Elektriske anlegg. 2 [2, 3 ed.] 8200407888 [PDF]

Zitiervorschau

Jan H. Audestad

Gunnar Sørbø

Elektriske anlegg 2 BOKMÅL

3. utgave

UNIVERSITETSFORLAGET

© Universitetsforlaget AS 1981 2. utgave 1985 3. utgave 1993

ISBN 82-00-40788-8

Det må ikke kopieres fra denne boka i strid med ånds­ verkloven og fotografiloven eller i strid med avtaler om kopiering inngått med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Henvendelser om denne boka kan rettes til: Universitetsforlaget Postboks 2959 Tøyen 0608 OSLO

Sats: typer & tall Omslagsfoto: Installasjon av Skagerrakkabel. ABB Energi og ABB National Transformer Trykk: PDC A/S, 1930 Aurskog, 1993

Forord

Den norske tilpassingen til det internasjonale - og spesielt det europeiske - markedet har fått virkning også i elektrobransjen. Det er gjennomført en betydelig endring av alle forskriftene for hvordan elektriske anlegg skal utføres, og for prøving og kontroll av elektriske artikler. Endringene har også fått virkning for strukturen i norsk energifor­ syning. Alt dette har ført til endringer i organisasjonene i elektrobransjen, spe­ sielt i den offentlige sektoren. Dette har ført med seg at denne boka har måttet gjennomgå en betydelig revisjon, spesielt av kapittel 1, Lavspenningsinstallasjoner, og kapittel 2, Planlegging av elektriske installasjoner. Disse emneområdene går inn under FEB 91. Ut over forskriftsoversikten er de andre forskriftene bare sporadisk nevnt. Siden forrige revisjon har det også foregått en til dels betydelig utvikling av nye produkter som er tatt i alminnelig bruk. Dette har vi - i en enkel form - fanget opp i kapitlene 3 og 4. Boka er ikke ment å gi noen fullstendig og dyp innsikt i alle de temaer og produkter den behandler. Men kan den gi en veiledning i praktisk arbeid i bransjen og en oversikt i elektrofaget - for studentene og for dem som arbeider i faget - så er hensikten nådd.

Oslo og Porsgrunn 1993

Jan H. Audestad og Gunnar Sørbø

Innhold

1 Lavspenningsinstallasjoner - forskrifter og bestemmelser 7 1.1 Kontroll og tilsyn 7 1.2 Forskrifter for elektriske anlegg 9 1.3 Kontroll og godkjenning av elektrisk materiell 11 1.4 Ansvar for utførelsen av en elektrisk installasjon 15 1.5 Periodiske besiktigelser 16 1.6 Krav til driftsleder og installatør 17 1.7 Administrative og tekniske installasjonsregler 23 1.8 Institusjoner og sammenslutninger 24 1.9 Teletekniske anlegg. Forskrifter og avtaler 27

2 Planlegging av elektriske installasjoner 31 2.1 Detaljert planlegging 34 2.2 Leveringsbetingelser 62 2.3 Forlegningsmåter 64 2.4 Ledningsdimensjoner og beskyttelse 69 2.5 Spenningsfall i bygningsinstallasjoner 83 2.6 Ledningsnettet 85 2.7 Jording 87 2.8 Jordfeilbrytere, jordfeilvarsling 90 2.9 Overspenningsvern 95 2.10 Sikringsarrangementer 110 2.11 Stigeledninger 114 3 Elektrisk oppvarming 118 3.1 Det fysikalske grunnlaget 118 3.2 Varmetapene 124 3.3 Varmeberegningsskjema 132 3.4 Spesielle forhold ved elvarme 134 3.5 Varmeforbruk 135 3.6 Oppvarmingsprinsipper 137 3.7 Ovnstyper 139 3.8 Varmekabelanlegg 144

5

3.9 3.10 3.11 3.12 3.13 3.14 3.15

Strålevarmeanlegg 149 Regulering 151 Vannvarming 157 Sentralvarmeanlegg 159 Elektrodekjeler 161 Magasinering av varme 166 Utendørs varmekabelanlegg 168

4 Belysningsteknikk 171 4.1 Fysikalsk grunnlag 171 4.2 Lystekniske begreper og enheter 176 4.3 De fotometriske grunnlovene 183 4.4 Beregningsmetoder 187 4.5 Lyskilder 201 4.6 Armaturer 207 4.7 Belysningsprinsipper 209 4.8 Kvalitetskriterier 210

Aktuelle normer, forskrifter og standarder Stikkord

6

217

215

Lavspenningsinstallasjoner - forskrifter og bestemmelser

I

1.1 Kontroll og tilsyn Elektrisk strøm må man omgås med varsomhet for at den ikke skal føre med seg fare for menneskeliv og materielle ødeleggelser. Derfor har Stor­ tinget vedtatt lover om hvordan elektriske anlegg skal utføres, vedlike­ holdes og drives. De første offentlige forskrifter for elektriske lys- og kraftanlegg ble utferdiget 25. april 1892 med hjemmel i en lov som ble vedtatt i 1891. Etter disse forskriftene var det politiet som fikk til oppgave å påse at de ble overholdt. Politiet hadde tilsynsplikten inntil det ble opprettet et eget tilsyn med hjemmel i lov av 16. mai 1896 om «Foranstaltninger til Betryggelse mod Farer og Ulemper ved elektriske Anlæg m.v.». Denne loven er siden erstat­ tet av nye lover. I lov av 24. mai 1929 om tilsyn av elektriske anlegg ble benevnelsen Elektrisitetstilsynet fastsatt for dem som utøver offentlig tilsyn med elekt­ riske anlegg. Denne loven (tilsynsloven) med tilleggslover av 7. april 1933, 7. mai 1936, 25. juni 1954 nr. 3, 22. april 1966, 16. juni 1972, 26. januar 1973 nr. 2 og 12. desember 1986 pålegger Kommunaldepartementet å utfer­ dige forskrifter for hvordan elektriske anlegg skal utføres, vedlikeholdes og drives, og sørge for tilsyn med anleggene. Elektrisitetstilsynet er underlagt Kommunaldepartementet som egen etat og har hovedsete i Oslo. Det skal «påse at de bestemmelsene som er fastsatt i medhold av Lov av 24. mai 1929 om tilsyn med elektriske anlegg overholdes, og ved besiktigelse av meldingspliktige elektriske installasjoner å kontrollere at forskriftene følges», ifølge paragraf 122 i «Forskrifter for elektriske bygningsinstallasjoner m.m.». Elektrisitetstilsynet har hele landet som arbeidsområde. For å organisere kontrollen er landet, se figur 1.1 nedenfor, delt opp i følgende regioner: Elektrisitetstilsynet Region Øst-Norge I, ET RØ I: Oslo, Akershus og Øst­ fold. Adresse Oslo.

7

Elektrisitetstilsynet Region Øst-Norge II, ET RØ II: Hedmark, Oppland, Buskerud og Vestfold. Adresse Oslo. Elektrisitetstilsynet Region Sør-Norge, ET RS: Telemark og Agder, og den delen av Rogaland som ikke hører under Region Vest-Norge, samt flyttbare innretninger i oljevirksomheten. Adresse Kristiansand. Elektrisitetstilsynet Region Vest-Norge, ET RV: Bergen, Hordaland, Sogn og Fjordane, og i Rogaland kommunene Haugesund, Utsira, Karmøy, Bokn, Tysvær, Vindafjord, Sauda og Suldal. Adresse Bergen. Elektrisitetstilsynet Region Midt-Norge, ET RM: Trøndelag, Møre og Romsdal. Adresse Trondheim. Elektrisitetstilsynet Region Nord-Norge, ET RN: Nordland, Troms, Finn­ mark og Svalbard. Adresse Harstad.

Figur 1.1 Utøvende og kontrollerende organer i Elektrisitetstilsynet (Hentet fra Årsberetningen 1990)

8

Norges vassdrags- og energiverk (NVE) kan bestemme at eiere av visse elektriske anlegg, for eksempel bedrifter, selv skal føre internkontroll (egenkontroll) med sine anlegg. Dette stedlige tilsynet er underlagt Elekt­ risitetstilsynets direkte kontroll. Energiverker er pålagt slikt stedlig tilsyn med alle de anlegg som er knyttet til energiverkets forsyningsnett og som ikke er underlagt konsesjon, det vil si som det ikke må søkes NVE spesielt om tillatelse til å bygge og drive. Det stedlige tilsynet har de samme forplik­ telser og i det vesentlige de samme rettigheter som Elektrisitetstilsynet. Det stedlige tilsynet kan imidlertid ikke la et anlegg frakople eller fjerne, selv om det ikke er forsvarlig vedlikeholdt. Foruten Elektrisitetstilsynet er det opprettet en del særlige tilsyn: Elek­ trisitetstilsynet ved NSB, Elektrisitetstilsynet ved Televerket og Elektrisi­ tetstilsynet ved Kystverket, dessuten Det særlige tilsynet med elektromedisinsk utstyr (STEM). Tilsyn med elektriske anlegg i luftfartøyer er under­ lagt Luftfartsverket, og Statens teleforvaltning har tilsyn med elektriske anlegg for radiotelefoni og radiotelegrafi. For elektriske anlegg på borerigger og oljeplattformer er det Oljedirek­ toratet som har tilsynet.

1.2 Forskrifter for elektriske anlegg Elektrisitetstilsynets og de særlige tilsynenes hovedoppgave er å kontrollere at de bestemmelsene som er fastsatt for de forskjellige typer anlegg, blir overholdt. Bestemmelsene er fastsatt i:

Forskrifter for elektriske forsyningsanlegg (FEF) Forskrifter for elektriske bygningsinstallasjoner m.m. (FEB) Forskrifter for elektriske anlegg - Maritime installasjoner (FEA-M) Driftsforskrifter for høyspenningsanlegg med utfyllende orientering (DH) Forskrifter for elektriske anlegg - Sikkerhet ved arbeid i lavspenningsanlegg (SL) Dessuten er det Forskrifter om utførelse og kontroll av elektrisk utstyr som tilbys eller omsettes til bruk i lavspenningsanlegg, men disse er aktuelle først og fremst for produsenter og forhandlere. Temaene i denne boka faller i det alt vesentlige inn under Forskrifter for elektriske bygningsinstallasjoner m.m. (FEB), 1991-utgaven. FEF, FEB og FEA-M forutsettes å bli revidert og utgitt i ny utgave omtrent hvert tredje år. Dette blir kunngjort i Meddelelser fra Elektrisitetstilsynet og offentlig­ gjort i informasjonsbladet «Paragrafen». Etter at de første tekniske forskriftene ble utarbeidet i 1892, er de fornyet sju ganger, i takt med den tekniske utviklingen og de større ulemper og 9

farer - men også den dypere innsikt - som bruk av elektrisk strøm har ført med seg. Videre har den økende internasjonale vareomsetningen ført til et økt behov for felles prøveforskrifter, produktstandarder og dokumen­ tasjon. For at forskriftene til enhver tid skal være tidsmessige, ajourførte og samordnet med internasjonale normer og forskrifter, har departementet en permanent revisjonskomite (Norsk Elektroteknisk Komite, NEK). Denne komiteen supplerer med nye forskrifter etter hvert som behovene melder seg. Den er dessuten representert i internasjonale organer, der den fremmer norske synspunkter. Norsk Elektroteknisk Komite utarbeider en katalog over norske elektro­ tekniske normer, rapporter, spesifikasjoner osv. For dem som arbeider i elektrobransjen, er noe av det mest aktuelle NEK 144 (1988), Norske normer for elektrotekniske skjemasymboler. De forskriftene vi har hatt i Norge gjennom tidene, er kjent for å ha hatt ganske strenge bestemmelser. En må anta at dette er en vesentlig grunn til at antallet ulykker på mennesker og dyr på grunn av elektrisk strøm viser liten eller ingen stigning over en årrekke til tross for en veldig økning av strømforbruket. Likevel er det store materielle skader i form av for eksem­ pel branner som beviselig eller antatt skyldes feil ved elektriske anlegg. Elektrisitetstilsynet gir hvert år ut en beretning med omfattende og detal­ jerte oversikter over ulykker som skyldes elektrisitet. De inneholder også beskrivelser av hendelsesforløpet ved en del ulykker. Forskriftene fastslår hvor det skal føres kontroll, og hvem som skal utføre kontrollen. De bestemmer også hvordan elektriske anlegg som er underlagt kontroll, skal utføres, hvem som kan utføre dem, og hva slags materiell som skal brukes under forskjellige driftsforhold. De fastsetter hvilken maksimal spenning og effekt materiellet kan belastes med, og hvilke generelle og spesielle tiltak som skal treffes for å sikre anleggene og for at de ikke skal forstyrre radiosamband og annet trådløst samband. I de sist vedtatte forskriftene er det lagt større vekt enn før på hvilken dokumentasjon som kan kreves for anleggene. Dette har ført til at det stil­ les større krav til planleggingen av anleggene. Fra å være en håndbok for montørene er forskriftene i større utstrekning blitt en kravsspesifikasjon som krever beregninger på ingeniørnivå. Det er ikke praktisk mulig å la de fagfolkene som settes til å føre kontrol­ len, bestemme hvilket materiell og utstyr som kan brukes under forskjellige driftsforhold. Mengden av produkter er altfor omfattende til det, dessuten blir ikke mangler og svakheter avslørt bare ved skjønnsom vurdering. Først ved å utsette et produkt for de største påkjenninger det kan tenkes å bli utsatt for i praktisk bruk, vil det vise seg om det tilfredsstiller de krav som må stilles ut fra sikkerhetsmessige og andre hensyn.

10

1.3 Kontroll og godkjenning av elektrisk materiell 1.3.1 Overgangsordninger Fram til 1. januar 1991 gjaldt en bestemmelse i lov av 24. mai 1929 om til­ syn med elektriske anlegg om at visse arter eller typer av materiell og appa­ rater for elektriske anlegg skulle kontrolleres av en norsk kontrollinstans før de ble omsatt i Norge. Denne kontrollinstansen var Norges Elektriske Materiellkontroll (NEMKO). I Odelstingsproposisjon nr. 4 (1990-91) «Om lov om endringer i lov av 24. mai 1929 om tilsyn med elektriske anlegg (tilsynsloven)» er kontrollord­ ningen lagt om. Fra 1. januar 1991 er loven og «Forskrift om utførelse av elektrisk utstyr som tilbys eller omsettes for bruk i lavspenningsanlegg» og «Forskrift med utfyllende regler og overgangsbestemmelser vedrørende dokumentasjon og registrering av elektrisk utstyr» gjort gjeldende. Den nye kontrollordningen innebærer at: - det tidligere kravet om forhåndsgodkjenning ved NEMKO erstattes med en sertifiseringsplikt og krav om fabrikanterklæring, - typeprøvesertifikat skal fram til 1.1.93 være utferdiget av NEMKO, og - bruksapparater og annet utstyr for omsetning til ikke-sakkyndige skal i tillegg registreres ved Elektrisitetstilsynet.

Tidligere var det slik at alt materiell, lysutstyr og apparater som skulle til­ knyttes anlegg med spenning mellom 42 V og 500 V, skulle kontrolleres av NEMKO som var en offentlig prøveinstans. Et produkt godkjent av NEMKO ble forsynt med et godkjenningsmerke N som godtgjorde overfor tilsynet og publikum at produktet holdt mål etter gjeldende krav. Etter den nye ordningen er ansvaret for at produktet tilfredsstiller kra­ vene til sikkerhet, helt og fullt lagt på fabrikanten eller den som omsetter utstyret i Norge. Det vil altså ikke bli krevd at det er forsynt med NEMKOmerket. Men norske fabrikanter vil nok fortsatt bruke merket og på den måten vise markedet at produktet har passert en innarbeidet og godkjent kontrollinstans. Norsk Elektrisk Materiellkontroll var tidligere en statlig prøveinstans som mot offentlig fastsatte gebyrer prøvde alt elektrisk materiell og utstyr som ble omsatt i Norge. Fra 1. januar 1991 er NEMKO omdannet til den private «Stiftelsen NEMKO». Stiftelsen tilbyr sine tjenester til produsenter og importører, og tjenestene består i å prøve produktene i sine NEMKOlaboratorier og å foreta sertifisering. Fram til 1. januar 1993 er det innført en overgangsordning. Denne bestemmer at produktene skal utstyres med et typeprøvesertifikat som blir utstedt av NEMKO. De produktene som er godkjent etter tidligere ord11

ning, trenger ikke dette typeprøvesertifikatet, under forutsetning at god­ kjenningen ikke er trukket tilbake. Videre kreves det en fabrikanterklæring og en eventuell bekreftelse fra fabrikanten av hvem som er dennes represen­ tant i Norge. NEMKO har utarbeidet en egen blankett som kan fylles ut som fabrikanterklæring. Elektrisitetstilsynet har utgitt en «Spesifikasjon over sertifiseringspliktig utstyr». Dette er utstyr som til og med 1990 var godkjennings- og registre­ ringspliktig ved NEMKO, og som fram til 31.12,92 var sertifiseringspliktig ved NEMKO. Etter denne datoen blir utstyret sertifisert også av andre god­ kjente prøveinstanser. Sertifiseringspliktig utstyr er som hovedregel alt elektrisk utstyr som kan koples til lavspenningsanlegg, det vil si anlegg med en nominell spenning opp til 1000 V vekselspenning og 1500 V likespenning. Det er også fastsatt øvre grenser for strømstyrker: for eksempel er sikringsmateriell sertifise­ ringspliktig bare opp til 200 A og automatsikringer og effektbrytere til og med 63 A. For hver produkttype er det i CCA-avtalen bestemt hvilke prøver pro­ duktet skal igjennom, hvilke minstemål delene skal ha, hvordan appara­ tene skal fungere, hvilken mekanisk styrke det skal ha, osv. Disse prøveforskriftene gjelder selvsagt for alle godkjente sertifiseringsinstanser. Figur 1.2 viser et eksempel på skisse av prøveutstyr. Om sertifikat er utstedt, kan det når som helst trekkes tilbake dersom det etter stikkprøver tatt i markedet eller ved praktisk bruk viser seg at produk­ tet ikke tilfredsstiller kravene som stilles. Den minste forandring av pro­ duktet betinger ny sertifisering.

Figur 1.2 Prøveforskrifter for støvsikre armaturer, støvkammer 1 vakuumpumpe, 2 kontrollventil, 3 luftstrømningsventil, 4 støvfilter, 5 manometer, 6 vindu, 7 talkumstøv, 8 netting, 9 sirkulasjonspumpe

12

NEMKO gir hvert år ut lister over produkter som enten fortsatt er god­ kjent etter den gamle godkjenningsmåten, eller som stiftelsen har sertifi­ sert etter de nye forskriftene. Hvert halvår gis det ut suppleringslister. Alle typer materiell, lysutstyr og apparater er fordelt på 60 grupper num­ merert fra 01 til 91. De unyttede numrene er reservert for nye produktgrup­ per som etter hvert kan komme til.

1.3.2 Nye ordninger Etter 1. januar 1993 trer den permanente ordningen i kraft. Den innebærer at det blir innført en «CB sertifiseringsordning» der produktene skal prøves ved en godkjent prøveinstans i et land som er med i CCA-avtalen (CENELEC Certification Agreement), og utstyres med et «CB Test Certificate». (CB står for Certification Body.) Stiftelsen NEMKO er en slik godkjent prøveinstans. Men det er 25 andre prøveinstanser i andre land som også er med i CCA-avtalen. Dette innebærer at et produkt som er godkjent av en av disse prøveinstansene, fritt kan omsettes til godkjente brukergrupper (sakkyndige og ikke-sakkyndige brukere) i Norge og andre land som er med i CCA-avtalen. Og en norsk produsent kan fritt velge en godkjent prøveinstans i et annet land for å få sertifisert sitt produkt. For ledninger og kabler er det inngått en spesiell avtale - HAR-avtalen (Agreement on the use of a commonly agreed marking for cables and cords complaying with harmonized spesifications). Ledninger og kabler som blir produsert og godkjent i Norge etter denne avtalen, merkes < NEMKO > og kan omsettes fritt i alle CENELEC-land. NEMKO har utgitt en brosjyre, «Avtaler om prøving av elektrisk utstyr», som gir en oversikt over de avtaler Norge i denne forbindelsen er med i, og som redegjør for godkjenningsprosedyrene. Tidligere gav NEMKO ut godkjenningslister, det vil si lister over alt godkjenningspliktig utstyr og materiell som var prøvd og godkjent av NEMKO for omsetning i Norge. Stiftelsen NEMKO vil fortsatt gi ut lister over utstyr som er godkjent etter den tidligere ordningen, og utstyr som stiftelsen selv prøver og sertifiserer. Og NEMKO vil fortsatt ta stikkprøvekontroll i mar­ kedet av de produktene stiftelsen har med i sin lister. Dette blir gjort for å kontrollere at produktene hele tiden har den kvaliteten som sertifiseringen forutsetter. Alt utstyr som skal selges til ikke-sakkyndige brukere, skal registreres ved Elektrisitetstilsynet. Det gjelder slikt installasjonsmateriell som ledningssett, plugger og stikkontakter, videre husholdningsapparater, lysar­ maturer, elektroniske apparater (radio, tv osv.) og kontormaskiner. Elektri­ sitetstilsynet utgir en «Spesifikasjon over registreringspliktig utstyr». Alle data for dette registrerte utstyret blir fortløpende lagt inn i en data­ 13

base som er kostnadsfritt tilgjengelig for alle som ønsker å sjekke om utstyr og materiell er registrert. Men Elektrisitetstilsynet vil ikke gi ut lister over dette registrerte utstyret. Det stedlige tilsynet vil ved stikkprøver i de lokale markedene kontrollere at de elektroproduktene som omsettes fritt, er registrert. Når det gjelder sertifiseringspliktig utstyr, er det fabrikanten eller den som omsetter produktet (til sakkyndige), som er forpliktet til å legge fram fabrikanterklæring eller sertifikat fra godkjent sertifiseringsinstans.

Figur 1.3 NEMKOs organisasjonsplan

1.3.3 NEMKOs nye lister Som nevnt vil NEMKO fortsatt årlig gi ut lister over materiell, apparater og lysutstyr som fortsatt er godkjent etter den gamle godkjenningsordnin­ gen, og produkter som NEMKO sertifiserer fortløpende. Og disse produk­ tene vil fortsatt bli forsynt med NEMKO-merket - ® Listene er delt opp i fire hovedgrupper: 14

Materiell. Gruppene 01 til 22 Ledninger og kabler. Gruppe 18 Lysutstyr. Gruppe 23-41 Apparater. Gruppene 50-92 Listen over ledninger og kabler har også en liste over HAR-godkjente led­ ninger og en identifikasjonsoversikt. I tillegg er det en egen liste over mate­ riell, lysutstyr og apparater som er godkjent for bruk i eksplosjonsfarlige områder. Utenom selve godkjenningslistene er det en liste over alle godkjenningsgruppene og endelig en todelt oversikt over representasjonsforhold; den første delen er en fabrikantliste og den andre delen en representantliste. Til sammen danner dette et «bibliotek» på mer enn 4500 sider (1991). Etter hvert kommer det elektroprodukter på det norske markedet som ikke er NEMKO-prøvd og -godkjent eller sertifisert. Det innebærer blant annet at det ikke er tilstrekkelig å se etter NEMKO-merket på produktene. Det kan være nødvendig å be forhandleren eller produsenten å legge fram en fabrikanterklæring eller et sertifikat for produktet. For fortsatt er det installatøren eller driftslederen som innenfor sitt leveringsområde er ansvarlig for at det bare tilknyttes produkter og brukes materiell som er godkjent for bruk i Norge. Foran i alle godkjenningslistene fra NEMKO er det et omfattende stikk­ ordregister som viser hvor i «biblioteket» en kan finne produkter av for­ skjellig slag. Men det er også en rekke opplysninger om utstyrsklasser, brukskategorier, kapslingsarter, symboler og annet. Godkjenningslistene kan også være nyttige for å finne hvem som mar­ kedsfører forskjellige elektroprodukter. Er en på leting etter akvarieutstyr, så opplyser stikkordregisteret at det finner en i gruppe 73. I godkjenningslisten, gruppe 73, finner en fabrikantenes navn, og går en over i representantlisten, finner en forhandleren i Norge.

1.4 Ansvar for utførelsen av elektriske installasjoner Det er installatøren eller driftslederen som innenfor sitt leverings- og arbeidsområde er ansvarlig for at det bare tilknyttes produkter og brukes materiell som er godkjent for bruk i Norge. Dette gjelder selv om kunden eller byggherren eller andre har overlatt ham materiell eller apparater til installering eller montering og tilkopling. På samme måten har installatøren eller driftslederen alene ansvaret for hele det anlegget han har forestått utførelsen av.

15

Selv om Elektrisitetstilsynet har kontrollert og godkjent et elektrisk anlegg, er det installatøren eller driftslederen som har ansvaret hvis det ved idriftsettelsen eller siden viser seg at anlegget ikke tilfredsstiller kravene i forskriftene. Etter paragraf 122.2 i forskriftene kan Elektrisitetstilsynet ikke påføres økonomisk eller annet ansvar for feil ved anlegg som det har kontrollert og godkjent. Slik må det være, fordi det ikke vil være mulig i praksis for andre å gjennomføre en så god kontroll som installatøren eller driftslederen kan foreta under selve utførelsen av anlegget. Dessuten samsvarer dette med installatørens ansvar som næringsdrivende. Men om et anlegg er godkjent av Elektrisitetstilsynet, utført fullt ut i samsvar med forskriftene og alle ansvarsforhold er klarlagt på forhånd, er det eieren eller brukeren som overtar ansvaret for et anlegg i drift. I para­ graf 121 i forskriftene heter det blant annet at «Eier og bruker av elektriske installasjoner har plikt til å sørge for forsvarlig vedlikehold og ettersyn av installasjonen slik at den til enhver tid er i forskriftsmessig stand». Dersom det viser seg å være feil ved et anlegg etter en tids bruk, blir spørsmålet om feilen skyldes utførelsen, eller om den skyldes forsømmel­ ser fra brukerens side. Skyldes den utførelsen, er det installatøren som har ansvaret sett i forhold til bestemmelsene i forskriftene. Den økonomiske siden av ansvarsforholdet er regulert av avtalen mellom installatøren og eieren. Dersom Elektrisitetstilsynet finner at et elektrisk anlegg ikke tilfredsstil­ ler kravene i forskriftene, kan det kreve at manglene blir utbedret før spen­ ningen blir satt på. Dersom et anlegg ikke blir forsvarlig vedlikeholdt, kan Elektrisitetstilsy­ net la det kople fra nettet. Slik frakopling kan ikke foretas av det stedlige tilsynet.

1.5 Periodiske besiktigelser Elektriske anlegg blir slitt ved bruk og tæres av tidens tann som alt annet. For at aldringen ikke skal foregå ukontrollert, er det i tilknytning til for­ skriftene (FEB 91, vedlegg B) bestemt en «Besiktigelseshyppighet for sted­ lig tilsyn». Den går i korthet ut på at nye anlegg skal besiktiges innen ett år etter at ferdigmelding er mottatt, bolighus og forretningsgården skal besiktiges minst hvert tolvte år og andre bygg minst hvert fjerde år. Men det stedlige tilsynet kan også - etter egen vurdering - foreta hyppigere besik­ tigelse. Besiktigelsesresultatet skal føres på eget rapportskjema i tre eksempla­ rer. På skjemaet fører en detaljert opp de feil eller mangler som er funnet,

16

isolasjonstilstanden og når feilene må være reparert. To eksemplarer av skjemaet leveres eieren av anlegget, som leverer det ene videre til den instal­ latøren han engasjerer. Når feilene er utbedret, skal installatøren føre dette på skjemaet og retur­ nere det til det stedlige tilsynet. Dette foretar ny besiktigelse og kontrollerer at anlegget er brakt i forskriftsmessig stand. Godkjenning påføres skje­ maet, som oppbevares av det stedlige tilsynet. Norges Energiverkforbund har utarbeidet standard arbeidsrutiner for installasjonskontroll, med mønsterblanketter for registrering, besiktigelse og periodisk kontroll. Standarden eller normen er utarbeidet med sikte på organisasjonsformen i et middelsstort energiverk, men kan også tilpasses mindre verk. Arbeidsrutinen er framstilt skjematisk for:

Rutine Rutine Rutine Rutine

A. B. C. D.

Nye installasjoner Endringer eller utvidelser som skal forhåndsmeldes Endringer eller utvidelser som ikke skal forhåndsmeldes Periodisk besiktigelse

1.6 Krav til driftsleder og installatør I lov av 24. mai 1929 om tilsyn med elektriske anlegg er det bestemt i para­ graf 12 punkt 1 at «Kongen kan påby at driften av visse elektriske anlegg skal forestås av en sakkyndig driftsleder, og at utførelse og reparasjon av visse elektriske anlegg skal forestås av elektroinstallatør». Med hjemmel i denne loven er det i medhold av kgl.res.(kongelig resolu­ sjon = offentlig anordning, beslutning) av 19. september 1975 fastsatt for­ skrifter om faglig utdanning for elektrofagfolk. Disse forskriftene utarbei­ det Norges vassdrags- og energiverk den 10. juli 1986. Tidligere forskrifter ble da opphevet. De nye forskriftene omfatter nå følgende områder: - sakkyndige driftsledere - elektroinstallatører gruppe L og H - heisinstallatører - automatiseringsledere - elektromontører gruppe L og H - elektrisitetsverkmontører gruppe A og B - heismontører - automatikere - elektroreparatører - reparatører av medisinsk utstyr - installasjonsinspektører

17

- personer som forestår/selvstendig utfører offentlig kontroll av elektromedisinsk utstyr

I forskriftene er det bestemt hvilke områder de forskjellige fagfolkene kan ha ansvaret for. Det er også bestemt hvilke dispensasjoner det kan gis på avgrensede områder eller i spesielle situasjoner, og hvem som kan gi dispen­ sasjoner. Det er åpnet for at utenlandske fagfolk skal ha adgang til å arbeide i Norge. For fagfolk fra de nordiske land aksepteres stort sett utdanning og praksis fra hjemlandet. Forskjellige kategorier av installatører må avlegge installatørprøve. Men alle må ha godkjenning fra Sertifiseringskomiteen i Norges Energiverkforbund og være ansatt eller ha tilsagn om ansettelse i et norsk firma. Fra andre land enn de nordiske må fagfolkene dokumentere utdanning og praksis, ha ett års praksis som hjelpearbeider i Norge og deretter bestå norsk fagprøve. Dessuten må de ha tilstrekkelige kunnskaper i ett av de skandinaviske språkene. Kontrollen med at forskriftene blir overholdt, føres av Elektrisitetstil­ synet, det stedlige tilsynet og andre kontrollinstanser som er godkjent av NVE. Hvis en som har rett til å utføre faglig virksomhet etter forskriftene, viser grov uaktsomhet eller gjentatt uforsvarlighet ved utøvelsen av yrket, kan NVE trekke tilbake retten til å drive virksomheten. På den annen side kan NVE også dispensere fra forskriftene. Som bilag til forskriftene er det utarbeidet krav til utdanning av de for­ skjellige typer fagfolk. Der er det fastsatt hvilken teoretiske utdanning som kreves, og arten og lengden på praksisen. 1.6.1 Sakkyndig driftsleder En sakkyndig driftsleder er i alminnelighet en sjef for et energiverk over en viss minstestørrelse (100 abonnenter eller installert ytelse på 20 MVA) eller sjef for en elektrisk avdeling i en bedrift som er pålagt stedlig tilsyn. Drifts­ lederen er personlig ansvarlig for driften og vedlikeholdet av det anlegget han er leder for. Dersom det er nødvendig å overdra ansvaret til andre, skal det skje skriftlig. Det er utarbeidet retningslinjer for hvordan ansvarsoverdragelsen skal finne sted. Det er også laget fullmaktskort, legitimasjons­ kort og retningslinjer vedrørende sikkerhetsregler og utpeking av ledere. Ved industribedrifter o.l. kan driften - med visse begrensninger - fore­ stås av en elektroinstallatør. En sakkyndig driftsleder må ha en teoretisk og praktisk utdanning som tilfredsstiller helt bestemte krav. Disse kravene er tatt inn i Bilag I til «Forskrift om faglig utdanning for elektrofagfolk». Av teoretisk utdanning kreves det teknisk høyskole, ingeniørhøyskole eller toårig teknisk fagskole. I tillegg kreves det allsidig praksis av relevant

18

art i 2-8 år etter teoretisk utdanning, avhengig av type teoretisk utdanning. Hvorvidt et utdanningsmønster som avviker fra det som er anvist i Bilag I, er likeverdig med dette, blir avgjort av Norges vassdrags- og energiverk etter søknad. Godkjenning som sakkyndig driftsleder gis av Norges vassdrags-og energiverk etter søknad. Dersom et energiverk driver installasjonsvirksomhet, må driftslederen eller den som forestår installasjonsvirksomheten, tilfredsstille kravene til elektroinstallatør.

1.6.2 Elektroinstallatør En elektroinstallatør er en leder for en installasjonsvirksomhet eller elektroentreprenørvirksomhet og forestår utførelse og reparasjon av meldingspliktige elkraftanlegg. Det skilles mellom elektroinstallatører som bare kan utføre og reparere lavspenningsanlegg (gruppe L), og de som også kan utføre og reparere høy­ spenningsanlegg (gruppe H). Installatørens teoretiske og praktiske utdan­ ning må tilfredsstille bestemte krav som er fastlagt i Bilag II til «Forskrift om faglig utdanning for elektrofagfolk». Av teoretisk utdanning kreves det teknisk høyskole, ingeniørhøyskole, teknisk fagskole eller tilsvarende skole. I tillegg kreves praksis av varierende lengde etter avlagt eksamen. Den som ikke har eksamen fra teknisk høyskole, må tilfredsstille kravene til elektromontør. Det skilles som nevnt mellom installatør gruppe L og gruppe H. Uavhen­ gig av teoretisk og praktisk utdanning kreves det bestått installatørprøve og godkjenning av NVE. I forskriftene er det åpnet adgang til å gi godkjen­ ning om andre utdanningsmønstre er likeverdig med de spesifiserte. Dersom driftsmessige hensyn gjør det nødvendig, kan Elektrisitetstil­ synet eller det stedlige tilsynet i spesielle tilfeller gi en elektromontør som er fast ansatt i en bedrift, begrenset tillatelse til å forestå reparasjoner, ved­ likehold og mindre installasjoner i tilknytning til bestående installasjoner innenfor bedriftens område. Installasjoner i forbindelse med ominnrednin­ ger, nybygninger eller utbyggingsarbeider må forestås av elektroinstallatør. Også utenfor byområder og tettbygde strøk kan Elektrisitetstilsynet gi en elektromontør midlertidig tillatelse til å forestå utførelse og reparasjon av meldepliktige elkraftanlegg med spenning opp til 1000 V. Tillatelsen blir bare gitt for et avgrenset område, og montøren må ikke drive installasjons­ virksomhet med ansatte elektromontører, bare med høyst en hjelpear­ beider. Installatørprøven Med hjemmel i punkt 13 i forskrifter om faglig utdanning av elektrofagfolk av 10. juli 1986 har Norges vassdrags- og energiverk fastsatt regler for

19

avleggelse av installatørprøver. Prøvene administreres av Norges Energiverksforbund og holdes så ofte forbundet finner det nødvendig i de distrik­ tet der det melder seg et passende antall kandidater. Den som vil framstille seg til prøven, må tilfredsstille de kravene til teore­ tisk og praktisk utdanning som det er redegjort for foran. Disse kravene er mer detaljert framstilt i bilagene til Forskrifter om faglig utdanning. Søknad om å få gå opp til prøven sendes med alle bilag til Norges Energi­ verkforbund. For prøven blir det oppnevnt en prøvenemnd med en representant for Norges vassdrags- og energiverk, en representant for Norges Energiverksforbund og en for Norges Elektroentreprenørforbund (NELFO). Selve prøven er meget omfattende og går over flere dager. Ved prøven skal kandi­ daten vise at han eller hun er faglig kvalifisert til å ha ansvar som installa­ tør. Kandidaten må - foruten å tegne inn elektriske installasjoner i et mid­ dels stort bygg - regne ut hva installasjonene vil koste ut fra forretnings­ messig kalkulasjon. Prisen må beregnes ut fra hensyn til gjeldende regnskapsplikter og bestemmelser om avgiftsberegninger. Anlegget må der­ for masseberegnes. Materiellet må prises etter nettoprislister og arbeidet etter tariffen for elektrikerfaget. Ut fra oppgitte tall fra et årsregnskap må de nødvendige påslag beregnes for å dekke indirekte kostnader og fortje­ neste. Det skal utarbeides tilbud på grunnlag av beregnet pris, og bestilling skal bekreftes. I den forbindelse er det viktig å kjenne de alminneligste kontraktsbestemmelsene, spesielt Norsk Standard (NS) 3430 Alminnelige kontraktsbestemmelser om utførelse av bygg- og anleggsarbeider. Kandidaten må redegjøre muntlig eller skriftlig for installatørens plikter som arbeidsgiver overfor skatte- og trygdemyndigheter, han må kunne sette opp en lærlingkontrakt, kjenne arbeidsmiljøloven (lov om arbeidervern og arbeidsmiljø), ferieloven, lov om fagopplæring i arbeidslivet, forskrifter om faglig utdanning, lov om merverdi, regnskapsplikt, lov om håndverkstjenester og sosiallovgivningen så langt den berører installatøren som arbeidsgiver. Videre blir kandidaten eksaminert muntlig i Forskrifter for elektriske bygningsinstallasjoner og om meldeplikten overfor det stedlige tilsynet, og dessuten i hvilken lokale strømtariff som er gunstigst for det prosjekterte anlegget.

Autorisasjon Bestått installatørprøve gir installatøren rett til å søke autorisasjon i ett eller flere forsyningsområder. Uten autorisasjon har installatøren ikke lov til å utføre verken reparasjoner eller installasjoner av meldingspliktige anlegg (unntatt i egen bolig eller fritidsbolig). Autorisasjon i et forsynings­ område gir ikke rett til å utføre arbeider utenfor området. Ved kgl.res. av 19. september 1975 er det fastsatt «Forskrifter om autorisasjon av elektro­ 20

installatører og elektromontører som står i elektroinstallatørs stilling». Søknad om autorisasjon sendes på fastsatt skjema til det elverket som forsyner distriktet der en søker om autorisasjon. Forskriftene er trykt på baksiden av søknadsskjemaet. Bare noen av de viktigste bestemmelsene skal gjengis her. En skiller mellom fire forskjellige former for autorisasjon:

1 Områdeautorisasjon, som er tillatelse til å forestå utførelse og reparasjo­ ner av elkraftanlegg med spenning over 42 V i elverkets forsyningsområde der installatøren har sitt forretningssted. Betingelsene for å få autorisasjon er at søkeren har utdanning som installatør, har kontor med telefon i forsyningsområdet og forplikter seg til å delta i installatørvakt. 2 Tilleggsautorisasjon kan gis til en installatør som allerede har område­ autorisasjon. Tilleggsautorisasjon vil si autorisasjon utenfor det elverkets forsyningsområde der installatøren har forretningsadresse. Tilleggsautorisasjon kan også delvis gis til en installatør «som på fabrikk forestår delvis installasjon etter typegodkjenning fra Norges vassdrags- og energiverk ved prefabrikasjon av hus, før fullføring av ved­ kommende typegodkjente installasjon». Dette er beregnet på prefabrika­ sjon av typehus eller andre bygg der byggeelementer som inneholder deler av elektriske anlegg blir produsert på fabrikk. Slike installatører behøver ikke ha autorisasjon for det arbeidet de forestår inne på fabrikken. Men dersom de skal forestå fullførelsen av installasjon utenfor fabrikken, må de ha tilleggsautorisasjon. Tilleggsautorisasjon gis under forutsetning av at installatøren kan føre kontroll med de anleggene han påtar seg å utføre, og av at abonnentene kan få tilfredsstillende service.

3 Midlertidig autorisasjon gis for mindre områder utenfor byområde og tettbygde strøk. Slik autorisasjon kan gis til en som har utdanning som elektromontør Gruppe L, og har midlertidig tillatelse fra Elektrisitetstil­ synet til å forestå utførelse og reparasjon av elkraftanlegg i vedkommende område eller på vedkommende sted. 4 Bedriftsautorisasjon kan gis til en elektroinstallatør gruppe L som er fast ansatt i en bedrift som ikke er direkte underlagt Elektrisitetstilsynet. Slik autorisasjon kan også gis til en fast ansatt elektromontør gruppe L, men elektromontøren kan bare forestå reparasjon, vedlikehold og mindre installasjonsarbeider i direkte forbindelse med flytting av maskiner osv. i tilknytning til bestående elkraftinstallasjoner innenfor bedriftens område.

21

I forskriftene er den autoriserte installatøren pålagt en rekke plikter både overfor dem han skal lede i arbeidet, og overfor elverk og stedlig tilsyn. For at montørene skal kunne utføre arbeidet fagmessig, må installatøren holde dem å jour med forskrifter og godkjenningslister og ha de nødvendige instrumenter, kontrollapparater og spesialverktøy. Til selvstendig arbeid må det bare nyttes faglærte montører, og de må være ansatt i vedkommende installatørs firma. Når montører, hjelpearbeidere og lærlinger begynner eller slutter, må installatøren underrette elverket. Installatøren må hvert år sende elverket oppgave over hvilke montører, lærlinger og hjelpearbeidere han har i arbeid. Det elverket som gir autorisasjon, kan kreve at installatøren stiller et depositum i form av bankbok eller garantipolise. Depositumet skal kunne brukes av elverket dersom det må la utbedre et arbeid som installatøren er ansvarlig for, men forsømmer. I tilknytning til forskriftene er det utarbeidet en «Norm for instruks for elektroinstallatører». Instruksen fastsetter hvilke plikter installatøren har overfor elverket når det blir utført installasjonsarbeider. Installatørens underskrift på søknaden om autorisasjon er samtidig underskrift på at han påtar seg ansvaret som autorisert installatør.

Forhåndsmelding Før installatøren begynner på et installasjonsarbeid, skal han på fastsatt blankett sende forhåndsmelding til elverket. Blanketten er en søknad om forhåndsgodkjenning av anlegget og skal inneholde alle nødvendige opp­ lysninger, som navnet og adressen på anlegget, om det er nyanlegg eller utvidelse, størrelsen på installasjonen og installasjonsmåten osv. Dersom det kreves av elverket, skal det sendes med tegninger. Dermed får elverket mulighet til å forberede nytt eller økt strømuttak, og det kan kontrollere planene. Stedlig tilsyn må når som helst sikres adgang til anlegget, og installatø­ ren må være behjelpelig med å gjennomføre kontrollen. Installasjonsarbeidet må ikke påbegynnes før tillatelse er gitt av elverket. Etter hvert som installasjonsarbeidene skrider fram, skal elverket føre kontroll med dem. Dette fritar ikke installatøren for ansvaret for å føre til­ syn. Han er dessuten ansvarlig for at elverket blir holdt underrettet om arbeidets gang. Ferdigmelding Når installasjonene er ferdige for tilknytning til elektrisitetsverkets forde­ lingsnett, sender installatøren ferdigmelding på fastsatt blankett. På blan­ ketten underskriver han på at det bare er brukt godkjent materiell og utstyr, og at forskrifter og bestemmelser er fulgt. Fordelingsskjema og teg22

ninger må sendes med dersom elektrisitetsverket krever det. Dersom kontroll viser at anlegget ikke tilfredsstiller tilsynets eller elektri­ sitetsverkets krav, kan elektrisitetsverket nekte å sette på spenning inntil manglene er utbedret. Installatøren må ikke selv knytte anlegget til elektri­ sitetsverkets nett annet enn for å prøve anlegget. Da kan tilknytting skje på eget ansvar, men når han forlater anlegget, må det koples fra. Forandringer av bestående installasjoner skal også forhåndsmeldes. Mindre forandringer på eksisterende ledningskurser meldes skriftlig til elektrisitetsverket når arbeidet er utført. Hvis installatøren får kjennskap til brann eller ulykker som kan skyldes feil ved elektriske installasjoner, er han forpliktet til å melde fra til det sted­ lige tilsynet. I slike tilfeller må han ikke foreta forandringer eller fjerne noen del av installasjonene uten tillatelse fra det stedlige tilsynet. I instruksen gjentas det som er bestemt for Elektrisitetstilsynet i forskrif­ tene om at godkjenning av planer eller installasjoner ikke fører med seg ansvar for elektrisitetsverket. Er det mangler ved et anlegg installatøren har utført, må han selv bære ansvaret overfor kunden. Installatøren kan heller ikke i noe tilfelle påberope seg at anlegget er planlagt av andre.

1.7 Administrative og tekniske installasjonsregler Vanligvis har elektrisitetsverkene utarbeidet egne bestemmelser om hvilke rettigheter og plikter de påtar seg overfor installatør og abonnenter, og omvendt hvilke rettigheter og plikter installatør og abonnenter eller eiere av elektriske anlegg har overfor kraftleverandøren. Allerede før planleggingen av anlegget begynner, bør installatøren eller konsulenten konferere med kraftleverandøren om det er noe til hinder for at strømuttak kan skje i ønsket omfang når anlegget er ferdig. Dette gjelder særlig når det kan bli tale om store kraftuttak. Da kan det være nødvendig å forsterke nettet eller bygge nye trafokiosker, og dette krever tid og arbeid fra kraftleverandørens side. Det bør også konfereres om tariffer som kan komme på tale, fordi det kan avgjøre omfanget av kraftuttaket. Ellers inneholder reglene nærmere bestemmelser om forhånds- og ferdigmeldinger, tegninger og fordeling og hvordan disse skal utføres. På nærmere bestemte vilkår bekoster vanligvis kraftleverandøren stikk­ ledningen, det vil si ledningen fra elektrisitetsverkets fordelingsnett inn til en eiendom. Elektrisitetsverket avgjør da om det skal være luftstrekk eller jordkabel, og kan enten utføre den selv eller la installatøren gjøre det. Dersom abonnenten eller eieren av anlegget vil ha jordkabel der elektrisi­ tetsverkets planer forutsetter luftstrekk, må abonnenten eller eieren selv

23

betale merutgiften ved å legge jordkabel. Det samme gjelder dersom abon­ nenten vil ha trefaset stikkledning der det ville være tilstrekkelig med énfaset. Det er også vanlig at abonnenten eller eieren må betale stikklednin­ gen ut over en viss lengde. Selv om abonnenten eller eieren bekoster stikkledning helt eller delvis, er den helt ut elektrisitetsverkets eiendom. Dette er bestemt blant annet ut fra sikkerhetsmessige hensyn med tanke på de store effektene som ligger bak inntakssikringene (kortslutningseffekten). Elektrisitetsverket forbeholder seg rett til å bestemme hvor inntaket skal være, og hvor tariffapparatet skal stå. Tariffapparatet må plasseres slik at det ikke blir utsatt for unødig mekanisk eller kjemisk påvirkning. Dessuten må tariffapparatet være lett tilgjengelig for avlesing og utskifting. De tekniske bestemmelsene innledes med definisjoner av de ord og uttrykk som er brukt i installasjonsreglene. Videre er det tatt med bestem­ melser om hvordan inntak skal utføres, hvorvidt det kreves hovedbryter eller hovedsikringer, tillatt maksimal belastning på énfaseanlegg, maksi­ male spenningstap i tilførselsledninger, hva slags vern som kreves for motorinstallasjoner, tillatt skeiv belastning, induktiv belastning og annet. Administrative og tekniske installasjonsregler avgrenser ansvarsforhol­ det mellom kraftleverandør, installatør og abonnent eller eier. De fastslår hvordan partene skal forholde seg til hverandre fra anlegget blir planlagt til det tas i bruk. På den måten letter de betydelig arbeidet for installatøren og hans kunde, selv om det i første omgang kan synes å bety et merarbeid med skjemaer, tegninger, blanketter og meldinger. Men først når bestem­ melsene gjennomføres konsekvent, har partene full nytte av dem. Installa­ sjonsreglene er under bearbeiding med sikte på å få dem normert.

1.8 Institusjoner og sammenslutninger Innenfor kraftforsyning og elektroteknisk virksomhet for øvrig er det bygd opp en rekke institusjoner og sammenslutninger. Vi skal se på noen av de viktigste.

Norges vassdrags- og energiverk (NVE) Utbyggingen av landets vannkraftressurser ble etter hvert en av de store samfunnsoppgavene i vårt århundre. Fra den spede begynnelsen omkring århundreskiftet og opp til vår tid er det stilt raskt økende krav til statsmyn­ dighetene. Det organisasjonsapparatet som er tillagt ansvaret for en lang­ siktig og god forvaltning av landets vann- og energiressurser, er Norges vassdrags- og energiverk (NVE) (tidligere Norges vassdrags- og elektrisi­ tetsvesen). NVE fikk sin nåværende organisasjonsform og sine arbeids­ oppgaver bestemt i et stortingsvedtak som trådte i kraft fra 1. januar 1991. 24

NVE er et direktorat underlagt Olje- og energidepartementet og ledes av en vassdrags- og energidirektør. Det har seks avdelinger, for henholdsvis

1 2 3 4 5 6

hydrologi vassdrag energi ENØK og marked tilsyn og beredskap administrasjon

Elektrisitetstilsynet, som tidligere sorterte under NVE, er overført til Kom­ munaldepartementet. NVE har hovedkontor i Oslo. NVE gir årlig ut en rekke publikasjoner, brosjyrer og oppdragsrapporter og dessuten fyldige årsberetninger.

Norges Energiverkforbund (NEVF) Norges Energiverkforbund (tidligere Norske Elektrisitetsverkers Forening) er interesseorganisasjon for private og offentlige bedrifter innenfor pro­ duksjon, overføring og fordeling av elektrisk energi og fjernvarme. De aller fleste av medlemmene er kommunale og fylkeskommunale elverk. NEVF driver konsulent- og utredningsvirksomhet og tar sikte på å være den viktigste høringsinstansen for myndighetene. Det er organisert med en toppadministrasjon og fire fagavdelinger: Energiavdeling, Teknisk avde­ ling, Økonomisk/administrativ avdeling og Personal- og administrativ avdeling. NEVF er medeier i Energiforsyningens Forskningsinstitutt EFI og Energiforsyningens Informasjonstjeneste ENI, og er dessuten med i en rekke råd og utvalg.

Norsk Elektroteknisk Komite (NEK) NEK ble stiftet i 1912 og har som oppgave å arbeide for standardisering på det elektrotekniske området, og utarbeide normer for betegnelser, defini­ sjoner og dimensjons- og kvalitetsbestemmelser og anvisning for utførelse og prøving av elektrisk materiell. NEK samarbeider i den forbindelse med en rekke nasjonale og internasjonale organisasjoner, for eksempel IEC, CENELEC, NSF osv., se oversikten over forkortelser for organisasjoner. NEK gir ut en katalog over norske elektrotekniske normer og rapporter som er vedtatt av komiteen, for eksempel NEN 144 Norske normer for elektrotekniske skjemasymboler og NEN 150.100.81 Norske normer for elektroteknisk terminologi. Norsk Elektroteknisk Forening (NEF) NEF er en forening for elektroingeniører og elektroteknikere og har som oppgave å utveksle erfaringer og kunnskaper om elektroteknikk og å repre­ sentere sakkyndighet overfor myndigheter og andre.

25

Norsk Elektriker- og Kraftstasjonsforbund (NEKF) Forbundet, som er tilsluttet Landsorganisasjonen i Norge (LO), organise­ rer arbeidstakere innenfor elektrisitetsforsyning, installasjonsvirksomhet og elektrisk og elektromekanisk reparasjonsvirksomhet. Forbundet ivare­ tar medlemmenes lønns-og arbeidsinteresser og driver opplæringsvirk­ somhet. Norges Elektroentreprenørforbund (NELEO) Forbundet, som er tilsluttet Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO), har som medlemmer elektroinstallatører og foretak med liknende virksomhet. Forbundet er en bransjeorganisasjon, og fører dessuten lønnsforhandlin­ ger med arbeidstakerorganisasjonene. Teknisk personell med midlere og høyere elektroteknisk utdanning tilslutter seg Norsk forbund for Arbeidsledere og Tekniske Funksjonærer (NFATF tilsluttet LO), Norges Ingeniørorganisasjon (NITO) og Norske Sivilingeniørers Forening (NIF).

1.8.1 Forkortelser for organisasjoner Norske komiteer og organisasjoner:

NEK NVE NEVF NSF NEMKO EFI ENI ET STEM OED KD -

Norsk Elektroteknisk Komite Norges vassdrags- og energiverk Norges Energiverkforbund Norges Standardiseringsforbund Norsk Elektrisk Materiellkontroll Energiforsyningens Forskningsinstitutt Energiforsyningens Informasjonstjeneste Elektrisitetstilsynet Det særlige tilsyn med elektromedisinsk utstyr Olje- og energidepartementet Kommunaldepartementet

Internasjonale komiteer og organisasjoner: International Electrotechnical Commission IEC CENELEC - European Committee for Electrotechnical Standardization Committee of Certification Bodies CCB CENELEC Certification Agreement CCA International Special Committee on Radio Interference CISPR Committee of Testing Laboratories CTL Samarbeidsorgan for nordiske materiellkontrollanstalter EMKO General Agreement on Tariffs and Trade GATT -

26

HAR

IECEE -

Agreement on the use of a commonly marking for cables and cords complying with harmonized spesifications (i CENELEC) IEC System for Conformity Certification of Electrical Equipment

Forskrifter og publikasjoner: FEF FEB FEAS -

DH DL PARA­ GRAFEN -

Forskrifter for elektriske forsyningsanlegg Forskrifter for elektriske bygningsinstallasjoner Forskrifter for elektriske anlegg om bord i skip og sjøredskaper Driftsforskrifter for høyspenningsanlegg Driftsforskrifter for lavspenningsanlegg Informasjonsorgan som utgis av Norges vassdrags- og energiverk

1.9 Teletekniske anlegg. Forskrifter og avtaler Fagområdet teleteknikk og elektronikk utvikler seg med stor hastighet. Samtidig utvikler internasjonal handel seg raskt. Det har stilt krav til denne delen av elektrobransjen som har resultert i store omorganiseringer og utvidet samarbeid nasjonalt og internasjonalt. Televerket har enerett og eneansvar for det eksterne offentlige telenettet over hele landet og til andre land - og fram til hovedstativet (grensesnittskapet) der det bedriftsinterne eller husstandsinterne nettet knyttes til det offentlige nettet. Televerket er altså eier og driver av telenettet, det er teletjeneste- og nettoperatør. Nettet hos den enkelte abonnent og alt god­ kjent utstyr som kan knyttes til Televerkets nett, kan leveres av en hvilken som helst autorisert teleinstallatør. Statens teleforvaltning (STF) er, som navnet sier, et forvaltningsorgan som skal regulere forholdet mellom aktørene i bransjen. Det innebærer at Statens teleforvaltning skal bidra til at telenett og teletjenester fungerer best mulig ved at det blir utarbeidet regler for samarbeid og standardise­ ring. Videre tar den seg av norsk representasjon i internasjonale fora som fastsetter regler for alle former for fjernkommunikasjon og utarbeider for­ slag til standarder. Statens teleforvaltning er delt opp i fem avdelinger slik det framgår av organisasjonskartet på figur 1.4. 27

Figur 1.4 Organisasjonskart for Statens teleforvaltning (STF) (Hentet fra Årsrapport 1991)

Frekvensavdelingen har som oppgave blant annet å planlegge bruk av radiofrekvenser, nasjonalt og i internasjonalt samarbeid. At det i Norge er registrert konsesjon for nær 79 000 radiostasjoner, gir et bilde av omfanget og viser at det er nødvendig å ha system i fordelingen. Nettavdelingen autoriserer forhandlere av tele- og radioutstyr og instal­ latører av bedriftsinterne nett. Ved utgangen av 1991 var det registrert 1300 radioforhandlere, 600 teleforhandlere og over 1000 teleinstallatører. Det er utarbeidet egne forskrifter for autorisasjon. Teknisk avdeling arbeider med forskrifter for forskjellige områder og standardisering og deltar i det internasjonale standardiseringsarbeidet. I tillegg typegodkjenner det utstyr som skal koples til det offentlige tele­ nettet og landmobilt, maritimt og aeromobilt radioutstyr. Laboratoriet kontrollerer utstyr som kommer på markedet for å sikre mot skade på mennesker og dyr og mot uakseptabel elektromagnetisk strå­ ling som kan forstyrre annet utstyr og kommunikasjon av forskjellig slag. 28

På grunnlag av standardisert prøving blir utstyret sertifisert. Sertifikatet gir grunnlag for typegodkjenning. Utviklingen i Europa går mot en gjensidig godkjenning av typegodkjenningssertifikater mellom forskjellige land, jamfør ordningen når det gjel­ der andre elektriske produkter. Hele fagområdet som dekker teletjenester og radiokommunikasjon, er som nevnt i rask utvikling og forandring. Det krever en betydelig utvikling av nye standarder, prøve- og kontrollordninger og forskrifter. For tiden (1992) utarbeider Statens teleforvaltning i samarbeid med Samferdsels­ departementet et nytt forskriftsverk for teletjenester. 1.9.1 Nasjonalt og internasjonalt samarbeid Statens teleforvaltning arbeider aktivt i internasjonale samarbeidsorganer. De viktigste av disse organisasjonene er:

ITU CCIR CCITT -

International Telecommunications Union, med International Radio Consultative Committee og International Telegraph and Telephone Consultative Com­ mittee.

Statens teleforvaltning møter også i Den europeiske konferanse for post- og teleadministrasjoner (CEPT), som har opprettet en rekke komiteer og utvalg. STF samarbeider med European Telecommunications Standard Institute (ETSI) og har i den forbindelsen status som National Standards Organisation (NSO) på den internasjonale telestandardiseringens område. Imidlertid er det Norges Standardiseringsforbund (NSF) som fungerer som nasjonalt sentralorgan og informasjonsknutepunkt for alle fagorganene i Norge. Samarbeidslinjer er knyttet til en rekke stiftelser og private organer, se figur 1.5. Statens teleforvaltning forbereder en fortsatt utvikling innenfor tele- og datatjenester, så som elektronisk post, elektroniske kataloger, elektronisk datautveksling (EDU), NMT-samarbeid (Norsk MobilTelefon) i Norden og Europa og ISDN (Integrated Services Digital Networks), som er en ny generasjon telenett.

29

Figur 1.5 Samarbeidet mellom nasjonale og internasjonale standardiserings­ organer

30

2

Planlegging av elektriske installasjoner

For at et installasjonsarbeid skal kunne gjennomføres riktig, effektivt og til en brukbar pris må det planlegges på forhånd. Hvor mye arbeid det skal legges i planleggingen, avhenger av hvor stort og komplisert anlegget er. Det kan nok bli et brukbart og rimelig anlegg i en hytte uten at en planleg­ ger det i detalj på forhånd, men dette vil ikke være mulig i en stor forretningsgård. På større anlegg kan det spares betydelige beløp under utførel­ sen når anlegget er godt planlagt. Dessuten vil det ut fra forskriftsmessig hensyn være nødvendig med et visst minimum av planer på forhånd. I de «Administrative og tekniske instailasjonsregler» som kraftleverandørene gjør gjeldende, er det i alminnelighet tatt inn bestemmelser om at den som planlegger et anlegg, bør kontakte kraftleverandøren om strømlevering, belastningsforhold, strømtariffer osv. Før arbeidet settes i gang, skal installatøren sende søknad om godkjenning av planene. Av planene må det da framgå hvilken installasjonsmåte som skal nyttes, hvor stikkledningen skal føres inn, og hvor tariffapparat, fordelinger, apparatrom og andre vik­ tige installasjoner skal plasseres. Tegningene av de elektriske installasjonene skal alene eller supplert med beskrivelse gi tilstrekkelige opplysninger til at installatøren skal kunne gi et bindende tilbud, og til at montørene skal kunne installere et komplett elektrisk anlegg. Byggherren vil vanligvis vite på forhånd, før anlegget blir påbegynt, hvor mye det vil koste. Når et anlegg er satt i drift, skal den som har ansvaret for driften, til enhver tid kunne ha oversikt over anlegget og raskt kunne gripe inn ved driftsforstyrrelser. Feil som oppstår, skal kunne lokaliseres og rettes uten at en bruker unødig tid til feilsøking. Med økende internasjonalisering, og spesielt i de siste 10-15 år, har kra­ vene til kvalitet og felles standarder økt raskt. Det blir utarbeidet normer eller forskrifter for hvilke krav som skal stilles til hele spekteret av industri­ produkter - tilsvarende det som det er redegjort for når det gjelder elektro­ produkter, se avsnitt «1.2 Kontroll og godkjenning av elektrisk materiell». Men overordnet disse tekniske standardene er det utarbeidet en serie standarder for kvalitetssystemer. Systemet av kvalitetsstandarder består av fem forskjellige standarder - ISO 9000-ISO 9004. (ISO = International 31

Organization for Standardization.) I tillegg er det utarbeidet en egen stan­ dard for terminologi «ISO 8402 Kvalitet. Terminologi». Alle disse standar­ dene er også fastsatt som norske standarder. Totalt sett fastsetter standardene krav til leverandørenes kvalitetssystem og retningslinjer for hvordan et kvalitetssystem skal utvikles i en virksom­ het. Kvalitetssystemet skal omfatte retningslinjer for ledelsens kvalitetsmål og krav til planlegging, tilvirkning, ettersyn, sluttkontroll og dokumen­ tasjon. Bedrifter og virksomheter som i framtida vil tilby varer og tjenester i et marked med internasjonal konkurranse, må tilfredsstille kravene i NS-ISO 9000-serien. Det skjer ved sertifisering. Et slikt sertifikat for en virksomhet godtgjør at virksomheten har etablert et kvalitetssystem i overensstem­ melse med ISO-standardene. Selve sertifiseringen blir utført av en sertifiseringsinstans som er godkjent av norske myndigheter. For tiden (1992) er det bare to godkjente instanser. I den vurderingen som foretas forut for sertifiseringen, inngår også vur­ dering av underleverandører og servicefirmaer som søkeren bruker. Søke­ ren må dokumentere at han stiller krav til at alle som har innvirkning på planleggingen, produksjonen og driften, tilfredsstiller bestemte krav. Det innebærer at også elektrokonsulenter og elektroentreprenører som tilbyr sine tjenester til sertifiserte bedrifter, må tilpasse seg kvalitetskravene. Uavhengig av NS-ISO-normene er det i paragraf 113 i FEB 91 spesifisert hvilke forhold som skal klarlegges, og hvilke krav som generelt skal stilles til planleggingen av elektriske anlegg. I alle disse sammenhengene blir det understreket at det skal påses at mennesker, dyr og eiendom skal beskyttes (paragraf 112), og at installasjonene skal være egnet for den forutsatte bruken. Før ble planleggingen av elektriske installasjoner utført av installatøren eller andre fagfolk som drev planlegging som bierverv eller som del av hovedbeskjeftigelsen. Etter hvert er anleggene blitt mer kompliserte og omfattende, og planleggere er skilt ut som egen yrkes- og næringsgruppe: konsulenter eller rådgivende ingeniører i elektroteknikk. Rådgivende ingeniører skal være byggherrens representant overfor andre parter i byggeprosessen. Han skal derfor ikke ha økonomiske fordeler av at spesielle installatører eller leverandører blir valgt når det skal sluttes kon­ trakter. Forholdet mellom byggherren og den rådgivende kan bindes til NS 3403 «Alminnelige kontraktbestemmelser om arkitekters og ingeniørers ut­ førelse av prosjektering og rådgiving». Kontrakten kan utformes som NS 3413 «Formular for kontrakt om utførelse av prosjektering og råd­ giving». En byggherre som skal ha utført elektriske installasjoner, vender seg til en installatør, en konsulent eller en rådgivende ingeniør. Samarbeidet bør

32

innledes så tidlig i planleggingsprosessen at det ikke skaper problemer å få avsatt plass til tekniske rom - trafokiosk, rom for hoved- og undersentraler, telefonsentraler og andre teletekniske anlegg og føringsveier. På det forberedende trinnet har byggherren ofte ikke noen begrunnet mening om hvor omfattende de elektriske anleggene skal være, om det skal være elektrisk oppvarming, hvilke teletekniske anlegg som kan komme på tale, og om offentlige forskrifter bestemmer spesielle installasjoner.

På det forberedende trinnet må følgende klarlegges: - omtrentlig kraftbehov - krafttilgang og behov for trafokiosk - telefonbehov og muligheter for tilknytting til Televerkets nett - krav og ønsker om varslings- og kommunikasjonsanlegg - behovene for heiser og transportanlegg - utvidelsesbehov

I samarbeid med byggherren kan det utarbeides en detaljert sjekkliste over anlegg som skal vurderes, hvem som skal foreta undersøkelser og til hvilken tid dette skal foreligge i grove trekk. For større prosjekter blir det ofte utarbeidet et forprosjekt med de vik­ tigste installasjonene inntegnet på oversiktstegninger (arkitektens fore­ løpige utkast, vanligvis i målestokk 1:100). Installasjonene blir beskrevet i grove trekk, og det settes opp et kostnadsoverslag. Dette letter oversikten for byggherren og danner grunnlaget for hans beslutning om hva den videre planleggingen skal omfatte. Planleggeren må ha så godt kjennskap til alle forhold innenfor sitt fagområde at han kan gi saklige og økonomiske råd til sin oppdragsgiver. Så vel under planleggingen som under anbudsinnhentingen og når installasjonsarbeidene skal utføres, skal han som byggherrens representant ivareta dennes interesser. Kostnadsoverslaget settes sammen av overslag over prisene på de enkelte atskilte delene av anlegget: kraftforsyning inklusive eventuell trafokiosk, hoved- og underfordelinger, utstyr, elkraftanlegg, teletekniske anlegg, byg­ ningsmessige arbeider i forbindelse med elektriske anlegg, transportanlegg og heiser og prosjekteringskostnader. Ofte ønsker byggherren en økono­ misk vurdering av alternative løsninger på en installasjon, for eksempel oppvarming med panelovner eller med strålevarmeanlegg. Det blir vanligvis også krevd en energiøkonomisk vurdering. Staten og fylkeskommunene har egne skjemaer for oppstilling av kost­ nadsoverslagene. Når en bruker disse skjemaene, kan kostnadene for anlegg under prosjektering sammenliknes med anlegg som allerede er utført. Det gir mulighet for sikrere budsjettering. Planleggeren kan anslå kostnadene ut fra erfaringstall og etterkalkyler 33

fra utførte anlegg eller beregne dem etter materiellpriser og priser på arbeid. For et omtrentlig overslag kan en gå ut fra tidligere kjente priser omregnet til kvadratmeterpris. Eksempel I et lagerbygg på 1500 m2 inklusive kontorareal, elektrisk oppvarmet, med belysningsnivå 300 lux, har de elektriske anleggene kostet kr 660 000, og kvadratmeterprisen blir da kr 440. Et tilsvarende bygg på 2300 m2 regnes å stå ferdig tre år seinere. Det anslås en prisstigning i denne tiden på totalt 12%. Forholdet mellom kon­ torareal og lagerareal forutsettes å bli det samme. De elektriske anleggene i det siste bygget kan da anslås å ville koste: 2300 m2 å kr 440/m2 Prisstigning 12%, ca.

Pris eksklusive merverdiavgift

=

kr 1 019 000 121 000 kr 1 140 000

2.1 Detaljert planlegging Når omfanget av installasjonene i hovedtrekk er klarlagt, kan detaljplan­ leggingen ta til. Den kan begynne med at en utarbeider en oversikt over prosjektdokumentene. En kort og sammenfattet oversikt kan se slik ut: - Sjekkliste - administrative ordninger, prosjektunderlag og framdriften av prosjekteringen - Oversiktstegninger - Installasjonsplaner for elkraftanlegg- og teletekniske anlegg - Funksjonsplaner - Beregning av lys- og varmebehov - Flovedenlinjeskjema - Enlinjeskjema for fordelingssentralene - Mengdebeskrivelse, utstyrsliste - Anbudsinnbydelse og kontraktsbestemmelser - Teknisk beskrivelse - Anbudsposter - Tegningsliste - Strømkretsskjemaer - Referansesystem - Rekkeklemmetabeller og tabeller for interne koplinger - Kabelplan/kabelliste - Arrangementstegninger for hovedsentral, undersentral, styretavler osv. - Framdriftsplan 34

- Idriftssettelsesskjema - sjekkliste - Betjeningsinstruks, driftsforskrifter og veiledninger - Datablad for apparater

Sjekkliste - administrative ordninger, prosjektunderlag og framdriften av prosjekteringen Lista kartlegger en del viktige forhold, f.eks.: - Hvem som representerer byggherren, hvem som skal ha kopier av planer, utredninger og korrespondanse - Kraftleverandør - Strømtariffer, spenningssystemer - Data for utstyr med stort strømforbruk - Heiser og transportanlegg - Telefondekning, telefonsentral - Brannalarm- og sikkerhetsanlegg - Andre teletekniske anlegg - Frister for utarbeidelse av prosjektdokumenter - Frister for byggherreavgjørelser - Frist for utsendelse av anbud Lista kan forenkles eller detaljeres etter behov.

Oversiktstegninger Situasjonskartet er den viktigste oversiktstegningen. Det skal gi opplysnin­ ger om koter, byggelinjer, regulert bebyggelse, vann- og kloakkledninger, kummer og stoppkraner, eksisterende nabobygg og kompassretning. Måle­ stokk bør være 1:500. På situasjonskartet angis eventuell transformatorkiosk, eksisterende elkraft- og teletekniske kabler og strekk, og alle stikkledninger, helst med dimensjoner og spenning. Alle utendørs elektriske anlegg som er med i leveransen, tegnes inn: utendørs belysningsanlegg, snøsmelteanlegg, eksterne kabler og strekk. Videre angis transportatkomster. Se figur 2.1.

Installasjonsplaner Planene skal alene eller supplert med beskrivelse gi tilstrekkelige opplys­ ninger til at installatøren skal kunne gi et bindende tilbud, og til at mon­ tørene skal kunne installere et komplett elektrisk anlegg. Dessuten skal andre fagfolk siden kunne finne feil som måtte oppstå, og foreta reparasjo­ ner eller forandringer i anlegget. Disse tegningene må i alminnelighet utfø­ res i målestokk 1:50. Mål 1:100 kan aksepteres når det legges opp til bruk av spesielle tegningssystemer der detaljtegninger inngår som et ledd i systemet. 35

Figur 2.1 Situasjonskart (NELFO)

Når omfanget av installasjonene i hovedtrekk er klarlagt, kan detalj­ planleggingen ta til. For å gjøre tegningene hensiktsmessige og oversiktlige er det i tegneteknikken tatt i bruk symboler: enkle figurer som betegner bestemte typer apparater eller deler av installasjoner. Etter hvert som bruksområdet for elektrisiteten er utvidet, er det blitt behov for en mengde slike symboler. Det er blitt et helt tegnspråk som stadig blir forbedret i takt med den tek­ niske utviklingen. Det er Norsk Elektroteknisk Komite (NEK) som fastsetter disse sym­ bolene eller normerer dem. NEK er medlem av blant annet IEC, der symbolutformingen blir drøftet og vedtatt. Normene er samlet i «Norske nor­ mer for elektrotekniske skjemasymboler» utgitt av NEK. For tiden (1992) gjelder NEN 144 (1988). Når tegningene av de elektriske installasjonene blir utført med dette nor­ merte tegnspråket, vil alle som arbeider med anleggene, forstå dem enty­ dig. Det vil da framgå av tegningene hva slags forlegningsmåte som skal brukes, hva slags utstyr som skal tilkoples, og hvor det er plassert. 36

Også bygningstegningene - som de elektriske installasjonene tegnes inn på - blir utarbeidet av arkitektene etter egen standard, NS 3035 «Byggeteg­ ninger - Grunnregler». Standarden inneholder regler for valg av tegningsformater, teksting, målestokker osv. Det er spesielt verdt å merke seg reglene for projeksjonsmetoder og symboler. De projeksjonsmetodene som nyttes i bygningstegning, er parallellprojeksjon, som innebærer at figuren er sett ovenfra. På en plantegning av en etasje i et bygg viser arki­ tekten vanligvis det en ser ovenfra når en skjærer vekk den delen av bygget som ligger over midten av vinduene. Projeksjonen viser den siden av gjen­ standen som vender mot øyet. Synlige konturer tegnes med heltrukne linjer, mens konturer som ligger på undersiden eller er skjult på annen måte, tegnes med stiplede linjer. Ved speilparcillellprojeksjon tenker en seg et speil plassert i projeksjonsflaten med speilflaten opp. De konturene som en ser ovenfra i speilet, teg­ nes heltrukne, de øvrige tegnes stiplede. Projeksjonen viser speilbildet av den siden av gjenstanden som vender mot projeksjonsplanet. Speilparallellprojeksjonen brukes på betongtegninger, ellers brukes van­ ligvis parallellprojeksjon. Parallellprojeksjonen skal være rettvinklet, det vil si at en gjenstand ved parallellprojeksering blir avbildet på et plan som projeksjonsstrålene tref­ fer i rette vinkler. Se figur 2.2.

Symbol for parallellprojeksjon

Symbol for speil parallell projeksjon

Figur 2.2 Projeksjonsmetoder

37

Materialsymboler og skravering skal etter retningslinjene brukes minst mulig og bare hvis en oppnår større tydelighet. De materialsymbolene som gjengis på figur 2.3, har til nå vært alminnelig brukt på bygningstegninger, men etter retningslinjene skal de ikke brukes lenger. En må nok likevel regne med at de kommer til å bli brukt av mange i lang tid ennå. TZZZZZZZZZZZZZZZZZZ

Teglstein Metall

Lettbetong

Betong

Prefabrikkert betong Tre

VlAWWWUUU

Myk isolasjon

Fast isolasjon Fjell Figur 2.3 Eksempler på materialsymboler. Se også NS 3035

Etter de nye retningslinjene skal ikke snittflater tegnes med skravur, men med ekstra tykk strek. Dersom snittflater må skraveres, skal det brukes enkel skravering som toning eller skråskravering. Materialsymboler eller skravering skal alltid forklares på tegningene. Når de elektriske installasjonene blir tegnet inn på transparentkopier av arkitektens plantegninger, nytter man annen betraktningsmåte enn den arkitekten har brukt. Istedenfor å tenke seg at tegningen framstiller det en ser ovenfra når en skjærer vekk den delen av bygget som ligger over midten av vinduene, skal elektrotegningene framstille en hel etasje. På hver etasjeplan tegner en derfor inn alle installasjoner (rør, bokser) som ligger mellom det øvre sjiktet av overliggende betong etasjeskille og tilsvarende sjikt i underliggende etasjeskille. Øvre og nedre snitt - som begrenser den aktuelle etasjen - tenker en seg lagt over råbetong, men under påstøp, opp-

38

bygd tregolv eller liknende. For etasjeskiller av tre tenker en seg at snittene er lagt i underkant av bjelkelagene. Se figur 2.4 nedenfor. Prinsippet er at elektromontøren skal kunne legge røranlegg etter ett sett tegninger for hver etasje. Kulverter, kabelgroper, kanaler og rør under nedre plan bør tegnes på egne grunnplantegninger. Rørføringer i påstøp eller oppforet tregolv tegnes stiplet i det etasjeplan de tilhører. Det samme kan gjøres med rør under nedre plan når føringene har begrenset omfang. For framføringer av kabelbruer, kabelstiger og liknende må installatøren angi for bygningsentreprenøren hvor det skal tas ut utsparinger. Utsparinger i betong tegnes inn på betongkonsulentens tegninger utført i speilparallellprojeksjon. VERTIKALSNITT

HORISONTALSNITT

39

Figur 2.6 Utsparingstegning

40

Utsparingene tegnes etter reglene i NS 3036 «Byggetegninger. Betongtegninger» og bør være felles for varme-, ventilasjons- og sanitæranlegg, elektriske anlegg og andre tekniske installasjoner. Hulltak og utsparinger i andre konstruksjoner angis på arkitektens tegninger. Utsparingene for elektroanleggene merkes med E. En skal vise : gjennomgående hull, hull med bunn, sliss, innstøpt kanal eller rør og innstøpte deler. Alle utsparin­ ger skal vises enten de skal støpes igjen eller ikke. Såfremt deler som skal støpes fast, ikke vises direkte på tegningen, skal det gis entydige henvisninger til supplerende detaljtegninger. Figur 2.5 viser vanlige utsparingssymboler. Figur 2.6 er et eksempel på en utsparingstegning. Utsparingstegningen må forelegges bygningsteknisk konsulent for godkjenning. Elinstallasjonstegninger må i alminnelighet utføres i mål 1:50. Mål 1:100 aksepteres når det i tillegg er utført spesielle detaljtegninger. I regelen bør det være atskilte tegninger for elkraft og teleteknisk instal­ lasjoner, spesielt når målestokken er 1:100. Når oversikten ikke lider vesent­ lig ved det, kan begge anleggstypene tegnes inn på de samme plantegningene hvis målestokken er 1:50, eller hvis ikke byggherren forlanger atskilte tegninger. I noen tilfeller kan det være mer rasjonelt med en annen opp­ deling. Tegningene kan for eksempel deles opp i grunnanlegg som omfatter faste opplegg som gjentar seg i et modulsystem, og kompletteringsanlegg som omfatter spesielle anlegg for enkelte rom eller spesiell innredning. Elanleggene må tegnes slik at det framgår om det er skjult eller åpen for­ legning.

Figur 2.7 Skjult forlegning

Figur 2.8 Åpen forlegning

a) Skjult anlegg, figur 2.7. En tegner direkte rørføringer fra sentral til forbruker. Bygningsleder som må omgås - som større utsparinger, trappeløp, ventilasjons- og heissjakter - eller som har innvirkning på rør- og kabeltraseer (sprang i dekker og him­ linger), bør markeres direkte eller vises ved inntegning av kabel- eller rørtraseene.

41

b) Åpent anlegg, figur 2.8. Kabelføringene tegnes rettlinjet der de skal legges. Det er viktig at kablene tegnes med jevn og kraftig strek, slik at de skiller seg tydelig ut fra arki­ tektens strek. Ellers gjelder det samme for skjult anlegg om omgåelse av bygningsdeler. Kabel- og ledningsbunter bør samles i en strek.

På plantegningene bør det tegnes inn snitt av aggregatrom med ventila­ sjonsanlegg og andre tekniske rom, med kabelbruer, plassering av følere, spjeldmotorer, ventiler og andre apparater som skal tilknyttes elektrisk. Det må framgå tydelig av tegningene hvilken sentral kursene går ut fra, ved at rør- og kabelføringer avsluttes forholdsvis nær sentralen, eller ved tydlig markert retning. Kabelbruer og -kanaler må komme tydelig fram på elinstallasjonstegningene. Dersom de tegnes på egne tegninger (oversiktstegninger), må de likevel vises på elinstallasjonstegningene. Ventilasjonskanaler, sprinkleranlegg o.l. bør om mulig også antydes på elinstallasjons­ tegningene der det kan være fare for kollisjoner. Snitt av korridorer med kanaler, bruer, rør e.l. over nedforinger bør tegnes, f.eks. i målestokk 1:20. Det må framgå av elinstallasjonstegningene hvor det er nedforinger eller isolerte tak. Markeringen kan skje med en diagonal linje over hvert enkelt rom som påføres «Nedforing», eller ved at en legger på raster, skravur eller toning. Etter vanlig innarbeidet praksis måler montøren på elinstallasjons­ tegningene hvor uttakene skal være i forhold til faste punkter i bygget. Kreves det spesielt stor nøyaktighet eller spesiell plassering, må det utarbei­ des egne målsatte himlingsskjemaer og romskjemaer i større målestokk, f.eks. 1:20. Arkitektens nedforingstegninger (himlingsplaner) foreligger vanligvis seint i byggeperioden. På disse må lysutstyr og annet elektrisk utstyr omgående tegnes inn. Ventiler for ventilasjonsanlegget må også markeres, spesielt når det skal installeres ventilerte armaturer. For plassering av bokser og utstyr i brystninger osv. utarbeides det egne detaljtegninger som angir bygningsmessige konstruksjoner og feste for elektrisk utstyr. På plantegningene må det henvises til detaljtegningene. Sentraler må markeres særlig tydelig på plantegningene - med symboler og påskrift. Alle kurser merkes med kursnummer. Kabel- og rørføringer gjennom flere etasjer må påføres kursnummer på pilene på alle plan. Der kabler eller rør fra flere sentraler blir ført parallelt, må merkingen vise fra hvilken sentral de kommer. Alle rør større enn 16 mm skal påføres dimensjoner. «NS 3931 Elektriske installasjoner i boliger. Plassering av uttak for kraftog teletekniske anlegg» bør brukes i alle bygg der den overhodet kan bru­ kes. Hvis det i en beskrivelse er vist til denne standarden, er det nok at en bare angir avvikende høyder på plantegningene. Men disse må angis tyde­ lig. Når elkraftkurser tegnes fram til uttak for anlegg som er tegnet på 42

spesielle tegninger - f.eks. strålevarmeanlegg, varmekabelanlegg og tele­ tekniske sentraler, skal det ved uttakene være henvisning til spesialtegningene. Jordingsanlegget må tegnes inn på egne tegninger med alle koplingspunkter og forbindelser: fundamentjording, plater, bolter til armering, ekvipotensialforbindelser og hovedstoppekran. Teletekniske planer Teletekniske anlegg tegnes i regelen inn på egne bygningstegninger. Blant de typiske anleggene er: - Rikstelefonanlegg - Interntelefonanlegg - Høyttalende telefonanlegg - Edb-anlegg - Antenneanlegg - Brannalarmanlegg - Signalanlegg for kontorer (trådbundet eller trådløst personsøkeranlegg, fraværsmarkeringsanlegg, ledig/opptattmarkering), for post- og vaktmesterfunksjoner, for hoteller og sykehus - Ringe-, døråpner- og porttelefonanlegg - Romsikringsanlegg (innbrudds- og tyverialarm, overfallsalarm, objektsikring) - Adgangskontrollanlegg - Internt tv-anlegg - Personsikringsanlegg (sosialalarm) - Forsterker- og musikkanlegg - Anlegg for dokumenttransport (rørpost, båndanlegg) - Nødlysanlegg (svakstrømsanlegg)

I denne framstillingen skal vi omtale bare noen av disse anleggene. Moderne bygg vil etter hvert inneholde stadig flere av disse teletekniske anleggene med tilhørende utstyr. Utstyret er ofte følsomt for elektromag­ netisk støy fra annet utstyr og fra kabelanlegg. Det har derfor blitt behov for å samordne interessene. Faginstanser i elektrobransjen har i fellesskap latt utarbeide en håndbok, «Strukturerte kabelnett», for enhetlige kabel­ nett for tele- og datakommunikasjon i bygninger (Energiforsyningens Forskningsinstitutt A/S, EFI). Den gir anvisninger på hvordan enhetlige kabelnett skal prosjekteres og installeres i samsvar med gjeldende regelverk og med sikte på å dekke framtidige behov. Videre redegjør den for hvilke krav som stilles til dagens kabelsystemer, kabeltyper og areal- og rom­ behov. Håndboka blir et uunnværlig hjelpemiddel ved prosjektering av 43

moderne spredenett. Et meget stort antall faktorer og hensyn vil avgjøre hvordan planene blir utformet. En håndbok som motsvarer «Strukturerte kabelnett» og som behandler jording av tekniske installasjoner i bygg, er under utarbeiding. Den vil dekke både elkraftinstallasjoner, bedriftsinterne telenett, driftskontrollanlegg, alarm- og sikkerhetsanlegg, edb-anlegg og lynavlederanlegg. Tidligere hadde Televerket monopol på å utføre alle kabelanlegg for tele­ tjenester i og utenfor bygg. Nå har Televerket bare ansvaret for stamlinjer og eksterne kabelanlegg. Linjenett i bygninger og levering og tilkopling av teleutstyr kan utføres av teleinstallatører, men de skal ha autorisasjon fra Statens teleforvaltning (STF). For disse anleggene gjelder nå «Alminnelig forskrift om husstands- og bedriftsinterne teletekniske linjenett, og typegodkjennel.se av teleteknisk brukerutstyr og om autorisasjon av leverandører, installatører etc.» For de installasjonene som autoriserte teleinstallatører utfører, gjelder også «Teknisk forskrift for bedriftsinterne og husstandsinterne linjenett for teleteknisk utstyr som skal knyttes til det offentlige telenett». Statens teleforvaltning samarbeider med Norges byggforskningsinstitutt (NBI) om å utgi disse forskriftene og om rettleiinger i form av rundskriv om installasjon av teleanlegg i forskjellige typer bygg. NBIs Byggdetaljblader om telekommunikasjon inneholder blant annet informasjon om virkeområdet til STF, forskrifter og opplysninger om plassbehov, framføringssystemer, krav til dokumentasjon og annet. Før prosjekteringen tar til, er det nødvendig å drøfte med Televerket hvor telestikkledningen skal føres inn i anlegget, partall osv., hvor grensesnittskap skal plasseres, og om størrelsen på låsbare rom eller skap for termineringsutstyr. Omfanget av mulig teleteknisk utstyr må drøftes med byggherren eller brukerne, for det er bestemmende for dimensjonene og plasseringen av vertikale og horisontale føringsveier, skjulte eller åpne anlegg og uttaksmuligheter. Dimensjoneringene og plassvalg kan være avhengig av dimen­ sjoner på kraftkabler og effekter som skal føres fram, fordi strømstyrken i kraftkablene kan ha betydning for avstandene til tele- og datakablene. Krav til minsteavstand mellom tele-, data- og kraftkabler vil ofte avgjøre størrelsen på veggkanaler, golvkanaler og kabelbruer. I alle disse føringene skal det i alle fall være et mekanisk skille (en delevegg) mellom sterkstrømsog svakstrømskabler. Figurene 2.9a og b viser et eksempel på tegningsmåten for teleinstallasjoner i henholdsvis leiligheter og kontor/forretningsbygg. Eksempler på spredenett er vist på figur 2.10 a-c.

44

Figur 2.9a Telefonuttak i leiligheter (NBI)

L

I 1

I

► sentrni

1

1

\ *

1

\ 2 xl| Uttak

\

for

/

.

eller

stikkontakt

bytelefon

l

Herfra

og

oppover

*1 ' 2 stk 1

*■

Herfra

og nedover

♦

II

Overgang fra flertinje

Figur 2.9b Telefonuttak i forretnings- og kontorbygg (NBI)

45

Et. B

2^-2 stk. 25 mm røyr i ring og forgremingsrøyr til sjakt

Et. A

Fordelar ■ Golvkanak

Uttaksboks

Sjakt med utsparing

Figur 2.10a Spredenett for telefonanlegg (NBI)

Figur 2.10b Spredenett fra nedforet tak til frittstående arbeidsplasser (NBI)

46

Dersom en tegner inn flere forskjellige teletekniske anlegg på det samme settet av planlegninger, kan det redusere oversikten. I slike tilfeller kan det i tillegg utarbeides enkle oversiktsplaner for hver type anlegg. Se figur 2.11 nedenfor.

Figur 2.11 Oversiktsplan over telefonanlegg i 2. etasje (STF)

Branmneldeanlegg I «Byggeforskrift 1987» er det en egen del om brannvern. Der er det fore­ skrevet hvilke bygninger som det kreves forskjellige former for brannvern i. «Forskrift om brannforebyggende tiltak og brannsyn» av 5. juli 1990 «skal sikre at det iverksettes og gjennomføres forebyggende tiltak for å sikre tilfredsstillende brannsikkerhet i enhver bygning, anlegg, lager, område m.v. som er i bruk---- » (paragraf 1 i Forskriften). Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern (DBE), som holder til i Tøns­ berg, har utarbeidet en fyldig veiledning til Forskriften. 47

En type brannvern er manuelt betjente eller helst automatiske brann­ alarmanlegg. Det letter oversikten at Statens bygningsmessige etat (SBE) i samarbeid med DBE har utarbeidet «Offentlig påbudte brannalarmanlegg utført i samsvar med bygnings- og brannlovgivningen». Et brannalarmanlegg skal varsle berørte personer når brann utvikler seg, slik at de kan komme i sikkerhet i tide eller varsle brannvesenet så raskt som mulig. I automatiske brannalarmanlegg utløser varme- eller røykdetektorer alarm dersom branntilløp utvikler tilstrekkelig varme eller røyk til å påvirke detektorene. Detektorene er koplet til kabelsløyfer som dekker for eksempel deler av et bygningskompleks. Alle sløyfer går ut fra en brannmeldesentral som er plassert slik at brannvesenet lett får øye på den ved ankomst når det rykker ut. På sentralens front angis det hvilken sløyfe eller hvilken detektor som har utløst alarmen. Et orienteringstablå ved sentralen skal anvise hvilket areal sløyfen dekker, eller hvor detektoren er montert. Alarmen gis av ringeklokker, horn, tyfoner eller sirener som knyttes til egne alarmkurser fra sentralen. Automatiske brannalarmanlegg har alltid en strømkilde som virker uavhengig av byggets kraftforsyning. Byggeforskrift, brannlov og brannforskrifter angir langt på vei hvordan automatiske brannalarmanlegg skal utformes. Norsk Brannvern Forening og Norges Forsikringsforbund har i fellesskap utarbeidet «Regler for auto­ matiske brannalarmanlegg». Disse reglene (FG-reglene - etter Forsikrings­ selskapenes Godkjennelsesnevnd) er ikke hjemlet i lov, men offentlige myndigheter henviser likevel ofte til dem. Når en byggherre blir pålagt å installere brannalarmanlegg, sender han søknad om godkjenning av planene til Bygningsrådet når det gjelder - nye bygninger - byggearbeider i eller tilknyttet bestående bygninger - bruksendring av bestående bygning - eksisterende bygning når bygningsrådet har krevd installasjon med hjemmel i plan- og bygningsloven

Brannstyret skal ha melding om installasjon i - eksisterende bygning som følge av krav i Forskrifter om brannforebyggende tiltak og brannsyn, paragraf 4-2 - eksisterende bygning som følge av pålegg Med søknad og melding skal det foreligge dokumentasjon i form av kom­ plette tegninger og oversikt over kontroll- og vedlikeholdsrutiner. Nødlysanlegg I Forskrift om brannforebyggende tiltak og brannsyn er det lagt stor vekt

48

på å sikre rask atkomst til det fri for mennesker som oppholder seg i en byg­ ning når det oppstår brann. Ett tiltak er å sørge for rømningsveier som er definert som «forbindelsen mellom en branncelle og det fri, spesielt til­ rettelagt for rømning ved brann». En branncelle er en «avgrenset del av bygning hvor en brann fritt kan utvikle seg uten å spre seg til andre deler av bygningen i løpet av fastsatt tid». En slik «avgrenset del av bygning» er omgitt av brannsikre vegger og dekker. Når kabler - av alle slag - føres gjennom en vegg eller et dekke fra en branncelle til en annen, skal det alltid skje i brannsikker gjennomføring. Når brann oppstår, faller ofte strømmen ut på et tidlig tidspunkt på grunn av skader på nettet. For å sikre lys i rømningsveiene og ellers der det oppholder seg mennesker, krever lov og forskrift at det installeres nødlysanlegg med uavhengig strømkilde. Nødlyset skal automatisk tre i funksjon når eller dersom 220 V-nettet faller ut. Nødlys er en fellesbetegnelse på forskjellige former for belysning som skal lette rømningen av et bygg der det blir meldt brann: - Markeringslys er lys over dører i rømningsveier merket med UTGANG, NØDUTGANG, EXIT eller liknende. Det skal lyse kontinuerlig så lenge det oppholder seg mennesker i bygningen. - Ledelys skal gi tilstrekkelig lys til og i rømningsveiene. Det skal tenne automatisk når hovedlyset svikter. - Rømningslys er den delen av ledelyset og markeringslyset som identifi­ serer rømningsveier og letter rømningen. - Antipanikklys skal gi tilstrekkelig lys i for eksempel forsamlingssaler til at folk som oppholder seg der, finner fram til utganger og nødutganger i fall hovedlyset svikter. - Reservelys er lys som skal gjøre fortsatt virksomhet mulig selv om hovedlyset svikter. Utformingen av nødlysanlegg er beskrevet i «Forskrifter om brannforebyggende tiltak og brannsyn» og dessuten i skriftet NØDLYSANLEGG, utgitt av Selskapet for Lyskultur. Der er det angitt hvordan merkingen skal utfor­ mes med hensyn til størrelse, farger, plassering, symboler (piktogrammer) og belysningsnivåer. Strømkilden kan enten være sentrale batterier eller - for ledelys, antipa­ nikklys og reservelys - armaturer med innebygde batterier med likeretter knyttet til 220 V-nettet. Kabelanlegget for sentralforsynte nødlysarmaturer må planlegges med omhu. Kabeltraseene bør legges utenom kabelføringene for 220 V-anlegget og slik at de er best mulig beskyttet i tilfelle brann. Rømningsveier kan også merkes med fosforescerende skilt som akkumu­ lerer lys fra en 220 V lyskilde som under vanlig drift belyser skiltflaten med minst 150 lux. Belysningen og skiltingen av rømningsveier må klarlegges i

49

detalj i samarbeid med arkitekt og brannmyndigheter før byggearbeidene begynner. Skilting (uten lyskilde) bør ses i sammenheng med utformingen av nødlysanlegget og derfor være en del av elektroentreprenørens ansvars­ område og leveranse. Det skjer ofte at ett brannforebyggende krav blir frafalt av en bygnings­ myndighet mot at det installeres andre brannforebyggende tiltak enn lov og forskrift ellers påbyr. Dette kalles «teknisk bytte». Funksjonsplaner Planene utarbeides i forbindelse med tekniske anlegg der det er nødvendig å framstille rekkefølgen av operasjoner og rutiner, forløpet av prosesser, systematikken i relévern og kontrollutstyr osv. Funksjonsplaner kan enten være en funksjonsZ?esÆ/7ve/se, et funksjonssAye/w» eller en kombinasjon av begge. Funksjonsbeskrivelsen framstiller i klartekst funksjonen og skal inne­ holde alle posisjonsnumrene for elektriske apparater og mekaniske inn­ retninger. Den skal videre gi opplysninger om forrigling, styring, regule­ ring, overvåking og grenseverdier for temperatur, trykk, nivå, spenning, energi, volum o.l. Se figur 2.12 på neste side.

Funksjonsskjemaet framstiller funksjonen ved hjelp av symboler som viser rekkefølgen av operasjoner og rutiner, forløpet av prosesser, systema­ tikken i verne- og kontrollanlegg osv. Det nyttes ofte helt spesielle symboler og regler, fordi det er det rent funksjonsmessige som i første rekke skal anskueliggjøres, ikke de fysiske objektene. Komponentene i skjemaet har posisjonsnummer. Se figur 2.13 på side 52. Enlinjeskjern aet I enlinjeframstillinger blir to eller flere ledere framstilt med én linje. Fram­ stillingen brukes for kretser som har ensartet elektrisk funksjon, som hører til den samme signalveien og følger den samme veien i installasjonen, og for ledere som følger den samme veien i skjemaet. Som enlinjeskjema framstilles gjerne oversiktsskjemaer. Disse er forenklede tegninger som ved hjelp av symboler beskriver hvordan de enkelte delene er elektrisk og meka­ nisk forbundet, og som viser prinsippene i oppbyggingen av et anlegg eller deler av det. Slike tegninger nyttes til undervisning, service osv. og utgjør det prinsipielle grunnlaget for de øvrige tegningene. Hovedenlinjeskjemaet (stigeledningsskjemaet) er et oversiktsskjema som viser spredningen fra hovedfordelingssentralen (hovedsentralen), eventuelt fra transformatoren, fram til samtlige fordelingssentraler og eventuelle for­ bindelser mellom disse. Framstillingen skal vise hvor sentralene er plassert (etasje, sjakt), og skal ha betegnelser (merking). 50

Klartekst I stoffoppløseren skal den veide mengden QA av et stoff bli opp­ løst. Den mengden QB av en oppløsningsvæske som er nødven­ dig til dette, blir før påfyllingen av det stoffet som skal oppløses, ledet inn i beholderen ved åpning av ventilen V. Den induktive gjennomstrømningsmåleren, som måler mengden QB, leverer mengdeproporsjonale impulser til et elektromekanisk telleverk. Når den forhåndsinnstilte verdien QB er nådd, gir telleverket et signal så lenge til det blir satt tilbake til null ved et tiIbakestiIIIngssignal. Doserprosessen skal overvåkes slik at den er avsluttet innenfor en innstillbar overvåkningstid t0. Hvis denne betingelsen ikke blir overholdt, skal en forstyrrelsesmelding følge. Når doseringsprosessen begynner, må røreverket (motor M1) koples inn. Etter avsluttet dosering skal det stoffet som skal opp­ løses, tilsettes. Til denne bruken må transportbåndet (motor M2) koples inn for en bestemt innstillbar tid Etter utkopling av transportbåndet trengs en ventetid t2 for at stoffet kan oppløses fullstendig, ved stadig røring. Først etter ut­ løpet av denne ventetiden t2 kan stoffoppløseren tømmes ved at en åpner sperreskyveren S og kopler inn pumpen P. Forutsetnin­ gen for dette er at en maks grenseverdisignalgiver, som overvåker væskestanden av den etterfølgende samlebeholderen, ikke sper­ rer for denne tømmingen. Denne grenseverdigiveren er innstilt slik at det også er plass i den etterfølgende samlebeholderen for mengden av stoffoppløseren som skal tømmes. En signalgiver som gir signal for den minimale væskestanden av stoffoppløse­ ren, skal avslutte tømmingen av oppløseren og dermed oppløsningsprosessen. Oppløsningsprosessen blir etter start foretatt manuelt og syk­ lisk så lenge til det blir gitt en stoppkommando ved omkopling av bryteren som normalt frigir den sykliske gjentakelsen.

Qa

Qb M1 M2 V S P

mengde som skal oppløses oppløsningsmengde motor for røreverk motor for transportbånd ventil skyver pumpe

Teknologi-skjemaet Det forklarer oppbyggingen av stoffoppløseren og funksjonen av de tilhørende drivmidlene, og viser målstedene som tar opp prosessignaler. Transportbåndet som blir drevet av motoren M2, fører stoffet som skal oppløses, inn i beholderen. En oppløsningsvæske blir tilsatt ved at en åpner ventilen V. Begge stoffene blandes av røreverket som blir drevet av motoren M1. Beholderen tømmes ved innkopling av pumpen P og sperreskyveren S. En liste med data for måleapparater, signalgivere og drivmidler supplerer dette skjemaet.

Figur 2.12 Funksjonsbeskrivelse (NELFO)

51

Transportbånd (motor M2) på

Transportbånd (motor M2) po TiIbokestilling av mengde moter

Figur 2.13 Funksjonsskjema (NELFO)

52

Figur 2.14 Hovedenlinjeskjema, stigeledningsskjema for boligblokk i tre etasjer med to oppganger og fire leiligheter i hver etasje

På skjemaet skal det gis opplysninger om spenning, frekvens, effekter, brytere (skille-, last-, effektbryter), sikringer (underdel/patron), målerutstyr, dimensjon og typer for alle utgående kabler (effekt- og styrekabler) og nettets kortslutningsytelse. Alle utgående kabler skal ha nummer. Det kan også være nødvendig å oppgi jordet eller isolert nøytralpunkt og om ut­ gående kabler går opp eller ned når de føres ut fra sentralen. Figur 2.14 viser et stigeledningsskjema for et boligbygg.

53

— rZ & i .j i_ ___________________

A---------------jstk___________ ___________ ___________ ___________ A__________ -

16 16 16

2.5 2,5 2.5

2 2,5 PR 2 2,5 PR 2 2,5 PN+j

6 2,5 2,5 2,5 2.5 2.5 6

3 6 PN+j 2 2,5 PFSP 2 2,5 PFSP

1

0 0 0

Lys rom 001-008

0 0 0

25A stikkont. rom 108.

Varmeovner rom 001,003 og 007

Stikk, tor elektronisk utstyr rom 105.

Varistor, Umax 280 V, Isn 5 kA.

4

5 6 7 8 9

25 16 16 16 25 25

Utetermostat. Varmekabel i takrenner.

Reserve Reserve

3 2,5

PR

N

Kompressor rom 002.

Reserve

3 50 PFSP/A 3 50 PFSP/A

0 0

Stiger undersentral A - 1

3 150 PFSP/A 3 150 PFSP/A

0 0

Stiger undersentral A - 2 + A - 3

Stiger undersentral B -1

Reserve

Stiger undersentral B - 2 + B - 3

Reserve

Energiverkets måler

3 3 3 3 16 25 10 3

-rS------------i '

RETTET

KURSUTGANG

KABELINDEKS |

KABELTYPE

ANTALL LEDERE TVERRSNITT

1) Jordfeilbryter

|

REKKEKLEMME ST

10 125 100 11 125 80 12 125 13 250 200 14 250 160 15 250

REKKEKLEMME NR.

2 2 2 2 2 2

KONTAKTOR

1 2 3

ANM.

TERMORELE

KURS NR.

1 1 1 1 1 1 1 1 1 1 1

ELEMENT

FELT NR.

PATRON/AUTOMAT ST

Enlinjeskjema for fordelingssentralene Skjemaene for unclersentralene er oversiktsskjemaer som viser effektdelen (kursene) for enten hele det elektriske anlegget eller deler av det.

Måleromkopler Energiverkets måletrafoer, 800/5A Spenningssikringer

3

Effektbryter, 800A

3

Ventilavleder, Umax 50’A, Isn 6kA

ØVINGSBYGG

GUNNAR SØRBØ ELEKTROTEKNISK KONSULENT

'•0"

000-00

..... ’

■■ ’ i.

Figur 2.15 Enlinjeskjema for fordelingssentral

54

d.io

■

-

15.6

Hovedsentral TVPe Plalekipslet

På et slikt skjema skal det gis opplysninger om sikringer, brytere, dimen­ sjoner og typer for alle kabler og ledninger, kursnummer, kursenes adres­ ser, belastningenes art, strøm og spenning, jordet eller ujordet kurs og om kursene går opp eller ned når de blir ført ut fra sentralen. Kontaktorer må angis med størrelse og eventuelt motorvern. Se figur 2.15.

Utstyrslister Listene kan omfatte varmeovner, lysutstyr, kjøkkenutstyr, maskiner (motorliste), produksjonsutstyr. Romnr. Rombetegnelse

Armaturtype

An­ tall

001

Kjellerbod

Porselens takbeslag, med kuppel. 60 W

1

002

Lager

1 x 36 W lysrørlist, med reflektor

3

003

Vaskerom

Glamox GUN 236 KL, El.nr. 33 234 21

2

10

Gang

Glamox GMU 236 PRS, El.nr. 33 231 85

3

102

Fellesrom

Høvik Pyramid vegg­ lampe, Best.nr. 16351

4

103

Kjøkken

Kjøkken(skap) armatur, 1 x 36 W, med stikk. ll/16+j dobb., bryter

2

Glamox GKU 236, El.nr. 33 230 42

1

Høvik Optiline 3000, med gitter, Best.nr. 292708/292725

6

Noral vegglampe, type Prince

2

Utv.

Utvendig

Enh. pr.

Samlet pris

Samlet pris Figur 2.16 Lysutstyrsliste

55

Listene bør inneholde alle de data som er av betydning for prosjekterin­ gen, anbudet, utførelsen og vedlikeholdet. En lysutstyrsliste (armaturskjema) skal spesifisere fabrikat og typebetegnelser, hvilke rom som utsty­ ret skal monteres i, og bestyrkningen (lyskilder). Eksempel på lysutstyrsli­ ste (armaturskjema) er vist på figur 2.16. En kjøkkenutstyrsliste bør foruten data som er nevnt for lysutstyrsliste, ha oppgave over effekter, om utstyret har enfaset eller trefaset tilkopling og om hvordan utstyret skal tilkoples.

Anbud og kontrakt Mellom byggherren og installatøren blir det opprettet skriftlig avtale eller kontrakt angående de leveranser og arbeider elektroentreprenøren skal påta seg, og hva byggherren på sin side forplikter seg til. For en slik avtale trengs det en detaljert framstilling av hva kontrakten skal omfatte - i alle fall når det gjelder kontrakter av noe omfang. Elektronisk databehandling er for lengst tatt i bruk i planlegging, anbudsberegning og administrasjon av byggeprosessen og videre drift. En forutsetning for å få maksimal nytte av edb er at prosjektdokumentene er bygd opp etter et felles mønster og med et felles teknisk «språk» som gir minimale muligheter for forskjellige tolkninger. For å oppnå det er det utarbeidet en rekke norske standarder for nettopp kontraktsforhold og prosjektdokumenter. «NS 3450 Prosjektdokumenter for bygg og anlegg» fastsetter reglene for redigering og innhold i de dokumentene som skal legges til grunn for av­ taler om utførelse av et bygg eller et anlegg. Et viktig mål for slike prosjektdokumenter er at de skal være grunnlag for prisberegninger. Det krever at prosjektbeskrivelsen eller spesifikasjo­ nen blir delt opp i så små enheter - delprodukter - at de kan prissettes. Et byggeprosjekt kan bestå av tusener av delprodukter, og da blir det viktig å ha et system av «navn og adresser» eller koder slik at en kan finne tilbake til delproduktet ved endringer, anbudskontroll, innkjøp, lagerhold, avreg­ ning osv. Dessuten er kodingen nødvendig for den elektroniske databe­ handlingen. For dette formålet er det utarbeidet en «NS 3451 Bygningsdelstabell». Den opererer med en tresifret kode for bygningsdeler. Det gir muligheter for oppdeling til et praktisk nivå eller omfang av bygnings­ delene. Men det er ikke noe i veien for ytterligere oppdeling, for eksempel til et fjerde nivå. Første siffer betegner en grovoppdeling etter bransje: Bygningsbransjen har fått tallkode 2, elkraft - 4, tele og automatisering - 5, osv. opp til 9. Andre siffer står for neste trinn i oppdelingen. For eksempel er 4 Elkraft delt opp i 41 Generelle anlegg, 42 Høyspenning, 43 Fordeling, 44 Lys, 45 Elvarme og 46 Driftsteknisk. De øvrige kodene opp til 49 er ledige. Tredje siffer angir ytterligere oppdeling slik at for eksempel 43 Fordeling 56

er delt opp i 431 Inntaks- og stigeledninger, 432 Hovedfordelinger, 433 Underfordelinger osv. Men selv med postoppdeling på tresifret eller firesifret nivå er ikke opp­ delingen tilstrekkelig for prisingen. For eksempel består 431 Inntaks- og stigeledninger av et stort antall forskjellige kabeltyper som skal festes på forskjellig underlag, og som følgelig må prises høyst forskjellig. Norges Byggstandardiseringsråd har utgitt en egen «Veiledning til NS 3451 Bygningsdelstabell». For å få entydighet i den videre detaljspesifikasjonen er det utarbeidet tre standarder for de minste enhetene: NS 3419 Rigging og drift av byggeplass NS 3420 Beskrivelsestekster for bygg og anlegg NS 3421 Beskrivelsestekster for installasjoner

NS 3419 inneholder spesifiserte poster for alt som skal til for å rigge en byggeplass: brakkeplass, lagre, byggestrøm, telefon osv., og for driften av dette, såsom renhold, strøm, vakthold og annet. NS 3420 har detaljbeskrivelser av alle typer leveranser og arbeidsopera­ sjoner som er aktuelle i bygg- og anleggsbransjen. Tilsvarende har NS 3421 beskrivelse av alle leveranser i VVS-anlegg og elektriske anlegg. Beskrivelsestekstene er nøyakige, entydige beskrivelser av hver enkelt enhet som skal leveres, med spesifiserte toleranser og andre kvalitetskrav. Finner en ikke nøyaktig den delleveransen som er nødvendig i det anlegget som skal utføres, har systemet åpning for egne, selvkomponerte beskrivel­ ser eller spesifikasjoner. Hver av disse tre norske standardene er delt i to deler: Del 1 Tekniske bestemmelser angir regler for hva som skal regnes med i enhetsprisen, og hvilke krav som skal stilles til utførelsen. Del 2 Spesifiserende tekster er et bibliotek av kodede beskrivelsestekster med tilhørende regler for måling og angivelse av mengder. Spesifiserende tekster er i NS 3450 definert som «kodet tekst som angir delprodukt eller en annen ytelse, og som det kan knyttes mengde og pris til». For alle faggruppene i bygg- og anleggsbransjen er leveransene delt i grupper av delleveranser som er kodet alfabetisk. Alt arbeid med konstruk­ sjoner i grunnen har for eksempel bokstavkoden H, betongarbeider har L, belegg, maling og tapetsering har U, osv. Elkraftteknikk og teleteknikk har bokstavkoden J, sanitær- og avløpsanlegg har U, og luftbehandlingsutstyr har Y. Hvis vi skal ha en pris på brannalarmanlegg, bygger vi spesifikasjonen opp med to hovedposter, en post for kabelopplegget og en for utstyret. Hovedposten for kabelanlegget vil etter NS 3451 Bygningsdelstabell få koden 541 for denne bygningsdelen, for det er koden for tele og automa­ tisering (5) med tosiffernivået Alarm og signal (4) og tresiffernivået Kurs­

57

opplegg (1). Men fordi denne siste koden dekker alle typer kursopplegg for alarm- og signalanlegg, må vi føye til enda en fjerde kode for å få fram at dette er kursopplegg for brannalarm. Derfor blir firesiffernivået i dette til­ fellet 2. Hadde opplegget vært for adgangskontrollanlegg, hadde det blitt 6 etter systemet i NS 3451. Hovedposten får etter dette betegnelsen «5412 Kursopplegg for brannalarmanlegg». Hovedposten for brannalarmutstyret får tilsvarende betegnelsen «542 Utstyr for brannalarmanlegg». En konsekvent oppbygging av prosjektdokumentene etter NS 3419, NS 3420, NS 3421 og andre aktuelle standarder gir grunnlag ikke bare for prising, men for å bygge opp erfaringstall for seinere kalkyler, prosjekt­ styring, bestillinger og lagerhold under byggeprosessen, drift og vedlike­ hold osv. På markedet er det mange dataprogrammer som baserer seg på disse og andre norske standarder og forskrifter. Programmene kombineres med for eksempel prislister som justeres etter hvert, og dermed oppdateres også kontraktsprisene. For å overføre data elektronisk mellom flere parter i byggeprosessen er det viktig at alle beskrivelsesskjemaer er satt opp likt. For dette formålet er det utarbeidet en «NS 3459 Elektronisk overføring av prosjektdoku­ menter». Norges Byggstandardiseringsråd har utgitt en «Håndbok for prosjektbesk­ rivelse» for elektrotekniske installasjoner. Der er oppbyggingen av pro­ sjektbeskrivelsen systematisert etter de norske standardene som er nevnt foran. En komplett prosjektbeskrivelse omfatter - prosjektets navn og beliggenhet, byggherrens og prosjekteringsfirmaets navn og også navnet på de øvrige prosjekterende firmaene - anbudsinnbydelsen, anbudsbetingelsene og anbudsskjema med sam­ mendrag og plass for datering og underskrift på anbudet - liste over tegninger, skjemaer og eventuelle bilag - orientering om prosjektets art og omfang prosjektorganisasjon, entre­ priseform, forhold på byggeplassen, avgrensing av leveransene mellom de forskjellige entreprenørene, tidsfrister og andre vesentlige forhold - kontraktsbestemmelser som for eksempel «NS 3430 Alminnelige kontraktsbestemmelser om utførelse av bygge-og anleggsarbeider» og even­ tuelle supplerende bestemmelser - tekniske beskrivelser som utfyller beskrivelsestekstene - postene som kan bestå av beskrivende tekster fra NS 3419, NS 3420, NS 3421 og andre og med mengdeangivelser

Prosjektbeskrivelsen gir rom for individuell utforming også om den bindes

58

til de norske standardene. Disse på sin side forutsetter mange tilleggsbe­ skrivelser og spesifikasjoner. Men skjerpede kvalitetskrav og viderutvikling av den elektroniske databehandlingen vil fremme fortsatt standardi­ sering. Dataassistert konstruksjon (DAK) brukes i økende grad av arkitekter og bygningstekniske og andre tekniske konsulenter. Den åpner for dokument­ utforming og -utveksling i stort omfang og letter i særlig grad mulighetene for samordning, forandringer og rettelser av prosjektdokumentene.

Tegningslista Lista skal angi alle tegningsnumre, tittel, tegningsdato og rubrikker for korrigeringsdatoer og korrigerignsindeks. Den skal også vise hvem teg­ ningene er sendt til. Se figur 2.17 på neste side. S trømkretsskjem aer Etter at funksjoner er bestemt, vil det ofte være spesielle leverandører som utarbeider strømkretsskjemaer for de anlegg de skal levere. Det kan for eksempel gjelde for automatikkleveranser i forbindelse med ventilasjons­ anlegg. Det må da gjøres klart allerede på anbudsstadiet om leveransen skal omfatte levering av slike skjemaer og hvor fullstendige de skal være, ettersom de utgjør en betydelig utgiftspost. Referansesystem Referansesystemet er en kode som entydig betegner apparatene i et anlegg og gir en direkte henvisning fra apparat til enlinjeskjema, strømkretsskjema og arrangement.

Referansen kan bygges opp etter: - geografisk oppdeling elektrisk oppdeling - en kombinasjon av geografisk og elektrisk oppdeling - tegningsmessig oppdeling (hver anleggsdel har sitt tegningsnummer) Rekkeklemmetabeller og tabeller for intern kopling Tabellene betraktes som arbeidstegninger for montasje og blir utarbeidet på grunnlag av strømkretsskjemaene. De angir eksakte adresser for alle ledningsforbindelser i et anlegg. Tabellene kan være inntegnet på strøm­ kretsskjemaene eller utformet som separate tabeller. Kabelplan/kabelliste Planen/lista skal angi: - kabelnummer 59

Rertelsesindeks

Tegn. nr.

Dato

Vedrørende

A

D

B -

Ll

1

G —

F

I ——

—

__

— _____

TEGNINGSLISTE Dato:

Anlegg nr. z

Ari< nr.

Figur 2.17 Tegningsliste

60

av

ark

Rettet

|Z

L

-

hvor kabel kommer fra og går til rekkeklemmelist nummer kabeltype reserveledere

A rrangementstegninger Tegningene framstiller i målestokk hvordan komponentene i en sammen­ satt enhet er arrangert. Det kan gjelde en tavlefront, et styretablå eller et sikringsarrangement. Framdriftsplan I alminnelighet dekker framdriftsplanen byggefasen og bør da angi opp­ starting og avslutning av alle entreprisene som inngår i prosjektet: utven­ dige anlegg, grunnarbeider, fundamentering, betongarbeider, vegger og himlinger, innrednings- og malerarbeider, VVS-anlegg og elektriske anlegg. Ferier skal angis. Planen kan detaljeres for de elektriske anleggene slik at den viser når trafokiosk og rom for sentraler må være klare, når utstyrsmontasjen begynner og avsluttes, når kabler skal legges i grunnen, og når ventilasjons­ anlegg, heisanlegg osv. skal være klare for elektrisk tilknytning. Skal framdriftsplanen virke, må den godkjennes av samtlige entrepre­ nører og gjøres juridisk bindende. Overlevering av de ferdige anleggene skal datofestes.

1dr iftsettelsesskjema Skjemaet kan utarbeides som en liste over hva som skal sjekkes når et anlegg skal overtas av byggherren. Skjemaet skal vise hvilke prøver som skal foretas, og i hvilken rekkefølge. Skjemaet utarbeides ikke for hvert enkelt anlegg, men framstiller en fast sjekkrutine. Betjeningsinstruks Betjeningsinstrukser og datalister for apparater blir utarbeidet av hensyn til en effektiv drift og et rasjonelt vedlikehold av et anlegg. Betjeningsinstruksen skal hjelpe brukeren til å få full nytte av et anlegg, for eksempel et høyttalende telefonanlegg eller et signalanlegg for sykehus. Leverandørene av slike anlegg blir ofte pålagt å lære opp brukerens per­ sonale.

Datalister for apparater kan inneholde opplysninger om typebetegnelser, fysiske dimensjoner, elektriske data, ytelser, vern osv. Når et elektrisk anlegg er godkjent og overtatt, bør alle tegninger, skje­ maer, beskrivelser, instrukser og datablad i korrigert utgave samles og opp­ bevares hos eieren av anlegget. 61

Datablad for apparater Datablad angir: - typebetegnelse - fysisk dimensjon - spenning, strøm, koplingsytelser, termiske forhold osv. For elektrobransjen er det utarbeidet retningslinjer for hvilken dokumen­ tasjon som bør kreves for elektroleveranser. Jo større konsekvenser feil, skader eller svikt i det elektriske anlegget har, desto større krav må det stil­ les til dokumentasjonen. Dokumentasjonen skal vise at alle krav til sikker­ het i anlegget er ivaretatt. Men dokumentasjonens viktigste oppgave i øko­ nomisk sammenheng er å lette feilsøkingen i anlegg i drift. Dette innebærer at ikke alle anlegg stiller like store krav til dokumentasjon. Dokumentasjon er kostbar, og disse kostnadene bør vurderes i forhold til de økonomiske konsekvensene av stans i driften av anlegget.

2.2 Leveringsbetingelser Når det skal gis tilbud på utførelsen av mindre anlegg, kan det være til­ strekkelig å vise til plantegninger og ellers ta med de nødvendige leverings­ betingelsene i selve tilbudsskrivet. For større anlegg er det nødvendig å spesifisere leveringsbetingelsene mer detaljert, eller en kan vise til generelle leveringsbetingelser som «NS 3430 Alminnelige kontraktsbestemmelser om utførelse av bygg- og anleggsarbeider». Denne erstatter tidligere NS 3401 og er blitt en meget detaljert samling bestemmelser som har til formål «å regulere kontrakts­ forholdet der én part (entreprenøren) påtar seg utførelsen av et bygg- eller anleggsarbeid------- for den annen part (byggherren)» (sitert fra punkt 1 i standarden). I punkt 2 er det tatt inn en rekke definisjoner. Viktig å merke seg er at elektroentreprenøren vanligvis er enten underentreprenør, sideentreprenør eller administrert sideentreprenør. En underentreprenør er en entreprenør som har påtatt seg utførelsen av en del av de forpliktelsene som omfattes av hovedentreprenørens kontrakt med byggherren. Det vil si at elektroentreprenøren som underentreprenør har hovedentreprenøren som kontraktspart og har regulert alle sine for­ pliktelser overfor denne. Det er altså hovedentreprenøren som betaler elektroentreprenøren for hans ytelser. Når elektroentreprenøren er sideentreprenør, har han et selvstendig kon­ traktsforhold med byggherren på lik linje med alle de øvrige sideentreprenørene på byggeplassen. Er elektroentreprenøren administrert sideenterprenør, så har han et selvstendig kontraktsforhold med byggherren, men

62

det er administrerende sideentreprenør som har alt ansvar for byggeplassadministrasjon og framdriftskontroll. I slike kontraktsforhold kan det være viktig at elektroentreprenøren i sin kontrakt med byggherren sikrer seg at alle utbetalingene skal gå direkte fra byggherren til installatøren, ikke via administrerende sideentreprenør. Punkt 4 i standarden omtaler de dokumentene som skal gjelde i kon­ traktsforholdet, og i hvilken rekkefølge de skal gjelde. Det innebærer for eksempel at hvis det er uoverensstemmelser mellom beskrivelse og mengdefortegnelse på den ene siden og tegningene på den andre, så er det beskrivelsen/mengdefortegnelsen som gjelder. Og videre: Dersom anbyderen har tatt visse forbehold i sitt tilbud, så gjelder disse forbeholdene foran beskri­ velse, tegninger osv., dersom dette ikke er endret i selve avtaledokumentet. Punktene 5 og 6 i standarden har bestemmelser om hvem som skal repre­ sentere partene, og om forhold på byggeplassen. Den enkelte entreprenør er selvsagt ansvarlig for sine folk både i forhold til arbeidsmiljøloven og andre lover og forskrifter som gjelder i arbeids- og kontraktsforhold, og i forhold til skader som kan påføres andre. Bruk av stillaser, heiser og kraner kan undertiden være kilde til uoverens­ stemmelser på en byggeplass om det ikke er avtalt konkret på forhånd. Punkt 7 regulerer ansvaret for feil eller mangler ved tegninger og andre byggedokumenter. Dersom byggherren har engasjert arkitekt og tekniske konsulenter til å utarbeide prosjektdokumenter, er det byggherren som har ansvaret overfor entreprenørene for at tegningene er korrekte og er på byg­ geplassen i rett tid. Men det blir også inngått avtaler der entreprenørene har ansvaret for prosjektdokumentene. Da er det viktig at det avtales kvali­ tetskrav til tegninger og beskrivelser, spesielt dersom prosjektdokumentene ikke skal brukes bare til byggearbeidene, men også som dokumentasjon i den videre driften av bygget. Kvalitetskrav og avtaler om kontroll og prøving er omtalt i postene 9 og 10, mens entreprenørformene er regulert i punktene 11 og 12. I et byggeprosjekt er det en rekke ansvarsforhold: ansvaret for at entre­ prenørene greier å fullføre oppdraget, for at byggherren er i stand til å betale, ansvaret for tap ved brann, tyveri, skadeverk osv., ansvar dersom en eller annen påfører andre skader eller skader andres eiendom, osv. Dette er omtalt i punktene 13, 14 og 15 i standarden. Ferdigstillelse av oppdraget og andre tidsfrister er svært viktig i et kon­ traktsforhold. Og selv om det er avtalt overlevering en bestemt dato, er det mange forhold som kan forrykke dette tidspunktet: forandringer som er bestemt av byggherren, ekstraordinære værforhold, streik, lockout og annet som entreprenøren ikke er herre over, force majeure. (Force majeure = tvingende omstendigheter som kan medføre at en slipper rettslig ansvar.) Disse forholdene er behandlet i punktene 16-20. Det er viktig å merke seg at dersom entreprenøren vil påberope seg krav på fristforlen-

63

geise, må det skje straks det forholdet som han mener betinger det, er klart - og det må skje skriftlig. Det er vanlig for større bygg at det i kontraktene tas med bestemmelser om dagmulkt som entreprenøren må betale til byggherren dersom ferdigdatoen blir overskredet. En slik dagmulktbestemmelse begrunnes med de tap byggherren kan bli påført om bygget ikke blir levert til avtalt tid. En stor del av standarden er viet bestemmelser om hvordan partene har å forholde seg i det økonomiske oppgjøret, når det skal skje, og hvilke priser som skal legges til grunn ved forandringer - tillegg eller fradrag, eller om partene ikke er enige om kvaliteten på leveransene. Endelig er det et eget punkt om hvordan tvister av forskjellig størrelses­ orden skal løses.

2.3 Forlegningsmåter Formålet med forskriftene er at elektriske installasjoner skal være slik at mennesker, husdyr og eiendom skal være beskyttet mot fare og skade ved alminnelig fornuftig bruk. De generelle kravene som stilles i den for­ bindelse, går fram av paragraf 112 i FEB. Beskyttelsene er innrettet mot forskjellige kategorier av farlige situasjoner: direkte berøring av spenningsførende deler, berøring av utsatte anleggsdeler, skadelige termiske virkninger ved normal drift, overstrøm, feilstrømmer og overspenninger. De konkrete tiltakene som kreves for å oppnå slik beskyttelse, er detaljert utformet i delene 4 og 5 i FEB. For spesielle installasjoner er dette utdypet ytterligere i delene 7 og 8. Vi stiller i alminnelighet forskjellige krav til utseendet av de elektriske anleggene i rom for vanlig opphold for mennesker, som boliger, helsebygg, kontorer osv. på den ene siden, og produksjonslokaler, lagre og andre driftsbygninger på den andre. I den første typen bygg blir det vanligvis installert skjulte elektriske anlegg, i den andre åpent forlagte kabelanlegg. Åpne kabelanlegg har den fordelen at de lettere kan forandres, suppleres eller utvides.

2.3.1 Skjulte røranlegg For skjulte forlegninger nyttes det plastrør i dimensjoner fra 16 mm til 50 mm, vanligvis glatte, men også korrugerte. Glatte rør gir bedre muligheter for ledningstrekking, men korrugerte rør er raskere å installere. Det finnes også svartlakkerte, galvaniserte og korrugerte stålrør, men de blir nå bare brukt til spesielle formål. I trekonstruksjoner legges rørene i slisser i spikerslagene i veggene eller under bjelkelaget. I bærende bjelker er det ikke tillatt å slisse, derfor må en 64

fore ned bjelkene med lister for å gi plass til rørene og skaffe underlag for himlingsmaterialene. Rørene må legges innenfor isolasjonen i yttervegger og andre kalde veg­ ger og tak, og utenfor den diffusjonstette (damptette) pappen eller plastfolien. Dette er meget viktig for å unngå at den fuktige, varme innelufta som trenger inn i rørsystemet, blir avkjølt ved de lavere temperaturene som opptrer i de ytre lag eller utenfor isolasjonen. Da vil nemlig vanndampen kondensere inne i rørene, og den kan renne ut i koplingsboksne eller øde­ legge ledningene i rørene. I støpte konstruksjoner legges røranlegget i forskalingen, og i murte veg­ ger slisses de inn eller mures inn. I slike konstruksjoner må det nyttes galva­ niserte rør eller plastrør, og også her gjelder det at røranlegget må legges innenfor eller i indre sjikt av isolasjonen - på den varme siden. For anleggene må det bare nyttes muffer, bend og bokser som er god­ kjent for formålet. Forkanten av tak- og veggbokser må flukte med vegg eller himling, om nødvendig ved bruk av foringsringer. Åpent røranlegg installeres mest i forbindelse med industriinstallasjoner, fyrkjeler og ellers når installasjonene antas å bli utsatt for særlige meka­ niske påkjenninger. En trekker da vanligvis kabler i rørene. I skjulte røranlegg skal det normalt trekkes flertrådete isolerte enlederledninger. Den ledningstypen som brukes mest, er PN, som består av en flertrådet kopperkjerne med plastkappe utenpå. Plastkappen er å få i føl­ gende farger: svart, hvit, brun, blå og gul/grønn. Gul/grønn må bare nyttes som jordleder. For tele- og datakabelanlegg skal jordledningene ha rød/grønn kappe. Skjøting av ledninger, avgreininger, koplinger og overgang til annen installasjonsmåte skal bare foregå i lett tilgjengelige koplingsbokser. Led­ ninger må ikke trekkes inn i innstøpte eller innmurte rør før de er tørre. Om nødvendig må en trekke en tvistdott eller liknende gjennom rørene før led­ ningene trekkes inn. Fuktighet og forurensninger i innstøpte rør har ført til tæring på plastisolasjonen og overslag til jord etter kort tids bruk av anleggene. Det er i alminnelighet ikke tillatt å trekke ledninger fra forskjellige sikringskurser i det samme røret, ettersom det kan føre til forveksling av strømførende og spenningsfrie ledninger ved reparasjoner. 2.3.2 Kabelanlegg Åpent kabelanlegg skal være tegnet med kabelføringene der de skal legges, med rette streker langs veggene, med koplingsbokser, stikkontakter, bry­ tere, lampepunkter og apparater som skal tilknyttes, nøyaktig plassert. Stikkontakter og brytere som skal stå i normal høyde over golv, trenger ingen høydemarkering. Skal derimot en stikkontakt plasseres ved taklist

65

eller i tak, må dette skrives på tegningen. NS 3931 angir monteringshøyde for uttak osv., og denne standarden bør følges så langt det er mulig. Montasjehøyder som avviker fra det alminnelige, må likevel anføres. Kabel er etter paragraf 201 i FEB «en eller flere isolerte ledere omgitt av en eller flere felles beskyttende kappe(r)». Ledning er definert slik: «Generell betegnelse for tråd, leder, line eller kabel anvendt i elektrisk installasjon, apparat eller konstruksjon». I det innarbeidede fagspråket og i fabrikkbetegnelsene brukes rørtråd og kappeledning om bestemte typer kabler som er omtalt nærmere nedenfor. Kabler og ledninger blir produsert i et stort antall varianter og tverrsnitt. De blir vanligvis framstilt etter forskrifter og normer som er utarbeidet eller approbert av NEK. Normene bestemmer nærmere hvordan den elek­ triske, mekaniske og eventuelt kjemiske kontrollen skal foretas. Se i den forbindelse i avsnitt 1.3.2 Nye ordninger, omtalen av ElAR-avtalen. Det er fastsatt bestemte bruksområder for de forskjellige typer av led­ ninger og kabler. Bruksområdene er bestemt i forskriftene. Fabrikantene utgir sine veiledende bruksområdetabeller. Til faste lavspentinstallasjoner (åpent anlegg) nyttes rørtråd og plastkabler godkjent for maks. 1 kV. Rørtråd type PR består av éntrådete kopperledere isolert med farget PVC som er omgitt av en fyllkappe av myk plast. Utenpå fyllkappen ligger et langsgående rørformet aluminiumsbånd. Utenpå røret er det en plastkappe, normalt hvit. Det er lagt inn en jordleder under aluminiumsbåndet. Rørtråd gir pen og solid installasjon og nyttes i stor utstrekning i hus­ installasjoner. Rørtråd av type PR blir framstilt med ledertall og tverrsnitt slik tabell 2.1 viser.

Tabell 2.1 PR 500 V

66

Tverrsnitt mm2

Ytterdiameter, ca. mm

2 2 2 2

x x x x

1,5/1,5 2,5/2,5 4/4 6/6

5,7 x 8,4 6,8 x 9,3 10,6 11,8

3 3 3 3

x x x x

1,5/1,5 2,5/2,5 4/4 6/6

8,9 10,3 12,4 14,0

4 x 1,5/1,5 4 x 2,5/2,5

10,0 11,5

For større tverrsnitt må det nyttest kabel. De egentlige kablene for elkraft lages i et meget stort antall varianter og dimensjoner og for forskjellige bruksområder. Innarbeidede norske typebetegnelser - som nok vil komme til å bli brukt en tid framover - består av inntil fire hovedledd, se figur 2.18. TXSP

Eksempel

1 x 240 mm

145 kV

2

I

kabelens oppbygning enleder merke(PEX-isolert med Cuspenning tverrsnitt skjerm og kappe av PVC) (norn, linjesp.) Tabell over firebokstavkoden

A

L

NEN 136.78

Aluminiumsleder

1. ledd i den tekniske kabelkode.

1. bokstav: Isolasjon

2. bokstav: Kappe o.l.

A

A

Aluminium (evt. m/korr.vern)

A

Armering

B

Rillet aluminium (evt. m/korr.vern)

B

Stålbånd (2 bånd)

B

C

Polykloropren

C

Ståltrådflettmg

C

B

Tape + isolasjon (defineres)

C

Polykloropren

D

Impregnert papir dryppfri kabel

E F

G

H

PCP

Polyetylen PE Polypropylen PP PE eller PP fyllmasse

Andre kunststoffer

K

Papir (evt. m/kordel)

PCP

+ plast

Aluminium

E

Polyetylen PE Polypropylen PP

E

F

Fyllkappe/ båndenng

F

H

I

3. bokstav: Armering, skjerm

D

G

Naturgummi Klorosulfonert polyetylen CSP

norm

1

D

4. bokstav: Ytre kappe, korr. v.

(generelt)

Oliekabelforst. (langs + tvers) Oljekabelforst. (tverrforst.)

A

E F

Halvledende PE

Naturgummi Klorosulfonert polyetylen CSP

G

H

Stålbånd + ståltråd

Andre kunststoffer

1

Stålbånd

K

(4 bånd)

Polykloropren

Dobbelt jutelag + asfalt Polyetylen PE Polypropylen PP

D

Ståltråd, flat

Jute + asfalt

PCP

G

Naturgummi

H

Klorosulfonert polyetylen CSP

1

Andre kunststoffer

K

Bly

K

Ståltråd, plast eller gummibelagt

L

Al-laminat + plastkappe *)

L

Aluminiumlammat

L

M

Al + plast + stålbånd * )

M

Stålbånd m. spes, magnetiske egenskaper

M

Impregnert papir massekabel Impregnert papir oljekabel

N

Polyuretan

N

0

Bly + plast

0

Koppertrådflettmg

0

P

Polyvinylklorid

P

Polyvinylklorid

P

Bronsetrådfletting

P

Polyvinylklorid

Q

PVC + tilleggsskikt

Q

Q

Ståltråd + stålbåndspiral

Q

Halvledende PVC

R

EP-gummi

R

R

Ståltråd, rund

R

EP-gummi

S

Konsentrisk leder

Silikongummi

T

Al-tråd + stålbånd

T

Tverrbundet polyetylen

U

Al-tråd, rund

U

Etylenvinylacetat EVA

V

Dobbel trådarmenng

V

W

Bæreline

W

Ingen armering el. 1.

X

(koaks)

L

Luft + plast

M

Ekspandert PE eller PP + fyllmasse

N 0

S

PVC

S

Silikongummi

T

Tverrbundet polyetylen

PEX

T

U

Etylenvinyl acetat EVA

U

V

PVC + skjerm

V

W

PE eller PP + tilleggsskikt

W

X

PVC

EP-gummi

Fyllkappe/båndenng + konsentrisk leder * ) PE + Al.tråd + stålbånd *) Etylenvinyl acetat EVA

Skjerm (evt. med PVC

X

Ingen kappe

'

X

Y

PE eller PP + skjerm

Y

Skjerm (evt. med PE eller PP)

Y

z

Fluorplast (PTFE, FEP)

z

Fluorplast

z

N

Polyuretan

Y

Koppertråd

z

Fluorplast

* ) = Brukes bare når 3 bokstav er opptatt, f.eks. med W.

Figur 2.18 Typebetegnelser for kabler

67

PVC

PEX

Første hovedledd angir kabelens oppbygning eller type. Det består av inntil fire bokstaver som innenfra betegner isolasjon, kappe, armering eller skjerm og ytre kappe eller ytre korrosjonsvern. Det er bokstavens plass i rekkefølgen som bestemmer betydningen av den. En C i første ledd betyr altså ikke det samme som en C i tredje ledd. Annet hovedledd angir den maksimale spenningen kabelen er godkjent for. Tredje hovedledd angir antallet ledere og tverrsnitt og ledermaterialets tilstand og oppbygning. Fjerde hovedledd brukes til å gi nærmere opplysninger om kabelen, men sløyfes vanligvis. Vi skal ta for oss to eksempler på typebestemmelser for elkraftkabel:

1 PFSP - 1 kV - 3 • 35 mm2 I første hovedledd i betegnelsen betyr P - polyvinylklorid, PVC, som isolasjon rundt lederne F - fyllkappe S - metallskjerm, konsentrisk leder P - PVC-kappe 2 DKBA - 1 kV - 3 • 50 mm2 I første hovedledd i betegnelsen betyr D - impregnert papir, dryppfri kabel K - blykappe B - båndstål A - jute pluss asfalt

En må være oppmerksom på at rørtråd, kappeledninger, bevegelige led­ ninger, line, telekabler og forskjellige spesialkabler har betegnelser etter andre normer. CENELECs europeiske standard for kabler og ledninger har et annet system for oppbygging av typebetegnelser, se figur 2.19. Etter dette merke­ systemet vil en norskprodusert PFSP/A1 3x50 mm2 fra Alcatel-STK A/S (i 1992) få betegnelsen NO-N1 VCV AS 3 X 50. Betegnelsene betyr: NO-N 1 V C V A S 3 X 50

68

- nasjonal type som ikke er harmonisert - merkespenning 0,6/1 kV - PVC isolasjonsmateriale - konsentrisk kopperskjerm - PVC kappemateriale - aluminiumsleder - flertrådet sektorformet - antall ledere - ingen av lederne har gul/grønn isolasjon - tverrsnitt i mm2

Når denne kabeltypen får HAR-godkjenning, blir NO-N (bestemmelsens status) erstattet av A (= autorisert nasjonal type) eller H (= harmonisert type). De norske fabrikantene vil etter hvert gå over til CENELEC-merking. SYSTEM FOR OPPBYGGING AV TYPEBETEGNELSE

bestemmelsens status

LEDERTVERRSNITT

A Autorisert nasjonal type H Harmonisert type NO N Nosjonal type som ikke er autorisert (NO Norge)

JORDLEDER G

MERKESPENNING Uo/U 03 300/300 V 05 300/500 V 07 450/750 V 1. 06/kV

ISOLASJONSMATERIALE H A S V. V2: X.

Halogenfri polyolefm Natur og kunstguinmi Silikongummi PVC PVC for temperatur inntil 190° C PEX

METALLKAPPE AS C

Aluminiumbond Konsentrisk kobberskjerm

KAPPEMATERIALE (IKKE METALLISK) B E RDM gummi H Halogenfri polyolefm yldofopren (neopren)

En av lederne har gul/grønn isolasjon Ingen av lederne har ul/grønn isolasjon

ANTALL LEDERE

LEDER Mongetrådet, bevegelig kabel Ekstra mongetrådet bevegelig kabel Mongetrådet, fast installasjon Flertrådet, rund Flertrådet, sektorformet U: Entrådet, rund W: Entrådet, sektorformet

SPESIELL OPPBYGGING Flof delbor ledning eller kabel H2: Flat ikke delbar ledning eller kabel

Figur 2.19 Europeisk standard for kabelbetegnelser og ledninger

2.4 Ledningsdimensjoner og beskyttelse Som nevnt er det i paragraf 112 i FEB stilt det generelle kravet at «Elek­ triske installasjoner og utstyr skal være slik at mennesker, husdyr og eien­ dom er beskyttet mot fare og skader ved normal og fornuftig drift og bruk». I underpunktene til denne paragrafen er det spesifisert hvilke sikkerhets­ tiltak som skal treffes for å oppnå beskyttelse ved - direkte berøring - indirekte berøring - termiske virkninger - feilstrøm - overspenning

Det er den som er ansvarlig for utførelsen av de elektriske anleggene, som må skaffe de opplysningene som er nødvendig for å innfri disse kravene. Dette må gjøres på planleggingsstadiet og er spesifisert i paragrafene 113 og 114 i FEB. Utgangspunktet for å forstå sikkerhetskravene i forskriftene er at en 69

skaffer seg kjennskap til strømkildene og fordelingssystemene. I den grad vi går konkret inn på sikkerhetskravene, tar vi utgangspunkt i det som ennå er det mest vanlige i bygningsinstallasjoner i Norge: Et trefaset 230 V vekselstrømsystem med isolert nøytralpunkt, det vil si IT-systemet, se figur 2.20. I betegnelsen står I for Insulated = isolert og T for Terra = jord.

- orcel mgssystemets jord

Figur 2.20 IT-systemet (FEB 91)

Det isolerte nøytralpunktet kan være forbundet til jord over en tilstrek­ kelig høy impedans for at nødvendig overvåkingsutstyr skal kunne virke til­ fredsstillende. Andre forsyningssystemer er definert i paragraf 312 i FEB. For å velge riktig beskyttelse mot strømgjennomgang ved berøring av en utsatt del med feil er det nødvendig å vite hvor stor jordslutningsstrømmen er. Med den som utgangspunkt beregner en kravet til jordelektrodens mak­ simale overgangsmotstand i IT-systemet.

Det må foretas en mest mulig nøyaktig beregning av belastningen på den enkelte kurs og en skjønnsmessig vurdering av belastningen på installasjo­ nen totalt. Ved beregningen av belastningen spesielt i lyskurser er det viktig å være oppmerksom på forskjellen på driftsstrømmen og belastningen i startøyeblikket. Ved induktiv belastning ma antall tilknyttede rør ikke være større enn at strømmen i startøyeblikket er under den maksimalgrensen som er bestemt av sikringens utløsestrøm. Et 36 W lysrør med forkoplingsutstyr trekker ca. 48 W. Den varige drifts­ strømmen ved 230 V for et ukompensert rør er ca. 0,41 A og for et kompen70

sert rør 0,23 A. Startstrømmen for et ukompensert rør med forkoplingsutstyret kan være opp til 0,75 A og for et kompensert rør 0,34 A. En lysrekke koplet til en enfasekurs som er sikret med 16 A smeltesikringer, bør derfor ikke ha flere enn ca. 25 ukompenserte eller ca. 40 kompen­ serte 36 W rør når de tennes samtidig. For automatsikringer med elektro­ magnetisk utløsning kan det være problemer med å tåle så høy startstrøm uten å løse ut. En skal for øvrig være oppmerksom på at det ved lysrørbelastning bare bør brukes 10 A installasjonsbrytere for samtidig tenning/slokking av maks. 18-20 lysrør, fordi påkjenningen på bryterne er ekstra stor ved bry­ ting av faseforskjøvet strøm. For større belastninger bør det brukes kon­ taktorer. Også ved glødelampebelastning må en være oppmerksom på at strøm­ men i tenningsøyeblikket kan være vesentlig høyere enn den varige driftsstrømmen, fra ca. 6 ganger normalstrømmen ved 40 W lampe til ca. 14 gan­ ger strømmen ved 2000 W lampe. For natriumhøytrykkslamper vil totaleffekten for en 1000 W lampe med forkoplingsutstyr være 1060 W, driftsstrømmen (for kompensert lampe) er 6,0 A og startstrømmen 9,3 A.

Paragraf 314 i FEB bestemmer at «enhver installasjon skal være oppdelt i så mange kurser som er nødvendig for å - unngå fare eller gjøre ulempene ved feil så små som mulig - lette sikker betjening, inspeksjon, prøving og vedlikehold». Dette innebærer at kursene må tilpasses strømuttaket til de belastningsobjektene som skal tilknyttes, det vernet som er praktisk i den forbindelsen og frakoplingsutstyr. Ut over dette er det i paragraf 524 tatt inn en tabell 52 J. Minstetverrsnitt for ledere, som gjengis her. Ut over dette stiller ikke forskriftene noen krav om antall uttak, for eksempel tilkoplede lysarmaturer, som i tidligere forskrifter var oppgitt til maksimum 20. Minste ledertverrsnitt blir fastlagt ut fra - ledernes høyeste tillatte temperatur ved normal drift og ved kortslutning - akseptable spenningsfall - elektromekaniske påkjenninger ved kortslutning - andre mekaniske påkjenninger lederne kan bli utsatt for - høyeste akseptable impedans for at kortslutningsvernet skal virke.

Se paragraf 113.6.

71

Ledningssystem

Faste installasjoner

Kabler og isolerte ledere

Blanke (uisolerte) ledere

Bevegelige ledninger

Kurstype/ strømkrets Vanlige lys- og forbrukskurser Styre- og signalkretser Forbruks­ kurser Styre- og signalkretser For spesielt formål For ethvert annet formål Skjøteledninger

LederTverrsnitt materiale mm: Cu 1.5 Al 16 ') Cu Cu Al

0.5 2) 10 16 ')

Cu

4

Se relevant norm Cu

0,75 3) 1,0

1) Koplingsklemmer brukt på aluminiumsledere skal være spesielt prøvd og godkjent for formålet. 2) I styre- og signalkretser for elektronisk utstyr er minstetverrsnitt 0,1 mm2 tillatt. 3) For flerleder bevegelig ledning for styre- og signalkretser med sju eller flere ledere, gjelder 2). Figur 2.21 Minstetverrsnitt for ledere (FEB 91)

Hele del 4 i FEB 91 omhandler sikkerhetstiltak fordelt på kapitler som tar for seg forskjellige beskyttelsesmålsettinger: mot elektriske støt, mot termiske virkninger, mot overstrøm og mot over- og underspenninger. Alle former for beskyttelse omhandles svært detaljert i forskriftene. Vi skal ikke ta for oss alle disse formene, bare se på noen sentrale begreper og forhold. Beskyttelse mot elektriske støt både ved normal drift og ved feil skal oppnås ved - SELV - ved begrensning av utladning og strøm - FELV. SELV står for «Safety Extra Low Voltage» og er vedtatt som selvstendig term. Sikkerheten oppnås først og fremst ved at den nominelle spenningen mellom fasene er under 50 V vekselstrøm (Spenningsbånd I, se paragraf 203). Men beskyttelse ved SELV kan også oppnås med andre metoder, for eksempel ved sikkerhetsstrømkilder som er omtalt i paragraf 411.1.2. 72

FELV står for «Functional Extra Low Voltage» og er også vedtatt som selvstendig term. Beskyttelse ved FELV innebærer en kombinasjon av beskyttelsestiltak, for eksempel vernetrafo og kapsling eller isolasjon. Se paragraf 411 i FEB. Beskyttelse mot støt ved normal drift kan oppnås ved en rekke forskjel­ lige tiltak som er omtalt i paragraf 412. De viktigste tiltakene er isolering, avskjerming og kapsling, hindere, plassering utenfor rekkevidde og jordfeilvern. Beskyttelse mot berøring av spenningsførende deler oppnås ved kapsling av forskjellig grad etter hvilke driftsforhold det kapslede utstyret skal brukes under. Kapslingsgraden er utførlig omtalt i paragraf 202 i FEB. Den er bygd opp i et IP-klassifiseringssystem. IP står for Ingress Protection. Kapslingsgraden er angitt ved bokstavene IP og to sifre. Det vil seinere komme en tilleggsbokstav som skal angi utstyrets berøringssikkerhet. Første siffer angir kapslingens grad av beskyttelse både for mennesker og utstyret. Jo høyere siffer, desto tettere er materiellet. Annet siffer angir kapslingens grad av beskyttelse mot skadelig inntren­ ging av vann. Siffer 0 betegner ingen beskyttelse mot vanninntrenging, sif­ fer 8 betegner at utstyret er beskyttet om det er nedsenket i vann. Tidligere norske betegnelser vil fortsatt komme til å være i bruk i lang tid. Betegnelsene kan sammenliknes slik med IEC-betegnelsene:

Norsk betegnelse Dekket Dryppsikker Dryppsikker Regnsikker Sprutsikker Lukket Spylesikker Vanntett Støvsikker Støvtett Trykkvanntett

IEC-betegnelse IP 20 IP 21 IP 22 IP 23 IP 34 IP 44 IP 55 IP 66 IP 54 IP 67 IP 68

Beskyttelse mot støt ved hjelp av automatisk utkopling av strømtilførselen er behandlet i paragraf 413 i FEB og i avsnitt 2.8, Jordfeilbrytere, i denne boka. Beskyttelse mot overstrøm er behandlet i kapittel 43 i FEB, der det i første paragraf er angitt at «strømførende ledere skal være beskyttet av ett eller flere vern som gir automatisk utkopling av strømtilførselen i tilfelle overbelastning og kortslutning, —». Vernet skal kunne bryte enhver overlaststrøm som kan føre til temperaturstigning som skader isolasjonen eller 73

ledernes omgivelser og utillatelige mekaniske påkjenninger ved kortslut­ ning. Da er det flere betingelser som må innfris: - Belastningsstrømmen /B må selvsagt være mindre enn kabelens strømføringsevne /z og mindre enn den merkestrømmen In vernet er innstilt på. - Lederens strømføringsevne /z bestemmes foruten av tverrsnittet og ledermaterialet av forlegningsmåten og omgivelsestemperaturen, se paragraf 523. - Utløserstrømmen /2 er vernets høyeste prøveutløserstrøm og er angitt på leverandørens datablad for vernet. Utløserstrømmen er vanligvis mellom 1,2 og 2 ganger større enn vernets merkestrøm, avhengig av utløserkarakteristikken for vernet. Denne utløserstrømmen skal være mindre enn 1,45 I7. Belastningsstrøm lg-

— Lederens strømføringsevne lz

r-1,45 lz

0

Merkestrøm ln

L-Utløsestrøm I2

Figur 2.22 Koordinering mellom ledere og vern (FEB 91)

Men lederne skal også være beskyttet mot virkningene av kortslutningsstrøm. Det vil si at vernet skal kunne bryte enhver kortslutningsstrøm i kursen som kan få skadelige termiske og mekaniske virkningen Se paragraf 434. På den ene siden må vernet for kursen ha en bryteevne som ikke er min­ dre enn den kortslutningsstrømmen /k som en kan vente der vernet er plassert. På den annen side skal en kortslutning ute i kursen gi en kortslutnings­ strøm som er stor nok til at vernet bryter strømmen etter så kort tid at den ikke får gjort skade. Den tiden t som det tar en gitt kortslutningsstrøm å heve ledertemperaturen ut over akseptabel grense, beregnes etter formelen t = e 4 t S I k

74

= = -

varigheten i sekunder ledertverrsnitt i mm2 kortslutningens effektivverdi i ampere en konstant som er bestemt av leder- og isolasjonsmaterialet, opp­ gitt til 115 for kopperledere med PVC-isolasjon

k2S2 er den totale energien kabelen tåler uten å komme opp i skadelig temperatur I2t er den energien som slipper gjennom vernet fra kortslutningen opp­ står, til vernet har brutt den. Vi stiller oss oppgaven å føre fram kabel til et belastningsobjekt som trekker 14 ampere trefaset ved cos = 0,8. Den forutsatte kabelen av type 3 x 2,5 mm2 PVC-isolert legges på kabelbru, men trekkes gjennom et 2 meter langt rør i et isolert etasjeskille. Strømføringsevnen må da vurderes etter forlegningsmåte A. I dette regneeksemplet skal vi ikke gå inn på reduksjoner i strømførings­ evnen som følge av høy omgivelsestemperatur og parallellføring av kabler. Korreksjonsfaktoren for disse forholdene er tatt inn i tabellene 52D1 og Forlegningsmåte (referansemetode for installasjon)

Andre forlegningsmåter med samme strømføringsevne

Isolerte ledere i A - flerlederkabel direkte i isolert vegg rør i isolert vegg - isolerte ledere i rør i lukket kanal - flerlederkabel i rør i isolert vegg

Isolerte ledere i rør på vegg

'/f®\

B

- isolerte ledere i kabelkanal med lokk - isolerte ledere i rør i ventilert gulvkanal - isolerte ledere, énleder- eller fler­ lederkabel, i rør eller kanal i mur­ verk

Flerlederkabel på vegg

C - eniederkabler på vegg, gulv eller i tak - tlerlederkabler direkte i murverk - flerlederkabler på gulv - eniederkabler eller flerlederkabler i åpen eller ventilert kanal - flerlederkabler i rør eller kabel­ kanal med lokk (multipliser verdiene med 0,8, se veiledning i FEB, 91.)

Flerlederkabel i prefabrikert kabelkanal i jorden

D - enlederkabel i prefabrikert kabankanal i jorden - enleder- og flerlederkabler direkte i jorden

Figur 2.23 Forlegningsmåte A, B og C (FEB 91)

75

52D2 i FEB. Som det framgår av tabellene, kan faktorene slå betydelig ut for strømføringsevnen. Først ser vi på hvordan vi sikrer overbelcistningsbeskyttelse. Forlegningsmåte A gir en strømføringsevne /z på 18 ampere ifølge tabell 52 C E Dette innebærer at vernets øvre prøvestrøm I2 = 16 A • 1,75 = 28 A overskrider den maksimale strømmen som kabelen kan utsettes for, nemlig 1,45 • 18 A = 26,1 A. Konsekvensen er at det må legges en 3 x 4 mm2 PVC-kabel. Den har en strømføringsevne med den samme forlegningsmåten på 24 A og kan følge­ lig utsettes for en maksimal strøm på 24 • 1,45 = 34,8 A. Antall strømførende ledere/isolasjonsmateriale

Forlegn. måte

A

3/PEX 2/PEX

3/PVC 2/PVC

2/PEX

3/PVC 2/PVC 3/PEX

C Nominelt ledertverrsnitt mm2 Cu 1,0 1,5 2,5 4 6 10 16 25,0 35 50

2/PEX

3/PVC 2/PVC 3/PEX

B

11 13 18 24 31 42 56 73

11 15 20 26 34 46 61 80

12 16 21 28 36 50 68 89

13 17 23 31 40 54 73 95 117 141 179 216 249 285 324 380

15 19 25 34 43 60 80 101 126 153 196 238 276 318 362 424

17 22 30 40 52 71 96 119 147 179 229 278 322 371 424 500

18 23 32 42 54 75 100 127 157 192 246 298 346 399 456 538

19 24 33 45 58 80 107 138 171 210 269 328 382 441 505 599

43 57

48 63

53 69

58 76 113 171 226 300

66 78 117 182 245 330

76 89 135 210 282 380

79 97 147 227 302 409

84 101 154 241 324 439

70,0 95 120 150 185 240 mm2 Al

16 25 50 95 150 240

Figur 2.24 Strømføringsevne ved forlegningsmåte A, B og C (FEB 91)

76

77

Figur 2.25 Data for vernet

Vernets bryteevne ved kortslutning:

Så ser vi nærmere på vernets bryteevne ved kortslutning, jamfør FEB 434.3.1. For å kontrollere det må vi ha datablad for vernet, jamfør figur 2.25. Av databladet kan vi lese at vernet har en kortslutningsevne som er på 10 kA ved cos = 0,5 og synker til 6 kA ved cos = 0,7. Om vernet holder, sjekker vi ved å beregne kortslutningsstrømmen der vernet er plassert, se nedenfor. Videre skal vi kontrollere at kortslutningsstrømmen blir brutt før grensetemperatur for lederen er nådd, jamfør FEB 434.3.2. Da må vi beregne kortslutningsstrømmen i tampen av kursledningen. Paragraf 434 i forskriftene bestemmer at «forventet kortslutningsstrøm skal bestemmes for hvert aktuelt punkt/ sted i installasjonen, enten ved beregning eller måling».

Dersom merkebryteevnen til det kortslutningsvernet i installasjonen som har lavest bryteevne, er større enn kortslutningsstrømmen i inntaket, er det ikke nødvendig å beregne kostslutningsstrømmene utover i installasjonen. Kraftleverandøren oppgir kortslutningsstrømmen ved inntaket eller ved sitt fordelingsskap. Ut fra oppgitte data og anslått dimensjon på stikkledning og stigere skal vi regne ut kortslutningsstrømmene i de aktuelle punktene, i vårt tilfelle ved inntaket der hovedfordelingen forutsettes å være, ved en underfordeling og på tampen av en kurskabel. Vi tar utgangspunkt i at kraftleverandøren har oppgitt en kortslutnings­ strøm i sitt kabelfordelingsskap på 4,5 kA ved cos Y = 6H

Går vi inn i tabell 4.3 for blendingstall for BZ4, finner vi et ukorrigert blendingstall på 19,5. Ser vi rommet på tvers, vil romdimensjonene være X = 6H og Y = 4//, idet X alltid er loddrett på synsretningen. Tabell 4.2 opererer bare med X = 4 og X = 8. Følgelig interpolerer vi for blendingstall mellom 19,2 og 19,4. For denne synsretningen får vi da et ukorrigert blendings­ tall på 19,3. Beregningen videre foretas etter det ugunstigste blendingstallet 19,5, idet vi går ut fra at aktivitetene i rommet foregår i begge synsretningene. Tabell 4.3 Blendingstall, klasse BZ4

□ w S t/5 w c u w

50% 50%

25% 75% Refleksjonsfaktorer i%

70 30 14

50 50 14

50 30 14

30 30 14

Rom dimensjon X

211

4/7

87/

127/

70 50 14

70 30 14

50 50 14

50 30 14

30 30 14

70 .50 14

70 30 14

50 50 14

50 30

På På langs tvers

Blendingstall-verdier

Y 211 3H 4/7 6/7 87/ 12//

17,3 19.4 20 2 20.4 20,7 20,9

19,8 21,8 22,4 22,6

211 3/7 4/7 677 8/7 1277

18,2 20,7 22,0 22,1 22,4 22,7

20,4

4/7 67/ 877 12/7 4/7 6/7 877 12//

v fc o Z

30 30 14

17,7 19,8 20,7 21,0 21,2 21,5

20,1 22.1 22,6 22 9 23 J 23,2

20,5 22,5 23,1 23,3 23.5 23,6

15.0 17,0 17.8 18,0 18,3 18,4

16,8 18,8 19,3 19,6 ]9,6 19,6

15,8 17,9 18,7 19,0 19,2 19,4

17,7 19,7 20,2 20,5 20.6 20,6

18,8 20,8 21,3 21,6 21,7 21,8

12,4 14 3 15.1 15,4 15,6 15,6

13,9 15,8 16.3 16,5 16,5 16,6

13,6 15,5 16,3 16,7 16,9 16,9

15,1 17,0 17,5 17,8 17,8 18,0

16,6 18,5 19,1 19,4 19,4 19,6

+ 0,5 4 ,6 1-0.9 F 1,3 + 1,5 +1,7

233 23,8 23,9 24,0

18,8 21,2 22,6 22.7 22 9 233

20,7 21,1 22,9 23,3 24,0 24,5 24,2 24,7 24,3 25,0 24,4 25,1

15.8 18,2 19,2 19,5 19,7 20,0

17,4 19,4 20.3 20,5 20,6 20,7

16,7 19,2 20,2 20,4 20,7 21,0

18,2 20,4 21,4 21,6 21,7 21,8

19,4 21,5 22,6 22,8 22,9 23,0

13.1 15,3 16,4 16,7 17,0 17,0

14,3 16.4 17.2 17.3 17,5 17,5

14.4 16.6 17,7 18,0 18,2 18,2

15,6 17,7 18,7 1S.8 18.9 18,9

17,2 19,4 20,3 20,4 20,5 20,5

4 0,5 + 0,7 J-0,9 F1,3 + 1,4 + 1,7

22 2 22/9 23.3 23,5

23,6 24,3 24,4 24,6

22»7 23.6 23,9 24,2

24,1 24,7 25,0 25,2

24,7 25,4 25,8 26,0

19,4 20,2 20,6 20,7

20,3 21,0 21,1 21,4

20,4 21,3 21,7 21,7

21,4 22,0 22,3 22,6

22,7 23,3 23,7 23,9

16.7 17.2 17,5 17,5

17,3 17,8 18.1 18,1

18,0 18.5 18.8 18,9

18,7 19,1 19,6 19,6

20,3 20,9 21,3 21,3

+0,8 + 1,2 + 1,4 + 1,6

22,5 23,1 23,5 23,7

23,7 24 4 24,6 24,6

23,0 23,8 24,2 24,5

24,2 25,0

24,8 25,8 26,0 26,0

19,7 20,5 20,7 20,8

20,4 21.2 21,4 21,4

20,7 21,6 21,8 21,8

21.5 22.4 23J 22,6 23,9 22,6 24,1

16,7 17,4 17,6 17,6

17.2 18,1 18.2 18.2

18.0 18.7 18.9 18.9

18,7 19,6 19,7 19.7

20,3 21,2 21,3 21,5

+ 0,8 1-1,1 + 1,3 +1,5

22*8

253

-Y-*i

H Armaturhøyde over øyenhøyde (1,20 m). X Romdimensjon på tvers av siktlinje uttrykt ved H. Y Romdimensjon parallelt med siktlinje uttrykt ved H.

1

X

+0.6 + 0,1 -0,2 —0,5 -0,6 -0.7

Lxt

70 50 14

L k L

Tak Vegger Golv

for line;

0% 100%

Opp Ned

verdiet

Armaturens lysfordeling

—0,1 — 0,5 — 0,8 — 0,8

—X—

Y1 T 1 197

I de to rubrikkene lengst til høyre i tabell 4.3 er det tatt med korreksjonsfaktor for lineære armaturer. Armaturen som er valgt, har imidlertid en lysfordelingskurve nær opp til rotasjonssymmetrisk, og noen korreksjon foretas derfor ikke.

Figur 4.26 Korreksjonsverdier for blendingstall for lysende areal

Figur 4.27 Korreksjonsverdier for blendingstall for nedadrettet lysstrøm

198

Figur 4.28 Korreksjonsverdier for blendingstall for monteringshøyde

Derimot skal det korrigeres for lysende areal. Kurven på figur 4.26 viser en korreksjon på -5,5 for et lysende areal på 3029 cm2. Videre skal det korrigeres for nedadrettet lysstrøm. Se figur 4.27. Den nedadrettede lysstrømmen er 2240 lm, og korreksjonen blir +2,0.

Til slutt skal det korrigeres for monteringshøyden H = 2,3 m etter figur 4.28 med -0,4. Stiller vi dette sammen, får vi: Foreløpig blendingstall Korreksjon for: lysende areal lysstrøm ned monteringshøyde Endelig blendingstall

19,5 - 5,5 + 2,0 - 0,4 = 15,6

The IES Code anbefaler et maksimalt blendingstall på 16 for kontor. Det beregnede blendingstallet skulle dermed tilfredsstille kravene om rommet skal brukes til et slikt formål. Viser en blendingsberegning uakseptabelt blendingstall, kan det reduse­ res ved forskjellige metoder: - Opphengingshøyden kan økes om armaturene har pendeloppheng - Armaturer med asymmetrisk lysfordeling kan snus 90° i rom der synsretningen er bestemt. - Refleksjonsgraden på vegger og tak kan bedres. - Det kan velges armaturer med større oppadrettet lysstrøm.

Hvis ikke noe av dette er mulig eller ønskelig, må en velge armaturer som er bedre avskjermet (lavere BZ-klasse). I Norge angir Selskapet for Lyskulturs luxtabell veiledning i valg av blen­ dingstall for ulike arbeidsoppgaver og romtyper. 199

4.4.5 Blendingsbegrensning etter ClE-metoden Blending fra lysarmaturer kan kontrolleres ved hjelp av luminansgrensekurver. De angir luminansgrensene for forskjellige kvaiitetsklasser innenfor de kritiske vinklene fra 45° til 85° fra vertikalen. Se figur 4.35. Den direkte blendingen er tilfredsstillende dersom den gjennomsnittlige luminansen fra armaturen ikke overstiger verdien av grensekurven i dia­ grammet (figur 4.29) for de gjeldende vinklene. Grensekurven velges ut fra kravet til kvalitetsklasse i belysningen og belysningsstyrken. Luxtabell (1985) angir blendingsklasse og belysningsstyrke for ulike belysningsoppgaver. MIDDELLUMINANS l (OVm2) Europeisk blendingsavQensmngsmetode lysrør TID 36W//83 3 3450 lumgn

X2m -

Figur 4.29

i

Eksempel fra katalogblad som viser blendingsbegrensningsmetoden anvendt

4.4.6 Databeregning av lysanlegg, innendørs Det finnnes på markedet en rekke databeregningsprogrammer for lysberegninger. De fleste er utviklet av armaturfabrikanter, og kan bare nyttes for fabrikantenes egne produkter. Nøyaktigheten, i første rekke på grunn av interrefleksjoner, er svært forskjellig. For å få ett bransjeprogram som alle fabrikanter skal kunne bruke og som behandler fabrikantene likt, har man ved EFI (Elektrisitetsforsynin­ gens Forskningsinstitutt) fått utviklet et nytt lysberegningsprogram NORLIGHT for PC. Programmet er meget fleksibelt ved at man kan velge rom­ geometri, armaturplassering, direkte og interreflektert lys, luminans og 200

belysningsstyrke på flatene i rommet, belysningsstyrke på fiktive plan, blendingstall i ulike punkter og retninger osv. Programmet er også tilført en større database for armaturdata. Inngangsdel

Dokumentasjonsdel

Figur 4.31 Moduloppbygging for NORLIGHT

4.5 Lyskilder Det finnes et enormt utvalg av lampetyper på markedet i dag, med vidt for­ skjellige egenskaper. Vi kan inndele lyskildene for vanlige belysningsformål i to hoved­ grupper: a) Glødelamper (temperaturstrålere) b) Utladningslamper (luminescensstrålere)

201

4.5.1 Glødelamper Lyset produseres ved at elektrisk strøm varmer opp en glødespiral til en slik temperatur at den gløder. Men en vesentlig del av strålingen faller utenfor det synlige spektrumet, først og fremst som varmestråling. Spesielle egenskaper Både levetid og effektivitet er i sterk grad avhengig av påtrykt spenning, se figur 4.30. Det er derfor viktig å få en lampe med påstemplet spenning så nær opp til den aktuelle som mulig. Videre er disse lampene svært ømfint­ lige for vibrasjoner, alt etter glødespiralens dimensjoner og opphengsmåte. Lampene er også kjennetegnet ved et stort typeutvalg, både når det gjel­ der effekt, kolbeform, intensitet, lysdirigering, spenninger, levetid og avblending. Spesielt nevner vi lamper med innvendig reflektor for sterk lys­ dirigering, og de kompakte halogenlampene med bedre levetid og høyere lysytelse.

Figur 4.30 Glødelampens spenningsavhengighet

4.5.2 Utladningslamper I en gassutladningslampe blir lyset produsert ved strømgjennomgang i en gass. Det som skjer, er at frie elektroner støter sammen med gass- eller metalldampatomer. Derved kan et fritt elektron støte ett av de bundne elektronene som svever rundt atomkjernene, ut i en utenforliggende bane. Atomets energiinnhold har økt. Imidlertid vil elektronet umiddelbart vende tilbake til sin naturlige bane, og den tilførte energien blir frigjort i form av elektromagnetisk stråling. 202

Om bølgelengden ligger innenfor det ultrafiolette området, kan denne strålingen omdannes til lys ved hjelp av et fluorescerende belegg. Det har den egenskapen at det absorberer stråling og sender den ut igjen med en lengre bølgelengde. De vanligste typene, der lyset produseres rett fra gassutladningen, er lavtrykks- og høyttrykksnatriumlamper, metallhalogenlamper og klare kvikksølvlamper. De vanligste lampene med fluorescerende belegg er lysrør og fargekorrigerte kvikksølvlamper. Det blir også markedsført små lysrør, mer på størrelse med våre gløde­ lamper. Her er det snakk om så lave effekter som 7 til 16 W. Lysfargen svarer omtrent til glødelampens 2800 K. Fabrikantene har introdusert ulike typer. Noen har innmontert alt forkoplingsutstyr, og kan direkte erstatte glødelampene i samme armatur med visse forbehold. Disse lampene blir dyre, fordi en da selvfølgelig også skif­ ter forkoplingsutstyr hver gang en skifter lampe. De kalles lysrørslamper. Lampene er forholdsvis tunge, noe som kan medføre problemer i enkelte armaturer. Det er derfor kommet andre lamper der forkoplingsutstyret er inn­ montert i armaturen, og lampene blir billigere. Disse lampene, som er i ferd med å ta over en del av bruksområdene til glødelampen, har en levetid på minst 8000 timer og et lysutbytte på 60-80 lm/w, avhengig av type og størrelse. Disse kalles gjerne kompaktlysrør.

Spesielle egenskaper Alle damplamper krever forkoplingsutstyr for å stabilisere gassutladnin­ gen. Det består oftest av en spole (reaktor, drossel) som er spesiallaget for hver lampetype. Videre krever de fleste typer en spesiell tennanordning, et tennapparat, en autotransformator e.l. For å kompensere for de reaktive effektene som spolene trekker, er det svært ofte nødvendig å fasekompensere ved hjelp av kondensatorer, se figur 4.32. Utladningslampene krever en bestemt spenning, den såkalte tennspenning, før de kan tenne. Videre er det viktig at lampene får den riktige brennspenning over gassutladningsrøret. Noen utladningslamper bruker flere minutter fra tenning til de gir fullt lys. Videre må de avkjøles etter strømbrudd, før de kan tennes igjen. Dette kan også ta flere minutter. På grunn av bestemte mekanismer i gassutladningen vil lysutsendelsen bare finne sted ved særskilte bølgelengder som er karakteristiske for gas­ sen. Dette kalles et linjespektrum. Hvis lampene er forsynt med et fluores­ cerende belegg, vil dette gi et kontinuerlig spektrum, slik at visse lamper, som lysrøret og kvikksølvlampen, får et linjespektrum i tillegg til det konti­ nuerlige. 203

Figur 4.32 Koplingsskjema for gassutladningslampe, L spole, C kondensator, T tennapparat

4.5.3 Generelle karakteristika for lyskilder Lysutbytte Dette angis i lumen per watt, og forteller hvor mye lys en lampe gir i forhold til opptatt effekt (herunder også reaktortap for utladningslamper). Lysytelse Lumenverdien angir lampens totale lysytelse. De fleste lyskilder vil endre seg i de første driftstimene - spesielt utladningslampene. Det er derfor internasjonalt vedtatt at den lysytelsen som oppgis i katalogene for utlad­ ningslamper, skal gjelde etter 100 timers brenntid, og for glødelamper 1 time. Denne verdien kalles merkeverdi for lysfluks (lysytelse).

Levetid En lampes levetid kan defineres på forskjellige måter. Den midlere leve­ tiden angir det tidspunktet da 50% av et større antall lamper er utbrent. Økonomisk levetid nyttes gjerne på anlegg der en foretar gruppeutskifting, og der en ikke kan vente på at 50% av lampene skal brenne ut. Den økono­ miske levetiden er gjerne 60-80% av midlere levetid. Se figur 4.33.

Figur 4.33 Levetidskurve for lysrør

204

Nedgang i lysytelse over levetiden Enhver lyskilde vil avta i lysytelse i løpet av levetiden. For glødelampene skyldes dette først og fremst sverting av innsiden av kolben, mens det for de andre lyskildene kan skyldes flere forhold, som forbruk av elektrodemateriale, svekking av lyspulvernes effektivitet og at gasstrykket forandres.

Brennstilling De fleste lyskilder har universell brennstilling. Det vil si at de kan plasseres i en hvilken som helst stilling. En del unntak finnes, og en må kontrollere i lampekatalogen hvis en er i tvil. Eksempler er halogenglødelamper, lavtrykks-natriumlamper, metallhalogenlamper og blandingslyslamper.

Temperaturavhengighet Utladningslamper kan være temperaturavhengige både når det gjelder lysutbytte og tenning. Spesielt lysrørene er utsatt for dette. Maksimalt lysutbytte oppnås med 25 °C omgivelsestemperatur. Lystap på 25-30% på grunn av for høy temperatur i armaturer er ikke uvanlig i praksis. Se figur 4.34.

Luftens omgivelsestemperatur

Figur 4.34 Lysfluks som funksjon av omgivelsestemperaturen

Ved lavere temperaturer vil også lysutbyttet synke. Dette medfører tenningsproblemer. Det finnes spesielle lysrør for lave temperaturer. En må også være oppmerksom på at ikke alle tenningssystemer gir like god ten­ ning ved forskjellige temperaturer. Den spektrale lysfordelingen Spektral lysfordeling vil si lysutstrålingen fra en lampe i de forskjellige bølgelengdeintervaller innenfor det synlige spektrumet. Vanligvis blir den 205

angitt som en kurve over lysutstråling (relative eller absolutte verdier) som funksjon av bølgelengden.

Fargetemperatur En lyskildes fargetemperatur er den temperaturen som et absolutt svart legeme må oppvarmes til for å sende ut en stråling der fargen ikke kan skjelnes fra fargen på utstrålingen fra lyskilden. Fargetemperaturbegrepet nyttes til å angi en lyskildes farge. Fargetemperaturen angis i kelvingrader (K). Dette er en temperaturskala som begynner ved det absolutte nullpunkt, -273 °C, men gradene har samme størrelse som i celsiusskalaen (0°C svarer til 273 K). Det er viktig å være klar over at fargetemperaturen ikke gir noen infor­ masjon om lysets spektrale sammensetning, men bare om lyskildens farge slik som vi ser den. Lyskilder med vidt forskjellige spektralfordelinger kan ha identiske fargetemperaturer. Som følge av dette er begrepet eksakt bare i forbindelse med temperaturstrålere (glødelamper). Når det gjelder utladningslamper, skyldes lysutstrålingen en elektrisk utladning, og oppgitte fargetemperaturer for disse lyskildene må derfor regnes som tilnærmede. Fargetemperatur

Fargeinntrykk

< 3300 K 3300-5500 K > 5500 K

varm (rødlig hvit) (hvit) kald (blålig hvit)

For at et lysanlegg skal være av god kvalitet, må en ta hensyn til at det er sammenheng mellom lyskildenes fargetemperaturnivå og lysnivå. Ut fra erfaring vet vi at når lysnivået øker, så bør også fargetemperaturen øke. Fargetemperaturen er avgjørende for om et interiør skal få et varmt preg eller et kaldere preg:

Fargeinntrykk fra lyskilden Belysningsstyrke (lx)

Varm

Hvit

Kald

< 500 500-1000 1000-2000 2000-3000 > 3000

behagelig

nøytralt

kaldt

stimulerende

behagelig

nøytralt

unaturlig

stimulerende

behagelig

206

4.5.4 Fargegjengivelse Gjengivelsen av en farge og hvordan vi oppfatter den, er avhengig av den spektrale energifordeling i lyset som belyser fargen. Karakteriseringen av en lyskildes egenskaper når det gjelder fargegjengivelse, foretas i dag etter en metode som ble lansert og offentliggjort i CIE Publication 13/1965. Metoden går ut på å bedømme åtte nærmere spesifiserte farger, først i lyset fra den lyskilden en ønsker å få karakterisert, og deretter i lyset fra en normallyskilde som skal ha en fargetemperatur lik lyskildens og en spektral energifordeling som «det absolutt sorte legeme» har ved den nevnte fargetemperaturen. Resultatet av denne sammenlikningen gir lyskildens fargegjengivelsesindeks Ra, som maksimalt kan være 100. En høy fargegjengivelsesindeks er etter denne metoden et uttrykk for at en lyskilde har gode fargegjengivelsesegenskaper. Sammenlikninger må bare gjøres mellom lyskilder med omtrent samme fargetemperatur.

4.6 Armaturer En armatur bør: a) gi tilfredsstillende elektrisk forbindelse til lampen(e) inne i armaturen, b) dirigere og fordele lyset fra lyskilden i rommet slik at synsbetingelsene blir best mulig, c) gi lampen og andre komponenter driftstemperaturer innenfor det som kreves av fabrikanten og materiellkontrollen (NEMKO), d) tilfredsstille myndighetenes krav for øvrig, e) være lett å montere og vedlikeholde, f) ha et tiltalende utseende både med og uten lys, g) være økonomisk. 4.6.1 Lystekniske data a) Virkningsgrad En armaturs virkningsgrad er definert som forholdet mellom den lysfluks (lumen) som armaturen utstråler når den brenner fritthengende i normal brennstilling i trekkfri luft ved 25 °C, og lysfluksen til de lyskildene som er beregnet til armaturen under de samme betingelsene. Virkningsgraden kan måles i en fotometerkule, eller den kan beregnes ut fra en armaturs lysfordelingskurve. 207

b) Lysfordeling En armaturs lysfordeling er dens lysstyrke i alle retninger når den brenner i sin normale brennstilling i trekkfri luft ved 25 °C. Lysfordelingskurvene skisseres oftest for en lysytelse fra lampen på 1000 lm, slik at verdiene må korrigeres for den aktuelle lyskildes virkelige lysytelse. Se figurene 4.23 og 4.24. Kjennskap til armaturenes lysfordeling nyttes, til å klassifisere arma­ turene i lystekniske grupper. Den britiske BZ-metoden deler armaturene inn i ti forskjellige grupper etter deres lysfordeling under horisontalplanet, der hver klasse er nøye definert. Gatelysarmaturer blir klassifisert etter egne systemer. c) Virkningsfaktortabell Når en skal sammenligne armaturers virkningsgrad, er det viktig at de har omtrent samme lysfordeling, og at de er likeverdige blendingsmessig. Det som har betydning for et anleggs økonomi, er imidlertid ikke arma­ turenes virkningsgrad, men den totale virkningsgraden i det aktuelle rom­ met, den såkalte virkningsfaktoren, som angir hvor stor del av den instal­ lerte lysytelsen som i gjennomsnitt treffer hver kvadratmeter av arbeids­ planet.

Figur 4.35 Blending fra en armatur

208

d) Armaturluminansen I mange tilfeller har armaturenes luminans avgjørende betydning. Spesielt viktig er luminansen i vinklene 45-90° fra armaturens vertikalakse, det vil si sektoren der faren for direkteblending er størst. Se figur 4.35. Middelluminansen hos en armatur ved en bestemt vinkel kan beregnes vet at lysstyrken i denne retningen divideres med armaturens tilsynelatende (projiserte) areal i planet vinkelrett på synsretningen.

4.7 Belysningsprinsipper Den kunstige belysningen kan dekkes på en av følgende måter: - Allmennbelysning - Plassorientert allmennbelysning - Plassbelysning og allmennbelysning

4.7.1 Allmennbelysning Allmennbelysning vil i alminnelighet gi dekkende, om enn noe varierende, belysningsstyrke over hele det aktuelle rommet. I arbeidsrom har det vært vanlig å sette grensen mellom høyeste og la­ veste belysningsstyrke til 1,0:0,7 - 0,8. I trafikkarealer, som resepsjoner og korridorer, har det vært vanlig å akseptere større variasjoner uten at grenser er angitt. Allmennbelysning etter disse retningslinjene vil gi dekkende forhold i rommet forutsatt at blendingsforholdene er tilfredsstillende. Installert bg forbrukt effekt per arealenhet (W/m2) blir stort, men anlegget vil ha flek­ sibilitet for plassering av inventar. Beregning foretas etter BZ-metoden og med dataunderlag som armaturfabrikantene gir, vil den være enkel å utføre.

4.7.2 Plassorientert allmennbelysning I rom der trafikkarealer og arbeidsarealer med funksjon er kjent og lysbehovet er varierende, kan dekkende allmennbelysning alene etter retnings­ linjene foran bli unødvendig kostbar og energikrevende. En konsentrerer lyset over arbeidsplassene og begrenser det i trafikk- og rekreasjonsarealer osv. Planlegger en anlegget med sikte på at belysningen på en enkel måte kan endres om innredningen blir endret, skulle plassorientert allmennbe­ lysning også gi akseptabel fleksibilitet. Spesielle beregningsmetoder for plassorientert allmennbelysning er ikke utviklet. Tilnærmede metoder som punktmetoden vil gi størrelsesorden. 209

4.7.3 Plassbelysning og allmennbelysning Allmennbelysningen planlegges vanligvis for å dekke rommets generelle bruk, for eksempel som resepsjon, lesesal, idrettshall. Plassbelysning i tillegg til moderat allmennbelysning kan i mange tilfel­ ler gi en miljømessig, energimessig og økonomisk gunstig løsning. Fleksi­ bilitet for ommøblering vil være avhengig av om en kan ha stikkontakttilknytning ved vegg, tak eller golv. Her nevner vi følgende forhold der plassbelysning eller punktbelysning kan være egnet: - Ved svært krevende synsoppgaver på begrensede arealer i et rom. - Ved synsforhold der form og struktur krever sterkt rettet belysning. - På steder der konstruksjoner hindrer allmennbelysning fra å gi dekning. - På steder der et begrenset antall synssvake trenger høyt luxnivå. - Der mørke arbeidsobjekter skal ses mot lys grunn. - I rom som normalt ikke nyttes til arbeidsrom, men har enkelte arbeids­ plasser. - I rom som innredes for å oppnå et spesielt miljø eller en spesiell atmosfære. - I bibliotek og lesesaler der en ønsker å markere den enkelte arbeidsplass.

4.8 Kvalitetskriterier For å sikre et godt resultat er det nødvendig å kunne forutsi eller beregne hvordan de enkelte kvaliteter ved belysningen tilfredsstilles. Noen er kvan­ titative og lar seg beregne. Andre bygger på synsinntrykk og må beskrives kvalitativt. Det er viktig å være klar over at menneskenes synsegenskaper er meget forskjellige. De avhenger blant annet av alderen. De viktigste kvalitetskriteriene en bør tenke på ved planlegging av belysningsanlegg, er: - Belysningsstyrke - Luminans - Blending - Kontrastgivning - Modellering - Lysfarge - Vedlikehold - Økonomi

210

4.8.1 Belysningsstyrke Denne angis i lux og er et mål for hvor mye lys som treffer en flate. Hovedfaktorer ved valg av belysningsstyrke er: - Gode og tilsiktede synsbetingelser - Stimulering og velvære - Økonomi

Innenfor visse grenser kan detaljer lettere oppfattes når en øker belysnings­ styrken mot betraktningsflaten. Graden av forbedring avhenger av kvalite­ ten på belysningen, betraktningsobjektets overflate og fargekontrast, detaljenes størrelse og personens syn. Resultatet kan være mindre trøtthet og større sikkerhet, arbeidshastighet og nøyaktighet. Til støtte ved valg av belysningsstyrke kan en nytte luxtabellen (1985). For å forstå oppbygningen av Selskapet for Lyskulturs luxtabell kan skje­ maet nedenfor være nyttig. Romtype

Rom som brukes relativt sjelden, eller der det skjer lite arbeid

Arbeidslokaler

Belysnings­ styrke lx

Synsoppgave

1. Sekundære rom og utendørs plasser med mørke omgivelser. 2. Lokaler for korte tilfeldige besøk og rekreasjon. 3. Lokaler som bare tilfeldig nyttes til arbeid.

4. Arbeid med begrensningskrav til synsbetingelser, f.eks. grovt verkstedsarbeid. 5. Arbeid med betydelige krav til synsbetingelser, f.eks. krevende kontorarbeid og feilsøking/elektronikk. 6. Arbeid med spesielle krav til synsbetingelser, f.eks. elektronik koplinger.

4.8.2 Luminans Definerer en luminans som utstrålt lys fra lyskilde eller reflektert lys fra et objekt, vil det framgå at det som synet registrerer, er luminansforskjeller. 211

Generelt vil høye kiminanser uten forstyrrende reflekser gi gode synsbetingelser når omgivelsenes luminanser er tilpasset. Når flater med de høyeste luminanser har en viss utstrekning, tiltrekker de seg oppmerksomhet. For å oppnå konsentrasjon om oppgaven er det derfor gunstig at arbeidsobjektet har den høyeste luminans i synsfeltet. Det er kjent fra praksis at luminansfordelingen i et arbeidsplan eller et interiør kan gjøre forholdene gunstige eller ugunstige. For å komme fram til de forhold som kjennetegner et interiør med gun­ stig luminansfordeling, må en vite hvilke funksjoner interiøret skal være tjenlig for.

4.8.3 Blending Blending karakteriserer i alminnelighet et sjenerende forhold ved belysnin­ gen. Øyet blir da utsatt for sterkere lys enn det er tilpasset for. Direkte blending kan komme fra belysningsarmatur med for høy lumi­ nans eller fra sol og himmel gjennom vindu. Indirekte blending kommer fra flater med store variasjoner i reflektert lys. Ugunstigst er speilende flater. Mørke speilende flater er vanligvis ugunstigere enn lyse. En skiller mellom to former for blending etter virkningen. - Synsnedsettende blending, som har direkte innvirkning på synsevnen. Årsaken kan være armatur i synsfeltet med høy luminans, lys fra sola eller armatur reflektert fra arbeidsobjektet mot øyet. - Ubehagsblending. Synsforholdene i rommet gir følelse av ubehag. Direkte blending fra armatur kan en få bort ved armaturavskjerming. o

4.8.4 Kontrastgivning En vesentlig faktor for synsoppfattelsen er differansen i luminans og farger mellom det objektet en ser på, og omgivelsene. Dette kalles kontrasten. Den kan uttrykkes subjektivt, eller objektivt når luminansen er målt. For dette tilfellet kan kontrasten uttrykkes som forholdstall slik:

L. Lb er luminansen på bakgrunn og Lo objektets luminans. Luminansen og dermed kontrasten er blant annet avhengig av lysets innfallsvinkel mot objektet og omgivelsene, refleksjonsegenskapene og betraktningsretningen. Dersom lysets innfallsvinkel og betraktningsretningen er ugunstig, kan luminansforskjell på skrift og bakgrunn på blankt papir bli utvisket, og 212

synsforholdene kan bli særlig ugunstige selv om belysningsstyrken er høy. Det er særlig viktig at en har gode kontrastforhold i lokaler der det stilles store krav til synet.

4.8.5 Modellering Lys som kommer fra en liten, sterkt lysende flate, gir «hardt lys», med mar­ kert skyggedannelse. Slikt lys får en fra sola, lyskastere eller reflektorlamper. Lys som framkommer fra skyet himmel i det fri eller fra indirekte belys­ ning i et rom, gir «mykt lys» med lite markert skyggedannelse. Reflektert lys fra flater i interiøret vil gjøre lyset «mykere». Ved å velge retning på lyset og graden av «hardt» eller «mykt» lys kan vi påvirke syns­ forholdene og vår oppfatning av form og struktur i et interiør. Lys og skygger er nødvendige for at vi skal oppfatte tredimensjonalt på en tilfredsstillende måte. Mennesker som befinner seg i et rom med så dif­ fus belysning at ingen skygger markerer seg, vil etter en tid føle trøtthet. Det tredimensjonale ved alle former er utvisket, synet må anstrenge seg om det som observeres. Belysningen skal sørge for at både egenskygger og slag­ skygger er med på å modellere fram formen på rommet og gjenstandene i det.

4.8.6 Lysfarge Interiørets samlede fargeinntrykk og lysets fargeinntrykk bør stemme over­ ens - varmt, nøytralt eller kjølig. Ved aktuelle belysningsoppgaver er pro­ blemet å finne den riktige balansen mellom kravene til belysningsstyrke og kravene til fargegjengivelse.

4.8.7 Vedlikehold En rekke faktorer bevirker til sammen en reduksjon av et lysanleggs virk­ ningsgrad ved at lysytelsen blir mindre og dermed også belysningsstyrken. Lysforholdene blir dårligere uten at driftsomkostningene blir redusert, fordi lysanlegget fortsatt krever like mye strøm. Følgende faktorer bidrar til lystap: 1 Reduksjon av lyskildenes ytelse i løpet av brenntiden 2 Utbrente lyskilder 3 Tilsmussing av lyskildene og armaturenes reflekterende flater og even­ tuelle avskjerminger 4 Tilsmussing og aldring av rommets begrensningsflater 5 Tilsmussing av vindusflater

213

Vedlikeholdsfaktorene er:

1 2 3 4

Kontroll av belysningsstyrken Utskiftingsperioder for lyskilder Utskiftingssystemer - økonomiberegninger Reinhold av armaturer og rommet

Vi viser for øvrig til Selskapet for lyskulturs publikasjon nr. 2: Vedlikehold av lysanlegg. 4.8.8 Økonomi Det er svært viktig at også økonomiberegning kommer med som en natur­ lig del av belysningsplanleggingen, og da ikke bare anleggskostnadene, men også driftskostnader i form av lyskilde, elkraft- og rengjøringskostnader. Vi viser til skjema NLK-1. (Skjemaet kan bestilles fra Selskapet for lyskultur.) I skjemaet setter en inn de aktuelle prisene for prosjektet. Anleggskost­ nadene avskrives over levetiden, med valgbar avskrivningstid og rentesats. Nøkkeltallene for hvert alternativ fylles inn.

214

Aktuelle normer, forskrifter og standarder

Lov om arbeidervern og arbeidsmiljø Forskrifter for elektriske forsyningsanlegg (FEF) Forskrifter for elektriske bygningsinstallasjoner m.m. (FEB) Forskrifter for elektriske anlegg - Maritime installasjoner (FEA-M) Driftsforskrifter for høyspenningsanlegg med utfyllende orientering (DH) Forskrifter for elektriske anlegg - Sikkerhet ved arbeid i lavspenningsanlegg (SL) Forskrifter om utførelse og kontroll av elektrisk utstyr som tilbys eller omsettes til bruk i lavspenningsanlegg Forskrift om faglig utdanning for elektrofagfolk Forskrifter om autorisasjon av elektroinstallatører og elektromontører som står i elektroinstallatørs stilling Administrative og tekniske installasjonsregler Forskriftsverk for teletjenester Alminnelig forskrift om husstands- og bedriftsinterne teletekniske linje­ nett, og typegodkjennelse av teleteknisk brukerutstyr og om autorisasjon av leverandører, installatører etc. Teknisk forskrift for bedriftsinterne og husstandsinterne linjenett for tele­ teknisk utstyr som skal knyttes til det offentlige telenett Norske normer for elektrotekniske skjemasymboler Strukturerte kabelnett - håndbok i kabling av bygg Nettfrekvente magnetfelt fra elektriske lederføringer og utstyr Byggforskrift 1987 Forskrift om brannforebyggende tiltak og brannsyn Offentlig påbudte brannalarmanlegg utført i samsvar med bygnings- og brannlovgivningen Forskrift for kjelanlegg ISO 8402 Kvalitet. Terminologi ISO 9000-serien: NS-ISO 9001 - NS-ISO 9004 Sertifisering av kvalitets­ systemer NS 3031 Beregning av bygningers varmebehov NS 3035 Byggetegninger - Grunnregler

215

NS 3036 Byggetegninger - Betongtegninger NS 3403 Alminnelige kontraktsbestemmelser om arkitekters utførelse av prosjektering og rådgiving NS 3410 Formular for kontrakt om utførelse av bygg- og anleggsarbeider NS 3413 Formular for kontrakt om utførelse av prosjektering og rådgiving NS 3415 Formular for entreprenørens sikkerhetsstillelse i byggetiden NS 3416 Formular for entreprenørens sikkerhetsstillelse i garantitiden NS 3417 Formular for byggherrens sikkerhetsstillelse NS 3419 Rigging og drift av byggeplass NS 3420 Beskrivelsestekster for bygg og anlegg NS 3421 Beskrivelsestekster for installasjoner NS 3430 Alminnelige kontraktsbestemmelser om utførelse av bygge- og anleggsarbeider NS 3450 Prosjektdokumenter for bygg og anlegg NS 3451 Bygningsdelstabell NS 3459 Elektronisk overføring av prosjektdokumenter NS 3931 Elektriske installasjoner i boliger

Byggforsk-serien: A 551.231 Teleinstallasjoner i bygninger. Statens teleforvaltning - for­ skrifter A 551.232 Teleinstallasjoner i bygninger. Krav til dokumentasjon A 551.233 Teleinstallasjoner i bygninger. Kabelavslutning ved hovedinntak A 551.234 Teleinstallasjoner i bygninger. Framføringssystemer og detaljer A 551.235 Teleinstallasjoner i bygninger. Televerkets tjenester A 551.236 Teleinstallasjoner i bygninger. Signal referansejord for tele- og datatekniske installasjoner

Norske standarder kan bestilles fra Norges Standardiseringsforbund, Postboks 7020 Homansbyen, 0306 Oslo Byggdetaljer i serien «Teleinstallasjoner i bygninger» kan bestilles fra Norges byggforskningsinstitutt, Postboks 123 Blindern, 0314 Oslo

216

Stikkord

absolutt nullpunkt 206 absorpsjon 185 adaptasjon 176 administrative og tekniske installasjonsregler 31 administrert sideentreprenør 62 akselerasjonselement 153, 156 allmennbelysning 209 anbud 56 antipanikklys 49 armaturluminans 209 armaturplassering 188 arrangementstegninger 61 atmosfæriske utladninger 95 automatiske brannalarmanlegg 48 autorisasjon 20 autorisert installatør 22, 27 avstandsinnstilling for øyet 176 avstandsloven 183 balanseringselement 156 batteribereder 158 bedriftsautorisasjon 21 belastningsstrøm 74 belysningsstyrke 181, 211 besiktigelseshyppighet 16 beskrivelsestekster 57 betjeningsinstruks 61 blending 212 blendingsberegning 195, 200 blendingstall 195 brannalarmanlegg 47, 57 brannmeldeanlegg 47 brennstilling 205, 208 budsjettering 33 bygningsdeler 56 BZ-metoden 192 bølgemotstand 97

CB sertifiseringsordning 13 CENELEC-standard 68 CIE-metoden 200 cosinuslovene 183 dagmulkt 64 dagsyn 174 datablad 62 datalister 61 Det særlige tilsynet med elektromedisinsk utstyr (STEM) 9 diffus refleksjon 186 dimensjonerende utetemperatur (DUT) 125 diskontinuitetspunktet 98 doping 104 drivning 155

effektregulering 164 Elektrisitetstilsynet 7, 16, 18 elektriske konvektorer 140 elektrodekjele 159, 161 elektroinstallatør 19 elektromagnetisk puls (EMP) 102 elektromagnetisk stråling 171 elektronisk termostat 156 elementkjeler 160 enheter, lys 176 enlinjeskjema 50, 54

fabrikanterklæring 11 fargegjengivelse 207 farger 172 fargesyn 176 fargetemperatur 206 FELV 73 ferdigmelding 22 FG-reglene 48

217

finvern 109 fordampningsvarme 132 forhåndsmelding 22 forkoplingsutstyr, utladningslamper 203 forrådsbereder 159 forskrift om kjelanlegg 163 fotoelementer 173 fotometerkule 207 fotometriske enheter 177 fotometriske grunnlover 183 framdriftsplan 61 fronttid 97 funksjonsbeskrivelse 50 funksjonsplaner 50 funksjonsskjema 50, 52 følsomhetskurve for øyet 174

gassavleder 103 germaniumdiode 105 gjennomgangsmotstand 125, 127 gjennomslagsspenning 105 gjennomsluppet energi 81 gjennomstrømningsapparat 159 gjennomstrømningsovner 140, 144 glatte rørovner 143 glødelamper 202 golvrefleksjon 196 graddagtallet 135 gradtimetallet 135

halveringstid 97 halvlederdioder 105 halvledere 104 HAR-avtalen 13 HAR-godkjenning 69 hardt lys 213 hovedentreprenør 62 hovedfordelingssentral 110, 113 hovedledning 86 hovedlinjeskjema (stigelinjeskjema) 50, 53 høyohmig isolert nøytralpunkt 163

idriftsettelsesskjema 61 infiltrasjonstap 129, 133 influens 97 inntaksledning 85

218

inntakssikring 85, 111 installasjonsovervåking 92 installasjonsplaner 35 installasjonsregler 23 installatør 19, 22, 32 installatørprøven 19 institusjoner og sammenslut­ ninger 24 IP-klassifiseringssystem 73 ISO-standarder 32 isolasjonsovervåking 92 IT-system 70, 90, 92

jordelektrode 88 jordfeilbryter 90 jordfeilvarsling 90 jording 87 Æ-verdi 125, 127 kabel 66 kabelplan 59 kaldras 121 kappeledning 66 katodefallsavleder 103 knespenning 103 kompensasjonselement 154 kontrast 212 konveksjonsanlegg 137 konveksjonskjøling 120 konvektorovner 139 koplingsoverspenning 100 korreksjonsfaktor 196 kortslutningsimpedans 78 kortslutningsstrøm 74, 78, 80, 107 kortslutningsvern 78, 83, 107 kostnadsoverslag 33 kursledning 86 kvadratregelen 183 kvalitetsstandarder 31

ledelys 49 lederens strømføringsevne 74 ledertemperatur 74 ledning 66 leveringsbetingelser 62 levetid 204 linjespektrum 203

luftfuktighet 123, 132 luminans 182, 211 lys 171 lysfordeling 208 lysstrøm 178, 204 lysstyrke 180 lystekniske begreper 177 lysutbytte 204 lysutstyrsliste 56 lysytelse 178, 204

panelovner 141, 144 parallellprojeksjon 37 parallellresistanskabler 145 pendling 165 plassbelysning 194, 209 plassorientering 209 PN-overgang 104 projeksjon 37 prosjektbeskrivelse 58 punktmetoden 188

markeringslys 49 materialsymboler 38 mekanisk differanse 154 merkebryteevne 78 merkestrøm 74 midlertidig autorisasjon 21 minimaksrelé 165 minimum kortslutningsstrøm 82 modellering 213 mykt lys 213 mørke stråleovner 142

referansesystem 59 refleksjon 185 refleksjonsfaktor 185 rekkeklemmetabeller 59 relativ luftfuktighet 123, 132 reservelys 49 resonansoverspenning 100 resulterende samtidighetsfaktor 84 ribberørsovner 143 romtemperatur 118 romtermostat 151 romvinkel 179 rømningslys 49 rømningsveier 49 rørovner 143 rørtråd 66 rådgivende ingeniører 32

nattelement 153 nattsyn 174 nedslag 96 Norges Elektriske Materiellkontroll (NEMKO) 11, 14 Norges vassdrags- og energiverk (NVE) 9, 18 Norges Standardiseringsforbund (NSF) 29 NORLIGHT 200 normert bølgeform 97 Norsk Elektroteknisk Komite (NEK) 10 nødlysanlegg 49

områdeautorisasjon 21 oppvarmingsprinsipper 137 overbelastningsbeskyttelse 76, 83 overgangsmotstand 90 oversiktstegninger 35 overspenningsavledere 101 overspenningsbeskyttelse 101, 107 overspenningsbølge 97, 109 overspenningsvern 95, 101, 107 overstrømsbeskyttelse 73

sakkyndig driftsleder 18 samtidighetsfaktor 85, 114 SELV 72 selvregulerende kabel 145 sentralvarmeanlegg 159 serieresistanskabler 144 sertifiseringskomiteen i Norges Energiverksforbund 18 sertifiseringsplikt 11, 14 sideentreprenør 62 sikringsarrangementer 110 silisiumdiode 105 skjult anlegg 41, 64 snøsmelteanlegg 168, 170 speilende refleksjon 186 speilparallellprojeksjon 37, 39 spektral effektfordeling 173, 207 spektral lysfordeling 205

219

spenningsfall 83 spesifikk varmeledningsevne 126 Statens teleforvaltning (STF) 9, 27, 44, 110 stedlig tilsyn 9, 16, 22 stigeledning 86, 114 stigelinjeskjema 51, 53 stikkledning 85 strukturert kabelnett 43 strømkretsskjema 59 stråleovner 142 strålevarmeanlegg 137, 149 strålevarmeelementer 150 støtbeskyttelse 73 symboler 36 synsskarphet 175

tak varmeanlegg 150 tegningsliste 59 teknisk bytte 50 teletekniske planer 43 Televerket 27 temperaturregulering 164 tennapparat 204 termistor 156 termostat 151 termostatens differensial 154 tilleggsautorisasjon 21 topolet kortslutningsstrøm 80 transmisjon 185 transmisjonstap 125 trepolet kortslutningsstrøm 80 triacregulator 156 typeprøvesertifikat 11 tørrdestillering 139

underentreprenør 62 underfordelingssentral 110

220

utladning mellom skyer 97 utladningslamper 202 utløsekarakteristikk 82 utløserstrøm 74 utsparing 41 utstyrslister 55

varistor (VDR) 103, 109 varmebehov 124, 136 varmeforbruk 135 varmegjennomgangskoeffisient 125, 127, 129 varmegjennomgangstall 127 varmekabelanlegg 144 varmeledningsevne 127 varmeledningstall 125 varmemengde 131 varmemotstander 125 varmeovergangsmotstand 125 varmestråling 120 varmeveksler 163 varmluftsanlegg 138 varmtvannsbeholder 157 varmtvannsbereder 158 VDR-motstand 103 ventilasjonstap 129 vernets bryteevne ved kortslutning 78 virkningsfaktor 191, 193, 208 virkningsgrad 207 virkningsgradmetoden 191

zenerdiode 104 øyets følsomhetskurve 174 åpent anlegg 42 åpent kabelanlegg 65