreve hensynsløs konkurranse, fordi han regnet med at det bare på denne måten ville bli prestert toppydelser. At våre muligheter var be­ grenset, kunne han ikke skjønne. Han neglisjerte min innvending om at vi snart ikke llenger kunne holde noen friist, fordi fylkesførerne brukte opp stenen til sine byggeforetagender. Himmler kom Hitler til hjelp. Efter at han hadde hørt om den truen­ de knapphet på teglsten og granitt, tilbød han seg å trekke sine fanger inn i produksjonen. Han foreslo Hitler å bygge et stort teglverk i Sachsenhausen ved Berlin under SS-ledelse og som SS’ egen eiendom. Da Himmler var meget mottagelig for fornyelser, fikk han også snart tak i en oppfinner av et nytt system for fremstilling av teglsten. Men det ble ikke noe av den produksjon som var lovet, fordi oppfinnelsen sviktet. På samme »måte endte det annet løfte som Himmler hadde gitt i sin 131

hvileløs jakt på fremtidsprosjekter. Med hjelp av KZ-fanger ville han lage granittblokker for byggene i Niirnberg og Berlin. Uten betenkning grunnla han et firma med et uskyldig navn og begynte med stenhuggingen. Som følge av den helt usannsynlige dilettantisme i SS’ foretagender fikk blokkene sprekker og revner, og til slutt måtte SS innrømme at de bare kunne levere en liten del av den granitten som var lovet. Dr. Todts veibygg overtok resten av produksjonen for å bruke den til gatesten. Hitler, som hadde stillet store forhåpninger til de Himmlerske løfter, ble stadig mer bekymret, og til slutt sa han sarkastisk at det var bedre om SS gikk over til å lage filttøfler og kremmerhus, slik tradisjonen var i straffeanstaltene.

Av de mange planlagte bygg skulle jeg selv efter Hitlers ønske gi ut­ kast til plassen foran den store hallen. Jeg hadde også overtatt Gorings nye bygg og sydbanestasjonen. Det var mer enn nok, da jeg jo også skulle gi utkast til partidagsbygningene i Niirnberg. Men da disse prosjekter jo var fordelt over et århundre, kunne jeg — hvis jeg bare ga fra meg de tekniske detaljer —greie meg med et fremdeles noenlunde oversiktlig atelier på åtte d l ti mann. Mitt privatkontor var i Lindenallee i Westend, ikke langt fra Adolf Hitler-Platz, den tidligere Reichskanzler-Platz. Men till langt ut i kveldstimene var mine eftermiddager som regel for­ beholdt mitt plankomtor ved Pariser Platz. Herfra ga jeg storoppdrag til de arkitekter som efter min mening var Tysklands beste. Efter mange broutkast fikk Paul Bonatz sitt første høybygg (krigsmarinens overkom­ mando), et storstilt utkast som vakte Hitlers levende bifall. Bestelmeyer fikk oppdraget med det nye rådhuset i Berlin, Wilhelm Kreis fikk over­ kommandoen i Wehrmacht, Soldathallen og forskjellige muiseer. Peter Behrens, lærer for Gropius og Mies van der Rohe, ble efter forslag fra AEG, hans tradisjonelle byggherre, gitt i oppdrag å bygge firmaets nye administrasjonsbygg ved den store gaten. Naturligvis var dette arbeide en utfordring it/il Rosenberg og hans kulturfront, som mente det var umulig å la disse forkjempere for den arkitektoniske radikalismen for­ evige på iselve «førerens gate». Hitler, som satte stor pris på Peter Beh­ rens gamle Petersburg-ambassade, lot likevel oppdraget gå til Behrens. Jeg oppfordret også min gamle lærer Tessenow flere ganger til å delta i konkurranser. Men han ville ikke gi opp sin håndverks- og småbystil og holdt seg hårdnakket borte fra fristelsen til å bygge storbygg. Som billedhugger beskjeftiget jeg vesentlig Josef Thorak, som general­ direktøren for Berlinmuseene, Wilhelm von Bode, har skrevet en bok om, og Maillol-eleven Arno Breker. I 1943 påtok han seg på vegne av sin lærer å ta imot en bestilling fra meg på en skulptur som iskulle opp­ stilles i Grunewald. Historikerne mener at jeg i min private omgang holdt meg vekk fra 132

partiet. Men man kan vel også si at partistørreisene holdt seg vekk fra meg, ifordi de iså på meg som en uvedkommende. Riks- eller fylkesleder­ nes følelser gjorde knapt noe inntrykk på meg, da jeg jo hadde Hitlers tillit. Bortsett fra Karl Hanke, som hadde «oppdaget» meg, var jeg ikke nærmere kjent med noen av dem, og ingen av dem kom i mitt hus. Iste­ den fant jeg min vennekrets Mant kunstnerne, som jeg beskjeftiget, og deres venner. I Berlin var jeg, så ofte min knappe tid tillot det, sammen med Breker og Kreis, og med dem kom ofte pianisten Wilhelm Kempff. I Munchen hadde jeg selskapelig omgang med Josef Thorak og maleren Hermann Kaspar, som man sent på kvelden sjelden kunne avholde fra å gi uttrykk for sin forkjærlighet for det bayerske monarki. Jeg isto også nær min første byggherre som jeg allerede i 1933, før bygningene for Hitler og Goebbels, bygget om en gård for i Sigron ved Wilsnack. Hos ham, dr. Robert Frank, var jeg ofte i weekendene med min familie, 31 kilometer fra Berlins porter. Frank var til 1933 general­ direktør for elektrisitetsverkene i Preussen, men ble efter maktovertagel­ sen fjernet fra sin post og levde siden privatmannens tilbaketrukne liv. Skulle partiet igjen vise ham sin oppmerksomhet, var han beskyttet mot overgrep gjennom mitt vennskap. I 1945 betrodde jeg ham min fa­ milie, da jeg anbrakte den i Schleswig, lengst mulig borte fra sammen­ bruddets sentrum. Kort efter min utnevnelse hadde jeg overbevist‘Hitler om at de dyk­ tige partifeller for lengst hadde ledende stillinger, slik at det for min oppgave bare kunne disponeres annen rangis folk. Uten å nøle ga han meg tillatelse til selv å velge mine medarbeidere. Efter hvert ble det kjent at man på mi tt kontor kunne finne et sikkert og uforstyrret ar­ beidssted, og flere og flere arkitekter søkte arbeide hos oss. Engang ba en av mine medarbeidere meg om en referanse for å bli tatt opp i partiet. Mitt svar gikk rundt i hele generalbyggeinspekisjonen: «Hvorfor? Det er da nok at jeg er i partiet.» Hitlers byggeplaner tok vi alvorlig nok, men den forbistrede høytideligheten i dette Hitlerske rike tok vi ikke så høytidelig som andre. I likhet med tidligere besøkte jeg nesten ikke noen partimøter, hadde heller ikke kontakt med partikretsene i Berlin og forsømte de partihverv jeg hadde fått, selv om jeg kunne ha brukt dem til å bygge ut min makt­ stilling. Selv ledelsen av «Schonheit der Arbeit» overlot jeg på grunn av knapp rid stadig mer til en fast stedfortreder. For denne tilbakeholden­ het kom det også godt med at jeg fremdeles var redd for å holde offent­ lige taler.I

I mårs 1939 foretok jeg sammen med mine nærmeste venner en tur gjen­ nom Sicilia og Syd-Italia. Med i selskapet var Wilhelm Kreis, Josef Thorak, Hermann Kaspar, Arno Breker, Robert Frank og Karl Brandt, 133

alle med hustruer. Også propagandaministerens hustru, Magda Goebbels, var invitert med under et annet navn. I sin nærmeste omgivelse tålte Hitler mange kjærlighetsaffærer. Bru­ talt og hensynsløst inviterte f. eks. Bormann, som man kunne vente av denne humør- og moralforlatte mann, sin elskerinne, en filmskuespillerinne til si tt hjem på Obersalzberg, hvor hun noen dager levde midt i familien. Det var bare fru Bormannis eftergivenhet, uforståelig for meg, som hindret en skandale. Goebbels hadde tallrike kjærlighetshistorier. Halvt muntert, halvt for­ arget fortalte hans statssekretær Hanke om hvorledes han presset på de unge filmskuespillerinner. Mer enn en forbigående affære var hans for­ hold til den tsjekkiske filmstjerne, Lida Baarova. Hans hustru ønsket å bryte med ham og forlangte at ministeren iskulle skille seg fra henne og bama. Hanke og jeg sto helt på fruens side, men Hanke gjorde ekteskapskrisen enda mer innviklet ved å forelske seg i ministerens meget eldre hustru. For å redde henne ut av knipen ba jeg henne derfor bl i med oss til Syden. Hanke ville reise efter og bestormet henne med kjærlighets­ brev. Men hun avviste ham konsekvent. Også på denne reisen var fru Goebbels en elskverdig, avbalansert kvinne. I det hele har hustruene til rikets prominens vist seg langt mer tilbakeholdne overfor maktenis fristelser enn mennene. De tapte seg ikke bort i deres fantasi verden, fulgte sine menns ofte groteske «høydeflyvninger» med indre skepsis og ble ikke grepet av den politiske hvirvel­ vind som bar deres menn mot høyden. Fru Bormann var en beskjeden, noe skremt ektehustru, som dog var sin mann og partiideologien like blindt hengiven. Av fru Gbring hadde jeg det inntrykk at hun greide å smile av sin manns praktgalskap. Også Eva Braun viste på sin måte sin indre overlegenhet. Iallfall brukte hun aldri den makt som hun bare kunne gripe, for sine personlige formål. Sicilia var med sine doriiske tempelruiner i Segesta, Syrakus, Selinunt og Agrigent en verdifull supplering av inntrykkene fra vår tidligere rei­ se til Hellas. Ved synet av itempelbygningene i Selinunt og Agrigent slo jeg, ikke uten indre tilfredsstillelse, fast at heller ikke antikken var fri for megalomane anfall. Kolonigrekeme oppga her tydelig de berømte grunnsetninger om måteholdet hjemme i Hellas. Overfor disse tempel­ bygninger bleknet alle minner om den sarasensk-normanniske bygge­ kunst som vi møtte, med unntagelse av keiser Fredrik den annens vidun­ derlige jaktslott, oktogonen i Castel del Monte. Paestum var et nytt høy­ depunkt. Men Pompeii forekom meg lenger fra Paestums rene former enn våre bygninger fra dorernes verden. Under tilbakereisen var det noen dagers oppholil i Roma. Den fascistis­ ke regjering oppdaget vår fornemme reiseledsagerske, og den italienske propagandaminister Alfieri inviterte oss alle i operaen. Men ingen av oss kunne gi noen plausibel forklaring på hvorfor den annen kvinne i riket reiste alene i utlandet, og derfor reiste vi så snart som mulig hjem. 134

Mens vi hadde beveget oss drømmende i den hellenske fortid, besat­ te Hitler Tsjekkoslovakia og innlemmet det i riket. I Tyskland møtte vi en trykket stemning. Almindelig usikkerhet om fremtiden fylte oss alle. Ennå i dag er jeg selsomt berørt av hvorledes et folk kan ha den riktige følelsen av det som kommer, uten å la seg påvirke av den offisielle pro­ paganda. Men det virket beroligende på meg at Hitler en dag tok stilling mot Goebbels da denne ved middagen i rikskanselliet kritiserte den tidligere utenriksminister Konstantin von Neurath, som et par uker tidligere var blitt utnevnt til rikisprotektor i Bohmen og Måhren: «Von Neurath er kjent som en som går altfor stille i dørene. Men i protektoratet trenges det en fast hånd som kan holde orden. Denne mann har overhodet ikke noe til felles med oss. Han hører også til en annen verden.» Hitler kor­ rigerte ham: «Det var ikke spørsmål om noen annen enn von Neuraith. Han gjelder i den angelsaksiske verden isom en fornem mann. Interna­ sjonalt vil hans utnevnelse virke beroligende, fordi man med det skal for­ stå at det er min vilje ikke å ta det nasjonale liv ifra tsjekkerne.» Hitler hørte gjerne på mine inntrykk fra Italia. Det som hadde gjort særlig inntrykk på meg, var at helt ned til landsbyene var murene be­ malt med krigerske propagandasentemer. «Vi trenger ikke slikt,» sa Hit­ ler bare. «Kommer det til en krig, er det tyske folket hårdt nok til det. Slik propaganda passer kanskje for Italia. Om den nytter noe, er en annen sak.»

Hitler hadde allerede flere ganger oppfordret meg til i hans sted å holde en tale ved åpningen av en arkitekturutstilling i Mimchen. Tidligere var det alltid lyktes meg å avvise slike ønsker under stadig nye påskudd. Våren 1938 laget vi endog en slags handel på det, og jeg erklærte meg rede til å tegne både malerigalleriet og det nye stadion i Linz, hvis jeg slapp å holde noen tale. Men nå, like før Hitlers femtiårige fødselsdag, skulle et stykke av østvestaksen overgis til trafikken, og han hadde lovet å foreta denne inn­ vielse selv. Min jomfrutale var ikke til å unngå, og det like overfor staCsoverhodet i all offentlighet. Ved middagstaffelet forkynte Hitler: «En stor nyhet. Speer skal holde en tale. Jeg er spent på hva han vil si.» Ved Brandenburger Tor ruvet byens honoratiores midt i kjørebanen med meg på høyre fløy, mens menneskemengden bak sperringene trengte seg på fra fortauene langt vekk. Langt borte fra hørtes jubel som økte efter som bilkolonnen nærmet seg, og til slutt ble til øredøven­ de larm. Hidens bil stanset like foran meg, han steg ut og hilste meg med et håndslag, mens han kvitterte for rangspersonenes hilsen med kort å løfte armen. Bevegelige kameraer begynte å filme på nærmeste hold, mens Hitler forventningsfullt hadde tatt oppstilling på to meters 135

avstand. Jeg trakk luften inn og sa ordrett: «Min fører, jeg melder østvestaksen ferdig. Måtte verket tale for seg selv.» Det oppsto en lengre pause før Hitler svarte med noen ord. Derefter ble jeg invitert til hans bil og kjørte med ham langs det syv kilometer lange spalier av berlinere som hyllet ham på femtiårsdagen. Det var sikkert et av propagandami­ nisteriets største masseoppbud. Men bifallet forekom meg ekte nok. Da vi var kommet til rikskanselliet og der ventet på maten, sa Hitler vennlig: «Med Deres to setninger brakte'De meg i stor forlegenhet. Jeg ventet en større tale, og islik jeg har for vane ville jeg da overveie hva jeg skulle Svare. Da De var ferdig med en gang, visste jeg ikke hva jeg skulle si. Men det må jeg innrømme: Det var en god tale, en av de beste jeg har hørt i mitt liv.» Denne episoden hørte de nærmeste årene efterpå til hans stadige repertoar, og han fortalte den ofte. Klokken 24 ble Hitler gratulert av sine gjester ved bordet. Men da jeg sa ham at jeg for denne dagen i en sal hadde stillet opp en nesten fire meter høy modeil av hans triumfbue, lot han alle gjelstene stå og ilte straks inn i rommet. Lenge og med synlig bevegelse betraktet han den — i modeli — virkeliggjorte drømmen fra sine unge år. Overveldet ga han meg uten et ord hånden for derefter i løftet stemning å lovprise betydningen av dette byggverk i rikets fremtidige historie for sine gjes­ ter. I løpet av natten besøkte han flere ganger sin modell. På veien frem og tilbake pasiserte vi hver gang den tidligere kabinefctmøtesal hvor Bis­ marck i 1878 hadde ledet Berlinkongressen. Nå var Hitlers fødselsdags­ gaver stablet opp her, for en stor del noe smakløst skrap fra hanis riksog fylkesledere. Hvite nakenfigurer i marmor, populære ismå bronseavstøpninger, f. eks. av den romerske tornu ttrekker, og oljebilder som hadde samme nivå som utstillingene i Kunistens hus. Delvis likte Hitler gavene, delvis gjorde han seg også lystig over dem. Men de første skilte seg knapt fra de andre.

Med Hanke og fru Goebbels var det kommet så langt at de til alle innviddes forferdelse ville gifte seg. Et ulike par. Hanke var ung og klos­ set, hun en adskillig eldre, elegant dame fra det gode seiskap. Hanke maste på Hitler om Skilsmisse, men Hitler vegret seg av politiske grun­ ner. I begynnelsen av festspillene i Bayreuth i 1939 kom Hanke en mor­ gen fortvilet til min bolig i Berlin. Ekteparet Goebbels var forsonet, for­ talte han, og de var reist sammen til Bayreuth. Jeg fant at dette også var det fornuftigste for Hanke. Men en fortvilt elsker kan main ikke trøste med en gratulasjon. Jeg lovet ham derfor å undersøke i Bayreuth hva som var skjedd og reiste straks. I Haus Wahnfried hadde familien Wagner bygget en ny fløy hvor Hitler og hans adjutanter bodde disse dagene, mens Hitlers gjester var innkvartert privat. For øvrig valgte Hitler ut disse gjester mer omhygge136

lig enn på Obersalzberg eller selv i rikiskanselliet. Foruten de tjenest gjærende adjutanter inviterte han bare noen kjente med fruer, som han kunne være sikker på ville bli akseptert av familien Wagner. Som regel stadig bare dr. Dietrich, dr. Brandt og meg. Hitler virket disse festspilldagene mer avspent enn ellers. I familien Wagner følte han seg synlig vel og fri fdr å spiille makthaverems rolle, noe han selv i sine aftenselskaper i rikskanselliet av og til trodde han måtte. Han var munter og som en far for barna og vennlig og omsorgs­ full overfor Winifred Wagner. Uten hans finansielle hjelp ville festspil­ lene neppe ha kunnet fortsette. Bormann drysiset hvert år noen hundre tusen fra sine fonds, for å gjøre dem til et høydepunkt i den tyske operasesong. Som beskytter for disse festspill og som venn av familien Wag­ ner virkeliggjorde Hitler disise dagene i Bayreuth sannsynligvis en drøm som han selv i sin ungdom antagelig ikke ville ha våget å drømme. Samme dag som meg var også Goebbels og frue kommet til Bayreuth og hadde i likhet med Hitler flyttet inn i tilbygget til Haus Wahnfried. Fru Goebbels gjorde et usedvanlig trist inntrykk og snakket ganske åpent ut til meg: «Det var fryktelig, slik min mann truet meg. Jeg var akkurat begynt å komme til krefter i Gastein da han kom uoppfordret til hotellet. Han forsøkte uopphørlig å overtale meg i tre dager. Så kunne jeg ikke mer. Han presset meg med våre barn. Hva kunne jeg gjøre? Vi er natur­ ligvis bare forsonet i det ytre. Albert, det er fryktelig. Jeg har måttet love ham aldri mer å komme sammen med Karl privat. Jeg er så ulykkelig, men jeg har ikke noe valg.» Hva kunne passe bedre til denne ekteskapstragedie enn nettopp «Tristan og Isolde», som Hitler, ekteparet Goebbels, fru Winifred Wagner og jeg hørte i den istore midtlosjen. Fru Goebbels på min høyre side gråt under hele forestillingen uten opphør, men helt stille for seg. I pausen satt hun nedbrutt og motstandsløst hulkende i hjørnet av en salong, mens Hitler og Goebbels viste seg i vinduet for publikum og forsøkte å overise den pinlige scene. Neste morgen kunne jeg fortelle Hitler, som ikke forsto fru Goebbels’ holdning, om bakgrunnen for denne forsoning. Som statssjef var han til­ freds med utgangen av historien, men tilkalte straks Goebbels og gjorde det med noen tørre ord klart for ham at det var bedre om han og hans frue allerede reiste fra Bayreuth samme dag. Uten å gi ham anledning til å svare, ja endog uten å rekke ham hånden, sa han adjø til ministeren og snudde seg derefter til meg: «Overfor kvinner er Goebbels en kyni­ ker.» Men også han var det på en annen måte.

Kapitel 11

Verdenskulen

nder gjennomgåelsen av mine byggemodeller for Berlin ble Hitler likefrem magnetisk tiltrukket av en del av planene, den fremtidige sentral for riket, som i hundrer av år skulle dokumentere den makt som var oppnådd i Hitlers epoke. Akkurat som de franske kongenes residens danner avslutningen på Champs Elysées, ville Hitler i praktgaten plaissere de bygninger han ville ha i sin umiddelbare nærhet som uttrykk for sin politiske makt. Rikskanselliet som selve staten iskulle ledes fra, Wehrmachts overkommando for utøvelse av kommandomyndigheten for de tre våpenarter, et kanselli for partiet (Bormann), et for protokollen (Meissner) og et for hans personlige isaker (Bouliler). At våre tegnin­ ger også omfattet riksdagsbygningen som iledd i rikets arkitektoniske sentrum, skulle ikke bety at parlamentet var tiltenkt noen viktig rolle i maktutøvelsen. Den gamle riksdagsbygningen isto nå engang der fra før. Jeg foreslo for Hitler å rive ned Paul Wallots bygning fra keisertiden, men møtte uventet sterk motsitand. Hitler likte bygningen, men ville bare ha den til representasjon. Han var i det hele temmelig ordknapp i forbindelse med sine sluttmål. Om han overfor meg nokså åpent snak­ ket om bakgrunnen ifor sine byggeplaner, var det på grunn av den fortro­ lighet som nesten bestandig kjennetegner forholdet mellom byggherre og arkitekt: «I det gamle bygget kan vi innrede lesesaler og oppholds­ rom for riksdagsmennene. For meg kan plenumssalen gjerne bli biblio­ tek. Med sine 580 piasser er den altfor liten for oiss. Like ved isiden av bygger vi en ny. Sørg for at det blir plass for 1200 riksdagsmenn.» Han tenkte på et Tyskland med 140 millioner mennesker, og dermed røbet han også den størrelsesorden hanis 'tanker beveget seg i. Dels fore­ stilte han seg en rask naturlig økning av Tysklands folketall, dels tenkte han på innlemmelsen av andre germanske folk, men ikke belfolkningen i de land han hadde underlagt seg og som ikke skulle ha noen stemmerett. Jeg foreslo Hitler kort og godt å øke stemmetallet for hvert riksdagsmedlem for på denne måten å kunne bevare uforandret plenum i den gamle riksdagsbygningen. Men Hitler ville ikke forandre tallet 60 000 stemmer for hvert medlem, et tall som var tatt i arv fra Weimar-republikken. Om sine grunner ville han ikke uttale seg. Han holdt også i formen på det gamle valgsystemet med valgperioder og stemmesed­ ler, valgurner og hemmelig avstemning. I dette spørsmål ville han øyen138

synlig bevare den tradisjon som hadde brakt ham selv til makten, selv om det hadde mistet sin betydning efter at han hadde innført etp arti­ systemet. De bygninger, som skulle danne innramningen om den fremtidige Adolf Hitler-Platz, lå i iskyggen av den store kuppelhallen, som var fem­ ti ganger så stor som den bygning hvor de folkevalgte skulle være. Det var som om han også i proporsjonene ville understreke hvor li te viktig nasjonalforsamlingen var. Beslutningen om å utarbeide byggeplanene for denne hallen tak han allerede sommeren 1936. På hanis fødselsdag, 20. april 1937, ga jeg ham perspektivskisser, grunnriss, snitt og en første modell. Han var begeistret, men protesterte mot at jeg hadde underteg­ net planene med ordene: «Utarbeidet efter førerens ideer.» Det var meg som var arkitekten, sa han, og mitt bidrag till dette bygg var av større verdi enn hans ideskisse fra 1925. Det ble nå allikevel slik jeg hadde fo­ reslått, og det er grunn til å tro at Hitler med tilfredshet hadde akseptert min beslutning om ikke å kreve opphavsretten til hans bygg. Efter pla­ nene ble det laget delmodeller, og i 1939 var det gjort ferdig en nøyaktig tremodell av eksteriøret som var nesten tre meter høy, og en modeli av interiøret. Her kunne man ta ut gulvet og prøve den fremtidige virk­ ning i øyenhøyde. Under sine tallrike besøk forsømte Hitler aldri å be­ ruse seg i disse modeller i lengre tid. Det som for femten år 'siden må ha virket på hans venner som en fantastisk og forskruet lek, viste han nå triumferende frem: «Hvem ville dengang tro meg på, at dette en­ gang ville bli bygget.» Planen om den hittil største forsamlingshalll i verden inneholdt et eneste rom. Men et rom som kunne ta 150 000 til 200 000 stående til­ hørere. I virkeligheten var dette, tross Hitlers avvisende holdning til Himmlers og Rosenbergs mystiske forestillinger, et kultrom, som i løpet av århundrene gjennom tradisjon og opphøyethet skulle få en lignen­ de betydning isom Peterskirken i Roma for den katolske verden. Uten en slik kulitisk bakgrunn ville utgiftene til Hitlers sentralbygning ha vært meningsløse og uforståelige. Det isirkelrunde interiøret hadde den nesten ufattelige diameter av 250 meter. Og i en høyde av 220 meter skulle den kjempemessige kuppel kulminere efter å ha begynt sin lett parabolske kurve 98 m over gulvet. På en visis måte hadde Pantheon i Roma vært forbildet for oss. Også kuppelen i Berlin skulle ha en rund lysåpning. Men bare denne lysåpning hadde en diameter på 46 meter og var dermed større enn hele Pantheon-kuppeilen (43 meter) og Peterskirken (44 meter). Det indre av rommet hadde isyv ganger så stort rominnhold som Peterskirken. Utformningen av dette indre rom skulle være så enkel som mulig. Over en sirkelflate med 140 meter i diameter skulle det reise seg tre rek­ ker tribuner i sirkelform opp til en hdyde av 30 meter. En krans av hund­ re 'firkantede pilarer av marmor, som med sin høyde av 24 meter ennå holdt seg så noenlunde til menneskelige mål, ble like overfor inngangen 139

avbrutt av en 50 meter Iiøy og 28 meter bred nisje som i bunnen skulle kles med gullmosaikk. Og foran denne var det som eneste billedutismykning, på en 14 meter høy marmorsokkel, en forgylt riksørn med det ekeløvkransede hakekorset i klørne. Høyhetstegnet ble på denne måten både avslutningen av praktgaten og sellve dens formål. Et eller annet sted under dette tegn skulle nasjonenis fører stå. Derfra skulle han sen­ de sine budskap til folkene i sitt fremtidsrike. Jeg forsøkte å fremheve denne plassen arkitektonisk. Men her viste også manglene ved en arkitek­ tur uten målestokk seg. Hitler ble borte i det optiske ingenmannsland. Sett utenfra ville kuppelmassen ha lignet et grønt fjell av 230 meters høyde, dekket med patinerte kobberplater. Øverst var det tenkt å plasse­ re en 40 meter høy glasslanterne i lettest mulig metallkonstruksjon. Over denne lanterne satt det en ørn på et hakekors. Optisk skulle kuppelmassen ha vært oppfanget av en kontinuerlig rekke tyve meter høye pilarer. Med denne relieffvirkning håpet jeg å holde en målestokk som det menneskelige øye kunne fatte, men det var sikkert et fåfengt håp. Kuppelberget hvilte på en kvadratisk stenkloss av lys granitt, som skulle være 350 meter lang og 74 meter høy. En finlemmet frise, fire sammenbundne kannellerte pilarer i de fire hjørner og en søylehall mot plasisen skulle understreke størrelsen av den veldige ku­ bus. To skulpturer på 15 meters høyde flankerte søylehallen. Hitler had­ de bestemt deres allegoriske innhold da vi laget de første skisser til utkaist. Den ene fremstilte Atlais som var himmelhvelvingen, den annen Tellus som bar jordkulen. Himmel og jord skulle være emaljemalt, om­ rissene eller stjernebildene innlagt med gull. Det ytre av bygningen hadde et omfang på over 21 millioner kubikk­ meter. Capitol i Washington ville ha gått mange ganger inn i denne massen. Tall og dimensjoner av rent inflatorisk karakter. Men hallen var ikke på noen måte et fantasiprodukt uten sjanse til å bli til virkelighet. Våre planer hørte ikke til samme kategori som andre like pompøse ideer, ute av takt med dimensjoneringen, slik som arki­ tektene Claude Nicolas Ledoux’ og Etienne I. Boullées utkast til gravsang over det franske Bourbonnerrike eller til forherligelse av revolusjo­ nen, isom var laget uten tanke på noengang å bli til virkelighet. Også disse byggeplaner forutsatte en størrelsesorden som ikke lå efter Hitlers. Men for vår store hall og for de øvrige bygninger som skulle innramme den fremtidige Adolf Hitler-Platz, ble allerede før 1939 tallrike gamle bygninger nær riksdagen, som sto i veien, revet ned. Og det ble også fore­ tatt undersøkelser av byggegrunnen, laget detalj tegninger og bygget opp modeller i naturlig størrelse. Til den ytre fasaden var det allerede betalt millioner i kjøp av granitt, ikke bare i Tyskland, men tross valutaman­ gelen efter Hitlers særlige ordre i Syd-Sverige og Finland. Som alle andre byggverk langs Hitlers fem kilometer lange praktgate skulle også dette bygg stå ferdig elleve år senere, i 1950. Da hallen hadde den lengste byg­ gefrist, var den høytidelige grunnstensnedleggelse fastlagt til 1940. 140

Teknisk selt var det ikke noe problem å lage en hvelving over et rom med 250 meter i diameter Tredveårenes brokonstruktører mestret uten vanskelighet en tilsvarende, statisk sikker konstruksjon i stål eller jernbetong. Ledende tyske statikere hadde endog regnet ut at med denne spennvidden ville man også kunne bruke en massiv hvelving. I overens­ stemmelse med min oppfatning av det jeg kalte ruinverdi, ville jeg gjer­ ne ha unngått å bruke istål, men i dette tilfelle hadde Hitler sine beten­ keligheter: «Det kunne jo være at en flybombe rammet kuppelen og gjorde skader på hvelvingen. Hvorledes kunne De tenke Dem å foreta reparasjoner hvis det var fare for at hele kuppelen skulle falle sam­ men?» Han hadde rett, og derfor konstruerte vi et stålskjelett og heng­ te den indre kuppel på det. Men som i Nurnberg skulle murene bygges massive. Sammen med kuppelen representerte de et veldig press som måtte nøytraliseres av et usedvanlig sterkt fundament. Ingeniørene be­ stemte seg for en betongklosis, som ville ha hatt en masse av over tre millioner kubikkmeter. For å konstatere om våre beregninger av svikten på noen centimeter i sandgrunnen var riktige, ble det laget en prøve i Berlin. Det er til i dag det eneste eksisterende vitnesbyrd om dette bygg. Under planleggingen hadde jeg sett på Peterskirken i Roma. Jeg var skuffet over at størrelsen ikke isto i noe forhold til det inntrykk den gjor­ de på en. Jeg skjønte at allerede ved bygninger av denne størrelsesor­ den er inntrykket ikke lenger proporsjonalt med byggets størrelse. Jeg fryktet dengang at heller ikke virkningen av vår store hall ville svare til Hitlers forventninger. Om dette planlagte kjempebygg hadde den ansvarlige for luftfonsvarsspørsmål i riksiluftfartsministeriet, ministerialråd Knipfer, bare hørt ryk­ ter. Han hadde nettopp sendt ut lovfaste retningslinjer for alle frem­ tidige nybygg, som skulle bygges på størst mulig avtstand fra hverandre for å minske virkningen av bombeangrep. Nå skulle det altiså her, i sent­ rum av byen og riket, lages et bygg som ville rage opp over lave skyer og bli et ideelt orienteringspunkt for fiendtlige bombeflystyrker. Rett og slett en veiviser for regjeringssenteret syd og nord for kuppelen. Jeg la frem disse betenkeligheter for Hitler, som selv var optimistisk. «G6ring har forsikret meg om at det ikke kommer noe fiendtlig fly inn over Tyskland. Vi vil ikke la oss forstyrre i våre planer.» Hitler holdt hardt på ideen till dette kuppelbygget, som han hadde fått like efter sin festningisarrest og hadde syslet med i femten år. Da han efter at våre planer var ferdige fikk høre at Sovjetsamveldet til ære for Lenin planla en kongressbygning som skulle være over 300 meter høy, reagerte han ytterst irritert. Det var tydelig at han ikke likte utsikten til at det ikke ble ham som bygget det høyeste monumentalbygg i ver­ den. Samtidig var han nedtrykt over at han ikke var i stand til å øde­ legge Stalins henisikt gjennom en enkel ordre. Men til slutt trøstet han seg med at hans byggverk likevel ville bli noe helt for seg: «Hva betyr en skyskraper mer eller mindre, høyere eller lavere. Kuppelen, det er 141

den som adskiller vårt bygg fra alle andre.» Efter at krigen med Sovjet­ samveldet var begynt, tiillot jeg meg å si at han hadde vært mer ned­ slått over Moskvas konkurrerende bygg enn han hadde villet innrømme. «Iallfall,» svarte han «er det vel nå slutt med deres bygg for alltid.»

På tre sider var kuppelbygget omgitt av vannflater som skulle forhøye virkningene i speilbilder. Man hadde tenkt å utvide Spree til innsjø i denne forbindelse. Men i så tilfelle måte skipstrafikken legges inn i en toarmet tunnel under forhallen. Kuppelbyggets fjerde front mot syd domi­ nerte den store plasisen, senere kalt Adolf Hitler-Platz. Her skulle de år­ lige 1. mai-demonstrasjoner holdes, som hittil foregikk på Tempelhofer Feid. For slike massemøter hadde propagandaministeriet utarbeidet et eget skjema. I 1939 fortalte Karl Hanke meg om de forskjellige trinn i masseoppbudene isom fulgte de politiske og propagandistiske krav. Fra skoleoppmarsj til hyldest av en prominent utlending eller mobilisering av millioner av arbeidere var det et skjema for hvert formål. Statssekre­ tæren snakket ironisk om «jubeloppmarsj». For å fylle denne plassen måtte man alltid ty til det øverste trinn av alle jubeloppmansjer, fordi plassen rommet en million mennesker. Vis-å-vis kuppelhallen lå på den ene siden den nye overkommandobyg­ ningen, på den annen side rikskanselliets kontorbygning, og midt i var det fri utsikt fra praktgaten til kuppelen. Dette var den eneste åpning i kjempeplassen isom ellers var lukket inn mellom de nye bygninger. Ved siden av forsamlingshallen lå det viktigste og interessanteste bygg, Hitleris palass. Det er ikke overdrevet i dette tilfelle å snakke om en palassbygning istedenfor en kanslerbolig. Også med dette hadde Hitler be­ skjeftiget seg helt fra november 1938, hva man kan se av de skisser som er i behold. Det nye førerpalass var preget av hans efter hvert voldsomt forsterkede behov for å hevde iseg. Fra den opprinnelig brukte kanslerbo­ lig efter Bismarck og til dette bygg var dimensjonene øket 150 ganger. Selv med Neros 'legendariske palassby, det gylne hus, med en grunnflate på over en million kvadratmeter, kunne Hitlers palasis måle seg. Det skul­ le med sine parkanlegg legge beslag på to millioner kvadratmeter midt i Berlins sentrum. Mottagelsesrom førte gjennom flere sammenhengende saler inn i en spisesal som kunne romme tusener av gjester på en gang. Åtte kjempemessige selskapssaler kunne disponeres ved gallamottagelser. Et teater med 400 piasser, en efteraping av barokkens og rokokkoens fyrstelige slottsteatre, skulle ha det mest moderne sceneutstyr. Fra sine private rom kunne Hitiler komme inn i det store kuppelbyg­ get gjennom en rekke gallerier. På den annen side var hans arbeidsfløy med arbeidssalen i midten. I målene var den langt større erin den ameri­ kanske presidentens mottagelsesrom. Hitler var så begeistret for den lan142

ge veien for diplomatene i det nye rikskanseliliet at han ønsket en lignen­ de løsning for sitt nybygg. Jeg fordoblet derfor diplomatenes vei til en halv kilometer. Fra det gamle rikskansellibygget fra 1931, som Hitler hadde betegnet som administrasjonsbygning for et såpekonsern, var hanis krav syvdoblet. Det viser tydelig den målestokk som kunne legges på Hitlers stormanns­ galskap. Og midt i denne prakten ville Hitler ha oppstilt sin hvitlakkerte seng i et relativt måteholdent soverom. Han sa til meg engang: «Jeg hater all stas i soverommet. Best føler jeg meg i en enkel, beskjeden seng.» I året 1939, da disse planene begynte å bli konkrete, opprettholdt Goebbels-propagandaen fremdeles troen på Hitlers beskjedenhet og en­ kelhet, isom likefrem var blitt et ordtak i Tyskland. For ikke å sette den­ ne oppfatning i fare innvidde Flitler neppe noen i planene om sitit priva­ te boligpalass og det fremtidige rikskanselli. Overfor meg begrunnet han sine krav da vi var ute og ispaserte i sneen. «Ser De, jeg ville selv også klare meg godt med et ganske enkelt llite hus i Berlin. Jeg har nok makt og anseelse. Til støtte for meg selv itrenger jeg ikke alle disse utleggene. Men tro De meg: de som kommer efter meg, vil i høy grad trenge en silik representasjon. Mange av dem vil bare kunne holde seg oppe på denne måten. Det er knapt til å tro hvilken makt en liten ånd får over sine medmennesker, når han kan opptre i så store forhold. Slike rom med en stor historisk forgangenhet vil også heve en liten efterfølger opp til historisk rang. Det er derfor vi må bygge dette ennå i min levetid for at jeg skal ha levet der og min ånd ha gitt bygningen tradisjon. Selv om jeg bare lever der et par år, er det tilstrekkelig.» Allerede i talene for byggearbeiderne fra rikskanselliet i 1938 hadde Hitler sagt noe lignende, naturligvis uten å si noe om isine planer som allerede dengang var kommet nokså langt. Som fører og rikskansler vil­ le han ikke bo i tidligere slott. Derfor hadde han også avislått å flytte inn i rikspresidentpaleet. Han ville ikke bo i huset til den tidligere øverste hoffmarskalk. Men også på dette område ville noh istaten holde en re­ presentasjon som var jevnbyrdig med enhver fremmed keisers eller kon­ ges. Men Hitler forbød oss dengang å beregne omkostningene, og lydige unnlot vi endog å foreta kubikkmeterberegninger, noe som jeg først har gjort nå, 25 år senere. De gir følgende tall:1 1. 2. 3. 4. 5. 6.

Kuppelhallen 21 millioner kbm. Boligpalasset 1,9 millioner kbm. Arbeidislfløy med rikskanselli 1,2 millioner kbm. Tilhørende kontorer 200 000 kbm. Hærens overkommando 600 000 kbm. Ny riksdagsbygning 350 000 kbm.

143

Selv om anleggets store rominnhold ville ha redusert prisen pr. ku­ bikkmeter, ville totalomkdstningene knapt ha vært til å forestille seg. Slike kjemperom krever veldige murer og tilsvarende dype fundamen­ ter. Dessuten skulle de ytre murer være av kostbar granitt, de indre veg­ ger av marmor og dører, vinduer, tak osv. av de verdifulleste materialer. En pris av fem milliarder DM bare for bygningene på Adolf HitlerPlatz er antagelig en altfor lav kalkyle. Stemningsomslaget i befolkningen, nøkternheten som begynte å gripe om seg i heile Tyskland i 1939, viste seg ikke bare i nødvendigheten av å organisere nye jubeloppbud i slike tilfelle hvor Hitler to år tidligere hadde kunnet regne med spontan begeistring. Han hadde fjernet seg fra den beundrende maisse. Oftere enn før kunne han bli både gretten og utålmodig når en folkemengde på Wilhelmsplatz fra tid til annen ønsket å se ham. To år tidligere hadde han mange ganger taitt veien til den «historiske balkong». Nå derimot kunne han finne på å irettesette sine adjutanter når de ba ham om å vise seg: «La meg være i fred for dette.» Denne tilsynelatende perifere iakttagelse hører med til bildet av den nye Adolf Hitler-Pilatz. En dag sa han til meg: «Det er jo ikke utelukket at jeg engang biir tvunget til å treffe upopulære forholdsregler. Kan­ skje blir det opprør. For dette må vi treffe forholdsregler. Alle vinduer i bygningene på denne plassen må få tunge skuddsikre lemmer av stål, også dørene må være av stål, og den eneste adgang til plassen skal lukkes med et tungt jerngitter. Rikets sentrum må kunne forsvares som en fest­ ning.» Denne bemerkning røbet en uro som tidligere hadde vært fremmed for ham. Den viste seg på ny da man drøftet beliggenheten av Leibstandartes kaiserne. Dette regimentet var nå helt motorisert og utstyrt med de mest moderne våpen. Hitler flyttet regimentets kvarter til den umid­ delbare nærhet av den store sydaksen: «Tenk på når det kommer uro.» Og han pekte på den 120 meter brede gaten: «Når de kommer rullende opp til meg i sine pansrede biler i hele gatebredden — ikke et menneske kan stå imot dem.» Om det var fordi hæren hørte om denne bestemmel­ se og ville være på pletten før SS, eller om det var Hitler som ga ordre om det selv — iallfall ble det efter ønske av hærenis ledelse og med Hit­ lers bifall overlatt byggeplass for en ny kaserne till det berlinske vaktregi­ ment Grossdeutschland enda nærmere det Hitlerske sentrum enn SS. Rent ubevisst ga jeg uttrykk for denne kløften mellom Hitler og hans folk, en Hitler som eventuelt ville skyte på sitt eget folk —i fasaden til hans palass. Det var ingen åpning i denne fasaden, bortsett fra den store inngangsdøren av ståll og en dør til en balkong hvor Hitler kunne vise seg for mengden. Men balkongen hang hele fjorten meter, eller fem etasjer, over folket. Denne påfallende avvisende front forekommer meg ennå i dag å ha gitt det mest rammende inntrykk av denne fører, som fjernt fra sitt folk holdt til i selvforgudelsens sfærer. Efter hva jeg husker, hadde dette utkastet i mine fengselsår efter hvert 144

antatt en munter, nesten elskverdig karakter med sine røde mosaikker, sine søyler, sine bronseløver og sine forgylte profiler. Men da jeg 21 år senere iså igjen farvebildene av modellen, følte jeg det som om jeg sto overfor satrap-arkitekturen i en film av Cecil B. de Mille. Jeg så ikke bare det fantastiske, men også det grusomme i denne arkitektur, et pre­ sist uttrykk for oldtidens tyrannis. Før krigen hadde jeg moret meg over et blekkhus, som arkitekt Brinckmann — opprinnelig «dampskips»-arkitekt som Troost — en dag hadde overrasket Hitler med. Brinckmann hadde gitt dette en høytidelig opp­ bygning med mange forsiringer, snirkler og avsatser og midt i all den­ ne prakt som høvet seg for «statsoverhodets blekkhus», helt ensom og forlatt — en bitteliten dråpe blekk. Jeg trodde dengang jeg aldri hadde sett noe så abnormt. Mot forventning isa Hitler slett ikke nei til dette, men roste det over alle grenser. Ikke mindre heldig hadde Brinckmann vært med en skrivebordstol som han hadde laget for Hitler, og som med rene goringske dimensjoner lignet en slags tronstol med to forgylte pinjekongler på den øverste kanten av stolen. Begge deler virket ytterst oppkomlingaktig på meg med sin oppblåisthet. Men fra 1937 viste Hitler øket begeistring for denne form for stas. Han var nå kommet tilbake til den Ringstrasise i Wien, som han engang kom beundrende fra. Fra Troosts lære hadde han langsomt, men sikkert fjernet seg stadig mer. Og jeg med ham. Mine utkast fra denne tiden hadde istadig mindre å gjøre med det som jeg anså for «min stil». Dette brudd med min start som arkitekt viste seg ikke bare i den representative overdimensjonering av mine bygg. De hadde heller ikke mer av den opprinnelig tilstrebte doriske karakter. De var blitt til ren «forfallskunst». Rikdommen, de uuttømmelige midler som sto til rådighet for meg, men også Hitlers partiideologi, hadde brakt meg inn på veien til en stil som snarere var beslektet med prunkpalassene til de orientalske despoter. I begynnelsen av krigen hadde jeg beskjeftiget meg med en teori som jeg forsøkte å forklare i 1941 under en middag i Maxim sammen med en kretJs av franske og tyske kunstnere, deriblant Cocteau og Despiau. Den franske revolusjon hadde utformet en ny stilfølelse efter isenrokokkoen. Selv enkle møbler hadde hatt de vakreste proporsjoner. Det reneste uttrykk for dette kom best frem i Boullées byggeutkast. Efter denne revolusjonsstilen kom så Directoire isom både lett og smakfullt hadde ar­ beidet videre med rikere midler. Først med empirestilen kom omslaget. Fra år til år hadde stadig nye elementer overlesset de fremdeles klassiske grunnformer med prunkende forsiringer helt til senempiren som i prakt og rikdom selv i dag vanskelig kan overtreffes. Med dette sluttet en stilutvikling som begynte så håpefullt med Consulatet, men også markerte overgangen fra revolusjonen til Napoleons keiserrike. Denne utvikling var på samme tid varsel om forfall og dermed også forkynnel­ sen av at den napoleonske æra var forbi. I løpet av bare 20 år kunne man her iaktta noe som ellers har pleid å kreve århundrer: utviklingen av 145

de doriske bygninger i tidlig-andkken til senhellenismens forrevne ba­ rokke fasader, som i Baalbek. Og så kom de romanske bygninger i be­ gynnelsen av middelalderens verden og til slntt en mer eller mindre uoppriktig sengotikk. For å være konsekvent kunne jeg lia argumentert videre med at nå fulgte vi senempirerts eksempel ved å innvarsle slutten av vårt eget regime gjennom de byggeplaner jeg hadde laget for Hitler. At man altså på sett og vis kunne ha en forutfølelse av Hitlers fali i disse utkast. Men dengang så jeg det ikke slik. Akkurat som sannsynligvis Napoleons omgivelser i senempirens salonger bare så uttrykk for storhet og først eftertiden også så forvarslet om hans fail, slik følte Hitllers om­ givelser blekkhusberget som en passende kulisse for hans statsmanns­ geni og aksepterte også kuppelberget som uttrykk for Hitlers makt. De siste bygg vi leverte utkast til i 1939, var faktisk den rene neoempire, som kunne sammenlignes med den stilen som 150 år tidligere, kort før Napoleons fall, hadde demonstrert overlessethet, forgyllningsmani, praktsyke og forfall. I disse bygninger kom Hitlers hensikter utilhyllet for dagen, ikke bare gjennom sin stil, men også gjennom sine overdrevne dimensjoner. En dag tidlig på isommeren 1939 pekte han på riksørnen med høyhetstegnet i klørne, som skulle krone kuppelbygget i 290 meters høyde: «Det­ te blir forandret. Her skal ikke mer ørnen stå over hakekorset, her vil den beherske verdenskulen. Kroningen av denne, verdens største byg­ ning, må være ørnen over jordkloden.» I modellbildene som jeg laget over disse bygninger, kan man fremdelas ise Hitlers forandring av de opp­ rinnelige utkast. Noen måneder senere begynte annen verdenskrig.

Kapitel 12

Det begynner å gå nedover

mkring begynnelsen av august dro vi, en ubekymret krets med Hit­ ler til tehuset på Kehlstein. Den lange bilkolonnen snodde seg opp­ over den veien som Bormann hadde latt sprenge inn i fjellet. Gjennom en høy broiuseportail trådte vi inn i en marmorkledd bergfuktig hall og gikk inn i heisen av polert messing. Mens vi kjørte opp de femti meter, sa Hitler plutselig, som om han skulle være fordypet i en samtale med seg selv: «Kanskje skjer det snart noe virkelig stort. Selv om jeg måtte isende Goring . . . Til nød kunne jeg selv reise. Jeg setter alt inn på dette kortet.» Med denne antydning ble det. Knapt tre uker senere, 21. august 1939, hørte vi at den tyske utenriks­ ministeren forhandlet i Moskva. Ved aftensbordet ble det gitt Hitler en seddel. Han gikk raskt gjennom innholdet, stirret et øyeblikk høyrød i ansiktet frem for seg, slo i bordet iså glassene klirret og ropte med en stemme som gikk i stykker: «Jeg har dem. Jeg har dem.» På få sekunder kom han igjen til selvbeherskelse, ingen våget å spørre, og måltidet fortsatte. Efter at vi var ferdige med å spise, samlet Hitler de tilstedeværende herrer om seg: «Vi skal avslutte en ikke-angrepspakt med Russland. Les her. Et .telegram fra Stalin.» Det var rettet til rikskanisler Hitler og noterte kort at det var oppnådd enighet. Det var den mest overraskende og opphissende vending jeg kunne forestille meg, et telegram som knyt­ tet de to navn Stalin og Hitler vennskapelig sammen på et stykke papir. Det ble også vist en ifilm for oss, av en parade av den røde armé for Sta­ lin, med et veldig oppbud av tropper. Hitler ga uttrykk for sin tilfreds­ het med at denne militærmakt nå var nøytralisert, og snudde seg til sine militære adjutanter for åpenbart å diskutere hvorledes dette masseoppbud av våpen og tropper skulle vurderes. Damene ble foreløbig holdt utenfor, men fikk naturligvis nyheten av oss. Kort efter ble nyheten også sendt ut over kringkastingen. Efter at Goebbels om kvelden 23. august hadde kommentert mel­ dingen på en pressekonferanse, satte Hitler seg i forbindelse med ham. Han ville vite hvorledes den utenlandske presse hadde reagert. Med feberskinnende øyne fortalte han oss hva han hadde hørt. «Sensasjonen var uten sidestykke. Og da kirkeklokkene utenfor begynte å ringe, sa 147

en engelsk pressemann resignert: «Det er gravsangen over det britiske empire.» Denne bemerkning gjorde det aller sterkeste inntrykket på den oppstemte Hitler denne aftenen. Nå trodde han at han var kommet høyt nok, at skjebnen ikke lenger kunne nå ham. Om natten sto vi sammen med Hitler på Berghofs terrasse, overvel­ det av et selsomt natursceneri. Et usedvanlig sterkt nordlys flommet en hel time med sitt røde lys ut over det sagnomspunne Untersberg like overfor oss, mens himmelen over Oss spilte i alle regnbuens farver. Slutt­ akten i «Gotterdåmmerung» kunne ikke ha vært iscenesatt med større effekter. Skuespiålet fremkalte en eiendommelig eftertankens stemning. Plutselig sa Hitler vendt mot en av sine militære adjutanter: «Det varsler om meget blod. Denne gang vil det ikke kunne skje uten vold.» Allerede flere uker før hadde tyngdepunktet for Hitlers interesse flyt­ tet seg over til de militære problemer. I ofte timelange samtaler med en av sine fire Wehrmachtsadjutanter —oberst Rudolf Schmundt for Wehrmachtsiledelsen, kaptein Gerhard Engel for hæren, kaptein Nikolaus von Below for flyvåpnet og kaptein Karl-Jesko von Puttkamer for mari­ nen — forsøkte Hitler å komme til klarhet over sine planer. Disse unge og uengasjerte offiserene interesserte ham tilsynelatende særlig, fordi han alltid søkte efter den tilslutning som det var lettere å finne her enn i kretsen av de ansvarlige, men skeptiske generaler. I disse dagene efter offentliggjørelsen av den tysk-russiske pakt ble forresten adjutantene avløst av rikets politiske og militære ledere, blant dem Goring, Goebbels, Keitel og Ribbentrop. Fremfor alt Goebbelis snak­ ket åpent og bekymret om den truende krigsfare. Forbausende nok anså den ellers så radikale propagandist risikoen som overmåte stor, forsøkte å gå ion for en fredelig linje i Hitlers krets og opptrådte for øvrig tem­ melig surt overfor Ribbentrop, som han anså som krigspartiets hovedrepresentant. Vi i Hitlers private krets så på ham og Goring, som også gikk inn for fred, som svake mennesker som var degenerert under mak­ tens velllevnet og ikke ønsket å sette på spill de privilegier de hadde er­ hvervet seg. Selv om gjennomførelsen av mitt livsverk gikk overstyr i disse dagene, trodde jeg at løsningen av de nasjonale spørsmål måtte gå foran de per­ sonlige interesser. Mine betenkninger ble slått ut av den selvsikkerhet som Hitler viste i disse dager. Han virket på meg som helten fra antik­ kens myter, som uten å nøle, i vissheten.om sin styrke, våget seg på de mest eventyrlige foretagender og suverent besto prøven. Det egentlige krigsparti, hvem som enn hørte til det bortsett fra Hit­ ler og Ribbentrop, hadde følgende argumenter: «La oss anta at vi gjen­ nom vår raske opprustning har et styrkeforhold i vår favør av 4 til 1. Siden okkupasjonen av Tsjekkoslovakia oppruster motparten sterkt. Før de får sin produksjon fullt på høyden, trenger de minst halvannet til to år. Først fra 1940 kan de begynne å innhente vårt relativt store for­ sprang. Og selv om de bare produserte så meget som oss, vil vårt for148

sprang bli stadig mindre. For å holde det måtte vi produsere fire ganger så meget. Og det kan vi ikke. Sélv om de bare skulle nå halvparten av vår produksjon, vil forholdet bli stadig ugunstigere. Men vi har jo nye typer på alle områder, mens motparten derimot har foreldet materiell.» Slike betraktninger har nok ikke ispilt noen avgjørende rolle for Hit­ lers beslutninger, men har utvilsomt hatt betydning for valget av tids­ punkt. Foreløbig sa han: «Jeg blir så lenge som mulig på Obersalzberg for å holde meg frisk de kommende hårde dagene. Først når det må treffes beslutninger, reiser jeg til Berlin.» Bare noen dager senere beveget Hitlers bilkolonne iseg mot Munchen via autobanen. Ti biler med store mellomrom av sikkerhetshensyn. Min hustru og jeg satt midt i. Det var en vakker, skyfri soldag, preget av eftersommer. Befolkningen lot Hitler passere i uvanlig taushet. Knapt et menneske vinket. Også i Berlin var det påfallende rolig omkring rikskanselliet. Ellers pleide bygningen å være beleiret av mennesker som hilste ham både under ut- og innkjørsel hver gang Hitlers husbanner fortalte at han var til stede.

Fra det som ytterligere skjedde, var jeg av naturlige grunner utelukket* også fordi Hitlers vanlige døgnrytme var brakt i uorden av diisse uroli­ ge dager. Efter at hoffet hadde begitt seg til Berlin, ble Hitlers tid full­ stendig opptatt med konferanser som stadig avløste hverandre. Blant de iakttagelser jeg særlig husker — ut fra den tilfeldighet som dirigerer den menneskelige hukommelse — ruver det ikke helt ukomiske bilde av den italienske ambassadør Bernardo Attolico, som jeg iså få dager før angre­ pet på Polen da han heseblesende styrtet inn i rikskanselliet. Han brakte en melding om at Italia ikke kunne holde sin allianseplikt. Duce kled­ de dette avbudet inn i urealistiske krav om øyeblikkelig levering av en så 9tor mengde militært og økonomisk materiell at det ville ha medført en betraktelig svekkelse av de tyske stridskrefter. Hitler vurderte høyt kampverdien av særlig den italienske flåte med sine moderne enheter og sitt store tall av ubåter. Likeså verdien av det store italienske luftvåpen. For et øyeblikk iså Hitler sine planer ødelagt. Han hadde jo gått ut fra at Italias krigsberedskap ytterligere ville skremme vestmaktene. I sin usikkerhet utsatte han angrepet på Polen, som allerede var besluttet. Den mer nøkterne innstilling disse dagene vek dog snart for nye følelsøsbølger, og ut fra ren intuisjon kom Hitler til at det tross Italias nølen­ de holdning slett ikke var sikkert at det kom noen krigserklæring fra vest. Et tilbud fra Mussolini om å intervenere avslo Hitler. Han lot seg ikke lenger styre. Troppene som var i permanent beredskap, kunne bli nervøse, det gode høstværet var snart forbi, og man kunne frykte faren for at enhetene ville bli sittende fast i den polske sølen under en senere regnperiode. 149

Det ble utvekslet noter med England om det polske spørsmål. Hitler ga inntrykk av å være overarbeidet da han en aften i kanslerboligens vinterhave med overbevisning sa til sin indre krets: «Denne gang vil vi unngå feilen fra 1914. Nå gjelder det først og fremst å skyve skylden over på motparten. I 1914 ble dette gjort elendig. Og også i dag er utenrikisministeriets forslag rett og slett ubrukelige. Notene skriver jeg best selv.» Han hadde et beskrevet papir i hånden, sannsynligvis et ut­ kast til note fra utenriksministeriet. Kort og raskt tok han avskjed uten å være med i måltidet og forsvant i rommene ovenpå. I fengslet leste jeg senere denne noteveksling som ikke ga meg noe inntrykk av at Hit­ ler hadde vært noe særlig heldigere. Hitlers oppfatning, at Vesten efter kapitulasjonen i Miinchen på ny ville vise seg eftergivende, ble støttet av en informasjon fra efterretnings­ tjenesten, hvor det het at en engelsk generalstabsoffiser hadde orientert seg om den polske armés istyrke og var kommet til det resultat at polak­ kenes motstand snart ville bryte sammen. Hitler håpet også at den bri­ tiske generalstab ville gjøre alt for å fraråde sin regjering en så utsiktsløs krig. Da vestmaktenes ultimata likevel 3. september ble fulgt av krigserklæringene, trøstet Hitler, som først ble noe forbløffet, seg og oss med den bemerkning at England og Frankrike bare hadde erklært en skinn-krig for ikke å tape ansikt overfor verden. Tross krigserklæ­ ringene ville det — det var han overbevist om — ikke komme til kamp­ handlinger. Derfor befalte han Wehrmacht å holde seg strengt defensiv og syntes han med denne avgjørelse hadde opptrådt ekstra politisk skarpsindig. Den hektiske travelhet de siste augustdagene ble fulgt av en uhygge­ lig stillhet. For kort tid gjenopptok Hitler sin vanlige dagsrytme. Han begynte endog å interessere iseg Ifor arkitektoniske planer. Til sine bordfeller sa han: «Vi har riktignok krigstilstand med England og Frankrike, men når vi fra vår side unngår alle kamphandlinger, vil det hele renne ut i sanden. Hvis vi senker et iskip og det oppstår mange tap, biir krigs­ partiet styrket. De har jo ingen anelse om hvorledes disse demokratiene er. De er glad bare de kan komme seg ut av knipen. Polen lar de gjerne seile sin egen sjø.» Selv da tyske ubåter lå i gunstig posisjon like ved det franske slagskip «Dunkerque», ga han ikke tillatelse til angrep. Det britiske flyangrep på Wilhelmshaven og «Athenia»is undergang ødela hans beregninger. Uten å høre på andre mente han fortsatt at Vesten var for svakelig, for bløtaktig og for dekadent til å begynne en krig for alvor. Det var vel også pinlig ifor ham å måtte innrømme overfor sine omgivelser og fremfor alt overfor seg selv at han hadde tatt så avgjørende feil. Jeg husker ennå forbløffelsen da meldingen kom om at Churchill var trådt inn i det britiske krigskabinettet isom marineminister. Med den lite hyg­ gelige melding i hånden kom Goring ut av døren til Hitlers dagligrom. Han lot seg falle ned i den nærmeste dype stol og sa trett: «Churchill er 150

i kabinettet. Det betyr at krigén virkelig begynner. Først nå har vi krig med England.» Av slike og andre iakttagelser skjønte man at denne krigsbegynnelse ikke svarte til Hitlers forestillinger. Han mistet fra tid til annen den ufeilbarlige førers beroligende ansiktsuttrykk. Disise illusjoner og ønskedrømmer liang sammen med Hitlers urealis­ tiske arbeids- og tenkemåte. I virkeligheten visste han ingenting om sine motstandere og vegret seg også for å bruke de informasjoner som sto til rådighet for ham. Han stolte heller på sine spontane inspirasjoner som var bestemt av grov undervurdering, hvor selvmotsigende disse enn kun­ ne være. I overensstemmelse med sin talemåte om at det ifins to mulighe­ ter, ønsket han krigen på dette angivelig gunstigste tidspunkt, men for­ beredte seg ikke tilstrekkelig på den. England så han, som han engang sa, som «vår fiende nr. 1», men håpet likevel på et arrangement med det. Jeg tror ikke Hitler i disse første septemberdager var fullt klar over at han ugjenkallelig hadde sluppet løs en verdenskrig. Han hadde bare vil­ let gå et skritt videre. Han var riktignok rede -til å ta den risiko som var forbundet med dette skritt, akkurat som et år før under den tsjek­ kiske krisen. Men han hadde bare forberede seg på risikoen, ikke på den store krigen. Hans iiåteopprustning var skutt ut til en senere frist. Slag­ skipene og de store hangarskipene var fremdeles under bygning. Han visste at de først ville få sin fulle kampverdi når de i noenlunde likever­ dig styrke kunne møte fienden. Og han isnakket så ofte om forsømmelsen av ubåtvåpnet i første verdenskrig at han vel ikke med vilje hadde be­ gynt den annen uten å ha en sterk ubåtflåte. Men da Polenfelttoget ga de tyske tropper overraskende medgang, var liksom alle bekymringer borte allerede de første septemberdager. Også Hitler lot til å ha gjenvunnet sin sikkerhet og senere, på høydepunktet av krigen, hørte jeg ham ofte erklære at felttoget mot Polen måtte bli blodig: «Tror De kanskje at det ville ha vært en lykke for troppene om vi hadde besatt også Polen uten kamp, efter at vi hadde fått både Øster­ rike og Tsjekkoslovakia uten karpp? Tro meg, det kan ikke engang de beste tropper klare. Seire uten blodtap demoraliserer. Derfor var det ikke bare en lykke at det ikke ble noe forllik, men vi hadde dengang måttet anse det som en skade. Jeg hadde derfor i alle tilfelle slått løs.» Men det kan godt være at han ville kamuflere sine diplomatiske feilkalkyler fra august 1939 med slike ytringer. Iallfall fortalte general­ oberst Heinrici meg mot islutten av krigen om en tidligere taJle som Hit­ ler holdt for generalene og som peker i samme retning: «Han, Hitler,» noterte jeg fra Heinricis bemerkelsesverdige referat, «hadde som den første siden Karl den store 'igjen uinnskrenket makt i én hånd. Han hadde ikke denne makt for ikke å bruke den, men ville vite å bruke den i en kamp for Tyskland. Hvis krigen ikke ville bli vunnet, hadde Tysk­ land ikke bestått styrkeprøven. Da skulle og måtte det gå under.» *

151

Befolkningen oppfattet helt fra begynnelsen av situasjonen som langt mer alvorlig enn Hitler og lians kretø. På grunn av den utbredte nervøsi­ tet var det blind flyalarm de første septemberdagene i Berlin. Sammen med mange berlinere sart jeg i et offentlig beskytteilsesrom. De så engste­ lig fremtiden i møte. Stemningen i dette rommet var synlig'trykket. I motsetning til ved begynnelsen av første verdenskrig dro ingen av regimentene i krigen smykket med blomster. Gatene var tomme. På Wilhelmspllatz var det ingen menneskemengde som ropte på Hitler. Det svarte til den forlatte stemning da Hitler en natt lot sine kofferter pakke for å reise mot øst, til fronten. Jeg var kalt til rikskanseliliet av en av hans adjutanter tre dager efter at Polen ble angrepet, for å ta avskjed med Hitler og møtte en mann som var irritert over bagateller i den pro­ visorisk mørklagte bolig. Bilene kjørte frem og han tok kort avskjed med den del av hoffet som var blitt tilbake. Ikke et menneske på gaten la merke til denne historiske begivenhet. Hitler dro ut i den krigen han selv hadde isatt iscene. Naturligvis ville Goebbcls ha vært i stand til å mo­ bilisere jubel fra en passende menneskemengde. Men han var åpenbart heller ikke i istemning til det.

Selv under mobiliseringen hadde Hitler ikke glemt sine kunstnere. På eftersommeren 1939 forlangte Hitilers arméadjutant deres militærpapi­ rer fra de lokale mobiliseringskontorer, rev dem i stykker og kalstet dem. På denne originale måten eksisterte de ikke lenger for disse kontorer. På den listen Hitiler og Goebbels hadde laget, tok arkitekter og billed­ huggere liten plass. De ifleste av dem som slapp var sangere og skuespil­ lere. At også unge vitenskapsmenn kunne være viktige for fremtiden ble først oppdaget med min hjelp i 1942. Allerede fra Obersalzberg hadde jeg telefonisk bedt Will Nagel, min tidligere sjef og nåværende forværelsesjef, å danne en teknisk innsatsgruppe under min ledellse. Vi ville gjøre vårt godt samstemte apparat for storbyggene nyttig for gjenoppbyggingen av broer, for utbygging av veiene og for andre områder av krigføringen. Men foreløbig var våre ideer nokså uklare. Til å begynne med mobiliserte vi soveposer og telt og mailte min BMW feltgrå. På mobiliseringsdagen bega jeg meg til hærens overkommando i Bendlerstralsse. Generaloberst Fromm, isom var ansvarlig !for mobiliseringen i hæren, satt — som man kunne vente i en prøyssisk-tysk organisasjon — ubeskjeftiget i skt rom, mens maskineriet gikk efter planen. Mitt tilbud om hjelp tok han gjerne imot. Min bil fikk et nummer fra hæren, jeg seliv et legitimasjonskort fra hæren. Der­ med var min første krigsinnsaCs gjort. Hitler forbød meg nemlig rett og slett å gjøre min innsats i hærens organer. Han påla meg plikt til å arbeide videre med sine planer. Men jeg sørget iallfall for å stille de arbeidere som var beskjeftiget med mine 152

bygg i Berlin og Niirnberg, og mine tekniske staber til rådighet for hær og flyvåpen. Vi overtok byggeplasisen for rakett-u tviklingen i Peenemiinde og presserende bygg for flyindustrien. Jeg serget for at Hitler ble informert om denne innisats som elfter min mening var en selvfølge. Og dermed trodde jeg jeg var sikker på at han var enig. Men til min overraskelse fikk jeg et usedvanlig grovt brev fra Bormann. Hvorledes kunne jeg søke nye oppgaver, det forelå det ingen ordre om, og Hitler hadde gitt ham i oppdrag å sende meg beskjed om at alle bygg skulle fortsette uten innskrenkning. Også denne ordre viser hvor urealistisk og dobbeltsporet Hitler tenk­ te. På den ene side tailte han gang på gang om at Tyskland nå hadde utfordret skjebnen og måtte kjempe en kamp på liv og død. På den annen side ville han selv ikke gi avkall på sitt grandiose leketøy. Han foraktet stemningen i massene som måtte se desto mer foriståelsesløst på reisningen av luksusbygg, efter at Hitlers ekspansjonsvilje begynte å kreve ofre. Det var den første befaling jeg omgikk. Riktignok så jeg Hitler betydelig sjeldnere enn før i dette første krigsår. Men når han kom til Berlin noen dager eller Obersalzberg for noen uker, ba han alltid om å få seg forelagt byggeplanene og presiset på fortsatt arbeide med dem. Men jeg tror at han hadde avfun.net seg med at arbeidet skulle stanse. I begynnelsen av oktober lot den tyske ambassadør i Moskva, grev von der Schulenburg, meddele Plitier at Stalin interesserte seg personlig for våre byggeplaner. En serie fotografier av våre modeller ble utstilt i Kreml, men våre største bygg ble efter Hitlers ordre hemmeligholdt, efter hva han sa — «for ikke å bringe Stalin inn på denne smaken». Schulenburg hadde foreslått at jeg skulle 'fly til Moskva for å forklare planene. «Plan kunne finne på å beholde Dem,» sa Hitler halvt i spøk og nektet meg å reise. Ikke lenge efter meddelte den tyske gesandt Schnurre meg at mine utkast var falt i Stalins ismak. 29. september kom Ribbentrop tilbake fra den annen Moskvakonferanse med en tysk—isovjetisk grense- og vennskapstraktat isom skulle beseg­ le Polens fjerde deling. Ved Hitlers taffel fqrtalte han at han aldri hadde følt seg så vel som blant Stalins medarbeidere: «Som om jeg hadde vært blant gamle partifeller, min fører.» Hitler neglisjerte dette entusiastiske utbrudd fra den ellers så tørre utenriksminister uten å fortrekke en mi­ ne. Efter hva Ribbentrop fortalte, lot det til at Stalin var fornøyd med grenseavtalen, og at han, efter at forhandlingene var slutt, like ved grensen av det område som var lovet Russland, egenhendig hadde tegnet inn på kartet et område isom han skjenket Ribbentrop som jaktrevier. Denne gestus ga naturligvis Goring den ide ikke å akseptere at den stalinske gave skulle gå til utenriksministeren personlig, men at den måtte tilfalle riket og dermed ham, som riksjegermester. Dette iførte til en his­ sig istrid mellom de to bolde jegere. Denne endte med at utenriksminis­ teren ble ytterst fornærmet, idet Goring viste seg mer energisk til å presse sin vilje gjennom. 153

Tross krigen måtte ombygningen av det tidligere rikspresidentpalé, riksutenriksministerens nye tjenestebolig presses frem. Hitller så på det nesten ferdige bygg og erklærte seg misfornøyd. Raskt og ubetenksomt lot Ribbentrop derefter det nettopp ferdige bygg rive ned og begynte på nytt. Og det var vel for å tekkes Hitler at han forlangte klossete dørinnfatninger av marmor, kjempemessige dører og profileringer, som ikke på noen måte passet til middelstore saler. Før den nye inspekisjon ba jeg Hitler holde tilbake alle negative bemerkninger, for at utenriks­ ministeren ikke skulle sette i gang en tredje ombygging. Og det var faktisk på et senere tidspunkt at Hitller i sin indre krets moret seg over det nye bygget isom også efter hans mening var mislykket. Av Hanke hørte jeg i oktober at han hadde fortalt Hitler at det under møtet mellom de tyske og sovjetiske tropper ved demarkasjonslinjen i Polen var blitt konstatert hvor mangelfull, ja hvor direkte 'fattig den sovjetiske utrustningen hadde vært. Andre offiserer bekreftet denne iakt­ tagelse, som Hitler må ha hørt på med stor oppmerksomhet. Gang på gang hørte man ham iallfall kommentere denne meldingen som tegn på militær svakhet eller mangel på organisasjonstalent. Snart efter trod­ de han å ha fått bekreftelse på sitt syn i den mislykkede sovjetiske offen­ siven mot Finland. Om Hitlers ytterligere planer fikk jeg tross all hemmeligholdelse noen klarhet da han i 1939 ga meg i oppdrag å bygge ut et hovedkvarter i vest. Ziegenberg, et herresete fra Goethes tid, som lå ved utløperne av Taunuisfjellet ved Nauheim, ble for dette formål modernisert av oss og utstyrt med bunkere. Da anleggene var ferdige, telefonkabler Ilagt over hundrer av kilome­ ter og de moderneste efterretningsmidler var blitt installert, erklærte plutselig Hitler at hovedkvarteret var for kostbart for ham. Han måtte under krigen leve et enkelt liv. Derfor skulle det i Eifel bli ilaget et annet anlegg for ham, som passet bedre til krigen. Det gjorde kanskje i det rent ytre et inntrykk på dem som ikke visste at mange millioner mark var gitt ut forgjeves og nye millioner måtte gis ut. Vi gjorde Hitler oppmerk­ som på dette, men han viste seg utilnærmelig på dette punkt, fordi han så sin prestisje for «fordringsløshet» truet. Jeg var efter den raske seieren i Frankrike fast overbevist om at Hit­ ler allerede var blitt en av de stønste skikkelser i tysk historie. Det som gjorde (sterkest inntrykk på meg og gjorde meg betenkt, var den letargi, som jeg tro&S alle grandiose suksesser mente å spore i selve folket. Hitler selv utfoildet tydelig en stadig hemningsløsere selvsikkerhet. Til sine bord­ monologer hadde han funnet et nytt tema. Hans opplegg hadde, mente han, ikke strandet på slike mangler som hadde ført til tapet av den førs­ te verdenskrig. Dengang var den politiske ledelse i konflikt med den politiske. De politiske partier hadde fått vidt spillerom til å sette nasjo­ nens enhetlige vilje i fare og endog sette i gang landsforrædersk virk­ somhet. De uduelige prinser i herskerhusene hadde av protokollære grun154

ner vært øverstkommanderende for sine arméer og skulle høste laurbær for å øke sitt dynastis berømmelse. Bare fordi man hadde gitt disse udue­ lige efterkommere av dekadente fyrstehuls fremragende generalstabsoffiserer var de største katastrofer hindret. I spissen hadde man dessuten i Wilhelm den annen hatt en udyktig øverste feltherre . . . Nå derimot var Tyskland enig, pieide Hitler å si til slutt med tilfredshet. Nå var de tyske enkeltstater sunket ned til betydningsløshet, hærførerne uansett herkomst valgt blant de beste offiserer, adelens rettigheter opphevet, po­ litikk og Wehrmacht så vel som nasjonen smeltet sammen til en enhet. Men i ispissen sto han. Hans kraft, hans vilje, hanis energi ville over­ vinne alle kommende vanskeligheter. Hitler tok æren for krigslykken i vest. Planen stammet fra ham. «Jeg har stadig på ny,» forsikret han en dag «lest oberst de Gaulles bok om de muligheter isom ligger i de fullmotoriserte enheters moderne kampmeto­ der og lært meget av den.»

Kort efter at felttoget i Frankrike var slutt, fikk jeg en telefon fra føre­ rens adjutantur. Jeg skulle av en isærlig grunn komme noen dager til hovedkvarteret. Hitlers kvarter lå dengang i den lille landsbyen Bruly le Peche ikke llangt fra Sedan, som var rømmet av alle innbyggerne. I de små husene ved den eneste landsbygaten hadde generalene og adju­ tantene innrettet seg. Hitlers losji skilte seg ikke fra disses. Da jeg kom, hilste han på meg i det beste humør: «Om noen dager flyr vi til Paris. Jeg vil gjerne De skal være med. Breker og Giessier kommer også med.» Mer var det ikke, men jeg må innrømme at jeg var forbløffet over at seierherren under sitt inntog i franskmennenes hovedstad ville ha med seg tre kunstnere. Samme aften ble jeg bedt til Hitlers millitære «runde bord». Det ble snakket om enkelthetene i turen til Paris. Jeg fikk vite at dette ikke var noe oiffisielt besøk, men på sett og vis Hitlers «kunstreise» til den byen som efter hva han iså ofte hadde sagt, tidlig hadde fengslet ham, slik at han trodde han allierede ved sitt studium av byplanen var så kjent med gater og viktige bygninger som om han iskulle ha levd der. Natten 25. juni 1940, klokken 1,35, skulle våpenhvilen tre i kraft. Vi satt med Hitler i den enkle stuen i hans bondehus omkring et trebord. Kort før den bestemte tid befalte Hitler å slukke lyset og åpne vinduene. Stille ,satt vi i mørket, fylt av bevisstheten om å medoppleve et historisk øyeblikk så nær iskaperen av dette. Utenfor blåste en trompeter det tradi­ sjonelle signal for ildens opphør. Langt vekk måtte det være et tordenvær. Som i en dårlig roman lyste et lyn som i et rykk opp i det mørke rom­ met. En som ble overmannet av bevegelse, pusset nesen. Så lød Hitlers stemme, dempet, uten klang: «Dette anisvar..'.» Og noen minutter sene­ re: «Nå tenner vi lyset igjen.» Den likegyldige konversasjon fortsatte, 155

men for meg ble det en sjelden begivenhet. Jeg trodde å ha opplevd Hit­ ler som menneske. Neste dag tok jeg en tur fra hovedkvarteret til Reims for å se kate­ dralen. En spøkelsesaktig by ventet på meg, nesten helt forlatt av men­ nesker, og sperret av feiltgendarmeri på grunn av champagnekjellerne. Butikkvinduer slo i vinden, daggamle aviser ble blåst gjennom gatene, åpne husdører viste husenes indre. Som om det borgerlige liv hadde stanset opp et tåpelig øyeblikk, så man på bordene fremdeles glass, ser­ vise, påbegynte måltider. Underveis, på veiene, møtte vi utallige flykt­ ninger som gikk langs gatekanten, mens midten av gaten var inntatt av de tyske hærkolonner. De selvsikre enheter mellom de forgremmede men­ nesker, som hadde med seg sitt habengut på barnevogner, kjerrer og andre primitive kjøretøyer, dannet en eiendommelig kontrast. Tre og et halvt år senere så jeg igjen lignende bilder i Tyskland. Tre dager efter våpenhvilen landet vi tidlig om morgenen, ca. klok­ ken 5,30, på flyplassen Le Bourget. Tre av de store Mercedesbiler sto klare. Som alltid satte Hitler seg på forsetet ved siden av sjåføren, Bre­ ker og jeg satte oss på klappsetene bak ham, mens Giessler satte seg i baksetet sammen med adjutanten. Vi kunstnere hadde fått en feltgrå uniform som trakk oss inn i den militære rammen. Turen gikk gjennom de store forstedene direkte til den store operaen av arkitekt Garnier. Det var Hitlers ønske først å se sitt nybarokke yndlingsbygg. Ved portalen sto oberst Speidel og ventet på ass, avgitt av den tyske okkupasjonsmyndighet. Vi så grundig på trappehuset som er berømt for sin istorlinjethet og beryktet for sitt overlassede utstyr. Den praktfulle foyer, det gullbehengte festilige tilskuerrom ble grundig besiktiget. Alle lysene strålte isom på en gallaaften. Hitler hadde overtatt føringen. En hvithåret losjetjener fulgte vår lille gruppe i det mennesketomme hus. Hitler hadde faktisk studert planene for Parisoperaen grundig. Ved prosceniumslosjen sav­ net han en salong og med rette. Losjetjeneren bekreftet at dette rommet under en ombygning for mange år siden var falt bort. «Der ser dere hvor godt jeg kan det,» sa Hitler fornøyd. Han viste seg helt fascinert av operaen, falt fullstendig i drømmer over dens uforlignelige skjønnhet. Hans øyne skinnet som i en henrykkelse som virket direkte uhyggelig på meg. Naturligvis hadde losjetjeneren straks skjønt hvem han hadde ført gjennom operaen. Saklig, men utpreget distansert, viste han oss gjennom rommene. Da vi til slutt skulle forlate bygningen, hvisket Hit­ ler noe til sin adjutant Briickner, og denne tok en femtimarkseddel og ga den til mannen som sto et stykke ifra oss. Vennlig, men bestemt av­ viste han den. Hitller forsøkte en gang til og sendte Breker bort til ham. Men mannen ville ikke ta imot noe. Til Breker hadde han sagt at han jo bare hadde gjort sin plikt. Vi fortsatte til Champs Elysées, forbi Madeleine til Trocadéro, derefter til Eiffeltårnet, hvor Hitler igjen ville ha en stopp, forbi triumfbue« med 156

den ukjente soldats grav og til lnvalidedomen, hvor han ble stående lenge foran Napoleons sarkofag. Til slutt så Hitler på Pantheon og proporsjonene gjorde etisterkt inntrykk på ham. Derimot viste han ingen særlig interesse for de skjønneste arkitektoniske verker i Paris, Place deis Vosges, Louvre, justispalasset og Sainte Chapelle. Han levde opp igjen da han så den enhetspregede huisrekken i Rue de Rivoli. Endepunk­ tet for vår tur var den romanske og søtladne e'fteraping av kuppelkirkene fra den tidlige middelalder, Sacré Coeur på Montmartre, et selv til å være Hitler overraskende valg. Her sto han lenge, omgitt av noen kraf­ tige menn fra sin eskorte, mens tallrike kirkegjengere gjenkjente ham, uten å ta notis av ham. Efter et siste blikk over Paris kjørte vi fort til­ bake til flyplassen. Klokken 9 om morgenen var besøket slutt: «Det var mitt livs drøm å se Paris. Jeg kan ikke si hvor lykkelig jeg er over at den nå er oppfylt.» Et øyeblikk følte jeg medlidenhet med ham. Tre timer i Paris den eneste og siste gang, gjorde ham lykkelig på høyden av sine triumfer. Under kjøreturen kom Hitler inn på muligheten av en seiersparade i Paris med sine adjutanter og oberst Speidel. Men efter noen overlegnin ger gikk han fra tanken. Offisielt begrunnet han dette med faren for å bli forstyrret av britiske flyangrep, men senere sa han: «Jeg har ingen lyst på en seiersparade. Vi er ennå ikke ferdige.» Samme aften tok han på ny imot meg i den lille stuen i sitt bonde­ hus. Han satt alene ved bordet. Uten omsvøp sa han: «Vil De lage en forordning hvor jeg gir ordre 'til full gjenopptagelse av byggene i Berlin . . . Var Paris ikke vakker? Men Berlin må bli enda vakrere. Jeg tenkte ofte før på om man ikke måtte ødelegge Paris,» fortsatte han så roilig som det skulle gjelde den selvfølgeligste ting i verden, «men når vi er ferdige i Berlin, vil Paris bare være en skygge. Hvorfor skal vi så øde­ legge den?» Og dermed var samtalen forbi. Selv om jeg var vant til Hitlers impulsive bemerkninger, ble jeg for­ skrekket over den ganske usjenerte avsløring av hans vandalisme. Alle­ rede i forbindelse med Warszawa hadde han reagert akkurat på samme måte. Allerede dengang hadde han gitt uttrykk for den hensikt å hindre denne byen fra å bli gjenoppbygget for å ta fra det polske folk dets poli­ tiske og kulturelle midtpunkt. I mellomtiden var Warszawa blitt ødelagt av krigshendelsene. Men nå viste Hitler at han endog var fortrolig med den tanke å ødelegge den byen han se!lv hadde betegnet som Europas skjønneste, med alle dens uvurderlige kulturminner, i ondskap og egent­ lig uten noen som helst grunn. I løpet av noen dager hadde jeg opplevd noen av de motsetninger som var typiske for Hitler, uten at jeg dog den­ gang så det skarpt nok. Fra å være et menneske som er seg sitt ansvar bevisst, til å være blitt en hensynsløs og menneskefiendtlig nihilist fore­ net han i seg de krasseste motsetninger. Men virkningene av denne erfaring ble fortrengt av Hitlers strålende seier, av de uventet gunstige utsikter til snart å kunne gjenoppta mi157

ne byggeprosjekter og av hans oppgivelse av sine ødeleggelseshensikter. Nå var det min tur til å slå Panis. Enda på denne dag ga Hitler mitt livs­ verk høyeste prioritet. Elan befalte «på kortest mulig tid å gi Berlin det utseende som tilkommer den gjennom seierens format» og erklærte: «I virkeliggjørelsen av disse i dag viktigste byggeoppgaver i riket iser jeg det betydeligste bidrag til den endelige sikring av vår seier.» Egenhen­ dig daterte han denne forordning tilbake til 25. juni 1940, dagen for våpenstillstanden og hans største triumf. Elitler gikk frem og tilbake med Jodl og Keitel på gruisveien foran sitt hus, da en adjutant meldte ham at jeg villle si adjø. Jeg ble tilkalt og da jeg nærmet meg gruppen, hørte jeg Hitler fortsette samtalen med følgende ord: «Nå har vi vist hva vi duger til. Tro meg, Keitel, et felt­ tog mot Russland ville derimot bare være en lek i sandkassen.» I strå­ lende humør sa han adjø til meg, ba meg overbringe hans hjerteligste hilsner til min hustru og stilte meg i utsikt at han snart ville gjennom­ gå de nye planer og modeller med meg.

Kapitel 13

Til overmål

ens Hitler fremdeles var opptatt med å utarbeide planene for felt­ toget i Russland, overveiet ban allerede hvorledes og med hvilke regimessige detaljer seiersparadene i 1950 skulle rulles opp, efter at praktgaten og den store triumfbuen var ferdig. Men menis han drømte om nye kriger, nye seire og seiersfeiringer, led han et av de største neder­ lag i sin karriere. Tre dager efter en konferanse hvor han hadde utvik­ let sine fremtidsperspektiver for meg, ba han meg komme til Obersalzberg med mine byggeskisser. I forhallen på Berghof ventet to av Hess’ adjutanter, Leitgen og Pietsch, begge bleke og opphissede. De ba meg vente med min konferanse da de måtte overlevere Hitler et personlig brev fra Hess. I dette øyeblikk kom Hitler fra sine rom i annen etasje. En av adjutantene ble tilkalt til den store hallen. Mens jeg var begynt å bla gjennom mine skisser enda engang, hørte jeg plutselig et uartikulert, nesten dyrisk utbrudd. Hitler brølte ut: «Bormann, straks. Hvor er Bormann?» Bormann måtte så hurtig som mulig skaffe forbindelse med Goring, Ribbentrop, Goebbels og Himmler. Alle private gjester ble bedt om å trekke seg tilbake til annen etasje. Først efter mange timer fikk vi vite hva som var skjedd. Hitlers stedfortreder var fløyet til fiendens land England midt under krigen. Utadtil hadde Hitler snart gjenvunnet sin vanlige ro. Han var bare bekymret for at Churchill kunne benytte det som var skjedd til å lokke Tysklands allierte med en freds føler: «Hvem vil tro meg på at det ikke var i mitt navn Hess fløy over, og at det hele ikke er avtalt spill bak ryggen på mine allierte?» Det kunne endog føre til forandringer i Ja­ pans politikk, mente han med en viss uro. Fra flyvåpnets tekniske sjef, den berømte kampflyver Ernst Udet, ville Hitler vite om det te motors fly som Hess hadde brukt, kunne nå sitt mål i Skottland og hvilke vær­ forhold han ville møte. Efter kort tid ga Udet over telefonen beskjed om at Hess måtte havarere bare av rent navigasjonsmessige grunner. Sann­ synligvis ville han på grunn av den dominerende sidevind i England fly ut i den store tomhet. Hitler ble øyeblikkelig mer optimistisk: «Om han bare kunne drukne i Nordsjøen. Så ville han være sporløst borte, og vi kunne få tid til en harmløs erklæring.» Men efter noen timer begynte han å tvile på ny, og for i alle tilfelle å komme foran engelskmennene besluttet han å melde over kringkastingen at Hess var blitt sinnssyk.

M

159

Men de to adjutanter ble arrestert, slik det i sin tid skjedde med over­ bringerne av ulykkesbudskap ved de despotiske herskerhoff. På Berghof gikk det livlig for seg. Foruten Goring, Goebbels og Rib­ bentrop dukket Ley, fylkesførerne og andre partiledere opp. Som par­ tiets organisasjonsleder tilbød Ley seg å overta Hess’ oppgaver og fore­ slo med det den utvilsomt riktige organisatoriske løsningen. Men for første gang viste Bormann hvilken innflytelse han allerede hadde på Hitler. Det lyktes ham lett å avverge dette forsøk, og dermed ble han den som klart innkasiserte gevinsten i denne affæren. Churchill mente dengang at med denne flyturen var det kommet til syne en mark i rikiseplet. Han ante ikke dengang hvor bokstavelig dette passet på Hess’ efterfølger. I Hitlers omgiveilser ble Hess fra nå av nesten ikke nevnt. Bare Bor­ mann beskjeftiget seg ennå lenge med ham. Han undersøkte ivrig sin forgjengers iliv og forfulgte hans hustru med sjikanøs gemenhet. Eva Braun tok seg, for øvrig uten hell, av hennes sak overfor Hitler og under­ støttet henne senere bak hans rygg. Noen uker senere hørte jeg av min lege, professor Chaoul, at Hess’ far lå for døden. Jeg sendte en bloms­ terbukett til ham, naturligvis uten å stå som avsender. Efter min oppfatning dengang var det Bormanns ærgjerrighet som drev Hess til dette fortvilte skritt. Hess, som også var ærgjerrig, følte seg klart tilsidesatt i sitt forhold til Hitler. I 1940 sa Hitler f. eks. til meg efter en mange timers samtale med Hess: «Når jeg snakker med Goring, er det for meg som et bad i stål, jeg føler meg frisk efterpå. Riksmarskalken river meg med når han legger frem tingene. Med Hess blir enhver samtale til en uutholdelig plagsom anstrengelse. Han kommer alltid med ubehagelige saker og gir seg ikke.» Sannsynligvis forsøkte Hess med sin flukt til England å iskape oppsikt og vinne suksess efter så mange år å ha vært trengt i bakgrunnen. Han hadde nemlig ikke de egenskaper som var nødvendige for å hevde seg midt i en isump av intriger og makt­ kamper. Han var for følsom, for åpen, for labil, og han ga ofte alle rett efter hvert som de kom tiil ham. Som type lignet han helt og hol­ dent de fleste av de høye partiførerne som hadde vanskelig for å stå på realitetenes grunn. Hitler la ansvaret for flukten på den fordervelige innflytelse fra profes­ sor Haushofer.1 25 år senere forsikret Hess meg i fengslet i Spandau i fullt alvor at ideen var inngitt ham av overjordiske krefter i en drøm. Det var ikke hans hensikt å opponere eller bringe Hitler i forlegenhet: «Vi garanterer det engelske verdensrike mot at det gir oss frie hender i Europa ...» var det budskap han tok med til England uten å få levert det fra seg. Det var også en av Hitlers faste formuleringer, ja til og med også av og til under krigen. Hvis jeg har rett i min oppfatning, kom Hitler aldri over sin stedfor1 Karl Haushofer var geopolitiker og tilhenger av livsromteorien, som gikk inn i den nazistiske ideologi. O. a.

160

treders «troskapsbrudd». Ennå noen tid efter attentatet 20. juli 1944 nevnte lian under en av sine fantastiske feilbedømmelser av situasjonen at han også ville kreve «forræderen» utlevert som en av fredsbetingelsene. Han måtte henges. Da jeg senere fortalte Hess. om dette, svarte han: «Han ville ha forsonet seg med meg. Ganske sikkert. Og tror De ikke at han i 1945 da alt gikk mot slutten, mange ganger tenkte: «Hess hadde likevel rett?»» Hitler forlangte ikke bare at byggene i Berlin iskulle drives frem midt under krigen. Han øket også, under innflytelse fra sine fylkesførere, in­ flatorisk tallet på byer som skulle gjennomgå en nyutformning. Til å begynne med var det bare Beriin, Niirnberg, Munchen og Linz. Nå hadde han gjennom personlige forordninger erklært ytterligere 27 byer som såkalte nyutformningsbyer, blant dem Hannover, Augsburg, Bre­ men og Weimar. Hverken jeg eller andre ble noengang spurt om hen­ siktsmessigheten av slike avgjørelser. Jeg fikk bare tilsendt en kopi av den forordning 'som Hitler efter hver konferanse om saken helt formløst hadde foranllediget. Efter mine beregninger dengang dreiet det seg om en byggesum på fra 22 til 25 milliarder mark, hva jeg også skrev til Bormann 26. november 1940, og dette var fremfor alt bygg for partiformål i de såkalte nyutformningsbyene. Jeg var redd for at disse krav ville true mine byggefrister. Først for­ søkte jeg derfor gjennom en forordning fra Hitiler å få lagt alle rikets byggeplaner under min administrative myndighet. Da dette forsøk stran­ det på Bormann, erklærte jeg overfor Hitler 17. januar 1941 efter en langvarig sykdom som hadde gitt meg tid til å tenke over mange pro­ blemer, at det ville være bedre om jeg kunne få lov til bare å konsen­ trere meg om de bygninger i Berlin og Niirnberg som var blitt betrodd meg. Hitler slo øyeblikkelig til: «De har rett. Det ville være galt om De fortapte Dem i almindelige saker. Til nød kunne De i mitt navn erklære at jeg, føreren, ikke ønsker Dem sjaltet inn, for at De ikke skulle bli for meget tatt bort fra Deres egentlige kunstneriske oppgaver.» Jeg gjorde utistrakt bruk av denne fullmakten og la allerede de nær­ meste dagene ned alle mine partiembeder. Om jeg ser riktig på kom­ plekset av mine motiver dengang, kan dette også ha vært rettet mot Bor­ mann, som helt fra begynnelsen inntok en avvisende holdning overfor meg. Men naturligvis følte jeg meg ikke truet, i og med at Hitler så ofte hadde betegnet meg som uerstattelig. Av og til sto jeg til for hugg, og Bormann kunne, sikkert til sin egen tilfredsstillelse, gi meg en skarp irettesettelse fra hovedkvarteret, f. eks. da jeg var blitt enig med den evangeliske og katolske kirkeledelse om kirkebygninger i de nye bydeler av Berlin. Han sa kort og godt at det ikke ville bli noen byggeplass for kirker. *

161

Da Hitler 25. juli 1940 gjennom sin forordning om «sikring av seieren» ga ordre til at Berlin- og Niirnbergbyggene øyeblikkelig skulle settes i gang igjen, meddelte jeg riksminister dr. Lammers noen dager senere at «jeg ikke hadde til hensikt å begynne på nytt med den praktiske nyuCformning av Berlin på grunnlag av dette førerdekret». Men Hitler er­ klærte seg ikke enig i denne utlegning, og han ga ordre til videreføring av byggearbeidene selv om den offentlige mening var imot. Under hans press ble det avgjort at Berlin- og Niirnbergbygningene tross krigen skulle gjøres ferdige til de frister som tidligere var bestemt, altså senest 1950. Under Hitlers press fastla jeg et «Sofortprogramm des Fiihrers», og Goring ga meg derefter — i midten av april 1941 — det nødvendige kvantum jern med 84 000 tonn hvert år. For å skjule det for offentlig­ heten ble dette programmet kalt «krigsprogram for vannveier og riksbanebygg i Berlin». 18. april snakket jeg med Hitler om de byggefristene som var blitt sikret gjennom diisise forholdsregler. Det gjaldt overkom­ mandoen for Wehrmacht, rikskanselliet, førerbygget, kort sagt senteret for Hitlers makt rundt Adolf Hitler-Platz, som han tross krigen var brennende interessert i å få reist snarest mulig. Samtidig ble det laget et arbeidsfellesskap for oppførelsen av disse bygninger med syv av de beste tyske byggefirmaer som deltagere. Trasis det nær forestående felttog mot Sovjetsamveldet fortisatte Hitler, med den stahet som var typisk for ham, sitt valg av malerier til galle­ riet i Linz. Han sendte sine kunsthandlere inn i de besatte områder for der å undersøke markedet for malerier, og utløste dermed snart en bil ledkrig mellom sine agenter og Gorings, noe som begynte å anta skar­ pere former, inntil Hitler til slutt tok sin marskalk i skole og der­ med også overfor kunsthandlerne en gang for alle gjenopprettet rang­ ordningen. Store kataloger, innbundet i brunt lær, kom i 1941 til Obersalzberg med ifotos av hundrer av malerier, isom Hitler personlig fordelte mellom de gallerier han selv likte, i Linz, Konigsberg, Breslau og andre byer i øst. I Niirnberg-prosessene så jeg disse brune bind igjennom som anklagemateriaile. De fleste av bildene hadde Rosenbergs kontor i Paris tatt fra franske jøder. Hitler sparte de berømte offentlige kunstsamlinger i Frankrike. Men denne handlemåte var ikke fullt så uegennyttig som den så ut til. Hit­ ler sa nemlig en gang at i en fredstraktat skulle de beste bilder fra Louv­ re utleveres tiil Tyskland som krigsskadeerstatning. Men for sine private formål utnyttet ikke Hitler sin autoritet. Han beholdt personlig ikke et eneste av de bilder som han hadde kjøpt eller beslaglagt. For Goring var derimot alle midler tillatt når det gjaldt å utvide sin kunstsamling. I tre tiil fire rekker over hverandre hang det verdifulle malerier i hallene og rommene på Karinhall. Da han ikke fant mer plass på veggene, brukte han taket på den store inngangshallen, hvor han plasserte en serie biilder. Selv i himmelen på sin praktseng hadde 162

han plassert en kvinnelig akt i naturlig størrelse, som for øvrig fremstil­ te Europa. Han opptrådte også selv som billedhandler. I annen etasje av hanis eiendom var veggene i en stor hall dekket med bilder. De stam­ met fra en kjent hollandsk kunsthandler, som efter okkupasjonen var blitt tvunget til å overlate ham sin samling til spottpris. Disse bilder solg­ te han, efter hva han betrodde meg med sin barnslige latter, midt under krigen for det mangedobbelte til fylkeslederne, med et tillegg for det renommé som et maleri «fra den berømte Goringsamling» i hans øyne represen terte. En dag i 1943 ble jeg fra fransk side gjort oppmerksom på at Goring presset på Vichyregjeringen for å få overlatt et berømt bilde fra Louvre mot noen verdiløse malerier fra hans samling. Med støtte i Hitlers opp­ fatning av Louvresamlingens ukrenkelighet kunne jeg forsikre den fran­ ske mellommann at han ikke behøvde å gi efter for dette presset, og at han i nødsfall kunne henvende seg til meg. Dermed ga Goring seg. Uten skrupler viste han meg en dag på Karinhall det berømte Sterzing-alter som Mussolini hadde skjenket ham vinteren 1940, efter at det var opp­ nådd enighet om Tirol. Hitler selv var ofte opprørt over sin «annen manns» opptreden i forbindelse med samlingene a v verdifulle kunst­ skatter, men han våget ikke å ta Goring fatt. Mot slutten av krigen hadde Goring for en gangs skyld innbudt min venn Breker og meg til middag på Karinhall. Maten var ikke særlig flott. Men det som virket noe underlig på meg, var at vi ved slutten av måltidet fikk et glass normal konjakk, mens Gorings tjener med en viss høytidelighet skjenket ham fra en støvet gammel flaske: «Denne er bare reservert for meg,» sa han usjenert til sine gjester og utbredte seg om i hvilket fransk slott dette sjeldne funn var beslaglagt. Dere'fter viste han oss i opprømt stemning de skatter han gjemte i Karinhalls kjeller. Blant dem var det de verdifulleste antikviteter fra museet i Napoli som var tatt med nordover før rømningen i 1943. Med samme eierglede lot han sam­ tidig skapene åpne for å unne oss et blikk på sine skatter av franske så­ per og parfymer, som måtte holde i flere år. Og til avslutning på denne mønstring hentet han frem isin samling av diamanter og edelstener, som åpenbart var verdt mange hundre tusen mark. Hitlers billedkjøp sluttet efter at han hadde utpekt lederen av Dresdengalleriet, dr. Hans Posse, til sin befullmektigede for utbygning av malerisamlingen i Linz. Inntil da hadde Hitler selv valgt ut objektene fra auksjonskatalogene. Under disse kjøpene var han på ny falt som offer for sitt prinsipp å operere med to eller tre konkurrerende partnere. Han hadde på samme tid og uavhengig av hverandre gitt fotograf Hoff­ mann og en av sine kunsthandlere i oppdrag å by uten limit. Og dermed fortsatte Hitlers oppkjøpere å overby hverandre efter at alle de andre in­ teressenter var falt bort, helt til auksjonarius Hans Lange i Berlin en dag gjorde meg oppmerksom på denne eiendommelige situasjon. Kort efter utnevnelsen av Posse viste Hitler ham de innkjøp han hit163

til hadde foretatt inklusive Grutznersamlingen. Alt sammen var i Hit­ lers beskyttelsesrom. Det ble brakt ned stoler til Posse, Hitler og meg, og SS-tjenerne bar frem bilde efter bilde. Hitler roste sine yndlingsbilder med de vanlige predikater, men Posse lot seg hverken imponere av Hitlers posisjon eller av hans overstrømmende elskverdighet. Saklig og upåvirkeilig avviste han mange av disse dyre kjøp med et «neppe bruk­ bart» eller «ikke på høyde med galleriets nivå, slik jeg forestiller meg det». Og slik det pleide å gå når Hitler sto overfor en fagmann, aksep­ terte han kritikken uten innsigelser. Og så ble det til at Posse forkas­ tet de fleste bildene fra Miincheniskolen, som Hitler elsket. Midt i november 1940 kom Molotov til Berlin. Sammen med silt bord frydet Hitler seg over den nedsettende beretning fra sin lege dr. Karl Brandt, som fortalte at den sovjetiske statsministerens og utenriksminis­ terens følge llot alle tallerkener og spisetøyet koke før bruken av frykt for bakterier. I hallen på Berghof sto en stor globus, hvor jeg noen måneder senere fant merker efter disse negative forhandlinger. Megetsigende pekte en av Wehrmachtsadjutantene på en enkel blyanstrek, en strek fra nord til syd ved Ural. Det var Hitler som hadde tegnet opp den ifremtidige av­ grensning av sitt interesseområde med den japanske interessesfæren. 21. juni 1941, dagen før angrepet på Sovjetsamveldet, kalte Hitler meg til seg i sitt dagligrom i Berlin efter et felles måltid og ba meg spille et par takter av Liszts «Løs Preludes»: «Det vil De få høre ofte i den nærmeste tid, det blir vår seiersfanfare for det russiske felttoget. Funk har valgt det. Hvorledes liker De det? . . . Granitt og marmor vil vi hente der, så meget vi vil.» Hitler viste nå sin stormannsgalskap ganske åpent. Det som var kom­ met for dagen i flere år med lians bygninger, skulle nå besegles gjennom en ny krig eller som Hitler sa, «med blod». Aristoteles skrev engang i isin «Politikk»: «Sant er det at de største urettferdigheter utgår fra dem som tar til overmål, ikke dem som blir drevet av nød.» På Ribbemtrops femtiårige fødselsdag i 1943 fikk han fra noen av sine nærmeste medarbeidere et prektig skrin smykket med halvedelstener, som de ville fylle med fotokopier av alle de traktater og avtaler utenriks­ ministeren hadde gjort. «Men vi kom i stor forlegenhet,» sa ambassadør Hewel, Ribbentrops kontaktmann med Hitler, ved aftensbordet. «Da vi skulle fylle skrinet, var det bare noen få traktater som vi ikke hadde brutt.» Igjen gråt Hitler av latter. Akkurat som ved krigens begynnelse var jeg plaget av tanken på å skul­ le sette i gang slike byggeforetagender med innsats av alle midler i et 164

åpenbart avgjørende stadium av verdenskrigen. 30. juli 1941, altså under den stormende tyske fremmarsjen i Russland, foreslo jeg dr. Todt, den «generalbefullmektigede for tysk byggevirksomhet», å stanse alle bygg som ikke var ubetinget krigsviktige eller krigsavgjørende. Men på bak­ grunn av den fordelaktige situasjon for våre operalsjoner, trodde Todt at vi kunne utsette dette spørsmål ennå noen uker. Det ble også utsatt i det hele, fordi mitt krav heller ikke nå fant noen resonnams hos Hit­ ler. Han avviste enhver innskrenkning og var like lite villig til å føre materiell og arbeidskraft fra sine private bygg til rustningsindustrien, som fra sine yndlingsforetagender, autobanene, partibygningene og Berlinprosjektene. Midt i september 1941, da fremrykningen i Russland allerede lå langt efter den overdrevne prognose, ble våre avtailer om granittleveranser med Sverige, Norge og Finland for mine store bygg i Berlin og Niirnberg betraktelig øket. De ledende 'firmaer i den norske, finske, italienske, belgiske, svenske og hollandske stenindustri fikk nye oppdrag for tred­ ve millioner rikismark. For å transportere de enorme granittmengder til Berlin og Nurnberg opprettet vi 4. juni 1941 en egen transportflåte og egne verfter i Wismar og Berlin, som skulle bygge 1000 lektere med hver 500 tonn lasteevne. Mitt forslag om å stanse fredsbyggene ble det ikke tatt hensyn til, selv da katastrofen vinteren 1941 begynte å gjøre seg gjeldende. 29. novem­ ber sa Hitler ganske utvetydig til meg: «Jeg vil begynne byggingen un­ der krigen. Krigen skal ikke få lov til å avholde meg fra å virkeliggjøre mine planer.» Hitler holdt ikke bare fast ved sine byggeplaner. Efter den innledende fremgang i Russland øket han også tallet på de tanks som på sine granittsokler skulle supplere gatenes skulpturelle utsmykning og gi dem et krigersk preg. 20. august 1941 meddelte jeg efter oppdrag av Hitler den forbausede admiral Lorey, sjefen for tøyhuset i Berllin, at det var hen­ sikten å stille opp ca. 30 store erobrede kanoner mellom sydbanestasjonen og triumfbuen (byggverk T). Også på andre punkter i den store gaten og sydaksen ville Hitler stille opp slike kanoner, fortalte jeg ham, slik at vi i alt trengte ca. 200 stykker av det tyngste skyts. Foran de vik­ tigste offentlige bygninger skulle det derimot oppstilles særlig store tanks. Hitlers forestillinger om den statsrettslige konstruksjon av sitt german­ ske rike «deutscher Nation» var fremdeles noe flytende. Men et punkt var sikkert: i umiddelbar nærhet av den norske byen Trondheim skulle det på grunn av den gunstige strategiske beliggenhet bygges det største tyske marinestøttepunkt — foruten verfter og dokker — en by for 250 000 tyskere som skulle innlemmes i det tyske rike. Hitler hadde over­ latt meg planleggingen. 1. mad 1941 fikk jeg fra viseadmiral Fuchs fra 165

krigsmarinens overkommando overlatt de nødvendige oppgaver over plassbehovet for et stort statsverft. 21. juni holdt storadmiral Raeder og jeg foredrag for Hitler om prosjektet i rikskaniselliet. Hitler bestemte så noenlunde den nye byens beliggenhet. Også et år senere, 13. mai 1942, beskjeftiget han seg med dette støttepunktet midt under en konferanse om rustningsbehovene. På spesialkarter studerte han inngående den sannisynligvis baste beliggenhet for dokken og ga ordre om å sprenge en stor underjordisk ubåtbasis inn i granittberget. For øvrig gikk Hitler ut fra at også St. Nazaire og Lorient i Frankrike så vel som de britiske kanaløyer på grunn av sin gunstige geografiske beliggenhet måtte innllemmes i et fremtidig støttepunktsystem for marinen. Fullstendig hensyns­ løst disponerte han støttepunkter, interesser og andres rett. Hans verdensmaktside kjente ingen innskrenkning. I sammenheng med dette må man også se hanis plan om å grunnlegge tyske byer i de besatte daler av Sovjetsamveldet. 24. november 1941, alt­ så allerede under vinterkatastrofen, ga fylkesfører Meyer, stedfortrederen for riksministeren for de besatte østområder, meg det tilbud å overta av­ delingen for bybygging og planlegge å bygge de isotlerte byer for de tyske garnisoner og de sivile virksomheter. Men jeg avviste til slutt tilbudet i slutten av januar 1942, fordi jeg var redd for at en sentralmyndighet for byplanlegging ville føre til en uniformering av byene. Jeg foreslo derfor å gi de store tyske byene slike oppdrag enkeltvis.

Efter at jeg ved begynnelsen av krigen hadde begynt med å overta bygg for hærens og flyvåpnets ledelse, var denne organisasjon blitt betrakte­ lig utvidet. Efter den målestokk jeg skulle bruke noen måneder senere, var riktignok de 26 000 byggearbeiderne som var satt inn for våre krigs­ viktige programmer, et ubetydelig tall. Men jeg var stolt over å kunne gi et lite bidrag til krigføringen. Det ga samtidig min samvittighet ro, fordi jeg ikke bare arbeidet med Hitlers fredsplaner. Viktigst var Ju 88programmet i flyvåpnet, som skulle muliggjøre en utvidet produksjon av det nye tomotors istupbombefly med stor aksjonsradius. Tre store fabrik­ ker i Briinn, Graz og Wien, hver av dem istørre enn det daværende Volkswagen-verk, ble gjort ferdig på åtte måneder, for første gang med ferdigbetongdeller. Men vårt arbeide ble fra høsten hindret av mangel på drivstoff. Selv for våre toppriori terte'programmer måtte tildelingen av drivstoff i september 1941 reduseres til en tredjedel og fra 1. januar 1942 endog til en sjettedel av behovet. Et typisk eksempel på hvor meget Hit­ ler gjennom Russlandsfelttoget hadde engasjert seg i forhold til sine mu­ ligheter. I tillegg til dette hadde jeg også overtatt reparasjonene av bombeskadene i Berihn og byggingen av luftvernbunkere. Uten å ane det forbered­ te jeg allerede da min virksomhet som rustningsminister. Jeg fikk ikke 166

bare på lavere plan innblikk i de forstyrrelser som den vilkårlige veks­ ling av programmer og prioritetstrinn førte med seg for produksjonen. Men jeg ble også på denne måten orientert om maktforholdene og manglene i ledelsen. Jeg var f. eks. med i et møte hos Goring hvor general Thomais ga ut­ trykk for sin betenkelighet overfor ledelsens overdrevne økonomiske krav. Høyrøstet overfuset Goring den anisette general: «Hva vedkommer dette overhodet Dem? Det er meg som gjør dette. Eller er det kanskje De som har ansvaret for ifireårsplanen? De har overhodet ikke noe å si meg. Ordningen av ålle disse spørsmål har føreren overdradd meg alene.» General Thomas hadde ikke noe håp om å finne støtte hos sin sjef, generaloberst Reitel, i slike stridsspørsmål, da Keitel bare var glad til for å bli spart for Gorings angrep. Den godt forberedte økonomiplan i over­ kommandoen ble ikke gjennomført på grunn av slike hendelser. Men jeg skjønte allerede dengang at heller ikke Goring gjorde noe med disse spørsmål. Og gjorde han noe, laget han det fullkomne kaos, fordi han ikke gadd gjennomarbeide problemene, og fordi hans avgjørelser som regel skyldtes impulsive ideer. Noen måneder senere, 27. juni 1941, deltok jeg som ansvarlig for rustningsbyggene i en konferanse mellom generalfeltmarskalk Milch og Todt. Hitler var allerede overbevist om at russerne var endelig heseiret, og hadde derfor gitt ordre om en ekstra prioritert gjennom­ føring av luftopprustningen som forberedelse av sin neste aksjon, nedkjempingen av England. Milch krevet — hvilket også var hans plikt — at den prioritering Hitiler hadde bestemt, skulle holdeis, noe som på bakgrunn av den militære situaisjon brakte dr. Todt til randen av fortvi­ lelse. Også han hadde et oppdrag, å øke hærens opprustning så raskt som mulig. Men han hadde ingen ordre fra Hitler, som ga hans oppdrag den nødvendige prioritering. Ved slutten av samtalen ga Todt uttrykk for sin maktesløshet: «Det er best, herr feltmarskalk, at De opptar meg i Deres ministerium og gjør meg til medarbeider.» Høsten 1941 besøkte jeg Junkerverkene i Dessau, for sammen med ge­ neraldirektør Koppenberg å samordne våre byggeprogrammer med pro­ duksjonsmålene. Han førte meg inn i et lukket rom og viste meg en gra­ fisk fremstilling som sammenlignet de nærmeste årenes amerikanske bombeflyproduksjon med vår. Jeg spurte ham hva våre ledere sa til disse deprimerende sammenligningstall. «Det er bare det at de ikke vil tro på det,» svarte han. Og uten å ha kontrol! over seg selv brast han i gråt. Like efter ble Koppenberg avsatt som direktør for Junkerverkene. Men Goring, øverste sjef for vårt flyvåpen som var oppe i voldsomme kamper, hadde 23. juni 1941, dagen efter at angrepet på Sovjetsamveldet begyn­ te, tilstrekkelig tid til i full uniform Sammen med meg å inspisere mo­ dellene av sin riksmarskalkbygning som var oppstilt i Treptow. #

167

Min siste kunstreise på et kvart århundre gikk til Lisboa, hvor det 8. november ble åpnet en utstilling av ny tysk byggekunst. Reisen skulle opprinnelig ha gått med Hitlers fly, men da drikkfeldige kumpaner fra Hitlers krets, som hans adjutant Schaub og fotograf Hoffmann ville være med i dette flyet, rystet jeg dette følge av meg ved å foreslå Hitler at jeg reiste i min bil. Jeg så gamle byer som Burgos, Segovia, Toledo, Salamanca og besøkte Escorial, et anlegg som i dimensjoner bare kun­ ne sammenlignes med Hitlers førerpalass, men hadde et annet, kirkelig mål. Philip den annen hadde bygget et kloster om sin palasiskjeme. For en forskjell fra Hitlers byggeideer. Her usedvanlig knapphet og klarhet, herlige interiører av uforlignelig behersket form, der prakt og overdi­ mensjonerte representasjonshenisyn. Utvilsomt stemte dette nesten tung­ sindige verket av arkitekten Juan de Herrera (1530—1597) mer med den dystre situasjon vi befant oss i, enn Hitlers triumferende program­ kunst. I disise ensomme eftertankens timer begynte det å demre for meg at jeg var på villspor med mine arkitekturidealer. På grunn av denne reise forsømte jeg det besøk noen kjente fra Paris, blant dem Vlaminck, Derain og Despieau, avla i Berlin efter min innbydelse for å se modellene av Berlinplanene. Åpenbart hadde de sett på det vi planla og bygget uten å si noe. Dagboken fra kontoret har iall­ fall ikke et ord om det inntrykk vår utstilling gjorde på dem. Jeg hadde lært dem å kjenne under mine Parisbesøk og ofte gitt dem oppdrag gjen­ nom mitt kontor. Underlig nok hadde de større frihet enn sine tyske kol­ leger. Da jeg under krigen besøkte høstsalongen i Paris, var veggene be­ hengt med biilder som i Tyskland ville ha vært brennemerket som utartet kunst. Også Hitler hadde hørt om denne utstilling. Hans reaksjon var like overraskende som logiisk: «Har vi noen interesse av et sunt fransk foilk? La dem bare utarte. Desto bedre for oss.»

Mens jeg var på reisen til Lisboa, hadde det utviklet seg en kommunikasjonskataistrofe bak frontene på krigsskueplassen i øst. Den tyske trop•peorganisasjon greide ikke den russiske vinter. Dessuten hadde sovjet­ troppene under sin tilbaketrekning grundig ødelagt alle lokomotivstal­ ler, vannstasjoner og andre tekniske anlegg i sitt jernbanesystem. I seiersrusen om sommeren og høsten, da man trodde den russiske bjørn var ferdig, hadde ingen tenkt tilstrekkelig på å få i stand disse anleg­ gene igjen, og Hitler hadde ikke villet skjønne at det i tide også transportmessig måtte gjøres forberedelser for vanskelighetene i en russisk vinter. Av høye funksjonærer i riksbanene, av generalene i hæren og i flyvåpnet hørte jeg om disse vanskeligheter. Derfor tilbød jeg Hitler å sette inn 30 000 av mine 65 000 byggearbeidere under ledelse av mine ingeni­ ører for å sette i stand jernbaneanleggene. Det er ubegripelig at Hit168

ler betenkte seg fjorten dager før han aksepterte mitt tilbud med en forordning 27. desember 1941. Istedenfor å presse på for å få denne hjel­ pen allerede i begynnelsen av november hadde han tross katastrofen fort­ satt med å mase på at hans triumfbygninger iskulle være ferdige tid avtallte frister —fast bestemt på ikke å kapitulere for virkeligheten. Samme dag traff jeg dr. Todt i hans beskjedne hus ved Hintersee i Berchtesgaden. Jeg fikk hele Ukraina som arbeidsområde, mens staber og arbeidere fra autobanen, som man lettsindig hadde Ifortsatt bygnin­ gen av, overtok Midt- og-Nord-Russland. Todt var nettopp kommet fra en lengre inspeksjonsreise på krigsskueplassen i øst. Han hadde sett fastkjørte sanitetstog hvor de sårede var frosset i hjel, han hadde sett troppenes elendighet i landsbyer og småbyer som var isolert av sne og kulde, og opplevd mismotet og fortvilelsen hos de tyske soldater. Ned­ trykt og pessimistisk mente han at vi ikke bare fysisk var ute av stand til å tåle disise strabaser, men også måtte gå sjelelig til grunne i Russland. «Det er en kamp,» fortsatte han, «hvor de primkive mennesker vil være de overlegne, fordi de tåler alt, også det ugunstige vær. Vi er for ømfint­ lige og må bli de underlegne. Til slutt vil det bli russerne og japanerne som vinner.» Også Hitler hadde, åpenbart under innflytelse av Spengler, kommet med lignende tanker i fredstid når han talte om sibirernes og russernes biologiske overlegenhet. Men da felttoget i øst begynte, skjøv han sine egne argumenter til side, fordi de ikke stemte med hans planer. Hitlers ukuelige byggelyist, lians sangvinske sysling med 'sine private hobbier forårsaket en ren bølge av lignende tiltak hos hans efterapingssyke paladiner og fristet de fleste av dem til å slå inn på seierherrens livsstil. Her viste Hitlers system, syntes jeg allerede dengang, på et av­ gjørende punkt at det var det demokratiske regime underlegent. Ingen offentlig kritikk tok seg av disse misforhold, ingen krevde botemidler. 29. mars 1945, i mitt siste brev til Hitler, minnet jeg ham om disse er­ faringer: «Det gjorde meg hjertelig ondt da jeg seiersdagene i 1940 så hvorledes vi i de videste kretser av vår ledelse mistet vår indre holdning. Det var dengang vi skulle ha vist oss forsynet verdig gjennom anstendig­ het og indre beskjedenhet.» Selv om disse linjer ble skrevet fem år senere, bekrefter de at jeg den­ gang så feilene, led under misgrep og øvet kritikk, og at jeg også var pint av tvil og skepsis. Alt detite naturligvis fordi jeg fryktet at hans ledelse ville forspille seieren.I

I midten av 1941 inspiserte Goring vår modellby ved Pariser Platz. I et nådig øyeblikk kom han med en usedvanlig bemerkning til meg. «Jeg har overfor føreren sagt,» sa han, «at jeg regner Dem som den største mann i Tyskland efter ham.» Men som annen mann i hierarkiet fant 169

han. på samme tid å måtte begrense denne vurdering. «De er i mine dyne den suverent største arkitekt. Så høyt jeg enn setter føreren i hans poli­ tiske og militære dyktighet, like høyt setter jeg Dem som arkitektonisk skaper.» Efter ni år som Hitlers arkitekt hadde jeg arbeidet meg opp til en beundret og urokkelig posisjon. De følgende tre år skulle stille meg over­ for ganske andre oppgaver, som faktisk gjorde meg til den viktigste mann efter Hitler.

Annen del

f

Kapitel 14

Start i ny stilling

epp Dietrich, en av Hitlers første tilhengere og nå sjef for et SSpanserkorps under sterkt press fra russerne ved Rostov i Syd-Ukraina, fløy 30. januar 1942 til Dnjepropetrovsk med et fly fra førerens flysveit. Jeg ba ham ta meg med. Min stab var allerede i denne byen for å forberede reparasjonene av de sydruSisiske jernbaneanlegg. Jeg var ikke kommet på den nærliggende ide å rekvirere et fly selv. Et tegn på hvor lavt jeg vurderte min egen betydning i krigen. Tett sammenpresset satt vi i et Heinkel-bombefly som var gjort om til passasjerfly. Under oss lå de trøstesløst nedsnedde sletter i Syd-Russland. På de store godsene så vi nedbrente låver og fjøs. For å orientere oss fløy vi langs jernbanelinjen. Det var knapt et tog å se. Stasjonsbygnin­ gene var brent, verkstedene ødelagt og vi så bare sjelden en vei. Også disse var tomme utein et eneste kjøretøy. De avstander vi tilbakela, skrem­ te oss med en dødens stillhet som kunne merkes helt inne i flyet. Sneby­ ger avbrøt ensformigheten, eliler riktigere, understreket den. Flyturen gjorde det klart for meg hvilken fare troppene var i, nesten avskåret som de var fra tilførsler hjemmefra. I aftenskumringen landet vi i Dnjepro­ petrovsk, den russiske industribyen. Min «byggestab Speer» —som denne gruppen av teknikere kalte seg i overensstemmelse med den vanlige skikken å knytte praktiske oppgaver sammen med et personnavn — hadde innkvartert seg høyst nødtørftig i en sovevogn. Fra tid til annen ble dampen fra et lokomotiv sluppet inn i varmerørene for å hindre innfrysning. Like kummerlige var arbeidsbe­ tingelsene i en spisevogn som tjente som kontor og oppholdsrom. Gjen­ oppbyggingen av jernbanestrekningene var mer besværlig enn vi hadde tenkt. Russerne hadde ødelagt alle mellomstasjonene. Ikke noe sted var det reparasjonsskur, heller ikke frostsikre vanntanker, stasjonsbygnin­ ger eller intakte sporskifter. De mest primitive ting, som hjemme kunne ordnes pr. telefon, ble her til et problem, også når det gjaldt å skaffe nagler eller tremateriale til oppbyggingen. Det snedde og snedde. Jernbane- og veiforbindelsene var helt av­ brutt, flyplassens startbane nedsnedd. Vi var avskåret, og min tilbake­ reise måtte utsettes. Besøk av våre byggearbeidere utfylte tiden, det ble holdt kameratskapskvelder, Sepp Dietrich holdt taler og ble feiret. Jeg stod ved siden av ham, men i min ubehjelpelighet som taler våget jeg

S

173

ikke engang å si bare noen ord til mine folk. Blant de sanger som armégruppen hadde delt ut, var det noen svært melankolske, som handlet om hjemve og den russiske uendelighetems trøstesløshet. De røbet umis­ kjennelig den sjelelige anspennelse som disse utpostene var utsatt for. Og dog var disse sangene, avslørende nok, troppenes yndlingssanger. Situasjonen var betenkelig. Russerne hadde brutt gjennom med en liten pansergruppe og nærmet seg Dnjepropetrovsk. Det ble rådslått om hva vi kunne sette opp av forsvar. Det var iså å si ikke noe på stedet, bare noen geværer og en efterlatt kanon uten ammunisjon. Russerne ryk­ ket frem på tyve kilometers avstand og sirklet uten plan rundt på step­ pen. Og så gjorde de en av diisse typiske feilene i en krig. De passet ikke på å utnytte situasjonen. En kort fremrykning til den lange Dnjeprbroen for å brenne den ned ville ha kunnet avskjære arméen sydøst for Rostov fra vintertilførslene for flere måneder. Det ville jo ha tatt måne­ der å bygge den opp igjen i tre. Jeg har avgjort ingen anlegg for å bli helt, og da jeg faktisk ikke hadde kunnet utrette noe på de syv dagene jeg var der og snarere snyl­ tet på forsyningene for mine ingeniører, besluttet jeg å reise med et tog, som skulle fonsøke å bryte gjennom sneskavlene for å komme vest­ over. Min stab sa vennlig, men efter mitt inntrykk lettet, adjø til meg. Hele natten ble det kjørt med ti kilometers fart i timen. Snart stoppet det for snemåking av linjen, snart kjørte det videre igjen. Jeg trodde jeg var kommet et godt stykke mot vest da toget i morgenlysningen kjør­ te inn på en forlatt stasjon. Men alt sammen forekom meg liksom så kjent. De brente skur, dampskyene over noen spise- og sovevogner, patruljerende soldater. Jeg var på ny kommet til Dnjepropetrovsk. Snemassene hadde tvunget toget til å snu. Deprimert gikk jeg til min byggestabs spisevogn, hvor mine med­ arbeidere ikke bare ble forbauset, men også var noe irritert efter an­ siktene å dømme. Efter at sjefen var reist, hadde de helt til de tidlige morgentimer plyndret sine alkohollagre. Samme dag, 7. februar 1942, skulle Sepp Dietrichs fly starte for hjem­ tur. Flykaptein Nein, som snart skulle bli pilot på mitt personlige fly, var rede til å ta meg med. Men allerede underveis til flyplassen var det store vanskeligheter. Det var mange grader under nuli og klar himmel, og det raste en storm som jaget snemassene foran seg. I sine vatterte ytterklær forsøkte russerne forgjeves å rydde veien for meterhøye snefaner. Vi måtte gå, og på veien ble jeg omringet av noen av dem, som snakket opphisset til meg uten at jeg forsto et ord. Til slutt tok en av dem sne og gned mitt ansikt. Forfrysning, tenkte jeg. Så meget visste jeg fra mine fjellturer. Og min forbauselse vokste da en av russerne trakk frem et skinnende hvitt og omhyggelig brettet lommetørkle ut av sin skitne jakke for å tørke, mitt ansikt. Med noe besvær startet vi ved ellevetiden på en flyplass som bare var dårlig måket for sne. Målet for flyvningen var Rastenburg i Østpreussen, 174

kvarteret for Hitlers egen flysveit. Mitt mål var riktignok Berlin, men det var ikke mitt fly, og jeg var bare glad til for å være med et godt stykk Denne tilfeldighet gjorde at jeg for første gang kom til Hitlers østprøyssiske hovedkvarter. I Rastenburg ringte jeg til en av adjutantene. Han ville antagelig melde at jeg var kommet, og det kunne jo være Hitler ønsket å snakke med meg. Jeg hadde ikke sett ham siden begynnelsen av desember. For meg ville det være en særlig utmerkelise å få hilse på ham, selv om det bare var for en kort stund. Med en av bilene i førerkolonnen ble jeg brakt til hovedkvarteret hvor jeg først spiste meg grundig mett i spisebrakken, der også Hitler hver dag spiste sammen med sine generaler, politiske medarbeidere og adjutanter. Hitler var ikke til stede. Dr. Todt, ministeren for våpen og ammunisjon, var hos ham med en orientering, og Hitler spiste alene sammen med ham i sitt private spise- og oppholds­ rom. Jeg snakket samtidig med hærens transportsjef, general Gercke, og sjefen for jernbanetroppene om våre vanskeligheter i Ukraina. Efter et aftensmåltid i utvidet krets, hvor også Hitler var med, fort­ satte Todt og han sine rådslagninger. Først sent på aftenen kom Todt, anstrengt og overtrett, 'fra en lang og tilsynelatende vanskelig konferan­ se. Han gjorde inntrykk av å være nedslått. Jeg satt noen minutter sam­ men med ham, mens han taust drakk et glaiss vin uten å komme inn på grunnen til sin misstemning. Tilfeldigvis fikk jeg i den trege samtalen vite at Todt hadde til hensikt å fly tilbake til Berlin neste morgen, og at det ennå var en plass ledig i hans 'fly. Han ville gjerne ta meg med, og jeg var glad over på denne måten å unngå en lang jernbanereise. Vi avtalte tidlig avreise, og dr. Todt sa adjø for å forsøke å få litt søvn. En adjutant kom og ba meg komme til Hitler. Klokken var bortimot ett om morgenen, et 'tidspunkt da vi også i Berlin pleide å sitte over våre planer. Hitler virket like utkjørt og mismodig som Todt. Innredningen i hans rom røbet tilsiktet enkelhet. Selv en makelig polstret stol hadde han gitt avkall på. Vi snakket om byggeplaner i Berlin og Niirnberg, og Hitler ble tydelig friskere, mer levende. Også hans bleke hudfarve frisknet til. Til slutt ba han meg fortelle om mine inntrykk i Syd-Russland og hjalp meg videre med interesserte avbrytelser. Vanskelighetene ved gjenoppbyggingen av jernbaneanleggene, snestormene, de russiske pansernes uforståelige taktikk, kameratskapskveldene med sine vemodige sanger, alt snakket vi om efter hvert. Da jeg nevnte sangene, spisset han ører og spurte om innholdet. Jeg trakk tekstene opp av lommen, han leste og sa ikke noe. Jeg så på disse sangene som et forståelig uttrykk for en situasjon som stemte til depresjon. Men Hitiler var overbevist om at de skrev seg fra en bevisst motstanders ondsinnede virksomhet. Han trodde det jeg fortalte hadde brakt ham på sporet efter ham. Først efter krigen hørte jeg at han hadde gitt ordre til krigsrettssak mot dem som hadde ansvaret for trykningen av disse. 175

Denne episoden var betegnende for hans stadige mistro. I frykten for ikke å få vite sannheten trodde han å kunne trekke viktige slutninger av slike enkeltiakttagelser. Derfor ga han seg mer og mer til å spørre underordnede personer, også islike som. ikke kunne ha noen som helst oversikt. Slik mistro, som forresten også kunne være berettiget, var like­ frem noe av livet for Hitler, og han gikk efter selv de minste detaljer. Her har vi utvilsomt også en av grunnene til hans isolasjon fra begi­ venhetene og stemningen ved fronten. Hans omgivelser unngikk mest mulig besøk av uvedkommende observatører. Da jeg klokken tre om morgenen kom fra Hitler, avbestilte jeg turen med dr. Todts Ifly som skulle starte fem timer senere, [eg var trett og ville først sove ut for en gangs skyld. I mitt lille soverom tenkte jeg på hvilket inntrykk jeg hadde gjort på ham. Hvem i Hitlers omgivelser gjør ikke det efter å ha vært isammen med ham i to timer. Jeg var til­ freds. [eg trodde enda en gang at vi sammen ville kunne gjøre ferdig de felles planlagte byggverk, som jeg, med tanke på vår militære si­ tuasjon, var begynt å tvile slik på. Denne natten gjorde vi våre planer fra dengang til realiteter og ble igjen besatt av en hallusinatorisk opti­ misme. Neste morgen durte telefonen. Jeg ble revet ut av min dype søvn. Dr. Brandt meldte opphi'siset: «Dr. Todt er nettopp styrtet ned og drept.» Fra dette øyeblikk var alt blitt anderledes for meg. Mitt iforhold til dr. Todt var blitt betraktelig mer intimt de siste årene. Med ham mistet jeg en eldre, avbalansert kollega. Vi hadde meget til felles: Vi stammet begge fra velstående borgerlige forhold, vi var begge fra Baden og hadde begge en teknilsk utdannelse. Vi var glad i naturen, livet på fjellhyttene, skiturene, og vi var begge sammen om vår heftige avsky for Bormann. Todt hadde vært i alvoi'lig konflikt med ham, fordi Hitllerts isekretær hadde skjemmet landskapet omkring Obersalzberg med sine veibygg. Jeg var ofte gjest hos ham med min hustru. Todts levde i et lite beskjedent hus, noe avsides ved Hintersee i Berchtesgaden-området. Ingen ante at den berømte veibygger og skaper av autobanene bodde der. Dr. Todt var en av de ganske få beskjedne og reserverte karakterer i denne regjeringen. Et menneske man kunne stole på, uten fare for in­ triger. Med sin blanding av følsomhet og nøkternhet som man nettopp så ofte møter hos teknikere, passet han bare vanskelig inn i den nasjonal­ sosialistiske statens førerlag. Han levde ensomt, tilbaketrukket, uten per­ sonlige kontakter med partikretsene. Selv ved Hitlers bord viste han seg ytterst sjelden, sølv om han hadde vært velkommen der. Det var nettopp hans tilbakeholdenhet som gjorde ham særlig anisett. Hvor han kom, var lian i midtpunktet for interessen. Ogiså Hitler viste ham og hans inn­ sats en respekt som grenset til tilbedelse, mens Todt hadde bevart sin personlige uavhengighet overfor ham — tross sitt lojale partimedlemskap i de tidligste årene. I januar 1941 da jeg hadde vanskeligheter med Bormann og Giessier, 176

skrev Toclt et usedvanlig åpent brev til meg, som røbet hans resignerte innstilling til det nasjonalsosialistiske førerlagets arbeidsmåte: «Kanskje kunne mine erfaringer og de bitre 'skuffelser over alle de mennesker, som man må samarbeide med, gi Dem mulighet for også å se det De opplever som tidsbestemt. Og kanskje kunne det standpunkt som jeg ef­ ter hvert har kjempet meg frem til, ha kunnet hjelpe Dem rent sjelelig: at i en tid med så store hendelser. . . har hver aktivitet sin opposisjon, hver som gjør noe, sine rivaler og dessverre også enhver av osis sine mot­ standere, ikke fordi menneskene vil være motstandere, men fordi opp­ gavene og forholdene er årsak til at andre mennesker må ta et annet standpunkt. Kanskje har De i de unge år straks valgt den beste veien for å ryste av Dem alt dette, menis jeg fortsetter å plage meg med det.» Ved frokosten i spiserommet i førerhovedkvarteret ble det livlig drøf­ tet hvem som kunne komme på tale isom dr. Todts efterfølger. Alle var enige om at han ikke kunne erstattes. Todt hadde jo hele tre ministerstilåinger. Han var med rang av minister øverste sjef for hele veibyggin­ gen, sjeif for alle vannveier, elver og grundforbedringer og alle kraft­ verk og dessuten som Hitlers særlige representant minister for hærens be­ væpning og ammunisjonsforsyning. I Gorings fireårsplan ledet han byg­ gevirksomheten og hadde dessuten skapt Organisation Todt, som laget vestvollen og ubåtbunkerne ved Atlanterhavet, så vel som veiene i de besatte områder, fra Nord-Norge til Syd-Frankrike og i Russiand. I løpet av de siste årene hadde altså Todt samlet de viktigste tekniske oppgaver i sin hånd. Selv om det til å begynne med var flere adskilte administrasjoner, representerte hans konstruksjon det fremtidige teknis­ ke ministerium, men i tillegg til alt dette hadde han i selve partiorganisa­ sjonen toppstillingen i «Hauptamt der Technik» og samtidig også ledel­ sen av fellesorganisasjonen 'for alle tekniske foreninger og forbund. Allerede i disse timer var jeg klar over at en viktig del av Todts om­ fattende oppgaver ville falle på meg. Allerede våren 1939 under en av sine inspeksjonsturer til vestvollen sa Hitler at han aktet å gi meg Todts byggeoppgaver, hvis det skulle hende ham noe. Senere, sommeren 1940, mottok han meg offisielt i rikskanselliets arbeidsrom for å betro meg at Todt var overbelastet. Derfor hadde han besluttet seg til å overlate meg hele byggevirksomheten, også byggene ved Atlanterhavet. Jeg grei­ de dengang å overbevise Hitler om at det var bedre når bygging og rustningsvirksomhet kunne bli på én hånd, fordi de var så nøye forbun­ det med hverandre. Hitler var ikke mer kommet tilbake til dette, og jeg hadde ikke snakket til noen om det. Hadde jeg tatt imot det, ville det ikke bare ha såret Todt, men også ha måttet skade hans anseelse. Jeg var forberedt på et oppdrag av denne art da jeg som vanlig sent, klokken 13, ble kallt til Hitler som førstemann. Allerede sjefadjutant Schaubs ansikt røbet at det gjaldt noe viktig. Hitlier mottok meg nå, i motisetning til aftenen før, i sin offisielle egenskap av rikets fører. Stående oppreist, alvorlig og formell, tok han imot min kondolanse, svar­ 177

te bare lite og sa så uten omsvøp: «Herr Speer, jeg utnevner Dem til minister dr. Todts efterfølger i alle hans embeder.» Jeg var bestyrtet. Han rakte meg allerede liånden til avskjed. Jeg trodde imidlertid at han hadde uttrykt seg unøyaktig og svarte derfor at jeg ville bestrebe meg på å kunne erstatte dr. Todt i hans byggeoppgaver. «Nei, i alle hans stillinger, også som ammunisjonsminister.» — «Men jeg skjønner jo ikke noe a v ...,» kastet jeg inn. «Jeg har tillit til Dem, til at De vil klare det,» brøt Hitler meg av, «dessuten har jeg ingen andre. Sett Dem øye­ blikkelig i forbindelse med ministeriet og begynn.» — «Da må De, min fører, befale det. Jeg kan jo ikke innestå lor at jeg vil mestre denne opp­ gaven.» I knappe ord ga Hitler meg så befalingen som jeg tok imot uten et ord. Uten et personlig ord, som inntil da hadde preget vår daglige om­ gang, vendte Hitler iseg til annet arbeide. Jeg tok avskjed og hadde der­ med opplevd den første prøve på vår nye arbeidsstil. Hittil hadde Hit­ ler vist en slags kollegialitet overfor meg som arkitekt. Nå var det tydelig begynt en ny ifase, hvor han ifra første øyeblikk markerte avstanden i sitt tjenstlige forhold til sine underordnede ministre. Da jeg vendte meg mot døren, kom Schaub inn: «Rikismarskalken er her og må øyeblikkelig tale med Dem, min fører. Han har ingen avta­ le.» Hitler så fornærmet og gretten på ham: «La ham komme inn.» Og vendt til meg: «Bli her De også.» Med pondus trådte Goring inn og begynte så med kraft, efter noen kondolerende ord: «Det er vel best at jeg overtar dr. Todts oppgaver i fireårsplanen. Det ville spare oss for de rivninger og vanskeligheter såm tidligere fulgte av hans stilling til meg.» Goring kom antagelig med sitt ekstratog fra sitt jaktsete i Rominten, ca. hundre kilometer fra Hitlers hovedkvarter. Da tdykken var skjedd ved halvtitiden, måtte han ha hatt stort hastverk. Hitler nevnte ikke Gdrings tilbud med et ord: «Jeg har allerede ut­ nevnt Todts efterfølger. Riksminister Speer har med øyeblikkelig virk­ ning overtatt alle dr. Todts stillinger.» Han var så bestemt at enhver mot­ sigelse var utelukket. Goring 'så forskrekket og bestyrtet ut. Efter noen sekunder hadde han tatt seg sammen, men forstemt og distansert nevnte han ikke et ord om det Hitler nettopp hadde sagt: «De er vel enig i, min fører, at jeg ikke deltar i dr. Todts bisettelse. De vet hvilke uover­ ensstemmelser jeg hadde med ham. Det er umulig for meg å være der.» Jeg vet ikke lenger hva Hitler svarte på dette, da jeg naturligvis var helt stum over denne første tjenstlige konferanse i min ministerløpebane. Men jeg husker at Goring til slutt lovet å være med i bisettelsen for at hans uvennskap med Todt ikke skulle bli kjent. Med den betyd­ ning systemet tilla ytre formaliteter, ville det ha virket for usedvanlig og påfallende om statens annen mann ikke hadde vært til stede ved statsakten til ære for en død minister. Det kunne ikke være noen tvil om at Goring hadde forsøkt å få Hitler 178

til å gi seg ved første attakk, og det var nok fordi Hitler ventet dette at han uten å nøle hadde utnevnt meg. Dr. Todt kunne bare oppfylle det oppdraget Hitler hadde gitt ham som rustningsminister gjennom direkte befalinger til industrien. Goring derimot følte seg ansvarlig for hele krigsøkonomien som fireårsplanens sjef. Han og hans apparat satte seg derfor til motverge overfor Todts selvstendige opptreden. I midten av januar 1942, ca. fjorten dager før hans død, hadde Todt vært med på et møte om krigsøkonomien hvor han ble så overfust av Goring, at han samme eftermiddag hadde sagt til Funk at han ikke kunne fortsette lenger. Ved slike anledninger var det ingen fordel for Todt at han hadde flyvåpnets uniform som generalma­ jor og dermed tross ministerstillingen var Gorings militære underordnede. En ting var klar for meg efter denne korte samtale. Goring vilile ikke bli min forbundsfelle, men jeg hadde inntrykk av at Hitler var rede til å understøtte meg hvis jeg skulle få noen vanskeligheter med Goring. Utadtil viste Hitler også efter dødsfallet den stoiske ro hos en mann, som må regne med slike henddser i sitt arbeide. Uten å nevne noen indisier ga han de første dagene uttrykk for mistanken om at ikke alt hadde gått helt riktig for seg i forbindelse med denne ulykken. Han regnet med muligheten av en heldig aksjon fra fiendens hemmelige tje­ neste. Men denne oppfatning vek snart for en ergerlig, ofte likefrem nervøs reaksjon når dette spørsmål ble berørt mens han var til stede. I slike tilfelle kunne Hitler avvisende si: «Jeg vil ikke høre mer om det. Jeg forbyr at man beskjeftiger seg med det.» Og av og til kunne han tilføye: «De vet jo at dette tapet fremdeles berører meg for sterkt til at jeg vil tale om det.» På Hitlers ordre ble det gjennom riksluftfartsministeriet undersøkt om det kunne være en sabotasjehandling som var ansvarlig for nedstyrt­ ningen av flyet. Resultatet av undersøkelsen ble at flyet var eksplodert tyve meter over bakken med en stikkflamme med retning oppover. Feltdomstolen, som i sakens anledning ble ledet av en flygeneral, kom like­ vel til følgende eiendommelige resultat: «Det må særilig nevnes at det ikke foreligger noen mistanke om sabotasje. Ytterligere forholdsregler er hverken nødvendige eller besluttet.» Dr. Todt hadde for øvrig ikke så lenge før sin død lagt en større pengesum i sitt panserskap, bestemt for hans mangeårige personlige sekretær. Han hadde ment: hvis noe skulle hende ham.

For en risiko og for en lettsindighet lå det ikke i Hitlers spontane valg ved denne besettelsen av de tre eller fire ministerier, som hans stats eksistens var avhengig av. Jeg var en typisk outsider, både for arméen som for partiet og landets økonomi, hadde aldri før i mitt liv hatt noe å gjøre med hærens våpen, fordi jeg aldri hadde vært .soldat og aldri 179

hadde brukt gevær, ikke engang som jeger. Det stemte med Hitlers til­ bøyelighet til dilettantisme at han med. .forkjærlighet valgte medarbei­ dere uten faglig bakgrunn. Men han hadde jo fra før gjort en vinhand­ ler til utenriksminister, sin partifilosof til østminister, for ikke å glemme krigsflyveren som var gjort til herre over hele det økonomiske iliv. Hitiler foretrakk utvilsomt å beisette lederstillingene med legfolk. Fagfolk som f. eks. Schacht hadde han mistillit til hele sitt liv. At jeg aftenen før tilfeldig var kommet til hovedkvarteret og at jeg hadde avlyst flyreisen sammen med Todt, slik at min løpebane efter pro­ fessor Troostis død ifor annen gang var blitt bestemt gjennom en annens død, iså Hitler som et særlig påfallende skjebnetreff. Da jeg senere hadde mine første gode resultater, understreket han ofte at Todt måtte for­ ulykke for å få opprustningen opp i høyere tall. I motsetning til den ubekvemme dr. Todt hadde Hitler til å begynne med utvilsomt Ifått et villig redskap i meg. Forsåvidt svarte dette bytte til det negative utvalgs lov, som Hitlers omgivelser var preget av. Som regel reagerte han på motsigelser ved å velge en som var mer villig og skaffet seg gjennom en langvarig utvikling omgivelser, som stadig villige­ re sluttet iseg tiil det han ønsket og stadig mer ukritisk omsatte hans vilje i handling. Historikerne er i dag ikke så lite opptatt av min virksomhet som rustningsminister og er tilbøyelige til å se på mine byggeplaner i Berlin og Niirnberg som en bisak. Men for meg var min virksomhet som arki­ tekt også fortsatt min livsoppgave. Min overraskende utnevnelse oppfat­ tet jegsom en ufrivillig avbrytelse under krigen, en slags militærtjeneste. Jeg interesserte meg for sjansen til å bli kjent og kanskje også berømt som Hitlers arkitekt, mens selv en viktig miniisters betydning måtte for­ svinne i Hitlers egen glorie. Derfor krevde jeg meget snart et løfte av Hitler om at han efter krigen på ny skulle gjøre meg til sin arkitekt. At jeg fant dette nødvendig, viser hvor avhengig man føilte seg av Hitlers vilje, selv i de mest personlige beslutninger. Hitler sa ja uten å nøle. Også han trodde at jeg som hans Iførste arkitekt ville gjøre ham og hans rike de mest verdifulle tjenester. Når han ved en slik anledning talte om sine fremtidsplaner, sa han mange ganger med lengsel i stemmen: «Da skal vi begge trekke oss tilbake noen måneder for nok en gang å gå igjennom alle byggeplaner.» Men slike bemerkninger ble efter hvert stadig sjeldnere.

Som første reaksjon på min utnevnelse til minister kom Todtis person­ lige referent, overregjeringsråd Konrad Haasemann, flyvende til førerens hovedkvarter. Todt hadde adskillig mer innflytelsesrike og viktige med­ arbeidere. Noe ergerlig tolket jeg derfor dette som et forsøk på å sette min autoritet på prøve. Haasemann gjorde meg endog oppmerksom på 180

at det var gjennom ham jeg kunne lære mine fremtidige medarbeidere å kjenne. Jeg erklærte kort at jeg selv ville danne meg et bilde, og sam­ me aften dro jeg til Berlin med nattoget. Jeg hadde foreløbig tapt lysten på å fly. Da jeg neste morgen kjørte gjennom rikshovedstadens forsteder med sine fabrikker og jernbaneområder, ble jeg overfalt av uvissheten om jeg ville greie denne ukjente og kjempemessige tekniske oppgave. Jeg tvilte virkelig adskillig på om jeg kunne mestre det nye arbeid, de saklige vanskeligheter og de personlige krav til en minister. Da toget kjørte inn på Schlesischer Bahnhof, hadde jeg en sterk hjertebanking og følte meg svak. Nå skulle nettopp jeg innta en nøkkelstilling i denne krigsfasen, jeg som snarere var sky i omgang med fremmede mennesker og som ikke hadde evnen til å opptre fritt i forsamlinger, og selv i almindelige konferanser hadde vanskelig for å gi presise og forståelige uttrykk for mine tanker. Hva ville generalene i hæren si, når jeg, unntatt fra mili­ tærtjenesten fordi jeg var kunstner, nå skulle være deres partner? Det var faktisk slik at ispørsmålene om min personlige opptreden og min autoritet ga meg like mange bekymringer som de faglige oppgaver. Et ikke mindre problem ventet på meg i administrasjonen av mitt nye arbeidsområde. Jeg var klar over at Todts gamle medarbeidere ville se på meg som en fremmed. De kjente meg riktignok som en god bekjent av sin sjef, men de kjente meg også som en supplikant, som ofte hadde oppsøkt dem for å få tildeling av byggekontingenter. Gjennom mange år hadde de hatt den nærmeste tilknytning til dr. Todt. Like efter min ankomst besøkte jeg alle de viktige medarbeidere på deres kontorer og sparte dem dermed for å melde seg for meg. Jeg ga også beskjed om at det ikke skulle skje noen forandringer i dr. Todts arbeidsrom så lenge jeg var der, selv om innredningen ikke svarte til min smak. Om morgenen 11. februar 1942 skulle jeg ta høytidelig imot kisten med dr. Todts jordiske rester på Anhalter Bahnhof. Jeg følte meg sterkt beveget over denne seremoni, og det samme gjentok seg neste dag ved sørgefeiringen i mosaikksalen i rikskanselliet, som jeg hadde bygget — med en til tårer beveget Hitler. Under en enkel høytidelighet ved graven forsikret Dorsch, en av Todts nærmeste medarbeidere meg høytidelig om sin lojalitet. To år senere da jeg lå alvorlig syk, gikk han med i et intrigespilll mot meg, ledet av Goring. Mitt arbeide begynte straks. Statssekretæren i luftfartisministeriet, generalfeltmarskalk Erhard Milch, ba meg komme til et møte i den store salen i ministeriet, som skulle holdes 13. februar og hvor de felles rust­ ningsproblemer skulle drøftes med de tre våpengrener og med repre­ sentanter for det økonomiske liv. På mitt spørsmål om man ikke kunne utsette dette møte da jeg først måtte arbeide meg inn i problemene, svarte Milch med et motspørtsmål på en måte som stemte med hans runde 181

vesen og vårt gode forhold: fra hele landet var de viktigste industrifolke­ ne underveis, og iså skulle jeg ilure meg unna. Jeg lovet å komme. Dagen før ble jeg kalt til Goring. Det var mitt første besøk hos ham som minis­ ter. Hjertelig snakket han om det gode forhold, isom han hadde hatt til meg som isin arkitekt. Han håpet ikke noe ville endre seg i så henseende. Goring kunne når han ville opptre med en betvingende, men kanskje noe opphøyet elskverdighet. Men så kom han med sitt krav. Han hadde hatt en skriftlig avtale med min forgjenger. Den samme ordlyden var også gjort ferdig for meg. Han ville sende meg den til underskrift. 1 denne het det at jeg med mitt oppdrag for hæren ikke kunne gripe inn i 'fireårsplanens problemer. Han sluttet samtalen med den dunkile ven­ ding at jeg for øvrig ville få høre mer i møtet hos Milcli. Jeg ga ikke noe svar og avsluttet samtalen i den samme hjertelige tone. Da fireånsplanen omfattet hele det økonomiske liv, ville jeg ha blitt handlingsudyktig med den avtalen Goring hadde foreslått. Jeg hadde følelsen av at det ventet meg noe usedvanlig i møtet hos Milch. Da jeg ikke på noen måte følte meg sikker, gjorde jeg Hitler opp­ merksom på mine betenkeligheter. Efter det inntrykk Goring hadde gjort på ham i forbindelse med min utnevnelse, kunne jeg regne med for­ ståelse. «Vel,» sa han «hvis det biir gjort noe mot Dem eller De skulle få vanskelligheter, så bare avbryt møtet og be deltagerne komme inn i kabinettets møtesal. Jeg vil da si det nødvendige til herrene.» Kabinettets møtesal gjaldt som «hellig grunn». Å bli mottatt der måt­ te gjøre et dypt inntrykk. Men at Hitler i en tale ville vende seg til den­ ne kretsen som jeg i fremtiden skulle samarbeide med, var et opplegg som jeg ikke hadde kunnet vente meg bedre for starten. Den istore møtesallen i luftfartsministeriet var fylt. Tredve personer var til stede, de viktigste menn fra industrien, blant dem generaldirektør Albert Vcigler, Wilhelm Zangen, lederen av det tyske industriforbund, sjefen for reservehæren generaloberst Fromm og isammen med ham hans underordnede, sjefen for hærens våpentekniske avdeling general Leeb, generaladmirail Witzell, som var marinens rustningssjef, general Thomas som sjdf for overkommandoens avdeilinger for krigsøkonomi og rustnin­ ger, Walter Funk som riksøkonomiminister, forskjellige av fireårspla­ nens øverste ledere og andre av Gorings viktigste medarbeidere. Milch tok forsetet isom representant for husets sjef. Han ba Funk sette seg på hans høyre side og meg på hans venstre. I få innledningsord redegjor­ de han for de vanskeligheter som de tre våpenartenes konkurranse i rustningsøkonomien hadde ført til. Vogler fra Vereinigte Stahlwerke fulgte på med en overmåte fornuftig redegjørelse om hvorledes industri­ en ble forstyrret i sin produksjon av ordrer og motordrer, av uenigheten om prioritetstrinnene og den stadige forandring av prioritetene. Det var stadig til. stede unyttede reserver som ikke kom for dagen i hele dette «frem-og-ti!lbake», så det var på tide å skape klare forhold. En måtte av­ gjøre alt sammen. Hvem det var, interesserte ikke industrien. 182

Derefter hadde generaloberst Fromm ordet for hæren og generaladmi­ ral Witzell som marinens representant og sluttet seg med noen forbe­ hold til Voglers anførsler. Også de øvrige deltagere ytret seg i samme retning, og det ble uttrykt øniske om en person, som kunne cverta den interne ledelse. Allerede under min virksomhet for flyvåpnets rustningsspørsmål hadde også jeg vært klar over betydningen av dette krav. Til slutt reiste riksøkonomiminister Funk seg og vendte seg rett mot Milch. Vi var alle enige, sa han, det hadde møtet vist. Det gjaldt nå bare hvem denne mannen var: «Hvem ville være bedre egnet, kjære Milch, enn Dem som har Gbrings, vår ærede riksmarskalks tillit. Jeg tror altså at jeg taler på vegne av alle, når jeg ber Dem om å overta den oppgave,» ropte han, kanskje noe patetisk i dette miljø. Dette var utvilsomt avtalt. Ennå mens Funk talte, hvisket jeg i øret på Milch: «Møtet vil (fortsette i kabinettets møtesal. Føreren vil tale om mine oppgaver.» Klok og isnar i oppfatningen svarte Milch på Funks forsllag at tilliten var en stor ære for ham, men at han ikke kunne ta imot hvervet. Jeg tok nå ordet for Iførste gang. Jeg overbrakte innbydelsen fra føre­ ren og slo samtidig fast at diskusjonen ville fortsette i mitt ministerium torsdag 18. februar, da det vel gjaldt min oppgave. Milch avsluttet møtet. Senere fortalte Funk meg at dagen før møtet hadde Billy Korner, Gb­ rings statssekretær og fortrolige i fireårsplanen presset på ham for å få Milch foreslått som den som hadde det avgjørende ord i disse spørsmål. Funk anså det for selvsagt at Korner ikke hadde kunnet be ham om dette uten at Gbring visiste det. f Men bare Hitlers innbydelse måtte gjøre det klart for dem som kjen­ te til styrkeforholdet hittiil, at jeg hadde en sterkere utgangsposisjon enn min forgjenger.

Nå måtte Hitler bekrefte sin støtte. I sitt arbeidsrom fikk han en kort redegjørelse av meg og ba meg derefter å la ham være alene noen øye­ blikk for å lage sine notater. Derefter gikk han med meg inn i kabinett­ salen og grep straks ordet. Hitler take omtrent en time. Han talte i det vide og brede om krigsøkonomierts rolle, understreket hvor viktig en vesentlig økning av rustningsproduksjonen var, talte bm de verdifulle krefter det gjaldt å mobili­ sere i industrien og nevnte konflikten med Gbring forbausende åpent: «Denne mann kan ikke overvåke rustningene innenfor rammen av fire­ årsplanen.» Det var nødvendig, fortsatte Hitler, å skille denne oppgave ut fra fireårsplanen og gi den til meg. Man ga en stilling til en mann og tok den så igjen. Slikt hendte jo. Kapasiteten for øket produksjon var til stede, men meget var forsømt. I fengslet fortalte Funk meg at Gbring under Niirnberg-prosessen hadde bedt om å få en skriftlig kopi av den­ 183

ne uttalelse som jo faktisk var en maktberøvelse, for å frigjøre seg for anklagen for innsats av tvangsarbeidere. Hitler unngikk å berøre problemet om en enhetlig ledelse for all opp­ rustning, akkurat isom han også bare snakket om armé- og marineopprustningen, men bevisst holdt luftopprustningen utenfor. Jeg hadde også voktet meg vel for å legge frem dette stridspunkt for ham, da det i dette tilfelle gjaldt en politisk avgjørelse og derfor efter systemets vane ville bli bare rot av det. Hitler sluttet isin tale med en appell til deltagerne. Han skildret først min organisatoriske innsats på byggeområdet, noe som vel ikke har virket så overbevisende på deltagerne, betegnet min nye virksomhet som et stort personlig offer, noe som antagelig forekom den­ ne krets å være en selvfølge på bakgrunn av den kritiske situasjon, og ga uttrykk for sin forventning om at jeg ikke bare ville bli understøttet, men også fair behandlet: «Forhold Dem overfor ham som gentlemen.» — Et uvanlig ord for Hitiler. Hva som egentlig var min oppgave, ga han ingen klar forestilling om, og det passet meg best. Hitler hadde altså ikke laget en ny minister. Også i et mindre autori­ tært system ville en slik debut ha betydd en verdifull hjelp. I vår stat var følgene forbløffende, selv for meg. Jeg beveget meg i lengre tid i et på sett og vis tomt, motstandsløst rom og kunne praktisk talt gjøre hva jeg ville over et videst mulig område. Funk som sammen med meg fulgte Hitler til hans bolig i rikskanselliet, lovet underveis rørt at han ville stille alt til min rådighet og gjøre alt han kunne for å hjelpe meg. Han holdt også dette løfte, med enkelte unntagelser. Bormann og jeg ble stående i hallen og snakke med Hitler noen mi­ nutter. Før han trakk seg tilbake til sine rom ovenpå, ga han meg enda en gang det råd å benytte meg mest mulig av industrien, hvor jeg ville finne de mest verdifulle krefter. Denne tanken var ikke ny for meg. Hit­ ler hadde allerede ofte understreket at det beste var å la industrien di­ rekte ta de store oppgavene, fordi det ministerielle byråkratiet, som han hadde stor uvilje mot, bare hemmet initiativet. Jeg benyttet den guns­ tige anledning til i nærvær av Bormann å Iforsikre ham om, at jeg vesent­ lig ville la industriens teknikere gjennomføre mitt arbeide. Men derfor var det ikke påkrevet å undersøke om de sto i partiet. Mange av dem sto tvert imot fremmed overfor partiet. Hitler var enig, ga Bormann i opp­ drag å imøtekomme mine ønsker og dermed Me mitt ministerium, iallfall til attentatet 20. juli 1944, skånet for ubehagelige spørsmål fra Bormanns partikanselli. Allerede samme aften snakket jeg ut med Milch som, i motsetning til de konkurransefølelser som luftrustningen hittil hadde hatt overfor hæ­ rens og marinens rustningskrav, lovet meg intimt samarbeide. Særlig i de første måneder ble hans råd uunnværlige for meg. Det ble snart et oppriktig vennskap mellom oss, som fremdeles varer. 184

Kapitel 15

Organisert improvisasjon

em dager hadde jeg til rådighet før møtet i mitt ministerium, og før dette måtte jeg ha formulert mitt syn på problemene. Hvor forbløf­ fende det enn syntes, lå selve hovedsaken klar for meg. Fra første dag hadde jeg nesten som en søvngjenger lagt kursen mot det system som var det eneste som kunne føre frem til målet i opprustningsbestrebelsene. Og jeg hadde iallfall under min toårige virksomhet nettopp i rustningsarbeidet på lavere plan skaffet meg innblikk i «mange prinsipielle feil, som på høyeste plan ville ha vært skjult for meg». Jeg bygget opp en organisasjonsplan, som i vertikal gruppering omfat­ tet de enkelte ferdigprodukter som panservogner, 'fly eller ubåter, altså materiell til de tre våpengrener. Disise loddrette kolonner var omgitt av tallrike ringer isom her representerte en gruppe materieil, som måtte leve­ res løpende til produksjonen av kanoner, panservogner, fly og andre rustnings produkter. Innenfor rammen av disse ringene tenkte jeg meg f. eks. samlet produksjonen av smiarbeide eller kulelagre eller det elek­ troniske utstyret. Da jeg som arkitekt var vant til å tenke tredimensjo­ nalt, tegnet jeg opp dette nye organisasjonsskjema i perspektiv. I den gamle møtesalen i kunstakademiet møttes 18. februar på ny toppmennene i krigsøkonomi- og rustningtsledelisen. Efter at jeg hadde talt en time, godkjente de uten debatt mi tt organisasjonsskjema og hadde heller ingenting å innvende mot en fullmakt, hvor jeg fastholdt kra­ vene fra konlferansen 13. februar om en enhetlig ledelse av rustningsarbeidet under meg. Jeg sendte derefter rundt min erklæring for under­ skrift, en høyst usedvanlig fremgangsmåte riksorganer imellom. Inntrykket av Hitlers tale var for øvrig tilstrekkelig nok. Milch begyn­ te med å erklære seg helt enig i mitt forslag og underskrev øyeblikkelig den fullmakten jeg ba om. De øvrige deltagere hadde formelle betenke­ ligheter, som dog Milch med tyngden av sin autoritet fikk dempet ned. Bare marinens representant, generaladmiral Witzell, var imot til det siste og ga bare med forbehold sitt samtykke. Neiste dag 19. februar reiste jeg sammen med feltmarskalk Milch, ge­ neral Thomas og general Ollbricht som representanter for general­ oberst Fromm til førerens hovedkvarter for å legge mine organisatoris­ ke planer frem for Hitler og fortelle ham om det positive forløp av møtet. Hitler var enig i alt.

F

185

Like efter at jeg var kommet tilbake, ba Goring meg komme til sitt jaktslott Karinhall, som lå over 70 kilometer nord for Berlin i Schorfheide. Efter at Goring i 1935 hadde sett Hitilers nye Berghof, lot han bygge om sitt gamle beskjedne jakthus til et herskapssete som overgikk Hitlers i størrelse. Med en like stor ha;ll, men et enda større skyvevindu. Hitler likte ikke utgiftene. Men hans arkitekt hadde skapt en brukbar plattform for Gorings praktglede og samtidig et sted som kunne brukes til hovedkvarter. Under slike konferanser mistet man som regel en verdifull arbeids­ dag. Ogiså denne gåing fikk jeg, efter å være kommet presis like før elleve efter en lang biltur, en god time til å se på bilder og gobeliner i Gorings mottagelsesrom. I motsetning til Hitler var Gdring overmåte liberal når det gjaldt å holde avtaler. Til slutt kom han romantisk dekorativ ned trappen fra sine private gemakker ovenpå, i en flagrende slåbrok av grønn fløyel. Vi hilste temmelig kjølig på hverandre. Med korte skritt gikk han Iforan inn i sin arbeidssall og tok plass ved et gigantisk skrive­ bord. Jeg satte meg beskjedent vis-å-vis ham. Goring var høyst opp­ brakt, beklaget bittert at jeg ikke hadde innbudt ham til møtet i kabinettsallen og rakte meg over skrivebordet en betenkning fra isin ministerialdirektør i fireårsplanen, Erich Neumann, om de juridiske følger av det dokumentet jeg hadde fått i istand. Med en behendighet, som jeg ikke hadde tiltenkt en mann med en slik kroppsfylde, sprang han opp­ rørt opp og løp, ute av seg av opphisselse, frem og tilbake i det store rommet. Hans betrodde folk var alle sammen karakterløse feiginger. De hadde med sin underskrift Ifor alil fremtid stilt iseg under meg, og dette uten engang å spørre. Jeg kom overhodet ikke mer til orde, noe jeg fant behagelig i denne situasjon. Indirekte rettet han også sine bitre bebreidelser mot meg. Men at han ikke våget å beskylde meg for ukor­ rekt opptreden, tydet på en svekket stilling. En slik uthuling av sin makt kunne han ikke finne seg i, sa han til slutt. Han ville øyeblikkelig opp søke Hitler og nedlegge sitt embede som fireårsplanens leder. Dette ville heller ikke ha vært noe tap på dette tidspunkt. Gdring, som i begynnelsen utvilsomt hadde drevet femårsplanen frem med stor energi, gjaldt i 1942 som slapp og utpreget arbeidssky. Han gjorde i det hele et ustabilt inntrykk, grep uten plan eliter altfor mange ideer, han var springende og som regel urealistisk. På grunn av den politiske reaksjon ville Hitler utvilsomt ikke ha gått med på hans ansøkning om å tre tilbake, men ville ha laget et kompro­ miss. Dette gjaldt det å unngå, 'fordi Hitlers kompromisser var en utvei som alle var redde. De avskaffet ikke vanskelighetene, men gjorde bare forholdene mer uoversiktlige og kompliserte. Jeg vis'ste at jeg måtte gjøre noe for å istyrke Gorings truede prestisje. Iallfall forsikret jeg ham på stedet om at de reformer isom Hitler hadde ønsket og hans generalbefulilmektigede hadde godtatt, ikke på næ n må­ te skulle begrense hams stilling som leder av fireårsplanen. Mitt forslag 186

beroliget Goring. Jeg var villig til å stille meg under ham og utøve min virksomhet innenfor fireårsplanens ramme. Allerede tre dager efterpå møtte jeg på ny hos Goring .og forela ham et forslag, som betegnet meg som «generalbefuillmektiget for rustningsoppgaver i fireårsplanen». Goring var enig, selv om han mente at jeg hadde vært for foretaksom og bare ville handle til fordel for meg, selv om jeg begrenset mine må'l. To dager senere, 1. mårs 1942, under­ tegnet jeg forordningen. Jeg var med den gitt fullmakt til «i hele det økonomiske liv å gi rustningene den forrang som tilkommer dem i krig». Jeg hadde oppnådd mer enn med det dokumentet av 18. februar som Gbring protesterte imot. 16. mårs, kort efter at også Hitler — glad for å slippe alle personlige vanskeligheter med Goring — hadde sagt ja, meddelte jeg den tyske presse min utnevnelse. Jeg hadde også funnet et gammeåt foto, hvor Goring i glede over mitt utkast till riksmarskalkpalasset vennskapelig la hendene på mine skuldre. Jeg ville dermed antyde at kriisen som man var begynt å snakke om i Berlin, var slutt. En protest ifra Gorings presse­ byrå minnet meg naturligvis om at fotoet og tillatelse til å offentliggjøre det bare kunne gis av Goring. Det var også andre ubehageligheter. Efter at Goring nå var blitt noe bårsår, beklaget han seg til meg over at den italienske ambassadør hadde fortalt ham om pressestemmer i utlandet, som gikk ut på at han var blitt distansert av den nye ministeren. Slike meldinger måtte jo under­ grave lians anseelse i industrien. Nå var det en offentlig hemmeilighet, at Goring lot næringslivet finansiere sine store private utgifter, og jeg had­ de følelsen av at han var redd for at disse bidragene skulle bili mindre, hvis hans anseelse ble det. Derfor foreslo jeg ham å invitere de viktigste industrifolkene til et møte i Berlin, hvor jeg formelt ville stille meg under ham. Dette forslaget likte han usedvanlig godt, og hans gode humør vendte straks tilbake. Ca. femti industriledere ble derefter beordret til Berlin av Goring. Møtet begynte med en meget kort tale av meg, hvor jeg innløste mitt løfte, mens Gbring utbredte seg om betydningen av rustningsindustrien i en lang tale. Han pålla de tilstedeværende å hjelpe av alle krefter og lig­ nende sdvfølgeligheter. Mitt oppdrag nevnte han hverken poisitivt eller negativt. Men også i fremtiden tillot Gorings slapphet meg å arbeide fritt og uhindret. Riktignok var han ofte sjalu på meg på grunn av min prestisje hos Hitler, men i de følgende to år forsøkte han knapt å for­ andre noe gjennom forstyrrende aksjoner. Med Gorings forminskede autoritet fant jeg ikke hanis fullmakter til­ strekkelige. Jeg fikk derfor like efter, 21. mars, Hitler til å underskrive følgende: «Hele den tyske industris virksomhet skal underordnes rust­ ningsøkonomiens nødvendige behov.» Dette dekretet fra Hitler var i det autoritære systemets praksis identisk med en økonomisk generalfullmakt. Improviserte og uklare var også de statsrettslige former for vår organi187

sasjon. Det fantes ingen presis formulering av mine oppgaver og min myndighet. Jeg anså også slikt som uhensiktsmessig og forsøkte med hell å unngå det. Som følge av det kunne vi .fra sak til sak avgjøre vår kom­ petanse i overensstemmelse med våre medarbeideres hensiktsmessighet og raske reaksjonsevne. En juridisk formulering av de rettigheter som skyldtes min nesten uinnskrenkede maktstilling i kraft av Hitlers velvilje, ville bare ha skaffet meg kompetansetvister med andre ministerier, uten at det var oppnådd noen tilfredsstillende enighet. Men all denne uklarheten var en kref tskade i Hitlers regjeringspraksis, som jeg dog godtok så lenge det kom meg til gode og Hitler under­ tegnet alle forordninger som jeg forela ham til underskrift. Men efter at han ikke lenger blindt bøyet seg for meg — og på begrensede områder gjorde han det snart ikke —var jeg dømt til avmakt eller list. Om aftenen 2. mårs 1942, vel en måned efter min utnevnelse, inviterte jeg de arkitekter som arbeidet med Berlins nyutformning, til avskjedsmiddag i restaurant Horcher. I en kort tale sa jeg at det man alltid med makt forsøker å slippe unna, en vakker dag overfaller en. Og jeg fant det rart at det nye arbeide silett ikke var så fremmed for meg, til tross for at det ved første blikk virket så fjernt fra det jeg hittil hadde hatt. «Allere­ de fra min høyskoletid vet jeg,» fortsatte jeg, «at man må gjøre en sak grundig, hvis man vil forstå alt. Jeg har nå særlig påtatt meg panservåpnet, fordi det vil gjøre det lettere for meg å trenge inn i mange andre oppgaver.» Som forsiktig mann hadde jeg tatt en pauise på to år i mitt byggeprogram. Men jeg håpet å kunne komme tilbake før. Først senere ville mine krigsoppgaver komme til nytte. Nettopp vi teknikere var kallet til å Iløse fremtidens problemer. «Men ledelsen av teknikken vil arkitekten overta i fremtiden,» sluttet jeg noe blomstrende. Forsynt med Hitlers fullmakt og med en fredelig Goring i bakgrunnen kunne jeg nå ta fatt på utbyggingen av min plan om industriens omfat­ tende selvanisvar, slik jeg hadde skissert det i mitt skjema. Det istår i dag fast at den uventet raske økning av rustningsproduksjonen kan føres til­ bake til etableringen av denne organisasjon, selv om prinsippene silett ikke var nye. Så vel generalfeltmarskalk Milch som min forgjenger Todt var allerede gåtit over til å gi fremragende teknikere fra de ledende industribedrifter i oppdrag å lede delområder av rustningsproduksjonen. Men dr. Todt hadde fått ideen Ifra en annen. Den egentlige opphavs­ mann til industriens sellvansvar var Walther Rathenau1, den store jø­ diske organisator av den tyske krigsøkonomi i første verdenskrig. Hans erkjennelse av at betydelige produksjonsøkninger kan oppnås gjennom utveksling av tekniske erfaringer, gjennom arbeidsdeling fra verk til verk, gjennom typisering og normering, Iførte ham allerede i 1917 til den læresetning at under slike forutsetninger er «en fordobling av pro­ duksjonen med uforandret innredning og uforandrede arbeidsomkostnin1 Ble myrdet av tyske nasjonalister i 1922, fordi han som utenriksminister arbeidet for tilnærmelse til Sovjet og Frankrike. O. a.

188

ger sikret». I øverste etasje i ministeriet Todt satt en gammel medarbei­ der hos Rathenau, som i første verdenskrig hadde arbeidet i hans råstofforganiisaisjon og senere hadde laget en skriftlig redegjørelse om selve oppbygningen. Hans erfaringer kom Todt til nytte. Vi laget «hovedutvalg» for våpenartene og «hovedringer» for arbeidet med leveransene. Tretten «hovedutvalg» dannet som vertikale byggeledd søylene i min rustningsorganisasjon. De ble holdt sammen av like mange «hovedringer». Ved siden av hovedutvalgene og ringene satte jeg opp utviklingskom­ misjoner, hvor hærenis offiserer satt overfor de beste konstruktører i indu­ strien. Disse kommisjoner skulle ha oppsyn med nykonstruksjoner og gjøre produksjonstekniske forbedringer allerede under planleggingen, og stanse unødvendig utvikling. Lederne av hovedutvalgene og hovedringene iskulle som første iforutsetning for en rasjonalisering sørge for at det i en bedrift helst ble laget bare én ting, men til gjengjeld i størst mulig antall. Hitlers og Gorings stadige uro, som ga seg uttrykk i brå programskifter, hadde fått fabrik­ kene til på samme tid å isikre seg fire eller fem forskjellige oppdrag — om mulig fra flere deler av Wehrmacht —for i tilfelle av plutselige av­ bestillinger å kunne sette sin kapasitet inn på oppdrag som fremdeles sto ved makt. Ofte kom det også betingede oppdrag ifra Wehrmacht. Før 1942 ble f. ekis. ammunisjonsproduksjonen isenket eller hevet i overens­ stemmelse med lynkrigens ujevne forbruk, en tilstand som ikke kunne annet enn avholde bedriftene fra å innstille seg på en kontinuerlig ammunisjonsproduksjon. Vi isørget for oppdragsgarantier og for å oppta bedriftene hver især med færrest mulige oppdragskategorier. Det var først disse omstillinger som brakte overgangen fra den på visse måter håndverksmessige rustningsprodukisjon de første krigsårene til en fremstilling i industriell målestokk. Dette førte også snart til forbausen­ de resultater, men betegnende nok ikke i de industrier som allerede før krigen begynte arbeidet efter moderne rasjonaliseringsprinsipper, slik som bilfabrikkene, hvor det knapt var mulig å øke produksjonen ytter­ ligere. Jeg så vesentlig min oppgave i å oppspore og definere pro­ blemer som var overgrodd av årelang rutine. Løsningen overlot jeg til fagfolk. Besatt som jeg var av min oppgave, søkte jeg ikke efter mind­ re, men mangedoblet kompetanse. Hengivenhet for Hitler, pliktfølel­ se, ærgjerrighet og selvhevdelse, alt dette spilte med. Med mine 36 år var jeg yngste minister i riket. «Industri organisasjonen» besto snart av over 10 000 medarbeidere og andre hjelpekrefter, mens det i vårt mi­ nisterium bare arbeidet 218 funksjonærer. Dette tallforhold svarte til mitt syn på det underordnede arbeide i ministeriet sammenlignet med det avgjørende arbeide i den selvansvarlige industri. Den tradisjonelle forretningsgang bestemte at det meste av det som skjedde via statssekretæren, skulle frem til ministeren. Den første funger­ te som sil og skulle selv bestemme hva som var viktig og ikke viktig. Jeg 189

gjorde sluLt på denne praksiis og la inn under meg ikke bare tredve ledere fra industriorganisasjonen, men også -ti avdelingssjefer i ministeriet. Prin­ sipielt skulle de alle komme til forståelse seg imellom. Men jeg for­ beholdt meg retten til å kunne gripe inn til enhver tid i viktige spørs­ mål eller ved meningsforskjell. Like usedvanlig som denne organisasjonsform var også vår arbeids­ måte. Funksjonærene med den gamle rutinen i istatisbyråkratiet snakket nedsettende om et «dynamisk ministerium» eller et «ministerium uten organisasjonsplan», et «ministerium uten funksjonærer». Om meg sa man at jeg brukte skjorteerms- eliler amerikanske metoder. Min bemerkning: «Hvis man skiller altlfor skarpt mellom kompetansene, får man rett og siett menneskene til ikke å bekymre seg om annet,» var en reaksjon mot den kastepregede tenkemåte i dette system. Men den hadde samtidig noen likhet med Hitlers oppfatning av en improvisert statsledelse gjen­ nom et impulsivt geni. Det provoserende prinsipp i min personalpraksis vakte også ergrelse. Helt fra jeg begynte min virksomhet, hadde jeg, som førerprotokolllen av 19. februar 1942 slår fast, bestemt at hvis ledere i viktige stillinger er over 55 år, skal man utpeke en stedfortreder som ikke er eldre enn 40. Hver gang jeg redegjorde for Hitiler om mine organisasjonsplaner, viste han seg påfallende uinteresisert. Jeg hadde inntrykk av at han ikke så gjerne beskjeftiget seg med disse spørsmål, akkurat som han på visse områder overhodet ikke var i stand til å skjelne vesentlig ifra uvesentlig. Han /likte heller ikke å trekke opp klare kompetanisegrenser. Med hensikt ga han kontorer eller personer de samme eliler lignende oppgaver. «Så blir det nok den sterke som får sin vilje igjennom,» sa Hitler.

Allerede ei halvt år efter at jeg tiltrådte, hadde vi øket produksjonen betydelig på alle de områder som var overdradd til oss. Augustproduksjonen 1942 ble ifølge indekstallene for rustningsindustrien øket med 27 pst. for våpen og med 25 pst. for panservogner, mens ammunisjonsproduksjonen nesten fordoblet iseg med en oppgang på 97 pst. Totalproduksjonen på rustningsområdet steg i dette tidsrom med 59,6 pst. Vi hadde åpenbart mobilisert reserver som inntil da hadde ligget brakk. Efter VA år hadde vi, tross bombekrigen som først nå var begynt, øket vår samlede rustningsproduksjon fra et gjennomsnittlig indekstall av 98 for året 1941 til en ny topp på 322 i juli 1944. Arbeidsstyrkene øket på samme tid bare med 30 pst. Det var lyktes å redusere arbeidsomkostnin­ gene til halvparten. Vi hadde akkurat nådd det Rathenau i 1917 hadde forutsagt som rasjonaliseringseffekt: «Fordobling av produksjonen med uforandret innredning og uforandrede arbeidsomkostninger.» Disse resultater skyldtes ikke på noen måte, som det oifte er blitt på­ stått, noe geni. Tallrike organisatorisk begavede teknikere i mitt ministe­ 190

rium ville utvilsomt ha vært mer egnet, fagmessig sett. Men ikke en av dem ville ha hatt hellet med seg, fordi ingen slik som jeg kunne kaste Hitlers nimbus i vektskålen. Anseelse og makt hos føreren betydde alt. Avgjørende for de påfallende produksjonisstigninger var, bortsett fra alle de organisatoriske nyordninger, det faktum at jeg brukte metoder fra demokratisk økonomipolitikk. Der har de ansvarlige industriledere tillit så lenge de ikke gir grunn til noe annet. Der får intiativet sin lønn. Ansvarsbevisstheten blir vekket, gleden over en avgjørelse ansporet. Hos osis derimot var det lenge siden vi hadde noe i samme retning. Press og tvang holdt riktignok produksjonen oppe, men lot all spontanitet for­ svinne. Jeg erklærte at industrien «hverken med vitende og vilje løy for oss, stjal fra oss eller på annen måte forsøkte å skade vår krigsøkomomi». Hvor sterkt partiet følte iseg utfordret, skjønte jeg 20. juli 1944. Utsatt for skarpe angrep måtte jeg forsvare mitt system med «delegert ansvar» i et brev til Hitler. Paradoksalt nok gikk utviklingen efter 1942 i motsatt retning. Mens f. eks. amerikanerne så seg tvunget til å stramme til sin industristruktur autoritært, forsøkte vi å løsne på det regulerte økonomiske system. Utsjaltningen av enhver kritikk mot ledelsen hadde i løpet av årene ført til at det ikke lenger ble foretatt noen registrering av feil og dumheter, feil planlegging eller paralilellutvikling på toppen. Nå fantes det på ny organer hvor man kunne diskutere, avdekke mangler og feilgrep og snakke om å få fjernet dem. Vårt nye system hadde skapt en av forut­ setningene for å fjerne svakhetene i ethvert autoritært system. Viktige anliggender skulle ikke bare kunne ordnes efter det militære prinsipp, det vil si gjennom befalinger ovenfra og nedover. Men for å gjøre det slik, måtte det også i ispissen for disse organer være personer, som lot me­ ninger og motmeninger komme til orde før de traff en klar og begrun­ net avgjørelse. Grotesk nok støtte dette system på skepsis hos bedriftslederne, som jeg så snart jeg begynte min virksomhet hadde oppfordret til å la meg vite om «deres prinsipielle behov og observasjoner i større utstrekning enn hittil». Jeg ventet en flom av brev, men det ble ikke noe ekko. Jeg trod­ de først mistenksomt at min post var holdt tilbake, men det var faktisk ikke kommet noen brev. Efter hva jeg senere fikk vite, var bedriftsle­ derne redde for inngrep fra fylkesførerne. Kritikk ovenifra og nedover var det mer enn nok av, men den nødven­ dige supplering nedenfra og oppover var det knapt mulig å få til. Efter at jeg var blitt minister, hadde jeg ofte følelsen av å sveve i luften, da mine avgjørelser ble uten kritisk resonnans. Resultatene av vårt arbeide kunne vi takke de tusener av teknikere ifor, som llenge hadde utmerket seg gjennom særlig innsats, og isom vi nå be­ trodde ansvaret for hele 'seksjoner av rustningene. Dette kalte til live igjen deres ødellagte entusiasme. Min uortodokse førerstil øket deres 191

følelse av å være engasjert. Men i virkeligheten var det jeg som utnyt­ tet teknikerens ofte ukritiske hengivenhet for sin oppgave. Teknikkens tilsynelatende moralske nøytralitet hindret i fønste omgang teknikeren fra å plassere seg 'selv i bildet. Og jo mer teknisk vår krigsdiktente ver­ den artet seg, jo større fare var det nok også for at teknikeren selv ikke fikk anledning til å gjøre seg opp en direkte mening om følgene av sin egen anonyme virksomhet. Jeg ønsket personlig «heller ubekvemme medarbeidere enn bekvem­ me håndlangere». Men partiet hadde dyp mistro .til de upolitiske fag­ folk. Hadde man først skutt noen bedriftsledere, ville de andre straks reagere gjennom bedre innsats, mente Sauckel, som hele tiden var en av de mest radikale partilederne. I to år var det ingen som angrep meg. Men efter generalenes kupp 20. juli 1944 fikk jeg det igjen av Bormann, Goebbels, Ley og Sauckel. I et brev appellerte jeg til Hitler. Jeg følte meg ikke sterk nok, skrev jeg, til å fortsette m itt arbeide tilfredsstillende, hvis det skulle bedømmes efter en politisk målestokk.

De partiløse medarbeiderne i mitt ministerium var under en i Hitlers rike usedvanlig rettsbeskyttelse. Mot justisministerens innsigelse hadde jeg allerede da jeg begynte min virksomhet, trumfet igjennom at en rettsforfølgelse for å ha skadet rustningene bare kunne settes i gang efter anmodining fra meg. Dette forbehdld beskyttet mine medarbeide­ re også efter 20. juli 1944. Sjefen for Gestapo, Ernst Kaltenbrunner, gjorde det avhengig av mitt standpunkt om det var grunn til å forfølge de «defaitistiske» uttalelser av tre generaldirektører, Biicher Ifra AEG, Vogler fra Vereinigte Stahlwerke og Reusch fra Gutehofifnungshiitte. Min henvisning til at vårt arbeide tvang oss til å isnakke åpent ut om situasjonen, isparte dem for å bli arrestert. På den annen side var det hårde straffer hvis noen av mine medarbeidere misbrukte mitt tillitssystem og f. ekis. gjennom falske oppgaver, som vi ikke lenger skullle kon­ trollere, hamstret vekk viktige råstoffer og dermed tok våpen fra fron­ ten. Fra første dag regnet jeg vår kjempeorganisasjon som provisorisk. Akkurat som jeg selv efter krigens slutt ville vende tilbake til arkitektu­ ren og i den forbindelse fant det påkrevet med et løfte ;fra Hitler, mente jeg det var riktig å forsikre de utrygge industrilederne at vårt organisasjonssystem var betinget av krigen. I fredistid kunne man hverken ven­ te at bedriftene ville gi avkall på sine dyktigste krefter eller stille sin viten til rådighet for konkurrerende foretagender. Jeg ville ikke bare se på denne organisasjon som et provisorium. Jeg bestrebet meg også på å bevare den improvisatoriske stil. Jeg var plaget av frykten for at jeg skulle innføre byråkratiske arbeidsmetoder i det 192

organ jeg selv hadde skapt. Gang på gang oppfordret jeg mine medar­ beidere til ikke å produsere dokumenter, kort og godt å kvele i fødselen enhver «sak» — som man sa i det byråkratiske språket — ved å ordne spørsmålene ganske formløst gjennom samtaler direkte eller pr. telefon. Også Iflyangrepene på de tyske byer 'tvang oss til stadige improvisasjoner. At jeg til tider likefrem oppfattet slike angrep isom en hjelp, viser min ironiske reaksjon på ødeleggelsen av ministeriet ved 'flyangrepet 22. no­ vember 1943: «Om vi også var så heldige at istore deler av ministeriets løpende saker brente opp og for noen tid fridde oss for unødig ballast, kan vi jo ikke vente at lignende begivenheter løpende skal bringe den nødvendige fornyelse i vårt arbeide.»

Tross alle tekniske og industrielle fremskritt hadde vi, selv på høyde­ punktet av våre militære suksesser i årene 1940 og 1941, ikke nådd opp til første verdenskrigs ruistningsproduksjon. I første år av Russlandskrigen nådde vi bare en fjerdedel av kanon- og ammunisjonsproduksjonen høsten 1918. Selv tre år isenere, våren 1944, da vi efter alle våre gode re­ sultater nærmet oss topproduksjon, lå ammunisjonsproduksjonen fremde­ les under den første verdenskrigens, her medregnet det daværende Tysk­ land, Østerrike med Tsjekkoslovakia. Blant årsakene til dette har jeg alltid regnet med overbyråkratiseringen som jeg forgjeves gjorde angrep på. Personalet i våpenministeriet ,lå f. eks. på det tidobbelte tall >av første verdenskrigs. Kravene om forenk­ ling av administrasjonen går igjen i mine taler og brev fra 1942 til slut­ ten av 1944. Jo lenger jeg istred mot det typisk tyske byråkrati, isom var blitt potensert gjennom det autoritære system, jo mer tok min kritikk av statens dirigering av krigsøkonomien form av en politisk læresetning som jeg til slutt 'forsøkte å forklare alt som skjedde med. Formiddagen 20. juli, noen timer før attentatet, skrev jeg til Hitler at amerikanerne og ruisserne forsto å handle med organisatorisk enkle midler og derfor større nytteeffekt, mens vi ikke nådde tilsvarende prestasjoner på grunn av våre foreldede organisasjonssystemer. Denne krigen var også en kamp melllom to organisasjonssystemer, «kampen mellom vårt system med sin overdrevne organisasjon og motpartens improvisasjoniskunst.» Hvis vi ikke kom Ifrem til et annet organisasjonssysitem, ville eftertiden finne ut at vårt foreldede organisasjonssystem, tradisjonsbundet og tungrodd, måtte tape kampen.

Kapitel 16

Forsømmelser

Hitler ville spare sitt eget folk for de byrder som Churchill og Roosevelt uten betenkning vidle legge på sine folk, er blant de mer forbløffende fenomener i denne krigen. Motsetningen mellom den to­ tale mobilisering av arbeidskreftene i det demokratiske England og den slappe behandling av dette spørsmål i det autoritære Tyskland er karak­ teristisk for regimets frykt for et omislag i folkets innstilling. Det førende lag ville hverken selv bringe ofre eller kreve ofre av folket og gjorde hva det kunne for å holde stemningen oppe gjennom innrømmelser. Hitler og de fleste av hans politiske tilhengere hørte til den generasjon, som i november 1918 iseflv hadde opplevd revolusjonen som soldater og aldri var kommet over det. I private samtaler ga Hitler ofte uttrykk 'for at man ikke kunne være forsiktig nok efter erfaringene fra 1918. For å fore­ bygge enhver utilfredshet ble det brukt langt mer enn i de demokratisk styrte land til forsyningen med forbruksvarer, til krigspensjoner eller er­ statning til gifte kvinner for tapt arbeidsfortjeneste for mennene som var ved fronten. Mens Churchill ikke hadde annet å by sitt folk enn «blod, tårer, hårdt arbeide og svette», gjaldt hos oss i alle faser og kri­ ser i krigen Hitlers ensformig gjentatte parole: «Sluttseieren er osis sik­ ker.» Det var en innrømmelse av politisk svakhet. Det forrådte stor be­ kymring for et popularitetstap som kunne føre til innenrikspolitiske kri­ ser. Alarmert av tilbakeslagene på den russiske fronten, tenkte jeg våren 1942 ikke bare på total mobilisering av alle våre ressurser. Jeg satset samtidig på at «krigen må avsluttes på kortest mulig tid. Hvis ikke, vil Tyskland tape krigen. Vi må vinne den innen slutten av oktober, før den rusisiske vinter begynner, ellers vil vi ha tapt den engang for alle. M’en vi kan bare vinne den med de våpen vi selv har, og ikke med dem vi eventuelt har neste år'.» På en måte jeg ikke kan forklare, hadde Times fått tak i denne situasjonanalyse, som den offentliggjorde 7. septem­ ber 1942. Artikkelen var i virkeligheten et konsentrat av hva Milch, Fromm og jeg var enige om dengang. «Vår følelse sier osts alle at vi i år står overfor det avgjørende vende­ punkt i vår historie,» erklærte jeg også offentlig i april 1942, uten å ane at vendepunktet var. umiddelbart forestående med innringningen av den sjette armé i Stalingrad, ødeleggelsen av Afrikakorpset, de heldige 194

allierte bakkeoperasjoner i Nord-Afrika og de første masselultangrep på tyske byer. Vi sto på samme tid også krigsøkonomisk sett ved et vende­ punkt i krigen. Inntil høsten 1941 hadde vår økonomi vært innstilt på korte kriger med store hvilepauser. Nå begynte den permanente krigen.

En mobilisering av alle reserver burde efter min mening ha begynt i toppen av partihierarkiet. Dette var desto rettferdigere, fordi Hitler selv 1. september 1939 i riksdagen høytidelig hadde erklært at det ikke skulle bli noen savn, som han selv ikke var rede til å overta. I virkeligheten godtok han nå også rnitt forslag om å stanse alle de byggeforetagender han selv sto 'for, selv på Obersalzberg. Denne beskjed påberopte jeg meg også da jeg fjorten dager efter min tiltredelse talte til vårt vanskeligste forum, fylkes- og rikslederne: «Hensynet til kommen­ de fredsarbeider må aldri få påvirke en avgjørelse. Jeg har fått direk­ tiv fra 'føreren om for fremtiden å rapportere for ham slike — fra i dag ikke lenger ansvarlige — forstyrrelser av vår rustningsproduksjon.» Det var en utilhyllet trusel, selv om jeg tilføyet at enhver av oss inntil vinte­ ren kom hadde hatt spesielle ønsker. Men nå krevet den militære situa­ sjon innstilling av alle overflødige bygg over hele landet. Det var vår plikt selv å foregå med et godt eksempel, iselv der hvor innsparingene av arbeidsstyrker og materieil ikke var særlig vesentlige. Jeg var overbevist om at tross enistonigheten i selve opplesningen ville enhver av de tilstedeværende følge denne appelll. Men efter talen ble jeg omringet av tallrike fylkes- og kretsledere som ville be om unntagel­ ser for sine byggetiltak. Selveste riksleder Bormann var den første, og han hadde allerede sik­ ret seg en motordre fra den vankelmodige Hitler. Arbeiderne på Oberisalzberg som måtte ha lastebiler, materialer og drivstoff, ble der helt til krigen sluttet, til tross for at jeg tre uker senere hadde fått Hitler til å gi meg en ny stoppeordre. Fylkesfører Sauckel maste på ifor å få sikret sitt partiforum i Weimar. Også han bygget ufortrødent videre helt til krigen sluttet. Robert Ley kjempet for et grisehus på sitt mønsterbruk. Det måtte jeg støtte, skrev han, fordi hans forsøk var av største betydning for vår matforsyning. Jeg avviste dette krav skriftlig, men jeg tillot meg den spøk å sette følgende adresse på brevet: Til riksorganisasjonsleder for NSDAP og leder av den tyske arbeidsfront ang. Deres grisehus. Hitler selv lot efter min appell ikke bare byggearbeidet på Obersalz­ berg fortsette. Han satte også i gang ombygningen av det noe medtatte slott Klessheim ved Salzburg til et luksuriøst gjestehus for mange milli­ oner mark! Himmler bygget en stor villa for sin elskerinne i Bercbtesgaden. Det skjedde så hemmelig at jeg først fikk vite om det de siste uke195

ne av krigen. Hitler oppmuntret ennå efter 1942 en fylkesfører til å byg­ ge om slottet i Posen og et hotell, med utstrakt bruk av sperrede materi­ aler, og til også å bygge en privat residens i nærheten av byen. For Ley, Kei tel og andre ble det ennå i 1942/43 bygget nye egne tog, til tross for at dette bandt verdifulle grunnstoffer og fagarbeidere. Parti fu nksjonærenes personlige planer ble som regel skjult for meg. Overfor riks- og fylkesledernes maktfullkommenhet hadde jeg ingen kontrollmyndighet og kunne heller ikke nedlegge noe veto, som for øvrig ikke ville ha blitt respektert. Ennå sommeren 1944 tillot Hitler og Bormann seg å meddele sin rustningsminister at en .fabrikant av billedrammer i Miinchen ikke kunne kommanderes til krigsinnsats. Noen måneder før ble efter deres personlige ordre «de gobelinfabrikker og lignende kunstneriske produk­ sjonssteder», som var opptatt med å lage tepper og tapeter for Hitlers efterkrigsbygg, ifritatt for rustningsarbeide. Bare efter ni års herredømme var det ledende lag så korrupt at det selv i krigems kritiske fase ikke kunne gi avkall på sin kostbare livsstil. Til «representative pllikter» trengte de alle sammen store hus, jakthytter, godser og slott, godt med tjenere, et overdådig taffel og en utsøkt kjeller. De var også likefrem besatt av en grotesk bekymring for sitt liv. Hvor Hitler enn kom, ga han først og fremst ordre om å bygge bunkere til sin beskyttelse, med en 'taktykkelse av opptil fem meter efter hvert som bombene ble større. Regulære bunkersystemer var det til slutt i Rastenburg, i Berlin, på Obersalzberg, i Miinchen, i gjesteslottet ved Salzburg, i hovedkvarterene ved Nauheim og ved Somme. Og i 1944 lot han sprenge 'to underjordiske hovedkvarterer inn i fjellet i Schlesien og Thuringen med en innsats av hundrer av uunnværlige fjellbyggspesialister og tusener av arbeidere. Hitlers åpne frykt for og overvurdering av sin person gjorde det lett for hans omgivelser å sørge for en overdreven beskyttelse av sine egne personer. Ikke bare i Karinhall, men endog i den avsidesliggende borg Veldenstein ved Niirnberg, som han nesten aldri besøkte, lot Goring bygge et utstrakt underjordisk anlegg. Den 70 kilometer lange veien fra Karinhall til Berlin, som gikk gjennom ensomme skoger, måtte med re­ gelmessig avstand forsynes med beskyttelsesrom av betong. Da Ley så virkningen av en stor bombe på en offentlig bunker, var han bare interessert i styrken av taket bomben hadde slått igjennom, til sammen­ ligning med taket i hans egen privatbunker som lå i forstaden Grunewald og neppe var i fare. Dessuten fikk fylkesførerne bygget bunkere utenfor byene efter ordre av Hitler som var overbevist om at de var uerstattelige. Av alle de presserende spørsmål som tynget meg de første ukene, var løsningen av arbeiderspørsmålet til å begynne med det viktigste. Midt i mars inspiserte jeg sent på aftenen et av de viktigste rustningsverker i 196

Berlin, Rheinmetall—Borsig, og fant hallen montert med verdifulle, men ubenyttede maskiner. Det var ingen arbeidere til annet skift. På samme måte var det i andre rustningsbedrifter. Dessuten hadde vi i lø­ pet av dagen også vanskeligheter med strømforsyningen, mens belast­ ningskurven sank betraktelig om aftenen og natten. Da det samtidig ble bygget nye 'fabrikkanlegg for ca. elleve milliarder mark som det ville mangle verktøymaskiner til, forekom det meg fornuftigere å stanse stør­ stedelen av nybyggene og bruke de arbeidsstyrker som ble fri, til å bygge opp et annet skift. Hitler var åpen ifor en slik logikk og undertegnet en forordning hvor hån ga ordre om å redusere byggevolumet med tre milliarder mark. Men han gjorde motstand da langsiktige byggearbeider for den kjemiske industri til en verdi av en milliard mark ble stanset 'som følge av denne forordning. Han ville alt på en gang og begrunnet sitt nei slik: «Kan­ skje er krigen med Russiand snart slutt. Men jeg har mer vidtrekkende planer og til dem trenger jeg mer syntetisk drivstoff enn hittil. De nye fabrikkene må bygges, selv om de først blir ferdige om noen år.» Et år isenere, 2. mårs 1943, måtte jeg konstatere at det ikke hadde noen hensikt «å bygge fabrikker, som iskulle tjene store frem­ tidsprogrammer og først ville stå 'ferdige efter 1. januar 1945». Hitlers feilaktige avgjørelse våren 1942 virket så sent isom i september 1944, i en efter hvert katastrofal krigssituasjon, som en belastning av vår rustningsproduksjon. Selv om hans avgjørelse hadde redusert min plan om å stanise store deler av byggeindustrien betraktelig, ble det iallfall frigjort noen hund­ retusen byggearbeidere som kunne overlates rustningsindustrien. Men nå dukket en ny og uventet hindring opp. Lederen av den såkalte «Geschåftsgruppe Arbeitseinsatz im Vierjahresplan», ministerialdirektør dr. Mansfeld, erklærte åpent at han ikke hadde noen myndighet å sette opp mot fylkesførernes protest mot overføring av de frigjorte arbeidere fra et fylke til et annet. I virkeligheten dannet fylkeslederne trosis gjen­ sidig rivalisering og intriger øyeblikkelig en enhet når noen ble nærgå­ ende overfor en fylkesførers «høyhetsrett». Jeg var klar over at jeg tross min isterke stilling dengang aldri ville komme noen vei med dem alene. Jeg trengte en av dem til å hjelpe meg til å løse disse vanskeligheter gjennom en særlig fullmakt fra Hitler. Mitt valg falt på min gamle venn, Goebbels’ mangeårige statssekretær Karl Hanke, som selv hørte til denne • kredsen som fylkesifører i Nedre Schlesien siden januar 1941. Hitler var enig i å gi meg en særlig befullmektiget som jeg kunne disponere. Men denne gang greide Bormann å stoppe meg. Hanke gjaldt som en av mine tilhengere. Utnevnelsen av ham ville ikke bare ha betydd en styrkelse av min makt, men på samme tid at jeg holdt på trenge inn i Bormanns sfære, partihierarkiet. Da jeg to dager senere på ny kom med mitt ønske, erklærte Hitler seg fortsatt enig, men han avviste mitt personlige forslag: «Hanke er 197

for ung som fylkesfører og vil ha vanskelig for å skaffe seg den nødven­ dige respekt. Jeg liar snakket med Bormann. Vi vil ta Sauckel.» Bormann hadde også oppnådd at Sauckel ble utnevnt av Hitler og ble stilt umiddelbart under ham. Goring protesterte med full rett, fordi det gjaldt en oppgave som hittil hadde hørt til fireårsplanen. Med sin typis­ ke ubekymrede behandling av statsapparatet gjorde Hitler derefter — som besluttet — Sauckel til «generalbefullmektiget», men plasserte ham på samme tid i Gorings organisasjon for fireårsplanen. Gbring protesterte på ny, fordi det hele virket åpent diskriminerende. Med noen ord kunne Hitler utvilsomt ha latt Gbring selv tilkalle Sauckel. Det gjorde han ikke. Og Gbrings prestisje, som allerede var noe medtatt, ble ytterligere redu­ sert gjennom Bormanns ondskapsfullhet. Derefter ble Sauckel og jeg kalt til Hitlers hovedkvarter. Ved overrek­ kelsen av utnevnelsesdokumentet sa Hitler at det overhodet ikke kunne være tale om noe arbeidskraftproblem. Og så gjentok han det han alle­ rede hadde sagt 9. november 1941. «Det område-som arbeider direkte for oss, har mer enn 250 millioner mennesker. Man må ikke tvile på at vi uten unntagelse klarer å trekke disse mennesker inn i vårt arbeide.» Hitler påla Sauckel at han hensynsløst iskulle rekruttere alle de arbeide­ re han manglet i de besatte områder. Dermed begynte et skjebnesvangert avsnitt av min virksomhet. I de neste to og et halvt år presset jeg på Sauckel for å få tvunget utenlandsk arbeidskraft inn i vår ruistningsproduksjon. De første ukene var det friksjonsløst samarbeide. Sauckel lovte Hitler og meg rett ut å gjøre slutt på alle flaskehalser i spørsmålet om arbeide­ re og fullt ut erstatte alle de fagarbeiderne som var innkalt til de mili­ tære styrker. På min side hjalp jeg ham til å vinne autoritet og støttet ham hvor jeg kunne. Sauckel hadde lovet svært meget. I et fredsår ble frafallet på grunn av alder og død utjevnet gjennom en årlig tilvekst av 600 000 unge menn. Men nå ble ikke bare de, men også deler av indu­ striarbeiderne mobilisert. I 1942 manglet det derfor langt over en milli­ on arbeidere i krigsbedriftene. Sauckels løfter ble kort og godt ikke oppfylt. Hitlers forventninger om uten besvær å iskaffe de arbeidere som manglet i Tyskland fra en be­ folkning på 250 millioner, strandet på ineffektiviteten hos de tyske myn­ digheter i de besatte områder og den omstendighet at de som skulle tas, heller flyktet til partisanene i skogene enn lot seg slepe til arbeidsinn­ sats i Tyskland. Vår industriorganisasjon kom med innvendinger da de første uten­ landske arbeidere kom til fabrikkene. Hovedinnvendingene var: de uunnværlige fagarbeidere, som nå ble erstattet med utlendinger, befant seg på de viktigste produksjonstrinn, hvor det på samme tid er den mest presserende mangel. Fiendens spionasje- og sabotasjetjeneste ville dess­ uten lett nå sine mål i og med at deres agenter ble infiltrert i Sauckels kolonner. Det manglet også overalt tolker som kunne gjøre seg forståeli­ 198

ge for de forskjellige språkgrupper. Medarbeidere fra industrien forela meg statistikk som viste at de tyske kvinners innsats i første verdenskrig var betraktelig høyere enn nå. De viste meg fotos fra samme ammuni­ sjonsfabrikk i 1918 og 1942 med arbeiderne som kom ut av fabrikken efter endt arbeide. Dengang var det nesten bare kvinner, nå nesten bare menn. Med bilder fra amerikanske og britiske magasiner påviste de også at i rustningsbedriftene i disse land utgjorde kvinnene en større del av arbeidsstokken enn hos oss. Da jeg i begynnelsen av april 1942 krevde av Sauckel at kvinnene skul­ le gjøre sin innsats i rustningsindustrien, svarte han rett ut at spørsmå­ let om hvorfra vi skulle ta arbeiderne og hvorledes de skulle fordeles, var hans sak. Som fylkesfører var han dessuten bare under Hitler og an­ svarlig overfor ham. Men han tilbød meg å overlate avgjørelsen til Go­ ring som ansvarlig for fireårsplanen. Ved denne konferansen som på ny fant sted i Karinhall, viste Goring seg synlig smigret. Overfor Sauckel viste han overdreven elskverdighet, overfor meg var han betraktelig kjø­ ligere. Det var så vidt jeg fikk lagt frem mine argumenter. Sauckel og Goring avbrøt meg gang på gang. Sauckels viktigste argument gjaldt faren for at fabrikkarbeidet skulle føre til moralske skader for de tyske kvinner. Ikke bare deres «sjels- og gemyttliv» kunne lide under arbeidet, men også deres evne til å bli mor. Slike argumenter var nettopp noe for Goring. Men for å være helt sikker ba Sauckel uten at jeg visste om det om å få Hitlers samtykke. Dette var første slag mot min posisjon som inntil da hadde vært an­ sett som urokkelig. Sin seier meddelte Sauckel sine fylkesfører-kolleger i en proklamasjon, hvor han blant annet slo fast: «For å gi den tyske hus­ mor, fremfor alt de barnerike mødre ..., en føleilig avlastning og ikke på ny true deres sunnhet har føreren gi tt meg i oppdrag å ta inn i riket fra østområdene ca. 400 000—500 000 utsøkte, friske og kraftige piker.» Mens England i 1943 hadde redusert tallet på hushjelper med %, ble dette tallet helt til slutten av krigen omtrent det samme i Tyskland, med over 1,4 millioner. At den halve million ukrainske kvinner for en stor del løste partifunksjonærenes behov for tjenestehjelp ble snart kjent i folket.

De krigførende lands rustningsproduksjon var avhengig av fordelingen av råstål. I første verdenskrig brukte den tyske krigsøkonomi 46,5 prosent til rustningsformål. Da jeg tiltrådte, konstaterte jeg i motsetning til dengang, at rustningsindustriens andel av det samlede forbruk av stål bare utgjorde 37,5 pst. For å kunne øke rustningsindustriens andel fore­ slo jeg Milch en fellesordning for tildeling av råstoffer. 2. april dro vi på ny til Karinhall. Til å begynne med snakket Goring omstendelig om de mest forskjellige emner, men til slutt gikk han med 199

på våre argumenter for å opprette et sentralt planorgan innenfor ram­ men av fireåxisplanen. Under inntrykket av vår fellesopptreclen spurte han nesten litt engstelig: «Er det mulig for Dem å ta med min Korner som tredjemann? Han ville være lei for en 'slik tilsidesettelse.» Dette sentrale pilanorgan ble snart det viktigste organ i vår krigsøkonomi. I grunnen var det uforståelig at det ikke for lengst var skapt et slikt overordnet utvalg, som kunne bestemme de enkelte programmer og prioriteringer. Til 1939 hadde Goring personlig sørget for denne opp­ gave. Men senere var det ingen som med autoritet kunne mestre disse stadig mer kompliserte og også stadig viktigere problemer og kunne bøte på Gorings forsømmelser. Riktignok var det i Gorings forordning om det sentrale planorgan en 'forutsetning at han selv skulle kunne treffe enhver avgjørelse hvis han fant det nødvendig. Men som jeg ventet, kom han aldri med noen spørsmål, og vi fant heller ingen grunn til å bry ham. Møtene i det sentrale planorgan fant sted i mitt ministerium, i den store møtesalen. De varte i det uendelige, med et utall av deltagere. Ministre og statssekretærer kom personlig. Med støtte av sine sakbearbeidere kjempet de ofte dramatisk Ifor sine kontingenter. Vanskeligheten i vår oppgave lå i å gi den sivile sektor i industrien så lite som mulig, men likevel så meget at rustningsindustrien ikke ville bli skadelidende gjen­ nom svikt i de øvrige produksjon'sgrener eller gjennom utilstrekkelige forsyninger ifor befolkningen. Jeg gjorde selv det jeg kunne for å gjennomføre en energisk senkning av forbruksvareproduksjonen, som i begynnelsen av 1942 bare produser­ te tre prosent under fredsnivå. Men i løpet av 1942 greide jeg ikke å redusere den med mer enn 12 pst. til fordel for rustningsindustrien. Al­ lerede efter tre måneder angret Hitler på sin avgjørelse om en «omleg­ ning av produksjonen til fordel for rustningsproduksjonen», og 28.-29. juni 1942 besluttet han at «fabrikasjonen av produkter for den almin­ delige forsyning av befolkningen måtte gjenopptas». Jeg protesterte med det argument at «en slik parole i dag ville oppfordre alle dem som hittil med misnøye hadde funnet seg i rustningenes forrang i produksjonen til ny motstand mot den nåværende linje». Dette var et tydelig angrep mot partifunksjonærene. Men mine innvendinger møtte det døve øre hos Hitler. På ny var mi tt forsøk på å innføre total krigsøkonomi strandet på den nølende Hitler. For å øke rustningene var det ikke bare nødvendig å skaffe flere ar­ beidere og mer råstål. Også riksbanens kapaisitet måtte klare de høyere krav, seliv om denine ennå ikke hadde tatt seg opp igjen efter katastrofe­ vinteren i Russland. Langt inne på riksområdet hadde uekspederte tog stuvet seg sammen, og transporter med viktig rustningsmaterieil ble al­ vorlig forsinket. 5. mårs 1942 reilste dr. Julius Dorpmiiller, vår samferdselsminister og tross sine 73 år fremdeles en meget frisk herre, med meg til hovedkvarte 200

ret for å legge frem kommunikasjonsproblemet for Hitler. Jeg forklar­ te den katastrofale transportsituasjon, men da Dorpmiiller bare støttet meg nokså lunkent, valgte Hitler isom alltid den mest optimistiske vur­ dering av situasjonen. Han utisatte det viktige spørsmål med en bemerk­ ning om at «virkningene vel ikke er så avgjørende som Speer ser dem». Fjorten dager efterpå bøyet han seg for mitt krav om å få utnevnt en ung mann som efterfølger efter den 65-årige statssekretær i samferdselsministeriet. Men Dorpmiiller mente noe ganske annet. «Min statssekre­ tær for gammel?» sa han, da jeg forela ham beslutningen. «Denne unge mannen! Da jeg i 1922 var president for en riksbanedireksjon, begynte han isom riksbaneråd.» Det lyktes ham å stanse skiftet. Men åtte uker senere, 21.mai 1942, måtte Dorpmiiiler innrømme: «For det tyske rom har riksbanene så få vogner og lokomotiver til rådig­ het at de ikke mer vil ta ansvaret for å opprettholde de mest nødvendige transporter.» Denne Dorpmiillers karakteristikk av transportsituasjonen var «lik en fallitterklæring fra riksbanene», heter det i min dagbok. Sam­ ferdselsministeren tilbød meg samme dag stillingen som transportdikta­ tor, men jeg avslo. To dager senere presenterte jeg en ung riksbaneråd, dr. Ganzenmiiller, for Hitler. Han hadde vinteren før brakt i orden igjen den sammenbrutte jernbanetralfikk i en del av Ruissland (strekningen Minsk—Smolensk). Han gjorde et godt inntrykk på Hitler: «Jeg liker mannen, jeg gjør ham straks til statssekretær.» Til min bemerkning om at man kan­ skje burde snakke med Dorpmiiller om det, ropte han: «Ikke på no­ en måte. Dorpmiiller og Ganzenmiiller, ingen av dem skal vite noe. Jeg ber rett og siett Dem, Speer, komme med Deres mann til hovedkvarte­ ret. Samferdselsministeren får reise for iseg selv.» Efter Hitlers bestemmelse ble de to anbrakt i forskjellige brakker i hovedkvarteret, slik at dr. Ganzenmiiller intetanende, uten sin minister, skulle komme til Hitlers arbeidsrom. Om Hitlers uttalelser ved denne leilighet foreligger det en protokoll som ble satt opp samme dag: «Trans­ portproblemet er avgjørende. Det må derfor løses. Jeg har i hele mitt liv, men mest siste vinter, stått overfor avgjørende spørsmål som måtte finne en løsning. Gang på gang har isåkalte fagfolk og follk som var ut­ sett til førende stillinger erklært: «Det er ikke mulig. Det går ikke.» Slikt kan jeg ikke finne meg i. Det er problemer som må løses ubetinget. Hvor det har vært riktige ledere, er de alkid blitt løst og vil også alltid bli løst. Det lar seg ikke gjennomføre med elskverdige midler. For meg tel­ ler ikke elskverdighet, akkurat som det er meg fullstendig likegyldig hva efterverdenen vil si om de metoder jeg har måttet bruke. For meg gis det bare et eneste spørsmål som må løses: vi må vinne krigen eller Tysk­ land går mot sin tilintetgjørelse.» Hitler forklarte videre hvorledes han hadde satset sin vilje mot siste vinters katastrofe og de generalene som ville trekke seg tilbake, og gikk så over til noen krav, som jeg hadde anbefalt gjennomført for å gjen201

opprette orden i kommunikasjonene. Uten å kalle inn den ventende samferdselsminister eller spørre ham, utnevnte han Ganzenmiiller til ny statssekretær da «han ved fronten hadde bevist, at han hadde den energi som var nødvendig for igjen å bringe orden i trafikk-kaoset». Først nå Me minister Dorpmuller og hans ministerialdirektør Leibbrandt innkalt til møtet. Hitler erklærte at han hadde besluttet seg til å gripe inn i transportsituasjonen, som jo seieren var avhengig av, og så fortsat­ te han med et av sine standardargumenter: «Jeg starLet i sin tid uten noe, som ukjent soldat fra verdenskrigen og begynte først, da alle andre som syntes mer kallet til å lede enn meg, hadde sviktet. Jeg hadde bare min vilje, og jeg har satt den igjennom. Hele mitt liv beviser at jeg aldri kapitulerer. Krigens oppgaver må mestres. Jeg gjentar: for meg fins ikke ordet umulig.» Og enda en gang, nesten skrikende: «Det fins ikke for meg.» Først derefter meddelte han samferdselsministeren at han hadde utnevnt riksbaneråd Ganzenmuller til ny statssekretær i samferdselsministeriet. En situasjon som var pinlig både 'for ministeren og hans nye statssekretær, men også for meg. Om Dorpmiillers faglige kvalifikasjoner talte Hitler alkid med stor aktelse. Nettopp derfor hadde Dorpmuller rett til å vente at Hitler ville ha snakket med ham om hans nye stedfortreder på forhånd. Men Hitler ville øyensynlig (som så ofte når han hadde med fagfolk å gjøre) gjen­ nom fullbyrdede kjensgjerninger unngå et pinlig oppgjør. Og Dorpmul­ ler svelget da også ydmykelsen uten et ord. Samtidig bestemte Hitler at feltmarskalk Milch og jeg skulle virke som samferdselsdiktatorer. Vi skulle sørge for at de krav som var stillet, skulle bli «oppfylt i videst mulig omfang og snarest mulig». Hitler isluttet møtet med en avvæpnende bemerkning om at «på grunn av transportspørsmålet må krigen ikke tapes. Det må altså løses». Det ble faktisk også løst. Med enkle midler forsto den unge statssekre­ tær å løse opp de falstkjørte togstammene, å sette fart i tråfikken og til­ fredsstille rustningsindustriens økte transportbehov. Et hovedutvalg for rullende materiell sørget for at reparasjonen av de lokomotiver som ble skadet i den russiske vinteren, ble påskyndet. Istedenfor den håndverks­ messige .fremstilling av lokomotiver gikk vi over til serieproduksjon og mangedoblet produksjonen. Tross den økede rustningsproduksjon be­ varte vi også i tiden fremover flytet i trafikken, samtidig som transport­ veiene ble kortere efter hvert som vi mistet okkupert område. Inntil de systematiske flyangrep fra høsten 1944 på ny og for godt gjorde kommu­ nikasjonene til den største flaskehalsen i vår krigsøkonomi. Da Goring hørte at vi hadde til hensikt å mangedoble lokomotivproduksjonen, lot han meg komme d l Karinhall. Fullt alvorlig forelslo lian meg å bygge lokomotiver av betong, fordi vi manglet stål. Betonglokomotivene ville riktignok ikke holde iså lenge som de av jern. Men så måtte man jo lage tilsvarende 'flere lokomotiver. Hvorledes dette skulle gjøres, visste han riktignok ikke. Likevel holdt han i flere måneder på 202

med denne underlige idé, som jeg sølte bort to timers biltur, to timers ventetid og en tom mave på. I Karinhall var det sjelden mat til dem som deltok i møter. Den eneste innskrenkning i Gorings hus i overensstem­ melse med den totale krigsøkonomi. En uke efter Ganzenmiillers utnevnelse, hvor det falt slike fyndige visdomsord om løsningen av transportspørsmålet, besøkte jeg Hitler en­ da en gang. I overensstemmelse med min mening om at lederne i kri­ tiske tider måtte være et godt eksempel for andre, foreslo jeg Hitler inn­ til videre å innstille bruken av salongvogner for landets og partiets le­ dere. Jeg tenkte naturligvis ikke på ham. Hitler bøyet unna for en av­ gjørelse og påsto at salongvogner var påkrevet i øst på grunn av de dår­ lige innkvarteringsmuligheter. Jeg korrigerte ham: de fleste vogner ble ikke brukt i øst, men hjemme i riket, og jeg la frem for ham en lang liste med navn på de utallige prominente salongvognpassasjerer. Men jeg hadde ikke hellet med meg.

Generaloberst Friedrich Fromm traff jeg regelmessig til middag i et se­ parat rom i restaurant Horcher. Ved et av disse samvær i slutten av april 1942 sa han at det bare var utsikt til å vinne krigen hvis vi kunne lage et våpen med helt nye virkninger. Han hadde kontakt med en krets vitenskapsmenn, som var på spor efter et våpen isom kunne ødeleg­ ge hele byer og kanskje gjøre den britiske øya kampudyktig. Han fore­ slo at vi skulle besøke dem sammen. Han syntes i alle tilfelle det var viktig å få isnakket med dem. Også lederen av det største tyske stålkonsern og president i Kaiser Wilhelm-Gesellschaft, dr. Albert Vogler, gjorde meg på denne tiden opp­ merksom på den forsømte kjerneforskning. Av ham hørte jeg for første gang om den utilstrekkelige støtte, som det —nettopp under krigen —sær­ lig svake riksministerium for undervisning og vitenskap ga grunnforsknin­ gen. 6. mai 1942 talte jeg med Hitler om denne situasjon og foreslo at vi skulle sette Goring i spissen for det tyske riksforskningsråd som rent representativ figur. En måned senere, 9. juni 1942, ble Goring utnevnt. Omtrent på samme tid møttes de tre rustningsrepresentanter, Milch, Fromm og Witzell med meg i Harnackhauis, Berlinsenteret for Kaiser Wilhelm-Gesellschaft, for der å høre på de mystiske menn som ville for­ telle oss om et krigsavgjørende våpen. I tillegg til vitenskapsmenn, hvis navn jeg ikke ilenger husker, var Nobelpristagerne Otto Hahn og Werner Heisenberg til (stede. Efter noen eksperimentalforedrag om forskjellige forskningsområder fortalte Heisenberg om «atomsprengning og utvik­ lingen av uranmaskinen og syklotronen». Heisenberg klaget over under­ visningsministeriets forsømmelse av kjerneforskningen, over mangelen på penger og materiale og nevnte at mobiliseringen av vitenskapelige hjelpekrefter hadde ført til at tysk vitenskap var akterutseilt på et om203

råde som den hadde behersket noen år før. Utdrag fra amerikanske fag­ tidsskrifter ga grunn til å tro at kjerneforskningen der rådde over over­ måte rikelige midler, teknisk og finansielt. Amerika hadde derfor sann­ synligvis et forsprang som kunne føre til usedvanlige resultater, sett på bakgrunn av kjernespaltningens revollusjonerende muligheter. Efter foredraget spurte jeg Heisen berg, hvorledes kjernefysikken kun­ ne brukes tiil fremstilling av atombomber. Hans reaksjon var ikke på noen måte oppmuntrende. Han erklærte riktignok at den vitenskapeli­ ge løsning var funnet, og at det teoretisk sett ikke var noe i veien for å lage en bombe. De produksjonstekniske forutsetninger var derimot nep­ pe å vente før tidligst om to år, vel å merke hvis man fikk all den støtte man ba om. De lange utsikter begrunnet Heisenberg blant annet med at det i Europa bare fantes én syklotron — med minimal kapasitet — i Paris, som for øvrig bare kunne brukes temmelig begrenset på grunn av alt hemmelighetiskremmeriet. Jeg foreslo — med de makt­ midler jeg disponerte som rustningsminister — å bygge like store eller større syklotroner enn i Amerika. Til dette svarte Heisenberg at vi på grunn av manglende erfaring foreløbig bare kunne bygge en relativt liten type. Men vi kom da så langt at generaloberst Fromm lovet å sende noen hundre vitenskapelige medarbeidere tilbake fra militærtjenesten, mens jeg selv oppfordret forskerne til å spesifisere for meg de tiltak, penge­ summer og materialer som var påkrevet for å fremme kjerneforskningen. Noen uker senere kom det anmodninger om noen hundre tusen mark og stål, nikkel og andre rasjonerte metaller i ubetydelige mengder. Det var også nødvendig å bygge en bunker og noen brakker og gi alle for­ søksarbeider og arbeidet med den første tyske syklotron, som allerede var under bygging, høyeste prioritet. Noe forundret over de beskjedne krav i en så avgjørende viktig sak forhøyet jeg pengesummen til én å to millioner og lovet tilsvarende materialmengder. Lenger kunne man øyensynlig ikke komme i første omgang, og det var iallfall mitt inntrykk at atombomben ikke ville få noen betydning for krigens videre forløp. Jeg kjente Hitlers tilbøyelighet til å drive frem fantastiske prosjek­ ter med sinnsisyke fordringer. Derfor ga jeg ham 23. juni 1942 et meget kort referat av konferansen om kjernespaltningen og våre forholdsregler for støtte. Mer inngående og optimistiske beretninger fikk Hitler av sin fotograf Heinrich Hoffmann, isom var venn av rikspostminister Ohnesorge, og sannsynligvis også gjennom Goebbels. Ohnesorge interesserte seg for kjernespaltningen, og i likhet med SS opprettholdt han et selv­ stendig forskningsapparat under ledelse av den unge fysiker Manfred von Ardenne. At Hitler ikke valgte den direkte vei gjennom foredrag av de ansvarlige, men foretrakk å holde seg kolportasjeaktig underrettet gjennom upålitelige og ukompetente kilder, viser på ny hans hang til det dilettantiske og hans svake forståelse av vitenskapelig grunnforsk­ ning. 204

Ogiså til meg snakket Hitler av og til om muligheten av en atombom­ be, men det var ganske klart at selve tanken gikk over hans fatteevne. Dette forklarer også hans manglende evne till å forstå kjernefysikkens revolusjonerende karakter. I de 2200 notater som er bevart av mine samtaler med Hitler, istøter man bare én gang på kjernespaltningen, og i kort og lakonisk form. Han beskjeftiget seg riktignok med problemets muligheter, men det er tydelig at mine informasjoner om samtalene med fysikerne bare har styrket ham i oppfatningen av at dette ikke var noe å gå videre med. Og professor Heisenberg ga meg heller ikke det endelige svaret på mitt spørsmål om en heldig gjennomført kjernespaltning med absolutt sikkerhet kunne holdes under kontroll eller kunne fortsette som kjedereaksjon. Det var tydelig at Hitler ikke var særlig begeistret over muligheten av at jorden under hans herredømme kunne forvandles til en glødende stjerne. Men av og til spøkte han med tan­ ken på at vitenskapsmennene i sin verdensfjerne trang til å avsløre alle jordens hemmeligheter en dag kunne sette hele kloden i brann. Men det ville, sa han, sikkert kreve megen dd, og han ville iallfaill ikke opp­ leve det. At Hitler ikke ville ha nølt et øyeblikk med å sette inn atombomber mot England, ble bekreftet av hans reaksjon på det siste bilde i en filmreportasje om bombardementet av Warszawa høsten 1939. Vi satt med ham og Goebbels i hans store oppholdsrom i Berlin. Brannskyer formør­ ket himmelen, stupfly dukket ned mot sine mål, man kunne følge de ut­ løste bombenes 'flukt, flyene i fart oppover igjen og de kjempemessige eksplasjonsskyer i overdreven filmteknisk effekt. Hitler var fascinert. Filmen sluttet med en montasje, hvor et fly styrtet ned mot omrisset av de britiske øyer. Det kom en eksplosjon, og hele Storbritannia gikk i luf­ ten i stumper og stykker. Hitlers begeistring kjente ingen grenser mer: «Slik vil det gå med dem,» ropte han henrykt, «tslik skal vi tilintetgjøre deml» Efter forslag fra kjernefysikerne ga vi allerede høsten 1942 avkall på utviklingen av atombomben, efter at jeg på et nytt spørsmål om når vi kunne regne å være ferdige, hadde fått det svar at det iallfall ikke ville bli før om tre til fire år. Da måtte krigen for lengst være slutt. Isteden ga jeg tillatelse til å utvikle en energiproduserende uranbrenner til drift av maskiner, noe marineledelsen var interessert i ifor sine ubåter. Under et besøk på Kruppverkene fikk jeg se deler av vår første syklotron og spurte den teknikeren som arbeidet med konstruksjonen, om vi ikke straks kunne våge oss på en betydelig større utgave. Men han be­ kreftet hva allerede professor Heisenberg hadde sagt til meg. Vi manglet teknisk erfaring. I nærheten av universitetsklinikken i Heidelberg fikk jeg sommeren 1944 demonstrert spaltning av en atomkjerne på vår førs­ te syklotron. På mitt spørsmål opplyste professor Walter Bothe, at den­ ne syklotronen ville være til nytte for medisinske og biologiske fremstøt. Jeg erklærte meg fornøyd med det. 205

Sommeren 1943 oppsto det en kritisk situasjon for produksjonen av panserbrytende ammunisjon som følge av at vår import av wolfram fra Portugal ble sperret. Jeg ga ordre til å bruke urankjerner til denne ammunisjon. At vi friga våre uranlagre på ca. 1200 tonn, viste at tan­ ken på produksjon av atombomber var oppgitt av mine medarbeidere og meg sommeren 1943.

Det kunne kanskje ha vært mulig å ha atombomben ferdig til bruk i 1945. Men forutsetningen ifor dette hadde vært at alle midler, tekniske, personell og finansielle, for utvikling av langtrekkende raketter hadde kunnet disponeres. Også ut fra dette synspunkt var Peenemiinde ikke bare vårt istørste, men også mest mislykte prosjekt. At den «totale krigen» Me holdt utenfor dette område, hadde forresten også noe med ideologiske fordommer å gjøre. Hitler så opp til fysikeren Philipp Lenard som hadde fått Nobelprisen i 1905, og var en av de få vitenskapsmenn som tidlig gikk inn for Hitler. Lenard hadde lært Hitler at jødene øvet en ødeleggende innflytelse gjennom kjernefysikken og relativitetsteorien. Ved sitt middagsbord kunne Hitler av og til, un­ der henvisning til sin berømte partifelle, betegne kjernefysikken som «jødisk fysikk», noe som ikke bare ble grepet begjærlig av Rosenberg, men åpenbart også førte til at undervisningsministeren nølte med å gi sin støtte til kjerneforskningen. Men selv om Hitler ikke hadde brukt sine partidoktriner på kjerne­ forskningen, og selv om vår grunnforskning i juni 1942 hadde gjort det mulig for kjernefysikerne å investere flere milliarder istedenfor millioner på fremstillingen av atombomber, ville det i vår anstrengte krigsøko­ nomiske situasjon ha vært umulig å stille materialer, kontingenter og fagarbeidere tilsvarende dette beløp til rådighet. Det var ikke bare over­ legenhet i produksjonskapasitet som gjorde det mulig for De forente stater å gå i gang med dette gigantiske prosjekt. De økende flyangrep hadde for lengst skapt en rustningsøkonomisk nødstilstand i Tyskland, som i stigende grad ble en hindring for utviklingen av slike store tiltak. Gjennom den ytterste konsentrasjon av alle krefter ville Tyskland kun­ ne ha hatt en tysk atombombe ferdig til bruk i 1947, men helt sikkert ikke samtidig med amerikanerne i august 1945. Våre siste reserver av kromjern ville ha tvunget oss til å avslutte krigen senest 1. januar 1946. /

I det hele støtte jeg på feil efter feil helt fra jeg begynte min virksomhet. I dag lyder det nokså selsomt at Hitler under krigen ofte bemerket: «Den som gjør de største feilene, kommer til å tape denne krigen.» Gjennom en serie feildisposisjoner på alle områder var det Hitler selv som bi­ 206

dro 'til å påskynde slutten av en krig, som ikke minst var tapt på grunn av sviktende produksjonskapasitet. F. eks. gjennom sin forvirrede planleggelse av luftkrigen mot England, gjennom mangelen på ubåter i be­ gynnelsen av krigen, ja i det hele gjennom sin forsømmelse av å utvikle en generalplan for krigen. De mange henvisninger i den tyske memoarliteratur til avgjørende feil hos Hitler er helt riktige. Men det betyr slett ikke at krigen kunne ha vært vunnet.

Kapitel 17

Øverstkommanderende Hitler

ilettantisme var et av Hitlers mest karakteristiske trekk. Han hadde aldri lært et yrke og var i grunnen en outsider hele sitt liv. Som så mange autodidakter kunne han ikke bedømme hva virkelig faglig viten betydde. Uten sans for de kompliserte vanskeligheter som følger enhver stor oppgave, trakk han derfor umettelig stadig nye funksjoner til seg. Ubesværet av rutine hadde han takket være sin raske oppfat­ ningsevne mange ganger mot til usedvanlige forholdsregler som en fagmann aldri hadde funnet på. De strategiske seire de første krigsårene kan man rett og siett [føre tilbake til Hitlers neglisjering av spillereglene og hans legmannspregede glede ved å treffe raske beslutninger. Da mot­ parten ofte var innstillet på et mønster som ikke kjente og ikke brukte Hitlers autodidaktiske hovenhet, meldte det seg overraskelseseffekter, som paret med tyskernes militære overlegenhet skapte de 'første forutset­ ninger for hans suksesser. Men kom det tilbakeslag, gikk det galt for ham, slik det pleier å skje med dem som mangler skolering. Da ble hans ukjennskap til spillereglene rett og slett uduelighet, hans mangler ble ikke mer noen ifordeil. Jo istørre fiaskoene ble, jo isterkere og mer inn­ bitt artet hans uforbederlige dilettantisme seg. Svakheten for uventede og overraskende avgjørelser hadde lenge vært hans styrke. Nå satte de fart i hans undergang.

D

Hver annen eller tredje uke reiste jeg fra Berlin på noen dagers beisøk i Hitlers østprøyissiske og senere hans ukrainske hovedkvarter for å la ham avgjøre de mange tekniske detaljspørsmål, som han interesserte seg for som hærens øverstbefalende. Hitler kjente samtlige våpen- og ammu­ nisjonstyper med deres kalibre, rørllengder og rekkevidde. Han hadde i hodet lagrene av de viktigste rustningsgjenstander og månedsprodukisjonen. Han kunne til minste detalj sammenligne våre programmer med våre ileveranser og trekke sine slutninger av det. Hitlers naive glede over å kunne briljere med rustningstallene slik som tidligere med likegyldige tall i bilproduksjonen og arkitekturen gjorde det tydelig at han også her arbeidet isom dilettant. For ham gjaldt det tydelig å vise seg jevnbyrdige med eller helst overlegen overfor fag208

folkene. Den virkelige fagmanh er så fornuftig at han helst ikke vil be­ laste .sitt hode med detaljer som han kan slå efter eller la en adjutant skaffe seg. For Hitler derimot var det som om han trengte å viise sine kunnskaper overfor seg selv. Men han hadde også glede av det. Sine informasjonei fant han i en stor bok med rødt bind med en bred gul tverrstripe. Denne stadig ajourførte katalog over 30 til 50 forskjel­ lige ammunisjons- og våpentyper lå alltid på hans nattbord. Mange gan­ ger hentet hans tjener boken på hans ordre når en medarbeider under de militære konferanser hadde nevnt et tall som Hitler øyeblikkelig had­ de korrigert. Boken ble slått opp, Hilters tall gang på gang bekreftet, mens en general fikk sin mangel på informalsjon blottstillet. Hitlers tallhukommelse var en skrekk for hans omgivelser. Riktignok kunne Hitler på denne måten skremme offiserene omkring seg. Men omvendt følte han seg usikker når han satt vis-å-vis en utpre­ get ifagmann. Han holdt ikke engang på isin mening så snart han støtte på motstand fra en spesialist. Min forgjenger Todt hadde riktignok sørget for å ha med tseg to av sine nærmeste medarbeidere, Xaver Dorsch og Karl Saur. Han kunne også ta med en av. sine eksperter. Men han la vekt på å legge frem en sak personlig og bare sjalte inn sine medarbeidere når det gjaldt vans­ kelige detaljer. Jeg selv gjorde meg ikke noe besvær med å pugge tall som Hitler hadde bedre i hodet. For å utnytte Hitlers respekt for fag­ folk, tok jeg heller med meg alle de eksperter som hadde best kjennskap til de enkelte saker vi skulle drøfte. På denne måten var jeg ispart Ifor det mareritit som meldte seg i for­ bindelse med hver førerkonferanse og frykten for å bli trengt inn i hjør­ net gjennom et bombardement av tall og tekniske data. Som regel kom jeg med tyve sivilister til førerens hovedkvarter. I Sperresone I moret man seg snart over denne Speer-invasjon. Alt efter emnene ble to til fire av mine fagfolk tilkalt til konferansene som fant sted i hovedkvarte­ rets «situasjonsrom», like ved siden av Hitlers private rom. Et beskjedent innredet rom på 80 kvadratmeter, med vegger kledd med lyst tre. Ved et istort vindu ruvet et fire meter langt, tungt kartbord av ek. I et hjørne var det et mindre bord med seks armstoler. Her konfererte vi. Jeg holdt meg mast mulig tilbake under disse konferanser. Jeg pleide å åpne med en kort henvisning til emnet for derefter å oppfordre den tilstedeværende fagmann til å legge frem sitt syn. Hverken den ytre ramme, med de utallige generaler, adjutanter, vaktområder, sperresoner og legitimasjonskort,, eller den glans som Hitiler ga hele apparatet, kun­ ne skremme fagfolkene. Gjennom mange års ypperlig arbeide var de preget av en sterk beviissthet om sin egen kvalitet og sitt faglige ansvar. Mange ganger utviklet samtalen seg til en hissig diskusjon, hvor de ikke så sjelden glemte hvem som satt på den annen side av bordet. Alt dette aksepterte Hitler, dels med humor, dels med respekt. I denne kretsen virket han beskjeden og behandlet møtedeltagerne med påfallende høf209

lighet. Han ga også avkall på isin vanlige teknikk, å drepe enhver oppo­ sisjon med lange, anstrengende og lammende taler. Han forsto å skjelne det vesentlige fra mindre vesentlig, han var elastisk og overrasket oss med raiskheten i valget mellom flere muligheter og begrunnelsen av val­ get. Uten vanskelighet fant han seg hjemme i de tekniske prosesser, i planer og skiisser. De spørsmål han stillet, viste at han hadde skjønt det vesentlige av kompliserte emner Iførste gang de ble foredradd !for ham. Men han skjønte ikke at det siett ikke bare er en fordell å komme så lett inn i det vesentlige at man ikke gir seg tid d l å skjønne det til bunns. Jeg kunne aldri på forhånd si hva resultatet ville bli av en av våre konferanser. Ofte godtok lian uten et ord et forslag som så ut til å ha dårlige sjanser. Ofte nektet han gjenstridig å tillate gjennomført uvesent­ lige forholdsregler som han kort tid før selv hadde krevet. Likevel hadde jeg mer hell enn tilbakeslag på mitt system, å utmanøvrere Hitlers detaljviten gjennom fagfolk med enda større detaljkunnskaper. Hanls andre medarbeidere konstaterte forbauset og ikke uten misunnelse at efter sli­ ke fagkonferanser kunne Hitler ikke så sjelden endre meninger som han hadde betegnet som uforanderlige i de forutgående militære konferaniser, og gå over til våre avvikende forslag. Hitlers tekniske horisont sluttet med første verdenskrig, og det samme gjorde hans verdensbilde, hans kunstoppfatning og livsstil. Hans teknis­ ke interesse. samlet seg ensidig om hærens og marinens tradisjonelle våpen. Men på disse områder hadde han utdannet iseg videre og sta­ dig øket sine kunnskaper. Derfor kunne han også ofte foreslå overbevi­ sende og brukbare fornyelser. Men han hadde liten sans for slikt som radar, konstruksjonen av en atombombe, for jetjagere og raketter. På sine sjeldne turer med den nye Condor var han redd for at mekanismen ikke ville funksjonere når understellet skulle ut igjen. I sin mistillit til Condor holdt han på den gamle Ju 52 med sitt faste understell. Oifte la Hitler frem for sine militære omgivelser allerede aftenen efter en av våre konferanser tekniske kunnskaper han hadde hentet seg der. Han likte rent apropos å utgi islikt som sin egen viten. Da den rusisiske T 34-tank ble ilanisert, triumferte Hitler. Han kunne nemlig henvise til at han allerede tidligere hadde gått inn for det lange kanonrøret. Ennå før jeg ble utnevnt til minister, hørte jeg Hitler efter en fremvisning av Panzer IV i rikskanselliets have klage bittert over våpenministeriets stahet ved ikke å vise. forståelse overfor hans krav om forhøyet skuddfrekvens gjennom et forlenget kanonrør. Mini­ steriet hadde dengang hatt motargumenter. Det lange røret ville legge for stor vekt i forparten av panservognen, som jo ikke var konstruert for dette, og hele konstruksjonen ville gjennom en så inngripende for­ andring kunne risikere å miste balansen. Denne episoden trakk Hitler frem gang på gang, når han støtte på motstand: «Dengang hadde jeg rett, og man ville ikke tro meg. Nå har jeg rett på ny.» Mens hæren ville ha en panservogn som gjennom større 210

fart kunne utmanøvrere den raske T 34, holdt Hitler på at en større gjennomslagskraft for kanonene og på samme tid bedre beskyttelse gjen­ nom tyngre pansring ville by på større fordel. Også her hadde han de nødvendige tall, kjente til gjennomslagskraften og ildhastigheten. Han pleide å bevise sin teori med et eksempel fra krigsskipene: «Den som har den største rekkevidde under et sjøslag, kan åpne ild på større av­ stand. Selv om det bare er en kilometer. Er panserkledningen sterkere ..., da må et slikt skip være det sterkeste. Det hurtigere skip har bare én mulighet: å bruke sin større fart til å komme vekk. Eller vil De kan­ skje bevise at det takket være den større fart er mulig å vinne over den tyngre pansring og det overlegne artilleri? For panservogner gjelder akkurat det isamme. Det lettere og hurtigere panser må vike for det tunge.» I disse diskusjoner var ikke mine fagfolk fra industrien direkte med. Vi måtte bygge panservognene efter de krav som ble fastlagt av hæren, uansett om disse kom fra Hitler, hærens generalstab eller våpenministeriet. Spørsmålene om kamptaktikk angikk oss ikke, diskusjonene foregikk vesentlig mellom offiserer. I 1942 unngikk Hitler ennå å avbryte slike diskusjoner med en ordre. Dengang hørte han fremdeles rolig på inn­ vendinger og la like rolig frem isine argumenter. Men hans argumenter hadde jo særlig vekt. Da Tiger-tanken som opprinnelig var konstruert for 50 tonns vekt efter Hitlers krav ble øket til 75 tonn, besluttet vi å utvikle en ny 30 tonns tank, som allerede gjennom sitt navn «Panther» skulle ha en stør­ re fart. Den skulle være lettere, men skulle ha en motor som Tigertankens og dermed en overlegen hurtighet. Men i løpet av ett år ga Hitler den sterkere pansring og tyngre kanon, slik at den til slutt med sine 48 tonn var oppe i Tigerens opprinnelige vekt. For å utjevne denne selsomme forvandling av en hurtig panter til en langsom tiger la vi opp til en serie ismå, lette og hurtige pansere. For å glede og berolige Hitler laget Porsche1 samtidig en ekstra tung pan­ servogn som veide over hundre tonn, og allerede av den grunn bare kun­ ne bygges i et lite antall. For å narre spionene, fikk dette nye uhyre dekknavnet «Maus». Porsche hadde åpenbart overtatt Hitlers forkjærlig­ het for det overdimensjonerte og brakte ham fra tid til annen meldin­ ger om parallell-utvikling hos fienden. En dag tilkalte Hitler general Buhle, sjefen for hærens rustningsmateriell, og stillet følgende krav til ham: «Jeg har nettopp hørt at det kommer en fiendtlig panser med en pansring ,som ligger langt over vår. Har De nærmere detaljer? Hvis det stemmer, må øyeblikkelig. . . det må lages en ny panservernkanon. Gjen­ nomslagskraften må . . . kanonen må bli større eller forlenges, kort og godt, det må straks reageres på dette. ØyeblikkeligI» Grunnfeilen lå i at Hitler ikke bare hadde overkommandoen over hæren og dermed som sitt «liebhaberi» hadde overtatt panserutviklin1 Ferdinand Porsche, som laget folkevognen allerede før siste krig. O. a.

211

gen. Normalt skulle slike spørsmål utkjempes mellom offiserene fra ge­ neralstaben, hærens våpenavdeling og industriens rustmingsutvalg. Hæ­ rens øverstkommanderende ville bare ha sjaltet seg inn i helt presseren­ de tilfeflle. Ofte gjorde generalinspektøren for panservåpnet, general­ oberst Guderian, meg oppmerksom på at raske reparasjoner for en brøk­ del av utgiftene ville holde tallet på kampklare pansere høyere enn ny­ produksjon på bekostning av reservedelsproduksjonen. Men med støtte av sjefen for mitt kontor, Såur, holdt Hitler på ny produksjon. Og had­ de man bare nøyet seg med å gjøre de kasserte, men reparasjonsmulige pansere kampklare igjen, ville det iallfall ikke ha redusert den nye pro­ duksjon med mer enn 20 pst. Generaloberst Fromm, som i egenskap av sjef for reservehæren måtte ta seg av slike skjevheter, tok jeg noen ganger med til Hitler for å gi ham anledning til å legge frem hærens argumenter. Fromm hadde en klar fremstillingsevne, han opptrådte bestemt og hadde diplomatisk takt. Med sabelen klemt mellom knærne og hånden på sabelknappen, satt han der full av energi, og jeg tror den dag i dag at han på grumn av sin store dyktighet hadde vært i stand til å hindre mange feilaktige dispo­ sisjoner i førerens hovedkvarter. Og han fikk også større innflytelse efter å ha vært med noen ganger. Men snart merket man motstand, fra Keitel som ifølte isin stilling truet, og fra Goebbels som overfor Hitler ga Fromm en slettest mulig politisk attest. Og så kom et direkte sam­ menstøt med Hitler om tilførselsproblemet for troppene. Jeg fikk kort beskjed om at jeg ikke mer skulle ta med Fromm. I midtpunktet for tallrike konferanser med Hitler isto fastlegningen av hærens rustningsprogrammer. Hitlers standpunkt var: «Jo mer jeg krever, jo mer får jeg,» og til min forbauselse ble programmer som ifagfolkene fra industrien anså det umulig å gjennomføre, attpåtil overskre­ det. Hitlers autoritet frigjorde reserver som ingen hadde regnet med. Men fra 1944 ga han ordre om rent utopiske programmer. Våre forsøk på å presse dem gjennom i fabrikkene Iførte snarere til redusert innsats. Det virket på meg som om Hitler ofte flyktet fra sitt militære ansvar og over i disse timelange konferanser om rustninger og krigsproduksjon. Han sa en gang til meg at han følte en lignende avspenning som under våre arkitektkonferanser. Selv i særlig vanskelige situasjoner brukte han mange timer til konferanser, ofte akkurat når det var mest om å gjøre for hans feltmarskalker eller ministre å få snakket med ham.

Våre faglige konferanser var ofte kombinert med presentasjon av nye våpen, som fant sted på en aker i nærheten. Vi hadde nettopp sittet for­ trolig sammen med Hitler, men nå måtte alle stille opp i rad og rekke, med isjefen ifor overkommandoen feltmarskalk Keitel på høyre fløy. Når Hitler kom, meldte Keitel generaler og teknikere i giv akt-stilling. Det 212

var tydelig at Hitler la vekt på seremoniene. Han understreket det heles formelle karakter også ved å bestige sin offisielle bil for å kjøre noen få hundre meter bort til demonstrasjonisplassen. Jeg måtte sitte i bak­ setet. Efter Keitels melding oppløste gruppen seg øyeblikkelig. Hitler så på detaljer, klatret opp trinn som var laget for anledningen og fortsatte sine diskusjoner med fagfolkene. Ofte kom Hitler og jeg med rosende ord om de nye typene. «For et elegant rør,» eller «for en vakker form den panservognen har». Et latterlig tilbakefall til den terminologi vi brukte under betraktning av arkitekturmodeller. Ved en slik besiktigelse tok Keitel en 7,5 centimeters panservernskanon for en ilett feltliaubitser. Hitler neglisjerte først feilen, men under tilbakereisen hånte han: «Hørte De? Keitel med PAK’en. Også er han attpå til artilleri general.» En annen gang hadde flyvåpnet på en nærliggende flyplass stillet opp for Hitler en rekke varianter og typer fra sitt produksjonsprogram. Go­ ring hadde selv forbeholdt seg å gi nærmere forklaring på flyene. Hans stab hadde satt opp en liste med samme rekkefølge som de oppstilte modeller, med navn, flyegenskaper og andre tekniske data. En type manglet uten at Goring var informert om det. Han holdt seg strengt til listen og ga sine kommentarer til de gale 'typene uten å miste humøret. Og Hitler som straks merket feilen, lot det hele passere.I

I slutten av juni 1942 leste jeg som alle andre i avisene at en ny storof­ fensiv var begynt i øst. I hovedkvarteret rådde det høy stemning. Hver aften forklarte Hitlers sjefadjutant Schmundt troppenes fremrykning for siviliistene i hovedkvarteret på et veggkart. Hitler triumferte. Enda engang hadde han fått rett overfor generalene som hadde frarådet en offensiv og foreslått en defensiv taktikk med eventuelle frontutbedringer. Også generaloberst Fromm ga nå uttrykk for tillit, selv om han da operasjonene begynte hadde sagt at disse var en luksus i den «fattige manns» situasjon isom vi var i. Venstre fløy Øst for Kiev ble stadig lengre. Troppene nærmet seg Stalingrad. Det ble gjort en kraftig innsats for å muliggjøre en beskje­ den jembanetrafikk i de nyvunne områder og holde forsyningene ved like. Knappe tre uker elfter at den vellykkede fremmarsjen var begynt, flyttet Hitler inn i et fremskutt hovedkvarter i nærheten av den ukrain­ ske byen Winnitza. Da russerne ikke viste noen flyaktivitet og vestmak­ tene var så langt unna, selv i forhold til Hitlers bekymringer, krevet han ikke særlige bunkeranlegg. Istedenfor betongbyggene ble det bygget en tilsynelatende harmløs koloni av blokkhus som lå spredt i en skog. Jeg benyttet mine flyturer til hovedkvarteret til å reise rundt i landet 213

i fritiden. En gang kom jeg til Kiev. Mens avantgardefolk som Le Corbusier, May eller El Lissitsky umiddelbart efter oktoberrevolusjonen hadde innflytelse over den moderne russiske byggevirksomhet, var det under Stalin i slutten av tyveårene skjedd et omslag til konservativ-klassisistiisk byggestil. Konferansebygget i Kiev kunne ha vært tegnet av en god elev av École des Beaux Arts. Jeg lekte med tanken om å finne frem til arkitekten for å finne noe å gjøre for ham i Tyskland. Et klas­ sisistisk stadion var smykket med statuer av atleter efter antikt mønster, som på en likefrem rørende måte var blitt utstyrt med badebukser eller badedrakter. En av de mest berømte kirker i Kiev fant jeg som en ren ruinhaug. Det ble fortalt meg at et sovjetisk kruttmagasin var sprunget i luften. Men senere fortalte Goebbéls meg at kirken var sprengt i luften efter ordre av rikskommissæren for Ukraina, Erich Koch, som ville fjerne dette symbo­ let på Ukrainas nasjonale stolthet. Goebbels fortalte det med stort mis­ hag. Han var forferdet over den brutale kursen man var isllått inn på i det besatte Russland. I virkeligheten var Ukraina så fredelig i denne tid, at jeg kunne kjøre gjennom de store skogene, mens hele området bare et halvt år elfter var fylt av partisaner takket være østkommissærenes feil­ aktige politikk. Andre reiser førte meg til industrisenteret Dnjepropetrovsk. Det som gjorde sterkest inntrykk på meg, var den høyskolebyen som var under oppførelse, og som var bedre enn alt det vi kjente fra tilsvarende an­ legg i Tyskland. Her fikk vi et imponerende inntrykk av Sovjetsamveldets vilje til å bli en teknisk makt av første klasse. Jeg besøkte også kraftverket i Saporosje, som russerne hadde sprengt. Her var det bygget inn tyske turbinanlegg, efter at en stor byggekommando hadde tettet igjen hullet i dammen. Under sitt tilbaketog hadde russerne gjennom omlegning av oljesjalteren satt en stopper for smøringen av alle de mas­ kiner som var i gang. Det førte til at disse gikk varme, og til slutt ble de til et ubrukelig kaos av enkeltdeler. En effektiv ødeleggelsesmåte som en mann kunne sette i gang gjennom et enkelt håndgrep. Tanken på dette ga meg søvnløse timer i forbindelse med Hitlers planer om å forvandle Tyskland til en ørken.

Også i førerhovedkvarteret holdt Hitler først ved den vane å spise mid­ dag midt i kretsen av sine nærmeste medarbeidere. Mens partiuniformene hadde dominert bildet i rikskaniselliet, var han nå omgitt av gene­ ralene og offiserene i sin stab. I motsetning til den luksuriøst møblerte sal så dette spiserommet nærmest ut som jernbaneretstauranten i en små­ by. Vegger som var kledd med bord, vinduer som i en almindelig brak­ ke og et langt bord for ca. 20 personer. Keitel satt vis-å-vis Hitler, mens æresplassene på begge sider av Hitler var reservert for hans skiftende 214

gjester. Som tidligere i Berlin snakket Hitler langtekkelig om sine evig like yndlingsemner, menis hans gjester var degradert til stille lyttere. Men det var tydelig at han anstrengte seg for å presentere sine tanker så virkningsfullt som mulig overfor gjester som ikke bare sto fjernt fra ham, men også sto over ham i herkomst og dannelse. Bordkonversasjonen i førerens hovedkvarter skilte iseg i det hele med fordel ut ifra middagsbor­ det i rikskanselliet. I motsetning til de første ukene av offensiven, da vi drøftet de raske fremrykninger på de sydrussiske sletter i løftet stemning, ble ansiktene efter åtte uker mer og mer preget av den nedtrykte stemning, og også Hitler begynte å miste sin selvtillit. Våre tropper hadde riktignok tatt oljeifeltene i Maikop, panserspis­ sene kjempet allerede ved Terek og rykket frem mot den sydlige delen av Volga over den kommunikasjonsløise steppen ved Astrakhan. Men vi hadde mistet tempoet fra de første ukene. Forsyningene fulgte ikke len­ ger opp, de reservedelene styrkene hadde med seg, var for lengst brukt, slik at kampspissene ble stadig tynnere. Vår månedlige rustningsproduksjon sto heller ikke i noe forhold til de krav som fulgte med en offensiv over slike kjempestrekninger. Vi produserte bare en tredjedel av panser­ vognene og en (fjerdedel av artilleriet i 1944. I tillegg til dette var slita­ sjen selv uten kamp ganske betraktelig med slike avstander. Panserkon­ trollen i Kummersdorf gikk ut fra at en tung panservogn trengte repara­ sjoner på kjørestellet eller motoren efter 600 til 800 kilometer. Hitler iskjønte ingenting. For å utnytte motstanderens antatte svakhet ville han presse frem sine ipmattede tropper på sydsiden av Kaukasus i retning av Georgia. Som ledd i dette tok han betydelige styrker fra angrepsspissen som var svekket allerede på forhånd. Denne skulle over Maikop først støte frem mot Sotsji og derfra forsøke å nå den smale kystveien syd for Suchum. Han ga streng ordre om å føre hovedstøtet i denne retning. Han trodde at området nord for Kaukasus lett ville falle i hans hender. Men troppene greide ikke mer. Tross alle befalinger fra Hitler kom de ikke videre. Under stabsmøtene fikk Hitler forelagt iseg flyfotos av de ugjennomtrengelige iskoger foran Sotisji. Generalstabssjef Halder forsøkte å overbevise Hitler om at operasjonene mot syd måtte bli uten resultat. Med sprengninger i de bratte fjellsidene kunne russerne i lang tid gjøre kystveien ufarbar, og denne veien var i seg selv for smal for istørre troppeenheter. Men ingenting gjorde inntrykk på Hitler: «Disse vanskelig­ heter kan overvinnes, slik som alle vanskeligheter er til for å bli over­ vunnet. Først må vi erobre veien. Dermed ligger veien til slettene syd for Kaukasus åpen. Der kan vi rolig stille opp våre arméer og anlegge forsyningslagre. Derefter starter vi om ett eller to år en offenisiv inn mot det britiske empires underliv. Med små 'styrker kan vi befri Persia og Irak. Inderne vil hilse våre divisjoner med begeistring.» Da vi i 1944 renset boktrykkeriene for unødvendige oppdrag, støtte vi 215

i Leipzig på et oppdrag fra hærens overkommando. Det gjaldt store mengder kartmateriale og lommeparlører for Persia. Bestillingen Var gått i glemmeboken. Det var heller ikke vanskelig for en legmann å slå fast at offensiven hadde kjørt seg ut. Men så kom det en melding om at en avdeling tyske fjelltropper hadde tatt Elbrus, med sine 5600 meter, Kaukasus’ høyeste fjelltopp, omgitt av veldige breområder. På toppen var det tyske krigsflagget plantet. Det var et opplagt unødvendig foretagende, riktignok av et meget lite format, et eventyr for begeistrede fjellklatrere. Vi hadde all mulig 'forståelse for denne prestasjon, som for øvrig var uten noen som helst betydning. Jeg har ofte sett Hitler rase, men jeg har sjelden sett ham i slikt opprør som denne gang. Han raste i timevis, som om hele hans felttogplan var blitt ødelagt av fjellklatrerne. Ennå efter at flere dager var gått, skjelte han uavlatelig ut «disse forrykte fjellklatre­ re», som "burde komme for krigsret t. Midt under krigen lot de seg drive av sin idiotiske ærgjerrighet, sa han rasende, og besatte en idiotisk fjell­ topp, til tross for at han hadde befalt at alt skulle konsentreres om Suchum. Her iså man tydelig hvorledes hans befalinger ble lystret. Presserende saker kalte meg tilbake til Berlin. Noen dager senere ble den øverstkommanderende i den armégruppen som opererte i Kauka­ sus, avløst, til tross for at Jodl forsvarte ham energisk. Da jeg efter fjor­ ten dager var tilbake i hovedkvarteret, var Hitler i konflikt med både Keitel, Jodl og Halder. Han rakte dem hverken hånden eller var med i fellestaffelet. Fra nå av og helt til krigen sluttet fikk han servert maten i sitt bunkerrom, som han av og til inviterte noen utvalgte til. Hitlers for­ hold til sine militære omgivelser var definitivt brutt. Skyldtes dette den totalt mislykte offensiv, som han hadde håpet så sterkt på, eller hadde han for første gang en forutanelse av at kiigen hadde isnudd? At han fra nå av uteble fra offiserstalffelet, kan kanskje ha sin årsak i at han midt blant de militære ikke lenger følte seg som en triumfator, men som skyld i en fiasko. De ideer, som han hadde hentet fra sin dilettantiske ideverden og dosert for denne kretsen, var vel også mer eller mindre uttømt, og det kan vel også være at han følte sin per­ sonlige tiltrekningskraft svikte. Snart begynte Hitler å behandle Keitel noe mer elskverdig, efter at denne i noen uker hadde lusket bekymret omkring og forsøkt å gjøre et godt inntrykk. Også til Jodl, som sin vane tro ikke hadde vist noen reaksjon, var forholdet normalisert. Men hærens generalstabsjef, general­ oberst Hallder, måtte gå. En rolig, innesluttet mann, som vel ikke greide Hitlers vulgære dynamikk og istadig virket noe hjelpeløs. Hans efterføl­ ger, Kurt Zeitzler, var hans motsetning; åpen, ufølsom, høyrøstet under de militære rådslagninger. Han var ikke typen på en selvstendig tenken­ de militær og representerte vel det som Hitler gjerne ville ha, en pålite­ lig «hjelpearbeider» som efter hva Hitler gjerne sa, «ikke først lenge overveier det jeg gir ordre om, men med energi sørger for å gjennom­ 216

føre det». Det var vel også av denne grunn at han ikke valgte en mann blant de høyeste generalene. Zeitzler hadde inntil da arbeidet i under­ ordnet stilling i liæren's hierarki og ble straks forfremmet to tjenestegra­ der.

Efter utnevnelsen av den nye generalstabsjef ga Hitler meg, foreløbig som eneste sivilist, tillatelse til å delta i de såkalte situasjonskonferanser. Jeg måtte oppfatte dette som et særlig bevis på at han var til­ freds med meg, hva han også hadde grunn til å være på grunn av de Sta­ dig stigende produksjonstall. Han ville vel ikke gift meg denne tillatel­ se, hvis han hadde hatt grunn til å frykte at jeg skulle bli vitne til et prestisjetap for ham gjennom motsigelser, opphislsede debatter og sam­ menstøt. Stormen hadde lagt seg igjen, Hitler var gått i seg selv igjen. Hver dag ved middagstid fant den såkalte «Grosse Lage», den store konferanse, sted. Den varte som regeil to til tre timer. Hitler satt ved det lange kartbordet som eneste sittende deltager i en enkel armstol med sete av flettet siv. Alle de andre sto rundt bordet. Foruten adju­ tantene stabsoffiserer fra generalstaben, hærens overkommando, sam­ bandsoffiserene fra flyvåpnet, marinen, Waffen SS og Himmler. Som regel var det yngre, Sympatiske offiserer, med obersts eller majors rang. Mellom disse sto Keitel, Jodl og Zeitzler uten noen bestemt rekkefølge. Ofte kom også Goring. Som tegn på særlig utmerkelse og kanskje også av hensyn til hans korpuis lot Hitler sette inn en polstret skammel til Goring, som satte seg ved siden av Hitler. Kontorlamper med lange armer kastet lys over kartene. Først ble krigsskueplassen i øst behandlet. Tre til fire sammenklebede general­ stabskarter, hvert kart 2,50 x 1,50 meter, ble efter tur lagt på kartbordet foran Hitler. Man startet med den nordlige del av krigsskueplassen i øst. På kartene var hver eneste detalj som var skjedd dagen før, hvert fremstøt, ja selv rekognoseringer, tegnet inn, og nesten hver ting ble forklart av generalstabsjefen. Stykke for stykke ble kartene skjøvet videre, slik at Hitler hele tiden hadde et oversiktlig frontavsnitt på fasehold. Ved viktigere begivenheter oppholdt man seg i lengre tid, for at Hitler nøye kunne merke seg hver forandring fra gårsdagen. Bare den daglige for­ beredelse av dette 'foredrag, som for ifrontene i øst varte én til to timer og ved viktige begivenheter ofte betydelig lengre, var en uhyre tidsbe­ lastning for generalstabsjefen og hans offiserer som hadde viktigere ting å foreta seg. Som legmann var jeg overrasket over hvorledes Hitler midt under foredraget kunne treffe disposisjoner og .flyttet divisjoner frem og tilbake eller ga ordre om enkeltheter. Iallfall til 1942 tok han hårde tilbakeslag med ro, eller kanskje det heller var en begynnende sløvhet som gjorde seg gjeldende. Utad viste han iallfall ingen fortvilelsesreaksjoner. Han ønsket øyensynlig å vise seg som den overlegne feltherre som ikke lar seg rokke av noe. Ofte sa 217

han at hans erfaringer fra første verdenskrigs skyttergraver hadde gitt ham mer innblikk i mange militære enkeltheter, enn alle hanis militære rådgivere hadde fått i generalstabskolen. Dette stemte sikkert hvor det gjaldt detaljer. Efter mange offiserers mening hadde han nettopp fått et galt bilde av føringsprosessen gjennom dette «skyttergravperspektiv». Hans detaljkunnskaper, i dette tilfelle som menig soldat, var snarere i veien for ham. Generaloberst Fromm sa på isin vanlige lakoniske måte at det kanskje hadde vært bedre med en sivilist som øverstkommanderen­ de enn en menig som dessuten aldri hadde kjempet i øst, og som derfor ikke kunne ha noon forståelse for de særlige problemer på denne front. Hitler drev kannestøperi i det lille format. Han måtte også finne seg i at kartene bare ga et utilstrekkelig bilde av terrengetis beskaffenhet. Tidlig sommeren 1942 ga han personlig beskjed om at de første seks kampklare Tigerpansere skulle settes inn. Av dem som av alle nye våpen som dukket opp, ventet han seg sensasjoner. Med stor fantasi utmalte han for oss hvorledes de sovjetiske 7,7 centimeters panservernkanoner, som skjøt gjennom flanken på våre Panzer IV, selv på større avstander, nå ville komme til å skyte Isine skudd forgjeves og ville bili kjørt ned i sine reder av våre tigre. Staben gjorde ham oppmerksom på at det angrepsterreng han hadde valgt, ville umuliggjøre en taktisk paniseroperasjon på grunn av den myrlendte grunn på begge sider av veien. Hitler tilbakeviste disse innvendinger, ikke avfeiende, men overlegent. Og der­ med istartet første Tiger-angrep. Alle var spent på utfallet, og jeg var noe redd ifor at ikke alt ville funksjonere teknisk. Russerne lot rolig våre pansere kjøre forbi en kanonistilling for derefter å smelle til med full­ treffere mot første og siiste panservogns svakere sidepansring. De øvrige fire pansere kom hverken frem eller tilbake, måtte kjøre ut i sumpen og var dermed Iferdige. Hitler sa ikke et ord om denne komplette fiasko, og kom aldri mer tilbake til den. Situaisjonen på krigsskueplassen i vest, dengang fremdeles i Afrika, ble behandlet av generaloberst Jodl i tilslutning til situasjonen i øst. Også her hadde Hitler en svakhet for å blande seg opp i hver detalj. Rommel vakte flere ganger Hitlers uvilje, fordi det kunne gå dager da han bare sendte svært sparsomme meldinger om isine bevegelser, altså «tilslørte» dem overfor hovedkvarteret for derefter overraskende å varte opp med en heilt forandret situasjon. Hitler som personlig var svak for Rommel, lot det passere, men ikke så lite fornærmet. Det var egentlig Jodl, som i sin egenskap av sjef for Wehrmachts operasjonsstab, som skulle ha koordinert det som skjedde på de forskjel­ lige fronter. Men Hitler hadde tatt denne oppgaven selv, uten å be­ kymre seg om den isenere. I virkeligheten hadde Jodl ingen tydelig opptrukket myndighet. Men for overhodet å ha et arbeidsområde over­ tok operasjonsstaben den selvstendige ledelse på de enkelte fronter, slik at det i slutten av krigen var to konkurrerende generalstaber i hæren, 218

med Hitler som oppmann, noe som svarte til hans ofte omtalte «delin­ gens prinsipp.» Og jo mer kritisk situasjonen ble, jo heftigere slåss de konkurrerende staber om flyttingen av de enkelte divisjoner fra øst til vest og omvendt. Så snart hærens problemer var drøftet, ble det i «Luftlage» og «Marinelage» gitt en rapport om det som var skjedd de siste 24 timer, som regel gjennom sambandsoffiseren eller adjutanten for den enkelte våpenart, sjelden gjennom denis øverste sjef. Angrep mot England og bombingen av tyske byer ble kort omtalt, og det samme gjaldt de nyeste resultater av ubåtkrigen. I fly- og sjøkrigen ga Hitler sine øverstkom­ manderende videst mulig spillerom, og grep iallfaill på denne tid bare sjelden inn og da som rådgiver. Til slutt la Keitel frem noen dokumenter til underskrift, helst de dels forhånte, dels fryktede «dekningisbefalinger» som iskulle dekke ham eller andre overfor senere bebreidelser fra Hitlers side. Jeg betegnet dengang denne praksis som et utillatelig misbruk av Hitlers underskrift, fordi ofte helt uforenlige forestillinger og formål på denne måten ble gitt befa­ lingsform og bidro til å skape en ugjennomsiktig og forvirrende jungel.

Tilstedeværelsen av så mange mennesker i det forholdsvis lille rom førte til at luften snart var brukt opp og til økende tretthet. Det gjaldt ikke bare meg, men de fleste av oss. Det var innebygget et ventilasjonsan­ legg, men efter Hitlers mening førte det til et «overtrykk» med hode­ pine som følge. Derfor ble det bare satt i funksjon før og efter stabs­ kon feransene. Også i godt vær var vinduet lukket. Ja, iselv om dagen ble forhengene trukket for, og under slike forhold var det naturlig at atmosfæren ble nokså trykkende. Jeg hadde ved disse stabskonferanser ventet ærbødig taushet og var overrasket over at de offiserer som ikke hadde ordet, snakket usjenert, men dempet med hverandre. Ofte tok man plass på stolene i bakgrun­ nen uten å ta hemsyn til at Hitler var til stede. Disse mange samtaler i periferien førte til en permanent mumling som ville ha gjort meg ner­ vøs. Hitler ble bare forstyrret når utenomsamtalene ble for opphissede og høyrøstede. Men løftet han misbilligende på hodet, stilnet larmen straks. Å komme med åpne motsigelser under konferansene var, når det gjaldt viktige spørsmål, efter høsten 1942 bare mulig i forsiktig form. Fra utenforstående tålte han innvendinger, men ikke fra sine daglige omgivelser. Når han ville overbevise noen, ga han seg ut på viddene og forsøkte så lenge som mulig å holde seg til almindelige 'talemåter. Dem han snakket med, lot han knapt komme til orde. Dukket det opp et kontroversielt punkt i løpet av samtalen, bøyet han behendig av og ut­ satte oppklaringen til en senere samtale. Han gikk ut fra den antagelse 219

at de militære sjefer hadde vanskelig for å gi seg, mens deres stabsoffise­ rer var til .stede. Det er også mulig at han regnet med bedre å kunne bru­ ke sin magi og overtalelseskunst i samtaler med bare én. I telefonen kom slikt lite til sin refct, og det var antagelig derfor Hitler viste en tydelig uvilje mot å ta viktige samtaler i telefonen. Ved siden av «Grosse Lage» var det også en «Abendlage», hvor en yngre generalstabsoffiser la frem utviklingen de siste timer. Da var Hit­ ler alene med offiserene. Om jeg satt sammen med Hitler, tok han meg med av og til. Og her følte han seg mer fri enn på de store konferanser. Atmosfæren var betydelig lettere.

Også Hitlers omgivelser hadde skyld i at han efter hvert ble mer og mer overbevist om sine overmenneskelige evner. Allerede generalfeltmarskalk Blomberg, Hitlers 'første og siste rikskrigsminiister, yndet å lov­ prise Hitlers overlegne strategiske geni. Selv en mer behersket og be­ skjeden person enn Hitler ville risikere å miste enhver målestokk for selvkritikk overfor alle disse hymner, alt dette stadige 'skrytet. Råd mottok Hitler i overensstemmelse med sitt vesen gjerne fra per­ soner som bedømte situasjonen enda mer optimistisk, enda mer illusjonsbetont enn ham selv. Dette gjaldt f. eks. Keitel. Hver gang Hitler traff avgjørelser som de fleste av offiserene tok til éfterretning uten til­ slutning og under en megetsigende taushet, var det ofte Keitel som fylt av overbevisningens kraft forsøkte å støtte Hitler. Han var alltid i Hit­ lers umiddelbare nærhet og fullstendig under hans innflytelse. Fra å ha vært en ærlig, borgerlig-solid general hadde han i årenes løp utviklet seg til en smigrende, uoppriktig, instinktløs tjener. I grunnen led Keitel under isin svakhet. Håpløsheten i enhver diskusjon med Hitler hadde til slutt brakt ham dit at han hadde gitt opp enhver egen mening. Had­ de han gjort motstand og holdt på sin egen oppfatning, ville han bare være blitt erstattet av en annen Keitel. Da Hitlers sjefadjutant og hærens personalsjef Schmundt i 1943—44 sammen med mange andre forsøkte å få erstattet Keitel med den ener­ giske generalfeltmarskalk Kesselring, mente Hitler at han ikke kunne gi avkall på Keitel. Han «er tro som en hund». Og det kan jo være at Keitel svarte best til den type Hitler trengte i sine omgivelser. Det var også sjelden generaloberst Jodl motsa Hitler åpent. Han gikk taktisk frem. Som regel beholdt han sine tanker for seg iselv, reddet der­ med vanskelige situasjoner, for senere å få Hitler med, ja kanskje få ham til å omstøte avgjørelser som allerede var tatt. Hans sjeldne nedsettende bemerkninger om Hitler viste at han hadde bevart en forholdsvis nøk­ tern innstilling. Keitels underordnede, isom f. eks. lians stedfortreder ge­ neral Warlimont, kunne ikke være modigere enn ham. Men Keitel for­ svarte dem aldri når de ble angrepet av Hitler. Av og til forsøkte de å 220

få opphevet opplagt meningsløse ordrer gjennom ubemerkede tilføyel­ ser som Hitler ikke skjønte. Under den eftergivende og uselvstendige Keitels ledelse måtte overkommandoen forsøke alle mulige krokveier for å nå sine mål. Også en viss permanent overtretthet kan ha spilt inn ved generalenes kapitulasjon 'for Hitler. Hitlers døgnrytme kolliderte med overkomman­ doens normale dagsinndeling, og ofte ble det ikke tid til normal søvn. Slike rent fysiske stressfenomener spiller nok en større rolle enn man er villig til å innrømme, særlig når det kreves større innsats av lengre varighet. Også i sitt privatliv virket Keitel og Jodl trette, utbrente. For å bryte gjennom hele denne ringen av utbrukte mennesker ville jeg ved siden av Fromm også forsøke å få min venn, feltmarskalk Milch, med i førerhovedkvarteret. Jeg hadde flere ganger tatt ham med i hovedkvar­ teret, angivelig for å legge ;frem saker fra det sentrale planorgan. Noen ganger gikk det godt, og Milch fikk Hitler interessert i sin plan om å er­ statte den planlagte styrke av store bombefly med et jagerflyprogram. Men så forbød Goring ham ytterligere besøk i hovedkvarteret. Goring gjorde et forbrukt inntrykk da jeg i slutten av 1942 satt sam­ men med ham i den paviljongen som var bygget for hans korte opphold i hovedkvarteret. Goring hadde fremdeles bekvemme stoler, ingen spar­ tansk innredning som Hitler i sin arbeidsbunker. Flan sa nedslått: «Vi må være glad til om Tyskland efter denne krigen får lov å beholde grensene fra 1933.» Han forsøkte riktignok straks å dekke denne be­ merkning med noen optimistiske banaliteter, men jeg hadde inntrykk av at han så nederlaget rykke nærmere, tross den freidighet som han all­ tid og med kraftig stemme snakket Hitler efter munnen med. Efter sin ankomst til førerhovedkvarteret pleide Goring først å trekke seg tilbake noen minutter i sin paviljong, mens general Bodenschatz, Gorings sambandsmann hos Hitler, forlot møterommet for — efter hva vi antok — pr. 'telefon å orientere Goring om stridsspørsmålene. Et kvar­ ter efter kom Goring. Og med eftertrykk gikk han uoppfordret inn for akkurat det standpunkt som Hitler nettopp hadde villet trumfe igjen­ nom mot sine generaler. Hitler mønstret sine omgivelser: «Der ser De, liksmarskalken mener det samme som jeg.»

Eftermiddagen 7. november 1942 var jeg med Hitler i hans ekstratog til Munchen. På disse reiser var Hitler fri for rutinen i hovedkvarteret og lettere tilgjengelig for utførlige samtaler om de generelle rustningsspørsmål. Dette toget var utstyrt med trådløs fjernskriver og telefonsen­ tral. Jodl og noen andre ;fra generalstaben fulgte med Hitler. Atmosfæren var spent. Vi hadde allerede flere timers forsinkelse. På hver større stasjon ble det et lengre opphold for å koble telefonen til riksbanenettet og ta inn de nyeste meldinger. Siden tidlig på morge221

nen var en veldig armada av transportskip, fulgt av store flåteavdelinger, på vei gjennom Gibraltarstredet og inn i Middelhavet. Tidligere pieide Hitler ved hvert opphold å vise seg i vinduet. Denne gang ønsket han ikke noe møte med utenverdenen. Gardinene mot stasjonsperrongene var rullet ned. Da vi sent på aftenen satt ved det rikt dekkede taffel i Hitlers palisanderkledde .spiisesal on g, la ingen av oss merke til at det sto et godstog på sidesporet. Fra kuvognene stirret forkomne, uthungrede og delvis sårede tyske soldater som nettopp var kommet fra østfronten, på spisebordet. Irritert så Hitler på det dystre bilde bare to meter fra sitt vindu. Uten hilsen, uten overhodet å vise noen reaksjon lot han sin tjener fortest mulig rulle ned gardinene. Slik endte i annen halvpart av krigen et av de sjeldne møtene mellom Hitler og de enkle frontsoldater, like enkle som han selv hadde vært en gang. På hver ny stasjon fikk vi meldinger om stadig flere skip. En opera­ sjon uten sidestykke var begynt. Stredet var til slutt passert. Alle de ski­ pene vi hadde fått rapport om fra våre flyrekognoseringsstyrker var på vei østover i Middelhavet. «Det er den største landgangsoperasjon som har funnet sted i verdenshistorien,» sa Hitler med respekt og tenkte kanskje i dette øyeblikk på at det var mot ham slike operasjoner ble satt i gang. Neste morgen var landgangsflåten stanset nord for den algierske og marokkanske kyst. I løpet av natten hadde Hitler flere versjoner om disse gåtefulle man­ øvrer. Han mente det mest sannsynlige var at det dreiet seg om en stor forsyningsoperasjon for å forsterke offensiven mot det hårdt pressede tyske Afrikakorps. Skipsenhetene samlet seg efter hans mening for i ly av mørket som beskyttet dem mot tyske flyangrep, å støte frem mellom Sicilia og Afrika. Eller, og dette stemte mer med hans sans for vågsom­ me militære operasjoner: «Fienden vil allerede i natt lande i MellomItalia, hvor han overhodet ikke vil møte motstand. De tyske tropper er ikke der, og italienerne vil løpe sin vei. Dermed kan de avskjære NordItalia fra syd. Hva skal det så bli av Rommel? Han vil være fortapt på kort tid. Han har jo ingen reserver, og forsyninger kommer ikke mer igjennom.» Hitler beruiset seg i de muligheter han ikke lenger hadde for vidtomspennende operasjoner og satte seg mer og mer i fiendens situa­ sjon: «Jeg ville straks besette Roma og danne en ny italiensk regjering der. Eller som en tredje mulighet kunne jeg lande med denne store flå­ ten i Syd-Frankrike. Vi har alltid vært for eftergivende. Og hva har vi fått for det? Ingen befestninger og overhodet ingen tyske tropper i syd. Det er en feil at vi ikke har noen tropper stående der nede. Regjerin­ gen Pétain gjør naturligvis ingen motstand.» Det virket nesten som om han av og til glemte at det var mot ham denne dødelige truselen samlet seg. Hitlers betraktninger neglisjerte virkeligheten. Han hadde aldri tenkt på at man ikke behøvde å kombinere en slik landgangsoperalsjon med et kupp. Å bringe troppene i land i sikre posisjoner, hvorfra de kunne 222

folde seg metodisk ut, det var en strategi som var fremmed for hans vesen. Men en ting ble han klar over denne natten. Den annen front begynte å bli virkelighet. Jeg husker ennå hvor sjokkert jeg var da Hitler neste dag holdt en stor tale på årsdagen for sitt mislykkede kupp i 1923. Istedenfor å hen­ vise til situasjonens alvor og sende ut en appell om den ytterste kraftan­ strengelse, spilte han seierssikker, tillitsfull og på samme tid banal: «De er temmelig naive,» hånte han våre motstandere som han dagen før hadde talt om med respekt, «når de tror at de noen gang kan knuse Tyskland . . . Vi faller ikke, følgelig faller de andre.» Sent på høsten 1942 konstaterte Hitler triumferende i en stabskonferanse: «Nå sender russerne sine kadetter til fronten. Det sikreste be­ vis på at det går mot slutten. De yngste offiserene ofrer man bare når man ikke har noe mer.» Noen uker senere, 19. november 1942, fikk Hitler som i mange dager hadde levd tilbaketrukket på Obersalzberg, de første meldingene om den store russiske vinteroffensiv, som ni uker senere skulle føre til Stalingrads kapitulasjon. Efter kraftige artilleriforberedelser hadde sterke sovjetiske styrker brutt gjennom de rumenske divisjonenes stillinger ved Serafinov. Først forsøkte Hitler å forklare og bagatellisere denne kata­ strofe med nedsettende bemerkninger om sine forbundnes lave kampverdi. Men kort efter lyktes det sovjettroppene også å vinne over tyske divisjoner. Fronten begynte å bryte sammen. Han gikk frem og tilbake i den store hallen på Berghof: «På ny gjør general ene sine gamle feil. De har alltid overvurdert russernes styrke. Ifølge alle frontrapporter er våre motstamderes menneskemateriale util­ strekkelig. De er svekket. De har mistet for meget blod. Men slike opp­ lysninger vil naturligvis ingen merke seg. Tenk bare på hvor dårlig alle russiske offiserer er utdannet. Med dem kan man overhodet ikke organisere noen offensiv. Vi vet hva som trenges til det. Før eller siden vil russeren rett og siett ikke komme av flekken. På grunn av tomgang. Samtidig kaster vi inn noen friske divisjoner, og de bringer orden i hele situasjonen.» I ensomheten på Berghof skjønte han ikke hva som kom. Men tre dager isenere, da jobspostene hopet seg opp, reiste han i største hast til Østpreussen. Noen dager senere så jeg i Rastenburg på generalstabskartet over sydavsnittet, fra Voronesj til Stalingrad, over en bredde av 200 kilometer mange røde piler som viste sovjettroppenes offensivoperasjoner. Pilene var brutt av små blå sirkler, for motstandsreder med rester av tyske og tysk-allierte divisjoner. Stalingrad var allerede omringet av røde ringer. Hitler ga nå i sin bekymring ordre om at det snarest mulig måtte sendes enheter fra alle andre frontavsnitt og fra de besatte områder til sydom­ rådet. Noen operaisjonsreserve fantes ikke, til tross for at general Zeitzler allerede lenge før sammenbruddet hadde gjort oppmerksom på at hver av divisjonene i Syd-Rustsland hadde et frontavsnitt av usedvanlig 223

lengde å forsvare. Et energisk angrep fra sovjetiske tropper ville de ikke klare. Efter at Stalingrad var blitt innesluttet, holdt Zeitzler — med et rødt og forvåket ansikt — hårdnakket og energisk på at den sjette armé måt­ te bryte ut. Han fortalte til minste detalj om de beleirede troppenes utilstrekkelige forpleining og fremholdt særlig mangelen på brennstoff, som gjorde at man i de mange kuldegrader ikke kunne skaffe varm mat til soldatene i ruinene eller ute på de oversnedde slettene. Hitler holdt seg rolig, uaffisert og bestemt som om han ville antyde at Zeitzlers opp­ hisselse bare var en farepsykose: «Det motstøtet fra syd som jeg har gitt ordre til, vil snart skaffe Stalingrad unnsetning. Dermed er stillingen rettet opp igjen. Slike situasjoner har vi jo ofte hatt. Det endte jo alltid med at vi på ny hadde situasjonen i vår hånd.» Han ga ordre til at det bak de troppene som var oppmarsjert til motoffensiv allerede nå skulle stasjoneres forpleinings- og forsyningstog som efter unnsetningen av Stalingrad skulle kunne settes inn øyeblikkelig for å lindre nøden. Zeitzler kom med innvendinger, uten at Hitler avbrøt ham. De styrker som skulle brukes til motstøtet, var for svake. Men hvils de kunne sluttes sammen med en sjette armé som hadde hatt hell med å bryte seg ut, kunne de makte å bygge opp nye stillinger lenger syd. Hitler kom med motargumenter, men Zeitzler ga seg ikke. Efter over en halv times diskusjon var det slutt med Hitlers tålmodighet: «Stalingrad må rett og slett holdes. Det må, det er en nøkkelstilling. Hvis vi her kan avbryte trafikken på Volga, kan vi sette russerne i de største vanskeligheter. Hvorledes vil de da kunne frakte korn fra Syd-Russland nordover?» Det lød ikke overbevisende. Jeg hadde snarere følelsen av at for ham var Stalingrad et symbol. Men efter dette sammenstøtet var iallfall diskusjo­ nen slutt. Neste dag hadde situasjonen ytterligere forverret seg. Zeitzler presset enda mer på, stemningen i konferanserommet var trykket, og selv Hitler gjorde et trett og nedslått inntrykk. Også han snakket om å bryte ut, og på ny satte han i gang beregninger av hvor mange tonn forsyninger pr. dag som ville være påkrevet for å bevare de over 200 000 soldatenes kampstyrke. 24 timer senere ble de innesluttede troppenes skjebne endelig avgjort. Goring dukket opp i møterommet, frisk og strålende som en operette­ tenor som skulle spilile en seiersbevisst riksmarskalk. Deprimert og med en bønnlig undertone spurte Hitler ham: «Hvorledes er det med flyforsyningene til Stalingrad?» Goring strammet seg opp og erklærte høytide­ lig: «Min 'fører! Forsyningen av 'sjette armé i Stalingrad fra luften garan­ terer jeg personlig. Det kan De stole på!» Efter hva jeg hørte senere av Milch, hadde flyvåpnets generalstab faktisk slått fast at det ikke var mu­ lig å forsyne Stalingradgryten. Zeitzler ga øyeblikkelig uttrykk for sin tvil. Men Goring erklærte brysk at det var flyvåpnets sak alene å foreta de nødvendige beregninger. Hitler, som kunne være så samvittighetsfull med sine talloppstillinger, spurte ikke engang om hvorledes de nødven224

dige fly kunne skaffes til veie. Han blusset opp bare av Gorings blotte påstander og hadde gjenvunnet sin gamle besluttsomhet: «Da må vi holde Stalingrad. Det er vainvidd å snakke mer om at sjette armé skal bryte ut. De ville miste alle sine tunge våpen og ikke ha noen kamp­ styrke lenger. Sjette armé blir i Stalingrad.» Til tross for at Goring visiste at den innesluttede arméens skjebne var avhengig av hans garanti, innbød han 12. desember 1942 til en festfore­ stilling med Richard Wagners «Mestersangerne i Niirnberg» i anledning av gjenåpningen av den ødelagte statsopera i Berlin. I festuniformer og snippkjole tok vi plass i den store førerlosjen. Den muntre handling sto i en så pinefull motsetning til begivenhetene ved fronten, at jeg lenge bebreidet meg selv at jeg hadde tatt imot innbydelsen. Noen dager senere var jeg igjen i førerhovedkvarteret. Zeitzler forela osis nå hver dag meldingene fra sjette armé om de tilførsler av mat og ammunisjon som kom luftveien. Det var bare en brøkdel av det som var lovet. Riktignok måtte Gbring gang på gang stå til rette for Hitler, men han vek unna. Været var dårlig, tåke, isregn eller snestormer hadde hindret den planlagte innsats. Men så snart bare været slo om, ville de tonnasjetall som var lovet, bli oppfylt. Matrasjonene i Stalingrad måtte dermed reduseres ytterligere. I gene­ ralstabens kasino lot Zeitzler demonstrativt sette frem for seg de samme rasjoner, og minket tydelig i vekt. Efter noen dager sa Hitler til ham at han anså det >for lite passende av generalen å bruke opp sin nervestyrke til den slags solidaritetsdemonstrasjoner. Zeitzler skulle straks ha mat nok igjen. Men for noen uker forbød Hitler iallfall utskjenkning av champagne og konjakk. Stemningen ble stadig mer beklemt, anisiktene stivnet til masker, og ofte sto vi sammen uten å si et ord. Ingen ville snakke om den gradvise undergang for en armé som hadde vært seierrik bare 'for noen måneder siden. Men Hitler håpet videre, selv da jeg fra 2. til 7. januar 1943 var på et nytt besøk i hovedkvarteret. Det motstøtet Hitler hadde gitt ordre til og som skulle sprenge ringen om Stalingrad og bringe nye forsynin­ ger 'til de troppene som gikk til grunne her, var allerede istrandet for to uker siden. Det kunne kanskje være tilbake et lite håp, om man besluttet seg til å rømme gry ten. I forværelset til konferanserommet opplevde jeg en av disse dagene at Zeitzler trengte inn på Keitel og likefrem bønnfalt ham om i det minste å istøtte ham overfor Hitler, slik at det kunne gis ordre om rømning. Det var i siste liten for å unngå en 'fryktelig katastrofe. Keitel var helt enig med Zeitzler og lovet ham høytidelig den støtte han hadde bedt om. Men da Hitler under stabskon fer anse n på ny understreket nødvendighe­ ten av å holde ut i Stalingrad, gikk Keitel beveget bort til ham og pekte på kartet, hvor en liten rest av byen var omringet av tykke røde ringer: «Min fører, det skal vi holde!» I denne håpløse situasjon ga Hitler 15. januar feltmarskalk Milch en 225

spesialfullmak't til uten innsjaltning av Goring å treffe alle tiltak både i flyvåpnet og den isivile luftfart, som var nødvendige for å skaffe for­ syninger til Stalingrad. Flere ganger teléfonerte jeg med Milch som had­ de lovet å redde min bror som var innesluttet i Stalingrad. Men i den al­ mindelige forvirring var det umulig å finne ham. Det kom fortvilte brev. Han hadde gulsott og oppsvulmede ledd, ble brakt til et lasarett, men da han ikke kunne holde ut å være der, slepte han seg tilbake til sine kamerater i en artilleriobservasionspost. Efter dette var han forsvunnet. Slik det gikk med mine foreldre og meg selv, gikk det hundretusener av familier som en lang stund fikk flybrev fra den innesluttede byen, før alt tok slutt. Om denne katastrofen som han og Goring alene hadde skylden for, sa Hitler senere ikke et ord. Han ga isteden ordre om straks å stille opp en ny sjette armé, som kunne gjenopprette den tilintetgjorte arméens ry.

Kapitel 18

Intriger

interen 1942, under Stalingradkrisen, besluttet Bormann, Keitel og Lammers å ismi ringen fastere rundt Hitler. Bare gjennom disse tre menn skulle statssjefen få seg forelagt beslutninger til underskrift. Hensikten var å stanse den planløse strøm av forordninger og den for­ virring i befalsforholdene som denne førte med seg. For Hitler var det tilstrekkelig å ha den siste avgjørelsen. Forskjellige oppfatninger hos forskjellige forslagsstillere skulle for fremtiden bli forhåndsklarert. Hit­ ler regnet med objektiv orientering og upartiske arbeidsmetoder. Tremannskollegiet delte opp sine områder. Keitel som skulle ha an­ svaret for alle Wehrmachtsaker, kjørte seg fast fra begynnelsen av, for­ di de øverstbefalende i både flyvåpen og marine energisk fraba seg dette formynderi. Lammers skulle ha å gjøre med alle kompetansespørsmål i ministeriene, alle statsrettslige anliggender og alle administrative spørsmål. Men efter hvert måtte han overlate disse avgjørelser til Bor­ mann, som ikke ga ham noen anledning til å snakke ofte nok med Hit­ ler. Bormann hadde selv forbeholdt seg å behandle alle innenrikspoli­ tiske komplekser. Til det manglet han ikke bare intelligens, men også den nødvendige kontakt med utenverdenen. Han hadde uavbrutt i over åtte år vært Hitlers permanente skygge, hadde aldri våget å reise på lengre tjenestereiser eller på ferie, fordi han istadig var redd for å få mindre innflytelse. Fra sin egen tid som Hess’ stedfortreder visste Bor­ mann at ærgjerrige stedfortredere kunne være farlige. Hitler var nemlig alltid 'tilbøyelig til så snart en annen mann var blitt presentert for ham, å overdynge denne med oppdrag og behandle ham som om han hørte til hans egen stab. Denne eiendommelighet stemte ikke bare med hans tilbøyelighet til å dele opp makten overalt hvor den viste seg. Han likte også å se nye anisikter, å prøve nye personer. For å unngå konkurranse i sitt eget hus unngikk mange forsiktige ministre å utnevne en intelli­ gent og energisk stedfortreder. Disse tre menns hensikt, å slå en ring rundt Hitler, sikte hans tilgang på informasjoner og kontrollere hans makt, kunne ha ført til en avløs­ ning av Hitlers énmanns-regime hvis dette tremannsutvalget hadde vært sammensatt av mennesker med eget initiativ, fantasi og ansvarsfølelse. Men de var jo oppdradd til alltid å handle i Hitlers navn og var slavisk avhengige av hans viljesytringer. Det varte forresten ikke lenge før Hit227

ler brøt med denne ordningen som han følte seg brydd av, og som også var hans vesen imot. Men det sier seg selv at denne indre ringen både irriterte og svekket dem som sto utenfor. I virkeligheten var det bare Bormann som hadde en slik nøkkelstil­ ling at han kunne bli farlig for toppfunksjonærene. Med støtte i Hitlers makelighet avgjorde Bormann hvem som skulle få en avtale med Hitler i den sivile sektor, eller riktigere: hvem isom ikke skulle få det. Knapt noen av ministrene, riks- eller fylkeslederne kunne trenge gjennom til Hitler. De måtte alle be Bormann forelegge Hitler sine problemer. Bormann arbeidet meget raskt. Som regel bare noen dager senere fikk vedkommende minister et skriftlig svar som han ellers hadde måttet ven­ te på i flere måneder. Da mitt anisvar var av militær natur, hadde også jeg adgang til Hitler når jeg ønsket det. Mine avtaler ble fastsatt av Hitlers militære adjutanter. Efter mine konferanser med Hitler kom Bormann ofte efter å være meldt kort og uformelt gjennom adjutantene inn i vårt konferanserom med sine papirer. Med noen få setninger refererte han innholdet i de memoranda som var sendt, monotont og 'tilsynelatende saklig, for så selv å foreslå en løsning. Som regel nikket Hitler bare: «Enig.» Dette ene ordet var nok for Bormann til å lage lange svar, også om Hitler hadde uttalt seg helt nøytralt. På denne måten ble ofte ti eller flere viktige av­ gjørelser truffet. Det var Bormann som de facto styrte Tysklands innen­ rikspolitikk. Noen måneder senere, 12. april 1943, fikk Bormann Hitlers underskrift på et tilsynelatende uvesentlig papir. Han ble «førerens sekretær». Mens hans virksomhet inntil da strengt tatt bare hadde måttet innskrenke seg til partisaker, bemyndiget hanis nye stilling ham nå også offisielt til å arbeide på hvilket som helst område.

Efter mine første store resultater på rustningsområdet var den kjølighet som Goebbels hadde vist meg efter sin affære med den tsjekkiske filmskuespillerinnen Lida Baarova, avløst av velvilje. Jeg hadde isommeren 1942 bedt ham sette inn sitt propagandaapparat for meg for full kraft. Ukerevyer, ukeblad og aviser ble sjaltet inn, og min anseelse økte. Et håndgrep av propagandaministeren hadde gjort meg til en av rikets mest kjente personligheter. Denne økede innflytelse hjalp også mine medarbeidere i de daglige rivninger med stats- og partikontorer. Det ville være galt ut fra den rutinefanatismen som var iså typisk for Goebbels’ taler, å forestille seg ham som et varmblodig menneske skum­ mende over av temperament. Han var en flittig sliter, nesten smålig nøye med gjennomføringen av sine ideer, uten derfor å miste oversikten over hele situasjonen. Han hadde evnen til å se selve problemene, abstrahert fra de ytre omstendigheter, og dermed komme til en objektiv slutning — slik så jeg det dengang. Det var ikke bare hans kynisme, men også 228

hans universitetsskolerte evne til logisk tankeoppbygning som skapte det­ te inntrykk. Bare overfor Hitler virket han som fjetret. I den fønste heldige fasen av krigen hadde Goebbels ikke røbet noen ærgjerrighet. Tvert imot. Allerede i 1940 sa han at han efter en seierrik avslutning på krigen ville vie iseg til sine mange private hobbier. Den neste generasjon fikk ta over. I desember 1942 fikk den katastrofale utvikling ham til ganske ofte å invitere tre kolleger, Walter Funk, Robert Ley og meg. Et typisk valg for ham, vi var alle akademikere med avsluttet høyskoleutdannelse. Stalingrad hadde rystet osis. Ikke bare tragedien for soldatene i sjette armé, men nesten mer at en lignende katastrofe kunne skje under Hit­ lers ledelse. Inntil da kunne vi som motstykke til et tilbakeslag peke på en suksesis som oppveide alle isavn, tap eller nederlag eller iallfall lot oss glemme. For første gang hadde vi lidd et nederlag uten erstatning. I en. av våre samtaler i begynnelsen av 1943 sa Goebbels at vi i begyn­ nelsen av krigen med halve forholdsregler på hjemmefronten hadde nådd for store militære resultater. Derfor hadde vi trodd at vi også kun­ ne seire videre uten altfor store anstrengelser. Engelskmennene hadde vært heldigere, fordi Dunkerque kom like efter at krigen var begynt. Dette nederlaget hadde gitt dem påskudd for strenge restriksjoner i det sivile forbruk. Stalingrad var vårt Dunkerque. Bare med godt humør kunne man ikke lenger vinne krigen. Goebbels henviste til rapportene fra si tt vidtforgrente apparat som meldte om uro og misstemning i folket. Det ble krevet at man skulle gi avkall på enhver luksus isom ikke kom folket til gode. Det var ikke bare stor villighet til å ta på seg de ytterste anstrengelser, men det treng­ tes også følelige innskrenkninger for å øke folkets tillit til sine ledere. At det var nødvendig med betraktelige ofre, viste seg også på rust­ ningsområdet. Hitler hadde ikke bare krevet en ny økning av produksjo­ nen. I tillegg til dette skulle samtidig 800 000 unge fagarbeidere inn som soldater for å erstatte de veldige tapene på østfronten. Men hver reduksjon av den tyske arbeidsstokken måtte i fabrikkene føre til en ytterligere økning av de store vanskeligheter som allerede var til stede. Nå hadde flyangrepene også vist at livet gikk sin videre gang i de hårdt rammede byene. Selv skatteinntektene strømmet inn efter at øde­ leggelsene hadde tilintetgjort bykassenes skatteregistre. Med utgangs­ punkt i den tanke som lå til grunn for selvansvarssystemet i industrien, laget jeg et forslag om å vise befolkningen tillit istedenfor mistro og på samme tid innskrenke hele vårt administrative apparat, som alene be­ skjeftiget 3 millioner mennesker. Det ble drøftet planer om å oppfordre skattebetalerne til å ligne seg selv eller gi avkall på ny ligning, eller innføre faste beløp for lønnsskatten. Med de milliardsummer som ble brukt til krigen hver måned, mente Goebbels og jeg at det ikke spilte noen rolle om staten kanskje mistet noen hundre millioner på grunn av uærlighet hos den enkelte. 229

Enda mer opphisselse vakte forresten mitt krav om å gi de offentlige funksjonærer samme arbeidstid isom rustningsarbeiderne. Det ville teore­ tisk ha gjort 200 000 administrasjonsfunksjonærer disponible for rustningsarbeide. Dessuten ville jeg gjennom en drastisk senkning av leve­ standarden i de øverste samfunnsklasser ha frigjort ytterligere hundre­ tusener. I et møte i det sentrale planorgan brukte jeg hårde ord om følgene av mine egne radikale forslag. «De betyr at vi så lenge krigen varer, grovt uttrykt, vil bli proletarisert.» I dag er jeg glad jeg ikke fikk mine planer igjennom. Tyskland ville under den usedvanlige belast­ ning de første måneder efter krigen fått svekket hele sin nasjonale økonomi og ha opplevd et administrativt kaos. Men jeg er på samme tid overbevist om at i England ville man — i en tilsvarende situasjon — konsekvent ha satt islike ideer ut i livet.

Hitler gikk bare nølende med på vårt forslag om en stor forenkling av administrasjonen, innskrenkning av forbruket og av den kulturelle virk­ somhet. Og mitt forsøk på å gi denne oppgaven til Goebbels strandet på den påpasselige Bormann, som var redd for at hans ærgjerrige rivals makt skulle bli større. Istedenfor Goebbelis ble dr. Lammers, Bormanns allierte i tremannsutvalget, utsett til dette. En funksjonær uten initiativ og fantasi, en mann på hvem hårene reiste seg overfor denne mangel på respekt for byråkratiet, som jo var uunnværlig i hans øyne. Det ble da også Lammers, som fra januar 1943 istedenfor Hitler kom til å lede de gjenopptatte kabinettmøter. Ikke alle medlemmer av ka­ binettet var innkalt, bare de som hadde med de saker å gjøre, som var på dagsordenen. Møtestedet, rikskabinettsalen, viste for øvrig hvilken makt tremannsutvalget hadde fått eller hadde tiltenkt seg. Møtene hadde et temmelig hissig forløp. Goebbels og Funk støttet mine radikale oppfatninger. Innenriksministeren, Frick, og Lammers selv var som ventet betenkte. Sauckel erklærte bent frem at han kunne skaffe hvor mange arbeidere det skulle være, også fagkrefter fra utlan­ det. Selv når Goebbels krevet at de førende medlemmer av partiet skul­ le gi avkall på sin tidligere, nesten uinnskrenkede levestandard, greide han ikke å få til noen forandring. Og den ellers så beskjedne Eva Braun mobiliserte Hitler da hun fikk høre om planene om å forby permanentkrølling av håret og sitans i produksjonen av kosmetika. Han anbefalte meg istedenfor et forbud, stille og rolig å la hårfarvemidlene og andre for skjønnhetspleien nødvendige midler forsvinne og stanse reparasjonen av apparater for permanen tkrølling. Efter noen møter i rikiskanselliet var det klart for Goebbels og meg at vi ikke kunne håpe på noen aktivering av vår rustningsindustri. Våre bestrebelser hadde kjørt seg fast i betydningsløse enkeltheter. *

230

18. februar 1943 holdt Goebbels sin tale om den totale krig. Den var ikke bare rettet til folket. Indirekte vendte den seg også til de ledende lag som ikke ville gå med på våre felles bestrebelser for en radikal mo­ bilisering av våre hjemlige reserver. I virkeligheten var det et forsøk på å sette Lammers og alle andre nølere under press fra gaten. Bare i Hitlers mest vellykkede møter hadde jeg tidligere opplevd et så komjdett oppfanatisert publikum. Da vi var kommet hjem til Goeb­ bels, reduserte han til min forbauselse sine tilsynelatende følelsesladede utbrudd til den rent psykologiske effekt, ikke stort anderledes enn når en rutinert skuespiller har hatt suksess. Han var også fornøyd med sitt auditorium denne kvelden: «La De merke til det? De reagerte på den minste nyanse, og bifallet kom på de riktige steder. Det var det politisk sett best skolerte publikum De overhodet kan finne i Tyskland.» Det var et oppbud isom var bestilt av partiorganisasjonene, blant dem også folkekjære intellektuelle og skuespillere som Heinrich George med bifallsreaksjoner som skulle virke på .folket gjennom filmkameraenes ukerevyer. Men talen hadde også et utenrikspolitisk siktemål. Den var et av forsøkene på å supplere Hitlers militært orienterte tenkemåte med poli­ tikk. Efter hva Goebbels iallfall selv trodde, rettet han i denne talen en virkningsfull appell til Vesten om den faren isom truet hele Europa fra øst, og han viste seg noen dager senere meget tilfreds med at pressen i vest nettopp hadde reagert positivt på disse setninger i sine kommentarer. Goebbels røbet på denne tiden faktisk ambisjoner i retning av utenriksministerstillingen. Med all den veltalenhet han rådde over forsøkte han å hisse Hitler opp mot Ribbentrop og lot i begynnelsen også til å ha hellet med seg. Iallfall hørte Hitler på ham uten å si noe og uten sin vane tro å gå over til et mer oppbyggelig tema. Goebbels trodde han var ved målet da Hitler plutselig begynte å rose Ribbemtrops utmerke­ de arbeide, hans evner til å forhandle med våre «Bundesgenossen», for så å islå fast kort og knapt: «De bedømmer Ribben trop ganiske feilaktig. Han er en av de største menn vi har, og historien vil engang plassere ham over Bismarck. Han er større enn Bismarck.» Samtidig forbød han Goebbels å forsøke seg videre med følere mot vest, slik som i Sportpalast-talen. Men efter Goebbels’ tale om den totale krig fulgte en gestus som vant bifall hos berlinerne. Han lot lukisusrestaurantene og de kostbare for­ lystelsessteder lukke. Riktignok tok Goring sin yndlingsrestaurant Horcher under sin beskyttelse. Men da noen demonstranter Goebbels hadde bestilt, kom for å islå inn rutene, ga Goring efter. Dette førte også til en alvorlig misstemning mellom dem. Aftenen efter Goebbelstalen i Sportpalast var det mange prominente gjester i det paleet han hadde bygget like ved Brandenburger Tor like før krigen begynte. Blant gjestene var feltmarskalk Milch, justisminister 231

Thierack, statssekretær Stuckart i innenriksministeriet, statssekretær Kor­ ner, Funk og Ley. For første gang diskuterte man et forslag som Milel) og jeg hadde tatt opp, nemlig å bruke Gorings fullmakter som «presi­ dent i ministerrådet for rikets forsvar» til oppstramning av innenrikspo­ litikken. Ni dager senere inviterte Goebbels meg på ny, sammen med Funk og Ley. Den overdimensjonerte bygning med den rike utsmykning gjorde nå et dystert inntrykk. For å gå foran med et godt eksempel i aksjonen for den totale krig hadde Goebbels lukket de store representasjonssalene og latt de fleste av de elektriske pærene skru ut i de andre haller og rom. Vi ble bedt inn i et av de mindre rommene, 40 til 50 kvadratmeter stort. Tjenere i livré serverte fransk konjakk og te. Goebbels lot dem for­ stå at de ikke skulle forstyrre oss mer. «Slik kan det ikke fortsette,» innledet han. «Vi 'sitter her i Berlin. Hitler hører ikke hva vi mener om situasjonen, jeg kan ikke påvirke ham politisk, kan ikke engang legge frem for ham de mest presserende tiltak på mitt område.» Innenrikspo­ litikken var glidd helt ut av hendene på ham, sa Goebbels videre. Den ble dominert av Bormann, som forsto å gi Hitler følelsen av at han fremdeles hadde ledelsen. Bormann ble bare drevet frem av ærgjerrighet, han var doktrinær og en stor fare for en fornuftig utvikling. Først og fremst måtte man minske hans innflytelse. I motsetning til hva han ellers pleide, sparte Goebbels ikke engang Hitler for sine kritiske vurderinger. «Vi har ikke bare en «iledelseskfise», men strengt tatt en «førerkrise».» For ham, den fødte politiker, var det uforståelig at Hitler hadde gitt slipp på politikken, det viktigste av alle instrumenter, til fordel for en i virkeligheten uvesentlig kommandofunksjon på krigsskuepllassene. Vi kunne ikke annet enn gi ham rett. Ingen av tilhørerne kunne sammenlignes med Goebbels i politisk betydning. Hans kritikk viste hva Stalingrad i virkeligheten betydde. Goebbels var begynt å tvile på Hitlers lykkestjerne og dermed også på hans seier. Jeg gjentok forslaget om å gjeninnsette Goring i den funksjon som var tiltenkt ham i begynnelsen av krigen. Her forelå det en statsrettislig konstruksjon som var utstyrt med alle fullmakter, også retten til å gi lo­ ver uten medvirkning av Hitler. Ved hjelp av denne kunne den makt­ stilling som Bormann og Lammers hadde tillatt seg, bli brutt. Bormann og Lammers hadde måttet bøye seg for denne instans. Det var bare Gorings dovenskap som hadde hindret utnyttelsen av de muligheter den bød på. Da Goebbels og Goring for øyeblikket ikke var riktig gode ven­ ner efter affæren med Horcher, ba de andre meg å snakke med Goring om saken. At vi valgte denne mannen, som tilbrakte sitt liv i apati og luksus, kan virke overraskende i dag, når man tenker på at det vi gjorde, var et siste forsøk på å mobilisere all vår kraft. Men Goring hadde ikke alltid vært slik og fremdeles hadde han ry for å være en riktignok brutal, men energisk og klok mann fra den tiden da han bygget opp fireårsplanen 232

og flyvåpnet. Jeg anså det ikke for utelukket at han overfor en slik opp­ gave kunne få 'tilbake uoe av sin gamle, resolutte handlekraft. Og hvis ikke, regnet vi med at riksforsvarsrådet i alle tilfelle var et instrument som kunne treffe radikale vedtak og avgjørelser. I dag skjønner jeg at umyndiggjøreisen av Bormann og Lammetis nes­ ten ikke ville ha betydd noen forandring i tingenes tilstand. For den om­ legning av kursen isom vi ønsket, var det ikke nok å styrte Hitlers sekre­ tærer, men rette angrepet mot ham selv. Men istedenfor dette ville vi sannsynligvis efter å ha gjenopprettet de personlige posisjoner som Bormann truet, ha vært rede til å følge Hitlers fastfrosne kurs enda mer betingelsesløst, slik det skjedde under den efter vår mening altfor for­ siktige Lammers og den intrigante Bormann. At vi fant minimale for­ andringer vesentlige, viser bare i hvilken lukket verden vi alle sammen beveget osis. Det var første gang jeg med denne aksjon oppga min tilbaketrukne posisjon som fagmann for å gi meg ut i det politiske liv. Jeg hadde alltid omhyggelig forsøkt å unngå et slikt skritt, men da jeg nå gjorde det, skjedde det ikke uten at jeg trakk den personlige konsekvens av situa­ sjonen. Det var faktisk et bedrag å tro at jeg bare kunne konsentrere meg om mitt faglige arbeide. I et autoritært system kan man ikke holde seg utenfor de omstridte politiske maktområder hvis man ønsker å være med på toppen.

Goring var i sitt sommerhus på Obersalzberg. Han hadde tatt seg en lengre ferie i sinne over Hitlers kraftige angrep mot hans ledelse av flyvåpnet, fortalte Milch meg. Men han var straks rede til å ta imot meg neste dag, 28. februar 1943. Atmosfæren under vår timelange konferanse var preget av vennska­ pelighet, og tonen var tvangfri i overensstemmelse med de intime for­ hold i det forholdsvis lille huset. Men jeg husker ennå at jeg var forund­ ret over hans rødlakkerte negler og hans tydelig sminkede ansikt, mens den veldige rubinbrosjen på hans grønne fløyelisslåbrok ikke var noe nytt for meg. Goring hørte rolig på vårt forslag og min rapport om vår Berlinkonferanse, mens han fra tid til annen tok opp løse edelstener fra lommen og liksom i lek lot dem gli mellom fingrene. Det faktum at vi hadde tenkt på ham, lot til å glede ham. Også han så på den utvikling som Bormann representerte som en fare, og han var enig i våre planer. Goring var bare fremdeles ergerlig på Goebbels efter det sammenstøtet de hadde hatt, og jeg foreslo ham derfor at han skulle invitere propagandaminis­ teren personlig for å snakke grundig også med ham om vår plan. Allerede neste dag kom Goebbels til Berchtesgaden, hvor jeg først fortalte ham om resultatet av vår samtale. Vi kjørte sammen til Goring, 233

og mens jeg trakk meg tilbake, gned Goring seg i hendene av giede over den kampen som skulle begynne og viste seg i det hele fra sin mest sjar­ merende side. Først måtte ministerrådet for rikets forsvar få sitt perso­ nell. Goebbels og jeg skulle være medlemmer. At vi ennå ikke var det, viste for øvrig betydningsløsheten av denne institusjon. Det ble også talt om nødvendigheten av å avløse Ribbentrop. Den utenriksminister som skulle overbevise Hitler om en fornuftig politikk, var i altfor høy grad bare et talerør for Hitler til å kunne finne'frem til en politisk løsning i den fastkjørte militære situasjon. Stadig mer opphisset fortsatte Goebbels: «Like lite som Ribbentrop har føreren greid å gjennomskue Lammers.» Goring spratt opp. «Gjen­ nom alle sine innblandinger har han gang på gang jaget torpedoer inn i siden på meg. Men det blir det nå slutt på. Det skal jeg sørge for, mine herrer!» Det var tydelig at Goebbels gledet seg synlig over Gorings sinne. Han ville også gjerne erte ham videre opp, men var samtidig også redd for den taktisk klosisede riksmarskalkens impulsivitet. «Det kan De for­ late Dem på, herr Goring, at vi skal åpne førerens øyne overfor Bormann og Lammers. Vi må bare ikke overdrive. Vi må gå langsomt frem. De kjenner føreren.» Og noe forsiktigere tilføyde han: «Vi må ikke under noen omstendighet snakke altfor åpent med de andre medlem­ mene av ministerrådet. De må ikke på noen måte få vite, at vi lang­ somt vil utmanøvrere tremannisutvalget. Vi er rett og siett førerens svor­ ne menn. Vi har ingen personlig ærgjerrighet. Men hvis hver av oss overfor føreren taler de andres sak, har vi snart overtaket over alle de andre og kan bygge en fast mur omkring ham!» Goebbels var overmåte tilfreds, da vi kjørte fra Goring: «Dette biir det noe av. Mener ikke også De at Gbring er frisknet til igjen?» Jeg hadde i løpet av de siste årene heller ikke sett Gbring så frisk, beslutt­ som og modig. Under en lang spasertur i Obersalzbergs fredelige skoger snakket Gbring og jeg om den veien Bormann var slått inn på. Jeg sa helt åpent til Gbring at Bormann ikke var ute efter noe mindre enn å bli Hitlers efterfølger, og at han ikke skydde noe middel for å utmanøv­ rere både ham og alle oss andre hos Hitler. Jeg fortalte ham hvorledes Bormann nå ikke forsømte noen anledning til å undergrave riksmar­ skalkens anseelse. Gbring hørte på meg med stigende spenning. Jeg for­ talte ham videre om teseiskapene hos Hitler på Obersalzberg, som Gb­ ring var utelukket fra. Og der hadde jeg kunnet følge Bormanns taktikk fra nært hold: Han arbeidet aldri gjennom direkte angrep, men gjennom å flette inn små hendelser som først gjorde inntrykk når man så dem under ett. Ved tebordet fortalte Bormann f. eks. for å skade Baldur von Schirach ufordelaktige anekdoter fra Wien (hvor Schirach var fylkesfører), men samtidig passet han på ikke å slutte seg til Hitlers efterfølgende nega­ tive bemerkninger. Isteden fant han det klokt å skryte av Schirach, og denne ros måtte naturligvis ha en negativ bismak for Hitler. I løpet 234

av et år hadde Bormann ifått Hitler til å innta en avvisende holdning overfor Schirach og rette direkte angrep mot ham. Derefter kunne Bor­ mann — når Hitiler ikke var til stede — gå et skritt videre med et gjeip og si at han jo passet i Wien hvor alle hadde det med å intrigere mot alle. En bagatell, men nok til å virke drepende. Og akkurat på samme måte ville Bormann også undergrave Gorings posisjon, sa jeg til slutt. Bormann hadde et lett spill. Goring ga ham naturligvis mange sjanser. Goebbels snakket selv i disse dagene litt unnskyldende om de «barokke gevanter» som jo virket temmelig komiske hvis man ikke kjente Goring. I sin personlige opptreden tok han lett på sin fiasko som flyvåpnets øverstkommanderende. Langt senere, våren 1945, da Hitler en gang for­ nærmet isin riksmarskalk på det groveste mens alle deltagerne i stabskonferansen hørte på, sa Goring til Hitlers flyadjutant Below: «Speer hadde rett i sin advarsel dengang. Nå har Bormann greid det.» Goring tok feil. Allerede våren 1943 var Bormann nådd så langt.

Noen dager senere, 5. mårs 1943, fløy jeg til hovedkvarteret for å få noen rustningssaker avgjort. Men jeg ville i første rekke presse på Go­ ring og Goebbels. Uten vanskelighet fikk jeg ordnet med en innbydelse til Goebbels hos Hitler. Tanken på at den underholdende propagandaminister ville holde ham med seiskap en hel dag i hovedkvarterets ens­ formighet, falt i hans smak. Goebbels kom tre dager efter meg til hovedkvarteret. Han trakk meg straks til side: «Hvorledes er stemningen hos føreren, herr Speer?» spur­ te han. Jeg fortalte ham at jeg hadde inntrykk av at Hitler ikke var svært tilgjengelig for Gdring. Jeg rådet til å være forsiktig. Det ville være best ikke å presse på med en gang. Derfor hadde jeg også selv, efter å ha følt meg litt for, unnlatt å bore videre. Goebbels var enig: «De har sannsynligvis rett. For øyeblikket kan man ikke komme til føreren med Goring. Det ville ødelegge alt sammen.» Flere ukers sammenhengende allierte masseangrep fra luften, som vi nesten ikke kunne isvare på, hadde ytterligere svekket Gorings sterkt tru­ ede stilling, og bare Gorings navn ble nevnt, tapte Hitler seg bort i opphissede anklager over forsømmelsene i planleggelsen av luftkrigen. Og nettopp denne dagen ga Hitler flere ganger uttrykk for sin frykt for at den fortsatte bombekrig ikke bare ville ødelegge byene, men fremfor alt ville kunne gi folkets holdning en ureparabeil knekk. Hitler var den­ gang offer for samme feilvurdering som de britiske strateger i bombe­ krigen på den annen side. Goebbels og jeg ble bedt til middag hos Hitler. Merkelig nok unnlot han ved silike anledninger å be Bormann som ellers var uunnværlig. I slike ting behandlet han Bormann rett og siett som sekretær. Oppmunt­ ret av Goebels virket Hitler denne dagen betydelig livligere og mer 235

snakkesalig enn jeg var vant til fra mine tidligere besøk i hovedkvarte­ ret. Han benyttet anledningen til å lufte sine meninger åpent, og sin vane tro uttalte han seg nedsettende om nesten alle sine medarbeidere, bortsett fra oss som var til stede. Efter at vi hadde spist, ble Hitler flere timer alene med Goebbelis. At han meget vennlig bukket meg ut, stemte med det skille han selv hadde trukket mellom personer og kompetanseområder. Først ved den militære stabskon feranse kom jeg tilbake igjen. Ved aftensbordet kom vi på ny sammen. Hitler ga beskjed om å gjøre opp ild i kaminen, og tjeneren kom med en flaske vin for oss to og en flaske Fachinger til Hitler. Til den lyse morgen satt vi der, avslappet og nesten gemyttlig. Jeg fikk ikke sagt stort. Goebbels kunne den kunst å underholde Hit­ ler. Med stor veltalenhet, med poengterte setninger, med ironi på det rette sted, med beundring hvor Hitler ventet det, med sentimentalitet når øyeblikket og emnet krevet det, med sladder og kjærlighetshistorier. Han blandet det hele mesterlig sammen. Men som alltid ville Hitler gjerne høre meget om barna til Goebbels. Deres barnslige ytringer, de lekene de likte og deres ofte treffende bemerkninger fikk også denne natten Hitler til å glemme sine bekymringer. Om Goebbels forsto å styrke Hitlers selvbevissthet med minnene fra tidligere nødstider og om hvorledes vanskelighetene dengang var blitt overvunnet og smigre hans forfengelighet som ble så lite tilfredsstillet av den nøkterne militære omgangstone, viste også Hitler sin takknemlig­ het ved å rose sin propagandaministers innsats og dermed også øke hans selvbevissthet. I det tredje rike iskrøt man gjerne av hverandre og aner­ kjente hverandre ustanselig. Tross våre betenkeligheter hadde Goebbels og jeg denne aften avtalt, iallfall gjennom antydninger å gjøre Hitler kjent med våre planer om aktivering av ministerrådet 'for riketis forsvar. Det var skapt en gunstig atmosfære for vårt egentlige tema som kunne krenke Hitler som indirek­ te kritikk av hans eget regjeringsarbeide, da idyllen rundt kaminilden ble brutt av meldingen om et kraftig flyangrep på Nixrnberg. Akkurat som om han hadde ant noe om våre hensikter, kanskje også fordi Bormann hadde hvisket ham noe i øret, laget Hitler en scene som jeg sjel­ den har opplevd maken til. Han lot øyeblikkelig Gorings sjefadjutant, general Bodenschatz, hente ut av sengen og overøste ham med de vold­ somste bebreidelser mot den «uduelige riksmarskalk». Goebbels og jeg forsøkte å berolige ham, og han ble faktisk roligere efter hvert. Men vår plan hadde nå ingen sjanser, og Goebbels fant det tilrådelig foreløbig å unngå det planlagte tema. Men på samme tid følte han sin egen poli­ tiske kursverdi betraktelig øket efter alle de anerkjennende ordene fra Hitler. Om en «førerkrise» snakket han ikke mer. Tvert imot så det ut til at han denne kvelden hadde fått tilbake sin gamle tillit til Hitler. Men han bestemte seg til å fortsette kampen mot Bormann. 17. mars møttes Goebbels, Funk, Ley og jeg med Goring i hans palass 236

i Berlin på Leipziger Platz. Goring tok til å begynne med høyst offisielt imot oss i sitt arbeidsrom, hvor han residerte ved et kjempestort skrive­ bord i sin renessansestol. Vi satt vis-å-vis ham på ubekvemme stoler. Hjerteligheten fra Obersalzberg var til å begynne med borte. Det virket nesten isom om Gbring nå angret på sin åpenhet. Mens vi andre satt der uten å si et ord, overgikk Gbring og Goebbels snart hverandre i sin utmåling av de farer som utgikk fra tremannsgruppen rundt Hitler, og tapte seg bort i håp og illusjoner omkring våre muligheter for å fri Hitler ut av hans isolasjon. Goebbels lot til full­ stendig å ha glemt hvor sterkt Hitler få dager ifør hadde nedvurdert Gbring. Begge hadde allerede sitt mål for øye. Gbring som på ny svinget mellom apati og optimisme, forsøkte å redusere hovedkvarterklikkens innflytelse: «Man må heller ikke overvurdere dem, herr Goebbels! Bormann og Keitel er jo i virkeligheten bare førerens sekretærer. Hva kan de i grunnen tillate seg? Med sin egen makt er de jo nuller.» Det som særlig lot til å forurolige Goebbels, var at Bormann kunne bruke sin direkte kontakt med fylkesførerne til å etablere støttepunkter mot våre bestrebelser rundt om i landet. Jeg husker at han forsøkte å mobilisere Ley mot Bormann i hans egenskap av partiets organisasjonsleder og til slutt foreslo at ministerrådet for rikets forsvar skulle ha rett til å innkalle fylkeslederne og trekke dem til ansvar. Goebbels, som var fullt klar over at Gbring neppe kom til å være med så ofte på møtene, 'foreslo ukent­ lige møter og tilføyet at han selv kunne lede møtet, hvis Gbring var forhindret. Gbring gikk villig med på dette uten å gjennomskue Goeb­ bels. Bak frontene i den store maktkampen ulmet den gamle rivalisering videre.

Det hadde allerede i lengre tid vært slik at det arbeiderantallet som Sauckel påsto han hadde skaffet industrien og pleide å melde Hitler i bredsporede erklæringer, ikke lenger stemte med de faktiske tallene i bedriftene. Det var en differanse på noen hundretusen. Jeg 'foreslo for vår koalisjon at vi med forente krefter skulle tvinge Sauckel, Bormanns forpost, til å legge frem oppgaver som stemte med faktum. Efter Hitlers initiativ var det for rikskanselliet i Berlin oppført en større bygning i bayersk bondestil. Under Hitlers månedslange opphold på Obersalzberg fortsatte Lammers herfra med sin nærmeste stab rikskanselliets virksomhet. I møtesalen i dette huset fikk Gbring Lammers til å innkalle vår gruppe og Sauckel og Milch til 12. april 1943. Før møtet fikk Gbring enda engang beskjed av Milch og meg om hva vi forlangte. Han gned seg i hendene: «Det skal jeg nok bringe i orden for dere!» Foruten oss dukket Himmler, Bormann og Keitel overraskende opp i møtesalen — og hva verre var, vår allierte Goebbels hadde meldt avbud, 237

efter at han like før ankomsten til Berchtesgaden hadde fått nyrekolikk og lå syk i sin isalongvogn. Jeg vet faktisk ennå i dag ikke om han hadde hatt en fin nese. Møtet satte iallfall punktum for vår allianse. Sauckel ga uttrykk for tvil overfor vårt krav om 2,1 million arbeidere for hele vårt økonomiske apparat og henviste til si tt resultatrike arbeide som hadde ført til full klarhet over alle våre behov, og han ble kolerisk da jeg hevdet at hans tall ikke kunne stemme. Milch og jeg ventet at Goring ville be Sauckel om en forklaring og få ham til å endre sin arbeidsinnsatspolitikk. Isteden begynte Goring til vår forferdelse med et kraftig angrep på Milch og dermed også indirek­ te på meg. Det var uhørt at Milch kunne gjøre silike vanskeligheter. Vår gode partifelle Sauckel, som hadde gjort et så stort arbeide og nådd slike resultater. . . Han selv følte seg iallfall dypt takknemlig overfor ham. Milch Var rett og slett blind for Sauckeis innsats . . . Det var som om Goring hadde fått tak i den gale grammofonplaten. Under den brede diskusjonen om de manglende arbeidere som fulgte efterpå, forsøkte alle de tilstedeværende ministre, uten å ha faglig innsikt i saken, å for­ klare differansen. Himmler sa med stor sinnsro at de manglende hundre­ tusener kanskje var døde. Møtet ble en fiasko. Det ga ingen som helst oppklaring av spørsmålet om de manglende arbeidere, men førte også til at den store kampen mot Bormann mislyktes. Efter møtet tok Goring meg til side: «Jeg vet at De samarbeider både' intimt og gjerne med min statssekretær Milch. Jeg vil gjerne som venn advare Dem mot ham. Han er upålitelig og når han ser sin fordel i det, tar han heller ikke noe hensyn til sine beste venner.» Jeg fortalte straks Milch om denne bemerkning. Han lo: «For noen dager isiden sa Goring akkurat det samme til meg om deg.» Gorings forsøk på å så mis­ tro gikk rett imoit det vi var blitt enige om, å lage en blokk. Vennskap følte man som en trusel på grunn av den gjensidige mistillit. Noen dager efter dette møtet mente Milch at Gbring var slått om, fordi Gestapo hadde beviser for hans morfinisme. Milch hadde allerede for lenge siden oppfordret meg til å se på Gorings pupiller. Under Niirnberg-prosessen bekreftet min advokat, dr. Flåchsner, at Gbring had­ de vært morfinist allerede lenge før 1933. Han hadde selv vært hans for­ svarer i en prosess i forbindelse med misbruk av en morfininnisprøytning. Også av finansielle grunner ville vårt forsøk på å spille Gbring ut mot Bormann antagelig ha vært dømt til fiasko. Bormann hadde nem­ lig gitt Gbring en gave på seks millioner mark fra fondet til industriens «Adolf Hitler—Spende», noe som også fremgår av et dokument i Niirnberg-prosessen.

238

Efter at vår allianse var gått i stykker, var Goring faktisk våknet til en viss aktivitet, men overraskentle nok rettet mot meg. Helt mot sin vane oppfordret han meg noen uker senere til å innby de ledende menn i jernindustrien til et møte på Obersalzberg. Møtet fant sted rundt det papirdekkede tegnebord i mitt atelierhus, og det var Gorings opptreden som gjorde det verdt å huske. Han møtte i optimistisk lune, med synlig sammentrukne pupiller, og han forbauset fagfolkene i jernindustrien med et utførlig foredrag om fremstillingen av jern, hvor han briljerte med alle sine kunnskaper om liøyovner og jernsmeltning. Han isa mange banaliteter. Man måtte produsere mer og ikke stoppe opp for fornyel­ ser. Industrien var stivnet i tradisjon, den måtte lære å hoppe over sin egen skygge osv. På slutten av den to timer lange ordstrøm ble Gorings tale langsommere og hans ansiktsuttrykk stadig mer fraværende. Til slutt la han plutselig hodet ned på bordet og sov fredelig inn. Vi fant det mest fornuftig å neglisjere riksmarskalken der han lå og 'sov i sin prakt­ fulle uniform, ikke minst for ikke å bringe ham i forlegenhet og disku­ terte videre våre problemer til han våknet opp på ny og kort og godt erklærte møtet slutt. Neste dag hadde Goring berammet en konferanse om radiomålings­ programmet, som endte med minst like lite resultat. På ny opptrådte han som den store herre og ellers i beste stemning, men uten ethvert kjennskap til saken ga han de tilstedeværende fagfolk den ene forkla­ ring efter den annen, og sluttet i stor gavmildhet med en flom av for­ ordninger. Efter at han hadde forlatt møtet, hadde jeg hendene mer enn fulle med å få ut av verden den skade han hadde anrettet, uten derfor å desavuere ham direkte. Men episoden var i alle tilfelle så vik­ tig at jeg måtte fortelle Hitler om den. Så snart som mulig, 13. mai 1943, innkalte han på ny rustningsindustriens folk til hovedkvarteret for å gjenopprette regjeringens prestisje.

Noen måneder efter at våre planer var slått feil, traff jeg Himmler ute i hovedkvarterets terreng. Kort og med truende stemme sa han: «Jeg anser det for uhensiktsmessig om De igjen forsøker å aktivere riksmars­ kalken!» Det var heller ikke mulig lenger. Gbring var, og nå for godt, sunket tilbake i sin letargi. Først i Niirnberg våknet han opp igjen.

Kapitel 19

Annenmann i staten

oen uker etter fiaskoen med vårt interessefellesskap i begynnelsen av mai 1943 hadde Goebbels det travelt med å oppdage de samme kvali­ teter hos Bormann, som han noen uker før hadde tillagt Goring. Han garanterte for fremtiden å la alle informasjoner til Hitler gå over Bor­ mann og be ham om å få Hitleris avgjørelse. Denne underkastelse løn­ net Bormann med gode gjentjenester. Goebbels hadde avskrevet Go­ ring, som bare skulle støttes som representasjonsfigur. Makten hadde forskjøvet seg ytterligere til fordel for Bormann. Men han var ikke sikker på om han ikke en eller annen dag kunne få bruk for meg. Selv om han måtte ha hørt om mitt mislykkede forsøk på å detronisere ham, viste han seg derfor elskverdig og antydet overfor meg at jeg burde kunne 'stille meg på hans side, slik som Goebbels. Dette tilbudet gjorde jeg dog ikke bruk av. Prisen var for høy. Jeg ville ha blitt avhengig av ham. Også Goebbels holdt fortsatt intim kontakt med meg. Vi hadde frem­ deles det felles mål å foreta en hensynsløs mobilisering av de indre re­ server. Jeg var sikkert Ifor tillitsfull overfor ham. Jeg var fanget inn av hans blendende elskverdighet, hans fullendte opptreden og hans kjølige logikk. Rent ytre sett var det lite som forandret seg. Den verden vi levde i, tvang oss til forstillelse, skinnhellighet og hykleri. Mellom rivaler falt det sjelden et ærlig ord. Det kunne komme videre til Hitler i forvansket form. Man konspirerte, satset på Hitlers lunefullhet, vant eller tapte ved dette lumske spilli. Og uten skrupler spilte også jeg som enhver an­ nen på dette falskstemte klaviatur. I annen halvdel av mai 1943 meddelte Goring meg at han ville tale sammen med meg om de tyske rustninger. Jeg isvarte ja. Men noen dager senere hadde Hitler til min overraskelse bestemt at Goebbels skulle tale, ikke Goring. Da vi sammenholdt våre tekster, ga propagandami­ nisteren meg det råd å forkorte min tale, fordi hans varte en hel time: «Hvis Deres ikke ligger betraktelig under en halv time, taper forsam­ lingen interessen. Som vanlig sendte vi begge taler i manuskript til Hitler med opplysning om at min ville bli enda en tredjedel kortere. Hitler ba meg komme til Obersalzberg. I mi tt nærvær leste han de ut­ kastene som Bormann hadde gitt ham, strøk på noen minutter hensyns­

N

240

løst og, så vidt jeg skjønte, ivrig ned Goebbels’ tale til halvparten: «Her, Bormann, underrett doktoren om dette og si ham at jeg finner Speers tale ganske utmerket.» I nærvær av den intrigante Bormann hadde Hit­ ler hjulpet meg til en prestisjeseier over Goebbels. Efter denne episode visste de begge at jeg fremdeles nøt stor anseelse. Jeg kunne på min side regne med at Hitler i nødsfall også ville understøtte meg mot sine nærmeste fortrolige. Min tale, som 5. juni 1943 for iførste gang bekjentgjorde den store økning av rustningene, var på to hold ingen suksesis. Fra partihierarkiet fikk jeg høre: «Det går altså uten drastiske ofre. Hvorfor skal vi uroe folket med katastrofetiltak?» Generalene og fronten derimot tvilte på riktigheten av mine oppgaver hver gang det var svikt i tilførselen av ammunisjon eller våpen.

Den sovjetiske vinteroffensiven hadde kjørt seg fast. Økningen av vår produksjon hadde ikke bare bidradd til å lukke hullene på østfronten. De nye våpenleveranser gjorde det tross materiélltapene siste vinter mu­ lig for Hitler å forberede en offensiv. En stor udbulning på frontlinjen ved Kursk skulle skjæres vekk. Men operasjonen, som ble forberedt under dekknavnet Operasjon Sitadell, ble utsatt gang på gang, fordi Hit­ ler la særlig vekt på innsatsen av den nye panservognen. Særlig av pro­ fessor Porsches konstruksjon med elektromotor ventet han seg undere. Under et enkelt aftensmåltid i et bakrom i bondestil i rikskanselliet hørte jeg tilfeldigvis av Sepp Dietrich at Hitler ville sende ut en ordre om at det denne gang ikke skulle tas fanger. Man hadde under fremstøt av SS-avdelingene slått fast at sovjettroppene hadde myrdet fanger. Hit­ ler hadde straks erklært blodig gjengjeldelse med tusen fold. Jeg var bestyrtet, men også alarmert over hvilken skade vi gjorde oss selv. Hitler regnet med hundretusener av fanger og allerede i måneder hadde vi forgjeves forsøkt å tette til et stort hull i tilbudet av arbeids­ kraft. Ved første anledning ga jeg derfor uttrykk for mine betenkelighe­ ter overfor denne ordre. Det var ikke vanskelig å få ham til å gjøre om denne beslutning. Han hørtes snarere lettet over å kunne trekke til­ bake isitt løfte til SS. Allerede samme dag lot han Keitel sende ut et påbud om at alle 'fanger skulle føres over til rustningsindustrien. Striden om behandlingen av fangene viste seg å være overflødig. Of­ fensiven begynte 5. juli, men tross masiseinnsatsen av våre mest moderne våpen lyktes det ikke å lage noen russisk gryte. Hitlers tillit hadde vært en illusjon. Efter to ukers kamp ga han opp. Denne fiaskoen var et tegn på at også i den gunstigste del av året var det den sovjetiske motstande­ ren som beistemte handlingens lov. Hærens generalstab hadde allerede efter annen vinterkatastrofe, efter Stalingrad, presset på for å få bygget en oppfangningsstilling langt bak 241

fronten. Men Hitler hadde nektet å gi sitt samtykke. Men nå, efter den mislykkede offensiven var også Hitiler rede til å forberede defensive stil­ linger 20 til 25 kilometer bak hovedkamplinjen. Generalstaben ville på sin side ha som isin faste linje den vestlige bredden av elven Dnjepr, som behersket sletten på den annen 'side av elven med en ca. 50 meter høy steniskråning. Det ville antagelig også ha vært tilstrekkelig tid til å bygge en forsvarslinje her, idet Dnjepr fremdeles lå over 200 kilometer bak kamplinjen. Men Hitler sa bestemt nei. Mens han under sine seierrike felttog roste de tyske soldater som de beste i verden, sa han nå: «En langt tilbakeliggende stillingslinje er ikke mulig av psykologiske grun­ ner. Om troppene får vite at det kaniskje hundre kilometer bak kamp­ linjen er en utbygget stilling, kan ingen tvinge dem til å kjempe. Ved første leilighet strømmer de tilbake uten å gjøre motstand.» Da Organisation Todt tross dette forbud efter ordre av Manstein og med stilltiende tilslutning av Zeitzler i desember 1943 bygget ut en stil­ ling ved Bug, fikk Hitler beskjed om dette gjennom min stedfortreder Dorsch. På ny var sovjetarméene 150—200 kilometer øst for denne elven. Og på ny befalte Hitler i uvanlig skarp form øyeblikkelig innstilling av arbeidene, med akkurat samme begrunnelse som et halvt år tidligere. I denne bygging av stillinger langt bak trodde han, som han selv opphis­ set sa, å finne et nytt bevis på den defaitistiske innstilling hos Manstein og hans armégruppe. Hitlers stahet gjorde det lettere for sovjettroppene å holde våre armé­ er i permanent bevegelse. I Russiand er jorden frosset fra november av, og grave seg ned er ikke lenger mulig. Men denne fristen var brukt opp. Soldatene var vergeløse ofre for været. Vårt vinterutstyrs slette kvalitet forverret ytterligere de tyske troppenes situasjon sammenlignet med den solid vinterkledde fienden. Det var ikke bare denne holdning isom tydet på at Hitler vegret seg for å innrømme omslaget. Våren 1943 hadde han forlangt at det skulle bygges en fem kilometer lang bro over stredet ved Kertsj, til tross for at vi der for lengst var begynt å bygge en taubane som ble satt i gang 14. juni, med en dagskapasitet av 1000 tonn. Disse regelmessige tilførslene var knapt tilstrekkelige for 17. armés defensive behov. Men Hitler hadde ikke gitt opp isin plan om å støte frem mot Persia over Kaukasus, og han begrunnet sin ordre med nødvendigheten av å skaffe Kuban-brohodet materieli og tropper til en offensiv over denne broen. Hans generaler tenkte derimot ikke mer på dette. Under mitt besøk på Kuban-brohodet ga samtlige frontgeneraler uttrykk for sin bekymring for om det overfor en så sterk motstander overhodet lot seg gjøre å holde stillingen der. Da jeg fortalte Hitler om dette, sa han avvisende: «Bare tomme utflukter. I likhet med generalstaben mangler Jånicke troen på en ny offensiv.» Litt senere, sommeren 1943, måtte general Jånicke, sjefen for 17. armé, gjennom Zeitzler søke om tillatelse til å trekke seg tilbake fra det utsatte K jban-brohodet. På Krim ville han forsøke å komme i en guns242

I det sm åborgerlige m iljøet på Obersalzberg studerte H itler og A lbert Speer sine store byggeplaner.

•■• - .-•

n«n

Over: D et store Stadion i N iirnberg skulle stå ferdig til partidagen 1945 og rom m e 400 000 m ennesker. T il venstre: Speer inspiserer et prøveanlegg for å få et inntrykk av p u b li­ kums sjanse til å følge m ed fra de bakerste plassene i det plan lagte Sta­ dion i nesten hundre m eters høyde over selve idrettsbanen. T il høyre: H itler korrigerer tegn in ­ gene efter en inspeksjon ute i terrenCTRt

;*ttt T*" '" ' |f if O. J4

?■ *W 'O-ws;* »t i r t iif :

«.

. »ti • n

Mi:: f4 ^

si **• U ='»i#®*- »4m »

-* li- fe ilr ‘«Mttw 4. ih* & i&fc.

y-^v

Av og til falt H itler i søvn under sine enetaler på Obersalzberg, og Eva Braun og de andre lo t ham sove i håp om at han våknet tidsnok for aftensm åltidet.

T o dager før tiden overleverte Speer H itler det nye rikskanselliet 12. januar 1939

>JV>.

•'tiI

iS ll#

H itler hadde som regel ikke m ot til å si sannheten opp i ansiktet på sine paladiner. H er har Speer fått i oppdrag å snakke m ed G oring på hans fjerne jaktmarker i Rom inten. G oring aner uråd og gjør så m eget stas på sin gjest at Speer reiser tilbake m ed uforrettet sak.

Ofte led et H itler krigen — for m åneder ad gangen — fra sitt feriested på Obersalzberg. Efter de daglige m øter forsøm te han ikke sin lille spasertur til tehuset. Som regel sa han ikke et ord under h ele turen.

Over til venstre: D enne skissen av den planlagte trium fbue tegnet H itler i 1925. T i år senere forærte han skissen til Speer. U nder til venstre: D enne skissen av sitt drøm m everk, den store ku ppelh allen , tegnet H itler allerede i 1925. H an forærte den ti år senere til Speer som en særlig gu n st­ bevisning. D enne side: K up pelhallen Speer gav utkast til efter oppdrag av H itler skulle bli ver­ dens største forsam lingshall — m ed en kuppeldiam eter på 250 m eter og en høyde på 290 m eter. Øverst en kjem peørn m ed en globus i klørne. H allen ble aldri påbegynt.

T il venstre: M odell av det nye B erlin. Fra den nye jernbanestasjon en 800 m eter lang gate gjennom en trium fbue frem til den store k u ppelh all. R iksdagsbygningen og B randenburger T o r forsvinner i totalbildet. D enne side: M odellen av inn gangshallen i Gorings plan lagte riksmarskalkpalass m ed trapper som bare har dekorative form ål. H itler m ente bygget var altfor stort selv for Goring.

T re dager efter våpenhvilen i vest, i slu tten av ju n i 1940, var H itler på sitt eneste besøk i Paris i noen travle m orgentim er. Speer var m ed på reisen.

Speer i sin fengselscelle i N iim b erg . D agens brødrasjon på bordet ved siden av skrive­ m askinen som Speer brukte under utarbeidelsen av sitt forsvarsinnlegg, hvor han i sluttordene advarer m ot den farlige allianse m ellom diktaturet og den m oderne teknikk.

tigere posisjon før den vinteroffensiven som var i vente fra Sovjet. Hit­ ler derimot krevet enda mer hårdnakket enn før påskyndelse av broen for sine offensivplaner. Men det var allerede dengang klart at broen aldri ville bli ferdig. 4. september begynte de siste tyske enheter å røm­ me Hitlers brohode på det asiatiske fastlandet.

Akkurat som vi i Gorings hus hadde drøftet hvorledes vi skulle komme over den politiske førerkrisen, diskuterte Guderian, Zeitzler, Fromrn og jeg den militære førerkrisen. Sommeren 1943 ba generaloberst Guderi­ an, generalinspektør for pansertroppene, meg om å arrangere et privat møte med Zeitzler, hærens generalstabsjef. Dem imellom rådde en mis­ stemning, som skyldtes uklare kompetanseforhold. Da jeg sto i et nesten vennskapelig forhold til begge generaler, var det naturlig for meg å være formidler. Men det viste seg at Guderian hadde mer vidtgående hensik­ ter med møtet. Han ønsket en felles taktikk i spørsmålet om en ny øverstbefalende for hæren. Vi møttes i mitt hus på Obersalzberg. Motsetningene mellom Zeitzler og Guderian ble snart helt uvesent­ lige. Samtalen konsentrerte seg om den situasjon som var oppstått, ved at Hitler hadde overtatt overkommandoen over hæren uten å utøve den. Hærens interesser måtte hevdes mer energisk overfor de to andre for­ svarsgrener og SS. Men Hitler måtte være upartisk, fordi han som øverst­ kommanderende i Wehrmacht sto over alle deler av Wehrmacht. En øverstkommanderende hadde, tilføyde Guderian, plikt til å holde nær personlig kontakt med arméførerne, gå inn for troppenes behov og der­ med også avgjøre viktige forisyningsspørsmål. Begge var enige om at Hit­ ler hverken hadde tid eller lyist til å representere slike praktiske opp­ gaver. Han an- og avsatte generaler som han knapt kjente. Bare en øverstbefalende som hadde personlig omgang med sine høyere offiserer, kunne også drive personalpolitikk. Men hæren visste, sa Guderian, at Hitler nesten uinnskrenket overlot personalpolitikken til en av sine to øverstkommanderende i flyvåpnet og marinen og til Himmler. Vi ble enige om at hver av oss skulle forsøke å få Hitler til å utnevne en ny øverstkommanderende for hæren. Men selv en første antydning, som Guderian og jeg hver for oss kom med overfor Hitler, ble brått av­ vist. Hitler var åpenbart fornærmet. Og jeg visste iallfall ikke at like før hadde feltmarskalkene von Kluge og von Manstein gjort et fremstøt i samme retning. Hitler måtte tro det forelå en avtale.

Den tiden da Hitler villig oppfylte alle mine personlige og organisa­ toriske ønsker var for lengst forbi. Tremannsutvalget Bormann, Lammers og Keitel forsøkte å hindre en ytterligere utvidelse av min makt, 243

selv om en slik ville vært fornuftig med tanke på nødvendigheten av å øke rustningsproduksjonen. Men det felles fremstøt fra Donitz og meg for å overta marinens rustningsproblemer kunne de iallfall ikke finne noen overbevisende argumenter mot. Donitz hadde jeg lært å kjenne like efter min tiltredelse i juni 1942. Den daværende sjef for ubåtene mottok meg i Paris i et enkelt og efter datidenis begreper ultramoderne appartementhus. De enkle forhold vir­ ket desto mer sympatisk på meg, fordi jeg kom fra en opulent middag med mange retter og kostbare viner som feltmarskalk Sperrle, sjefen for de tyske flystyrker i Frankrike, nettopp hadde gitt. Han hadde innredet sitt hovedkvarter i Palais Luxembourg, i Maria av Medicis tidligere slott. I sitt behov for lukisus og representasjon lå feltmarskalken like lite efter sin øverstkommanderende som i isin korpulens. De felles oppgaver ved byggingen av de store ubåtbunkerne ved At­ lanterhavet førte de følgende måneder Donitz og meg nærmere sam­ men. Raeder, marinens øverstkommanderende, lot ikke til å like dette og forbød rett og slett Donitz å drøfte tekniske spørsmål direkte med meg. I slutten av desember 1942 fortalte den seierrike ubåtkapteinen Schiitze meg at det var alvorlige motsetninger mellom marineledelsen i Ber­ lin og Donitz. I ubåtvåpnet hadde man følelsen av at sjefen ville bli av­ løst i nær fremtid. Noen dager efter hørte jeg av statssekretær Naumann at marinens sensor i propagandaministeriet hadde strøket navnet Donitz på alle pressefotoene fra en inspeksjonsreise som Raeder og Donitz hadde foretatt sammen. Da jeg var i hovedkvarteret i begynnelsen av januar, var Hitler raisende over utenlandske pressemeldinger om en sjøtrefning som marinele­ delsen ikke hadde informert ham utførlig om. Tilsynelatende tilfeldig kom han i en samtale vi hadde efterpå inn på mulighetene for en rasjo­ nalisering av ubåtbyggingen, men interesserte seg snart mer for mitt util­ fredsstillende samarbeide med Raeder. Jeg fortalte ham om forbudet mot å drøfte tekniske spørsmål med Donitz, om ubåtoffiserenes engstelse for sin sjef og om sensuren av fotounderskriftene. Men jeg hadde i for­ bindelse med Bormann merket meg at bare en forsiktig vakt mistillit hadde virkning på Hitler. Ethvert forsøk på direkte påvirkning var deri­ mot uten sjanse, fordi han ikke aksepterte noen avgjørelse som han trod­ de var presset på ham. Derfor lot jeg ham bare forstå at Donitz kunne fjerne alle de hindringer som sto i veien for våre ubåtplaner. Hva jeg ønisket var å få Raeder avløst. Men med tanke på den iseighet som Hit­ ler pleide å holde på gamle medarbeidere med, gjorde jeg meg ingen overdrevne forhåpninger. 30. januar ble Donitz utnevnt til storadmiral og samtidig krigsmarinens øverstkommanderende, mens Raeder Me admiralinspektør, noe som sik­ ret ham retten til å begraves på statens bekostning. Gjennom faglig fasthet og teknisk argumentasjon forsto Donitz å be­ skytte marinen mot Hitlers improvisasjoner helt til krigen sluttet. Jeg 244

traff ham nå ofte for å snakke om ubåtbyggingens problemer. Men det­ te intime samarbeide begynte med en misklang. Uten å be om mitt råd bestemte Hitler efter et foredrag av Donitz at hele marinens rustningsproblem skuille ha høyeste prioritet, efter at han tre måneder før, 22. januar 1943, hadde betegnet det sterkt utvidede panserprogram som den oppgaven det hastet mest med. Naturligvis måtte det bli konkurran­ se mellom de to programmer. Det var ikke nødvendig at jeg gjorde fore­ stillinger overfor Hitler. Før det kom til noen kontrovers, hadde Donitz allerede inmsett at et samarbeide med hærens store rustningsapparat viille gi ham større fordeler enn Hitlers forsikringer. Vi ble snart enige om å overføre marinens rustning til min organisasjon. Jeg overtok garantien for å gjennomføre det flåteprogrammet som Donitz hadde krevet. Iste­ denfor den tidligere maksimumsproduksjon på 20 båter av en mindre type med et deplasement på til sammen 16 000 tonn pr. måned skulle det for fremtiden bygges 40 ubåter med et deplasement på i alt over 50 000 tonn. Det ble dessuten avtak å fordoble tallet på minesveipere og motortorpedobåter. Bare en ny ubåttype kunne hindre at vår ubåtkrig ville bli helt under­ legen, sa Donitz. Marinen ville komme vekk fra det gamle «undervannsskip» som av og til gikk under vannet, tilpasse seg den gunstigste strøm­ linje overalt og gjennom fordobling av den elektriske drivkraft og en mangedobling av den energi som var ladet opp i akkumulatorene, gi båten en betydelig større fart under vannet og større undervannsradius. Som alltid i slike tilfelle var det viktigst å få tak i en passende leder for denne oppgave. Jeg valgte en schwaber, Otto Merker, som inntil nå hadde vært en fremragende bygger av brannbiler. En utfordring tiil alle skipsbyggingsingeniører. 5. juli 1943 presenterte Merker sitt nye byg­ gesystem for marineledelsen. Som i serieproduksjonen av Kayserskipene i Amerika skulle ubåtene lages i sektorer, med alle maskinelle og elek­ triske innretninger ferdigmontert i det indre av landet. Derfra skulle transportene gå enten land- eller vannveien, og ferdigmontasjen skulle gjøres på kortest mulig tid. Dermed hadde man unngått skipsbyggeriene, som var i veien ifor enhver utvidelse av flåtebyggingsprogrammet. Nesten rørt erklærte Donitz: «Dermed begynner vi et nytt liv.» Men til å begynne med hadde vi ingen nøyaktig forestilling om hvor­ ledes de nye ubåtene skulle se ut. For å gi forslag og fastlegge dem i detalj ble det oppsatt en utviklingskommisjon. Formannen i denne ble ikke en ledende ingeniør, noe som kunne ha vært naturlig, men admiral Topp, som Donitz reserverte for denne oppgaven, uten at vi gjorde noe forsøk på å avklare de kompliserte kompetansespørsmål som meldte seg. Samarbeidet mellom ham og Merker gikk like friksjonsfritt som mellom Donitz og meg. Knappe fire måneder efter skipsbyggingskommisjonens første møte, 11. november 1943, var alle tegninger ferdige. En måned senere kunne Donitz og jeg besiktige en bevegelig tremodell av den nye store 1600 245

tonns ubåt. Allerede mens konstruksjons tegningene ble laget, fikk indu­ strien sine oppdrag av hovedutvalget for skipsbygging, en fremgangs­ måte som vi liadde brukt med stort hell under fremstillingen av den nye Panther-panser. Bare på denne måten var det mulig å gi marinen de første sjødyktige ubåter av den nye typen i 1944. Vårt løfte om å le­ vere 40 båter hver måned ville vi ha nådd de første måneder av 1945, hvis ikke Iflyangrepene hadde ødelagt en tredjedel av båtene på verftene. Donitz og jeg spurte hverandre ofte dengang hva det var som hindret oss fra å bygge den nye ubåttypen betraktelig tidligere. Det ble ikke brukt noen tekniske fornyelser, og konstruksjonsprinsippene var kjent gjennom år. Med de nye båtene — det forsikret fagfolkene — ville en ny serie gode resultater i ubåtkrigen ha vært innledet. Det bekreftet også den amerikanske krigsmarine efter krigen, da den overtok den nye typen i sitt byggeprogram.

Tre dager efter at jeg sammen med Donitz hadde undertegnet vår samar­ beidsavtale om det nye marineprogrammet, 26. juli 1943, fikk jeg Hit­ lers løfte om at hele produksjonen skulle ligge under mitt ministerium. Av taktiske årsaker hadde jeg begrunnet dette kravet med de belastnin­ ger, som nettopp var iskjedd gjennom marineprogrammet og andre opp­ gaver Hitler liadde forlangt. Gjennom å legge om store forbruksvareindustrier til rustningsformål, forklarte jeg Hitler, måtte man ikke bare skaffe deres '.fem hundre tusen arbeidere, men også ledelsen og fabrik­ kene som produksjonsenheter presserende programmer. Men de fleste fylkesførere var imot slike omstillinger. Økonomiministeriet hadde vist seg for svakt til å sette sin vilje igjennom, og også jeg var det, hva jeg snart måtte innrømme. Efter en uisedvanlig langvarig sirkulasjonsprosess, hvor alle berørte riksministre og avdelinger i fireårsplanen var blitt oppfordret til å leve­ re inn sine betenkninger, kalte Lammers 26. august sammen til møte i rikskabinettsalen. Takket være generøsiteten hos økonomiminister Funk, som under dette møte «holdt sin egen gravtale med ånd og hu­ mor», ble det enstemmighet om at hele krigs produksjonen for fremtiden skulle være underordnet mitt ministerium. Om han likte det eller ikke, så måtte Lammers love å underrette Hitler via Bormann om dette. Noen dager senere dro Funk og jeg til førerenis hovedkvarter for å få Hitlers endelige bekreftelse. Men stor var min forundring da Hitler nå i nærvær av Funk avbrøt mine kommentarer til loven og irritert meddelte meg at han måtte fra­ be seg ytterligere forklaringer. Akkurat noen timer før hadde Bormann varslet ham om at jeg i dag ville forlede ham til en underskrift, som hverken var avtalt med riksminister Lammers eller med riksmarskalken. Han fraba seg på denne måten å bli trukket inn i vår rivalisering. Da 246

jeg ville forklare ham at Lammers som riksminister i overensstemmelse med sitt embede hadde sørget for tilslutning fra Gorings statssekretær i fireårsplanen, avviste han meg på ny med uvanlig knapphet: «Jeg er glad for at jeg iallfall i Bormann har en trofast Eckehart.» Det var ty­ delig at han mente jeg hadde villet gå bak hans rygg. Funk underrettet Lammers om det som var skjedd. Så kjørte vi for å møte Goring, som i sin salongvogn var på vei til Hitlers hovedkvarter fra sitt jaktområde i Rominten. Først var Gdring irritert. Han var utvil­ somt ensidig orientert og advart mot osis. Men til slutt lyktes det Funk med sin elskverdige veltalenhet å bryte isen og gå gjennom vår lov punkt for punkt. Goring var enig i alt, efter at følgende setning var til­ føyet: «Fullmaktene til riksmarskalken av det stortyske rike som ansvar­ lig for fireårsplanen forblir uberørt.» I praksis var dette en uvesentlig begrensning, fordi de fleste viktige deler av fireårsplanen likevel ble di­ rigert av meg over det sentrale planorgan. Som tegn på isin enighet signerte Goring vårt utkast, og Lammers er­ klærte over fjernskriver at det ikke lenger var noen betenkeligheter. Derefter var også Hitler rede til å godkjenne utkastet, som noen dager senere, 2. september, ble forelagt ham til underskrift. Fra riksminister for våpen og ammunisjon var jeg nå blitt riksminister for rustning og krigsproduksjon, eller som vi kalte det, fra BUM var jeg blitt til RUK. Bormanns intrige var strandet. Jeg sa ikke noe til Hitler om saken. Isteden ovedot jeg til ham selv å gjøre seg opp sin mening om Bormann i dette tilfelle virkelig hadde 'tjent ham så trofast. Efter mine tidligere erfaringer var det klokere ikke å blottlegge Bormanns manøvrer og spare Hitler for en visis forlegenhet. Den åpne eller skjulte motstand mot utvidelsen av mitt minis­ terium skyldtes tydelig den alarmerte Bormann. Bormann måtte for­ stå at jeg nå beveget meg utenfor hans maktområde og samlet stadig mer makt. Dessuten hadde mitt arbeide skaffet meg kameratskapskontakter med militærlederne Guderian, Zeitzler og Fromm, Milch og nå også Donitz. Også i Hitlers nærmeste omgivelser sto nettopp de meg nær, som ikke tålte Bormann; Hitlers arméadjutant general Engel, hans flyadjutant general von Below, og ikke minst Hitlers Wehrmachtsadjutant general Schmundt. Dessuten var Hitlers personlige lege dr. Karl Brandt som Bormann så på som en personlig motstander, nøye knyttet til meg. En aften, da jeg hadde drukket noen Steinhågere med Schmundt, på­ sto han at jeg var hærens store håp. Overalt hvor han kom, viste gene­ ralene den største tillit til meg, mens de uttalte seg nedsettende om Goring. Noe patetisk sluttet han: «På hæren kan De alltid stole, herr Speer, den står bak Dem.» Jeg har aldri forstått hva Schmundt mente med denne påfallende bemerkning, men jeg antar han forvekslet hæren med generalene. Men jeg måtte gå ut fra at Schmundt hadde gjort lignende bemerkninger også overfor andre. Så nær man var hverandre i hovedkvarteret, kunne dette neppe holdes skjult for Bormann. 247

På samme tid, det kan vel ha vært på høstparten 1943, satte Hitler meg i en viss forlegenhet da han like før en stabskonferanse i nærvær av flere medarbeidere hilste Himmler og meg som «de to jevnbyrdige». Uansett hvilken hensikt Hitler hadde med bemerkningen, kan riksførerSS neppe ha likt den på bakgrunn av sin ubestridte maktposisjon. Også Zeitziler fortalte meg denne uken gledestrålende: «Føreren er lykkelig over Dem. Han sa forleden at han stiller de største forhåpninger til Dem. En ny sol er gått opp efter Goring.» Jeg ba Zeitzler holde denne be­ merkning for seg selv. Men da jeg også fikk høre den av andre personer i den inneitste krets, hadde nok også Bormann fått kjennskap til den. Hitlers mektige sekretær måtte skjønne at det ikke var lyktes ham denne sommeren å hisse Hitler opp mot meg. Det hadde gått akkurat den motsatte veien. Da Hitler var sparsom med slike anerkjennende bemerkninger, må Bormann ha tatt denne truselen alvorlig. Den betydde for ham en øket fare, fordi jeg ikke kom fra det partihierarkiet som var hans våpendragere. Fra nå av påsto han overfor sine nærmeste medarbeidere at jeg ikke bare var en motstander av partiet, men rett og slett tok isikte på å bli Hitlers efterfølger. Han hadde ikke helt urett i denne antagelse. Jeg husker noen samtåler jeg hadde med Milch om dette. Hitler var utvilsomt selv usikker på hvem han kunne utnevne til sin efterfølger. Gorings ry var uthult, Hess hadde utelukket seg selv. Schirach var ferdig gjennom Bormanns intriger og Bormann, Himmler og Goebbels svarte ikke til den «musiske typen» som Hitler 'forestilte seg. Hos meg hadde Hitler antagelig funnet beslektede trekk. Jeg var for ham en gudbenådet kunstner, som i løpet av kort tid hadde skaffet meg en viktig posisjon i det politiske hierarki, og gjennom min rustningsinnsats hadde jeg også vist særlige evner på det militære område. Bare i utenrikspolitikken, Hitlers fjerde domene, hadde jeg ikke gjort meg gjefdende. Det kan være han så på meg som et kunstnerisk geni som med hell hadde forvillet seg inn i politikken, og dermed indirekte be­ kreftet hans eget livsløp. I fortrolige kretser kalte jeg alltid Bormann for mannen med havesaksen. Med energi, fist og brutalitet forsøkte han å hindre andre i å komme opp. Fra nå av satte Bormann alt inn på å redusere min makt. Fra oktober 1943 dannet fylkesførerne en front mot meg, og et år efter hadde jeg fra tid til annen lyst til å oppgi hele min stilling. Helt til krigen sluttet, ble denne kampen mellom Bormann og meg uavgjort. Hitler holdt hele tiden Bormann tilbake, gang på gang. Han lot meg ikke falle, og utmerket meg også av og til med sin gunst, men så kunne han plutselig igjen gå kraftig løs på meg. Men mitt effektive industri­ apparat kunne Bormann ikke vriste fra meg. Han var så nøye for­ bundet med meg at mitt faill ville bety slutten for ham, og dermed en fare for hele krigføringen. 248

Kapitel 20

Bomber

en rusen oppbyggingen av den nye organisasjon, hellet og anerkjennelsene de første måneder hadde satt meg i, vek snart for en tid med de største bekymringer og økende vanskeligheter. Det var ikke bare arbeiderproblemet, de uløsite materialproblemer og hoffintriger som skapte disse bekymringer. De britiske bombeangrep med sine første innhugg i produksjonen fikk meg stundom til å glemme både Bormann, Sauckel og det sentrale planorgan. Men på samme tid ble disse angre­ pene også en av forutsetningene for min voksende prestisje. Tross ska­ dene produserte vi ikke mindre, men mer. Disse angrepene plantet krigen midt i Tyskland. I de brennende og ødelagte byene opplevde vi hver dag krigen direkte, og det drev oss til den ytterste innsats. Folkets motstandsvilje ble ikke brutt av de strabaiser isom var lagt på oiss. Under mine besøk i rustningsbedriftene og mine kontakter med den almindelige mann hadde jeg snarere inntrykk av øket styrke. Sann­ synligvis ble det anslåtte produksjonstap på 9 prosent rikelig utjevnet gjennom økte anstrengelser. Det vi følte mest smertelig, var følgene av de omfattende forsvaristikak. 10 000 tunge luftvernskanoner var i 1943 rettet mot himmelen i Tysk­ land selv og på frontene i vest. Dem hadde vi ellers kunnet sette inn i Russland mot pansere og andre bakkemål. Uten denne annen front, luftfronten over hjemlandet, ville vår forsvarsstyrke mot panserne også med henisyn til ammunisjon ha vært omtrent det dobbelte. Luftforsvaret bandt dessuten hundretusener av unge soldater. En tredjedel av den optiske induistri arbeidet for luftvernbatterienes sikteinstrumenter, og elektroteknikken måtte reservere halvparten av sin produksjon for luft­ vernets radiopeilings- og efterretningsanlegg. Av denne grunn lå våre fronttroppers utstyr av moderne instrumenter tross den tyske elektro- og optiske industris høye nivå langt efter vestmaktenes arméer.

D

Det første inntrykk av de byrder som ventet oss i året 1943, fikk vi alle­ rede natten fra 30. til 31. mai 1942, da engelskmennene samlet alle sine styrker til et luftangrep på Kbln med 1046 bombefly. 249

Milch og jeg var tilfeldigvis morgenen efter angrepet tilkalt til Go­ ring, som denne gang ikke residerte i Karinliall, men på borgen Veldenstein i Franken. Vi møtte en dyster riksmarskalk som ikke viille tro på meldingene om bombeangrepet på Koln: «Utelukket, så mange bomber kan overhodet ikke være sluppet ned på én natt,» brølte han til sin adju­ tant. «Skaff meg fylkeisføreren i Koln.» Det utviklet seg en likefrem gro­ tesk telefonisamtalle mens vi hørte på: «Rapporten fra Deres politipresident er en skammelig løgn.» Det var tydelig at fylkesføreren protester­ te. «Jeg sier Dem som riksmarskalk at de oppgitte tallene ganske enkelt er for liøye. Hvorledes kan De finne på å melde føreren slike fantas­ terier?» Fyilkesføreren i den annen ende av tråden holdt øyensynlig på sine tall. «Hvorledes kan De telle brannbomber? Det er bare gjetninger. Jeg gjentar det en gang til, de er mange ganger for høye. Alt er galt. De må straks korrigere tallene overfor føreren. Eller vil De kainiskje på­ stå at jeg lyver? Jeg har avgitt min rapport med de riktige tallene til føreren. Dermed basta!» Akkurat som om det ikke var skjedd noe, viste Goring oss til slutt huset isom hans foreldre engang hadde bodd i. Som det skulle vært freds­ tider hentet han frem byggeplaner og fortalte oss om det storslåtte borg­ anlegg som skulle erstatte hans 'foreldres enkle Biedermeierhus i den gamle ruingården. Men i første rekke ville han straks la bygge en sikker bunker. Også for den hadde han planene ferdige. Tre dager senere var jeg i hovedkvarteret. Opphisselsen i forbindelse med flyangrepet på Koln hadde ennå ikke lagt seg. Jeg fortalte Hitler om den merkelige telefonsamtalen mellom Goring og fylkesfører Grolie. Og jeg gikk naturligvis ut fra at Gorings oppgaver måtte være mer autentiske enn fylkesførerens. Men Hitler hadde gjort seg opp sin egen mening. Han forela Goring meldingene i fiendens presse om det liøye antall fly som var satt inn, og den bombemengde som var sluppet ned. Disse oppgaver lå endog over poilitipresidentens. Hitler var uhyre opp­ hisset over Gorings tilsløringstaktikk, men la også en del av ansvaret på luftforsvarsstaben. Neste dag ble Goring mottatt 'som ellers. Saken ble ikke nevnt mer.

Allerede 20. september 1942 hadde jeg gjort Hitler oppmerksom på at vi ville komme i de største vanskeligheter, hvis panserverkstedene i Friedrichshafen og kulelagerproduksjonen i Schweinfurt 'fait ut. Dette førte til at Hitler ga ordre til forhøyet luftforsvar for disse to byer. Man hadde faktisk, hva jeg tidlig skjønte, vært meget nær en avgjørelse av krigen allerede i 1943, hvis man istedenfor de om'fattende, men menings­ løse flatebombingene hadde forsøkt å sjalte ut rustningsproduksjonens sentre. 11. april 1943 foreslo jeg Hitler å gi et fagutvalg av industrifolk den oppgave å finne de avgjørende viktige angrepsmålene i Sovjets 250

kraftproduksjon. Men fire uker senere var det ikke vi, men det britiske flyvåpen, som gjorde dot første forsøk på å påvirke krigens utfall av­ gjørende ved å ødelegge et eneste nervesentrum i vår krigsøkonomi, på sett og vis efter tverrsnittlammelsens prinsipp. Akkurat som man kan gjøre en motor ubrukelig ved å fjerne en liten del, forsøkte bare nitten av RAFs bombefly 17. mai 1943 å sjalte ut senteret for vår rustningsproduksjon ved å ødelegge demningene i Ruhr-området. Den meldingen jeg fikk de første morgentimene, var overmåte alar­ merende. Den største av demningene, Mohnedemningen, var ødelagt, og vannet var rent ut. Om de tre andre demninger var det ingen mel­ dinger. I den første morgendemringen landet vi på flyplassen Wérl, efter at vi hadde sett bildet av ødeleggelsene ovenfra. Den kraftstasjonen som lå ved foten av den sprengte demningen, var radert bort med alle sine tunge maskiner. En flodbølge hadde oversvømmet Ruhr-dalen. Og den usynlige, men ytterst alvorlige følge av dette var at flodbølgen hadde gjennomvætet og forurenset de elektriske aggregater i pumpestasjonene i Ruhr-dalen, slik at industrien stoppet og befolkningens vannforsyning var i fare. Den situasjonsrapporten som jeg snart efter avla i førerhovedkvarteret, gjor­ de ifølge førerprotokollen «et dy])t inntrykk på føreren. Han beholder aktstykkene iselv.» Men ved dette angrepet var det iallfall ikke lyktes engelskmennene å ødelegge de tre andre demninger. Var også de falt ut, ville vannforsy­ ningen i Ruhr-området nesten ha vært helt stanset i de kommende som­ mermåneder. På den største av dem, Sorpedemningen, fikk de riktig­ nok inn en fulltreffer midt på demningen som jeg inspiserte samme dag. Men bombekrateret ilå heldigvis lkt høyere enn vannspeilet. Bare noen centimeter lavere og en liten bekk ville ha blitt en svulmende elv, som ville ha revet med seg hele demningen og dens jord- og stenmasser. En­ gelskmennene hadde denne natten med en innsats av bare få bombefly sjansen til et resultat som ville ha vært enda større enn det de før hadde oppnådd med en innsats av tusener av bombefly. De gjorde bare én feil, som jeg selv ikke i dag kan begripe. De delte opp sine styrker og ødela samme natt Ederdemningen 70 kilometer borte, til tross for at denne ikke hadde det minste å bestille med Ruhrs vannforsyning. Få dager efter dette angrepet arbeidet allerede 7000 mann, som jeg hadde beordret fra Atlanterhavsvollen til Mohne- og Ederområdet, med gjenoppbyggingen av demningene. I god tid før regnet begynte, 23. sep­ tember 1943, kunne den 22 meter dype og 77 meter høye bresjen i Mohnedemningen lukkes igjen. Og dermed lyktes det å få samlet sen­ høstens og vinterens nedbør i 1943 til neste sommers behov. Under gjenoppbyggingen forsømte det britiske flyvåpen sin annen sjanise. Med noen bomber kunne det sterkt utsatte maskinell lett ha vært revet bort, og med noen brannbomber ville trestillasene ha gått opp i flammer. •

251

Efter disse erfaringer spurte jeg på ny hvorfor vårt flyvåpen med sine dfter hvert nokså beskjedne midler ikke foretok noen lignende punktangrep med ødeleggende virkninger. Fjorten dager efter det britiske an­ grep, i slutten av mai 1943, gjentok jeg overfor Hitler milt forslag av 11. april om å lage en arbeidsstab, som kunne ta seg av lønnsomme industrimål hos fienden. Men som så ofte viste Hitler seg lite egnet til å ta en beslutning: «Jeg anser det utelukket at vi kan overbevise flyvåpnets generalstab om at Deres medarbeidere i industrien kan gi noen råd under utarbeidelsen av angrepsmål i industriområder. Men jeg har flere ganger gjort general Jeschonnek oppmerksom på det. Snakk også De med ham en gang,» sa Hitler hailvt resignert. Hitler ville øyensynlig ikke gi noen kategorisk ordre. Han hadde ikke noen sans for den krigsavgjørende betydning av slike aksjoner. Han hadde utvilsomt allerede en gang før, i årene 1939 til 1941, kastet bort en sjanse, da han rettet bombeangrep mot de engelske byer istedenfor å koordinere det med ubåtkrigen og f. eks. fremfor alt angripe de engelske havner som gjen­ nom konvoisystemet fra tid til annen var helt overbelastet. Han så heller ikke denne gang sin sjanse. Og engelskmennene kopierte tankeløst den­ ne mangel på mening, bortsett fra sitt isolerte angrep på demningene. Tross Hitlers skepsis og min manglende innflytelse på flystrategien følte jeg meg ikke motløs. 23. juni satte jeg ned en kommisjon av industrieksperter, som skulle studere lønnsomme angrepsmål. Vårt første forslag rettet seg mot den engelske kullindustri, som vi visste god be­ skjed om fra den britiske faglitteraturens fyldige publikasjoner om sentre, lokalisering, kapasiteter osv. Men dette forslaget kom to år for sent. Våre krefter strakk ikke lenger til. Men nettopp på bakgrunn av våre reduiserte midler meldte det seg på ny et fristende mål, de russiske elektrisitetsverkene. Ifølge våre erfarin­ ger var det ikke noe systematisk organisert luftforsvar i Russland. Dess­ uten iskilte Sovjetsamveldets elektrisitetsvesen seg strukturelt siett på et avgjørende punkt fra landene i vest. Mens den gradvise vekst i Vestens industri hadde ført til mange innbyrdes forbundne elektrisitetsverk av middels størrelse, var det i Sovjetsamveldet bygget enorme kraftverk helst i de utstrakte industrikombinater, men altså bare på ganske få steder. En stor del av Moskvas kraftforsyning ble 'f. eks. Ilevert av et storkraftverk ved øvre Volga. Men efter de opplysninger vi fikk, var det i Moskva konsentrert 60 prosent av hele produksjonen av uunnværlige enkeltdeler i den optiske industri og i elektrisk utstyr. I Ural kunne ødeleggelsen av noen kjempekraftverk føre til en varig lammelse av stålproduksjonen og av panser- og ammunisjonsfabrikasjonen. En fulltreffer mot turbine­ ne eller deres tilførselsrør måtte frigjøre vannmasser med en ødeleggelseskraft som var større enn mange bombers. Da dr sovjetiske storkraftverkene ofte var bygget under medvirkning av tyske bedrifter, kunne vi skaffe nøye opplysninger. 26. november ga Goring ordre til å forsterke det sjette flykorp* under 252

generalløytnant Rudolf Meister med langdistansebombere. I desember ble enhetene ved Eialystok trukket sammen. Vi laget tremodeller av kraftverkene for å øve opp pilotene. I begynnelsen av desember hadde jeg underrettet Hitler. Milch hadde gjort sin venn, den nye generalstabsjef i flyvåpnet, Gunther Korten, oppmerksom på våre .planer. 4. februar skrev jeg til ham at det fremdeles i dag var gode utsikter for en operativ luftkrig mot Sovjetsamveldet. «Jeg håper bestemt,» skrev jeg, «at det allerede gjennom dette (jeg mente angrepene mot kraftverkene i rommet Moskva—øvre Volga) kan bli bemerkelsesverdige tilbakeslag for Sovjetisamveldets kampstyrke.» Som alltid ved slike foretagender avhang resultatet av tilfeldige .faktorer. Jeg trodde ikke at et godt resultat ville føre til en vesentlig avgjørelse. Men, som jeg skrev til Korten, håpet jeg på en svekkelse av offeinsivstyrken, som de amerikanske tilførsler først ville kunne oppveie efter noen måneder. På ny kom vi to år for sent. Den russiske vinteroffensiven hadde ført til at våre tropper trakk seg tilbake. Situasjonen var blitt kritisk. Hit­ ler som så ofte var forbausende kortsynt i nødssituasjoner, fortalte meg i slutten av februar at «Korps Meister» hadde fått ordre om å ødelegge jernbanelinjene for å forsinke de russiske tilførsler. Mine innvendinger om at jorden var hårdfrosset i Russland slik at bombene bare kunne få en overfladisk virkning, og at selv de langt mer sårbare tyske jernbane­ strekninger efter våre erfaringer var i orden på noen timer, alt var for­ gjeves. «Korps Meister» ble brukt opp i en meningsløs innsats, naturlig­ vis uten å kunne hindre russernes operative bevegelser. Hitlers fortsatte interesse for punktstrategiens ide ble dessuten spolert av hans hårdnakkede planer om å øve gjengjeldelse mot England. Men Hitler henga seg til det urealistiske håp at noen massive angrep mot London kunne bevege engelskmennene til å gi avkall på sin offensive flykrig mot Tyskland. Det var bare av denne grunn lian i 1943 for­ langte utvikling og produksjon av nye, tunge bombefly. At de kunne fin­ ne langt mer lønnsomme mål i øst, gjorde ikke noe inntrykk på ham, selv om han av og til, selv sommeren 1944, støttet mine argumenter. Han var i likhet med vår luftvåpenstab ute av stand til å føre en luftkrig efter teknologiske, istedenfor foreldede militære synspunkter. Det sam­ me gjaldt til å begynne med også motparten.

Mens jeg gjorde det jeg kunne for å finne lønnsomme mål for Hitlerfilyvåpnets generalstab, satte fienden i vest i løpet av åtte dager, fra 25. juli itil 2. august, i gang fem storangrep på en storby, Hamburg. Selv om denne aksjonen gikk imot alle taktiske vurderinger, hadde det katastro­ fale følger. Allerede efter de første angrepene falt vannvesenets rør ut, brannvesenet var ikke lenger i stand til å slukke brannene efter de neste bombeangrepene, storbranner med syklonaktige stormhvirvler av ild opp253

sto, asfalten i gatene begynte å brenne, menneskene ble kvalt i sine kjellere eller ble forkullet på gatene. Angrepsserien kunne bare sammen­ lignes med virkningene av en jordskjelvkatastrofe. Fylkesfører Kaufmann sendte den ene fjernskriverbønn efter den annen for å be Hitler besøke byen. Da dette ble uten resultat, foreslo han Hitler at han i det minste skulle ta imot en delegasjon av særlig fortjente redningsmann­ skaper. Men også det sa Hitler nei til. I Hamburg var for første gang det skjedd, som Goring og Hitler had­ de planlagt for London i 1940. Under et aftensmåltid i rikskanselliet hadde Hitler efter hvert snakket seg inn i en ødeleggelsesrus: «Har De noen gang sett et kart over London? Den er så tettbygget at ett bål ville være nok til å ødelegge hele byen slik som for over to hundre år siden. Goring vil med utallige brannbomber med en helt ny virkning tenne bål i de forskjelligste deler av London. Bål overalt. Tusenvis av dem. De vil til slutt gå sammen i en kjempemessig flatebrann. Goring har den eneste riktige ide. Sprengbombene virker ikke, men med brannbomber kan man gjøre det. Ødelegge London totalt. Hva kan de gjøre med sitt brannvesen når det føret bryter løs?» Hamburg hadde i høy grad alarmert meg. I det sentrale planorgan som holdt møte om eftermiddagen 29. juli, sa jeg: «Hvis flyangrepene fortsetter i samme omfang som nå, er vi om tolv uker befridd for en mengde spørsmål som vi for tiden underholder oss med. Da går det ned­ over glatt og forholdsvis raskt. . . Da kan vi holde siste møte i det sent­ rale planorganI» Tre dager senere meddelte jeg Hitler at rustningsproduksjonen holdt på å brekke i stykker og erklærte samtidig at hvis angrepsiserier av denne art ble utvidet til ytterligere seks storbyer, ville Tysklands rustningsindustri bukke under. Han hørte på denne erklæ­ ring uten synlig reaksjon: «Det får De nok i orden igjen,» nøyet han seg med å svare. Hitler hadde rett. Vi fikk det i orden igjen. Ikke gjennom vår sentra­ le organisasjon, som med sin beste vilje bare kunne gi almindelige forordninger, men gjennom de innbitte anstrengelser fra dem som var direkte rammet, i første rekke arbeiderne selv. Heldigvis for oss ble an­ grepsserien mot Hamburg ikke gjentatt med samme styrke over andre byer. Vår motstander ga oss dermed ny anledning til å tilpasse våre erfa­ ringer efter hanis innsats. Et nytt slag skulle ramme oss 17. august 1943, bare fjorten dager efter Hamburg. Den amerikanske luftflåte startet isitt første strategiske an­ grep. Det var rettet mot Schweinfurt, hvor kulelagerindustriens store fa­ brikker var konsentrert, i seg selv allerede fra før av en flaskehals for våre bestrebelser for å øke rustningsproduksjonen. Men allerede under dette første angrep gjorde motparten en avgjø­ rende feil. Istedenfor å konsentrere seg om produksjonen av kulelagre, delte den imponerende styrken på 376 flyvende festninger seg og an­ grep på samme tid med 146 fly — med store resultater — men uten 254

vesentlige følger — et montasjeverk for flyindustrien i Regensburg, og hva som var enda mer avgjørende, det britiske flyvåpen fortsatte sine tilfeldige angrep mot andre byer. Produksjonen av de særlig viktige kulelager typer med en diameter fra 6,4 til 24 centimeter 'sank efter dette amgrep med 38 prosent. Tross Schweinfurts utsatte stilling måtte vi få i gang den største del av kulelagerprodukisjonen der. Å 'flytte den ville bety at vi ikke ville ha noen produksjon i hele tre til fire måneder. I vår desperate situasjon var det også umulig å flytte kulelagerfabrikkene fra Berlin—Erkner, Cannstatt eller Steyr, til tross for at fienden visste hvor de lå. I juni 1946 spurte generalstaben i RAF meg hvilke følger angrepene på kulelagerindustrien kunne ha fått: «Rustningsproduksjonen ville ha vært vesentlig svakere efter to måneder,» svarte jeg, «og efter ca. fire måneder ville den ha stanset helt opp, hvis 1. alle kulelagerfabrikkene (i Schweinfurt, Steyr, Erkner, Cannstatt og i Frankrike og Italia) var blitt angrepet samtidig, 2. disse angrep, uten hensyn til det presise mål, hadde vært gjentatt hver fjortende dag tre til fire ganger, og 3. derefter ethvert forsøk på gjenoppbygging hver åttende uke var blitt ødelagt gjennom to kraftige angrep efter hverandre, og disse bombinger var blitt gjennomført i løpet av seks uker.» Efter dette første slaget kunne vi bare unngå de største vanskeligheter ved å bruke de beholdninger som forsvaret hadde spart opp for repara­ sjoner. Dessuten brukte vi opp de kvanta som var i såkalt «Durchlauf» underveis i produksjonsprosessen. Efter at gjennomløpstiden, som varte seks til åtte uker, var slutt, ble den beskjedne produksjon, ofte i rygg­ sekker, hentet fra fabrikkene til montasjeverkstedene. Vi spurte oss den­ gang bekymret om vår motstander nå var kommet frem til en luftstrate­ gi, som gjennom løpende ødeleggelser av ikke mer enn fem til seks forholdsvis små objekter kunne ødelegge tusener av rustnings verker. Det neste slag kom først to måneder senere. 14. oktober 1943 snakket vi med Hitler om rustningsspørsmål i det østprøyssiske hovedkvarter, da Schaub plutselig avbrøt oss: «Rikismarskalken må snakke med Dem. Denne gang har han en gledelig nyhet.» Hitler hadde allerede fortalt oss at et nytt dagangrep på Schweinfurt var endt med en stor forsvarsseier. Landskapet var oversådd med amerikanske bombefly. Jeg ble uro­ lig og ba Hitler om å .‘få lov til å avbryte møtet, da jeg selv ville ringe til Schweinfurt. Men alle forbindelser var brutt, vi kunne ikke komme frem til noen fabrikk. Med politiets hjelp lyktes det meg til slutt å få snakket med verksmesteren på en kulelagerfabrikk. Han fortalte meg at samtlige fabrikker var sterkt ødelagt, oljebadene hadde forårsaket store branner i maskinhallene, og ødeleggelsene var av denne grunn adskil­ lig verre enn ved første angrep. Denne gang hadde vi mistet 67 prosent av vår disiponible kulelagerproduksjon (6, 3 til 24 centimeter i diameter). 255

Første forholdsregel efter dette annet angrep var å utnevne en av mine mest energiske medarbeidere, generaldirektør Kessler, til særlig an­ svarlig for kulelagerproduksjonen. Reservene var brukt opp, bestrebel­ sene for å få kulelagre fra Sverige og Sveits hadde bare ført til små resultater. Men det lyktes å unngå en katastrofe, idet vi erstattet kule­ lagre med glidelagre hvor det lot seg gjøre. Men ikke minst fordi mot­ parten til vår store Iforbløffelse på ny innstillet angrepene på kulelagerindustrien. 23. desember ble riktignok Erknerfabrikken rammet sterkt, men vi var ikke klar over om det dreiet seg om et planmessig angrep, idet Berlin var Mitt bombet over et vidstrakt område. Først i februar 1944 forandret bildet seg. I løpet av fire dager ble Schweinfurt, Steyr og Cannstatt hver kraftig angrepet to ganger. Derefter Erkner, Schweinfurt og på ny Steyr. Efter bare seks uker var vår produksjon (over 6,3 centimeters diameter) gått ned til 29 prosent. Men i begynnelsen av april sluttet angrepene på kulelagerindustrien på ny med et slag. Gjennom sin inkonsekvens ga de allierte igjen isjansen fra seg. Hadde de videreført angrepene fra mars og april med samme energi, ville vi snart ha vært på slutten. Men slik det nå var, falt ikke en panser, et fly eller annet materiell ut av produksjonen på grunn av man­ gel på kulelagre, til tross for at rustningsproduksjonen var øket fra juli 1943 til april 1944 med 17 prosent. Rustningsproduksjonen lot iallfall til å bekrefte Hitlers tese om at det umulige kunne gjøres mulig, og at alle prognoser og bekymringer var for pessimistiske.

Først efter krigen fikk jeg vite årsaken til vår motparts forsømmelse. Flystabene trodde at i Hitlers autoritære stat ble de viktigste produksjonsledd øyeblikkelig flyttet fra de truede byer med et maksimum av handlekraft. Luftmarskalk Harris var 20. desember 1943 overbevist om at «i dette stadium av krigen har tyskerne allerede lenge gjort enhver mu­ lig anstrengelse for å fordele en så livsviktig produksjon (som kule­ lagre)». Han overvurderte i høy grad karakteren av det autoritære sys­ tem, som virket så lukket mot utenverdenen. Allerede 19. desember 1942, altså åtte måneder før det første angrep på Schweinfurt, hadde jeg sendt ut en forordning til hele rustningsindu­ strien: «Den økende styrke i fiendens flyangrep tvinger oss til å påskyn­ de våre forholdsregler for å flytte rustningsøkonomisk viktig produk­ sjon.» Men fra alle sider var det motstand. Fylkesførerne ville helst ikke ta imot nye fabrikasjonssteder av frykt for å få ødelagt den nesten fredspregede landsbystillhet. Og de ansvarlige i mine viktigste produksjonsledd ville på sin side ikke utsette seg'for politiske ubehageligheter. Og dermed skjedde det nesten ikke noe. Efter det annet store angrep på Schweinfurt 14. oktober 1943 var det 256

riktignok på ny besluttet å spre en del av den produksjon som skulle bygges opp igjen i de omliggende landsbyer, mens en annen del skulle anbringes i små, 'fremdeles sikre byer i Øst-Tyskland. Med denne «strøpolitikk» skulle det isørges for fremtiden. Men den treghet dette prosjek­ tet møtte på alle hold, var uventet stor. Ennå i januar 1944 ble det snak­ ket om å plassere kulelagerproduksjonen i huler, og i august 1944 kla­ get min ansvarlige mann på dette område over at han hadde vanskelig­ heter med å «hale igjennom» de byggene kulelagerproduksjonen skul­ le flytte inn i. Istedenfor å lamme produksjonstekniske tverrsnitt begynte Royal Air­ force en luftoffensiv mot Berlin. 22. november 1943, under et møte i mitt arbeidsrom, kom det flyalarm like ifør 19,30. En stor bombeflystyr­ ke var underveis til Berlin. Da styrkene hadde nådd Potsdam, avbrøt jeg møtet for å kjøre til et nærliggende luftforsvarstårn med en platt­ form hvorfra jeg som regel kunne se på angrepet. Jeg var knapt kom­ met opp før jeg måtte søke dekning inne i tårnet, fordi tårnet likefrem begynte å ryste efter noen voldsomme treff. Bak meg presset de skadde luftvernsoldatene på. De var slynget mot veggen av lufttrykket og såret. I tyve minutter kom det slag i slag. I hallen til tårnet så man ovenfra en tett menneskemasse i betongstøvet isom falt ned fra veggene og ble stadig tettere. Da bomberegnet var over, våget jeg igjen å gå opp på plattfor­ men. Mitt ministerium som lå like ved, var et eneste kjempebål. Jeg kjørte straks dit. Noen kvinnelige sekretærer, som nesten virket som amasoner i sine stålhjelmer, forsøkte å redde noen dokumenter, mens noen tidsinnstilte bomber eksploderte i nærheten. Isteden for mitt ar­ beidsrom 'fant jeg bare et stort bombekrater. På grunn av brannens raske spredning kunne vi ikke berge noe. Men like ved lå det åtte etasjes bygg som rommet hærens våpenkontor, og da brannen >truet med å spre seg også dit, var det isom om det overståtte angrep ga oss en nervøs virketrang, og vi trengte inn i bygningen for iallfall å berge de verdifulle spesialtelefonapparater. Vi rev dem ut og stablet dem opp på en sikker plass i bygningens kjelleretasje. Nestje morgen fikk jeg besøk av sjefen for hærens våpenkontor, general Leeb: «Brannen i min bygning ble slukket tidlig på morgenen,» sa han med en liten latter, «men dessverre kan vi ikke gjøre noe. Noen har i løpet av natten revet bort alle tellefonene fra veggen.» Da Goring på sitt landsted Karinhall 'fikk høre om mitt besøk i luftverntårnet, ga han staben i tårnet ordre om at jeg ikke måtte slippes ut på plattformen. Men offiserene hadde allerede fått en kontakt med meg, som var sterkere enn Gorings ordrer. Besøkene ble derfor ikke hindret. Fra tårnet gjorde angrepene på Berlin ^ uforglemmelig inntrykk, og man måtte sette seg stadig tilbake i den grufulle virkelighet for ikke å la seg fascinere av dette bilde. Illuminasjonen fra de lysende fallskjer­ mer, kalt juletrær av berlinerne, fulgt av eksplosjonslynene som tapte seg 257

i brannskyene, utallige søkende lyskastere, den dramatiske lek når et fly var fanget inn og forsøkte å komme ut av lyskjeglen, en sekundlang brannfakkel når det ble truffet. Apokalypsen bød på et grandiost skue­ spill. Så isnart flyene forsvant, kjørte jeg med bil til de rammede bydelene hvor det lå viktige fabrikker. Vi kjørte gjennom gater som nettopp var ødelagt og overstrødd med grus fra ruinene, husene sto i brann, de ut­ bombede satt eller sto foran ruinene, noen bergede møbler og haben­ gut lå rundt på fortauene. Det var en dyster atmosfære av sviende røk, sot og flammer. Menneskene var grepet av denne merkverdige, hysteris­ ke munterheten som man så ofte har sett under katastrofer. Over byen hang en vel seks rusen meter høy brannsky, som selv i fullt dagslys la nattens mørke over den makabre scenen. Jeg forsøkte ofte å skildre mine inntrykk for Hitler. Han avbrøt meg hver gang, uten at jeg riktig fikk begynt: «For øvrig, Speer, hvor mange pansere kan De levere neste måned?» Fire dager efter ødeleggelsen av mitt ministerium, 26. november 1943, var det brutt ut istore branner i vårt viktigste panserverk Allkett under et nytt storangrep på Berlin. Min medarbeider Saur kom på den tan­ ke å telefonere til førerhovedkvanteret gjennom vår intakte direkte led­ ning, for at man derfra kunne iforsøke å varsle brannvesenet uten å gå om det ødelagte postkontor i Berlin. På denne måten fikk også Hitler vite om brannen, og uten å innhente opplysninger ga han ordre om øye­ blikkelig å konsentrere mannskapene fra alle brannstasjoner i Berlins nærhet om det brennende panserverk. Da jeg kom frem til Allkett, var den største del av fabrikkhallen brent ned, men brannen selv var slukket av Berlins brannvesen. Som følge av Hitlers befaling meldte sjefene for stadig nyankomne brannkorps, som var kommet helt fra fjernere byer som Brandenburg, Oranienburg eller Potsdam, seg for meg i rask rekkefølge. Da sjefene på grunn av den direkte førerordre heller ikke lot seg bevege til å slukke andre bran­ ner, var gatene i vid omkretis rundt fabrikken besatt av tallrike slukningsenheter som bare sto der uten å bestille noe, mens brannene i de øvrige bydeler fikk lov å spre seg uhindret. For å gjøre mine medarbeidere mer fortrolig med luftrustningsproblemeneis bekymringer, holdt Milch og jeg i september 1943 et rustningsmøte i flyvåpnets forsøkssentrum i Rechlin ved Miiritzsjøen. Milch og hans eksperter fortalte blant annet om den fremtidige produksjon av fiendens fly. Type for type ble presentert i gralfiske fremstillinger, og fremfor alt ble det foretatt en sammenligning av de amerikanske produksjonskurver med våre. Mest avskrekkende virket tallene for den frem­ tidige mangedobling av de firemotors dagbombefly. Hva vi måtte gå igjennom i dag, var bare et forspill. 258

Man spurte naturligvis om Hitler og Goring var underrettet om dis­ se tallene. Forbitret fortalte Milcli meg at han gjennom måneder for­ gjeves hadde forsøkt å la isine eksperter i fiendens opprustning legge materialet frem for Gbring. Men han ville ikke høre noe om det. Føreren hadde sagt til ham at alt sammen bare var propaganda, og Gbring had­ de rett og slett overtatt dette synet. Jeg hadde heller ikke noe hell med meg når jeg iforsøkte å gjøre Hitler oppmerksom på disse produksjons­ tallene: «Ikke la noen innbille Dem dette. Alt er bare tendensmeldin­ ger. Disse defaitistene i flyministeriet faller naturligvis i denne fellen.» Med slike bemerkninger hadde han helt siden vinteren 1542 skjøvet alle advarsler til side. Og han fortsatte med det efter at den ene efter den annen av våre byer sank i grus. Omtrent på denne tiden ble jeg vitne til et opphisset opptrinn mel­ lom Goring og jagerflygeneral Galland. Galland hadde meddelt Hitler at noen jagere som hadde eskortert de amerikanske bombeflya vdelingene, var skutt ned ved Aachen. Han hadde gjort oppmerksom på den fare vi efter hans mening ville komme i, hvis de amerikanske jagerne kunne greie å følge bombeflyene enda dypere inn i Tyskland ved hjelp av større ekstratanker. Disse bekymringer hadde Hitler nettopp fortalt Gbring om. Gbring skulle gå på sitt ekstratog til Rominten, da Galland kom for å si adjø. «Hvorledes kan De,» overfuste Gbring ham, «finne på å fortelle føreren at det er kommet amerikanske jagerfly inn over riksområdet?» — «Herr riksmarskalk,» svarte Galland ganske rolig, «de kom­ mer snart videre.» Gbring ble sintere: «Det er vanvidd, Galland. Hvor­ ledes kan De finne på slike fantasterier? Det er den rene svindel.» Gal­ land rystet på hodet: «Det er fakta, herr riksmarskalk.» Han ble stående med tilsiktet nonsjalant holdning, med luen litt skjevt på hodet og en lang sigar i munnen: «Amerikanske jagerfly er skutt ned ved Aach­ en. Det er ingen tvil om det!» Gbring holdt på sitt: «Det er rett og slett ikke sant, Galland. Det er umulig!» Galland reagerte med et an­ strøk av hån: «De kan jo la konstatere, herr riksmarskalk, om det ligger amerikanske jagerfly ved Aachen.» Gbring forsøkte å være rolig: «Alt­ så, Galland, hør nå på meg. Jeg er selv en erfaren jager flyver. Jeg vet hva som er mulig. Men også hva som ikke går. Innrøm nå at De har latt Dem narre.» Istedenfor å svare rystet Galland bare benektende på hodet, inntil Gbring til slutt sa: «Da er det ikke noen annen mulighet enn at de ble skutt ned lenger vest. Jeg mener, hvis de fløy svært høyt da de ble skutt ned, kunne de jo fly videre et langt stykke i glideflukt.» Galland fortrakk ikke en mine: «Mot øst, herr riksmarskalk? Om det blir skutt på m eg...» «Altså, herr Galland,» Gbring forsøkte nå ener­ gisk å få slutt på diskusjonen, «jeg gir Dem tjenstlig ordre om at de amerikanske jagere ikke kom til Aachen.» Generalen forsøkte en siste innvending: «Men herr riksmarskalk, de var jo der.» Nå mistet Gbring fatningen: «Jeg gir Dem herved den tjenstlige befaling at de ikke var der. Har De forstått? De amerikanske jagerne var ikke der. Har De for259

stått? Jeg skal meddele føreren det.» Goring lot general Galland stå der og gikk sin vei. Men enda engang snudde han iseg truende: «De har min tjenstlige ordre.» Med et uforglemmelig smil svarte generalen: «Som De befaler, herr riksmarskalk!» Goring var i grunnen ikke blind for virkeligheten. Fra tid til annen kunne jeg høre ganske treffende bemerkninger av ham om situasjonen. Han handlet snarest som en fallent, som til siste øyeblikk sammen med andre vil bedra seg selv. Hams lunefulle behandling, hans freidighet overfor faktum hadde allerede i 1941 drevet den første generalluftin­ spektør, den berømte jagerflyver Ernst Udet, i døden. 18. august 1943 fant man en annen av Gorings nærmeste medarbeidere og gjennom fire år generalstabsjef i flyvåpnet, generaloberst Jeschonnek, død i sitt ar­ beidsrom. Også han hadde begått selvmord. På hams bord fant man, efter hva Mildt fortalte meg, en notis: Goring måtte ikke være til stede ved hans bisettelse. Likevel kom Goring til bisettelsen og la ned en krans fra Hitler.

Jeg har alltid regnet det for å være en av de mest prisverdige egenskaper å erkjenne realitetene og ikke la seg lede av innbilninger. Men når jeg tenker over mitt liv helt til årene i 'fangenskap, har jeg ikke i noen periode vært fri for illusjoner. Avvisningen av virkeligheten som grep så sterkt om seg, var ikke noe særtrekk ved det nasjonalsosialistiske regime. Men menis avvisningen av realitetene under normale forhold biir korrigert av ens omgivelser med hån, kritikk og tap av troverdighet, fantes det i det tredje rike ikke noe slikt korrektiv, særlig hvis man hørte med i det øverste lag. Som i et speilkabinett ble hvert selvbedrag mangedoblet til et gang på gang stadfestet bilde av en fantastisk drømmeverden isom ikke lenger hadde noe å gjøre med den dystre omverden. I disse speilene kunne jeg bare se mitt eget ansikt, mangfoldiggjort. Intet syn av noe fremmed for­ styrret denne uniformitet av hundre alltid like — mine ansikter. Det var gradsforskjell også i virkelighetsflukten. Goébbels var utvil­ somt mange ganger nærmere erkjennelsen av realitetene enn f. eks. Go­ ring eller Ley. Men denne forskjell skrumper sammen når man gjør seg klar over hvor langt vi alle, illusjonister og såkalte realister, levet fra det som virkelig foregikk.

Kapitel 21

Hitler høsten 1943

e gamle medarbeiderne var enige med adjutantene i at Hitler hadde gjennomgått en forvandling det siste året. Det var heller ikke noe å undre seg over. På denne korte tiden hadde han jo opplevet Stalingrad, vært avmektig vitne til at 250 000 soldater kapitulerte i Tunis og at tyske byer ble lagt i grus uten nevneverdig motstand. Samtidig måtte han gi opp et av de største håpene for sin krigføring da han ikke satte seg mot marinens beslutning om å trekke u-båtene tilbake fra Atlan­ terhavet. Hitler var utvilsomt i stand til å skjønne denne omkastning av tingene. Og han reagerte utvilsomt også som et menneskelig vesen. Med skuffelse, nedslåtthet og stadig mer anstrengt optimisme. For his­ torikeren vil nok Hitler være objektet for kjølige studier. For meg er han ennå i dag stofflig og legemlig, han eksisterer skinnbarlig. Mellom våren 1942 og sommeren 1943 virket han rett som det var deprimert. Men fra da av lot det til å foregå en merkverdig forandring i ham. Også i helt fortvilte situasjoner viste han som regel tillit til den endelige iseier. Fra denne tiden kan jeg knapt huske en bemerkning om den katastrofale utvikling av situasjonen, selv om jeg ventet på den. Hadde han så lenge innbilt seg at han ville vinne til slutt, at han var begynt å tro fast på det? Det var iallfall slik at jo mer uavvendelig ut­ viklingen gikk imot en katastrofe, desto mer ubevegelig ble han, desto mer hårdnakket var han overbevist om at alle hans avgjørelser var rik­ tige. Med bekymring noterte hans nærmeste omgivelser seg hans voksende utilgjengelighet. Han tok sine beslutninger i bevisst avsondrethet. Han var dessuten åndelig sett blitt mer ubevegelig og knapt i stand til å ut­ vikle nye tanker. Han beveget seg på sett og vis i en for alltid fastlagt bane, og hadde ikke lenger styrke til å bryte ut av den. Den viktigste årsaken til denne tilstivning var den tvangssituasjon han var kommet i gjennom sine motstanderes overmakt. I januar 1943 var de blitt enige om Tysklands betingelsesløse kapitulasjon. Sannsynligvis var Hitler den eneste som ikke gjorde seg noen illusjoner om alvoret i denne erklæring. Goebbels, Goring og andre lekte i samtaler med den tanken å utnytte de politiske motsetninger mellom de allierte. Andre ventet at Hitler ville forsøke å dempe virkningene av sine tilbakeslag med politiske midler. Hadde han ikke tidligere, fra okkupasjonen av

D

261

Østerrike til pakten med Sovjetsamveldet, påfallende lett funnet på nye tricks, nye omslag, nye finesser? Nå sa han stadig oftere under stabskonferansene: «Gjør Dem ingen illusjoner. Det fins ikke noe tilbake. Bare videre frem. Broene bak oss er brutt.» Bakgrunnen for disse or­ dene, hvor Hitler selv frakjente sin regjering enhver forhandlingsevne, ble først klar i Niirnberg-prosessen.

En av årsakene til forandringene i Hitlers vesen så jeg dengang i hans uopphørlige overbelastning av seg selv, noe som skyldtes en arbeidsmåte han ikke var vant til. Siden Rusislandsfelttoget begynte, meldte det seg en omfattende daglig arbeidsmengde istedenfor den tidligere støtvise ekspedering av oppgavene avbrutt av mellomliggende slapphetsfaser. Hvor han tidligere utmerket godt hadde 'forstått å la andre arbeide for seg, tok han seg nå med de økende bekymringer stadig mer av enkelthe­ tene. Han gjorde seg til en strengt disiplinert arbeider, og da dette var imot hams vesen, var det ingen fordel for hans avgjørelser. Riktignok hadde Hitler også før krigen hatt tretthetsperioder som ga seg uttrykk i en påfallende frykt for å treffe avgjørelser, distraksjon fra tid til annen eller en tilbøyelighet for å uttrykke seg i plagsomme ene­ taler. Han kunne da reagere uten et ord eller bare med et kort ja eller nei. Og man hadde iallfall ingen sikkerhet for om han fulgte temaet eller grublet på noe annet. Efter noen ukers opphold på Obersalzberg virket han mer avspent, hans øyne virket friskere, hans reaksjonsevne øket, og hans besluttsomhet var gjenvunnet. Også i 1943 ba hans omgivelser ham ofte om å ta ferie. Det førte fra tid til annen til at han iskiftet standkvarter og reiste til Obersalz­ berg for noen uker, mange ganger også for noen måneder. Men i hans døgnrytme førte dette ikke til noen forandring. Hele tiden la Bormann også her frem enkeltspørsmål som skulle avgjøres, uopphørlig kom det besøkende som ønsket å utnytte hans nærvær på Berghof eller i rikskanselliet, fylkesførere eller ministre som ikke fikk tale med ham i ho­ vedkvarteret, ba om å få se ham, og i tillegg til dette fortsatte de lange daglige stabskonferanser. Hele den militære staben fulgte ham hvor han var. Og ofte svarte Hitler på våre bekymringer for hans helse: «Det er lett å råde meg til å ta ferie. Umulig. De løpende militære avgjørelser kan jeg ikke engang overlate andre i 24 timer.» Hitlers militære omgivelser var vant til hårdt daglig arbeide fra ung­ dommen av, og hos dem kunne man ikke kreve noen forståelse for at Hitler la for meget på seg selv. Heller ikke Bormann skjønte at han krevet for meget av Hitler. Men selv om den gode vilje hadde vært der, forsømte Hitler å gjøre det som enhver fabrikkdirektør må sørge for, å sette inn dyktige stedfortredere på hvert viktig område. Han var ikke bare uten en dyktig regjeringssjef og en energisk forsvarssjef, men også 262

uten en habil øverstkommanderende for hæren. Ustanselig overtrådte han den gamle regel at jo høyere oppe man sitter, deisto mer frihet må man ha. Tidligere hadde han holdt seg til dette. Overdrevne krav til seg selv og isolasjon førte til en eiendommelig til­ stand av forstenethet og hårdhet, av plagsom mangel på beslutningsvilje, av en permanent skarphet og irritasjon. Avgjørelser som han før hadde tatt nesten som de skulle være en lek, måtte han nå presse ut av sin ut­ mattede hjerne. Som idretcsmann kjente jeg begrepet overtrening. I en slik tilstand presterte vi mindre, var i dårlig humør, ble irritable og mis­ tet vår elastisitet og ble til slutt til automater som så på en hvilepause som noe uvelkomment og bare ville trene videre. Også åndelig overbe­ lastning kan ta form av overtrening. I de hårde krigsårene kunne jeg på meg selv kjenne hvorledes tankene arbeidet mekanisk videre, uten friske og raske inntrykk, og med beslutninger som ble truffet mer eller mindre sløvt.

At Hitler natten til 3. september 1939 i all stillhet hadde forlatt det mørklagte rikskanselli for å dra til fronten, viste seg å være en karakteris­ tisk begynnelse til det som kom senere. Hans forhold til folket hadde forandret seg. Selv om han med mange måneders avbrytelse fremdeles var i kontakt med massen, var dennes entusiasme og evne til begeistring like utslukket-som hans evne til å beherske menneskene suggestivt. I begynnelsen av tredveårene, i de siste maktkampårene, hadde Hit­ ler krevet minst like meget av seg selv som i annen halvdel av krigen. Dengang ga hans store møter ham sannsynligvis mer styrke og mot når han var trett enn han kunne gi isine tilhørere ut fra sine egne krefter. Selv i tiden mellom 1933 og 1939, da hans stilling gjorde livet lettere for ham, var han tydelig stimulert når den daglige prosesjon av begeistrede beundrere defilerte forbi ham på Obersalzberg. Møtene i tiden før kri­ gen var også blitt en stimulans, som hørte til Hitlers daglige liv. Han ble efter disse mer stram og selvbevisst enn noen gang før. Den private kretsen av kvinnelige sekretærer, leger og adjutanter som beveget seg i hovedkvarteret, var om mulig enda mindre oppmuntren­ de enn i førkrigstiden på Obersalzberg eller i rikskanselliet. Der be­ fant han seg ikke ansikt til ansikt med begeistrede mennesker som nesten ikke kunne snakke av bare opphisselse. Den daglige omgang med Hitler — det la jeg allerede merke til dengang vi drømte sammen om våre byggeplaner — gjorde ham fra halvgud, som Goebbels hadde laget ham til, til et menneske med alle menneskelige behov og svak­ heter, selv om hans autoritet var urokkelig. Også Hitlers militære krets måtte virke trettende på ham. I hoved­ kvarterets saklige atmosfære ville all påtrengende beundring ha virket ubehagelig. Offiserene viste seg å være utpreget nøkterne mennesker, 263

og selv om de ikke hadde vært det, hørte reservert etikette til ders opp­ dragelse. Desto mer påfaldende virket Keitels og Gorings likefrem by­ santinske kryperi. Men det hadde en uekte klang, og Hitler oppmunt­ ret iallfall ikke sine militære omgivelser til underkastelse. Her dominer­ te sakligheten. Hitler tålte ikke at man kritiserte hans levemåte. Den ble derfor tross alle bekymringer akseptert av hans nærmeste kretis. Stadig nøyere holdt han seg unna samtaler av en personlig karakter, bortsett fra de sjeldne og hjertelige kvelder han kunne ha med noen kamerater fra kampti­ den, som Goebbels, Ley eller Esser. Men den måte han snakket med meg eller andre på virket upersonlig og reservert. Dager da Hitler traff friske og spontane avgjørelser og hørte oppmerksomt på motar­ gumenter, var en så påfallende foreteelse at vi efterpå gjorde hverand­ re oppmerksomme på dem.

Schmundt og jeg kom på den tanke å trekke inn i Hitlers krets noen unge frontoffiserer for å bringe et pust fra den ytre verden inn i ho­ vedkvarterets kvelende, avsondrede atmosfære. Men dette forsøket ble en fiasko. Hitler viste ingen stor lyst til å bruke sin knappe tid på dette, og også vi måtte skjønne at det ikke ville følge noe godt av vårt initiativ. En ung panseroffiser fortalte fra fremstøtet ved Terek, at hans enhet nesten ikke hadde møtt motstand mer og bare på grunn av ammunisjonsmangel hadde måttet avbryte fremrykningen. Hitler ble så opphis­ set at han flere dager efter denne samtalen gang på gang kom tilbake til den: «Der kan man se! For lite ammunisjon for 7,5 centimeterne. Hva er det i veien med produksjonen? Den må straks økes med alle mid­ ler!» I virkeligheten var det nok ammunisjon, innenfor rammen av våre beskjedne forhold, men den raske fremmarsjen hadde gjort forsynings­ linjene for lange, slik at tilførslene ikke var nådd frem. Men det ville lian ikke høre på. Også andre enkeltheter hadde han ved slike anledninger hørt av unge frontoffiserer og tolket øyeblikkelig slikt som tegn på store forsømmel­ ser fra generalstabens side. I virkeligheten hang de fleste vanskeligheter sammen med det frem marsj tempo som Hitler hadde tvunget troppene til. Det var umulig ifor fagfolk å diskutere slikt med ham, fordi han ikke hadde noe grundig kjennskap til det kompliserte apparat isom hørte til en slik fremmarsj. Riktignok mottok Hitler fremdeles med store mellomrom de offise­ rer og soldater som han ga høye krigsutmerkelser. Men med den mistro han hadde til sin stabs duelighet, ble resultatet av slike beisøk opphis­ selse og vilkårlige befalinger. For å hindre slikt, forsøkte Keitel og Schmundt efter beste evne å nøytralisere slike besøkende på forhånd. #

264

Hitlers aftente, som han inviterte til i hovedkvarteret, hadde efter hvert forskjøvet seg til klokken 2 om morgenen og sluttet mellom 3 og 4. Også det tidspunkt da han la seg, hadde han utskutt mer og mer til den tidlige morgen, noe som fikk meg til å bemerke: «Hvis krigen kom­ mer til å vare enda lenger, kommer vi til te på samme tid som en mor­ genfugl står opp og kan bruke Hitlers aftente som vår morgente.» Hitler hadde utvilsomt vanskelig for å sove. Han snakket om plag­ somme våkenetter hvis han gikk for tidlig til sengs. Ofte klaget han un­ der teen over at han dagen før først hadde greid å sove inn i morgenti­ mene efter timelange avbrytelser. Bare hans nærmeste kjente ble invitert til te, hans leger, hans kvin­ nelige sekretærer, hans militære og sivile adjutanter, pressesjefens re­ presentanter, minister Hewel, ofte også hans diettkokke fra Wien, en besøkende hvis han sto Hitler nær, og den uunngåelige Bormann. Også jeg var velkommen som gjest til enhver tid. Vi satt urolig på de ube­ kvemme armlenestoler i spiserommet. Ved denne anledning likte Hitler fremdeles en gemyttlig atmosfære, helst med et kaminbål. Han ga egen­ hendig og utpreget sjevaleresk kaker til de kvinnelige sekretærer, og som en tvangfri vert tok han seg vennlig av sine gjester. Jeg syntes synd på ham. Det ble med hans forsøk på å utstråle varme for å få varme til­ bake. Da musikk var bannlyst i hovedkvarteret, sørget han nesten alene for underholdningen. Hans velkjente gamle vitser vakte latter, som om man hørte dem for 'første gang og man lyttet interessert til hans for­ tellinger fra den hårde ungdomstiden eller kamptiden, som om de ble fortalt for første gang. Men ut fra seg selv kunne denne kretsen ikke bidra stort til å gjøre underholdningen livligere. Det var en uskreven lov at man unngikk begivenhetene ved fronten, politikk eller kritikk av ledende personligheter. Det var også lett å forstå at Hitler ikke hadde noen trang til å snakke om dette. Bare Bormann hadde det privilegium å kunne komme med provoserende bemerkninger. Mange ganger ga også Eva Brauns brever anledning til ergerlige avbrytelser, f. eks. når hun fortalte om krasse eksempler på myndighetenes dumhet. Da det ble forbudt miinchnerne å gå på ski midt på vinteren, var Hitler vold­ somt opphisset og snakket i det uendélige om sin evig resultatløse kamp mot byråkratiets stupiditet. Til slutt ble Bormann pålagt å undersøke saken. Emnenes bagatellmessige karakter viste at Hitlers irritasjons terskel var blitt overmåte lav. Men slike bagateller virket j noen grad avspennende, fordi de førte ham tilbake til de små ting hvor han fremdeles kunne avgjøre noe. Hans beslutninger fikk ham iallfall for noen øye­ blikk til å glemme den avmakt som var inntrådt efter at motstander­ ne hadde diktert ham handlingsforløpet, og hans militære befalinger ik­ ke lenger hadde det ønskede resultat. Tross alle fluktforsøk kunne Hitler selv i denne kretsen ikke komme 265

bort fra vissheten om sin egen situasjon. Han kom gjerne tilbake til sin gamle klage over at han var blitt politiker mot sin vilje, han var i grun­ nen en arkitekt som var blitt stanset i sitt arbeide og aldri var kommet i gang som byggmester, fordi han bare som statens byggherre kunne gi de oppgaver som ville ha passet for ham. Han hadde bare et ønske, pieide han å si i sin stadig sterkere hang til selvmedlidenhet: «Så snart som mulig vil jeg på ny henge den grå jakken på knaggen. Når jeg har avsluttet krigen seierrikt, er min livsoppgave oppfylt, og jeg trekker meg tilbake til mitt alderssete i Linz over Donau. Så kan min efter­ følger isellv få bråket med alle problemene.» Slike tanker ga han ut­ trykk for allerede før krigen begynte i de mer avspente te-timer på Obersalzberg. Dengang var det formodentlig koketteri. Nå formulerte han slike tanker upatetisk, i normal konversasjonstone og med troverdig bitterhet. Også hans stadige interesse for planene for den byen han ville trekke seg tilbake til, ble efter hvert den rene flukt. Sjefarkitekten i Linz, Hermann Giessier, ble i den siste krigstiden stadig oftere invitert til hovedkvarteret for å legge frem sine forslag, mens Hitler nesten ikke ba om å få se planene for Hamburg, Berlin, Niirnberg eller Miinchen, som engang hadde betydd så meget for ham. Døden kunne bety en befrielse for ham når han tenkte på de kvaler han nå måtte utstå, sa han nedslått. Det passet også til denne stemning når han i forbin­ delse med Linzplanene gang på gang tok frem utkastene til sitt grav­ mæle, som skulle plasseres d et av tårnene til partiets anlegg i Linz. Selv efter en seierrik krig, sa han tydelig ifra, ville han ikke bisettes ved si­ den av isine feltmarskalker i soldathallen i Berlin. Under disse ukrainske eller østprøyssiske nattsamtaler gjorde Hitler ofte et ubalansert inntrykk. De få av oss som var med, følte de tidligere morgentimer blytungt. Bare høflighet og pliktfølelse kunne tvinge oss til å være med, selv om vi efter våre anstrengende møter nesten ikke kunne holde øynene åpne under de ensformige samtalene. Før Hitler kom inn, spurte en eller annen: «Hvor er Morell i kveld?» En annen svarte mismodig: «Han har ikke vært her på tre kvelder.» En av de kvinnelige sekretærer: «La ham bare holde seg borte. Det er alltid de samme . . . også jeg ville gjerne sove.» En annen av sekretærene: «I grun­ nen burde vi ha skift. Det går i lengden ikke at noen blir vekk og sta­ dig de samme må være her.» Naturligvis ble Hitler fremdeles sett opp til i denne krets, men hans nimbus var temmelig medtatt.

Efter at Hitler hadde spist sin sene frokost, ble avisene og presseinformasjonene brakt ham. Denne tjenesten var avgjørende for hans menin­ ger. Den påvirket samtidig hams humør. Overfor enkelte meldinger fra utlandet fastla han øyeblikkelig den offisielle og som regel aggressive 266

reaksjon, som han ofte dikterte ordrett til sin pressesjef Dietrich eller hans stedfortreder Lorenz. Uten betenkning grep han inn i de enkelte ministeriers kompetanse, som regel uten på forhånd å informere de an­ svarlige ministre, Goebbells og Ribbentrop. Til slutt refererte Hewel de utenrikspolitiske begivenheter som Hit­ ler tok med større ro enn presserøstene. Når jeg ser på det i dag, var det som om han var mer interessert i virkningene enn i realitetene, og som om avismeldingene interesserte ham mer enn selve begivenhetene. Derefter brakte Schaub ham beretningene om siste natts flyangrep, som fylkesførerne hadde meddelt Bormann. Da jeg ofte besøkte produksjons­ anleggene i de ødelagte byer en eller to dager senere, vet jeg at Hitler fikk riktige meldinger om omfanget av ødeleggelsene. Det ville også ha vært uklokt av en fylkesfører å redusere skademeldingene. Hans anseelse ville bare ha nytte av at han, trass de store ødeleggelser, hadde fått hver­ dagen og produksjonen i normal gjenge igjen. Hitler var synlig sjokkert over disse meldinger, men mindre over tap av menneskeliv eller ødeleggelse av boligområder enn over ødeleggelsen av verdifulle bygninger og særlig teatre. Slik som før krigen da han planla en nyutformning av de tyske byene, var han i første rekke in­ teressert i det representative. Sosial nød og menneskelig elendighet brød han seg ikke om. Hans personlige krav gikk nesten alltid ut på at de nedbrente teatrene skulle gjenoppbygges. Jeg gjorde ham ofte oppmerk­ som på flaskehalsene i byggeindustrien. De lokale politiske myndigheter var tilsynelatende også engstelige for å lystre slike upopulære ordrer og Hitler, som var mer enn opptatt med den militære situasjon, spurte knapt om hvorledes det gikk med disse arbeider. Bare i Miinchen, hans annen hjemby, og i Berlin sørget han for at operahusene ble byg­ get opp igjen med store utgifter. Hitler viste for øvrig et påfallende ukjennskap til den virkelige situa­ sjon og stemning når han avviste alle innvendinger: «Nettopp for å holde stemningen hos befolkningen oppe trenger man teaterforestillin­ ger.» Bybefolkningen hadde så visst andre bekymringer. Mer enn en gang tydet slike bemerkninger på livor sterkt forankret han var i et «bor­ gerlig miljø». Når Hitler leste skademeldingene, pleide han å komme med ville ut­ brudd mot den engelske regjering og mot jødene som var skyld i disse angrep. Bare byggingen av en egen stor bombeflystyrke kunne efter hans mening tvinge fienden til å innstille angrepene. Min innvending om at vi til en ny utstrakt bombekrig hverken hadde nok fly eiller de nødvendige sprengstoffmengder, tilbakeviste han alltid med samme svar: «De har gjort så meget mulig, Speer. De vil nok også klare dette.» Jeg tror i det hele, når jeg ser på det efterpå, at det faktum at vi trass angrepene produserte stadig mer, var en av grunnene til at Hitler ikke tok luftslaget over Tyskland virkelig alvorlig. Derfor ble Milchs og mi­ ne krav om en radikal stans av bombeflyproduksjonen til fordel for en 267

økning av jagerproduksjonen også avvist, inntil det til slutt var for sent. Jeg forsøkte flere ganger å få Hitler til å ta en reise gjennom de bom­ bede byene og la seg se. Også Goebbels klaget flere ganger til meg over at han forgjeves hadde mobilisert sin innflytelse over Hitler for det samme formål. Han lienviste misunnelig til Churchills opptreden: «Tenk hva jeg kunne gjøre ut av et slikt besøk propagandistisk!» Men Hitler vek hele tiden unna for slike oppfordringer. Under sine kjøre­ turer fra Stettiner Bahnhof til rikskanselliet eller i Munchen til sin bo­ lig i Prinzregentenstrasse ga han ordre om den korteste vei, mens han tidligere hadde foretrukket å kjøre omveier. Da jeg noen ganger hadde kjørt sammen med ham, hadde jeg sett hvor avstumpet og udeltagen­ de han registrerte de tilfeldige bilder fra et kjempemessig ruinområde som vi kjørte forbi. Morells råd til ham om lange spaserturer ble bare sparsomt fulgt. Hvor lett ville det ikke ha vært å anlegge noen veier i de østprøyssiske skogene like ved hovedkvarteret. Men Hitler avviste be­ stemt slike forslag, og en liten rundtur på knapt hundre meter innen­ for sperresone I ble hans daglige mosjon. På sine spaserturer var Hitler ikke interessert i sin ledsager, men i sin schåferhund Blondi, som han ved disse anledninger forsøkte å dres­ sere. Efter noen apport-øvelser måtte hunden balansere over en 20 cen­ timeter bred og 8 meter lang planke som var montert 2 meter over bakken. Hitler visste naturligviis at den som bringer mat til en hund, av denne blir ansett som dens herre. Før tjeneren fikk beskjed om å åpne hundeburet, lot han derfor hunden, som var opphisset av både glede og sult, noen minutter hoppe opp mot gitteret, bjeffende og hy­ lende. Da jeg sto høyt i gunst, fikk jeg være med på denne foringen, mens alle andre måtte se det på avstand. Schåferhunden spilte antage­ lig den viktigste rolle i Hitlers private liv. Den var viktigere enn selv hans nærmeste medarbeidere. Ofte spiste Hitler helt alene og bare i selskap med sin schåferhund, når det ikke var noen gjest som passet ham. Naturligvis ble også jeg in­ vitert til å spise med ham, som regel én eller to ganger under mine to til tre dagers opphold i hovedkvarteret. Mange i hovedkvarteret tenkte vel at vi enten snakket om viktige offisielle ting eller om private em­ ner. Men det var nok heller ikke for meg mulig å snakke med Hitler om mer omfattende aspekter i krigssituasjonen eller den økonomiske situasjon. Han holdt seg til bagateller eller golde produksjonstall. Til å begynne med interesserte han seg ennå for ting som hadde be­ skjeftiget oss begge en gang, som f. eks. den fremtidige form for tyske byer. Ved slike anledninger kom han også ofte tilbake til sitt krav om å bygge et transkontinentalt jernbanenett som kunne binde hans fremti­ dige rike økonomisk sammen. Han hadde bestemt seg for en ekstra stor sporvidde på riksbanene og lot på dette grunnlag utarbeide pla­ ner for vogntyper og detaljerte beregninger av nyttelasten for godsvogne268

ne, som han studerte i de søvnløse nettene. Samferdselsmånisteriet fant at ulempene ved å lia to jernbanesystemer mer enn oppveide de mulige fordeler. Men Hitler hadde kjørt seg fast i denne ideen, som lian for øvrig tilla større betydning enn autobanene som ramme om sitt impe­ rium. Fra måned til måned ble Hitler stadig tausere. Det kan også være at han ikke tok det så høytidelig med meg og derfor brød seg mindre om å konversere enn når han hadde mer fjerntstående bordgjester. Iallfall var det felles middagsmåltid blitt en plage fra høsten 1943. Uten å si et ord spiste vi vår suppe, gjorde i pausen mellom rettene kanskje noen bemerkninger om været, gjerne med noen nedsettende ytringer av Hit­ ler om den slette værtjenesten, inntil vi til slutt kom inn på matens kvalitet. Han var meget fornøyd med sin diettkokke og roste hennes vegetariske kokekunst. Når han syntes en rett var særlig god, oppfordret han meg til å smake. Han var stadig redd for å bli tykkere: «Umulig. Tenk Dem meg løpe omkring med en mave. Det ville være politisk øde­ leggende!» Ofte lot han tjenerne komme for å gjøre slutt på fristelsen: «Ta det bort. Det smaker for godt.» Han hånte stadig kjøttspiseme, men forsøkte ikke å påvirke meg. Selv mot en Steinhåger efter fet mat hadde han ingenting å innvende, selv om han med en viss medlidenhet mente at han ikke trengte det med den maten han spiste. Var det kjøttsuppe, kunne jeg være sikker på at han snakket om «:lik-te». Når det var kreps på bordet, hadde han på lager en historie om en avdød beste­ mor, som av de efterlatte ble kastet i bekken for å friste krepsen, og om ål fortalte han at de best kunne fores opp eller fanges med døde katter. Hitler unnså seg ikke for å gjenta slike historier ved aftensbordet i rikskanselliet. Men nå, i tilbaketogenes og nederlagets tider, måtte slikt bli oppfattet som uttrykk for en særlig god stemning. Som regel rådde dødens stillhet. Jeg hadde inntrykk av et menneske som holdt på å slukne gradvis ut. Sin hund befalte Hitler å legge seg i et spesielt hjørne under de ofte timelange møter eller måltider, hva hunden også gjorde med en uvillig knurring. Hvis den følte at ingen la merke til den, krøp den nærmere sin herres stol og endte efter omstendelige manøvrer med sin snute på Hitlers kne, hvorefter den på ny med en skarp befailing ble forvist til sitt hjørne. Jeg unngikk, i likhet med enhver noenlunde fornuftig gjest hos Hitler, å vekke hundens vennskap. Det var ofte ikke så enkelt, når f. eks. hunden la hodet på mitt kne og i denne stilling oppmerksomt be­ traktet kjøttstykkene som den tydelig foretrakk for sin herres vegetar­ tallerken. Når Hitler bemerket slike tilnærmelsesforsøk, kalte han erger­ lig hunden tilbake. Men i virkeligheten var nok denne schåferhunden det eneste levende vesen i hovedkvarteret, som ga ham den oppmuntring som Schmundt og jeg gjerne hadde villet gi ham. Men hans hund var stum. #

269

Hitlers utvikling i retning av voksende kontaktløshet foregikk nærmest umerkelig. En bemerkning som han ofte gjorde fra høsten 1943, viste overmåte tydelig hvor ulykkelig ensom han var: «Speer, engang vil jeg bare ha to venner, frøken Braun og min hund.» Tonen var fylt av men­ neskeforakt og så rett ut fra leveren, at det ikke var mulig for meg å henvise til min egen lojalitet eller bli såret. Det er den eneste forut­ sigelse Hitler, overfladisk sett, har fått rett i. Men det var ikke hans for­ tjeneste. Årsaken var nok hans elskerinnes tapperhet og hans hunds avhengighet. Senere, under mitt mangeårige fangenskap, har jeg først følt hva det betyr å leve under et stort psykisk press. Da først ble det klart for meg at Hitlers liv hadde meget til felles med en fanges. Hans bunker, som riktignok den gang ikke hadde slike mausoleumsdimensjoner som i juli 1944, hadde tykke vegger og tak som et fengsel. Jerndører og jernlemmer lukket til de få åpninger, og småturene innenfor piggtråden skaf­ fet ham ikke mer luft og natur enn en fanges luftetur i fengselsgården. Hitlers time var kommet når den store stabskonferansen «grosse Lage» begynte efter maten omkring klokken 14. Bildet hadde ikke forandret seg rent ytre siden våren 1942. Det var for en stor del de samme gene­ raler og adjutanter som samlet seg om den sittende H:’i er ved det store kartbordet. Alle deltagerne så bare eldre og mer sluknet ut efter det som var skjedd de siste, halvannet år. Uten reaksjon og nærmest resignert tok de imot hans paroler og ordrer. Man drøftet forhåpninger. Efter forhør av krigsfanger og enkeltbe­ retninger fra den russiske fronten håpet man på en utmattelse av mot­ parten. Russernes tap under sine offensiver lot til å være langt større enn våre, selv om man så dem i relasjon til folketallet. Ubetydelige seiersmeldinger antok stadig større dimensjoner, helt til de i Hitlers øyne var blitt til uomstøtelige bevis for at den russiske storm mot Tyskland ville kunne holdes i sjakk til den forblødde. Mange av oss trodde også at Hitler ville slutte krigen i rett tid. For å forsøke å bli klar over den sannsynlige utvikling de kommende måneder forberedte Jodl en redegjørelse for Hitler. Samtidig var det hans hensikt å aktivere sin egentlige rolle som sjef for Wehrmachts operasjonsstab, som Hitler mer og mer hadde trukket over til seg. Jodl kjente Hitlers mistillit d l regnestykker. Ennå i slutten av 1943 talte han full av hån om en redegjørelse fra general Georg Thomas som var an­ svarlig for forsvarets økonomi, og hvor generalen hadde fremstilt det sovjetiske krigspotensial som meget stort. Dette promemoria var Hitler fremdeles opphisset over, selv om han like efter at det var lagt frem, hadde forbudt både Thomas og overkommandoen å foreta ytterlige­ re undersøkelser av denne art. Da mitt plankontor høsten 1944 ut fra den beste vilje til å hjelpe krigføringen til riktige avgjørelser utarbeidet et memorandum om fiendens rustningskapasitet, forbød Keitel også oss å la dette materiale gå videre til overkommandoen. 270

Jodl visste at han hadde vanskeligheter å overvinne for å oppnå sin hensikt. Han valgte derfor ut en ung oberst i flyvåpnet, Christian, som til å begynne med skulle legge frem generelle vurderinger i en av stabskonferansene om et spesielt frontområde. Obersten hadde en fordel som slett ikke kunne undervurderes, han var gift med en av Hitlers kvin­ nelige sekretærer som var med på førerens nattlige teselskaper. Den planlagte analyse skulle skape klarhet over hvilke taktiske planer mot­ parten hadde på lang sikt, og hvilke konsekvenser man skulle trekke av det. Bortsett fra noen store Europakarter, som Christian uten å bli av­ brutt forklarte for en taus Hitler, husker jeg ikke noe om dette forsøk som dessverre mislyktes. Uten særlig oppstyr og uten fornærmelse blant de impliserte fortsatte det som før, Hitler tok selv alle avgjørelser, uten faglig dekning. Han fraba seg analyser av situasjonen, beregninger av de rent forsyningsmessige forutsetninger for at hans ideer skulle føre frem. Han hadde ikke bruk for noen studiegrupper, som fra alle sider skulle vurdere mulig­ hetene for et godt resultat av våre offensivplaner og motpartens mulige mottrekk. Alle disse funksjoner i en moderne krig var hovedkvarterets staber forberedt på. De måtte bare aktiveres. Hitler var riktignok villig til å høre på råd om de enkelte deler av frontene, men det var bare i hans hode at enkelthetene fikk lov å gå sammen i et totalbilde. Hans feltmarskalker og nærmeste medarbeidere hadde derfor ikke annet enn rådgivende funksjoner, fordi hans avgjørelser allerede var fastlagt på forhånd og bare kunne forandres i rene detaljer. Han ønsket heller ikke å dra nytte av de erfaringer han på egen hånd kunne ha hatt fordel av fra felttoget i øst 1942—43.

Under det uhyre ansvarspresset i hovedkvarteret var vel intet mer vel­ komment enn å få en avgjørelse gjennom en befaling ovenfra. Den ga jo på samme tid også avlastning og unnskyldning hvis det skulle gå galt. Det var bare sjelden jeg hørte at noen hadde meldt seg til fronten for å unngå den permanente samvittighetskonflikt som man var utsatt for i hovedkvarteret. Dette var et av de fenomener jeg ennå i dag ikke kan forklare. Tross all kritikk kom knapt noen av oss med et forbehold. Vi følte det faktisk heller ikke slik. Hva Hitlers avgjørelser på fronten, hvor man kjempet og døde, betydde, tenkte vi ikke stort på i hoved­ kvarterets sløvende verden, som f. eks. når det oppsto innringningsgryter, bare fordi Hitler gang på gang saboterte forslag fra generalstaben om tilbaketrekninger. Av statsoverhodet kunne riktignok ingen vente at han skulle avlegge regelmessige besøk ved fronten. Men som hærens øverstkommanderende, som selv avgjorde også enkelthetene, var han forpliktet til dette. Var han for syk, måtte han utpeke en annen. Var han redd for sitt liv, burde han ikke være øverstkommanderende. 271

Noen frontreiser ville lett ha kunnet gjøre ham og hans stab klar over de avgjørende feil som hadde kostet så meget blod. Men Hitler og hans militære medarbeidere trodde de kunne dirigere krigen med sine situasjonskarter. De kjente hverken den russiske vinteren og dens veiforhold eller strabasene for soldatene som måtte leve i jordhuller uten kvarterer, overtrette, utkjørte og halvt forfrosne, med allerede brutt motstandskraft. Under stabskonferansene ble disse styrker ansett, satt inn og bedømt som fullverdige av Hitler. Divisjoner, som var uten fysisk kampverdi og uten våpen og ammunisjon, skjøv han frem og tilbake på kartet og brukte tidsfrister «om var helt urealistiske. Da han konse­ kvent ga ordre til øyeblikkelig innsats, kom de fremskutte avdelinger i ildlinjen før hovedstyrkene kunne utfolde sin konsentrerte kampstyrke. På denne måten ble de drevet mot fienden, splittet opp og litt.efter litt tilintetgjort. Hovedkvarterets efterretningsanlegg var et mønster for sin tid. Man hadde direkte forbindelse med alle viktige fronter. Men disse mulighe­ ter gjennom telefon, radio og fjernskriver ble overvurdert av Hitler. I motsetning til tidligere kriger ble de anisvarlige på frontene fratatt enhver sjanse til selvstendig handling, fordi Hitler uten hensyn inter­ venerte på deres frontavsnitt. Det var bare gjennom dette efterretnings­ apparat at de enkelte divisjoner på alle fronter kunne dirigeres fra Hit­ lers bord i stabsrommet. Jo vanskelligere situasjonen var, jo større av­ stand iskapte den moderne teknikk mellom virkeligheten og den fantasi operasjonene ble ledet med fra dette bordet.

Militær ledelse er vesentlig betinget av forstanden, utholdenheten og nerver av jern. Og alle disse egenskaper trodde Hitler han hadde i langt høyere grad enn sine generaler. Han forutsa gang på gang, men riktig­ nok først efter katastrofevinteren 1941—42 at det ville komme enda vanskeligere situasjoner som måtte overvinnes. Først da ville det vise seg hvor fast han sto og hvor gode hans nerver var. Slike bemerkninger var nedsettende nok for de tilstedeværende offise­ rer. Men ikke så sjelden presterte Hitler å vende seg direkte til de generalstabsoffiiserene som sto omkring ham, med sterkt krenkende ord. De var ikke standhaftige. De ønsket bare tilbaketrekninger. De var uten gruinn rede til å oppgi vunnet terreng. Disse feigingene frå general­ staben ville aldri ha begynt krig. De hadde gang på gang frarådet det, alltid erklært at våre styrker var altfor svake. Hvem hadde fått rett efter resultatene å dømme om ikke han? Hitler gjentok den vanlige oppram­ singen av tidligere militære seire og påstandene om generalstabens ne­ gative innstilling før disse operasjonene begynte — noe som virket like­ frem spøkelsesaktig på bakgrunn av den aktuelle situasjon. Ved slike anledninger kunne han miste fatningen, bli ildrød og plutselig hisse seg 272

opp med stadig høyere røst: «Dere er ikke bare notoriske feiginger, men også uoppriktige. Dere er notoriske løgnere. Utdannelsen i general­ staben er en skole i løgn og bedrag. Zeitzler, disse oppgavene stemmer ikke! Også for Dem lyver man. Tro De meg, situasjonen blir bevisst ufordelaktig fremstilt, bare for å få meg til å gå med på tilbaketrekning!» Naturligvis befalte Hitler å holde frontbuen i alle tilfelle, og like na­ turlig var det at russerne stormet ned stillingen efter noen dager eller uker. Så fulgte nye utbrudd, med ny utskjelling av offiserene, ofte fulgt av nedsettende ord om de tyske soldater: «Den første verdenskrigs soldater var meget hårdere. Hva måtte ikke de gå igjennom i Verdun, ved Somme. I dag ville de renne fra slikt.» Mange av dem som ble skjelt ut, var blant offiserene fra 20. juli 1944. Dagen kastet sin skygge foran seg. Tidligere hadde Hitler hatt en fintmerkende sondringsevne som hadde satt ham i stand til ved enhver anledning å si de ord som nettopp da hadde sin sterkeste virkning på dem de var rettet til. Nå var han uten hemninger og oppførte iseg helt ukontrollert. Taleflommen fløt ut over alle grenser, som hos en fange som røber farlige hemmelig­ heter overfor sin anklager. På meg virket det som om Hitler talte under tvang.

For å bevise for efterverdenen at han alltid hadde gitt riktige ordrer, til­ kalte Hitler allerede senhøsten 1942 edsvorne stenografer fra riksdagen, som ble plassert ved bordet i stabsrommet og skulle skrive ned hvert ord. Mange ganger når Hitler mente å ha funnet løsningen av et dilemma, tilføyet han: «Har De dette? Ja, man vil nok engang gi meg rett. Men disse idioter av noen generalstabsfolk vil jo ikke tro meg.» Selv når trop­ pene var på fullt tilbaketog, triumferte han: «Har jeg ikke gitt ordre om det og det for tre dager siden? På ny ble det ikke gjennomført. De gjennomfører ikke mine befalinger og derefter lyver de seg ut med rus­ serne som påskudd. De lyver, når de sier at russerne hadde hindret gjennomføringen av min ordre.» Hitler ville ikke innrømme at hans feilslag skyldtes den svake posisjon som hans flerfrontkrig hadde man­ øvrert oss inn i. Stenografene, som uventet var kommet inn i dette galehuset, hadde kanskje bare noen måneder tidligere hatt et idealbilde av Hitler og hans overlegne geni, slik Goebbels hadde lært dem. Her måtte de få et inntrykk av virkeligheten. Jeg kan ennå se dem tydelig for meg, der de satt og skrev med bleke ansikter, og der de nedslått gikk frem og tilbake i sin fritid i hovedkvarteret. De virket på meg isom utsendinger fra fol­ ket, som r dømt til å være med på sørgespillet på nærmeste hold. *

273

Mens Hitler, som var fanget inn av sin teori om det slaviske undermen­ neske, til å begynne med hadde betegnet krigen som en lek i sandkasse, tvang russerne ham til stadig større reispekt jo lenger krigen varte. Han var imponert over den utholdenhet de hadde vist under slike nederlag. Om Stalin snakket han med stor anerkjennelse og fremhevet ham særlig som en parallell i utholdenhet. Den fare som truet Moskva vinteren 1941, sammenlignet han med sin egen stilling i dag. Meldte det seg et anfall av seiersviisshet, kunne han med en spøkefull undertone si at det efter en seier over Russiand vel ville være det beste å betro Stalin ad­ ministrasjonen av landet, naturligvis under tysk overhøyhet, da han jo var den beste man kunne tenke seg for riktig behandling av russerne. Han så i det hele på Stalin som noe i retning av en kollega. Det var kanskje også denne respekten isom gjorde at han ga ordre til særlig god behandling, da Stalins sønn var tatt til fange. Meget hadde forandret seg siden Hitler efter våpenstillstanden med Frankrike hadde spådd at en krig med Sovjetsamveldet ville være en lek i sandkasse. I motsetning til den oppfatning han til slutt var kommet til i øst, at han hadde å gjøre med en innbitt motstander, holdt Hitler helt til de siste krigsdager hårdnakket på sin forhåndsmening om de vestlige styrkenes mangelfulle kampverdi. Selv de alliertes seire i Afrika og Italia kunne ikke få ham fra at disse troppene ville løpe sin vei under sin første alvorlige påkjenning. Efter hans mening gjorde demokratiet ét folk svakt. Ennå sommeren 1944 snakket han gang på gang om at alt snart ville være erobret tilbake i vest. Hans dom over statsmennene i vest svarte til denne oppfatning. For ham var Churchill — hva han ofte sa under stabskonferansene — en fordrukken, uduelig demagog, mens han i fullt alvor påsto om Roosevelt at han var syk, ikke av barnelammelse, men av syfilittiisk paralyse og derfor ikke var tilregnelig. Altså også her denne flukten fra virkeligheten, som kjennetegnet hans siste leveår. I Rastenburg var det bygget en tepaviljong i sperresone I. Innred­ ningen skilte seg fordelaktig ut fra nøkternheten i selve hovedkvarte­ ret. Her traff man hverandre, av og til ved en vermut. Her ventet feltmarskalkene på at deres konferanser med Hitler skulle begynne. Men selv unngikk han dette rommet og dermed også å møte generalene og stabsoffiserene fra Welxrmachts overkommando. Men noen dager efter at fascismen var avgått ganske stille ved døden i Italia 25. juli 1943 og Badoglio hadde overtatt regjeringen, satt Hitler der om eftermiddagen til te med kanskje ti av sine militære og politiske medarbeidere, blant dem Kei tel, Jodl og Bormann. Plutselig plumpet Jodl ut: «I grunnen sprakk hele fascismen som en såpeboble.» Alle tidde forferdet, inntil en eller annen startet med et annet emne, mens Jodl satt der rød i hodet av bare forskrekkelse. Noen uker efter ble Philipp av Hessen invitert til hovedkvarteret. Han var en av de partifeller som Hitler alltid hadde behandlet med ærbødighet og respekt. Philip hadde ofte vært nyttig for ham og hadde 274

de første årene formidlet hans kontakter med spissene i den italienske fascisme. Han hadde dessuten også hjulpet Hitler ved kjøpene av verdi­ fulle kunstgjenstander, som prinsen fikk utførselstillatelse til på grunn av sin slektskapsforbindelse med det italienske kongehus. Da prinsen ville reise noen dager senere, erklærte Hitler rett og slett at han ikke kunne reise fra hovedkvarteret. Han behandlet ham riktig­ nok med den største ytre høflighet og inviterte ham til sine måltider. Men Hitlers omgivelser, som tidligere mer enn gjerne hadde villet un­ derholde seg med en virkelig prins, unngikk ham nå, som om han hadde fått en smittsom sykdom. 9. september ble prinsen og prinsesse Mafalda, datter av den italienske konge, efter Hitlers ordre overført til en konsentrasjonsleir. I flere uker efterpå skrøt Hitler av at han tidlig hadde hatt mistanke om at prins Philipp isendte meldinger til det italienske kongehus. Han hadde selv iakttatt ham og gitt ordre til at hans telefonsamtaler skulle overvåkes, og det var konstatert at han hadde sendt nummertall til sin hustru. Likevel hadde han hele tiden behandlet ham med utsøkt venn­ lighet. Dette var hans taktikk, sa han med synlig stolthet over sin kri­ minalistiske suksess. Arrestasjonen av prinsen og hans hustru minnet alle som på lignende måte sto Hitler nær, om at de var prisgitt ham nådeløst. Ubevisst bredte den følelse seg at Hitler like lumskt og simpelt kunne belure hvem som helst i sin krets, for å gi ham en lignende skjebne uten sjanse til å rett­ ferdiggjøre seg. For oss alle var Mussolinis forhold til Hitler siden hans støtte under den østerrikske krisen i 1938 mønsteret på et vennskapelig forhold. Ef­ ter at den italienske statssjef var styrtet og sporløst forsvunnet, var det øyensynlig oppstått en slags nibelungertroskap hos Hitler. Under stabskonferansene oppfordret han til å gjøre alt for å finne den savnede. Han talte om det marerittet som plaget ham dag og natt. 12. september 1943 var det en konferanse i hovedkvarteret, som fyl­ ketsfø-rerne i Tirol og Karaten og jeg var innkalt til. Det ble offisielt med­ delt at ikke bare Syd-Tirol, men også italiensk område frem til Verona skulle administreres av fylkesføreren i Tirol, Hofer, og at store deler av provinsen Venezia, inklusive Trieste, som grenset til Karaten, skulle gå inn under fylkesfører Rainers administrasjon. Uten besvær oppnådde jeg denne dagen, at i det som var igjen av Italia, fikk jeg kompetansen i alle rustnings- og produksjonsspørsmål med utsjaltning av alle italienske rettigheter. Overraskelsen var stor, da befrielsen av Mussolini ble kjent noen timer efter at disse tre forordninger var undertegnet. De to fylkesførerne og også jeg følte allerede den nye makten islippe ut av hendene på oss: «Slikt kan jo ikke føreren forlange av Duce.» Kort efter møtte jeg Hitler og foreslo ham å gjøre om økningen av mine fullmakter. Jeg regnet med at han ville gå med på det. Til min overraskelse avviste han energisk mitt forslag. Forordningen skulle fortsatt gjelde. Jeg gjorde 275

Hitler oppmerksom på at gjennom dannelsen av en ny fascistisk re­ gjering under Mussolini ville hanis inngrep i Italias suverenitetsrettigheter bli ugyldig. Hitler tenkte iseg om et øyeblikk og sa: «Legg nok en gang min forordning frem for meg til underskrift, forsynt med mor­ gendagens dato. Da er det ingen tvil om at min ordre ikke er berørt av Duces befrielse.» Hitler hadde sikkert allerede noen dager før denne amputasjon av Nord-Italia fått melding om at Mussolinis oppholdssted var funnet. Det er grunn til å mistenke ham for at vi var kalt til ho­ vedkvarteret nettopp på grunn av Mussolinis nær forestående befrielse. Neste dag kom Mussolini til Rastenburg. Hitler omfavnet ham ærlig beveget. På årsdagen for tremaktspakten sendte Hitler «den i vennskap forbundne Duce . . . de varmeste fremtidsønsker for et Italia, som på ny gjennom fascismen har fått sin ærefulle frihet». Fjorten dager senere hadde han lemlestet Italia.

Kapitel 22

På vei ut

en økte rustningsinnsats styrket min posisjon opp til høsten 1943. Elter at vi nærmest hadde tømt Tysklands industrielle reserver, for­ søkte jeg å gjøre potensialet i de andre europeiske land som var under vår innflytelse, nyttig for vår industri. Til å begynne med nølte Hitler med å utnytte Vestens industrielle kapasitet fullt ut. Senere skulle endog de besatte områder i øst avindustrialiseres. Efter hans oppfatning fremmet industrien kommunismen og skapte et uønsket intelligenssjikt. Men for­ holdene hadde i alle de besatte områder snart vist seg å ha større kraft enn alle Hitlers forestillinger. Han tenkte praktisk nok til å skjønne de fordeler troppene kunne ha av en intakt industri. Frankrike var det viktigste av de besatte industrilandene. Inntil vå­ ren 1943 hadde vi knapt hatt noen fordel av dets industriproduksjon. Sauckels tvangsrekruttering av arbeidskraft hadde anrettet mer skade enn gitt fordeler. For å unngå arbeidsplikt rømte de franske arbeiderne fra sine fabrikker, som for en stor del arbeidet for våre rustninger. I mai 1943 klaget jeg for første gang til Sauckel, og i juli 1943 foreslo jeg på et møte i Paris at i det minste de bedrifter som arbeidet for oss, skulle bli spart for Sauckels inngrep. Mine medarbeidere og jeg hadde, særlig i Frankrike, men også i Bel­ gia og Nederland, til hensikt å produsere varer for den tyske sivilbefolk­ ning i store mengder; klær, skotøy, tekstilvarer og møbler, for å gjøre lignende fabrikker i Tyskland disponible for rustningsproduksjonen. Umiddelbart efter at jeg de første dager av september hadde overtatt he­ le den tyske produksjon, inviterte jeg den franske produksjonsministeren til Berlin. Minister Bichelonne, professor ved Sorbonne, hadde ry for å være en dyktig og energisk mann. Ikke uten bråk med utenriksministeriet hadde jeg fått presset gjen­ nom at han skulle behandles som statens gjest. Jeg måtte attpåtil sjalte inn Hitler og sa til ham at hos meg ville Bichelonne ikke bruke bak­ trappen. Derefter ble han plassert i riksregjeringens gjestehus i Berlin. Fem dager før Bichelonne kom, fikk jeg Hitler til å bekrefte at ideen om en europeisk produksjonsplan hadde hans tilslutning og at Frank­ rike skulle ha likeverdig representasjon med de andre land. Både Hitlerog jeg gikk ut fra at Tyskland skulle ha avgjørelsen i planleggingen av produksjonen.

D

277

17. september 1943 tok jeg imot Bichelonne, som jeg snart kom i et rent personlig forhold til. Vi var begge unge, vi trodde vi hadde frem­ tiden for oss, vi lovet begge hverandre at vi en dag skulle unngå å gjøre de samme feil som den herskende verdenskrigsgenerasjon. Jeg var også rede tiil senere å omgjøre Hitlers planlagte lemlestelse av Frank­ rike, så meget mer som det efter min mening ville være likegyldig hvor grensene gikk i et fellesproduserende Europa. I slike utopier fortapte vi oss dengang, Bichelonne og jeg, noe som var betegnende for den illusjonspregede drømmeverden vi beveget oss i. Siste forhandlingsdag ba Bichelonne om en samtale under fire øyne. Efter Sauckels press hadde hans regjeringssjef Laval forbudt ham å snakke med meg om transporten av arbeidskraft fra Frankrike til Tysk­ land. Ville jeg ilikevel ta spørsmålet opp til behandling? Jeg sa ja. Bi­ chelonne betrodde meg sine bekymringer, og jeg spurte ham til slutt om han ville ha nytte av en beskyttelse av de franske industribedrif­ ter mot deportasjoner. «Hvis det er mulig, er alle mine problemer løst, også i forbindelse med det programmet vi nettopp er blitt enige om,» sa Bichelonne lettet, «men med det er også arbeidsinnsatsen av fransk­ menn i Tyskland på det nærmeste slutt. Det må jeg oppriktig si Dem.» Dette var helt klart for meg, men det var også bare på denne måten, at jeg kunne få den franske industriproduksjon til å arbeide for våre formål. Vi hadde våget oss på noe helt usedvanlig. Bichelonne hadde satt seg ut over et pålegg fra Laval, jeg hadde desavuert Sauckel, og vi hadde begge, i virkeligheten uten dekning, truffet en vidtgående avtale. Til slutt gikk vi til det fellesmøte hvor de siste tvistepunkter i vår avtale ble gjenstand for en langtekkelig diskusjon mellom våre jurister. Den ville ha vart enda flere timer, og til hvilken nytte? Selv omhyggelig utarbeidede paragrafer kunne ikke erstatte den gode samarbeidsvilje. Jeg avbrøt derfor denne kjedelige kjøpslåing og foreslo at vi begge med et håndtrykk skulle anse vår pakt som avgjort. Juristene på begge sider var synlig forvirret. Men jeg overholdt iallfall denne uformelle avtale helt til slutt ved å sørge for at den franske industri fikk eksistere videre, også efter at den ikke lenger hadde noen verdi for oss, og Hitler hadde gitt ordre til at den skulle ødelegges. Vår produksjonsplan ga begge land fordeler. Jeg kunne øke vår rustningskapasitet, mens franskmennene på sin side visste å isette pris på sjansen til på ny å sette i gang fredsproduksjon midt under krigen. I samarbeide med militærsjefen over Frankrike var det over hele landet bedrifter, hvor oppslag i fabrikken som forpliktet meg personlig gjen­ nom min faksimilerte underskrift, beskyttet alle arbeiderne mot å bli «tatt» av Sauckel. Til slutt var nesten hver eneste viktige bedrift i Frank­ rike, i alt ti tusen, beskyttet mot Sauckel, i overenstemmelse med det syn at den franske industri måtte styrkes, transportene garanteres og matforsyningen sikres. I weekenden var Bichelonne og jeg på landstedet til min venn Arno 278

Breker. I begynnelsen av den efterfølgende uke gjorde jeg Sauckels med­ arbeidere kjent med vår avtale. Jeg oppfordret dem til i fremtiden å la de franske arbeiderne bli i de franske bedriftene. Antallet ville bli ført på kvoten for «Overført til den tyske rustningsproduksjon». Ti dager senere var jeg i førerbo vedkvarteret for å kunne legge frem min redegjørelse for Hitler før Sauckel. Erfaringen hadde lært meg at det var en fordel å komme først med sine argumenter. Hitler viste seg også tilfreds, han godkjente alle mine avtaler og mente også at vi kunne ta risikoen på svikt gjennom uro og streiker. Dermed var det nesten slutt på Sauckels aksjoner i Frankrike. Istedenfor som hittil 50 000 ble det nå bare tatt 5000 arbeidere til Tyskland. Noen måneder senere, 1. mårs 1944, rapporterte Sauckel ergerlig: «Mine kontorer i Frankrike har sagt meg at her er alt slutt. Det har ingen hensikt å fortsette. I alle prefekturer sier man: Minister Bichelonne har truffet en avtale med minister Speer. Laval har sagt meg: Jeg har ikke lenger noen folk for Tyskland.» Kort tid efter innførte jeg samme prinsipp i Nederland, Bel­ gia og Italia.

20. august 1943 var Heinrich Himmler utnevnt til innenriksminister. Inntil da hadde han riktignok vært riksfører for det altomfattende SS, som ble kalt en stat i staten, men som sjef for politiet var han underlig nok underordnet riksminister Frick. Fylkesførernes makt hadde under Bormanns beskyttelse ført til en splittelse av rikets makt. Det var to kategorier fylkesførere. De gamle, som var fylkesførere allerede før 1933. De var rett og siett ikke i stand til å håndtere et administrasjonsapparat. Ved siden av dem kom det opp et nytt sjikt fylkesførere av Bormanns skole. Unge, som regel juridisk ut­ dannede administraisjonsspesialister som hadde forutsetning for å styrke partiets innflytelse i staten systematisk. En dobbelthet i systemet som hadde Hitlers støtte, gikk ut på at Bormann var fylkesførernes sjef i deres egenskap av partifunksjonærer, samtidig som innenriksministeren var deres direkte overordnede i deres offisielle egenskap av riksforsvarskommissærer. Under den svake Frick var denne ordning ingen fare for Bormann, men observatører på den politiske scene mente at Bormann hadde ifått en alvorlig motspiller i Himmler som innenriksminister. Også jeg så det slik og håpet på Himmlers makt. Fremfor alt ventet jeg at han ville sette en stopper for det fortsatte organisatoriske forfall av rikets enhetlige administrasjonsapparat. Himmler lovet meg også straks at han ville trekke udisiplinerte fylkesførere til ansvar i alle administrasjonssaker. *

279

6. oktober 1943 talte jeg for partiets riksledere og fylkesførerne. Ekkoet efter min tale ga varsel om et omslag. Hensikten med talen var å åpne den politiske ledelsens øyne for den virkelige situasjon, få den til å gi opp håpet om en snarlig innsats av en storrakett, og gjøre det klart for den at foreløbig var det fienden som bestemte vår produksjon. Tysk­ lands økonomiske struktur, som fremdeles delvis var basert på fredsfor­ hold, måtte nå forandres. Av de sekis millioner som arbeidet i vår forbruksvareindustri, måtte halvannen million overføres til rustningsindu­ strien. Forbruksvarer ble fra nå av laget i Frankrike. Jeg innrømmet at denne ordning ville gi Frankrike en gunstig utgangsposisjon i efter-krigstiden. «Men jeg mener,» sa jég til forsamlingen som var som for­ stenet, «at om vi vil vinne krigen, må vi også i første rekke bringe ofre­ ne.» Enda sterkere provoserte jeg de tilstedeværende fylkesførere, da jeg kanskje noe for hårdt fortsatte: «Jeg ber Dem å ta til efterretning at den måten som enkelte fylker har unndradd seg innstillingene i forbruksvareindustrien på, ikke lenger kan og heller ikke vil være på sin plass. Jeg vil derfor selv gi ordre om innstillinger, hvis ikke fylkene følger min oppfordring i løpet av fjorten dager. Og jeg kan forsikre Dem at jeg vil gjennomføre riketis autoritet, koste hva det koste vil. Jeg har talt med riksfører-SS Himmler, og jeg vil fra nå av behandle de fylker som ikke gjennomfører disse forholdsregler, tilsvarende.» At jeg fulgte en hård linje, har neppe opphisset fylkesførerne så sterkt som de to siste setninger. Jeg var knapt ferdig med min tale, da flere av dem rasende styrtet mot meg. Høyrøstete og gestikulerende, anført av en av de eldste blant dem, Biirkel, bebreidet de meg for å ha truet dem med konsentrasjonsleir. For å få rettet opp dette inntryk­ ket, ba jeg Bormann gi meg ordet en gang til. Men han vinket meg av. Med hyklersk vennlighet sa lian at det siett ikke var nødvendig. Det kunne ikke være noen misforståelse av hva jeg hadde ment. På kvelden efter møtet måtte mange av fylkesførerne på grunn av sine alkoholiske utskeielser ha hjelp for å komme tidsnok til det ekstra­ toget som om natten transporterte dem til hovedkvarteret. Neste mor­ gen ba jeg Hitler rette noen måteholdsord til sine politiske medarbei­ dere. Men som alltid skånte lian sine gamle kameraters følelser. På den annen side fortalte Bormann Hitler om mitt sammenstøt med fylkesføreme. Hitler lot meg forstå at alle sammen var sinte uten å gi meg nærmere grunner for det. Det ble snart tydelig at det var lyktes Bor­ mann å få til et lite 'tilløp til undergravning av min anseelse hos Hitler. Han boret uavladelig videre, for første gang ikke helt uten resultat. Jeg hadde selv gitt ham åpningen. Fra nå av kunne jeg ikke lenger regne med Hitlers lojalitet som noe selvfølgelig. Men snart viste det seg også hvor meget man kunne stole på Himmlers løfte om å sørge for å få gjennomført riksmyndighetenes bestem­ melser. Jeg sørget for at han fikk bevis for graverende konflikter med 280

fylkesførerne, men hørte ikke noe fra ham i flere uker, inntil hans statssekretær Stuckart noe forlegen meddelte meg at innenriksministe­ ren hadde sendt papirene til Bormann, og at han for lengst hadde gitt sitt svar. Alle sakene var Blitt undersøkt hos fylkesførerne, og som ven­ tet hadde det vist seg at mine forordninger var forfeilet og at fylkes­ førernes motstand i virkeligheten var fullt berettiget. Himmler hadde godtatt denne beskjed. Den styrkelse av statens myndighet jeg hadde håpet på, ble en fiasko, og det samme gjaldt koalisjonen Speer-Himmler. Først noen måneder senere fikk jeg vite hvorfor alle disse planer måtte mislykkes. Av fylkesføreren i Nedre Schlesien, Hanke, fikk jeg vite at Himmler faktisk hadde rettet et angrep mot noen av fylkesførernes su­ verenitet. Han lot sine SS-kommandanter i fylkene oversende dem mi­ ne forordninger, noe som var ensbetydende med en direkte fornærmelse. Men han skjønte overraskende hurtig at fylkesførerne fikk all mulig ryggdekning fra Bormanns partisentral. Allerede efter noen få dager hadde Bormann hos Hitler sikret seg et forbud mot slike overgrep fra Himmlers side. I avgjørende saker viste det seg alltid og også denne gang at tross all gjensidig forakt holdt fremdeles lojalitetsforholdet mellom. Hitler og hans kamerater fra starten i tyveårene. Selv Himmler og SS var ikke i stand til å bryte dette sentimentale kompaniskap. Efter sifct nederlag i denne klosset manøvrerte aksjon ga SS-føreren for godt av­ kall på å sette statsmakten inn mot fylkene. Det lyktes ikke Himmler å få innkalt «riksforsvarskommissærene» til Berlin. I fremtiden nøyet Himmler seg med å kalle sammen de mindre utsatte overborgermestre og regjeringspresidenter og stemme dem e'fter isin melodi. Bormann og Himmler, som var dus, ble på ny gode venner. Min tale hadde klar­ gjort interessefrontene, avslørt maktforholdene og undergravet min po­ sisjon.

På få måneder hadde jeg lidd mitt tredje nederlag i forsøket på å akti­ vere regimets makt og muligheter, og jeg forsøkte nå å unngå det tru­ ende dilemma gjennom en motoffensiv. Allerede fem dager efter min tale satte Hitler meg i spissen for fremtidsplanleggingen av alle boanbeskadde byer. Jeg hadde dermed fått fuillmakt på et område, som lå nærmere for alle mine motstandere, ikke minst Bormann, enn mange andre krigsproblemer. Mange av dem så faktisk allerede nå sin viktigste fremtidsoppgave i denne gjenoppbygging av byene. Hitlers dekret min­ net dem om at de på dette område ville være avhengige av meg. For øvrig var det min hensikt samtidig å møte en fare som hang sam­ men med fylkesførernes ideologiske radikalisme. Ødeleggelsen av by­ ene ga dem påskudd for å rive ned historiske byggverk, selv om det var mulig å restaurere dem. Da jeg f. eks. efter et kraftig flyangrep på Es­ sen sammen med fylkesføreren så ut over ruinområdene fra en tak281

terrasse, sa han at domkirken i Essen nå burde bli revet helt, da den jo allerede var så skadd. Den isto bare i veien for modernisering av byen. Overborgermesteren i Mannheim kalte meg til hjelp for å hindre ned­ rivningen av det nedbrente slott i Mannheim og Nasjonal teatret. Fra Stuttgart hørte jeg at det nedbrente slott likeledes skulle rives efter øns­ ke fra den lokale fylkesfører. Begrunnelsen var i alle disse tilfelle den samme: vekk med sllotter og kirker. Vi bygger oss våre egne minnesmerker efter krigen. Her ble ikke bare partistørreisenes mindreverdighetsfølelse overfor fortiden levende. Det en fylkesfører ga meg isom begrunnelse for en nedrivningsordre, var enda mer betegnende. Slott og kirke fra tidligere tider var reaksjo­ nens sitadeller, de hadde stått i veien for vår revolusjon. Her kom det frem en fanatisme som hørte til partiets tidligere periode, men efter hvert var gått under i maktkompromissene og arrangementene. Jeg anså bevaringen av de tyske byenes historiske substans og forbe­ redelsen av en fornuftig gjenoppbygging som så viktig, at jeg selv ved krigens høydepunkt og vendepunkt i november og desember 1943 isendte en skrivelse til alle fylkes førerne, som skilte seg ganske vesentlig fra mine planer før krigen. Ikke lenger noen høykunstneriske ideer, men sparsomhet. En stort anlagt planleggelse av kommunikasjonene, som skulle hindre at byene ble kvailt av trafikkstopp. Industriell fremstilling av boliger, sanering av gamlebyene og oppførelse av forretningsbygg i bysentrene. Om monumentale storbygg snakket vi ikke mer. Jeg hadde selv mistet lysten på dem, og det samme var vel tilfelle med Hitler, som jeg drøftet grunnlinjene i de nye planideer med.I

I begynnelsen av november nærmet sovjettroppene seg Nikopol, sent­ rum for mangangrubene. I forbindelse med dette skjedde det noe som stilte Hitler i et ikke mindre eiendommelig lys enn Goring, da han be­ falte sin jagergeneral å si en bevisst usannhet. I begynnelsen av november 1943 fortalte generalstabsjef Zeitzler meg opphisset i telefonen at han nettopp hadde hatt et voldsomt opptrinn med Hitler. Hitler hadde gitt ordre om å trekke alle disponible divi­ sjoner i nærheten sammen til forsvar av Nikopol. Uten mangan, hadde Hitler opphisset sagt, var krigen tapt om kort tid. Da måtte Speer stanse hele rustningsindustrien i løpet av tre måneder, fordi han ikke hadde noe på lager. Zeitzler ba meg inntrengende om å hjelpe ham. Istedenfor å konsentrere troppene var det snarere på tide å innlede tilbaketoget hvis vi ville slippe et nytt Stalingrad. Umiddelbart efter denne samtalen satt jeg sammen med våre fagfolk fra jernindustrien, Roclding og Rohland, for å bli klar over vår mangansituasjon. Naturligvis var mangan en av de viktigste tilsetninger i stålproduksjonen. Men det var efter Zeitzlers oppringning like klart at 282

mangangrubene i Syd-Russland var tapt, på den ene eller annen måte. 11. november sendte jeg en fjernskriverbeskjed til Zeitzler og Hitler: «Under forutsetning av den nåværende produksjonsprosess er vi sik­ ret mangan for elleve d l tolv måneder i riket. Hvis Nikopol går tapt, påtar Riksforeningen Jern seg gjennom å innføre andre prosesser, ga­ rantien for at manganlagrene uten ekstrabelastning av andre legerings­ områder kan holde ytterligere atten måneder.» På samme tid silo jeg fast at også om vi mistet det nærliggende Krivoj Rog, som Hitler ville holde gjennom et stort forsvarsslag, ville den tyske stålindustrien kunne fortsette uhindret. Da jeg kom til førerhovedkvarteret to dager senere, overfuste den gretne Hitler meg på en uelskverdig måte som iallfall ikke jeg var vant til: «Hvortledes kan De finne på å sende Deres promemoria om mangansi tu asjonen til generalstabsjefen?» Jeg hadde ventet å finne en fornøyd Hitler og utbrøt helt overrasket: «Men, min fører, det er jo en god nyhet.» Hitler kom ikke inn på det. «De har overhodet ikke noen adgang til å gi generalstabsjefen noe promemoria! Om De vil noe, så send slikt dl meg. De har satt meg i en uholdbar situaisjon. Jeg har nettopp gitt ordre til å 'trekke sammen alle disponible styrker til for­ svar av Nikopol. Endelig har jeg en grunn for å tvinge armégruppen til kamp. Og så kommer denne Zeitzler med Deres promemoria. Jeg står der som en løgner! Hvis vi nå mister Nikopol, er det Deres skyld. Jeg forbyr Dem en gang for alle,» iskrek han til slutt, «å gi noe promemoria til andre personer. Har De forstått? Jeg forbyr Dem det!» Likevel hadde mitt promemoria hatt sin virkning. Snart efter oppga Hitler å forlange noe slag om mangangrubene, men da samddig også det sovjetiske presset i dette område opphørte, gikk Nikopol først tapt 18. februar 1944. I et annet promemoria, som jeg ga Hitler denne dagen, hadde jeg lagt frem tallene for våre beholdninger av alle legeringsmetaller. Der hadde jeg skrevet at «tilføxislene fra Balkan, Tyrkia, Nikopol, Finland og Nord-Norge ikke var medregnet» og dermed forsiktig antydet at jeg regnet tapet av disse områder for sannsynlig. Min tabelll ga følgende oversikt: Tonn:

M angan

N ikkel

Lagre i Tyskland 140 000 Tilførsler innland 8 100 15 500 Forbruk Dekning i 19 måneder

6 000 190 750 10

K rom 21

W o lfra m M o ly b d e n

000 —

1 330 —

3 751 5,6

160 10,6

425 15,5 69,5 7,8

Silisiu m

17 900 4 200 7 000 6,4

Tabellen kommenterte jeg med følgende ord: «Det minste lager er det av krom, og uten krom kan ikke en høyt utviklet rustningsindustri bli opprettholdt. Når Balkan og dermed også Tyrkia faller bort, er dek283

ningen av behovet for krom bare sikret for 5—0 måneder. Det betyr at efter å ha brukt opp råblokklagrene, som kunne forlenge fristen med to måneder, vil de forskjelligste og viktigste deler av rustningsindustrien — alle fly pansere, biler, pansergranater, ubåter og nesten hele kanonfabrikasjonen — stanse én til tre måneder efter denne termin, fordi re­ servene uten tilførsler vil være brukt opp.» Det betydde hverken mer eller mindre enn at krigen ville være slutt omkring ti måneder efter tapet av Balkan. Hitler hørte uten et ord på min redegjørelse, hvor ikke Nikopol, men Balkan avgjorde krigen. Så snudde han seg nedtrykt bort og vendte seg isteden til min medarbei­ der Saur, ifor å drøfte nye panserprogrammer med ham. Inntil sommeren 1943 ringte Hitler til meg i begynneilsen av hver må­ ned for å få de nyeste produksjonstallene som han førte inn i en ferdig tabeil. Jeg ga tallene i den avtalte rekkefølge, og som regel kvitterte Hitler med slike utrop som: «Meget godt. Det er jo storartet. Virkelig 110 Tigere? Det er mer enn De har lovet. . . Og hvor mange tigere tror De De kan skaffe neste måned? Hver panser mer er viktig i d ag...» Han sluttet ofte disse samtaler med en kort henvisning til situasjonen: «Vi har tatt Charkov i dag. Det går fint. Takk for oppringningen. Hils fruen. Er hun fremdeles på Obersalzberg? Hils endelig.» På min takk og liilsningsformel «Heil, min fører» svarte han av og til «Heil Speer». Denne hilsen var en utmerkelse, som han sjelden brukte overfor Goring, Goebbelis eller andre fortrolige, og som hadde en lett undertone av ironi overfor det dffisielle «Heil, min fører». I slike øyeblikk følte jeg en be­ lønning for arbeidet. Jeg la ikke merke til det nedlatende moment i denne fortrolighet. Til tross for at de første årenes betatthet og fortro­ ligheten i den private omgang for lenge siden var borte, til tross for at jeg ikke mer hadde den enestående særstilling som hans arkitekt, til trosS for at jeg'-var blitt en av de mange i apparatet, hadde et ord fra Hit­ ler ikke mistet noe av sin magiske kraft. Og skal man si sannheten, så hadde alle intriger og maktkamper et slikt ord som mål eller det det sto for. Enhvers posisjon var avhengig av det. Oppringningene sluttet efter hvert. Det er vanskelig å slå fast det nøyaktige tidspunkt. Men fra høsten 1943 iallfall gjorde Hitler det til vane å ringe til Saur for å få månedstallene. Jeg satte meg ikke mot det. Han hadde jo rett til å ta fra meg det han hadde betrodd meg. Da også Bormann sto i et meget godt forhold til både Saur og Dorsch, som begge var gamle partifeller, begynte jeg efter hvert å kjenne meg usikker i mitt eget ministerium. Til å begynne med forsøkte jeg å sikre min posisjon ved å gi mine ti avdelingssjefer en stedfortreder fra industrien. Men Dorsch og Saur greide å hindre dette i sine avdelinger. Da det begynte å bli stadig mer tydelig at det under ledelse av Dorsch begynte å danne seg en sammen­ svergelse i mitt eget ministerium, utnevnte jeg 21. deisember 1943 to gamle, pålitelige medarbeidere fra min byggetid som ledere av personal284

og organisasjonsavdelingene med myndighet også over den hittil selv­ stendige Organisation Todt. Neste dag flyktet jeg fra året 1943’s tunge byrder, med dets tallrike personlige skuffelser og intriger, til det fjerneste og ensomste hjørne i vårt maktområde, det nordlige Lappland. Mens Hitler i 1941 og 1942 forbød meg å reise til Norge, Finland og Russiand, fordi det var for farlig og jeg var uerstattelig for ham, ga han denne gang sin tillatelse uten å nøle. I morgendemringen startet vi med mitt nye fly, en firemotors Condor fra Focke-Wulf. Med sine innbygde reservetanker hadde det en særlig stor rekkevidde. Fiolinisten Siegfried Borries og en amatørtryllekunistner som efter krigen ble berømt under navnet Kalanag, var med i flyet. Jeg ville istedenfor å holde egne taler gi soldatene og Todt-arbeiderne i nord en juleglede. I lav flyvning så vi Finlands innsjøkjeder, et av må­ lene for min ungdoms lengsler, som min hustru og jeg engang ville krysse igjennom med kajakk og telt. Tidilig på eftermiddagen i Nordens svinnende demringslys landet vi på en primitiv snedekket flyplass ved Rovainiemi, markert med petroleumslamper. Allerede neste dag kjørte vi i åpen bil GOO kilomeLer nordover til den lille ishavshavnen Petsamo. Landskapet virket ensformig høyalpint, men vekslingen av belysningen fra gult til rødt, fremkalt av solen bak hori­ sonten, var med alle sine mellomtoner ubeskrivelig skjønn. I Petsamo var det flere julefester for arbeidere, soldater og offiserer som ble fulgt av tallrike andre fester i andre kvarterer. Neste natt sov vi i blokkhuset til den kommanderende general på ishavsfronten, for derfra å besøke de fremskutte støttepunkter på Fiskerhalvøya, vårt nordligste og minst gjestfrie frontavsnitt, bare 80 kilometer fra Murmansk. I trykkende en­ somhet falt et blekt, grønnlig lys gjennom slør av tåke og sne på et treløst, dødsstivnet landskap. Fulgt av general Hengi slet vi oss lang­ somt på ski opp mot de fremskutte støttepunkter. I en av disse stil­ linger viste en enhet meg virkningen av vår 15 centimeters kanon på en sovjetisk stilling. Det var den fønste skarpe prøveskyting jeg hadde opplevet. Dengang jeg fikk demonstrert et av de store batteriene ved Kap Griz Nez, utpekte kommandanten riktignok Dover på den annen side av kanalen som mål, men sa senere at han i virkeligheten bare hadde skutt i sjøen. Her derimot fikk en fulltreffer trebjelkene i den russiske stilling til å hvirvle i luiften. Et øyeblikk efter falt en soldat lyd­ løst om ved siden av meg. En sovjetisk skarpskytter hadde truffet ham i hodet gjennom kikkhullet på hans hjelm. Det var underlig nok første gang jeg ble konfrontert med frontkrigens virkelighet. Mens jeg inntil da under demonstrasjoner på skytebanene hadde lært å kjenne våre infanterivåpen som en brukbar teknisk konstruksjon, så jeg nå plutselig hvorledes dette våpen, som jeg hittil bare hadde sett 'teoretisk på, kun­ ne drepe mennesker. På denne inspeksjonsrunden klaget både soldater og offiserer over 285

våre mangelfulle tilførsler av lette infanterivåpen. Man savnet særlig en effektiv maskinpistol. Soildatene hjalp seg med erobrede russiske typer. Denne bebreidelse rammet Hitler. Den tidligere infanteristen fra førs­ te verdenskrig holdt fortsatt på karabinen som han hadde vært fortro­ lig med. Sommeren 1942 avviste han vårt forslag om å ta i bruk en allerede ferdigutviklet maskinpistoltype og bestemte at geværet bedre tjente infanteriets oppgaver. En annen eftervirkning av hans erfaringer fra skyttergravene var også at han, slik som jeg så det i praksis, 'skjøv frem i forgrunnen de tunge våpen og pansere som han beundret, og det så sterkt at det gikk ut over utviklingen og fabrikasjonen av in­ fanterivåpen. Straks efter at jeg var vendt tilbake, forsøkte jeg å bøte på denne for­ sømmelse. Vårt infanteriprogram ble i begynnelsen av januar underbyg­ get med presise krav av hærens generalstab og reservearméens sjef. Som sin egen ekspert i hærens rustningsspørsmål ga Hifler endelig isin til­ slutning, seks måneder senere. Fra nå av bebreidet han oss, om vårt program ikke holdt fristene. I løpet av trekvart år nådde vi på dette viktige område vesentlige produksjonsforhøyelser, for maskinpistolen (stormgevær 44) endog en tyvedobling av den riktignok minimale pro­ duksjon. Vi hadde kunnet nå disse forøkelser allerede to år før ved å bruke kapasiteter som ikke var blokkert av produksjonen av tunge vå­ pen.

Neste dag inspiserte jeg nikkelverket i Kolosjokki, vår eneste nikkelkil­ de og det egentlige mål for min julereise. Der grodde .slagghaugene opp av malm som ikke var transportert vekk, mens våre transportmidler iste­ den var konsentrert om byggingen av et kraftverk som skulle beskyttes mot bombeangrep med betong. Jeg flyttet kraftverket ned i lavere prio­ ritet, og transporten av nikkeillagrene øket. Midt i urskogen, langt fra Inarisjøen var det samlet lappiske og tyske tømmerhuggere på en lys­ ning i skogen rundt et kunstferdig oppbygget bål som både ga varme og lys, mens Siegfried Borries innledet aftenen med den berømte Chaconne fra Bachs partita i d-moll. Under en flere timers skitur om natten besøk­ te vi til slutt lappenøs teltleir. Men teltidyllen uteble i minus 30 grader, og polarlyset uteble også. Vinden snudde seg og fylte begge halvdeler av teltet med røk. Jeg flyktet ut under åpen himmell og la meg til å sove klokken 3 i min sovepose av rensdyrskinn. Neste morgen følte jeg en plutselig smerte i mitt kne. Noen dager senere var jeg på ny i hovedkvarteret hos Hitler. Efter forslag fra Bormann hadde han innkalt til et stort møte hvor arbeids­ programmet for 1944 skulle bli fastlagt i nærvær av de viktigiste ministre, og Sauckel skulle komme med sine besværinger over meg. Dagen før foreslo jeg Hitler at vi i et møte under forsete av Lammers skulle be286

handle de uoverensstemmelser som vi kunne klare alene. Hitler avvis­ te dette forslag rett ut og så med iskold stemme at han fraba seg slike forsøk på å påvirke møtedeltagerne. Han ønsket ikke å høre noen forhåndsoppgjort mening, han ville selv treffe avgjørelsen. Efter denne ørefiken gikk jeg til Himmler med mine sakbearbeidere, og på mitt ønske var også feltmarskalk Keitel møtt opp. Jeg ville iall­ fall avtale en felles taktikk med dem for å hindre en gjenopptagelse av Sauckels deportasjoner fra de besatte områder i vest. Både Keitel som sjef for de militære befalingsmenn og Himmler som ansvarlig for ro og orden i de besatte områder var redde for en øket partisanvirksomhet i denne forbindelse. Vi ble enige om at begge i møtet skulle erklære at de ikke hadde rådighet over de nødvendige eksekutivorganer, og at dette var en fare for ordenens opprettholldelse. Jeg håpet å ha oppnådd mitt mål, å få definitivt slutt på deportasjonene og trumfe igjennom en skjerpet bruk av de tyske reserver, særlig de tyske kvinner. Men det så ut til at Hitler var blitt like grundig forberedt på proble­ mene av Bormann som Himmler og Keitel av meg. Allerede da han tok imot oss, viste han med sin kulde og uhøflighet alle deltagerne at han var gretten. De som kjemte ham, unngikk efter en slik opptakt å forsøke å få gjennom avgjørelser med tvilsomme utsikter. Også jeg hadde llatt mine viktigste saker hvile i min dokumentmappe og bare fo­ relagt ham mer harmløse saker. Men vi kunne ikke lenger komme utenom emnet for det fastlagte møte. Irritert tok Hitlier ordet fra meg: «Jeg fraber meg, lierr Speer, at De enda en gang forsøker å ta resultatet av et møte på forskudd. Det er meg som leder dette møte, og jeg vil til slutt avgjøre hva som skjer. Ikke De! Merk Dem det!» Ingen våget å heve sin røst overfor denne sinte Hitler. Heller ikke mine allierte Keitel og Himmler tenkte mer på å si sin mening. Tvert imot forsikret de beredvillig Hitler at de ville gjøre alt for å støtte Sauckels program. Hitler begynte med å spørre de tilstedeværende fagministre om deres behov for arbeidskraft i året 1944, skrev omhyggelig opp disse krav, adderte personlig resultatet og vendte seg til Sauckel: «Kan De, partifelle Sauckel, skaffe fire millioner arbeidere i år? Ja eller nei.» Sauckel slo seg for brystet: «Naturligvis, min fører, det lover jeg Dem. De kan være sikker på at jeg vil oppfylle det, men til det tren­ ger jeg igjen frie hender i de besatte områder.» Noen innvendinger fra meg om at jeg anså det for mulig å mobilisere størsteparten av disse millioner i selve Tyskland, ble skarpt avbrutt av Hitler: «Er det De som er ansvarlig for arbeidskraften eller er det partifelle Sauckel?» I en tone som avviste enhver motsigelse, befalte Hitler Keitel og Himmler å gi sine organer ordre om å presse programmet for anskaffelse av ar­ beidskraft videre frem. Keitel sa bare hele tiden: «Javel, min fører,» og Himmler holdt seg taus. Slaget lot allerede til å være tapt. For å berge iallfall noe spurte jeg Sauckel om han tross rekrutteringene fra vest kunne garantere behovet i de såkalte sperrebedrifter. Med store ord 287

mente han at det ikke ville være vanskelig. Derefter forsøkte jeg å få fastlagt prioriteter og forplikte Sauckel til å hente arbeidere til Tysk­ land fønst efter at disse bedrifters behov var dekket. Sauckel bekreftet også dette med en håndbevegelse. Hitler sjaltet seg straks inn: «Hva ønsker De mer, herr Speer? Efter at partifelle Sauckel har lovet Dem det. Deres betenkeligheter i forbindelse med den franske industrien er dermed ikke lenger aktuelle.» Ytterligere debatt ville bare ha styrket Sauckels posisjon. Møtet var slutt, Hitler var mer tilgjengelig og vekslet endog noen vennlige ord med meg. Men det ble bare ikke noe av. Det var slutt med Sauckels deportasjoner, men det hadde lite å gjøre med mine forsøk på å krysise hans planer via mine avdelinger i Frankrike og Wehrmachtsmyndighetene. Tap av myndighet i de besatte områder, den stadig mer utbredte maquis-kontroll og de tyske okkupasjonsmyndigheters voksende ulyst til å øke sine vanskeligheter, hindret realiseringen av alle planer. Følger hadde resultatet av møtet i førerhovedkvarteret bare for meg personlig. Hitlers behandling av meg viste alle at jeg var i unåde. Seierherren i striden mellom Sauckel og meg het Bormann. Fra nå av måtte vi regne med først hemmelige og senere stadig mer åpne angrep mot mine medarbeidere fra industrien. Stadig måtte jeg forsvare dem i partikontoret mot mistenkeliggjørelser og endog intervenere for dem i SD (sikkerhetstjenesten).

Heller ikke den siste forsamling av rikets prominens i praktinnramning formådde å fri meg for mine bekymringer. Det var gallafeiringen av Gorings fødselsdag 12. januar 1944, som han feiret i Karinhall. Vi kom alle sammen med kostbare gaver, slik Goring ventet det, sigarer fra Ne­ derland, gullbarrer fra Balkan, verdifulle malerier og skulpturer. Go­ ring hadde latt meg vite at han gjerne ville ha en Hitlerbyste av mar­ mor av Breker, i mer enn naturlig størrelse. Det overlessede fødsels­ dagsbord var bygget opp i det store biblioteket. Goring viste det til sine prominente gjester, og viste også byggeplaner som hans arkitekt had­ de laget til hans fødselsdag. Gorings slqttlignende landsted skulle mer enn fordobles. I den pompøse spisesalen ble det på det praktfullt dekkede bord ser­ vert et ikke altifor yppig måltid, som svarte til forholdene. Det ble servert av tjenere i hvit livré. Funk holdt, som hvert år og nå for siste gang, fødselsdagstalen ved festmiddagen. Han lovpriste Gorings dyktig­ het, egenskaper og fortjenester i høye toner og utbrakte en skål for «en av de største tyskere». Funks begeistrede ord var en grotesk motset­ ning til den virkelige situasjon. På bakgrunn av rikets truende under­ gang virket hele festen spøkelsesaktig. Efter maten fordelte gjestene seg i Karinhalls store rom. Milch og jeg 288

snakket om hvor pengene til all denne luksus kom fra. For kort tid siden var det fra Gorings gamle venn, kampflyveren fra første verdens­ krig Loerzer, kommet en hel jernbanevogn med ting fra svantebørsen i Italia. Innholdet, damestrømper, såpe og andre sjeldne ting kunrfe Milch selge «svart». Det var med en pristabell, antagelig for å holde svartebørsprisene like over hele landet, medregnet en betraktelig fortjeneste som Milch skulle få. Men Milch lot varene fra vognen dele ut til funk­ sjonærene i sitt ministerium. Kort efter hørte han at tallrike andre jern­ banevogner var solgt med fortjeneste for Goring. Snart efter ble inten­ danten i rikisluftfartsministeriet, Plagemann, som hadde gjort disse for­ retningene for Goring, unndradd Milchs kontrøll og stillet direkte un­ der Goring. Jeg hadde mine personlige erfaringer med Gorings fødselsdager. Si­ den jeg som medlem av det prøyssiske statsråd hadde 6000 mark hvert år, fortalte jeg Milch, fikk jeg også hvert år i god tid før Gorings fødselsdag et brev om at en vesentlig del av mitt honorar ville bli holdt tilbake for presangen fra statsrådet til Goring, uten at mitt samtykke til dette var innhentet på forhånd. På «amme måte gikk det for seg med luftfarts­ ministeriets disposisjonsfond. På Gorings konto ble det for hver fødsels­ dag satt av en stor sum, og riksmarskalken skulle 'selv avgjøre hvilket maleri som skulle kjøpes for beløpet. Vi var klare over at bare en liten del av det enorme pengeforbruk Goring hadde, kunne dekkes på denne måten. Vi var ikke klare over hvem som ga bidrag fra industrien. Men at det fantes kilder, kunne både Milch og jeg fra tid »-til annen konstatere, når Goring ringte til oss hvis en av hans favoritter var blitt behandlet ublidt av en av våre organisasjoner. Mine ferske opplevelser og møter i Lappland var den største mot­ setning man kunne tenke seg til denne drivhusatmosfæren i en korrupt iskinnverden. Jeg følte meg også mer trykket av usikkerheten i mitt for­ hold til Hitler enn jeg ville være ved. Den nesten toårige anspennelse uten pauser gjorde seg nå merkbar. Fysisk var jeg nesten brukt opp med mine 38 år. Smerten i kneet var nesten aldri borte. Jeg hadde ingen re­ server. Eller var det hele en flukt? 18. januar 1944 ble jeg lagt inn på sykehus.

Tredje del

/

Kapitel 23

rofessor Gebhardt, SS-gruppefører og kjent som knespesialist i den europeiske idrettsverden, var sjef for Røde Kors-sykehuset i Hohenlychen, ca. hundre kilometer nord for Berlin ved en skogomkranset sjø. Uten å vite det var jeg i hendene på en av Heinrich Himmlers få dusvenner. I over to måneder oppholdt jeg még i et enkelt utstyrt rom i dette avsidesliggende privatsykehus. I andre rom i huset var mine kvin­ nelige sekretærer, og jeg hadde direkte telefonforbindelse med ministe­ riet, fordi jeg ønsket å arbeide videre. Å bli syk som minister i det tredje rike førte betenkelige vanskelig­ heter med iseg. Altfor ofte hadde Hitler sjaltet ut en av de prominente under henvisning til hans dårilige helsetilstand. I politiske kretiser spisset man derfor ørene når nære medarbeidere av Hitler ble «syke». Men da jeg var virkelig syk, var det klokt å være mest mulig aktiv. Jeg kunne dessuten ikke gi fra meg mitt apparat, fordi jeg like ilite som Hitler hadde noen passende stedfortreder. Tross' alle forsøk fra mine omgivel­ ser på å skaffe meg ro, sluttet jeg ofte ikke før midnatt med mine konferanser, telefonsamtaler og diktater. Ikke før var jeg kommet til sykehuset, før jeg fikk en opphisset tele­ fon fra min nyutnevnte personalsjef Bohr. I lians kontor var det et låst dokumentskap, og Dorsch hadde gitt ordre om at det øyeblikkelig skulle transporteres til Organisation Todts sentral. Jeg ga ordre til at det skulle bli der det alltid hadde vært. Noen dager senere kom represen­ tanter for fylkesføreren i Berlin, og de hadde med seg flere flyttefolk. Bohr fortalte meg at de hadde i oppdrag å hente skapet som sammen med sitt innhold var partiets eiendom. Bohr visste ikke sin arme råd, og det var bare gjennom en telefon til en av Goebbels’ nærmeste med­ arbeidere at det llyktes å utsette aksjonen. Skapet ble forseglet av parti­ folkene, men bare døren. Derefter ga jeg beskjed om å skru opp baksi­ den av skapet. Og neste dag kom Bohr med en bunke fotokopierte do­ kumenter. De inneholdt dossierer over forskjellige av mine gamle med­ arbeidere, nesten alle negative. De var helst siktet for partifiendtlig holdning, og det ble delvis også krevet at de skulle overvåkes av Ge­ stapo. Samtidig fikk jeg vite at partiet hadde en tillitsmann i ministe­ riet, Xaver Dorsch. Dette overrasket meg mindre enn personen.

P

293

Siden høsten hadde jeg forsøkt å forfremme en funksjonær i mitt mi­ nisterium. Men han var ikke likt av den klikken som nylig hadde dan­ net seg i ministeriet, og min første personalsjef kom med alle slags ut­ flukter, inntil jeg til slutt tvang ham til å sende inn forfremmelsesfor­ slaget. Kort 'før jeg ble syk, hadde jeg fått en uvennlig, brå avvisning fra Bormann. Nå fant vi utkastet til Bormanns skrivelse blant aktene i dette hemmelige skapet. Og som det senere viste seg, var det satt i scene og forfattet av Dorsch og min tidligere personalsjef Haasemann og godkjent ordrett av Bormann i det brevet han sendte meg. Fra syke­ sengen ringte jeg til Goebbels. Han var stadig Berlins fylkesfører, og par­ tifolkene i ministeriene i Berlin sto under ham. Uten å nøle var han enig i at min gamle medarbeider Frank skulle overta stillingen: «En umulig tilstand at det etableres enda en regjering. Hver minister er i dag partifelle. Enten har vi tillit dl ham, eller han må gå!» Men det var ukjent for meg hvilke tillitsmenn Gestapo hadde i mitt ministerium. Enda vanskeligere var mine bestrebelser for å holde min posisjon under sykdommen. Jeg måtte be Bormanns statssekretær, Klopfer, om å holde partiets organer innenfor sine grenser. Særlig ba jeg om at det ikke måtte legges vaniskeligheter i veien for industrifolkene. Partiets øko­ nomiske rådgivere i Berlins fylkesledelse hadde like efter at jeg ble syk, tiltatt seg funksjoner som rammet kjernen av min virksomhet. Jeg opp­ fordret Funk og Ohlendorf, som han hadde fått utlånt fra Himmler, om å gå mer positivt inn for industriens selvansvar og støtte meg mot Bor­ manns lokale økonomiske rådgivere. Også Sauckel hadde øyeblikkelig utnyttet mitt fravær til «i en riksappell å kalle rustningsindustriens menn til en siste innsatls». I forbindelse med mine motstanderes forsøk på å utnytte mitt fravær mot meg sendte jeg et brev til Hitler for å fortelle ham om mine bekymringer og be om hans hjelp. 23 skrivemas­ kinsider på fire dager var et tegn på den nervøsitet som hadde grepet meg. Jeg klaget over Sauckels innblanding og Bormanns økonomiske råd­ givere og ba om bekreftelse av min ubetingede myndighet i alle spørs­ mål som lå under meg og alle oppgaver. I grunnen var dette en gjen­ tagelse av de kravene jeg uten resultat og til fylkesførernes opphisselse i drastiske ord hadde stillet på møtet i Posen. Jeg skrev videre at en planmessig ledelise av hele produksjonen bare var mulig hvis man hos meg samlet de «mange instanser som gir bedriftenes ledelse forskrifter, forholdsregler, irettesettelser og råd». Fire dager senere vendte jeg meg på ny til Hitler. Med en åpenhet som i grunnen ikke lenger svarte til vårt forhold, informerte jeg ham om den ministeriekamarilla, som bak min rygg hadde krysset de for­ holdsregler jeg hadde gitt ordre om. Jeg var blitt bedradd. En viss liten krets av Todts gamle medarbeidere, under ledeilse av Dorsch, hadde brutt sin lojalitet. Derfor var jeg nødt til å erstatte Dorsch med en mann jeg kunne ha tillit til. Utvilsomt var dette brevet særlig uklokt, fordi jeg uten å ha spurt 294

Hitler på forhånd meddelte ham at en av hans favoritter var avskjedi­ get. Med dette hadde jeg forbrutt meg mot den regel i regimet, at per­ sonlige saker skulle ilegges frem for Hitler på det riktige tidspunkt og på en behendig måte. Isteden hadde jeg konfrontert ham brutalt med en medarbeiders brudd på lojalitet og tvilsomme egenskaper. At jeg dessuten sendte Bormann en avskrift av min klage, var enten tåpelig eller utfordrende. Jeg neglisjerte med dette alle en dreven taktikers er­ faringer i Hitlers intrigante omgivelser. Årsaken til min oppførsel var antagelig en viss trosisholdning i forbindelse med min isolerte situasjon. Sykdommen hadde fjernet meg langt bort fra maktpolen Hitler, som hadde alle avgjørelser i sin hånd. Han reagerte hverken negativt eller positivt på alle mine forslag, krav og besværinger. Jeg talte ut i tomme luften. Han sendte meg ikke noe svar. Som Hitlers yndlingsminister og en av hans mulige efterfølgere tellet jeg ikke mer. Noen betroelser fra Bormann og noen ukers sykdom hadde sjal tet meg ut. En viss rolle spilte også en egenskap man ofte hadde iakttatt hos Hitler. En som i lengre tid ble borte fra hans synskrets, var ganiske enkelt avskrevet. Hvis vedkommende efter noen tid på ny dukket opp i hans omgivelser, kunne bildet endre seg på ny. Under min sykdom gjorde jeg flere ganger den­ ne erfaring som skuffet meg og fjernet meg fra Hitler som menneske. Men i disse dager var jeg hverken opprørt eller fortvilet over min nye situasjon. Helsesvekket som jeg var, følte jeg bare tretthet og resigna­ sjon. Indirekte fikk jeg til slutt vite at Hitler ikke ville gi avkalil på Dorsch, sin partifelle fra tyveårene. Nettopp i disse uker utmerket han ham der­ for nesten demonstrativt gjennom fortrolige samtaler og styrket dermed hans posisjon overfor meg. Goring, Bormann og Himmler forsto at tyngdepunktet hadde forskjøvet seg og benyttet dette til endelig å løfte min autoritet som minister av hengslene. Sikkert hver for seg, hver av sine egne grunner og sannsynligvis uten å ha vært i kontakt med de andre. Å få vekk Dorsch kunne jeg ikke lenger tenke på.

Tyve dager lå jeg på ryggen med et ubevegelig ben i gips og hadde ri­ kelig med tid til å beskjeftige meg med mine ergrelser og mine skuf­ felser. Da jeg isto opp første gang, fikk jeg efter noen timer heftige smer­ ter i ryggen og brystkassen. At jeg spyttet blod tydet på en blodpropp. Men professor Gebhardt stillet diagnosen muskelreumatisme og masser­ te min brystkasse med biegift (forapin) og ga meg også sulfanomid, kinin og bedøvelsesmidler. To dager senere fikk jeg et nytt voldsomt an­ fall. Min tilstand ble bekymringsfull, men Gebhardt snakket igjen om muskelreumatisme. Nå alarmerte min hustru dr. Brandt som samme kveld sendte indremedisineren fra Berlins universitet, professor Fried­ rich Koch, Sauerbruchs medarbeider, til Hohenlychen. Brandt, Hitlers 295

daglige lege og «befullmektiget for sanitets- og sunnhetsvesenet», over­ dro uttrykkelig Koch eneansvaret for min behandling og forbød samtidig professor Gebhardt å foreta noen medisinske disposisjoner. Pro­ fessor Koch fikk på dr. Brandts anvisning et rom i umiddelbar nærhet av meg og hadde plikt til ikke å forlate meg dag eller natt. Tre dager var min tilstand, som Koch slo fast i sin journal, «over­ måte betenkelig. Største åndenød, isterk blåfarve, hurtigere puls, tem­ peratur, plagsom hoste, smerter og blodspytting. Sykdomsbildet kunne overensstemmende med forløpet bare bli tydet som infarkt.» Legene sa til min hustru at hun måtte være forberedt på det verste. Men jeg sve­ vet i denne overgangssituasjon nesten som i en lykkerus. Det lille rom­ met ble til en herlig sal, et beskjedent treskap jeg hadde sett på i tre uker ble til et rikt utskåret praktstykke, innlagt med verdifulle tresorter. Jeg følte meg så munter og vel som sjelden før i mitt liv. Da jeg hadde kommet meg noe, fortalte min venn Robert Frank om en fortrolig nattlig samtale lian hadde hatt med professor Koch. Det han fortalte, virket fantastisk nok. Da jeg var meget syk, hadde Geb­ hardt forlangt et lite inngrep som efter hans mening ville ha truet mitt liv. Da professor Koch først lot som han ikke forsto og derefter vegret seg, hadde Gebhardt veket unna. Han hadde bare villet sette ham på prøve, sa han. Frank bønnfalt meg om ikke å foreta meg noe, da professor Koch var redd for å forsvinne i en konsentrasjonsleir, mens Frank selv ganske sikkert ville ha fått vanskeligheter med Gestapo. Jeg måtte tie, heller ikke Hitler kunne jeg vise tillit. I et vredesutbrudd ville han ha betegnet alt sammen som rett og slett umulig, ha trykket på ringeknappen som han alltid var i nærheten av, tilkalt Bormann og gitt ordre til arresta­ sjon av mannen som bakvasket Himmler. Dengang virket dette ikke så føljetongaktig som det kan lyde i dag. Også i partikretser hadde Himmler ry for å være et ubarmhjertig koldt, konsekvent menneske. Ingen våget å bli uvenner med ham for alvor. Dessuten ville muligheten for å slå til overfor meg ha vært for gunstig. Jeg ville ikke ha greid selv den minste komplikasjon, og ingen ville ha hatt noen mistanke. Tilfellet er isom tatt fra oldtidens diadok-kamper. Min posisjon var fremdeles mektig, men likevel så svekket at nye intri­ ger ville kunne settes i gang når som helst efter denne fiaskoen. Først i Spandau fortalte Funk meg enkeltheter fra en begivenhet som han i 1944 bare våget å komme med vage hentydninger om overfor meg. Høsten 1943 hadde det vært et drikkelag i staben til Sepp Dietrichs SS-armé, hvor foruten Gebhardt også Funks mangeårige adjutant og venn Horst Walter, nå Dietrichs adjutant, var til stede. I denne kretsen av SS-førere hadde Gebhardt erklært at efter Himmlens mening var Speer en farlig mann. Han måtte forsvinne. Mine bestrebelser for å påskynde flytningen fra dette sykehuset, hvor jeg følte meg ytterst uvel, ble stadig mer energiske, til tross for at min 296

sunnhetstilstand gjorde det mindre tilrådelig. Noe forhastet innledet jeg 19. februar skritt for å finne et nytt oppholdssted. Gebhardt protesterte først med faglige argumenter. Men da jeg sto opp i begynnelsen av mars, ville han hindre min flytning, og først da et sykehus i nabolaget ti dager senere var blitt rammet under et kraftig flyangrep fra den 8. amerikanske luftflåte, trodde han at angrepet gjaldt meg. Øyeblikkelig forandret han mening om muligheten av å transportere meg. 17. mars kunne jeg endelig forlate dette deprimerende sted. Først kort før krigen sluttet, spurte jeg Koch hva som egentlig var skjedd dengang. Men han ville bare bekrefte at han hadde hatt en al­ vorlig uoverensstemmelse med Gebhardt om mitt tilfelle, og Gebhardt hadde antydet at han ikke bare var lege, men også «politisk lege». For øvrig var Gebhardt dengang ivrig for å beholde meg så lenge isom mulig i sitt sykehus.

23. februar 1944 besøkte Milch meg i mitt sykerom. Den 8. og 15. ame­ rikanske luftfllåte hadde konsentrert sine bombeangrep mot den tyske flyindustri. I neste måned kunne vår flyproduksjon bare komme opp i en tredjepart av de tidligere måneders, sa han. Milch hadde med seg et skriftlig utarbeidet forslag. Samtidig med at den såkalte Ruhrstab effektivt utbedret bombeskadene i Ruhr-området, skulle det settes opp en «jagerstab» som ved felles bestrebelser fra begge ministerier skulle overvinne vanskelighetene i luftopprustningen. Et avvisende svar had­ de kanskje vært det fornuftigste, men jeg ville iallfall forsøke alt for å hjelpe luftforsvaret i dets vanskeligheter, og sa ja. Vi var begge klar over at denne jagerstab var det første skritt til nært samarbeide mellom rustnings produksjonen i den siste våpengren og mitt ministerium. Fra sengen ringte jeg først til Gbring, som nektet å underskrive vårt forslag om samarbeide. Gorings argument, at jeg ville blande meg opp i hans kompetanse, aksepterte jeg ikke. Derimot ringte jeg til Hitler som fant ideen god, men ble avvisende og kjølig da jeg fortalte ham at vi hadde tenkt på fylkesfører Hanke som sjef for jagerstaben. «Jeg gjorde en stor feil da jeg ga Sauckel ledelsen av arbeidsinnsatsen,» svarte Hitler i telefonen. «Som fylkesfører skulle han ha myndighet til ugjen­ kallelige avgjørelser, og isteden må han nå forhandle i det uendelige pg slutte kompromisser. Jeg gir aldri mer en fylkesfører en slik opp­ gave.» Hitler snakket seg efter hvert opp i sinne. «Eksemplet Sauckel har redusert alle fylkesførernes autoritet. Saur overtar denne oppgaven!» Dermed brøt Hitler samtalen av og hadde på kort tid for annen gang grepet inn i min personalpolitikk. Hitlers stemme hadde under hele samtalen vært kjølig og uelskverdig. Det kan ha vært en annen grunn til hans grettenhet. Men da Milch under min sykdom foretrakk den stadig mektigere Saur, fant jeg meg uten forbehold i Hitlers ordre. 297

Fra mange år kjente jeg til den forskjell Hitler gjorde når hans adju­ tant Schaub hadde gjort ham oppmerksom på en av lians mange kjen­ tes fødselsdag eller sykdom. Et kort: «Blomster og brev,» betydde et brev med standardtekst som ble forelagt ham til underskrift. Valget av blomster ble overlatt til adjutanten. Det ble ansett som en utmerkelse når han føyet til noen ord med sin egen håndskrift. Ved anledninger som lå ham særlig på hjertet, fikk han kort og penn av Schaub og skrev selv noen linjer og bestemte stundom også i detalj hvilke blomster som skulle sendes. Engang hørte også jeg, ved siden av filmstjerner og san­ gere, til dem som ble sænlig utmerket ved slike anledninger. Da det kort efter min livsfarlige krise kom en blomsterskål med en likegyldig nor­ maltekst, var jeg klar over at jeg var kommet ned på det laveste trinn i den gjeldende rangordning, .til tross for at jeg var et av de viktigste medlemmer i hans regjering. Som syk reagerte jeg nok mer følsomt på dette enn nødvendig. Hitler ringte jo ellers opp to til tre ganger for å høre hvorledes det sto til. Men han ga meg selv skylden for at jeg var blitt syk: «Hvorfor skulle De nå gå på ski der oppe. Jeg har alltid sagt at det er vanvidd. Med disse lange brettene på føttenel — Hugg dem snarest opp til vedl» tilføyet han hver gang i den noe klosset uttrykte hensikt å slutte samtalen med en spøk. Indremedisineren professor Koch trodde ikke mine .lunger tålte høyfjellsluften på Obersalzberg. I slottsparken i Klessheim, Hitlers gjestehus nær Salzburg, hadde fyrstebiskopene latt barokkens byggmester Fischer von Erlach bygge en henrivende formet paviljong, det såkalte kløverhladslott. Den restaurerte bygningen ble 18. mai anvist meg som oppholdsisted. Til hovedslottet var i disse dager den ungarske riksforstander Horthy kommet for å føre forhandlinger, som 24 timer senere førte til Hitlers siste innmarsj i et fremmed land, Ungarn. Allerede samme aften jeg kom, besøkte Hitler meg under en forhandlingspause. Da jeg nå så ham igjen efter ti uker, la jeg for første gang efter alle de år vi hadde kjent hverandre, merke til hans altfor brede nese, hans gustne farve og frastøtende ansikt, et første symptom på at jeg be­ gynte å komme på avstaind Æra ham og kunne se på ham uten å være engasjert. Nesten tre måneder hadde jeg ikke vært under hans person­ lige innflytelse, men isteden vært utsatt for hans krenkelser og tilside­ settelsen Efter års ru;s og oppstemthet hadde jeg for første gang gjort meg visse tanker om min vei ved siden av ham. Mens han tidligere med noen få ord eller en gestus hadde gjort slutt på slapphetsperioder hos meg og frigjort tilsvarende energier i meg, følte jeg meg nå uforandret trett og utmattet, tross vårt gjensyn og hans hjertelighet. Jeg lengtet efter sna­ rest mulig å reise til Meran med min hustru og våre barn, være mange uker der, gjenvinne kraft uten egentlig å vite til hva. Noe måil hadde jeg ikke mer. 298

Men på ny gjorde min selvoppholdelsesdrift seg gjeldende, da jeg i løpet av disse fem dagene i Klessheim kunne slå fast at det nå, med list og renker, ble gjort forsøk på å sjalte meg ut for godt. Neste dag gratulerte Goring meg pr. telefon med min fødselsdag. Da jeg ved denne anledning med lette overdrivellser ga ham en gunstig rapport om min helse, svarte han, ikke beklagende, men nærmest i en høystemt tone: «Men hør nå, det stemmer ikke det De sier. Professor Gebhardt 'fortalte meg i går at De har en alvorlig hjertesykdom. Uten sjanse til bedring. Kanskje De ikke vet det selv?» Til slutt brukte Goring adskillige ord på å rose meg for min innsats. Det var nøsten som han forberedte meg på at det snart var ferdig med meg. Jeg sa at røntgen- og kardiografiske undersøkelser ikke hadde vist noe sykdomsfenomen. Goring svarte at jeg antagelig var galt underrettet og vegret seg rett og slett for å godta min erklæring. Men det var naturligvis Gebhardt isom hadde gitt Gbring falske informasjoner. Også Hitler erklærte tydelig deprimert til gjestene ved sitt bord, hvor også min hustru befant seg: «Speer er ferdig!» Også han hadde snak­ ket med Gebhardt, ,som hadde betegnet meg som et arbeidsudyktig vrak. Hitler tenkte kanskje på våre felles arkitektdrømmer som jeg nå ville bli hindret fra å gjennomføre på grunn av en uhelbredelig hjertefeil. Kanskje tenkte han på hvor tidlig hans første arkitekt, professor Troost, døde. IallfaJll kom han samme dag på ny til Klessheim for å overraske meg med en kjempemessig blomsterbukett, som hanJs 'tjener bar for ham. En usedvanlig gestus til Hitler å være. Men noen timer efter at Hitler var gått, meldte Himmler seg og meddelte meg offisielt at Gebhardt had­ de fått i oppdrag av ham, i egenskap av SS-gruppefører, å overta an­ svaret for min sikkerhet og som lege for min helse. Dermed var min indremedisiner isjaltet ut. En SS-kommando som Gebhardt fikk til min beskyttelse, sto under hans kommando. 23. mårs kom Hitler enda en gang, men bare på avskjedsbesøk. Det var som om han hadde merket den avstand det var blitt mellom oss un­ der min sykdom. Trosis de gjentatte bevis på den gamle hjertelighet, hadde mitt forhold til Hitler gjennomgått en tydelig forandring. Det gjorde et nedslående inntrykk på meg at han åpenbart bare på grunn av vårt gjensyn hadde kommet til å huske på at jeg isto ham nær, mens min innsats som arkitekt og minister ikke hadde vært viktig nok til å slå bro over mange ukers fravær. Men hele hans opptreden de siste ukene hadde demonstrert for meg hvor li te jeg tellet i hans krets, og hvor li te villig han var til å la fornuft og saklighet gjelde isom grunnlag for sine avgjørelser. Kanskje fordi han merket min kulde, kanskje også fordi han ville trøste meg, sa han deprimert at også hans helse var alvorlig an­ grepet. Det var sikre tegn på at han endog snart ville miste synet. Min bemerkning om at professor Brandt ville gi ham beskjed om hvor godt det sto til med hjertet, reagerte han på uten et ord. På en høyde over Meran lå borgen Goyen. Her tilbrakte jeg de seks 299

skjønneste måneder i min ministertid, de eneste, og sammen med min familie. Gebhardt hadde slått seg ned i dalen og utnyttet nesten ikke den rett han hadde til å disponere mine avtaler. Mens jeg var i Meran, tok Goring i et helt usedvanlig anfall av akti­ vitet og uten å ispørre meg eller underrette meg, mine to medarbeidere Dorsch og Saur med til konferanse hos Hitler. Det var ganske tydelig at han ville benytte anledningen til efter de siste årenes mange tilbake­ slag å etablere seg som annen mann efter Hitler, og det gjorde han altså ved på min bekostning å styrke disse to og samtidig gjøre dem ufarlige for seg. Han spredte også ut rykter om at man måtte regne med min avskjed, og spurte i disse ukene fylkesføreren i Oberdonau, Eigruber, hva partiet mente om generaldirektør Meindl, som var Gorings venn. Han begrunnet dette med at det var hams hensikt å foreslå Hitler at Meindl skulle bli min efterfølger. Ley, partiets riksleder med et dryss av hverv, meldte seg også som kandidat. Når Speer gikk, sa han uten å være spurt om det, kunne også han påta seg hans arbeide. Han skulle nok greie det. Bormann og Himmler. forsøkte for øvrig å nedsette mine øvrige av­ delingssjefer i Hitlers øyne gjennom stygge mistenkeliggjørelser. Bare indirekte — Hitler anså det ikke nødvendig å underrette meg — hørte jeg at han hadde oppført seg så ubehersket overfor tre av dem, Leibel, Waeger og Schieber, at man måtte regne med deres snarlige av­ skjed. For Hitler var åpenbart et par uker nok til å glemme Klesisheimdagene. Bortsett fra Fromm, Zeitzler, Guderian, Milch og Donitz hørte nå bare økonomiminister Funk til den lille kretsen av ledende repre­ sentanter ifor regimet, isom lot høre fra seg i sykdomsukene. I flere måneder hadde Hitler, for å unngå virkningene av bombe­ krigen, krevet industrien flyttet til huler og storbunkere. Bombefly kan ikke bekjempes med betong, svarte jeg ham. Selv med mange års ar­ beide var det ikke mulig å få rustningsindustrien under jorden eller under betong. Det var heldig for oss at fienden for å ramme ruistningsproduksjonen på sett og vis hadde spredt sine angrep over et veritabelt delta med mange sidearmer. Hadde vi laget et forsvar for dette deltaet, ville vi bare ha tvunget ham til å rette sitt angrep nettopp mot det punkt hvor industrien var konsentrert, som i et smalt, dypt elveleie. Jeg tenkte i denne forbindelse på den kjemiske industri, kullene, kraft­ verkene og andre av mine mareritt. Det er ingen tvil om at det på dette tidspunkt, våren 1944, ville ha vært mulig for England og Amerika i løpet av kort tid helt å sjalte ut en av disse produksjonsgrener og der­ med gjøre alle andre bestrebelser for beskyttelse av fabrikasjonen il­ lusoriske. 14. april tok Goring initiativet og innkalte Dorsch til seg. Byggingen av den kjempebunkeren Hitler forlangte, kunne han bare tenke seg laget av Organisation Todt, sa han megetsigende. Dorsch svarte at slike anlegg ikke var noen oppgave for Organisation Todt, fordi de lå i rikis300

området, og O. T. arbeidet i de besatte områder. Men han kunne godt øyeblikkelig legge frem et slikt forslag, selv om det var prosjektert for Frankrike. Samme aften ble Dorisch kalt til Hitler: «Jeg vil at lignende storkonstruksjoner også i.Tyskland for fremtiden bare skal gjennomføres av Dem.» Neste dag kunne Dorsch allerede foreslå flere gunstige plasse­ ringer, og forberede de nødvendige administrasjonistekniske forutsetnin­ ger for reisningen av de seks planlagte storbunkeranlegg, hvert av dem med 100 000 kvadratmeter grunnflate. I november 1944 skulle bygnin­ gene stå ferdige, Hovet Dorsch. I en av sine fryktede spontane forord­ ninger ga Hitler Donscli myndighet like under seg og ga storbunkeren så høy prioritet, at Dorsch efter eget godtykke og til sin egen fordel kunne gripe inn i alle andre byggeforetagender. Likevel var det ikke vanskelig å forutsi at disse seks kjempebunkerne ikke ville bli ferdige på de lovede seks måneder, ja at de overhodet ikke ville bli brukt noengang. Det var i det hele ikke så vanskelig å erkjenne det riktige, når det gaile var så primitivt galt. Inntil da hadde Hitler ikke ansett det for påkrevet å gi meg under­ retning om alle de forholdsregler som han hadde redmsert min posisjon ytterligere med. Min sårede selvbevissthet, følelsen av krenkelse var sik­ kert ikke uten skyld i at jeg 19. april skrev et brev tiil ham hvor jeg ga uttrykk for min åpne tvil om riktigheten av de avgjørelser som var truffet, og startet den lange rekke av brev og memoranda hvor jeg ofte under påskudd av saklig meningsforskjell fullbyrdet min frigjøringspro­ sess efter års begrepsforvirring under innflytelsen fra Hitlers magiske kraft. Å begynne slike store byggeforetagender nå var illusorisk, mente jeg. «Bare med basvær kan man oppfylle de mest primitive krav om sam­ tidig å skaffe plass til den tyske arbeidende .befolkning og den uten­ landske arbeidskraft og materiale til gjenoppbyggingen av våre rust­ ningsfabrikker. Jeg står ikke lenger overfor valget av bygninger på lang sikt..., men jeg må løpende stanse rustningsverker som allerede er un­ der bygging for å iskape de nødvendigste forutsetninger for oppretthol­ delse av neste måneds tyske rustningsproduksjon.» I tilslutning til redegjørelsen for de saklige uoverensstemmelser be­ breidet jeg også Hitler for ikke å ha opptrådt korrekt: «Jeg har alltid, allerede som Deres byggmester, fulgt den tendens å la mine medar­ beidere arbeide selvstendig. Riktignok har jeg ofte opplevet alvorlige skuffelser med dette prinsipp. Ikke alle tåler å komme slik i offentlighe­ tens lys, og mange har vist illojalitet overfor m eg. . . efter å ha oppnådd den nødvendige anseelse.» Det var ikke vanskelig for Hitler å skjønne at jeg mente Dorsch. Ikke uten en irettesettende tone fortsatte jeg: «Dette vil dog ikke hindre meg i å følge dette prinsipp videre med jernhårdhet. Det er efter min oppfatning det eneste med hvilket man, jo høyere stillingen er, kan regjere og skape.» Byggevirksomhet og rustninger er akkurat på det nåværende stadium et udelelig hele. Naturligvis kunne Dorsch utmerket godt ha ansvaret for byggevirksomheten i de besatte 301

områder, men i Tyskland selv ville jeg overlate ledelsen til en gammel medarbeider av Todt, Willi Henne. Begge skulle så skjøtte sine oppga­ ver under ledelse av en lojal medarbeider, Walter Brugmann. Hitler awiste dette og fem uker senere, 26. mai 1944, omkom Brugmann som min forgjenger Todt under en uoppklart flyulykke. Skrivelsen ble overrakt Hitler kvelden før hans fødselsdag av min gamle medarbeider Frank. Jeg ba samtidig om avskjed hvis Hitler ikke var av isamme mening som meg. Efter hva jeg vet fra beste kilde, Hitlers kvinnelige sjefsekretær Johanna Wolf, var Hitler høyst oppbrakt over mitt brev og sa blant annet: «Selv Speer må vite at det fins statsresong også for ham.» Allerede sekis uker tidligere hadde han reagert på lignende måte da jeg forbigående hadde stanset arbeidet med prominensbunkerne i Berlin, som han iselv hadde gitt ordre til. Vi måtte reparere skader efter et kraf­ tig flyangrep. Efter alt å dømme hadde han fåtit inntrykk av at jeg tol­ ket hans bestemmelser efter eget godtykke. Iallfall brukte han i er­ grelsen denne bebreidelsen mot meg. Derefter hadde han gitt Bormann i oppdrag uten hensyn til min sykdom å la meg vite at «førerens befalin­ ger skal gjennomføres av hver tysker». «De kunne ikke under noen omstendighet uten videre oppheves, suspenderes eller stanses.» Hitler truet samtidig med «øyeblikkelig å arrestere den ansvarlige embedsmann gjennom statspolitiet og overføre ham til konsentrasjonsleir for ulydighet mot en befaling fra føreren». Jeg hadde knapt hørt om Hitlers reaksjon — på ny ad omveier — da Gbring ringte meg fra Obersalzberg. Han hadde hørt om mine pla­ ner om å trekke meg tilbake, men fra høyelste hold hadde han fått i opp­ drag å meddele meg at det bare var føreren som kunne bestemme når en minister kunne forlate sin stilling. Samtalen bølget frem og tilbake en halv times tid, inntil vi ble enige om et kompromissforslag: «Iste­ denfor å tre tilbake vil jeg forlenge min sykdom og stilltiende forsvinne som minister.» Goring gikk begeistret med på dette: «Ja det er løsenet. Slik kan vi gjøre det. Det vil også føreren være enig i.» Hitler som i ube­ hagelige situasjoner alltid forsøkte å islippe unna konfrontasjon, våget ikke be meg komme og si like ut i ansiktet på meg at han måtte ta kon­ sekvensen av alt sammen og sende meg på permisjon. Den samme skyhet gjorde at han heller ikke et år senere, da det var kommet til åpent brudd, forsøkte å tvinge gjennom min permittering. Når jeg ser tilbake på det, forekommer det meg at det nok kunne ha vært mulig å vekke Hitlers uvilje i en slik grad at det ville ha ført til avskjed. Men den som fortsatt ble i hans nærmeste omgivelser, gjorde i så fall dette av fri vilje. Hva enn mine motiver var, så likte jeg tanken på å trekke meg til­ bake. Varslet om at krigen nærmet seg slutten så jeg nesten hver dag på den blå himmelen i syd, når bombeflyene fra 15de amerikanske luftflåte passerte Alpene på vei fra sine italienske baser for å angripe 302

tyske industrimål. Ingen jagerfly i vid omkrets, intet skudd fra noen luftvernkanon. Dette bilde av fullstendig forsvarsløshet virket sterkere enn noen skildring. Om det hittil var lyktes gang på gang å erstatte de våpen som var gått tapt på tilbaketogene, måtte det, tenkte jeg pessi­ mistisk, snart bli en slutt bare på grunn av denne luftoffensiven. Hva lå nærmere enn å ta den sjansen Goring hadde gitt meg og ikke sitte på ansvarlig plass, men forsvinne stille når katastrofen som allerede var til å ta og føle på, var der. Den tanke å gi opp mitt embede for å frem­ skynde Hitlers og regimets slutt gjennom å bryte ut av samarbeidet, foresvevet meg ikke, tross alle uoverensstemmeisene, og ville vel heller ikke ha meldt seg i dag i en lignende situasjon. Mine tanker på å flykte ble alvorlig forstyrret av det besøket jeg fikk eftermiddagen 20. april av min nærmeste medarbeider Rohland. Industrien hadde hørt om mine avskjedsplaner, og Rohland var kommet for å hindre dette: «De kan ikke overlate industrien, som inntil i dag har fulgt Dem, til dem som kommer efter. Hvorledes de ser ut, kan man forestille seg. Det isom fremfor alt er avgjørende for vår opptreden er: hvorledes kan den nødvendige industrielle substans bevares i tiden efter en tapt krig? Derfor må også De bli på Deres post.» Efter hva jeg husker, var dette første gang spøkelset «brent jord» dukket opp for meg, da Rohland til slutt snakket om faren for at en desperat ledelse kunne gi ordre til vilkårlige ødeleggelser. Her, på denne dagen, følte jeg noe bli til, som uavhengig av Hitler bare hadde med land og folk å gjøre. En fø­ lelse av ansvar, til å begynne med vag og skyggeaktig. Bare noen timer senere, om natten omkring klokken ett, kom feltmarskalk Milch, Saur og min medarbeider dr. Gerhard Frank, til meg. De hadde vært underveis fra isent på eftermiddagen og kom direkte fra Obersalzberg. Milch hadde et budskap til meg fra Hitler. I dette lot han meg vite hvor stor pris han satte på meg, og hvor uforandret hans forhold var til meg. Det lød nesten som en kjærlighetserklæring, men 23 år senere hørte jeg av Milch at tilnærmelsen bare var kommet i stand gjennom hans press. Bare noen uker før ville jeg ha vært rørt og lykke­ lig over å bli utmerket på denne måten. Nå derimot erklærte jeg: «Nei, jeg er trett av det. Jeg vil ikke vite noe mer av dette.» Milch, Saur og Frank maste på meg. Jeg vegret meg lenge. Jeg syntes riktignok Hitlers opptreden var smakløs og utrolig, men jeg ville ikke lenger slutte som minister efter at Rohland hadde gitt meg en ny misjon. Først efter flere timer ga jeg efter på den betingelse at Dorsch på ny skulle underordnes meg og den bestående tilstand gjenopprettes. I spørsmålet om storbunkeren var jeg nå rede til å gi meg. Den hadde mistet isin betydning for meg. Allerede neste dag undertegnet Hitler en skrivelse jeg hadde gitt utkast til om natten, og som oppfyilte Hitlers krav: under min myndighet og samtidig på høyeste prioritetstrinn skulle Dorsch nå bygge bunkerne. Tre dager senere skjønte jeg at jeg hadde gjort en overilet beslutning. 303

Jeg bestemte meg derfor til å iskrive til Hitler. Det hadde gåtit opp for meg at jeg var kommet i en ytterst utakknemlig posisjon på grunn av den ordning vi ble enige om. Hvis jeg støttet Dorsclx med materiale og arbeidskraft til hans storbygg, var det også min utakknemlige oppgave å ta imot og forsvare meg imot alle klagene fra riksmyndighetene, for­ di jeg hadde innskrenket deres byggeprogram. Men hvis jeg ikke opp­ fylte kravene fra Dorsch, ville det bli brev og klager oss imellom. Derfor ville det være mer konsekvent, skrev jeg videre, også å gi Dorsch an­ svaret for de bygg, «hvis gjennomføring vil bli innskrenket på grunn av storbunkerne.» Under avveining av alle hensyn mente jeg den beste løisning under de nåværende forhold ville være å skille all byggevirk­ somhet fra rustnings- og krigsproduksjonen. Jeg foreslo derfor å ut­ nevne Dorsch til generalinspektør for byggevirksomheten, stillet umid­ delbart under Hitler. Enhver annen ordning måtte nødvendigvis lide under vanskelighetene i mitt personlige forhold til Dorsch. Her avbrøt jeg brevet. Mens jeg tskrev, hadde jeg besluttet meg til straks å avbryte mitt rekreasjonsopphold og oppsøke Hitler på Obersalzberg. Det skapte til å begynne med nye vanskeligheter. Gebhardt påberopte seg den fullmakten han hadde fått av Hitler og kom med helsemessige betenkeligheter. Professor Koch hadde derimot allerede no­ en dager tidligere sagt meg at jeg trygt kunne fly. Gebhardt ringte til slutt til Himmler, som erklærte seg innforstått med min flyvning under den forutsetning at jeg besøkte ham før min samtale med Hitler. Himmler snakket åpent ut, noe som i slike situasjoner føltes som en lettelse. Utskillelsen av byggevirksomheten fra rustningsindustrien og overdragelsen til Dorsch var allerede for lenge siden besluttet i konfe­ ranser med Hitler, hvor også Goring hadde vært med. Han, Himmler, oppfordret meg til ikke å gjøre flere vanskeligheter. Alt det han sa, var riktignok ren innblanding, men da det svarte til mine ønsker, forløp samtalen i beste overensstemmelse. Ikke før var jeg kommet til mitt huls i Obersalzberg, før Hitlers adjutant ba meg være med ved det felles tebord. Men jeg ville snakke med Hitler i et tjenestlig anliggende, og den intime atmosfæren ved te­ bordet ville utvilsomt ha glattet ut vanskelighetene mellom oss, og nett­ opp det ville jeg unngå. Derfor isa jeg nei takk til innbydelsen. Hitler forsto den uvanlige gestus, og kort eiter fikk jeg en fast tid på Berghof. Hitler hadde satt på iseg uniformsluen og sto med hanskene i hånden i offisiell positur utenfor inngangen til Berghof for å ta imot meg, og førte meg som en formell gjest inn i sin store hall. Dette opptrinn gjorde et isterkt inntrykk på meg, fordi jeg ikke skjønte den psykologiske årsak til det. Fra nå av begynte en høyst schizofren fase i vårt forhold. På den ene side utmerket han meg, viste meg sin høyeste gunst, som ikke var meg helt likegyldig. På den annen iside så jeg den stadig mer skjebnesvangre rolle han spilte for det tyske folk, og som jeg litt efter litt begynte å bli klar over. Og selv om den gamle trolldommen ennå 304

virket og Hitler på ny beviste sitt instinkt for behandling av mennes­ ker, ble det stadig vanskeligere for meg å vise ham ubetinget loja­ litet. Ikke bare ved denne hjertelige hilsen, men også i vår samtale var det snudd opp ned på frontene. Det var han som beilet til meg. Hitler avviste mitt forslag om å skille ut byggevirksomheten og overdra den til Dorscli: «Jeg vil ikke på noen måte foreta et sslikt skille. Jeg har jo heller ingen annen som jeg kan overdra byggevirksomheten til. Dess­ verre døde dr. Todt, og De vet hva bygging betyr for meg, herr Speer. De må forstå at jeg på forhånd er enig i alle de forholdsregler på byg­ geområdet som De finner riktig.» Hitler motsa seg selv. Bare noen få dager før hadde han, også i nærvær av Himmler og Goring, avgjort at Dorsch var mannen for denne oppgaven. Helt vilkårlig, som han alltid hadde gjort det, satte han iseg ut over den oppfatning han tidligere had­ de gitt uttrykk for og i grunnen også Dorsch sine følelser. Denne vilkår­ ligheten var et overbevisende tegn på hans avgrunnsdype menneskefor­ akt. Jeg måtte iallfall regne med at dette sinnelagskifte ikke kunne vare. Derfor svarte jeg Hitler at det var nødvendig å treffe en avgjø­ relse på lang sikt: «For meg er det utelukket at det skal bli enda en dis­ kusjon om dette.» Hitler lovet å være standhaftig: «Min avgjørelse er endelig. Jeg tenker ikke mer på å forandre den.» Til slutt bagatelli­ serte han anklagene mot de tre av mine avdelingssjefer som jeg allerede hadde regnet med å miste. Efter at vi hadde avsluttet vår samtale, førte Hitler meg på ny til gar­ deroben, tok på ny sin lue og isine hansker og forberedte seg på å følge meg til utgangen. Dette ble en smule for offisielt for meg, og jeg sa til Hitler i den uformelle tonen som ble brukt i den indre krets, at jeg hadde en avtale med hans flyadjutant Below i etasjen over. Om kvelden satt jeg som før i kretsen ved kaminilden, omgitt av ham, Eva Braun og hele hoffet. Samtalen skvalpet likegyldig frem og tilbake, Bormann foreslo grammofonmusikk, og efter en Wagner-arie gikk man snart over til «Flaggermusen». Efter all uvissheten, spenningen og nervøsiteten i den siste tiden had­ de jeg denne kvelden en følelse av tilfredshet. Alle vanskelighetene, alt konfliktstoffet lot til å være borte. Usikkerheten de siste ukene hadde virket sterkt på meg, jeg kunne ikke arbeide uten en følelse av lyst og anerkjennelse, og jeg kunne nå føle meg som seierherren i en makt­ kamp som hadde vært ført mot meg av Goring, Himmler og Bormann. De var sikkert meget skuffet, fordi de utvilsomt hadde håpet å felle meg. Og jeg spurte allerede da meg Selv om også Hitiler hadde forstått hvil­ ket spill som ble drevet mot meg, og at han selv var blitt trukket utilla­ telig sterkt inn i det. Når jeg forsøkte å analysere det kompleks av motiver som så overras­ kende hadde ført meg tilbake til denne kretsen, var nok trangen til å beholde den maktposisjon jeg hadde tilkjempet meg, et vesentlig mo305

ment. Selv om jeg — noe jeg aldri hadde noen illusjoner om — bare var med i Hitlers maktapparat, fant jeg det alltid verdt å samle noe av hans popularitet, glans og storhet også i min person. Inntil 1942 følte jeg det alltid slik at mitt kali som arkitekt ga plass for en selvsikkerhet som var uavhengig av Hitler. Men efter hvert ble jeg bestukket og beruset av dette å utøve ren makt, gjøre innsats av mennesker, avgjøre viktige spørsmål og råde over milliarder. Til tross for at jeg var forberedt på å gå av, ville jeg bare nødig gi avkall på den stimulans som lå i den berusende følelsen av å være leder. Det forbehold som var vekket til live hos meg i forbindelse med den senere utvikling, ble forresten også borte både på grunn av appellen fra industrien og den fortsatt sterke suggestion som Hitler kunne øve. Riktignok hadde vårt forhold fått en brist, lojaliteten var labil, og jeg følte at den aldri mer ville bl i hva den var. Men jeg var tilbake i Hitlers krets — og glad for det.

Tre dager senere gikk jeg nok en gang, sammen med Dorsch, til Hitler for å forestille ham som nyutnevnt leder av 'min byggesektor. Hitler reagerte som ventet: «Jeg overlater det helt til Dem, min kjære Speer, hvorledes De vil ordne Dem i Deres ministerium. Det er Deres sak hvem De utnevner. Naturligvis er jeg enig i Dorsch. Men ansvaret for byg­ gevirksomheten blir helt hos Dem.» Det virket som en seier for meg, men jeg hadde lært at iseire ikke tellet stort. I morgen kunne alt være anderledes. Med understreket kjølighet underrettet jeg Goring om den nye .si­ tuasjon. Jeg hadde endog gått forbi ham, da jeg besluttet meg til å utnevne Dorsch til min representant i fireårsplanens byggevirksomhet, og ikke uten en sarkastisk undertone skrev jeg til ham at «jeg antok at De, ut fra den tillit De har til lierr miniisterialdirektør Dorsch, er enig i dette». Goring svarte kort og noe uveilvillig: «Helt enig i alt sammen. Har allerede ilagt hele flyvåpnets byggeapparat under Dorsch.» Himmler viste ingen reaksjon. I slike tilfelle var han som en fisk som man ikke kan holde fast. Men hos Bormann begynte for første gang på to år vinden tydelig å snu til min fordel. Han var istraks klar over at jeg hadde hatt betydelig 'suksess, og at alle møysommelig oppbygde in­ triger de siste måneder var gått i stykker. Han var ikke sterk nok til å dyrke sin uvilje mot meg efter slike forandringer. Han var synlig uvel over at jeg demonstrativt viste ham min likegyldighet og forsikret meg ved første anledning som frembød seg under en av gruppeturene til tehuset, med overdreven hjertelighet at han ikke hadde vært med på intrigene mot meg. Kanskje var det riktig, selv om det falt meg vans­ kelig å tro ham, og han hadde iallfall med denne bemerkning inn­ rømmet at det hadde vært store intriger. Snart efter inviterte han Lammers og meg til sitt upersonlig innre306

dede hus på Obersalzberg. Nærmest påtrengende bød han oss drinker, og efter midnatt foreslo han både Lammers og meg dus. Allerede neste dag neglisjerte jeg dette tilnærmelsesforsøk, mens Lammers ble hen­ gende med sitt «du». Men det hindret ikke Bormann fra snart og uten betenkning å sette ham opp mot veggen, mens han fant seg i min kjølig­ het uten reaksjon og med en økende hjertelighed Iallfall så lenge Hit­ ler var åpent nådig mot meg. I midten av mai 1944, under et besøk på skipsbyggeriene i Hamburg, informerte fylkesfører Kaufmann meg i en fortrolig samtale om at selv efter over et halvt år hadde mis'stemningen over min tale for fylkesføreme ikke lagt seg. Nesten alle fylkesførerne var imot meg, og Bormann støttet og oppmuntret denne innstilling. Kaufmann advarte meg mot den fare som truet meg fra denne side. Jeg følte denne opplysning som tungtveiende nok til å gjøre Hitler oppmerksom på den i vår neste samtale. Han hadde på ny utmerket meg med en liten gestus og for første gang bedt meg opp i sitt trekledde arbeidsrom i Berghof, hvor han som regel bare hadde meget person­ lige eller fortrolige samtaler. I en privat tone, nesten som en intim venn, rådet han meg til å unngå alt som fylkesførerne kunne anføre mot meg. Jeg måtte overhodet ikke undervurdere fylkesførernes makt. Det ville gjøre fremtiden vanskelig for meg. Han kjente også godt til deres vanskelige lynne, mange var enkle slåsskjemper, noe råbarkede, men trofaste. Man måtte ta dem som de var. Hitlers holdning gjorde det klart at han ikke på noen måte var villig til å la Bormann bestemme hans holdning til meg. «Jeg har fått alle slags besværinger, men for meg er saken avsluttet.» Dermed var også denne delen av Bormanns offen­ siv gått i vasken. Hos Hitiler må motstridende følelser også ha gått i knute, da han nå — akkurat isom om han ba om forståelse for at ikke også jeg ble hedret — fortalte meg at han ville gi Himmler rikets høyeste orden. RiksførerSS hadde innlagt seg ganske særlige fortjenester, tilføyet han nesten unnskyldende. Jeg svarte elskverdig at jeg heller ville håpe på efter krigen å få den ikke mindre verdifulle orden for kunst og vitenskap for min innsatis som arkitekt. Men Hitler lot virkelig til å ha vært bekymret for hvorledes jeg ville ta Himmlers utmerkelse. Jeg var langt mer foruroliget den dagen da Bormann med noen passende bemerkninger kunne legge frem for Hitler en artikkel fra den engelske søndagsavisen Observer for 9. april 1944, hvor jeg ble skildret som et fremmedlegeme midt i det partidoktrinære apparat. For å komme ham i forkjøpet overrakte jeg Hitler med noen muntre be­ merkninger en oversettelse av artikkelen, og Hitler satte omstendelig brillene på seg og begynte å lese: «Speer er sikkert i dag viktigere for Tyskland enn Hitler, Himmler, Goring, Goebbels eller generalene. De er alle på sett og vis ikke blitt noe annet enn medarbeidere av denne mann som faktisk leder den kjempemessige maskin, og tar et maksimum 307

av ydelser ut av den. I ham ser vi akkurat virkeliggjørelsen av managerrevolusjonen. Speer er ikke en av de oppsiktvekkende og pittoreske na­ zier. Det er ukjent om lian overhodet har annet enn konvensjonelle poli­ tiske meninger. Han kunne ha sluttet seg til ethvert annet politisk parti, bare han var sikret arbeide og karriere. Han er i utpreget grad gjen­ nomsnittsmennesket med suksass, godt kledd, høflig, ikke korrupt. I sin livsstil, sammen med sin hustru og seks barn, utpreget middelklasse. Langt mindre enn noen annen av de tyske førere virker lian typisk tysk eller typisk nasjonalsosialistisk. Han symboliserer heller en type som i økende utstrekning blir viktig i alle krigførende land, den rene tek­ niker, den klasseløse, strålende (bright) mann uten herkomst, som ikke kjenner noe annet mål enn å bane seg vei i verden bare ved hjelp av sin tekniske og organisatoriske dyktighet. Det er bare mangelen på psykolo­ gisk og sjelelig ballast og den utvungenhet, med hvilken han håndterer vår tidsalders avskrekkende tekniske og organisatoriske maskineri, som lar denne ubetydelige type komme så langt i dag. Dette er slike menns tidsalder. Hitleme og Himmlerne kan vi bli kvitt, men Speerene vil vi ha lenge, uansett hvorledes det vil gå med denne ene mannen.» Hitiler leste kommentaren rolig igjennom, foldet bladet 'sammen og rakte det tilbake til meg uten et ord, men full av respekt. I løpet av de nærmeste uker og måneder ble det tross alt istadig tyde­ ligere hvilken avstand det var mellom Hitler og meg. Den vokste stadig. Intet er vanskeligere enn å gjenopprette en autoritet som har vært satt på spill. Jeg var nå langt mer selvstendig overfor Hitler både i tanke og handling, efter at jeg hadde gjort motstand mot ham for første gang. Istedenfor å reagere ubehersket på min oppsetsighet, hadde han nær­ mest oppført seg hjelpeløst og til slutt vist meg sin ganske særlige gunst. Ja, han hadde attpåtil gitt avkall på å gjennomføre sine planer, til tross for at han allerede hadde bundet seg overfor Himmler, Goring og Bormann. At også jeg hadde gitt efter, gjorde ikke den erfaring mindre be­ tydningsfull, at man også overfor Hitler kunne trumfe igjennom vans­ kelige saker ved å protestere bestemt. Men meg ga selv disse erfaringer ikke stort mer enn den første tvil overfor dette herskersystemets prinsipielt tvilsomme karakter. Det jeg var opprørt over, var at førersjiktet fremdeles ikke på noen måte var rede til å kreve de samme savn av seg selv som ble krevet av folket, at lederne hensynsløst disponerte over mennesker og verdier, fortsatte med sine banale intriger og dermed røbet sin forkastelige moral. Alt dette kan ha medvirket til at jeg langsomt løste meg fra det hele. Riktig­ nok fremdeles nølende begynte jeg å ta avskjed, avskjed fra mitt gamle liv, oppgaver og bånd og fra den tankeløshet som bar skylden for det hele.

Kapitel 24

Krigen tre ganger tapt

mai 1944 vendte jeg tilbake til Berlin for å gjenoppta mitt arbeide. • Datoen fire dager senere, 12. mai, vil jeg alltid huske. På denne da­ gen Me den tekniske krigen avgjort. Inntil da var det lyktes å produsere omtrent så mange våpen som våre styrker trengte tross sine store tap. Med den 8de amerikanske luftflåtens dagangrep med 935 bombefly på flere drivstoffverker i Midt- og Øst-Tyskland begynte en ny epoke i luftkri­ gen. Den betydde slutten for den tyske opprustning. Med fagfolkene i de bombede Leunaverker forsøkte vi neste dag å bane oss vei gjennom en jungel av ødelagte og krumbøyde rørsystemer. De kjemiske verkene hadde vist seg å være svært sårbare overfor bom­ ber, og selv gunstige prognoser kunne ikke gi noe håp om gjenopptagel­ se av produksjonen på uker. Vår dagsproduksjon på 5850 tonn var efter dette angrepet sunket til 4820 tonn. Men foreløbig kunne vår reserve på 574 000 tonn utjevne dette tap over et tidsrom av nitten måneder, selv om det bare utgjorde noe^over tre måneders produksjon. Efter at jeg hadde skaffet meg et overblikk over 'følgene av angrepet, fløy jeg 19. mai 1944 til Obersalzberg hvor Hitler mottok meg i nærvær av Keitel. Jeg varslet ham om at katastrofen nærmet seg: «Fienden har angrepet oss på et av våre svakeste punkter. Fortsetter det slik, vil det ikke lenger være noen nevneverdig drivstoffproduksjon. Vi har bare håp om at også den annen side har en generalstab for flyvåpnet som ten­ ker like planløst som vår.» Keitel, som alltid bestrebet seg for å tekkes Hitler, forsøkte å bagatellisere situasjonen med en forsikring om at .han med sine reserver ville overvinne vanskelighetene, og han sluttet med Hitlers standardargument: «Hvor mange vanskelige situasjoner har vi ikke allerede overstått,» og vendt mot Hitler sa han: «Vi vil også over­ stå dette, min fører!» Men Hitler ilot ikke til å dele Keitels optimisme. Foruten Goring, Keitel og Milch skulle industrimennene Krauch, Pleiger, Biitefisch og E. R. Fischer møte til en ny drøftelse av situasjonen, og sjefen for pfanog råstoffkontoret Kehrl skulle også være med. Goring forsøkte å hindre innbydelsen til representantene for drivstoffindustrien. Han mente vi burde være for oss selv ved behandlingen av islike viktige emner. Men Hitler hadde allerede bestemt hvem som skulle være med. Fire dager senere ventet vi alle i det lite gjestfrie trappehuset i Berg-

8

309

hof på Hitler som ledet en konferanse i hallen. Mens jeg før hadde bedt representantene for drivstoffindustrien om at de skulle si Hitler den usminkede sannhet, brukte Goring de siste minuttene før møtet til å be industrifolkene om ikke å uttale seg for pessimistisk. Han var an­ tagelig redd for at Hitlers bebreidelser særlig ville vende seg mot ham. Høye offiserer, som hadde vært med i det forutgående møte, kom fort forbi oss. Og umiddelbart efter ble vi av en adjutant bedt om gå til Hitler. Han ga hver av oss hånden, men hans hilsen var kort og distré. Han oppfordret oss til å ta plass og erklærte at han hadde sam­ menkalt deltagerne for å orientere seg om følgene av de siste angrepe­ ne. Alt efter sitt temperament demonstrerte disse nøkterne regnemestre hvor håpløs situasjonen var, hvis angrepene skulle fortsette systematisk. Hitler forsøkte først å spre alle tilløp til pessimisme med stereotype utrop som: «De vil nok klare det,» eller «Vi har hatt enda vanske­ ligere situasjoner». Og naturligvis brukte Keitel og Goring øyeblikkelig disse stikkord til å skru Hitlers tillit til fremtiden i været og svekke inntrykket av våre redegjørelser. Særlig Keitel kom gang på gang til­ bake til sin drivstoffreserve. Men industrifolkene var av hårdere stoff enn Hitlers omgivelser. De fortsatte uanfektet med sine advarsler og begrunnet dem med data og sammenligningstall. Plutselig gikk Hitler, for å oppmuntre dem, over til en ganske nøktern analyse av situasjonen. Det var som om han endelig ville høre den ubehagelige sannhet, som om han var trett av alle tilsløringene, av den falske optimisme, det løgn­ aktige øyentjeneri. Resultatet av møtet sammenfattet han selv i følgen­ de ord: «Efter min oppfatning er drivstoff-, buna- og kvelstoffverkene et særlig ømfintlig punkt, da det i et li-te antall verker biir fremstillet grunnstoffer som er uunnværlige for rustningsproduksjonen.» Så fra­ værende som han måtte ha virket i begynnelsen, ga han nå inntrykk av å være en konsentrert, nøktern og forstandig mann. Men noen måne­ der senere, da katastrofen var der, ville han ikke lenger innrømme at han hadde skjønt hvor det bar hen. Goring på sin iside bebreidet oss da vi sto i forværelset igjen, at vi til overmål hadde plaget Hitler med be­ kymringer og pessimistisk vrøvl. Bilene kjørte frem, og Hitlers gjester bega seg til Berchtesgadener Hof for å innta forfriskninger. Ved slike anledninger var Berghof bare et møtested for Hitler. Han følte ingen vertsplikt. Men efter at møtedeltagerne var gått, kom alle i den private krefisen ut av værel­ sene i overetasjen. Hitler hadde trukket seg tilbake noen minutter, mens vi ventet i trappehuset. Han tok stokk, hatt og sin sorte frakk, og den daglige vandringen til tehuset begynte. Der ble det servert kaffe og ka­ ker. Det brente på kaminen, man talte om harmløse ting, Hitler ble løf­ tet inn i en vennligere verden, bort fra sine bekymringer. Det var lett å merke hvor sterkt han trengte til det. Heller ikke til meg isa han noe om den fare isom truet oss. *

310

Efter seksten dagers febrilske reparasjonsarbeider var vi på ny kommet opp i det gamle produksjonstall, da den annen angrepsbølge rammet oss 28.-29. mal 1944. Det var bare 400 bombefly fra den 8de amerikan­ ske luftflåte, men de gjord-e større skade enn det dobbelte antall under det føiiste angrep. Samtidig angrep den 15de amerikanske luftflåte nett­ opp i disse dagene de viktigste raffineriene på de rumenske petroleums­ felter ved Ploesti. Dermed var produksjonen redusert til hailvparten. Vi hadde med andre ord bare fem dager isenere fått full rett i våre pessimistiske anførsler, menis Gorings beroligelsesparoler var motbevist. Enkelte bemerkninger fra Hitler ga grunn til å tro at Gbrings anseelse hadde nådd et nytt lavpunkt. Det var ikke bare av hensiktisme'ssighetsgrunner at jeg uten å vente lenge utnyttet denne svekkelse av Goring. Vi hadde riktignok efter vår suksess i produksjonen av jagerfly all mulig grunn til å foreslå for Hit­ ler at hele flyvåpnets rustningsproduksjon skulle overtas av vårt mi nisterium. Men jeg var langt mer fristet til å si Goring takk for sist på grunn av hans opptreden under min sykdom. 4. juni ba jeg Hitler, som fremdeles ledet krigen fra Obeiisalzberg, om å «øve sin innflytelse over riksmarskalken, slik at han av seg selv søker forbindelse med meg, og at forslaget om å innlemme luftrustningen i mitt ministerium kommer fra ham.» Hitler aksepterte denne utfordring til Goring uten protest. Han viste tvert imot forståelse, fordi min taktikk åpenbart tok sikte på å skåne Gorings stolthet og prestisje. Ikke uten skarphet tilføyet han: «Luftrustningene må inn under Deres ministerium. Det kan det ikke være noen diskusjon om. jeg vil straks tilkalle riksmarskalken og med­ dele ham mitt ønske. De kan snakke med ham om enkelthetene ved overføringen.» Bare for noen måneder siden ville Flitler ha veket tilbake for å si sin paladin sannheten rett opp i ansiktet. Før siiste årsskifte hadde han f. eks. gitt meg i oppdrag å reise til Goring i det fjerne Rominten og forelegge ham et eller annet ubehagelig anliggende av forholdsvis mind­ re betydning, som jeg ikke engang husker. Goring må dengang ha kjent til mitt oppdrag. Mot sin vane behandlet han meg som en høyt æret gjest, lot hestene 'spenne for vognen til en timelang kjøretur gjen­ nom hans utstrakte jaktmarker og pratet meg helt rundt, slik at jeg til slutt med uforrettet sak vendte tilbake til Hitler uten å ha nevnt et ord om mitt oppdrag, hva han i dette tilfelle naturligvis også viste for­ ståelse for. Men denne gang 'forsøkte Goring ikke å vike unna med rutinert hjer­ telighed Vår samtale fant sted i det private arbeidsrom i hans hus på Obersalzberg. Han var allerede informert. Hitler hadde holdt ham å jour. Med skarpe ord klaget Goring over den vankelmodige Hitler. For bare fjorten dager siden hadde han villet ta fra meg hele byggevirksom­ heten, alt var klart, og så hadde Hitler efter en kort samtale med meg tatt tilbake alt sammen. Slik var det alltid. Føreren hadde dessverre 311

altfor ofte vist at han ikke var en mann med faste beslutninger. Og na­ turligvis kunne lian gi meg hele luftruistningen om han ville, sa Gbring resignert. Men han kunne ikke forstå alt dette, efter at Hitler for kort tid siden hadde ment at jeg hadde et altfor stort saksområde. Selv om jeg fant dette plutselige skifte av gunist og ugunst betegnende og så det som den største fare også for min egen fremtid, må jeg tilstå at jeg tolket det som en ikke helt urettferdig utligning å få rollene byt­ tet om. Men jeg ga avkall på en demonstrativ ydmygelse av Goring. Istedenfor å forelegge Hitler en forordning, ble jeg enig med Goring om at det ble ham selv som skulle overgi ansvaret for luftrustningen til mitt ministerium. Overtagelsen av luftruistningene var et lite intermesso, sammenlignet med de begivenheter som nå ble rulllet opp i Tyskland som følge av de fiendtlige luftstyrkenes overlegenhet. Selv om de måtte konsentrere en del av sine styrker som støtte til invasjonen, kom det efter en hvile­ pause på to uker en ny serie angrep som satte mange drivstoffverker ut av drift. 22. juni var ni tiendedeler av produksjonen av flybensin falt ut. Det ble bare produsert 632 tonn pr. dag. Da angrepene ble svakere, nådde vi 17. juli enda en gang en produksjon av 2307 tonn, 40 prosent av den opprinnelige produksjon, men allerede fire dager senere, 21. julli, var vi med 120 tonns dagsproduksjon så godt som kommet til veis ende. 98 prosent av flydrivstoffproduksjonen var stanset. Våre motstandere lot oss derefter delvis få i gang de store kjemiske verker ved Leuna, og det øket vår produksjon i slutten av juli til 609 tonn. Vi iså det nå som en prestasjon å nå minst en tiendedel av den normale produksjon. Men de mange angrepene hadde anrettet slike øde­ leggelser 'på rørsystemene i de kjemiske verker, at ikke bare direkte tref­ fere, men også rystelsene fra eksploderende bomber i nærheten førte tiil lekkasjer i installasjons/systemet. Reparasjoner var nesten utelukket. I august nådde vi 10 prosent, i september 5% prosent, i oktober igjen 10 prosent av vår tidligere kapasitet. Først i november 1944 nådde vi over­ raskende opp i hele 28 prosent (1633 tonn pr. dag). «Optimistiske be­ retninger fra Wehrmachtshold gir ministeren rett til å frykte at den kri­ tiske situasjon ikke er fullt forstått,» het det i min dagbok 22. juli 1944. Følgen ble et seks dager senere forfattet promemoria til Hitler om drivstoffsituasjonen, som i lange avsnitt nesten stemte ordrett rned det førs­ te promemoria av 30. juni. Begge slår tydelig fast at den produksjonssvikt som var å vente i juli og august, utvilsomt ville føre til at den største del av våre reserver av flydrivistoff og andre drivstoffer ville være oppbrukt, og at dette ville forårsake et uoverstigelig gap som måtte føre til «tragiske følger». Samtidig foreslo jeg Hitiler forskjellige forholdsregler som skulle sette oss i istand til å unngå eller iallfall forsinke disse følger. Som viktigste middel ba jeg om en fullmakt fra Hitler til total mobilisering av alle nødvendige krefter mot angrepenes herjinger. Jeg foreslo ham å gi Ed312

mund Geilenberg, den dytige leder av vår ammunisjonsproduksjon, en­ hver mulighet til hensynsløst å beslaglegge materiell, innskrenke annen produksjon og skaffe :seg fagarbeidere med det formål å sette fart i drivstoffproduksjonen. Hitler avviste 'først forslaget: «Hvis jeg- gir fra meg denne fullmakt, har vi straks færre pansere. Det går ikke. Det kan jeg ikke under noen omstendighet tillate.» Det var tydelig at han enda ikke hadde forstått situalsjonens allvor, til trosis for at vi ofte nok hadde snakket om den truende utvikling. Jeg hadde alltid sagt ham at pan­ serne ville være uten hensikt når vi ikke produserte drivstoff nok. Først da jeg lovet ham øket panserproduksjon og Saur bekreftet dette løfte, skrev Hitler under. To måneder senere var det satt inn 150 000 arbeidere på gjenoppbyggingen av hydreringsverkene, blant dem en meget stor prosent av de beste fagkrefter som var uunnværlige for rustningsproduksjonen. Og innen senhøsten 1944 var det 350 000 av dem. Mens jeg dikterte mitt promemoria, var jeg forferdet over ledelsens uforstand. Foran meg lå rapportene fra mitt plankontor om de dag­ lige produksjonstap, om produksjon som falt ut og om frister for ny­ produksjon, men alt dette under den uttrykkelige forutsetning at det lyktes å hindre de fiendtlige angrep eller redusere dem. I mitt prome­ moria av 28. juli 1944 ba jeg Hitler rett ut å «overføre en betydelig større del av produksjonen av jagerfly tiil hjemmefrontene». På ny an­ ropte jeg Hitler om det ikke ville være mer hensiktsmessig «å beskytte de hjemlige hydreringsverker så sterkt med jagerfly at det i august og september i det minste vil/le være mulighet for delvis produksjon, iste­ denfor med den nåværende metode å vite med sikkerhet, at flyvåpnet i september eller oktober ville ^stanse opp, både ved fronten og hjemme, på grunn av drivstoffmangel». Disse spørsmål stillet jeg Hitler allerede for annen gang. Efter vårt møte på Obersalzberg i slutten av mai hadde han gitt sin tilslutning til en plan fra Galland om at det av vår økte produksjon av jagerfly skulle settes opp en luftflåte som skulle reserveres for forsvar av hjem­ landet. Goring hadde på sin side i en stor konferanse på Karinhall — efter at de tilstedeværende representanter for drivstoffindustrien igjen hadde skildret situasjonens håpløshet — høytidelig lovet at denne luft­ flåte «Reich» aldri skulle avgis til fronten. Men efter at invaisjonen be­ gynte, satte Hitler og Goring den inn i Frankrike. Og i løpet av få uker ble den sjaltet ut uten å ha gjort synllig nytte. I slutten av juli ble Hitlers og Gorings løfte fornyet. På ny ble det stillet opp en styrke på 2000 ja­ gerfly til forsvar av Tyskland. De skulle være startklare i september, men uforstand skulle få denne motaksjon tiil å velte. I et tilbakeblikk sa jeg 1. desember 1944 på et rustningsmøte: «Man må være klar over at de menn som utarbeider de økonomiske bom­ beangrep hos fienden, vet noe om tysk økonomi, slik at det i motsetning til våre bombeangrep foreligger en klok planleggelse. Det var heldig for oss at først i det siste halve eller trekvart år har vår motstander gjen313

nomført denne plan konsekvent..!, at han med andre ord, sett fra sitt standpunkt, tidligere gjorde rene dumheter.» Da jeg sa dette, visste jeg ikke, at allerede 9. desember 1942, altså to år før, hadde en arbeidsrap­ port fra amerikanernes «Economic Warfare Division» slått fast at det var bedre «å iforårsake en høyere grad av ødeleggelse i noen virkelig uunnværlige industrier enn en liten grad av ødeleggelse i mange indu­ strier. Resultatene øker i 'forhold til innsatsen, og den engang godkjente plan må holdes med ubøyelig besluttsomhet.» Erkjennelsen var riktig, gjennomføringen mangelfull. A

Allerede i august 1942 hadde Hitler i samtaler med marineledelsen er­ klært at forutsetningen for en heldig invasjon var at man disponerte en større havn. Uten en slik ville de mødvendige tilførsler til en fiende som var landet et steds på kysten, i lengden bli for små til å kunne holde stand mot motangrepene fra de tyske stridskrefter. På den annen side ville det ha vært langt over den tyske byggeindustris kapasitet å anlegge en sammenhengende linje av gjensidig sikrede bunkere langs heile den franske, belgiske og hollandske kyst, og man hadde heller ikke sol­ dater nok til å bemanne så mange bunkere. Derfor ble bare de større havner omgitt med en krans av bunkere, mens de mellomliggende kyst­ strekninger var besatt med observasjonsbunkere på lang avstand fra hverandre. 15 000 små bunkere (skulle tjene som beskyttelse for solda­ tene under ildgivningen før et angrep. Dessuten mente Hitler at sol­ datene under selve angrepet skulle kjempe ute i terrenget, fordi en be­ skyttet stilling ville redusere det nødvendige kampmot og den person­ lige innsatsvilje. Disse forsvarsanleggene ble til minste detalj planlagt av Hitler, ja han tegnet også selv de enkelte bunkertyper, som regel om natten. De var skisserte, men presist ilaget. Uten å vike unna 'for selv­ ros pleide han å isi at hams utkast oppfylte alle frontsoldatens krav på ideell måte. De ble nesten uten endringer godtatt av pionergenera­ len og sendt videre til utførelse. Tiil denne oppgave hadde vi i løpet av knapt to års bygging på spreng brukt 13 302 000 kubikkmeter betong til en verdi av 3,7 milliarder mark, og på samme tid Me 1,2 millioner tonn unndradd rustningsindustrien for øvrig. Takket være en genial teknisk ide var hele dette forbruk som bortkastet fjorten dager efter at fienden var landet. Som kjent hadde invasjomstroppene med seg sin egen havn, og de bygget opp losseinstallasjoner og .andre innretninger ved Arromanches og Omaha efter nøyaktige planer, som gjorde det mulig for dem å sikre sine tilføreler av ammunisjon, materiell, mat og samtidig også landsetting av for­ sterkninger. Dermed var hele vår forsvarsplan foreldet. Rommel, som Hitler i slutten av 1943 hadde utnevnt til inspektør for kystforsvaret i vest, viste større fremsyn. Hitler hadde bedt ham komme 314

til sitt østprøyssiske hovedkvarter kort efter hans utnevnelse. Efter en lang konferanse hadde han fulgt feltmarskalken ut foran sin bunker, hvor jeg allerede sto og ventet som nestemann. Det virket som om dis­ kusjonen bluisset opp igjen da Rommel like ut erklærte: «Vi må fange opp fienden allerede under førtste landgang. Bunkerne omkring havnene egner seg ikke til det. Bare primitive, men effektive sperringer og hin­ dere langs hele kysten kan gjøre landgangen så vanskelig at våre mot­ forholdsregler blir effektive.» Rommel uttrykte seg bestemt og knapt: «Går ikke det, er invasjonen lyktes tross Atlanterhavsvollen. I Tripoliis og Tunis ble bombene den siste tiden kastet i slike mengder at også våre beste tropper ble demoraliserte. Hvis De ikke kan istanse det, er alle andre forholdsregler ineffektive, også sperringene.» Rommel var høflig, men reservert og unngikk på en nesten påfallende måte tiltale­ formen «min fører». Hos Hitler hadde han ry for å være fagmann og var i hams øyne blitt en slags spesialist i bekjempelse av offensiver fra vest. Det var bare av denne grunn at han så roilig tok imot Rommels kritikk. Men han lot til å ha ventet på det siste argument i tforbindelse med masseangrepene fra luften: «Akkurat dette ville jeg vise Dem, herr feltmarskalk.» Hitler førte oss til en forsøksvogn, pansret rundt det hele, og med en 8,8 centimeters luftvernkanon. Soldater demonstrerte avfyringsberedskapet og sikringen mot at vognen skulle ta for store over­ halinger under avlfyringen: «Hvor mange slike kan De ilevere de nær­ meste måneder, herr Saur?» Saur mente noen hundre. «Ser De, med den­ ne pansrede luftvernkanon er det mulig å hindre konsentrasjonen av bombefly over våre divisjoner.» Hadde Rommel gitt opp å argumentere mot så megen legmannsvisdom? Det var iallfall tydelig å se hans re­ aksjon, det ringeaktende, nesten medlidende smil. Da Hitler iskjønte at han ikke kunne skape den tillit han håpet på, sa han kort adjø og gikk sammen med meg og Saur nedstemt inn i sin bunker, uten å nevne episoden med et eneste ord. Senere, efter invasjonen, ga Sepp Dietrich meg en malende beretning om disse bombeteppenes demoraliserende virkning på hans elitedivisjon. De soldatene som overlevet, var ute av balanse, de var blitt apatiske, og deres kampdyktighet var brutt ned i filere dager, selv om de ikke var såret.

6. juni var jeg klokken 10 om morgenen på Berghof, da en av Hitlers militære adjutanter fortalte meg at invasjonen var begynt om morge­ nen. «Er føreren vekket?» Han rystet på hodet: «Nei, han får nyhetene når han har spist frokost.» Fordi Hitler de siste dagene gang på gang hadde snakket om at fienden antagelig ville begynne med et skinnangrep for å trekke våre tropper vekk fra det virkelige invasjonispunkt, ville ingen vekke ham for ikke senere å bli beskyldt for en falsk be­ dømmelse av situasjonen. 315

Noen timer senere under situasjonskonferansen i den store hallen på Berghol hørtes det ut «til at Hitler var styrket i sin forhåndsoppfatning av at fienden ville føre ham bak lyset: «Husker De? Blant de man­ ge meldinger vi har fått, var det én som nøyaktig forutsa landingssted, dag og 'time. Nettopp det styrker meg i min oppfatning av at ennå er ikke den virkelige invasjon begynt.» Denne meldingen var, påsto Hitler, spilt over i hendene på ham av fiendens spionasjetjeneiste, for å bort­ lede hans oppmerksomhet fra det virkelige invasjonssted og få ham til å sette inn sine divisjoner for tidlig og på galt sted. Villedet av en riktig melding, forkastet han altså sin opprinnelige og riktige oppfatning av at kysten av Normandie ville bli invasjonsfronten. Allerede i ukene før hadde Hitler fått gjensidig motstridende forut­ sigelser om tid og sted for invasjonen fra de konkurrerende efterret­ ningsorganer i SS, Wehrmacht og utenriksministeriet. Som på iså mange andre områder hadde Hitler også overtatt den oppgave, som var vans­ kelig nok for fagfolk, å vurdere hvilken melding kunne være den rik­ tige, hvilken efterretningstjeneste var mest å stole på og hvilken var trengt lengst inn i fiendens leir. Nå raljerte han over de forskjellige tjenesters uduelighet og tiil slutt i stadig istigning over etterretningsve­ senets «tåpelighet overhodet: «Hvor mange av disse fine agentene får betaling fra fienden? De leverer oss med hensikt forvirrende meldinger. Jeg vil slett ikke la dette gå Iførst til Paris. Man må ganske enkelt stoppe det. Våre staber blir bare nervøse av det.» Først like før middag ble dagens mest presserende spørsmål avgjort, spørsmålet om man iskulle sette den såkalte OKW-reserven inn mot det anglo-amerikanske brohode. Hitler hadde forbeholdt seg selv flytningen av hver divisjon. Han hadde bare med uvilje imøtekommet kravet fra øverstkommanderende på vestfronten, feltmarskalk Rundstedt, om å frigjøre disse divisjoner for kamp. Som følge av denne forsinkelse kun­ ne to divisjoner ikke lenger bruke natten mellom 6. og 7. juni til sin fremmarsj. I dagslys ble de hindret i marsjen av fiendens bombefly og hadde, før de overhodet var kommet i kontakt med fienden, høye tap av mennesker og materiell. Denne dagen som var så viktig for krigens videre forløp, hadde ikke, som man skulle ha ventet, et hektisk forløp. Nettopp i de mest drama­ tiske situasjoner forsøkte Hitler å bevare sin ro, og hans stab kopierte denne selvbeherskelse. Det ville ha krenket omgangstonen å vise nervø­ sitet eller bekymring. Også i iløpet av de nærmeste dager og uker var Hitler — ut fra en betegnende, men stadig mer absurd mistro — overbevist om at det bare foregikk en skinn-invasjon, ene og alene i den hensikt å få ham til å disponere sine forsvansstyrker galt. Efter hanis mening ville den virkelige invasjon skje på et ganske annet sted, hvor det ikke var styrker nok til forsvar. Også marinen anså terrenget for ubrukbart for landinger i større stil. Hitler ventet hele tiden på at det avgjørende angrepet ville 316

komme i nærheten av Calais. Det var som om han forlangte at fienden skulle gi ham rett. Der hadde han helt siden 1942 hatt stående veldige skipskanoner under metertykk betong for å tilintetgjøre en fiendtlig landgangsflåte. Her lå også årsaken til at han ikke satte den 15de armé, som nettopp sto ved Calais, inn på slagmarken ved Normandiekysten. Også en annen grunn fikk Hitler til å regne med et angrep ved Pas de Calais. Her var 55 stillinger gjort ferdige for hver dag å sende noen hundre iflyvende bomber mot London. Hitler mente at den vir­ kelige invasjon i første rekke måtte bli rettet mot disse avfyringsbaser. Av en eller annen grunn ville han ikke innrømme at de allierte også med utgangspunkt i Normandie isnart ville kunne ta disse deler av Frankrike. Han regnet isteden med å kunne innsnevre fiendens bro­ hode i hårde kamper. Hitler og vi håpet at dette nye våpen, V 1, ville skape redsel, forvir­ ring og lammelse i fiendens leir. Vi overvurderte virkningen. Riktig­ nok var jeg nokså betenkt på grunn av disse flyvende bombers beskjed­ ne hastighet, og rådet derfor Hililer till bare å starte dem under lavt skydekke. Men det tok han ikke noe hensyn til. Da de første Vl-rakettene ble slynget ut 12. juni på Hitlers forhastede ordre, kom bare ti av sted på grunn av organisatoriske (feil, og bare fem av dem nådde Lon­ don. Hitler glemte at det var han selv som hadde presset på, og han øste isitt raseri over det mangelfulle foretagendet ut over konstruktørene. Under isituasjonskonferansen skyndte Goring seg å legge skylden på sin motistander Milch, og Hitler var like ved å beslutte at produksjonen av denne efter hans mening fullstendig mislykkede flybombe skulle inn­ stilles. Men da rikspressesjefen kunne legge frem for ham de sensa­ sjonelt oppslåtte og overdrevne meldinger i Londonpressen om virk­ ningene av V 1, islo han om. Han krevet nå øket produksjon. Og nå sa Goring at denne stordåd av hans flyvåpen alltid hadde vært krevet og støttet av ham. Milch, gårsdagens syndebukk, ble det derimot ikke snakket mer om. Før invasjonen hadde Hitler understreket at han personlig ville lede operasjonene fra Frankrike umiddelbart efter at landgangsoperaJsjonene var begynt. Med utallige millioner marks omkostninger ble det lagt hundrer av kilometer telefonkabler, og med store mengder betong og dyre installasjoner bygget Organisation Todt to hovedkvarterer. Hit­ ler selv hadde bestemt både beliggenheten og størrelsen av hovedkvar­ terene. De uhyre omkostninger rettiferdiggjorde han i disise dager da Frankrike gikk tapt, med den bemerkning at iallfall det ene av hoved­ kvarterene lå akkurat på den fremtidige tyske vestgrensen og kunne derfor tjene som ledd i et befestningssystem. 17. juni besøkte han dette hovedkvarteret som lå mellom Soissonis og. Laon, kalt W 2, og samme dag dro han tilbake til Obersalzberg. Han virket mismodig: «Rommel har mistet sine nerver, han er bilitt pessimist. I dag kan bare optimister oppnå noe.» Efter slike bemerkninger var det bare et tidsspørsmål når 317

Rommel ville bli avløst. Fremdeles holdt Hitler sin forsvarsstilling, som han hadde lagt like overfor brohodet, for uovervinnelig. Til meg sa han isamme aften at W 2 var ilitt for usikkert, fordi det lå midt i det partisanherjede Frankrike. Nesten samtidig med de første store invasjonssuksesser hadde Sovjet­ troppene begynt en offensiv som snart skulle Iføre til tapet av 25 tyske divisjoner. Nå kunne den røde arméens fremrykning heller ikke stanses om sommeren. Hitler bevarte både sine nerver og sin forbausende evne til å holde ut i disse ukene da tre fronter, vest, øst og luften, brøt sammen. Sannsynligvis var det den lange kampen om makten med alle tilbakeslagene som hadde herdet ham, i likhet med Goebbells og andre medkjempere. Det var kanskje også i kamptiden han hadde lært at det var uhensiktsmessig å røbe den minste bekymring overfor sine medar­ beidere. Hans omgivelser beundret den fatning han viste i kritiske øye­ blikk. På denne måten hadde han utvilsomt selv bidradd til å skape den tillit som lians avgjørelser vakte. Det var ganske tydelig at han alltid var klar over hvor mange øyne som var rettet mot ham, og liviilken mot­ løshet hans person ville spre om seg, hvis han bare en gang i noen øye­ blikk mistet sin fatning. Denne selvbeherskelse var til siste stund en usedvanlig viljeshandling som han hadde tvunget seg selv til, tross alde­ ren, tross sykdommen, tross de Mordiske eksperimenter og de kontinuer­ lig økende jobsposter. Hans vilje virket på meg ofte ukontrollert og usle­ pen som hos et seks års barn som ikke mister motet eller blir trett av noe. Men så latterlig som han delvis var, virket han også respektinngydende. Men bare med energien kan man ikke forklare dette seienssikkerhetens fenomen i en tid med bare nederlag. I Spandaufengslet betrodde Funk meg at fordi Hitler trodde på sine egne løgner, var han i stand til hele tiden og tilsynelatende troverdig å holde sine leger feil under­ rettet om sin helsetilstand. Han tilføyde at denne tesen også hadde vært grunnlaget for Goebbels’ propaganda. Hitlers 'sta holdning kan jeg heller ikke forklare på annen måte enn at han fikk seg selv til å tro på sluttseieren. På en viss måte tilba han seg selv. Han holdt alltid oppe et speil, hvor han ikke bare så seg selv, men også bekreftelsen av sin misjon med Guds vilje. Hans religion var «den store tilfeldighet» som måtte komme ham til hjelp. Hans metode var en autosuggestiv styrkelse av seg selv. Jo mer begivenhetene presset ham mot veggen, jo mer besluttsomt mobiliserte han sin tro på sin egen skjebne. Naturligvis hadde han en realitetsinnstilling til de militære kjensgjerninger. Men han omsatte dem i tillit og tro og så selv i nederlaget en skjult, av for­ synet dirigert konstellasjon frem mot den kommende seier. Han var riktignok også i stand til å se håpløsheten i en situasjon, men var urok­ kelig i sin forventning om at skjebnen i siste øyeblikk hadde en vending til det bedre for ham. Var det noe sykt ved Hitler, måtte det være denne urokkelige tro på hans gode stjerne. Han var typen på et troende menneske. Men evnen til å tro var pervertert til en tro på seg selv. 318

Hitlers trosbesatthet ble ikke uten virkning på hans omgivelser. I en del av min bevissthet lå riktignok erkjennelsen av at nå måtte alt gå mot slutten. Men desto oftere talte jeg, naturligvis innenfor mitt eget opp­ gavefelt, om «gjenopprettelse av situasjonen». Denne tillit sto i en un­ derlig motsetning til erkjennelsen av det uavvendelige nederlag. Da jeg 24. juni 1944, midt i den tredobbelte militære katastrofen, på et rustningsmøte i Linz gang på gang forsøkte å holde tilliten oppe, opplevde jeg en temmelig tydelig fiasko. Når jeg i dag på ny leser teks­ ten til min tale, blir jeg forskrekket over min nesten groteske dristighet gjennom å inngi alvorlige menn den tanke at en ytterste anstrengelse fremdeles kunne bringe seier. I isilutten av min redegjørelse hadde jeg gitt uttrykk for den overbevisning at vi på vårt område ville overvinne den truende krise, og at vi i det kommende året ville nå en like stor stigning i rustningsproduksjonen som i det forløpne år. Min egen bevegelse hadde båret meg videre utover manuskriptet. Jeg ga uttrykk for håp, som i virkelighetens lys måtte være rene fantasterier. I virke­ ligheten greide vi å øke våre rustningsprestasjoner i de neste måneder. Men jeg var da realistisk nok .til samtidig, i en rekke memoranda, å for­ kynne Hitler slutten som rykket stadig nærmere og snart ville være umiddelbart forestående. Dette siste var forstandens røst, det annet tro­ ens. I det skarpe skille mellom forstanden og troen lå den særlige form for sinnsforvirring som alle i Hitlers nærmeste omgivelse imøteså den uunngåelige slutt med. Bare i slutten av min tale kom på ny tanken på et anisvar, som gikk ut over den personlige lojalitet, overfor Hitler eller medarbeiderne. Det klang kanskje som en uforpliktet floskel, men jeg mente mer med det: «Vi gjør vår plikt videre for at vårt tyske folk skal leve.» Det var på sam­ me tid det denne kretsen av industrifolk ønsket å høre. Jeg bekjente meg for fønste gang offentlig til den enda høyere forpliktelse som Rohland hadde appellert til under isitt besøk i april. Tanken på dette var blitt stadig sterkere. Jeg så i stigende grad dette som en oppgave som det fremdeles lønnet seg å arbeide for å virkeliggjøre. Det var ingen tvil om at jeg ikke hadde greid å overbevise industri­ lederne. Efter min tale og de følgende kongressdager hørte jeg mange håpløse uttalelser. T i dager før hadde Hitler lovet meg at han selv skulle tale til industrifolkene. Av hans tale håpet jeg enda inderligere på en positiv innflytelse på den trøstesløse stemning. I nærheten av Berghof var det før krigen på Hitlers ordre bygget et hotell, som skulle gi de utallige pilegrimer som kom til Obersalzberg, mulighet for servering eller endog å overnatte i nærheten av Hitler. I Platterhofs kaffesal samlet ca. hundre representanter for rustningsindu­ strien seg 26. juni. Under vårt møte i Linz hadde jeg konstatert at de også rettet sin misstemning mot den økende utvidelse av partiapparatets makt over det økonomiske liv. Og det var faktisk tilfelle at tanken på en slags statssosialisme holdt på å vinne terreng hos mange partifunk319

sjonærer. Bestrebelsene for å dele alle statsforetagender mellom fylkene og ifå dem inn i egne fylkesiforetagender hadde allerede hatt en viss suksess. Det var særlig de mange underjordiske bedrifter, som var bygget og. finansiert av staten, men hadde ledelse, fagarbeidere og maskiner fra de private bedrifter, som lot tiil å være i fare for å komme under statskontroll efter krigen. Og nettopp vårt system med en krigsbetinget industriledelse, som dessuten hadde vist iseg meget effektivt, kunne bl i rammen om en statissosialistisk ordning av økonomien, slik at industrien selv gjennom hver produksjonsforbedring på sett og vis leverte verktøyet til sin egen undergang. Jeg hadde bedt Hitler ta hensyn til disse bekymringer. Han ba om noen stikkord for sin tale, og jeg skrev opp for ham at han måtte gi medarbeiderne i «Industriens iselvansvar» løfte om at de skulle få hjelp i de hårde krisetidene som var i vente, videre at de iskulle sikreis motinngrep fra lokale partiinstanser, og endelig også en uttrykkelig henvis­ ning til «privateiendommens ukrenkelighet i bedriftene, også under de­ res midlertidige underjordiske plassering som statsbedrifter, !fri økono­ mi efter krigen og prinsipiell avvisning av å gjøre industrien til stats­ industri». Under sin tale, hvor han holdt seg til mine stikkord, virket Hitler nærmest overan'strengt. Han forsnakket seg ofte, stanset, avbrøt setnin­ ger, glemte å utnytte overganger og gikk også av og til i surr. Talen var et vitnesbyrd om hans skremmende utmattel'sestilstand. Akkurat denne dagen hadde situasjonen på invaisjonsfronten forverret seg så sterkt at det ikke lenger lot seg gjøre å hindre erobringen av den første store havnen, Cherbourg. Løsningen av alle forisyningsproblemene, som denne seieren betydde for de allierte, måtte styrke invasjonsarméenes slagkraft betrak­ telig. Til å begynne med ga Hitler avkall på alle ideologiske forbehold: «Det kan bare være et dogme, og dette dogme lyder kort og godt: det riktige er det som er nyttig i seg selv.» Dermed bekreftet han sin prag­ matiske tenkemåte og annullerte faktisk alle sine løfter til industrien. Hitler ga fritt løp for sin forkjærlighet for hiistoriefilosofiske teorier, for uklare utviklingsideer og forsikret forvirret «at den skapende kraft ikke bare former, men også tar det som er formet, under sin beskyt­ telse. Det er opprinnelsen til det som vi overhodet betegner med be­ grepet privatkapital eller privateiendom. Det er derfor ikke slik som en kommunist mener, at fremtiden biir det kommunistiske likhetside­ al, men det er omvendt slik at jo mer menneskeheten utvikler seg, jo mer differensiert blir prestasjonene, og dermed må det også bli mest hensiktsmessig å overlate forvaltningen av prestasjonene til dem som selv yder disse . . . Den eneste forutsetning for enhver virkelig høyere utvikling, ja for videreutviklingen av hele menneskeheten,» så han i «å fremme det private initiativ. Når denne krigen er avsluttet med vår seier, vil det private initiativ i tysk økonomi oppleve sin største 320

epoke. Tenk bare på hva som da må skapes. Tro bare ikke at jeg vil lage et par offentlige konstruksj onskontorer eller et par økonomiske kontorer. . . Og når den tyske fredsøkonomis store epoke på ny er der, da har jeg bare én interesse, å la de største genier i tysk økonomi ar­ beide . . . Jeg er Dem takknemlig for at De overhodet gjorde det mulig for meg å fylle (krigs-)oppgavene. Men De må også som min høyeste takk ta imot noe, 'nemlig løftet om at jeg også senere alltid skal vise min takknemlighet, og at ingen i det tyske folk skal stå frem og si at jeg har skadet mitt program. Det vil si, når jeg sier Dem at tysk økonomi efter denne krigen vil oppleve sin største blomstring, kanskje for alle tider, må De ta det som et løfte som en dag vil bli innløst.» Hitler fikk nesten ikke applaus under sin rastløse og rotete tale. Vi følte osis alle nærmest lammet. Det kan være at denne kjølighet fikk ham til også å skremme industrilederne med de utsikter som var i vente for dem hvis krigen ble tapt: «Det er ingen tvil om at hvis vi taper denne krig, vil det ikke være tilbake en eneste tysk privatbedrift. Med tilintet­ gjørelsen av det tyske folk vil naturligvis også den tyske økonomi gå til grunne. Ikke fordi fienden ikke ønsker den tyske konkurranse, slikt er bare overfladiske oppfatninger, men fordi det overhodet gjelder vesent­ lige ting. Vi er i en kamp som skal treffe avgjørelsen mellom to syns­ punkter. Enten blir menneskeheten kastet tilbake et par tusen år til en primitiv urtilstand med en helt statsdirigert masseproduksjon, eller men­ neskeheten går videre gjennom fremme av det private initiativ.» Noen minutter senere kom han igjen inn på disse tanker: «Om krigen skul­ le bli tapt, mine herrer, behøver De ikke å foreta noen omstilling (til fredsøkonomi). Da gjenstår bare at enhver av oss overveier sin pri­ vate omstilling fra dette liv til dethinsidige. Om han vil gjøre det per­ sonlig eller la seg henge opp, eller om han vil isulte eller om han vil arbeide i Sibir — det er de eneste valg den enkelte behøver å gjøre.» Nesten hånllig og iallfall med en svakundertone av forakt for disse «feige borgerlige sjeler» hadde Hitler uttalt disse setninger. Det forble ikke ubemerket og gjorde det iallfall av med mitt håp om at indu­ striens ledere ville føle ny inspiraisjon av hans tale. Om Hitler var blitt irritert over at Bormann var til stede eller var blitt advart av ham, så lød iallfall Hitlers garanti for en fri økonomi i fredstid, som jeg hadde forlangt av Hitler og også var blitt lovet, mer uklar enn jeg hadde ventet. Men noen setninger av talen var iallfall bemerkelsesverdige nok til å gå inn i vårt arkiv. Hitler lovet meg straks lydbåndopptagelisen av talen og ba meg gjøre et forslag til redigering. Men Bormann hindret utsendelsen, hvorefter jeg enda en gang min­ net Hitler om hans løfte. Men nå vek han unna og mente teksten først måtte redigeres av ham.

321

Kapitel 25

Feildisposisjoner, vidundervåpen og SS

fter hvert som situasjonen stadig forverret seg, ble Hitler mer og mer utilgjengelig for alle argumenter som gikk mot hans avgjørelser, og viste seg onda seierssikrere enn noen gang før. Hans selvgodhet hadde også på det tekniske område inngripende følger, som skulle komme til å gjøre nettopp det mest verdifulle av våre «mirakelvåpen» verdiløst, nemlig Me 262, vårt mest moderne jagerfly med to jetmotorer, med over 800 km hastighet og en stigeevne isom ;lå langt over alle Tiendens fly. I 1941 hadde jeg, som arkitekt, under et besøk ved flyfabrikken Heinkel i Roistock på en prøverampe opplevet den første jetmotorens øredø­ vende larm. Allerede dengang presset konstruktøren Heinkel på at vi skulle utnytte denne revolusjonerende oppfinnelse i flyindustrien. På rustningsmøtet på flyvåpnets prøvefelt i Rechlin i september 1943 rakte Milch meg uten et ord et telegram som var kommet til ham. Det inne­ holdt en ordre fra Hitler om å innstille forberedelsene til iserieproduksjon av Me 262. Riktignok besluttet vi å omgå ordren. Men arbeidet kunne ikke lenger fortsettes med den prioritet som ville ha vært nød­ vendig. Omtrent et kvart år senere, 7. januar 1944, ble Milch og jeg ekspressinnkalt til hovedkvarteret. Et engelsk avisklipp, med melding om den forestående avslutning av britiske forsøk med jetfly, hadde ført til et omslag. Hitler forlangte nå utålmodig at vi på kortest mulig tid skulle lage et størst mulig antall fly av denne typen. Men da alle for­ beredelser var blitt forsømt, kunne vi først fra juli 1944 love å levere seksti fly pr. måned. Fra januar 1945 skulle det så kunne lages 210 fly pr. måned. Allerede under dette møte antydet Hitler at han ville bruke dette jagerfly som hurtig bombefly. Flyvåpnets fagfolk var skuffet. De trodde riktignok at de kunne få Hitler til å ombestemme seg med hjelp av bedre argumenter. Men det motsatte skjedde. Uten hensyn ga Hitler ordre til å fjerne all bestykning ifor å øke bombevekten. Jetfly behøvde ikke å forsvare seg, sa han, Tordi de med sin overlegne hastighet ikke kunne angripes av fiendens jagerfly. Fylt av mistro til den nye oppfinnelsen bestemte han at de, for å skåne celle og motor, fremfor alt skulle brukes til strake flyvninger i stor høyde, og at man for å redusere belastningen

E

322

for det forholdsvis uprøvde system skulle ta risikoen på en reduksjon av hastigheten. Virkningen av dette lille bombeflyet med en total bombelast på 500 kilo og en primitiv siktemekanisme var latterlig beskjeden. Men som jagerfly ville hvert av disse jetflyene med sin overlegenhet ha kunnet skyte ned flere av de firemotors amerikanske bombefly, som jeg på glatt is sammen med en tung lastebil. Min brystkasse brakk rattet og bøyet endog rattstangen, og jeg satte meg andpusten på trappen til en landsbykro, blek og fortumlet. «De ser ut som en minister efter en tapt krig,» sa Poser. Bilen kunne ikke lenger kjøre, en sanitetsbil kjørte meg tilbake, og turen videre måtte oppgis. Da jeg igjen kom på benene, kunne jeg iallfall hos mine medarbeidere i Kattowitz telefonisk konsta­ tere at alle avtaler vi hadde gjort, var blitt fulgt. På tilbakereisen til Berlin tok Hanke, Breslaus fylkesfører, meg gjen­ nom den gamle overpresidiebygning, som var bygget av Schinkel og ganske nylig var blitt restaurert. «Denne skal russerne aldri få,» ropte han patetisk, «da vil jeg heller brenne den ned.» Jeg protesterte, men han holdt på sitt. Breslau var helt likegyldig for ham hvis den falt i hen­ dene på fienden. Men til slutt lyktes det meg å overbevise ham om den kunsthistoriske betydning av iallfall denne bygningen og få ham til å gi opp sin vandalisme. Da jeg var tilbake i Berlin, ila jeg masser av fotografier foran Hitler, bilder av 'flyktningenes tragedie som var tatt under min reise. Jeg had­ de et svakt håp om a,t bildene av flyktningene, kvinner, barn, gamle, som i den sterke kulden gikk en så elendig skjebne i møte, ville gjøre inntrykk på Hitler. Jeg trodde jeg kanskje kunne få ham til å bremse på russernes uhindrede 'fremmarsj ved å redusere troppetallet i vest. Men da jeg la bildene foran Hitler, skjøv han dem energisk til side. Det var ikke mulig å si om de ikke interesserte ham, eller om de gjorde et for sterkt inntrykk på ham. 24. januar 1945 oppsøkte Guderian utenriksminister von Ribben­ trop. Han forklarte ham den militære situasjon, og erklærte så kort og knapt at krigen var tapt. Ribbenitrop nektet å ta noe eget standpunkt til spørsmålet, og forsøkte å trekke seg ut av affæren ved straks overfor Hitler å gi uttrykk for sin forundring over at generalstabsjefen hadde dannet seg sin egen oppfatning av situasjonen. To timer senere på stabskonferansen erklærte Hitler opphisset at han for fremtiden med største skarphet ville straffe slike defaitistiske ytringer. Hans medarbeidere hadde bare lov til å henvende seg direkte til ham: «Generaliseringer og slutninger om hele situasjonen forbyr jeg på det mest bestemte. Det er min sak. Den som i fremtiden over­ for en annen påstår at krigen er tapt, vil bli behandlet som landsfor­ ræder med alle følger for seg og sin familie. Jeg vil slå til uten hensyn til rang og anseelse.» Ingen våget å si et ord. Tause hadde vi hørt på, tause forlot vi rom373

rnet. Fra nå av kom det ofte en ny gjest på konferansene. Han holdt seg helt i bakgrunnen, men bare hans tilstedeværelse var virkningsfull nok. Det var sjefen for Gestapo, Ernst Kaltenbrunner.

Med tanke på Hitlers trusler og hans tiltagende uberegnelighet sendte jeg tre dager senere, 27. januar 1945, de tre hundre viktigste medarbeide­ re i min organisasjon fra industrien en sluttrapport om vårt rustningsarbeide de isiste tre år. Jeg ba også mine ledende arkitekt-medarbeidere samle inn og oppbevare fotografier av alle våre tegninger. Jeg hadde for liten tid og heller ikke til hensikt å innvie dem i mine bekymringer og følelser. Men de forsto at dette var avskjeden med fortiden. 30. januar 1945 ba jeg min sambandsoffiser, von Below, overrekke Hitler et memorandum. Det var en tilfeldighet at dette ble levert ham på tolvårsdagen for «maktovertagelsen». Jeg erklærte at krigen var slutt, når det gjaldt økonomi og rustningsproduksjon, og at i denne situasjon hadde mat, brensel og elektrisitet forrangen for pansere, flymotorer og ammunisjon. For å motbevise Hitlers overdrevne påstander om fremtidens rustningsinnsats leverte jeg samtidig med memorandumet en liste over den beregnede rastproduksjon av pansere, våpen og ammunisjon de kom­ mende tre måneder. Memorandumet sluttet med følgende ord: «Efter tapet av Øvre Schlesien vil den tyske rustningsproduksjon på langt nær være i stand til å dekke frontens behov for ammunisjon, våpen og pan­ sere. Fiendens materielle overvekt kan efter dette heller ikke oppveies av våre soldaters tapperhet.» Hitler hadde ifør gang på gang påstått at vår underlegenhet ville bli oppveiet av undere av tapperhet fra det øyeblikk den tyske soldaten kjempet for sitt hjem på tysk jord. Det ville mitt memorandum gi svar på. Efter at Hitler hadde fått dette, ignorerte han meg og overså meg også under situasjonskonferansene. Først 5. februar ga han meg ordre til å møte hos seg. Han forlangte også at Saur skulle være med. Efter alt som var gått forut, var jeg forberedt på et ubehagelig sammenstøt. Men allerede den omstendighet at han tok imot ass i kanslerboligens in­ time arbeidsrom, tydet på at han ikke ville bruke de forholdsregler han hadde truet med. Han lot ikke Saur og meg bli stående, slik han pieide når han ville gi uttrykk for sin uvilje, men bød oss overmåte vennlig de plysjbetrukne lenestoler. Så vendte han seg til Saur. Stemmen lød an­ spent. Han lot til å være noe rådvill. Jeg merket en visis forlegenhet i forsøket på rett og slett å overse min oppsetsighet og snakke om rust­ ningsproduksjon ens dagsproblemer. Med tilsiktet ro gjennomgikk han mulighetene for neste måned, og Saur forsøkte å mildne det deprimeren­ de inntrykk av memorandumet ved å nevne gunstige detaljer. Hans op­ timisme virket ikke helt ubegrunnet. Det var ikke så sjelden det siste året 374

at- mine prognoser hadde vist seg gale, fordi fienden hadde iforsømt å trekke de konsekvenser som jeg hadde basert mine beregninger på. Jeg satt der mismodig uten å ta del i dialogen. Først helt på slutten snudde Hitler seg mot meg: «De kan selvfølgelig 'skrive til meg hva De mener om rustningasituasjonen, men jeg forbyr Dem å gi noen andre opplysninger om det. De har ikke lov å gi noen andre en avskrift av dette memorandum. Men når det gjelder Deres siste produkt» — her ble hans stemme skjærende og kold, «slikt kan De heller ikke skrive til meg. Disse konklusjoner kunne De ha ispart Dem. De må overlate til meg hvilke konsekvenser jeg skal trekke av ruistningssituasjonen.» Alt dette sa han uten noe tegn på opphisselse, ganske stille, nesten presset ut gjen­ nom tennene. Det virket ikke bare mer bestemt, men også langt farligere enn et raseriutbrudd, som lett kunne være helt over neste dag. Men her skjønte jeg ganske tydelig at dette var Hitlers siste ord. Så sa han adjø til oss. Han var kortere mot meg, hjerteligere mot Saur. 30. januar hadde jeg allerede via Poser sendt seks eksemplarer av memorandumet til de seks avdelinger i hærens generalstab. For formelt å oppfylle Plitiers ordre, ba jeg om å få dem tilbake. Ovenfor Guderian og andre sa Hitler at han hadde lagt memorandumet i panlserskapet uten å ha lest det. Jeg begynte øyeblikkelig å 'forberede et nytt memorandum. For å bin­ de Saur, som i virkeligheten var enig med meg om rustningssituasjonen, avtalte jeg med ilederne av de viktigste hovedavdalingene at denne gang skulle Saur forfatte og undertegne memorandumet. Betegnende for min situasjon den gang var det at jeg forla møtet hemmelig til Bernau, hvor Stahl, som var leder av vår ammunisjonsproduksjon, hadde en fa­ brikk. Hver av deltagerne på dette møte lovet å overtale Saur til en skriftlig gjentagelse av min fallitterklæring. Saur vred iseg som en ål. Han ville ikke gi fra iseg noen skriftlig er­ klæring, men lovet til slutt at han i vår neste konferanse med Hitler ville bekrefte mine pessimistiske prognoser. Men neste konferanse hos Hitler var som alltid. Så snart jeg hadde avlagt min rapport, forsøkte Saur å rette på det deprimerende inntrykk. Han fortalte at han nettopp hadde snakket med Messerschmitt og trakk straks opp av sin mappe de første skisser av et firemotors jetfly. Selv om produksjonen av et fly med aksjonsradius helt til New York også under normale rustningsforhold ville kreve år, beruste Hitler og Saur seg i de fryktelige psykologiske virk­ ninger av et bombeangrep i de dype gatene mellom skyskraperne. I februar og marsukene 1945 antydet Hitler leilighetsvis at han hadde tatt føling med fienden gjennom forskjellige kanaler’ dog uten å gi noen nærmere forklaring. Mitt inntrykk var tvert imot at han snarere la an på å skape en atmosfære av den ytterste og helt kompromissløse uforson­ lighed Under Jaltakonferansen hørte jeg ham gi sin pressereferent direktiver. Misfornøyd med de tyske avisenes reaksjon krevet han en skarpere, mer aggressiv toneart: «Disse krigshisserne i Jalta må skjelles 375

ut, skjelles ut og angripes slik at de ikke vil ha noen sjanse til å gi det tyske folket noe tilbud. Denne banden vil bare gjøre forsøk på å skille det tyske folket fra sin ledelse. Jeg har alltid sagt: en kapitulasjon blir det ikke tale om en gang til.» Han nølte: «Historien gjentar seg ikke.» I sin siste kringkastingstale kom Hitler tilbake til denne tanken og ga «disse andre statsmenn en gang for alle den forsikring at ifotisøket på å påvirke det nasjonalsosialistiske Tyskland med Wilsonske fraser forut­ setter en najvitet som det nåværende Tyskland ikke kjenner.» Forplik­ telsen til kompromissløst å representere sitt folks interesser kunne lian bare løses fra av den som hadde lagt den på ham. Han mente «den all­ mektige» som han gang på gang påberopte seg i denne talen.

Eftér hvert som Hitlers herredømme nærmet seg slutten, trakk han, som i de seierrike erobringsårene hadde levd blant generalene, seg åpent tilbake til den snevres te kretsen av de partifeller som han begynte sin løpebane isammen med. Kveld efter kveld satt han i timevis sammen med Goebbels, Ley og Bormann. Ingen hadde adgang til disse møtene, ingen visste hva de snakket om, om de dvelte ved starten eller slutten og det som kom elfter den. Jeg ventet den gang forgjeves på at iallfall en av dem skulle komme med en eneste medlidende bemerkning om det beseirede folks fremtid. Selv grep de efter hvert halmstrå, klamret seg til de vageste håp om et omslag og var ikke på noen måte villige til å se folkets skjebne like viktig som sin egen. «Vi efterlater amerikaner­ ne, engelskmennene og russerne bare en ørken,» var ikke iså sjelden av­ slutningen på en samtale om situasjonen. Hitler var enig, selv om han ikke uttrykte seg så radikalt som Goebbels, Bormann og Ley. Men noen uker senere viste det seg at Hitller var mer radikal enn alle de andre. Mens de andre snakket, dekket han sin innstilling bak statsmannens maske og ga ordre om å ødelegge folkets eksistensgrunnlag. Da kartene under en situasjonskonferanse i begynnelsen av februar viste, det katastrofale bilde av tallrike gjennombrudd og dype gryter, tok jeg Dbnitz til side: «Det må da skje noe.» Påfallende kort svarte han: «Jeg representerer her bare marinen. Alt det andre er ikke min sak. Føreren vet nok hva han gjør.» Det er betegnende at den personkrets som dag efter dag samlet seg rundt kartbordet 'foran en utpint og sta Hitler, aldri våget seg til en felles aksjon. Goring var for lengst ødelagt og stadig mer og mer av­ stumpet. Men han var på samme tid en av de få som helt fra krigens første dag realistisk og illuisjonsløst så det store vendepunktet, som Hit­ ler selv var årsaken til ved å slippe løs denne krigen. Fl vis Goring som statens annenmann, sammen med Keitel, Jodl, Donitz, Guderian og meg, direkte ultimativt hadde oppfordret Hitler til å fortelle oss hvor­ ledes han skulle få krigen til å slutte, ville han ha vært tvunget til å legge 376

kortene på bordet. Det var ikke bare det at Hitler alltid forsøkte å unngå slike konflikter. Nå hadde han mindre råd enn noen gang før til å gi opp illusjonen om en enig ledelse. Midt i februar oppsøkte jeg en aften Goring på Karinhall. jeg hadde på situasjonskartene oppdaget at han hadde trukket sammen sin fallskjermjegerdivisjon omkring sitt jaktslott. Han hadde i lang tid vært syn­ debukk for alle flyvåpnets feil, og av alle offiserer var det ham Hitler pleide å angripe kraftigst og mest 'fornærmelig under de daglige møtene. Enda verre må scenene mellom Hitler og Goring på tomannshånd ha vært. Elelt ute i forrommet kunne jeg ofte høre Hitiler høyrøstet overøse ham med bebreidelser. Denne kvelden i Karinhall kom jeg for første og eneste gang Goring inn på livet. Ved kaminen lot Goring servere en gammel RoUischildLafitte og ga tjeneren ordre om ikke å forstyrre oss mer. Åpent skildret jeg min skuffelse over Hitler, like åpent svarte Goring at han forsto meg og hadde det slik 'selv. Men, sa han videre, jeg hadde det lettere enn ham, fordi jeg meget senere hadde sluttet meg lil Hitler og derfor lettere kunne frigjøre meg fra ham. Han var bundet meget sterkere til Hitler. Mange års feiløs opplevelser og sorger hadde knyttet dem sammen — han kunne ikke komme løs mer..Noen dager senere flyttet Hitler Ifaillskj ermjegerdi visjonen fra Karinhall til fronten langt syd for Berlin. På denne tiden antydet en høy SS-fører for meg at Himmler var i gang med å forberede avgjørende skritt. I februar 1945 hadde rik.sfører-SS overtatt ledelsen av armégruppe Weichsel, men like lite som sine for­ gjengere hadde han greid å stanse russernes fremmarsj. Hitler rettet nå også heftige bebreidelser mot ham. Den personlige prestisje han frem­ deles hadde tilbake, var på det nærmeste brukt opp på noen ukers frontkommando. Men fremdeles var Himmler fryktet av alle, og jeg føl-te meg uvel til mote, da min adjutant en dag meddelte meg at Himmler hadde meldt sitt besøk samme alften, for øvrig den eneste gang han kom til meg. Min uro vokste ytterligere da den nye sjefen for vårt sentralkontor, Hupfauer, som jeg flere ganger hadde snakket temmelig åpent med, opphisset meddelte meg at Gestaposjefen Kaiteribrunner ville komme til ham på samme tid. Før Himmler kom inn, hvilsket min adjutant til meg: «Han er alene.» Mitt arbeidsrom var uten ruter. Vi satte ikke flere inn, fordi de like­ vel hverannen dag ble blåst ut av bombene. På bordet sto et fattigslig lys, fordi den elektriske strøm var brutt. Vi satt vis-å-vis hverandre inn­ hyllet i våre frakker. Himmiler talte om mer underordnede ting, spurte efter likegyldige detaljer, kom så inn på frontsituasjonen og kom med følgende åndsforlatte betraktning: «Når det går nedover, fins det alltid en dalbunn, og når den er nådd, da herr Speer, går det oppover igjen.» Da jeg hverken ga min tilslutning til øller protesterte mot denne pri­ mitive filosofi og svarte med énstavelsesord, sa han snart adjø. Han var 377

elskverdig helt til døren, men også gåtefull. Jeg har aldri oppdaget hva han egentlig ville meg, og hvorfor Kaltenbrunner på samme tid duk­ ket opp hos Hupfauer. Kanskje hadde de hørt om min kritiske innstil­ ling og ville oppta forbindelse med meg. Kanskje ville de snuse. 14. februar foreslo jeg i et brev til finansministeren «å trekke inn til fordel for landet hele den formuasøkning, som har funnet isted i be­ traktelig omfang siden 1933». Dette inngrep skulle bidra til en stabi­ lisering av marken, som det var vanskelig å holde kjøpekraften for gjennom tvangsforholdsregler, og som måtte bryte sammen så snart dis­ se ble oppgitt. Da finansministeren grev Schwerin-Krøsigk drøftet mitt forslag med Goebbels, møtte han veltalende motstand hos den minis­ ter som ville ha vært særlig rammet av et slikt tiltak. Enda mindre sjanse hadde en annen ide, som i dag vitner om den ro­ mantiske og fantastiske følelsesverden jeg levet i den gang. I 'slutten av januar drøftet jeg meget forsiktig og prøvende den håpløse situasjon med Werner Naumann, statssekretæren i propagandaministeriet. Et til­ felle hadde ført oss sammen i ministeriets beskyttelseskjeller. Ut fra den antagelse at iallfall Goebbels fremdeles var i stand til å forstå og ta konsekvensen av det, utviklet jeg nokså vagt tanken om et istort sluttinitiativ fra regjering, parti og de øverstkommanderende. Under ledelse av Hitiler skulle det utgå en proklamasjon om at hele rikets ledelse var rede til frivillig å overgi seg til fienden, hvils det til gjengjeld kunne ga­ ranteres det tyske folk levelige betingelser for en fortsatt eksistens. His­ toriske reminisenser, minner om Napoleon som efter sammenbruddet ved Waterloo overga seg til engeilskmennene, spilte med i denne nokså opera-pregede ide som smakte av wagnersk selvoffer og forløsning. Det var sannelig godt det ikke ble noe av det.

Blant mine medarbeidere i industrien var ingen så personlig nær meg som dr. Liischen, leder av den tyske elektroindustri, styremedlem og utviklingssjef i Siemenskonsernet. Denne syttiåringen hadde erfaringer som jeg gjerne hørte på. Han imøteså hårde tider for det tyske folket, men han tvilte ikke på at det ville komme seg opp igjen. I begynnelsen av februar besøkte Liischen meg i min lille leilighet i bakbygningen til mitt ministerium på Pariser Platz, tok et papirark ut av sin lomme og ga meg det med følgende ord: «Vet De hvilken setning av Hitlers «Min kamp» som oftest blir sitert på gaten i dag?» «Et diplomati må sørge for at et folk ikke går heroisk >til grunne, men biir bevart. Enhver vei -som fører til dette, er formålstjenlig, og biir den ikke benyttet, må det betegnes som en forbrytersk pliktlforsømmelse.» Liischen fortalte at han hadde funnet et annet passende sitat som han ga meg: «Statsautoritet som et formål i seg selv fims ikke, da dette ville bety at ethvert tyranni på denne jord ville være uangripe378

lig og hellig. Hvis et folk biir ført mot undergangen av regjeringsmak­ tens hjelpemidler, er opprøret ikke bare en rett for enhver isom hører til dette falk, men en plikt.» Liischen gikk uten et ord og lot meg bli alene tilbake med papiret. Urolig gikk jeg frem ag tilbake i mitt rom. Der hadde Hitler selv sagt det som jeg i de siste måneder hadde arbeidet for. Det fantes bare en konkluisjon på dette. Hitler begikk — selv bare i forhold til si tt program — bevisst høyforræderi mot sitt eget folk som hadde ofret seg for hanis mål, og som han hadde alt å takke for, og iallfall mer enn jeg hadde ham å takke for. Denne natten besluttet jeg å fjerne Hitler. Riktignok ble det bare med innledningen til forberedelsene, noe som gir det hele et anstrøk av det latterlige. Men samtidig er disse planer et vitnesbyrd om regimets ka­ rakter og aktørenes karakterfordreininger. Jeg gyser den dag i dag når jeg tenker på hvor jeg var havnet, jeg som en gang ikke ønsket å være annet enn Hitlers byggmester. Fremdeles satt jeg vis-å-vis ham av og til og bladet endog sammen med ham i de gamle byggeplanene, men samtidig tenkte jeg på hvorledes jeg skulle få tak i den giftgassen som skulle rydde av veien den mann som tross alle uoverensstemmelser frem­ deles likte meg, og var mer overbærende mot meg enn mot noen annen. I årevis hadde jeg levet i et miljø, hvor et menneskeliv ikke betydde noe. Det var som om det ikke hadde angått meg. Nå merket jeg at dis­ se erfaringer ikke hadde gått ubemerket forbi meg. Jeg satt ikke lenger bare fast i denne jungelen av skuffelser, intriger, nederdrektighet og mordplaner, men var selv blitt en del av denne perverterte verden. Tolv år hadde jeg nærmest tankeløst levd blant mordere. Nå, helt til slutt var jeg blitt smittet av et sitat fra Hitlers «Min kamp» og kunne nesten selv ha blitt morder. Det var håpløst. Goring hånte meg i Niirnberg-prosessen og kalte meg en ny Brutus. Noen av de anklagede bebreidet meg også for å ha brutt eden til Hit­ ler. Men denne eden var helt uten betydning og intet annet enn et forsøk på å unndra seg plikten til å tenke selv. Om ikke annet så hadde Hitler selv tatt dette falske argument fra dem, slik det skjedde med meg i februar 1945.

På mine spaserturer i rikskanselliets park hadde jeg bitt merke i luftsjakten til Hitlers bunker. I et lite buskas lå ventilåpningen, dekket av en rist. Luften isom. slapp inn gikk gjennom et filter. Men som alle filtre kunne det ikke stenge ute vår giftgass tabun. Gjennom en ren tilfeldighet kom jeg personlig nær lederen av vår ammuniisjonsproduksjon, Dieter Stahl. På grunn av en defaitistisk ut­ talelse om den forestående avslutning av krigen måtte han stå til regn­ skap overfor Gestapo. Han ba meg om hjelp for å slippe å bli forfulgt 379

videre. Da jeg kjente fylkesføreren i Brandenburg, Stiirtz, godt, var det lyktes å få saken ut av verden på en u'farlig måte. Midt i februar, noen dager efter Liischens besøk, satt jeg under et kraftig flyangrep sam­ men med Stabl i en liten kabin i vårt beskytteilsesrom i Berlin. Situasjo­ nen gjorde samtalen temmelig åpen. Vi talte i det prunkløse rommet med sine betongvegger, sin ståldør og sine enkle stoler om forholdene i rikskanselliet og om katastrofepolitikken som ble drevet der. Stabl grep meg plutselig i armen og ropte: «Det bdir fryktelig. Fryktelig.» Forsiktig forhørte jeg meg bos ham om den nye giftgassen, og om ban kunne skaffe den. Til trosis for at spørsmålet var ytterst usedvanlig, innlot ban iseg villig på svaret. I en plutselig pause sa jeg: «Det er det eneste middel som kan gjøre islutt på krigen. Jeg vil forsøke å få gassen inn i rikiskanselliets bunker.» Tross det fortrolige forhold som var oppstått mellom oss, var jeg i første øyeblikk helt forskrekket over min frimodigliet. Han var derimot hverken konsternert eller opphisset, men lo­ vet nøkternt at han de nærmeste dager ville undersøke muligheten for å få fatt i gassen. Noen dager senere meddelte Stabl meg at han hadde tatt kontakt med avdelingslederen for ammunisjon i hærens våpenavdeling, major Soyka. Det var kanskje mulig å bygge om geværgranater, som ble laget i Stahls fabrikk, 'til giftgasisforsøk. I virkeligheten hadde en ikke engang over­ ordnet funksjonær i giftgaissfabrikkene lettere adgang til tabun enn ammunisjonsministeren eller sjefen for ammunisjonsutvalget. I løpet av samtalen viste det seg at tabun bare kunne brukes i forbindelse med en eksplosjon. Dermed var den ikke brukbar, fordi en eksplosjon ville ha revet opp de tynne veggene i luftkanalene. Nå var vi allerede i begyn­ nelsen av mårs. Jeg forfulgte min plan videre, fordi den forekom meg å være det eneste middel til å rydde av veien ikke bare Hitler, men under en av de nattlige samtalestunder også Bormann, Goebbels og Ley. Stabil trodde han isnart ville kunne skaffe meg en av de vanlige gassartene. Siden byggingen av rikskaniselliet kjente jeg sjefteknikeren i rikskanselliet, Henschel. Jeg suggererte ham til å tro at luf tfilteret hadde vært brukt for lenge og trengte å bli fornyet. Hitler hadde alle­ rede i mitt nærvær klaget over den dårlige luft i bunkeren. Alt for raskt og raskere enn jeg kunne handle bygget Henschel ut filteranlegget, slik at bunkerrommene var ubeskyttet. Men iselv om vi allerede hadde skaffet gassen, ville disse dagene ha vært brukt til ingen nytte. Da jeg under et påskudd inspiserte luftsjakten, var bildet forandret. På takene till hele komplekset var det oppstilt væpnede SS-poster, lyskastere var installert, og hvor det før hadde vært luftsjakter i høyde med bakken, var det nå murt opp en tre til fire meter høy kamin, som uteflukket at man kunne komme i nærheten av luftinntaketr. Jeg følte meg helt utslått. Til å begynne med hadde jeg mis­ tanke om at min plan var oppdaget, men det var nok tilfeldigheten som hadde spilt en rolle. Hitler, som i den første verdenskrig var blitt 380

midlertidig blind av giftgass, hadde gitt ordre til å lage denne kamin, fordi giftgass er tyngre enn luft. I grunnen var jeg lettet over at min plan dermed var definitivt stran­ det. Tre fire uker ble jeg forfulgt av angsten (for at noen kunne ha oppdaget vårt komploLt. Noen ganger var jeg likefrem besatt av den forestilling at man kunne se på meg liva jeg hadde fore. I alle tilfelle måtte man efter 20. juli 1944 regne med den mulighet at familien kunne bli trukket til regnskap, min kone ogifremfor alt våre seks barn. Dermed var ikke bare denne plan blitt umulig. Attentatplanen selv forsvant ut av min bevissthet like raskt som den var kommet. Fra nå av så jeg det ikke lenger som min oppgave å likvidere Hitler, men å hindre hans ødeleggelseisplaner. Dette betydde i og for seg en lettelse for meg, fordi det var så meget som tellet, hengivenhet, opprør, lojalitet, harme. Uavhengig av enhver 'form for angst ville det aldri vært mulig for meg å gå mot Hitler med en pistol. Ansikt til ansikt var lians suggestive makt over meg stor til siste dag. Hvor totalt forvirret mine følelser var, kom til uttrykk i det iforhold, at jeg tross all klarhet over hans amoralske innstilling ikke kunne la væ­ re å beklage hans vei mot undergangen og sammenbruddet av et liv som var bygget helt og holdent på selvbevissthet. Overfor ham følte jeg fra nå av en blanding av avsky, medlidenhet og besettelse.

Jeg var også redd. Da jeg midt i mars på ny ville gi Hitler et promemo­ ria som tok opp det forbudte emne om den tapte krigen, var det min hensikt samtidig å levere en personlig følgeskrivelse. Med nervøs skrift og med den grønne blyant 'som var forbeholdt ministeren, begynte jeg å skrive det. Tilfellet ville at jeg skrev på baksiden av det arket, hvor min sekretær hadde notert sitatet fra «Min kamp» med den store skriften som var bestemt for Hitler. Jeg ville foreholde ham hans egen oppford­ ring til opprør i en tapt krig. «Vedlagte promemoria måtte jeg skrive,» begynte jeg «som riksminister for rustninger og krigsproduksjon er jeg forpliktet til det både overfor Dem og det tyske folket.» Her nølte jeg og laget om setningen. Jeg satte det tyske folket foran Hitler og fortsatte: «Jeg vet at denne skrivelse må ha store konsekvenser for meg personlig.» Her slutter det konseptet 'som er bevart fra dengang. Også i denne setning hadde jeg foretatt en endring. Jeg la all skylden på Hitler. End­ ringen var ubetydelig: « ... kan trekke efter seg store konsekvenser for meg personlig.»

Kapitel 29

Fordømmelsen

rbeide betydde for meg i dette siste stadium av krigen avkobling og ro. Jeg hadde overlatt til min medarbeider Saur å ta seg av den stadig svinnende rustningsproduksjon. Jeg tok derimot mest mulig in­ tim kontakt med mine medarbeidere i industrien, for å drøfte presse­ rende forsyningsproblemer og overgangen til efterkrigsøkonomien med dem. Morgenthau-planen1 bød både Hitler og partiet en velkommen an­ ledning til å gjøre det klart for folket at et nederlag også definitivt be­ seglet dets skjebne. I vide kretser lot man seg faktisk også påvirke av denne trusel. Vi hadde derimot for lengst en annen oppfatning av den kommende utvikling. Lignende mål som Morgenthau-planen, bare i mer skjerpet og avgjørende form, hadde Hitler og hans politiske fortrolige tatt sikte på i de besatte områder. Men erfaringen viste at det både i Tsjekkoslovakia og Polen, Norge og Frankrike på ny utviklet seg indu­ strier på tross av de tytske planer, fordi oppfordringen til å aktivere disse til egen fordel tross alt var større enn de hjelpeløse påfunnene til hate­ fulle ideologer. Men begynte man igjen å sette i gang industrien, var man også nødt til å ta vare på de samfunnsøkonomiske grunnbetingel­ ser, å skaffe mat og klær og betale lønninger. Slik hadde det iallfall vært i de besatte områder. Efter vår oppfatning var den eneste forutsetning for en slik utvikling, at produksjonsmekanismen fikk lov å være noenlunde intakt. Min virksomhet mot islutten av krigen, særlig efter at jeg hadde oppgitt attentatplanen, gikk nesten bare ut på å redde den industrielle substans, uten å være ideologisk eller nasjonalt forutinntatt og på tross av alle vanskeligheter. Det skjed­ de ikke uten motstand og førte meg videre på veien mot løgn, bedrag og schizofreni, som jeg for lengst var slått inn på. I januar 1945 ga Hit­ ler meg en utenlandsk pressemelding under en av de daglige situasjonskonferanser: «Jeg hadde jo gitt ordre til å ødelegge alt i Frankrike. Hvorledes kan det ha seg at den franske industri allerede efter noen få måneder nærmer seg førkrigsproduksjonen igjen?» Han så sint på meg. «Det er kanskje bare en propagandamelding,» svarte jeg rolig.

A

i Morgenthau-planen, oppkalt efter F. D. Roosevelts finansminister Henry Morgenthau, ville gjøre om .tungindustrilandet Tyskland til jordbruksland efter siste krig, men ble snart oppgitt. O. a.

382

Falske propagandameklinger skjønte Hitler, og dermed var saken ute av verden. I februar 1945 fløy jeg til det ungarske oljeområdef, til resten av Øvre Schlesiens kullområde, Tsjekkoslovakia og Danzig. Overalt lyktes det å få ministeriets lokale medarbeidere til å gå inn for vår linje og finne forståelse hos generalene. Ved Balatonsjøen så jeg oppmarsjen av noen SS-divisjoner som Hitler skulle bruke til en stort anlagt offen­ siv. Planen for denne operasjon var ytterst hemmelig. Desto underligere var det at disise troppene efter uniformsdistinksjonene å dømme var eiliteformasjoner. Men enda underligere enn denne ukamuflerte oppmarsj til en overrumplingsoffensiv var Hitlers forestilling om at han med noen panserdivisjoner ville få Sovjets nyetablerte makt på Balkan til å bryte sammen. Efter hans mening var de sydeuropeiske folkene allerede efter få måneder blitt lei av Sovjet-herredømmet. Bare noen få innledende seire ville, innbilte han seg i disse ukenes fortvilede stemning, føre til en folkereisning mot Sovjetsamveldet, og befolkningen ville gjøre felles sak med oss mot den felles fiende til seieren var vunnet. Det var like­ frem fantastisk. Mitt sluttbesøk i Danzig brakte meg til Himmlers hovedkvarter som øverstkommanderende for armégruppen Weichsel. Han hadde oppret­ tet det i et behagelig innredet spesialtog i Deutsch-Krone. Jeg overhørte tilfeldig en telefonsamtale med general Weiss, hvor han kategorisk av­ viste alle argumenter til fordel for å gi opp en tapt stilling: «Jeg har befalt Dem det. De står inne med Deres hode for det. Jeg lar Dem per­ sonlig trekke til regnskap, hvils stillingen går tapt.» Da jeg neste dag besøkte* general Weiss i Preussisch-Stargard, var stil­ lingen gitt opp om natten. Himmlers trusler hadde ikke på noen måte gjort inntrykk på Weiss. «Jeg setter ikke inn mine tropper for uoppfyl­ lelige krav som koster oss store tap. Jeg gjør bare det som er mulig.» Hitlers og Himmlers trusler holdt på å tape sin virkning. Også på denne reisen lot jeg ministeriets fotografer ta bilder av de endeløse flyktningstogene som beveget seg moit vest i stum panikk. Hitler nektet på ny å se på fotografiene. Ikke ergerlig, men nærmest resignert, feide han dem langt til side på det store kartbordet. Under min reise til Øvre- Schlesien ble jeg disse dagene kjent med en klok mann i generaloberst Heinrici, isom jeg de siste ukene av krigen skulle komme til å samarbeide enda fortroligere med. Den gang, i mid­ ten av februar, bestemte vi at jernbaneanleggene, som i fremtiden skul­ le brukes til å fordele kullene i sydøst, ikke skulle ødelegges. Sammen besøkte vi et bergverk ved Ribnyk. Til tross for at det lå like ved fron­ ten, lot Sovjettroppene det arbeide videre. Også fienden lot til å res­ pektere vår beslutning om ikke å ødelegge. De polske arbeiderne hadde tilpasset seg omslaget i hele situasjonen. De arbeidet med uformins­ ket kraft, på en måte som gjenydelse for at vi hadde lovet å bevare an­ legget hvis de ga avkall på sabotasje. 383

I begynnelsen av mars reiste jeg til Ruhr-området, for å bli klar over hva den forestående krigsslutt og den nye start krevde. Industriledernes bekymringer gjaldt fremfor alt transportveiene. Om kullgrubene og stålverkene var intakte, men alle broer ble ødelagt, ville det bli brudd på heile kretsløpet kull, stål og valseverk. Samme dag oppsøkte jeg derfor feltmarskalk Model. Meget indignert fortalte han meg at Hitler nett­ opp hadde gitt ham ordre til med bestemte divisjoner å angripe fienden i flanken ved Remagen og gjenerobre broen. Fylt av resignalsjon sa han: «Disse divisjonene er uten kampstyrke efter å ha mistet sine våpen og har mindre kampverdi enn et kompani. I hovedkvarteret har de in­ gen anelse! . . . Og det blir naturligvis meg som får skylden for at det går galt.» Mismotet over Hitlers ordrer gjorde at Model ville høre på mine .forslag. Han lovet meg at de uerstattelige broer, særlig jernba­ nebroene, ville bli skånet under kampen om Ruhr-området. For å bremse på ødeleggelsen av broene, som ville være så skjeb­ nesvanger med fremtiden for øye, ble jeg enig med generaloberst Guderian om en prinsipiell forordning om «ødeleggelser i eget land», hvor alle sprengninger som «hindret 'forsyningen av egen befolkning», ble for­ budt. Absolutt nødvendige ødeleggelser skulle innskrenkes til et minste­ mål med sikte på minst mulige kommunikasjonsbrudd. På eget anlsvar hadde Guderian allerede sendt ut en slik ordre på østfronten. Da han forsøkte å få generaloberst ‘Jodl, som hadde den øverste kommando i vest, til å sette sitt navn under, Me han henvist til Keitel. Men Keitel tok forslaget til seg og erklærte at han ville drøfte det med Hitiler. Resulta­ tet var ventet. I neste møte fornyet Hitler de gjeldende strenge ødeleggelsesordrer og viste seg dypt rystet over Guderians forslag.

Midt i mars la jeg på ny i et promemoria frem for Hitler min utilhyllede mening om de forholdsregler som var påkrevet i dette stadium. Jeg viisste at jeg brøt alle de tabuer han hadde satt opp i løpet av de siste måneder. Men noen dager før hadde jeg sammenkalt mine industrimedarbeidere i Bernau og erklært at jeg ville innestå med min person og mitt hode for at bedriftene ikke i noe tilfelle ville bli beordret øde­ lagt, selv i tilfelle av en ytterligere forverrelse av den militære situa­ sjon. Samtidig sendte jeg en rundskrivelse til alle mine avdelinger, hvor jeg påla dem prinsipielt å unngå ødeleggelser. For at Hitler overhodet skulle lese mitt promemoria, begynte de første sidene i vanlig form med en rapport om kullproduksjonen. Men allerede på annen side sto rustningsindustrien aller sist, efter de sivile behov, mat, forsyninger, gass og elektrisitet. Jeg fortsatte med at man i løpet av fire til åtte uker «med /sikkerhet måtte vente det endelige sam­ menbrudd ifor den tyske økonomi», og efLer det «kunne krigen heller ikke fortsette militært». Rettet personlig til Plitler var følgende ord: 384

«Ingen må ta det standpunkt at også det tyske folks skjebne er knyttet til hans personlige skjebne.» I disse isiste ukene av krigen måtte ledelsens første plikt være å «hjelpe folket, hvor det overhodet lar seg gjøre». Og jeg isluttet mitt promemoria med følgende: «Vi har ingen rett til på dette stadium av krigen å foreta ødeleggelser som kunne ramme folkets eksistens.» Inntil nå hadde jeg motarbeidet Hitlers ødeleggelsesplaner med den offisielle linjens uoppriktige optimisme. Bedriftene måtte ikke øde­ legges, fordi de «på kort frist måtte gjøres brukbare efter gjenerobrin­ gen». Dette argumentet var det vanskelig for Hitler å motsi. Men denne gang erklærte jeg for første gang, at substansen måtte bevares, også «om gjenerobringen ikke synes mulig . . . Det kan umulig være meningen med en krigføring på vår egen grunn å ødelegge så mange broer, at det med de begrensede midler efterkrigstiden rår over, vil kreve år for å gjenoppbygge dette kommunikasjonsnett. . . Ødeleggelsen av disse betyr det samme som at man gjør det av med enhver fortsatt eksistensmulighet for det tyske folk.»

Denne gang var jeg redd for uten forberedelse å overlevere mitt prome­ moria til Hitler. Han var for uberegnelig, og en kortslutning var abso­ lutt tenkelig. Derfor ga jeg den 22 sider lange betenkning til oberst von Below, min sambandsoffiser i førerens hovedkvarter, med det oppdrag å legge det frem i et passende øyeblikk. Jeg anmodet også Hitlers person­ lige adjutant, Julius Schaub, om å be Hitler om et fotografi med person­ lig hilsen til min forestående 40-årsdag. Jeg var den eneste av Hitlers mer intime medarbeidere, som i løpet av 12 år aldri hadde spurt om det. Nå, mot slutten av hans makt og vår personlige forbindelse ville jeg han skulle forstå at selv om jeg gjorde motstand mot ham og i mitt promemoria helt åpent konstaterte hans skipbrudd, hadde jeg den størs­ te aktelse for ham og satte pris på et personlig underskrevet foto. Men likevel var jeg uisikker og forberedte alt for snarest mulig å komme uten­ for hans rekkevidde efter at mitt promemoria var overlevert. Jeg ville allerede samme natt fly til Konigsberg som var truet av Sovjetarméene. Påskuddet for reisen var den vanlige konferanse med mine medar­ beidere for å unngå unødige ødelleggelser. Samtidig ville jeg ta avskjed med dem. Om kvelden 18. mars gikk jeg til den vanlige konferanse for å gi fra meg mitt dokument. I noen tid hadde konferansene ikke lenger vært holdt i Hitlers praktfulle arbeidssal, isom jeg for syv år siden hadde gitt utkastet til. Hitler hadde for godt flyttet situasjonskonferansene til si tt lille arbeidsrom i den dypeste bunkeren. Med melankolsk bitterhet sa han til meg: «Ser De, lierr Speer, Deres skjønne arkitektur gir ikke len­ ger den riktige rammen om konferansene.» 385

Emnet denne kvelden var forsvaret av Saar-området, som var under sterkt press av Pattons armé. Som da det gjaldt de russiske mangangrubene snudde Hitler seg plutselig til meg, nesten som om lian tigget om min hjelp: «Kan De selv fortelle d’herrer liva tapet av Saarkullene be­ tyr for Dem?» Spontant slapp det ut av meg: «Det ville bety en på­ skyndelse av sammenbruddet.» Forbløffet og forlegne stirret vi på hver­ andre. Jeg var like overrasket som Hitler. Efter en pinlig pause skiftet Hitler emne. Samme dag meldte øverstkommanderende i vest, féltmarskalk Kesselring, at befolkningen i høy grad la hindringer i veien for kampen mot de fremrykkende amerikanske stridskrefter. Stadig oftere hendte det at folk ikke ville slippe sine egne tropper inn i landsbyene. Offiserene ble tryglet om ikke å ødelegge dem gjennom kamphandlinger. I mange til­ felle hadde troppene tatt hensyn til disse fortvilede krav. Uten å tenke et øyeblikk over følgene snudde Hitler seg mot Keitel og ba ham sette opp en befaling til den øverstkommanderende i vest og fylkesførerne om å tvangsevakuere hele befolkningen. Ivrig satte Keitel seg straks ved et bord i hjørnet for å skrive ordren. En av de tilstedeværende generaler forsøkte å få Hitler til å forstå at det var umulig å gjennomføre evakueringen av hundretusener. Det fan tes ikke lenger tog, og trafikken var for lenge siden brutt fullstendig sammen. Hitler var helt uberørt. «Så skal de marsjere til fots,» svarte han. Heller ikke det kunne organiseres, innvendte generalen. Man måt­ te sette i gang forpleining, menneskestrømmen måtte føres gjennom tynt befolkede strøk, og folk hadde ikke engang det nødvendige fottøy. Han fikk ikke en gang fullført setningen. Helt uberørt vendte Hitler seg bort. Keitel hadde skrevet ned befalingen og leste den opp for Hitler, som godtok den. Den lød slik: «Befolkningens nærvær i den av fienden tru­ ede kampsone er en like stor belastning for de kjempende styrker som for befolkningen selv. Føreren befaler derfor: området vest for Rhinen, i Saarpfalz skal straks bak hovedkampområdet rømmes for samtlige beboere . . . de skall stort sett føres mot sydøst og syd for linjen St. Wendel-Kaiserslautern-Ludwigshafen. Enkeltheter ordnes av armégruppe G sammen med fylkesførerne. Fylkesførerne får samme direktiv fra lederen av partikontoret.» Ordren var undertegnet av sjefen for overkomman­ doen, generalfeltmarskalk Keitel. Ingen protesterte da Hitler til slutt sa: «Hensyn til befolkningen kan vi ikke lenger ta.» Sammen med Bormanns sambandsmann hos Hitler, Zander, forlot jeg rommet. Zander var fortvilet: «Det går ikke. Det biir den rene katastrofe. Det er ikke sørget for noe.» Jeg bestemte meg helt impulsivt til å gi opp min flyreise til Konigsberg og allerede samme natt dra vestover. Konferansen var slutt. Det var over midnatt og min 40-årsdag var be­ gynt. Jeg ba Hitler om å få snakke med ham et øyeblikk. Han tilkalte en 386

tjener: «Hent det bildet jeg har underskrevet.» Med hjertelige fødseisdagsønsker ga han meg den røde lærkasetten med høyhetstegnet i gull, som hans sølvinnrammede fotografi pleide å ligge i. Jeg stillet med en takk den røde lærkasetten på bordet for å ta frem mitt promemoria. Hitler sa: «Jeg har den siste tid hatt vanskelig for selv å skrive bare noen ord egenhendig. De vet, hvor hånden skjelver. Ofte kan jeg ikke engang skrive min egen underskrift. Det jeg har skrevet for Dem, er nesten uleselig.» Dermed åpnet jeg kasetten for å lese harus hilsen. Den var faktisk nesten ikke til å lese, men den var usedvanlig hjertelig og knyttet takken for mitt arbeide sammen med forsikringen om fortsatt vennskap. Det var vanskelig for meg å overlevere ham det promemoria hvor jeg i nøkterne ord slo fast sammenbruddet av hanis livsverk. Hitler tok imot det uten et ord. For å dekke over øyeblikkets forlegen­ het meddelte jeg ham at jeg ville reise vestover allerede i natt. Der­ efter sa jeg adjø. Ennå mens jeg rekvirerte bil og sjåfør fra telefonen i bunkeren, Me jeg på ny kalt til Hitler. «Jeg har tenkt det kunne være bedre om De tok en av mine biler og ble kjørt av min sjåfør Kempka.» Jeg svarte med påskudd. Endelig gikk Hitler med på at jeg skulle bruke min egen bil, men Kempka måtte kjøre meg. Jeg følte meg litt uhyggelig til mote. Den varmen han nesten hadde sjarmert meg med da han ga meg bildet, var helt forsvunnet. Han virket tydelig forstemt da han lot meg gå. Jeg var allerede i døren, da han, som om han ville hindre et svar fra meg, isa: «Denne gang skal De få et skriftlig svar på Deres promemo­ ria.» I en iskold tone tilføyet han efter en kort pause: «Hvis krigen tapes, vil også folket være fortapt. Det er ikke nødvendig å ta hensyn til hva det tyske folket trenger for å leve mest mulig primitivt videre. Tvert imot er det bedre å ødelegge disse ting selv. Folket har vist seg som det svakeste, og (fremtiden tilhører helt og holdent de sterkere folkene i øst. Det som blir tilbake efter denne kampen, er de mindreverdige, de gode er falt.»

Jeg følte meg lettet da jeg ii den friske natteluften satt ved rattet i min bil, med Hitlers sjåfør ved siden av meg og min sambandsoffiser fra ge­ neralstaben, oberstløytnant von Poiser i baksetet. Med Kempka hadde jeg straks avtalt at vi iskulle iskifte på kjøringen. Det var allerede klokken halv to om morgenen, og da vi måtte tilbakelegge de fem hundre kilometrene til hovedkvarteret for øverstkommanderende i vest ved Nauheim Ifør dagslyset kom og med det de lavtflyvende fly, var det nød­ vendig å skynde på. Med radioen innstillet på senderen for våre nattjagerfly, og med kvadratnettet på knærne med sine meldinger: «Nattjager i kvadratet. . . flere Mosquitos i kvadratet. . . nattjager i kvadra­ tet . ..,» kunne vi nøye følge fiendens innflyvninger. Når det nærmet seg rn avdeling fly, måtte vi blende og bevege oss ganske langsomt langs 387

veien. Men så snart vårt kvadrat var fritt for fly, ble de store Zeisslyskasterne, de to tåkelys og søkelyset avblendet helt og med hylende kom­ pressor jaget vi over autobanen. Om morgenen var vi fremdeles ute på veien, men lavtflyvende skyer hadde stoppet flyvirksomheten. I ho­ vedkvarteret la jeg meg først til å sove noen timer. Ved middagstid møtte jeg Kesselring, men vår samtale ble uten resul­ tat. Han følte seg heilt som soldat og var ikke tilbøyelig til å diskutere Hitlers ordrer. Men overraskende nok fant jeg forståelse hos partiets mann i hans stab. På slottsterrassen gikk vi frem og tilbake, mens han lovet at han for fremtiden ville gjøre sitt for om mulig å holde tilbake rapporter om befolkningens holdning som kunne provosere Hitler til uønskede reaksjoner. Under en enkel middag med sin stab hadde Kesselring nettopp utbrakt en liten skål for min 40-årsdag, da plutselig en avdeling fiendtlige jagerfly satte kursen rett mot slottet med en høy hvinende lyd, og de første maskingeværsalvene i samme øyeblikk også slo inn i muren over vinduene. Alle kastet seg ned. Først nå lød alarmisirenen, samtidig som de første tunge bombene falt like ved. Mens det falt bomber både til høyre og venstre, skyndte vi oss inn i bunkeren gjennom røk og mur­ støv. Det så ut til at det var senteret for forsvaret i vest som var angrepsmålet. Bombenedslagene fortsatte uten pause. Bunkeren svaiet, men fikk ingen treffere. Da angrepet var forbi, fortsatte vi samtalene, nå også sammen med Saarindustriens mann, Hermann Rochling. I løpet av samtalen sa Kesselring til den over syttiårige mann, at Saar ville gå tapt i de nærmeste dager. Rochling tok det forestående tap av sitt hjem og sine verker med fatning, ja nesten likegyldig. «Vi har allerede en gang mistet og gjenvunnet Saar. Jeg vil nok tross min alder oppleve at vi får det tilbake igjen.» Vår neste etappe var Heidelberg, som rustningsstaben for SydvestTyskland var blitt forlagt til. Jeg ville benytte anledningen til i det mins­ te å avlegge mine foreldre en kort fødselsdagsvisitt. Om dagen var auto­ banen ufarbar på grunn av flyene i lav høyde. Da jeg siden jeg var ung kjente til sideveiene, kjørte Rochling og jeg gjennom Odenwald i det varme vårlige solværet. For første gang snakket vi helt åpent. Rochling som tidligere hadde beundret Hitler, holdt ikke tilbake sin mening om den meningsløse fanatismen i å fortsette krigen. Det var sent på kvelden da vi nådde Heidelberg. Meldingene fra Saar lød gunstige. Det v-ar knapt gjort noen forberedelser for å sette i gang ødeleggelser. Da bare dager var igjen, kunne en befaling fra Hitler ikke lenger gjøre noen skade. Under vår fange kjøring på veier som var helt tilstoppet av tilbake­ trekningen, ble vi livlig utskjelt av de trette og medtatte soldatene. Først efter midnatt kom vi til armékvarteret, i en vinby i Pfalz. SS-generalen Hausser hadde fornuftigere syn på tolkningen av vanvittige befalinger enn sin øverstkommanderende. Den evakuering det var gitt ordre til, 388

anså han som ugjennomførlig, og brosprengningene som uansvarlige. Fem måneder senere kjørte jeg som fange på en lastebil som kom fra Versailles, og gjennom Saar og Pfalz. Både jernbaneanleggene og veibroene var stort sett i behold. Fylkesføreren i Pfalz og Saar-området, Stohr, erklærte like ut at han ikke aktet å ifølge den evakueringsordren han hadde fått. Det utviklet seg en merkelig dialog mellom fylkesfører og minister: «Når De ikke gjen­ nomfører rømningen og biir trukket til ansvar for dette av føreren, kan De henvise til at jeg har isagt at ordren ikke lenger gjelder.» «Nei, det er pent av Dem, men det tar jeg på mitt eget ansvar.» Jeg holdt på mitt: «Men jeg setter gjerne hodet inn for det.» Stohr rystet på hodet: «Det gjør jeg. Jeg tar det på min kappe.» Det var det eneste punktet vi ikke kunne bli enige om. Vårt neste mål var feltmarskalk Models hovedkvarter, som lå 200 kilo­ meter vekk, i Westerwald. Om morgenen dukket på ny de lavtflyvende amerikanske flyene opp. Vi iforlot hovedveien og kom over noen sideveier til en liten fredelig landsby. Ingenting tydet på at dette var kommandosentralen for en armégruppe. Ingen offiser, ingen soldat, in­ gen bil eller motorsykkel var å se. Det var forbudt å kjøre om dagen. I landsbyens vertshus tok jeg straks opp med Model vår samtale i Siegburg om å bevare jernbaneanleggene i Ruhr-området. Mens vi snak­ ket sammen, overleverte en offiser en fjernskrivermelding. «Den er til Dem,» sa Model forlegen og samtidig forvirret. Jeg ante det verste. Det var Hitlers «skriftlige svar» på mitt promemoria. På alle punkter inneholdt det akkurat det motsatte av det jeg hadde bedt om 18. mars. «Alle militære kommunikasjons- og efterretningsanlegg, industri- og for­ syningsanlegg, så vel som realverdier innenfor riksområdet» skulle øde­ legges. Det var dødsdommen over det tyske folk, den brente jords prin­ sipp i den skarpest tenkelige form. Jeg selv ble fratatt min myndighet i denne forordning, alle mine ordrer om å skåne industrien ble uttryk­ kelig satt ut av kraft. Nå ble det fylkesførerne som fikk i oppdrag å gjennomføre ødeleggelsesverket. Det var ikke mulig å forestille seg følgene. På uoverskuelig tid ingen strøm, ingen gass, ikke noe rent vann, ingen kull, ingen kommunika­ sjoner. Alle jernbaneanlegg, kanaler, sluser, dokker, skip og lokomotiver ødelagt. Selv der hvor industrien ikke skulle ødelegges, ville den ikke være i stand til å produsere på grunn av mangel på strøm, gass og vann. Ingen lagre, ingen telefon. Kort sagt: et land som var satt tilbake til middelalderen.

Feltmarskalk Models opptreden viste at min stilling var forandret. Han fortsatte samtalen med en tydelig reserverthet. Han unngikk enhver yt­ terligere drøftelse av vårt egentlige emne, bevaringen av Ruhrindustri389

en. Forvirret og trett la jeg meg til å sove i et bondehus. Efter noen timer gikk jeg over markene og kom opp på en høyde. Under et lett slør av dis lå landsbyen ifredfull der nede i solen. Jeg kunne se langt innover åsene i Sauerland. Hvorledes var det mulig, tenkte jeg, at et menneske ville forvandle alt dette til en ørken. Jeg la meg ned i orme­ gresset. Alt virket uvirkelig. Fra jorden strømmet det ut en krydret duft, plantene dukket opp med sine første grønne skudd. Da jeg gikk tilbake, holdt solen på å gå ned. Min beslutning var gjort. Jeg måtte hindre ut­ førelsen av Hitlers ordre. Jeg avlyste kveldens planlagte konferanser i Ruhr-området. Det var bedre å skaffe seg klarhet over situasjonen i Berlin. Bilen ble hentet ut av buskaset. Tross livlig flyvirksomhet kjørte jeg østover om natten med blendede lys. Jeg bladde i mine notater, mens Kempka isatt ved rattet. Meget gjaldt de to siste dagenes konferanser. Jeg gikk rådløs gjennom sidene. Så begynte jeg ubemerket å rive dem i stykker og istrødde papirbitene ut av vinduet. Da vi stanset, kom jeg til å se ned på stigbrettet. Under presset fra den sterke vinden under kjøringen hadde de forræderske papirstrimlene samlet seg i et hjørne. Jeg fikk dem i all hemmelighet ut i veigrøften.

Kapitel 30

Hitlers ultimatum

tmattelse skaper likegyldighet. Derfor var jeg ikke på noen måte opp­ hisset da jeg på eftermiddagen 21. mars 1945 møtte Hitler i rikskanselliet. Han spurte meg kort om reisen, men innskrenket seg til énstavelsesord og nevnte overhodet ikke sitt «skriftlige svar». Det forekom meg nytteløst å minne ham om det. Isteden fikk han Kempka til å for­ telle om reisen over en time, uten å be meg om det. Mot Hitlers prinsippavgjørelse ga jeg samme aften Guderian en av­ skrift av mitt promemoria. Kei tel derimot avslo skrekkslagen å ta imot dette som om det skulle dreie seg om et farlig eksplosivt stoff. Jeg for­ søkte forgjeves å finne ut under hvilke omstendigheter Hitlers befaling var blitt til. Akkurat som den gang mitt navn var oppdaget på minister­ listen 20. juli 1944, var det på ny blitt koldt omkring meg. Hitlers om­ givelser mente åpenbart at jeg for godt var falt i unåde. Og det var nok riktig at jeg nå hadde mistet innflytelsen over mitt viktigste arbeids­ område, bevaringen av den industri som var underlagt meg. To av Hitlers beslutninger viste disse dagene at han nå var innstillet på den ytterste hensynsløshet. I meldingen fra det militære hovedkvarte­ ret for 18. mars 1945 leste jeg om fullbyrdelsen av dødsdommen over fire offiserer som hadde ansvaret for at Rhinbroen ved Remagen ikke var sprengt tidsnok, til tross for at Model nylig hadde fortalt meg at de var heilt uskyldige. «Remagemskrekken», som den ble kalt, satt helt til kri­ gens slutt i kroppen på mange ansvarlige. Samme dag hørte jeg at det var Hitler som hadde gitt ordre til hen­ rettelsen av generaloberst Fromm. Allerede noen uker før hadde justis­ minister Thierack, helt uberørt og tilfeldig mellom to retter ved en middag, fortalt meg: «Også Fromm vil snart miste sitt lille hode!» Mine bestrebelser for å få Thierack til å endre oppfatning denne kvelden var uten resultat. Han lot seg overhodet ikke påvirke. Derfor sendte jeg ham noen dager senere en offisiell skrivelse på fem sider, hvor jeg gikk imot størsteparten av de anklager mot Fromm som jeg kjente til, og tilbød å stille meg til disposisjon for folkedomstolen som forsvarsvitne. Her gjaldt det en engangs henvendelse fra en riksminister. Men alle­ rede tre dager senere, 6. mars 1945, skrev Thierack meget stramt til meg at mitt vitneprov i folkedomstolen krevet Hitlers samtykke. «Føre­ ren har nettopp meddelt meg,» fortsatte Thierack, «at han ikke un-

U

391

cler noen omstendighet kan gjøre noen unntagelse i Fromm-saken. Jeg vil derfor heller ikke vedlegge Deres erklæring i saksdokumentene.» Fullbyrdelsen av dødsdommen gjorde det også klart at min situasjon var alvorlig. Jeg var ubøyelig. Da Hiller 22. mars innkalte meg til en av sine rustningskonferanser, lot jeg på ny Saur representere meg. Hans refe­ rat viste at de begge i en direkte lettsindig stemning hadde satt seg utover virkeligheten. Til tross for at rustningsproduksjonen for lengst var kommet til veis ende, syslet de med prosjekter, som om hele året 1945 fremdeles sto til disposisjon. De snakket ikke bare om en helt urea­ listisk råjernproduksjon, men slo også fast at den 8,8 centimeters panservernkanon skulle stilles til disposisjon i maksimumsantall, og at pro­ duksjonen av 21 centimeters granatkastere skulle økes. De beruste seg i utviklingen av helt nye våpen, et nytt spesialgevær for fallskjermjegere, naturligvis med høyeste skuddantall eller en ny granatkaster med overkaliber 30,5 centimeter. Det var også ført til protokolls en ordre fra Hitler om at han i løpet av noen uker skulle få seg iforelagt fem nye varianter av eksisterende pansertyper. Dessuten ville han ha nærmere beskjed om den såkalte «greiske ild», allerede kjent fra oldtiden, og iså raskt som mulig få omlagt våre jetjagere av typen Me 262, til jagerfly. Med dette bekreftet han ufrivillig den taktiske feil han i sitt stivsinn gjorde halvannet år tidligere mot alle ekspertenes råd. O

21. mars var jeg tilbake i Berlin. Tre dager senere, tidlig på morgenen, fikk jeg melding om at engelske tropper nord for Ruhr-området på bred front var gått over Rhinen uten å møte motstand. Fra Model visste jeg at våre tropper var avmektige. Ennå i september 1944 ville vår rustningsindustri på høyeste gir på kort tid ha gjort det mulig å lage en ny forsvarsfront av de våpenløse arméer. Nå falt slike mulig­ heter bort. Tyskland ble rullet opp. Jeg satte meg ved rattet i min bil for igjen å dra til Ruhr-området, som det var av avgjørende betydning å bevare intakt i efterkrigstiden. I Westfalen like før vi hadde nådd vårt mål, ble vi forsinket av skade på hjulet. På en gård «snakket jeg med bøndene uten å bli gjenkjent i tusmørket. Til min overraskelse eksisterte iselv i denne isituasjon den tillit til Hitler som var blitt hamret inn i løpet av de siste årene. Han Hitler, kunne aldri tape krigen, mente de. «Føreren har noe i reserve, som han vil spille ut i siste øyeblikk. Da kommer det store vendepunktet. At han slipper fienden så nær innpå oss, er bare en felle!» Selv i regjeringen møtte man denne naive troen på mirakelvåpen som med hensikt var blitt holdt tilbake, for først i isiste øyeblikk å tilintetgjøre fienden efter hans ubekymrede fremrykning. Funk spurte meg f. eks. i denne tiden: «Vi har da vel et spesielt våpen, ikke sant? Et våpen som snur alt?» 392

Ennå samme natt begynte konferansene med dr. Rohland, lederen av min Ruhrstab, og hans viktigste medarbeidere. Deres rapporter var skremmende. De tre fylkesførerne i Rnhr-området var fast bestemt på å gjennomføre Hitlers ødelegge lisesord re. Horner, en av våre tekniske med­ arbeidere, som ulykkeligvis også var leder av partiets tekniske stal), hadde laget en ødeleggelsesplan efter ordre av fylkesførerne. Med be­ klagelse, men vant til å lystre, forklarte han meg enkelthetene i sitt kon­ sept, som faglig sett helt korrekt måtte føre til utsjailtning av Ruhrindustrien i uoverskuelig fremtid. Selv kullisjaktene iskulle legges tørre og bli satt ut av drift i år fremover gjennom ødeleggelse av alle trans­ portmidler. Ved senkning av lasteskip fylt med sement skulle både utskipningshavnene i Ruhr og elver og kanaler blokkeres. Allerede neste dag ville fylkesførerne begynne med de første sprengningene, fordi fien­ dens tropper rykket raskt inn i den nordlige del av Ruhr. Men de hadde så lite transportmateriell at de var henvist til hjelp fra vår rustningsorganisasjon. Sprengstoff, sprengkapsler og lunter håpet de å finne nok av i grube ne. Rohland innkalte øyeblikkelig tyve pålitelige representanter for kullgrubene til Thyssenslottet Landsberg, hvor Ruhrstaben holdt til. Efter en kort konferanse, som om det skulle gjelde en rent selvfølgelig ting, besluttet møtet å kaste sprengstoff, sprengkapsler og lunter ned i berg­ verkenes «sump» og dermed gjøre alt sammen ubrukelig. En medarbei­ der fikk i oppdrag å trekke alle biler, vi hadde kontrollen med, ut av Ruhr-området, med de små drivstofflagrene som var tilbake. I nødsfall skulle bilene og drivstoffet stilles til rådighet for de kjempende styr­ ker og dermed for godt unndras den sivile sektor. Til slutt lovet jeg Rohland og hans medarbeidere femti maskinpistoler av vår restproduksjon til sikring av kraftverkene og andre viktige industrianlegg mot fylkesførernes ødeleggelises tropper. I hånden på besluttsomme menn isom forsvarte sin bedrift, representerte disse våpen en ganske vesentlig styr­ ke, efter at politiet og partifunksjonærene ganske nylig hadde avgitt sine våpen til hæren. Vi talte i denne forbindelse endog om åpen revolt. Fylkesførerne Florian, Hoffmann og Schlessmann var samlet i verts­ huset «Bleibergquelle» ved Lamgenberg. Tross alle forbud fra Hitler forsøkte jeg å overtale dem. Det kom til en hissig debatt med Diisseldorfs fylkesfører Elorian som mente, at når krigen var tapt, var det ikke bare Hitlers og partiets feil, men også det tyske folkets skyld. En slik katastrofe ville bare ynkelige kreaturer overleve. Hoffmann og Schlessmann lot seg til slutt overbevise, i motsetning til Florian. Men førerens befalinger måtte følges, sa de, og ingen lettet dem for ansvaret. De var rådløse, særlig efter at Bormann hadde sendt dem en ny ordre fra Hitler, som betydde en ytterligere skjerpelse av forordningen om å øde­ legge folkets eksistensgrunnlag. Hitler innskjerpet at «alle områder som vi for tiden ikke kan holde og isom må antas å bli besatt av fienden, skal rømmes». For å avskjære alle motargumenter het det videre: «De uhyre 393

vanskeligheter som er forbundet med dette krav, er føreren fortrolig med efter mange skildringer. Førerens krav bygger på nøye, solide overvei­ elser. Nødvendigheten av rømning kan overhodet ikke gjøres til gjen­ stand for diskusjon.» Evakueringen av millioner fra områdene vest for Rhinen og Ruhrområdet, .fra befolkningssentre som Mannlieim og Frankfurt kunne fo­ reløbig bare dirigeres til de tynt befolkede områder, fremfor alt til lav­ landet i Tilbringen og langs Elben. Den dårlig kledde og ernærte stor­ bybefolkning skulle oversvømme et land uten sanitærstell, uten losji og mat. Sult, epidemier og elendighet ville ikke være til å unngå. De ‘forsamlede fylkesførere var enige om at partiet ikke lenger hadde noen mulighet for å gjennomføre disse beslutninger. Bare Florian ga seg til alles overraskelse til å lese opp teksten til et begeistret opprop til partifunksjonærene i Diisseldorf, som han ville sette opp som plakat: alle fremdeles bevarte bygninger skulle settes i brann når fienden nærmet seg, alle innbyggere skulle evakueres. Fienden skulle rykke inn i en utbrent, mennesketom by. De to andre fylkesførerne var efter hvert blitt noe usikre. De var eni­ ge i min tolkning av 'førerordren, i at produksjonen i Ruhr-området nå som (før var viktigere, ikke minst fordi vi på denne måten kunne le­ vere ammunisjon direkte til troppene i kampen om Ruhr. Ødeleggelsen av elektrisitetsverkene, som skulle ha begynt neste dag, ble derefter ut­ satt og ødeleggelsesordren gjort om til en lammelsesordre. Derefter oppsøkte jeg straks feltmarskalk Model i hans hovedkvarter. Han erklærte seg villig til så vidt mulig å føre kampene utenfor indu­ striområdet, redusere sprengningene til et minimum og gi ordre til at fabrikkene ikke skulle ødelegges. Han lovet også de nærmeste ukene å holde nær kontakt med dr. RoMand og hans medarbeidere. Av Model hørte jeg for øvrig at amerikanske tropper var på 'fremryk­ ning mot Frankfurt, at det ikke lenger var noen fast frontlinje, og at Køsselrings hovedkvarter samme natt ville bli flyttet langt østover. Klok­ ken 3 om morgenen kom vi til Kesselrings gamle hovedkvarter ved Nauheim. En samtale med hans stabsjef, general Westphal, gjorde det klart at også han ville tolke ødeleggelsesordren skånsomt. Da selv stabsjefen for øverstkommanderende i vest ikke kunne si hvor langt fienden var rykket frem om natten, tok vi en omvei mot øst gjennom Spessart og Odenwald til Heidelberg og kom på veien gjennom den lille byen Lohr. Våre tropper var allerede dradd sin vei, og en eiendommelig forvent­ ningsfull stemning lå over de utdødde gater og plasser. Ved et gate­ kryss sto en ensom soldat med et par pansernever. Han så overrasket på meg. «Hvem venter De på?» spurte jeg ham. «På amerikanerne,» svarte han. «Og hva gjør De når amerikanerne kommer?» Han nølte ikke lenge: «Da kommer jeg meg vekk i tide.» Og som her hadde jeg overalt inntrykket av at man anså krigen for slutt. I Heidelberg fant jeg i rustningsstaben for Baden og Wiirttemberg 394

befalinger fra fylkesføreren i Baden, Wagner, som ville ødelegge vannog gassverkene i min hjemby som i alle andre byer i Baden. Jeg 'fant en forbløffende enkel løsning for å hindre dette. Vi skrev ut ordrene, men la brevene i postkassene i en by som i løpet av kort tid ville bli be­ satt av fienden. Amerikanerne hadde allerede tatt Mannheim, 20 kilometer borte, og var på langsom marsj mot Heidelberg. Efter en nattlig samtale med overborgermesteren i Heidelberg, dr. Neinhaus, ba jeg SS-generalen Hauisiser som jeg allierede kjente fra Saar, om å gjøre min hjemby en sis­ te tjeneste ved å gjøre den til lasarettby og overgi den uten kamp. Tid­ lig på morgenen sa jeg adjø til mine foreldre. Også de hadde de siste timene av vårt samvær denne uhyggelige ro og fatning som hadde grepet hele det lidende folk. Da jeg kjørte, sto de begge i husdøren. Min far sprang mot bilen og så meg uten et ord i øynene, med et siste håndtrykk. Vi ante at vi aldri mer skulle se hverandre. Tropper på tilbaketog uten våpen og uten redskap korket veien til Wiirzburg. Et villsvin hadde våget seg ut av skogen i morgendemringen og ble jaget av soldatene med stort bråk. I Wiirzburg oppsøkte jeg fylkesfører Hellmuth som inviterte meg til sitt gode frokostbord. Mens vi forsynte oss med pølser og egg, erklærte fylkesføreren at han selv­ følgelig hadde gitt ordre om ødeleggelse av kulelager fabrikkene i Schweinfurt som ledd i gjennomføringen av Hitlers forordning. Repre­ sentanter for verkene og partikontorene ventet allerede i et annet rom på hanis befalinger. Planen var godt uttenkt. Spesialmaskinenes otljebad skulle isettes i brann. Dermed ble, efter erfaringene fra flyangrepene, maskinene til ubrukelig skrot. Det var til å begynne med ikke mulig å overbevise ham om at slike ødeleggelser var ren galskap, og han spurte meg når føreren ville sette inn det avgjørende vidundervåpen. Han had­ de informasjoner over Bormann og Goebbels 'fra hovedkvarteret, som gikk ut på at denne begivenhet var umiddelbart forestående. I likhet med så mange ganger før måtte jeg erklære også ham at det ikke eksis­ terte noe slikt våpen. Jeg visste at fylkesføreren hørte til de fornuftiges gruppe og oppfordret ham derfor til ikke å gjennomføre Hitlers ødeleggelsesordre. Jeg sa videre at det på bakgrunn av situasjonen var van­ vidd å ta fra folket det absolutt nødvendige livsgrunnlag ved å sprenge industrianlegg og broer. Jeg nevnte tyske troppekonsentrasjoner, som ble trukket sammen øst for Schweinfurt for gjennom et motstøt å erobre tilbake senteret for vår rustningisproduksjon. Det var ikke engang en løgn, idet den øverste ledelsen faktisk holdt på å planlegge et snarlig motangrep. Det gamle, prøvede argument at Hitler uten kulelagre ikke kunne fortsette sin krig, gjorde endelig sin virkning. Uansett om han var overbevist eller ikke, var han ikke lenger forberedt på å ta på seg den historiske skylden for å ha tilintetgjort alle seiersutsikter gjennom å ødelegge fabrikkene i Schweinfurt. 395

Efter Wiirzburg klarnet været. Bare av og til møtte vi små enheter som dro mot fienden i marsj og uten tunge våpen. Det var utdannelsøsenlieter som var mobilisert for den siste offensiv. Innbyggerne i landsbyene var opptatt med å grave graver i sine haver, hvor familiesølvet og andre verdigjenstander ble gjemt. Overalt møtte vi landbefolkningens like elsk­ verdige imøtekommenhet. Men folk var redde når vi søkte dekning mel­ lom husene mat de lave flyene som jo også satte husene i fare: «Herr minister, kan De ikke kjøre et lite istykke videre over til naboen?» ropte de ut av vinduet. Nettopp fordi befolkningen var så resignert fredelig og også fordi godt rustede troppeenheter ikke var å se noe sted, forekom planen om å sprenge alle broene enda mer meningsløs enn ved mitt skrivebold i Berlin. I Thuringens byer og landsbyer vandret partiformasjonene, særlig SA, i sine uniformer rundt i gatene uten mål. Den store mobilisering var satt i gang av Sauckel, mest menn eller barn på isekisten år. De skulle gå mot fienden som folkestorm, men våpen kunne ingen gi dem mer. Noen dager senere offentliggjorde Sauckel et flammende opprop om kamp til siste mann og satte seg derefter i sin bil med kurs for SydTyskland. Sent om kvelden 27. mars kom jeg til Berlin. Her var situasjonen for­ andret.

Hitler hadde nå gitt ordre om at SS-gruppefører Kammier, ved siden av sitt ansvar for rakettvåpnene, også iskulle ha ansvaret for utviklin­ gen og produksjonen av alle moderne fly. Dermed hadde jeg ikke bare på ny mistet min kompetanse i spørsmålet om luftopprustningen, men da Kammiler kunne benytte seg av mine medarbeidere i ministeriet, laget Hitler en umulig situasjon, både protokollmessig og organisatorisk. Han hadde videre uttrykkelig gitt ordre om at Goring og jeg gjennom kon­ trasignering skulle være underordnet Kammiers myndighet. Jeg skrev under uten å protestere. Selv om jeg var rasende og krenket over denne ydmykelse, holdt jeg meg borte fra det vanlige møte. Omtrent på samme tid fortalte Poser meg at Guderian var avskjediget av Hitler. Offisielt het det at han hadde fått permisjon på grunn av sviktende helse, men alle som var fortrolige med de interne begivenheter, visste at han ikke ville vende tilbake. Men ham mistet jeg en av de få omkring Hitler som ikke bare hadde hjulpet meg, men også hele tiden hadde oppmuntret meg i min politikk. Nå kom også min sekretær med bestemmelsene fra sjefen for efter­ retningstroppene om gjennomføringen av Hitlers ordre om å ødelegge alle realverdier. De fulgte nøye Hitlers instrukser og ga ordre til øde­ leggelse av alle kommunikasjonsanlegg, ikke bare de militære, men også 396

dem som hørte til postvesenet, jernbanen, elve- og kanaltrafikken, po­ litiet og de elektriske baner. Gjennom «sprengning, brann’eller demolering» skulle ikke bare alle telefon-, telegraf- og forsterkeranlegg, men og­ så fjernkablenes innkoblingisanlegg, og på radiostasjonene mastene, an­ tennene og sender- og mottagalsesapparatnret gjøres «grundig ubrukeli­ ge». Også en provisorisk gjenoppbygning av kommunikasjonsnettet skulle gjøres umulig i de områder fienden besatte, gjennom total øde­ leggelse, ikke bare av alle lagre av reservedeler, av kabler og ledninger, men også av innkoblingsplaner, kabelplaner og materialbeskrivelser. Men general Albert Praun trøstet meg med at han internt ville dempe ned virkningene av denne radikale forordning. Jeg fikk også en fortrolig underretning, som gikk ut på at Saur ville få ansvaret for rustningsproblemene, men under Himmler, som var ut­ sett til å være generalinspektør for hele krigsproduksjonen. Dette tydet iallfall på at Hitler ville la meg falle. Like efter ble jeg oppringt av Hit­ lers adjutant Scliaub, som i en uvant skarp tone ga meg ordre om å møte hos Hitler isamme aften. Jeg følte meg noe beklemt da jeg ble ført til Hitler, til lians arbeids­ værelse dypt under jorden. Han var alene, mottok meg koldt og fiendt­ lig, rakte meg ikke hånden, isvarte knapt på min hilsen og kom med skarp og lav stemme øyeblikkelig til saken: «Jeg har fra Bormann fått en rapport om Deres konferanse med fylkesførerne i Ruhr-området. De har der oppfordret til ikke å gjennomføre mine ordrer, og De har også erklært at krigen var tapt. Er De klar over hva det betyr?» Som om han ble minnet om .noe langt borte, ble hans stemme efter hvert mindre skarp, spenningen sank og han tilføyet, nesten som et normalt menneske: «Elvis De ikke hadde vært min arkitekt, ville jeg ta de konsekvenser som er nødvendige i et slikt tilfelle.» Dels av ren opp­ setsighet, dels av overtretthet, svarte jeg mer impulsivt enn modig: «Ta de konsekvenser De anser for nødvendige og ta ikke liensyn til min person.» Hitler var øyensynlig brakt ut av konseptene, og det ble en liten pause. Vennlig, men efter nøye overveielse forekom det meg, fortsatte han: «De er overarbeidet og isyk. Derfor har jeg bestemt at De øyeblik­ kelig tar permisjon. En annen vil lede ministeriet på Deres vegne.» — «Nei, jeg føler meg frisk,» svarte jeg bestemt, «jeg drar ikke på permi­ sjon. Hvis De ikke ønsker å ha meg som minister mer, kan De jo av­ skjedige meg fra mitt embede.» Jeg kom i samme øyeblikk til å huiske på at Goring allerede for et år siden hadde avvist denne løsning. Hitiler svarte bestemt og i en avgjørende tone: «Jeg vil ikke avskjedige Dem. Men jeg insisterer på at De straks begynner Deres sykepermisjon.» Jeg holdt på mitt: «Jeg kan ikke fortsette å være ansvarlig som minister og la en annen handle i mitt navn,» og li tt mer forsonlig, ja nesten bønn­ fallende tilføyet jeg: «Jeg kan ikke, min fører.» For første gang brukte jeg denne tiltaleform. Hitler reagerte uberørt: «De har ikke noe annet 397

valg. Det er umulig for meg å avskjedige Dem,» og med en antyd­ ning om egen svakhet tilføyet lian: «Av innen- og utenrikspolitiske grun­ ner kan jeg ikke gi avkall på Dem.» Noe modigere isvarte jeg: «Det er umulig for meg å ta permisjon. Så lenge jeg har stillingen, leder jeg også ministeriet. Jeg er ikke syk.» Det ble en lengre pause. Hitiler satte seg, og jeg gjorde uoppfordret det samme. I avspent tone fortsatte Hitler: «Hvis De, Speer, kan være overbevist om at krigen ikke er tapt, kan De fortsette i Deres embede.» Fra mine betenkninger og vel også Bormanns rapport var han kjent med hvorledes jeg så situasjonen, og hvilke konsekvenser jeg tok av det. Det virket som om han gjennom en slik falsk erklæring ville gjøre det umulig for meg i fremtiden å klarlegge den virkelige situasjon over­ for andre. «De vet at jeg ikke kan bli overbevist om det. Krigen er tapt,» svarte jeg ærlig, men uten tross. Hitler gikk over til minnene, fortalte om de vanskelige situasjoner han hadde hatt i sitt liv, situasjoner, da alt tilsynelatende var forbi, men som han til slutt hadde overvunnet med utholdenhet, energi og fanatisme. Nesten uten ende, forekom det meg, lot han seg føre tilbake til sine minner fra kamptiden, vinteren 1941—42, den truende trafikkatastrofe, selv mine rustningsresultater bruk­ te han som eksempel. Jeg hadde hørt alt dette mange ganger før fra ham, kunne disse monologene nesten utenat og hadde han blitt avbrutt, ville jeg kunne ha fortsatt dem nesten ordrett. Han forandret nesten ikke stemmen, men den besettende virkning av hans overtalelsesforsøk lå kanskje nettopp i den lite pågående og likevel så besvergende tone. Jeg hadde samme følelse som for mange år siden i tehuset, da jeg ikke ønsket å fri meg for hans suggestive blikk. Da jeg ikke isa noe og bare så fremmed på ham, overrasket han meg ved å slå av på sitt krav: «Hvis De bare ville tro at krigen ennå kan vin­ nes, hvis De i det minste kunne tro det, ville alt være i orden.» Hitler hadde nå tydelig slått over i en nesten bedende tone, og et øyeblikk var det som om han virket enda sterkere i sin svakhet enn i sin kommandotone. Under andre forhold ville jeg antagelig ha myknet opp og gitt efter. Men denne gang berget tanken på hans ødeleggelsesplaner meg fra hans overtalelseskunst. Opphisset og derfor kanskje litt for høyrøstet svarte jeg ham: «Jeg kan ikke, ikke med min beste vilje. Og dessuten ønsker jeg ikke å. høre 'til de svina i Deres omgivelser som sier til Dem at de tror på seieren uten å tro på seieren.» Hitler reagerte ikke. En stund stirret han rett frem og begynte der­ efter på ny å snakke om sine opplevelser fra kamptiden, kom som så ofte før i disse uker inn på Fredrik den stores uventede redning. «Man må,» tilføyet han, «tro at alt vil vende seg til det gode. Håper De ennå på en seierrik fortsettelse av krigen eller er Deres tro rokket?» På ny re­ duserte Hitler sitt krav til en formell bekjennelse, som skulle binde meg: «Hvis De bare kunne håpe at vi ikke har tapt. De må da håpe d e t... Da ville jeg være tilfreds.» Jeg ga ham ikke noe svar. 398

Det oppsto en lang pinlig pause. Endelig reiste H'itler seg med et rykk og erklærte, nå plutselig meget uelskverdig og med den skarpheten han innledet med: «De har 24 timer! De kan tenke over Deres svar! I morgen kan De la meg vite om De håper at krigen fremdeles kan bli vunnet.» Uten håndtrykk var audiensen over.

Som en illustrasjon til det som nå skulle skje i Tyskland efter Hitlers vilje, fikk jeg umiddelbart efter denne samtalen en fjernskrivermelding fra sjefen 'for transportvesenet av 29. mans 1945: «Målet er å skape en trafikkørken i det oppgitte område . . . Knapphet på sprengmidler nød­ vendiggjør oppfinnsom utnyttelse av alle muligheter for varig ødeleg­ gelse.» Til det hørte, som forordningen slo fast i detalj, alle slags broer, sporanleggene, stillverkene, alle tekniske anlegg i rangerstasjonene, fa­ brikk- og verkstedsinnredninger, videre også isluser og heiseinnretninger for skipstrafikken på elver og kanaler. Samtidig skulle alle lokomotiver, person- og godsvogner, alle fraktskip og lektere ødelegges helt, og ster­ ke sperringer skulle lages ved senkning av skip i kanaler og elver. All slags ammunisjon skulle brukøs, branner skulle settes i gang eller viktige deler ødelegges. Bare en fagmann kan fatte den katastrofe som ville ha rammet hele Tyskland hvis denne nøye utarbeidede forordning var blitt gjennomført. Forordningen dokumenterte på samme tid hvor pedantisk en avgjørende ordre fra Hitler ble lystret.I

I min lille nødsbolig i ministeriets bakbygning la jeg meg temmelig ut­ mattet på sengen og tenkte nokså kaotisk over hvorledes jeg skulle be­ svare Hitlers fireogtyve timers ultimatum. Til slutt sto jeg opp og begyn­ te å forme et brev. Teksten pendlet til å begynne med inkonsekvent mel­ lom forsøket på å overbevise Hitler, imøtekomme ham, og sannheten som ikke var til å unngå. Men så fortsatte jeg med krass klarhet: «Da jeg leste ødeleggelsesordren (av 19. mars 1945) og like efter den skarpe rømningsordren, så jeg i den de første skritt til å utføre disse planer.» Så kom jeg til svaret på hans ultimative spørsmål: «Men jeg kan ikke mer tro på seier for vår gode sak når vi i disse avgjørende måneder samtidig og planmessig ødelegger grunnlaget for vårt nasjonale liv. Det er en så stor urett mot vårt Mk, at skjebnen ikke lenger kan mene det godt med oss. . . Jeg ber Dem derfor at De ikke selv går til dette iskritt mot folket. Elvis De i en eller annen form kunne beslutte Dem til dette, ville jeg gjenvinne troen på og motet til å arbeide videre med den største energi. Det ligger ikke mer i vår hånd,» skrev jeg om Hitlers ultimatum, «å bestemme i hvilken retning skjebnen går. Bare et nå­ digere forsyn kan fremdeles endre vår fremtid. Vi selv kan bare yde vårt 399

gjennom en sterk holdning og en urokkelig tro på vårt folks evige frem­ tid.» Jeg sluttet ikke som vanlig i slike private brev med et «Heil, mein Ftihrer», men lot mine siste ord peke frem mot det eneste vi ennå kun­ ne håpe på: «Gud bevare Tyskland.» Da jeg loste gjennom brevet, fant jeg det svakt. Kanskje ville Hitler tolke det som utslag av en opprørsk innstilling, som ville tvinge ham til å ta affære mot meg. Da jeg ba en av hans sekretærer skrive av brevet på Hitlers speisialskrivemaskin med de store typene, fordi mitt brev som jo bare var bestemt for ham og derfor var håndskrevet, var nærmest ule­ selig, ringte hun tilbake med følgende beskjed: «Føreren har forbudt meg å ta imot brev fra Dem. Han vil se Dem her og vil ha Deres munt­ lige svar.» Like efter fikk jeg befaling om øyeblikkelig å komme til Hitler. Ved midnattstid kjørte jeg gjennom den helt nedbombede Wilhelmstrasse de få hundre meter over til rikiskanselliet uten å vite hva jeg skul­ le gjøre — eller svare. De 24 timer var gått, og jeg hadde ikke noe svar. Jeg overlot til øyeblikket å avgjøre hva jeg skulle si. Hitler sto foran meg, selv usikker på sin sak, nesten engstelig og spur­ te kort og knapt: «Nå?» Et øyeblikk var jeg forvirret, jeg hadde ikke noe isvar på rede hånd, men da jeg jo måtte si noe, kom følgende svar uten overlegg og helt intetsigende over mine lepper: «Min fører, jeg står betingelsesløst bak Dem.» Hitler svarte ikke noe. Men lian ble rørt. Efter en kort nøling rakte han meg hånden, som han ikke hadde rakt meg da jeg kom. Hans øyne ble isom så ofte på denne tid fylt av tårer: «Da er alt godt,» sa han. Han viste tydelig hvor lettet han var. Også jeg var et øyeblikk grepet på grunn av hanis uventet varme reaksjon. Igjen følte jeg noe av det gamle forholld mellom oss. «Når jeg betingelsesløst /står bak Dem,» sa jeg for å utnytte situasjonen, «da må De også gi meg i oppdrag å utføre Deres ordre og ikke fylkesførerne.» Han ga meg fullmakt til å sette opp et brev som han var villig til straks å underskrive, men da samtalen kom inn på det, holdt han fast på ødeleggelsen av industrianleggene og bro­ ene. Så sa jeg adjø. Da var klokken blitt ett natt. I et isiderom i rikskanselliet formulerte jeg et tillegg til Hitlers ødeleggelsesordre av 19. mars 1945. For å unngå all diskusjon forsøkte jeg til å begynne med slett ikke å oppheve den. Men to ting gjorde jeg helt tydelig: «Gjennomføringen skal utelukkende foretas av kontorer og organer under riksministeren for rustning og krigsproduksjon. Gjennomføringsbestemmelser gis med min tilslutning av riksministeren for rustning og krigsproduksjon. Han kan gi enkeltbeskjeder til riksforsvarskommis/særene (fylkesførerne).» Dermed var jeg på ny innsatt i min stilling. Med en setning hadde jeg videre bundet Hitler til at når det gjaldt industrianlegg, kunne det «ved lammelse oppnås samme for­ mål». Og jeg beroliget ham naturligvis med å tilføye at totalødeleggel400

ser av særlig viktige verker skulle bestemmes av meg efter lians ordre. En silik ordre kom aldri. Med en blyant skrev Hitler under, nesten uten diskusjon, efter at lian med -skjelvende hånd hadde iforetatt noen rettelser. At lian fremdeles var på høyde med situasjonen viste en forandring i første setning av brevet. Jeg hadde formet det mest mulig almindelig og ville slå fast at ødeleg­ gelsene utelukkende 'skulle tjene det formål å gjøre det umulig for fien­ den å utnytte våre anlegg og bedrifter til «forhøyelse av sin kamp­ styrke». Trett som han var der han satt bak kartbordet i isitt møterom, begrenset han denne bemerkning til bare å gjelde industrianleggene. Jeg tror Hitler var klar over at dermed ville en del av hans ødeleggelsesplaner ikke mer bli gjennomført. I vår avsluttende samtale ble vi enige om at for et så lite område som Tyskland ville den «brente jord» ikke ha noen mening. Det ville bare fylle sitt formål i store rom, som Russiand. Vår overensistemmelse på dette punkt gjemte jeg i et notat. I likhet med så ofte før hadde Hitler igjen handlet tvetydig. Samme aften hadde han befalt de øverstkommanderende «å aktivere kampen mot den fremrykkende fiende på det mest fanatiske. Noe som helst hen­ syn til befolkningen kan for tiden ikke tas».

Allerede en rime senere trakk jeg sammen alle disponible motorsykler, biler og ordonnanser og ilot trykkeriet og fjernskriveren bemanne for å slå fast min gjenvunne myndighet og stanse de ødeleggelser som alle­ rede var i gang. Allerede klokken 4 om morgenen lot jeg mine gjennomføringsbestemmelser dele ut, men uten å få Hitlers samtykke, silik forut­ setningen var. Uten skrupler gjorde jeg gyldige alle mine tidligere be­ skjeder om å bevare industrianleggene, kraft-, gass- og vannverkene og næringsmiddelfabrikkene, som Hitler hadde gjort ugyldige 19. mårs. For den totale ødeleggelse av industrien varslet jeg enkeltbeskjeder — som aldri kom. Uten å være bemyndiget av Hitler ga jeg samme dag ordre om at Organisation Todts byggeavdelinger skulle «ta risikoen på å bli innhen­ tet av fienden», og at ti til tolv levnetsmiddeltog skulle kjøres frem i umiddelbar nærhet av det omringede Ruhr-område. Med general Win­ ter i overkommandoens operasjonsstab avtalte jeg en forordning som tok sikte på å stanse alle forholdsregler for å sprenge broene, men den ble naturligvis hindret av Keitel. Med SS-overgruppefører Frank, som var ansvarlig for alle forsvarsmaktens kles- og matlagre, b!le jeg enig om å ifordele lagrene blant sivilbefolkningen, og Malzacher, min represen­ tant i Tsjekkoslovakia og Polen skulle hindre ødeleggelsen av broene i det øvreschlesiske rom. Neste dag møtte jeg i Oldenburg Seyss-Inquart, som vår generalkom­ missær i Nederland. Underveis øvet jeg meg for første gang i pistol401

skyting, under en stans på veien. Til min overraskelse innrømmet SeyssInquart efter de uunngåelige åpningsfølinger uten videre at han hadde åpnet en vei over til fienden. Han ville ikke foreta noen ødeleggelser i Nederland, og han ville hindre de store oversvømmelser Hitler hadde planlagt. I lignende forståelse skiltes jeg også fra fylkesføreren i Ham­ burg, Kaufmann, som jeg stoppet hos på tilbakereisen fra Oldenburg. Like efter at jeg var kommet tilbake, 3. april, forbød jeg sprengning av sluser, demninger, damanlegg og kanalbroer. De stadig flere og stadig mer presserende fjernskriftmeldinger, hvor det ble bedt om særlige ødeleggelsesordrer 'for industribedrifter, besvarte jeg konsekvent med be­ skjed om bare å sette i gang lammelser. Jeg kunne også regne med støtte for slike avgjørelser. Min politis­ ke stedfortreder, dr. Hupfauer, hadde tatt kontakt med de viktigste stats­ sekretærer for å bremse på Hitlers politikk. Til hans krets hørte også Bormanns representant, Klopfer. Vi hadde fått Bormann til å henge i luften. Hans béfalinger gikk ut i det tomme rom. Han hadde kanskje makten over Hitler i siste fase av det tredje rike. Men utenfor bunke­ ren rådde andre lover. Selv sjefen for sikkerhetstjenesten i SS, Ohlendorf, forsikret meg i fangenskapet om at han var regelmessig underret­ tet om mine skritt, men ikke hadde rapportert dem videre. I april 1945 hadde jeg faktisk følelsen av at jeg på mitt område i samarbeide med statssekretærene kunne utrette mer enn Hitler, Goebbels og Bormann til sammen. På den militære side hadde jeg god kontakt med den nye generalstabsjef Krebs, fordi han kom fra Models stab. Men også Jodl, Buhle og Praun, sjefen for efterretningstroppene, viste tilsvarende forståelse for situasjonen. Jeg var klar over at Hitler hadde måttet ta de nødvendige konsekven­ ser om han hadde visst hva jeg gjorde. Jeg måtte gå ut Ifra at han ville ha slått til. Men i disse falskspillets måneder fulgte jeg et enkelt prin­ sipp. Jeg holdt meg mest mulig nær Hitler. Var jeg borte, kunne han bli mistenksom, mens en mistanke bare kunne bekreftes eller benektes i hans umiddelbare nærhet. Jeg var ikke anlagt for selvmord. I en primi­ tiv jakthytite, hundre kilometer fra Berlin hadde jeg et nødskvarter. Dess­ uten holdt Rohland ferdig for meg en av de tallrike jaktbyttene til fyrst Fiirstenberg.

Ennå i situasjonsdrøftelserie i begynnelsen av april talte Hitler om opera­ tive motbevegelser, om angrep i (fiendens udekkede flanker i vest, som nå over Kassel beveget seg mot Eisenach i store dagsetapper. Hitler sendte sine divisjoner fra det ene sted til det andre, et grusomt og uhyg­ gelig krigsspill. Når jeg f. eks. dagen efter en frontreise så våre troppers militære bevegelser på kartet, kunne jeg bare slå fast at de ikke hadde 402

vært å se i clet området jeg hadde reist gjennom —om det skulle ha vært noen, så var det soldater uten tunge våpen, bare uustyrt med geværer. Også hos meg var det nå hver dag en liten situasjonskonferanse som fikk de siste informasjoner gjennom min sambandsoffiser fra generalsta­ ben. For øvrig mot en ordre fra Hitler, som hadde forbudt å gi ikkemilitære instanser opplysninger om den militære situasjon. Temmelig nøyaktig anga Poser 'fra dag til dag det område som ville bl i besat t av fienden de nærmeste 24 timer. De nøkterne opplysninger hadde ikke noe å gjøre med de usanne situasjonsrapporter som ble lagt frem i bun­ keren under rikiskanselliet. Der ble det aldri snakket om rømninger og tilbaketog. Det virket den gang på meg som om generalstaben under general Krebs hadde gitt definitivt opp å informere Hitler korrekt og isteden holdt ham i ånde med et islags krigsspill. Skulle det i strid med situasjonsbedømmelsen kvelden før allerede neste dag være falt byer og områder, tok Hitler det helt med ro. I motsetning til få uker før gikk han ikke lenger løs på sine medarbeidere. Han hadde øyensynlig resignert. En av de første aprildagene hadde Hitler beordret den øverstkom­ manderende i vest, Kesselring, til seg. Jeg var tilfeldigvis til stede ved denne latterlige samtale. Kesselring forsøkte forgjeves å forklare Hitler den håpløse situasjon. Men efter noen få setninger hadde Hitler revet til seg hele samtalen og doserte nå at han gjennom et flankestøt med noen hundre pansere ville tilintetgjøre den amerikanske kilen fra Eisenach, forårsake en kolossal panikk og dermed jage fienden i vest ut av Tyskland igjen. Hitler fortapte seg i lange betraktninger over de amerikanske soldatenes notoriske mangel på evne til å ta et nederlag, til tross for at han under Ardenneroffensiven hadde hatt den motsatte er­ faring. Jeg ergret meg den gang over feltmarskalk Kesselring, da han ef­ ter en kort motsigelse (sluttet seg til disse fantasterier og tilsynelatende fullt alvorlig godtok Hitllers planer. Men i og for seg var det bare dumt å hisse seg opp over slag som aldri ville finne sted. I en av de følgende skuasjonskonferanser forklarte Hitler på ny sin ide om et flankestøt. Så tørt som mulig innskjøt jeg: «Når alt blir øde­ lagt, har jeg jo ingen som helst nytte av disse områder. Jeg kan ikke produsere mer.» Hitler tidde. «Så snart kan ikke jeg gjenoppbygge bro­ ene.» Hitler som åpenbart var i godt humør, svarte: «Vær bare rolig, herr Speer, det er ikke ødelagt så mange broer som jeg har gitt ordre om.» Like muntert, nesten spøkefullt, svarte jeg at det jo var rart å glede seg over at en ordre ikke var utført. Til min overraskelse hadde Hitller ikke noe imot at jeg forela ham en ny forordning. Da jeg viste Keitel utkastet, mistet han fatningen et øyeblikk. «Hvor­ for allerede en ny forandring? Vi har jo ødeleggelsesordren . . . Uten brosprengninger kan man ikke føre krig.» Til slutt godkjente han mitt tekstutkast med noen små forandringer, og Hitler gikk med sin under­ skrift inn for at kommunikasjons- og efterretningsanlegg bare skuille lammes og at broer skulle bevares til siste øyeblikk. Igjen lot jeg ham, 403

tre uker før slutten, bekrefte at «for alle ødeleggelses- og rømningsfor­ holdsregler må man ta henisyn t i l . .. at ved tilbakeerobringen av tapte områder må disse på ny kunne gjøres nyttige for tysk produksjon.» Men med en blåblyant understreket han en bisetning, hvor det het at man skulle vente med ødeleggelser, selv om det var fare for «at en bro skulle falle uskadd i fiendens hender, gjennom hans raske bevegelser.» Sjefen for efterretningsvesenet, general Praun, tilbakekalte samme dag isin forordning av 27. mårs 1945, opphevet alle ødeleggelsesordrer og ga også beskjed om å skåne materiallagrene som jo kunne bli til nytte efter krigen under gjenoppbygning av efterretningsnettet. Den øde­ leggelsen av efterretningsmidlene som Hitler hadde gitt ordre til, hadde i og for seg vært uten hensikt, fordi fienden jo hadde med seg sine egne kabler og radiostasjoner. Jeg vet ikke om også sjefen for transportvesenet trakk tilbake sin ordre om å lage en kommunikasjonisørken. Keitel avslo iallfall å bruke Hitlers nye forordning som grunnlag for utvetydige gjennomføringsordrer. Med fulil rett bebreidet Keitel meg at det var etablert uklare kom­ mandoforhold gjennom Hitlers forordning av 7. april. Bare i løpet av de nitten dager mellom 18. mars og 7. april 1945 var det sendt ut tolv motstridende befalinger. Men det var nettopp de kaotiske kommando­ forhold som hjalp til å gjøre kaos mindre.

Kapitel 31

Fem minutter over tolv

I

september 1944 fikk jeg en oppfordring fra Werner Naumann, stats­ sekretæren i propagandaministeriet, om å styrke motstandsviljen med en tale over alle tyske sendere. Da jeg ante en felle fra Goebbels, sa jeg nei. Men nå, efter at Hitler lot til å ha akseptert min linje med den nye forordningen som jeg hadde laget, bestemte jeg meg til å utnytte resonansmulighetene i en kringkastingstale, for å oppfordre en bredest mu­ lig del av folket til å unngå meningsløse ødeleggelser. Jeg slo til, og så snart Hitlers forordning var sendt ut, kjørte jeg til Milchs jakthytte ved den avsidesliggende Stechlinsjøen ute i Marklandskapet. I denne siste fasen måtte vi være forberedt på ailt. For i verste til­ felle å kunne forsvare meg begynte jeg med skyteøvelser mot mennes­ kefigurer ved stranden, samtidig som jeg iskrev på min kringkastings­ tale. Ut på kvelden var jeg fornøyd med dagens innsats. Jeg had­ de gode treff skudd efter skudd, og efter min oppfatning var talen ikke til å misforstå, uten at jeg eksponerte meg selv for sterkt. Ved et glass vin leste jeg talen for Milch og en av hans venner. «Det er galt å tro på mirakølvåpen, som med .sin virkning skal erstatte den kjempende sol­ datens innsats!» Vi hadde ikke ødelagt industrien i de besatte områder, men så det som vår plikt også å bevare vårt eget lands eksistensgrunn­ lag. «Alle overivrige, som ikke vil forstå meningen med slike forholds­ regler, må straffes på det skarpeste. De begår,» skrev jeg med tidens van­ lige patos, «en synd mot det helligste i vårt folk: kilden til vårt folks livskraft.» Jeg nevnte kort teorien om gjenerobring og gikk så over til ut­ trykket «kommunikasjonsørken», som sjefen for vårt transportvesen hadde brukt: «Alle krefter i folket må med alle midler betingelsesløst settes inn for å hindre slike planer. Hvis alle planer blir gjennomført med fornuft, kan vi klare matforsyningen frem til neste høst i beskje­ dent omfang.» Med stoisk ro sa Milch da jeg var ferdig: «Meningen er ganske klar, men også for Gestapol» Kringkastingens opptagerbil var allerede kjørt opp utenfor porten til ministeriet, arbeidere la kablene inn i mitt arbeidsrom da jeg fikk en telefon: «Kom til føreren med teksten.» Jeg hadde i en versjon som pressen skulle ha, dempet de skarpeste vurderinger uten å ha gitt opp min plan om å lese opp den opprinnelige tekst. Jeg tok med meg en nes­ 405

ten likelydende versjon. Hitler holdt nettopp på å drikke te med en av sine kvinnelige sekretærer i sin bunkerleilighet, og en tredje kopp ble satt 'frem til meg. Det var lenge siden jeg hadde sittet så privat og avspent vis-å-vis ham. Hitler satte omhyggelig brillene til rette, med sin tynne metallinnfatning minnet de om en skolelærens. Han tok en blyant og begynte allerede efter de første sidene å stryke hele avsnitt. Uten å inn­ late seg på noen diskusjon bemerket han av og til elskverdig: «Det stry­ ker vi,» eller «dette er helt overffødig». Hans sekretær leste ganske usje­ nert de sidene Hitler hadde lagt til side og sa beklagende: «Synd på den gode talen.» Hitler sa vennlig, ja nesten vennskapelig, adjø til meg: «Lag et nytt utkast.» I den forkortede utgaven var talen blitt helt meningsløs, men så lenge jeg ikke hadde Hitlers samtykke, kunne jeg ikke disponere rikssenderne. Da Naumann heller ikke kom tilbake til saken, trakk jeg glemselens slør over det hele. Under den siste filharmoniske konserten som Wilhelm Furtwångler ga i Berlin i midten av desember 1944, inviterte han meg inn i dirigentrommet. Med helt avvæpnende verdensfjernhet spurte han meg rett ut om vi ennå hadde utsikt til å vinne krigen. Da jeg svarte at slutten var umiddelbart forestående, nikket Furtwångler samtykkende. Svaret var nok ventet. Jeg anså ham for truet, fordi Bormann, Goebbels og også Himmler ikke hadde glemt mange av hans frimodige uttalelser og hans personlige intervensjon til fordel for komponisten Hindemith, som var i dyp unåde. Jeg rådet derfor Furtwångler til ikke å vende tilbake fra en forestående konsertreise til Sveits. «Men hva skal det bli av mitt or­ kester? Jeg har jo ansvaret for det!» Jeg lovet å ta meg av musikerne de kommende måneder. I begynnelsen av april 1945 fikk jeg en meddelelse fra filharmonikernes intendant, Gerhart von Westermann, om at Goebbels hadde gitt ordre til at medlemmer av orkesteret skulle innkalles til siste oppbud for forsvaret av Berlin. Jeg ringte til Goebbels for å få ham til å gå med på at de ikke skulle bli innkalt til den såkalte «Volkssturm». Men Goeb­ bels ga meg en skarp korreks: «Det er jeg alene som har brakt dette orkesteret opp til en høyde som aldri før. Gjennom mitt initiativ og mine pengemidler er det først blitt til det det står for over hele verden. De som kommer efter oss, har ingen krav på det. Med oss kan det gå under.» Jeg tok min tilflukt til det systemet Hitler i begynnelsen av krigen hadde brukt for å hindre innkallelse av populære kunstnere, og lot oberst von Poser sørge for at filharmonikernes papirer ble ødelagt i de militære innskrivningskontorer. For også finansielt å understøtte orkesteret, foranstaltet ministeriet noen konserter. «Når Bruckners romantiske symfoni blir spilt, er det slutten,» sa jeg til mine venner. Denne avskjedskonserten fant sted om eftermiddagen 12. april 1945. I Filharmoniens uoppvarmede sal satt alle de som hadde hørt om denne siste konserten i den truede by, på sammenraskede stoler og innpakket i sine frakker. Berlinerne opplevet for øvrig litt av en 406

overraskelse. Jeg hadde gitt ordre til opphevelse av strømstansen på den­ ne tid av dagen, og salen lå i fullt lys. Jeg hadde bedt om at konserten skuille innledes med Briinnhildes siste arie og finalen fra «Gotterdåmmerung», en patetisk og samtidig melankolsk påminnelse om rikets un­ dergang. Efter Beethovens fiolinkonsert ble Brucknersymfonien med sin arkitektonisk oppbyggede sluttsats for lang tid fremover mitt livs store musikalske opplevelse. Da jeg kom tilbake til ministeriet, ble jeg møtt av en beskjed Ira fø­ rerens adjutant ur om straks å ringe. «Hvor har De vært? Føreren venter allerede på Dem.» Så snart jeg var kommet, styrtet Hitler isom besatt mot meg med en livlighet som var sjelden for ham. Han hadde et avis­ utklipp i hånden. «Her, les her. De vil ikke tro det. Her!» Han snublet i ordene: «Her har vi det store under isom jeg alltid har forutsagt. Hvem fikk rett? Krigen er ikke .tapt. Les her. Roosevelt er død!» Det var ikke mulig å få ham til å falle til ro. Han trodde å ha det avgjørende bevis for at det forsynet som beskyttet ham, ikke hadde sviktet ham. Goebbels og mange av de tilstedeværende bekreftet overlykkelig at han hadde fått rett i sin hundre ganger gjentatte visshet: her hadde vi en gjentagelse av historien, som i siste øyeblikk gjorde den håpløst islagne Fredrik den sto­ re til seierherre. Huset Brandenburgs mirakel! På ny var tsarinaen død og det historiske vendepunkt inntrådt, gjentok Goebbels utallige gan­ ger. Et øyeblikk var det som om denne scenen trakk sløret vekk fra de forløpne måneders løgnaktige optimisme. Senere isatt Hitler utmattet, på samme tid lettet og tung. Og dog virket han uten håp. Som et ledd i de utallige fantasterier som skjøt opp av jorden efter meldingen om Roosevelts død, fikk jeg en henvendelse fra Goebbels. Jeg hadde så vidt istor kreditt i det borgerlige Vesten, at det var grunn til å tenke på om jeg ikke skulle fly over til den nye president Truman. Men slike ideer forsvant like raskt som de var kommet.I

I Bismarcks tidligere stue traff jeg også disse første aprildagene dr. Ley, omgitt av en gruppe, blant dem Schaub og Bormann, adjutanter og tje­ nere. De sto alle om hverandre. Med ordene: «Dødsstrålene er opp­ funnet,» styrtet Ley over til meg: «Et ganske enkelt apparat som vi kan fremstille i store mengder. Jeg har studert materialet. Det er ingen tvil: dette vil bli det avgjørende!» Mens Bormann nikket oppmuntrende til ham, fortsatte Ley stammende som allltid med en bebreidelse mot meg: «Men naturligvis ble oppfinneren avvist i Deres ministerium. Lykkeligvis skrev han til meg. Men nå må De personlig ta Dem av denne saken. Straks . . . Ingenting er viktigere i dette øyeblikk.» Ley snakket løs om min organisasjons utilstrekkelighet. Den var overbyråkratisert og forkalket. Alt sammen var så absurd at jeg ikke lenger gadd protestere: «De har fullstendig rett. Vil ikke De gjøre det selv? Jeg skal gjerne ut407

styre Dem med alle fullmakter som «Beauftrager fiir Todesstrahlen».» Ley var begeistret over dette forslag: «Naturligvis. Det overtar jeg. 1 denne saken underordner jeg meg endog Dem. Jeg er jo også kjemiker.» Jeg oppmuntret ham til å foreta eksperimenter og anbefalte ham å bruke egne kaniner. Man ble altfor ofte skuffet over preparerte dyr. Noen dager senere fikk jeg faktisk også en oppringning fra hans adjutant fra et avsidesliggende sted i Tyskland. Han oppga en liste over de elek­ triske apparater som ble brukt til eksperimentet. Vi besluttet oss til å Ifortsette komedien. Min venn Luischen, sjefen for hele vår elektroindustri, ble innviet og anmodet om å skaffe de ap­ parater som oppfinneren ba om. Han kom snart tilbake: «Jeg kan skaffe alt, bare ikke en strømbryter. Med den angitte avbruddshastighet kan den ikke leveres. Men oppfinneren vil ikke oppgi dette krav. Vet De,» fortsatte Liischen ileende «liva jeg har funnet ut? Disse brytere har ikke vært laget på 40 år og er nevnt i en gammel utgave av ifysikk for middelskolen omkring 1900.» Efter hvert som fienden nærmet iseg, ble det stadig mer av slikt. I fullt alvor kom Ley med følgende teori: «Når russerne oversvømmer oss fra øst, biir strømmen av tyske flyktninger så sterk at den kommer til å presse på vest som en folkevandring, bryte inn og oversvømme Ves­ ten for til slutt å ta det i sin makt.» Hitler gjorde naturligvis narr av slike skrullete ideer hos sin arbeiderfører. Men han likte å ha nettopp ham omkring seg i den siste tiden.I

I Iførste halvdel av april kom Eva Braun overraskende og ubedt til Ber­ lin og erklærte at hun ikke mer ville vike fra Hitlers side. Hitler ba henne om å vende tilbake til Miinchen igjen og jeg tilbød henne en plass i vårt kurerfly. Men hun avviste hårdnakket alt, og alle i bunkeren visste hvorfor hun var kommet. Med henne flyttet et dødens bud både figurlig og bokstavelig talt inn i bunkeren. Hitlers ilege, dr. Brandt, som hadde vært med på Obersalzberg siden 1934, hadde ilatt sin hustru og isitt barn i Tilbringen «overkjøre» av amerikanerne, som det dengang het. Hitler satte opp en standrett som besto av Goebbels, ungdomsføreren Axmann og SS-generalen Berger. Han grep samtidig selv inn i saken, som anklager og øverste dommer i én person, forlangte dødsstraff og formulerte de anklagepunkter som skulle brukes mot Brandt. Brandt hadde visst at han kunne anbringe sin familie på Obersalzberg. Dessuten var det mistanke om at han had­ de sendt hemmelige dokumenter over til amerikanerne med sin hustru. Hitlers mangeårige sekretær, frøken Wolf, sa gråtende: «Jeg forstår ham ikke mer.» Himmler kom inn i bunkeren og beroliget de opphis­ sede medlemmer av kretisen. Det måtte først avhøres et viktig vitne, og, føyet han lurt til, «dette vitne vil ikke bli funnet.» 408

Denne uventede episode hadde også brakt meg i en viss forlegenhet, fordi jeg fra 6. april hadde innkvartert min familie langt unna de store byene ved Østersjøen på et gods i nærheten av Kappeln i Holstein. Nå var dette plutselig blitt til en forbrytelse. Da Hitler gjennom Eva Braun spurte hvor min familie var, løy jeg derfor og isa at den befant seg på godset til en venn i nærheten av Berlin. Denne forklaring var Hitler tilfreds med, men han ville gjerne være sikker på at også vi ville dra til Obersalzberg, hvis han trakk seg tilbake der. Han hadde den gang frem­ deles til hensikt å kjempe sluttkampen i den såkalte Alpefestning. Selv om Hitler forlot Berlin, erklærte Goebbels, ville han selv møte slutten i Berlin. «Min hustru og mine barn skal ikke overleve meg. Ame­ rikanerne ville bare bruke dem til propaganda mot meg.» Da jeg besøk­ te fru Goebbels i Schwanenwerder midt i april, sa hun at hun ikke kun­ ne tåle å tenke på at hennes barn skulle dø, men hun ville underordne seg sin manns avgjørelser. Noen dager senere foreslo jeg henne at en fraktbåt fra vår «transpor iflåte» i isiste øyeblikk skulle legge til ved Goeb­ bels brygge i Schwanenwerder. Hun og barna kunne gjemme seg under dekk til båten gjennom en bielv kunne legge til på vestbredden' av Elben. Det skulle være rikelig med mat, så de hadde kunnet leve i all hemmelighet i adskillig tid. Efter at Hitler hadde erklært at han ikke ville overleve et nederlag, overbød mange av hams nærmeste medarbeidere hverandre i forsikringer om at heller ikke de så noen annen utvei enn å begå selvmord. Jeg mente derimot at de (langt heller skulle ta offeret på seg og ta en rettssak fra fiendens side. To av flyvåpnets beste offiserer, Baumbach og Galland, laget de siste dagene av krigen sammen med meg den eventyrlige plan at vi skulle sikre oss Hitlers viktigste medarbeidere, og hindre dem fra å begå iselvmord. Vi hadde skaffet oss rede på at Bormann, Ley og Himmler hver aften kjørte fra Berlin og ut til forskjel­ lige isteder som var spart for flyangrep. Vår plan var enkel. Når fiendens nattfly kastet hvite lysbomber, stanset alle biler, og de som var i dem, flykitet ut i terrenget. Lignende ilysraketter, skutt med lyspistoler, måtte føre til lignende reaksjoner. En tropp utrustet med maskinpistoler skulle overmanne eskorten på iseks mann. Lysammunisjon var allerede brakt hjem til meg, vi hadde også avtalt valget av tropper og andre enkelt­ heter. I den alminnelige forvirring måtte det være mulig å bringe de arrresterte til et sikkert sted. Dr. Leys tidligere første medarbeider, dr. Hupfauer, holdt til min forbauselse på at kuppet mot Bormann måtte foretas av fronterfarne partimedlemmer. Ingen i partiet var så forhatt som han. Fylkesfører Kaufmann ba om å få likvidere «førerens Mefisto» selv. Men stabsjefen for pansertroppene, general Thomale, som hadde hørt om våre fantastiske ideer, overbeviste meg under en natt­ lig samtale på landeveien orn at man ikke måtte gripe inn i Guds straf­ fedom. Også Bormann var ute med isine planer. Efter at Brandt, som han helt 409

feilaktig oppfattet som hjørnestenen i min innflytelse hos Hitler, var arrestert, ble jeg advart av Bormanns statssekretær Klopfer. Det var ikke Hitler, men Bormann som sto bak denne arrestasjon, som også var rettet mot meg. Jeg måtte derfor være forsiktig med ubetenkte ytringer. Også noen meldinger i fiendens radio gjorde meg urolig. Jeg hadde berget en nevø som skulle ha vært dømt for krigsrett på grunn av trykning av Le­ nins skrifter. Videre var arrestasjonen av min medarbeider, professor Hettlage, en mann som alltid var blitt bekjempet av partiet, umiddelbart forestående. En sveitsisk avis skulle endelig ha brakt en melding om at v. Brauchitsch, hærens tidligere øverstkommanderende, og jeg var de eneste man kunne iforhandle om kapitulasjon med. Det kan være fien­ den forsøkte å splitte ledelsen med slike meldinger, det kan også bare ha vært rykter. I all stillhet skaffet hæren meg i disse dager noen pålitelige frontoffiserer som innkvarterte seg i min bolig, væpnet med maskinpistoler. 1 ytterste fall hadde vi en åtteh julet panseroppkl årings vogn som vi even­ tuelt skulle ha brukt for å komme ut av Berlin. Jeg vet den dag i dag ikke hvem som hadde 'foranlediget dette, eller på grunn av hvilke informa­ sjoner det skjedde.

Angrepet på Berlin var nær forestående. Hitler hadde allerede utnevnt general Reymann til byens kampkommandant. Foreløbig sto han under generaloberst Heinrici, øverstkommanderende for den armégruppen som strakte seg fra Østersjøen langs Oder til 100 kilometer syd for Frank­ furt an der Oder. Jeg hadde tillit til Heinrici. Jeg hadde kjent ham lenge, og ganske nylig hadde han hjulpet meg med å spare kullområdet i Rybnik. Da Reymann insisterte på å forberede sprengning av hver enøste bro i Berlin, kjørte jeg 15. april, dagen før den russiske stor­ offensiven mot Berlin, til Heinricis hovedkvarter ved Prenzlau. Som eks­ pert hadde jeg med meg Berlins rådmann .for gater og underjordiske anlegg, Langer, og jernbanepresidenten i Berlin, Beck, mens Heinrici efter mitt ønske hadde gitt Reymann ordre om å møte opp. De to fagfolkene beviste at de planlagte ødeleggelser betydde døden for Berlin. Bykommandanten søkte sin tilflukt i Hitlers ordre om å for­ svare Berlin med alle midler: «Jeg må kjempe og derfor må jeg kunne sprenge broene.» Heinrici innvendte: «Men bare på siden av hovedstø­ tet?» Generalen benektet dette: «Nei, overalt hvor det blir kjempet.» Reymann bekreftet også mitt spørsmål om det var meningen også å ødelegge alle broene i Berlins sentrum, om det skulle komme til gate­ kamper. Som iså øfte før grep jeg til mitt beste argument: «Kjemper De fordi De tror på seieren?» Generalen stusset et øyeblikk, men måtte na­ turligvis svare ja på dette spørsmål. «Når Berlin blir grundig ødelagt,» fortsatte jeg, «er industrien sjaltet ut i uoverskuelig tid. Uten den er 410

krigen tapt.» General Reymann visste ikke hva han skulle svare. Vi ville ikke ha nådd noe resultat, hvis ikke generaloberst Heinrici hadde gitt ordre til å fjerne isprengistoffet fra sprengkamrene til noen av de viktigste årer i Berlins bane- og gatetrafikk, og at broer bare måtte spren­ ges som ledd i viktige kamphandlinger. Efter at vi hadde sendt fra oss våre medarbeidere, sa Heinrici under fire øyne til meg: «Efter denne beskjeden vil det ikke bli sprengt noen broer i Berlin, fordi det ikke blir noen kamp om Berlin. Efter et russisk gjennombrudd mot Berlin vil én fløy gå mot nord og én mot isyd. I nord vil vi støtte oss på de østvestlige kanalsystemer. Men her kan jeg ikke skåne broene. Jeg forsto det. «Berlin vil altså falle snart?» Generalober­ sten bekreftet det, «iallfall uten nevneverdig motstand». Neste morgen, 16. april, ble jeg vekket opp tidlig på morgenen. Oberst v. Poser og jeg ville fra en høyde over Oderbruch ved Wriezen se på den siste avgjørende offensiv i denne krigen, Sovjets angrep på Berlin. Men tett tåke hindret ethvert utsyn. En skogvokter brakte Oss efter noen timer meldingen om at alle trakk seg tilbake, og at russerne snart var her. Dermed dro vi tilbake. Vi kom forbi det store sluseverket Nieder-Finow, et teknisk under fra tredveårene og nøkkelen til skipsfarten fra Oder til Berlin. Overalt på de 36 meter høye jernfagverk var det anbrakt sprenglegemer. Et stykke fra hørte vi allerede kanonild. En pionerløytnant meldte at alt var ferdig til sprengningen.»Her fulgte man fremdeles Hitlers ødeleggelsesordre av 19. mårs. Pionerløytnanten tok med tydelig lettelse imot v. Posers beskjed om ikke å sprenge. Episoden var ikke særlig opp­ muntrende, fordi den åpenbart viste at beskjeden av 3. april 1945 om ikke å ødelegge skipstrafikkveiene ikke var nådd frem. Det var i det hele i det stadig mer sammenbrutte efterretningsnett håpløst å få igjennom noen fornyelse av forordninger som allerede var gitt. Det forekom iallfall meg meningsløst å håpe på at jeg på denne måten kunne hindre slike sinnssyke ødeleggelsesplaner. Den forståelse jeg hadde møtt hos generaloberst Heinrici, oppmuntret meg til å kalle folk til fornuft gjennom en direkte appell til offentligheten. Jeg hå­ pet at han i kampens forvirring ville kunne stille til disposisjon for meg en av radiostasjonene i det område hvor hanis armégruppe hadde kon­ trollen. Efter tredve kilometer var vi i Gorings dyreparadis, de enisomme skogene i Schorfheide. Jeg dimitterte mitt følge, satte meg på en trestam­ me og laget, fem dager efter at Hitler hadde forkastet mitt utkast til en tale, en opprørstale som jeg skrev ned ilten pause. Denne gang ville jeg kalle til motstand, uten noen som helst reservasjon forby ødeleggelsen av fabrikkene, broene, vannveiene, bane- og efterretningsanleggene, og gi soldatene i forsvarsmakten og folkestormen anvisning på å hindre ødeleggelser «med alle midler, om nødvendig med skytevåpen». I utkas­ tet krevet jeg også at politiske fanger og dermed også jødene skulle over411

gis uskadd til okku pasjonstroppene, og at krigsfanger og utenlandske ar­ beidere ikke skulle hindres fra å dra tilbake til sine hjemland. Jeg unnsa «varulvenes» virksomhet og oppfordret også til å overgi byer og landsbyer uten kamp. Jeg sluttet litt for høytidelig med at vi «urokket tror på vårt ifolks fremtid som vil være der alltid og evig». Gjennom Poser sendte jeg generaldirektøren for elektrisitetsverkene i Berlin, dr. Richard Fischer, en blyantskrevet lapp hvor jeg lovet å sikre den sterkeste tyske sender i Konigswusterhausen tilstrekkelig strøm til fienden besatte den. Han sendte daglig ut de såkalte «varulvsendinger», men skulle som siste sending la min tale gå ut, hvor jeg unnsa all varulvvirksomhet. Sent på kvelden traff jeg generaloberst Heinrici i hans tilbaketrukne hovedkvarter i Dammsmuhl. I den korte tiden, da isenderanlegget hørte til kampsonen og dermed var gått over fra staten til troppene, ville jeg holde min tale. Heinrici trodde naturligvis at senderen ville være be­ satt av russerne før min tale var ferdig. Derfor foreslo han at 'talen alle­ rede nå skulle tas opp på en grammofonplate og deponeres hos ham. Like før den sovjetrussiske besettelse ville han så isende den. Men tross alle Liischens bestrebelser kunne vi ikke finne passende opptagerutstyr. To dager senere oppfordret Kaufmann meg straks å komme til Hamburg, 'fordi krigsmarinen holdt på å forberede sprengningen av hav­ neanleggene. I et møte hvor de viktigste representanter for industri, skipsverfter, havnestyre og marine deltok, ble det takket være fylkesføre­ rens energi besluttet at intet skulle ødelegges. I et hus ved ytre Aister fortsatte jeg min samtale med Kaufmann. Godt væpnede studenter had­ de påtatt seg å beskytte ham. «Det ville være det beste,» oppfordret Kaufmann meg, «om De ble her hos oss i Hamburg. Her er De sikker. Mine folk kan vi om det trenges lite på.» Men jeg reiste tilbake til Berlin og minnet Goebbels om at han, som var gått inn i partiets his­ torie som «Berlins erobrer» ville miste sitt ry, hvis han nå sluttet sitt liv som Berlins ødelegger. Så latterlig enn denne bemerkning kan lyde i dag, passet den inn i den forestillingsverden vi alle levet i. Det gjaldt særlig Goebbels, isom trodde han ville gjøre sitt navn berømt i efterver­ denens øyne gjennom sitt selvmord. Om aftenen 19. april nevnte Hitler før det vanlige møte at han hadde sluttet seg til et forslag fra fylkesfører­ ne, og med innsats av alle reserver ville ta det avgjørende slag foran rikshovedstadens porter.

Kapitel 32

T ilintetgjørelsen

et forekom meg at Hitler i de siste uker av sitt liv hadde gjort seg fri for den tilstand av forstenethet, som han hadde henfalt til i årene før. Han viste seg mer omgjengelig og var fra tid til annen rede til å diskutere sine beslutninger. Ennå vinteren 1944 ville det ha vært utenke­ lig at han hadde innlatt seg på en diskusjon med meg om krigsutsiktene. Også hans eftergivenhet i spørsmålet om ordren om «brent jord» ville den gang ha vært utenkelig. Det samme gjelder hams ordløse rettelse av min kringkastingstale. Han var på ny åpen for argumenter, som han for et år siden ikke hadde hørt på. Men det skyldtes mindre en indre avspenning. Han gjorde tvert imot inntrykk av å være et menneske hvis livsverk var ødelagt, og som fortsatte på den gamle banen takket være en opplagret bevegelseskraft, mens han i virkeligheten hadde gitt slipp på alt, resignert. Han virket faktisk uvirkelig. Kanskje var han likevel den samme. Når jeg har tenkt tilbake, hgr jeg av og til spurt meg om denne upåvirkelighet, dette uvirkelige vesen i grunnen ikke hadde preget ham helt fra hans tidlige ungdom til hans voldsomme død. Desto sterkere kunne han bli grepet av voldsomhet, fordi det ikke fantes noen menneskelig motvekt i ham. Det lyktes ingen å komme hans vesen nærmere, nettopp fordi det var dødt, tomt. Nå hadde han også oldingens mangel på kontakt med virkeiligheten. Hans lemmer skalv. Han gikk bøyd, med slepende iskritt. Også hans stemme var blitt usikker og hadde tapt den gamle besluttsomheten. Kraften i stemmen var veket for en stammende, tonløs måte å tale på. Når han ble opphisset, noe ispm skjedde ofte slik som med gamle, virket det nesten som om stemmen snublet. Fremdeles kom det anfall av halsstarrighet som ikke lenger minnet meg om et barn, men om en olding. Hans hudfarve var gusten, hans ansikt oppblåst, hans uniform, som el­ lers ble lioddt ren, i denne siste tid av ham liv ofte forsømt og skitnet til av måltidene som han spiste med skjelvende hånd. Denne tilstand gjorde utvilsomt inntrykk på hans omgivelser, som hadde vært med ham under høydepunktene i hans liv. Også jeg var i fare for å falle for den på mange måter gripende kontrast. Kanskje var det nettopp derfor man hørte på ham uten å si et ord når han i den for lengst håpløse situasjon gang på gang satte inn divisjoner som ikke

D

413

fantes, og ga ordre til transporter med fly som ikke kunne starte av mangel på drivstoff. Det var kanskje også av denne grunn at man fant seg i at han under slike debatter stadig hyppigere løste seg fra vir­ keligheten og bega seg ut i sin fantasiverden, talte om det forestående oppgjør mellom vest og øst, ja —likefrem tryglet om at det ikke var til å unngå. Selv om hans omgivelser måtte ha isett det fantomaktige i disse forestillinger, hadde denne stadige suggestive gjentagelse en fascinerende virkning, som når han f. eks. forsikret at bare han med sin person og sin kraft sammen med Vesten var i stand til å slå ned bolsjevismen. Det lød troverdig, når han 'forsikret at det nå bare gjensto å gå inn for dette vendepunkt, selv om han personlig heller ønsket sin siste time. Nettopp den 'fatning isom preget hans innstilling på dette punkt, øket medlidenheten og gjorde dyrkningen av ham mer intens. Han var også blitt eliskverdigere, mer privat. I meget minnet han meg om den Hitler som jeg hadde lært å kjenne til å begynne med for tolv år siden, bare med den forskjell at han nå virket mer skyggeaktig. Hans elskverdighet konsentrerte seg om de få kvinner, som i årevis hadde vært i hans nærhet. Særlig hadde han i lengre tid vært opptatt av fru J un­ ge, enken efter hanis falne tjener. Men også diettkokken fra Wien sto høyt i hans gunst. Og lians gamle sekretærer, fru Wolf og fru Christian, hørte likeledes til denne private krets i de siste uker av hans liv. Sin te og sine måltider hadde han allerede i måneder nytt sammen med dem. Menn hørte neppe lenger med til hans nærmeste omgivelser. Det var også lenge siden jeg hadde hatt adgang til hans bordselskaper. For øvrig førte Eva Braunis ankomst med iseg noen endringer i livsvanene, uten at de sannsynligvis harmløse forbindelser med de andre kvinner omkring ham ble innstillet. Han var øyensynlig tiltrukket av en ukomplisert tro­ skapsforestilling, som kvinnene i ulykken syntes mer tjent med enn men­ nene i hans stab, hvis pålitelighet han fra tid til annen ikke stolte på. De eneste unntagelser var Bormann, Goebbels og Ley, og det la han ikke skjul på. Dem mente han å kunne stole på. Omkring denne spøkelsesaktige Hitler løp kommandoapparatet me­ kanisk videre. Tilsynelatende var det også her til stede akselerasjonskrefter, som ennå virket, også når kraftkilden ikke lenger kunne pres­ tere den opprinnelige energi. Denne automatikk var det, så vidt jeg kunne se, også isom fikk generalstaben til å Ifølge sin opptrukne bane, selv i dette siste stadium, da den viljekraften som strømmet ut fra Hitler, begynte å svikte. Keitel krevet if. eks. fremdeles at broene skulle øde­ legges, mens Hitler allerede hadde resignert og ville spare dem. Hitler måtte være klar over at disiplinen ikke var som den skulile være i hanis omgivelser. Når han tidligere kom inn i et rom, reiste alle de tilstedeværende seg inntil han selv satte seg. Nå la man merke til at samtalene fortsatte uten at noen reiste seg, at tjenerne i hans nærvær underholdt seg med gjestene, og at alkoholiserte medarbeidere var sovnet inn i sine stoler eller snakket høyt og uhemmet. Kanskje var det 414

med vilje at han overså slike forandringer. På meg virket det som en ube­ hagelig drøm. Men det stemte med de forandringer som i løpet av noen måneder var skjedd med kanslerboligen. Gobelinene var fjernet, bildene tatt ned av veggene, teppene rullet sammen og sammen med verdifulle møbler sikret i en bunker. Falmede flekker på tapetet, mangler i møble­ mentet, aviser rundt omkring, tomme glass og avspiste 'tallerkener, en hatt som en eller annen hadde slengt på en stol, forsterket bildet av et hus på flyttefot. Hitler hadde for lenge siden forlatt rommene ovenpå. Han anga isom grunn at de stadige flyangrepene forstyrret hans søvn og svekket hans arbeidskraft. I bunkeren kunne han iallfall sove. Og han hadde dermed innrettet sitt liv under jorden. Flukten til den fremtidige gravhvelving forekom meg å ha også sym­ bolsk betydning. Isolasjonen av denne bunkerverden, på alle sider om­ gitt av betong og jord, beseglet for godt Hitlers avsondrethet fra den tragedien isom ble utspilt utenfor under åpen himmel. Han hadde ikke lenger noe med den å gjøre. Når han snakket om slutten, så var det om sin egen og ikke folkets. Han hadde nådd siste stasjon på sin flukt fra virkeligheten, en virkelighet isom han helt fra sin ungdom ikke vil­ le anerkjenne. Derfor kalte jeg denne uvirkelige verden «de saliges 0». I denne siste tid av hans liv satt jeg av og til på ny med Hitler i bun­ keren bøyet over byggeplanene fra Linz og så uten et ord på drømme­ ne fra den gang. Hanis arbeidsrom med over fem meters taktykkelse og med ytterligere to meter jord over var utvilsomt den sikreste plass i Berlin. Når tunge bombe^. eksploderte i nærheten, svaiet hele denne bunkermasisen som følge av Berlinsandgrunmens gunstige reaksjon på eksplosjonsbølgene. Da ga det et støkk i Hitler. For en forandring det var skjedd med den tidligere uredde, frivillige fra iførste verdenskrig. Et vrak, en nervebunt, som ikke mer kunne skjule sine reaksjoner.

Egentlig ble Hitlers fødselsdag ikke feiret mer. Hvor det før på denne dagen kjørte opp masser av biler, var oppstilt æresvakt i giv vakt og rangs­ personer fra riket og utlandet kom med sine gratulasjoner, var det stille i dag. Hitler hadde riktignok fra" bunkeren begitt seg opp i rommene høyere opp, som med isitt forsømte utseende dannet en passende ramme for hans ynkelige tilstand. En avdeling Hitlerjugend, som hadde ut­ merket seg i kamp, ble forestilt for ham i haven. Hitler sa noen ord, klappet en og annen av dem på hodet. Hans stemme var lav. Efter kort tid brøt han av. Han hadde vel følelsen av ikke lenger å kunne overbe­ vise noen til annét enn medlidenhet; De fleste unngikk gratuilasjonsvi­ sitten ved som ailltid å komme til den militære konferansen. Ingen visste riktig hva han iskulle si. Overensstemmende med omstendighetene mot­ tok Hitler lykkønskningene, kjølig og nesten avvisende. 415

Kort efter sto vi som vanlig i det trange bunkerrommet omkring kartbordet. Hitler hadde tatt plass vis å-vis Goring, som med den store vekt han alkid la på det ytre, hadde foretatt en bemerkelsesverdig for­ andring av sin uniform. Det sølvgrå (stoffet i hans uniform var til vår overraskelse byttet ut med den amerikanske uniformens brungrå kle­ de. Samtidig var hans opptil 5 centimeter brede, gullflettede skulder­ stykker erstattet av enkle skulderstykker, der hans distinksjoner, den gyl­ ne riksmarskalk-ørnen, var påisydd. «Som en amerikansk general,» hvisket en av de tilstedeværende til meg. Men Hitler lot heller ikke til å legge merke til denne forandring. Under møtet ble det talt om det umiddelbart 'forestående angrep på Berlins bykjerne. Gårsdagens plan om ikke å forsvare metropolen, men trekke seg tilbake til Alpefastningen, var i løpet av natten veket for be­ slutningen om å kjempe om byen, i Berlins gater. Hitler ble straks ut­ satt ifor en storm av appeller om at det ikke bare var det mest hensikts­ messige, men at det også var i siste øyeblikk å flytte hovedkvarteret mot syd, til Obersalzberg. Goring gjorde oppmerksom på at vi bare hadde kontrollen over en eneste nord-sydforbindelse over Bayrischer Wald, og at den siste fluktvei til Berchtesgaden når som helst kunne bli brutt. Hitler var ytterst opphisset over forsilaget om å forlate Berlin akkurat nå: «Hvorledes skal jeg bevege troppene til den avgjørende kamp om Berlin, når jeg samtidig selv bringer meg i sikkerhet?» I sin nye uni­ form satt Goring vis-å-vis ham, blek, svettende og med vidåpne øyne, mens Hitler snakket seg opp i stadig større opphisselse: «Jeg overlater til skjebnen om jeg skal dø i hovedstaden eller om jeg i siste øyeblikk skal fly til Obersalzberg.» Ikke før var konferansen islutt og generalene sendt bort, ifør Goring vendte seg forstyrret mot Hitler. Han hadde presserende oppgaver i Syd-Tyskland, han måtte ennå samme natt forlate Berlin. Hitler så ånds­ fraværende på ham. Det virket på meg som om han iselv var grepet av sin egen beslutning om å bli i Berlin og sette livet på spill. Med likegyl­ dige ord ga han Gdring hånden og unnlot å vise ham at han hadde gjen­ nomskuet ham. Jeg sto noen skritt fra dem og hadde følelsen av å opple­ ve et historisk øyeblikk. Rikets førere gikk hver sin vei. Og dermed var fødselsdagen forbi. Sammen med de andre deltagerne i konferansen hadde jeg forlatt rom­ met på den vanlige uformelle måten, uten å ta personlig avskjed med Hitler. Ganiske motsatt våre opprinnelige planer oppfordret oberstløyt­ nant v. Poser meg allerede samme natt til å gjøre meg ferdig til å reise. Sovjetarméen var i gang med sluttangrepet på Berlin og rykket raskt frem. Alt var forberedt for vår flukt allerede i flere dager. Viktig ba­ gasje var sendt på forhånd ti,l Hamburg, to av jernbanens losjivogner for byggearbeidere var stillet opp ved Eutinsjøen, i nærheten av Donitz’ hovedkvarter i Plon. I Hamburg besøkte jeg fylkesfører Kaufmann. I likhet med meg fant 416

han det ubegripelig at det i en slik situasjon skulle kj