Bayeux-teppet og slaget ved Hastings 1066 8303221491 [PDF]

Zitiervorschau

MOGENS RUD

Bayeux-teppet OG S L A G E T VED HASTINGS

tr-t,

N r* ^ i

t

/d

-T -

b u u i UiQ

ASCHEHOUG OSLO

1066

Mogens Rud B A Y E U X -T E P P E T og slaget ved Elastings 1066 Originalens tittel: Bayeux-tapetet og slaget ved Elastings 1066 Oversatt av Jan Brodal Utgitt etter overenskomst med Christian Ejlers’ Forlag, København Copyright © Mogens Rud 1983, 1988, 1992 Norsk utgave © 1996 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo ISBN 83-03-22149-1 Bayeux-teppet er gjengitt med særlig tillatelse av byen Bayeux Kartene er tegnet av Arne Gaarn Bak Satt med Basker ville av Karl-Erich Brink Trykt hos Laursen, Tønder, Danmark Reproduksjon: F. Hendriksens Eftf.

Bokens omslag viser et utsnitt av Bayeux-teppet. Øverst: Vilhelm Erobrerens flåte stevner mot England 27. - 28. september 1066. Nederst: Under slaget ved Elastings 14. oktober samme år, oppstår det et rykte om at hertug Vilhelm er falt. Elertugen dementerer imidlertid dette ved å skyve hjelmen sin tilbake; neseskjermen har delvis skjult ansiktet hans, men nå kan fanebæreren hans peke ham ut for de normanniske rytterne. Helt nederst på baksiden sees en liten gruppe engelskmenn som nedkjempes oppe på en bakketopp.

Innhold Forord 7

Broderiet i Bayeux 9 Kongen, jarlene, hertugen og bispen 18 Bryllupsfesten ved Themsen 18 Kongen som «levde som en munk» 20 Jarl Godwin og barna hans 21 Vilhelm Bastarden - normannernes hertug 28 Biskop Odo og Bayeux-teppet 34 Bayeux-teppets fortelling 38 Diplomatisk sendeferd eller uheldig jaktutflukt? 38 Gjest eller fange 48 En dyr ed 54 Den langhårede stjernen 58 «Bygg tre tusen skip» 61 Invasjonen 66 Slaget ved det grå epletreet 74 Vilhelm 1., engelskmennenes konge 91

Litteratur 99 Stamtavler 100 Kart 101 Registre 102

n m W M fifåB ,fiyj' j}i^"J,Mmt5\(#rjék JrP rér åwl *f?# V ' *r / ~\t£å±*s$ fÉ ^ kén t\r*ffjSi ^w MØa|ÉB^ yfll

Forord Det er nå over 900 år siden Bayeux-teppet ble laget. Dette enestående historiske minnesmerket skil­ drer en rekke begivenheter i England og Normandie i tiden opp til Vilhelm Erobrerens invasjon i 1066. Høydepunktet er beskrivelsen av det berømte slaget ved Hastings - eller som Den anglosaksiske krønike kaller det: Slaget ved det grå epletreet. Det er flere grunner til at Bayeux-teppet har særskilt interesse for oss nordboere: Dels fordi mange av de normannerne som erobret England, må ha vært av nordisk avstamning; dels fordi det landet de kom til, bare kort tid i forveien i en årrekke hadde stått under dansk styre, og det danske islett i det anglosaksiske samfunnet ennå var betydelig; men mest fordi bildene på det 70 meter lange veggteppet på en så levende måte gjengir en mengde kulturtrekk som også har gyldighet for forholdene i Nor­ den i denne periode av middelalderen. En fargelagt, fotografisk kopi av Bayeux-teppet finnes da også på Det Nationalhistoriske Museum på Frederiksborg Slott i Hillerød utenfor København. Boken innledes med en oversikt over hva Bayeux-teppet er, vi får vite om emner, fremstillingsteknikk og teppets egen historie. Deretter følger noen kortfattede kapitler hvor bakgrunnen for de begiven­ heter som teppet skildrer, blir risset opp, og dets hovedpersoner presenteres: Englands konge, Edvard Bekjenneren, hans jarl og etterfølger Harald Godwinsson, hertug Vilhelm av Normandie, og dennes halvbror, biskop Odo av Bayeux. I bokens hovedavsnitt gjengis hele teppet i farger, reprodusert etter originalfotografier tatt i Bayeux; hvert motiv følges av en detaljert beskrivelse, ofte supplert med vit­ nesbyrd fra den tids skriftlige kilder. I det siste kapitlet får vi vite hva som skjedde i tiden umiddelbart etter at teppets historie er avsluttet: Vilhelm Erobrerens kroning til Englands konge og hans videre skjebne inntil hans død i 1087. Bokens tekst bygger både på samtidige og nyere kilder, hentet fra engelsk, fransk og nordisk side (se litteraturlisten). Der de eldre kildene ikke stemmer overens, har jeg holdt meg til den vurdering den senere tids forskere, særskilt de engelske, har lagt frem; i enkelttilfeller har je g selv våget å fremsette nytolkninger av omstridte motiver. Utover å referere nøkterne skildringer og data som er historisk bekreftet, har jeg også sitert en del stoff av legendarisk karakter. Jeg håper at dette stoffet vil medvir­ ke til å gjenspeile det bildet av mennesker og begivenheter som folketradisjonen har bevart i snart 1000 år. Den nå avdøde paleografen, professor Francis Wormald fra London, viste meg i sin tid stor imøte­ kommenhet, og pekte ut for meg kildene til visse av Bayeux-teppets motiver. Også overfor de følgen­ de personer vil je g gjerne få uttrykke min varmeste takk: Bayeux-teppets conservateur gjennom man­ ge år, Simone Bertrand, Bayeux, fordi hun gjorde det mulig for meg å studere teppet på nært hold og gav meg verdifulle opplysninger om dets historie og om hvordan det ble til; Georges Bernage, Bayeux, for opplysninger om stedsnavnene i Normandie m.m.; to fremtredende medlemmer av Battle and District Historical Society', Battle, Sussex; museumskomiteens sekretær,J.E.S. Robertson, og selskapets

Bayeux-teppet er et broderi, utført med ulltråd på linlerret. Kanskje har den kjensgjerning at teppet er tilvirket av så uanselige materialer, bidratt til at det er blitt bevart helt til vår tid, mens så mange andre av tidens håndarbeider, som var utsmykket med perler og edelstener og innvirket med gull, harforsvunnet iforbindelse med krig ogplyndring. Dette bildet viser i naturlig størrelse et utsnitt av måltidsscenen side 71. Biskop Odo av Bayeux velsigner maten, mens hans halvbror hertug Vilhelm av Normandie, senere kalt Erobreren, ser på.

7

visepresident, brigadegeneral D.A. Learmont, som begge beredvillig har besvart mine spørsmål og gitt meg veiledning under mine besøk på slagmarken ved Hastings; videre den rekke av forfattere, nåle­ vende og avdøde, hvis forskningsresultater har vært en absolutt forutsetning for denne boks tilblivel­ se. Det Kongelige Bibliotek i København og Universitetsbibliotekets 1. afdeling i København, samt Stadsbiblioteket i Lyngby, har vært ytterst hjelpsomme med å skaffe til veie den nødvendige litteratur. I denne utgaven av «Bayeux-teppet» gjengis teppet på grunnlag av de nyeste fotografier, foretatt på initiativ av Centre Guillaume le Conquérant i Bayeux hvor teppet er utstilt - forøvrig i nye og vakre omgivelser. Jeg takker museets direktør, Liliane Bouillon-Pasquet, for den interesse og hjelpsomhet hun har utvist. Kgs. Lyngby, mai 1996

Mogens Rud

Broderiet i Bayeux « ... en meget lan g og meget smal lerretsstrimmel, brodert med fig u rer og inskripsjoner som beskriver erobringen av E ngland. D en henges opp langs kirkeskipet i forbindelse med relikviefesten . . . »

(Notre-Dame-kirken i Bayeux’ inventarliste, 1476)

Tapisserie - tapet - står det på de små skiltene med piler på. De leder besøkeren gjennom den vakre gamle normanner-byen Bayeux og inn til Centre Guillaume le Conquerant like ved Domkirken - stedet hvor et av Frankrikes største historiske klenodier er tilgjen­ gelig for almenheten. La Tapisserie de Bayeux er ikke et «tapet» i den gam­ le betydningen, nemlig gobelin, for motivene er ikke vevde, men broderte. Man kunne kalle det Bayeuxbroderiet, men da ordet «tapet» opprinnelig bare betyr «teppe» og kunstverkets gamle navn for lengst har vunnet hevd, kaller vi det her Bayeux-teppet. Bayeux-teppet er et bildeteppe - «en lang og smal lerretsstrimmel» - og det er litt over 70 meter langt og omkring en halv meter bredt. Man forstår at tep­ pet har vært enda lengre, for bordene som løper henholdvis oppe og nede på teppet og er intakte i venstre ende, mangler i den høyre enden, der stoffet dess­ uten er revet i stykker. Man har visse teorier hva angår de avsluttende motiver, men la oss vente med dem til vi kommer til dette punktet i vår beskrivelse av teppets handling. Den begivenhetsrekke som gjengis i Bayeux-teppets bilder og i teppets kortfattede tekster på latin, fant sted i England og det franske hertugdømmet Norman­ die (rett overfor den engelske sydkysten) i årene fra 1064 til 1066. På denne tiden var det Svein Estridsson som regjerte i Danmark og Harald Hardråde i Norge. Teppets hovedpersoner er den engelske jarlen Harald Godwinsson (han ble senere engelsk konge), og her­ tug Vilhelm av Normandie, kalt Bastarden fordi han var født utenfor ekteskap. Etter sin erobring av England, fikk Vilhelm navnet Erobreren. Teppets hoved­ tema er Vilhelms invasjon i England i 1066, med høy­ depunkt i skildringen av slaget ved Hastings 14. okto­ ber samme år. En tredje person som også avbildes ad­

skillige ganger, er Vilhelms halvbror, biskop Odo av Bayeux. Etter moderne forskeres mening er det han som har latt teppet fremstille og besørget det opphengt i sin nye domkirke. Forskjellige trekk tyder på at teppet er laget i løpet av de første ti år etter de begivenheter det skildrer. Domkirken i Bayeux ble vigslet i 1077, og det synes rimelig at biskop Odo har ønsket teppet fullført til denne anledningen. I såfall må dette omfattende hånd­ arbeidet ha vært påbegynt temmelig umiddelbart etter seieren ved Hastings. Dette er en formodning som støt­ tes av det faktum at det flere steder i bilderekken skil­ dres hendelser som i dag er uforståelige, eller som synes uvesentlige i sammenligning med de begiven­ heter som har betydning for hele handlingsforløpet. Det må her være tale om episoder, som på det tids­ punktet da teppet ble til, har vært allment kjent, men som deretter raskt har gått i glemmeboken. Når vi gjennomgår enkeltscenene, vil vi gjøre leserne opp­ merksom på motiver av denne type. I hele sin stil og teknikk ligger Bayeux-teppet nær andre bildefremstillinger fra siste halvdel av 1000-tallet. Men hvem er det som har fremstilt teppet, og hvor er det gjort? I Frankrike er det ennå mange som kaller teppet for «La Tapisserie de la reine Mathilde» det vil altså si «Dronning Mathildes tapet». Dette skyldes en tradi­ sjon som går ut på at det var Vilhelm Erobrerens dron­ ning som hadde latt teppet fremstille for å forherlige sin mann, det blir til og med antydet at hun kanskje personlig skulle ha brodert det. Det bør imidlertid nev­ nes at denne tradisjonen knapt går lenger tilbake enn til omkring 1800-tallet. At det har vært dronningen som bestilte teppet, er vel ikke så usannsynlig, selv om man da ville ha ventet at hun selv hadde figurert på det. Vanskeligere å forklare er det at teppet ble fast inventar i den lille byen Bayeux, ettersom det i dom­ kirkens fortegnelse ikke blir hentydet til Mathilde i denne forbindelse. Snarere ville man ha ventet at det var blitt hengt opp i Rouen, som var hertugdømmets hovedstad, eller kanskje aller helst i Caen (se kart side

9

OU3VCD ^ADWlCe

iB B ii wm

103), siden Mathilde hadde latt bygge - og senere un­ derstøttet - et stort nonnekloster i denne byen. At Mathilde alene skulle ha brodert det store teppet, er imidlertid helt usannsynlig. Det ville ha vært et uover­ kommelig arbeid for ett menneske, særskilt når man tenker på at det dreier seg om en kvinne som hadde representasjonsplikter både som dronning av Eng­ land som hertuginne av Normandie. Men at teppet er brodert av kvinner, er likevel trolig: Vi kjenner nav­ nene til en rekke av tidens kvinner som ble berømmet for sine håndarbeider, blant dem også Edward Bekjennerens hustru Edith. Men hvor er Bayeux-teppet blitt til? De fleste for­ skere sier at det må være i England, og de støtter sin formodning på en rekke kjensgjerninger. På denne tiden fantes det en ansett skole i Canterbury, der det ble undervisti dekorasjonsbroderi. Canterbury er hoved-

10

byen i grevskapet Kent i det sydlige England, og biskop Odo ble jarl av Kent etter erobringen. Teppets stil og teknikk peker i retning av denne skolen. Dernest er det påvist at detaljer i en rekke av motivene tydelig er inspirert av illustrasjoner i angelsaksiske håndskrifter fra 900- og 1000-tallet, og at de tallrike scenenes beve­ gede og livlige karakter fremfor alt bærer preg av angel­ saksisk tradisjon. Endelig har språkforskere gjort opp­ merksom på at det på visse steder i de latinske inskriftene som ledsager opptrinnene, finnes skrivemåter av egennavn som enten er ufranske eller bent frem en­ gelske. Eksempler på dette vil vi også komme tilbake til når vi gjennomgår teppet nærmere. Selv om det er sannsynlig at det er kvinner som har utført broderiene, er det samtidig hevet over enhver tvil at selve motivene er tegnet av en mann: De detal­ jerte gjengivelsene av for eksempel militær utrustning,

dvcgm

av veldige stridshingster og av svært realistiske slag­ scener gjør dette uomtvistelig. Hele teppet er formo­ dentlig tegnet av én mann - til tross for det rikt vari­ erte innholdet, er teppets design påfallende ensartet.

Sting, tråd og farger Den lange lerretsstrimmelen er sydd sammen av åtte stykker. Det er knapt mulig å finne spor av den opprin­ nelige tegningen på steder der trådene nå er forsvunnet, men alt må ha vært tegnet opp på forhånd, kanskje på separate forelegg. Intet har vært overlatt til improvisasjonen. Broderiet er sydd med totrådet ullgarn, og det er overveiende brukt venstrevendte kontursting og ned­ lagt sying (se illustrasjonen på neste side). Alle kon­ turer er sydd med kontursting, det samme gjelder de

Bayeux-teppets kunstner har lykkes i fremstille en rekke opptrinn på en for­ bløffende levende måte, til tross for at han har manglende kjennskap til perspektiv og bare har hatt nål og tråd som hjelpemidler. Et av disse opptrinnene er det vi ser på denne illustrasjonen, der Harald Godwinsson og Vilhelm av Normandie møtes for første gang. I midten ser vi grev Guy av Ponthieu idet han peker ut den engelskejarlen for sin overherre. De to hovedpersonenes svært forskjelligefysiognomier er klart karakteri­ sert. Bordene i over- og underkant av teppets hovedfrise erfylt av vekslende motiver: dyr ogfugler, fabelvesener, scenerfra dagliglivet m. m. Motivene adskilles ved skråbjeiker ogforskjelli­ ge små ornamenter. Høye bygninger og skipsmaster kan rage opp i den øverste borden; i forbindelse med skil­ dringen av det store slaget, blir hele den nederste borden trukket inn i hovedmotivet. I dette utsnittet ser vi i øvre bord tofugler og kameler, i nederste bord et nakent menneskepar og to drager.

vakre, tommehøye bokstavene i innskriftene. Når det gjelder hudfarge, står lerretet åpent (se utsnitt side

6 ). Vi kan i dag skjelne åtte farger eller fargenyanser i ullgarnet som er brukt. De fem hovedfargene er terrakottarød, blågrønn, lysegrønn, gulbrun og gråblå. Dessuten finner vi en mørkere grønn, en gul og en sterkt mørkeblå sjattering, som nesten kan virke svart. I hvor sterk grad de opprinnelige fargene er falmet eller på annen måte har forandret seg, er umulig å avgjøre. Til tross for århundrers uhensiktsmessige oppbevaring og annen ublid medfart har fargene holdt seg forbløffende godt - ikke minst takket være en fremragende restaurering og at det i dag er for­ svarlig utstilt - slik at hele tegningen fremdeles virker sterk og markant. Fargene er for en stor del anvendt tilfeldig, eller for

11

BRODERIET I BAYEUX

å understreke en dramatisk effekt. En hest kan være rød eller blå, og i det forøvrig helt perspektivløse bil­ det har man oppnådd en viss plastisk virkning ved for eksempel å bruke én farge på de to nærmeste bena til en hest og en annen på to borterste (se illustrasjon side 10-11). Vevde eller broderte bildetepper som skildret saga­ enes helteberetninger eller gjengav velkjente religi­ øse motiver, har nok vært temmelig alminnelige selv før vikingetiden. Hallenes vegger ble «tjeldet» med tepper, slik det fortelles om i Beowulf, et kjent angel­ saksisk fortellende dikt: «Detspraglede tjeldet var inn­ virket i gull med Helges høye bedrifter ...» I det nor­ ske Oseberg-skipsfunnet fra vikingetiden (ca. 850 e.Kr.) virker det som om kammeret til kvinnen som er gravlagt i skipet, har vært tjeldet med bildetepper, som det ennå fantes rester av. Vi kjenner tyske og franske bildetepper fra 1000- og 1100-tallet, men de er fåtal­ lige, og som oftest er det bare fragmenter som er bevart av dem.

Skjematisk fremstilling av de toformerfor sting som do­ minerer i Bayeux-teppet. Øverst til venstre ser vi vendte kontursting, som er brukt til omriss og bokstaver, nedenfor såkalt nedlagt sying, også kalt Bayeux-sting, brukt til utfylling. Nedlagt sying består i at ulltråden legges tett henover stoffet innenfor konturene, deretter syes trådene vinkelrett bortover, og gjøres fast med små sting på tvers. Enkelte steder er splittsting brukt; kjedesting er bare brukt der teppet ned gjennom tidene er blitt reparert. (Se ill. side

16.)

12

Til oppbyggelse og lærdom Bildetepper av Bayeux-teppets type har - i hvert fall ved visse anledninger - vært tilgjengelige for menig­ mann. I så måte svarer de i noen grad til for eksem­ pel våre hjemlige kalkmalerier, som ikke bare hadde til formål å utsmykke et kirkerom, men vel så mye sik­ tet mot å fortelle tidens mange analfabeter en oppbyg­ gelig historie. Også Bayeux-teppet rommer en moral: Hvis en mann bryter sin hellige ed, er det en synd for Herren - og syndens sold er døden. Når Bayeux-teppet inntar en helt enestående plass blant sin periodes bildetepper, er grunnen dels at det er så stort og utrolig velbevart, og dels at det skildrer en rekke historiske begivenheter som er velkjent fra litteraturen og som det er i stand til å bekrefte, ja i vis­ se tilfeller til og med å supplere. Bayeux-teppets uvur­ derlige kulturhistoriske betydning ligger blant annet i at det - skjønt ofte stilisert og til tider nesten naivt levende og detaljert gjengir en rekke trekk fra både dagligliv og krig, og forteller oss hvordan tilværelsen har artet seg på et tidspunkt som presist kan dateres. For en skandinav har disse bildene en særlig interes­ se, ettersom de i mange tilfeller viser forhold og ting som temmelig nøyaktig tilsvarer våre egne i tidlig mid­ delalder. I sine ca. 50 opptrinn viser Bayeux-teppet et vell av motiver; en omhyggelig forsker har telt opp dets uli­ ke bestanddeler, og er kommet til det resultat at det gjengir 623 mennesker, 202 hester, 55 hunder, 505 andre dyr (inkludert fugler og fabeldyr), 37 bygninger, 41 skip, samt 49 trær - dessuten henimot 2000 bokstaver. Av de opptrinn som skildres kan nevnes: jakt, skips­ bygging, seilas, matlaging og spising, kirkelige hand­ linger, kampscener og oppførelse av forsvarsverker; og av enkeltheter: drakter, rideutstyr, våpen og annen krigsutrustning, helgenskrin m.m. Alle disse emnene utgjør i Bayeux-teppet et hele, som, når man ser det i sammenheng og nennsomt belyst i det ellers helt mørke lokalet hvor det er plassert i hjembyen, gjør et sterkt inntrykk på tilskueren. Men før teppet endte her, i sik­ kerhet og under omhyggelig tilsyn, har det gjennom­ levd en beveget historie.

Domkirken i Bayeux, som blefullført og vigslet av biskop Odo i 1077. Bayeux-teppet befant seg blant kirkens skatter helt til omkring år 1800. Domkirken ligger sentralt til i den vakre lille byen, som klarte seg uskadd gjennom annen verdenskrig, selv om Arromanches ved Kanalkysten, der invasjonsstyrkene gjorde landstigning, ligger mindre enn ti kilometer borte. Foto: M.R.

13

BRODERIET I BAYEUX

Det er et mirakel at det eksisterer Merkelig nok er det først forholdsvis sent at vi kan påvi­ se den første skriftlige henvisning til teppet. Den fin­ ner vi i en fortegnelse fra 1476, satt opp over de skat­ ter som rommes i Notre Dame-kirken i Bayeux (det er denne vi har sitert på side 9, i tillegg kommer den indirekte omtale som vi nevner på side 88). Teppets historie inntil denne dato er ukjent for oss, men det er nok sannsynlig at det i de 400 år som forløp etter at det var blitt fremstilt, har vært oppbevart nettopp i den domkirken i Bayeux som formodentlig helt fra begynnelsen av har vært utsett til oppbevaringssted for det. Så går det nesten 250 år før vi på nytt finner en skriftlig henvisning til Bayeux-teppet. Det franske Kongeli­ ge Akademi for Litteratur og Innskrifter mottok i 1724 et brev fra en Monsieur Lancelot vedrørende «et min­ ne om Vilhelm Erobreren», som han hadde fått en skisse over fra en venn. M. Lancelot var i tvil om hvor-

Lambert Léonard-Leforestier, advokat og medlem av by­ rådet i Bayeux, er mannen som i 1792 reddet teppet fra undergangen. Det er naturlig at en av gatene som passerer domkirken, der teppet opprinnelig ble oppbevart, i dag bærer hans navn. Foto: Studio Al. Le Monnier.

14

vidt skissen forestilte «et relieff, en fresco, et glassma­ leri eller kanskje et veggteppe». Først mange år sene­ re fikk han svar på sitt spørsmål, men det var etter at andre var begynt å interessere seg for emnet. I mellomtiden hadde en herre av prestestanden, Dom Bernard de Montfaucon, undersøkt saken. Han had­ de funnet ut at skissen viste en liten del av et vegg­ teppe som ble oppbevart i Bayeux-domen. I 1728 fikk han prioren ved Sainte-Vigor-klosteret der i byen til å undersøke hele teppet og kopiere innskriftene. Aret etter utkom første bind av verket «Monuments de la Monarchie franyaise» med 14 plansjer som viste begyn­ nelsen av teppet. I 1746 omtales teppet for første gang i England, i verket «Paleographia Britannica». 1792 var nær blitt Bayeux-teppets skjebneår, slik det også ble det på så mange andre områder. Det var den franske revolusjonens år, og også borgerne i Bayeux flokket seg under fanene for å kjempe for republik­ ken. Vogner som skulle gå til militærleirene ble stuvet fulle av mennesker og gods, og dekket med seilduk. Men det var ikke seilduk nok til alle vognene som skul­ le av gårde, og så var det et kvikt hode som kom på den herlige store rullen med lerret som ble oppbevart i domkirken. Veggteppet ble hentet frem, og snart var nok en vogn som stod klar til å kjøre av gårde, like for­ svarlig dekket som alle de andre. Noen minutter senere kunne Bayeux-teppet ha vært tapt for alltid, slik det er skjedd med så mange nasjo­ nale skatter i tider med krig og opprør. Men til alt hell grep en av byrådets medlemmer inn i siste øyeblikk. Det var en respektert advokat ved navn Lambert Leonard-Leforestier - et navn som bør bli husket med takknemlighet. Leonard-Leforestier holdt en tordentale til mengden, og det lyktes ham å få alle til å for­ stå hva de var i ferd med å gjøre. Han gav ordre om at teppet skulle fjernes fra vognen og erstattes med sek­ kestrie. Så lot han klenodiet bære inn på sitt kontor, for å beskytte det mot flere overgrep. Da urolighete­ ne var over, overlot Monsieur Leonhard-Leforestier det atter til byens råd. Men allerede to år senere var Bayeux-teppet på nytt i fare. Den 23. februar 1794, eller som det het med de nye revolusjonære kalenderbetegnelser: den 10. vindmåned år II, reddet byens nylig opprettede kunstkommisjon teppet fra å bli klippet i stykker og brukt til dekorasjoner i forbindelse med en offisiell festdag!

j

Treet med de flettede grenene - av noen tolket som «livets tre», en utløper av asken Yggdrasil i den norrøne mytologi er det vakreste og mest kunstferdige av de mange trærne som hele teppet igjennom brukes for å skille de enkelte opptrinn fra hverandre. I midten ser vi grev Guy av Ponthieu; grevens drakt er et eksempel på tidens mest elegante mote, men også den omhu teppekunstneren har lagt ned i sin gjengivelse av enkeltheter. I den nederste borden ser vi scenerfra bondens liv: Pløying med hjulplog som erforspent med et esel, såing og harving.

i

Denne hendelsen oppmuntret kommisjonen til ytter­ ligere omhu for byklenodiet, og i et svar på en litt skarp forespørsel fra Komiteen for folkeopplysning i Paris om hvorfor Bayeux-teppet ikke var nevnt i de kunstfortegnelsene man der hadde mottatt, svarte Bayeux' kunstkommisjon selvbevisst at den mente at «Hertug Vilhelms teppe» hørte hjemme innenfor kommisjo­ nens eget myndighetsområde, som omfattet antikvi­ teter. «Teppet er endelig blitt overlatt til vår omsorg, og vi fører det nå inn i vår katalog.» I en årrekke ble Bayeux-teppet omhyggelig oppbe­ vart under byrådets tilsyn, men en dag i året 1803 måt­ te man etter ordre fra høyeste hold - og under pro­ test - sende det til Paris. Her ble det under betegnelsen «Dronning Mathildes teppe» utstilt i et museum, og selveste Napoleon viste en ganske særlig interesse for dette historiske do­ kumentet, som gjengav en vellykket fransk invasjon i det forhatte England! Etter at planen om å forsøke

noe lignende var oppgitt, lot Napoleon teppet bringe tilbake til Bayeux. I løpet av årene som fulgte, skiftet teppet oppholds­ sted innen byen Bayeux' grenser flere ganger, og det led en del skade ved å bli anbrakt i en sinnrik maskin, som kunne fremvise en del av gangen ved at teppet ble rullet fra en stor sylinder til en annen. I 1818 sendte Londons antikvariske selskap en dyk­ tig tegner, Charles Stothard, til Bayeux for å kopiere hele teppet i farger. Han brukte to år på oppgaven, og ved minutiøse studier av nesten usynlige spor etter tråder som nå manglet, samt etter bittesmå nålehull, lyktes det ham å skape grunnlaget for en rekonstruk­ sjon av en del av de beskadigede partiene. I 1819 besøkte den danske historikeren Hector E.J. Estrup byen Bayeux, og beså da også Bayeux-teppet. I sin bok «Bemærkninger paa en Rejse i Normandiet i Etteraaret 1819» meddeler han at han ikke har noe å tilføye til de allerede eksisterende beskrivelser.

15

BRODERIET I BAYEUX

Fordi teppet led under å bli tatt frem gang på gang for å forevises prominente besøkende, ble det inni­ mellom snakket om at man burde etablere en form for permanent utstilling under betryggende forhold. Men først i 1842 ble denne planen virkeliggjort, da teppet ble utstilt bak glass i et rom i byens folkebiblio­ tek. Samtidig foretok man visse svært påkrevde repa­ rasjoner. Under den fransk-tyske krig i 1870-71 nærmet den prøysiske hær seg på et visst tidspunkt Normandie, og teppet ble da tatt ned og lagt i en sinkbeholder. Men så snart faren var over, ble det utstilt igjen. 11913 ble det flyttet over til en bygning som var bed­ re egnet for formålet. Der forble teppet til den annen verdenskrig brøt ut i september 1939, deretter ble det anbrakt i et beskyttelsesrom. Under den tyske okku­ pasjon av Frankrike forlangte besettelsesmakten ved flere anledninger at teppet måtte fremvises; det fore­ gikk da som i gamle dager ved at det ble rullet fra en sylinder og over på en annen. Ennå en gang var detI

en av Englands fiender som søkte inspirasjon til en hærferd over havet, men også denne gangen lot man det rette tidspunktet gå fra seg. I 1944 ble derimot en invasjon motsatt vei kronet med hell. På den såkalte D-dagen, den 6. juni, satte flere tusen skip og landgangsfartøyer kursen fra engel­ ske havner over Kanalen til kystene av Normandie. For å unngå at Bayeux-teppet skulle bli ødelagt under de krigshandlinger som ville følge, ble teppet i all hast brakt til Paris og deponert i sikkerhet i en kjeller i Louvre-galleriet. Da den franske hovedstad atter var fri, ble teppet offentlig utstilt i de siste måneder av 1944. Etter at krigen var slutt i 1945, ble teppet tilbakeført til hjembyen, og på fireårsdagen for de alliertes inva­ sjon fant den høytidelige innvielse av det daværende utstillingslokalet i Bayeux' gamle bispegård sted. Blant dem som var til stede ved innvielsen, var også repub­ likkens president, Vincent Auriol. For tiden er det Bayeux' offentlige bibliotek som har ansvaret for oppbevaringen av det berømte teppet.

I begynnelsen av forrige århundre forsvant et lite stykke av Bayeux-teppet, en hendelse som konen til den engelske tegneren Charles Stothard uten grunn er blitt gjort ansvarligfor. Bruddstykket, som erfra den øvre borden, dukket senere opp på en auksjon i London, der det ble innkjøpt av Victoria and Albert Museum, som i 1871 velvillig leverte det tilbake til Bayeux. I mellomtiden var imidlertid skaden blitt utbedret ogfragmentet befinner seg nå i varetekt hos Bayeux-teppets inspektør. På dette bildet ser vi bruddstykket fra begge sider i naturlig størrelse. Broderiteknikken, særlig den såkalte «nedlage sying», kan tydelig skjelnes. Foto: Zodiaque.

BRODERIET I BAYEUX

Det er som om kvinnene bak dramaets store menn ikke har interessert teppets tilrettelegger så mye. Dronning Edith skil­ dres i dette utsnittet som en utpreget biperson, ansiktstrek­ kene hennes er knapt antydet en gang. Men likevel har kunstneren formådd å karak­ terisere en sørgende, tilhyllet kvinne på en fremragende måte. Innskriften forteller at «her taler kong Edvard i sen­ gen til sine trofaste. Og her døde han.» Skriftens skille mellom runde og kantede E 1er brukes tilsynelatende tilfeldig.

Tidens tegneserie Og så er vi tilbake i museet, hvor en stor, mørk sal med lange og diskret belyste montre rommer det som - i pakt med vår tid, men noe banalt - er blitt kalt «ver­ dens eldste tegneserie». Noe riktig er det likevel i den­ ne betegnelsen. Bayeux-teppet inneholder nemlig alle de ingredienser en god tegneserie krever: spenning, romantikk, forræderi og kamp - det eneste det er smått om, er kvinner (foruten et lite, nakent pikebarn to ste­ der i bildeteksten opptrer det bare tre kvinner, nem­ lig Edvard Bekjennerens dronning, Edith, en mystisk pike som kalles Ælfgyva, og en anonym engelsk kvin­ ne som flykter fra et brennende hus). Men bildetekstene finner man her ikke i «bobler» som i seriene (her er intet «HULK» fra dronningen ved kongens dødsleie, intet «AAAH» ved synet av kometen eller «ARGH», «WHAM» eller «STØNN» fra kjempende eller

sårede krigere), derimot kommer de i form av knap­ pe forklaringer, sobert anbrakt over de respektive moti­ ver og skrevet på tidens internasjonale språk, latin. For å supplere de opplysninger som er gitt på dette hendøende tungemål, har museumsledelsen i dag tatt elektronikken til hjelp. Med en utlånt trådløs telefon for øret kan den besøkende gå langs den lange rek­ ken av maleriske og dramatiske opptrinn, mens han - på det hovedspråk han måtte foretrekke - får en fyl­ lestgjørende kommentar til hva som foregår i det opp­ trinnet han i øyeblikket befinner seg ved. Her i boken vil vi litt senere på lignende måte la bil­ dene passere revy med en ledsagende tekst, men for at leseren skal få den fulle forståelse av hva han ser og hva som foregår, vål vi først gi noen korte presenta­ sjoner av hovedpersonene og fortelle litt om deres histo­ rie inntil det øyeblikk da Bayeux-teppets skildring begyn­ ner.

17

Kongen, jarlene, hertugen og bispen «På mange ulike vis var dette et høyst ulykksalig år: Været var hardt og avgrøden tok skade. Dette året døde det mer buskap enn noen ku n n e m innes fra tidligere å r ...»

Den angelsaksiske krønike, 1042

Bryllupsfesten ved Themsen Den 8. juni 1042 fant et praktfullt bryllup sted på en gård i Lambeth ved Themsen, ikke langt fra London. På den tiden var som en følge av vikingenes hærtog mange daner, personer med dansk etnisk identitet, bosatt i England, og denne gården ble eid av en slik dane, stormannen Osgod Klapa. Han giftet bort sin datter Gyda til en av kongens hoffmenn, Tovi Prude. Festens æresgjest var Hardeknut, Danmarks og Eng­ lands konge, og da festen var på sitt høyeste, reiste han seg for å drikke brudens skål. Men i samme øyeblikk falt han om i fryktelige krampetrekninger, rammet av et slaganfall. De som satt nærmest, grep ham i fallet. Den unge kongen, sønn av Knut den mektige, hadde mistet mælet som følge av slaget. Han ble båret bort og døde få dager etterpå. Denne dramatiske begivenheten som så brått avbrøt en dansk bryllupsfest i England, betydde samtidig av­ slutningen på 28 års dansk styre i England. Hardeknut døde barnløs, men før sin død hadde han utpekt sin etterfølger på den engelske trone. Og denne etter­ følgeren var ikke hans danske fetter Svein Estridsson, som kanskje kunne klart å opprettholde det danske dynastiet i ennå en tid, men derimot hans engelske halvbror Edvard (senere kalt «Bekjenneren»). Edvard hadde hans mor fått i sitt ekteskap med den engelske kongen Ethelred den rådville (se stamtavlen på side 100). Man kunne nesten tro at Hardeknut hadde en forutanelse av at han snart skulle dø - for mindre enn et år tidligere hadde han kalt Edvard til hoffet og var begynt å forberede ham til kongegjerningen. Mor til Hardeknut og Edvard bar navnet Emma. Hun var datter av hertug Rikard 1. av Normandie og hans vakre og begavede dansk-normanniske elskerinne og senere hustru, Gunnor. Emma, som en av samtidens diktere kalte «Normandietsjuvel», var i 1002 blitt giftet

18

bort av sin bror, hertug Rikard 2., til kong Ethel­ red av England. Som engelsk dronning fikk Emma navnet Ælfgifu. Denne forbindelsen var arrangert med en politisk baktanke, og ekteskapet ble aldri lyk­ kelig. En engelsk forfatter har karakterisert Ethelred som «en av de minst beundringsverdige konger i Eng­ lands historie; vakker og elegant, men svak, lunefull og ondskapsfull.» Samme år som Ethelred hadde ektet Emma, gav han sin beryktede ordre om nedslaktning av alle danske kolonister i hele England på St. Bricius' dag den 13. november 1002. Denne udåden hev­ net senere danskekongen Svein Tjugeskjegg i en rek­ ke blodige slag, og gjennom å avpresse engelskmennene en tributt, den såkalte danegjeld, en sum av enorm størrelse. Emma avskydde sin mann, og av samme grunn had­ de hun ingen kjærlighet til de to sønnene som hun hadde med ham: Edvard og Alfred. Ethelred ble ende­ lig beseiret i 1013, og dronningen flyktet da med søn­ nene til sin slekt i Normandie. Aret etter var Svein Tju­ geskjegg død, og hans sønn Knut den mektige etterfulgte ham senere som konge av England. I 1017, da denne unge og besluttsomme kriger og statsmann var omkring 20 år gammel, hadde han kalt Emma, som i mellom­ tiden var blitt enke, til England og giftet seg med hen­ ne, til tross for at hun var 15 år eldre enn ham. Da Emma ble gift, var det på den betingelse at kun Knuts og hennes felles barn kunne arve Englands trone - og ikke under noen omstendigheter de barna hun had­ de med Ethelred! I 1018 ble Hardeknut født. Som liten gutt ble han sendt til Danmark, der han fikk sin faster Estrids mann, Ulf Jarl, som formynder. Alt før sin død i 1035 hadde Knut den mektige gjort Hardeknut til konge av Dan­ mark, men antakelig på grunn av den vedvarende trussel mot landet som Magnus den gode av Norge utgjorde, gikk det nesten fem år før Hardeknut kun­ ne vende tilbake til England. På denne tiden var det Harald Harefot som hadde styrt landet, han var en sønn Knut hadde med en angelsaksisk stormannsdatter ved navn Ælgifu (et navn som ikke var ualminnelig på

BRYLLUPSFESTEN VED THEMSEN

1 ivjy >t 1 rf ti r¥lf t* 4 | w A *\ » t u f f

Her ser vi Vilhelm Erobrerens grandtante, dronning Emma, datter av hertug Rikard 1. av Normandie og den danske stormannsdatteren Gunnor, med sine to sønner med henholdsvis Knut den mektige og Ethelred den rådville: Hardeknut og Edvard (Bekjenneren). Ifor­ grunnen ser vi en fransk munk som overrekker dronningen sitt skrift fra 1040, kalt «.Emmas lovtale». Bildet stammerfra dette skriftet. Emma var på det­ te tidspunkt enkedronning etter begge sine kongelige ektemenn. Samme år ble Hardeknut kon­ ge, bare to år etter overtok halv­ broren etter ham. British Muse­ um.

19

KONGEN SOM «LEVDE SOM EN MUNK

den tid), også kalt Alfifa. Da denne halvbroren døde i 1040, ble Hardeknut valgt til konge av England. Hans korte regjeringstid ble ikke glorverdig, og det kan knapt ha vært mange som sørget over hans tidlige død i et år da skjebnen på så mange måter drev sitt grumme spill med Albions øy.

Kongen som «levde som en munk» «D anene styrte dette vårt kjæreste E n g la n d i til sammen åtteogtyve år, og ødte dets rikdommer. I tide kom han til oss; edel i sin brynje, som en konge av herlige dyder, ren og mild, vernet Edvard, den edle, sitt fedreland, rike og folk, inntil den bitre død brått rev fyr­ sten b o rt . . . »

Den angelsaksiske krønike, 1066.

Emma, som heller så en nordisk fyrste på Englands trone enn en av Ethelreds sønner, forsøkte å tale Magnus den godes sak. Magnus, konge av Norge, var nå også Danmarks konge, men Hardeknuts valg stod ved makt, og «alt før Hardeknut var gravlagt ved sin fars side i Winchesters domkirke, hadde hele nasjonen valgt Edvard til konge». Det er i hvert fall hva krøniken vet å berette. Siden sin far Ethelreds nederlag, da Edvard var bare ti år gammel, hadde han oppholdt seg i Normandie, og nå, da han var omkring 40, var han langt mer fransk enn engelsk. Fransk var det språket han selv foretrakk, og han var på alle måter preget av fransk kultur og tra­ disjon. Han omgav seg med franske rådgivere og fa­ voriserte franske geistlige - for ekempel ble prioren Robert fra St. Ouen-klosteret nær Rouen snart utnevnt til biskop av London og senere til erkebiskop av Can­ terbury. I Dover festning garnisonerte Edvard nor­ manniske tropper. Adskillig av dette var i strid med inngåtte avtaler, og ble for engelskmennene en bitter forsmak på det normanniske styre som Edvards halvfetter, hertug Vilhelm - den ene av hovedpersonene i denne boken - skulle innføre i landet etter å ha ero­ bret det. Kort etter sin kroning gjorde Edvard gjengjeld for den ukjærlige holdning hans mor hadde vist ham. Han lot alt det jordegods som var i Emmas eie, beslagleg­ ge til fordel for seg selv, og fratok henne dessuten iføl­ ge krøniken «et utellelig antall gjenstander av gull og sølv, fordi hun hadde vært så gjerrig mot ham». Pre­

20

sten Stigand, som nettopp var blitt biskop, ble atter avsatt, og all hans eiendom konfiskert av kongen «for­ di han var hans mors mest fortrolige rådgiver, og hun, etter hva man formodet, fulgte hans råd». Stigand fikk imidlertid senere oppreisning. Mens Magnus den gode rådet over både Norge og Danmark, forteller Snorre Sturlason i Magnus den godes saga, skikket han sendemenn til kong Edvard i Eng­ land med et brev der han påberopte seg en avtale med Hardeknut. Denne avtalen skulle gå ut på at hvis en av dem døde sønneløs, skulle den av dem som lev­ de lengst, ta land og folk i arv etter den andre. Brevet endte slik: «jeg forlanger at du overlater meg riket, og vil i motsatt fall selv komme over havet med min dan­ ske og norske hærmakt. Den må da råde over lande­ ne, som lykken vil unne seier.» Edvard svarte, og gjorde ifølge sagaen først nøye rede for hvordan kongemaktens arveforhold hadde vært fra Ethelreds død og inntil han selv var blitt valgt til konge. Deretter fortsatte han: «I all den tid da jeg ikke har kongenavn, tjente jeg mine høvdinger med den samme fordringsløse troskap som enhver av de menn som ikke er av kongelig byrd. Men nå er je g kåret og salvet til konge, med samme rett som min far før meg, og nå akter jeg ikke å oppgi kongenavnet så lenge jeg lever. Kommer kong Magnus her til landet med sin hær, vil jeg ikke sette makt mot makt; det skal stå ham fritt å underlegge seg England når han først har tatt meg av dage. Si ham disse ord fra meg.» Sendemennene reiste tilbake og fortalte kong Magnus alt som var pålagt dem. Og sagaen slutter: «Kongen stod taus en stund, så sa han langsomt: «Jeg tror det vil være det mest rettferdige - og det klokeste av meg - å la kong Edvard ha sitt land i fred - og så selv hol­ de fast ved de riker som Gud har forunt meg.» Dette var en ganske annen saktmodig holdning enn den som både angriper og forsvarer inntok da Vilhelm av Normandie noen år senere krevde England av lan­ dets nye, besluttsomme konge, Harald Godwinsson. Som vi vet, ble Vilhelm avvist, for senere å vinne sin påståtte rett med makt. Edvard Bekjenneren, som får et slikt vakkert etter­ mæle, interesserte seg i løpet av sin 24-årige regjeringstid mer for religion enn for politikk, og hans fromhet ble berømmet av tidens historikere. En gang hadde han sverget på at han ville foreta en pilegrimsferd til Det hellige land, og da han på sine eldre dager innså at

han ikke ville få mulighet til å oppfylle dette løftet, bekjente han det for paven som en synd, og fikk som bot pålagt å oppføre en kirke - apostelen Peters kir­ ke på øya Thorney vest for London, det nåværende Westminster Abbey. Hans fromhet gikk til og med så langt at han selv i sitt ekteskap «levde som en munk», og hans legendariske kyskhet førte da også til at han døde barnløs. Bare ni dager etter at hans nye kirke var blitt vigslet, ble han selv bisatt bak kirkens høyalter. Det var 6. januar i skjebneåret 1066.

Edvard, av ettertiden kalt «Bekjenneren», Englands konge i tidsrommet 1042-1066, var sønn av en angelsaksisk far og en normannisk mor. Han tilbrakte ungdomsårene i eksil i Normandie, og dette kom til å prege hans styre. Sølvpenny, dobbelt størrelse. Nationalmuseet, København.

I

f

Jarl Godwin og barna hans « Godwin var steget opp til så stor en anseelse, at det nå va r som om han hersket over kongen og hele E n g la n d ; sønnene hans var jarler og kongens yndlinger, hans datter v a r kongens ekteviede hustru ...»

Den angelsaksiske krønike, 1052

Edvard Bekjennerens hustru, Edith, var datter av den mektigejarlen Godwin av Wessex og søster til en annen av hovedpersonene i denne beretningen: Harold Godwinsson, kongens gudsønn og yndling. Godwin, som må ha vært født ca. 980, var allerede i begynnelsen av 1000-tallet en av Englands ledende menn. Han var angel­ sakser av lavadelig herkomst, men hadde etter et beve­ get liv oppnådd en maktstilling i landet, som fikk det til å se ut «som hersket han over kongen». Denne posi­ sjonen hadde han oppnådd takket være en sterk og besluttsom karakter, en utrettelig energi, samt - ikke minst - på grunn av sitt ekteskap med Gyda, søster av Knut den mektiges svoger og stedfortreder i Danmark, Ulf Jarl. Godwin hadde vært kong Knuts mest betrod­ de mann i England, og etter kongens død hadde han tatt parti for Hardeknut og støttet Emma i hennes mot­ stand mot stesønnen Harald Harefot. Men ettersom tiden gikk uten at Hardeknut fra Danmark hadde søkt å kreve sin rett i England, hadde både Godwin og Emma forsonet seg med kong Harald. I 1036 inntraff en blodig begivenhet som vakte be­ styrtelse i vide kretser i England. Det berettes at Emma skrev til sine to sønner i Normandie, Alfred og Edvard, og fortalte dem at englenderne ønsket å gjøre en av dem til konge. Alfred, som var den yngste, drog straks over Kanalen, fulgt av 600 normanniske krigere. Kort etter at Alfred var landet ved Dover, ble han møtt av jarl Godwin som tok vel imot ham, men som like etter av uforklarlige grunner - kanskje skyldtes det at Godwins gamle lojalitet overfor Hardeknut var blusset opp igjen-forrådte ham til Harald Harefots høvedsmenn. En samtidig historieskriver fra Normandie, Guillaume de Poitiers, forteller at prins Alfred ble tatt til fan­ ge, og at ni av ti i hans følge ble halshugget i hans påsyn. Ved en dansk rett i Ely - der Knut den mekti­ ge en gang hadde nytt munkenes sang, som en angel­ saksisk dikter skriver - ble Alfred anklaget for å ha brutt landets fred. Deretter ble han kjent skyldig og dømt til å blindes. Han overlevde ikke mishandlingen i forbindelse med denne barbariske straffen.

21

JARL GOD WIN OG BARNA HANS

Hvilken rolle Emma spilte i dette uhyggelige drama­ et, som omkring 30 år senere ble tatt frem på nytt for å tjene som delvis berettigelse for Vilhelms erobring av England, vet vi ikke med sikkerhet, men det er en kjensgjerning at hun kort tid etter ble forvist fra Eng­ land av Harald Harefot. Men denne gangen seilte hun ikke over Kanalen til sine frender i Rouen, men til Flandern, til den milde grev Balduin 5. i Brugge. Balduin var ennå en av franskekongens vasaller. Herfra anropte Emma sin sønn Hardeknut i Danmark for å få ham til å hevne det skjendige drapet på halvbroren, en dåd hun påstod skyldtes Harald Harefot og Godwin. Imidlertid døde kong Harald våren 1040, og da Hardeknut kort tid etter anløp Brugge med 62 lang­ skip, tok han sin mor med til England igjen. LTmiddelbart etter sin ankomst lot Hardeknut sin halvbror Haralds lik grave opp, halshugge og kaste i Themsen. Deretter bød han at Godwin skulle stilles for retten. Med en rekke stormenn som sine vitner svor jarlen på at han var uskyldig i Alfreds død. Etter angelsaksisk skikk ledsaget han sin påstand om frifin­ nelse med en gave til kongen. Og det var virkelig en praktfull gave som tydelig demonstrerte hans rikdom: et drageskip, smykket med forgylte beslag og beman­ net med 80 krigsmenn, hver med en gullhjelm, en gyl­

len øks på sin venstre skulder og et spyd i sin høyre hånd, på hver arm hadde de tunge gullringer. God­ win ble frikjent. Overfor kong Edvard inntok Godwin mange ganger en steil holdning. Han var en skarp motstander av kon­ gens normanniske orientering, og en gang kom det, etter et særlig voldsomt sammenstøt, så vidt at jarlens og kongens hærer sto fylket kampklare overfor hver­ andre. Men i virkeligheten var det trolig ingen av par­ tene som ønsket krig, og slik ble denne faren avver­ get, men Godwin måtte forlate landet. Det var i 1051. Sammen med hustruen Gyda og tre av sønnene deres, Svein, Toste og Gyrd, seilte Godwin til Flandern og fikk asyl hos den gjestfrie grev Balduin, som kort tid i forveien var blitt Tostes svigerfar. Harald Godwinsson og hans yngre bror Eeofwin drog til Irland. Også søste­ ren deres, dronning Edith, falt i unåde og ble anbrakt i et kloster av kongen. Tostes hustru het Judith. Hun hadde en niese ved navn Mathilde, som like før var blitt trolovet med Vil­ helm, den unge hertugen av Normandie. Forbindel­ sene slektene imellom går som tråder på kryss og tvers i et snevert mønster (se stamtavlen side 100). Godwin oppholdt seg i Flandern i ett år - fra sep­ tember 1051 til september 1052. Det kan være at hans

Edvard Bekjenneren klarle aldri å befri segfra sin mistan­ ke om at jarl Godwin hadde vært delaktig i det skjendige drapet på kongens bror Alfred. På denne miniatyren fra 1200-tallet retter Edvard nok en gang anklager mot jarlen sin. Det fortelles at Godwin under et gjestebud hos kongen ville bevise sin uskyld ved å sluke et stort kjøttstykke. Det satte seg imidlertid fast i hal­ sen på ham, og han døde ... (Public Record Office, crowncopyright, by permission of the conlroller of EI M Stationary Office.)

22

fravær fra England på dette tidspunktet ble mer skjeb­ nesvangert for hans lands fremtid enn han eller søn­ nen Harald den gang kunne ane. Om det nå var til­ feldig eller en følge av nøye beregning: Noe tyder på at hertug Vilhelm benyttet nettopp dette tidsrommet til å besøke England og Edvard Bekjenneren. Og da skal kongen - etter det Vilhelm senere påstod - ha lovet ham Englands krone. Men mer om dette sene­ re. Da Godwin vendte tilbake til England, demonstrer­ te han overbevisende hvor godt han forstod å gjøre bruk av så vel makt som diplomati for å gjenvinne sin tapte posisjon. Han samlet en flåte og sluttet seg til sønnen Harald, som også hadde samlet en flåte. Så søkte han støtte hos de danske sjøfolkene i Kents og Sussex' havnebyer, og fikk den, og seilte kampklar opp­ over Themsen til London, hvor han lot ankre opp ved Southwark på den sydlige elvebredden. Rett imot, på nordsiden, lå kongens flåte fortøyet, men den var ham langt underlegen. Med en dristig manøver inneslut­ tet Godwin nå Edvards skip, og sendte bud til kongen med krav om forhandlinger. LTnder disse omstendigheter bøyde kongen seg. Biskop Stigand av Winchester, som selv var en beregnende og klartenkt forhandler, sto i spissen for kongens tingingsmenn, og for annen gang i det spente forholdet mellom jarlen og kongen ble borgerkrig avverget. På dette tidspunktet hadde allerede noen av Edvards nær­ meste rådgivere og protesjeer, medbrakt fra Norman­ die, flyktet over hals og hode fra England; blant dem var også den forhatte erkebiskop Robert av Canter­ bury. På et møte hvor rikets stormenn var forsamlet for å dømme i saken, viste Godwin nok en gang at han nøy­ aktig kjente til hvordan kongen skulle tas: først skrem­ mes med trusler, deretter formildes gjennom teatralsk ydmykhet. Jarlen knelte ned for sin konge og la sym­ bolsk sin lange stridsøks for hans føtter. Så bad han om lov til å tale sin sak og rense seg for alle beskyld­ ninger, nye så vel som gamle. Det fikk han, og i en mesterlig forsvarstale overbeviste han alle de tilstede­ værende - flertallet var allerede hans tilhengere - om at han var uskyldig i alle anklager, også i å ha vært medskyldig i Alfreds død, og i å ha ønsket å sette seg over kongen selv. Kong Edvard, som nok var svak, men ikke dum, lot

Edvard Bekjenneren - Confessor - var en svak regent, hans vakre ettermæle skyldes mest hans omsorgfor kirken. Ifølge tradisjonen var hans forhold til sin gemalinne, jarl Godwins datter Edith, platonisk. Denne tradisjonen bygger på antydninger som disse i skriftet «Vita Edvardi Regis»: «.Den ypperlige dronning tjente ham som en datter... Men hun bevarte hemmeligheten om kongens kyskhet som hun hadde erfart...» Bildet - et utsnitt fra Bayeux-teppet viser kongen kort tidfør han døde. Helskjegget antyder at han ikkefulgte tidens mote, som gikk ut på å være skjeggløs eller bære bart; piggstaven understreker hans svakelig­ het. 1 1 161 ble kong Edvard utropt til helgen.

seg tilsynelatende overbevise og gjeninnsatte Godwin i hans tidligere verdighet som jarl av Wessex. Også God­ wins datter, dronning Edith, ble tatt til nåde igjen.

23

JARL GODWIN OG BARNA HANS

Ja rl H arald - den djerveste mann i England Et halvt års tid senere døde Godwin etter et gjestebud hos kongen, som deretter overlot hele Wessex (det vil si hele Syd-England fra Lands End til Kent) til sønnen Harald. I 1057 døde jarlen av Mercia og East Anglia, Leofric, og jarledømmene hans ble delt mellom søn­ nen Alfgar, som fikk Mercia, og Haralds bror Gyrd, som fikk East Anglia. Samtidig annekterte Harald selv Herefordshire, langs grensen til det sydlige Wales. Hans andre bror, Leofwin, fikk opprettet et jarledømme som omfattet den sydøstlige del av landet og inn­ befattet London, den tredje broren, Toste, var alle­ rede i 1055 blitt tildelt Northumbria. Da Alfgar døde omkring 1062 gikk Mercia til hans unge sønn Edvard, som snart kom under innflytelse av sin nabo, Harald Jarl. Som overhode for den mektige Godwin-familien var Harald nå uten sammenligning landets mektigste mann, og i den sykdomsrammede kong Edvards siste leveår var han i praksis Englands regent. Det er på denne tiden en krønikeskriver betegner Harald som en «under­ konge» - sub-regulus. Denne høye, blonde jarlen med den sjarmerende væremåten hadde ikke bare vunnet kongens hjerte, han var avholdt og beundret i vide kretser. I skriftet Vita Edwardi regis heter det: «De sier de engelske, at Harald Godwinsson var den djerveste mann i England, og den beste ridder, både i gammel og ny tid.» I en årrekke levde Harald - etter dansk skikk eller more danico som det het - sammen med den vakre Edith, som bar tilnavnet Svanehals. Med henne had­ de han minst tre barn. To av hans sønner hører vi om da de noen år etter farens nederlag retter et mislyk­ ket angrep mot hjemlandet som nå er under normannisk besettelse (se side 93). I sin Danmarks krønike gir Saxo Grammaticus en kort beretning om hva som skjedde i England i 1066, og forteller da blant annet at etter slaget ved Hastings dro Haralds to sønner sammen med sin søster straks til Danmark, der Svein Estridsson tok vennlig imot dem, som sømmer seg overfor nære pårørende. Haralds datter Gyda giftet kong Svein bort til storfyrst Vladimir Monomakhos av Kiev, som var nevø av Harald Hardråde, den mann hennes far hadde feitved Stamford bro (se side 27). Gyda ble

24

med tiden oldemor til Valdemar den store (se stam­ tavlen side 100). Harald Godwinssons foreldre, jarlen Godwin Wulfnotson og Gyda Torgilsdatter Sprakalegg, som sagaen kaller moren, hadde i alt ni barn: sønnene Svein, Harald, Toste, Gyrd, Leofwin og Wulfnot, samt døtrene Edith, Gunnhild og Ælfgifu (atter en gang dette populære navnet!). Navnene til de eldste barna er nordiske, mens de yngste har utpreget angelsaksiske navn. Den eldste av sønnene, Svein, som var jarl av de syd­ vestlige Midlands, hadde gjort seg uheldig bemerket da han på vei hjem fra hærtog i Wales i 1046, hadde forført abedissen ved klosteret i Leominster. Av den grunn hadde han måttet forlate landet. Etter noen års tid i Danmark vendte han tilbake, men bare for å skaf­ fe seg et enda dårligere omdømme: Under et forsøk på å få sine konfiskerte eiendommer tilbake, lot han sin fetter Beorn (Bjørn) - en bror av Svein Estridsson - myrde. Nok en gang ble han landsforvist, og denne gangen tok han opphold hos den stadig gjestfrie grev Balduin i Flandern. Herfra la han til fots ut på en pile­ grimsreise til Jerusalem, og døde i Konstantinopel på veien hjem. Dette skjedde i 1052, samtidig med at hans far og hans bror ble rehabilitert i England. Søstrene vet vi ikke stort om, bortsett fra Edith, som var Edvard Bekjennerens påstått uberørte hustru. Hun dødei året 1075 «og kongen (dvs. Vilhelm Erobreren) lot høytidelig hennes legeme føres til Westminster, der hun ble gravlagt ved siden av kong Edvard, sin herre», heter det i Den angelsaksiske krønike. Dronning Edith er en av de få kvinneskikkelser som opptrer på Bayeux-teppet, der vi finner henne blant personene som samles omkring kong Edvards dødsleie (side 17). Den yngste søsteren, Ælfgifu, lovet Harald bort til en nor­ mannisk baron under forhandlingene med Vilhelm i Normandie i året 1065 (side 49). Hva angår Haralds yngste bror, Wulfnot, og en ung nevø, Hakon, så overlot sannsynligvis kong Edvard dem som gisler til hertug Vilhelm i 1052, i forbindelse med sitt løfte til Vilhelm om at han skulle motta Englands trone. På denne tiden var dette en alminnelig frem­ gangsmåte når man ønsket å binde noen til sitt ord. Haralds tre andre brødre fikk en brå og voldsom død, akkurat som han selv. Leofwin og Gyrd falt sammen med Harald under slaget ved Hastings, Toste bare 19 dager tidligere ved norskekongen Harald Hardrådes side, i kamp mot sin egen bror, kong Harald.

JARL GOD WIN OG BARNA HANS

Men før dette skjedde, hadde følgende begivenhe­ ter funnet sted, med Toste som en av hovedpersone­ ne: Jarlen av Northumbria, den danske Sivard, døde kort etter at han hadde beseiret sin nabo i nord, den skotske kongen Macbeth, og i 1055 lot Edvard Toste utnevne til Sivards etterfølger. I årene som fulgte, slut­ tet Toste forbund med den nye kongen av Skottland, Malcolm, men i sitt eget sterkt danskblandede folk fikk han aldri den støtte og tillit som hans forgjenger had­ de nytt. En stor del av tiden tilbrakte Toste borte fra sitt jarledømme, enten han nå var på jakt eller på hærtog, som i 1063 da han hjalp sin bror Harald med å beseire waliserkongen Gruffydd, som hadde begitt seg på herjetokt inn i nabolandet Herefordshire. Gruf­ fydd ble myrdet av en av sine egne menn. Da Harald senere ble konge, støtte han fra seg Edith Svanehals, sin frille gjennom mange år, og giftet seg av politiske årsaker med enken etter Gruffydd, Aldgyth, som var datter av jarl Alfgar og søster av jarl Edvin av Mercia og broren hans Morcar, foruten å være sønnedatter av den berømmelige LadyGodiva (som red naken gjen­ nom Coventry - men det er en helt annen historie). En gang på høstparten i 1063 var Toste på jakt i SydEngland sammen med kong Edvard. Under dette fra­ været gjorde to hundre storbønder opprør mot sin konge, de inntok hans hovedstad York og drepte så mange de kunne av hans betrodde menn, enten de nå var daner eller engelskmenn. Til slutt ranet de kon­ gens rustkammer. Så utropte de Morcar tiljarl i Tostes sted, og med en hær som var forsterket med folk fra Mercia og grenselandet mot Wales, drog Morcar syd­ over gjennom England. Da Toste øyensynlig ikke rea­ gerte på dette overgrepet, befalte kongen Harald å sende en hær mot opprørerne. Den besindige Harald frarådet imidlertid å sette hardt mot hardt, og fikk kongens tillatelse til å gå i forhandlinger med rebel­ lene. Mens hovedstyrken herjet og plyndret litt lengre nordpå, møtte Harald Morcar og hans allierte i Oxford, der han oppfordret dem til å nedlegge våpnene og la saken avgjøres av et såkalt witenagemot - en forsam­ ling av landets stormenn, kaltwitaner. Dette ble avvist, og Harald valgte da å anbefale kongen og hans råd å gjøre Morcar til jarl av Northumbria og landsforvise Toste, fremfor å styrte landet ut i en blodig borger­ krig. Det var politisk sett et klokt trekk, men det gjor­ de selfølgelig Toste aldeles rasende, og han beskyldte på møtet sin bror for å stå bak opprøret i Northum-

Kart over de engelske jarledømmene i 1065, da Harald Godwinsson og de yngre brødrene hans rådet over de største og beste områdene i landet. Etter E. A. Freeman.

bria. Kongen og stormennene bestemte seg imidler­ tid for Haralds forslag, og de påla Toste å slutte fred med opprørerne på deres betingelser. Toste drog med hustru og barn til sin svoger i Flan­ dern, grev Balduin, der han ble vinteren over. Den samme avgjørelse som hadde pasifisert Tostes mot­ standere, hadde samtidig frembrakt et uopprettelig brudd mellom de to brødrene. Den avsattejarlen benyt­ tet sitt opphold i Flandern til å intrigere mot Harald, først - forgjeves - hos sin svoger, dernest - med større hell, som vi skal se - hos den tids mest berømte og fryktede kriger, nemlig Norges konge, Harald Sigurdsson, kalt Hardråde. Før vi igjen hører om Toste, har Harald Godwinsson vært i Normandie, der han i lengre tid har oppholdt seg ved hertug Vilhelms hoff, og etter Haralds hjem­ komster Edvard Bekjenneren død, og Harald selvvalgt til konge. Men da det nettopp er disse begivenhetene som innleder Bayeux-teppets skildring, gjemmer vi en nærmere omtale av dem til neste kapittel. Her avslut­

25

JARL GOD WIN OG BARNA HANS

ter vi da beretningen om Toste og hans bitre forhold til Harald med en beskrivelse av Tostes forræderi og det blodige slaget ved Stamford bro, en begivenhet som ikke skildres av Bayeux-teppet, men som gikk umid­ delbart forut for Vilhelms invasjon, og som ble en medvirkende årsak til englendernes fatale nederlag ved Hastings.

Slaget ved Stamford Bridge Den angelsaksiske krønike gir et knapt og nøkternt referat av hva som skjedde, i en form som minner om moderne journalistikk: «Så, da skipene (de engelske) var i havn, kom kong Harald fra Norge uventet nordfrå og inn i Tyne med en stor sverm av sjørøverskip - og den var alt annet enn liten, for den omfattet omkring tre hundre skip, ja kanskje enda flere - og jarl Toste sluttet seg til ham, slik som tidligere avtalt mellom dem, med hele den flokken han hadde vært i stand til å mønstre. Sammen seilte de nå oppover langs Ouse mot York. Da kong Harald steg i land i Syd-England, fikk han melding om at kong Harald av Norge og jarl Toste hadde landet nær York. Deretter marsjerte han nordover, dag som natt, så raskt han bare kunne få samlet troppene sine. Men før kong Harald rakk frem, hadde jarlene Edvin og Morcar samlet en så stor styrke fra sine områder som de kunne, og de kjempet mot flokken og hogg mange ned; men et stort antall av de engelske ble en­ ten drept eller druknet eller drevet på flukt, slik at nordmennene kunne ta kampplassen i besittelse. Det­ te slaget fant sted på apostelen St. Matteus’ messe (20. september), som var en onsdag. Etter slaget drog kong Harald av Norge og jarl Toste inn i York med så stor en styrke som syntes dem nødvendig. De tok gisler i byen og mottok hjelp i form av forsyninger, og trakk seg derpå tilbake til skipene sine. De tilbød å slutte en varig fred med borgerne av York, forutsatt at de alle marsjerte sydpå med dem for å erobre dette riket. Søn­ dagen kom Harald, de engelskes konge, med alle sine tropper til Tadcaster og fylket her hirden sin i slagor­ den; og på mandagen marsjerte han så gjennom York. Harald, kongen avNorge, ogjarl Toste og styrken deres hadde gått hele veien fra skipene sine - som lå hinsi­ des York - og til Stamford bro, for de hadde fått uttryk­ kelig lovnad om at gisler fra hele grevskapet ville bli brakt til møte med dem der. Så falt Harald, de engel­ skes konge, uventet over dem fra den andre siden av

26

broen. De kom i slag, og kampen raste til sent på dag; og der falt Harald, kongen av Norge, og jarl Toste, og utallige menn med dem, både engelske og norske ...» Snorre skildrer i Harald Hardrådes saga en episode umiddelbart før slaget bryter ut. De to hærene står fyl­ ket overfor hverandre da fra engelskmennenes side «tyve ryttere kom ridende ut fra tingmannalid og stan­ set foran den norske fylkingen; både mennene og heste­ ne deres var brynjekledte. En av rytterne ropte: «Er Tostejarl i hæren?» «Ikke kan det dølges,» ropte Toste tilbake, «og her kan dere finne ham!» En annen av rytterne sa: «Din bror Harald sender deg sin hilsen, og de ord at du skal få grid og hele Northumberland. Og heller enn å savne deg i sitt følge, vil han gi deg sams rådvelde med seg over tredjedelen av sitt rike.» Jarlen svarte: «Det var noe annet enn den ufred og den svivørding som ble budt meg i vinter; var slikt et tilbud blitt gitt meg da, ville mang en mann som nå er død, kunne ha levd i dag, og Englands makt ville ha stått usvekket. Men tar jeg imot disse vilkårene, hva tilbud får da kong Harald Sigurdsson for all umaken sin?» Til det svarte rytteren: «Hva kongen vil unne ham av England, har han vel ymtet noe om: Han vil gi ham syv fot rom, eller så mye mer som han er høy­ ere enn andre menn.» Da sajarlen: «Rid nå tilbake og si til kong Harald at han skal bu seg på kamp, for ikke skal det kunne sies med sannhet at Tostejarl gikk fra kong Harald og til fiendeflokken hans da han skulle kjempe vest i England. Så heller felles skjebne: Døden med ære eller England med seier!» Så gjorde rytterne helomvending, men kong Harald sa tiljarlen: «Hvem var han, denne ordhage mannen?» «Det var kong Harald Godwinsson,» svarte jarlen. «Det tidde du litt for lenge med, hadde je g visst at denne Harald var oss så nær, skulle han aldri komme til å mel­ de om noen av våre menns bane.» Jarlen svarte: «Sant er det herre, uvarlig var det å fare frem slik av en stor høvding, og det kunne lett ha endt som De sier. Jeg skjønte at han kom for å tilby meg grid og et stort rike, og jeg visste også, at hadde jeg røpet ham, ville je g ha blitt hans banemann. Men jeg vil heller at han skal være min banemann enn je g hans.» Da sa kong Harald Sigurdsson til sine menn: «Stor var han ikke, mannen, men han stod fast i stigbøylene.» Kampen ble voldsom og blodig, men først da Harald Hardrådes merke, det berømte banneret «Land-øderen», hadde skiftet bærer tre ganger, da kongen selv

var drept, rammet av en pil i strupen, og også Toste jarl var falt, først da gav de norske opp. Den engelskfødte normanniske historieskriveren Orderik Vital beret­ ter et halvt hundreår senere at valplassen fremdeles «er lett gjenkjennelig på de hauger av knokler som ennå i dag vitner om de harde tap på begge sider». I dagene som fulgte, oppholdt seierherren fra Stamford bro seg i York, der han gravla sin drepte bror, og der han hadde forhandlinger med dem av de norske høvdingene som ennå var i live. Han tok det løfte av dem at nordmenn aldri mer ville angripe England, og sendte dem hjem med fred - fireogtyve skip av de tre hundre som var kommet fra Norge, var nok til å rom­ me de overlevende. Også den engelske hæren var sterkt svekket, men tri­ umferende og full av overmot. Det ingen ante, var at nettopp i dette øyeblikk innskipet en annen fiende seg, krigsberedt og fast besluttet på å erobre England. Harald var ennå i York da man 1. oktober meldte en mann som var kommet fra Pevensey ved Kanalkysten. Han hadde ridd i tre dager og tre netter da han, utmat­ tet og full av søle, fikk foretrede for kongen. Budska­ pet hans var det som Harald hadde ventet og fryktet: Vilhelm Bastarden var landet med en normannisk rytterhær ...

«Denne Harald var blant alle kongens undersåtter den som var rikest og mest opphøyd i ære og makt, » skriver den samtidigeforfatteren Guillaume de Poitiers. Den høye, vel­ bygde og nordisk blonde jarlen var nesteldste sønn av Godwin, ogfølgelig kongens svoger. Han sees her idet han på Bayeux-teppet blir tilbudt Englands krone. Harald Godwinsson benektet ikke at han i 1066 på kong Edvards vegne hadde lovet hertug Vilhelm kronen, men da Edvard på dødsleiet overdrog den avholdte jarlen sitt land, og da Englands folk selv stadfestet dette valget, følte Harald seg løst fra sitt løfte til Vilhelm. Harald var ca. 44 år gammel da han samme år falt i slaget ved Hastings.

27

VILHELM BASTARDEN - NORMANNERNES HERTUG

Vilhelm Bastarden - normannernes hertug «H arald ha r sveket meg ved å ta det kongerike som je g ha r fått overdradd, og som va r meg lovet, slik han selv ha r sverget... H vis det behager Gud, vil je g søke min rett.»

Hertug Vilhelm i Roman de Rou

«I dette år døde kong Edvard, og Harald jarl kom på tro­ nen og regjerte i 40 uker og én dag», forteller Den angel­ saksiske krønike. Skjønt Harald Godwinssons regjeringstid ble så kort, rakk han likevel å slå mynter med sitt portrett, slik som denne sølvpennyen, som er preget i London i hans eneste regjeringsår, 1066. Tre ganger forstørret. Nationalmuseet, København.

Det blir fortalt at da Vilhelm, sønnen til grev Robert av Hiésmois, i 1027 eller 1028 ble født på borgen i Falaise i hjertet av Normandie, ble han lagt på et knippe havrehalm, som man den gang strødde på de kalde leir- og steingulvene for at det skulle bli lunere. Gut­ ten begynte straks å gripe og gramse etter stråene, og snart hadde han hele favnen full. Kvinnene, som had­ de samlet seg omkring den nyfødte, tok dette for et godt varsel: Allerede på dette tidlige tidspunktet tok den unge jorddrotten til å «sanke og ta i besittelse». At Roberts sønn var «bastard», frukten av et illegi­ timt forhold, var ikke noe enestående tilfelle; det sam­ me gjaldt hans farfar, hans oldefar og hans tipp-oldefar - de gamle hertugene hadde alle vært frillebarn (se stamtavlen side 100). Men sedene ble ikke mild­ net ettersom tidene skiftet, tvertimot. Kirken fordømte nå i høyere grad enn tidligere forbindelser som var inngått uten dens velsignelse. Vilhelms far, som snart etterfulgte sin bror som her­ tug, fikk tilnavnet «Djevelen» av sine fiender, mens beundrerne kalte ham «Den prektige». Begge navne­ ne hadde sin bakgrunn i hans ødsle og vidløftige leve­ vis. Hertug Robert brukte selv betegnelsen «bastard» om sin 7-8-årige sønn da han i 1035 tok avskjed med sine baroner og hoffolk for å dra på en bots- og pil­ grimsferd til Jerusalem: «Det er så menn ikke min vil­ je å etterlate dere uten herre. Her har jeg en liten bastard, som med Guds hjelp vil vokse opp og bli en tapper mann. Derfor besverger je g dere ved den plikt dere skylder meg, å ta imot ham som deres herre. At han ikke er født i ekteskap, betyr ikke stort for dere; han vil ikke derfor være mindre skikket til kamp eller til å øve rettferdighet...» (Betegnelsen kom til å hen­ ge ved ham, naturligvis ble den mest brukt av hans motstandere, men vi vet i hvert fall om ett tilfelle, da han mange år senere selv underskrev seg som Vilhelmus Nothus - Vilhelm Bastarden.) De forsamlede stormenn viste nå sin anerkjennelse av den nye herren sin ved én for én å komme frem og

28

VILHELM BASTARDEN - NORMANNERNES HERTUG

sverge ham troskap. Dette skjedde ved at de la hen­ dene sine med sammenlagte håndflater mellom Vilhelms guttehender. Deretter stilte Robert sin sønn un­ der beskyttelse av sin fetter, Alain av Bretagne, og av sin overherre, kong Henrik 1. av Frankrike. Til verge for Vilhelm valgte han Gilbert av Brionne, til hans drost eller overhoffmester sin fetter Osbern (Asbjørn) - en sønn av erkehertuginnen Gunnor den danskes bror Herfast - og til hans huslærer Thurold; alle dis­ se var erfarne og trofaste tilhengere. En reise til Det hellige land var en langvarig og fare­ full ferd, og selv om hertugen bare var femogtyve år gammel, forutså han at han kanskje aldri ville vende levende hjem. Derfor rettet han til sist ordet til en av sine mest trofaste riddere, den unge grev Herluin av Conteville, og påla ham å ekte Vilhelms mor, Herleva, hvis han selv skulle dø underveis. Herleva - eller Arlette som hennes kjælenavn lød var datter av Fulbert, en garver i Falaise. (Mange år senere hånte borgerne i en beleiret by Vilhelm for hans herkomst ved å henge huder opp på bymurene. Dette gjorde Vilhelm rasende, og fikk ham til å ta en grusom hevn.) Ifølge en folkekjær tradisjon i Normandie, var Roberts og Arlettes forbindelse kommet i stand på følgende måte: En vårdag i 1207, da Arlette knapt var fylt 17 år, holdt hun på å vaske tøy i den vesle elven som flyter forbi borgen i Falaise. Da kom grev Robert ridende på vei hjem fra falkejakt. Han var selv ikke særlig mye eldre enn henne, men gammel nok til å forelske seg voldsomt i den vakre piken. Kort tid etter dette første møtet sendte Robert bud til garverdatteren og bad henne diskret om å komme opp til seg på slottet om natten. Riktignok var Arlette en kvinne av folket, og neppe upåvirket av den oppmerksomhet den kjekke unge greven viste henne, men likevel var hun ikke av det slaget som skyldbevisst sniker seg ut på et stevne­ møte i skjul av mørket. Nei, hadde greven i akt å se henne hos seg, ville hun komme til ham på sømmelig vis: i fullt dagslys, sittende på en ganger. Vindebroen skulle senkes til ære for henne, og et høvelig gemakk gjøres klar til henne. Robert må ha respektert hennes innstilling og godtatt ønskene hennes. Innen et år var gått, ble en liten gutt født. Han fikk navnet Vilhelm. Da Roberts eldre bror, hertug Rikard 3. døde, og Robert arvet hertugtittelen, flyttet han med Arlette og sin lille sønn til fyrstehoffet i Rouen.

Vikingætlingen Vilhelm var sjette ættledd av den normanniske hertugslekten. Hans tipp-tipp-oldefar var den store vikingehøvdingen Rollo, eller Rou, som middelalderdikteren Robert Wace kaller ham. I de norrøne sagaene møtervi ham under navnet Ganger-Rolv, sønn av Ragn­ vald Mørejarl. Da Rollo i 911 sluttet fred med franskekongen, Karl den enfoldige, lot han seg døpe og fikk navnet Robert. Samtidig ble han hertug av det området i Nord-Frankrike som ennå i dag går under navnet Normandie. På samme måte som helten i eventyret, vant Rollo foruten det halve kongeriket også prinsessen: Franskekongen gav sin datter Giséle til sin nye vasall. Nå ble det Rollos fremste oppgave å beskytte hans rike mot fremtidige overfall av vikinger. Noen år senere døde Giséle, og Rollo gjenopptok forbindelsen med sin tidligere elskerinne, Poppa. Hennes far, grev Béranger av Bayeux, hadde han felt i kamp. Poppa ble mor til Vilhelm 1., som fikk tilnavnet Langsverd. Hans sønn igjen, Rikard, med tilnavnet Den fryktløse, ektet en fransk kongedatter. Ikke desto mindre var det hans vakre og kloke elskerinne Gunnor, som var mor til alle hans barn. Gunnor «kom fra en meget edel dansk fami­ lie», skriver Guillaume dejumiéges i sin normanniske historie. Da prinsessen døde, giftet Rikard seg med den danske piken. Etter hva legenden har å fortelle, artet Rikards møte med Gunnor seg nærmest som handlingen i en pikant fransk film: Den unge hertug er påjakt i sine vidstrakte skoger da mørket overrasker ham og hans følge, så de må søke nattekvarter hos en av hertugens skogvokte­ re. Hertugen taper straks sitt hjerte til skogvokterens unge og vakre hustru, og ektemannen er allerede i ferd med å resignere overfor sin herres tradisjonelle rett, da hans trofaste kone i stedet for selv å søke her­ tugens sovekammer, sender inn til ham sin likeledes unge og vakre, men ugifte, søster Gunnor. Øyensyn­ lig har alle parter vært vel tilfredse med dette. Gunnor skjenket Rikard den fryktløse minstfire barn. Hun opplevde ikke bare sin sønn, Rikard 2. den gode, som hertug av Normandie, og datteren Emmas (se side 18) ekteskap først med kong Ethelred den råd­ ville og så med Knut den mektige, men også at to søn­ nesønner, Rikard 3. og Robert 1. den prektige, avløste hverandre i hertugverdigheten. Hun levde ennå da

29

VILHELM BASTARDEN - NORMANNERNES HERTUG

hennes oldebarn Vilhelm ble født på borgen i Falaise. Gunnors sønn Rikard 2. fikk også på annen måte enn gjennom sin søster Emmas ekteskap med Knut den mektige forbindelse med det danske kongehus. Det eksisterte en tid et dobbelt svogerskap, idet det ser ut til at Rikard i 1017, da hans første hustru var død, giftet seg med kong Knuts søster Estrid. Hun var imidlertid, som nyere undersøkelser av skjelettet hen­ nes har påvist, plump av kroppshygning, skjev og med utstående tenner - hun ble snart forstøtt, og en tred­ je hustru ble mor til hans barn. Estrid ble, som alt nevnt, senere gift med Ulf jarl og mor til Svein Estridsson. Så meget om Vilhelm Erobrerens avstamning. Før vi går videre i beskrivelsen av hans løpebane, ofrer vi bare noen få linjer på Normandies befolkning på den­ ne tiden. Betegnelsen «normanner» betyr ikke nord­ menn, men «menn fra nord», og skjønt Rollo formo­ dentlig var norsk og ikke dansk - en av døtrene hans fikk det norske navnet Gerlaug - er det ingen tvil om at langt den største delen av de vikinger som på Rollos tid hadde slått seg ned i Normandie, var danske. Om dette vitner både historiske og språklige kilder. Orderik Vital skriver for eksempel om «normanner­ ne, som utgikk fra Danmark», og videre: «Hertug Rol­ lo falt i spissen for en mektig hær av den danske ung­ dom inniNevstrien (Vest-Frankrike)». Det er imidlertid mulig at man på den tid ikke skjelnet så skarpt mel­ lom Danmark og Norge. Men bak en mengde stedsnavn i Normandie skjuler det seg åpenbart gode danske navn. Eangrune betyr «grønne land», Heuland naturligvis «høyland», Bourguébus og Carquebut er Borgeby og Kirkeby. Appetot og Staintot er Æbeltoft og Stentoft, Carbec og Houlbec er Karrebæk og Holbæk. Etainhus er Stenhus, og Danestal er formentlig «den danske stall». Av de 82 normanniske stedsnavn som finnes registrert fra tiden før 1066, og som inneholder nordiske personnavn, er 26 utpreget danske og kun to utpreget norske; resten kan være både det ene og det andre. Befolkningen i Normandie må ha båret preg av det sterke nordiske islett, noe den til dels gjør den dag i dag. Vilhelm Erobreren selv var likevel ingen nordisk type, når man ser bort fra hans høye, kraftige skikkel­ se. På Bayeux-teppet avbildes han i alt 17 ganger i vidt forskjellige situasjoner, og det samlede bilde av ham

30

forteller om et nærmest sydlandsk fysiognomi med svart hår, mørke øyne, en rett «gresk» nese og et avrundet og energisk hakeparti. En skriftlig karakteristikk avVilhelms indre egenskaper, gitt i samtiden, siteres på side 34.

Vilhelm går under jorden I 1037 kom det bud til Rouen om at hertug Robert var død i sin utlendighet. Som pålagt giftet den brave Herluin seg med Vilhelms unge mor, som han - hva visse forhold tyder på - på dette tidspunkt alt hadde levd sammen med i flere år (se side 35). Han ble - eller var allerede - far til Vilhelms to halvbrødre, Odo (av Bayeux) og Robert (av Mortain). Den fred som hittil hadde hersket i Normandie, fikk en brå ende med budskapet om hertug Roberts død. En rekke av de baroner som høytidelig hadde sverget Vilhelm troskap, forlot nå hoffet og dro skyndsomt til sine gårder, som de omdannet til støttepunkter i de kamper som skulle komme - dem innbyrdes og mot den unge hertugen. I løpet av de nærmeste tre år opp­ levde gutten å se at de gode menn som faren hadde betrodd hans sikkerhet og velferd til, systematisk ble ryddet av veien av hatefulle misunnere. Den første som falt for morderhånd, var Vilhelms verge, Gilbert av Brionne. Thurold, læreren hans, var den neste som ble stukket ned av ukjente menn. Drapet på drosten sin opplevde han på uhyggelig nært hold: Osbern ble myrdet i sin seng på slottet Vaudreuil, mens gut­ ten, uten at drapsmennene oppdaget det, sov ved hans side. I dette tilfellet ble hovedmannen, Vilhelm av Montgomery, og hans følgesvenner forfulgt av Osberns nordiske fogd, Bjørn, og de ble alle hugget ned. Og i 1040 døde den ene av Vilhelms høye beskyt­ tere, hans onkel, grev Alain av Bretagne, etter å ha blitt forgiftet. På dette tidspunkt fant Vilhelms nærmeste det sik­ rest å la gutten «gå under jorden», og hans liv i de neste fem-seks år av oppveksten, er noe bortimot mørklagte. Det eneste de franske historieskrivere vet å fortelle, er at han, formodentlig anonymt, ble satt i pleie hos fattige landarbeidere og tømmerhuggere, som åpenbart på det mest pliktoppfyllende vis har gitt den unge hertugen den beskyttelse mot en ublid omver­ den som de høybårne vergene hans ikke hadde for­ mådd å gi ham.

I de årene da Vilhelm samlet krefter til å ta kampen opp med sine motstandere, utspilte det seg lumske intriger og blodige feider over hele hertugdømmet. Da han endelig følte seg moden til atter å tre frem, gjaldt en av hans første aksjoner erobringen av føde­ byen Falaise, hvis borg var falt i hendene på en viss Toustain, sønn av Ansfred den danske. Vilhelm appel­ lerte ikke forgjeves til borgerne og ridderne i byen som hadde huset hans far og fostret hans mor. Før en dag var gått, hadde tropper som var lojale mot Vil­ helm, befridd byen og slått Toustain på flukt. På denne tiden - i 1064 - konspirerte en gruppe adelsmenn som hadde Vilhelms egen fetter blant sine ledere, direkte mot den unge hertugens liv. Guy var sønn av Vilhelms faster Adelisa og grev Renaud av Burgund, og følte seg like berettiget til hertugtittelen som sin fetter. Sammensvergelsen hadde sitt hovedkvarter i Bayeux, hvor også Vilhelms trofaste hoffnarr Gollet befant seg mens herren hans skiftet oppholdssted fra natt til natt. Gollet fikk nyss om de sammensvornes planer om å myrde hertugen, og begav seg etter mør­ kets frembrudd til den lille byen Valognes, der han visste at Vilhelm overnattet —men ikke i hvilket hus. Han dundret derfor på alle dører i landsbyen, og rop­ te av sine lungers fulle kraft at hertugen skulle flykte for livet. Vilhelm hørte ham, hoppet i sadelen og red ut av byen. I utkanten av Bayeux gikk han inn i en kir­ ke for å be om styrke, og idet han kom ut igjen, stor­ met en flokk ryttere forbi ham i mørket i retning av Valognes. Nå torde Vilhelm ikke bli lenger i Bayeux, så han flakket omkring hele natten igjennom, inntil en av hans trofaste riddere sammen med sønnene sine eskorterte ham i sikkerhet til Falaise. Ettersom Vilhelm nå ble truet av slike mektige fien­ der innen sitt eget hertugdømme, grep han etter et reddende halmstrå. Hadde ikke hans far Robert stilt ham under sin lensherres, selveste franskekongens beskyttelse? Rett nok hadde også Henrik 1. av Frank­ rike fisket i rørt vann i løpet av de senere års urolige tid, og sikret seg innflytelse i den østlige delen av Nor­ mandie, men da nåden modige og besluttsomme unge hertugen (han var ved dette leite bare 20 år) kalte på hans hjelp, vedstod Henrik seg det ansvar han hadde overfor sin vasall.

Vilhelm Erobreren beskrives i Den angelsaksiske krønike av en munk som har «sett ham og oppholdt seg ved hans hoff». Han var «en mann av stor visdom og makt, en fyr­ ste som overgikk alle tidligere i ærverdighet og styrke». Dette utsnittet fra Bayeux-teppet viser hertugen i den karakteri­ stiske stilling som vi kjennerfra så mange av middelalde­ rens fyrsteportretter: verdig, rank, med føttene samlet, og de høyt opptrukne knærne atskilt. Sverdet - maktens og rett­ ferdighetens symbol - hviler i hans hånd.

31

VILHELM BASTARDEN - NORMANNERNES HERTUG

Hertugen vinner sin rett

Den besluttsomme beiler

I dalstrøket Val-és-Dunes mellom Caen og Falaise møt­ tes to rytterhærer kort tid etter: Vilhelms flokk av tro­ faste tilhengere side om side med sine franske for­ bundsfeller, som ble anført av kongen selv, og overfor dem, bare noen hundre meter borte, opprørshæren. Kampen brøt ut. Den ble kort og voldsom, og de sammensvorne som hadde reist seg mot hertugen, ble drept eller kastet på flukt. Det er sagt at Vilhelm, som allerede var en dyktig rytter og en trenet fekter, skal ha kjempet så tappert i dette sitt første åpne slag, at kong Henrik på stedet slo ham til ridder. Etter at slaget var avgjort, viste Vilhelm en av sine mest karakteristiske egenskaper. Om han i kamp kun­ ne være ubønnhørlig, ja likefrem brutal, så kunne han som seierherre vise overbærenhet med dem han had­ de beseiret og ydmyket. Bortsett fra en enkelt, som hørte med blant de hovedmennene som hadde forgått seg grovest, fikk alle de overlevende av de sam­ mensvorne grid. Dette draget hos Vilhelm kan forøvrig

Ytterligere styrket i sin selvtillit gav Vilhelm seg nå ut på frierføtter. Han beilet til grev Balduin av Flanderns datter Mathilde - hennes søsterjudith var allerede gift med Harald Godwinssons bror Toste. En forbindelse mellom det sterke normanniske hertugdømmet og dets rike østlige nabo, Flandern, ville styrke Vilhelms posi­ sjon utad. Imidlertid gikk ikke frieriet helt etter opp­ skriften. Det blir fortalt at da Vilhelms talsmenn frem­ førte sitt ærend ved hoffet i Lille, svarte den vakre og kloke (alle store menns hustruer var åpenbart vakre og kloke den gangen), men hovmodige piken med forakt: «Heller vil je g anlegge nonneslør enn å gi meg selv til en bastard!» Men da kjente hun ikke Vilhelm, som ikke for ingen­ ting senere fikk tilnavnet Erobreren. Da Vilhelm fikk høre hva hun hadde svart, skal han rasende ha ridd benveien til Lille, der han trengte seg inn i grevens slott og rett for øynene på hennes far grep Mathilde i håret, for så å trekke henne omkring på gulvet og trak­ tere henne med støvelspark og sporerisp. Dersom den­ ne legenden er sann, har hertugens resolutte opptre­ den åpenbart imponert den unge piken. Det er i hvert fall en kjensgjerning at hun giftet seg med ham, og holdt sammen med ham til sin død 30 år senere. Og Vilhelm var henne dessuten tro - i motsetning til så mange av sine forfedre holdt han seg aldri med elsker­ inner, hverken før eller etter sitt giftermål. Hertugparets ekteskap ble imidlertid omgående er­ klært ugyldig av pave Leo 9., som gav uttrykk for at Vilhelm og Mathilde var for nært beslektet. De var vir­ kelig i familie med hverandre, men så langt ute at selv den strengeste kirkelige myndighet normalt ville ha dispensert. Kildene er uenige med hensyn til hva som var den virkelige bakgrunn for pavens forbud mot ekte­ skapet. Pavestolens motstand hadde sannsynligvis poli­ tiske årsaker, og Vilhelm nektet plent å la seg skille fra sin hustru. Så ble både han og hele hertugdømmet lyst i bann - et fryktelig maktmiddel overfor en befolk­ ning som på en og samme tid var overtroisk og sterkt religiøs, og som dermed ble avskåret fra nærpå livs­ viktige kirkelige handlinger. Det gikk seks år før en ny pave, Nikolai 2., endelig anerkjente Vilhelms ekteskap. Om bannlysingen fak­ tisk ble opprettholdt så lenge, vites ikke. Det var Vil­ helms tyve år eldre venn og rådgiver, prior ved klo­

i like høy grad være diktert av politisk klokskap som av menneskekjærlighet. Også hans troløse fetter, Guy av Brionne, fikk med tiden tilgivelse og trakk seg til­ bake til Burgund. Med seieren ved Val-és-Dunes hadde Vilhelm ende­ lig sikret seg makten i det hertugdømme hvor han alle­ rede i ti år hadde vært den formelle hersker. I året 1051, da Englands sterke mann, jarl Godwin, oppholdt seg i landflyktighet i Flandern (se side 22), foretok hertugen en reise over Kanalen, en begivenhet som de normanniske forfattere merkelig nok fortier, og som Den angelsaksiske krønike bare omtaler med noen få linjer: «Jarl Vilhelm kom fra hinsides havet med et stort følge av franskmenn, og kongen tok imot ham og så mange av hans følge som han syntes høvelig, og deretter lot han ham reise igjen.» Altså åpenbart en diplomatisk sendeferd som var fullstendig mørklagt. Men hvis dette besøket virkelig har funnet sted, må det ha vært ved denne anledningen at Edvard Bekjen­ neren - slik Vilhelm senere påstod - lovte Vilhelm Englands krone, såfremt han selv døde barnløs. Edvard, med sin normanniske oppvekst og sinnelag, kan utmer­ ket godt ha latt seg overtale av sin unge slektning nett­ opp på et tidspunkt da de to eneste angelsaksere som kunne ha forhindret det, nemlig Godwin og hans sønn Harald, var i unåde.

52

VILHELM BASTARDEN - NORMANNERNES HERTUG

steret i Le Bec og stifter av den lærde skole samme sted, Lanfranc, som under et opphold i Roma benyt­ tet det faktum at han overlegent hadde vunnet en dis­ putt i laterankonsilet til å bringe Vilhelms situasjon på bane. Den kloke prioren, som var født i Pavia, over­ beviste paven og rådet om at hvis grev Balduin skulle bli tvunget til å ta sin «misbrukte» datter tilbake, så vil­ le dette være en krenkelse som kunne føre til blodig krig mellom de to franske vasallstatene. Og dessuten var Vilhelm fremdeles fast besluttet på å beholde Mathilde. Prisen for pavestolens absolusjon var høy: Hertugparet forpliktet seg til å oppføre hospitaler for gamle, syke og blinde i Rouen, Caen, Bayeux og Cherbourg, og dessuten skulle hver av dem oppføre og underholde et kloster, Vilhelm et for menn, Mathilde et for kvin­ ner. Resultatet av disse krav kan man se den dag i dag i Caen: To klostre i romansk stil, Abbaye-aux-Hommes og Abbaye-aux-Dames. Vilhelm og Mathilde fikk minst åtte barn sammen, fire sønner og fire døtre. Eldstesønnen Robert - på sin samtids nesten dansk-franske språk kaltCorte-Hose eller «Kortstrømpe» på grunn av sine korte ben - Rikard, Vilhelm, kalt Rufus - den røde - og Henri Beauclerc. To av disse etterfulgte faren som konger av Eng­ land: Vilhelm Rufus og Henrik (den første). Døtrene het Constance, Adelaide, Adelisa (eller Agathe) og Adela. En ble priorinne for Mathildes kloster i Caen, to ble gift med franske adelsmenn, mens Adelisa døde ugift etter å ha vært en brikke i spillet om Englands krone. Mer om det senere (side 49).

Lanfranc, Vilhelms mangeårige venn og mentor, blefødt i Pavia i Italia i 1005. Etter å ha studert tidens vitenskaper, vandret han som lærerfra by til by, inntil han i 1039 slog seg ned i Normandie. Der oppstod det et helt vitenskaps­ akademi omkring ham. I erkjennelse av sin egen forfenge­ lighet brøt han plutselig over tvert, og ble benediktinermunk i Le-Bec-Hellouin, et kloster i Normandie. Etter noen år i fordypelse i den hellige skrift, samlet det seg igjen eleverfra hele Europa om ham. Det erformodentlig på den­ ne tiden at den unge hertug Vilhelmfikk forbindelse med ham. 1 1045 ble Lanfranc prior i Bec-klosteret, i 1066 fulgte han Vilhelm til England, der han i 1070 ble erke­ biskop av Canterbury. Det var han som hos paven utvirket at erkebispen av Canterbury fikk høyere rang enn sin embetsbror i York - det skjedde ved hjelp av forfalskede dokumenter, om enn neppe forfalsket av Lanfranc personlig. Miniatyrfra ca. 1100, Bodleian Library, Oxford.

33

VILHELM BASTARDEN - \ORMANNERNES HERTUG

«Han kunne være barsk i røsten ...» I løpet av de år som gikk før Vilhelms ekteskap ble godkjent, var han til stadighet innviklet i heftige stri­ der. I 1054 sa Henrik 1., som hadde hjulpet Vilhelm ved Val-és-Dunes, opp Karl den enfoldiges gamle lensavtale med Rollo og forsøkte å underlegge seg Norman­ die. Orderik Vital skildrer denne begivenheten i få ord: «På tilskyndelse av Satan, som aldri hører opp med å skade menneskene, blusset det en heftig strid opp mellom franskmenn og normannere. Kong Henrik av Frankrike og den tapre grev Gotfred Martell av Anjou falt med en sterk flokk av krigsmenn inn i Norman­ die, hvor de tilføyde normannerne mange tap. Men den djerve hertug Vilhelm av Normandie var ikke sen med å hevne denne skade mangefold; han tok største­ delen av gallerne og angevinerne til fange, drepte noen, og lot andre vansmekte i fengsel for lange tider.» «Den djerve hertug Vilhelm» ble få år etter sin død som Englands konge karakterisert av en anonym munk fra Caen, en karakteristikk som gir et overordentlig levende bilde av en personlighet som på en og sam­ me tid må ha vært nøktern og dynamisk: «Denne konge overgikk i visdom alle sin tids fyrster, og blant dem dominerte han ved sin sjels storhet. Han lot seg aldri avskrekke fra å utføre noe forehavende på grunn av det arbeid det krevde, og han gikk alltid faren uforferdet i møte. Så kyndig var han i sin vur­ dering av enhver begivenhets betydning, at han var i stand til å overvinne motgang, og i medgang dra den fulle fordel av lykkens falske løfter. Han var stor av kropp, og sterk, høy av statur, men ikke klosset. Han var måteholden med hensyn til mat og drikke, særlig hva det siste angikk, for han avskydde drukkenskap hos enhver og ringeaktet den aller mest hos seg selv og ved sitt hoff. Han var så måteholden i bruken av vin og annen drikke, at han etter sine måltider sjel­ den drakk vin mer enn tre ganger. Han var flytende og overbevisende i sin tale, som alltid var i stand til klart å uttrykke hans vilje. Om røsten hans kunne være barsk, var det han sa alltid slik at det passet til anled­ ningen. Han fulgte den kristentukt som han var oppdradd med fra sin barndom ...» Nesten uten opphold måtte Vilhelm kjempe mot opprørske lensmenn og erobringslystne nabofyrster, men hellet var hele tiden med ham. Etter at kong Hen­ rik 1. av Frankrike var død i 1060, og Vilhelm hadde

34

beseiret naboprovinsen mot syd, Maine, var hertugen av Normandie i 1062 blitt den mektigste mann i hele Nord-Frankrike. Det var i denne stilling han befant seg, da han en dag i 1064 fikk ilbud om at grev Guy, hans vasall i Ponthieu, trakten omkring munningen av elven Somme, had­ de tatt Harald Godwinsson til fange da den engelske jarlen - Vilhelms farligste rival i maktspillet om Eng­ land - var strandet på kysten av hans rike. Men her er vi allerede et lite stykke inne i Bayeuxteppets fortelling, som nå nærmer seg. Det gjenstår bare en presentasjon av hertug Vilhelms halvbror, Odo, hvis største betydning i denne forbindelse ligger i at det etter alt å dømme må ha vært ham som lot frem­ stille dette uvurderlige historiske vitnesbyrd.

Biskop Odo og Bayeux-teppet

Etter at det var kommet bud om hertug Roberts død, ektet grev Herluin av Conteville Vilhelms mor, Arlette, som fikk sønnene Odo og Robert med ham. Dette forteller de normanniske historikere. Det kan kanskje virke underlig at hertugen utpek­ te nettopp en av sine mer uanseelige vasaller til stefar for sin sønn, og at han ikke før sin avreise selv giftet seg med Arlette og på denne måten fjernet ethvert grunnlag for økenavnet «bastarden». Forklaringen på dette finner vi kanskje hos den engelske munken og historieskriveren William of Malmesbury, som i begyn­ nelsen av 1100-årene beretter at Herluin og Arlette var gift allerede før Roberts død! Hvis Odo var født etter hertug Roberts død, for eksempel mellom 1035 og 1038, kan han bare ha vært 12-15 år gammel da den nye hertugen, hans halvbror Vilhelm, utnevnte ham til biskop av Bayeux. Kirkehistoriske sakkyndige sier at det å utnevne en så ung biskop, ville ha vært en skandale som uvegerlig ville ha fremkalt voldsomme protester fra kirkelig hold. En alder på henimot 20 år ville kunne aksepteres, og dersom Odo i 1050 var 20 år, må han ha vært født omkring 1030, det vil si flere år før hertug Roberts avreise. Hvis dette holder stikk, tyder det på at Robert alt få år etter Vilhelms fødsel ! har oppgitt forbindelsen med Arlette, som derpå har knyttet seg til Herluin.

BISKOP ODO OG BAYEUX-TEPPET

Odo utviklet seg til en sterk personlighet og skjøttet sitt embete i kirkens tjeneste med stor iver. I 1059 grunnla han et kloster i Troarn, og han tok tidlig fatt på å fullføre den domkirken som hans forgjenger had­ de påbegynt i Bayeux - et arbeid han avsluttet i 1077. Det er som nevnt i denne anledningen - innvielsen av den store og vakre katedralen - man mener at Bayeux-teppet er blitt til. Biskop Odo inntar en fremtre­ dende plass i teppets beretning: I fire av scenene opp­ trer han som den sentrale skikkelse. Hans innsats både før og etter det avgjørende slaget ved Hastings ble rundhåndet belønnet av Vilhelm Erobreren. Kort et­ ter seieren ble byen Dover overlatt til Odo, og han fik tittelen jarl av Kent. Når kong Vilhelm oppholdt seg i sitt hertugdømme Normandie, var det etter hva krøniken forteller, Odo som var hans stedfortreder i England. Og det ble satt makt bak hans myndighet. Ifølge Domesday Book fra 1086, Vilhelms store fortegnelse over rikets jordeien­ dommer, var Odo Englands største jordeier etter kon­ gen, enda større enn sin bror Robert av Morain, og denne eide nesten 800 landeiendommer i 20 ulike grevskaper! Og makt var det også nødvendig å ha for å opprettholde det normanniske styre i de første, uro­ lige årtiene etter landets erobring. Allerede i 1067 måt­ te Odo underkue en oppstand i Kent, og det var som kongens stedfortreder at han i 1077, ved et sted som ble kaltFagadon, knuste et blodig opprør. Da Vilhelm Fitz-Osbern, som var Vilhelm Erobrerens stattholder i Northumbria, døde, påtok Odo seg i kongens fravær å holde justis også i Nord-England. En revolte der i 1080 slo han ned med stor grusomhet. Ved dette høve unnlot han heller ikke å forgripe seg noen kirker og klostre. Men Odo var ikke bare en nidkjær visekonge, han var enda ivrigere i sin egenskap av kirkens mann, og det var hans forfengelighet og ambisjoner på dette område som ble hans ulykke. Som kjent stod pave Gregor 7. i første omgang igjen som seierherre i den striden han hadde med kong Henrik 4. om retten til å innsette kirkelige embedsmenn (det var da Henrik måtte gå til Canossa). Men i neste omgang vant Henrik, han innsatte en svak «motpave», Clemens3., og tvang Gregor til å flykte fra Roma. I denne situasjonen var det at Odo rettet sitt begjærli­ ge blikk mot pavestolen. Orderik Vital forteller at noen romerske sannsigere

Biskop Odo av Bayeux, sønn av Vilhelms mor Herleva og ridderen Herluin av Conteville, var like energisk som kir­ kens mann som han var det som politiker, men han hadde ambisjoner somførte ham i ulykke. På Bayeux-teppet gjen­ gis trekkene hans på merkeligforskjellige måter: På dette bildet ser vi en mager, asketisk og alvorlig person, på føl­ gende portrett (se side 6) skildres han som rundkinnet og nesten barnligjovial. Ved siden av ham står en skipstømrer. Den allsidige bispen deltok i hele Hastings-slaget, bevæpnet med en solid kølle. Som geistlig kunne han nem­ lig ikkeføre sverd, for står der ikke skrevet: «Hver den som griper til sverd, skal falle for sverd?» Omjernbeslåtte køller har derimot Skriften intet å bemerke.

hadde forutsagt at en mann ved navn Odo skulle være pave etter Gregors død. «Da biskop Odo av Bayeux hørte det, anset han lite på et kongerike av vestens makt og velde i forhold til det å kunne bli pave og utvi­ de sitt herredømme over alle mennesker på den gan­ ske jord. Derfor sendte han bud til Roma, kjøpte seg et palass der, og vant ved store gaver kviriternes sena­ torer for seg ...» Mens Vilhelm i 1082 oppholdt seg i Normandie, sam­ menkalte Odo på øya Wight i Den engelske kanal en

35

BISKOP ODO OG BAYEUX-TEPPET

stor skare riddere med jarl Hugo av Chester i brod­ den, og oppfordret dem til å følge med ham til Roma med alle sine menn. «Og da normannerne alltid er ustadige og har lyst på å se nye og fremmede land, slut­ tet de seg straks til den anmassende biskopen.»

Den ærgjerrige bispen pågripes Så snart Vilhelm fikk nyss om hva Odo hadde fore, drog han omgående til Wight. Foran et råd av landets stormenn anklaget han sin halvbror for maktmisbruk. Vilhelm hadde hørt om Odos skjendige fremferd i Northumbria, og irettesatte ham skarpt for denne. Langt verre var det imidlertid at Odo hadde forsøkt å over­ tale ridderne til å bryte sin ed til kongen og dra fra landet, enda det var deres plikt å forsvare England. Vilhelm bød deretter at Odo skulle gripes. Orderik Vital forteller at ingen av de tilstedeværende våget å legge hånd på den mektige mannen. Da trådte kon­ gen selv frem, og grep tak i ham. «Jeg er prest! Jeg er en Herrens tjener!» ropte Odo opphisset. «Det er bare paven som kan dømme en biskop!» «Det er hverken presten eller bispen je g døm­ mer,» svarte Vilhelm, «men min jarl, som je g på egne vegne har satt over mitt rike. Nå griper je g inn for å kreve ham til regnskap!» Under bevoktning ble Odo ført om bord på sitt skip og sendt til Rouen, der han ble innsatt som fan­ ge i byens festning. Skjøn t mange i England, blant dem Odos bror, Robert av Morain, bad for ham, var Vilhelm ubøyelig. Han sa at Odo var overfladisk, ondsinnet, ærgjerrig og i sine kjødelige lysters vold. Vilhelm forutså at Odo igjen vil­ le kunne skape ulykker for England. Først da Vilhelm døde i 1087, ble Odo satt på frifot. Ingen av biskop Odos veldige eiendommer i England var blitt konfiskert, heller ikke var hans verdighet som jarl av Kent blitt fratatt ham. Den nye kongen, Vil­ helm Rufus, gav ham sin fulle anerkjennelse, men det skulle vise seg at Vilhelm Erobreren hadde hatt rett i sine dystre profetier.

36

Neppe var Vilhelm Rufus kronet, før Odo fikk i stand en sammensvergelse mot kongen og til fordel for kon­ gens bror, Robert Corte-Hose. Robert strebet nemlig også etter kronen. Bisper og jarler gikk til angrep på kongens borger og brente og plyndret hvor de kunne komme til. Takket være dyre løfter klarte kongen å overtale så mange jarler til å støtte seg at det strakk til for å samle en hær, og med denne hæren beleiret han festningen Pevensey, der Odo hadde søkt tilflukt. Da biskopen langt om lenge oppgav motstanden, gikk han med på å bli med kongens menn til en av sine andre borger, Rochester, for å få den til å overgi seg. Bor­ gens besetning tok imidlertid både Odo og soldatene til fange. Nå appellerte kongen til alle rettskafne menn i landet, engelske så vel som franske, om å hjelpe ham med å ta Rochester. Etter en tids beleiring overgav da også borgen seg. Odo slapp unna i et skip som for over havet, men denne gangen gikk hele hans velde i Eng­ land tapt. Det n e ste-o g siste - vi hører om Odo, er at han sam­ men med sin nevø Robert Corte-Hose, som også uten hell hadde deltatt i opprørsforsøket mot Vilhelm Ru­ fus, gir seg ut på en reise til Det hellige land. Odo døde i 1097 i Palermo på Sicilia, og kom altså ikke til­ bake, hverken til sin fødestavn Normandie eller til det England han hadde vært med på å vinne. Ikke på noe sted omtaler Odo selv eller andre sam­ tidige det teppet som man i dag tillegger ham æren for. Dersom det virkelig var han som gav ordre til at det skulle lages og som bestemte hva som skulle stå på det, da kan man ikke annet enn beundre den uparti­ ske gjengivelsen av de historiske begivenheter man finner på det. Vilhelm Erobreren, hans høyaktede og øyensynlig misunte halvbror, er ikke bare korrekt skil­ dret, men også lojalt. Odo skildres nok som en frem­ tredende skikkelse, men han er ikke dominerende, og de engelske krigerne fremtrer som like tapre som de franske. Kan det skyldes Odo, eller Bayeux-teppets formodede engelske kunstner, at Harald Godwinsson er skil­ dret med umiskjennelig sympati?

BISKOP ODO OG BAYEUX-TEPPET

I århundrer dannet katedralen i Bayeux rammen om det lange bildeteppet som den vidløftige biskop Odo tillegges æren for. I dette kirkerommet har byens borgere ved festlige anledninger kunnet fordype seg i det historiske minnes­ merke som vi presenterer på de følgende sider. Foto: M. R.

37

Bayeux-teppets fortelling På de følgende 52 sider gjengis hele Bayeux-teppet i ca. 1/6 størrelse, og så nær de naturlige farger som det teknisk har vært mulig å oppnå i forbindelse med denne forminskelsen. De bortimot 900 år som det lan­ ge veggteppet har eksistert, har ikke gått sporløst hen, men til tross for misfargninger samt flekker og repa­ rasjoner av huller og rifter, gir selv en gjengivelse i den­ ne beskjedne størrelse et godt inntrykk av fargene og tegningene på dette enestående kunstverket. Som nevnt i innledningskapitlet er det naturligvis særlig virkningsfullt når man - som i Bayeux - ser hele teppet i sammenheng. I denne boken er det likevel lagt vekt på å dele bildeskildringen opp i de enkeltscener teppet tross alt er sammensatt av. I forbindelse med hvert bildeavsnitt er den tilhørende teksten på latin skrevet ut, ledsaget av en oversettelse.

38

Diplomatisk sendeferd eller mislykket jaktutflukt? Englands konge, Edvard Bekjenneren, har kalt sin svo­ ger Harald Godwinsson, jarl av Wessex, til seg på slot­ tet i Westminster for å gi ham ordre om å dra til Nor­ mandie, der hans oppgave blir å stadfeste offisielt overfor hertug Vilhelm at det løfte han mange år i forveien fikk om at Englands krone skulle tilfalle ham etter Edvards død, fremdeles står ved lag. Dette er åpenbart Bayeux-teppets oppfatning av begi­ venhetene, og det bekrefter den beretningen som en normannisk geistlig, Guillaume de Poitiers, har etter­ latt oss om denne tildragelsen - om det da ikke skul­ le være slik at det er Poitiers som har støttet seg på den skildringen teppet har gitt! Den engelske krønikeforfatteren William of Malmesbury, som skrev ned sin

EDWARD REX. UBI HAROLD DUX ANGLORUM ET SLI MILITES EQUITANT AD BOSHAM.

Kong Edvard. Hvor Harald, engelskmen nenes jarl, og hans ledsagere rider til Bosham.

beretning noe senere, har en litt annen versjon av histo­ rien: Han påstår at Harald var ute på fisketur da uvær drev ham over mot franskekysten, der han ble tatt til fange og etter en tid av egen drift svor på at han ville støtte hertug Vilhelm i hans krav på Englands krone. Dette kravet begrunnet hertugen selv dels med den barnløse kong Edvards nære slektskap med Vilhelm (Vilhelm var fetter av Edvards far - se stamtavlen på side 100), og dels med kongens uttrykkelige løfte, som han skulle ha gitt Vilhelm i 1051 (se side 23). Kongen sitter på sin trone, som er smykket med dyrehoder og dyreføtter. Selv skjeggtypen hans får ham til å virke eldre enn Harald og følgesvennen hans, som etter tidens møte i England bare bærer barter. Tids­ punktet er omkring 1064. Kong Edvard var da ca. 61 år gammel, og allerede merket av den sykdommen som skulle komme til å legge ham i graven mindre enn to år senere.

Med sin jaktfalk på hånden og med hundene sine halsende i forveien, rider Harald med sitt følge til Bos­ ham, en liten by ved kysten mellom Chichester og Portsmouth, der han har gården sin. Falkejakten var kommet til Europa fra Asia i det 5 .-6 . århundre, altsåifolkevandringstiden. Nå var det blitt en svært utbredt og yndet sport blant fyrster og adelige. Scene 1 og 2 skilles fra hverandre - på samme måte som så mange andre av Bayeux-teppets opptrinn - av et stilisert tre med kunstferdig flettede grener; det re­ presenterer en stil som ivikingetiden var utbredt i Skan­ dinavia, Irland og England. Den nødtørftige, men for ettertiden så uunnværlige innskriften, gir opplysning om hvem og hva man ser. Underveis ber Harald og en ledsager en bønn for en lykkelig ferd i kirken i Bosham. Bayeux-teppets gjen­ givelse av arkitektur må ikke taes altfor bokstavelig,

39

j / ■ å \

y

< i

1 y

men den lille en-skipede, spondekkede bygningen uten tårn kan gi et inntrykk av en angelsaksisk landsbykirke som den så ut på den tiden. Bosham-kirken eksi­ sterer fremdeles, den er i det ytre sterkt forandret, men de indre partiene av den står slik Harald kan ha sett dem. Harald og hans menn inntar et siste måltid på gård­ en hans. En utvendig trapp fører opp til et rom oven­ på, der måltidet inntas. Taket ser ut til å være tegltekket. Samtalen går livlig. Harald drikker av en skål, en annen av et drikkehorn, da en mann kommer til syne og diskret gjør oppmerksom på at det er meldt om gunstig vind ... Bordene på Bayeux-teppet viser en mengde ulike moti­ ver, dels dyr, fugler og overnaturlige vesener, dels illu­ strasjoner av fabler eller scener fra åkerbruk og jakt. Skråbjelker veksler med små figurer av planter, som er blitt tolket som symboler på livet. I den nederste borden ser vi ovenfor i midten en illu­ strasjon til Æsops fabel om ravnen, reven og osten.

40

Mens folk holder skipet fri av stranden ved hjelp av staker og årer, vader Harald og følgesvennen hans bar­ bent og med oppbundne kjortler gjennom det grun­ ne vannet. Jaktfalken og hundene bæres om bord. En av mannskapet er i ferd med å reise masten; en annen står i stevnen med ankeret, som er av samme type som det vi kjenner fra Gokstadskipet på Bygdøy og fra Ladbyskipet på Fyn. (Om skipenes konstruksjon, se side 61 og 65.) Under skipene skjelnes blant annet en illustrasjon av Æsops fabel om apen, som på dyrenes vegne ber løven om å bli konge over dem. Er den symbolsk med hensyn til Harald og Vilhelm?

ECCLESIA. HIC HAROLD MARE NAVIGAVIT ET VELIS VENTO PLENTS VENIT IN TERRAM WIDONIS COMITIS.

Kirken. Her seilte Harald på havet, og komfor fulle segl til grev Guys område.

42

Tilsynelatende er det tale om fem forskjellige skip på denne ekspedisjonen, men likevel er det nok det samme som skildres på reisens ulike stadier. Det er Harald selv som sitter ved styreåren. En mann entrer masten for å holde utkikk, to mann er opptatt med stakene sine, mens en fjerde lodder dybden med en line. Endelig blir det kastet anker. Landingsstedet befin­ ner seg i nærheten av munningen av Sommes i Ponthieu, et område som Vilhelms vasall, grev Guy, hadde i len. Masten blir lagt ned, og båten er nesten tømt da det skjer noe dramatisk. Guillaume de Poitiers omta­ ler det på følgende måte: «Mens Harald var ute i dette ærend, kunne han bare unnslippe havets farer ved å gjøre nødlanding på kysten av Ponthieu, hvor han falt i hendene på grev Guy...» Bayeux-teppet antyder ikke noen nødlanding i hardt vær, men det er knapt noen tvil om at det er mot sin vilje Harald går i land på sin uvenns strand; her var han jo etter gammel skikk hjemfallen til utplyndring, pågripelse og arrest, inntil en løsesum var betalt. Og nå kommer greven selv med væpnet følge, og det att­

42

påtil før alle har rukket å få buksene på igjen. Det kan ikke være tvil om alvoret i den truende gestus greven foretar, og jarl Harald har i all hast trukket sin sax en dolk og matkniv i kombinasjon, et våpen som i en snever vending kunne brukes til forsvar. Så føres Harald under eskorte til grev Guys borg i Beaurain. I spissen rider Harald med falken sin, bak ham følger Guy, også med en falk på hånden. Bakerst ser vi to engelskmenn og tre normannere - de første gjenkjennelige på barten, de siste på sin karakteristi­ ske hårfasong: pannehår og glattbarbert nakke. Til ridestellet hører stigbøyler, denne enkle, men be­ tydningsfulle oppfinnnelsen som først etter romerti­ dens slutt kom til Europa fra Asia, ridningens hjem­ land. Rytterne rider med bena nesten strake i bøylene, det gir dem mulighet til å holde balansen når de fører sverd eller lanse, og når de legger hele kroppsvekten bak et spydkast. På føttene har de sporer av den typen som er utstyrt med en pigg - hjulsporen kom først langt senere i middelalderen.

HAROLD. HIC APPREHENDIT WIDO HAROLDUM ET DUXIT EUM AD BELREM ET IBI EUM TENUIT.

Harald. Her pågrep Guy Harald ogførte ham til Beaurain og holdt ham der.

: cjp"

Æ Y f Jjk v » ! m Lz ,/

itA -

i \ 1 JL; •*

r: ^

'

43

Vi har ikke tidligere sett Harald bære sverd, men det sverdet som den store normanneren her holder i hånd­ en, kan godtværejarlens. I tilfelle har han måttet spen­ ne det av seg idet han overgav seg. På neste bilde ser vi Harald og en annen engelskmann i ivrig samtale med grev Guy, som troner i sitt høysete, og nå har ja r­ len fått sverdet sitt tilbake. Ved Guys venstre side er det åpenbart en mann som forsøker å gjøre greven oppmerksom på noe - kan det være den personen som står og lytter bak en søyle til høyre i hallen? Han betegnes noen ganger som «spi­ on», og kanskje er det han som i hemmelighet sender bud til hertug Vilhelm om grev Guys kupp. Den som tilrettela teppet, har så byttet om på de føl­ gende tre motiver. Kronologisk er begivenhetenes rek­ kefølge den at en budbringer kommer med bud til Vilhelm om at Harald er blitt tatt til fange (øverst på side 46), deretter sender hertugen et par ryttere av gårde til Beaurain (nederst på side 45), der de på hertugens vegne krever den engelske jarlen utlevert (øverst til høyre på side 45). Grev Guy står denne gangen støttet til den langskaftede stridsøksen sin. Som vi senere skal se, var en slik øks,

44

både som våpen og verdighetstegn, noe som i langt høyere grad var karakteristisk for angelsakserne enn for normannerne. Mens en skjegget dverg holder stormennenes fny­ sende gangere, fremsetter Vilhelms sendemenn sine krav overfor greven og en person vi må tro er en av rådgiverne hans. Den høyeste av disse budbringerne er en av de svært få bipersoner på Bayeux-teppet som har fått sitt navn nevnt. Han heter Turold (Thorald) og må ha vært alminnelig kjent på den tiden. Nede til høyre sprenger hertug Vilhelms sende­ menn av gårde så håret flagrer i vinden. På begge sen­ debudenes skjold ser vi drager av en type som har vinger, forben og knute på den slangeaktige bakkroppen sin. Siden romersk keisertid hadde dragen vært en yndet våpenfigur i Europa. På Bayeux-teppet fin­ ner vi den både hos normannere og hos angelsaksere. I den nederste frisen ser vi hvordan det blir pløyet med hjulplog, sådd og harvet. Lengst til høyre skildres fuglejakt ved hjelp av slynge, og til slutt bjørnekamp, en stor folkeforlystelse. Øverst i samme avsnitt er det brodert to kvinnelige kentauren

UBI HAROLD (ET) WIDO PARABOLANT. UBI NUNTII WILLELMI DUCIS VENERUNT AD WIDONEM. TUROLD. NUNTII WILLELME

Hvor Harald og Guy samtaler. Hvor hertug Vilhelms budbringere kommer til Guy. Turold (Thorald). Vilhelms budbringere.

45

HIC VENIT NUNTIUS AD WILGELMUM DUCEM. HIC WIDO ADDUXIT HAROLDUM AD WILGELMUM NORMANNORUM DUCEM.

Her kom budbringeren til hertug Vilhelm. Her førte Guy Harald til Vilhelm, normannernes hertug.

46

Her er vi ved begynnelsen av den sekvensen som har feil rekkefølge. En utkikkspost oppe i et tre kan mel­ de om budbringeren fra Beaurain, som halvt knelen­ de avgir rapport til hertug Vilhelm, som vi her ser for første gang. Budbringeren ser ut til å være engelsk, det kan tenkes å være en av Haralds menn som har unngått å bli tatt til fange. I motsetning til Guy hviler Vilhelm på en hynde som er plassert i høysetet hans. Under knærne bærer han noen høyst spesielle strømpebånd med brede dusker. Opptrinnet utspilles visstnok i det fri - se «signatu­ ren» for gress eller stenbro under budbringeren - på borgen i Rouen, som kan sees til høyre i en kunstfer­ dig og fantasifull gjengivelse med vakter bak borgtindens kamtagger. I borden nederst vises en jaktscene. Jegeren holder et par av hundene sine tilbake, samtidig som han blås­ er i et horn.

Om det er grev Guy som må gi slipp på den fornem­ me fangen sin under press fra sin lensherres side, eller om det er hertugen som har måttet løskjøpe Harald jarl - det vet vi ikke. Men i den følgende scene kan vi se at Guy fører Harald av sted i retning av Rouen, og at Vilhelm rider dem i møte. Begge parter er i følge med væpnede folk. Guy rider på en hest som ser merkelig ut. Kanskje det er et muldyr. Han peker tilbake på Harald, som nå er blitt utstyrt med sporer. Guy og Harald bærer korte slengkapper, Vilhelm har på seg en kappe av et litt lengre slag, utstyrt med to dusker ved halsen. Overst sees to kameler, nederst til venstre en naken mann og kvinne rett overfor hverandre. Hva de skal bety, vet vi ikke. Til høyre for dem er et par drager.

47

i

c

d

w

>wii

G

E

im

c m

o w o .v e m ffA n L fiT lV j f L W '

Gjest eller fange? Fra byporten eller kanskje fra et tårn på borgen i Rouen ser en vakt Harald og Vilhelm nærme seg. Det neste opptrinnet foregår i en sal under en lang rekke buer som bæres oppe av søyler. Vilhelm sitter i høysetet sitt. Bak ham står en normanner bevæpnet med spyd; han deltar åpenbart i den samtalen hertu­ gen fører med den engelske jarlen, som på sin side sekunderes av en av sine folk. Lengst til høyre står tre mann av hertugens livvakt, de er utrustet med spyd og (fire!) skjold. Dette er en livlig scene, og det er tydelig at det er en ivrig diskusjon som foregår, og at det er Harald som for øyeblikket fører ordet. Er han i ferd med å utføre sin konges befaling - nemlig å bekrefte Edvards løfte til hertugen om at Englands krone skal tilfalle ham eller antyder kunstneren at jarlen protesterer mot det fangenskap som han ifølge senere engelske forfatte­ re ble holdt i? Samtidige franske historieskrivere understreker imid­ lertid Vilhelms vennskapelige holdning, og Poitiers skriver for eksempel: «Vilhelm forfrisket på glimren­ de måte Harald med storslått gjestfrihet etter alle de besværligheter han hadde hatt på sin reise. For her­ tugen frydet seg over å ha en så opphøyet gjest i den­

48

ne mann, som var sendt ham av hans nærmeste og kjæreste venn ...» I den øverste av bordene ser vi her blant annet to påfugler; nedenfor dem en naken mann som sliper en bredegget arbeidsøks. Lengst til høyre i hovedfeltet vises en uforklarlig sce­ ne, som har gitt foranledning til mange gjetninger, men ingen tilfredsstillende fortolkning. I en portal med to utskårne dyrehoder står en fornem ung kvinne i en kjole som rekker henne til føttene. Med venstre hånd gjør hun en avvergende gestus idet en «klerk» - kjen­ netegnet som en kirkens mann ved sin kronrakte isse - sterkt beveget strekker sin høyre hånd frem mot an­ siktet hennes. Det er vanskelig å avgjøre om det drei­ er seg om et kjærtegn eller om han bare gir henne en lusing. Det er som om det verbet teksten mangler når den på dette punkt i skildringen sier «hvor en viss klerk og Ælfgifu», antyder at meningen med opptrinnet har vært kjent og forstått av alle den gangen det ble avbil­ det på teppet. Kanskje er dette en hentydning til en eller annen skandale; den nakne mannen der han står i sin halvt obskøne positur i nedre bord, inntar nem­ lig nesten den samme stilling som klerken. Men om så er, hva har den så med resten av historien å gjøre? Ælfgyva er bare en annen stavemåte for Ælfgifu, som

mt

r l

I 1

;

z- : j

1 11

y.■

Æ

HIC DUX WILGELM CUM HAROLDO VENIT AD PALATIUM SUUM. UBI UNUS CLERICUS ET ÆLFGWA. HIC WILLELM DUC ET EXERCITUS EJUS VE (NERUNT AD MONTEM MICHAELIS).

Her kommer hertug Vilhelm med Harald til sitt palass. Hvor en viss klerk ogÆlfgifu. Her kom hertug Vilhelm og hans hær til Mont-Saint-Michel.

1 i

vi har støtt på flere ganger allerede, og er et rent angel­ saksisk navn. En av Harald Godwinssons søstre hetÆlfgifu, og hun ble ifølge overleveringen lovet bort til en av hertugens lendmenn under de forhandlinger bro­ ren holdt med Vilhelm. Men hun har neppe vært til stede i Rouen på dette tidspunkt. Heller ikke senere kom hun dit. Fra fransk side er det antatt at denne piken må ha vært Vilhelms datter Adelisa, som ble tro­ lovet med Harald under hans opphold i Normandie (se side 55), og som da skulle ha blitt utstyrt med et angelsaksisk navn. Det vi ser på Bayeux-teppet er imidlertid en voksen kvinne, og ettersom vi vet at ekteskapet ble utsatt nettopp fordi piken var mindreårig, kan det heller ikke være henne. Dette er et mysterium som neppe noensinne vil bli oppklart.

49

Mens Harald oppholder seg i Normandie, drar Vil­ helm i felten mot sin nabo i sydvest, grev Conan av Bretagne, og han lar sin gjest være deltaker i dette felt­ toget (denne scenen begynner på side 49). I bakgrunnen vises klosteret Mont-Saint-Michel, som ligger utenfor munningen av elven Couesnon, som på dette sted danner grensen mellom Normandie og Bre­ tagne. En rytter trekker bena oppunder seg, slik at de ikke skal bli våte idet hæren setter over elvemunnin­ gen. Dette er et område som den dag i dag er beryk­ tet for sin kvikksand, og her er det da også på nippet til å gå galt; en rytter styrter, og Harald Godwinsson redder to panikkslagne normannere fra å omkomme i kvikksanden. For denne redningsdåden yter Bayeuxteppet Harald full anerkjennelse. I 1064 lå grev Conan i strid med noen bretonske opprørere, og en av dem, Riwallon av Dol, bad Vil­ helm om hjelp. Det var en kjærkommen anledning for hertugen til å vise sin makt overfor Conan, som ble sagt å være motstander av Vilhelms planer i for­ hold til England. Normannerne angriper Dol, og Conan flykter fra festningen ved hjelp av et tau. Her opptrer en av de få notoriske feiltakelser i teppets fremstilling av de histo­ riske begivenheter. Da Vilhelm kom Riwallon til unn­ setning, hadde Conan ennå ikke inntatt borgen, han beleiret den bare. Derfor flyktet han ikke ut av bor­ gen, slik det så malende skildres på teppet, han ble bare tvunget til å heve beleiringen og dra bort. Som alle de andre byggverkene som gjengis på Bayeux-teppet, er også festningen Dol fremstilt mer fan­ tasifullt enn naturtro. Man får imidlertid inntrykk av at den har ligget oppe på en haug eller bak en jord ­ voll, og at vindebroen er oppe; for sin flukt har Con­ an barrikadert borginngangen med skjold. De to fug­ lene på bildet skal muligens stå som symboler på fredelig overgivelse. På skråningen foran festningen i Rennes går det gressende sauer; selve bygningen består her av et sentralt tårn bak et palisadeverk. Til slutt i øvre bord på side 49 ser vi to eksemplarer av fabeldyret amfisbaena - en slange med hode i beg­ ge ender. I nedre bord sees to griffer. Griffen er halvt løve, halvt ørn. Al og andre fisk representerer elve­ munningens fauna. De er forøvrig også blitt tolket som symboler på stjernebildene Fisken og Slangene, og figurene som følger etter dem som Bootes, Store Bjørn, Ulven og Kentauren.

50

ET HIC TRANSIERUNT FLUMEN COSNONTS. HIC HAROLD DUX TRAHEBAT EOS DE ARENA. ET VENERUNT AD DOL ET CONAN FUGAVERTIT. REDNES.

Og her gikk de over elven Cuesnon. Her drog jarl Harald dem ut av sanden. Og de kom til Dol, og Conan flyktet. Rennes.

51

(HIC MI) LETES WILLELMI DUCIS PUGNANT CONTRA DINANTES ET CUNAN CLAVES PORREXIT.

Her kjemper hertug Vilhelms soldater mot innbyggerne i Dinan, og Conan rakte nøklene frem.

Grev Conan har flyktet videre til Dinan nordvest for Rennes, og Vilhelms ryttere angriper nå denne byen. Også her er vindebroen hevet, og man får et levende inntrykk av at forsvarerne yter voldsom motstand. I samme bilde skildres tre faser av kampen: Borgporten angripes, og to soldater setter fyr på festningens tre­ verk. Til sist ser vi overgivelsen, som finner sted ved at Conan overrekker Vilhelm byens nøkler hengende på spissen av sin lanse - og hertugen overtar dem ved hjelp av sin egen lanse - hele tiden slik at ingen av de to motstanderne noensinne har vært innenfor rekke­ vidde av den annens våpen. Vilhelm er her vist med brynjekledte legger; bort­ sett fra bannerføreren hans ved Hastings, er han den eneste som bærer dette særskilte vernet. Nederst til venstre vises et av høydepunktene under Harald Godwinssons opphold hos Vilhelm. Som bevis

52

på sin anerkjennelse av at jarl Harald har tatt del i det bretonske felttog, tildeler hertugen ham full krigsutrustning: brynje, hjelm, sverd og lanse med gonfanon, lansefane. På denne måten tilkjennegir han at Harald nå er «hans mann» og forpliktet til å tjene ham, her­ tugen. Haralds sverd er stukket gjennom en glipe i brynjen, akkurat som sabelen er det på senere tiders uniformskapper. Endelig vender Vilhelm og Harald tilbake fra felt­ toget i Bretagne, som nå er vel avsluttet. Begge er ennå i full feltutrustning idet de rider inn i Bayeux. Dess­ verre er Bayeux festning like stilisert fremstilt som alle de øvrige bygningene vi møter på teppet. De to ørnene vi ser i denne scenen, utgjorde Bay­ eux domkapitels merke på denne tiden.

HIC WILLELM DEDIT ARMA HAROLDO. HIC WILLELM VENIT BAGIAS.

Her gav Vilhelm Harald våpen. Her kom Vilhelm til Bayeux.

53

En dyr ed Den neste scenen gjengir et nøkkelpunkt i hele dram­ aet omkring striden om det fremtidige herredømme over England. «Da de hadde møtt hverandre til forhandlinger i Bonneville, svor Harald på dette sted troskapsed til her­ tugen, idet han brukte det hellige ritual som er aner­ kjent blant kristne mennesker ...» Dette skriver Guillaume de Poitiers, som her uttaler seg i motstrid med Bayeux-teppet hva stedet angår; det lar nemlig den berømte edsavleggelsen foregå i Bayeux. Vilhelm sitter i høysetet sitt. Med venstre hånd gjør han en manende gestus i retning av Harald, som står mellom to helgenskrin mens han sverger. Bak hertugen står to normannere som åpenbart er sterkt opptatt av opptrinnet. Til høyre finner vi to av Haralds følgesvenner; den borteste av dem utgjør over­ gangen til neste motiv, nemlig hjemreisen; den andre, som også iakttar den hellige handling med stor oppmerk­ somhet, gjør likesom en advarende bevegelse med høy­ re hånd. Det er intet i den skildring teppet gir eller i samtidens franske beskrivelser, som tyder på at Harald bare skulle ha sverget på skrømt. Ikke desto mindre forteller en senere tradisjon at Vilhelm etter seremoniens avslutning gjorde vitterlig at de to skrinene inne­

54

holdt relikvier som var særskilt mektige: knoklene etter to engelske misjonærer som en gang var flyktet til Frank­ rike og var blitt martyrer der. Ifølge tradisjonen ble Harald både redd og forbitret over å ha blitt «narret» på denne måten. De to helgenskrinene har begge form som hus, anta­ gelig kirker - sammenlign skrinet på venstre side med Bosham-kirken på side 40. Det er utstyrt med to bærestenger, og derfor velegnet til transport. Det kan være et skrin som Vilhelm førte med seg på sine reiser, og som han etter seieren i 1066 skjenket til Battle Abbey i England. I Harald Hardrådes saga gir den tilsynelatende velin­ formerte Snorre en livlig skildring av en episode under Harald Godwinssons opphold ved Vilhelms hoff: «Da det led mot vinteren, talte jarlen (dvs. Vilhelm) og Harald om at Harald kunne slå seg til der for vin­ teren. Harald satt i høysetet på den ene siden av ja r­ len, og på den andre siden sattjarlens hustru, som var den vakreste kvinne noen hadde sett. Disse tre satt gjerne sammen ved drikken og hadde det hyggelig. Jarlen gikk oftest tidlig til sengs, og da ble Harald gjer­ ne sittende til sent på natt og underholde seg med ja r­ lens hustru. Slik gikk det til langt ut på vinteren. Men en gang de tåltes ved, sa hun: «Nå har jarlen talt med meg og spurt meg hva det nå er vi har talt om så ofte,

UBI HAROLD SACRAMENTUM FECIT WILLELMO DUCI. HIC HAROLD DUX REVERSUS EST AD ANGLI (CAM TERRAM).

Hvor Harald avla ed til hertug Vilhelm. Her vendte jarl Harald hjem til England.

og nå er han harm.» «Da må vi snarest mulig la ham få vite hva samtalen vår hargåttutpå,» saHarald. Dagen etter bad Harald jarlen om en samtale, og de gikk inn i rådssalen, der både jarlens kone og rådgiverne deres også var. Harald tok da til orde, og sa: «Det jeg har å si deg, jarl, er at det ligger mer under min reise til deg, enn je g hittil har fortalt deg. Jeg har nemlig i sinne å be om å få din datter til hustru. Det er dette jeg så titt har talt med din kone om, og hun har lovet meg å støt­ te denne saken hos deg.» Og så snart Harald hadde målbåret dette sitt ønske, tok alle det godt opp, og gav støtte, slik at det endte med atjarledatteren ble festet til Harald. Men ettersom hun var så ung, ble det avtalt at bryllupsfesten skulle vente enda noen år ...» Etter sitt lange opphold hos Vilhelm vender Harald hjem til England «belesset med gaver og fulgt like til stranden av hertugen selv». Huset nær vannet, som skipet hans nærmer seg, kan være gården han eide i

Bosham. Fra balkongen så vel som fra dører og vin­ duer, blir det speidet ivrig etter fartøyet. Det er bemerkelsesverdig at hverken Harald, som antas å være den høye skikkelsen ved masten, eller noen av ledsagerne hans har barter. Kan det skyldes påvirkning fra fransk mote, eller er det en forglem­ melse fra kunstnerens side? Senere skildres engelsk­ mennene, tilsynelatende noe tilfeldig, med eller uten overskjegg. I øvre bord, ovenfor Haralds skip, sees to såkalte martichoras, menneskeetende fabeldyr med menneske­ ansikt, løve kropp og en giftbrodd som i enden av halen til en skorpion.

55

Harald og en ledsager rider til London, som sym­ boliseres av et borgtårn. En vakt, bevæpnet med en lang stridsøks av den typen som ble kalt dansk, og som vi her for første gang ser i hendene på en engelsk­ mann, melder Harald hos kongen. Jarlen nærmer seg kong Edvard med alle tegn på ydmykhet. Kong Edvard ser syk og svak ut. Med krone på hodet og en lang stav i hånden utesker han en rapport av sin hjemvendte jarl og svoger. Edvard Bekjenneren er død. Hans tilhyllede lik hvi­ ler på en rikt utsmykket båre. Åtte menn fører båren til graven i den hellige apostelen Peters kirke. Begravelsesfølget består av kronrakte prelater; noen har bøn­ nebøker i hendene, andre synger. To messegutter bæ­ rer klokker. En mann er i ferd med å sette værhanen på plass. Dette antyder at kirken - det senere Westminster Abbey - nettopp er blitt fullført. Guds hånd tilkjennegir dens vigsling, som fant sted 28. desember 1065. Den gam­ le kongen hadde vært for svak til å kunne ta del i høy­

56

tidelighetene; han døde en uke senere, den 5. januar 1066, og ble gravlagt alt dagen etter. Til høyre ser vi hva som har gått umiddelbart forut for disse begi­ venhetene. Årsaken til at kunstneren har fremstilt det­ te handlingsforløpet i omvendt rekkefølge, er ikke klart. Øverst setter den døende kongen seg opp på sitt leie, sengeforhengene over ham er brettet opp og festet til sengestolpene. Han blir støttet av en tjener, mens en hoffmann og en prest eller biskop deltakende viser ham oppmerksomhet. Ved fotenden sees den sørgende dronning Edith, jarl Godwins datter og Haralds søster. Det er fristende å tro at mannen i forgrunnen skal forestille Harald selv, som angivelig var til stede ved kongens dødsleie. Nedenfor forbereder to tjenere den døde kongen til hans likferd, veiledet av en høytstående prelat. Kro­ nen er nå fjern et-m en bare for å bli gjeninnført i det neste bilde av fremstillingen.

ET VTNIT AD EDWARDUM REGEM. HIC PORTATUR CORPUS EADWARDI REGIS AD ECCLESIAM SCI PETRI APOSTOLI. HIC EADWARDUS REX IN LECTO ALLOQUITUR FIDELES. ET HIC DEFUNCTUS EST.

Og kom til kong Edvard. Her bæres kong Edvards lik til apostelen Sankt Peters kirke. Her samtaler kong Edvard i sengen med sine trofaste. Og her døde han. (Eadwardus er den angelsaksiske skrivemåten.)

Den langhårede stjernen To menn tilbyr Harald Godwinsson Englands konge­ krone, og han tar imot den. Ute i Europa vakte dette tronskiftet oppmerksomhet, og det var ikke alle som bifalt det. Den tyske historieskriveren, magister Adam av Bremen - en god bekjent av danskekongen Svein Estridsson - beretter i «De hamburgske erkebispers historie»: «Etter at den ytterst fromme angelsakserkongen Edvard var død, kom stormennene i strid om herredømmet, og i forbindelse med dette var det at en angelsaksiskjarl, Harald, en ugudelig person, tiltok seg kongemakten ...» Det er harde ord som her ytres om Harald, og de skyldes nok mest den bitterhet Adam følte over at England mer og mer unndro seg den kontroll som erkebispesetet i Hamburg til da had­ de utøvet. Og det er intet i den høye og maskuline ja r­ lens holdning eller uttrykk som antyder noen form for maktsyk ambisjon. Tvert imot ser det ut som den nå 44-årige Harald nøye overveier om han skal ta imot tilbudet. Også her har vi et eksempel på Bayeux-teppets forbløffende utendensiøse skildring. Det blir sagt at Edvard like før sin død hadde over­ latt sin hustrus, sine tjeneres og hele sitt rikes velferd i Haralds varetekt. Dette siste er ikke bekreftet, men

58

usannsynlig er det vel ikke at den sykdomssvekkede og barnløse kongen i sin siste stund kan ha glemt det løftet han hadde gitt hertug Vilhelm, for i stedet å utpeke sin yndling, som knelte ved hans leie, som arving. Straks etter kong Edvards død ble det innkalt til witenagemot. Møtet fant sted i London, og formålet med det var å velge en ny konge. Det kan neppe herske tvil om at alle kjente til den ed Harald hadde avlagt i Normandie, men witanen så slik på det, at ettersom jarlen ikke var av kongelig blod og derfor hverken juridisk eller moralsk kunne for­ plikte riket, var hverken han eller de andre bundet av det ord han hadde gitt hertug Vilhelm. Og hadde ikke Harald selv fortalt at det hadde vært gamlekongens siste ønske, at han, Harald, skulle være hans etterføl­ ger? En konges ord var lov, og Harald Godwinsson ble da også valgt til konge under navnet Harald 2. I neste scene ser vi kong Harald sittende majestetisk på sin trone med krone på hodet, scepteret i sin høy­ re hånd og rikseplet i venstre, mens han mottar fol­ kets hyllest. Ved hans venstre side står erkebiskop Sti­ gand av Canterbury. I virkeligheten var det etter alt å dømme erkebiskop Aldred av York som kronet den nye kongen, men at det skulle være Stigand, var et ryk-

HIC DEDERUNT HAROLDO CORONAM REGIS. HIC RESIDET HAROLD REX ANGLORUM. STIGANT ARCHIEPISCOPUS. ISTI MIRANT STELLAM. HAROLD.

Her gav de Harald kongekronen. Her troner Harald, engelskmennenes konge. Erkebiskop Stigand. Disse forundrer seg over stjernen. Harald.

te som passet Haralds motstandere i Frankrike godt: Stigand var på denne tiden ekskommunisert av paven (han hadde mottatt palliet, sitt verdighetstegn, av en skismatisk pave), og en kirkelig handling fra hans side kunne derfor erklæres for ugyldig! Fra en bygning iakttar en liten flokk mennesker et flammende himmellegeme som beveger seg over Lon­ dons tak. På kongeslottet forteller en tydelig opprevet person kong Harald om dette onde varselet, og kon­ gen er nær ved å segne om av redsel. Nedenfor driver en flåte av merkelige fargeløse, tomme skip omkring på bølgene - kanskje gjengir de et syn eller en drøm kongen kan ha hatt: Vilhelms invasjonsflåte, som nett­ opp nå var i ferd med å bli bygget, eller hans egne l skip, med hvis hjelp leidangen skulle forsvare Englands sydkyst, en flåte som imidlertid ble avtaklet kort tid før normannerne gjorde landgang (se side 67). «Stjernen» er den ytterst lyssterke kometen som sene­ re ble kalt opp etter den engelske astronomen Edmund Halley, etter at han på 1700-tallet hadde beregnet dens

omløpstid og forutsagt hvor den rille dukke opp neste gang. Vi kan finne opptegnelser om denne kometen helt tilbake i året 466 f. Kr., da den finnes beskrevet i kinesiske skrifter. Etter å ha rist seg i 1910, kom den tilbake i 1985-86, men da langtfra så imponerende som før. Da den kom til syne våren 1066 vakte den oppsikt og forferdelse over hele Europa. Forfatteren av Den angelsaksiske krønike skriver om den: «På denne tid såes over hele England et sådant var­ sel på himmelen, som mennesker aldri før hadde sett. Noen erklærte at stjernen var en komet, av det slag som noen kaller «den langhårede stjerne»; den riste seg første gang aftenen før Letania major-festen, som er den 24. april, og skinte hver natt en uke gjennom ...»

59

HIC NAV1S ANGLICA VENIT IN TERRAM WILLELMI DUCIS. HIC WILLELM DUX IUSSIT NAVES EDIFICARE.

Her kom et engelsk skip til hertug Vilhelms land. Her befalte hertug Vilhelm å bygge skip.

«Bygg tre tusen skip» «Ei heller skal mangel p å skip f å hindre oss, fo r vi skal meget snart f å nyte synet av en flåte ... K rigen vinnes ikke ved stort antall, men ved mot.»

Vilhelm Erobreren, ifølge Guillaume de Poitiers

Et engelsk skip bringer tidender til Normandie om de seneste begivenheter i England. En mann informerer Vilhelm om Haralds kroning, og dermed om hans løf­ tebrudd. Hertugen holder råd sammen med sin halv­ bror, biskop Odo. Han beslutter å bygge en flåte for å invadere England. Ved siden av Odo står alt en skipstømrer med øksen sin i neven. Dette er første gang Bayeux-teppets formodede opphavsmann, biskop Odo, viser seg i fremstillingen. Som alle kirkens menn, er han lett kjennelig på sin tonsur. Hans uttrykk og gester gir inntrykk av at det snarere er han som tar initiativet enn halvbroren, som med spørrende blikk tilsynelatende appellerer til den handlekraftige bispen. Midt på bildet er tre menn i gang med å felle trær disse trærne er noe mer naturalistiske enn de ytterst kunstferdige trærne som atskiller flere av teppets enkeltscener. Det neste vi ser er en tømmermann, som

sitter over skrevs på en avbarket stamme, mens han hugger den til ved hjelp av sin bredeggede øks, bredbilen. Bak ham og over hodet på ham sees stabler av ferdige planker. Sist i bildet er fem skipsbyggere i arbeid med to far­ tøyer. I det øverste av dem ser vi to yngre karer, den ene med bredbile i neven, den andre med et bor. Per­ sonen som står fremfor skipsstevnen, er en såkalt «stevnsmed» som på øyemål kontrollerer om plankene løper på den riktige måten: I treskipsbygging går estetikk og funksjonalisme opp i en høyere enhet. I Norden fikk en stevnsmed dobbelt så mye i lønn som en plankehugger - det var han som var spesialisten som bestem­ te skipets proporsjoner og form. Det er trolig plasshensyn som har medført at skipe­ ne i Bayeux-teppets fremstilling er gjengitt unaturlig korte. Imidlertid er hvert enkelt bord i de klinkbyggede fartøyene ytterst anskuelig fremhevet ved hjelp av forskjellige farger.

61

«rcr HIC TRAHUNT NAVES AD MARE. ISTI PORTANT ARMAS AD NAVES. ET HIC TRAHUNT CARRUM CUM VTNO ET ARMIS.

Her drar de skipene til sjøen. Disse bærer våpen til skipene. Og her trekker de en kjerre med vin og våpen.

62

Skipene sjøsettes. Mennene har kastet buksene, og at vannet når dem bare til knærne, sier noe om hvor høyt selv store skip av denne typen lå i sjøen når de ikke var lastet - og selv da stakk de ikke videre dypt. Vi ser videre hvordan skipene blir fortøyet til toppen av en stor påle - det er stor forskjell på vannstanden ved flo og fjære i farvannene omkring Den engelske kanal. I neste scene bringes forsyninger av ulike slag om bord på skipene. To menn bærer med seg tunge ringbrynjer ved hjelp av en stang som er stukket gjennom brynjeermene og hviler på mennenes skuldre. Flere av folkene bærer dessuten våpen og hjelmer som de holder etter visiret; en av mennene går med en øks i neven og holder en vinsekk av skinn på skul­ deren, en annen sleper på en tønne vin. Forrest trek­ ker to mann en vogn. Vognens hjulkonstruksjon er tydelig vist: Hver felg er sammensatt av åtte krumme trestykker, som svarer til hver sin eke. Et stort vinfat utgjør en viktig del av lasten - det er jo franskmenn som her gir seg ut i felten! Den engelske kjenner og beskriver av Bayeux-teppet, Charles H. Gibbs-Smith, har gjort oppmerksom på at en ringbrynje i grunnen slett ikke var så tung; en slik våpentrøye må ha veid omkring 1 2 -1 4 kg. En

fullt rustet normannisk soldat har i kamp båret alt i alt 2 0 -2 2 kg. I dag kan en soldat ha ca. 25 kg å slepe på i felten. Lengst til høyre fører Vilhelm sine menn ned til stran­ den for å gå om bord. I Harald Hardrådes saga forteller Snorre en eien­ dommelig historie i forbindelse med sin skildring av Vilhelms avreise: «Da dagen kom, og han ville ride fra byen og ned til skipene og nettopp var steget til hest, møtte hans hustru frem og ville tale med ham. Men da jarlen (Vilhelm) fikk øye på henne, hugget han den ene sporekledde hælen i brystet på henne, sporen trengte dypt inn, hun falt om og var død på sted et...» Vi vet ikke hvor Snorre har denne skrønen om her­ tug Vilhelms brutale fremferd mot sin elskede hustru fra. Kanskje har Snorre hørt om hans noe stormfulle beilerferd til Mathilde i sin tid (se side 32), og det er mulig at det er denne legenden han blåser ytterlige­ re opp. Mathilde levde i hvert fall i beste velgående etter Vilhelms avreise til England, og året etter fulgte hun etter ham dit.

63

W fSia/

Allerede 12. august 1066 lå flåten klar i Dives-munningen og de andre havnene deromkring. Men kraf­ tig sønnavind, som var en betingelse for en rask og ubrutt overfart til den engelske kyst, var uteblitt. Etter en hel måneds forløp brøt det så løs en sterk storm fra vest, og flåten ble tvunget til å trekke seg lenger mot øst, der den fant ly i Somme-elvens munning, som utgjorde en glimrende naturlig havn. Her ligger det også en liten by, St. Valéry, der Vilhelm måtte vente i enda et par uker. Forrådene var begynt å bli knappe, og mannskapene tok til å knurre. Da slo endelig vån­ den om til syd - etter hertugens inntrengende bøn­ ner ble det sagt. Vilhelm bød straks at flåten skulle set­ te til sjøs. Det var 27. september 1066. Om tallet på alle de skip, menn og hester som krys­ set kanalen natten mellom 27. og 28. september 1066, gir de ulike kilder varierende opplysninger. Guillaume de Jumiége skriver at flåten talte de 3000 skip Vil­ helm hadde gitt ordre om å utruste, mens hans nav­ nebror fra Poitiers angir franskehærens størrelse til 50 000 mann. Moderne militærhistorikere har imid­ lertid påvist at disse tallene er umulige, og beregnet at det neppe kan ha deltatt mer enn 450 skip i inva­ sjonen. En flåte av denne størrelse er imidlertid også

64

en anseelig styrke, ikke minst når man tar i betrakt­ ning at de aller fleste av skipene sikkert først er blitt bygget i tiden mellom februar og august samme år. Det samlede antall personer som tok del i overfar­ ten anslåes nå til 7000 - 8000. Det var adelsmenn, rid­ dere, menige soldater, håndverkere, intendanturpersonal, prester, hestepassere til hærens henimot 2000 stridshingster, og andre. Den engelske militærhistorikeren, oberstløytnant Charles H. Lemmon, som har beskjeftiget seg inngående med den normanniske invasjon og slaget ved Hastings, har blant annet foretatt en nøyaktig analyse av tids­ punktene i forbindelse med innskipningen, overfar­ ten og landingen ved Pevensey. Han meddeler at solen på utskipningsdagen gikk ned kl. 17.34, og at en seks dager gammel halvmåne forsvant kl. 21.15. Av hensyn til tidevannet har det vært nødvendig å være ute i rom sjø ca. kl. 18.30. Neste morgen kl. 6.04 stod solen opp. Vind- og værforhold synes å ha vært nærpå ideelle, og flåten nådde frem til den engelske kyst ved Pevensey omkring 8.30. I skutesiden på de ferdigbygde skipene kan man se en rekke huller for årene. Man kunne drive fartøyet fremover ved å ro dersom vinden sviktet, aldeles som

(HIC WILLELM DUX IN MAGNO) NAVIGIO MARE TRANSIVIT ET VENIT ...

(Her krysset hertug Vilhelm på et stort) skip over havet og kom ...

danske og norske vikinger hadde gjort i noen hundre år allerede. At det i virkeligheten er rene «vikinge­ skip» vi ser her - også den indre konstruksjon er uen­ dret - bekreftes ytterligere av at de høyt oppsvungne stevnpartiene er smykket med utskårne dyrehoder, eller i det minste slik laget at de kan forsynes med slike. Også i eldre tider laget man den slags «dragehoder» på en slik måte at de kunne tas av og settes på etter behag. Den gammelislandske Ulvljots Lov nevner det­ te, idet den blant annet påbyr at folk som nærmer seg et nytt, ubebygd land på sjøverts «ikke måtte ha skip med hoder på, og så sant de hadde det, måtte de ta hodene ned før de fikk landkjenning, og ikke seile mot land med gapende hode og grinende tryne, slik at landvettene ble skremt.» Landvettene var overna­ turlige vesener, som man så på som landets opprin­ nelige beboere og voktere, og som det derfor gjaldt å

stå seg godt med under og etter landnåm. Senere en­ dret denne praksis seg til at man hadde hodene på når man var ute i ufredelig ærend, men seilte uten hoder eller tok dem av når man nærmet seg kysten av et vennligsinnet land. På Bayeux-teppets gjengivelse av Harald Godwinssons tokt til Normandie (side 42) fører Haralds skip hoder i stevnene også etter at han har gjort landgang; man må derfor gå ut fra at de gam­ le reglene på dette tidspunkt ble sett på som forelde­ de. I en del av skipsstevnene er skjoldene temmelig besyn­ derlig anbrakt. Man har tolket dette - forøvrig ikke helt tilfredsstillende - som et vern mot å bli rent i senk av fiendtlige skip.

65

Invasjonen Det ville i sannhet ha vært utakknemlig av Vilhelm hvis han virkelig hadde behandlet sin hustru slik som Snor­ re forteller. Det praktfulle skipet som han selv seilte til England med, og som var større og raskere enn alle andre skip, hadde nemlig vært en gave til hamfraMathilde. Det het Mora og sees til venstre i bildet med Vil­ helm ved roret. Langs relingen henger en skjoldrekke, i forstavnen er det et dyrehode, og i akterstevnen en figur som forestiller en gutt som peker fremover med et flagg, samtidig som han blåser i et horn. Den ruteformede gjenstanden i mastetoppen kan være den store lanternen som Guillaume de Poitiers omtaler som flåtens samlingsmerke under den nattlige overfarten. I sin livlige skildring av overfarten forteller Guillau­ me de Poitiers at de øvrige skipene raskt ble akterut­ seilt av hertugens, «som om det ble holdt på sin kurs ved sin herres vilje». Da dagen grydde, var ingen andre av flåtens skip i sikte, og hertugen lot da kaste anker, og «for blant sine følgesvenner å neddempe enhver frykt og engstelse, forlangte han et solid måltid til seg selv, og idet han lot det ledsage av et breddfullt beger krydret vin, spiste han med godt humør, som befant han seg i et værelse i sitt eget hus».

66

Langt om lenge samlet de øvrige skipene seg omkring ham, og reisen kunne fortsettes. Bare to skip gikk tapt underveis. I hvert fall ett av dem landet for langt mot øst, nær byen Romney, der innbyggere drepte samtlige om bord. Om bord på det ene av de to skipene befant ekspedisjonens offisielle sannsiger seg. Det sies at hertugen ikke anså hans død for å være et større tap, ettersom mannen jo ikke engang hadde vært i stand til å forutse sin egen ulykkelige skjebne. I virkeligheten var en så stor flåtes overfart et over­ ordentlig risikabelt foretagende. På det angjeldende sted er Den engelske kanal ca. 100 km bred, og den kan - som mange av bitter erfaring vet - være et uro­ lig farvann. Vinden kunne uventet ha steget fatalt i styrke - eller den kunne også ha lagt seg og tvunget skipsbesetningene til en langvarig og utmattende rotur. Skipene var tungt lastet og kan knapt ha medført vann og for til hestene i større mengder. Skipene var under alle omstendigheter vanskelige å manøvrere, og kun­ ne, såfremt de kom for nær innpå hverandre, lett kol­ lidere, med forlis til følge. Den største faren ville imidlertid en konfrontasjon med kong Haralds leidangsflåte ha vært. Den var

VIBVS

... AD PEVENESÆ. HIC EXEUNT CABALLI DE NAVIBUS ET HIC ...

... til Pevensey. Her går hestene fra horde, og her...

oppmerksom på faren som truet, og hadde i lengre tid krysset i farvannet utenfor Wight. Men stormen fra vest, som vi før har omtalt, hadde ført til at de krigsklare fartøyene var blitt trukket bort fra sydkysten. Nå lå de på Themsen og reparerte skadene stormværet hadde påført dem. Kystvakten, som også i lengre tid hadde holdt et våkent øye med havet, bestod overveiende av medlemmer av den såkalte «fyrden». Detvar innkalte mannskaper som i det daglige var jordbrukere, og som på grunn av hensynet til sitt levebrød ikke kunne holdes inne i tje­ neste lenger enn to måneder i året. I sitt verk «A History of the English-Speaking Peoples» bemerker Winston Churchill lakonisk om denne situasjonen: «Den lokale fyrd var dette året i samband

med bevoktning av kysten blitt mobilisert fire ganger allerede. Så var den etter god engelsk skikk kommet til den konklusjon at faren var over, ettersom fienden ennå ikke hadde vist seg. Og så var den gått hjem.» I Bayeux-teppets gjengivelse av disse begivenhetene sees til høyre et skip som er tatt inn på så lavt vann at hestene som er om bord kan hoppe i land. (For å anty­ de at hestene ikke bare befinner seg foran skipene, har kunstneren latt den bakerste av dem ennå ha sitt venstre bakben innenbords). Masten blir lagt ned; på stranden ligger en rekke avtaklede skip - uten stevnhoder.

67

Landgangen i Pevensey-bukten tok til den 28. sep­ tember ved halvnitiden om morgenen. Den fant sted uten hindringer. Fyrden var blitt sendt hjem i begyn­ nelsen av september, på et tidspunkt da høsten nor­ malt skulle ha vært i hus. Men om invasjonsstyrken ikke møtte motstand, så ble den iakttatt, i hvert fall av den omtalte lokale tein, som tre dager senere gav kong Harald meddelelse om det inntrufne i York (se side 28). Det blir fortalt at det eneste uhell som skjedde, var at hertug Vilhelm snublet og falt så lang han var, idet han sprang i land. Han ble svært tilsølt, men reiste seg straks igjen og utbrøt: «Se, jeg har tatt England i besit­ telse med begge hender!» Normanniske ryttere blir sendt ut for å skaffe friske forråd til hærens forpleining. De «furasjerende soldater» som dette motivet ifølge sin innskrift viser, og hvorav to fører «gonfanon» og alle er brynjekledte, leder snarere tanken hen på den

6S

rekognosering som Vilhelm lot foreta straks etter land­ gangen. I sin omtale av denne hendelsen gir Guillaume de Poitiers et sikkert karakteristisk bilde av hertu­ gen som militær leder: «Marius og Pompeius den store, som begge vant sine seire ved mot og dyktighet ... var så forsiktige når de befant seg på fiendtlig territorium, at de fryktet for å utsette seg endog for den fare, som lå i at de sammen med en legion adskilte seg fra hovedstyrken; de had­ de for skikk (likesom de fleste hærførere) å sende ut patruljer, men ikke selv å føre dem. Men Vilhelm drog selv ut med fem og tyve riddere og ikke flere, for å skaffe seg opplysninger om trakten og dens beboere. På grunn av det veiløse terrenget var han nødt til å vende tilbake til fots, noe som utvilsomt gir grunn til latter, men om episoden ikke er uten humør, fortje­ ner den ikke desto mindre oppriktig pris. For da her­ tugen kom tilbake, bar han på skulderen ikke bare sin egen brynje, men også brynjen til Vilhelm Fitz-Osbern,

I

... MILITES FESTINAVERUNT HESTINGAM ET CIBUM RAPERENTUR. HIC EST WADARD.

... har soldatene skyndt seg til Hastings for å rekvirere proviant. Her er Wadard.

en av sine følgesvenner. Det var en mann som var kjent for sin fysiske styrke og sitt mot, men det var hertugen som kom ham til hjelp da han fikk problemer med den tunge ringbrynjen.» Kan det være hertugen selv som er den første av ryt­ terne, med kastespydet lett balanserende i høyre hånd, og bak ham Fitz-Osbern, som allerede ser trett ut? I det neste motivet ser vi noen av de resultater furasjeringen har gitt: En okse, som det nok er meningen at vi skal oppfatte som liggende, kanskje slått i pan­ nen av mannen med øksen; bak ham nok en mann, med en sau. Lenger til høyre kommer en mann bæren­ de med en rund gjenstand på nakken, det kan være et stort brød, eller kanskje en bylt av noe slag, ved siden av ham en annen som bærer en gris over skulderen. Den brynjekledte rytteren lenger til høyre, er en av de få personer på Bayeux-teppet som er navngitt. Det er likesom noe litt skrytende over presentasjonen av denne Wadard, han må ha vært en mann av betydning

i den situasjon som forelå - kanskje var det han som var ansvarlig for hele forsyningstjenesten? Vi vet det ikke, men det kan også være den Wadard som senere figurerer i Vilhelm Erobrerens jordebok Domesday Book, der han er oppført som jordeier i England under biskop Odo. Foran Wadard kommer en mann trekkende med en liten klovhest. De små bygningene i bakgrunnen kan være beskjed­ ne engelske bondehus.

69

De opptrinnene som nå følger, er ualminnelig detalj­ rike og gir verdifulle opplysninger om hvordan mål­ tider ble tilberedt og inntatt på den tid. Stedet antas å være Hastings, og tidspunktet dagen etter landgan­ gen. Til venstre står to kokker og støtter opp et par kløftede grener, som tjener som stativ for en stor suppegryte. Flammer slikker høyt i været fra en høybent kom­ fyr. Over denne ser vi en rekke spidd med kjøttstykker på, klare til å bli stekt. Til høyre for kokkene er en baker i ferd med å ta varme brød eller kaker fra en komfyr ved hjelp av en tang, og legge dem på et brett. Disse aktivitetene foregår ute i det fri, og den stili­ serte portalen antyder at det følgende skjer innen­ dørs. Foran portalen står to hjelpere og rekker spidd med stekt kjøtt videre. Ved et improvisert «anretningsbord» som utgjøres av to skjold lagt ut over buk­ ker, tar en tjener imot to stekte fugler på spidd, og en annen tjener kaller til bords ved å blåse i et horn. Neste motiv viser selve måltidet, der normannernes «stab» sitter bak et ovalt bord. Her er det lyktes kunst­

70

neren å illustrere fire stadier av det samme måltid i ett og samme bilde (se utsnitt i naturlig størrelse side 6): 1. Hendene vaskes. En tjener kneler foran bordet med vannfat og håndkle. 2. Bordbønn. Odo er den domi­ nerende skikkelsen ved bordet, lett kjennelig på sin tonsur. Han lyser velsignelse over måltidet. 3. Maten inntaes. Hertugen, som sitter ved biskopens høyre side, danner overgang mellom det forrige stadium og dette: Han har allerede sin ene hånd i et fat på bordet, med blikket oppmerksomt rettet mot Odo. Tre andre personer, deriblant en eldre, skjegget mann, er i full gang med å spise og drikke. 4. Måltidet avsluttes. En mann ved Odos andre side gjør tydeligvis oppmerk­ som på at det er på tide å komme seg videre. Tidens eneste spiseredskap, kniven, ligger til venstre på bordet. Foran Odo sees en fisk - den 29. septem­ ber, dagen etter invasjonen, var en fredag og dermed fastedag for kirkens menn. Nedenfor til høyre holder Vilhelm råd med sine nær­ meste medarbeidere, sine to yngre halvbrødre Odo og Robert, greve av Mortain. Igjen later Odo til å være den som fører ordet. Robert skal tilsynelatende til å

HIC COQUITUR CARO. ET HIC MINISTRAVERUNT MINISTRJ. HIC FECERUNT PRANDIUM. ET HIC EPISCOPUS CIBUM ET POTUM BENEDICIT. ODO. EPISCOPUS. WILLELM. ROTBERT.

Her kokes det kjøtt. Og her varter tjenerne opp. Her spiste de frokost. (Tekstene, som hittil har vært i bare én farge, erfra nå av i flere - kanskje er det en ny og mer fantasifull tekstbroderer som er kommet til?) Og her velsigner biskopen mat og drikke. Biskop Odo. Vilhelm. Robert.

dra sverdet; er han utålmodig etter å komme av sted og slåss med engelskmennene? Hva kan det være som drøftes? Kanskje den advar­ sel Vilhelm ifølge Poitiers hadde fått fra en rik nor­ manner som var bosatt i England, nemlig Robert, sønn avadelsdamen Wimarc. Roberts budbringer had­ de gitt hertugen meddelelse om kong Haralds seier over såvel broren Toste som kongen av Norge, Harald Hardråde, «som betraktes som den største kriger under solen», og hadde rådet Vilhelm til å være klok og for­ siktig, å holde seg bak sine festningsverker og ikke for øyeblikket gi seg inn i kamp.

71

D fR E T V R

i Hi t, ? K l

’j a W js

f fi æ

fW

11

/

Under oppsyn av hovedsmenn, går arbeidere i gang med å oppføre en festning i Hastings. To av menne­ ne er kommet i slagsmål, og avbildningen av dette intermezzoet er et av de trekkene som tas som bevis på at teppet er laget kort tid etter de skildrede begiven­ heter, mens de ennå var aktuelle. Festningsverket består av en tilsynelatende lagdelt haug, som det er plassert en rekke av palisader eller et plankeverk oppå, flankert av vakttårn. De flittige menneskene i forgrunnen, med sine nesten elegante bevegelser, kan være i ferd med å arbeide på den voll­ graven som normalt hørte med til slike anlegg. Når vi ser et høyt, vakkert hus som settes i brann, er det nok enda et eksempel på en konkret begivenhet som har en særskilt betydning. Ildspåsettelsen foretas av to menn, hvorav den ene har et spyd i hånden, mens den andre er våpenløs og har et lite militært utseen­ de: halvskallet, med kulemage og pipestilker til ben her må det nesten være tale om et portrett. To men­ nesker flykter ut av det brennende huset: En fornemt kledt kvinne - den tredje og siste kvinnen i teppets hovedfrise - og en forsagt liten gutt, som hun fører bortm ed et grep om håndleddet hans. «Enken og den

72

farløse, symbolet på krigens evige, uskyldige ofre», kal­ ler Simon Bertrand dem. Etter en fantasifull gjengivelse av byen Hastings sees så hertug Vilhelm, nå kledt i brynje fra topp til tå, med hjelm på hodet og sverd ved siden. I hånden holder han en lanse med vaiende fane. En rideknekt fører frem hans spanske stridshingst, en gave fra kong Alfonso av Leon. Bildet innvarsler en ny og avgjørende fase i felttoget - det militære oppgjør med den engelske hær.

ISTE IUSSIT UT FODERETUR CASTELLUM AT HESTENGAMCEASTRA. HIC NUNTIATUM EST WILLELMO DE HAROLD

(O ).

HIC DOMUS INCENDITUR.

HIC MILITES EXIERUNT DE HESTENGA ...

Denne befalte at at det skulle graves en skanse ved Hastings. (Bruken av "at" i stedet for det korrekte latinske ord "ad" fremheves gjerne som tegn på at det må være en engelskmann som har skrevet teksten. Også latiniseringen av stedsnavnet Hastings bærer angelsaksisk preg.) Her får Vilhelm melding om Harald. Her settes det fyr på et hus. Herforlot soldatene Hastings ...

Slaget ved det grå epletreet «Kong H ara ld hørte om dette, og h an samlet en stor hær og gikk mot ham ved det grå epletreet, og Vilhelm gikk imot ham og over­ rasket ham, fo r hæren hans var beredt...»

Den angelsaksiske krønike, 1066

Franskmennenes rytteri forlater her Hastings for i nord­ vestlig retning å rykke frem langs den gamle lande­ veien som fører til London. I spissen rider Vilhelm. I hånden holder han en scepterlignende stav eller køl­ le, som han senere fører under hele slaget. Rytterne, som følger etter ham i sluttet tropp, er mesterlig skil­ dret, i det lansene felles og de slår over fra skritt til gal­ opp. Da Harald Godwinsson i York hadde fått melding om normannernes landgang, hadde han straks brutt opp fra York og i ilmarsj gått mot London. Vilhelm hadde fått vite at Harald igjen hadde forlatt byen og ført hæren sin frem i retning av Hastings, og han had­ de besluttet å møte ham med et overraskelsesangrep, for kongen kunne komme ham i forkjøpet.

74

Forut for dette hadde det imidlertid funnet sted en brevveksling mellom de to fyrstene. Som Guds tjene­ re skulle geistlige budbringere være så noenlunde sik­ re mot overlast, og det var da også en munk som i Hastings meldte seg for Vilhelm med følgende bud­ skap fra Harald: «Du er kommet til hans land, og han vet ikke hvor­ for du har dristet deg til det. Han minnes at kong Edvard i begynnelsen utpekte deg som sin arving til Englands kongedømme, og han husker at han selv ble sendt av kongen til Normandie for å bekrefte arvefølgen. Men han vet også at den samme kongen, hans herre, da han holdt på å dø, med full rett skjenket ham Eng­ lands kongedømme. Enn videre har det like siden den tid at salig Augustin kom til disse kyster, vært engelsk­ mennenes ubrødelige skikk å betrakte arv, som gis på dødsleiet, som ukrenkelig. Derfor er det rettferdig når han byr deg å vende tilbake til ditt eget land med føl­ gesvennene dine. Ellers vil han bryte det vennskap og de pakter han sluttet med deg i Normandie. Og han overlater valget helt og holdent til deg.»

ET VENERUNT AD PRELIUM CONTRA HAROLDUM REGE (M).

■■■og gikk til kamp mot kong Harald.

Hertug Vilhelm beordret da en viss munk fra Fecamp til på flekken å dra med hans svar til Harald: «Det er ikke fordi jeg er så dristig, og heller ikke for­ di je g vil være urettferdig, at je g har krysset havet og er kommet til dette landet. Min herre og slektning kong Edvard gav meg dette kongedømmet i arv, slik Harald selv har bekreftet. Han handlet på denne må­ ten fordi han blant sine aller nærmeste regnet meg for å være den som var best egnet til å støtte ham mens han levde, og til å gi kongedømmet et rettferdig styre etter hans død. Dessuten ble hans valg ikke tatt uten at stormennene hans gav sin billigelse, idet erkebis­ kop Stigand, jarl Godwin, jarl Leofric og jarl Sivard bekreftet det, idet de svor mellom hans hender på at de etter kong Edvards død ville tjene meg som deres herre ...» For å unngå unødig blodsutgytelse tilbød Vilhelm «å risikere mitt liv mot hans i tvekamp for å avgjøre om England rettelig skal være hans eller mitt.» Poitiers føyer til: «Vi har dradd omsorg for å ned­ skrive hele denne tale med hertugens egne ord, og

ikke med våre egne, ti vi ønsker at ettertiden skal se på ham med gunstig blikk ...» Om hvordan dette lange svaret ble mottatt, berettes følgende: «Da Harald trådte frem for å møte hertu­ gens kurer og hørte dette budskapet, bleknet han, og stod i lang tid uten å mæle et ord. Da munken mer enn en gang hadde bedt om svar, sa han først: «Vi marsjerer med det samme.» Så tilføyde han: «Vi går til kamp.» Munken fremholdt enda to ganger for Harald at Vil­ helm hadde tilbudt tvekamp i stedet for nedslaktning av de to hærene, men Harald løftet sitt ansikt mot himmelen og utbrøt: «Måtte Herren i dag døm­ me mellom Vilhelm og meg, og måtte Han utsi hvem av oss som har rett.» Nå hadde Vilhelm ikke annet valg enn å gå til kamp, og det var en krigsberedt og besluttsom hær som ved soloppgang den 14. oktober 1066 drog ut fra Hastings på vei til slagmarken ved «det grå epletreet».

75

Vi har nå en stund unnlatt å omtale de motiver som forekommer i teppets border. De har skiftet mellom dyr, fugler og fabelvesener, og etter den scenen hvor Harald blir tilbudt kronen (side 58) er et nytt orna­ ment blitt innført, nemlig en fint formet ranke mel­ lom to skråbjelker. I borden over det foregående opp­ trinnet opptrer det to ganger nakne mennesker som innbyrdes gjør front mot hverandre; det er kanskje en engelsk kriger som i all hast er blitt mobilisert, og som nå får utrustningen sin overlevert av sin kone, og deret­ ter - et siste favntak. Litt lenger til høyre gresser et esel, mens et rovdyr ligger bak buskene og lurer på det. I den nederste borden kan man se noe bak Vil­ helm, det er en falk som jager en hare. Kanskje kan vi her atter skimte en symbolikk? Vital har vært sendt forover som speider, og på Vilhelms spørsmål om han har sett Haralds hær, svarer han med bare taust å peke bakover. Om denne navn­ gitte ridderen vet man ikke annet enn at han kanskje er den Vital, som i likhet med Wadard, senere står oppført i Domesday Book somjordeier i England under biskop Odo. En normannisk rekognoseringspatrulje er nådd frem til en bakke. Vi må gå ut fra at dette er Telham Hill (se kartet på side 101). Herfra er de i stand til å obser­ vere Haralds forposten Den forreste av ridderne peker med skjoldet sitt i retning av en treklynge. Bevegelsen han foretar med det lange, spisse skjoldet, minner oss om at dette forsvarsmiddelet også kunne tas i bruk som angrepsvåpen. Poitiers sier et sted i beskrivelsen av Vilhelms personlige innsats under slaget: «Ikke få var de som fikk føle vekten av hans skjold». Fra en liten bakkekam på den andre siden av trær­ ne speider en engelsk utkikkspost etter fienden - han ser mot sydøst, mot landeveien til Hastings, og han skygger med hånden for øynene mot den lave mor­ gensolen. Klokken er omkring åtte. En av kameratene skynder seg tilbake til kongen, tydelig opphisset melder han at normannerne er i sik­ te. Kongen, som sitter til hest, mottar meldingen med anspent holdning og ansiktsuttrykk. Haralds hest - den eneste hest som teppet viser på den engelske siden - har i motsetning til de franske hestene kortklippet man. De eiendommelige skjelllignende figurene i treet bak Harald går man ut fra gjengir arr i barken etter styving, avskjæring av grener til dyrefor.

76

I løpet av fredag den 13. oktober var Harald og hæ­ ren hans nådd frem til skogen nord for den bakken som senere har fått navnet Senlac Hill, og der rytter­ ne stod av hestene og alle sammen gikk i bivuakk for natten. Engelskmennene hadde ingen erfaring i å kjempe til hest, så hestene ble etter dette ikke brukt mer. På veien sydover fra York og under sitt opphold i London hadde kongen samlet om seg det han kunne av friske tropper til forsterkning av hæren, som hadde lidt tun­ ge tap i forbindelse med den blodige seieren ved Stamford bro knappe tre uker i forveien. Jarler og storbønder fra hele England hadde sluttet seg til Harald, men med et viktig unntak: de to svogrene hans, Edvin og Morcar. Deres egne styrker var blitt sterkt svekket da de led nederlag mot Harald Hardråde, kort tid før Harald Godwinsson selv nådde frem til slagplassen. To av Haralds brødre, jarlene Gyrd og Leofwin, tok der­ imot del i det store sluttoppgjøret.

(HIC WIL) LELM DUX INTERROGAT VITAL SI VIDISSET EXERCI (TUM) HAROLDI. ISTE NUNTIAT HAROLDUM REGEM DE EXERCITU WILLELMI DUCIS.

(Her) spør hertug Vilhelm Vital om han har sett Haralds hær. Denne mannen melder kong Harald om hertug Vilhelms hær.

Når man ser bort fra kong Harald selv, er disse to de eneste på engelsk side som blir navngitt i Bayeux-teppet og i de skriftlige kildenes beskrivelse av slaget. Vis­ se hjelpetropper støttet kong Harald: «Også Danelagen, som var alliert med dem, hadde sendt omfatten­ de forsterkninger». I slaget ved Senlac - en betegnelse Orderik Vital bruker, og som er geografisk mer korrekt enn «slaget ved Hastings» - tellet den engelske hæren omkring 7000 mann. Kjernetroppene - de kan ha vært om lag 1000 mann - bestod av «huskarene», medlemmene av hirden som Knut den mektige hadde opprettet. På Knuts tid hadde den bestått av danske krigere, og det er sannsynlig at det ennå var menn av nordisk blod i dette elitekorpset, som hadde sine egne strenge lover, og som ble betraktet som Europas beste fotfolk. Hæ­ rens hovedstyrke var det den såkalte fyrden som ut­ gjorde, det var en konstitusjonell institusjon som gikk helt tilbake til Alfred den store, som hersket i siste halvdel av 800-tallet. Fyrden bestod som før nevnt av innkalte mannska­ per fra allmuen. Det var menn som neppe var altfor veltrente i krigerhåndverket, men, som Poitiers er­ kjenner «de var alle inspirert av kjærlighet til sitt land,

78

som de, om enn urettmessig, ønsket å forsvare mot fremmede.» Haralds samlede styrke har knapt vært særlig større enn Vilhelms, men Guillaume de Poitiers, som gjer­ ne vil antyde at hans herre beseiret en overlegen fien­ de, skriver: «Hvis noen klassisk dikter hadde beskre­ vet Haralds hærskarer, ville han ha sagt at elver tørket ut og skoger ble til sletter der de dro frem.» Med opptrinnet som nå følger, vender Bayeux-teppets beskrivelse tilbake til normannerne, som nå hol­ der på å forberede seg til kamp. Poitiers beretter at hertugen om morgenen den 14. oktober overvar messe og nøt alterets sakramen te. Der­ på hengte han om halsen de relikvier som Harald had­ de sverget sin ed på - den han senere brøt. Da Vil­ helm iførte seg ringbrynjen sin, skjedde det uheldige at brynjen forskjøv seg mot venstre. Men, heter det hos krønikeskriveren: «Vilhelm lo bare, og lot ikke dette dårlige omen bringe seg ut av fatning.» Da troppene var samlet, holdt hertugen en tale til dem og oppildnet mennene sine til å kjempe, ikke bare for seieren, men også for livet. «Der er ingen vei tilbake,» skal han ha sagt. «Foran dere er veien sper­ ret av en hær og et land som er fiendtlig stemt mot

PRePKRA

HIC WILLELM DUX ALLOQUITUR SUIS MILITIBUS UT PREPARARENT SE VIRILITER ...

Her oppfordrer hertug Vilhelm sine soldater til å forberede seg på å kjempe som menn ...

I

dere; bak dere ligger havet, der en fiendtligsinnet flåte vil avskjære dere retretten. La dere ikke skremme av at motstanderne er så mange. Engelskmennene har gang på gang bukket under for fienders sverd, ofte har de underkastet seg fremmed åk, aldri har de hatt navn som gode soldater ... Vær derfor bare tapre, la ikke noe få dere til å vike, og la seieren fylle hjertene deres.» Ennå før det grydde av dag denne kjølige oktobermorgenen rykket Vilhelms hær ut avHastings og marsjer­ te bortover landeveien i retning nordvest, som også var den retningen som førte til London. De engelske styrkene hadde altså tatt oppstilling på høydedraget Senlac Hill omkring 10 kilometer fra Hastings. De har neppe vært i stand til å oppdage de fiendtlige troppene før disse hadde passert Telham Hill, et par kilometer lenger borte. På nordsiden av Telham Hill svingte Vilhelms hær til venstre, bort fra veien. Samtidig foldet den seg ut i slagorden beståen­ de av tre kolonner, som til sammen kan ha utgjort en

front av 8 0 0 -1 0 0 0 meters bredde (se kartet s. 101). Alle de tre kolonnene var sammensatt av tre våpenarter: Forrest gikk bueskytterne med sine korte og kraf­ tige buer, i midten gikk det tyngre fotfolket, kledt i brynje og bevæpnet med spyd, og bakerst kom rytteriet, brynjekledt det også, og dessuten utrustet med sverd, lanser og lange, drageformede skjold. Av de tre kolonnene bestod den venstre overveien­ de av tropper fra Bretagne, anført av grev Alain Fergant, som var gift med Vilhelms datter Constance; den høyre kolonnen bestod av hjelpetropper fra andre fran­ ske landskaper og fra Flandern, ledet av Edvard Bekjennerens svoger, Eustace avBologne ogavRogeravMontgomery. Den midterste kolonnen bestod av normannere, under kommando av Vilhelm, som hadde sine to brødre Odo og Robert som underførere. Foran hertugen ble det pavelige banner båret. Den bakkekammen som kalles Senlac Hill hever seg 1 5 -1 2 meter over terrenget foran, som består av en-

79

... ET SAPIENTER AD PRELIUM CONTRA ANGLORUM EXERCITUM.

...og med klokskap mot engelskmennenes hær.

80

ger. Oppe på bakkekammen stod de engelske styrke­ ne i tett fylking. Harald hadde valgt sin standplass i midten, den var kjennelig på hans to standarter: Wessex' drage og «den gylne kriger», som var hans per­ sonlige merke. Sentralavsnittetblefortrinnsvisforsvart av kongens huskarer, fløyene for mestedelen av kri­ gere fra fyrden. Huskarenes viktigste våpen var den fryktelige, langskaftede, såkalte danske, stridsøksen. Etter det som ble sagt var ett slag av en slik øks nok til å felle en mann og hans hest. Også sverd, kastespyd og køller hørte med til angelsaksernes bevæpning. Charles H . Lemmon har påpekt at Bayeux-teppets gjengivelse av huskarenes «uniform» ikke er korrekt; de var ikke til forveksling iført samme antrekk som normannerne, men bar en kort tettsittende lærvams, som var uten ermer, men hadde påsydde jernringer på lignende måte som en ringbrynje. Videre bar de bukser som nedentil var omviklet med remmer, og sandaler. De hadde langt hår, og hjelmene deres som hadde neseskjermer akkurat som normannernes - hadde lange lærklaffer som falt ned over skuldrene. De nesten en meter lange skjoldene deres var laget av lindetre. Fyrdens medlemmer var overveiende kledd i lærvams og lue. De fleste av disse soldatene bar små, runde skjold, og våpnene deres bestod av spyd, korte økser, ljåer, slynger, og klubber med stein hoder.

«Da den tredje time slo», det vil si klokken ni, satte Vilhelms styrker seg langsomt i bevegelse i retning av høydedraget. Hornsignaler fra begge sider forkynte at slaget var begynt. Da de franske bueskytterne var nådd frem til en avstand av under 100 meter i forhold til de engelske stillinge­ ne, avskjøt de pilene sine. Imidlertid var dette innle­ dende an grepet virkningsløst. Noen av pilene gikk over hodet på Haralds menn, andre ble oppfanget av de lange skjoldene deres og satte seg fast der, slik vi kan se det på teppet. Det var den gang alminnelig praksis at når bueskyt­ terne hadde skutt sine piler, samlet fienden dem opp og skjøt dem tilbake. Slik kunne begge parter holde på i en rom tid. Men engelskmennene hadde svært få bueskyttere - på Bayeux-teppet ser vi bare en enkelt - og da angriperne hadde brukt opp de pilene de hadde i koggerne sine, måtte de derfor innstille sky­ tingen inntil de hadde fått frem nye forsyninger av piler fra sine egne forråd. Nå inntrådte slagets annen fase: Fotfolket gikk til samlet angrep langs hele fronten. «Men engelskmen­ nene gjorde tapper motstand,» forteller Poitiers, «og de slynget alle slags våpen mot motstanderen, lanser og spyd, økser og steiner som de hadde festet til tre­ stykker. Både normannernes og barbarenes rop druk-

81

HIC CECIDERUNT LEWINE ET GYRD FRATRES HAROLDI REGIS.

Her falt Leofwin og Gyrd, kong Haralds brødre. (Den nordiske bokstaven i navnet Gyrd menes å røpe en angelsaksisk hånd.)

82

net i våpengnyet og skrikene fra de døende, og i lang tid raste slaget med den største heftighet...» I Roman de Rou forteller Robert Wace om de to partenes krigs­ rop. De franske ropte «Diex aie!» eller «Hjelp oss Gud!», mens engelskmennene skrek «Ut! Ut!» - altså sim­ pelthen «Ut!». Det siste må ha lydt som gjøingen fra et tusentallig hundekobbel. Poitiers nevner en rekke av de ridderne som deltok i slaget på normannernes side, fargerike navn, som for manges del skulle komme til å leve videre i Eng­ lands historie: Roger av Montgomery (senere jarl av Shrewsbury), Vilhelm Fitz-Osborn (jarl av Hereford), Walter Giffard, Hugo av Montford, Rodulf av Tosny, Vilhelm avVarenne (jarl avSurrey) ... Han fremhever særlig normanneren Robert, sønn av Roger av Beaumont, «som denne dagen befant seg i kamp for første gang; han var ennå bare en ung mann, men han utfør­ te tapre dåder. I spissen for den troppen han anførte på høyrefløyen, angrep han med den største tapper­ het og fremgang ...» Vihelm selv førte under hele slagets løp komman­ doen over sine samlede styrker. Poitiers sier at han «overgikk alle i tapperhet og i krigens håndtering»,

og han skriver at Vilhelm «minst kunne måle seg med det gamle Hellas' og Romas høyest priste hærførere». Vilhelm var på ferde overalt, kjempet med dødsforakt og «kom mange til unnsetning». I en av de blodige nærkampene som Bayeux-teppet skildrer med rystende realisme, falt kong Haralds bror Leofwin, i nok en nærkamp Gyrd, en annen av Haralds brødre.

Engelskmennenes motstand hadde karakter av et regu­ lært masseangrep. Den var så voldsom at Vilhelms ven­ strefløy, hvor de bretonske troppene befant seg, brøt sammen, og en panisk flukt oppstod. På Haralds høy­ re fløy falt medlemmene av fyrden for fristelsen til å forfølge fienden nedover bakkeskråningen like til det jevne engdraget mot syd, enda det var imot kongens befaling. Dette utbruddet virket tilbake på normannernes rytteri, som holdt seg klar for å bli satt inn i slagets neste fase. 1 de tumulter som oppstod i denne anledning, ble Vilhelm kastet av hesten. Som et skrik oppstod ryktet om at hertugen var falt. Men Vilhelm besteg raskt en annen hest, skjøv hjelmen sin tilbake, slik at alle omkring kunne se ansiktet hans, og ropte. «Se godt på meg! Det er fremdeles liv i meg, og ved Guds nåde skal je g snart vinne seier!» (se motivet til høyre). Kampmoralen ble gjenopprettet, og Vilhelm samlet sine ryttere til et motangrep på de engelske for­ følgerne; disse ble drevet opp på en liten haug, der de snart ble nedkjempet (ovenfor i midtfeltet, se også kartet på side 101). Hvis Vilhelm virkelig hadde falt, eller hvis det ikke var lyktes ham å overbevise sine soldater om at han var

84

i live, ja da hadde det med sikkerhet medført normannernes nederlag. Militærhistorikeren, general J. F.C. Fuller sammenligner tapet av en øverstkom­ manderende på denne tiden med den virkningen det ville ha i en moderne krig dersom hele hærens gene­ ralstab plutselig ble utslettet; alt initiativ og all kom­ munikasjon ville da bli tilintetgjort, og slagetville være tapt. For Vilhelm var det øyeblikket da omgivelsene trodde han var død, det mest kritiske i løpet av hele slaget. Hadde Harald kjent til denne situasjonen og utnyttet den til et motangrep, kunne han ha gjort pa­ nikken total. Han kunne ha hugget ned fiendens fot­ folk og splittet rytteriet hans, slik at den eneste utvei­ en var å retirere over hals og hode til Hastings. Men Haralds nøling og Vilhelms resolutte opptreden red­ det normannerne fra nederlaget. I slagets tredje fase satte Vilhelm inn sitt rytteri for full styrke. På dette tidspunkt var engelskmennene svekket, men på ingen måte slått. Selv ut på etter­ middagen var den endelige avgjørelsen ennå ikke falt. Krigerne på Senlac Hill slo tilbake angrep etter angrep, og det var store tap på begge sider.

(HIC CECIDERUNT SIMUL) ANGLI ET FRANCI IN PRELIO. HIC ODO EPISCOPUS BACULUM TENENS CONFORTAT PUEROS. HIC EST WILLELM DUC. E(USTA)TIUS HIC FRANCI PUGNANT.

Her falt både engelskmenn ogfranskmenn samtidig i slaget. Her oppmuntrer biskop Odo med en stav i neven sine svenner («gutter»). Her er hertug Vilhelm. Eustace (av Boulogne). Her kjemperfranskmennene.

72?

J

C& J l

j

85

ET CECIDERUNT QL1 ERANT CUM HAROLDO. HIC ELAROLD REX INTERFECTUS EST.

Og de som var med Harald, falt. Her ble kong Harald drept.

86

Bortimot kvelden, da begge parter var utmattelsen nær etter den langvarige og harde kampen, gav Vil­ helm klarsignal til slagets fjerde fase. På nytt sendte han sine bueskyttere frem, nå var de utstyrt med nye, store og velfylte pilekoggere, som de stakk ned i jo r­ den fremfor seg, slik vi kan se det i Bayeux-teppets fremstilling. Da de nå gjenopptok skytingen, rettet de buesiktet så høyt at pilene falt ovenfra og ned over kong Harald og den kjernen av huskarer som ennå stod tett fylket omkring kongen og hans merker. Mot dette pileregnet kunne ikke skjoldene gi noen beskyt­ telse, og de tap det medførte, muliggjorde et siste, avgjørende angrep fra rytteriets side. Fra det øyeblikket de første normanniske ryttere møter engelskmennene, trekkes nedre bord på Bayeux-teppet direkte inn i skildringen. Vi ser hvordan bueskyt­ terne nå retter siktet mer oppover enn tidligere (side 86). Teppet beskriver også hvordan de kostbare ringbrynjene blir trukket av de falne, og hvordan sverd og skjold blir samlet inn (side 87). Med uhyggelig virkelighetssans gjengir teppekunstneren de falne og lem­ lestede; vi tviler aldri et øyeblikk på at det er døde menn som ligger der.

Nedenfor teksten Hic Harold rex interfectus est ser man først den ene av kongens standartbærere stupe i bakken, og merket falle til jorden. Deretter følger en krigsmann med spydet hevet til kast, videre standartbærer nummer to og bak ham en høy mann som gri­ per om en pil som har rammet ham i pannen eller det ene øyet. Det er i tidens løp mange som har ment at dette må være kong Harald. Men de fleste nyere for­ skere, blant andre Sir Frank Stenton og C.H. GibbsSmith er - ikke minst av komposisjonsmessige grun­ ner - overbevist om at Harald må være den skikkel­ sen vi ser under innskriftens siste del; ridd ned av en normannisk rytter går denne skikkelsen over ende som en trekubbe, mens langøksen glir ut av hendene på ham. Den franske biskop Guy de Amiens beretter at Harald ble felt av fire riddere, nemlig Eustace av Boulogne, en av sønnene til grev Guy av Ponthieu, Walter Giffard og Hugo av Montford. Med Haralds død nærmer slaget seg sin avslutning etter å ha vart i åtte timer. I skumringstimen blir de siste av de av engelskmennene som i det hele tatt er i stand til å bevege seg, drevet på flukt.

/) ff %*SM - 9

A

?

ir.

* A r “W

87

På teppets siste bilde ser vi en liten flokk sivile engelsk­ menn på flukt. Flere av dem har klubber i nevene, en griper med sin høyre hånd om en pil som har truffet ham i øyet. Nedenfor pisker to ryttere på hestene sine, foran dem synes en mann å kjempe mot en slyngplante som er i ferd med å omklamre ham - Bayeux-teppets siste motiv er like gåtefullt som atskillige av de fore­ gående. Men har så dette motivet alltid vært det siste? Bayeux-teppet er i dag ufullendt, i hvert fall mangler hor­ dens loddrette avslutning, og mange kunsthistorike­ re samstemmer i at det må ha vært minst ett motiv til - en mer verdig avslutning på denne historiske kaval­ kaden. Kanskje finner vi svaret i et hyllestdikt til Vil­ helm Erobrerens datter Adela, skrevet omkring år 1100 av den senere bispen av Dol, Baudri de Bourguiel. I dette diktet beskriver Bourguiel en del vakre veggtepper som (forestiller han seg) pryder prinses­ sens sovegemakk. Det handlingsforløpet vi finner på ett av disse teppene, svarer i detalj til Bayeux-teppets - forfatteren forteller til og med at hver enkelt scene er ledsaget av en tekst - og skjønt Adelas teppe ifølge diktet skal være fremstilt i gull, sølv og silke og ikke i

88

ull og lerret, er det nærliggende å tro at det virkelig er Bayeux-teppet som forfatteren har brukt som modell. Er dette tilfellet, gir Bourguiels dikt oss opplysning om hva Bayeux-teppets avsluttende motiv har vært: Nor­ mannerne besetter engelske byer, og Vilhelm hylles som kongel Et av historiens mest avgjørende - og i sin tid mest blodige - slag var over. Charles H. Lemmon anslår Vilhelms tap i døde til over 30 % av hans samlede styrker, og engelskmennenes tap har antagelig vært betydelig større. Med et treffende ordspill har franskmennene sene­ re betegnet skueplassen for det blodige slaget ved Senlac som «Sanguelac» - «Blodsjøen». Den engelske dik­ teren Tennyson har med dramatisk effekt utnyttet det­ te navnet i sitt skuespill «Harold», der han natten før slaget lar kongen i et drømmesyn møte Edvard Be­ kjenneren, sine brødre Toste og Wulfnot, samt de nor­ manniske helgener som er blitt krenket - og alle som en utsier de det illevarslende ordet «Sanguelac»! Da hertug Vilhelm etter slaget vendte tilbake til val­ plassen, gir Poitiers uttrykk for at han «ikke kunne betrakte denne blodsutgytelse uten medfølelse, uak-

ET FUGA VERTERUNT ANGLE

Og engelsk­ mennene tokflukten.

tet at de drepte var onde menn, og uaktet at det er godt og rosverdig å drepe en tyrann i en rettferdig krig. Den blodige slagmarken var dekket av blomsten av Englands ungdom og adel. Kongens to brødre ble funnet nær ham. Harald selv var blitt fraranet alt som kunne identifisere ham, ja ikke engang på ansiktet kunne han gjenkjennes, bare på visse merker han had­ de på kroppen ...» I Roman de Rou fortelles det at abbeden i Waltham kloster hadde sendt ut to munker ved navn Osgod og Ailrik for å sikre seg Haralds lik, ettersom kongen had­ de vært klosterets velgjører. De søkte forgjeves etter liket på slagmarken, og henvendte seg så til kongens fordums elskede, Edith Svanehals, for å få hjelp av hen­ ne. Og hun viste større evne til å finne liket av ham hun en gang hadde elsket, enn de to munkene. Heinrich Heine har i sitt episke dikt «Schlachtfeld bei Hastings» skildret den makabre letingen etter Haralds lik og hvordan det blir funnet - takket være tre små merker i den ene skulderen hans, som bare Edith gjen­ kjenner. Tre små «Denkmåler der Lust» - «Lystens minnesmerker». Ifølge Poitiers ble kongens lik ført til hertugens leir,

der Vilhelm overlot det til en viss Vilhelm Malet for at han skulle begrave det - og altså ikke til Haralds mor, Gyda, som tilbød seg å betale for liket med dets vekt i gull. Det ble sagt at den som hadde bevoktet kysten med så stor nidkjærhet, burde bli begravet ved kysten - men det var bare for spott, skriver Poitiers. Etter alt å dømme fant Harald Godwinsson sitt siste hvilested i Det Hellige Kors' kloster i Waltham.

IN MEMORIAM

—In ever-loving memory of G B , F ly in g O fficer, R.A .F.V .R., k illed o n activ e serv ice, Oct. 14, 1942 ; also of A W , Sec. Lieut., 60th ood of w oundsdea receiv atf Sid i R Rifles ezeghw , hN vie . d21, 1941, rly ed Iovein dactio sonsn o W a n d th e late A G , and stepsons of J. P. Cardiff-Watson. HA ROLD OF ENGLAND.—Killed in action defending his country from the invader, 14th October, 1066. SWEET-ESCOTT.—In ever-living devoted memory of our ono lyn so n. ber “ B 14th”, 1918, (Lieut., R.F.A.), killed in action Octo GRENFELL.

eorge

rthur

in ifred

rthur

ev il

ilfred

renfell

ill

I en rekke år omkring jubileet i 1966 kunne man hver 14. oktober, dagen for slaget ved Hastings, lese denne notisen i London-avisen «The Times». - Harald Godwinsson er ikke glemt.

89

I dag ligger slagmarken som et stykke naturlandskap like uten­ for den lille byen som rimelig nok bærer navnet Battle. Den vesle haugen som vi kan se på Bayeux-teppet (side 84) erfremdeles lett kjennelig i vestre del av kampplassen. Men sporene etter historiens største slag på engelsk jord, er borte. Ikke så mye som en knokkel av de falne, ikke så mye som en ring fra en av krigernes brynjer, ikke så mye som en pilespiss er bevart - jorden har oppløst alt sammen. Som et monument over seierherren reiser Battle Abbey seg med sine pittore­ ske bygninger på toppen av Senlac Hill. I abbedens fløy fra 1200-tallet er det nå innrettet en pikeskole, og der hvor Haralds huskarer kjempet sin siste kamp og istemte sine siste krigsrop, lig­ ger skolens idrettsbane, og lyse pikestemmer gir gjenlyd mellom de gamle murene. Av klosterets eldste deler er det lite igjen. Dette bildet er tattfra det stedet hvor kong Harald falt, og hvor Vil­ helm Erobreren lot reise kirkens høyalter. Søylefundamentene lig­ ger nå som de forstenede stubbe­ ne av gamle trær. Det grå eple­ treet erfor lengst borte, men trær av andre slag er vokset opp omkring det historiske stedet. Foto: M. R.

I margen på et håndsk rift fra 1200-tallet finner vi denne lille tegningen av Battle Abbey; abbediet var på den tid et av Englands rikeste klostre. British Museum.

90

Vilhelm 1., engelskmennenes konge «Til sist ble han kronet med englendernes samtykke, eller i det minste etter deres stormenns ønske ...»

Guillaume de Poiders

Kong Haralds hær var slått, han selv var falt, og med ham en stor del av Englands adel, deriblant to av brødre­ ne hans. Godwin-slektens makt var brutt. Hertug Vil­ helm hadde vunnet det første slag på engelsk jord, men det skulle gå seks år før det siste var vunnet og hele England erobret, og enda ni år før også Wales var trukket inn under hans herredømme. Før slaget ved «det grå epletre» - som må ha vært et velkjent landemerke der i trakten - hadde Vilhelm gjennom paven lovet Vårherre at han ville bygge et kloster på slagmarken så snart han bare hadde vun­ net over tronraneren Harald. Kort tid etter seieren innfridde han sitt løfte, og lot påbegynne oppførelsen av et kloster på selve Senlac Hill, ifølge Guillaume de Jumiéges «av kjærlighet til dem som på begge sider falt i denne striden». Klosteret lot han vie til den hel­ lige Treenighet og befolke med munker fra Marmoutier. Klosterkirkens høyalter ble reist nøyaktig på det stedet hvor Haralds standart hadde stått, og hvor kongen hadde funnet sin død. Ifølge «Cronicon Monasterii de Bello» fra 1100-tallet ønsket Vilhelm «for å holde sin triumf i stadig minne, at stedet skulle kal­ les Battel ...» Da Vilhelm hadde samlet krefter etter det utmattende slaget, var forøvrig hans første handling å foreta en straffeekspedisjon mot innbyggerne i den lille byen Romney øst for Hastings. Disse hadde nemlig angre­ pet de to normanniske skipene som hadde gjort land­ gang for langt mot øst, mens hovedstyrken uantastet hadde gått i land i Pevensey-bukten (side 66). Fra Romney fortsatte han østover mot byen Dover, der den sterke festningen overgav seg uten kamp. Her gav Vilhelm et eksempel på den rettferdighetssans som senere er blitt fremhevet som en av hans positive egen­ skaper. Noen av Vilhelms krigere hadde satt fyr på fest­ ningen på et tidspunkt da besetningen var i ferd med å forberede en betingelsesløs overgivelse; ilden grep

om seg, og en del av husene i byen brant ned. Det berettes fra flere hold at Vilhelm da i stor vrede iret­ tesatte sine menn, og at han på stedet erstattet de ska­ delidte deres tap. Fra Dover fulgte Vilhelm romernes gamle landevei mot Canterbury. Men ikke før had­ de han tatt fatt på reisen, før han ble møtt av en depu­ tasjon fra domkirkebyen som stilte gisler og svor ham troskap. I Canterbury ble hertugen alvorlig syk, og han måtte utsette den videre fremrykning i en måned. Men ikke engang sykdommen formådde å temme Vilhelms energi; fra sykeleiet avkrevde han Edvard Bekjennerens enke, kong Haralds søster Edith, hennes enkesete, Winchester, og mottok omgående denne byens overgivelse. Neste mål var London. Men i mellomtiden la en krets av engelske stormenn opp råd, med henblikk på å stanse den fremmede her­ tugens seiersgang og skaffe England en landsmann til konge. Munken Florence av Worcester forteller føl­ gende om dette: «Da jarlene Edvin og Morcar, som hadde trukket seg ut av konflikten, hørte om Haralds død, dro de til London og sendte sin søster, dronning Edith, til Chester. Men Aldred, erkebispen av York, og de før omtalte jarlene, planla sammen med borgere og sjøfolk i London å sette prins Edgar, Edmundjernsides sønnesønn, på tronen, og lovet å ta striden opp igjen under hans kommando. Men mens mange på denne måten forberedte seg på kamp, trakk jarlene sin støtte tilbake og vendte hjem med sin hær. I mel­ lomtiden herjet Vilhelm i Sussex, Kent, Hampshire, Surrey, Middlesex og Hertfordshire inntil han nådde Berkhamsted (nordvest for London); han brente lands­ byene og drepte innbyggerne. I Berkhamsted ble Vil­ helm møtt av erkebiskop Aldred, biskop Walter av Hereford, prins Edgar og jarlene Edvin og Morcar, foruten Londons mest fremtredende menn og mange, man­ ge andre som stilte gisler, overgav seg og svor ham tro­ skap. På dette grunnlag inngikk Vilhelm en pakt med dem, men lot ikke desto mindre sine menn fortsette med å plyndre og brenne landsbyer. Men da juleda­ gen nærmet seg, dro han til London med hele sin hær for å bli innsatt som konge der ...»

91

VILHELM L, ENGELSKMENNENES KONGE

Vilhelm 1. krones Poitiers kan her supplere engelskmannens lakoniske meddelelse om kroningen. Han forteller at hertugen ikke uten videre lot seg «gjøre til konge», og skriver at biskopene og de øvrige stormenn likefrem måtte trygle ham for å få ham til å ta imot kronen. «Vi er vant til å adlyde en konge,» sa de, «og vi ønsker å ha en konge til herre.» «Hertugen rådslog derfor med de normannere som hadde bevist sin troskap og visdom, og forklarte dem hvorfor han nølte med å gå inn på engelskmennenes ønske. Mens landet ennå befant seg i en tilstand av uro, og det var så mye motstand som ennå måtte bry­ tes, ville han foretrekke kongerikets fred fremfor dets krone. Om så var at Gud ville tilstå ham denne ære, da ønsket han å bli kronet sammen med sin hustru ... Skjønt de faste rådgiverne hans respekterte hans moti­ ver og hans visdom, tilskyndet de ham likevel til å ta kronen, ti de visste at dette var et brennende ønske hos hele hæren hans.» Det måtte imidlertid en lang og inntrengende monolog til før han gav etter. Det var grev Haimo av Thouars som var mann for denne. Denne greven var «like berømt for sine talegaver som for sin sterke arm». Det var først da hertugen «etter ytterligere overveielser gav etter for de inderlige ønsker, i det håp at folket, etter at han var begynt å regjere, ville betenke seg på å gjøre opprør mot ham, eller, om de virkelig så gjorde, lettere ville bli knust». Åpenbart har det vært overordentlig viktig for den franske historikeren å påpeke at det ikke var simpelt maktbegjær som drev hans hertug til å gripe Englands krone på et så tidlig tidspunkt. Juledag 1066, bare drøye to måneder etter seieren ved det grå epletreet, ble Vilhelm 1. av England salvet og kronet i apostelen Sankt Peters kirke, det senere Westminster Abbey. Den som selebrerte seremonien var erkebiskop Aldred, «en vis, god og veltalende mann, berømt for sin rettferdighet og modne klokskap,» som Poitiers skriver. Erkebispen spurte de tilstedeværende engelskmenn om det var deres vilje at Vilhelm skulle krones til deres konge, «og uten å nøle et øyeblikk stemte alle som en i med høye bifallsrop, som om him­ melen hadde gitt dem én vilje og én stemme». Så spurte biskopen av Coutances normannerne om det samme på fransk, og de viste seg like begeistret. De høye ropene inne fra kirken foruroliget imidler­

92

tid soldatene som væpnet og til hest holdt vakt uten­ for, de trodde at det var kommet til tumulter der inne. De ble så skremt at de i panikk begynte å sette fvr på husene omkring! Men innenfor, i det dunkle kirkerommet, satte nå erkebiskop Aldred kronen på Vilhelms hode, og før­ te ham frem til tronstolen. Poitiers avslutter sin skildring av denne høytidelige og dramatiske begivenheten med et forsøk på å rett­ ferdiggjøre Vilhelms erobring av England og dets kro­ ne: «Dette landet har han vunnet som dets lovlige arving, og med engelskmennenes ed som bekreftelse. Gjen­ nom kamp tok han sin arv i besittelse, og han ble til sist kronet til konge med engelskmennenes samtykke eller i det minste etter deres stormenns ønske. Og skulle det bli spørsmål om hva hans arverett var, da må det svares at det eksisterte et nært slektskap mel­ lom kong Edvard og hertug Roberts sønn, hvis faster Emma var søster til hertug Rikard 2., datter av hertug Rikard 1. og mor til kong Edvard selv ...» I sin lange og detaljerte beretning om Vilhelm Ero­ brerens kroning meddeler den franske skribenten ingen­ ting om hva Englands nye konge lovte sine undersåt­ ter til gjengjeld for deres troskap. Det gjør derimot krønikeskriveren fra Worcester: «Før salvingen hadde kongen sverget - for det had­ de erkebispen stilt som betingelse - at han ville for­ svare Guds hellige kirker og deres prester, at han vil­ le regjere hele detfolk som var ham underlagt, rettferdig og med kongelig omsorg, at han ville skape og opprett­ holde lov og rett, samt at han fullstendig ville forby enhver utplyndring og enhver urettferdig dom ...»

Dansk invasjon - og en tvilsom dødsdom Våren 1067 ble hertuginne Mathilde kalt til England og på pinsedagen kronet som landets dronning. Aret etter kom det første barn hun fødte på engelsk grunn til verden. Han fikk navnet Henrik (Beauclerc), og ble med tiden konge etter sin nest eldste bror, Vilhelm Rufus. Da Vilhelm Erobreren drog til England i 1066, var hans eldste sønn, Robert Corte-Hose, omkring 12 år gammel. Han ble den gang formelt innsatt som sin fars arvtager til hertugverdigheten, men ettersom han var mindreårig, var det hans mor som med støtte av utvalgte normanniske stormenn regjerte i sin manns fravær. Vilhelm delte sin tid mellom England og Nor­ mandie; begge steder krevdes det en fast hånd om roret. I det erobrede England skjøt normanniske bor­ ger opp på alle strategiske steder. Allerede i tiden rundt sin kroning begynte Vilhelm å oppføre Londons mar­ kante festning, Tower; den ble bygget av den karak­ teristiske gulgrå kalksteinen som skrev seg fra Caen området på den andre siden av Kanalen. De nærmeste årene etter Vilhelms kroning ulmet uroen rundt i England. Den driftige handelsbyen Exeter, som blant annet gav husly til jarl Godwins enke, Gyda, og Harald Godwinssons sønner med Edith Svanehals, nektet i 1068 å sverge Vilhelm troskap, og kon­ gen måtte beleire byen i 18 dager før den overgav seg. , Hærens baktropp bestod denne gangen av engelsk­ menn, og dette skal være første gang normanniske og hjemlige soldater var i aksjon sammen. Gyda og bar­ nebarna hennes flyktet til Irland, og året etter prøvde de unge Haraldssønnene å gjøre invasjon i England, men ble slått tilbake av den bretonske jarlen av Cornwall, Brian. Det var forøvrig de angelsaksiske områdene som best tilpasset seg det nye styret, de fra gammelt av skandinavisk-pregede landsdelene i nord og øst viste min­ dre samarbeidsvilje. Dette faktum søkte Svein Estridssons bror Asbjørn å utnytte, da han på ettersommeren 1069 samlet en flåte på 240 langskip og seilte mot Eng­ land. Med seg hadde han noen av Sveinssønnene og andre stormenn, blant dem biskop Christian av Århus. Etter spredt herjing og plyndring sydpå, dro flåten opp­ over langs Englands østkyst. Det lyktes danskene å er-

Muligens er det et motiv som dette som opprinnelig har avsluttet Bayeux-teppet: Vilhelm 1. på tronen med Eng­ lands krone på hodet. Portrettlikheten med flere av teppets gjengivelser av ham er slående. Miniatyr i et håndskrift fra WOO-tallet. British Museum.

obre York, der festningen inntil våren samme år had­ de vært under kommando av den djerve Vilhelm FitzOsbern, sønn av Vilhelms fetter og gamle drottsete, Osbern. De fikk støtte av sine gamle frender der i trak­ ten, men da Vilhelm kom til med sin hær, klarte de ikke å holde stand. De trakk seg ut på skipene og fort­ satte med sine strandhugg derfra. Vilhelm så seg nød­ saget til å kjøpe danskene til å seile hjem. En krets av de bretonske baroner som hadde fulgt Vilhelm til England og mottatt jordegods som belønning, gjorde i 1075 opprør mot kongen mens han be­ fant seg i Normandie. De var blant annet utilfredse med at Vilhelm hadde overtatt angelsaksernes offent­ lige rettssystem og på denne måten fått et sterkere grep om dem enn det han hadde hatt i Normandie. Dessuten kan kongens stadige krigstokter i Frankrike ha lagt et sjenerende økonomisk press på dem. Lede­

93

VILHELM L, ENGELSKMENNENES KONGE

ren deres var den halvt engelske, halvt bretonske jarlen av Norfolk, Ralf av Gaél. Jarl Waltheof av Huntingdon - en sønn av den tidligere omtalte Sivard jarl og gift med kong Vilhelms søsterdatter Judith - ble innviet i planene og oppfordret til å slutte seg til opprørerne, men unnslo seg. Erkebiskop Lanfranc, som på dette tidspunkt var Vilhelms stattholder i Irland, skrev straks til kongen om saken, men bad ham bli hvor han var mens erkebiskopen og de lojale av jarle­ ne nedkjempet oppstanden. Ralf ble tvunget til å trekke seg tilbake til byen Norwich. Her overlot han forsvaret av borgen til sin purunge hustru, en datter av Vilhelm Fitz-Osbern, og stakk selv til sjøs for å søke hjelp i Danmark. Kort etter førte Svein Estridssons sønn Knut (den hellige) og en viss jarl Hakon en leidangsflåte på 200 skip over havet. Da flåten ankom Norfolk, var imidlertid Norwich falt, og danskene hadde ikke annet å gjøre enn å hengi seg til den tradisjonelle herjing og plyndring langs kysten, før de atter trakk seg tilbake. Ralf kom seg i sikkerhet til Bretagne, mens andre av opprørets hovedmenn ble fanget og straffet. Vital forteller at den populærejarl Waltheof «ble stev­ net for kongen og ifølge sin hustrus angivelse ankla­ get for medviten og delaktighet i det ovenfor nevnte forræderi og troløshet mot sin herre. Åpent og ærlig vedgikk han at forræderne hadde betrodd ham sin heslige plan, men la til at han aldeles ikke hadde sam­ tykket i dette skjendige anliggende ...» Waltheof satt et år i fengsel i Winchester, før hans fiender endelig fikk ham dømt til døden. Den tidlige morgenstund da henrettelsen skulle fin­ ne sted, lå Waltheof på sine knær og bad Fadervår: «Men da han hadde sagt: 'Og led oss ikke inn i fri­ stelse!'» beretter Vital, «brøt tårene frem hos ham, og bøddelen, som ikke ville vente lenger, trakk sverdet og skilte med et kraftig hugg jarlens hode fra krop­ pen. Likevel fortsatte det avhuggede hodet med høy og tydelig røst, og i alles påhør, å be: 'Men fri oss fra det onde! Amen!'» Vilhelms brutale oppgjør med denne den siste av de gamle angelsaksiske jarler, vakte betydelig oppsikt i England, ikke minst fordi Vilhelm selv ettertrykkelig hadde forbudt dødsstraff, til og med for mord, og Orderik Vital uttrykker nok manges tanker når han skriver: «Det er et åpent spørsmål hvorvidt henrettelsen av Waltheof kan forsvares, moralsk så vel som juridisk.»

94

Kanskje skulle Waltheof ryddes avveien fordi han som sønn av en nordisk jarl kunne øve en farlig innflytel­ se på den dansk- og norskblandede befolkningen, og på forholdet til den ennå militante sjømakt Danmark. Fra Bretagne fortsatte Ralf av Gaél opprøret mot Vil­ helm, og uroen langs Normandies grenser bredte seg så hertugen til stadighet måtte dra i felten og innlate seg i kamper som ikke alltid var til hans fordel. Kon­ gen av Frankrike, Filip 1., så det som sin interesse å skille England og Normandie; han tok derfor del i stridighetene på opprørernes side. Det hardeste slag mot Vilhelm var det imidlertid hans egen førstefødte sønn, Robert Corte-Hose, som rettet mot ham. Robert var etterhånden blitt utålmodig over ikke å få overdradd den reelle makt i Normandie. Det viste seg nemlig at faren ikke hadde i sinne å oppgi denne før døden tvang ham til det. Robert sluttet seg til opprørerne og prøvde seg med et kupp. Han kom så langt som til å beleire borgen i Rouen, men kom­ mandanten klarte å få sendt bud etter hjelp, og angre­ pet ble slått tilbake. «Senere,» forteller Den angelsaksiske krønike, «kjempet Robert mot sin far, og såret ham i hånden. Vilhelms hest ble skutt under ham, og den mannen som brakte ham en ny hest, ble skutt med en armbrøst. Mange var de som ved denne anledning ble drept og fanget. Og Robert drog tilbake til Flandern. Vi vil heller ikke skrive mer om den skade han påfør­ te sin far ...»

|

!

Robert Corte-Hose, Vilhelm Erobrerens eldste sønn, stod nesten konstant i opposisjon til sin far. Likevel tilgav Vilhelm ham på dødsleiet, og gav ham sin anerkjennelse som hertug av Normandie. Robert ble aldri konge av England; det var en tred­ je bror, Vilhelm Rufus, som etterfulgte sin far på Englands trone i 1087 - en eldre bror, Rikard, var død ti år før. Robert drog på korstog i 1096 og utmerket seg i kampen mot muhamedanerne, men han avslo tilbudet om å bli konge avJerusa­ lem. Mens Robert varfraværende, døde Vilhelm Rufus, og Henrik Beauclerc ble konge. Etter sin hjemkomst forsøkte Robert forgjeves å tilrive seg Englands krone, og under et slag i 1106 ble han tatt tilfange ogført til borgen i Cardiff. Her døde han etter å ha sittet innesperret i 28 år. Det vakre gravmælet over Robert i Gloucester Cathedral viser ham som den hvilen­ de korsfarer med hertugkronen på sitt brynjekledte hode. Royal Commission on Historical Monuments, Crown Copyright.

England under normannisk styre Vilhelm Erobrerens siste år ble forbitret av stadige kam­ per, av sykdom og av en økende forutanelse av at hans død ville bety ufred og rivalisering mellom sønnene hans og mellom rikets stormenn innbyrdes. Han had­ de ellers på flere områder oppfylt de løfter han had­ de gitt ved sin kroning. Det beste innen Englands gam­ le lovgivning var - i hvert fall formelt - blitt bevart; innenfor Vilhelms egen sparsomme lovgivning var hans forordning om at geistlig og verdslig jurisdik­ sjon skulle atskilles i hundred-rettene, av vesentlig be­ tydning. En ny byggestil og byggemåte kom i årenes løp til å prege Englands byer. Språklig gav normannerstyret seg uttrykk ved at det engelske språk tok inn en lang rekke franske ord, særlig på områder som regjeringsforhold, lovgivning og administrasjon. Også på andre felter (kultur, litteratur, arkitektur) har det franske satt sitt preg. I halvannet hundreår ble fransk overklassens språk; det er bare få franske låneord som vedrører landbruk og fiskeri. Vilhelm Erobreren var en statsmann av betydelig for­ mat, og en sterk personlighet på godt og ondt. Hans griskhet var legendarisk, og den gav seg til kjenne alt kort tid etter seieren i 1066. All eiendom som hadde

tilhørt de menn som var hans motstandere, ble kon­ fiskert. Store landområder ble - som han hadde lovet - skjenket de franskmenn som hadde støttet kongen. Men i mange tilfeller måtte enker og barn etter menn som var falt ved Senlac kjøpe sin egen jord tilbake av kongen til blodpris. De skatter som Vilhelm presset ut av folket, var en stadig årsak til klage. Da Vilhelm året etter sin kroning vendte tilbake til Normandie, ble selv stormennene i dette velstående franske hertugdømmet målløse ved synet av den enorme mengde gull, sølv og andre kostbarheter fra England, som kongen kunne fremvise, I begynnelsen av 1100-tallet gir William av Malmesbury en karakteristikk av både de innfødte engelsk­ menns og de tilflyttede normanneres vaner og levevis i den første tiden etter Englands erobring. Han skri­ ver blant annet om sine landsmenn: «Selskapsdrikking var en skikk som var alminnelig utbredt, og folk tilbrakte hele dager og netter med å drikke. De brukte opp hele sin formue i simple og foraktelige hus, i motsetning til normannerne og fransk­ mennene som lever nøysomt i sine edle og herlige boliger. De laster som følger med drukkenskapen, viste seg i tidens fylde, og disse laster margstjeler som kjent menneskesinnet. Dette var grunnen til at de angrep

95

VILHELM L, ENGELSKMENNENES KONGE

Vilhelm mer med ubesindighet og raseri enn med mili­ tær dyktighet, og derfor dømte de seg selv og sitt land til slaveri gjennom å gi ham en lett seier i et enkelt slag ... De var vant til å spise til de var overmette, og til å drikke til de ble syke. Disse egenskapene brakte de også videre til sine erobrere, hvis manerer de forøvrig antok ...» William tilkjennegir at han nødig vil generalisere, og at han vet at mange engelskmenn av alle stender og vilkår «tross alt er Herren velbehagelige»; deretter går han i gang med å beskrive normannerne med en merkelig blanding av ros og ris: «Normannerne var den gang som nå - svært omstendelige med hensyn til sin påkledning, og omhyggelige med maten sin, som de nøt uten å overdrive. Det er en rase som er vant med krig, og som neppe kan leve foruten denne tilstand; de angriper sine fiender med villskap, og når makt ikke strekker til, er de rede til å benytte list eller bestikkelser... De er trofaste overfor sine herrer, skjønt den minste fornærmelse gir dem en unnskyldning for troløshet. De overveier forræderi ut fra de mulighe­ ter det har til å lykkes, og de skifter mening for vin­ nings skyld. De er de høfligste av alle mennesker ...» Ikke alle av de normannerne som var kommet til England sammen med Vilhelm Erobreren klarte å fin­ ne seg til rette der; noen reiste frivillig hjem igjen, andre ble tvunget til det. Men nye eventyrere brøt opp fra sine hjemsteder i Normandie og drog over kana­ len til England. Ekteskap mellom representanter for de to folkene medvirket til å utjevne forskjellene. Like­ vel snakkes det ennå - særskilt blant utlendinger om «karakteristiske» angelsaksiske eller normanniske trekk hos det engelske folk, et folk som tross alt også rommer arven etter keltere og romere, dansker og nordmenn. Engelskmennene selv har ingen sans for en slik distink­ sjon. De er seg i dag bevisst å tilhøre ett folk, og de har trolig alle sammen avfunnet seg med den normanni­ ske erobring for 900 år siden. Kanskje er det til og med noen som føler det samme som historikeren Thomas Carlyle, som i 1858 uttrykte sitt syn på det engelske folk på denne måten: «Hva hadde det vel vært uten normannerne? En for­ sluken rase av jyder og anglere, uegnet til store tankeforbindelser, humpende omkring i tjukkmaget sinnsro uten drømmer om heroisk slit, taushet og ut­ holdenhet - om alt det som fører til universets høy­

96

der og til de forgylte fjelltopper der morgenrødens ånder holder til ...» Forfatteren Daniel Defoe undrer seg i sitt dikt «The True-Born Englishman» fra 1701 hvordan man kan være «en ekte engelsk av normannisk blod», og kon­ kluderer: Erobring, som det sies alle vegne, kan gi nye navn til vunne egne; Men at her seierherren var så høflig mot den annen, å lage franskmann om til engelsk var da somfanden.

Vilhelm Erobrerens ettermæle I 1083 døde dronning Mathilde i Caen og ble grav­ lagt i sitt eget kloster Abbaye-des-Dames. Hun hadde vært en god og trofast hustru, og de eneste skygger som hadde falt over ekteskapet, skyldtes etter sigende at hun hadde holdt sin hånd over sin ødsle og lett­ sindige førstefødte sønn, Robert, og forstrakt ham med penger fra farens skattkammer. Fire år etter fulgte Vilhelm henne i døden. Han var nå over 60 år. Han var blitt tung og diger i løpet av de siste årene, og en gammel giktlidelse plaget ham. Utpå sommeren 1087 tvang sterke smerter etter et rideuhell ham til sengs. I noen uker kjempet han tappert og ydmykt mot sine siste harde prøvelser. Så utåndet han, den 9. september, i klosteret St. Gervais utenfor Rouen, til lyden av katedralens store klokke, etter å ha anbefalt sin sjel til Guds moder og hennes sønn, Jesus Kristus. Slik beskriver Den angelsaksiske krønike det frykte­ lige året da Vilhelm døde: «Et tusen og syvogåtti år etter vår Herre Kristi fød­ sel, detenogtyvende år Vilhelm hersket over England, som Gud hadde skjenket ham, var et høyst ulykkesog sykdomsbringende år i dette landet. Det var falt slik sott over folket at nesten hvert annet menneske var i den sørgeligste forfatning og lå i feber; denne feberen var så ondartet at mange døde av sykdommen. Deretter kom det, som en følge av de forferdelige uvær som vi allerede har omtalt, en stor hungersnød over hele England, slik at hundrevis av mennesker av den­ ne grunn døde påynkeligste måte ...

VILHELM L, ENGELSKMENNENES KONGE

I det samme året, før Maria Himmelfart (15. august), drog kong Vilhelm med utskrevne tropper fra Nor­ mandie inn i Frankrike, der han førte krig mot sin egen lensherre, kong Filip, drepte et stort antall av hans menn og brente byen Mantes og alle de hellige kirkene i denne byen. To hellige menn, som tjente Gud og holdt til i en eremittcelle, ble også brent i hjel. Etter disse begivenhetene vendte kong Vilhelm på nytt tilbake til Normandie. En grusom dåd var det han had­ de forøvet, men enda grusommere var den skjebne som rammet ham selv. På hvilken måte grusommere? Jo , han ble syk og led forferdelig. Hva kan jeg si? At den bitre død, som hverken skåner høy eller lav, grep Vilhelm. Han døde i Normandie på dagen etter Marias fødselsdag ... Akk, hvor svikefull og flyktig er ikke denne verdens rikdom! Han som en gang var en mektig konge og herre over mange land, han ble nå berøvet all sin jord så nær de syv fot som hans legeme trengte, han, som en gang var bedekket av gull og smykker, han lå nå dekket av muld ... Hvis noen ønsker å vite hva slags mann han var, eller hva slags anseelse han nøt, eller hvor mange land han var herre over, da skal vi skrive om ham som vi har kjent ham, vi, som selv har sett ham, og på et tidspunkt oppholdt oss ved hans hoff. Kong Vilhelm, som det her er tale om, var en mann av stor visdom og makt, og han overgikk i ærverdig­ het og styrke alle dem som var gått forut for ham. Skjønt han var streng over all måte mot dem som motsatte seg hans vilje, var han vennlig mot de gode menn som elsket Gud. På det selvsamme sted hvor Gud lot ham få erobre England, lot han selv et stort kloster bygge, og han satte munker i klosteret og ustyrte det rikt. Det var i hans regjeringstid at den store domkirken i Can­ terbury ble bygget, samt mange andre over hele Eng­ land ... Blant annet må vi ikke glemme den trygge sikkerhet som han skapte i landet, og som tillot enhver ærlig mann å reise uten forulempelse over hele riket, om han enn hadde lommen full av gull. Ingen våget å slå en annen i hjel, hvor mye ondt den andre enn hadde gjort ham. På hans bud ble England så nøye undersøkt at det ikke var den lott av land som han ikke visste verdien av, eller hvem som eide den, og disse enkelthetene nedfelte han i sin fortegnelse.

Tidens myntbilder må snarere betraktes som en slags konge­ symboler enn som egentlige portretter. Skal man dømme etter dette myntportrettet av Vilhelm Erobreren, har kongen med hell tatt etter den engelske skjeggmoten. Dobbelt størrelse. Nationalmuseet, København. Visselig ble folk på hans tid bittert undertrykt og led mye ondt. Han lot borger bygges, som var til tyngselfor de fattige. En hård herre var vår konge, han tokfra sitt folk mange mark i gull og mange flere hundrer pund i sølv. Disse summer tok han etter vekt fra sitt folk svært urettvist og med liten grunn. Nedsunken var han i grådighet, dypt hengiven til griskhet. Han vernet om sitt vilt, og innførte loverfor det. Hver den som drepte hjort eller hind, skulle gjøres blind. Han forbød drap på villsvin så vel som på hjort. For han elsket krondyrene så høyt, som var han deres far ... » De siste linjene av denne poetiske jeremiaden sikter til det kjempestore viltreservatet som kong Vilhelm lot opprette i Hampshire, rett overfor øya Wight, et områ­ de som ennå i dag kalles «New Forest». Han beplantet mer enn 50 000 tønner land som lå øde, men i tillegg inndrog han over 10 000 tønner oppdyrket jord med mer enn 20 landsbyer. Han flyt­ tet også 500 familier, omkring 2000 personer, fra sine

97

VILHELM L, ENGELSKMENNENES KONGE

boplasser, sannsynligvis for å sikre seg mot krypskytteri og vilttyveri.

«Langs brennende hus ble han båret» Fra fransk side (Orderik Vital) beskrives de dramati­ ske begivenhetene omkring kong Vilhelms død og bi­ settelse rimelig nok mer detaljert: «Livlegene og de øvrige tilstedeværende hadde våket over ham hele natten. Vilhelm hadde sovet rolig, og hverken sukk eller klage hadde avbrutt søvnen. Og da de så ble var at han brått og uventet var gått bort, da ble de overmåte forferdet og helt ute av seg. De rike­ ste av dem steg imidlertid straks til hest og drog hastig bort for å verne om det som var deres. Men da kon­ gens lavere tjenere så at herrene deres drog bort på denne måten, stjal de med seg våpen, kar, klær, lin­ net, ja hele den kongelige husbunad og løp bort med den; kongens lik ble etterlatt nesten nakent på gulvet... Ryktet om kongens død fløy på rappe vinger og fyl­ te alles hjerter med glede eller sorg,» fortsetter Vital, og beretter videre om det fullstendig uforklarlige at budskapet om Vilhelms død allerede samme dag skal ha nådd de normanniske landflyktige som oppholdt seg i Roma og Calabria! I Rouen var forvirringen stor: «Alle og enhver drog bort fra stedet hvor han oppholdt seg, og spurte sin hustru eller den første og beste av sine venner som han møtte, til råds om hva han skulle gjøre. Alle og enhver flyttet eller besluttet seg til å flytte det som han hadde av verdi, og skjulte det, redd for at noen skul­ le finne det. Endelig samlet fromme menn, både klerker og mun­ ker, all sin kraft og besindighet, og fikk stelt til en pro­ sesjon for den døde. Iført sitt hedersskrud og med kors og røkelseskar toget de bort til Saint Gervais og anbe­ falte etter hellig kristenskikk kongens sjel til Gud. Der­

98

på bød erkebiskop Vilhelm av Rouen at hans legeme skulle føres til Caen ...» Kongens båre ble satt på et skip som seilte til Caen. Da det var kommet frem til byen og kongens båre skul­ le bringes til det siste hvilested, brøt det plutselig til alles forferdelse en voldsom brann ut i et hus langs veien, og ilden bredte seg i rivende fart. Så vel kler­ ker som prester i det tallrike følget styrtet bort for å slukke brannen. Bare munkene ble tilbake hos sin døde herre, som «ble båret av angstfylte menn langs bren­ nende hus til kirken». En gang i renessansetiden og på et tidspunkt under den franske revolusjon er Vilhelm Erobrerens grav blitt åpnet; den siste gangen det skjedde, ble de lev­ ninger som måtte være tilbake av ham, fjernet. I dag er kisten tom. Men om det altså ikke er flere spor av kong Vilhelms jordiske levninger, og om det pompøse monumentet som i forrige århundre ble reist i hans fødeby Falaise, er et uhistorisk portrett, eksisterer det likevel ett min­ nesmerke som taler sterkt om denne merkelige fyr­ sten, som var stor i alt han foretok seg, i udåd så vel som i velgjerning: Den lange og smale lerretsstrimmelen i Bayeux - Bayeux-teppet.

Bibliografi Kildeutgaver og -oversettelser 1. The Anglo-Saxon Chronicle, oversatt fra gammelengelsk og utgitt av G.N. Garmonsway. London 1960. 2. Catherine Morton and Hope Muntz (eds.): The Car­ men de Hastingae Prolioe of Guy, Bishop of Amiens (skrevet før 1072, kanskje inspirasjonen til nr. 3 b). Oxford 1972. 3. a: Guillaume dejumiéges: GestaNormannorum ducum (avsluttet 1070 el. 1071) og b: Guillaume de Poitiers: Gesta Guillelmi ducis NormannorumetregisAnglorum (avsluttetca. 1073-1075). Finnes samlet på dansk i To Normanniske Krøniker, oversatt og kommentert av Erling Albrectsen. Oden­ se 1980. 4. Adam av Bremen: Gesta Hammaburgensis ecclesiaepontificum (skrevet omkring 1075), oversatt av Carsten L. Henrichsen: De hamburgske Ærkebispers histo­ rie. København 1930, gjenopptrykt 1968. 5. William of Malmesbury: Degestis regum anglorum (den engelske kongesaga, skrevet i begynnelsen av 1100tallet). Utdrag på engelsk i nr. 17. 6. Orderik Vital: Historiske Beretninger om Normanner og Anglosaksere (livfulle skildringer, som for en del byg­ ger på Poitiers’. Skrevetca. 1120-1140). Oversatt efter Historia ecclesiastica av P. Kierkegaard, bind 1. Køben­ havn 1889. 7. Robert Wace: Roman de Rou et de Dues de Normandie (gammelfransk dikt fra omkring 1160. I diktet fin­ nes en skildring av slaget ved Hastings, men det er av tvilsom kildeverdi). Heilbronn 1877-1879. 8. Saxo Grammaticus: Danmarks Krønike, GestaDanorum (skrevet omkring 1220-1230). Oversatt av Hans Kyr­ re. I: Heimskringla. København 1948. 9. Snorre Sturlasson: Harald Haardraades Saga (skrevet omkring 1220-1230). Oversattav Hans Kyrre. I: Heims­ kringla. København 1948. 10. Snorre Sturlasson: Magnus den Godes Saga (skrevet omkring 1220-1230). (Som nr. 9.)

16. David C. Douglas: William the Conqueror (en moder­ ne historikers analyse av Vilhelm Erobrerens tid og gjerning. Mange kildehenvisninger). London 1964. 17. David C. Douglas & George W. Greenaway (eds.): English Historical Documents 1042-1189 (utdrag bl.a. fra «En munk fra Caen» og «Florence ofWorcester», samt nr. 1, 2 og 5). London 1968. 18. J.F.C. Fuller: The decisive battles of the Western World (inkludert en militær analyse av slaget ved Hastings). Bind 1. London 1965. 19. Sten Korner: The Battle ofHastings, England andEurope, 1035-1066 (svensk historisk doktoravhandling, som særlig behandler kildekritikk). Lund 1964. 20. P. Lauer: La Poéme de Baudri de Bourgeuil adresse å Adéle. ..etla date de la tapisserie de Bayeux (om et hånd­ skrift fra omkring 1100 i Vatikanets bibliotek, som tilsynelatende beskriver Bayeux-teppet). I: Mélanges d’Histoire offerts å M. Charles Bémont. Paris 1913. 21. H.R. Loyn: The Norman Conquest (kritisk historisk oversikt over normannisk-engelske forhold på 10001100-tallet). London 1967. 22. George Slocombe: William the Conqueror (populær og livlig fremstilling av Vilhelms liv og virke). Lon­ don 1959. 23. Frank Stenton (ed.): The Bayeux Tapestry, a comprehensive Survey (et hovedverk der en rekke spesiali­ ster - Sir Frank Stenton, Francis Wormald, George Wingfield Digby, Sirjames Mann,John L. Nevinson, R. Allen Brown, Simone Bertrand og Charles H. GibbsSmith - behandler nesten alle emner i forbindelse med teppet, som gjengis i svart/hvitt; flere fargetavler). London 1965. 24. David M. Wilson: The Bayeux Tapestry. London 1985. Glimrende fotografisk gjengivelse i farger og god halvstørreise; kommentarer og noter.

Moderne oversiktsverker og biografier 11. C.N. Barclay: Battle 1066 (kortfattet oversikt over sla­ get ved Hastings, med kart og fører til slagmarken). London 1966. 12. Frank Barlow: Edward the Confessor (omfattende bio­ grafi av moderne historiker). London 1970. 13. Simone Bertrand: La Tapisserie de Bayeux et la maniére de vivre au onziéme siécle (innføring i Bayeux-teppets produksjonsteknikk og historie, m.m.). Komplett gjen­ givelse av teppet i svart/hvitt dyptrykk. Bayeux 1966. 14. C.T. Chevallier (ed.): The Norman Conquest: its setting and impact (inneholder fire verdifulle essays av Dorothy Whitelock, D.C. Douglas, C.H. Lemmon og F. Barlow). London 1966. 15. Ole Crumlin-Pedersen: Træskibet. Fra langskib tilfregat (om treskipets konstruksjon; tallrike henvisninger til Bayeux-teppets skipsgjengivelser). København 1968.

99

STAMTAVLER Gunnor o. 950-1031

Poppa

~

Rikard 1. 932-42-96

Ethelred t 1016

Rikard 2. t 1027

Svein Tjugeskjegg o. 960-985 (1013)—1014

^

l Herluin

~ Herleva ~ Robert 1. - 1027-35 (Arlette)

Emma ^ Knut den ~ Æ lfgifu mektige T1052 (Alfifa) O.100G-14 (18)-35 I l i----------------------- i Hardeknut Harald Harefot 1018-1035 1037-40 (1040)—42

Torgils Sprakaleg

Estrid

~ Ulf Jarl t o. 1026

W ulfnot

Gyda ~ Godwin 11053

I---------------------------- 1 Svein Estridsson o. 1019-47-74 Bjørn (B e o rn )t 1049 A sbjørn t 1086

-“""•"“ "“ "f

Robert

Odo VILHELM ~ M athilde 1032-97 1027 f 1083 el. 28-87

Edvard 1042-66

-

Edith t 1075

Svein t 1052

HARALD 1022-66

Toste Gyrd G unhild Leofwin W ulfnot Æ lfgifu f 1066 t 1066 t 1066 | efter 1087

Oversikt over slektskapet mellom Bayeux-teppets tre hovedpersoner: Vilhelm Erobreren, Edvard Bekjenneren og Harald Godwinsson. Der det er oppført tre årstall, angir det mellomste vedkommende regents første regjeringsår; tall i parentes angir første regjeringsår i England. Jaroslav den Vise

Harald Godwinsson ~ Edith Svanehals

Harald Hardråde ~ Ellisiv, Vsevolod

Vladimir M onom achos

~

Gyda

Mstisiav (Haraid)

Kristine Ingesdatter

Ingeborg

Poppa

Rollo 846-931

~

~

Knud Lavard

Valdemar den Store Vilhelm (Langsværd) t1 0 4 2

Luitgard

Det danske kongehus' forbindelser med herskerdynastiet i Novgorod, Harald Godwinsson av England og Harald Hardråde av Norge.

Rikard 1. ~ (den fryktløse) 932-42-96

Emma

i

Rikard 2. ~ (den gode) t 1027

Balduin 5. af Flandern 1036-67

Toste 1 1066

Robert 2. (Corte-Hose) 1054-1134

Judith

Rikard

Gunnor (den Danske) 0. 950-1031

Mathilde 1 1083

Poppa

Robert I. (den prektige) -1027-1035

Vilhelm (Erobreren) 1027 el. 2 8 -3 5 -8 7

Vilhelm (Rufus) 1056-87-1100

Herluin

Herleva (Arlette)

Odo 1032-97

Henrik I. (Beauclerc) 1068-1100-1135

Constance Adelaide Adelisa el. Agathe Adela 1062-1137

Den normanniske herlugslekt fra Rollo til Vilhelm Erobrerens barn.

100

Robert

KART Sør-Kngland og Nordvest-Frankrike anført de vik­ tigste områder og steder som omtales i boken. ^

Nåtidig kartskisse som viser Vilhelm Erobrerens hær i sin posisjon overfor Harald Godivinsson på Senlac Hill. A: bretonske styrker under Alain av Bre­ tagne. B: normannerne, direkte under Vilhelm. C: flamske og franske allierte under Eustace av Boulogne og Roger av Mongomery. «Vilhelms observa­ sjonspost >■ - ved den vestlige siden av veien mot Hastings og rett syd for jernbanen - ligger bak en bensinstasjon. -Det grå epletreet», samlingspunkt for Haralds hær, antas å ha. stått på Caldber Hill i den nordlige utkanten av den nåværende sta­ sjonsbyen Battle. W

101

Register Navneregister Stjerne (*) ved et sidetall betyr illustrasjon. Adam av Bremen, sit. 58 Adela, datter av Vilhelm Erobreren 34, 88 Adelaide, datter av Vilhelm Erobre­ ren 34 Adelisa (el. Agathe), datter av Vilhelm Erobreren 34, 49 Adelisa, gift med Renaud av Burgund 31 Alain Fergant, Vilhelm Erobrerens svigersønn 79 Alain av Bretagne, Vilhelm Erobre­ rens beskytter 29, 31 Aldgyth (Edith), gift med Harald Godwinsson 25, 91 Aldred, erkebiskop av York 59, 91,92 Aleksander 2., pave 72 Alfgar, engelsk jarl 24 Alfifa, se Ælfgifu, Knut den mektiges elskerinne Alfonso, konge av Leon 72 Alfred, engelsk prins, sønn av Ethelred og Emma 21, 24 Alfred den store, engelsk konge 78 «Angelsaksiske krønike», sit. 18, 20, 21,26, 2 8 ,3 1 ,3 2 ,5 9 , 74, 94, 97 Anonym munk fra Caen, sit 34 Arlette (Herleva), Vilhelm Erobre­ rens mor 29, 35 Asbjørn, bror til Svein Estridssøn 93 Balduin 5., greve av Flandern, Vilhelm Erobrerens svigerfar 22, 24, 26, 33 Baudri de Bourguiel, sit. 88 Beorn (Bjørn), bror til Svein Estrids­ søn, engelsk jarl 24 Béranger, greve av Bayeux 29 Bertrand, Simone, sit. 72 «Beowulf», middelalderkvad, sit. 12 Bjørn, Osberns fogd 31 Carlyle, Thomas, sit. 96 Christian, biskop av Århus 93 Christian 5., dansk konge 98 Churchill, Winston, sit. 67 Clemens 3., pave 36 Conan, greve av Bretagne 50, 51* Constance, datter av Vilhelm Erobreren 34, 79 Defoe, Daniel, sit. 96 «Domesday Book», sit. 35, 69, 76 Edgar, engelsk prins 91, 92 Edith, gift med Edvard Bekjenneren 10, 21, 23, 24, 25, 56, 57* Edith Svanehals, Harald Godwinssons elskerinne 24, 25, 89 Edvard Bekjenneren, engelsk konge 17*, 18, 19*, 20, 21*, 22*, 23*, 38*f.f., 56*. 57* Edwin, engelsk jarl 24, 25, 76, 91, 92 Emma (Ælgifu), gift med Ethelred og Knut den mektige 18, 19*, 20 Estrid, søster til Knut den mektige 18, 19*, 20 Estrup, Hector F. J., dansk historiker 15 Ethelred den rådville, engelsk konge 18 Eustace, greve av Boulogne 79, 85*, 87

102

Filip 1., fransk konge 94, 97 Florence av Worcester, sit. 91, 92 Fulbert, garver, Vilhelm Erobrerens morfar 29 Fuller, J.F.C., sit. 84 Gerlaug, datter av Rollo 30 Gibbs-Smith, Charles H., sit. 63, 87 Gilbert av Brionne, Vilhelm Erobre­ rens verge 29, 31 Giséle, gift med Rollo 29 Godwin, engelsk jarl 21, 22*, 23, 24, 75 Gollet, Vilhelm Erobrerens hoffnarr 31 Gotfred Martel, greve av Anjou 34 Gregor 7., pave 36 Gruffydd, walisisk konge 25 Guillaume dejumiéges, sit. 29, 64, 91 Guillaume de Poitiers, sit. 21, 27, 38, 42, 48, 54, 61, 64, 66, 68, 74 f , 76, 78, 83, 89,91,92 Gunhild, datter av Godwin 24 Gunnor, gift med Rikard 1. 29 Guy av Brionne, Vilhelm Erobrerens fetter, 31, 32 Guy, greve av Ponthieu 15*. 34, 43*, 44*. 45*. 46*, 48* Guy de Amiens, sit. 87 Gyda, gift med Godwin 21, 22, 24, 89, 93 Gyda, datter av Harald Godwinsson 24 Gyda, dansk stormannsdatter 18 Gyrd, sønn av Godwin 22, 24, 25, 78, 82* Haimo av Thouars, normannisk gre­ ve 92 Hakon, dansk jarl 94 Hakon, nevø av Harald Godwinsson 25 Halley, Edmund, engelsk astronom 59 Harald 2., engelsk konge, se Harald Godwinsson Harald Godwinsson, engelsk konge 23, 24, 26, 27*, 28*. 34, 37, 38*. 39*. 40*, 41*. 42*. 43*. 44*. 46*, 48*, 49*. 51*, 53*, 54*. 55*, 56*, 58*. 59*, 77*, 87* Harald Harefot, engelsk konge 20, 21,22

«Harald Hardrådes Saga», sit. 26, 54, 63 Harald Sigurdsson (Hardråde), norsk konge 26, 27 Hardeknut, konge av Danmark og England, 18, 19*. 22 Heine, Heinrich, sit. 89 Henrik 1., fransk konge, Vilhelm Erobrerens beskytter 29, 32, 34 Henrik 4., tysk konge 36 Henrik Beauderc, sønn av Vilhelm Erobreren 34, 93, 95 Herleva, se Arlette Herluin av Conteville, Vilhelm Ero­ brerens stedfar 29, 30, 34 f. Hugo av Chester, normannisk/engelsk jarl 36 Hugo av Montford, normannisk adelsmann 83, 87 Jaroslav (Valdemar), sønn av Harald Hardråde 24 Judith, gift med Toste 23 Judith, gift med Waltheof 94 Karl den enfoldige, fransk konge 29 Knut (den hellige), sønn av Svein Estridssøn 94 Knut den mektige, konge av Dan­ mark og England 18, 21, 76 Lady Godiva, farmor til Aldgyth 25 Lanfranc, italiensk prelat og filosof 33*, 94

Lemmon, Charles, sit. 64, 81 Leo 9., pave Leofric, engelsk jarl 24 Leofwin, sønn av Godwin 23, 24, 25, 78, 82* Léonard-Leforestier, Lambert, fransk advokat 14*

Tovi Prude, dansk stallmester 18 Turold, person på Baveux-teppet 44, 45*

Macbeth, skotsk konge 25 Magnus den gode, konge av Norge og Danmark, 18, 20 «Magnus den godes saga», sit. 20 Malcolm, skotsk konge 25 Mathilde, gift med Vilhelm Erobre­ ren 9, 23, 32 f , 54, 63, 66, 93, 96 Montfaucon, Bernard, fransk geistlig 14 «Mora», Vilhelm Erobrerens skip

Valdemar den store, dansk konge 24 Vilhelm, erkebiskop av Rouen 98 Vilhelm av Montgomery, norman­ nisk adelsmann 31 Vilhelm av Varenne, normannisk adelsmann 83 Vilhelm 1. (Langsverd), hertug av Normandie 29 Vilhelm Erobreren, konge av Eng­ land, hertug av Normandie, 7*, 23, 28, 30, 31*... 34, 46*. 47*, 49*, 50*, 53*, 54*, 60*, 63*, 66*, 69*, ’ 71*, 73*, 75*, 77*. 78*, 85*, 93*! 97*. 98 Vilhelm Fitz-Osbern, sønn av Vil­ helm Erobrerens drottsete 35, 69, 83, 93 Vilhelm Malet, normannisk/engelsk stormann 89 Vilhelm Rufus, sønn av Vilhelm Ero­ breren 34, 36, 95 «Vita Edwardi Regis», sit. 23, 24 Vital, person på Bayeux-teppet 76, 77* Vladimir Monomakhos, russisk fyrste 24

66 *

Morcar, engelsk jarl 25, 26, 76, 91, 92 Napoleon Bonaparte, fransk førstekonsul 15 Nikolai 2., pave 33 Odo, biskop av Bayeux 7*, 9, 34, 35*, 36, 37, 60*. 71, 81, 85* Orderik Vital, sit. 27, 30, 34, 36, 78, 94, 98 Osbern (Asbjørn), Vilhelm Erobre­ rens drottsete 29, 31 Poppa, Rollos elskerinne 29 Ralf av Gaél, jarl av Norfolk 94 Renaud av Burgund, Vilhelm Ero­ brerens onkel 31 Rikard, sønn av Vilhelm Erobreren 34 Rikard 1. (den fryktløse), hertug av Normandie 29 Rikard 2. (den gode), hertug av Nor­ mandie 30 Riwallon av Dol, fransk adelsmann 50 Robert, normannisk prelat, erke­ biskop av Canterbury 20, 23 Robert, fransk adelsmann, sønn av Roger av Beaumont 50 Robert, engelsk adelsmann, sønn av Wimarc 71 Robert, greve av Mortain, Vilhelms halvbror 35, 36, 71* Robert av Hiésmois (den prektige), hertug av Normandie 26 Robert Corte-Hose, sønn av Vilhelm Erobreren 33, 36, 37, 93, 94, 95* Robert Wace, se «Roman de Rou» Rodulf av Tosny, normannisk adels­ mann 83 Roger av Montgomery, fransk/ engelsk jarl 79, 83 Rollo, vikingehøvding, hertug av Normandie 29 «Roman de Rou» av Robert Wace, sit. 28, 83, 89 Saxo, sit. 24 Sivard, dansk/engelsk jarl 25, 75 Snorre Sturlason, sit. 20, 26, 54, 63 Stenton, Frank, sit. 87 Stigand, engelsk prelat 20, 23, 59*. 75 Stothard, Charles engelsk tegner 15 Stothard, Mrs., gift med Charles 16 Svein, sønn av Godwin 22, 24 Svein Estridssøn, dansk konge 18, 24 Svein Tjugeskjegg, dansk konge 18 Tennyson, Alfred, sit. 88 «The Times», sit. 89 Thurold, Vilhelm Erobrerens hus­ lærer 29, 31 Toste, sønn av Godwin 22, 24, 25, 26, 27 Toustain, dansk/normannisk adels­ mann 31

Ulf jarl, formynder for Hardeknut 18 «Ulvljots lov», sit. 65

Wadard, person på Bayeux-teppet, 69* Walter, biskop av Hereford 92 Walter Giffard, normannisk adels­ mann 83, 87 Waltheof, jarl av Huntingdon 94 William of Malmesbury, sit. 35, 38, 95 f. Wimarc, normannisk/engelsk adelsdame 71 Wulfnot, sønn av Godwin 24, 25 Wulfstan, biskop av Worcester 92 Ælfgifu, datter av Godwin 24, 25, 49 Ælfgifu (Alfifa), Knut den mektiges elskerinne 20 Ælfgifu, gift med Knut den mektige (= Emma, s. d.) Ælfgifu (Ælfgyva), person på Baye­ ux-teppet 48, 49*

EMNEREGISTER

Register over emner på Bayeux-teppet Sidetall i kursiv angir særskilt omtale i teksten.

Amfisbaena (fabeldyr) 49 Anker 40, 41,42 Bayeux 53 Bj ørne kamp 44 Bordbønn 71 Bredbile (bredbladet tømmerøks) 60, 61 Broderiteknikk 11, 12 Bueskyttere 80, 81, 85, 86, 87 Bygninger 38, 40, 45, 46, 49, 51, 53, 55, 56, 57, 58, 59, 60, 62, 69,71, 72, 73 Drager 10, 11, 45, 46, 67, 78 Drikkehorn 40 Edsavleggelse 54 Esel 15, 75 Fabelvesener, se amfisbaena, drager, griff, kentaurer, martichoras, pegasus Falkejakt 39, 75 Felling av trær, tømmermannsarbeid 60, 61 Festning, angrep på 50, 52-53

Festning, overgivelse av 53 Festningsbyggeri 72 Frisyrer, sehårmote Furasjering 69 Fyrden (hærstyrke) 67, 78, 81, 84 Gonfanon, se: lansefane Gravlegning 57 Griff (fabeldyr) 43, 45, 50 f f Halleys komet 59 Hastings 73 Helgenskrin 54 Hester, se ryttere Hestetransport 64, 65, 67 Hjelmer 53, 62, 73 f f Hornblåsere 46, 66, 71 Husdyr (bortsett fra hester og hun­ der) 45, 46,51, 69 Huskarer (hird) 78, 81-83, 86, 88 Høysete 23, 38, 44, 49, 54, 58, 59 Hårmote 42, 55 Ildspåsettelse 52, 73 Jakt 43, 45, 46 Jaktfalker 10, 39, 46 Jakthunder 39, 43, 46 Kameler 11, 47 Kamphandlinger 52, 80 f f , 81, 84, 87 Kentaurer (fabelvesener) 45 Kirker 40, 57 Klubber 43, 50, 75, 77, 85, 89 Komet 59 Komfyrer 70 Kongekrone 23, 28, 57, 58, 59, 93 Korsbanner, pavens 73, 85

Krigsrop 83 Krone, se kongekrone Kronrakning, se tonsur Kronregalier {se også kongekrone) 58 Kvikksand 51 Kvinner 10, 46, 49, 57, 73, 74 Landbruk 15, 45 Lansefane (se også standart) 49, 52, 53, 68, 72, 73, 75, 76, 77, 78, 80, 81,85, 87 Lanterne i skipsmast 66 Loddskudd 42 Matlagning 70 Martichoras (fabeldyr) 64, 65, 74, 88 Mont-St-Michel (kloster) 50-51 Muldyr 46 Måltid 40, 71 Nøkler 53 Pavens korsbanner 73, 85 Pegasus (mytologisk vingehest) 78 Påfugler 49 Relikvieskrin, se helgenskrin Rideutstyr (se også ryttere) 42, 43, 45 ff Ringbrynjer 53, 62, 63, 73 f f Ringbrynjer, transport av 62 Ringbrynjer, trekkes av de falne 87 Ryttere 39, 43, 45-53, 63, 68, 69, 74 ff Rådslagning 60, 71 Seilas 41, 42, 60, 64-67 Seng 57

Skipsbygging 61, 62 Skipslån terne 66 Skipsutstyr (se også anker) 65, 66 Skjold og skjoldmerker 43, 45, 47, 49, 53,71, 76, 77, 81 Skjeggmote 38, 39 Slyngekastere 45 Sporer, se rideustyr Standart (se også lansefane) 87 Stigbøyler, se rideutstyr Syernebilder 50, 51 Stridsøkser 27, 44, 45, 56, 81 ff. Stevnprydnader (hoder) 42, 64, 65 Stevnsmed (skipsbygger) 61 Styreåre (se også seilas) 42 Sverd 44, 62, 82 f f Tonsur (kronrakning) 49, 60 Transport av brynjer og våpen 62 Transport av hester 64, 65, 67 Transport av vin 63 Tre med flettede grener 10 Tre, naturalistisk fremstilt 61 Tre, stilisert 15 Tre, stynet eller beskåret 77 Trone, se høysete Vintransport 62 Vindebro 51, 52 Vogn 62 Våpen 43 f f ... 81 f f . Westminster 38, 57 Æsops fabler 40, 41

B

a y e u x - t e p p e t ,

1 0 0 0

å r

k u n s t n e r i s k

D

e t

7 0

i n n b l i k k

I

m

i

o g

h v o r d

e n

i

s i n

n

e

h

g r u

t a t t

i

d

l a n g e

a n

e l h

n

i

e t

a v

d r a m

t i l h ø r e n d e

D

b l i r

p

e

v a k r e

r e s e n

s o m

i

i

o g s å

a n

g i r

e t

h

a v

e

e r

n y e

i

t i d

B

B

a n

s a m

a n

d

a r k

p å

l i n

s l i k

d e

n

n

e

g s m

i

H

e t

e n

t .

u n i k t

u

k

s j o n

v e r

l i n

v e d

e r

s c e n e

g e n

H

,

s o m

a s t i n g s ,

m

e n

e d

d e n

-

a k k u r a t

s o m

h

a

m

ø n s k e t

e t t e d

M

i n n b l i k k

e d

f a r g e r i k e

e

i

d e t .

b i l d e n e

o g e n

å r s a k e n e

m

m

e

f o t o g r a f i e r

d y n a s t i s k e

d e

u

d

v i k i n g t i d .

r o d

d

e o l o g e n

i n n

o g

u

e r e

e s t å e n

g i r

a y e u x .

e n

r m

a y e u x - t e p p e t

r e p

h

æ

o n

s e n

s l a g e t

k

m

s e n e s t e

e d

l e v e n d e

v i s t

i

d e

b o k

g å r

l e v e v i l k å r ,

r e a l i s m

i

n

e n

e r i e t

a t i s k e

m

s i n

p o l i t i s k e

H

r o d

o r i g i n a l t e k s t

o g

t e r t

e r

e t

g j e n g i s

u s e e t

g j e n g i s

s t n e r e n

å

e r

l e v d e

o g

a v s l u t t e s

k u n

b

e n

l a g

m

e n

e l t ,

f o l k

b o k

n

m

n

k u l t u r h i s t o r i s k

e t e r

d

p å

g a m

s o m

t i l

s

R

u d ,

t i d e n s

k o n f l i k t e r .

v i k i n g e n e s

f o r b l ø f f e n d e

b

r o d

e r i e n

e .