Ayatollah vender hjem : den iranske revolusjon fra Mossadeq til Khomeini 8203107508 [PDF]

Zitiervorschau

MOHAMMED HEIKAL

Ayatollah 1 .vender hjem Den iranske revolusjon fra Mossadeq til Khomeini OVERSATT AV ÅDNE GOPLEN

bJB Rana Depotbiblioteket 8606 A lo i Rana

FORLAGT AV H. ASCHEHOUG & CO. (W. NYGAARD)

OSLO 1982

Originalens tittel «The Return of the Ayatollah * © 1981 by Mohammed Heikal Printed in Norway

Gjøvik Trykkeri A.s

ISBN 82-03-10750-8

INNHOLD

Forfatterens forord til den norske utgaven Innledning 13 1. 2. 3. 4. 5. 6. 7. 8. 9. 10. 11. 12. 13. 14. 15. 16.

7

I den amerikanske ambassade 17 Bjørnen og løven 32 Ørnen gjør sin entré 42 Ørnen slår til 58 Teheran - åpen by 70 Revolusjonen trekker seg tilbake til Qum 79 Qum i beleiringstilstand 90 Den eneveldige sjah 97 Politimann i området 104 Revolusjonen vender tilbake til Iran 123 Islamsk vekkelse 131 Khomeini fører an 140 Med hæren som motstander 148 Sjahens fall 153 Kanoner uten infanteri 185 Flammer over Gulfen 199

Epilog

215

FORFATTERENS FORORD TIL DEN NORSKE UTGAVEN

Den iranske revolusjon har vist seg å være et spesielt komplisert fenomen - og Khomeini en mann Vesten har hatt særlig svært for å forstå, for ikke å snakke om hvor vanskelig det er å ha noen sympati for ham. Dette er på ingen måte forbausende. Det kan virke som om den iranske revolusjon ofte med hensikt har gått inn for å gjøre seg så lite tiltalende som mulig - for eksempel ved behandlingen av de amerikanske ambassadegislene eller det puritanske raseri mot alle moralsk og politisk frafalne. Men man må likevel prøve å forstå hva som egentlig har skjedd. For nesten to år siden - det var sommeren 1980-ble jeg bedt om å tale om «kommunikasjon over landegrensene» på en konferanse som International Press Institute arrangerte i Firenze, og her benyt­ tet jeg den siste tids begivenheter i Iran som eksempel på de proble­ mer vår tids nyhetsformidlere står overfor. Jeg betonte noe som for meg synes helt vesentlig, nemlig at akkurat som vi må lære andre folks språk for å kunne snakke med dem, må vi også lære noe om et folks historie hvis vi vil finne frem til et grunnlag for å forstå det. Mine tilhørere var meget intelligente kvinner og menn, og de hadde nesten alle «kommunikasjon» som yrke, men reaksjonen var used­ vanlig negativ. Det virket nærmest som om mange av dem trodde at jeg forsøkte å unnskylde den iranske revolusjons utskeielser, men dette var på ingen måte min hensikt og heller ikke min oppgave. Mitt poeng var ganske enkelt at det er lett å felle en dom over en rekke be­ givenheter, men langt vanskeligere å nå frem til forståelse av hvordan de kunne finne sted. Og uten en slik dypere forståelse må nødvendig­ vis enhver reaksjon bli et slag i luften. Og det er spesielt viktig å gjøre en innsats for å forstå den iranske revolusjon. For til tross for dens særpreg er det lite trolig at den vil bli noe enkeltstående historisk fenomen, verken når det gjelder dens islamske eller dens revolusjo­ nære karakter. Når jeg nå skriver dette (september 1981), ser det i det store og hele 7

ut til å finnes tre hovedoppfatninger i Vesten om hvordan den iranske revolusjon kan eller må utvikle seg. Den første - og denne oppfatningen er kanskje mer utbredt i Europa enn i Amerika - går i all enkelhet ut på at revolusjonen allerede nå har oppbrukt sine krefter. Man regner med en periode med borgerkrig i Iran, fulgt av et arvtagerregime. Dette vil sannsynligvis bestå av en koalisjon av elementer som innledningsvis hadde en viss tilknytning til revolusjo­ nen, men som snart kom i konflikt med Khomeini og mullahene. I denne sammenheng nevnes oftest tidligere president Abulhasan Bani-Sadr og Mas’ud Rajavi, særlig nå da de på så dramatisk vis klarte å flykte fra Iran i juli 1981. Jeg kjenner dem begge personlig og respekterer dem, og jeg hadde en femtimers diskusjon med dem i Paris, en uke etter at de kom dit. Men jeg tror at det vil være galt å oppfatte dem - hver for seg eller i fellesskap - som representanter for kjernen i et alternativ til det nåværende regime. Det blir hevdet at Bani-Sadr med en viss rett kan påberope seg at han har demokratisk legitimitet, ettersom han var den første president som ble valgt til embetet med overveldende støtte i befolkningen. Men da overser man det faktum at han ble et populært valg ganske enkelt og utelukkende fordi han hadde Khomeinis fulle støtte. Det er lett for vestlige observatører å vurdere Bani-Sadrs kvalifikasjoner. Han er utdannet som økonom ved Sorbonne-universitetet i Paris, og selv om han helhjertet støtter den islamske revolusjon, føler han seg hjemme i Frankrikes kulturelle atmosfære. Han har ordet i sin makt, og er kanskje også en mann med idéer, men han er så avgjort ingen handlingens mann. Rajavi var leder for Mujahidin-i Khalq, den bevegelse som har vist seg å utgjøre den mest effektive opposisjonen mot mullahveldet. Også hans etterfølgere i hjemmeledelsen har klart å vedlikeholde organisasjonens bygeriljavirksomhet, noe som blant annet viste seg da den gjennomførte det store sprengstoffattentatet mot hovedkvar­ teret til det islamske revolusjonære parti, en eksplosjon som kostet 72 ledende medlemmer av partiet livet (deriblant ayatollah Bahashti, regimets nestkommanderende etter Khomeini). Da vi snakket sam­ men, viste Rajavi meget stor interesse for en artikkel han hadde lest av den tidligere amerikanske viseutenriksminister George Ball, som hevdet at parhestene Bani-Sadr og Rajavi ville kunne aksepteres som et alternativ til Khomeini og hans mullaher. Han spurte meg om jeg trodde at artikkelen kunne tillegges noen spesiell vekt. Selv mente han tydeligvis det, ettersom han mente at det var George Balls rapport om forholdene i Gulfen som hadde overbevist president

8

Carter om at det var riktig å avskrive sjahen og innstille den ameri­ kanske støtten til ham. Denne påstanden er nok svært overdrevet, og jeg tror heller ikke at man skal tillegge denne spesielle artikkelen altfor stor betydning. Jeg er overbevist om at Rajavi - i likhet med mange av hans tilhengere i Iran - er helt oppriktig når han gir sin støtte til den islamske revolusjons grunnprinsipper, men tar avstand fra de ut­ trykksformer revolusjonen har fått. Som han sa til meg under vårt møte i Paris: «Da vi hadde oljekrisen i 1951, uttalte en gang Mosaddeq at Iran kunne mestre sin økonomi uten olje. På samme vis vil jeg si at vi kan mestre den iranske revolusjon uten mullahene.» En annen vestlig innstilling til den islamske revolusjon går ut på at «som man reder, så ligger man» - og dette gjelder også Iran. Tilhen­ gere av dette synet er ikke interessert i å finne alternativer til Khomei­ ni verken i Bani-Sadr, Rajavi eller noen annen skikkelse. De hevder at revolusjonen i Iran, i likhet med i andre land som har gjennomlevd et ødeleggende politisk jordskjelv, vil ete sine barp; først når det er overstått, kan det bli snakk om alternative regimer. Iran må nå bunnen før man kan håpe på at landet skal kunne gjenreises og før det bør få hjelp til å komme på fote igjen. Jeg mener at denne holdningen er farlig kortsynt. Det er mange grunner til dette, blant annet Irans lange grense mot Sovjetunionen, landets oljeressurser og dets dominerende geografiske posisjon i Gulfen. Det er ikke mulig ganske enkelt å late som om Iran inntil videre ikke eksisterer. Gjør man det, er det en politisk fallitterklæ­ ring. Man nekter å se realitetene i øynene. Den tredje innstillingen gir seg utslag i at man arbeider for restau­ rasjon, for gjenreisning av monarkiet. Jeg tror ikke at mulighetene her blir tatt alvorlig, bortsett fra i enkelte isolerte kretser i USA. Selv om man tar sikte på gjeninnsettelse av et Pahlavi-monarki som er liberalt sammenlignet med sjahens enevelde (en Ludvig 18. i stedet for en Ludvig 16.), har ikke eventuelle forsøk på en reprise av begivenhetene i 1953 den minste utsikt til å lykkes. Dette bør avskri­ ves som det det er: den drøm emigranter til alle tider har gått rundt med som trøst i nederlaget. I mitt avslutningskapittel (s. 215) skrev jeg at hæren er den eneste organiserte kraft som ennå er intakt i Iran, og at det derfor er i de væpnede styrker man kan vente at det skal dukke opp nye ledere. Jeg ser ingen grunn til å revidere denne oppfatningen. Det ville likevel være en skjebnens ironi om dette skulle skje, i og med at Khomeini selv alltid betraktet hæren som sin hovedmotstander. Sist vi møttes 9

sa han til meg: «Sjahen var ingenting, og det var heller ikke Savak. Vår revolusjon var en revolusjon rettet mot hæren.» Når den iranske hær etter tre års revolusjonær utvikling fortsatt er et avgjørende element i landets politiske liv, skyldes dette en rekke forhold. Hæren har vært nødvendig for å kunne bekjempe separatistbevegelser blant de nasjonale minoritetene og fremfor alt i krigen mot Irak. Under min samtale med Bani-Sadr i Paris fortalte han meg at Khomeini til å begynne med ikke trodde på noen krig. Han mente at det på grunn av den iranske revolusjons enorme prestisje var utenkelig at noen ville våge å angripe landet. Derfor antok han at alle de bevis som ble forelagt ham om Iraks krigsforberedelser var diktet opp av folk i det militære etterretningsvesen, av kretser som ønsket at revolusjonen skulle kjenne seg avhengig av de væpnede styrker. Men størsteparten av den nå utrenskede hæren hadde tilpasset seg de nye forhold, noe som illustreres av en episode han fortalte meg om. Et par uker etter at krigen var begynt høsten 1980, så det en stund ut til at Dezful ville kunne falle i irakske hender når det skulle være, og denne byen ble betraktet som et kjernepunkt i de iranske forsvarslinjer. Som øverstkommanderende for de væpnede styrker fløy Bani-Sadr til Dezful, der den lokale kommandanten forklarte at han bare hadde seks tanks og en kanon som fungerte. Han mente at nederlag og kapitulasjon ikke var til å unngå hvis ikke flyvåpenet kunne gripe effektivt inn. De fleste pilotene i flyvåpenet var blitt fengslet, mistenkt for troskap mot sjahen, men noen var senere blitt satt på frifot, og disse sammenkalte Bani-Sadr til et møte. «Vet dere hvem dere nå er, mine herrer?» sa han. De forstod ikke hva han mente med dette. «Dere husker de slag perserne i gammel tid utkjem­ pet mot tatarene. Dengang var situasjonen fortvilet, og det er den også nå. Dengang var det Rustum som reddet situasjonen, og nå er det dere som må redde den. Dere er våre dagers Rustum.» Det er vel verd å merke seg at Bani-Sadr i denne kritiske situasjonen minnet om den legendariske helten fra det førislamske Persia for å anspore pilotene til patriotisk dåd. Hans oppfordringer ble hørt og slaget om Dezful vunnet. Men selv om de væpnede styrker skulle komme til å spille en mer aktiv rolle i iransk politikk, for eksempel som en følge av Khomeinis død, vil dette ikke nødvendigvis bety at revolusjonens tid er omme. Det er langt sannsynligere at det bare vil innebære en ny fase i revolusjonsprosessen. Alle revolusjoner gjennomgår en rekke sta­ dier. Innledningsvis har man den entusiastiske fasen, da man har en følelse av at gamle drømmer går i oppfyllelse og nye blir født, og 10

slagordene svirrer i luften. I denne tiden har revolusjonen råd til å være storsinnet og kan favne mange divergerende oppfatninger. Slik hadde det seg at den iranske revolusjon med takk tok imot assistanse fra folk som stod utenfor mullahenes krets - seriøst tenkende menn som Bazargan, Sanjabi og til og med Bani-Sadr, folk som gav revolusjonen den prestisje og ekspertise den så sårt trengte til. Revolusjonens annet stadium innledes når det viser seg at virkelig­ heten kommer stadig mer på kant med drømmene, og når slagord ikke er nok. De som befinner seg i den «revolusjonære periferi» vil da gjerne få vanskeligheter, ikke nødvendigvis fordi man er på jakt etter syndebukker, men fordi det ligger i sakens natur at det er vanskelig å forlike revolusjon og statsadministrasjon. Dette er en av de mest krevende oppgaver enhver revolusjon møter, en oppgave Lenin var sterkt opptatt av og også skrev om i sine verker. I Iran ble dette urtypiske problemet enda mer komplisert fordi revolusjonens ledere var troens menn. Deres forestillinger om økonomi, om hvordan landet skulle organiseres sosialt, om Irans intellektuelle liv-alt dette gjør et samarbeid mellom dem og andre grupperinger uhyre vanske­ lig. Og Khomeinis egen personlighet gjør ikke det hele noe lettere: han er som et prosjektil som er slynget rett ut av 600-tallets føydale og religiøse univers og inn i vår verden med romfart, atomvåpen og genemanipulasjoner. Et tredje revolusjonsstadium er den revolusjonære og den kontrarevolusjonære terrors tid, med «røde» og «hvite», med «Velferdskomité» og opprør i Vendée. Den iranske revolusjon befinner seg i dag et sted mellom annet og tredje stadium. Men man bør ikke trekke analogiene etter hårene. Khomeini er nå over åtti år gammel, og han overlever kanskje ikke omveltningen lenger enn Lenin gjorde. Men dette innebærer ikke nødvendigvis at han vil bli etterfulgt av en iransk Stalin. De væpnede styrker vil kanskje frembringe en ny Bonaparte, men dette betyr ikke at Iran kommer til å oppleve hele sekvensen med konsulat, empire og restaurasjon av bourbonerne. Derimot kan vi trygt regne med at uansett hvilken kurs revolusjonen måtte ta, vil vi oppdage at mange av de idéene som fulgte i dens kjølvann er kommet for å bli, akkurat som idéene fra den franske og den russiske revolusjon har overlevd til denne dag, til tross for alle de omveltninger landene har måttet gjennomgå. Vi bør gå til historien, ikke for å finne unnskyldning for vår tids fordommer, men for å finne en rettesnor for våre handlinger. Dette vil spare oss for overforenklede «løsninger» fra teoretikere, som 11

føler at de må komme med øyeblikkelige svar. Og ettersom Iran uansett hva som skjer fortsatt vil være et stridens eple mellom supermaktene, har amerikanerne en særlig sterk forpliktelse til å se så objektivt på den iranske revolusjon som mulig. De burde jo av generalissimus og madame Chiang Kai-sheks skjebner ha lært at selv de mest utmerkede og vennligsinnede herskere ikke sitter evig, og at en sterk lobby i den amerikanske Kongress ikke er noen erstatning for solid støtte i hjemlandet. Hvis man hadde husket dette, ville man kanskje ikke vært så villig til å akseptere sjahen og Soraya eller sjahen og Farah ut fra det syn de hadde på seg selv. Kanskje begeistringen også i dag ville vært mindre for folk som ekteparet Marcos på Filippinene. Vennskap mellom nasjoner er ikke noe man kan kjøpe eller leie. Hvis amerikanerne skal spille den helt ut effektive rolle i interna­ sjonal politikk som de vel streber etter, må de være klar over at landene i den tredje verden tar sikte på en ny type vennskapsforbin­ delser grunnlagt på ekte tillit og rettferdighet. Det vil være galt å tro at statene i den tredje verden står i noe naturlig motsetningsforhold til Amerika, selv om de også søker etter det de oppfatter som høyst påkrevde forandringer, reformer som om nødvendig må gjennomfø­ res ved revolusjon. Tvert imot står de Amerika nærmere enn Sovjet­ unionen. I den forbindelse må jeg tenke på en samtale jeg nylig hadde med en russisk bekjent, som fortalte meg at han mente at de store tilbakeslag Sovjetunionen hadde opplevd i Midtøsten i det siste tiår den utviklingen som begynte med utvisningen av de sovjetiske ekspertene fra Egypt 1972 og som fikk etterdønninger i hele Afrika og Asia, hadde kostet Kreml hele 100 milliarder dollar i materielle tap, for ikke å snakke om de langt større, men ikke målbare tap i prestisje og innflytelse. Jeg vet at en utlending som påpeker dette ikke blir populær hos amerikanerne. I så måte minner de meg - og nå blir jeg enda mindre populær - om Khrusjtsjov. Amerikanerne har en egen velutviklet evne til selvkritikk, som av og til nesten kan virke som masochisme. Dette så vi i forbindelse med Watergate og CIA-avsløringene. Men de føler seg krenket over en slik kritikk når den kommer utenfra. Det er som med Khrusjtsjov, som en gang sa til meg: «Jeg kan kritisere Stalin, men De kan det ikke.» Men dessverre ser det ut til at de amerikanske media altfor ofte foretrekker å dømme og fordømme i stedet for å forstå. Denne boken er blitt skrevet som en personlig øvelse i forståelse. September 1981 M.H. 12

INNLEDNING

Revolusjonen i Iran kom overraskende på de fleste i Vesten. Regjeringer og folk flest hadde vært tilfreds med å kunne betrakte dette landet som - for å si det med president Carter - an islandofstability i en urolig og utrygg del av verden. Den omveltningen som drev sjahen fra tronen og erstattet ham med en islamsk regjering dominert av hans erkefiende ayatollah Khomeini, var likevel ikke noe isolert fenomen. I denne boken håper jeg å kunne påvise at den bare var det foreløpig siste kapittel i en langvarig historisk prosess med røtter i det iranske folks nasjonale og religiøse arv - en prosess som lenge var latent og skjult, men som dukket opp til overflaten under krisen i forbindelse med dr. Mossadeqs nasjonalisering av oljeindustrien i årene 1950-1953, og som så gikk under jorden igjen inntil den fikk sitt endelige gjennombrudd i 1978/79. Den iranske revolusjon i denne sin siste uttrykksform ble til noe langt mer enn en rent lokal affære i og med at den omfatter en lang rekke elementer som sannsynligvis vil komme til å dominere det tiår vi nettopp er gått inn i: islamsk fornyelse, energi-problemene, spørs­ målet om en omfordeling av rikdommene i verden, stridighetene og konkurransen mellom supermaktene. Alt dette vil i fellesskap gjøre Gulfen til et tyngdepunkt i verdenspolitikken. Det som har skjedd og skjer i Iran angår oss alle, slik at det nå ikke er så helt galt å si om Iran det som Napoleon i sin tid uttalte om Egypt: det er «det viktigste landet». Jeg har lenge hatt en viss tilknytning til Iran. Som ung journalist ble jeg omstreifende Midtøsten-korrespondent for avisen Akhbar al-Yaum (Dagens Nyheter) i Kairo, og et av mine første oppdrag skulle bli å dekke den iranske oljekrisen i 1950/51. Jeg oppholdt meg mange måneder i landet, reiste på kryss og tvers i det og traff alle det gamle regimes ledende politikere, som Sayyid Ziauddin Tabataba’i, Qavam al-Sultana og selvsagt også dr. Mossadeq selv og hans ivrige

13

tilhenger ayatollah Kashani, den tids fremste sjiittiske geistlige leder­ skikkelse. Det var også da jeg hadde den første av mine mange samtaler med sjahen og traff hans tvillingsøster prinsesse Ashraf. Hennes tidligere ektemann, Ahmad Shafiq, var en venn av meg. Resultatet av mine opplevelser i Iran var min første bok, Iran on a Volcano (Iran på en vulkan), som kom ut på arabisk i 1951 og ble litt av en bestselger. For en forfatter er hans første bok som noe av en ungdomsforelskelse - gammel kjærlighet ruster ikke. Og følgelig har jeg fulgt utviklingen i Iran med særlig interesse i de tretti år som er gått siden dengang. I juli 1958 var det revolusjon mot kongedømmet i Irans naboland Irak, og en følge av omveltningen var at alle de dokumentene som ble funnet i Bagdadpaktens hovedkvarter ble konfiskert og sendt med spesialfly til Kairo. (Dette var i revolusjonens første dager, da briga­ degeneral Abdulkarim Kassem fremdeles var en erklært beundrer av president Nasser i Egypt og altså før de røk uklar med hverandre.) I min daværende avis Al-Ahram (Pyramidene) hadde jeg like fra star­ ten av angrepet Bagdadpakten, som også Iran var et viktig medlem av. Nå fikk jeg plutselig anledning til å kontrollere i hvilken utstrek­ ning jeg hadde hatt rett i mine mistanker om hva som foregikk i denne organisasjonen. Det var en interessant erfaring. Også senere har jeg kunnet sammenligne de notatene jeg hadde gjort i min tid som reporter i Iran med det som senere er blitt avslørt ved offentlig­ gjørelse av offisielle telegrammer til og fra State Department i Wash­ ington. Dette materialet har fått meg til å reflektere over bak­ grunnen for de dramatiske hendelsene som kulminerte i de første månedene av 1979. På et visst tidspunkt, nemlig umiddelbart etter vår krig mot Israel i 1967, kom jeg selv til å spille en viss rolle når det gjaldt å utforme politikken i forholdet til Iran. Etter den såkalte seksdagerskrigen var det mange av oss i Egypt som følte et påtrengende behov for en omgruppering av styrkeforholdene i Midtøsten, en ny giv som ikke bare kunne få slutt på all kivingen og knivingen mellom araberne, men sikre støtte fra samtlige islamske stater i regionen. Vi mente at vår konflikt med Iran, som gikk helt tilbake til Bagdadpaktens dager og som hadde resultert i brudd i de diplomatiske forbindelsene, var foreldet og måtte kunne bilegges. Tilfeldigvis sendte sjahen meg akkurat på den tid et vennskapelig brev, som ble overbrakt av eieren og utgiveren av den største avisen i Teheran Eitelaat, Farhat Masudi. Masudi var også visepresident i det iranske Senatet, og han kom til Kairo i 1968 og så igjen året etter. Etter langvarige drøftelser 14

ble vi enige om de nødvendige tiltak for å få gjenopprettet de diplomatiske forbindelsene mellom våre to land, og til og med om teksten til et felles kommuniké. Jeg vil gjerne tro at dette bidrog til å overbevise president Nasser om at det var et klokt skritt, og forhol­ det mellom Egypt og Iran ble da også normalisert kort tid før han døde i september 1970. Sjahen hadde sendt meg mange invitasjoner til å besøke Iran, og i 1975 ble det omsider mulig å gjennomføre en slik reise. Jeg hadde lange samtaler med keiseren selv, med statsminister Amir Abbas Huvaida, med Jamshid Amuzgar (som to år senere etterfulgte ham som regjeringssjef), med general Nimatullah Nasiri, lederen for det beryktede hemmelige politiet Savak, og mange andre. Jeg klarte også å få kontakt med regimets motstandere, deriblant mange stu­ denter både fra venstre- og høyre-opposisjonen. Tre år senere fikk jeg igjen føling med det iranske drama, denne gang på et annet sted og med en ny hovedaktør. I desember 1978 oppholdt jeg meg i Paris, og folk fra kretsen rundt ayatollah Kho­ meini inviterte meg til å treffe ham i det beskjedne huset han da holdt til i i Neauphle-le-Chåteau. Jeg så gjorde, og jeg tilbrakte flere timer der og snakket inngående med ham under fire øyne om en lang rekke emner. Jeg skulle komme til å møte ayatollah Khomeini nok en gang etter hans triumfartede hjemkomst til Teheran: da tilbrakte jeg mestepar­ ten av en dag med å diskutere med ham i Qum, det sjiittiske preste­ skapets høyborg. Jeg hadde samtaler med hans sønn og fremste rådgiver Ahmad Khomeini, samt med sønnensønnen Husain, et annet fremtredende medlem av kretsen. Under dette besøket fikk jeg også anledning til å treffe alle medlemmene av Revolusjonsrådet, deriblant den første iranske president Abulhasan Bani-Sadr, og dessuten de fremste religiøse lederne, politikerne og militære person­ lighetene med tilknytning til det nye regime. Jeg hadde også lange samtaler med de studentene som okkuperte den amerikanske ambas­ sade i Teheran. Statsminister Mihdi Bazargan, som mottok meg i det imponerende flotte kontoret hvor jeg sist hadde snakket med Huvaida (selv om han nektet å benytte seg av det veldige, runde bordet til forgjengeren, men foretrakk å holde seg til et lite, vanlig bord og stoler som han hadde fått plassert i et hjørne av værelset), var så imøtekommende at han tok frem den dagboken han hadde ført i løpet av keiserdømmets siste dager og leste opp lange utdrag for meg. Jeg er også særlig takknemlig for den vennlige mottagelsen hos Ibrahim Yazdi, som da var visestatsminister for revolusjonære 15

saker: i sitt kontor hadde han mange viktige dokumenter i forbin­ delse med sjahens styre. De var svært informative når det gjaldt den siste tids begivenheter. Kort tid etter revolusjonens seier ble jeg igjen direkte innblandet i forholdene i Iran. I kapittel 15 forklarer jeg hvordan det hadde seg at jeg ble trukket inn i forhandlingene om en løslatelse av de ameri­ kanske gislene i Teheran. Denne boken begynner med en beretning om mitt besøk i den okkuperte amerikanske ambassadebygningen, og det er bare rett og rimelig at den avsluttes med løslatelsen av gislene. Forholdene i Iran i løpet av de siste førti år har vært uhyre kompliserte og mangfoldige. Jeg vil ikke late som om jeg i denne boken har maktet å gjøre noe mer enn å velge ut en del av de elementer - bevegelser, personligheter, begivenheter - som har vært med på å utforme det hele. Men jeg håper at jeg har lykkes i å gi et visst inntrykk av hvorfor dette landet alltid har øvet en slik besnæ­ rende tiltrekning på meg, og også i å gi en rimelig forklaring på noe som for mange ennå virker som et fullstendig uforklarlig politisk vulkanutbrudd. Jeg vil gjerne få takke dr. Muhammad Zaki Badawi, som er vitenskapsmann og leder for The Islamic Centre i London, og Fred Halliday. Disse to har begge lest mitt manuskript og kommet med en rekke nyttige forslag. Jeg vil videre takke min journalist-kollega Fahmi Huwaidi, som ledsaget meg på en anstrengende og meget krevende reise til Teheran. Endelig er det også tredje gang jeg har den glede å takke min venn Edward Hodgkin for hans hjelp med å tilrettelegge materialet for en av mine bøker.

I DEN AMERIKANSKE AMBASSADE

En rekke steder i verden har rivaliseringen mellom de to supermak­ tene i senere år kommet til uttrykk både symbolsk og i felten slik at ingen har kunnet unngå å oppdage det: Berlin-muren, Cuba og Angola er bare noen ganske få eksempler på dette. Men ingen andre steder har denne konfrontasjonen vært mer dramatisk enn nettopp i hjertet av den iranske hovedstad Teheran, der USAs og Sovjetunio­ nens ambassader er som to øyer i striden om verdenshegemoniet, to utposter omgitt av det iranske folks sydende millioner. Det er ikke mer enn rimelig at Iran i dag utgjør bakgrunnen for denne symbolismen, for intet annet land er geografisk og historisk bedre egnet til å være scene for en slik konflikt. Den sovjetiske innmarsjen i Afghanistan har brått gitt verden en påminnelse om at det nå bare er fem hundre kilometer med iransk territorium som skiller Sovjetunionen fra Det indiske hav. Fra historiens tidligste tider har denne landbroen mellom Midtøsten og Sentral-Asia vært en veritabel smeltedigel for ulike folkeslag og sivilisasjoner. Her støter innflytelsen fra India sammen med påvirkningen fra Arabia; her har ytre krefter så langt borte fra som Mongolia og Hellas trengt seg inn og gjort sine erobringer. Viktigere for vår forståelse av det som nylig har skjedd i Iran er imidlertid det faktum at landet var det første område østover fra Mekka hvor kombinasjonen av islam og arabisme ikke slo igjennom på 600-tallet e.Kr. Lenger vest finnes det grupper, f.eks. kopterne i Egypt eller maronittene i Libanon, som aksepterte arabismen, men ikke islam; men dette er bare minoriteter i de land det gjelder. I Iran gjorde en hel nasjon det motsatte: den gikk over til islam og motsatte seg bestemt all arabisering. Gjennom mange århundrer kom religionen til å dominere folke­ nes liv i området - den sunnittiske retningen innen islam i det osmanniske eller «tyrkiske» rike og den sjiittiske varianten i Persia. 2. Ayatollah

17

Under påvirkning av vestlige idéer og vestlig våpenmakt dukket så et nytt begrep opp i Iran, nemlig nasjonalismen. I Persia og også andre steder i Midtøsten, det nordlige Afrika og Asia ble seriøst reflekte­ rende patrioter etter hvert overbevist om at deres landsmenn bare ville kunne motstå påtrykket fra de vestlige nasjonalstatene hvis de selv lærte å betrakte seg som medlemmer av stolte nasjoner med dype historiske røtter. Dette ville bidra til å integrere religiøse og rasemessige minoriteter, grupper som hittil hadde vært undertrykte, og gjøre også dem til likeverdige borgere. Det innebar derimot ikke at den nye nasjonalismen var uforenlig med religionen. Tvert imot: hver gang det kom et alvorlig tilbakeslag for den nasjonale sak, var det vanligvis til sine religiøse overbevisningers faste borg folk trakk seg tilbake i kampen for å bevare sin uavhengighet. På 1800-tallet var Iran den diplomatiske slagmark hvor det britiske imperium og Tsar-Russland kjempet om overherredømmet. I løpet av de siste tretti år har den samme slagmarken fått nye hovedaktører: amerikanerne er kommet i stedet for Storbritannia, og sovjetmakten har avløst tsaren. I dag er Gulfen det område som alene produserer hele 60 prosent av verdens viktigste råvare, oljen, og her finnes også 70 prosent av jordens påviste oljeforekomster, for ikke å snakke om at halvparten av de kontantbeløp som hvert år tilflyter verdensmar­ kedene stammer herfra. Det som står på spill, er derfor selvsagt uendelig meget mer enn i det forrige århundre. Som seg hør og bør er de to ambassadene i Teheran som symboli­ serer denne konfrontasjonen, ingen vanlige diplomatiske «utpos­ ter». Når folk flest hører ordet «ambassade», ser de gjerne for seg bildet av en enkelt bygning eller til og med en enkelt leilighet i et appartementshus med et flagg utenfor. De to supermaktenes ambas­ sader i Teheran er av et helt annet slag, og jeg har vært så heldig å bli vist om i dem begge. Den sovjetiske ambassadør i Teheran var i 1979 Vladimir Vinogradov, en gammel bekjent av meg fra den tiden han tjenestegjorde som ambassadør i Egypt i fire kritisk viktige år etter president Nassers død, blant annet under oktoberkrigen 1973. Han viste meg personlig rundt i det sovjetiske ambassadekomplekset i Teheran. Studentene som okkuperte det amerikanske ambassadeområdet, fungerte som mine verter der. Sovjetambassaden er en ansamling bygninger bak en høy mur. Her inne er det flere palasser eller paléer, en rekke mindre hus og bungalower og boligblokker, et sykehus og en kraftstasjon. Det finnes en innsjø med svaner og robåter, samt en liten skogstrekning med en gasellestamme. I et hjørne av denne compounden ligger 18

Atabegpalasset. Atabeg er et tyrkisk ord som ironisk nok betyr «far og herre», og i gamle dager bodde det her en mamelukk som hadde ansvaret for å ta seg av den persiske kronprins’ oppdragelse til han ble myndig. Nå er dette palasset omgjort til museum, og det er åsted for to store mottagelser for sovjetambassadørens gjester hvert år - 1. mai og på årsdagen for novemberrevolusjonen. Gjestene blir tatt med til det værelset hvor De tre store holdt sin berømte konferanse i desember 1943, og ambassadøren unnlater aldri å minne om at president Roosevelt valgte å bo i den sovjetiske ambassaden under konferan­ sen og at det var i den forbindelse at han ble venner med Stalin: «Jeg kan si at jeg kom godt overens med marsjall Stalin,» fortalte han det amerikanske folk etter hjemkomsten. President Roosevelts rom står fremdeles slik det var da han benyttet det. Churchill bodde i den britiske ambassaden og kom kjørende hver dag til møtene (på den tid var det fremdeles den britiske og den sovjetiske ambassade som stod i åpenbar konfrontasjon). Det var i dette værelset at kimen ble lagt til en lang rekke senere misforståelser, blant annet til Jaltaavtalen og inndelingen av Europa i stormaktspolitiske interesse­ sfærer. Naturligvis er ambassadeområdet uhyre godt beskyttet. I tillegg til den høye muren er det omgitt av et elektrisk gjerde. Alle «innen­ for» er sovjetiske statsborgere, fra ambassadøren selv og ned til kokkene. I «normale» tider utgjorde staben ved ambassaden mellom 120 og 140 personer, med 36 vakter. Den amerikanske ambassaden er ikke så sterkt preget av histo­ riske assosiasjoner som den sovjetiske. Den mangler blant annet en svanesjø og en gaselleskog. Ikke desto mindre er den imponerende i sin strenge modernisme. Den omfatter et område på 240 mål i Teherans sentrum, trekantet i form, og har om lag tretti bygninger av forskjellige slag - en stor, sentral kontorbygning, ambassadørens residens, militærmisjonens hovedkvarter, informasjonssentret, handelsavdelingen, hær-, marine- og flyvåpenattachéenes boliger osv. Ikke minst viktig i begge ambassader er kommunikasjonssentrene. Den tette antenneskogen på alle tak gir en inntrykk av at russerne og amerikanerne her på fremmed mark snakker direkte til hverandre, krangler med hverandre i eteren. 1 Teheran stod altså de to supermaktene «oppmarsjert» mot hverandre, med skarpt motstridende interesser og målsetninger i området. Andre steder i verden kan USA og Sovjetunionen ha felles interesse av å opprettholde de eksisterende styrkeforhold, men dette

19

har ikke vært tilfellet i Iran og Gulfen. I denne regionen hadde amerikanerne så å si alt de ønsket å ha: de hadde oljen og den nødvendige autoritet, det var de som hadde bukten og begge endene, og følgelig ville de bevare status quo koste hva det koste ville. Russerne var derimot utestengt fra området, både økonomisk og strategisk. Men likevel var det et naboland, hvor deres innflytelse en gang hadde vært stor. Det var derfor i deres interesse at status quo ble rokket - kanskje ikke med voldelige midler, det er så, for russerne er ikke begeistret for blodige revolusjoner like utenfor stuedøren men gradvis endret i deres favør. I Iran var det derfor Sovjetunionen som håpet på forandringer og amerikanerne som bekjempet dem. I et tredjeverdensland som Iran, der økonomiske og politiske forand­ ringer for lengst er blitt sterkt påkrevet, påtar den som forsøker å bevare status quo seg uvegerlig rollen som politimann, og den som går inn for endringer kan på sin side bli konfrontert med noe svært ulikt det han ventet eller håpet på. Slik gikk det til at den amerikanske ambassade i Teheran ble selve nervesenteret i kontrollen med hele regionen. Da Iran begynte å fungere som politimann ved Gulfen, var det den amerikanske ambassade som ble politistasjon. Ambassadestabens funksjoner var mer omfattende enn bare det å opprettholde diplomatiske forbindel­ ser med sjahens regjering; den skulle snarere virke som beskytter av regimet. Dette innebar at det var ambassadekomplekset som faktisk ble det viktigste sted i hele Iran, selv om makten var delt mellom keiseren i Niaravanpalasset og amerikanerne. Det er ingen grunn til å forbauses over at Cl A-innslaget i ambassa­ dens stab var meget sterkt. Ingen er lenger i tvil om at det var intervensjon fra CIA som i 1953 reddet Påfugltronen for sjahen, og at alle amerikanske ambassadører i Iran senere har hatt tilknytning til etterretningstjenesten. Det logiske høydepunkt ble nådd i 1973, da den daværende CIA-direktør Richard Helms ble utnevnt til ambassadør i Teheran. Til å begynne med pleide sjahen å treffe sjefen for Teherans CIA-kontor en gang i uken; lørdag morgen klokken ni var det faste tidspunkt for deres møter, som gjerne varte i to timer. Men etter som sjahen begynte å føle seg sikrere i salen, endret forholdet mellom ham og ambassaden seg langsomt. Han følte at amerikanerne trengte ham mer enn han selv trengte amerikanerne, mens amerika­ nerne syntes at deres stråmann i kontrollen med området viste en tendens til selvforherligelse som var så faretruende at et av Nixons regjeringsmedlemmer, finansminister William Simon, stod opp i 20

Senatets utenrikskomité og betegnet sjahen som «sprø og stormannsgal» (nuts and megalomaniac). Sjahens og amerikanernes interesser var ikke lenger identiske. En litt bisarr, men utvilsomt uunngåelig følge av denne endringen var at de to partnerne begynte å spionere på hverandre: sjahen forsøkte å rekruttere agenter i den amerikanske ambassade, og ambassaden på sin side vervet folk i Niaravanpalasset. I en viss utstrekning hadde begge parter hellet med seg. General Nasiri, lederen for det hemmelige politi eller Savak, ble arrestert og henrettet ved skyting kort etter den islamske revolusjons seier. Han forsøkte å redde skinnet ved å komme med en uforbehol­ den tilståelse, men uten at det beveget noen av hans dommere. En av de hemmelighetene han røpet, var navnet på Savaks agent i den amerikanske ambassade. Agenten var faktisk verken amerikansk eller iransk statsborger, og han hadde kodenavnet Hafiz. Ved å velge navnet på Persias mest berømte dikter hadde Savak kanskje vært inne på tanken om å kopiere det tyske Abwehr under krigen, som hadde Cicero som kodenavn på den britiske Ankara-ambassadørens albanske kammertjener, som solgte dem hemmelige dokumenter fra sin herres private safe i residensen. Etter at general Nasiri hadde avslørt agentens identitet, ble Hafiz diskret kontaktet av de revolu­ sjonære iranske myndigheter, som lovet ham straff-frihet hvis han ville fortsette sin virksomhet for dem. Dette gjorde han, men han var nå blitt vettskremt, og klarte ikke å utrette så svært meget. Imidlertid fikk han overlevert i det minste to dokumentsamlinger. De omfattet telegrammer mellom ambassadør Sullivan og Bruce Laingen, som overtok som chargé d’affaires etter ham, og utenriksminister Cyrus Vance og State Departements Iran-kontor fra månedene like før og etter sjahens fall. Disse papirene havnet hos innenriksministeren i den nye revolusjonære regjering, ayatollah Hashim Rafsanjani. Etter inngående forhør ble Hafiz kjørt til flyplassen i Teheran i en av sjahens skuddsikre Mercedes-biler og satt på et fly til Paris, der han forsvant. Dette innebar at den nye regjeringen i september 1979 hadde nesten full oversikt over de meldingene som hadde gått frem og tilbake mellom den amerikanske ambassaden i Teheran og State Department i Washington om hva som skulle gjøres med sjahen, og det var disse kunnskapene som i stor utstrekning resulterte i studentokkupasjonen av ambassadeområdet i november samme år, etter­ som telegrammene viste at sjahens reise til Statene var noe som hadde vært planlagt lang tid i forveien og ikke bare (slik amerika21

nerne hevdet) var en humanitært begrunnet reaksjon på en desperat bønn om legehjelp. Et av de hemmelige dokumentene som de iranske revolusjonære myndigheter hadde fått tak i, var for eksempel et «standpunktsnotat» (position paper) av 1. august 1979, forfattet av sjefen for State Departments Iran-kontor Henry Precht og stemplet Secret/Sensi­ tive. Notatets tittel var «Planlegging for sjahens ankomst til De forente stater», og det omhandlet «tre hovedproblemgrupper: Hvilke nye omstendigheter vil kunne begrunne en endring i den amerikanske regjerings holdning? Hvilke betingelser bør vi søke å oppnå for sjahen eller State Department før han kommer hit? Hvilke tiltak bør vi gjennomføre for ambassadepersonalet for å gi dem beskyttelse?» Til første punkt het det at man regnet med at det var gode utsikter til at Iran innen årets utgang ville ha fått en ny islamsk president og en ny nasjonalforsamling eller majlis, og at da «bør vi informere den nye regjeringen om at vi nå ønsker å rydde unna gamle stridspunkter på dagsordenen. Et av disse stridspunktene må bli sjahens status». Iranerne burde bli informert om det «intense påtrykket for at sjahen skal få komme hit - et press vi hittil har stått imot til tross for vår tradisjonelt liberale asylpolitikk (traditional open-door policy)». Men i notatet het det likevel at hvis det ikke ble dannet noen ny regjering innen utgangen av året, «kan det være ting som taler for bare å sette i gang og ta imot sjahen uansett, for å få lagt dette uunngåelige skrittet bak oss». Videre het det: «I begge tilfelle bør vi ta sikte på en positiv endring av vår holdning til sjahen innen januar 1980.» Avslutningsvis mente Precht at selv om truselen mot ambassade­ personalet nå ikke var så alvorlig som den hadde fortonet seg på vårparten, «vil det ikke desto mindre fortsatt være fare for at det kan bli tatt gisler i Iran. Vi bør ikke foreta oss noe med henblikk på å gi sjahen adgang (til USA) før vi har fått og testet en ny og betydelig mer effektiv vaktstyrke for ambassaden». Det faktum at State Department allerede i august 1979 anså at det var et «uunngåelig skritt» å slippe sjahen inn i USA dementerer ettertrykkelig Washingtons påstand om at det bare var hans plutse­ lig forverrede helsetilstand som fikk amerikanerne til å gi ham adgang til landet i november. Selv om eks-keiserens helsetilstand objektivt sett hadde forverret seg, var iranerne ikke desto mindre hellig overbevist om at et komplott var i emning. De var fullstendig klar over at sjahen aldri hadde ønsket å leve i eksil i Egypt eller Marokko, men i USA - kanskje med Sveits som alternativt opp22

holdssted i vintermånedene. De var også kjent med det «intense påtrykket» i USA, nemlig lobbyvirksomhet på sjahens vegne under ledelse av Henry Kissinger og David Rockefeller. Chase Manhattan Bank under ledelse av Rockefeller hadde vært den keiserlige regje­ rings viktigste kanal i dens finansielle transaksjoner med Vesten. Det var Chase Manhattan som fra 1954 av mottok betalingen for Irans oljesalg i Vesten og som fungerte som bankforbindelse for den mektige Pahlavi Foundation. I tiden 1974-1979 lå Irans oljeinntek­ ter på gjennomsnittlig 30 milliarder dollar pr. år, og vi forstår derfor at det dreide seg om meget betydelige beløp. Det var følgelig ikke overraskende at påtrykket til fordel for en så god kunde var intenst. I september var den daværende iranske utenriksminister Ibrahim Yazdi ved De forente nasjoner i New York, etter først å ha deltatt i de alliansefrie statenes konferanse i Havana. Det ble ordnet med tre møter mellom ham og den amerikanske utenriksminister Cyrus Vance, som var oppsatt på å få overbevist Yazdi om fire ting: for det første ønsket amerikanerne at den revolusjonære regjering skulle forstå at Washington betraktet sjahen som politisk ferdig. For det annet mente de fremdeles at USA og Iran var naturlige allierte på grunn av deres felles frykt for Sovjetunionen. For det tredje kunne amerikanerne både forstå og respektere såvel den iranske revolusjon som ayatollah Khomeini. For det fjerde håpet de at det skulle bli mulig å innlede et nytt kapittel i de amerikansk-iranske gjensidige forbindelser, og de var innstilt på å lytte til forslag om hvordan dette best kunne oppnås. Yazdi drog tilbake til Teheran med Vances budskap i kofferten, og han avla rapport for Khomeini. Men mens han hadde vært ute på reise, hadde den revolusjonære regjering fått overlevert de dokumen­ tene som Hafiz hadde underslått i' den amerikanske ambassade. Disse viste ikke bare at mange innflydelsesrike personer i USA gikk sterkt inn for at sjahen skulle få asyl der og at myndighetene i Wash­ ington alvorlig overveide en slik eventualitet (selv om den ameri­ kanske ambassade i Teheran var motstander av tanken), men også at amerikanerne forsøkte å kontakte opposisjonelle elementer i Iran, særlig i offiserskorpset og blant de nasjonale minoritetene i Kurdistan og Aserbaidsjan. Da Yazdi fremla Vances fire punkter, spurte derfor Khomeini ironisk: «Betyr dette at de ikke fortalte deg at sjahen skal komme til Amerika?» Yazdi var selvfølgelig ganske for­ bauset da han fikk høre om bakgrunnen for dette spørsmålet. Kort etter oppsøkte den amerikanske chargé d’affaires Bruce Laingen utenriksminister Yazdi og bad om at vaktholdet ved ambas­

23

saden måtte styrkes, Yazdi spurte hvorfor han mente at dette var påkrevet. Laingen forklarte at ambassaden allerede hadde vært utsatt for angrep. Yazdi svarte at han selv hadde vært og inspisert ambassa­ den og at han ikke mente det var noen grunn til uro. Både Yazdi og Laingen visste selvsagt nå at det var mulig at sjahen ville dra til USA, men ingen av dem røpet at de visste det. Amerikanerne fortsatte sine anstrengelser for å bygge en slags bro til de nye myndighetene i Teheran. De hadde visse forhåpninger til statsminister Mihdi Bazargan, og det ble lagt opp til et møte mellom ham, Yazdi og president Carters sikkerhetsrådgiver Zbigniew Brzezinski i Alger i forbindelse med feiringen av den algirske uavhengig­ hetsdagen. Men 22. oktober drog sjahen fra Mexico City til New York. Før han reiste til Alger sendte Yazdi en protestnote til den amerikanske chargé d’affaires i Teheran, og man antok at dette var et tema som ville bli diskutert med Brzezinski. Men da partene møttes, hevdet Brzezinski at han var fullstendig ukjent med protesten, og han forklarte dette med at den måtte ha nådd frem til Washington først etter at han selv hadde dratt til Alger. Det eneste han ville love var å undersøke saken når han kom tilbake til Washington. Men da var det for sent. Bruce Laingen hadde forklart fungerende statsmi­ nister i Teheran at sjahens reise til USA gjaldt påtrengende behov for legebehandling, og at han var blitt sluppet inn i landet av rent humanitære grunner. Men denne forklaringen var lite overbevisende i og med at hele Revolusjonsrådet nå visste at besøket hadde vært drøftet i flere måneder; de var også sterkt plaget av minnene fra 1953 og stadig på vakt mot et CIA-organisert motkupp. Så 2. november - mens møtet i Alger fremdeles pågikk - kom Khomeini med en proklamasjon til Irans studenter: han formante dem om at de måtte ha et våkent øye for den svikefulle amerikanske fiendens renker. Revolusjonskomitéen ved Teherans universitet la derpå siste hånd på sine planer om et angrep på den amerikanske ambassade, planer som i realiteten hadde vært under utarbeidelse helt siden september måned, da komitéen først hadde fått høre om de dokumentene Hafiz hadde smuglet ut. Den som var ansvarlig overfor Revolusjonsrådet for de iranske studenters virksomhet, var hojatalislam Musawi Khuaini. Han var ikke selv medlem av Revo­ lusjonsrådet, men opprettholdt kontakten med det gjennom Khomeinis sønn Ahmad. Det var under Khuainis ledelse at universitetskomitéen satte i verk sin plan om å erobre ambassaden og sikre seg resten av dens dokumenter: fra Hafiz’ «prøver» visste de at de kunne fortelle dem en hel del om sjahens politikk og virksomhet for øvrig.

24

Det er vel ingenting som mer dramatisk viser forfallet i amerika­ nernes innflytelse i landet enn det faktum at ambassaden i hele to måneder tydeligvis var fullstendig uvitende om det angrep som ble planlagt mot den. Det som i årevis hadde vært det sentrum som daglig mottok alle informasjoner om hele Midtøsten, var nå totalt uten kjennskap til det som foregikk like utenfor stuedøren. Bortsett fra sporadisk formell kontakt mellom Bruce Laingen og Ibrahim Yazdi levde og arbeidet ambassadepersonalet helt isolert fra om­ verdenen. Da verdensopinionen via presse og fjernsyn fikk høre om ambassadeinvasjonen, fikk den inntrykk av at dette var noe som var igangsatt av en udisiplinert horde studenter, som hadde reagert spontant på nyheten om sjahens ankomst til USA og var blitt oppildnet til dåd av religiøse fanatikere. Dette var langt fra tilfellet. Da Hafiz ble forhørt av de revolusjonære myndigheter, gav han dem alle de opplysninger han hadde om ambassaden: hvor vaktene var postert, hva han mente var de svake punktene i forsvaret osv. Han skaffet dem også et kart over hele ambassadeområdet. Da angrepet kom, stod det derfor en veltrenet styrke klar som visste nøyaktig hva den skulle gjøre. Om lag førti eller femti studenter hadde vært engasjert i denne opprinnelige planleggingen under Khuainis over­ oppsyn, og hele 450 mann - de betegnet seg selv som murabitun (i islams første tid var dette soldatene som voktet grensene mot Det bysantinske rike) - var blitt instruert i forbindelse med selve storm­ angrepet. Den massedemonstrasjonen utenfor ambassaden, som vi alle så på fjernsynsskjermene, bestod ganske sikkert av mange tusen mennesker, men det var murabitun som tok seg over murene og gjerdene på avtalte steder og rykket frem mot utvalgte punkter inne på selve ambassadeområdet. Et titall av dem var bevæpnet med pistoler eller revolvere, men ellers satset de hovedsakelig på grundige forberedelser og rask gjennomføring av operasjonen. Khomeini hadde gitt sin støtte til tanken om en aksjon mot amerikanerne, og han visste ganske sikkert at noe var i emning. Men detaljene i opplegget ble overlatt til Khuaini og studentene. Det hele var overstått på tre timer. Så snart menneskemassene hadde begynt å samle seg, drog Laingen til det iranske utenriksministeriet for å nedlegge offisiell protest og be om beskyttelse. Innen han kom tilbake, var ambassadeokkupasjonen gjennomført, og han måtte «avsitte» sin interneringstid i utenriksministeriets bygning. Det øvrige personalet ved ambassaden var usikre på hvordan de skulle forholde seg. En av de amerikanske marineinfanteristene ved 25

porten var bevæpnet med maskinpistol, men hadde ikke ordre om å skyte, og da mengden hånte ham og sa at han kunne skyte dem hvis han våget, kunne han ikke foreta seg noe. Han ble så såret og avvæpnet. Det ble brukt en del tåregass i et forsøk på å stanse og sinke angriperne, og i noen av bygningene fantes det ståldører som ble låst. I mellomtiden arbeidet ambassadens «papirhakkemaskiner» under høytrykk, og andre dokumenter ble brent. Men det hjalp lite. I senere samtaler fikk jeg inntrykk av at ayatollah Khomeini ble behagelig overrasket over morgenens hendelser. Han hadde sann­ synligvis ikke trodd at det ville la seg gjøre å okkupere hele ambassa­ den, og absolutt ikke i løpet av så kort tid og uten tap av menneskeliv. En konsekvens av ambassadeokkupasjonen var at studentene, eller snarere eliten blant dem, de såkalte murabitun, ble en selvsten­ dig politisk maktfaktor. Det var de som hadde planlagt og gjennom­ ført stormangrepet på ambassaden, det var de som nå hadde hånd om gislene, og det var de som hadde skaffet seg internasjonal media­ dekning i stor stil og fortsatte med dette. I begynnelsen av desember var jeg så heldig å få møte dem. I likhet medet utall andre pressefolk var jeg kommet til Teheran for å kunne se med egne øyne hva som foregikk i landet, og i likhet med andre journalister håpet jeg (uten å være overdrevent optimistisk) å få treffe noen av dem. Samme dag som jeg kom til Teheran, ble jeg til min store forbauselse oppringt av en av studentene. Han sa at de hadde lest i en avis at jeg var kommet, de kjente til mitt vennskap med president Nasser og ville gjerne få møte meg for å utveksle revolusjonære erfaringer. «Vi har visse spørsmål vi vil få stille deg,» het det i invitasjonen. Først mente jeg at telefonoppringningen kunne være en bløff. Det iranske utenriksministeriet hadde «klistret» på meg en tjenende ånd i form av en ambassadør som snakket engelsk, og da jeg sa at jeg ønsket å dra til den amerikanske ambassaden, så han på meg som om jeg var gal. Men jeg sa at det var best å kjøre dit og undersøke saken; hvis det hele bare var svindel, ville ingen skade være skjedd. Så vi begav oss i vei. Utenfor hovedporten til ambassaden var det et sydende menneske­ hav, og jeg skulle senere oppdage at mengden oppholdt seg der både natt og dag. Hvis Teherans borgere ikke hadde noe bedre å ta seg til, drog de til den amerikanske ambassade for å få litt underhold­ ning og en følelse av å delta i det politiske liv. Der kunne de høre taler og formaninger gjennom høyttalerne innenfor murene, mens andre høyttalere sendte ut øredøvende musikk. På fortauene utenfor var

26

det folk som solgte kassetter med Khomeinis prekener, grupper som studerte Koranen og lyttet til islamsk eksegese, noen unge piker i svart chador som tilbød bilder av Khomeini og bøker om islam og revolusjonær justis, mens andre jenter i jeans solgte Lenins og Trotskijs skrifter og et assortert utvalg marxistiske brosjyrer. Dette var revolusjonen i sin mest synlige og karakteristiske form, og ironisk nok foregikk det hele i det som tidligere het Franklin D. Rooseveltgaten og nå var omdøpt til Ayatollah Talaghanis gate etter den populære religiøse lederen som var død kort tid i forveien. Etter at min «adjutant» hadde fått banet seg vei gjennom men­ neskemengden og frem til ambassadeporten, meldte han fra der om at vi var kommet. Derpå dukket det opp fire revolusjonære vakter og en pike med maskinpistol. De gav meg en stormende velkomst og omfavnet meg: revolusjonære i alle land, foren dere! Som et ganske rørende bevis på administrativ effektivitet gav de meg og min ledsa­ ger merker med navnene våre på, og disse måtte vi bære på jakkene våre omtrent som om vi skulle inn i en amerikanske militærbase selv om det ikke var store utsikter til at vi selv eller vår identitet skulle gå tapt. Merkene måtte vi avlevere da vi forlot området. Jeg tilbrakte fire timer inne på ambassadeområdet sammen med studentene. Tre timer gikk med til diskusjoner og en time til en omvisning i compounden. Til å begynne med forsikret de meg om at de hadde oppdaget at ambassaden hadde vært forbredt på å holde ut en beleiring i fem år, og de viste meg en bygning som var full av veldige mengder mat - cornflakes, egg, bokser med tunfisk og sardi­ ner, ost osv. «Se på alt dette!» utbrøt de triumferende og slo dørene på vid vegg. «Dette er ikke beleiringsforberedelser,» sa jeg. «Det er en PX.» - «Hva er PX?» spurte de. Jeg forklarte at det var et slags samvirkelag og at alle store amerikanske institusjoner i utlandet, både sivile og militære, hadde slike butikker. Jeg tror de følte seg temmelig snytt over å måtte oppgi tanken om en fem års beleiring. Det stod fullstendig klart for meg at studentene var helt besatt av mistanken om at amerikanerne faktisk forberedte et kupp. Minnene fra 1953 var helt sentrale for dem. De visste alt om Kermit Roosevelts bok Countercoup, og de fleste av dem hadde lest utdrag av den. Selv om denne boken var blitt inndratt før den nådde bokhandlene, hovedsakelig etter inngrep fra britene, som var opptatt av at den rolle de selv og oljeselskapet hadde spilt i organiseringen av kuppet ikke skulle bli kjent, hadde noen få eksemplarer kommet ut og blitt mangfoldiggjort. 1 Countercoup (med den megetsigende undertitte­ len «Kampen for herredømmet over Iran») gir Kermit Roosevelt,

27

som da var en fremtredende tjenestemann i CIA, en detaljert rede­ gjørelse for hvordan den såkalte Operasjon Ajax ble planlagt og gjennomført. Ifølge Roosevelt var aksjonen «et kooperativt foreta­ gende mellom sjahen av Iran, Winston Churchill, Anthony Eden og andre britiske representanter på den ene side og president Eisenhower, John Foster Dulles og det amerikanske Central Intelligence Agency på den annen. Denne alliansen skulle dannes med henblikk på å få fjernet en iransk statsminister, dr. Muhammad Mossadeq.» Han beskriver utførlig et møte 25. juni 1953 på den amerikanske utenriksministers kontor, der ledende amerikanske militære og diplomatiske tjenestemenn var til stede. Her orienterte Kermit Roo­ sevelt dem om Operasjon Ajax (førsteutkastet var for øvrig utarbei­ det av britene, ikke av amerikanerne). Utenriksminister John Foster Dulles tok opp det dokumentet som skisserte planen og som lå på skrivebordet foran ham. «Så det er altså slik vi skal bli kvitt den galningen Mossadeq,» sa han. Og det var det; og det var heller ikke en eneste av studentene i og utenfor ambassaden den dagen som ikke var fast overbevist om at amerikanerne godt kunne komme til å forsøke å gjenta suksessen. Det var ikke en eneste av dem som ikke kjente til sjahens bemerkning til Roosevelt (sitert i boken) da Opera­ sjon Ajax var over og Mossadeq var blitt styrtet og satt i fengsel: «Jeg kan takke Gud, mitt folk, min hær - og Dem - for at jeg fremdeles sitter på tronen!» Og av disse fire som sjahen takket, var det bare en som studentene mente hadde gjort seg fortjent til noe takk, og det var den sistnevnte - CIA. Studentenes engstelse var for øvrig ikke heit ubegrunnet. Det var ikke noe merkelig i at amerikanerne så seg om etter midler til å undergrave Khomeinis autoritet, som nettopp da syntes å bli ster­ kere for hver dag som gikk. De gjorde sitt beste for å bygge opp ayatollah Kazim Shariatmadari som konkurrerende kilde til politisk innflytelse, og de var aktive blant de nasjonale minoritetene, som de tidligere hadde hatt mange kontakter hos: kurderne, aserbaidsjanerne, balutsjiene og araberne i Khuzistan. Disse minoritetene hadde alle spilt en viss rolle under revolusjonen og ventet nå på å få sin belønning. De visste at hvis de ikke fikk halt noen innrømmelser ut av myndighetene i Teheran nå, ville de sannsynligvis aldri klare det, og amerikanerne var fullt ut innstilt på å utnytte deres utålmodig­ het. Det var fullstendig umulig å få overbevist studentene eller aya­ tollah Khomeini selv om at sjahens reise til USA ikke varslet en ny fase i den amerikanske motoffensiven, der CIAs andre operasjoner i Iran også var et ledd.

28

Jeg fikk en klar forståelse av at studentene meget godt forstod at den kampen de hadde engasjert seg i kom til å bli lang og vanskelig. De visste at det var lite sannsynlig at de ville få oppfylt sine krav om at sjahen og hans formue skulle bli sendt tilbake til Iran, slik at de måtte belage seg på en langvarig operasjon. Studentene inne på ambassadeområdet hadde fordelt arbeidet på en rekke komitéer. Det fantes en komité som hadde ansvaret for forsyninger - for å skaffe matvarer lil gislene og deres voktere. Amerikanerne kunne selvsagt mates med varer fra «beleiringslagrene», supplert med frisk frukt og grønnsaker utenfra. Men studentene selv var ikke særlig hipne på å ta for seg av den amerikanske maten. De var redde for at den kunne inneholde svinekjøtt. En annen komité hadde ansvaret for informasjonsvirksomheten, den daglige erklæringen og de kommunikéene som ble offentliggjort, samt for daglige orienteringer til de utenlandske journalistene som ventet utenfor. En politisk komité holdt kontakten med Revolusjonsrådet. A/wruZ?z7u»-studentene vendte på omgang tilbake til uni­ versitetet for å fortsette studiene, og det var en kontinuerlig strøm av mennesker mellom ambassaden og universitetet gjennom en sideinngang til ambassadeområdet. Overoppsynet med det hele lå hos en gruppe som kaltes «den konsultative komité for murabitun i den amerikanske ambassade». Dette var et meget usedvanlig fellesskap - et lukket samfunn, på sin egen måte like isolert og innadvendt som de gislene de hadde sikret seg, en gruppe som var fullt oppmerksom på hvilken veldig makt den hadde og som var stolt over å ha verdens øyne rettet mot seg. I årevis hadde disse unge menneskene levd i dekning, og mange av dem var blitt arrestert og torturert av Savak. Nå kunne de være sikre på at alt de sa og gjorde fikk full oppmerksomhet ute i verden gjennom alle de internasjonale mikrofonene og TV-kameraene som ventet ivrig utenfor ambassadeporten. Det var en berusende avveks­ ling fra det de hadde vært vant til tidligere, og av og til fikk jeg inntrykk av at de snakket mer til seg selv enn til andre, som om de hadde vanskelig for å fatte den ytrings- og handlefrihet de plutselig hadde klart å tilkjempe seg. Samtlige medlemmer av dette fellesskapet syntes å være rede til å la seg rive med i uendelige diskusjoner om det islamske samfunn og den islamske stat. De hadde bare respekt for en eneste person ayatollah Khomeini. De var forberedt på å trosse president Carter og alle andre etter behov. De var fullstendig uinteressert i alt snakk om internasjonale rettsnormer og folkerett. De hevdet bare at revo-

29

Jusjonen hadde skapt sin egen rettsorden og ikke kunne anerkjenne noen annen makt og myndighet enn seg selv. Jeg hadde inntrykk av at jeg befant meg sammen med unge mennesker som var til fortvi­ lelse ærlige og oppriktige, men sørgelig uerfarne. Da jeg spurte dem om den egentlige hensikt med det de nå foretok seg i ambassaden, svarte de at de ville vise amerikanerne hva de virkelig var: «Vi er de første i verden som har fått imperialistene ned på jorden!» Jeg måtte skuffe dem med at dette dessverre ikke var tilfellet. I forbindelse med Suez-krisen 1956 hadde vi i Egypt seiret over to gamle imperialistiske stormakter. Andre arabere, for eksempel algerierne, hadde gjort det samme. Og hva med Vietnam? Hadde ikke vietnameserne vist ver­ den at amerikanernes makt ikke var ubegrenset? Mitt første møte med studentene fant sted i den store konferansesalen i handelsrådens bygning. Diskusjonen foregikk på en blanding av arabisk og engelsk, og en ung mann som hadde fått opplæring hos de palestinske kommandostyrkene i Libanon og som følgelig kunne en del arabisk, fungerte som tolk. Men etter en stund ble han trett, og han fikk også en viss kritikk for oversettelsesferdighetene sine; en annen student kom frem fra bak i salen og foreslo at vi skulle holde oss til engelsk og bruke ham som tolk. Dette gjorde vi. Hele diskusjo­ nen ble tatt opp på lydbånd fordi studentene sa at de gjerne ville at kolleger som var fraværende skulle få høre den. Til å begynne med var det sytti til åtti studenter til stede, hvorav et titall var jenter. De fleste var mellom 19 og 25 år. Noen av mennene hadde skjegg, men ikke alle. De var kledd i en broget blanding av klær de hadde hatt med seg hjemmefra og saker de hadde funnet i ambassaden - jeans og militærjakker. Jentene virket enda mer kri­ gerske enn mennene, noen av dem nesten i skremmende grad. De hadde alle islamsk drakt, blant annet chador, men uten slør. (Bruken av chador i det revolusjonære Iran er på langt nær så utbredt som mange har fått inntrykk av; og da jeg noen dager senere for moro skyld bad en venn av meg om å kontrollere hvor mange av kvinnene i utenriksministeriet som gikk med chador, fant han ut at bare to av i alt femti gjorde det.) Etter en tid kom det til andre studenter som kom rett fra universitetet, slik at det til slutt må ha vært over hundre deltagere i seansen. Diskusjonen var livlig og oppglødd. Det hovedpoenget de stadig vendte tilbake til, var at islam var det eneste mulige svar på utford­ ringen fra Vesten. Det var ikke den fjerneste antydning til at noen av dem hadde noe til overs for kommunismen. Selv om de hadde den dypeste respekt for president Nasser og selvsagt også for Mossadeq, 30

mente de at disse to hadde lagt større vekt på nasjonalismen enn på islam, og de hevdet at dette hadde fått dem til å inngå farlige kompromisser. Og for murabitun-studentene var ordet kompromiss fullt av de dystreste idéassosiasjoner. Jeg forklarte dem at jeg trodde skamløst på den arabiske nasjonalismes sak. Jeg påpekte at de to hovedingrediensene som hadde gjort araberne til en nasjon var språket og kulturen, slik at når jeg snakket om arabisk historie og arabisk nasjonalisme, snakket jeg automatisk også i stor utstrekning om islam. Men de nektet å akseptere denne argumentasjonen. Til sine tider ble diskusjonen ganske opphetet. Den gjorde meg i høy grad oppmrksom på de vanskene som hadde tvunget Sanjabi og Yazdi til å gå av som utenriksministre, og som hadde gjort det så vanskelig for etterfølgeren Sadiq Qutabzadah å fungere i det hele tatt. Ibrahim Yazdi forklarte meg senere at han hadde funnet det fullstendig umulig å snakke med studentene. De hadde råd til å være idealister, sa han; men dette var mer enn utenriksministeren kunne tillate seg. Dette var et dilemma som hadde vært en integrerende del av revolusjonens hverdag like fra starten av: konflikten mellom dogmer og den menneskelige natur, mellom religion og historie, mellom absoluttene og det relative i tilværelsen. De siste ord jeg hørte fra studentene var disse: «Vi har slettet ut 25 år av Irans historie.» De hevdet bestemt at de hadde okkupert ambassadebygningene fordi det var disse som var blitt gjort til kontrarevolusjonens hovedkvarter; det var her man hadde planlagt arrestasjonen av dr. Mossadeq og Husain Fatimi, de to lederne i revolusjonens første stadium. Og nå, etter et kvart århundres forløp, hadde de revolusjonære krefter renset seg for skammen over det første nederlaget.

Kapittel 2

BJØRNEN OG LØVEN

AfwraZ?z7»«-studentene hadde snakket om å slette ut 25 år av Irans historie, men ydmykelsene på grunn av fremmed intervensjon som de var så levende opptatt av (og som for øvrig huskes med skam og bitterhet av nesten alle iranere), går langt tilbake til før motkuppet av 1953. Persia hadde i likhet med resten av det som i sin tid var kjent som Det nære østen, blitt sterkt og gjennomgripende påvirket av de forandringene som veltet inn over landet fra vest i løpet av det nit­ tende århundre. Persia hadde riktignok aldri tilhørt det osmanniske rike, men da denne islamske stormakten, som i sin tid hadde vært et bolverk mot vestlig innflytelse og den fremste vokter av all islamsk legitimitet (i og med at den tyrkiske sultan samtidig var kalif), forfalt og ble til «Europas syke mann», ble også perserne utsatt for utford­ ringen fra nye krefter og nye idéer. Mange av de muslimene som var vitner til Vestens tilsynelatende uoppholdelige fremmarsj, søkte trøst og hjelp i religionen. Det osmanniske rike hadde angivelig et religiøst fundament, men likevel var det i ferd med å styrte i grus. Hvorfor? De mente at svaret måtte bli at sultanene hadde forrådt sin religiøse arv. Nasjonalismen i vestlig forstand var uten mening, og det eneste alternativ var en tilbakevenden til islams sanne ånd og verdier. Slik gikk det til at puritanske bevegelser som betonte streng rettroenhet og troskap mot Koranens bokstav, vokste frem i perifere deler av riket - wahhabittene i Arabia i annen halvdel av 1700-tallet, Sanusi-brorskapet i det nåværende Libya og Mahdi-bevegelsen i Sudan i annen halvdel av 1800-tallet. Men det fantes en viss stammetilhørighet i alle slike bevegelser, og denne faktoren begrenset deres innflytelse. I siste instans overlevde de bare ved at de knyttet seg til mektige familier, og dette innebar at to av dem utviklet seg til arvelige monarkier. En annen respons på utfordringen fra vest skulle komme til å få større og mer varig betydning. Den er knyttet til en av islams store 32

filosofer, en tenker som er høyt respektert av den iranske revolusjons ledere i dag, nemlig Jamaladdin al-Afghani (1839-1897). Al-Afghani hadde reist meget, både i India, Russland, Frankrike og England, og han oppholdt seg også mange år i Kairo og Konstantinopel. Overalt opplevde han den islamske verden under påtrykk fra Vesten og særlig da Storbritannia. Han mente ikke at de islamske landene hadde så meget å frykte av et direkte militært angrep vestfra (selv om militær intervensjon selvsagt hadde ført til okkupasjon av Egypt), men at de langsomt og sikkert ville bli undergravd av vestlig filosofi og tenkemåte, av nedbrytende innflytelse fra materialismen, rasjona­ lismen og de kristne misjonærene. Det var denne innflytelsen som hadde ført den islamske verden inn i dens daværende svakhetstilstand. Men hvis muslimene gransket sin religion og oppfattet den på riktig vis, ville de være sterke nok til å stå imot Vesten både fysisk og åndelig. Islam var meget mer enn et spørsmål om bønner og seremo­ nier, betonte al-Afghani; islam skulle regulere alle aspekter av sam­ funnslivet, menneskets forhold til medmennesker, til statens myn­ digheter, statens forhold og forbindelsene med andre stater. Hvis folk bare ville innse det, var islam den ene, den fullkomne og altomfattende religion. Men den trengte sin renessanse, sin reforma­ sjon. Et av de land hvor al-Afghani mente at Vestens nedbrytende innflytelse gjorde seg sterkest gjeldende var Persia. (Han var faktisk selv født i Persia, selv om han i overensstemmelse med navnet foretrakk å bli betraktet som sunnittisk muslim fra Afghanistan.) Han uttalte at han her så to europeiske stormakter krangle «om Persias døde legeme». Dette var ikke noen grov overdrivelse. Det var på Nasreddin sjahs tid, og Nasreddin var en hersker som når det gjaldt ødselhet og økonomisk ubehjelpelighet fullt ut kunne måle seg med den egyptiske khediven Ismail. Men mens Ferdinand de Lesseps, den mest berømte av alle de konsesjonsjegerne som strømmet til Ismails Egypt, i det minste sørget for å få bygget Suezkanalen, utrettet ikke hans motstykke i Persia noe som helst. Den mest beryktede av de europeerne som hadde håpet å kunne utplyndre Persia var en baron Julius de Reuter, og Lord Curzon skrev følgende om den konsesjonen han ble tildelt av Nasreddin sjah i 1872: «Da den ble offentliggjort, viste det seg at den omfattet den mest fullsten­ dige og usedvanlige overdragelse av et kongerikes samtlige indu­ strielle ressurser som man noensinne har kunnet drømme om i historien, og langt mindre oppnå.» Konsesjonen dekket eksisterende og potensielle foretak av alle slag - jernbaner og trikkelinjer, gruver, 3. Ayatollah

33

kanaler, veier, offentlige arbeider, møller, fabrikker, telegraf, banker samt tollinntektene for 25 år. Og alt dette for en årlig avgift på 10 000 pund sterling! Nyheten om konsesjonen vakte så mye oppstyr at sjahens trone kom i fare. Folkets forbitrelse og offisielle russiske protester tvang sjahen til å bakke ut av det hele, og konsesjonen ble trukket tilbake. Atten år senere kom konsesjonsdramaets annen akt. 8. mars 1890 gav sjahens regjering en konsesjon til engelskmannen G. F. Talbot. Denne dekket produksjon, salg og eksport av all tobakk i Persia for et tidsrom på femti år. Til gjengjeld skulle Talbot be­ tale sjahen 15 000 pund i året, pluss en fjerdedel av eventuelle netto­ inntekter for det firmaet som skulle dannes for å administrere konsesjonen. Denne gang fant opposisjonen frem til en usedvanlig effektiv metode å bekjempe konsesjonen på: Persias ledende mujtahideWer ekspert på islamsk lov, hadsji Mirza Shirazi utstedte en fatwa (en autoritativ uttalelse) og erklærte her at det ville være en synd om de troende brukte tobakk i noen som helst form. Folk adlød denne fatwa så blindt at det forbløffet alle utenlandske iakttagere. Det kom til stadig mer omfattende opptøyer, og til slutt ble konsesjonen trukket tilbake. Før dette skjedde, rapporterte den britiske minister hjem til Foreign Office: «Vi er her vitner til en revolusjon.» Den persiske regjering og de utenlandske konsesjonsinnehaverne var blitt beseiret av en koalisjon av mullaher og reform-venner, en allianse som ble underbygget av økende nasjonalbevissthet i befolk­ ningen. Det var de samme kreftene som seksten år senere kom til å stå bak en virkelig revolusjon. I mellomtiden økte misnøyen stadig. Al-Afghani ble utvist fra Persia i 1891, og 1. mai 1896 myrdet en av hans tilhengere Nasreddin sjah etter en regjeringstid på 49 år. Han ble etterfulgt av Muzaffareddin sjah, en temmelig svak personlighet. I alle de deler av Midtøsten hvor de europeiske stormaktene gjorde seg gjeldende eller faktisk hadde stasjonert troppestyrker, var årene mellom 1890 og 1910 en politisk gjæringstid. De lokale dynastienes manglende evne til å stå imot de europeiske demokratiene førte til sterke krav om politiske reformer. I denne perioden dannet Mustafa Kamil sitt nasjonale parti i Egypt, ung-tyrkerne i det osmanniske rike opprettet sin «Komité for enhet og fremskritt», og i Persia hadde man en lang rekke demonstrasjoner og protestaksjoner som i 1905 tvang sjahen til å gi landet en forfatning og sammenkalle den første Majlis (nasjonalforsamling). Det var denne konstitusjo­ nen folkebevegelsen av 1978/79 krevde at sjahen skulle etterleve, og det var de menn som opprinnelig kjempet for den - folk som mujta-

34

hidene Muhammad Tabataba’i og Abdullah Bahbahani - som ble den påfølgende revolusjons helter. Men reformvennene fikk ikke nyte seierens frukter lenge. Situasjo­ nen i Persia ble vanskeliggjort av at to stormakter, Storbritannia og Russland, her stod overfor hverandre med nesten likeverdige styrker og nesten like stor besluttsomhet. Dette innebar at sjahen ikke hadde vanskelig for å spille Storbritannia og Russland ut mot hverandre til egen fordel. Et drøyt år etter at Muzaffareddin sjah hadde måttet gi Persia en forfatning, slo han tilbake med russisk støtte; konstitusjo­ nen ble opphevet og nasjonalforsamlingen lagt under artilleribombardement og jaget hjem. Det som særlig skuffet perserne i forbindelse med denne episoden var britenes holdning. Tsaren var motstander av konstitusjonelt styre i sitt eget land, og det var derfor forståelig at han motsatte seg tilnærmet demokratiske styreformer like utenfor stuedøren. Men britene hadde støttet den konstitusjonelle bevegelse, som hadde betraktet det britiske parlamentariske system som et eksempel til etterfølgelse. Det faktum at over 10 000 reformvenner hadde søkt tilflukt på det britiske ambassadeområdet, hvor de ble i flere uker og krevde en forfatning, var det som i stor utstrekning tvang sjahen til å bøye seg for opinionen. Men bare ett år senere erklærte Storbritan­ nia og Tsar-Russland i august 1907 etter langvarige og hemmelig­ hetsfulle forhandlinger at de hadde undertegnet en konvensjon som inndelte Persia i tre soner. Landet skulle fra nå av bestå av en stor russisk innflytelsessfære i nord, en noe mindre britisk innflytelsessfære i sør og en nøytral persisk sone med Teheran som hovedstad mellom de to partene. Det var den utenrikspolitiske situasjon i Europa som hadde gjort denne konvensjonen «nødvendig», særlig da Tysklands stadig økende makt og Drang nach Osten, som hadde skremt både London og St. Petersburg ettertrykkelig. Men det var også en ny faktor inne i bildet, og denne skulle etter hvert komme til å bli meget viktig. Dette var oljen. Industrilandene i Vest-Europa innså i stadig sterkere grad hvor betydningsfull tilgangen på olje ville bli, og Persia var et land hvor man mente at det kunne finnes olje i store mengder. Alle geologiske undersøkelser tydet på at den russiske sonen nord i landet var mest lovende i så måte, men det var likevel ved Masjid-i Sulaiman i den britiske sone i sør at man først fant olje i 1908. I mange år var oljekildene i det sørvestlige Persia de mest produktive i hele Midtøsten. Under første verdenskrig hadde Persia erklært seg nøytralt, men 35

landet ble likevel krigsskueplass: britiske og russiske styrker rykket nemlig inn og besatte deler av landet for å forhindre tysk og tyrkisk fremrykking. Så langt tilbake som i 1879 hadde russerne etter opp­ fordring fra Nasreddin sjah opprettet en gendarmeristyrke i nord, den såkalte kosakkbrigaden med russiske offiserer og persiske underoffiserer og menige soldater. Det var denne brigaden som i 1907 hadde beskutt nasjonalforsamlingen eller Majlis og ført sja­ hen i triumf tilbake til hovedstaden. Men i forbindelse med marsrevolusjonen i Russland 1917 reiste de russiske offiserene hjem, og brigaden ble overlatt til de persiske underoffiserene. En av de dyktigste av disse var en sersjant ved navn Riza Mirza khan, og han ble utnevnt til nestkommanderende for kosakkbriga­ den etter inngrep fra sjefen for de britiske styrker i Persia, general Edmund Ironside. Britene var nemlig meget opptatt av å få fylt det vakuum som var oppstått i forbindelse med den russiske tilbake­ trekningen etter revolusjonen og tsarens abdikasjon. Like etter krigen hersket det nærmest kaotiske tilstander i Persia, men i likhet med resten av Midtøsten var landet sterkt påvirket av den økte nasjonalfølelsen som krigen hadde medført. Araberne krevde overalt selvstendighet, noe de mente at de allierte hadde lovet dem; i Egypt gjæret det; i Tyrkia var Mustafa Kemal - senere kalt Atatiirk - i ferd med å omdanne kjernen i det beseirede osmanniske rike til en mindre, men homogen nasjonalstat. Det var ikke underlig at Riza Mirza khan (khan er en tittel for offiserer, ikke noe navn), en mann med jernvilje og stor besluttsomhet, under slike omstendighe­ ter først sørget for å skaffe seg kontrollen over sin egen brigade, dernest over Teheran og endelig over hele landet. Den siste sjah av kadsjardynastiet ble avsatt, og Riza khan var innstilt på å følge sin nabo, tyrkeren Mustafa Kemals eksempel og proklamere Persia som republikk (Mustafa Kemal hadde nettopp kvittet seg med den siste tyrkiske sultan og kalif). Men dette var monarkienes blomstringstid i Midtøsten. Ikke bare hadde man kong Fuad i Egypt, som skjelte til det ledige kalifatet, men nye kongedøm­ mer ble opprettet for sønnene til Husain, den selvbestaltede konge av Hedsjas: for Faisal i Bagdad og for Abdullah i Amman. I Arabia var nå også Abdulaziz Ibn Saud blitt konge, og han konsoliderte sin maktposisjon her. Så da ayatollahene i Persia uttalte aten republikk var fremmed for all persisk tradisjon, trengtes det ikke store overtalelseskunster for å få Riza khan til å handle. Han ble utropt til sjah i 1925 og kronet seg selv året etter. Riza sjah var av bondeætt og temmelig udannet, selv om han 36

hadde lært seg å lese og skrive etter at han var blitt offiser. For å kunne sitte fastere på tronen måtte han skape en eller annen form for legitimitet som kunne erstatte blodets rett. Dette gjorde han på flere måter. Han gikk tilbake i historien til en tid forut for det kadsjardynastiet han hadde avsatt: som navn på det dynastiet han hadde tenkt å grunnlegge valgte han betegnelsen på språket i Persia før landet ble omvendt til islam - Pahlavi. Videre endret han statens navn fra Persia til den eldre formen Iran. Dessverre var hans griskhet minst like stor som de verste av hans kadsjarforgjengeres. Han konfiskerte glatt alle deres eiendommer, og man regner med at Riza sjah da han abdiserte i 1941 eide to tusen landsbyer og hadde ca. 250 000 av sine undersåtter direkte i arbeid for seg på sine jordeiendommer. I slutten av 1930-årene fikk Riza sjah en ny idé. Hans eldste sønn var nå gifteferdig. Hva kunne være bedre egnet til å vise at hans hus var akseptert internasjonalt enn en ekteskapsallianse med Midtøs­ tens eldste kongefamilie, Muhammad Ali-dynastiet i Egypt? Det ville bli nødvendig å tøye litt på grunnloven, som bestemte at sjahens hustru måtte være iransk av fødsel, men Riza sjah var ikke den som hadde tenkt å la seg stanse av slike bagateller. Dermed ble det foretatt visse sonderinger i Kairo, og den kongelige kabinettsjefen Ali Mahir pasja var sympatisk innstilt til tanken. Ali Mahir hadde vært kongens mann i Fuads dager og var fast bestemt på å bli en like nyttig person for Fuads sønn Faruk, som hadde fulgt faren på tronen i 1937. Et notat fra Ali Mahir ble funnet på det kongelige slott i Kairo etter revolusjonen i 1952, og det viser at han tenkte på en måte som dronning Victoria og Otto von Bismarck ville hatt stor sans for, men som ikke hørte hjemme i Midtøsten i tretti­ årene. Kong Faruk hadde fire søstre, og Ali Mahir foreslo at disse skulle bli Egypts middel til å utvide sin innflytelse til hele regionen. Med litt flaks fant man kanskje troner til dem alle, og Teheran var en god begynnelse. Faruk var imøtekommende, og dermed kom den iranske kron­ prins Muhammad Riza på besøk til Kairo i begynnelsen av 1939. Den eldste av de fire, den vakre og livlige Fawzia, ble utsett til fremtidig keiserinne. Ved det raffinerte egyptiske hoffet syntes de at den unge mann de nå studerte med så stor interesse, var nesten pinlig sky og usikker på seg selv. Hvis de hadde visst litt mer om hans oppdragelse, ville de kanskje ha vært mindre forbauset og vist større forståelse. Muhammad Riza var seks år gammel da faren marsjerte mot

37

Teheran under første etappe i sin kamp om makten. Gutten var derfor født og hadde tilbrakt sine første år i all enkelhet i en under­ offisers familieleilighet i garnisonen. Deretter endret situasjonen seg drastisk. Han oppdaget plutselig at han måtte venne seg til å leve i palasser; han var omgitt av fremmede ansikter og nye plikter. Det var også nå hans utdannelse begynte, og selv om han var et intelli­ gent barn og ivrig etter å lære, ble skolegangen et mareritt for ham. Under en samtale jeg hadde med sjahen gav han meg to eksempler på hva det ville si å være kronprins under Riza sjah. Han fortalte at keiseren hadde gjort det til en vane å dukke opp med jevne mellom­ rom for å se hvordan det gikk med den eldste sønnens utdannelse. Disse «inspeksjonsdagene», som de ble kalt, ble forberedt med nesten desperat grundighet av såvel lærere som elev. Gang på gang gikk de gjennom alle de spørsmål prinsen kunne tenkes å få og de svar han skulle gi, inntil han helt sikkert skulle kunne gjøre en innsats som alle kunne være stolte av. Men når keiseren så strenet inn i rommet, med gnistrende øyne og strittende mustasjer og i full uniform, ble lærerne helt lamslått av skrekk, og prinsen fikk fullsten­ dig jernteppe. Monarken brølte, raste og overøste alle i nærheten med de verste soldateder - sønnen var helt åpenbart en dott og hans såkalte lærere idioter. Det tok dem lang tid å komme seg av for­ skrekkelsen, og så var det bare å vente på neste «inspeksjonsdag». Det andre eksempelet fra barndommen som sjahen fortalte meg om, var da faren hadde funnet ut at all den boklige utdannelse sønnen angivelig fikk var bortkastet, fordi en fremtidig keiser av Iran ikke trengte å lære annet enn å bli soldat. Dermed ble det gitt ordre til at sengen hans skulle fjernes. Fra nå av skulle han sove på gulvet eller på bakken. Det var først etter at den senere sjahens mor, som var kjent under navnet Taj al-Muluk, grep inn at han endelig fikk sengen tilbake. Taj al-Muluk kom fra en godseierfamilie og hadde giftet seg med Riza khan etter at han ble offiser, og hun hadde en viss innflytelse over ham. Hun var bittert imot at han senere tok ytterligere to hustruer, selv om hun fulgte ham i eksil til Sør-Afrika og var hos ham da han døde. Kronprinsen hadde en tvillingsøster, prinsesse Ashraf, som skulle komme til å spille en betydelig politisk rolle i brorens regjeringstid. Hun er en kvinne med meget sterk personlighet, og hun har fortalt meg at Riza sjah, som var en stor beundrer av hennes karakterstyrke som han mente hun hadde etter ham selv, en gang hadde sagt til henne at naturen måtte ha gått i surr i hans hustrus livmor, for det var Ashraf som burde vært gutt og Muhammad Riza pike. Den 38

gamle sjahen var aldri flink til å legge skjul på sine følelser, og hans åpenbare og klart uttrykte misnøye med og nesten forakt for sønnen bidrog sikkert ikke til å øke den unge manns selvtillit. Prinsesse Fawzia fikk et alvorlig sjokk da hun første gang møtte sin forlovede. Hun hadde fått se fotografier av ham der han så ganske kjekk ut, men in natura virket han sykelig og ulykkelig. Faruk forstod hennes følelser og inntok en nedlatende holdning overfor Shahpur (Muhammad Rizas offisielle tittel som tronarving). Kron­ prinsen svarte med å finne frem til det han betegnet som «kriminelle tendenser» hos Faruk. Ikke desto mindre gav Faruk Ali Mahir ordre om å overtale søsteren - fremholde for henne hvor viktig det var at Egypts innflytelse ble utvidet til hele Midtøsten og at en fremtidig keiser av Iran var halvt egyptisk av blod. Fawzia var fornuftig i tillegg til at hun var vakker og inntagende, og hun gikk med på ekteskapet av hensyn til statens interesser, men hun sa senere at hun følte at hun ble tvunget til å spille en rolle i en historisk roman -en rolle som hun overhodet ikke forstod. Dronningmoren Nazlis reaksjon var like­ frem. All right, sa hun, bryllupet kan stå. Men sørg for all del for at noen lærer den unge mann det grøvste når det gjelder skikk og bruk; han eier ikke bordmanérer. Dermed ble det feiret bryllup 15. mars 1939, og forbausende nok viste det seg å bli et tålelig lykkelig eller i det minste ikke ulykkelig ekteskap. Men det var aldri lett for Fawzia. Hun syntes at hoffet i Teheran var meget provinsielt etter Kairo, og Riza sjahs førstehustru Taj al-Muluk bebreidet henne ikke uten grunn at hun fant det lettere å omgås det gamle persiske aristokratiet - de tallrike prinsene og prinsessene fra det styrtede kadsjardynastiet og folk som Qavam al-Sultana - enn Riza sjahs militære protesjéer og deres koner. Men hun nektet å la seg hundse av svigerfaren. På bakgrunn av det hennes ektemann hadde fortalt henne om den gamle tyrannen, var hun redd for sitt første møte med ham, men hun lot seg ikke slå av marken. Nesten umiddelbart etter bryllupet brøt krigen ut, og dette brakte endringer i nesten alt. Kongefamiliene i Midtøsten så meget forskjel­ lig på konflikten mellom Tyskland og de allierte. Hashimidene i Irak og Jordan og kong Abdulaziz II av Saudi-Arabia satset på alliert seier, mens Faruk og Riza sjah ventet og håpet at tyskerne skulle vinne. Sjahen var diktator på hjemmeplan, og hadde helt naturlig sympati for andre diktaturer, mens kong Faruk alltid hadde hatt svak politisk vurderingsevne og dessuten hadde arvet forbindelser til det fascistiske Italia fra sin far, kong Fuad. Som så mange andre var de to herskerne rystet over Frankrikes fall, og de regnet med at dette

39

ville resultere i en rask seier for aksemaktene. Sjahen stod i kon­ tinuerlig kontakt med tyskerne, og Faruk (som for øvrig hadde svært begrenset spillerom i det britisk-okkuperte Egypt) opprettholdt kon­ takten med dem via en spesialutsending i Teheran ved navn Samir Zulfikar. Med ham kommuniserte han direkte, uten å gå omveien om det egyptiske utenriksministerium. Etter Frankrikes fall i juni 1940 ble sjahens samarbeid med tyskerne mer åpenlyst og antallet tyske «forretningsmenn» i Teheran påfallende stort. Han kan ikke ha blitt særlig forbauset da britiske og sovjetiske tropper rykket inn i Iran straks etter Hitlers overfall på Sovjetunionen i juni 1941, okkuperte landet og derpå tvang ham til å abdisere til fordel for sin sønn Muhammad Riza. Muhammad Riza sjah gav meg en gang en beskrivelse av sitt siste møte med faren. Han sa at det var første gang han hadde sett ham oppføre seg som en virkelig far, og ikke som keiser eller øverstkom­ manderende for de væpnede styrker. Den gamle tyrannen hadde tårer i øynene da de møttes, og den nye sjahen var altfor beveget til å kunne få frem et ord. Farens første bemerkning var et spørsmål: «Tror du at du kan holde på tronen?» Sønnen svarte ikke. «Jeg sviktet ikke denne oppgaven,» fortsatte Riza sjah, «men krefter som var sterkere enn meg beseiret meg. Jeg holdt på tronen for deg. Vil du klare å holde på den selv?» Sønnen bare nikket. Derpå sa Riza sjah: «Vær på vakt, min sønn. Gjør ikke motstand. Vi og hele verden rundt oss står foran en storm som er sterkere enn noen av oss. Bøy hodet til stormen er over!» Og så tilføyde han: «Skaff deg en sønn!» Han gjentok dette: «Skaff deg en sønn!» Og så gikk han ut av værelset og drog i eksil til Sør-Afrika, der han døde. Dette fikk et underlig etterspill, en episode som kom til å påvirke forbindelsene mellom Iran og Egypt. Riza sjah tok med seg i eksil et vakkert gammelt juvelbesatt sverd, som han i sin tid hadde valgt ut fra det fantastiske keiserlige skattkammeret for å bære det under kroningen. Da han så døde, la hans enke dette sverdet ned til ham i kisten og bad om tillatelse til at mannen skulle bli begravet i Iran. Men de britiske og sovjetiske myndigheter, som fremdeles hadde sine okkupasjonsstyrker i landet, avslo søknaden. Derfor ble kisten i stedet transportert til Egypt, der den ble gitt et midlertidig hvilested i Rifa’i-moskéen i Kairo. ) * *) Her ble også den annen sjah av huset Pahlavi gravlagt etter at han var død i Kairo i 1980. Da den landflyktige sjahen hadde kommet til sitt endelige asyl våren 1980, hadde president Sadat tenkt å bygge en luksuriøs villa for ham ved middelhavskysten, i nærheten av sitt eget sommersted ved Alexandria. Arbeidet var allerede

40

Etter at krigen var slutt ble det mulig å gjennomføre en begravelse i hjemlandet, og kisten ble så fløyet tilbake til Teheran. Men da den ble åpnet, viste det seg at sverdet var borte. Taj al-Muluk visste at det burde være der i og med at hun selv hadde lagt det i kisten, og hun mente at den eneste rimelige forklaring på forsvinningsnummeret (og det var også faktisk det som hadde skjedd) var at kong Faruk hadde fått høre om sverdet, sørget for å få kisten åpnet, sett på sverdet og likt det så godt at han hadde beholdt det. Stakkars Fawzia måtte unngjelde for dette. Svigermoren plaget henne stadig med hånlige bemerkninger: «Så det er slik de kongelige oppfører seg i Egypt, hva? Huset Pahlavi er saktens ikke så gammelt som Muhammad Alis hus, men vi er i hvert fall ikke simple tyver!» og så videre. Det var naturligvis en god del sladder i denne forbin­ delse, og det ble igjen sterkt kritisert at keiserinnen ikke var iransk slik hun burde ha vært ifølge forfatningen. Den fryktinngytende prinsesse Ashraf blandet seg i dette koret. Verre var det at Fawzia bare fikk en datter og ingen sønn. Da hun drog på ferie til Kairo i 1948, mente kong Faruk at Muhammad Alis hus hadde funnet seg i nok fra oppkomlingene i Teheran; Fawzia fikk ordre om ikke å reise tilbake, og det ble ordnet med skilsmisse i november samme år, til tross for at hun nå var blitt ganske glad både i ektemannen og Teheran.

innledet da sjahen igjen måtte på sykehus på grunn av sin kreftsykdom. Man fryktet at han ikke ville overleve operasjonen. Arbeidet på villaen ble derfor innstilt, og man begynte i stedet å bygge på et gravsted for ham i Ri fa’ i. Deretter fortsatte arbeidet på villaen eller graven alt etter som legebulletinene fra sykehuset var optimistiske eller pessimistiske.

41

Kapittel 3 ØRNEN GJØR SIN ENTRÉ

I løpet av tiåret mellom 1941 og 1951 vokste grunnlaget frem for den krisen som i 1979 skulle komme til å ryste verden. Som vi har sett var Iran i over hundre år blitt skjøvet frem og tilbake mellom konkurre­ rende interesser hos to ekspanderende verdensmakter, det britiske og det russiske respektive det sovjetiske rike. Men det hadde vært et fattig land, og det var bare den geografiske beliggenheten som hadde fristet til utenlandsk intervensjon. Nå var bildet i ferd med å forandre seg. Amerika kom med i den gamle kampen om hegemoniet i regionen, og verdens mest ettertraktede vare - oljen - stod på spill. Da britiske og sovjetiske tropper gjennomførte sin koordinerte innmarsj i Iran i august 1941, ble landet et transittområde for våpen og forsyninger til Sovjetunionen og en av hovedkildene til olje for de alliertes krigsinnsats. Men etter japanernes overfall på Pearl Habor kom USA med i krigen, og det var da bildet begynte å gjennomgå en total forandring. For iranerne var britene og russerne de gamle gigantene som de bare kjente så altfor godt, mens Amerika var en nykomling på arenaen. Det måtte da kunne la seg gjøre å appellere til den nye verden for å få gjenopprettet balansen i den gamle? I Iran visste folk lite om amerikanerne, men det de visste likte de. De husket den amerikanske økonomen Morgan Shuster, som hadde gjort en tap­ per innsats for å få orden på Persias finanser i 1911 - til han ble vippet ut av stillingen på grunn av russiske intriger. På et tidspunkt da Storbritannia og Sovjetunionen kjempet med ryggen mot veggen ved Alamain og Stalingrad, syntes Amerika å være et land med nesten ubegrensede ressurser og - noe som var enda viktigere nesten ubegrenset goodwill. Amerikanerne var de snille gutta i hvite hatter som verden kjente fra Hollywood, heltene som red frem på sine stolte gangere og reddet de ulykkelige (innbefattet Iran) fra skurkene. Hvis det var noe amerikanerne kunne bebreides for, var

42

det kanskje bare det at disse tapre cowboyene tydeligvis visste sørge­ lig lite om verden for øvrig - de var for naive på det politiske plan. Utallige ganger i løpet av disse hektiske månedene etter Pearl Harbor, da stadig flere amerikanere i og uten uniform strømmet til Midtøsten, ristet de fyrstene og politikerne som traff dem etterpå forbløffet på hodet: det virket som om disse menneskene var fullsten­ dig uvitende, de hadde alt å lære. Selv om enkeltamerikanere kan ha vært uvitende og uskyldige i sin uvitenhet, visste den amerikanske regjering og amerikanske businessmenn nøyaktig hva de var ute etter i Midtøsten, og de var fast bestemt på å sikre seg det. De to godene de ville ha var flybaser og landingsrettigheter, til å begynne med av hensyn til krigsinnsatsen, men også med henblikk på strategiske og kommersielle interesser når krigen var slutt, samt oljekonsesjoner. Mye skulle komme til å bli bygget opp på disse to viktigste amerikanske ønskemålene. Både når det gjaldt olje og flykommunikasjoner var Iran åpenbart et nøkkelland, og i løpet av de fire år som gjenstod av krigen klarte USA å konsolidere sin posisjon der i helt bemerkelsesverdig grad. To av hovedtrekkene i etterkrigstidens verden ble etter hvert den kalde krig mellom USA og Sovjetunionen, samt amerikanernes overta­ gelse av Storbritannias rolle i Midtøsten, men i Iran kan vi si at begge disse elementene var klart til stede allerede innen utgangen av 1945. Det er lærerikt å se nærmere på hvordan dette gikk til. ) * Da de tok fatt på å konsolidere sine nye posisjoner i krigstidens Iran, startet amerikanerne med en rekke fordeler. Jeg har allerede nevnt den hjertelige mottagelsen de kunne vente seg fra befolknin­ gen. Dette var et aktivum som verken britene eller russerne kunne ha noe håp om å nyte godt av på grunn av iranernes historiske erfarin­ ger med disse to stormaktene, og selv om amerikanerne var helt innstilt på å medvirke til aksemaktenes nederlag som lojale allierte, var de naturligvis også opptatt av å bevare sitt uplettede rykte. Så sent som i desember 1945, altså etter at krigen var slutt, erklærte den amerikanske utenriksminister Dean Acheson: «De forente stater er bedre stilt enn både Storbritannia og Sovjetunionen til å føre an i forhandlingene om Iran fordi vi er friere for mistanke om å ha egoistiske interesser i landet enn noen av de to andre maktene.» Det var i stor utstrekning dette bildet av amerikanerne som uselviske venner og hjelpere som hadde sikret dem et annet aktivum av uvurderlig betydning, nemlig sjahens tillit. Da britene og Sovjetunio*) Jfr. de relevante kapitlene i Foreign Relations of the United States, som er utgitt i flere bind av Historical Office of the Department of State.

43

nen rykket inn i Iran, kunne de bygge på et politisk grunnlag som allerede forelå. Britene hadde gjennom Anglo-Iranian Oil Company innflytelse hos iranske politikere og også blant stammene i det sørvestlige Iran (AIOC betalte en del av de royalties regjeringen skulle ha direkte til Bakhtiyar-stammens ledere, som behersket det området hvor oljekildene befant seg). Sovjet-myndighetene hadde også sine folk; selv om det kommunistiske Tudeh («Massenes parti») var blitt jaget under jorden av Riza sjah, trengte det bare litt forsiktig oppmuntring for igjen å bli en politisk kraft som man måtte regne med. Amerikanerne innså at det ville være bortkastet å forsøke å overby britene og russerne i jakten på politisk innflytelse. De forstod at sjahen trengte dem like meget som de selv trengte sjahen. Da amerikanerne dukket opp på arenaen, var Muhammad Riza en grundig demoralisert ung mann. Han var rystet over det som var skjedd med faren, forferdet over alle de forpliktelsene som var veltet over på ham, forvirret av alle de nye ansiktene og problemene han var omgitt av og dessuten klar over at det ikke var noe spesielt ved ham som tilsa at han skulle kunne klare å mestre denne utfordringen. Rimeligvis hadde han ikke stor tillit til de britiske og sovjetiske tjenestemennene han nå måtte holde forbindelsen med. Han visste at den eldre generasjon av iranske politikere hadde lite til overs for ham, og han gjengjeldte deres følelser. Ziauddin Tabataba’i, som hadde hjulpet Riza khan med å organisere kuppet i februar 1921 og deretter var statsminister noen måneder, betraktet seg fremdeles som republikaner; Ahmad Qavam tilhørte en av de gamle aristokratfamiliene, og sjahen visste godt at de foraktet både faren og ham selv som oppkomlinger; dr. Muhammad Mossadeq var også en rik godseier, og hans mor tilhørte kadsjar-klanen. Den eneste førende politiker som sjahen følte en viss sympati for var Husain Ala, en mann av mer beskjeden opprinnelse og snarere diplomat enn politi­ ker. Han ble hoffminister og til en viss grad faderlig rådgiver for den unge monarken. I sine forsøk på å beile til sjahen hadde amerikanerne en uheldig start. Liksom for å symbolisere Irans betydelige fremtidige rolle i verdensmålestokk, hadde Teheran vært åsted for den første konfe­ ransen mellom de tre store allierte lederne, en konferanse hvor det videre krigsforløpet ble skissert og grunnen lagt for etterkrigstidens internasjonale system. Stalin hadde invitert president Roosevelt til å bo i den sovjetiske ambassade under konferansen, som fant sted i november-desember 1943. Der avla sjahen høflighetsvisitter hos de to statsmennene, og Stalin gjengjeldte besøket, spaserte uten vakter 44

og annet følge til palasset og tilbrakte tre timer i samtale med sin ) * vert. Derimot fant ikke Roosevelt noen grunn til denslags snikk­ snakk. Da han kom tilbake til Washington, sendte han i stedet et telegram til sjahen, og her skrev han at ettersom hans besøk i Iran nødvendigvis hadde måtttet bli kort, kunne han ikke påstå at han hadde god kjennskap til landet, men det som hadde slått ham mest var «mangelen på trær i fjellsidene». Kunne han få lov til å anbefale et eksperimentelt skogplantingsprogram eller «til og med busker»? Sjahen erklærte at han var dypt rørt over pesidentens kloke råd og lovet et skogplantingsprogram; men privat var han krenket over noe han betraktet som irettesettelse. Imidlertid tok andre amerikanere grundig igjen for Roosevelts mangel på takt. I februar 1944 ble sjahen og noen av hans ledende regjeringsmedlemmer fløyet fra Teheran til den amerikanske flyba­ sen i Abadan i en Liberator, og på veien hjem i en DC-3 «fikk sjahen anledning til å sitte ved spaken». Heller ikke de øvrige medlemmene av keiserfamilien ble tilsidesatt. Samme måned holdt Hollywoods sangstjerne Nelson Eddy en spesiell konsert i Teheran, der også prinsessene Ashraf og Shams var til stede. Sjahen fant snart ut at amerikanerne var gode til både å lytte og prate. Han følte at han kunne betro seg til den amerikanske ambas­ sadør Leland B. Morris som til ingen annen i sine omgivelser. I desember 1944 sa han til Morris at han gjerne ville at Iran skulle bli et demokrati, men at han fryktet at folkets mangel på utdannelse vanskeliggjorde dette. «For å høyne nivået ønsket sjahen meget sterkt å innføre gratis skolegang uten å fjerne mulighetene til privat skolegang for dem som hadde råd til det.» Gratis skolegang kunne bare finansieres ved utnyttelse av Irans jordbruks-og mineralressur­ ser, og her håpet han på «helhjertet støtte fra De forente stater». Dette gjorde et dypt inntrykk på ambassadør Morris. Syv måne­ der senere oppsummerte han sitt inntrykk av sjahen i en melding til State Department: «Han viser i dag en grad av åndelig modenhet som ikke står i forhold til hans 25 år. Han er dypt nedslått over fattigdommen og sykdommen i befolkningen, den lave levestandar­ den og de dårlige arbeidsforholdene, og han er oppmerksom på at drastiske skritt må tas raskt for å avhjelpe nøden i landet hvis man skal klare å blåse nytt liv i iranernes patriotisme og dermed sette en *) Det var under denne visitten at spørsmålet om leveranser av sovjetiske våpen (stridsvogner og fly) til Iran først ble tatt opp. Stalin tilbød dette, og sjahen tok imot tilbudet, men da han senere fikk vite hvor mange eksperter og teknikere som måtte følge med, følte han seg nødsaget til å si nei takk.

45

stopper for kommunismens fremmarsj og appell.» Sjahen hadde sagt at islam ikke kunne være noe trygt bolverk mot kommunismen «når sult, sykdom og nød får herje fritt». Og han hadde nok en gang uttalt sitt håp om at USA ville «gi ham all mulig hjelp til å løse de alvorlige problemene han står overfor». Amerikanerne hadde også en annen fordel: det fantes tallrike amerikanske rådgivere i så å si alle grener av den iranske statsadmi­ nistrasjonen. Så snart amerikanerne kom med i krigen, handlet de i Iran som alle andre steder med sin vanlige energi og grundighet. Bare seks måneder etter at de først hadde vist seg på arenaen, fantes det 28 000 amerikanske militære tjenestemenn i landet: de fleste enga­ sjert i fremføringen av krigsmateriell til fronten i Sovjetunionen, men andre i det veldige nettet av støttetjenester - samband, veibyg­ ging, sanitet osv., for ikke å forglemme etterretningsvirksomhet. Amerikaneren dr. A. C. Millspaugh var blitt utnevnt til Administra­ tor General for Irans finanser, med utøvende myndighet i så godt som hele det økonomiske liv; general Clarence S. Ridley var sjef for en militærmisjon knyttet til den iranske hær; oberst H. Norman Schwarzkopf var rådgiver og senere leder for gendarmeriet (det halvmilitære politiet på landsbygda); general Donald H. Connolly var øverstkommanderende for en egen Persian Gulf Command med hovedkvarter i Abadan; general Patrick Hurley var president Roosevelts personlige representant i Iran. Alle disse toppembetsmennene stod i spissen for betydelige kontingenter amerikanske landsmenn. De ble godtatt av den iranske regjering og av folket fordi de var vennlige og kom fra en vennligsinnet stat, men som i andre deler av verden syntes også iranerne at det amerikanske vennskapet til sine tider kunne bli en smule overveldende. Allerede ganske tidlig forsøkte Washington å få klarhet i hva dette massive engasjementet i Iran ville innebære for fremtiden. 31. juli 1944 sendte fungerende utenriksminister Edward R. Stettinius et viktig memorandum til den amerikanske chargé d’affaires i Teheran. State departement «innser den økende betydning av de amerikanske forbindelser med Iran og er rede til å påta seg en mer aktiv og positiv rolle i Irans affærer enn det som var mulig eller nødvendig før krigen». Han anførte tre grunner til dette. For det første hadde Iran henvendt seg til USA for å få hjelp, og derfor burde slik hjelp ytes «så uselvisk som vi kan . . . Presidenten og Utenriksdepartementet har sett på Iran som noe av et prøvefelt for Atlanterhavserklæringen og for De forente nasjoners soliditet». For det annet ville et sterkt Iran, «fritt for indre svakhet og splid som innbyr til utenlandsk interven-

46

sjon», bidra til mer stabile forhold i verden. Den tredje grunnen bunnet i behovet for å beskytte og fremme USAs nasjonale interes­ ser: «Dette omfatter muligheter for å delta mer omfattende i Irans handel og i utvikling av (landets) ressurser; Irans strategiske plas­ sering når det gjelder sivil luftfart; de iranske og arabiske oljefeltenes økende betydning.» På dette stadium i krigen kom de idealene amerikanerne kjempet for selvsagt først. Det var også helt naturlig at Stettinius, i likhet med andre folk i regjeringsapparatet, var ivrig etter å understreke Amerikas ønske om mest mulig utstrakt samarbeid med landets allierte fra krigens dager: «Vi må for enhver pris unngå å gi inntrykk av at vi har til hensikt å stå på Irans side som politisk støtfanger, for å holde våre britiske og russiske allierte tilbake når det gjelder Iran. Vi bør snarere understreke verdens interesse av et sterkt og uavhengig Iran som medlem av fellesskapet av nasjoner, og vi bør søke å få våre alliertes sympati og støtte i anstrengelsene for å nå dette målet.» Men etter som krigen gikk sin gang ble alliansen utsatt for belast­ ninger, ikke minst i Iran, der amerikanerne viste at de fullt ut var i stand til å utmanøvrere sine to alliansepartnere. Det dukket opp tre hovedproblemer: hvordan og når de utenlandske styrkene i Iran skulle trekkes ut av landet, hvordan landets territorielle integritet skulle bevares og betingelsene for tildeling av oljekonsesjoner. Bare fem måneder senere - 21. desember 1944 - omtalte Stettinius Iran som «det viktigste (most prominent) område i verden hvor det vil kunne oppstå gnisninger mellom de allierte». Tilbaketrekningen av fremmede styrker ble regulert i den s.k. Erklæringen om Iran, som ble undertegnet av Roosevelt, Churchill og Stalin ved avslutningen av Teheran-konferansen 1. desember 1943. Her roste man Irans ofre under krigen, lovet alliert hjelp og bistand til Iran under og etter krigen, og man forpliktet seg til å trekke alle fremmede styrker ut av landet «seks måneder etter opp­ hør av fiendtlighetene med Tyskland og dets partnere». Med en viss berettigelse antok iranerne at dette måtte bety seks måneder etter VE-dagen (8. mai 1945), og 21. mai sendte det iranske utenriksministerium noter til de tre berørte regjeringer og bad om at evakuerin­ gen av troppene nå måtte bli innledet. Men underhånden gjorde iranerne klart at selv om de var meget opptatt av at britene og russerne skulle forsvinne snarest mulig, hadde det ikke så stor hast med amerikanerne. Således uttalte den iranske ambassadør i Wash­ ington 1. juni 1945 til Loy Henderson i State Department (han ble senenere ambassadør i Teheran) at den iranske noten «selvsagt ikke

47

var rettet mot de amerikanske troppene, men det var nødvendig å ta dem med for ikke å fornærme den sovjetiske og den britiske regjering». Denne forskjellsbehandlingen ble utvidet til å omfatte Ridleys og Schwarzkopfs misjoner. I 1944 hadde man i Washington kommet overens om at den iranske hær skulle få prioritert tildeling av våpen, og at den militærmisjonen som ble sendt til Iran ville måtte bli der etter krigens slutt fordi hensynet til «våre interesser i Iran vil kreve styrking av de iranske sikkerhetsstyrkene slik at det kan oppretthol­ des orden i dette området, der verdens sikkerhet kan bli truet, etter at de allierte styrker er trukket tilbake». I oktober 1945 mente man fortsatt at misjonene var verdifulle, men grunnene til det ble artiku­ lert litt annerledes. I et brev til krigsminsteren skrev den nye utenriks­ minister James Byrnes følgende: «Vi anser det for å være i overensstemmelse med De forente staters nasjonale interesser at militærmisjonene i Iran opprettholdes etter anmodning fra den iranske regjering. En styrking av Irans indre sikkerhetsstyrker med de amerikanske misjonene bidrar til å stabili­ sere Iran og dermed til å gjenoppbygge landet som et solid medlem av det internasjonale fellesskap. Ved at man øker den iranske regje­ rings evne til å opprettholde orden og sikkerhet håper man å fjerne ethvert påskudd til britisk eller sovjetisk intervensjon i Irans indre anliggender og følgelig å eliminere slike fremtidige trusler mot de alliertes solidaritet og den internasjonale sikkerhet. En stabilisering av Iran vil videre tjene til å legge et solid grunnlag for en utbygging av Amerikas handels-, olje- og luftfartsinteresser i Midtøsten.» Det endte med at samtlige britiske og sovjetiske tropper ble eva­ kuert fra Iran pr. mai måned 1946, men først etter en internasjonal krise som hadde satt det nye FN-maskineriet alvorlig på prøve og brakt den iranske stats indre struktur til sammenbruddets rand. Helt fra starten av hadde Sovjetunionen holdt streng kontroll i den nord­ lige sonen, som var okkupert av sovjetiske tropper. Russerne hadde absolutt ikke til hensikt å dele ansvaret der med sine allierte, og de hadde liten lyst til å dele det selv med representanter for den iranske regjering. Dr. Millspaughs finansielle og økonomiske tiltak ble sabo­ tert i nord, og oberst Schwarzkopfs gendarmeri møtte vanskelighe­ ter. Ved en anledning i slutten av 1944 ble for eksempel noen gendarmer sendt til en tekstilfabrikk i Shahi, 160 kilometer nord for hovedstaden, for å være «vakter» under en streik. Sovjetiske militæravdelinger rykket inn og avvæpnet dem. Iranerne klaget til amerika­ nerne over den «fortvilte situasjonen» i nord: «Russerne tillater ikke

48

at den iranske regjering sender tropper til den nordlige delen av landet og oppfører seg faktisk slik at all iransk administrasjon i nord snart kan bli umulig.» Iranerne hadde rett i sin mistanke om at den sovjetiske oppførse­ len skyldtes noe mer enn russernes vanlige særhet og mistro til fremmede, at den i virkeligheten tok sikte på å sikre permanent sovjetisk herredømme over Irans nordlige provinser. De innsatte marionettregjeringer som kunne fremme deres interesser i Aserbaidsjan og Kurdistan, i overensstemmelse med det mønster som samti­ dig ble realisert i Øst-Europa. Men de ble likevel hemmet av det faktum at Iran ikke var berørt av den innflytelsessfære-tenkningen som kom til uttrykk under konferansene i Jalta og Posdam. Følgelig var USA og Storbritannia rede til å sette hardt mot hardt i Iran, noe de dessuten hadde ressurser på stedet til å gjøre. Her hadde de full støtte fra sjahen og hans listige statsminister, Qavam al-Sultaneh. Krisen i forbindelse med iransk Aserbaidsjan skulle bli en av hoved­ årsakene til det forverrede forholdet mellom Sovjetunionen og Ves­ ten, og den fikk skjebnesvangre konsekvenser for Iran selv. Den sovjetiske regjering så selvsagt på sin oppførsel i Iran som helt berettiget. Sovjetunionen hadde bedre grunner enn amerikanerne til å ønske seg en vennligsinnet innstilling i et land som de hadde en lang felles grense med, og det var fullstendig klart hva Kreml forstod med vennskap. Når Sovjetunionen ikke likte regjeringen i Teheran, anklaget man den for å ha fascistiske tilbøyeligheter og for ikke å representere mer enn fem prosent av befolkningen. Russerne klarte å utmanøvrere en statsminister fra embetet i november 1944, og de beskyldte hans etterfølger for å tillate at «reaksjonære krefter» fikk fortsette sitt spill og for å forfølge «liberale elementer». Som okkupa­ sjonsmakt hadde Sovjetunionen full kontroll med kringkastings­ virksomheten i nord og muligheter for å sensurere pressen der og i hovedstaden, og dette satte dem i stand til å angripe iranere som de betraktet som sine fiender og gi støtte til dem som de anså som sine venner. Sjahen, hans regjering og amerikanerne fulgte med i alt dette med stadig større uro. Kort etter at krigen var slutt hadde den amerikanske Teheran-ambassadøren Leland Morris kommet frem til dystre konklusjoner når det gjaldt Sovjetunionens hensikter i Iran. I en melding til State Department skrev han: «Det kan tenkes at russerne i siste instans tar sikte på å sikre seg adgang til Den persiske gulf og trenge inn i andre områder i Det nære østen, men de nåvæ­ rende målsetningene er trolig begrenset til ønsket om å opprettholde en buffersone i Iran som beskyttelse mot angrep fra sør .. . Jeg anser 4. Ayatollah

49

det som sannsynlig at deres hovedmål nå er å få innsatt en såkalt Tolkeregjering’ i Teheran, på linje med Grozas regime i Romania, ) * en regjering som vil kunne ledes av menn under sovjetisk innflytelse, som er åpne for sovjetiske krav og fiendtlig innstilt overfor andre nasjoner.» Ambassadøren påpekte at en sovjetdominert iransk regjering ville være «absolutt skadelig for amerikanske interesser» av fire grunner:

«1. Den vil innebære at amerikanske flyselskaper blir utestengt fra Iran. 2. Den vil orientere Irans handel i retning Russland til skade for våre handelsinteresser. 3. Den vil sette en stopper for alle utsikter til en amerikansk oljekonsesjon i Iran. 4. Viktigst av alt vil den innebære en utvidelse av Sovjets innfly­ telse til kysten av Den persiske gulf og dermed skape en potensiell trusel mot våre uhyre rike oljefelter i Saudi-Arabia, Bahrain og Kuwait.»

Kampen om oljen var innledet. Da USA kom med i krigen, hadde amerikanerne allerede etablert sine oljeinteresser i en rekke land i Midtøsten, selv om det bare hadde skjedd nylig og selv om produk­ sjonsvolumet kan synes ubetydelig i dag. Amerikanerne hadde for første gang gjort sin entré i 1928 som juniorpartnere for britene i det gamle tyrkiske oljeselskapet (senere Iraq Petroleum Company, IPC), der en gruppe amerikanske selskaper eide om lag en fjerdedel av kapitalen. I 1930 hadde et canadisk underbruk av Standard Oil of California (BAPCO) fått konsesjon i Bahrain, der produktene ble markedsført via Caltex, og i 1933 hadde Gulf Oil og British Petro­ leum sikret seg konsesjonen i Kuwait på 50/50-basis, i det nye selskapet Kuwait Oil Company. Saudi-Arabia, som skulle bli til det langt største amerikanske oljeeventyret i Midtøsten, kom med for­ holdsvis sent. I mai 1933 fikk California Arabian Standard Oil Company (CASOC; senere Arabian-American Oil Company, ARAMCO) tildelt konsesjon for seksti år i Hasa-provinsen i konkur­ ranse med IPC, men produksjonen kom først i gang i september 1939, samme måned som krigen i Europa begynte, og til tross for at den amerikanske regjering var klar over behovet for olje fra Midtøs*) Etter at sovjethæren hadde besatt Romania høsten 1944 ble det innsatt en «folkefrontsregjering» under ledelse av dr. Petru Groza fra det lille «Landmannspartiet». men dominert av kommunistene. Den ensrettet Romania i overensstemmelse med Sovjetunionens målsetninger («folkerepublikk» pr. 1.1. 1948).

50

ten i forbindelse med krigsinnsatsen mot Japan, hadde produksjo­ nen bare steget til 1,05 mill, tonn pr. 1944. Samme års produksjon i Iran var 13,27 mill, tonn, nesten fire ganger så stor som Iraks, den nærmeste konkurrenten i Midtøsten. Det er ikke forbausende at Iran var det land som virket mest tiltrek­ kende på oljefolk som nå var opptatt av hvordan markedet ville utvikle seg i etterkrigstiden. I mars 1944 kom en representant for Socony Vacuum Company til Teheran og la frem sine forslag for statsminister Ali Suhaili. Han møtte stor forståelse. Suhaili sa at amerikanerne skulle få «alle etiske muligheter» til å konkurrere med rivalene, for han var ivrig etter å få amerikanske oljeinteresser til Iran. Han uttalte at han var «særlig sterkt imot å ha hele den iranske kysten i sør bundet til britiske konsesjoner». Det var tydelig at statsministeren i sitt ønske om å få amerikansk deltagelse også gav uttrykk for sjahens oppfatninger. Måneden etter kom to representanter for Sinclair Oil Company til Teheran i lignende oppdrag. Britene var også ute etter en utvidelse av sin konsesjon, og 16. mai 1944 rapporterte den amerikanske chargé d’affaires hjem: «Samtlige firmaer ordner seg foreløpig for å få støtte for sine forslag fra rivaliserende grupper i parlamentet. Saken disku­ teres i pressen.» I juli dukket de to oljegeologene A.A. Curtice og Herbert Hoover jr. opp på scenen: de var blitt engasjert av den iranske regjering som rådgivere i oljespørsmål. Men i september fikk Teheran en mer betydningsfull gjest. Sergej Kavtaradse, en sovjetisk visekommissær for utenrikssaker, innfant seg i den iranske hovedstaden ledsaget av Bere olje-eksperter. Hen­ sikten med besøket var formelt å inspisere noen av de eksisterende oljefeltene i den sovjetiske okkupasjonssonen, men i realiteten fremla han et forslag for sjahen om at Sovjetunionen skulle få rett til å undersøke 500 000 kvadratkilometer i nord med garantert konsesjon deretter. En uke etter at dette forslaget var fremlagt, ble det holdt et ekstraordinært møte i Majlis, der mange av medlemmene var lønnet av Anglo-Iranian Oil Company. Her ble det besluttet at man ikke skulle diskutere nye oljekonsesjoner før krigen var slutt. De som åpenbart tjente på dette vedtaket i Majlis var britene, som hadde satt seg godt og lønnsomt fast sør i landet, og det var visse naturlige mistanker om at de hadde en finger med i spillet. Under enhver omstendighet var det ikke stort amerikanerne eller Sovjetu­ nionen kunne gjøre med saken, selv om russerne ikke unnlot å gjøre det klinkende klart at de var forbitret. Sovjetiske tropper med mas­ kinpistoler paraderte gjennom gatene i hovedstaden, og tilhengerne

51

av Tudeh gjennomførte flere demonstrasjoner der de krevde at statsministeren skulle gå av. Diverse andre skremmetiltak fikk den amerikanske ambassadør til å rapportere hjem 1. november: «For­ anstaltninger som smaker av hitlermetoder blir stadig brukt i økende grad av sovjetmyndighetene her.» Selv om statsminister Sa’id faktisk gikk av og ble etterfulgt av Bayat, viste Majlis ingen tegn til å bli skremt av de sovjetiske truslene. Tvert imot fremla dr. Muhammad Mossadeq 2. desember et lovforslag som ble vedtatt etter bare to timers debatt. Denne loven forbød regjeringsmedlemmene å engasjere seg i oljeforhandlinger uten samtykke fra Majlis. Straffen for brudd på lovbestemmelsene var inntil åtte års fengsel og livsvarig forbud mot å inneha offentlige verv. Ambassadør Morris skrev hjem: «Det var utvilsomt ene og alene dr. Mossadeqs personlige prestisje som gjorde denne kraftprestasjonen mulig.» Nok en gang var det mange som mente at det lå britisk sluhet bak dette tiltaket, som tydeligvis britene var vel tjent med. Men bedre kjennskap til Mossadeqs karakter ville ha antydet en annen forkla­ ring. Sikkert er det i hvert fall at det var den voldomme sovjetiske reaksjonen på tapet av en etterlengtet konsesjon, samt andre tegn på at Sovjetunionen var i ferd med å konsolidere sin posisjon i nord, som bidrog til å gjøre Iran mer avhengig av sin nye og langt fra motvillige beskytter USA. 24. november 1945 uttalte Husain Ala, som sjahen hadde sendt som sin første ambassadør til Washington, til president Truman: «Herr president, jeg ber Dem innstendig om at De fortsatt må gå i bresjen for Irans rettigheter, da vårt lands uavhengighet og integritet blir trådd under fot. Bare Deres land kan redde oss ...» Det at krigen nå var over resulterte i at de faktorene som allerede hadde begynt å dominere skueplassen i Iran, ble enda skarpere understreket. Fiendskapet mellom USA og Sovjetunionen ble mer intenst, russernes hensikter i Iran ble mer åpenlyse, Storbritannias rolle ble mer beskjeden, og sjahen forsøkte i sterkere grad å hevde seg. Aserbaidsjan-krisen skulle komme til å sette både amerikanerne og sjahen på prøve. Begge parter måtte føle seg frem under forhold som de ikke var vant med. Selv om den amerikanske regjering som vi har sett allerede på et tidlig tidspunkt fant ut at det var uomgjengelig nødvendig å holde Iran utenfor den sovjetiske sfære, var dette en ny del av verden for den amerikanske opinion og amerikanske tjeneste­ menn flest. Som en ambassadør i Teheran senere skrev: «Folk flest

52

ETNE BIBLIOTEK

rundt om i verden aner ikke om Aserbaidsjan er en elv, et fjell eller bare en ny religion.» Selv på topp-plan kunne det være en fare­ truende mangel på innsikt. Etter opphissede meldinger fra Tabriz om sovjetiske troppebevegelser ble det i mars 1946 utarbeidet et kart i det amerikanske utenriksdepartement, med piler som viste en firfoldig sovjetisk fremrykking, mot den tyrkiske og den irakske grensen, mot Teheran og mot oljefeltene i sør. Dette velmente forsøk fra en underordnet tjenestemann på å anskueliggjøre en hypotetisk situa­ sjon ble fremlagt for utenriksminister James F. Byrnes, som sa at «det nå syntes klart at SSSR fulgte opp den politiske undergravingen med militær invasjon i Iran.» Han slo med knyttneven i den andre håndflaten og utbrøt: «Nå skal vi gi dem inn fra begge løpene.» Senere hevdet president Truman at Sovjetunionen hadde trukket sine tropper ut av Iran som en følge av at amerikanerne hadde stilt ultimatum — en påstand som ikke kunne dokumenteres. Situasjonen var virkelig alvorlig nok uten slike utsmykninger. Ifølge tremaktserklæringen om Iran fra desember 1943 skulle alle allierte tropper ha vært ute av landet innen 2. mars 1946, men Sovjetunionen viste ingen tegn til å fjerne sine styrker. Tvert imot virket det som om de var innstilt på å sette seg fast for godt. Det eneste det kunne være tvil om var hvorvidt Pishevari-regjeringen i Tabriz var opptakten til en anneksjon av iransk Aserbaidsjan eller ment som et pressmiddel med henblikk på å oppnå en oljekonsesjon. Qavam-es-Sultaneh var blitt utnevnt til statsminister i januar 1946, og han reiste til Moskva i mars i et forsøk på å overtale russerne til å trekke seg ut. Der møtte han Stalin, og etter noen temmelig tynne unnskyldninger tok diktatoren opp spørsmålet om konsesjoner. Russerne følte seg åpenbart krenket over at britene hadde beholdt sin konsesjon i sør, mens de selv ikke hadde fått noen i nord. Utenriksminister Molotov foreslo et felles iransk-sovjetisk selskap, som skulle ta seg av oljeboringen i nord og der Sovjetunionen skulle ha 51 prosent av aksjene. Qavam henviste til at lovvedtaket i Majlis gjorde det umulig for ham å drøfte noe slikt. Etter hvert som Aserbaidsjan-krisen utviklet seg, røk de tre hoved­ partene ofte uklar med hverandre. Sjahen var redd for at det kunne bli gjort forsøk på kupp i Teheran, og på et visst tidspunkt var han inne på tanken om å oppgi hovedstaden til fordel for et tryggere tilholdssted. Han ønsket å være sikker på at han hadde amerikaner­ nes støtte, og han stolte ikke på sin statsminister. Amerikanerne sørget for å få Irans sak fremlagt for Sikkerhetsrådet, og de var opptatt av å holde sjahen og hans ministre i ørene. Qavam spilte sitt 53

eget spill og klarte å føre såvel Sovjetunionen og amerikanerne som sin egen keiser bak lyset. For mange iranere var hele situasjonen bare så altfor velkjent. Nok en gang var landet i ferd med å bli en brikke i stormaktenes spill, nok en gang resulterte svakhet på toppen i allment nasjonalt forfall. Truselen om utenlandsk intervensjon og sjahens tilsynelatende manglende evne til å forsvare landets interesser og territorielle inte­ gritet resulterte i sterkt økt støtte til dr. Mossadeq og hans Nasjo­ nale front. Men for øyeblikket var det Qavam som hadde initiativet, og han var overbevist om at det var oljen som var det springende punkt i krisen. På bakgrunn av denne sin overbevisning manøvrerte han med stor dyktighet og fristet nå russerne med antydninger om at de faktisk kunne få en konsesjon som dekket mesteparten av det nord­ lige Iran, med 51 prosent av eierinteressene i 25 år. Som et nytt prov på sine gode hensikter opphevet han forbudet mot Tudeh-partiets møter, forbød antisovjetiske aviser og sørget for å få arrestert visse erklært antisovjetiske personligheter. Til gjengjeld klarte han innen utgangen av mars å fravriste russerne en fast dato for tilbaketrek­ king av troppene. Sjahen og amerikanerne var meget urolige over Qavams vilje til innrømmelser overfor Sovjetunionen, hans snakk om det «uunngåe­ lige» i en oljekonsesjon til russerne, hans prat om å trekke tilbake Irans klage til Sikkerhetsrådet og gå over til bilaterale drøftelser med Sovjetunionen («når du har med en løve å gjøre, må du godsnakke med den og gi den mat, ikke forsøke å prøve klørne dine på den»). Ved utgangen av april 1946 mente den amerikanske chargé d’affaires at det var fare for at Qavams politikk med «modifiedappeasement» til sist ikke ville gi ham noen annen utvei enn enten å bli en ren sovjetisk nikkedukke eller å bli styrtet til fordel for en annen person som var villig til å påta seg denne rollen. Vi har nevnt at sjahen aldri hadde likt Qavam, og han hadde bare utnevnt ham til statsminister under press. 8. mai skulle Qavam «strengt fortrolig» ha sagt til den amerikanske chargé d’affaires at han mente den virkelige hindringen foren løsning på Aserbaidsjankrisen ikke var Pishevari, den marionett-statsministeren russerne hadde innsatt i Tabriz, men sjahen som ville bruke makt. Qavam mente at vanskeligheten bestod i at sjahen tok sin formelle stilling som øverstkommanderende for de væpnede styrker alvorlig og ikke ville innse at det måtte ende med forferdelse hvis han lot hæren rykke inn i Aserbaidsjan. Tre uker senere het det at sjahen hadde gitt 54

uttrykk for sin «økende misnøye» med Qavam og for at han var overbevist om at «man måtte ta strenge forholdsregler for å for­ hindre at Iran ble en marionett for Sovjetunionen». Han forsøkte å få forsikringer om «mer direkte» amerikansk støtte, men fikk beskjed om at den eneste effektive støtte Amerika kunne gi måtte komme via De forente nasjoner. 6. juni rapporterte den daværende amerikanske ambassadør Allen privat til Loy Henderson, sjefen for State Departments kontor for Midtøsten og Afrika: «I tillegg til at jeg har sett en god del til sjahen og Qavam, har jeg måttet motta et utall av delegasjoner av iranere, som nesten alle har insistert på at De forente stater må spille en mer positiv rolle i indre iranske anliggender. Jeg har til det kjedsommelige gjentatt at De forente stater gjør alt vi kan for å forhindre innblanding i Irans indre anliggender og at vi ikke kan ta i bruk nettopp den taktikk vi så iherdig protesterer mot, (og jeg har hevdet) at De forente nasjoner er Irans beste vern. Men iranerne er så vant til innblanding utenfra at de minner om en mann som har vært i fengsel lenge og er redd for å gå ut i solen. Den eneste måten de kan tenke seg å motvirke en innblanding på, er å be om en ny.» Allen var redd for at dette svaret ikke tilfredsstilte hans samtale­ partnere, som vanligvis gikk med et inntrykk av at USA ikke var interessert i Irans skjebne. De ville blitt beroliget i så måte hvis de hadde kunnet få se et memorandum som ble utarbeidet noen måne­ der senere og som gav Joint Chiefs of Staffs (den amerikanske «generalstaben») en vurdering av Irans betydning for USA: «Joint Chiefs of Staff mener at Iran som forsyningskilde (olje) er et område av stor strategisk interesse for De forente stater. Med hensyn til defensive formål gir området muligheter til å gjennomføre hemmende operasjoner og/eller operasjoner for å beskytte USAkontrollerte oljeressurser i Saudi-Arabia . . . Rent bortsett fra mili­ tære motoffensivaksjoner i området, er oljeressursene i Iran og Det nære østen og Midtøsten meget viktige og kan være livsviktige for en avgjørende motoffensiv fra et hvilket som helst område.» Memorandumet antydet at «symbolsk hjelp fra De forente stater til de iranske militærinstitusjonene trolig vil bidra til å forsvare De forente staters strategiske interesser i Det nære østen og Midtøsten ved at det skapes en goodwillfølelse overfor De forente stater i Irans sentralregjering, og vil bidra til å stabilisere og styrke regjeringen.» Derfor foreslo man at Iran skulle få tilførsler av «ikke-aggressive artikler og militærmateriell i rimelige mengder» - begynnelsen til en lang og stadig økende rekke våpenleveranser.

55

Hvis det var som Qavam hadde sagt og olje var «det springende punkt» for Sovjetunionen, var den nå også blitt det for amerika­ nerne. Men akkurat på samme vis som det ville vært pinlig for dem å bli grepet i å blande seg inn i Irans indre anliggender når det var nettopp dette de anklaget russerne for å gjøre, ville det også vært kjedelig å bli tatt i å drive lobbyvirksomhet med henblikk på oljekonsesjoner når de oppmuntret den iranske regjering til å stå imot Sovjetunionens krav om en oljekonsesjon i nord. Alle var selvsagt oppmerksomme på at amerikanske selskaper hadde vist interesse for iransk olje under krigen, planer som var blitt forpurret av Majlis’ forbud mot nye oljekonsesjoner før krigen var slutt, og Qavam var nå rede til å friste med utsikter til en oljekonsesjon i Baluchistan. Men da den amerikanske ambassade i Teheran gikk så langt som til å spørre Qavam om han var villig til å motta forhandlere fra ameri­ kanske oljeselskaper, var Washington raskt ute med en reprimande (8. april 1946): «Vi er opptatt av at man ikke må få det inntrykk at vi i våre aksjoner i Sikkerhetsrådet i den senere tid er påvirket av egois­ tisk interesse for iransk olje ... Vi ønsker ikke at representanter for regjeringen eller amerikanske oljeselskaper skal diskutere mulighe­ ten for at amerikanerne skal få oljerettigheter i Iran, i hvert fall ikke før de sovjetiske styrkene har evakuert Iran eller loven som forbyr slike forhandlinger ikke lenger gjelder.» Mens Sovjetunionen og USA hadde et våkent øye for den oljen som kanskje kunne komme fra Iran i fremtiden, var Storbritannia på sin side opptatt av de løpende oljetilførsler. Anglo-Iranians raffineri i Abadan var det største i verden. Produksjonen fra oljefeltene i det sørvestlige Iran var steget fra 13,27 millioner tonn i 1944 til 19,19 millioner tonn i 1946, og dette var mer enn halvparten av den samlede oljeproduksjon i Midtøsten. Selv om den britiske og den amerikanske regjering samarbeidet intimt i De forente nasjoner når det gjaldt Iran-krisen, og selv om den britiske og den ameri­ kanske ambassadør i Teheran fortsatt rådførte seg med hver­ andre med korte mellomrom, fantes det reservasjoner på begge sider. Og disse skulle bli større alt etter som krisen i forbindelse med AIOCs konsesjon ble alvorligere. Qavam holdt seg ikke for god til å uttale seg kritisk til amerikanerne om britene. Han tilstod at han fortiet sine oljeforhandlinger med Sovjetunionen for dem, og han forsikret amerikanerne om at britene ikke ville få nye konsesjoner og at de som eventuelt ville bli gitt for fremtiden, ville gå til Amerika. Videre beskyldte han britene for å forsøke å få ham avsatt. Alt dette var utvilsomt en del av det kompliserte spillet Qavam var opptatt av 56

å bringe i havn, men han var slu nok til å forstå hvor amerikanernes og britenes interesser sprikte og til å utnytte disse uoverensstemmelsene til sin egen fordel. Sovjetunionen ble grundig utmanøvrert. Qavam utskrev nyvalg, og russerne og Tudeh var overbevist om at disse ville resultere i en nasjonalforsamling som var innstilt på å gi Sovjetunionen oljekonsesjoner i det nordlige Iran. Sjahens tropper rykket inn i Aserbaidsjans hovedstad Tabriz i midten av desember 1946, under påskudd av at det ikke kunne gjennomføres valg før regjeringens myndighet var anerkjent i hele landet. Dermed brøt Pishevaris sovjetvennlige regime sammen. Men da den nye nasjonalforsamlingen møttes, stemte den nesten som én mann mot konsesjonen til Sovjetunionen. Det eneste Moskva kunne foreta seg var å refse den iranske regjering for dens «forræderske løftebrudd».

Kapittel 4

ØRNEN SLÅR TIL

Noe senere - det var sommeren 1950 - var jeg for første gang i Teheran. Som journalist hadde jeg allerede fulgt med i den annen verdenskrigs etterdønninger med kamper og politisk uro, og i Iran så jeg alle symptomene på en dyptgående rastløshet i samfunnet. Den unge sjahen følte seg fremdeles utrygg på tronen, selv om attentatet mot ham 4. februar 1949 hadde resultert i en bølge av sympati, som hadde styrket hans selvtillit. Likevel viste ikke nasjonalforsamlingen tegn til å ville dele makten med ham; de religiøse lederne var meget aktive og det samme var Tudeh. Men det mest påfallende trekk i samfunnslivet var amerikanerne, som var i ferd med å skaffe seg styrkeposisjoner på alle plan. Dette gjorde de i en viss utstrekning på bekostning av sine britiske allierte; britenes AIOC var fremdeles den viktigste krumtappen i Irans økonomi, men også et brennpunkt for intense politiske lidenskaper, som snart skulle flamme opp i lys lue. Selv om Iran hittil hadde unngått å dele Tsjekkoslovakias skjebne og ikke var blitt oppslukt av den mektige naboen i nord, var det mange som fremdeles fryktet at dette ville kunne skje. Et politisk notat fra State Department i januar 1949 hadde betegnet Iran som «det svakeste ledd i kjeden av uavhengige stater langs den sovjetiske grense i det strategisk viktige Midtøsten». To måneder senere rap­ porterte den amerikanske ambassadør tillitsfullt: «Jeg tror jeg kan gi odds en til tre på at russerne vil sette i gang i Aserbaidsjan i år.» «Etter min mening,» skrev han, «er ikke Sovjets tilbakekomst til Iran et spørsmål om ’hvis’, men utelukkende om ’når’. Den sovjetiske oppbyggingen er så lik det som gikk forut for de rødes Anschluss i de baltiske land at det virkelig er foruroligende.» Hvordan skulle de styrke det svake leddet, utfylle det iranske tomrommet? Som vanlig måtte amerikanerne velge mellom tre mulige utveier - våpen, økonomisk hjelp og allianser. Leveransene av militært overskuddsmateriell hadde allerede begynt i 1949, men 58

mer enn dette krevde Kongressens godkjennelse. Sjahen ville ha moderne våpen; han ville at hans styrker skulle få trening i USA, og i løpet av 1949 og 1950 ville han stable på bena en hær på 300 000 mann. Med denne styrken regnet han med at han kunne holde tilstrekkelig store områder i sør og sørvest mot et sovjetisk angrep til at han kunne unngå å miste oljefeltene. For å holde hele landet mente han at det trengtes en halv million mann. Disse tallene var tatt ut av luften, og de ble trolig bare fremlagt som forhandlingsgrunnlag, men sjahen og hans ministre følte at de hadde god grunn til å beklage seg. I mai 1949 hadde den s.k. Truman-doktrinen gitt nabolandet Tyrkia garantert amerikansk beskyttelse. Hvorfor kunne ikke dette utvides til også å omfatte Iran? Ambassadør Wiley skrev i april 1949: «De ser i amerikansk politisk praksis en diskriminering av Iran, som vil kunne bli meget farlig for dem - som om USA satte opp veiskilt for russerne, 'omkjø­ ring via Iran’.» Den hjelp amerikanerne gav til Tyrkia var «blitt til en besettelse for de iranske lederne». Statsministeren bad skriftlig om amerikansk hjelp, og Wiley mente at slik hjelp burde gis: «Det vil gi iranerne moralsk mot ved at det da blir klart at vi anser Iran for å være i samme kategori som Tyrkia når det gjelder bistand.» Og selv om Irans evne til å gjøre effektiv bruk av militær hjelp var begrenset, «må vi omhyggelig unngå alle tanker om 'symbolsk hjelp’ når vi har med Iran å gjøre og basere oss på våre vurderinger av (landets) evne til effektivt å ta imot militær hjelp». Anmodningene om økonomisk bistand var like innstendige. Sja­ hen betegnet i juli 1949 den amerikanske hjelpen til Iran som «ussel». Den iranske ambassadør i Washington mente at 500 millioner dollar var en passende sum, men foreslo noen uker senere 147 millioner. Da så lovgivningen i forbindelse med Mutual Defense Assitance Pro­ gram i august knyttet Iran, når det gjaldt hjelp, sammen med Korea og Filippinene, ikke med Tyrkia og Hellas, og lot iranerne dele sølle 27 millioner dollar med dem, betonte ambassadøren at dette ville «resultere i krenkelse, skuffelse og til og med harme i Iran». Hva så med allianser? Atlanterhavspakten ble undertegnet i april 1949, og Tyrkia ble medlem i 1952. Inngåelse av pakter lå i luften som et utslag av tidsånden. Sjahen snakket løselig om å «styrke» Saadabad-pakten, en ikke-angrepspakt av 1937 mellom Tyrkia, Iran, Irak og Afghanistan. Den hadde aldri hatt noe virkelig liv og var nå steindød. Det var en del snakk om en Middelhavspakt, som skulle omfatte Tyrkia, Hellas, Egypt og kanskje enkelte andre ara­ biske land, og den iranske ambassaden i Washington mente at Iran 59

burde anses som det viktigste land i et slikt traktatopplegg. Men den amerikanske utenriksminister Dean Acheson avviste denne idéen. I april 1949 skrev han: «Departementet har ikke vurdert spørsmålet om en Middelhavs- eller Midtøstenpakt, er ikke i stand til å gjøre det før forgreningene av den Nordatlantiske pakt er blitt klargjort og kan verken oppmuntre eller fraråde vurderinger med henblikk på en slik pakt i de land som eventuelt ville kunne bli parter i en slik regional ordning.» Ingen allianse ville selvsagt være til noen nytte hvis landets indre forhold var utrygge og regjeringen svak. Da William M. Rountree, State Departments direktør for greske, tyrkiske og iranske saker, besøkte Iran i mars 1950, fant han ut at situasjonen der var «farlig og eksplosiv». Det var tre grunner til dette: «(1) økt aktivitet i Tudehpartiet, (2) den nåværende interne økonomiske depresjon, og (3) den utrolige oppløsningen, forvirringen og usikkerheten blant regje­ ringens ledere.» 25. mars 1950 utnevnte sjahen den aldrende politikeren Ali Mansur til statsminister. Mansur ble av svært mange beskyldt for korrup­ sjon, og ifølge Wiley ble utnevnelsen «møtt med bestyrtelse og målløs forbauselse selv i kongefamilien og indre hoffkretser». I teorien hadde amerikanerne forpliktet seg til å avholde seg fra innblanding i Irans indre anliggender, men de fant det stadig vanske­ ligere. De var nybegynnere i «gamet» og kjente ikke til de subtile metodene de mer erfarne britene benyttet seg av for å manipulere iranske politikere og iransk politikk. Et notat som var utarbeidet i april 1950 av viseutenriksminister George McGhee («Den nåvæ­ rende krise i Iran») viser i hvilken utstrekning amerikanerne faktisk allerede hadde påtatt seg ansvaret for landet. McGhee gikk inn for at «De forente stater bør gi uttrykk overfor sjahen for sin uro over hendelsene i Iran, bør skissere for ham de reformer iranerne selv vil kunne sette ut i livet, og bør gi uttrykk for at bistand fra De forente stater bare vil bli gitt hvis det kommer en regjering til makten som er villig og i stand til å bruke denne hjelpen til å styrke Irans indre forsvar mot kommunismen. Om nødvendig bør De forente stater være rede til å navngi den iranske tjenestemann vi mener mest effektivt vil kunne oppfylle disse krav». I likhet med amerikanerne mente også sjahen at situasjonen var blitt så farlig at det kanskje var på sin plass med mer drastiske tiltak, selv om hans tanker da som senere gikk i retning av en militær løsning. 26. juni avsatte sjahen Ali Mansur og utnevnte i stedet general Ali Razmara, den iranske generalstabssjefen. Wiley hadde rapportert

60

hjem 22. mai: «I den nåværende forvirrede politiske og økonomiske situasjon er det økende stemning for Razmara som statsminister, selv blant noen av hans tidligere politiske fiender». Blant disse fiendene måtte man også regne sjahens yngre halvbror, prins Abdurriza, som hadde studert ved Harvard og var kommet hjem med tanker om å omorganisere landets økonomi. Noe av det høfligste han hadde å si om Razmara var at han var «en slange i gresset». Likevel hadde man store håp til denne nye kosten. Razmara var 49 år gammel, uteksaminert fra det franske militærakademiet SaintCyr og hadde spilt en fremtredende rolle da Pishevaris regime i Aserbaidsjan ble likvidert. Han hadde ikke lagt særlig skjul på at han ønsket statsministerstillingen, selv om det var underforstått at «sja­ hen har til hensikt å holde ham i bånd, hvis han kan». Razmara stod overfor en uhyre vanskelig situasjon. I 1948 var det blitt innledet forhandlinger mellom regjeringen og AIOC om en tilleggsavtale for å bedre de betingelsene som var avtalt mellom selskapet og Riza sjah i 1933. Ifølge den opprinnelige ordningen betalte selskapet den iranske regjering en fast takst på 4 millioner pund i året, og denne var steget med produksjonen til 16 millioner pund i 1950. Den nye til­ leggsavtalen, som ville ha økt regjeringens inntekter betydelig, ble undertegnet i juli 1949 og ble straks sendt til Majlis for godkjennelse. Men Majlis ble oppløst før avtalen kunne godtas eller engang debat­ teres, og i juni 1950 ble den sendt til en parlamentarisk underkomité på atten medlemmer; komitéens formann var dr. Mossadeq. Razmara ønsket å få avtalen satt ut i livet, men den nasjonalistiske og religiøse glød i landet økte. Disse kreftene konsentrerte seg om kravet om nasjonalisering av oljeindustrien og hadde samlet seg om dr. Mossadeq som sin karismatiske talsmann. De ble nå for sterke for ham. Han hadde forsøkt å formilde opposisjonen ved å få sjahen til å omtale ham som hadsji Ali Razmara - ikke general Razmara - i det dekretet hvor han ble utnevnt til statsminister. Egentlig var han ikke hadsji i ordets vanlige forstand, dvs. han hadde ikke vært på pilegrimsferd til Mekka, men i Iran kan alle som er født på den første dag i det islamske år (og det var Razmara) kalles hadsji som en slags høflighetstittel. Derfor fremstilte Razmara seg for Majlis som hadsji Ali og i sivile klær. Han ble møtt med en storm av skjellsord fra dr. Mossadeq: «De er ingen hadsji! Hvorfor forsøker De å bløffe oss? De er general - en ulv i fåreklær! Gå tilbake til han som har sendt Dem!» Det ble en forferdelig ballade, men til slutt godkjente Majlis utnevnelsen. Selv om han nå var statsminister, var det lite Razmara kunne

61

utrette. Frontlinjene mellom palasset og Mossadeqs Nasjonale front var skarpt opptrukket, og intet kompromiss mellom dem var mulig. Mossadeq var dagens helt og nasjonaliseringskravet symbolet på nasjonens stolthet. Som politisk leder var han en underlig blanding. Han var nå sytti år gammel og en uhyre effektiv folketaler av det emosjonelle slaget, breddfull av sjiittenes sørgmodige gemytt. Jeg overvar mange debatter i Majlis i løpet av den tiden jeg var i Teheran, og jeg ble kjent med hans teknikk. Han begynte gjerne å tale til de deputerte om det iranske folks lidelser, og ble så rørt over sin egen veltalenhet at han brast i gråt. Tårene gikk over i hosteanfall, som så endte i totalt sammenbrudd. De andre representantene løp til med glass med vann, eau de cologne og luktesalt. Etter en stund klarte de å få stablet Mossadeq på bena igjen slik at han kunne fortsette talen, inntil han ble indisponert igjen om lag fem minutter senere. Alle ropte over seg om hvor ærlig og oppriktig han var, og Mossadeq var utvilsomt fullstendig oppriktig. 1 1950 var han blitt til selve legemliggjørelsen av det iranske folks aspirasjoner. Men som praktisk politi­ ker var han en fullstendig fiasko, for han hadde ikke den fjerneste anelse om organisasjon eller administrasjon. Mossadeq representerte den politiske fløyen av den nasjonalis­ tiske bevegelse. Den religiøse fløy var ledet av ayatollah Abulqasim Kashani. Riza sjah hadde sendt ham i eksil til Libanon, men han fikk vende tilbake etter krigen. Både britene og kommunistene mistenkte USA for å stå bak Kashanis hjemkomst, og han ble følgelig beskyldt for å gå amerikanernes ærend. Mange ekstremistiske religiøse grup­ peringer gjæret under overflaten, og den mest betydningsfulle var Fidayin-i Islam (de som ofrer seg for islam), som var grunnlagt og ble ledet av Navab Safavi. En dag hadde Safavi lest en avisartikkel av den kjente journalisten Kusrawi, og etter hans mening var den en fornærmelse mot islam. Han spurte en av ayatollahene i Qum hva straffen burde være for en som fornærmet den hellige tro, og fikk beskjed om at straffen var døden. Deretter bestemte han seg til å danne et eget selskap for å eksekvere denne «dommen». Safavis første offer var Kusrawi, som i tilleggtil journalist også var advokat. Han ble myrdet av fire menn i en rettssal i 1949. Morderne ble arrestert og tilstod ugjerningen, men Kashani sendte dem sin velsignelse. Jeg var til stede under rettssaken, og det var en merkelig forestilling. Rettssalen var full av flagg og annen pynt, og da domme­ ren kom inn, utbad han seg en forklaring på dette. Han fikk vite at «ayatollah Kashani har gitt ordre til denne utsmykkingen for å feire frikjennelsen av de fire tiltalte». - «Men jeg har jo ikke innledet 62

rettsforhandlingene ennå!«protesterte dommeren. «Det vet vi,» var svaret, «men vi har all tillit til Deres rettferdighet.» Vedkommende ble ikke skuffet. Det var store menneskemengder utenfor rettsbygningen, og mange var kommet fra Qum. Alle ropte i kor «Allahu akbar» - Gud er størst - og dommeren henla saken. En annen faktor som Razmara måtte avfinne seg med var Tudeh. Dette partiet hadde sin opprinnelse i innsatsen til en viss kjemipro­ fessor Evani, som hadde studert i Tyskland før Hitler kom til makten og hadde hatt god kontakt med de tyske kommunistene. Da han kom tilbake til Iran, mente han at situasjonen der hadde meget til felles med Weimarrepublikken og krevde de samme drastiske tiltak. Evani døde i fengsel i slutten av 1930-årene, men i 1941 grunnla noen av hans disipler et kommunistparti og kalte det Tudeh (Massene). På grunn av den nære tilknytningen til Moskva var Tudeh alltid suspekt, især i denne perioden da partiet gikk imot en nasjonalise­ ring av oljeindustrien: grunnen var selvsagt at Sovjetunionen ønsket nye konsesjoner, ikke nasjonalisering av de gamle. Likevel hadde Tudeh ganske sterk tilslutning blant studentene og de intellektuelle. Jeg hadde mitt første møte med sjahen tidlig på vårparten 1951. Jeg traff ham hjemme hos prinsesse Ashraf. Dette var et interessant hus, for det gjenspeilte prinsessens lidenskap for keiser Napoleon. Det var portretter og byster av Napoleon overalt, og i sitt kontor (hun hadde hjemmekontor, men ektemannen måtte leie et ute på byen) hadde hun trukket alle lenestoler og sofaer med tigerskinn. Det måtte ha gått med minst hundre tigrer. Jeg tror at prinsesse Ashraf oppfattet sin far som en napoleonsk natur og betraktet seg selv som den gamle tigerens unge. Under dette møtet var broren meget deprimert; han la ikke skjul på sin frykt i forbindelse med nasjonaliseringen. Han påpekte at AIOC hadde 53 000 ansatte. Hvordan skulle de kunne betales hvis det ble vedtatt å nasjonalisere oljeindustrien? Hvor skulle Iran få de pengene som trengtes til å betale erstatning? Hvis man lånte dem, ville nedbetalingen av dette lånet ta like lang tid som den forhatte konsesjonen varte (til 1993). Og hvordan skulle Iran klare å transportere og markedsføre oljen, selv om de klarte å fortsette produksjonen? Det videre hendelsesfor­ løp skulle vise at mange av disse problemstillingene var helt relevante. Som om ikke de politiske bekymringene var nok, hadde sjahen på denne tiden også vanskeligheter med familien. Det mislykkede anslaget mot hans liv hadde gjort ham stadig mer opptatt av farens råd om å «skaffe seg en sønn». Derfor inngikk han 12. februar 1951

63

sitt annet ekteskap med Soraya Esfandiari. Men hans tvillingsøster Ashraf var misfornøyd med dette partiet. Hun mente at det hele var ordnet av halvsøsteren, prinsesse Shams, og var ergerlig fordi det resulterte i lavere status for henne selv. Etter brorens skilsmisse hadde hun vært Irans første dame og i realiteten spilt rollen som keiserinne. Umiddelbart etter vielsesseremonien demonstrerte hun sin irritasjon ved å dra rett hjem til sin residens uten å delta i bryllupsfestlighetene. Sjahens andre halvsøster, prinsesse Fatima, sørget for å skape langt større problemer. Prins Abdurriza hadde vært på et studieopp­ hold i California og tok en amerikansk venn ved navn Vincent Hillyer med hjem på ferie. Prinsesse Fatima traff Hillyer, og de ble forelsket i hverandre. Hun erklærte at hun aktet å dra til California for å studere, hvorpå hun reiste til USA og giftet seg. Det faktum at ektemannen ikke bare var amerikaner, men på toppen av det hele ikke viste noen interesse for å bli muslim, resulterte i veldig oppstyr i hele Iran. ) * 20. februar ble så statsminister Razmara myrdet da han gikk inn i Shahmoskéen for å delta i begravelsen av en mullah. Morderen ble arrestert mens han hele tiden ropte «Allahu akbar». Det eneste navn han ville oppgi var Abdullah, dvs. Guds tjener. Da han ble nærmere forhørt, oppgav han familienavnet som Muwahidi - «den som tror på en Gud». Det viste seg senere at han het Khalil Tahmusbi og var medlem av Fidayin-i Islam. Jeg husker en del episoder fra den tiden som gir et godt inntrykk av atmosfæren i landet. Avisen Asnaf brakte en tegning med en hånd som stakk ut av en sky og holdt en rykende revolver - den som nettopp hadde drept statsminister Razmara. Tegningen het «Døds­ kysset». Kashani offentliggjorde en erklæring om at kulene som hadde drept Razmara var velsignet av Gud, og han spådde at oljein­ dustrien ville bli nasjonalisert til tross for virksomheten til den forræderen som nå var blitt druknet i sitt eget blod. Også Safavi sendte ut en erklæring med overskriften «Huwwa al-Aziz» (Han alene (Gud) er sterk). Den var henvendt «til sjahen» uten noen av hans titler, bare med betegnelsen «Pisr Pahlavi» (Pahlavis sønn). Her fikk sjahen brysk beskjed om at han straks måtte sette drapsmannen på frifot og be ham om unnskyldning for eventuelle ubehageligheter under politietterforskningen. Det var meget betegnende at regjerin*) Til slutt fikk man hjelp fra den gamle Aga Khan, hvis mor hadde vært prinsesse av kadsjardynastiet. Han traff det unge paret i Paris og overtalte Hillyer til å bli muslim. Men ekteskapet ble ulykkelig og endte med skilsmisse.

64

gen ikke klarte å finne en imam som var villig til å forrette under Razmaras begravelse. Fungerende statsminister Fahimi tilbød en iman 3000 pund sterling for å gjøre det, men imamen svarte at han verdsatte sitt liv høyere enn som så. Hæren ble naturligvis demoralisert av mordet på Razmara. Teherans gater var fulle av rasende demonstranter, mange av dem Tudehtilhengere som ropte «mordibad-i Truman» (død over Truman). Ved at de valgte Truman og ikke oljeselskapet AIOC eller sjahen som syndebukk, viste demonstrantene sin lojalitet overfor Mosvka og i hvilken grad krisen i Iran var blitt et ledd i den kalde krig. Atmosfæren var uhyre spent. Da jeg ønsket å dra til AIOCs kontorer i en stor bygning i nærheten av Sentralbanken (Bank-i Milli), nektet min guide fra utenriksministeriet å bli med. Prinsesse Ashrafs ektemann fortalte meg senere at sjahen var lamslått da han fikk høre om mordet på statsminister Razmara. Han kunne ganske enkelt ikke tro at hans førsteminister var blitt likvidert på denne måten. «Jeg kan ikke tro det, jeg kan ikke tro det,» gjentok han. «Jeg er fullstendig alene. Ingen forstår problemene mine. Alle er med i en sammensvergelse mot meg, noen bevisst og andre ube­ visst. Det er jeg som må unngjelde.» Noen av de folkene som helt åpenbart deltok i det som sjahen betraktet som en sammensvergelse mot ham, var politikerne i Maj­ lis. Et aktivt og livlig parlamentarisk liv er en relativt sjelden fore­ teelse i landene i den tredje verden, der den effektive makt nesten alltid innehas av en koloni- eller okkupasjonsmakt, eller en enkelt mann eller en liten gruppe militære eller sivilister som har kommet i stedet for okkupantene. Selv om noen iranere - med tanke på den konstitu­ sjonelle bevegelse ved århundrets begynnelse - har hevdet at de var arvtagere til en parlamentarisk tradisjon, har Iran i virkeligheten ikke vært noe unntak. Etter kadsjarenes enevelde kom to perioder med fremmed okkupasjon og Riza sjahs diktatur. Majlis var bare i stand til å innta en plass i solen i en kort overgangstid mellom okkupasjon og konsolidering. Alle de øvrige maktsentra i landet var for øyeblikket paralysert, og Majlis ble brennpunktet for folkets følelser. Forholdene i landet nærmet seg nå kaos, og i 1950 så Majlis sin sjanse, slik Frankrikes Etats généraux hadde gjort det i 1790 og den russiske riksdumaen i 1917. Sjahen måtte få Majlis godkjennelse av en ny statsminiter, så han sendte fungerende statsminister Fahimi til nasjonalforsamlingen med en liste over mulige kandidater. Da Fahimi innfant seg, begynte Majlis’ president Fakhir Hikmat å si noe om «de siste dagers tragiske 5. Ayatollah

65

hendelser», men han ble avbrutt av Mossadeq: «Herr president, slutt med alt dette tøvet. De burde reise Dem med oss andre og rope: ’Lenge leve nasjonaliseringen av vår olje’.» Presidenten kjempet seg videre i talen, men Mossadeq avbrøt ham igjen og insisterte på at han skulle rope et leve for nasjonaliseringen. Så presidenten måtte gi opp, og overlot i stedet ordet til Fahimi: han hadde forstått at han kom med et viktig budskap. Fahimi gikk opp på talerstolen. Han sa at han var blitt sendt av Hans Majestet Sjahen for å be om mandat fra Majlis til å danne ny regjering, for det var meget farlig for landet om det skulle være uten statsminister i en så kritisk situasjon. Men dette førte til stor ståhei blant representantene, og Mossadeq tok igjen ordet. Han uttalte at det var høyst merkelig at sjahen sendte noen for å be dem vise ham sin tillit. Hvem hadde gitt sjahen myn­ dighet til å danne regjering? Det var Majlis’ sak, og ved å opptre på denne måten forsøkte sjahen å krenke forfatningen. Presidenten hevet deretter møtet i en time for å la gemyttene falle til ro, og i mellomtiden ble det utvekslet budskap med palasset. Fahimi avstod fra å tale, men presidenten informerte representan­ tene om at sjahen ville fremlegge tre navn for dem, og håpet at de ville kunne velge en av dem til statsminister. Sjahens kandidater var Fahimi, London-ambassadøren Ali Suhaili og hoffministeren Husain Ala. En av representantene for den Nasjonale front inntok talerstolen og sa: «Ærede representanter, når vi tidligere har støttet monarkiet, var det ikke på grunn av Muhammad Riza Pahlavis person, men ut fra visse politiske og samfunnsmessige hensyn. Sja­ hen må forstå at styret i dette landet fullt og helt tilkommer folkets representanter. Det er vi som utnevner statsministeren. Sjahen må innse at han bare kan beholde tronen hvis han overholder forfat­ ningen. Han må slutte å blande seg i politikk. Han påtvang oss Razmara mot vår vilje. Monarken er bare et individ, og individer blir alltid påvirket av sine omgivelser. Hvem kan garantere at sjahen ikke blir påvirket av sine brødre og søstre og Gud vet hvem andre?» Mossadeq begynte igjen å tale. Henvendt til Fakhir Hikmat sa han: «Gå og fortell sjahen hva De har hørt her. Si til ham at han alltid må huske at det er vi i denne sal som er folkets representanter og at det er vi som betyr noe.» Debatten fortsatte en stund, og så vedtok Majlis å avvise alle tre kandidater til statsministerstillingen - Fahimi fordi han var en forræder, hadde forsøkt å forsvare Razmara og var motstander av nasjonalisering; Suhaili fordi han var en venn av prinsesse Ashraf, slik at man antok at det var hun som hadde sørget 66

for å fremme hans kandidatur; Husain Ala var i bunn og grunn en bra mann, men han var utdannet i England, hadde tilbrakt hele sitt voksne liv i diplomatiet og talte ikke flytende farsi, og dessuten led han av magesår. Presidenten kunngjorde så at Husain Ala hadde bedt om å få trekke sitt kandidatur tilbake. Men fem dager senere overtalte likevel sjahen ham til å stille. Han ble godtatt av Majlis og fikk danne regjering. Likevel var dette bare ment som en overgang til det man nå anså som uunngåelig: en regjering under ledelse av dr. Mossadeq. Jeg har ikke til hensikt å komme med noen detaljert fremstilling av Mossadeqs tid som statsminister. Han ble utnevnt 19. april 1951. Nasjonaliseringsloven ble vedtatt 30. april og sanksjonert av sjahen dagen etter. En av de første konsekvensene av dette tiltaket var at AIOC innstilte alle betalinger til den iranske statskassen, hvoretter mange statstjenestemenn ikke lenger kunne få lønn. Jeg fikk anled­ ning til å se hva dette kunne medføre, for min guide fra utenriksministeriet var fra tid til annen helt blakk. 26. mai reiste den britiske regjering sak mot Iran for Haagdomstolen, som 5. juli uttalte at produksjonen skulle fortsette som før inntil saken var mer avklart. Amerikaneren W. Averell Harriman og det britiske regjeringsmedlemmet Richard Stokes reiste til Teheran, men uten at dette førte til et brukbart kompromiss. All raffinering av olje opphørte 31. juli, og i september brakte Storbritannia striden inn for De forente nasjoner; Mossadeq fremla personlig den iranske regjerings sak for Sikker­ hetsrådet. I 1952 appellerte Storbritannia igjen til domstolen i Haag, det var hektisk besøksvirksomhet i Teheran, og til slutt brøt den iranske regjering de diplomatiske forbindelsene med Storbritannia. Ameri­ kanerne spilte hele tiden en noe tvetydig rolle. Naturligvis var de prinsipielt mot nasjonalisering, men de øynet mange muligheter for fordeler for deres egne oljeselskaper i forbindelse med britenes pro­ blemer. En rekke amerikanske oljefolk dukket opp på arenaen, og til den britiske regjerings forbitrelse overlot Washington det til kjø­ perne å avgjøre om de ville ha den oljen som ennå sivet ut fra Abadan - olje som britene hevdet var tyvegods. Våren 1953 hadde situasjonen forverret seg betraktelig. Selv om regjeringen gjorde gode miner til slett spill, var det en hel del arbeids­ løshet og nød. Mossadeq og Kashani, hans nærmeste allierte, var håpløse administratorer, og dessuten hadde de nå begynt å kives. Majlis var mer eller mindre satt utenfor; sjahen var maktesløs. Mange viktige personligheter, deriblant en rekke deputerte, begynte

67

å stikke av til steder som Kuwait og Sharjah, og der tok de ofte raskt kontakt med de britiske myndigheter. Amerikanerne var blitt stadig mer bekymret over utviklingen i Midtøsten. I juli 1952 hadde de «frie offiserer» gjort revolusjon i Egypt, avsatt kong Faruk og erstattet ham med et revolusjonært regime med sterke nasjonalistiske tendenser. Oberst Nassser hadde fremstått som den egyptiske revolusjonens leder og symbol, og han hadde raskt gjort det klart at han ikke hadde noe til overs for den forsvarsorganisasjonen for Midtøsten som amerikanerne og britene forsøkte å snekre sammen. I tillegg til et lite samarbeidsvillig Egypt kom et fiendtligsinnet Iran. Med en viss rett kunne Stalin kort før han døde (5. mars 1953) regne med at Iran snart ville falle som et modent eple i hendene på Sovjetunionen. Men de første som gjorde noe for å få snudd utviklingen var ikke amerikanerne, men AIOC. I årenes løp hadde oljeselskapet bygget opp en meget effektiv etterretningstjenste. De hadde mange poli­ tikere på lønningslisten, og vi har allerede nevnt at noen av stammehøvdingene i det sørvestlige Iran fikk utbetalt en del av de royalties som tilkom det iranske finansdepartement. Nå måtte selvsagt alle disse mottagerne klare seg uten pengene fra selskapet, og dette likte de dårlig. Da utsendinger fra AIOC begynte å antyde at det måtte kunne la seg gjøre å finne en utvei til å få fjernet Mossadeq, Kashani og alt deres vesen, var det mange som var rede til å lytte. I sin beslaglagte, men meget leste bok (i hvert fall er den meget lest i Iran) Countercoup forklarer Kermit Roosevelt at han på vegne av CIA hadde vært i kontakt med Mossadeq-fiendtlige elementer i Teheran så tidlig som i slutten av 1950, det vil si før Mossadeq ennå var blitt utnevnt til statsminister. Roosevelt hadde fortsatt å følge med i utviklingen og besøkte Teheran med jevne mellomrom, og da han så var på gjennomreise i London i november 1952, ble han praiet av representanter for Anglo-Iranian Oil Company. De gjorde det klart at de ønsket å få styrtet Mossadeq så snart som overhodet mulig. Kermit Roosevelt hadde stor forståelse for dette, og han var også villig til å studere de undergravingsplanene oljeselskapet hadde utarbeidet, selv om han ikke uten videre ville gjøre bruk av dem. Saken var den at amerikanerne og AIOC ville bli kvitt Mossadeq av ulike grunner. Selskapet ville ha sin gamle konsesjon tilbake for å kunne gjenoppta oljeproduksjonen, mens amerikanerne på sin side var redde for det Roosevelt betegnet som «den åpenbare faren for en russisk overtagelse i Iran». Han hevder at da han orienterte utenriks­ minister John Foster Dulles under det avgjørende møtet i State 68

Department 25. juni 1953, argumenterte han med at den sovjetiske trusel mot Iran var «ekte, farlig og overhengende». Og Dulles var også enig i at hvis russerne skulle få herredømmet over Iran, «ville de ha herredømmet over Den persiske gulf. Dette har vært deres drøm, deres viktigste målsetning helt siden Peter den stores dager.» Noe av det som hadde avholdt britene fra å gå løs på statsminister Mossadeqs regime med makt, var frykten for Sovjetunionens reak­ sjoner. Den iransk-sovjetiske traktat av 1921 gav Sovjetunionen rett til å rykke inn i Iran med tropper under visse omstendigheter, noe britene var fullstendig klar over i og med at man hadde brukt vedkommende traktatbestemmelse i forbindelse med den sovjetiskbritiske fellesokkupasjon av landet i 1941. Etterkrigstidens Storbri­ tannia var helt åpenbart ikke i stand til alene å ta opp en militær eller politisk kamp mot Sovjetunionen i Iran. Men det kunne tenkes at amerikanerne var det, og Washington var også mer innstilt på å løpe en slik risiko etter at Stalin var falt fra i mars 1953 og etterfølgerne i Moskva nå var ivrig opptatt av en intens maktkamp i det skjulte. Kermit Roosevelt hadde overbevist seg selv - og han klarte dess­ uten å overbevise utenriksminister Dulles og en rekke andre sentrale medlemmer av den amerikanske regjering - om at «den iranske hær og det iranske folk vil støtte sjahen» når det kom til en virkelig konfrontasjon. Og dermed gikk han i gang med å organisere et slikt oppgjør, og til tross for et feilskjær som nesten hadde resultert i katastrofe og som tvang sjahen og keiserinne Soraya til å søke midlertidig asyl i Roma, var motkuppet en suksess. General Zahidi ble deretter innsatt som ny statsminister etter Mossadeq, som ble arrestert. 4. september avla Kermit Roosevelt en personlig rapport om Operasjon Ajax til en forsamling i Det hvite hus. Også president Eisenhower og John Foster Dulles var til stede. I sin bok forklarer Roosevelt at han avsluttet sin redegjørelse med en advarsel. Han sa at operasjonen hadde vært en suksess fordi CIAs analyse av situasjo­ nen i Iran hadde vært korrekt. Man hadde kommet til at «hvis folket og de væpnede styrker fikk se at de måtte foreta et valg, at Mossadeq tvang dem til å velge mellom monarken og en revolusjonær skikkelse som var støttet av Sovjetunionen, kunne de og ville de bare velge en ting». Hvis CIA noen gang skulle ønske å forsøke seg på en ny operasjon av samme slag, ville de på forhånd måtte være sikre på at folket og hæren i vedkommende land ønsket det samme som CIA. Hvis ikke, avsluttet Kermit Roosevelt, «you hadbetter give the job to the Marines!» 69

Kapittel 5 TEHERAN — ÅPEN BY

22. august 1953 var motkuppet avsluttet. Sjahen var tilbake i sitt palass, og Mossadeqs tilhengere ble fengslet eller hadde gått i dekning. Dr. Mossadeq selv klarte å gjemme seg hos en venn et par dager, men da han fikk høre radiomeldingene om at han skulle arres­ teres, bestemte han seg for å gå til en politistasjon og overgi seg. *) Theran virket nærmest som en en erobret by, med keisertro trop­ per og politistyrker som gikk summarisk i rette med alle som de mistenkte for å være tilhengere av Mossadeq. Mange studenter og andre venstreorienterte elementer ble skutt uten videre. Husain Fatimi, som hadde vært Mossadeqs utenriksminister og tidligere redaktør for den innflytelsesrike Teheran-avisen Bakhtar Amruz, en idealist som var like voldsomt antikommunist som han var antivestlig innstilt, ble skutt ned på åpen gate. Det virkelige maktsentrum i Teheran i disse dagene var ikke i Niavaranpalasset, men i den amerikanske ambassade. Det var CIA som hadde iscenesatt motkuppet, og CIA overvåket nå etterdønnin­ gene. Den amerikanske Teheran-ambassadøren Loy Henderson, en nær venn av Kermit Roosevelt og en av dem som hadde deltatt i det skjebnesvangre møtet i State Department 25. juni og som (om enn noe motvillig) hadde gått med på å gjennomføre Opera­ sjon Ajax, var på plass igjen etter en kortvarig taktisk retrett til Sveits. Roosevelt selv hadde flyttet inn i ambassaden fra det lille huset i Shemran, som hadde vært hans hovedkvarter under gjennom­ føringen av kuppet. Sammen med ham kom mange av hans medhjel­ pere - folk som Richard Helms, som skulle komme til å gjøre karriere i CIA: han fikk utvilsomt et ubalansert syn på organisasjo­ nens muligheter som politisk instrument på grunn av denne tidlige og lette triumfen. *) Senere ble han (fortalte hans sønn til meg) satt i en celle i vann opp til livet, og han fikk et så voldsomt anfall av revmatisme at han ble fullstendig lammet. Han satt i fengsel i fem år og døde kort tid etter at han ble løslatt.

70

Seieren ble raskt utvidet fra hovedstaden til også å omfatte provin­ sene. Byer som hadde gitt særlig stor støtte til Mossadeq og hans Nasjonale front eller hvor mullahene hadde vært spesielt voldsomme i sin kritikk av sjahen, ble utsatt for harde straffetiltak fra hærens og politiets side. Qum, Shiraz, Tabriz og Isfahan (Husain Fatimis hjemby) opplevde omfattende razziaer og arrestasjonsbølger. I Teheran ble Mossadeqs hus jevnet med jorden med bulldozere for å unngå at det ble til et symbol eller samlingssted for oppsisjonelle krefter. På samme vis som sjahens fiender måtte straffes, måtte også hans venner få sin belønning. Alle de politikerne som hadde måttet ligge lavt i terrenget under Mossadeq, de velstående iranere som hadde fått sine eiendommer konfiskert eller var blitt ruinert på grunn av Mossadeqs nasjonaliseringstiltak, offiserene som hadde vært lojale mot sjahen - alle disse ventet nå å få erstatning for sine lidelser. Mange av dem hadde måttet flykte fra Iran. Og erstatning fikk de, for selv om statskassen var tom, var den amerikanske regjering raskt ute med en kreditt på 45 millioner dollar, og amerikanske oljeselska­ per var villige til å yte rause lån i håp om fremtidige fordeler. For en avvikling av nasjonaliseringstiltakene stod naturligvis høyt på den nye regjeringens dagsorden, og selv om det tok over ett år å skape det nye konsortiet som nå skulle bestyre Irans oljeforretninger, kom det til å bli en meget tilfredsstillende løsning for de amerikanske selska­ pene. De fikk en andel på 40 prosent i det som før nasjonaliseringen hadde vært et britisk monopol. Blant de lojale som nå fikk sin belønning var oberst Nasiri, som hadde overlevert Mossadeq det budskapet som avsatte ham. Han ble forfremmet til general og utnevnt til leder for Savak, det hemme­ lige politi. General Fazlullah Zahidi hadde ledet motkuppet i Tehe­ ran og ble nå statsminister. Hans sønn Ardashir, som hadde fungert som kontakt til Kermit Roosevelt, fikk sjahens datter Shahnaz som brud og ble senere ambassadør i London og i Washington. Kaptein Khatimi, som hadde fløyet sjahen til Bagdad og Roma, ble sjef for flyvåpenet og ble gift med sjahens søster etter skilsmissen fra hennes første mann, amerikaneren. JaTar Sharif Imami hadde som visepre­ sident i Majlis bidratt til å overtale et stort antall representanter til å flykte fra landet og dermed banet veien for en «konstitusjonell» seier. Han ble nå leder for Pahlavi Foundation og senere statsminis­ ter. Og heller ikke Kermit Roosevelt tapte på operasjonen, for han ble utnevnt til rådgiver for en rekke amerikanske oljeselskaper. Men hvordan skulle den nye regjeringen få konsolidert sin stilling? 71

Til tross for de jublende massene som CIA hadde fått mobilisert i Teherans gater ville det være naivt å tro at sjahen virkelig hadde tatt Mossadeqs plass i iranernes hjerter. Det trengtes noe mer. Etter revolusjonen ble det i arkivene i Marmorpalasset funnet et meget avslørende notat med forslag til retningslinjer for den politikk sjahen skulle forsøke å følge. Notatet er på engelsk og det er ikke undertegnet; det antas at det ble utarbeidet av en gruppe som ambas­ saden eller CIA nedsatte i sakens anledning. Det inneholdt syv forslag: 1) Det skulle startes en samordnet kampanje for å presentere sjahen som Folkets far - Fermandeh ifølge et gammelt uttrykk - i henhold til de beste iranske tradisjoner. 2) Alle tilgjengelige propagandamidler skulle tas i bruk for å bygge opp tronens og sjahens personlige prestisje. I den forbindelse ble det påpekt at sjahen hadde en så å si «ferdiglaget» krets av potensielle velgere som han kunne fri til, nemlig kvinnene. Kvinnene utgjorde over halvparten av Irans befolkning, og selv om mennene kanskje lå under for gamle forestillinger og fordommer, var kvinnene mer åpne for nye tanker. Kvinnefrigjøring ville gi sjahen «velgergrunnlag» og støtte i hvert eneste iransk hjem. 3) Sjahen og hans nye regjering burde gjøre alt som overhodet stod i deres makt for å styrke middelklassen og utvide den tallmessig. Selv om middelklassen ikke var stor, var det den som hadde vært mest effektiv i sin opposisjon mot Mossadeq. Den var instinktivt og i henhold til sine interesser motstandere av all eventyrpolitikk og verdslig av innstilling, og den kunne bli et naturlig grunnlag for regimet. 4) I størst mulig utstrekning burde nye politiske skikkelser lanse­ res. Eldre politikere som Qavam og Tabataba’i var for gamle og upålitelige. 5) Det var meget heldig hvis sjahen kunne spille en betydelig rolle internasjonalt, både i Midtøsten og i bredere sammenheng. Det var en kjent sak at lederne i mange mindre land hadde hjemlige fordeler av den image de klarte å skape seg i internasjonale fora. 6) Sjahen burde vise alvorlig interesse for religiøse saker og der­ med gjøre alt han kunne for å fravriste ayatollahene i Qum det religiøse lederskap i landet. Han burde for eksempel gjøre det til en regel å gå til bønn i forskjellige moskéer, ikke til den samme hver fredag. 7) Man burde legge betydelig arbeid i organiseringen av og oppsy­ net med etterretningsvesenet, og være særlig oppmerksom på flyvå72

penets behov, for et lojalt flyvåpen ville på grunn av sin mobilitet være i stand til å ta seg av enhver trusel om mytteri i landets øvrige militæravdelinger. Flyvåpnet hadde også færre offiserer og mann­ skaper med mer konsentrert ildkraft, og det var derfor lettere å holde under streng kontroll enn hæren. Denne siste anbefalingen viser i stor utstrekning hvordan sjahen konsoliderte sitt herredømme over alle aspekter av nasjonens liv, og den antyder også hva som i siste instans førte til hans fall. Det var således i denne første tiden at Savak (det hemmelige politi) ble opprettet, til å begynne med mer eller mindre som en underavdeling av CIA, men under sjahens direkte kommando. Det ble også opp­ rettet andre, parallelle etterretningsorganisasjoner. Man fikk et Deuxiéme Bureau, ) * som spionerte for og på hæren; videre det poli­ tiske politi, som sorterte under innenriksministeren; og endelig oberst (nå general) Schwarzkopfs gendarmeri, som opererte i pro­ vinsen og da særlig blant stammebefolkningene. All denne etterretningsvirksomheten foregikk under amerikansk overoppsyn og rådgivning; og for at man skulle være sikker på at de væpnede styrker fikk et enhetlig utdannet, lojalt offiserskorps, ble så å si alle offiserer fra og med obersts rang sendt på kurs i USA, vanligvis for to til tre år. I løpet av de 25 år sjahen regjerte effektivt hadde ikke mindre enn 15 000 offiserer slike langvarige opphold i De forente stater, for ikke å snakke om de mange tusen yngre offiserene og underoffiserene som var der i kortere perioder. All etterretningsvirksomhet ble koordinert fra sjahens personlige kontor, som vanligvis ble ledet av en general. Våpengrenene ble holdt adskilt fra hverandre og fra Savak og andre etterretningsinstitusjoner. Det fantes ingen integrert forsvarsledelse; sjefene for infan­ teriet, artilleriet, panserstyrkene, marinen osv. henvendte seg hver for seg til sjahen. Han var fast bestemt på at de ikke skulle ha muligheter for å koordinere, for koordinering kunne føre til kritikk og dermed i verste fall til opprør. Det som i virkeligheten skjedde var selvsagt følgende: når det var mytteri i luften og sjahen vaklet, var våpengrenenes sjefer ute av stand til å reagere koordinert fordi de ikke hadde noe apparat til å gjøre det. Sjahen må ha lest dette notatet og satt seg nøye inn i det, for det er helt klart at han forsøkte å følge rådene. Faktisk kom han til å ta dem litt for alvorlig og tro på sin egen propaganda. Således nøyde han seg ikke med å gå med på å fremstå som sitt folks far. Han begynte etter *) Det tradisjonelle navn på den militære etterretningstjeneste, etter den franske generalstabs «annet kontor». Å. G.

73

hvert å tro at folket virkelig betraktet ham som Fermandeh. Og selv om han ikke hadde ressurser til virkelig å skape en ny middelklasse, klarte han derimot å skape en ny parasittkaste av kjøpmenn og mellommenn som fikk tildelt kontrakter og oppdrag av ulike slag. Disse omfattet representanter for noen av de ledende familiene i Teheran og også de elementer i borgerskapet som sjahen forutset­ ningsvis skulle dyrke, og fordelingen av privilegiene gav keiserfamilien grønt lys til å ta sin andel av godene. Videre var det sjahens søster Ashraf som fikk i oppdrag å ta seg av sjahens nye maktgrunn­ lag, kvinnene. Det var vel ikke lett for sjahen å skape en helt ny samfunnsklasse, men han kunne skape nye politikere. Den gamle politikerstand forsvant, og i dens sted kom det nye folk, hvorav mange var statstje­ nestemenn. Amir Abbas Huvaida, som skulle komme til å tjene sjahen som statsminister lenger enn noen annen og som til slutt nektet å redde seg fra henrettelse ved å flykte, hadde for eksempel begynt som FN-funksjonær, blitt iransk diplomat, deretter leder for den iranske FN-delegasjonen i New York, hvorpå han ble hentet hjem til Teheran for å bli statsråd og endelig statsminister. Huvaida var en mann uten sterk familietilknytning eller andre «røtter», og hans lojalitet var utelukkende forbeholdt sjahen. To andre av sja­ hens statsministre var også menn han selv hadde bygget opp. Hushang Ansari hadde vært journalist og korrespondent for det iranske nyhetsbyrået i Tokyo. Sjahen fikk et godt inntrykk av ham da han var på offisielt besøk i Japan i 1968, så han ble kalt hjem for å bli informasjonsminister og senere finansminister. Jamshid Amuzgar, kanskje den dyktigste av disse politikerne som nådde toppen, hadde begynt som ingeniør. Alle disse personene var i realiteten sjahens stråmenn og marionet­ ter, og på grunn av sin bakgrunn avskåret fra å komme med noen alvorlig kritikk av hans politikk når de var uenige i den. Ut fra samme prinsipp - oppmuntring av grupper og enkeltpersoner som skyldte ham alt - sørget sjahen for at alle militære kommunikasjoner var bemannet med baha’i-tilhengere (en liten og ofte forfulgt minori­ tet). En følge av dette var at de militære kommunikasjonene brøt fullstendig sammen etter den islamske revolusjon, da baha’iene ble fjernet. Sjahens regime ble også konsolidert gjennom presse og radio. Når jeg var på besøk i Teheran, ble jeg ofte møtt av fremtredende journalister som nesten med tårer i øynene fortalte at de måtte ha et bilde av sjahen på førstesiden i sine aviser hver eneste dag - dette for 74

å bygge opp Fermandeh-myten. Denne sjah-dyrkelsen antok helt groteske former: for eksempel hadde den store Teheran-avisen Kayhan da president Nasser døde rimeligvis satt opp forsiden med Nassers død som hovedoppslag, men sensorene gav ordre til at forsiden skulle settes om med noe om sjahen som hovedoppslag og Nassers død på mer beskjeden plass. Den strenge sensuren resulterte også i mange andre absurde forbud. Avisene fikk ikke lov til å bruke rød trykksverte fordi rødt var kommunismens farge, og det kunne ikke oppføres skuespill som på en eller annen måte omhandlet kongemord, ikke engang Shakespeares Hamlet. Slik tilpasset sjahen seg sin egen propagandas krav - først nølende, men etter som årene gikk med stadig større selvtillit. I bunn og grunn var han en svak karakter, og han kompenserte for dette ved å opptre mer og mer arrogant. Han la gjerne ut for sine tilhørere om det han betegnet som «de orientalske samfunns iboende svakheter», som gjorde at de måtte styres med fast hånd. Folket var uvitende, sa han, og var bare i stand til allmennyttig virke hvis det ble ledet av staten - og i Iran var det han selv som var staten. Han mente virkelig fullt og fast at det var hans personlige livsoppgave å gjøre det iranske folk til en sivilisert nasjon. All motstand mot sjahen ble effektivt slått ned på en eller annen måte. Mange medlemmer av intelligentsiaen var blitt drept eller kastet i fengsel straks etter kuppet i 1953; mange andre søkte om tillatelse til å reise fra landet, og de ble senere fulgt av studenter som ikke kunne tenke seg å leve under sjahens diktatur. I løpet av to eller tre år etter kuppet hadde ca. 50 000 unge menn dratt til utlandet på lovlig eller ulovlig vis. De reiste ofte først til Kuwait eller Irak, og forsøkte så å finne permanente tilfluktssteder lenger borte, i Europa eller Amerika. Da den islamske revolusjon begynte, var det 150 000 iranere i utlandet, hvorav 35 000 oppholdt seg i USA. Om lag halvparten var studenter, og halvparten var dratt frivillig i eksil. De som holdt seg hjemme måtte ta vanskelige avgjørelser. De forsøkte å finne ut av hva som hadde gått galt. Hvorfor hadde Mossadeq ikke lykkes? Mange mente at han hadde gjort galt i å stole på det gamle statsapparatet, på det som gikk for å være «den demokratiske prosess». Han var tross alt blitt valgt til statsminister av Majlis, og han hadde utvilsomt hatt støtte fra et flertall i folket og blant de deputerte i nasjonalforsamlingen. Men dette hadde ikke kunnet redde ham (like lite som det senere kunne redde president Allende i Chile). Slik gikk det til at en stor del av den underjordiske opposisjonen fant ut at terrorisme var eneste utvei for de krefter som 75

ville oppnå samfunnsmessige forandringer i Iran. Det ble dannet en rekke hemmelige selskaper, og to av dem utviklet seg til å bli ganske betydningsfulle organisasjoner. Den ene var Mujahidin-i Khalq eller «Folkets krigsmenn», som var grunnlagt i slutten av 1950-årene og bygget opp rundt elementer fra den forbudte og oppløste Nasjonale front. Den var islamsk orientert, og hadde antatt mange av de progressive idéene som var vanlige i den tredje verden. Den andre organisasjonen var Fidayin-i Khalq eller «Folkets partisaner», ) * som var mer utpreget marxistisk i sin innstilling og i så måte en slags arvtagere etter det nå fullstendig kompromitterte Tudeh-partiet. Dette var nesten helt forduftet fra jordens overflate. Begge organisa­ sjonene tok i bruk terror som et av sine politiske våpen, og de klarte faktisk å overleve, selv om de lenge var temmelig ineffektive på grunn av utstrakt infiltrasjon fra sjahens hemmelige politi Savak. Fidayin-i Khalq ble mer effektive etter at de hadde opprettet kontakt med sin politiske meningsfelle George Habash og hans Folkefront for Palestinas frigjøring (PFLP), og de sendte også en del medlem­ mer til opplæring og trening i PFLPs geriljaleirer i Libanon. Tre sentrale medlemmer av de opposisjonelle kreftene i Iran klarte å komme seg til Egypt, nemlig Ibrahim Yazdi, Sadiq Qutabzadah og Mustafa Shimran. De skulle alle senere inneha ledende stillinger i den nye revolusjonære regjeringen i Iran. Da de ankom til Kairo i midten av 1950-årene, tok de straks kontakt med den egyptiske etterretningstjenesten, som også hadde ansvaret for politiske flykt­ ninger. De forklarte at de ønsket å få våpenopplæring fordi de mente at geriljakrig var det eneste som kunne nytte for sjahens motstan­ dere. De ble derfor sendt videre til en leir ved Inshass utenfor Kairo (på et av kong Faruks tidligere gods), der nå medlemmer av ulike nasjonale frigjøringsbevegelser fikk opplæring. Her traff de palesti­ nere, eritreere og folk fra mange ulike afrikanske grupper. Men etter en stund kom de i konflikt med vertskapet. Vedkommende avdeling i den egyptiske etterretningstjeneste ville at de iranske flyktningene skulle være med i radiosendinger til Iran med angrep på sjahen og hans regime, men dette avslo de bestemt: de holdt fast ved at de var kommet til Egypt utelukkende for å lære å slåss, for sjahen kom ganske sikkert ikke til å bli styrtet med ord. Det var fullstendig *) De to ordene mujahidin (ent. mujahid) og fidayin (ent. fida’i) er fra arabisk språkbruk. Mujahidin er avledet av jahid eller «hellig krig» i Koranens betydning. I amerikansk og engelsk presse i dag oversettes det gjerne med crusaders, noe som selvsagt er temmelig meningsløst ettersom crusader er avledet av «kors», et kristent symbol. Fidayin, «de som ofrer seg», er geriljasoldater eller partisaner i fiendeland. Å. G.

76

umulig å få dem til å innse at utsiktene for et vellykket væpnet inngrep i Iran på det daværende tidspunkt var meget dårlige og at radiopropaganda i mellomtiden var et svært nyttig våpen. Det kom til et kraftig verbalt oppgjør, og de unge iranerne bestemte seg til å reise fra Egypt; noen - det var nå blitt om lag femti av dem - drog i stedet til De forente stater og andre til Libanon for å få fortsatt militær opplæring der. Mens de oppholdt seg i Egypt hadde de kunnet føle seg relativt trygge for Savaks agenter, selv om både sjahens hemmelige politi og også CIA og den israelske etterretningstjenesten Mossad var så aktive i Kairo som det overhodet var mulig. Det var omtrent på dette tidspunkt at samarbeidet mellom Savak og Mossad - og mellom begge disse organisasjonene og CIA - ble til et permanent trekk i Midtøstens «etterretningslandskap». I 1955 ble Bagdadpakten undertegnet; og samme år gjennomførte Israel sitt angrep mot Gaza, og Egypt kjøpte store mengder våpen i Tsjekkoslovakia. Spenningen i Midtøsten steg betraktelig. Israelerne mente - i likhet med de vestlige land og særlig amerikanerne - at det var uhyre viktig at Iran, den viktige landbroen mellom den arabiske verden og det indiske subkontinent, ble holdt immunt mot smitte fra den stadig sterkere bølgen av arabisk nasjonalisme. Med vennskapelig bistand fra CIA henvendte den israelske stats­ minister David Ben-Gurion seg først til sjahen, og sendte så Mossads sjef Meier Amit til Teheran som sin personlige utsending. Sjahen ble snart overbevist om at både Iran og Israel kunne ha stort utbytte av et intimt samarbeid, og det ikke bare når det gjaldt etterretningsvirk­ somhet. Iran og Israel var to ikke-arabiske stater, den ene ved Gulfen og den andre ved Middelhavet, og de var skilt fra hverandre av et mektig hav av arabisk nasjonalisme - en naturkraft som de begge hadde gode grunner til å frykte. Sjahen var allerede på forhånd meget imponert over israelernes innsats i oppbyggingen av sitt land. Han mente at de hadde vist seg å være særdeles effektive og teknisk avanserte. Han var innstilt på å lære av dem særlig når det gjaldt sikkerhets- og etterretningsspørsmål, så han sendte utvalgte offiserer (deriblant noen fra den keiserlige garde) for å få dem videreutdannet i Israel. ) * *) Kermit Roosevelt forklarer i sin bok (s. 9) at Iran og Israel hadde «utmerkede, men uformelle forbindelser» allerede i 1953. Han tilføyer: «Disse forbindelsene ble mer intime i senere år, da visse israelske venner diskret hjalp CIA i arbeidet med å organisere og gi veiledning til en ny iransk sikkerhetstjeneste. Dette israelske bi­ draget var fullstendig ’under bordet’ - i bunn og grunn en hemmelig operasjon - men det var til stor hjelp for iranerne.»

77

Amerikanernes rådgivningsvirksomhet overfor sjahen og hans regime var svært mangeartet og differensiert. Mens CIA gav bistand på etterretningsområdet, mante imidlertid stemmen fra Washington til forsiktighet. John F. Kennedy var blitt amerikansk president i 1960, og da han rettet sin oppmerksomhet mot Iran og forholdene der, var det for å oppfordre sjahen innstendig til å få litt orden på landets affærer og sette en stopper for den utstrakte korrupsjonen hans familie og nærmeste omkrets var blitt så beryktet for, samt å innse at et lands sikkerhet ikke i lengden kan trygges med våpen alene. Sjahen fortalte meg senere at han betraktet president Kenne­ dys budskap som mer eller mindre et amerikansk kuppforsøk rettet mot ham selv, men likevel «lystret» han for så vidt som han utnevnte en statsminister som han visste amerikanerne hadde tillit til (og som han selv mislikte sterkt), nemlig dr. Ali Amini, som hadde vært finansminister under Mossadeq. Omtrent på samme tid begynte den styrkekombinasjonen å frem­ stå som skulle komme til å dominere Midtøsten i 1970-årene alliansen mellom oljeinteressene, rustningsindustrien og etterret­ ningstjenestene. Enorme pengesummer hopet seg opp i de oljeprodu­ serende land, og både regjeringene og oljeselskapene var rede til å bruke veldige beløp på å beskytte sine investeringer. Effektiv beskyt­ telse var like avhengig av gode etterretningsrapporter og -analyser som av det nyeste nytt i våpen, følgelig var man innstilt på å betale store summer til alle som syntes å være i stand til å fremskaffe slikt informasjonsmateriale. Det ble utgitt stadig flere spesialpublikasjoner på området, angivelig med inside politiske og økonomiske opplysninger. Mange av de CIA-folkene som i sin tid hadde samar­ beidet med Kermit Roosevelt i Operasjon Ajax, åpnet nå kontorer rundt omkring i Midtøsten for å informere lokale regjeringer og oljeselskaper, og de fikk da også fullt opp av kunder. Det de hadde å tilby var faktisk ofte virkelig verdifulle informasjoner, men ofte var det også regulær sladder som var snappet opp (eller ganske enkelt oppdiktet) av tredjerangs sensasjonsjournalister. I mellomtiden hadde opposisjonen mot sjahen og hans regime måttet oppgi hovedstaden. De hadde nå trukket seg tilbake 150 kilometer mot sør, til byen Qum.

Kapittel 6 REVOLUSJONEN TREKKER SEG TILBAKE TIL QUM

Hvorfor til Qum? Som de fleste vet er det tre byer som er hellige for alle muslimer. I Mekka ligger Guds Hus, Ka’ba, og byen er det viktigste valfartsstedet i islam. Fra Mekka flyktet Profeten til Medina, og her døde han og ble begravet. I islams tidligste dager rettet de troende sine bønner mot Jerusalem, og byen var også utgangspunkt for Profetens nattlige reise til himmelen. I tillegg til disse tre har sjiittene ytterligere fire hellige steder, nemlig Najaf, imamen Alis siste hvilested, Karbala, hvor Alis sønn Husain og hans tilhengere ble massakrert, Mashhad, der imamen Riza er gravlagt, og Qum med gravstedet til imamen Rizas søster Fatima. Qum ligger ved en av de viktigste gamle karavaneveiene gjennom Persia. 1816 e.Kr. var Fatima på vei for å besøke sin bror, da hun ble syk noen mil nordvest for Qum. Hun ble båret til Qum, der hun døde. Legenden forteller at da hun lå på sitt ensomme dødsleie og bad i enerom om at Gud måtte gjøre dødskampen kort, samlet Profeten, hans datter Fatima, hans svigersønn Ali og deres sønn, martyren Husain seg rundt henne. Deres nærvær har for alltid gjort stedet hellig. Da kongene av safavideætten på 1500-tallet gjorde sjiittismen til Persias statsreligion, fikk de to hellige byene Mashhad og Qum økt betydning i og med at de lå innenfor rikets grenser. Fatimas grav i Qum ble praktfullt utsmykket av sjah Abbas den store, og byen ble et sentrum for religiøse studier, det sted alle religiøse ledere reiste til og hvor fromme mennesker sørget for å bli gravlagt. I dag ser byens utkanter med sine garasjer, verksteder og restauranter ut som forstedene i en hvilken som helst annen iransk by, men så snart man kommer over broen og inn i den gamle bydelen, er religionens spe­ sielle aura ikke til å ta feil av. Qum ble i realiteten Persias religiøse hovedstad. Isfahan og senere Teheran ble landets politiske hovedsteder, men kongene og mulla­ hene fant det praktisk å holde hverandre på en armlengdes avstand.

79

Kongene ville gjerne at de ledende mullahene ikke skulle få se dem på for nært hold og så sannsynligvis kritisere deres livsførsel, og mulla­ hene for sin del ønsket å bevare sin geografiske og faktiske selvsten­ dighet. Når derfor Persias religiøse ledere er blitt utsatt for statsmaktens vrede, har de alltid kunnet trekke seg tilbake til Qum for å slikke sårene. Men for å kunne forstå sjiittismens spesielle særpreg må vi gå tilbake til islams tidligste tid og den borgerkrigen som brøt ut blant muslimene bare en generasjon etter Profetens død. Profeten Muhammed var både Guds budbringer og den som satte budskapet ut i livet. Da han døde, opphørte budskapene å komme. Men Guds ord - Koranen - var fortsatt i verden, i historien. Den utfordring Muhammeds etterkommere stod overfor var hvordan de skulle forlike Guds fortsatte og uforanderlige nærvær i historien (gjennom Koranen) med verdslig makt. Muhammed etterlot seg ikke noe testamente, han utpekte ingen etterfølger og hadde ingen sønner. Likevel var det åpenbart behov for en person som kunne rettlede og vokte det stadig voksende fellesskap av muslimer. Spørsmålet var bare hvordan han skulle velges og hvem valget skulle falle på. For Profetens eneste datter som ennå var i live, Fatima, var det helt selvsagt at hennes mann Ali ibn-Abi Talib burde velges. Ikke bare var han Muhammeds svigersønn, men også hans fetter og i praksis hans adoptivsønn. Bortsett fra Muhammeds første hustru Khadija, hadde Ali vært den aller første som ble omvendt til islam. Han hadde gått over til den nye tro mens han ennå bare var gutt, noe som innebar at han aldri i sitt liv hadde tilbedt de gudebildene som utsmykket templene i det hedenske Mekka. Det var Ali som hadde sørget for Muhammeds sikkerhet under «flukten» fra Mekka til Medina (Hijra i 622 e.Kr.), som hadde vært hans nestkommande­ rende og fanebærer i islams første felttog og fått seksten sår i slaget ved Uhud. Var det overhodet noen som kunne oppvise bedre kvalifi­ kasjoner som leder for det nye fellesskapet? Hadde ikke Ali en nesten guddommelig rett til arven etter Muhammed? Ikke alle var av samme mening. Det ble i all hast kalt sammen til et møte mellom noen av Muhammeds nærmeste medarbeidere (Ali var ikke til stede), og de valgte Abu Bakr til khalifa eller «etterfølger». Abu Bakr var Profetens svigerfar, hans datter A’isha var Muham­ meds yndlingshustru og han hadde dødd i hennes armer. ) * I virkelig♦) Inntil Khadija, som var femten år eldre enn Muhammed, døde hadde han ingen andre hustruer. Å. G.

80

heten var Abu Bakr noe mer enn bare Profetens svigerfar. Han var den første voksne mannlige konvertitt til islam, og han hadde aldri vaklet i sin tro. Abu Bakrs hengivenhet overfor Muhammed var absolutt, og det var ham Profeten hadde valgt til å ledsage seg under flukten fra Mekka til Medina. Han var enkel i sin livsførsel, from og ubetinget lojal, og følgelig meget godt skikket til å holde muslimene sammen. Abu Bakr mottok fellesskapets troskapsed (bai’a), og også Ali avla eden. I løpet av de to år som gikk før han døde i august 634 klarte han å få orden i de troendes rekker. Mange hadde nemlig falt fra da de fikk høre om Muhammeds død: de hadde betraktet også Guds budbringer som udødelig. Abu Bakr klarte å overbevise de tvilende om at det var den udødelige Gud som skulle tilbes, ikke den dødelige Muhammed. Heller ikke da Abu Bakr døde klarte Ali å bli valgt. Valget falt på den mann Abu Bakr hadde utpekt, Umar ibn-al-Khattab. Han ble islams første store kriger og statsmann, og hans hærer slo de to rikene som i århundrer hadde hatt herredømmet i Midtøsten, Bysants og det sasanidiske Persia. Da Umar døde for en persisk slaves hånd i november 644, valgte det rådet han utpekte på dødsleiet Uthman ibn-Affan til etterfølger. Noe nølende sverget Ali troskap både mot Umar og Uthman, og først da Uthman i sin tur ble myrdet (juni 656) ble Ali valgt til den fjerde kalif. Til grunn for etterfølgerproblemene lå en rekke ulike stammemessige, personlige, sosiale og økonomiske interesser, og etterdønnin­ gene av denne konflikten kan man klart spore i den islamske verden ennå i dag. Befolkningen i Mekka, som Muhammed først søkte å omvende til Guds budskap, tilhørte en rekke forskjellige stammer og klart definerte samfunnsklasser - kjøpmenn, håndverkere og slaver. Det var de to sistnevnte klassene som i hvert fall til å begynne med lyttet ivrigst til Profetens budskap om rettferdighet og en ny sam­ funnsorden. Kjøpmennene avviste det med få unntak. Alis far hadde vært så fattig at han hadde måttet henvende seg til sine slektninger (deriblant Muhammed) for å få hjelp til å forsørge og oppdra barna, og Ali selv ble derfor fra starten av identifisert med de fattige og undertrykte - de «ressurssvake» for å bruke et moderne uttrykk. Kjøpmennenes leder var en viss Abu Sufyan, av Banu Umaiyyagrenen av stammen Quraish (den stammen nesten alle innbyggere i Mekka tilhørte, også Muhammed). Mekka på 600-tallet var Arabias største handelssenter, og kjøp­ mennene drog med årlige karavaner til Damaskus og enda lenger. 6. Ayatollah

81

Kalifen Uthman hadde tidlig omvendt seg til islam, men i likhet med Abu Sufyan tilhørte han Banu Umaiyya, der mesteparten av stammemedlemmene først hadde gått over til islam på et sent tidspunkt, da det var klart at den nye troen ville seire. Uthman selv var en rik kjøpmann, og i løpet av de tolv år han var kalif strømmet det veldige skatter til Mekka og Medina fra de områder Umars hærer hadde erobret. Umar var en meget enkel og from mann, fast, men rettfer­ dig, og han forsøkte å sette en stopper for all den korrupsjonen denne nye rikdommen uvegerlig førte med seg. På sitt dødsleie skal han ha sagt: «Hvis jeg kunne leve mitt liv om igjen, sverger jeg til Gud at jeg ville ta alt det de rike har skaffet seg og dele det ut blant de retttmessige eierne, de fattige.» Uthman var ikke så nøyeregnende. Han var ivrig etter å gjøre alle til lags og skjelnet ikke mellom sine private midler og det islamske fellesskapets kasse: han var uhemmet når det gjaldt å strø om seg med penger og goder. Til Banu Umaiyya gikk alle ledende stillinger i provinsene, der de bygget seg strålende palasser, fylt med all mulig luksus fra Bysants og Persia, med slaver og konkubiner. Motstanden mot Uthman vokste. Den kom ikke bare fra dem som følte at de ikke hadde fått lønn som fortjent, men også fra alle dem som mente at islam var i ferd med å miste sin opprinnelige renhet, at Guds ord holdt på å bli kvalt av verdslige interesser. Misnøyen spredte seg i provinsene, særlig i Kufa og Basra i Irak og i Egypt. I begynnelsen av 656 marsjerte opprørske avdelinger mot Medina, som fremdeles var det islamske rikes hovedstad, og omringet kalifens hus. Etter førti dagers beleiring trengte de inn og myrdet den 82 år gamle Uthman, mens han satt og leste i Koranen. Mordet på Uthman utløste en borgerkrig, som splittet muslimene på 600-tallet som den gjør det i dag. Ali hadde oppholdt seg i Medina da disse voldsomme begivenhetene fant sted. Selv om hans sympati var på opprørernes side, var han bundet av sin troskapsed til Uth­ man, og han forsøkte uten hell å megle. Han gikk til og med så langt som til å sende sine to sønner Husain og Hasan for å hjelpe til med å forsvare Uthman. Opprørerne forsøkte nå å få ham til å motta kalifatet, men han nektet å gjøre det bare med deres støtte. Et flertall av notabilitetene i Mekka og Medina, deriblant de gjenlevende av Profetens nærmeste menn, gav ham også sin støtte. Dermed sa han seg villig og ble utropt til kalif i Medina seks dager etter Uthmans død. Noen nektet å avlegge eden fordi det virkelige fellesskap av musli­ mer ikke var rådspurt. Den mest betydningsfulle av disse lydighets-

82

nekterne var guvernøren i Syria, Mu’awiya. Da den rike provins­ hovedstaden Damaskus ble erobret fra det bysantinske rike i Umars første år som kalif, var det naturlig at Abu Sufyans familie ble innsatt som guvernører der. Som kjøpmenn hadde de hatt hyppig kontakt med byen og dens borgere; de hadde den nødvendige erfa­ ring og dyktighet. Nå hadde guvernørstillingen gått i arv til Abu Sufyans annen sønn Mu’awiya, en usedvanlig dyktig mann som hadde klart å holde sin provins i ro i en tid da nesten hele resten av riket var i opprør. I likhet med Uthman hørte også han til Banu Umaiyya, og det var derfor ikke underlig at han forlangte at kalifmorderne skulle oppspores og straffes i henhold til Guds bud. Han gikk enda lenger, og anklaget Ali for å være direkte medansvarlig i de tragiske begivenhetene i Medina. Ali halte saken ut. Han hadde liten lyst til å gripe straffende inn mot sine egne tilhengere og mot andre muslimer. Han forsøkte å få skiftet ut Mu’awiya og andre av de folk Uthman hadde utnevnt rundt omkring fra Banu Umaiyya, men den representanten han sendte til Damaskus ble nektet adgang til byen. Begge parter begynte å samle sine styrker og forberede seg på den borgerkrigen som nå syntes uunngåelig. Det avgjørende slag fant sted ved Siffin ved Eufrat, ikke langt fra Aleppo. Muslim stod mot muslim. Men hva var det egentlig de kjempet om? Var det om trosspørsmål eller makt? For prinsipper eller rikdommer? For Guds lønn eller embeter på jord? De to hære­ nes sammensetning var meget ulik. I Alis hær var det mange puri­ tanske krigere, som hadde beholdt den fanatiske gløden fra islams første dager. Men som i alle hærer av individualister og frivillige var disiplinen dårlig, og hver mann hadde sine egne oppfatninger om hva som burde gjøres. Mu’awiyas hær var bedre organisert, med en dyktig hærfører som visste nøyaktig hva han ville. Dette var det revolusjonære islam mot kjernen i et mektig islamsk rikes krigsmas­ kinen. Det er umulig å si at dette var en konflikt mellom rett og galt, mellom sannhet og falskhet. Ingen av partene hadde noe monopol på rett og sannhet, og det var dette som gjorde sammenstøtet mellom dem så bittert og resultatet av det så varig splittende. Til tross for Mu’awiyas tekniske fordeler i felten, så det etter tre dagers sporadisk kamp ut til at Alis styrker var i ferd med å få overtaket. Mu’awiya benyttet seg da av en utspekulert krigslist. Han gav sine menn ordre om å binde blader av Koranen til sine spyd og erklærte: «La Guds ord bestemme!» Listen var virkningsfull. Ali og Mu’awiya ble enige om å godta en voldgiftsdom utarbeidet av 83

representanter for begge parter. Voldgiftsmennene vedtok at både Ali og Mu’awiya skulle tre tilbake og en ny kalif utnevnes, men etter at Alis representant hadde erklært sin fullmaktsgiver for avsatt, brøt Mu’awiyas mann sitt ord og proklamerte Mu’awiya som den sanne kalif og hevneren av Uthmans blod. Den islamske verden var således fullstendig splittet, med to kalifer som begge hevdet at de var den eneste sanne. Ali hadde herredøm­ met over størstedelen av den arabiske halvøy, Irak og Persia; Mu’awiya holdt Syria og Egypt. Denne oppdelingen ble godtatt av partene som et slags kompromiss, men den ble avvist med avsky av de ekstremt puritanske khawarij («de som står utenfor»). De hevdet at alt dette ikke hadde noe som helst med tro å gjøre, det var en ren verdslig maktkamp: «Dommen tilhører Gud alene.» Snart begynte de å understøtte sine meninger med mord på sine fiender, og noen av dem fant ut at begge kalifene fortjente å dø. I januar 661 ble Ali, som fremdeles vandret ubeskyttet rundt blant sine undersåtter slik Profe­ ten og Abu Bakr hadde gjort det, myrdet da han gikk inn i moskéen i sin hovedstad Kufa i Irak. Mu’awiya var nå beskyttet av et mer raffinert og velutviklet hoff, og han unngikk å lide samme skjebne som Ali. Ali etterlot seg de to sønnene Hasan og Husain, som nå represen­ terte den dynastiske tradisjon i islam eller Profetens hus (Ahlal-baif). Vi har sett at det umiddelbart etter Muhammeds død var folk som mente at Ali hadde rett til arvefølgen. Disse tilhengerne av Alis parti (Shi’at Ali) skilte seg skarpere ut etter at Ali selv var død. Det var ikke bare lojaliteten overfor en mann eller en familie det gjaldt. Like fra starten av hadde Ali vært assosiert med de fattige i Mekka og Medina, og denne revolusjonære tendensen i islam - med understre­ king av det sosiale innhold i Profetens budskap - skulle vare ved. En av islams tidligste filosofer, Abu Zurr al-Ghaffari, var til stede i Alis leir og siterte noe Profeten angivelig hadde sagt: «Det finnes tre ting som tilhører samfunnet som helhet og som ikke noe enkeltmenneske kan gjøre krav på - ild, gress og vann.» Ghaffari nevnte her de tre ting som var av grunnleggende betydning for arabernes eksistens og proklamerte dermed i virkeligheten en nasjonalisering av produk­ sjonsmidlene 1200 år før Karl Marx. Araberne kjente godt til mange historier om Muhammeds kjærlig­ het til sine to unge dattersønner. De var likevel svært ulike av temperament og skulle ende sine liv på tilsvarende forskjellig vis. Hasan var from, men lite ambisiøs. Han trakk seg snart tilbake til privatlivets fred i Medina, der han døde åtte år senere. Hans yngre 84

bror Husain var mer stridbar. Han nektet å gi bai’a til Mu’awiya, og da denne døde i april 680, nektet han også å underkaste seg hans sønn Yazid, som arvet både farens syriske besittelser og hans krav på kalifatet. Høsten 680 forlot Husain og hans familie og tilhengere Medina og marsjerte nordover gjennom ørkenen til farens gamle hovedstad Kufa. For sjiittene (av Shi’at Ali) er historien om hvordan hans lille styrke ble forrådt, forlatt og til slutt omringet og nedsablet av Yazids tropper nær Karbala i Irak en like varig og personlig tragedie som Kristi lidelseshistorie er for de kristne. Da Husain innså at alt håp var ute, gikk han martyrdøden glad i møte. I historiens løp skulle Shi’at Ali få mange martyrer.

* * * Jeg har funnet det nødvendig å gi en kort fremstilling av islams første tid, for det er umulig å forstå hva som nå skjer uten at man har en viss forestilling om hva som hendte dengang. Islam skiller seg ut fra kristendommen ved at religionen ikke bare pålegger de troende visse «andaktsøvelser» (ibadat), men også et regelverk som styrer alle sider av deres dagligliv; den gir rammeverket for organiseringen av samfunnet i denne verden og frelsesmidlene for mennesket i det hinsidige. Men det problematiske er som vi har sett at Muhammed mens han levde både var bæreren av Guds budskap og dette budskapets utøver i praksis. Da han døde, opphørte profetien. Muhammed etterlot seg loven. Men all lov må fortolkes, og hvor skal fortolknin­ gene finnes i islam? Striden mellom sunnitter og sjiitter er konsen­ trert om et av Profetens «ordspråk» (hadithy. «Jeg har testamentert til dere det som alltid vil være en rettesnor for dere, hvis dere vil motta det: Guds bok og mitt livs praksis.» Sunnittene utlegger dette som Koranen og sunna, Muhammeds tanker og praksis mens han levde. Men sjiittene tilføyer en annen uttalelse som tillegges Profeten: «Guds bok og mitt livs og min families (ahlal-bait) praksis.» Sunnit­ tene hevder at Muhammeds etterkommere bare var feilbarlige men­ nesker som tolket loven. Sjiittene mener at på samme måte som Muhammed var imam eller fortolker av loven mens han levde, har det vært andre imamer etter ham som har kunnet fortolke loven for de troende. Og fordi Guds budskap ble mottatt klarest av Ali og hans famlie, må imamen kunne bevise at han nedstammer fra Ali og Fatima, Profetens datter. Mens sunnittene stoler på samstemmighet

85

blant de troende (ijma), satser sjiittene på en nærmest guddommelig rett hos Alis familie. De fleste sjiitter mener at imamene levde synlig på jorden inntil den tolvte i rekken forsvant i 873. De venter at han skal komme tilbake som Mahdi, den ufeilbarlige veiviseren som vil skape fullkommen rettferdighet på jord og befri de fattige. Men inntil så skjer må man ha et annet middel til å fortolke Guds ord, og dette midlet har man i dem som har særlige kunnskaper om og forståelse for religiøse spørsmål, de som er faqih og dermed i realite­ ten blir stedfortredere for den skjulte imam. Mange krefter bidrog til å utdype den avgrunnen som hadde åpnet seg mellom sunnitter og sjiitter på grunn av borgerkrigen i islams første århundre. Etter mordene på Ali og Husain ble deres tilhengere spredt for alle vinder og utsatt for intense forfølgelser. De seierrike umaiyyadekalifene styrte nå det arabiske rike fra sin hovedstad i Damaskus; de gjorde det til et trosbevis at man kunne fornærme Ali og hans familie, og den som ikke bestod prøven, ble straffet med døden. For å unngå en slik skjebne innførte sjiittene et prinsipp som de kalte tuqi’a (forstillelse). Dette innebærer at det er berettiget å hykle hvis man er i en fiendes vold eller tror at ens liv er i fare. Sjiittismen fikk uvegerlig tilhengere blant dem som av en eller annen grunn følte motvilje overfor den sunnittiske ortodoksiens sentrali­ serte statsmakt - de fattige og «ressurssvake», minoritetene og de som i likhet med perserne hadde gått over til islam da de arabiske erobrerne feide inn over dem, men som likevel hadde beholdt en sterk følelse av nasjonal egenart. Da herredømmet over den arabiske verden i 750 gikk over fra umaiyyadekalifene i Damaskus til abbasidene med hovedstad i Bag­ dad, var det nærliggende å tro at bedre tider ville komme for Shi’at Ali; Damaskus hadde nemlig alltid vært påvirket av bysantinsk kultur, mens Bagdad var under sterk innflytelse fra nabolandet Persia. Sant nok innehadde persere (og på dette tidspunkt var nesten alle persere blitt sjiitter) ledende stillinger i regjering og forvaltning under abbasidene, og de utmerket seg også som skriben­ ter, diktere, filosofer og kunstnere. Men likevel følte de seg under­ legne. De kunne inneha privilegier, men de kunne ikke herske; de kunne skape, men de kunne ikke styre. Og selv om det i løpet av de neste tusen år var steder og perioder der sjiittene hadde makten, f.eks. i fatimidenes Egypt og i Yemen, så har de som oftest vært undertrykket og ikke sjelden forfulgt. Det eneste unntak er Persia. Jeg håper at noen av sjiittismens særtrekk nå er blitt forklart. For det første har vi en bekjennelse til islams revolusjonære tradisjon - til

86

det sosiale rettferdighetselement i Profetens lære og kamp for sosial rettferdighet, selv om dette skulle medføre motstand mot statens myndigheter. Dernest har vi troen på Ali og hans familie som imamer, fortolkere og mellommenn mellom Gud og mennesker. Denne prosessen gikk så langt at de til sine tider blir identifisert med det før-islamske Persias helter, med Ali som en slags Rustum. For det tredje har man det som av og til kalles «Karbala-komplekset», interessen for martyriet som en særlig velsignet og fortjenestefull skjebne, takket være Husains eksempel. Mange sjiitter ser faktisk Husain i mer eller mindre det samme lys som de kristne ser Kristus, som et villig offer som vil fremstå på dommens dag for å gå i forbønn hos Gud for hele den islamske «nasjon» (umma). Endelig har man minnene om alle forfølgelsene, som ikke bare har resultert i intens motvilje mot alt fremmedvelde og utenlandsk innblanding, men også i at man har godtatt forstillelse og hykleri som en nødvendig form for beskyttelse mot dette ondet. Når utlendinger beskylder iranerne for å være et svikefullt folkeferd, er forklaringen at de har støtt på doktrinen om tugi’a i praksis, sannsynligvis anvendt ube­ visst. Det bør likevel nevnes at Khomeini har fastslått at iranerne nå har oppnådd en grad av modenhet og selvstendighet som burde gjøre denne doktrinen unødvendig. Den ble dessuten altfor ofte misbrukt. Det må innrømmes at det er noe særlig trist ved den persiske sjiittisme. Ingen tilskuer kan vel glemme intensiteten og den dype sorgen i mw/zorram-seremoniene til minne om Husains martyrium. Mullahenes svarte turbaner og de iranske kvinnenes svarte chadorer understreker denne følelsen av sørgmodighet. Som nasjon har ira­ nerne altfor ofte sett tilbake fra en nåtid under fremmed eller hjemlig despoti til en gullalder da deres land, en av verdens eldste geografiske enheter, var gjenstand for allmenn frykt og respekt i verden. Som troende har de ventet i tusen år på at imamen - deres befrier og frelser - skulle komme tilbake. Iran har gitt verden en av dens største og mest varige sivilisasjoner, med en litterær og kunstnerisk arv som har få sidestykker i historien, men denne tristheten og skuffelsen overskygger det hele. Det er følelsen av at sorg og tragedie gjennom­ syrer både Irans religion og historie som skaper en så eksplosiv blanding. På begynnelsen av 1500-tallet gjorde Isma’il, den første sjahen av safavidedynastiet, sjiittismen til offisiell religion i Persia. På denne måten ble «kirke» og stat forent mot det sunnittiske tyrkiske rike, som utgjorde hovedtruselen mot landet. Deretter ble det religiøse liv 87

i Persia organisert på en måte som skiller seg ut fra alle andre islamske land. Opplæringen av sjiittiske religiøse ledere ble konsen­ trert rundt to moskéer, en utenfor og en innenfor landets grenser: Alis moské i Najaf og Fatima Ma’suma-moskéen i Qum. Seks forskjellige grader kan man oppnå ved studier på disse moskéskolene. Den første og innledende er talib ilm, student eller «en som lærer». Etter eksamen blir man så mujtahid, noe som ordrett betyr en som har anstrengt seg slik at han er i stand til å gjøre seg opp en mening. Det tredje stadium er muballigh al-risala eller «bærer av budskapet», det fjerde hojatalislam (hujal al-islam) eller «kjenner av islam», den femte ayatollah (ayat Allah) eller «Guds tegn». Den sjette og siste graden er ayat Allah al-uzma eller «Guds store tegn». Ved­ kommende blir da automatisk margieieh (en person som kan uttale seg om alt). I henhold til tradisjonen er det aldri flere enn fem ayatollaher al-uzma på samme tid; ) * ifølge den persiske forfatningen av 1906 kunne de ikke arresteres. Derfor kunne sjahen gi ordre til at Kho­ meini skulle fengsles mens han ennå var vanlig ayatollah, men da han var blitt ayatollah al-uzma måtte han i stedet sendes i eksil. Kjerneenheten i de sjiittiske religiøse skolene er en hawza eller «krets» av disipler som forsamles rundt en lærer og godtar hans utlegninger. Når man er blitt hojatalislam, kan man danne sin egen hawza, og jo flere disipler man samler om seg, desto nærmere når man opp til neste trinn, rangen som ayatollah. Men en kandidat kan bare nå det høyeste stadium som ayatollah al-uzma hvis han blir godtatt av de andre som allerede har graden og kan fremlegge en teologisk avhandling av tilstrekkelig vekt. Khomeinis avhandling hadde titte­ len Tahrir al-wasilah (Frigjøring av midlene) - et ganske megetsi­ gende navn. En viktig forskjell mellom de sjiittiske geistlige og de i den sunnittiske verden har man på det økonomiske plan, der de sjiittiske «prestene» nyter en uavhengig stilling. I sunnittiske land mottar staten de religiøse offergavene og betaler mullahene og ulamaene, men de sjiittiske mujtahidin og andre geistlige mottar inntektene direkte fra de troende og bruker dem til lønn, vedlikehold av moskéene, religiøse tjenester og andre fromme formål. I henhold til Kora­ nen har en mullah rett til å motta en femtedel av inntektene til alle i sin hawza. Da Riza sjah i 1920-årene forsøkte å knekke geistlighetens *) Tallet fem er av spesiell betydning for muslimer. Det er fem «grunnstøtter» i islam (trosbekjennelsen, bønn, almisser, faste og valfart); de fem medlemmene av ahl al-bail (Muhammed, Fatima, Ali, Hasan, Husain); de fem daglige bønnene osv.

88

makt, håpet han å få Iran på linje med systemet i de sunnittiske land og gjøre mullahene til statstjenenestemenn. Men han møtte så intens motstand - både fra de geistlige og menighetene, som bare fortsatte å understøtte dem finansielt - at han måtte oppgi forsøket. En perser vil gladelig snyte ligningsvesenet, men ayatollahen får det som til­ kommer ham. Khomeini gjorde god bruk av de pengene han mottok fra sine tilhengere mens han var i eksil. I tillegg til at han benyttet store beløp til skoler og velferdsarbeid, gikk pengene i utstrakt grad til innkjøp av moderne propagandautstyr som stensilmaskiner og kassetter. Disse ble brukt til å spre hans prekener og instrukser ut over hele Iran. Khomeini snakker med en viss forakt om «øyentjenende» geistlige -fuqaha al-sultan, «sultanens teologer» er det uttrykket han bruker om slike folk. Tradisjonen fra Qum, som han har gjort så meget for å fremelske, er det stikk motsatte av øyentjeneri. Inntektene til Qums geistlige gir dem økonomisk uavhengighet. Avstanden fra Teheran bidrar til å holde dem unna overdreven og ubehagelig oppmerksom­ het fra de sentrale statsmyndigheters side. Og fremfor alt er det et kontinuerlig og meget intenst religiøst liv i Qum, som gjør byen til et tilfluktssted i motgang og et sentrum som er rede til å utfordre Teherans konkurrerende autoritet når gjenvordighetene er over.

QUM I BELEIRINGSTILSTAND

Atmosfæren i en by hvor religionen spiller en dominerende rolle i dagliglivet er alltid annerledes enn i en rent verdslig by. Dette gjelder både Roma og Mekka, Benares og Kyoto. I Qum fantes nå ikke bare den vanlige komponenten av mujtahidin med dens «kretser», lære­ mestere og disipler, men også en helt ny befolkning av flyktninger i uendelige diskusjoner om fortidens hendelser og fremtidens mulig­ heter. Naturlig nok var de særlig opptatt av den rollen ayatollah Kashani, den ledende geistlige i Qum, hadde spilt i Mossadeqs vel­ maktsdager. De spurte seg selv om han hadde gjort rett i å blande seg opp i politiske spørsmål. I islam kan man selvsagt ikke skille mellom religion og politikk, i og med at islam uopphørlig er opptatt av alle sider av samfunnslivet. Men Kashani hadde innehatt et ledende statsembete, stillingen som president i Majlis, og til sine tider hadde han nesten fungert som regjeringens nestkommanderende. Hadde dette vært klokt? Hadde det vært fornuftig av ham å satse hele den religiøse innflytelse han symboliserte på en eneste politisk sak, nasjo­ nalisering av oljeindustrien? Selv om den sak Kashani hadde identifisert seg med var tapt og han selv nå død, følte ikke hans kolleger i Qum at de hadde lidd neder­ lag. De innså at sjahen hadde til hensikt å følge i sin fars fotspor og forsøke å få i stand et skille mellom religionen og staten, men dette var noe de aldri ville gå med på. Hvis sjahen fikk det som han ville, kom islam til å bli innskrenket til ibadat, til rituelle bønner og andre troshandlinger. Men de visste godt at troen omfattet alle sider av livet, og at det i et sant islamsk samfunn var en oppgave for fuqaha teologene - å fortolke Koranens bud for staten. I denne vanskelige tiden begynte en relativt ung hojatalislam (seksti år er ikke noen alder for en geistlig leder i Qum) å påkalle oppmerksomhet og få stadig flere disipler i sin hawza. Dette var Ruhallah Khomeini. Hans gebet var hovedsakelig fiqh (islamsk 90

«jus») og logikk, og han hadde svar på de spørsmålene som ble stilt overalt i Qum. Ja, sa han, Kashani hadde gjort sine feil. Han skulle ha satset på islam, ikke oljen, for alle jordens rikdommer falt innen­ for islams sfære. Og nå som senere kombinerte Khomeini religiøs undervisning med politisk handling. Han tok skritt til å hjelpe de etterlatte etter dem som var blitt drept i sjahens motkupp eller hadde forsvunnet eller blitt tvunget til å søke ut av landet. Han sendte brev til statsoverhodene i alle islamske land og bad dem om finansielle bidrag til saken. Bare én av adressatene reagerte positivt på henven­ delsen, nemlig president Nasser i Egypt. Han sendte en kurér - en libaneser som arbeidet for den syriske sikkerhetssjefen oberst Sarraj (Egypt og Syria var på den tid partnere i Den forente arabiske republikk) - fra Beirut med 150 000 dollar til hjelpekomitéen. Men kuréren ble arrestert ved ankomsten til Teheran lufthavn; Savak eller en av de samarbeidende etterretningsorganisasjonene, CIA og Mossad, hadde varslet flyplassmyndighetene. Sjahen var selvsagt godt informert om alt Khomeini sa i sin hawza, og han satte ikke pris på det han hørte om denne oppadgående stjerne på det religiøse firmament. Han mente at det nå var på tide å få ham ned på jorden igjen. Derfor henvendte han seg i en kringkastingstale til de geistlige lederne i Iran, og uten å nevne Khomeini ved navn spurte han dem hva de syntes om en fremtredende sjiitt som var villig til å ta imot penger fra ikke-sjiitter. Allerede neste dag samlet Khomeini sin hawza om seg og gav sjahen svar på tiltale. Tuqi’as tid er nå omme, uttalte han. Nå er tiden inne til at vi reiser oss og bekjenner oss til det vi tror på. Derpå siterte han fra sjahens kringkastingstale og kommenterte hans ord slik: «Jeg trenger ikke penger, for bidragene fra min egen krets dekker alle mine behov. De pengene president Nasser sendte, var ikke til meg personlig. De var ment å skulle gå til hjelpekomitéen for å gi støtte til enker og faderløse - mennesker som sjahens styre og hans fars styre før ham har gjort til enker og faderløse. Jeg benytter meg av denne anledningen til å erklære tuqfa for et avsluttet stadium.» Med denne erklæringen ble Khomeini den første blant de religiøse lederne som tok avstand fra Zw^fa-doktrinen og rettet et frontal­ angrep mot sjahen. I 1962 proklamerte sjahen det han betegnet som «sjahens og folkets revolusjon» eller den «hvite revolusjon». Dette var et program på seks punkter, deriblant jordreform, kvinnefrigjø­ ring og endringer i valgloven. Hittil hadde bare menn hatt aktiv og passiv valgrett, og velgere og kandidater hadde måttet sverge en ed på Koranen. De nye reglene åpnet portene både for kvinner og 91

ikke-muslimer. Khomeini gikk skarpt imot den nye valgloven. Det er fra denne tiden han er blitt kjent som antifeminist - et ry som ikke er ufortjent, for det må innrømmes at Khomeini er en veritabel mørkemann i dette og mange andre spørsmål. Khomeini følte seg provosert og sendte sjahen et telegram, men keiseren avslo å svare direkte. I stedet ble det sendt et svartelegram på vegne av regjeringen, og her ble Khomeini tiltalt som hojatalislam - et smålig lite spark, ettersom han nå hadde avansert til ayatollah. Men det eneste telegrammet ellers inneholdt, var et håp om at Khomeini ville se seg i stand til å slå inn på den rette vei for fremtiden. Khomeini rekrutterte nå støtte fra noen av de yngre mullahene i forbindelse med et bønneskrift som skulle sendes til sjahen. De andre ayatollahene hadde ennå ikke sluttet opp om ham. Selv om sjahen ikke hadde hatt hellet med seg i et forsøk på å få en av de geistlige i Najaf utnevnt til ledende ayatollah al-uzma etter den nylig avdøde ayatollah Bargroudi og dermed få sjiitt-«pavedømmet» ut av Iran, var hierarkiet i Qum fremdeles forsiktig. Ved å appellere til de yngre elementene kombinerte Khomeini tankegangen blant de tradisjonelt innstilte elementene i Qum med Teheran-opposisjonens idéer. Petisjonen hadde tre hovedpunkter. For det første oppfordret man sjahen til å bryte «livegenskapsbåndene» til Amerika: «Vi kan ikke ofre folkets tro og nasjonens uavhengighet for å trygge ameri­ kanske og sionistiske interesser.» ) * For det annet måtte sjahen vise respekt for muslimene og for de islamske friheter. Han måtte slutte med å påtvinge folket sitt herre­ dømme ved hjelp av geværer og kuler, og ikke lenger kaste dem blår i øynene med såkalte frie valg og «hvite revolusjoner». For det tredje måtte sjahen bruke landets stadig større rikdommer til å bekjempe fattigdom og uvitenhet, og så overlate til folket å bygge sin egen fremtid. Sjahen svarte ikke direkte på denne henvendelsen, men han sendte en mann fra Savak ledsaget av en mullah til Qum for å be Khomeini *) En undersøkelse av Khomeinis skrifter viser at han helt fra sine yngre dager hadde hatt mistro til jødene. Han var dypt overbevist om at jødene like fra starten av hadde hatet islam og hadde forsøkt å hindre troens vekst. Da staten Israel ble opprettet, fordømte Khomeini straks den nye statsdannelsen. Dette, i tillegg til hans kamp for palestinernes sak og hans bekymring for Jerusalems status, gjorde at han tok parti for araberstatene. Dette skulle senere bli av ganske stor betydning, for sjahen hadde tydeligvis latt tankene gå tilbake til Kyros den store og Irans achaemenidiske fortid, og han forsøkte å få sitt folk til å løsrive seg fra sine arabiske naboer og underforstått også fra den panislamske bevegelse.

92

om tre ting: han skulle slutte med å angripe sjahen, slutte å angripe Israel og slutte å angripe Amerika. Hvis han overholdt disse tre betingelsene, kunne han si hva han ville om alle andre saker. Dette måtte han oppfatte som et ultimatum. Neste dag avslørte Khomeini det hele i en preken i Fatimamoskéen. «Hva skal dette bety?» spurte han. «Hva ønsker sjahen av meg når han sender meg et bud fra Savak? Hvorfor får jeg ikke lov til å angripe Israel? Har sjahen en israelsk mor eller en israelsk far? Og hvorfor får jeg ikke lov til å angripe ham selv? Er han Ali? Nei. Han er et vanlig menneske, og hvis han gjør feil, sier vi til ham at han har gjort feil, akkurat som vi sier fra når vi synes han har gjort rett og riktig. Og hva er dette med De forente stater? Er det meningen at vi skal forherlige dem som slavebinder oss, dem som har knust vår nasjons selvrespekt? Og han fortsatte nesten på Lenins manér: «Alle mullahene bør slutte seg til meg, for ellers er de ikke noe bedre enn revisjonister. Hvis de ikke taler ut, viser dette at de har valgt å ta parti for Satan.» På denne måten forsøkte Khomeini å røyke ut de reli­ giøse lederne som enten på grunn av frykt eller tvil eller fordi de stolte på tuqi’a-prinsippet lot varsomheten få gå foran motet. Mange syntes den gang at det var en nesten hensynsløs tåpelighet å velge akkurat Fatima-moskéen i Qum som tribune for et slikt vold­ somt utfall mot keiseren. Men i likhet med Lenin og mange andre fremgangsrike revolusjonære hadde også Khomeini en nesten instinktiv sans for det rette øyeblikk og for å komme med nettopp den nøkkelreplikk som ville «sitte» hos tilhørerne og minne dem om hva han hadde sagt. Han endte sin preken med nok en gang å henvende seg direkte til sjahen: «Jeg har forberedt mitt hjerte på å ta imot dine bajonetter, men også på aldri å godta din advarsel.» Khomeini viste seg å være usedvanlig dyktig når det gjaldt å utnytte språket. Alle hans tilhørerskarer kjente selvsagt Koranens språk, og han begynte nå å tilpasse ord og uttrykk fra Koranen nåtidens behov. Et slikt ord er tagha, som betyr å tyrannisere, og han begynte nå å omtale sine motstandere som taghuti (tyranner). Over­ alt i Iran kunne man nå høre folk beskylde hverandre for å være taghuti eller påstå at de ikke var det. Et eller annet slikt koranavledet ord er mustazafin, som står for de fattige og ydmykede, og i sjahens Iran var det ikke vanskelig å finne mange som dette uttryk­ ket passet på. Khomeini la også for dagen sin taktiske dyktighet ved å utnytte de sørgeritualene som alle sjiitter overholder. De sørgende forsamles for å minnes de døde ved tre ulike anledninger. Den første kalles

93

majlis al-a’aza og finner sted umiddelbart etter dødsfallet, da venner og bekjente innfinner seg i avdødes hjem for å kondolere familien. Den andre anledningen kalles majlis al-tarhim og foregår så hver torsdag, da venner og bekjente forsamles for å minnes avdødes fortjenester. Disse sammenkomstene fortsetter helt til den førtiende dag etter dødsfallet, da sjelen antas å bli opptatt i Guds rike. Da avholdes majlis al-arba’in. Disse sammenkomstene er selvsagt spesielt intense hvis avdøde anses som en martyr for sin tro, og det skulle komme til å bli avholdt mange slike før sjahens regime var styrtet. Det var blitt kjent at Khomeini i slutten av mars 1963 skulle tale i sin hawza i forbindelse med årsdagen for imamen Ja’far al-Sadiqs ) * død. Spenningen i Qum hadde steget i flere dager, og regjeringen hadde sendt troppe- og politiforsterkninger til byen. Men da møtet i «kretsen» begynte, følte Khomeini at det var fiendtlige elementer til stede, sannsynligvis provokatører fra Savak. Dermed avbrøt han møtet og forklarte forsamlingen hvorfor han gjorde det. Noen av de tilstedeværende begynte å komme med tilrop. Han sa da: «Hvis dere ikke slutter med dette bråket, vil jeg gå til Fatima den syndfries grav, og der vil jeg si det jeg har å si.» Det ble stille, men plutselig ble stillheten brutt av ropet: «Lenge leve sjahen!» Det kom til tumulter, og hele seansen ble avsluttet. Neste dag rykket store politistyrker frem mot det seminaret hvor ayatollah Khomeini underviste - til høye leverop for sjahen. De hadde til hensikt å arrestere noen av Khomeinis tilhengere. Men de møtte sterk motstand, og det brøt ut kamper. 22 mennesker ble drept, og mange flere ble arrestert av politiet. Khomeini selv forlot seminaret og gikk hjem, ledsaget av flere medlemmer av «kretsen». - «La dem gå til angrep på meg her, om de så ønsker,» sa han. Så gikk han videre i den prekenen som var blitt avbrutt dagen i forveien. «De militære kommandoavdelingenes og de sivilkledde politifolkenes angrep på vår skole minner meg om mongolenes overfall på Iran for fem hundre år siden,» sa han. «Angriperne ropte nå: 'Lenge leve sjahen!’ Hvorfor gjorde de det? Er ikke dette merkelig når det er sjahen som angriper islamske helligdommer og krenker Koranens *) Ja’far al-Sadiq (700-765) var den sjette av de tolv imamer. Han var berømt for sin lærdom. Han levde på en tid da de sjiittiske lederne førte en vanskelig illegal tilværelse, og ennå før den tolvte imam forsvant over hundre år senere utarbeidet han doktrinen om at imamen kunne ha en stedfortreder som fungerte på hans vegne. Denne stedfortrederen skulle være et eksemplarisk menneske, vise verdslige hensyn og tolke imamen trofast. Khomeini videreutviklet denne doktrinen.

94

bud? Er det dette sjahens liv står for? Er det virkelig så at sjahens liv står for angrep på Koranen og islam?» Myndighetene kviet seg fremdeles for å gå til det endelige skritt og la ayatollah Khomeini arrestere. De fant derfor frem til en ny taktikk. Den eldste mujtahid i de sjiittiske hellige byer i Irak var ayatollah al-Hakim. Han var dypt og oppriktig rystet over sammen­ støtene og drapene i Qum, og han hadde sendt et telegram til sine kolleger og foreslått at de skulle flytte til Karbala og Najaf i Irak hvis de mente at det var blitt for farlig å oppholde seg i Qum. Myndighe­ tene fikk selvsagt rede på innholdet i telegrammet. Derfor sendte de et budskap til den fremste ayatollahen i Qum, Kazim Shariatmadari, der de understreket at alt ville bli gjort for å muliggjøre en avreise til Irak for dem som måtte ønske å dra. Khomeini reagerte med et nytt telegram til sjahen: «Med Guds hjelp skal jeg være tro mot mine forpliktelser. Hvis vi må dø, vil vi bli martyrer. Hvis vi får leve, skal vi seire!» Nok en gang sendte Khomeini telegrammer til statsoverho­ dene i alle arabiske og islamske land, gav dem sin versjon av det som hadde hendt og bad om deres støtte. Disse telgrammene ble naturlig­ vis stanset av den iranske sensuren, men kopier av budskapene ble likevel smuglet ut til Najaf og sendt derfra. 5. juni var dagen for majlis al-arba’in for dem som var blitt drept under statsmaktenes angrep på Faidyya-seminaret. Nå var det kom­ met betydelige politi- og hæravdelinger til Qum, og de forsøkte uten hell å forhindre at møtet kunne finne sted. Khomeini benyttet anled­ ningen til å rette sitt hittil skarpeste angrep på sjahen i egen høye person: «Lytt til mitt råd! Lytt til dem som er virkelig opptatt av folkets beste! Lytt, du elendige, du syke mann! Du har nå levd 45 år her på denne jord. Stans opp bare et øyeblikk og tenk over hva du har gjort mot ditt land. Ta lærdom av den skjebne som ble din far til del. Du anklager oss for å være reaksjonære, men det er du som er den virkelig svarte reaksjonære her. Det er du som har forrådt oss med din såkalte hvite revolusjon.» Og så fortsatte han med minst like voldsomme utfall mot sjahens avhengighet av de amerikanske impe­ rialistene og Israel. Dette var å gå for vidt. Politiet rykket ut, og Khomeini ble arrestert (han var da ennå ikke ayatollah al-uzma og følgelig heller ikke immun mot politi-inngrep). Det kom straks til voldsomme demonstrasjoner i Qum og i Teheran, der han ble satt i fengsel. For å sitere en avismelding: «Teheran var i går i opprør, og det samme var tilfellet i de fleste andre av Irans viktigste byer. Gatene var fulle av stridsvogner og kanoner, og var åsted for store demonstrasjoner mot 95

arrestasjonen av Ruhallah Khomeini. lakttagere betegner demon­ strasjonene som de voldsomste siden gateopptøyene i forbindelse med at Mossadeq ble styrtet. Over hundre mennesker skal være drept.» Selv om disse første meldingene om antall drepte viste seg å være overdrevne, er det ikke tvil om at opptøyene var de mest om­ fattende på lang tid. Tre dager etter at Khomeini var arrestert, ble sjahens statsminister Hasan Ali Mansur myrdet av en seminarist fra Qum da han skulle gå inn i nasjonalforsamlingen. Khomeini ble nå kjørt i bil fra Teheran til grensen mot Tyrkia, og så ble han dumpet i ødemarken der med beskjed om at han fikk klare seg som best han kunne. Han kom seg over grensen. Fra Tyrkia drog han så videre til Najaf i Irak, der han senere fikk følge av sin hustru og øvrige familie. Mens han satt i fengsel i Teheran hadde han hørt ymt om at sjahen var villig til å treffe ham for å finne frem til en løsning på uoverensstemmelsene, forutsatt at han kunne tenke seg å være litt mer medgjørlig. Fra sitt eksil i Irak gav han nå sjahen sitt svar: «De sa at det ville kunne løse alle problemer hvis jeg møtte sjahen. Men de vet nok ganske sikkert at sjahen er blitt forstøtt av hele nasjonen og folket. Det sies at sjahens bryst er så vidstrakt som havet og at det kan favne alle som vil vende tilbake til ham. Men dette er et forgiftet hav, og enhver som bare dypper så meget som en finger i det vil selv bli forgiftet. De forsøkte å få meg til å møte sjahen nettopp for at de skulle kunne forgifte mitt gode navn og rykte.» Hjemme i Teheran benyttet sjahen seg av mordet på statsminister Mansur til å slå hardt til mot opposisjonen. Mange ble arrestert, stilt for retten og dømt til fengselsstraffer, eller eliminert på annen måte. Qum var tilføyd et alvorlig slag, og nå gikk det en strøm av sjahens motstandere i motsatt retning - fra Qum til Teheran, der det nå var blitt noe lettere å holde seg skjult for politiet.

ETNE BIBLIOTEK

Kapittel 8 DEN ENEVELDIGE SJAH

Sjahen hadde vunnet. Qum og Teheran var blitt pasifisert, opposi­ sjonen var slått ned, og Khomeini var i eksil. Sjahen hadde heller ikke noen grunn til å være bekymret på grunn av Majlis. Da han bekjentgjorde sin «hvite revolusjon», hadde han appellert direkte til massene over hodet på politikerne, ved hjelp av et referendum. Dette var virkelig en «sjahens og folkets revolusjon», der politikerne ble tilsidesatt. For fremtiden kom Majlis til å være et null. Sjahen dannet og oppløste parlamenter, regjeringer og politiske partier som han fant det for godt. Eneveldets tid var begynt. Sjahen fikk hjelp til å konsolidere sin stilling av hendelser på annet hold. Egypts nederlag i krigen mot Israel i juni 1967 ødela president Nassers autoritet som leder for den bølge av arabisk nasjonalisme som sjahen alltid hadde fryktet. Israels prestisje ble veldig høynet, og Israel var sjahens «kryptoallierte». Det var nå ingen annen hersker i området som hadde en makt og ressurser som kunne sammenlignes med hans. Enda mer fordelaktig fra hans synspunkt var britenes vedtak om å avvikle sine protektoratsordninger i Gulfen og dermed også oppgi den flåtemessige og politiske stormaktsstilling de hadde hatt her i 150 år. Kuwait var blitt selvstendig i 1961, og i 1968 erklærte landet at det ikke lenger ville regne med britisk beskyttelse mot aggresjon utenfra. I begynnelsen av 1968 ble herskerne i Bah­ rain, Quatar og emiratene på den s.k. Piratkysten (Trucial States) enige om å gå sammen i en føderasjon og dermed stå på egne ben, uten britisk beskyttelse. Det eneste kompliserende moment her var det iranske krav på Bahrain - et krav som sjahen hadde arvet og følte seg forpliktet til å ta alvorlig, selv om ingen utenfor Iran gjorde det. Han betegnet den påtenkte føderasjonen som «en kolonialistisk og imperialistisk manipulasjon», men i 1969 fant man frem til en løsning som kunne redde sjahens ansikt og som blant annet innebar at FNs generalsekretær sendte en undersøkelseskommisjon til Bah­ rain. Bahrain ble så uavhengig i august 1971, og Qatar fulgte etter en 7. Ayatollah

97

måned senere. I juli s.å. hadde de seks tidligere Trucial States gått sammen i en ny, suveren stat under betegnelsen De forente arabiske emirater (UAE). I og med at Storbritannia nå var ute av bildet og de fleste nye statene var svake på alle måter bortsett fra finansielt, var det nå bare to betydelige makter ved Gulfen, nemlig Saudi-Arabia og Iran (Irak hadde et smalt utløp til havet innerst i Den persiske gulf, men på den tid var landet mer opptatt på annet hold). Slik sjahen så det, var Gulfen i ferd med å bli verdens viktigste økonomiske og strategiske område, og det burde bestyres i et partnerskap mellom Iran og Saudi-Arabia, der Iran i aller høyeste grad var seniorpartneren; de to skulle så støtte seg på USA når det gjaldt diplomatisk hjelp og våpen. Den nye iranske marine skulle stå som et symbol på dette opplegget. Saudiene hadde ikke så mye som en minesveiper i Gulfen, men Iran skaffet seg destroyere, fregatter og et marineflykorps. I 1975 kunne sjahen stolt erklære: «Den styrken vi nå har i Gulfen er ti ganger, tyve ganger større enn det britene noensinne har hatt.» Denne replikken var typisk for den stormannsgalskap sjahen be­ gynte å legge for dagen når han nå etter hvert ble vant til sin rolle som enehersker over et land med historisk misjon. Alt skulle foregå i virkelig store dimensjoner, slik at verden kunne se det. Det første symbolske uttrykket for denne nye storhet var sjahens egen kroning. Sjahens annen hustru Soraya hadde ikke gitt ham noen barn, og han hadde skilt seg fra henne i 1958.1 desember 1959 giftet han seg med Farah Diba, som fødte en gutt og tronarving i 1961. Nå var tiden inne for den lenge utsatte seremonien. Riza sjah hadde i likhet med Napoleon selv satt kronen på sitt hode, for å gjøre det klinkende klart at han ikke hadde noen andre enn seg selv å takke for den; og for så vidt hadde han rett i det. Hans sønn hadde derimot arvet kronen, men han begrunnet selvkroningen med at han hadde klart å holde seg på tronen gjennom 25 års stormer og gjenvordigheter. Under seremonien i Gulistanpalasset, som fant sted 26. oktober 1967, da han selv fylte 48 år sa han: «Jeg har kronet meg selv fordi det iranske folk nå lever i velstand og trygghet. For lenge siden lovet jeg meg selv at jeg aldri ville være konge over et folk som var tiggere eller undertrykte mennesker. Men nå er alle lykkelige, og jeg lar min kroning finne sted.» Etter å ha satt kronen på sitt eget hode, plasserte sjahen mindre kroner på hodet til sin hustru Farah, som ble utropt til keiserinne, og til sin sønn. I tillegg til tittelen shahinshah (kongenes konge eller keiser) tok han hedersnavnet aryamehr (ariernes lys). 98

Kroningen var i sannhet en strålende begivenhet. Som om ingen av kronene i det keiserlige skattkammer var verdige for anledningen, sørget sjahen for å få nye kreert av Cartier. Det var hele 3380 juveler i den kronen han satte på sitt eget hode og en god del færre i de to øvrige. Sjahen kunne feire sin trettiårsdag på tronen i 1971, men klimaks i hans regjeringstid ble nådd ett år senere. Det var i oktober 1972, da man i virkelig grandios skala feiret 2500 års monarki blant ruinene i Persepolis, den gamle achaemenidiske hovedstaden. 68 konger, fyrs­ ter og statsoverhoder var til stede - kongene av Norge og Sverige, av Thailand og Danmark, av Belgia og Hellas. Fra Storbritannia kom prins Philip og prinsesse Anne, fra Afrika keiser Haile Selassie og Senegals president Senghor, visepresident Spiro Agnew fra USA og president Podgornyj fra Sovjetunionen. Videre kom kong Husain av Jordan og presidentene Franjieh av Libanon og Bourguiba av Tuni­ sia, samt alle herskerne ved Gulfen. Og ikke å forglemme stats­ ministrene i Frankrike, Italia, Portugal og mange andre land. I til­ legg til alle disse hadde sjahen invitert en underlig blanding av avis­ eiere og redaktører, våpenhandlere og bankierer. Jeg var ikke til stede under selve seremoniene, men det var interes­ sant å se åstedet for denne usedvanlige begivenheten, som jeg må tilstå at jeg syntes var grotesk like til det uanstendige. Persepolis var blitt til en teltby, med et telt for hvert lands representant. Hvert av de silkeforete teltene inneholdt et stort oppholdsrom, soverom og kjøkken. Forpleiningen var overlatt til Maxim’s, men hvis noen av gjestene foretrakk sine egne nasjonalretter fremfor den luksusmaten de parisiske kokkene stelte i stand, kunne de få sine egne kokker fløyet til Persepolis for sjahens regning. Hele fjell av kaviar og andre delikatesser ble fortært av de fornemme gjestene og deres følge og av journalister og andre småkårsfolk. Vi kan bare tenke oss hvilket utstyr som måtte til for å forberede og holde i gang dette stevnet. Det måtte bygges flere kraftstasjoner i ørkenen for å gi strøm til kjøle­ skapene og aircondition-anleggene, samt telefoner, fjernsynsopplegg, transport osv. De tre dagene kostet de iranske skattebetalerne 120 millioner dollar, men sjahen var overbevist om at det var verd hver ) * cent. Han sa at han ville vise det iranske folk at det hadde venner i verden - som om det at folk innfant seg for å skuffe i seg i hans kaviar var noe bevis på vennskap. Men den egentlige grunnen til at han var *) Utgiftene ble offisielt anslått til 40 millioner dollar, men mange omkostninger til nye veier og andre kommunikasjoner, til militære formål osv. - ble skjult i andre budsjetter.

99

fornøyd var mer personlig. Han følte at Persepolis hadde satt et ekthetsstempel på dynastiet Pahlavi. «Karl den stores arvinger kom til Persepolis for å hylle en korporalssønn,» sa han til en kongelig venn i Paris. Han sa det med en latter, men han mente det absolutt ikke som noen spøk. Dessverre var ikke dette den eneste gang i slutten av sekstiårene og begynnelsen av syttiårene at det ble feiret i stor målestokk i Iran. Alle begynte nå å «ta for seg av kaka». Sjahen behandlet Iran som om det var hans private eiendom, og familien fikk naturligvis forsyne seg først. Visse uskrevne regler ble fulgt. Dronningmoren var uteluk­ kende interessert i faste eiendommer. Hun hadde et imponerende kontor i Takhtitaosgaten, som etter revolusjonen ble overtatt av ministeriet for revolusjonære saker. Sjahens bror, prins Mahmud Riza, konsentrerte seg om gruvedrift, blant annet kobolt, bauxitt og turkiser; han var den største aksjeinteressenten i Firouz Mining Company, Shaharand Industrial Company og mange andre selska­ per. Prinsesse Ashraf var engasjert i bankvirksomhet, papirindustri og lotterier, og så videre. Lojale venner ble ikke glemt. General Zahidis sønn Ardeshir, som hadde giftet seg med sjahens datter og var blitt ambassadør i Washington, overtok store interesser i motorindustrien, og utallige tidligere politikere, diplomater, offiserer og forretningsmenn fikk også sin belønning, i likhet med CIAtjenestemenn som hadde vært til nytte. En av sjahens mest lojale tjenere var Ja’far Sharif Imami. Han ble viseforstander for Pahlavi Foundation (sjahen selv var forstander), en stilling han innehadde i seksten år og som gav ham enorm innflytelse og veldige inntekter. Pahlavi Foundation var blitt oppret­ tet i 1958 som en veldedighetsorganisasjon. Den ble finansiert ved salg av kronens land til leilendingene, og skulle så bruke inntektene på verdige formål. Dette gjorde den da også utvilsomt: den støttet hospitaler og ungdomsklubber og sendte tusenvis av studenter til utlandet for å studere. Men i tillegg til dette fikk denne stiftelsen en så omfattende innflytelse på landets økonomiske liv at den i praksis ble et eget økonomisk imperium. Pahlavi Foundations aktiva ble i 1979 anslått til ca. tre milliarder dollar. Man antok at den keiserlige familie og Pahlavi Foundation kontrollerte 80 prosent av sementindustrien i Iran, 70 prosent av hotellene og turistnæringen, 62 pro­ sent av banker og forsikringsselskaper, 40 prosent av tekstilindu­ strien, 35 prosent av motorindustrien osv. Det samme flettverket av private og offentlige interesser gikk igjen overalt. Hushang Ansari, som i mange år var finansminister, tok

100

seg også av sjahens personlige finanser. Hans bror Sinus handlet på sjahens vegne da han kjøpte en andel på 25 prosent i den stiftelsen som kontrollerer Krupp-konsernet, visstnok for den nette sum av 550 millioner D-mark. Dette var en tid da regimet syntes å være grepet av et slags vanvidd. Persepolis hadde gått til hodet på sjahen. Der hadde han underholdt sine gjester ved å paradere med avdelinger fra hæren iført uniformer fra achaemenidisk tid, og nå kompenserte han for sin tidligere usikkerhetsfølelse ved å se seg selv som reinkarnasjonen av Kyros den store og Dareios. ) * Hoffseremoniellet ble meget innviklet og pompøst. Det var ustanselig bukking og skraping, besøkende måtte forlate sjahen ved å gå baklengs ut av rommet, og det var lignende absurditeter. Jeg har alltid ment det er rimelig å anta at jo stivere seremoniellet er ved et hoff, desto mer sannsynlig er det at befolkningen i landet blir undertrykket. Jeg la merke til forandringene når jeg selv snakket med sjahen. Tidligere hadde han snakket ubesværet om løst og fast, gledet seg over konversasjonens give and take. Nå lyttet han høflig, men bort­ sett fra når han ble intervjuet bidrog han bare med noen få bemerk­ ninger. Han foretrakk å presentere seg som en gåte: i likhet med de russiske tredukkene, babusjkadukkene, hvor det alltid er en ny dukke innenfor når du åpner dem, holdt han sine tanker skjult bak ugjennomtrengelige skall av keiserlig tilbakeholdenhet. Han omfor­ met seg bevisst til en orientalsk monark - de gamle persiske kongene, de egyptiske faraoene og de bysantinske keiserne i en eneste stor shahinshah. Og disse monarkiene som han forsøkte å imitere hadde ikke bare det praktfulle hoffritualet felles, men også en absolutistisk tradisjon. Dette ble også kjennetegnet på Pahlavi-monarkiet. En mann og bare han kunne ta avgjørelsene. Alle som omgav ham, krøp for ham, for de var alle hans kreaturer. Jo mer han vokste i egne øyne, desto mindre syntes de å bli, for uten ham var de ingenting. Det ble sagt at ingen hadde våget å lyve for Riza sjah, og ingen våget å si hans sønn en sannhet. «Nå er vi herrer, og våre tidligere herrer er våre slaver,» sa sjahen til en kongelig person med nær tilknytning til familien Pahlavi. «Hver dag kommer de vandrende for å be om gunstbevisninger. Hvordan kan de stå til tjeneste? Trenger vi våpen? Vil vi ha kjerne­ kraftverk? Vi behøver bare å be om noe, så iler de til for å oppfylle våre ønsker.» Dette var berusende vin, som rimelig var når en underkuet mann som ledet en underkuet nasjon følte seg frigjort på *) Kronprinsen fikk Daryus som et av sine navn.

101

vegne av en frigjort nasjon. Sjahen følte seg bokstavelig talt «ovenpå». Det var ikke bare kroningen og Persepolis-gallaen som var skyld i denne lykkerusen. Det fantes en tredje og enda mer besnærende stimulans - de stigende oljeprisene. Etter Persepolis hadde Iran pådradd seg en gjeld på 3 milliarder dollar, men litt over ett år senere - ved utgangen av 1973 - var gjelden tilbakebetalt, og Iran var blitt en kreditornasjon, som for eksempel britene med glede lånte penger av. Denne metamorfosen skyldtes firedoblingen av prisen på olje, som så ut til å skulle øke Irans oljeinntekter fra 5 milliarder dollar i året til den svimlende sum av 19 milliarder. Hvordan hadde dette gått til? Da araberstatene etter oktober­ krigen 1973 for første gang brukte «oljevåpenet» og reduserte tilførs­ lene til Vesten, fulgte ikke Iran deres eksempel. Iran var jo tross alt ikke noe arabisk land, og hadde dessuten et spesielt forhold til arabernes fiende, Israel. Likevel var det Iran som nå var villig til å gå meget lenger enn noen arabisk regjering hadde foreslått når det gjaldt å tyne den vestlige verden. Det var sjahen, Vestens påliteligste allierte i Midtøsten, som hadde gjort seg til talsmann for en politikk som truet med å lamme de vestlige lands økonomi i årevis fremover. Var det hans egen idé eller var det andre som hadde satt ham på det? Mot slutten av 1973 var det åpenbart nødvendig å ha meget god kjennskap til markedskreftene for å kunne vite hvor store pris­ stigninger på oljen verdensøkonomien kunne tåle uten at man fikk et krakk. Det var ingen vits i å firedoble oljeprisen, hvis ingen kom til å kjøpe varen. Likevel var sjahen så suverent sikker i sin sak at han må ha fått gode råd et eller annet steds fra, og i henhold til cui bonoprinsippet er det mange som har hatt sine mistanker til ameri­ kanerne. Det var de amerikanske oljeselskapene som fremdeles dominerte og i realiteten kontrollerte oljemarkedet, og dollaren var valutaen for internasjonale oljetransaksjoner. Vest-Europa og Japan hadde utviklet seg til å bli respektinngytende konkurrenter for amerikanerne på det økonomiske plan, og en virkelig følbar økning i prisen på deres hovedenergikilde ville kunne sette dem på plass. Som Henry Kissinger helt riktig sa om oljeprisøkningen: «Dette betyr slutten på Marshallplanen» - for et av Marshallhjelpens hovedgoder hadde vært leveranser av billig olje til det krigsherjede Europa. Amerika hadde også andre fordeler av økte oljepriser. På den tid skrev jeg: «Vi arabere blir knyttet til USA med gull-lenker» - og dette gjaldt i like stor eller større grad for Iran. USA fikk oljen og forsynte Iran og de arabiske land med forbruksvarer og våpen. Amerika

102

beholdt oljelandenes penger i stadig mer devaluerte dollar; de brukte rentene av sin kapital på amerikanske varer. Amerikanerne fikk profitten, og oljeprodusentene fikk kritikken. Det var ikke noen dårlig ordning for USA. Den var ikke dårlig for sjahen heller, eller slik forekom det ham dengang. Under sin berømte pressekonferanse i Teheran 23. desem­ ber 1973 benyttet han anledningen til å ta Vesten i skole. Det var en refselse som var mer preget av sorg enn av sinne - en streng, men rettferdig skolemester som formante sine uskikkelige disipler. Ves­ ten måtte lære å leve etter evne, sa han. Den måtte se seg om etter andre energikilder enn olje. Hvis folkene i Vesten ønsket å frem­ bringe hippies og hengi seg til venstrevridd snakk, fikk de gjøre dette på egen bekostning og ikke til skade for andre land som Iran. «Vesten er i ferd med å degenerere,» sa han. «Vi har ingenting å lære av dem. De ønsker å eksportere sine forkvaklede idéer, det som de kaller for demokrati, men det er noe vi ikke kan godta.» Sjahen begynte å snakke om fremtiden og om Iran, som snart ville bli verdens femte industristat. Han snakket om kjernekraft og våpen. Det syntes ikke å være grenser for hans drømmer om Irans og egen storhet. Så langt hadde Kongenes konge og Ariernes lys tatt innersvingen på sine læremestre i Vesten. Uheldigvis for ham skulle det snart vise seg at han også hadde løpt fra sitt eget folk.

Kapittel 9 POLITIMANN I OMRÅDET

Fra sitt høye paulun skuet nå sjahen ut over verden og kom til det resultat at tiden var inne for visse forandringer. Det første området som påkalte hans oppmerksomhet var naturlig nok hans egen bak­ gård - Gulfen. Her kunne han ikke se at han hadde noen rivaler. Saudi-Arabia var et styrtrikt land, men hadde bare fire millioner innbyggere mot Irans 37 millioner. Irak utgjorde muligvis en fare, men sjahen mente han kunne se bort fra den for øyeblikket. Bortsett fra disse to statene, omfattet Gulfen bare en håndfull småfyrstedømmer som han lett kunne hamle opp med. Sant nok hadde han gitt avkall på Irans krav på Bahrain, men det fantes bedre måter til å understreke Irans dominans i Gulfen enn å terpe på et territorialt krav som det var lite sannsynlig kunne realiseres med det første. Ved i stedet å oppmuntre iransk utvandring til gulfstatene, som alle hadde kronisk stramme arbeidsmarkeder - både til Kuwait og UAE og til Bahrein - bidrog han til å fremme en subtil, men betydningsfull endring i rasemønsteret der. Den beste indikator på hvilken makt og prestisje iranerne sør for Gulfen hadde oppnådd, fikk man da sjahen var på offisielt besøk i Kuwait: den iranske kolonien der hadde dekket hele veien fra flyplassen til det palasset sjahen skulle bo i med persiske tepper som hans Rolls Royce kunne kjøre over. Alle hers­ kerne i gulfstatene hadde kommet til Persepolis-evenementet og hadde vært meget imponert over den storslåtte mottagelsen de hadde fått og alle de fine gjestene. De fortsatte å komme ganske regelmessig på besøk til det iranske hoff, der de var sikre på å bli hilst hjertelig velkommen. Noen av dem, som for eksempel sjeik Rashid ibn-Sa’id al-Maktum av Dubai, la ikke skjul på at de var overbevist om at det var Teheran de nå måtte satse på som det virkelige maktsentrum i området. En ting var at emiren av Dubai var villig til å erkjenne dette; noe helt annet var det om De forente staters president kunne tenke seg å gjøre det. Men det var nettopp dette sjahen oppnådde. Amerika

104

forsøkte desperat å komme opp av den vietnamesiske hengemyren, men Nixon-regimet innså godt at når dette var gjort, ville det fremde­ les være mange vanskelige områder i verden hvor USA hadde livsvik­ tige interesser og hvor det fortsatt ville være absolutt behov for en eller annen sikkerhetsordning. Det som skulle bli kjent som «Nixondoktrinen» gikk ut på at sikkerheten i disse områdene skulle organi­ seres rundt en lokal makt eller gruppe av makter som kunne fungere som politimann i vedkommende område - med amerikansk støtte og amerikanske våpen, men om mulig uten direkte amerikansk militært engasjement. Ved Gulfen var Iran klart den sterkeste kandidat til denne rollen. Saudi-Arabia hadde ikke de nødvendige befolkningsressurser. Irak var fremdeles et urolig land, og dessuten uakseptabelt på grunn av ledernes rabiate Israel-fiendtlige holdning. I Egypt hadde riktignok president Sadat vist hvor hans sympatier lå ved å utvise de sovjetiske rådgiverne sommeren 1972, men han var nå fullt opptatt med forberedelser til krig for å vinne Sinai tilbake. Dermed var bare Iran igjen, og Iran hadde både tilstrekkelig med folk og ressurser til oppgaven. Til sin glede oppdaget nå mange av de amerikanske selskapene som hadde vært opptatt med flyproduksjon, elektronikk og andre industrier som gjorde det godt under krigen i Vietnam, at sjahen var en kunde som var ivrig etter å kjøpe deres varer og betale gode penger for det han fikk. Da derfor Nixon og Kissinger besøkte Teheran i mai 1972 på vei hjem etter møtene med Bresjnev i Moskva, traff de en mann som allerede tenkte i samme baner som de selv. Sjahen gav til beste en analyse av situasjonen slik han oppfattet den, og dette var noe han var uhyre dyktig i - han snakket både klart og med styrke om slike ting. Han hadde alltid fulgt nøye med i det som skjedde og mottok nå regelmessig politiske ekspertvurderinger fra amerikanske ministerier og stiftelser, som i mange tilfeller mottok iranske bidrag. Som han senere forklarte, forsøkte sjahen å gjøre to hovedpunkter klare for sine samtalepartnere: for det første at Sovjetunionen fort­ satt satset sterkt på å nå frem til havner i Gulfen, en gammel drøm for alle russiske herskere helt fra Peter den stores tid. For det annet traktet Sovjetunionen etter oljefelter i Iran, noe iranerne allerede hadde fått erfare like etter krigen. Ingen fulgte bedre enn han med i prognosene når det gjaldt fremtidig oljetilførsel og -etterspørsel, og de siste etterretningsanalyser viste at fra 1985 av ville sovjetøkonomien være avhengig av olje fra Iran eller andre storprodusenter i Midtøsten. I en diskusjon om Irans rolle som hovedbastion mot sovjetisk ekspansjonisme i området kunne sjahen peke på en rekke

105

store fortrinn. For det første var Iran ikke et arabisk land, og der­ med heller ikke innblandet i den arabisk-israelske konflikten. På den annen side var landet islamsk, og kunne dermed ta initaitiv overfor andre islamske stater. Videre var det et rikt og velstående land, ledet av en mann som var ivrig etter å spille rollen som fører for en antisovjetisk koalisjon i området. Men - og dette var et poeng sjahen betonte særlig sterkt - dette var en rolle han bare var innstilt på å spille som Amerikas likemann, ikke som underordnet. Han hadde allerede vist at han var irritert over noen av de formene det amerikanske engasjementet i Iran hadde fått som følge av motkuppet i 1953, og han hadde tatt skritt for å få satt en stopper for slike utglidninger. Han hadde sluttet med sine ukentlige møter med lederen for CIA-stasjonen i Teheran, og han hadde forlangt at CIA skulle fjerne de tjenestemennene organi­ sasjonen siden 1953 hadde plassert som konsulenter og rådgivere i nesten samtlige ministerier og i de væpnede styrker. For fremtiden ville han at alle kommunikasjoner mellom Teheran og Washington skulle kanaliseres via en direkte forbindelse mellom Niavaranpalasset og Kissingers Nasjonale sikkerhetsråd. Dette kravet ble imøte­ kommet, men det skulle senere bli skjebnesvangert for sjahen, for det innebar at CIA i de siste månedene av sjahens regime ikke lenger var i stand til å skaffe seg de informasjoner man trengte og som ville ha satt Washington i stand til å gjøre seg opp en mer presis mening om hva som foregikk. Hvis amerikanerne hadde kunnet gjøre dette, ville de kanskje til og med ha kunnet redde sjahens trone. Det kanskje klareste bevis på at sjahen ikke lenger bare var en juniorpartner i alliansen ser vi i det faktum at Iran - nettopp på et tidspunkt da han satte bremsene på amerikanernes direkte engasje­ ment i iranske anliggende - ble stadig mer innblandet i hjemlige amerikanske affærer. I og med at iranske penger hadde funnet veien inn i så mange amerikanske firmaer og iranske kontrakter var blitt så lønnsomme for amerikanerne, hadde det vokst frem en ganske stor iransk lobbyvirksomhet i USA, med forgreninger i bankvesen, oljeindustri og rustningsindustri. Vi ser tydelig hvor innflytelsesrike forbindelser det dreide seg om av to eksempler. Etter instruks i et brev skrevet og undertegnet av lederen for sjahens private kanselli ble hustruen til den fremstående republikanske senatoren Javits utnevnt til public relations-rådgiver i USA for Irans nasjonale fly­ selskap, og - som det senere er blitt klart av dokumentarisk mate­ riale - iranske penger ble sendt direkte til Det hvite hus som bidrag til Nixons valgkampanje i 1972.

106

Sjahen nølte ikke med å vise at han aktet å ta sin rolle som politimann i området rundt Gulfen alvorlig. Han hadde allerede symbolsk overtatt Storbritannias posisjon som beskyttelsesmakt da iranske styrker 1. november 1971, dagen før britenes gamle garanti til Trucial States utløp, okkuperte tre små øyer like vest for Hormuzstredet, Abu Musa og Tunbøyene. Disse hadde lenge tilhørt Sharjah og Ras al-Khaimah, men sjahen hadde gjort krav på dem for Iran. Selv om okkupasjonen av øyene ikke kan sies å ha vært noen stor militær operasjon, var sjahen meget fornøyd med denne prestisjegevinsten. I forståelse med Nixon og Kissinger påtok hans styrker seg nå en mer krevende oppgave. I noen år hadde det pågått et ulmende marxistisk-orientert opprør i Dhufar, den sørligste delen av Oman ved grensen mot Hadramaut (fra 1967 under den marxistiske Folke­ republikken Sør-Yemen, det tidligere britiske Aden Protectorate). I 1972 innledet den unge sultanen av Oman, Qabus ibn-Sa’id, som hadde kommet til makten i 1970 etter et britisk-inspirert kupp som veltet hans far, en offensiv mot opprørerne. Hans hær var blitt styrket med britiske og pakistanske offiserer, underoffiserer og pilo­ ter som tjenestegjorde på kontrakt, men mot slutten av 1973 ble det kjent at også iranske tropper deltok aktivt. Ingen visste riktig når de hadde kommet, men det så ut til at minst en panserbrigade og en fallskjermbrigade var satt inn i kampene. Sjahen gjorde heller ikke noe forsøk på å benekte at de var der. Tvert imot var han glad for at verden fikk se at politimannen var på post. Et område hvor politimannen viste økt aktivitet var i Kurdistan. Kongressens s.k. Pike-rapport (US Intelligence Agencies and Activi­ ties, 1975) viser at sjefen for CIA-stasjonen i Teheran allerede i august 1971 rapporterte at kurderlederen Mustafa Barzani hadde vært i kontakt med dem for å få hjelp i kampen mot den irakske sentralregjeringen i Bagdad. Selv om Barzani selv hadde mottatt sovjetisk hjelp og faktisk hadde oppholdt seg i Moskva fra 1945 til 1958, appellerte han nå til USA med den begrunnelse at Iraks regjering hadde alliert seg med Sovjetunionen. Pike-rapporten viser at sjefen for CIA-stasjonen i Teheran i mars 1972 sendte en rapport til Washington om Barzanis behov og anbefalte at hans ønskemål skulle bli imøtekommet. Under Nixons og Kissingers møte med sjahen tok han opp Kurdistan-problemet med dem. Han forklarte at han på bakgrunn av sitt voksende engasjement i Gulfen ville være sikker på at Irak ble nøytralisert. Han hadde derfor forsikret Barzani om at amerika-

107

nerne ville komme kurderne til hjelp, og han la til at han var rede til å ta det fulle ansvar for uttalelsen hvis penger var noe problem. Nixon svarte at han ville ta saken aktivt opp når han kom tilbake til Washington. 1. juni offentliggjorde den irakske regjering en erklæ­ ring om at alle oljeoperasjoner i landet ville bli nasjonalisert. 16. juni tok president Nixon kontakt med sjahen og informerte ham om at han sendte en kurér med svar på hans anmodning med hensyn til kurderne. «Kuréren» var John Connally, den tidligere demokratiske guvernøren i Texas, nå republikaner og advokat med mange forbin­ delser til den «ugudelige allianse» mellom olje, rustninger og etterret­ ningsvirksomhet som nå begynte å dominere internasjonalt (og som for øvrig gjør det fremdeles). Connally hadde et møte med sjahen, og Pike-rapporten viser at han kunne meddele at Amerika var beredt til å gi kurderne bistand som en vennetjeneste overfor en alliert (Iran), som følte seg truet av en tradisjonell fiende (Irak). Rapporten gjør det også klart at amerikanerne ikke tok sikte på en avgjort kurdisk seier over Bagdad, noe som ville sette kurderne i stand til å kreve en eller annen form for selvstendighet (dette ville ha medført store komplikasjoner for Iran, som selv hadde en betydelig kurdisk mino­ ritet), men å levere nok våpen til at kurderne kunne bli til adskillig bry for Irak. I 1974 så man hvordan dette kunne arte seg i praksis. I februar 1974 viste Irak seg uhyre vrangvillig i forbindelse med de styrkeadskillelsesavtalene som USA forsøkte å få i stand mellom Israel og Egypt og Israel og Syria etter oktoberkrigen. Da Kissinger var i Kairo i januar 1974, forsikret han de egyptiske forhandlerne om at de ikke hadde noe grunn til å være engstelige: «Sjahen vil ta seg av Irak,» sa han. Et budskap fra Kissinger ble sendt til sjahen, og noen dager senere kunne nyhetsbyråene melde fra Teheran: «En iransk militær talsmann opplyste i dag at mange er blitt drept og 81 såret i en grensetrefning mellom iranske og irakske styrker. Irakerne skal ha mistet fjorten mann på slagmarken. Et iraksk kommuniké meldte om store tap på begge sider og at iranske tropper ble konsentrert ved grensen og at enheter fra det iranske flyvåpen hadde krenket iraksk luftrom.» Historien om Iran og kurderne tok en ny vending i 1975. Sjahen viste tegn til å ha mistet illusjonene. Kurderne syntes ute av stand til å gjøre effektiv bruk av den hjelp de hadde mottatt; ikke bare hadde de gjort lite inntrykk på regjeringen i Bagdad, men det var også ulmende misnøye blant kurderne på iransk side av grensen, og dette var det siste sjahen ønsket seg. Derfor bestemte han seg til å holde

108

tilbake våpen for 25 millioner dollar som USA hadde sendt for viderebefordring til kurderne og til å ta kontakt med Saddam Husain, som nå hadde fremstått som Iraks sterke mann. De skulle begge være til stede på OPEC-konferansen i Alger i mars 1975, og ved den algirske president Houari Boumdiennes mellomkomst ble det ord­ net med et møte mellom de to lederne. Her gikk sjahen med på å avbryte all hjelp til de irakske kurderne. Denne helomvendingen kom bardus på alle, innbefattet Kissinger og kurderne. Kissinger klaget bittert til sjahen over at han nå satt igjen med sovjetiske våpen for 25 millioner dollar (leveransene var skaffet fra Øst-Europa av våpenhandlere i området). Mens sjahen ennå var ovenpå, hadde jeg nok en samtale med ham. Vi hadde vært i kontakt med hverandre ved flere anledninger, men dette var vårt første møte på 25 år. Jeg mener at det er nyttig å referere en god del av innholdet av dette intervjuet, for det viser ikke bare de retningslinjer sjahen holdt seg til på det politiske plan, men også i hvilken grad mannen hadde forandret seg i løpet av et kvart århundre. Mine tidligere møter med ham hadde foregått i Marmarpalasset i sentrum av Teheran, men nå traff vi hverandre i det langt flottere Niavaranpalasset i Shemran, der sjahens kontor hadde en utrolig utsikt over hele hovedstaden nedenfor. Jeg la merke til at hoffseremoniellet nå var mer innviklet og omstendelig enn før, og selv om sjahen hilste varmt på meg, var han mer reservert i sin opptreden enn tidligere. Han nølte bare én gang i de svarene han gav meg. Dette var da jeg ved innledningen til det som så ut til å bli et langt intervju (han fortalte meg at han hadde «ubegrenset» tid til rådighet og hadde gitt hoffmarskalken beskjed om at han ikke under noen omstendighet ville forstyrres) spurte ham om jeg kunne få slippe å bruke tiltale­ former som «Deres keiserlige Majestet» hele tiden når jeg snakket med ham. Han gikk med på dette, men først etter en ørliten pause som viste at det var en helt eksepsjonell innrømmelse. Jeg begynte intervjuet med å minne om forholdene da vi hadde vårt første møte - statsministeren var myrdet, oljeindustrien var nasjonalisert, Mossadeq og nasjonalforsamlingen trosset ham åpen­ lyst. Med et smil minnet sjahen meg på sin side om tittelen på den boken jeg hadde skrevet da jeg kom tilbake til Kairo, Iran on a Volcano. «Iran er ikke noen vulkan nå,» sa han. «De så oss da vi var satt på prøve, men nå har vi bestått denne prøven. I de dager satte alle meg på prøve. Britene forsøkte å prøve meg ved hjelp av Mossa­ deq» (det er avslørende at han fremdeles betraktet Mossadeq som 109

Storbritannias knekt). «Russerne forsøkte å prøve meg ved hjelp av Pishevari, og amerikanerne forsøkte å prøve meg ved å påtvinge meg Ali Amini. Mossadeq startet som en god mann, men endte som et dårlig papir. Jeg tror at det var Fatimi som var Mossadeq onde ånd.» Jeg skjøt inn at jeg hadde beundret Mossadeq, men at jeg hadde betraktet Fatimi som en venn. Men sjahen holdt på sitt: «Mossadeq var oppriktig, men det var ikke Fatimi.» Han tilføyde at han visste at Fatimis familie, som var forvist til Isfahan, fremdeles mottok penger fra en eller annen mystisk kilde. Vi kastet ikke bort så mye tid på å rekapitulere fortiden, men gikk over til å snakke om nåtiden. Jeg fortalte at det særlig var tre ting jeg hadde festet meg ved og som jeg gjerne ville spørre ham ut om. Det første dreide seg om våpen og rustninger. «For hver dag som går kjøper Iran stadig mer våpen. I år vil utgiftene til rustninger komme opp i 4 milliarder dollar. Men hvem er det egentlig Iran ruster seg mot? Etter min oppfatning kan våpnene ikke være ment for bruk mot Sovjetunionen, for uansett hvor mye våpen Iran skaffer seg, kan landet aldri bli noen likeverdig motstander for russerne. Mitt annet spørsmål gjelder Oman. I Oman kjemper iranske styrker mot opp­ rørerne i Dhufar side om side med sultanens tropper. Jeg vil ikke ut­ tale meg om rett eller galt i dette oppgjøret, men det kan neppe være tvil om at det er tale om iransk innblanding i et arabisk lands indre anliggender. Mitt tredje spørsmål angår Kurdistan. Slik jeg ser det, var Iran den motiverende kraft bak kurdernes oppstand, i det minste i dens senere stadier. Ikke desto mindre trakk De tilbake all støtte etter at De var kommet overens med Saddam Husain i Alger, og oppstanden brøt sammen. Er ikke dette bevis godt nok på at det var De som sørget for å holde opprøret i gang?» Sjahen lyttet oppmerksomt til mine spørsmål og gjorde ikke en bevegelse, bortsett fra en gang da han rettet på brillene sine. «Jeg vil besvare spørsmålene ett for ett,» sa han. «For det første våpnene. Svaret er ja, vi ruster opp. Ja, våre innkjøp i år vil komme opp i 4 milliarder dollar. Beløpet vil stige neste år og året etter, og det vil komme opp i 8 milliarder dollar. Deretter vil vi holde dette nivået i flere år. De spør meg hva vi skal med disse våpnene. Det skal jeg gjerne fortelle Dem. Vi vil ha dem fordi vi ønsker å være meget sterke i det området vi bor i. Ønsker De at vi skal være svake? Bør vi være svake fordi dette ville glede araberne? Intet land kan justere sin forsvarspolitikk etter andres bange anelser.» (Sjahen hadde forand­ ret seg lite rent utseendemessig i årenes løp, men jeg kunne ikke unngå å føle at dette var en person som var meget forskjellig fra den

110

rådville unge mannen som i 1951 hadde snakket så åpent om sin far og sine søstre og om sin bestemte vilje til å skaffe seg en plass i folkets hjerter.) «De spør meg hvem disse våpnene er rettet mot,» fortsatte han. «Tror De kanskje at de er rettet mot araberne? Den holdningen jeg inntok i forbindelse med Bahrain skulle være nok til å avkrefte slike mistanker. Selv om vi anser Bahrain som persisk, ønsker vi ikke å skaffe oss territorium som bare vil kunne holdes med makt. Det finnes folk som beskylder Iran for å ha skumle planer når det gjelder Emiratene. Men hva kan de tilby oss? Vil vi ha oljen deres? Hvor mye tar de opp? For to milliarder, tre milliarder, fire milliarder i året? For Iran er dette peanuts.» «Jeg skal gi Dem en forklaring på vår forsvarspolitikk. Jeg bor i et område som jeg husker at De selv i en av Deres ukekronikker har kalt verdens tyngdepunkt. Jeg hører hjemme i dette området; jeg har en andel i det som jeg akter å holde på. Jeg haren funksjon i det som jeg har tenkt å oppfylle. Enhver andel, enhver funksjon, enhver politikk må støttes opp med militær makt. Denne militære makt har vi for å bruke den mot enhver trusel, uansett hvor den måtte komme fra. Hvis vi trues av noen som er svakere enn oss, kan vi ta oss av saken. Vi kan møte en trusel fra en likeverdig motstander. Men en trusel fra en sterkere makt er en annen sak. I en slik situasjon vil jeg bare betrakte våre styrker som en lås i døren, som vi vil kunne holde lenge nok til at våre venner kan komme oss til hjelp.» «Det iranske flyvåpen bør være sterkt nok til å beskytte hele området fra Den persiske gulf til Japanhavet. India kommer til å bryte sammen. India og Pakistan vil bli naturlige markeder for iranske industriprodukter, men jeg må beskytte Pakistan mot indisk aggresjon. Jeg er imot enhver oppdeling av Pakistan; India ønsker dette, men jeg er imot det.» Jeg skjøt inn et spørsmål om atomvåpen. «For øyeblikket har jeg ingen kjernefysiske våpen,» sa sjahen. «De er for kostbare, og vi har ikke noe avleveringssystem. Men jeg kan forsikre Dem om en ting: Iran kommer ikke til å bli den siste stat i området som blir atommakt.» Så gikk han videre til mitt neste spørsmål, Oman. «Ja,» sa han, «noen av mine styrker kjemper i Oman. Ja, vi kjemper side om side med sultan Qabus. Revolusjonen i Dhufar er en kommunistisk affære, og jeg er imot kommunisme i området. Det er ikke et spørs­ mål om tro, men om sikkerhet.» Så gikk han bort til skrivebordet og tok frem et kart. «Se her,» sa han og pekte på Hormuzstredet. 111

«Dette er mitt utløp til verden. Det er utslippsveien for Irans olje - til en verdi av tyve millioner dollar pr. dag.» Så innså han plutselig at han fremdeles regnet i gamle oljepriser. «Hva er det egentlig jeg sier? Det er langt mer enn det. Det passerer olje for 100 millioner - 120 millioner dollar hver dag gjennom dette trange stredet. Gud og hvermann kunne stanse skipsfarten der ved bare å kaste en stein. Er det meningen at jeg skal la et kommunistisk regime få etablere seg ved Hormuz? Nei! Jeg vil aldri finne meg i det! Hormuzstredet er Irans livsnerve, så da sultanen bad om hjelp fikk han det. Jeg sa til ham at jeg ikke ville at mine styrker skulle bli der. Revolusjonen i Dhufar er ikke noen stor sak, men den er en gnist, og jeg vil slokke denne gnisten før den blir til en ildebrann. Etter de informasjoner jeg har dreier det seg ikke om mer enn 500-600 revolusjonære.» Jeg avbrøt og sa at jeg nylig haddde vært i Muskat, og der hadde jeg fått inntrykk av at det trolig var ti ganger så mange. Hvordan kunne ellers opprøret ha pågått så lenge, og hvorfor hadde han da sendt en så stor styrke for å slå det ned? Sjahen sa: «De misforstår meg. Størrelsen på den styrken jeg har sendt til Dhufar skyldtes ikke opprørets omfang, men den betydning jeg tillegger Hormuzstredet. Meningen er å gjøre det klinkende klart at jeg ikke akter å tolerere et kommunistisk regime der. Jeg oppford­ ret innstendig noen av mine arabiske venner til å ta seg av dette problemet, og de forsøkte, men forgjeves. Dermed måtte jeg selv foreta meg noe. Har jeg vært oppriktig nå?» (Dette var en hentyd­ ning til et spørsmål jeg hadde stilt sjahen innledningsvis. Jeg hadde forklart at jeg i samtaler av denne typen gjerne ville vite med hvilken grad av åpenhet de ville bli ført - femti prosent? 75 eller 100 prosent? Sjahen hadde valgt hundre prosent åpenhet.) Så kom vi til mitt tredje spørsmål - Kurdistan. Igjen sa sjahen at han ville gi et 100 prosent ærlig svar. «Selvsagt hjalp vi den kurdiske revolusjon,» sa han. «Henimot slutten var vi de eneste som gjorde det, og da vi innstilte hjelpen brøt opprøret sammen. I mange år hadde den irakske regjering plaget oss med fiendtlig propaganda og forsøk på sabotasje. Jeg så muligheter i uroen i Kurdistan, og da jeg hadde tenkt over saken, bestemte jeg meg til å støtte den.» Jeg spurte sjahen hvor lang tid han hadde brukt på å komme frem til denne avgjørelsen. «Jeg tenkte over det i en times tid,» sa han, og han fortsatte: «Selvsagt ønsket jeg ikke å reaktivere det kurdiske spørs­ mål ettersom vi også har en stor kurdisk minoritet i Iran, men jeg ville gi regjeringen i Bagdad en kilevink. Da de sluttet å plage oss, sluttet jeg å plage dem. Den affæren i Kurdistan kostet oss 300 112

millioner dollar. Det var mange penger, men jeg måtte bruke dem. Jeg forsøker ikke å skjule noe. Iran bør ikke skjule noe. Sjahen av Iran gjemmer seg ikke. Vi forteller alle hva vi har tenkt å gjøre, og så gjør vi det.» Jeg gikk nå videre til et annet spørsmål - samarbeidet mellom Savak og israelernes Mossad. Også her var sjahen forbløffende åpen og rett på sak, særlig i betraktning av at han snakket med en arabisk journalist. «Vårt samarbeid med Israel er ikke begrenset til etterret­ ningsarbeid,» sa han. «Det er langt bredere enn som så. Jeg har sendt elementer fra samtlige våpengrener og samtlige deler av den sivile forvaltning til opplæring i Israel.» Han følte kanskje at dette måtte begrunnes på en eller annen måte, for han fortsatte: «La meg få stille Dem et spørsmål. De var en venn av president Nasser. Kan De si meg hvorfor han gjorde forskjell i sin behandling av Tyrkia og av meg? Helt fra den gang staten Israel ble opprettet hadde Tyrkia diplo­ matiske forbindelser med israelerne på ambassadørplan. Til å be­ gynne med var våre forbindelser med Israel langt mer beskjedne, men da vi styrket dem - og fremdeles var det ikke til ambassadørnivå - ble Nasser rasende og avbrøt de diplomatiske forbindelsene med oss. Hvorfor gjorde han ikke det samme med Tyrkia?» Jeg sa: «De må forstå at Tyrkia hadde opprettet diplomatiske forbindelser med Israel før Nasser kom til makten. Hans politikk var å holde Israel beleiret, så han var imot at noe land opprettet forbin­ delser med landet. Tyrkia hadde vendt ryggen til den arabiske verden for lenge siden, da Atatiirk tok sikte på å gjøre det til en del av Europa. Våre forbindelser med Tyrkia hadde vært tvetydige, men med Iran hadde de alltid vært sterke. Nasser var redd for at hvis Iran brøt ringen rundt Israel, ville dette skape presedens for at andre islamske land som Indonesia, Malaysia og Pakistan kunne gjøre det samme. Det var det samme prinsipp som vesttyskernes Hallsteindoktrine, som gikk ut på at ethvert land som anerkjente ØstTyskland automatisk kunne regne med at forbindelsene med VestTyskland ville bli brutt.» «Jeg kan ikke godta den forklaringen,» sa sjahen. «Jeg tror at Deres ambassadør i Teheran overbeviste Nasser om at mitt regime ville bryte sammen, og at dette kunne skje hva dag som helst. ) * Nåvel, da Nasser ble min fiende, handlet jeg i overensstemmelse med det gamle prinsippet om at min fiendes fiende er min venn. Men nå er situasjonen en annen. Vet De ikke at pressen i Israel nå går til *) Dette var på ingen måte tilfellet; ambassadøren dengang forsøkte fullstendig korrekt å ha et godt forhold til regjeringen i det land hvor han var akkreditert.

8. Ayatollah

113

voldsomme personlige angrep på meg? Jeg sa til de israelerne som kom hit at de ikke kunne regne med å holde arabisk territorium okkupert i all evighet. Hvis de ville gjøre dette, måtte de være en nasjon på tyve eller tretti millioner, ikke på to eller tre som nå. Dessverre ville de ikke høre på meg.» Sjahen gikk nå over til å snakke om Amerika og olje. «Noen mennesker beskylder meg for å være en amerikansk nikkedukke,» sa han. «Men gi meg en eneste god grunn til at jeg skulle påta meg en slik rolle. De aner ikke hvor mange sammenstøt jeg har hatt med amerikanerne. Det siste gjaldt OPEC. Amerikanerne ønsket å undergrave organisasjonen innenfra, og de forsøkte også å gjøre det. Saudiene var vettskremte, og det var jeg som måtte ta belastningen ved konfrontasjonen. Jeg kan utøve makt på egenhånd. Hvorfor skulle jeg ønske å utøve makt på vegne av andre?» Han fortsatte: «Nå har vi store inntekter av oljen, men utfordrin­ gen er å finne ut hvordan vi kan utnytte den tid og de rikdommer vi har til disposisjon for å bygge opp nasjonens styrke. Vesten har satt i gang en hets mot oss. De beskylder oss for å ha forvoldt den inflasjonen de lider under. De innser ikke at inflasjonen ikke skyldtes oljekrisen. I 1974 lå inflasjonen i vest på 30 prosent, og her stod de økte oljeprisene bare for to prosent. I virkeligheten selger vi fremde­ les oljen for billig. Etter min mening bør prisen fortsatt stige. Det bør være en balanse mellom prisene på den olje vi eksporterer og prisen på de varene vi innfører fra industrilandene. Dette er bare rett og rimelig. Det vil kunne oppmuntre det degenererte Vesten til å finne frem til nye energikilder slik at de ikke til slutt bare lar Iran stå der med en masse tomme borehull. Oljen er ikke inntekter for oss. men kapital, og jeg har ikke tenkt å la industrilandene leve på vår kapital.» «Nå er det et spørsmål jeg brenner etter å stille Dem,» sa jeg. «Kan De ikke takke oss arabere for de forholdene som har gjort prisøknin­ gen på olje mulig?» - «Det er delvis riktig,» sa sjahen. «Dere har bidratt til å skape gunstige forhold, slik at det ble mulig å bringe oljeprisen nærmere opp til et riktig nivå, men den er ennå for lav.» «Jeg ønsker å bygge opp et bedre land for min sønn enn det landet jeg selv arvet etter min far,» fortsatte sjahen. «Da jeg var på hans alder, hørte jeg stemmer hviske om Irans skjebne. Jeg vil ikke at min sønn skal arve drømmer, men virkeliggjørelsen av en drøm. Fremti­ den for mitt land ligger ikke i råoljeeksport, men i petrokjemiske produkter. Iran bør kunne bli en veldig petrokjemisk fabrikk. Hvis jeg eksporterer olje, får jeg kanskje 20 dollar pr. fat for den. Men hvis

114

jeg eksporterer petrokjemiske produkter, får jeg 120 dollar pr. fat. Jeg kan kjøpe teknologi. Jeg er ikke som Deres arabiske frender, som kjøper boligblokker i London, Paris og New York. Hvis jeg investerer i utlandet, plasserer jeg pengene i teknologi. Mitt program går ut på at Iran skal produsere 12 millioner tonn jern og stål pr. år. Jeg vil at levestandarden i Iran om en ti års tid skal være helt på høyde med hva den er i Europa i dag. Om tyve år skal vi ha gått forbi USA. Arabere flest forstår ikke disse idéene mine, men noen få begynner å begripe det.» Sjahen spurte hvordan jeg vurderte verdenssituasjonen, og jeg forklarte hva jeg oppfattet som hovedforandringene - Vestens redu­ serte innflytelse siden 1956, forvitringen av marxismens magiske kraft (sjahen avbrøt meg og sa: «Ja, jeg har alltid sagt at den som ikke er kommunist når han er tyve ikke har noe hjerte, og den som er kommunist når han er førti ikke har noen hjerne.» Det virket faktisk som om han trodde at han selv hadde funnet på denne klisjéen), begrensningene i Amerikas makt, nye problemer som forurensning, romfart, genetisk kontroll osv. Dette inspirerte sjahen til å kaste seg ut i en oversikt over verdenspolitikken. Dette var nettopp noe av det han frydet seg over å kunne gjøre og også gjorde meget godt. «Vi er enige om at Gulfen kommer til å være tyngdepunktet og sentrum for konfliktene om verdensherredømmet i de neste tyve år,» sa han. «Det indiske hav er et vakuum hvor det vil komme til sammenstøt mellom de to supermaktene, og vi bør ha en rolle å spille her. Jeg regner med en langvarig kaotisk periode på det indiske subkontinent. Sørøst-Asia er fremdeles i ferd med å omstille seg etter Vietnamkrigen. Jeg var redd for at Vietnam skulle gjøre Amerika isolasjonistisk, for i så fall ville amerikanerne i løpet av ti år ha ødelagt seg selv og resten av verden på kjøpet. Så jeg har forsøkt å få dem så sterkt engasjert i verden som mulig, og jeg tror at de nå holder på å komme over sjokket etter Vietnam.» «Men den amerikanske tilbaketrekningen fra Sørøst-Asia har resultert i et maktvakuum, og dette kan bare fylles av Japan. Slik jeg ser det er Japan en gåte. Bare fremtiden vil vise hvordan Japan vil reagere, men selv mener jeg at Japan må bli en militærmakt igjen; det eneste problemet er hvordan og når.» «La oss nå se mot sør og vest, mot den arabiske verden. Araberne er fullstendig oppslukt av konflikten med Israel. Kan det ikke finnes en løsning på dette problemet? Jeg har tenkt på en mulig ny makt­ balanse i området, basert på et trekantforhold mellom Iran, Egypt og Algerie. Avstanden mellom Teheran og Kairo, og Kairo og Alger

115

er nesten nyaktig den samme. Selvsagt er ikke Iran noe arabisk land, men er egentlig Egypt arabisk? Er Algerie arabisk? Jeg vet at dere vil forsvare deres arabisme, men bør vi ikke tenke seriøst på en ny balanse basert på islam?» Jeg grep inn og sa at jeg absolutt oppfattet både Egypt og Algerie som arabiske. Jeg tilføyde at sjahen uteluk­ kende syntes å snakke om stater, ikke om mennesker. «Vil De at jeg skal fare med sladder?» sa han, men gikk likevel over til å snakke om personligheter. «Jeg traff nylig kong Khalid for første gang,» sa han, «og det virket som om han var en velmenende mann. Jeg er blitt fortalt at Fahd er den virkelige maktfaktoren bak tronen og at han kan utrette en hel del, men jeg vet ikke riktig. Dette vil vise seg. Sadat er en nær venn av meg; jeg føler med ham. Jeg tenker på ham hver morgen. Jeg har bestått alle mine prøver, men jeg vet hvor mange prøver han fremdeles har foran seg. Boumedienne er en intelligent mann, men hans målsetninger er større enn han selv. Han har planer om en stor rolle i Afrika for Algerie, og dette ville være utmerket forutsatt at det ble godt styrt. Vi bør alle tenke på Afrika. Jeg har aldri truffet Qadhafi,ogjeg tror ikke jeg forstår ham. I hvert fall er én Qadhafi nok for den arabiske verden.» «I Vest-Europa er Giscard et godt eksempel på den nye ledertypen som dukker opp. Kanskje franskmennene har for lang byråkratisk tradisjon til å hengi seg til drømmer, men vi vil gi dem visjonene. Kong Juan Carlos er en annen bemerkelsesverdig personlighet. Jeg beklager at Franco var så maktsyk at han aldri gav Juan Carlos noen erfaring på dette felt så lenge han selv levde. Bresjnev er en sterk personlighet, men samtidig en av disse personlighetene som bare er til nytte i en overgangstid. Våre forbindelser med Sovjetunionen er nå meget gode. Vi har funnet frem til et rimelig samarbeidsgrunnlag med dem.» Så avbrøt sjahen seg selv og spurte hva jeg hadde foretatt meg i Iran - hva jeg hadde sett. Jeg sa noe om skogplanting og de kulturelle prosjektene, begge saker som jeg hadde forstått keiserinnen var opptatt av, men tydeligvis var sjahen ikke særlig interessert i å dele rampelyset med henne, for da mitt intervju ble trykket i Ettela’ai er dette et av de avsnittene som var utelatt. Jeg spurte sjahen om den iranske ungdom - hvordan hadde det seg at de iranske utenlandsstudentene alltid demonstrerte mot ham når han var ute og reiste? Han avfeide dette med et indignert snøft. «Kommunister alle sam­ men,» sa han. «Kommunister eller betalt av dem.» «Hva med Amnesty Internationals rapport om Savaks torturmetoder, som er gjengitt i The Sunday Times?» spurte jeg. «Kommu-

116

nisme det også,» var svaret. Jeg protesterte og sa at jeg kjente folkene i The Sunday Times, og han ville vel ikke fortelle meg at de var kommunister? «Kanskje ikke,» sa han. «Men jeg vet at det ble betalt en million dollar for å få den rapporten offentliggjort.» Den forvandlingen 25 år hadde medført hos sjahen var virkelig forbløffende. Den engstelige unge mannen var blitt til en selvsikker autokrat; den forskremte lille fyrsten som lette seg vei gjennom det politiske minefeltet var blitt til en aldrende statsmann med 35 års regjeringstid bak seg; amerikanernes disippel møtte dem nå på like­ fot, hans ambisjoner var større enn deres, hans globale tenkning var mer vidtrekkende. Bare i to henseender var forandringen ubetydelig. Sjahen så fremdeles på kommunismen som den viktigste trusel mot sitt regime, og han hadde fremdeles mistro til sitt eget lands politikere.

* * * En meget underlig variant av sjahens rolle som internasjonal politi­ mann var allerede under utvikling da jeg snakket med ham, men i og med at det hele var så topphemmelig var det ikke rart at han ikke nevnte det for meg. Det dreide som om Afrika, saudiene, Frankrike og det nye olje-/rustnings-/etterretnings-komplekset, som nå hadde infisert såvel Iran som mange av de arabiske land. Alle hadde nå sine øyne på Afrika. Helt siden Riza sjahs eksiltid i Sør-Afrika hadde sjahen og andre medlemmer av familien vært interessert i dette landet, enten av sentimentale eller mer konkrete årsaker, og nå hadde de store investeringer der. Sjahen var den største aksjeeieren i Transvaal Development Company. I likhet med sørafrikanerne, som han hadde disse nære forbindelsene med, var sjahen meget bekymret over den kommunistiske fare i Afrika, over den sovjetiske og cubanske intervensjon i Etiopia og Angola og over veksten i de marxistisk-orienterte nasjonale frigjøringsbevegelsene andre steder. Saudiene, som foretrakk en akse Riyad-TeheranKairo fremfor sjahens drøm om en akse Teheran-Kairo-Alger, var like urolige over utviklingen i Afrika. Både sjahen og saudiene var skuffet over De forente stater. De hadde liten tillit til president Ford, men de håpet på president Giscard d’Estaing i Frankrike. Det samme gjorde president Sadat, som hadde utvist alle sovjetiske rådgivere i juli 1972 og nå var like fast i sin antikommunisme som sjahen og saudiene. En tilknytning til Frankrike var under oppseiling, og Egypt skulle kjøpe militærutstyr

117

fra Frankrike - bl.a. Mirage 2000-jagerfly - med saudiske penger. Frankrikes interesse i Afrika var åpenbare. Frankrike hadde fort­ satt militær innflytelse i noen av sine tidligere kolonier, for eksempel i Tchad og Kongo-Brazzaville, og i Zaire. Videre hadde fransk industri store andeler i de selskapene som handlet i uran, kobolt, kobber, diamanter, gull og andre mineraler. Det skulle være unød­ vendig å si at oljeselskapene holdt like skarpt øye med det som foregikk i Afrika som de ulike regjeringene gjorde. På denne måten begynte i grove trekk en ny antikommunistisk allianse å ta form. Dens medlemmer var fast bestemt på å være sine egne herrer og ikke agenter for USA, men dette ønsket om uavhengighet vakte likevel ikke motvilje i Washington. Utenriksminister Kissinger var mer enn glad for å få sine målsetninger i Afrika realisert pr. stedfor­ treder, dette kunne faktisk løse en hel del av hans egne problemer på hjemmeplan. Da han forsøkte å intervenere åpent i Angola, ble han hindret av motstand i Kongressen, men her dreide det seg om et syndikat som var innstilt på å være selvfinansierende og ikke trengte Kongressens medvirkning. En annen mann som også var klar over at den nye alliansen eksisterte og var interessert i at den fantes, var David Rockefeller. Han og Chase Manhattan Bank hadde foretatt omfattende investeringer i Afrika. Etter det innledende møte i Saudi-Arabia oppstod så den organi­ sasjon som ble kjent som Safari Club - et navn som ble valgt fordi medlemmene syntes at navnet hadde et passende anstrøk av Afrika og spenning. Mannen bak idéen var en fremtredende person, grev Claude Alexandre de Marenches, sjef for den franske statssikkerhets- og kontraspionasjeorganisasjonen SDECE. De Marenches, som var en dominerende personlighet, høy og kraftig, snakket utmerket engelsk. Han hadde deltatt i den franske motstandsbeve­ gelsen under krigen. Hans stilling brakte ham i kontakt med alle som kom til Paris for å kjøpe våpen, selge olje, koordinere etterretnings­ virksomhet eller - og det var ofte tilfellet - en kombinasjon av alt dette. Det var hans oppgave å ta seg av disse menneskenes sikkerhet og om nødvendig deres anonymitet, og naturligvis å vite nøyaktig hva de hadde fore. Han hadde i en tid nå vært meget bekymret over hvor sårbare oljetransportrutene fra Midtøsten til Europa var, og veggene i kontoret hans var prydet med kart som viste stadig tykkere linjer som stod for volumet av oljelaster rundt Afrikas horn og Kapp det gode håp. Han hadde tenkt seg at alle som var interessert i å stanse kommunismens fremmarsj i Afrika, skulle samle kreftene i en aksjon. Fem regjeringer ble overbevist av grevens argumenter - den

118

franske, iranske, saudi-arabiske, egyptiske og marokkanske. Det var opprinnelig gjort forsøk på å verve Algerie, men det ble senere oppgitt. Det ble utarbeidet en avtale mellom de fem regjeringene, og den ble undertegnet for Saudi-Arabia av sjeik Kamal Adham, av Savaksjefen Nasiri for Iran, av etterretningsdirektør Ahmad Dulaimi for Marokko, av etterretningssjefen for Egypt og av grev de Marenches selv for Frankrike. En kopi av avtalen ble funnet i Savaks arkiver etter revolusjonen. Avtalen innledet med å erklære at «de senere års begivenheter i Angola og andre deler av Afrika har påvist kontinentets rolle som skueplass for revolusjonære kriger fremkalt og ledet av Sovjetunio­ nen, som benytter seg av individer og organisasjoner med sympati for eller dominert av marxistisk ideologi». De sovjetiske målsetnin­ ger i Afrika ble definert som følger: For det første tok russerne sikte på å skaffe seg kontroll over kontinentets råstoffer «og dermed over industrien og det økonomiske liv i Europa og den tredje verden». For det annet ville man sikre seg kontroll over sjøveiene rundt Afrika. For det tredje ønsket russerne å kunne manipulere sine klientstater i Afrika. Avtalen tok så for seg spørsmålet om hvordan denne truselen kunne bekjempes. Foretagendet måtte være «globalt anlagt», med et operativt senter som var tilstrekkelig utrustet til å kunne vurdere hva som foregikk i Afrika, identifisere fareområdene og komme med forslag om hvordan de kunne takles. Sentret skulle være inndelt i tre avdelinger - et sekretariat til å ta seg avrutinesaker, en planleggings­ avdeling og en operasjonsavdeling. «Av selvinnlysende grunner» ble Kairo valgt som det sted Sentret skulle holde til, og man anmodet de egyptiske myndigheter om å sørge for passende kontorer og boliger. Frankrike skulle sørge for teknisk utstyr til kommunikasjoner og sikkerhet. Formannsvervet skulle gå på rundgang mellom landene for et år om gangen. Det ble oppnådd enighet om en tidsplan: Sent­ ret skulle være opprettet pr. 1. september 1976, og staben skulle flytte inn to uker senere. Safari Club holdt flere møter - i Saudi-Arabia og i Paris, samt ved Sentret i Kairo. Det ble brukt en hel del penger på å skaffe lokaler, etablere «dekkselskaper», legge opp direkte telefonlinjer og annet sikkerhetsutstyr osv. Klubben gjennomførte sin første vellykkede operasjon i Zaire. Da det var fare for at general Bomba skulle ta makten i Katanga, ble gruveselskapene der og president Mobutu meget urolige og anmodet

119

Klubben om hjelp. Og henvendelsen var ikke forgjeves. Marok­ kanske og egyptiske styrker kom til unnsetning, og Mobutu kan takke Safari Club for at han fortsatt kunne leve i fryd og gammen. Men Zaire var en relativt ubetydelig operasjon både i omfang og viktighet. Et langt større målområde dukket snart opp, nemlig Somalia. Siad Barre var blitt president i Somalia i oktober 1968, og han la ikke skjul på at han håpet å kunne forene de ulike områdene utenfor republikkens grenser hvor somaliene var i flertall. Somalia var blitt opprettet i 1960 av tidligere Britisk og Italiensk Somaliland, men i tillegg ønsket Barre å innlemme Afar- og Issa-territoriet (tidligere Fransk Somaliland), et solid stykke av Kenya og den etiopiske Ogaden-provinsen. Han fant snart ut at Sovjetunionen var innstilt på å hjelpe ham til å nå sine mål og selv om han ikke gav russerne mer til gjengjeld enn han ubetinget måtte, ble amerikanerne meget urolige over det sovjetiske nærvær i Somalia. Hver gang Kissinger var på besøk i Kairo pleide han å vise frem et satellittfotografi av Berbera, og viste dermed frem det han hevdet var en sovje­ tisk ubåtbase. (I virkeligheten fantes det ikke noen slik base, selv om Sovjetunionen var blitt innrømmet visse marinebekvemmeligheter.) Alle medlemmene i Klubben ble oppskremt av dette, og hver gang Siad Barre henvendte seg til dem for å få hjelp ble han møtt med beskyldninger om at han bare var en marionett for Sovjetunionen. Men sommeren 1974 kom så revolusjonen i Etiopia og endret hele bildet. Etiopia var selvsagt langt mer fristende for russerne i forbin­ delse med deres behov for å kontrollere Afrikas horn enn Somalia, og Mengistu Haile Miriam en mer lovende protesjé enn Siad Barre. Sovjetunionen begynte i all hast å sende militær og økonomisk hjelp til Mengistus regime, og Siad Barre ble sviktet av sine russiske støttespillere akkurat da det så ut til at hans styrker var på nippet til å befri Ogaden-provinsen. Men Safari Club var rede til å komme i Sovjetunionens sted. Medlemmene underrettet Siad Barre om at de ville skaffe ham de våpen han trengte hvis han ville bli kvitt russerne. Sjahen var særlig entusiastisk; hans brev til Barre var meget opp­ muntrende. Egypt solgte Somalia nå uønskede sovjetiske våpen for ca. 75 millioner dollar, som Saudi-Arabia betalte. Dermed utviste Siad Barre «sine» russere, oppgav all den pseudomarxistiske jargongen han tidligere hadde fiffet opp sitt regime med, og fortsatte å gi bistand til opprørerne i Ogaden. Men både han og Safari Club oppdaget at de nå spilte i hver sin liga. De ble innblandet i supermaktsrivaliseringen i Det indiske hav, der kontrollen med Afrikas horn var en av hovedgevinstene. Den

120

sovjetiske luftbroen til Etiopia ble stadig mer omfattende; den tidli­ gere sovjetiske rådgiveren for de somaliske væpnede styrker dukket opp i Addis Abeba som rådgiver for etiopierne. Siad Barre håpet at han kunne vente seg hjelp fra amerikanerne nå da han hadde oppgitt sin allianse med Sovjetunionen. President Carter hadde i sin valg­ kampanje snakket om å møte russernes utfordring i Somalia, og etter at han hadde kommet til makten hadde han sagt at USA ville forsyne Somalia med våpen. Men Sovjetunionens og Cubas inngrep var langt mer effektive enn noe av det motparten presterte. For Siad Barre var Ogaden blitt en felle. Hans tropper var i desperat under­ skudd på våpen, særlig antitankskyts. Han innkalte den egyptiske ambassadør i Mogadishu og sa til ham at «hodet mitt sitter løst nå» men det var lite Egypt kunne foreta seg i sakens anledning. Saudiene sa at de ikke kunne hjelpe. Bare sjahen var fortsatt optimistisk. Han sendte et skriftlig budskap til Siad Barre og forsikret ham om at amerikanerne ville komme til hjelp. På et møte i CENTO i mai 1977 presset sjahen på utenriksminister Cyrus Vance for å få amerika­ nerne til å levere de våpen som trengtes for å redde Siad Barre fra katastrofen. Selv gjorde han det han kunne: han sendte noen tyske bombekastere han hadde skaffet seg via Tyrkia, og dessuten noen antitankvåpen. Men da disse ankom til Somalia, viste de seg å stamme fra Israel, så følgelig nektet Siad Barres styrker å bruke dem. Men så slo sjahen inn på en ny kurs. Han tilkalte den somaliske ambassadør hele tre ganger i løpet av en måned og erklærte at Siad Barre måtte komme seg ut av Ogaden-provinsen. «Jeg har mottatt tre budskap fra president Carter,» sa han. «Dere somaliere er nær ved å forstyrre maktbalansen i verden. Hvis dere kommer dere ut av Ogaden, vil vi sørge for at dere får all den hjelp dere måtte ønske, men det vil bli økonomisk og ikke militær bistand. Dere må oppgi Ogaden.» Av dette sluttet Siad Barre rimeligvis at han var blitt offer for en hestehandel mellom de to supermaktene, og at Sovjet­ unionen skulle holde fingrene fra fatet i Rhodesia forutsatt at ameri­ kanerne gjorde det samme i Ogaden. Uansett hvordan dette kunne ha seg, viste affæren med Somalia medlemmene av Safari Club at de hadde begrensede muligheter. En patruljerende politimann har en viss myndighet i sitt distrikt, men over ham står det politibetjenter og overbetjenter som har mer myndighet og som kan gi ordrer som den patruljerende politiman­ nen må adlyde. Et pussig aspekt ved Safari Club var det at samtlige medlemmer 121

underhånden orienterte CIA om hva som foregikk, til tross for at de alle overfor hverandre lot som om de holdt virksomheten hemmelig for CIA. Og mer enn det: general Nasiri innrømmet senere at han også informerte israelerne. Ved en anledning sørget han for enda mer omfattende sirkulasjon av rapporter om Klubbens virksomhet. Etter et møte i Safari Club i Casablanca reiste han til Cannes for å møte sin kone der, men han glemte sin veske med alle de hemmelige dokumentene på flyplassen i Casablanca. Han så aldri noe mer til dem, men formodentlig fikk de interesserte lesere. Senere ble det oppdaget at en av grev de Marenches medhjelpere var sovjetisk spion og hadde videresendt informasjoner til Moskva. Han ble likvidert, men ikke før skaden var skjedd. Klubbens virksomhet var faktisk preget av en god del opera buffa. Men i en viss forstand kunne Safari Club gjøre krav på en del av æren for president Sadats fredsinitiativ og reise til Jerusalem i november 1977. Det første brevet med et forslag om et møte kom fra Yitzhak Rabin da han fremdeles var israelsk statsminister, og det ble overlevert Sadat av Ahmad Dulaimi, den marokkanske represen­ tant i Klubben. Da derfor Rabin senere hevdet at gjennombruddet i forholdet til Egypt var kommet før Begins maktovertagelse, hadde han fullstendig rett i dette.

Kapittel 10

REVOLUSJONEN VENDER TILBAKE TIL IRAN

Ide ti årene fra 1953 til 1963 hadde Qum vært sentrum for opposisjo­ nen mot sjahens regime, men etter at Khomeini var arrestert og deportert hadde hæren og Sa vak gjennomført en grundig opprenskningsaksjon i byen. Allerede en uke etter arrestasjonen av Kho­ meini kunne sjahen i et intervju med en utenlandsk journalist si at han følte at hans stilling nå var «sterkere enn noensinne». «Folket innser nå hvor reaksjonens krefter er, og hæren støtter fullt ut min revolusjon fra tronen.» Hva hadde vel sjahen å frykte hvis mullahene (reaksjonen) var kompromittert og hæren var lojal? Sjahens selvtillit og trygghet kunne ha vært berettiget hvis Iran hadde fått lov til å forbli et statisk samfunn, men hans egen politikk sørget for at det ikke ble slik. Tvert imot ble landet i de påfølgende år utsatt for en omhyggelig planlagt omveltning i veldig målestokk. Hvis sjahen hadde studert historien omhyggeligere og med et mer ydmykt sinnelag, ville han kanskje forstått at han var i ferd med å bygge opp alle ingrediensene i en eksplosjon. I kapittel 8 har jeg vist hvordan kroningen og seremoniene i Persepolis i forbindelse med monarkiets 2500-årsjubileum syntes å ha gått til hodet på sjahen, og at han selv og hele regimets karakter hadde endret seg. I begynnelsen av hans regjeringstid hadde det vært en viss tendens til å behandle sjahen som en playboy - en ung mann hvis ambisjoner kunne tilfredsstilles med et tilstrekkelig antall raske biler og skjønne kvinner. Eric Johnson, presidenten i American Motion Picture Corporation og en tid president Eisenhowers spesialutsending i Midtøsten, fortalte meg i sin tid at da sjahen i 1954 var på offisielt besøk i Amerika, hadde kaksene i filmindustrien funnet ut at de best kunne underholde sjahen og hans hustru ved å holde en bankett i et av Los Angeles’ smarteste hoteller. Sjahen skulle bevertes i en ballsal omgitt av alle de supreste filmskuespillerinnene i Hollywood, mens keiserinne Soraya skulle være alene med alle de

123

mest kjente mannlige stjernene i salen ved siden av. Dette ble gjort. Men i begynnelsen av 1970-årene hadde playboysjahen utviklet seg til en langt alvorligere - og farligere - personlighet. All makt var samlet i hendene på den eneveldige sjahen. Selv under kadsjardynastiet hadde Persia vært beryktet som et land med et overdimensjonert, ineffektivt og korrupt byråkrati, og til tross for forsøk på å rette på dette ved modernisering og kampanjer mot korrupsjonen var situasjonen fremdeles i bunn og grunn den samme. Ja, den var faktisk blitt verre. Kadsjarene hadde verken midler eller vilje til å bli diktatorer, mens sjahen hadde begge deler i rikt monn. Teheran måtte spørres om alt, og alle beslutninger av noen betyd­ ning måtte ende på skrivebordet til den eneste mann som kunne ta ansvaret. Ellers hadde bare medlemmene av sjahens familie og den lille kretsen rundt det keiserlige hoff en viss andel i makten. Dessuten hadde hvert medlem av keiserfamilien sitt eget satellitthoff og sine egne vasaller i ministeriene, i Savak, i sentralbanken og i de væpnede styrker. De var ikke nettopp verdens beste venner i sin jakt på innflytelse. Sjahens yngre brødre og deres familier kunne til fulle nyte fordelene av sin posisjon, men de følte det som en enorm skuffelse da kronprinsen ble født i 1961 og tydeligvis fratok dem håpet om en vakker dag å kunne arve tronen. Kivingen på toppen gjaldt like meget penger som makt. Med den voksende rikdommen i landet kom økt korrupsjon og praktutfoldelse. Nesten hver dag kunne vestlige aviser melde at sjahen eller en av hans slektninger eller en annen «prominent iraner» hadde skaffet seg nye eiendommer - hus i San Fernando Valley eller Los Angeles, leiligheter i New York og Paris, herskapshus i London eller på Rivieraen. Bare i Genéve ble 3000 leiligheter kjøpt av iranere i disse årene. Sjahen førte an med sitt gods i Surrey og Villa Suvretta i Sankt Moritz, som han betalte 10 millioner dollar for. Selv om han bare tilbrakte noen få uker hvert år i sine hjem i utlandet, måtte de alltid stå klare til å ta imot ham: i Villa Suvretta var oldfruen en kadsjarprinsesse med en stab på heltid til disposisjon året rundt. Sjahen gjorde ingenting for å sette en stopper for de orgier av ødselhet hans slektninger og yndlinger hengav seg til. I realiteten orkestrerte han det hele. Det var hans private kanselli som ordnet med utdeling av gunstige agenturer for vestlige og japanske firmaer. Det var han som mottok et bidrag på en milliard dollar fra National Iranian Oil Company (NIOC), teoretisk for å «fremme Irans sikker­ het, prestisje og storhet». Hans kanselli sørget for fordeling av penger i utlandet. I Teheran har jeg for eksempel selv sett tre keiser-

124

lige anvisninger på 200 000 dollar hver til biskop Abel Muzorewa, ) * og enorme beløp ble utdelt til politikere og partier i Amerika, Europa og Afrika. Det samme kanselliet ordnet med overdådige gaver til utlendinger på besøk og utbetalinger til «forståelsesfulle» utenlandske journalister. ) * Alle hemninger var forsvunnet. Brautende ødselhet var dagens løsen, akkurat som det hadde vært det i Persepolis. Det var derfor ikke underlig at ryktene om ubegrensede muligheter lokket folk fra hele landet til Teheran, og det eneste de kunne gjøre når de oppdaget at gatene i hovedstaden ikke var brolagt med gull var å stue seg inn i rønnene i forstadsslummen og ta det leilighetsarbeidet de kunne få: de ble et naturlig reservoar for støtte til Khomeinis revolusjonære budskap så snart det kunne nå dem. Hovedstaden var rammet av en kreftartet vekst. Før krigen hadde Teherean vært en by med om lag 500 000 innbyggere. I 1970 hadde den svulmet opp til det seksdobbelte, og befolkningen økte fremdeles med ca. 6 prosent i året. Om lag 60 prosent av alle Irans studenter og 50 prosent av alle legene bodde i Teheran. Nesten halvparten av alle byggeløyvene gjaldt Teheran, med det resultat at byggevirksomheten snart løp fra de kommunale tjenestene, som for øvrig aldri hadde vært særlig tess. Gatene var håpløst overfylte av trafikk; kloakksystemet hadde alltid i stor utstrekning vært knyttet til vannløpene i gatene, som for et flertall av befolkningen også var den eneste kilde til drikke- og vaskevann. Alle utenlandske selskaper med store interesser i Iran syntes det var en prestisjesak å bygge seg hver sin skyskraper. Sør for byen sugde oljeraffineriene og de petrokjemiske konsernene til seg enda flere arbeidsløse mennesker fra landsbygda. Men de to stedene i Teheran som i første rekke fanget alle tilreisendes interesse, hadde merkelig lite å gjøre med hovedstadens behov. Det ene var Skattkammeret med kronjuvelene. Blant disse fantas­ tiske rikdommene fra safavidenes Persia og fra India var også den berømte Takht-i Taos eller Påfugltronen av massivt gull innlagt med diamanter og andre edle stener. Det var installert et uhyre avansert elektronisk utstyr for å beskytte kronjuvelene. Hvis glassmontrene ble så meget som berørt, begynte alarmanlegget å ringe, og hvis ringingen fortsatte mer enn noen sekunder, ble alle dører i bygningen automatisk stengt og skjulte maskingeværer åfmet ild mot alle som * Anvisningene til Muzorewa var i virkeligheten bare noen få av de hundrevis av ordrer jeg fikk se, men ettersom de ble nevnt i en artikkel jeg senere skrev for The Siinday Times og ble bekreftet av mottageren, kan de nevnes her uten at jeg behøver å frykte injuriesøksmål. De andre anvisningene kan jeg jo ikke bevise at jeg har sett.

125

nærmet seg inngangen. Den andre hovedattraksjonen var Shahyadmonumentet. Det var i stor grad keiserinnen som hadde tatt initiati­ vet til å få det reist, og det skulle udødeliggjøre sjahens minne — men til en pris av 200 millioner dollar. Sant nok var det et praktfullt skue, og meget vakkert utført. Inne i monumentet var det heiser som tok de besøkende opp til restauranter og museer, og et stemningsfullt panorama viste Irans historie fra Kyros den store til Pahlaviene. Men den tidligste islamske perioden - og alt som kunne sette Iran i forbindelse med den arabiske verden - var betegnende nok utelatt. En annen sak som interesserte keiserinnen sterkt - utvilsomt en verdig sak, men også uten særlig betydning for befolkningens virke­ lige behov - var arbeidet med hjemføring av iranske kunstverker som hadde havnet i utlandet. Penger spilte ingen rolle i hennes jakt på disse kunstskattene, som da hun for et kjempebeløp kjøpte male­ rier fra kadsjartiden av Julian Amerys familie. Hun anskaffet også en samling med impresjonistiske malerier til nasjonalgalleriet - bil­ der som for iranere flest var fjerne og helt ubegripelige. Selv om disse keiserlige yndlingsprosjektene bare stod for en nesten ubetydelig brøkdel av de pengene som ble øst ut, kunne alle se dem med sine egne øyne og dermed kritisere dem. Sjahen selv var overbevist om at all kritikk ville forstumme alt etter som velstanden i samfunnet økte. I august 1974 ble utgiftene i forbindelse med fem­ årsplanen (mars 1973 - mars 1978) fordoblet fra 36,84 milliarder til 69,59 milliarder dollar. Denne fenomenale økningen var blitt mulig på grunn av de sterkt økte oljeinntektene etter 1973. Følgen av de overdådige bevilgningene var ikke i første rekke at Iran ble tvunget frem i avantgarden av industrialiserte land, men en farlig overoppheting av økonomien. Sjahen innrømmet at inflasjonen i løpet av 1975 lå på 20 prosent, men det virkelige tall var nærmere det dobbelte. Havnene maktet ikke å ta imot flommen av importvarer, fabrikkene manglet tekniske fagfolk og råvarer, landet var avhengig av både importert arbeidskraft og importert teknologi. Og de som skulle lede samfunnsutviklingen, hadde blikket festet mot en illuso­ risk fremtid og mistet stadig mer sansen for realitetene i situasjonen. Som vi har sett var sjahen oppslukt av sin rolle som politimann ved Gulfen - amerikanernes likeverdige partner i kampen mot kom­ munismen. Han brukte 4 milliarder dollar i året på våpen, og skrøt av at dette beløpet snart ville bli doblet. De væpnede styrker ble dullet med. Alle offiserer fra obersts rang og deres koner fikk en gratistur til Europa hvert år, i tillegg til gratis bil og andre goder. Under sjahen var statsminister Amir Abbas Huvaida ikke noen

126

korrupt mann, men bare i like høy grad som sin keiserlige herre avskåret fra virkelighetens verden rundt seg. Han satt der i sitt enorme kontor, alltid høflig, alltid vennlig og imøtekommende, alltid med en nellik i knapphullet. ) * Ikke mindre personlig sjarmerende - og ikke mindre pålitelig som redskap for sjahens vilje - var general Nimatullah Nasiri, Savaks leder fra 1965 til juni 1978, da han som en forsinket forsoningsgestus ble fjernet fra sin stilling og sendt som ambassadør til Pakistan. Nasiris fengsler var alltid smekkfulle. Amnesty International satte antallet politiske fanger i Iran til 7500 i 1976; andre anslag gikk helt opp til 100 000. Sjahen selv innrømmet aldri mer enn 3000, men i 1975 oppgav innenriksministeriet offisielt at 174 unge mannlige og kvinnelige bygeriljasoldater var blitt skutt etter hemmelige rettssa­ ker. Det var også velkjent at Savak gjorde utstrakt bruk av mord og tortur. (Det hemmelige politis synderegister på dette felt blir nå vist på en permanent utstilling i Teheran, som alle utenlandske tilrei­ sende får se, innbefattet FNs kommissærer.) Savak kontrollerte også et firma som hadde monopol på fremstil­ ling av låser og nøkler. Da Bazargan overtok som den første statsmi­ nister etter revolusjonen, fikk han i Savaks hovedkvarter se nøkler som passet til dørene i samtlige ambassader i Teheran og til safene i disse ambassadene. Han var forbløffet over det rikholdige elektro­ niske utstyret som var lagret der. Han sa at det nesten var som tatt ut av Alice in Wonderland - lydløse pistoler, gasspistoler, avlyttings­ utstyr og de mest moderne teknologiske torturinstrumenter. En av de filmene Savak laget (den finnes nå i det iranske utenriksministerium, og jeg fikk se den da jeg var i Teheran) viser organisa­ sjonens metoder. Vi ser et forhør av en ung kvinne. Først ble hun kledd naken, og en Savak-offiser begynte å brenne henne med en tent sigarett rundt brystvortene til hun skrek, brøt sammen og gav de opplysningene man var ute etter. Jeg spurte hvorfor akkurat denne redselshistorien var blitt filmet, og ble forklart at vedkommende forhørsleder gikk for å være en av de dyktigste i jobben, og derfor var det blitt laget en film av ham i aksjon som «opplæringsmateriale» for andre Savak-folk. Filmen var også blitt overlatt CIA, som hadde sørget for å sende kopier til Taiwan, Filippinene og Indonesia - et ledd i Amerikas tekniske bistand til sine venner. Samarbeidet mel­ lom Savak og andre etterretningsorganisasjoner, i tillegg til CIA bl.a. Mossad og franskmennenes hemmelige tjenester, kostet sjahen *) Huvaida nøt å vise hvordan han holdt nelliken frisk - under jakkeoppslaget hadde han en liten gullvase med vann, som stilken stakk ned i.

127

en hel del penger, men gav god avkastning. Blant det materialet som etter revolusjonen ble funnet i Savaks hovedkvarter, i sjahens palass og en del iranske ambassader i utlandet var en fotostatkopi av en hemmelig rapport om den irakske hærs tilstand utarbeidet av Iraks generalstabssjef for president Ahmad Hasan al-Bakr bare tre måne­ der før sjahen ble styrtet, og videre et båndopptak av en samtale mellom den libyske lederen Qadhafi og George Habash om PFLPs planer. Denne samtalen fant sted i et telt i ørkenen, og båndet startet ironisk nok med at Qadhafi sier at han hadde valgt et slikt sted fordi han ville være fullstendig sikker på at innholdet i samtalen forble hemmelig. Det ble også funnet lister over hemmelige agenter fra nesten alle mulige etterretningsorganisasjoner som opererte i den arabiske verden. Tydeligvis hadde Savaks agenter for vane å ta opp på bånd alle møter med agenter fra andre tjenester, og den mengde sladder og skandalehistorier sjahen hadde tilgang til var nesten ubegrenset. Men det mest bemerkelsesverdige ved Iran under boomen i 1970årene var den totale mangel på forsøk på å trekke folket med i noen som helst form for politisk representasjon. Sjahen gav ordrene, og hans ministre og Savak satte dem ut i livet. Også andre medlemmer av den keiserlige familie kunne gi ordrer, av og til ved å telefonere direkte til ministrene, og ettersom deres instrukser ofte sprikte, bad regjeringen innstendig om at de høyvelbårne i det minste måtte koordinere sine krav. Men så snart man åpnet en avis, var det åpenbart at det egentlig bare var en eneste mann leserne skulle interessere seg for, nemlig sjahen. Bildet av ham, hans hustru og barn var der dag etter dag hele året rundt. Midt på femtitallet hadde sjahen forsøkt å følge Kemal Atatiirks eksempel og få i stand en «offisiell opposisjon» i Majlis, men dette kunstige topartisystcmet hadde aldri fungert skikkelig. I mars 1975 dekreterte han derfor at det bare skulle finnes ett politisk parti, Rastakhiz eller «Gjenfødelse», selv om det teoretisk sett var inndelt i to konkurrerende fløyer. Men uansett fløy var samtlige deputerte sjahens nikkedukker (i likhet med statsministeren, ministrene og hele partiet som institusjon), og derfor var det aldri noen virkelig debatt i Majlis eller i landet for øvrig, og enda mindre den minste antydning til kritikk av den offisielle politikk. Det eneste virkelige politiske liv i landet var blitt drevet under jorden. De to terroristorganisasjonene Mujahidin-i Khalq og Fidayin-i Khalq, den ene islamsk inspirert og den andre marxistdominert, fortsatte å fungere så vidt det var. Kommunistpartiet var særlig

128

aktivt blant studentene og i store industribyer som Abadan. Savak hadde ansvaret for å ta seg av «politisk» arbeideruro, og definerte også hva som var «politisk». Den økende sentraliseringen skapte uro blant minoritetene i Kurdistan, Aserbaidsjan, Khuzistan og Baluchistan. Selv den bortskjemte hæren var ikke immun: den så langt etter de gigantiske summene som ble brukt på flyvåpenet og på en marine som hovedsakelig var ment å skulle høyne sjahens prestisje, og der offiserene virket mer interessert i å mele sin egen kake enn å dra ut på de ville vover. Regimets mer fremtredende motstandere hadde valget mellom å gå i dekning eller frivillig utlendighet. De risikerte også å bli snikmyrdet av Savaks agenter (dr. Ali Shariati, en berømt islamsk viten­ skapsmann og på sett og vis revolusjonens ikke-geistlige leder, døde i London, og i Iran mener de fleste at det var Savak som «fikset» ham). Fordi de hadde større ytringsfrihet - selv om de selv og deres familier fremdeles kunne risikere hevnaksjoner fra Savak - ble de mange tusen iranske utenlandsstudentene mer åpent opposisjonelle. Studenter i Paris dannet en egen studentkomité, og denne var sterkt regjeringsfiendtlig. Det var demonstrasjoner i New York og Boston. Midt i 1970-årene fantes det derfor et offisielt Teheran som omver­ denen fikk se - et travelt, aktivt, fremtidsrettet og teknologisk orien­ tert samfunn under ledelse av en vidtskuende og velvillig selvhersker - og et uoffisielt Teheran, som sydet av opprørsk tross. Det er betegnende for hvordan realitetene ble fortiet selv for de personer som mest burde være klar over dem at f.eks. keiserinne Farah først i mai 1978 fikk høre om familiens største fiende. «Men i himmelens navn, hvem er egentlig denne Khomeini?» spurte hun etter at hans navn flere ganger hadde dukket opp. Det kunne like gjerne vært Marie Antoinette som spurte. På overflaten så det ut som om det bare var aske igjen av revolusjo­ nen, men av og til ble det også rotet litt rundt i denne asken, og da kunne man se at det fremdeles glødet der. Alle som brydde seg om å undersøke saken nærmere måtte se hva som foregikk, men folk flest - og det gjaldt også vestlige diplomater og journalister i Teheran foretrakk heller å godta de optimistiske versjonene de ble servert av propagandaapparatet. De ble også utsatt for et meget sterkt påtrykk for å dekke over sannheten. De kunne ikke unngå å forstå at dette var et korrupt samfunn og dessuten et samfunn hvor både den politiske og den personlige frihet ble undertrykket, men de aksep­ terte at dette var den pris iranerne måtte betale for fremskrittet. Og dessuten var frihet etter vestlig mønster ikke perseres vis . .. 9. Ayatollah

129

Lenin sa at revolusjoner ikke blir skapt av individer, men at det er de revolusjonæres oppgave å finne ut av når tendensen i samfunnet går i revolusjonær retning, og så styre utviklingen. Den revolusjo­ nære tidevannsbølgen rullet nå inn over Iran. Hele samfunnsstruktu­ ren var i ferd med å gå i oppløsning. Rikdommen hadde brakt med seg misunnelse, ikke stabilitet. I alle lag av befolkningen følte man at de som var høyere på den sosiale rangstigen hadde fått mer ut av velstandsøkningen enn en selv. Og iranere av alle klasser syntes delvis med rette - at det var utlendingene i Iran som gjorde det best. Det fantes nå mellom femti og seksti tusen amerikanske eksperter, rådgivere og forretningsmenn i landet. De var godt betalt, velfødde og hadde gode boliger. I tillegg kom tusenvis av like velstilte tys­ kere, briter og japanere. Da to amerikanske teknikere tilknyttet det iranske flyvåpen ble myrdet i Teheran i 1975, skulle vi tro at myndig­ hetene kunne ha sett skriften på veggen. Det gjorde de ikke; men i Qum begynte man derimot å forstå at det hadde begynt å skje saker og ting i hovedstaden, at revolusjonen faktisk nå var kommet til Teheran, og at det var der de heretter måtte konsentrere virksom­ heten.

ISLAMSK VEKKELSE

Arabernes nederlag i junikrigen 1967 sendte sjokkbølger langt ut over de land som hadde vært direkte berørt av kamphandlingene. Hvordan hadde det kunnet skje? Det kan hende at araberne ikke innerst inne hadde ventet å vinne en krig - at de som alle andre underbevisst hadde godtatt tanken om Israels militære overlegenhet. Men et nederlag av så katastrofale dimensjoner - det var noe ingen hadde ventet seg. Derfor skjøv alle skylden over på hverandre. Ingen av de idéene som hittil hadde vært generelt akseptert, hadde lenger noen autoritet og tiltrekningskraft. Arabisk enhet, alliansefrihet, støtte til nasjonale frigjøringsbevegelser, hele pakken av progressive idéer som araberne hadde trodd de kunne frigjøre verden med, alt dette vek nå for illusjonsløshet og skuffelse. De revolusjonære regi­ mene i Egypt og Syria hadde sviktet enhver regjerings fremste plikt, å beskytte statens grenser. Nasser overlevde nederlaget med uforminsket personlig populari­ tet. Man lyttet fremdeles til ham med oppmerksomhet og respekt. Han klarte å pleie Egypt og få landet gjennom rekonvalesensen, gjenreise landets væpnede styrker og forberede en utmattelseskrig mot Israel. Men Nasser døde i september 1970, på et kritisk tids­ punkt for Egypt og den arabiske verden. Han ble etterfulgt av president Anwar al-Sadat. Til å begynne med ble Sadat møtt med respekt på grunn av sin mer liberale politiske kurs hjemme i Egypt og særlig de vellykkede militære forberedelsene til oktoberkrigen 1973. Men den generasjonen som var blitt flasket opp med idealer som arabisk sosialisme og arabisk enhet, fulgte den videre utvikling i Egypt med stadig større engstelse og uro, og alle illusjoner brast så med Sadats reise til Jerusalem i november 1977. I stedet for de gamle idealene kom det nye rikdomsbegrepet. Araberne hadde vel saktens tapt det militære slaget i 1967, men de kunne vinne kampen på det materielle plan. Oljepengene skulle nå løse alle problemer. Den arabiske verden skulle bli verdens sjette

131

stormakt. Iran hadde for sin del den samme rikdommen og de samme store forhåpningene. For penger kunne man få alt. Det var nok å ta av til alle - til og med med en revolusjonær frigjøringsbeve­ gelse som palestinernes kunne mønstre alle de materielle ressurser den trengte. Men det ble snart klart for alle at det ikke skulle gå slik. Araberne fant ut at penger ikke var svaret. Pengene befant seg for størstepartens vedkommende fremdeles bak lås og slå i utenlandske storban­ ker. De kunne kjøpe dyre våpensystemer fra Amerika og Europa, men hvem kunne egentlig være sikker på at de ville gi beskyttelse mot den eneste virkelige fienden, som fortsatt var Israel? Når folk i de arabiske land betraktet den nye eliten i sine samfunn - våpenhand­ lerne, entreprenørene og spekulantene - og etter hvert som de ble oppmerksomme på det bilde av araberne som var blitt gjengs i resten av verden - med ødselhet, vulgaritet, umoral, gamblere og playboys - vendte de seg bort i avsky og skam. De vendte seg også bort fra fremmede guder. På dette stadium i utviklingen tydet alle tegn på at den vestlige kapitalisme var i ferd med å gå i oppløsning. Folk kunne daglig lese om økende stoffmis­ bruk, om hippies og «flower power», om seksuelle utskeielser og sammenbrudd for det araberne fremdeles betraktet som samfunnets grunnvoll - familien. De leste om Watergate og CIAs operasjoner, om politiske kidnappinger og gateopptøyer. Det var ikke lenger noe tegn på frigjorthet å gå i dongeribukser, åpne en Wimpy-bar i Kairo eller drikke coca. Og heller ikke Moskva og kommunismen var mer tiltrekkende enn Vesten. Avsløringene av Stalins terrorvelde hadde ødelagt kommunismens troverdighet som politisk system; invasjo­ nen i Tsjekkoslovakia ødela Sovjetunionens troverdighet som den velvillige og uselviske beskytter av små nasjoner. I den stormfulle tiden etter junikrigen i 1967 måtte alle folk i Midtøsten gjennomtenke og omvurdere en hel del grunnleggende ting. Tidligere hadde linjene virket så markerte og skarpt opptruk­ ket, valgene vært så lette å foreta. Man hadde konfrontasjonen mellom imperialisme og kapitalisme - alle og enhver visste her hvor de stod. Man hadde konflikten mellom de to supermaktene om posisjoner og innflytelse i Midtøsten, og alle trodde at de visste hvordan de skulle manøvrere seg vei mellom de to og få mest mulig ut av det. Man hadde fortsatt kampen mellom araberne og Israel, og ingen var plaget av anfektelser her. Man hadde den sosiale forskjel­ len mellom de rike og de fattige i samfunnet og i verden som helhet, og Gud og hvermann visste at dette måtte rettes på.

132

Men etter hvert som situasjonen utviklet seg, ble de klare linjene mer utvisket og valgene vanskeligere. Hvem var det nå som var de progressive i den arabiske verden og hvem var de reaksjonære? Egypt hadde tidligere vært det førende progressive arabiske land, men ble nå stadig nærmere knyttet til USA, som mange mennesker fortsatt betraktet som verdens fremste neokolonialistiske makt. I og med at Sovjetunionen nå praktisk talt var utestengt fra Midtøsten, hvordan skulle det da la seg gjøre å gå i balansegang mellom super­ maktene? Hvordan kunne noen tale om krig eller fred slik konflikten med Israel nå hadde utviklet seg? Alle gamle idealer syntes nå illusoriske, alle gamle vissheter som løgner. Hvordan skulle det være mulig å bevare forstanden i en slik verden? Fantes det lenger noe å tro på? For mange var religionen det eneste mulige svar. Hundre år tidligere hadde den store debatten om religion kontra sekularisme, om modernisering kontra tradisjoner, om nasjonalisme kontra panislamisme begynte å rase mellom folkene i det osmanniske og det persiske rike og i Nord-Afrika. Tross alt lå den ikke så langt tilbake i fortiden. Som alltid i historien begynner folk å se bakover mot fortiden når en bevegelse fremover blir umulig, og egypterne søkte da også trøst i religionen etter sitt militære nederlag. Slik gikk det til at de troppene som stormet Bar-Levlinjen under oktoberkrigen gjorde det til rop om «Allahu akbar!» Og flyveblader fra hærens informasjonstjeneste forsikret dem om at «en av de gode menn» hadde hatt en drøm der han hadde sett profeten Muhammed peke mot øst, ta forstanderen for Azhar-moskéen i hånden og si til ham: «Kom med meg til Sinai.» Egypts koptiske kristne var grepet av den samme stemningen. I april 1968 strømmet veldige masser av kristne og muslimer til en kirke i Zaitun-distriktet i Kairo der Den hellige Jomfru skulle ha åpenbaret seg. Islams virkelig store styrke er at den gir de troende en lov, et regelverk for deres livsførsel som appellerer like meget til hjertene som til intelligensen. Denne loven styrer en manns forhold til hans medmennesker, hans hustru og familie, og til hele universet. Religio­ nen krever ingen velutviklet evne til intellektuell analyse, ettersom det er en tro som er overlevert gjennom mange generasjoner på et språk og i former som er like naturlige for muslimene i den arabiske verden som den luft de innånder. Selv liberale tenkere og filosofer har endt med å vende tilbake til sin barndoms religion. Vi kan så­ ledes nevne den berømte forfatteren og skolemannen Taha Husain. Hans første bøker om førislamsk poesi førte til en storm av pro­

133

tester fra ortodokse muslimer, men senere begynte han å skrive om Profeten og islams tidligste tid. Andre egyptiske litterater som Muhammad Husain Haikal og Abbas al-Akkad, som hadde vært sterkt påvirket av vestlige skribenter som Bergson, Shaw og Wells, ble i stadig større grad opptatt av islamske temaer. Til og med kommunistiske romanforfattere og essaysister begynte å gi seg i kast med islamske emner med forståelse og innlevelse. Alt dette bør egentlig ikke forbause noen. Mens det vestlige frem­ skritt for araberne og iranerne syntes å være representert av masse­ ødeleggelsesvåpen og avanserte torturredskaper, tilbød islam et positivt gode. Den vestlige verden kunne levere undertrykkelsesmaskineriet; islam la derimot hovedvekten på individet og menneskever­ det. For islam er de individuelle menneskers religion; det sosiale budskap er innebygget i islams budskap. Det er betegnende at når en muslim blir voksen, setter han seg som mål å skaffe seg to ting - et hjem og et gravsted. Hjemmet er hans tilholdssted mens han ennå er i live; graven er der for å motta hans kropp når han dør. Selvsagt har regjeringer utnyttet religionen for å fremme sine egne politiske målsetninger; særlig i de sunnittiske land har religionen alltid stått under statens kontroll. I land som Saudi-Arabia har den puritanske tradisjon blitt brukt både som rettesnor i dagliglivet og som drivkraft for motstanden mot kommunismen, og ikke minst mot all progressiv tenkning overhodet. I Egypt fikk man de reli­ giøse autoriteter til å proklamere krigen mot Israel for hellig krig (jihad), og senere til å si at det var en hellig plikt å slutte fred med Israel. Denne form for medløpervirksomhet var det som fikk Kho­ meini til å snakke hånlig om «sultanens fuqaha». I utgangspunktet fantes det to slags normer. De som bifalt at man hogg hånden av en mann for å ha stjålet en hundrelapp eller tilsvarende, protesterte ikke når noen underslo millioner av dollar som skulle ha gått til våpeninnkjøp til forsvaret. Men den nyvakte interesse for religionen fikk på en eller annen måte politiske virkninger i alle islamske land og i alle lag av folket. Det islamske brorskap (al-Ikhwan al-muslimin) fikk stadig nye med­ lemmer og økt innflytelse, og i Syria gikk det til angrep på president Hafiz al-Asads «arabiske sosialisme» og Baath-partiets diktatur. En ny organisasjon, kalt De islamske fellesskap (al-Jam’at alislamiyya), ble den mektigste grupperingen ved universitetene i Kairo og Alexandria, og under Bairam-festen i 1979 klarte man å samle 300 000 til bønn på Abdinplassén i Kairo. Tidligere ukjente tenkere som Abul-Ala al-Mawdudi i Pakistan forkynte læresetnin-

134

ger som mange lyttet til. For grunnlaget for alle fundamentalistiske islamske bevegelser er enkelt nok: i islam kan det bare være en hersker, nemlig Gud. Islams lov er Guds lov (al-hakimiyatu li-llahi). Den midlertidige jordiske herskers eneste funksjon er å adlyde Guds lov; det er ikke hans sak å forandre eller å utdype loven. Mange av de som søkte etter løsninger på sine personlige eller nasjonale problemer, oppdaget derfor at de ikke kunne klare seg uten religion. Det var påfallende at i Egypt - den arabiske verdens viktigste senter for forlagsvirksomhet og bokutgivelser - utgjorde religiøse bøker halvparten av samtlige solgte bøker av alle slag. Folk vendte tilbake til en eldre generasjons skrifter. For eksempel ble ver­ kene til Muhammad Abduh (1849-1905) trykket opp igjen gang på gang i Kairo og Beirut. Det samme ble bøkene til senere forfattere som Abbas al-Akkad, Taha Husain og Muhammad Husain Haikal folk hvis interesse for vestlige kulturer hadde veket for konsentra­ sjon om islams eldste historie. For iranernes vedkommende ble de i sterkest grad påvirket (bort­ sett fra av Khomeini selv) av den mann som ble revolusjonens filosof, nemlig dr. Ali Shariati. Da jeg diskuterte med studentene i den amerikanske ambassade i Teheran, oppdaget jeg at de alle i løpet av noen få minutter siterte Khomeini fem ganger og dr. Shariati minst tre. Shariati var en utrettelig skribent, og hadde over hundre bøker på samvittigheten. En del av hans lære, som hadde en dypt­ gående innvirkning på den iranske ungdom, gikk ut på at mennesket befinner seg i fire fengsler. For det første er han i det fengsel som påtvinges ham av historiske og geografiske faktorer; dette kan han frigjøre seg fra ved hjelp av vitenskap og teknologi. Dernest er han i den historiske nødvendighets fengsel, og dette kan han komme ut av ved å få forståelse av hvordan historiske krefter virker. Det tredje fengslet er samfunns- og klassestrukturen; bare ved hjelp av revolu­ sjonær ideologi kan man unnslippe fra dette. Det fjerde fengsel er ego'et. Ethvert menneske er sammensatt av guddommelige og sata­ niske elementer, av godt og ondt; hvert individ må velge mellom dem. Shariati innrømmet at hans idéer var et amalgam av islam og marxisme, av Sartres eksistensialisme og al-Hallaj ) * og hans sufisme, med en dose pascalsk humanisme. Islam er et meget stort hav, men hvilken stjerne skal man velge å styre etter? Hvem skal være rormannen? Endel egyptiske jurister i *) Husain ibn-Mansur al-Hallaj, en persisk mystiker, ble henrettet (korsfestet) av kalifens myndigheter i Bagdad 922, og mange persere betrakter ham som en martyr. Å.G.

135

dette århundre - f.eks. Abdurrazzaq Sanhuri - følte behov for å søke veiledning utenfor de dominerende juridiske «skolene» (Hanafi og Shaffi), som helt fra osmannisk tid syntes å ha stengt veien til nytenkning ved å avvise muligheten for ijtihad eller «fortolkning». Dermed vendte de seg med interesse til sjiittismen, som lærte at i den rette autoritets - imamens - fravær måtte de kunne påta seg ijtihadopppgaven selv. Disse juristene påpekte at sjiittene helt fra begynnel­ sen av vanligvis hadde vært utsatt for undertrykkelse og tradisjonelt hadde stått i opposisjon til de verdslige myndigheter. Dermed var de mer mottagelige for revolusjonære idéer enn sunnittene, som vanlig­ vis hadde vært statens allierte eller trofaste underståtter. Derfor var folk som Sanhuri rede til å låne tanker fra sjiittismen, som de hevdet tross alt utgjorde en viktig del av det islamske arvegods. Forstande­ ren for Azhar-moskéen i Kairo under Nasser, sjeik Mahmud Shaltut, hadde mange progressive idéer, og han fikk nedsatt en komité ved al-Azhar som fikk i oppdrag å forsøke å minske motsetningene mellom de ulike retninger innen islam. I Khomeinis øyne gjorde dette ham til al-Azhars siste rettskafne forstander. Den krisen den islamske verden stod overfor, var både av moralsk og institusjonell natur. Såvel enkeltpersoner som regjeringer for­ søkte å finne en autoritet som kunne sette dem i stand til å stake ut en meningsfylt kurs. Som vi har sett innebar dette for enkeltindivider stadig oftere en gjenoppdagelse av religionen; for regjeringer betydde det en fortsatt søken etter legitimitet. Hvis en stat skal overleve, trenger den en kjerne som borgerne kan samle seg om og som de kan overføre sin lojalitet til. Denne kjernen kan være et individ, en familie, en stamme, en sekt eller en historisk funksjon. I den arabiske verden har kongefamilien i Saudi-Arabia fått sin legiti­ mitet på grunnlag av dens posisjon i Jordan og Irak, og sanusiene i Libya hadde en autoritet som dels var politisk og dels religiøs, og det samme gjelder det marokkanske kongehus. Også i herskerdyna­ stiene i Kuwait og Qatar er det et sterkt religiøst element. Men i de fleste arabiske land er denne kjernen en enkelt mann, og hans legiti­ mitet er avhengig av hans suksess som lederskikkelse. Nassers legi­ timitet var grunnlagt på hans store innsats hjemme og internasjonalt, som kulminerte i nasjonaliseringen av Suezkanalen, selv om hans posisjon var truet en stund etter nederlaget i krigen mot Israel i 1967. President Sadats legitimitet skyldes innsatsen i oktoberkrigen 1973, president Hafiz al-Asads hans deltagelse i samme krig. Qadhafi i Libya og Boumedienne i Algerie er andre eksempler på at arabiske staters legitimitet har vært nedlagt i en enkelt manns bedrifter. Det

136

samme var tilfellet i Iran, og på tross av den islamske revolusjon holder det fortsatt stikk, selv om mannen er en annen i dag. Ingen steder har statens struktur utviklet seg frem til det konstitusjoneltjuridiske stadium som mange land i Vesten nyter godt av. Disse individuelle herskerne støttes ikke opp av noen effektiv politisk organisasjon. Det de disponerer er maktinstrumentene og kontrollapparatet i sine respektive land, politiet, radio og TV. Presi­ dent Sadat og andre herskere omtaler av og til pressen som «fjerdestanden». Men det finnes ingen annen og tredje stand, mens førstestanden er én mann og én mann alene. Selvsagt legger moderne teknologi et fryktinngytende våpen i hendene på den ene mannen, uansett hvor syltynt hans reelle makt­ grunnlag måtte være. Men i islamske land er det én institusjon hans makt ikke kan nå, og dette er moskéen. Denne institusjonen kan han ikke manipulere, for da ville han krenke folkets dypeste og mest skattede overbevisninger. Moskéen er et sted hvor folk kan samles, et sted utenfor rekkevidde for selv det mest effektive sikkerhets­ politi. Folk vil forsvare sine moskéer med livet som innsats. Religio­ nen reiser et sikkerhetsgjerde rundt menigmanns liv, og moskéen og Koranen er dets symboler. For statens myndigheter er religionen et tveegget sverd. Den kan brukes - slik det har vært gjort i Saudi-Arabia, Egypt og andre steder - i kampen mot kommunismen eller nasserismen. Staten kan fylle sin tradisjonelle rolle i sunnittiske land, og det vil i dag blant annet si å bygge moskéer og oversvømme radio og fjernsyn med koranresitasjoner og foredrag av geistlige mørkemenn av verste slag, men de kreftene som derved blir utløst er det vanskeligere å kontrollere. Muslimenes overbevisninger og skikker har forandret seg lite i århundrenes løp. Når som i senere år folks tanker i stadig høyere grad blir konsentrert om religionen, dukker det uvegerlig opp nye og ofte primitive kulturer og samfunn med særlige lojalitetsbindinger og fanatiske overbevisninger. Derfor har staten i Saudi-Arabia og Egypt måttet ta seg av vold og terror fra religiøse sekterister. I Iran, der religionen alltid har unndratt seg statens kontroll, og der de fleste av de krefter som stod bak den islamske vekkelsen i de arabiske land var i aksjon, ble selv de lojale «sultanens teologer» fiendtlig innstilt. Grunnen var av økonomisk art. Som nevnt ble ikke mullahene betalt av staten, slik tilfellet er i sunnittiske land. De geistlige fikk til sitt daglige brød ved milde gaver fra private. Disse bidragene kom gjerne fra forretningsstanden i basarene, men denne ble nå tynt på grunn av keiserfamiliens rovgriskhet og konkurransen 137

fra de multinasjonale konsernene. I tillegg til dette kom den misun­ nelse småborgerskapet følte for de som stod høyere på den sosiale rangstigen, misnøyen blant studenter og arbeidere, og uro blant minoritetene og i de væpnede styrker. En revolusjonær situasjon var derfor i emning. En spisode kan tjene som en illustrasjon. Det var streik i noen av oljeraffineriene utenfor Teheran, og som vanlig i slike tilfeller hadde en representant for den sjiittiske geistligheten, en hojatalislam eller en ayatollah, ansvaret for å samle inn og fordele de pengene som trengtes for å holde liv i de streikende og deres familier. En av dem som denne gang bidrog mest til streikekassen, var en storentreprenør i Teheran. Han ble spurt om hvorfor han gjorde dette, og svarte ganske enkelt: «Jeg er lut lei av det hele. Jeg vil være fri.» Han gav senere millioner av rialer til revolusjonen og Khomeini. Den islamske vekkelse har også berørt land der regjeringene er fullstendig ikke-islamske. I Sovjetunionen, Irans naboland i nord, er det 40 millioner mennesker med islamsk familiebakgrunn, dvs. 15 prosent av totalbefolkningen. Herrene i Kreml hadde allerede grunn til å være urolige over dette av rent demografiske grunner, for folketellingen av 1979 viste at mens befolkningen i resten av Sovjet­ unionen i løpet av de foregående ni år hadde økt med 6 prosent, var økningen i de «islamske» unionsrepublikkene på hele 31 prosent. Dette skyldtes delvis at staten hadde oppmuntret til høyere fødsels­ tall for å oppveie de forferdelige befolkningstapene under krigen, en politikk som ble endret da man oppdaget at de fleste av dem som ble premiert for store familier kom fra de islamske delene av unionen. Men den hurtige veksten i den islamske befolkningen ble likevel offisielt hilst velkommen av Bresjnev, som uttalte at den gjenspeilte den veldige økonomiske utviklingen i områder som under tsaren ble ansett som håpløst tilbakestående. Men revolusjonen i Iran skapte langt alvorligere problemer enn som så. Disse sørlige unionsrepublikkene, som for fleres vedkom­ mende grenser opp mot Iran og har etniske bånd til befolkningen på den andre siden av grensen, opphørte etter hvert å være islamske bare i navnet. Muslimene der begynte i økende grad også å prakti­ sere sin tro: Moskéene ble oftere besøkt. Visse sufittiske grupper (særlig naqshabandiyya’ene, shadhiliyya’ene og qadiriyya’ene) duk­ ket opp igjen - i den grad at Moskva anmodet vennligsinnede regjeringer i islamske land om flere informasjoner om dem. Den iranske revolusjon gjorde også på mange andre måter sovjetmyndighetene dypt urolige. De hadde lært å leve med sjahen, selge våpen til ham, kjøpe gass av ham osv. Nå måtte de begynne helt på

138

bar bakke. Det var riktignok så at det nye regimets hovedfiende syntes å være USA, men det var ikke selvsagt at dette ville vare ved. Til slutt ville felles interesser sannsynligvis bringe Iran og amerika­ nerne sammen igjen, akkurat som gamle motsetninger trolig fortsatt ville holde fiendskapet mellom Iran og russerne ved like. I mellomti­ den var det foruroligende å se at befolkningen i de asiatiske republik­ kene, som Moskva alltid hadde fremhevet som et eksempel på en vellykket kommunistisk nasjonalitetspolitikk, syntes å mene at de hadde bedre grunner til å identifisere seg med sine islamske frender i sør enn med sine partikamerater i nord.

KHOMEINI FØRER AN

I Iran var scenen klar for en mann som kunne sette en fyrstikk bort til alt dette brennbare stoffet og utløse eksplosjonen. Det måtte bli en troens mann, og han kunne vanskelig være en ukjent skikkelse som kom ut av ørkenen. En slik mann var allerede på plass. Det var ayatollah Ruhallah Khomeini. Khomeini het opprinnelig Ruhallah Musawi og ble født i 1902 på Profetens datter Fatimas fødselsdag. Som kjent ble Fatima gift med Ali og ble mor til Hasan og Husain, og fra et sjiittisk synspunkt er derfor Khomeini født under en meget lykkelig stjerne. Han kom til verden i Khomein, en landsby ca. 130 km sørvest for Qum, og faren Mustafa var mullah. (Ayatollaher tar alltid navn etter den by eller landsby de stammer fra.) Bare få måneder etter at Ruhallah var født, ble faren skutt i hodet og drept av agenter for noen rike godseiere, som hadde lagt ham for hat fordi han hadde forsvart noen av deres ) * leilendinger. Unge Ruhallahs mor døde i 1918, og han reiste da for å bo sammen med sin eldre bror Basandidah, som allerede var mullah og som fremdeles er i live. Ruhallah kom med i «kretsen» til en kjent mullah i Sultanabad (i dag Arak), en by som ligger ca. 50 km nord for Khornein. Dette var ayatollah Abdulkanm al-Ha’iri. I 1922 bestemte alHa’iri seg til å flytte med sin hawza til Qum, og alle disiplene fulgte med ham. Dette var første gang den fremtidige ayatollah Khomeini kom til den byen hans skjebne skulle bli så nært knyttet til. Den unge og pengelense studenten hadde ikke råd til å leie seg inn noe sted, så derfor overnattet han i den moskéen hvor hans hawza holdt sine møter. Her bredte han sin doshak eller sitt teppe ut på gulvet og sov på det. (Senere har han alltid sovet på en doshak og ikke *) Av og til blir det sagt at Riza sjah, som da var menig soldat i Kosakkbrigaden, hadde noe med dette mordet å gjøre. Det ville vært et fint mønster - faren som drepte Khomeinis far og sønnen som drepte hans sønn (Savak likviderte Mustafajr. i 1977). Overfor meg har Khomeini dementert denne versjonen.

140

i seng.) I tidens fylde fullførte han første trinn av studiene og tok den grad som er kjent som mahallat alsutuh al-aliyah («de høye tak»). Han begynte så som medhjelper for sin lærer, mens han spesialiserte seg i islamsk filosofi og logikk. Han startet også et kurs i etikk (alaq), men Riza sjahs politi satte en stopper for det fordi det ble blandet politikk i undervisningen. Ruhallah Musawi hadde en venn i Ha’iris «krets» ved navn Muhammad al-Thaqafi, en sjiitt fra Taif i Hedsjas. Det var en eldre mann, som allerede var gift og hadde en datter som het Khadija, det samme som Profetens første hustru. Da hun var fjorten og Ruhallah 21 år gammel, bad han sin venn om å få gifte seg med datteren. De hadde aldri møtt hverandre, men hun hadde fått et glimt av Ruhal­ lah en dag han var på besøk i hjemmet deres. Da hun fikk høre om ekteskapstilbudet, protesterte hun. Hun ønsket ikke å gifte seg med en mullah, for hun håpet å få tak i en statstjenestemann og flytte til Teheran. Men hun forteller selv at hun samme natt drømte at hun meget klart så Profeten Muhammed, hans datter Fatima og sviger­ sønnen Ali. Det var også en eldre kvinne i drømmen, og hun pekte på de andre tre og sa: «Ingen av dem er glad i deg.» Hun spurte hvorfor, og kvinnen svarte: «Fordi du har avvist deres sønn, Ruhallah.» Neste morgen sa hun til faren at hun gikk med på å gifte seg med den unge seminaristen. Dermed ble de gift. Deres første tre barn - en gutt som het Ali og to piker, Latifa og Khamira - døde. Deretter fikk de ytterligere to sønner og tre døtre - den ene av sønnene het Mustafa etter farfaren og ble myrdet av Savak i 1977, den andre fikk navnet Ahmad og er i dag farens fremste medhjelper. Mustafa etterlot seg sønnen Husain, som Khomeini er meget glad i og som også er en av hans medhjel­ pere, og datteren Miriam. Khomeinis tre døtre er alle gift med mullaher, som vanligvis har arbeidet i ayatollahens stab. Farida er gift med ayatollah Aradi, Sadiqa med hojatalislam Ishraki (som var sammen med Khomeini i Frankrike) og Fatima med ayatollah Bargroudi, sønn av den avdøde ayatollah al-uzma Bargroudi som sja­ hen ønsket å erstatte med en religiøs leder fra Najaf. Khomeini har nå tretten barnebarn, åtte gutter og fem piker. Khomeinis hustru er en karakterfast, energisk og sjarmerende kvinne. Da Khomeini i 1963 ble deportert fra Qum og dumpet på grensen til Tyrkia, bad ektemannen henne om ikke å forsøke å komme etter, men hun overså ordren og tok seg frem til Najaf. Hun var med ham fra Najaf til Frankrike, og selv om Khomeini selv drog direkte til sitt nye hjem i Neauphle-le-Chåteau og aldri satte sine ben

141

i Paris, var hun flere ganger i hovedstaden, så det meste som var å se der og var interessert i alt. Det er fremdeles Khadija som lager mat for ayatollahen. Han har regelmessige rutiner og hans meny er enkel. Han våkner ved femtiden om morgenen til den faste bønnen ved daggry, og legger seg så til å sove igjen. Khadija kommer med frokost til ham: den består av brød og en tallerken honning, som hun setter ned ved siden av hans doshak. Klokken elleve drikker han litt fruktsaft, vanligvis appelsin­ juice, og ved middagstid spiser han litt ris og kokt kjøtt, som han inntar med skje - den eneste form for bestikk han bruker. Han er særlig glad i de gule persiske vannmelonene. Etter middagsmåltidet tar han seg en lur, våkner opp til ettermiddagsbønnen og fortsetter å arbeide og ta imot besøkende til etter midnatt. Khomeini røyker ikke og bruker heller ikke telefon, selv om han i Frankrike en gang gjorde et unntak da han fikk høre at broren Basandidah var meget syk og han ville høre stemmen hans. Khomeinis eldre bror bor nå i det lille huset i en sidegate, hvor ayatollahen hadde sitt hjem tidligere. Nå har han selv flyttet til en ny residens, et av en gruppe på fire hus, alle i én etasje og gruppert på begge sider av en gate. På den ene siden av gaten ligger kontorene til hans sekretær og personlige mullah, sikkerhetsvakten osv. På den andre siden av gaten inneholder det ene huset en avdeling revolusjonsgardister og det andre Khomeinis eget hjem. I ayatollahens hus er det et mottagelsesrom på ca. 5 x 7 meter, med et enkelt blått teppe på gulvet og lyskastere rundt på veggene. Det ser ut som et provisorisk TV-studio. Innenfor er det tre små rom og et knøttlite kjøkken. Et av rommene er for Khomeinis kone, et er til familiemedlemmer som måtte ønske å benytte det og et er Kho­ meinis eget soveværelse. Så vidt jeg kunne se bestod hans jordiske gods der av hans doshak og en koffert med klær. Som faqih, en kanonisk rettslærd som selv har bidratt til retts­ vitenskapen (figh), har Khomeini skrevet flere bøker. De viktigste er Frigjøring av midlene og Islamsk styre. Det er et godt hode på mannen, mens hans idéer er enkle. Han oppfatter islam som et hele, som en enhet, og omtaler ofte troen som en internasjonal kraft. Han fordømmer enhver regjering i den islamske verden som avviker fra Koranens bud som shirk (kjettersk) og vedkommende hersker som taghuti (en tyrann). Khomeini oppfatter islam som 1/8 bønner og seremonier og 7/8 et spørsmål om prinsipper og organisasjon, og sistnevnte skal gi menneskene forståelse for rettferdighet. Han mener at den nødven­ dige tilbakevenden til islam omfatter to stadier: først takhliya, da

142

man kvitter seg med foreldede idéer og handlemåter, og dernest tahliya, som er en sødmefylt prosess med tilsetting av nye elementer. Blant de idéer som måtte elimineres, var tuqi’a (det system av forstil­ lelse eller hykleri som hadde vært nødvendig for at sjiittene skulle kunne beskytte seg selv under umayyadene, men som Khomeini hevder utviklet seg til en uvane som nå ikke kan forsvares). Kho­ meini forklarer sine disipler at det annet stadium vil bli vanskeligere enn det første, fordi det innebærer forandring og fornyelse. Men de nye tingene, svarene på nye situasjoner, vil måtte nås ved ijtihad, det vil sifuqaha’enes meningsdannelse. Khomeini mener at imamene skapes av Guds lys og at de har en rang som ikke kan oppnås av verdslige monarker, heller ikke av engler. Fuqaha (flertall av faqih) er imamens representanter, og ettersom de vet mer om loven enn noen andre, er bare de i stand til å handle på vegne av imamen i hans fravær. De kan handle både som fortolkere og utøvere av loven: «Blekket på fuqaha’penner er like hellig som martyrenes blod.» I våre dager har de problemene en hersker står overfor, utviklet seg så langt hinsides alt herskerne for 1300 eller 1000 år siden hadde å stri med, og følgelig kan tanken om å overlate alt til de islamske fuqaha synes en smule naiv. Da jeg snakket med Khomeini i Paris, spurte jeg ham hvordan en faqih ville takle f.eks. romfartsproblemer eller økonomiske spørsmål. Hans svar var ganske kløktig. «Hva vet kong Khalid om romfart?» sa han. «Hva vet disse soldatene som har tatt makten i den arabiske verden om økonomi? En faqih forstår i det minste Guds lover, men disse folkene forstår verken menneskenes eller Guds lover.» Khomeini avfeier kritikere som sier at religionens menn bør holde seg unna politikk. Holdt profeten Muhammed seg borte fra politikk, spør han. Hvis han bare hadde vært Guds sendebud, ville han nøyd seg med å avlevere det koranske budskap og så forsvunnet. Men Gud gav ham ordre om å kjempe og planlegge. Han organiserte samfunnslivet og fungerte som dommer i fellesskapet. Han førte hæren i felten, sendte ut ambassadører, undertegnet traktater. Det er tøv å si at religionen kan holdes adskilt fra statens styre og stell. Ifølge Khomeini er dette nettopp hva imperialistene ønsker. De vil overbevise oss om at religionen er et rent teologisk spørsmål. Han hevder at britene, da de rykket inn i Irak under første verdenskrig, forbød alle demonstrasjoner. Så en dag var det noen som rapporterte til kommanderende general at folk stod oppe i minareten på en av moskéene og ropte. «Hvis det er det eneste de gjør,» sa generalen,

143

«kan de fortsette å rope til de blir leie av det. La dem holde seg i moskéene sine og rope fra minaretene.» Khomeini fortalte meg også i en av våre samtaler at en utsending fra palasset kom til ham mens han satt i fengsel i Teheran etter arrestasjonen i 1963. Vedkommende spurte hvorfor han gadd å beskjeftige seg med politikk. «Politikk er bare svik, løgner og hykleri,» sa utsendingen. «Det er best å overlate det til oss.» Kho­ meini sa at han hadde svart at dette kanskje var en riktig beskrivelse av deres form for politikk, men ikke av islamsk politikk. Han fortalte at usendingen fra palasset etter denne samtalen sendte en erklæring til avisene om at Khomeini hadde sagt seg enig i at religion og politikk måtte holdes adskilt og politikken overlates til politi­ kerne. Da han var kommet til Najaf, avviste han denne erklæringen som løgn: «Det er vedkommende som offentliggjorde denne løgnen som burde sendes i landflyktighet, ikke jeg.» Khomeinis taler og skrifter må nødvendigvis lyde underlig for utlendinger, for en del av hans talent ligger i den geniale bruken av ord og uttrykk fra Koranen. Disse er umiddelbart relevante for muslimer, men krever en hel del forklaringer for ikke-muslimer. Jeg har allerede nevnt hans bruk av ordene taghuti (tyranner) og mustazafin (de ydmykede). Han benyttet andre koranske ord for å under­ streke forskjellen mellom mustaqbirin, de hovmodige og arrogante, med mahrumin, de som ikke har fått sin rettmessige del av livets goder. Da sjahens folk ble stilt for revolusjonstribunalene og ankla­ get for å være «Satans stridsmenn», syntes en del vestlige aviser at uttrykket var temmelig latterlig, men også dette lød velkjent for muslimer. Som et eksempel på hvor omfattende Khomeinis innflytelse ble, vil jeg nevne et møte jeg hadde i Teheran med en kadsjarprinsesse som var gift med en tidligere ambassadør. Hun hadde fullstendig mistet stemmen og kunne bare hviske, og jeg spurte hvordan dette hadde skjedd. Hun fortalte at hun hadde stått et kvarter kvelden i forveien og ropt protester mot Sikkerhetsrådet «fordi imamen har bedt oss om det». Hun forklarte dette med å si: «Jeg er ikke noen taghuti, jeg er mustazaf» Dette fra en person som hadde fått all sin jord og et palé utenfor Teheran konfiskert som følge av revolu­ sjonen. Khomeini er en ekte representant for sjiittenes folkelige tradisjon. Han siterer ofte det som sies å ha vært Alis siste ord til sine sønner Hasan og Husain: «Vær alltid de undertryktes beskyttere og undertrykkerens fiender.» Dette mener han i virkeligheten var Alis testa144

mente ikke bare til sønnene, men til alle imamene og deres /w^a/za-representanter. Det er en instruks som fuqaha kan holde seg til fordi de ikke står i takknemlighetsgjeld til noen, fordi de er økonomisk uavhengige, uten baktanker eller noen av monarkenes bekymringer med å forsvare statens grenser, sørge for levebrød til befolkningen og bevare troen for etterkommere. På mange måter er Khomeinis idéer uhyre progressive. I sin bok Islamsk styre drøfter han spørsmål som imperialisme, utbytting og Amerikas innflytelse i meget moderne ordelag, mens han innleder boken med et passende koransitat: «Når konger rir inn i en landsby, plyndrer de den, herjer den og gjør dens hederlige innbyggere til slaver.» I denne boken som andre steder betoner han sine hoved­ temaer: hat til De forente stater, som han betrakter som Irans erke­ fiende, og hat til sionismen og staten Israel. I en fatwa fastslo han at det var riktig at en del av de pengene som tilkom imamen skulle gå til palestinerne; dette gledet selvsagt araberne. Det var typisk for Khomeini - og en av grunnene til hans økte prestisje - at hans interesser strakte seg langt ut over Irans grenser: han har aldri vært provinsiell i sin tankegang. Han forsøkte å tale til folk ikke bare som en sjiittisk ayatollah, ikke bare som perser, men som en islamsk leder - en som kunne snakke med autoritet til alle muslimer. Islam gjør mennesket fritt i alt det foretar seg, sa han fritt i sin person, i sitt rykte, i sitt arbeid, i hvor det bor og hva det spiser, forutsatt at det ikke gjør noe som strider mot islamsk lov (sharia). Dette var de viktigste tankene Khomeini hadde med seg til Najaf da han ble drevet bort fra Qum. Selv om han var blitt tvunget til å forlate sin hawza, regnet han seg fremdeles som del av den, og fra Najaf sendte han hver uke en forelesning innspilt på kassett til sine disipler. Disse elevene pleide å komme sammen for å lytte til hans stemme, og etter hvert begynte også folk som ikke var med i «kret­ sen» å komme. Snart beveget budskapet på kassettene seg bort fra teologien og ble i økende grad politisk. Kassettene ble skrevet ut, budskapet på dem mangfoldiggjort og sirkulert utenfor Qum, i Teheran og resten av landet. Disse kassettbudskapene ble kjent som Vilamiyya eller kommunikéer (bokstavelig talt «Dette skal jeg si deg»). Noen sa at det som foregikk var en revolusjon for demokratiet og mot autokratiet, en revolusjon som var anført av teokratiet og gjort mulig av xerokratiet. Eller den rette mann var kommet i det rette historiske øyeblikk og sa de riktige tingene, som en utenlandsk ambassadør utrykte det. 10. Ayatollah

145

I sitt eksil i Najaf begynte Khomeini å stå i brennpunktet for alle de som var i opposisjon til sjahens regime, såvel i som utenfor Iran. Noen av de som senere skulle innta ledende stillinger i regjeringen etter revolusjonen, f.eks. Ibrahim Yazdi og Sadiq Qutabzadah, opp­ gav sine studier i Amerika og kom til Najaf for å tilby ayatollahen sine tjenester. Mihdi Bazargan og andre opposisjonelle politikere i Teheran tok også kontakt med ham. I 1974, på et tidspunkt da Khomeini fremdeles oppholdt seg i Najaf og forholdet mellom Iran og Irak var særlig anstrengt, sendte den irakske president Ahmad Hasan al-Bakr sin svigersønn til Kho­ meini og bad om hans støtte i kampanjen mot sjahen. Dette avslo Khomeini. Han mente at tiden ennå ikke var inne for en åpenlys kampanje, og han siterte Profetens ord: «Hver ting har sin rette tid.» Irakerne beskyldte ham for å være redd og feig, men dette var urettferdig mot Khomeini. Han visste at det riktige øyeblikk for et stormangrep mot sjahen og hans regime ville komme, men han forbeholdt seg retten til å velge dette gunstige tidspunktet selv, og ville ikke handle etter påtrykk fra utenforstående. I 1977 var konflikten mellom Teheran og Bagdad allerede bilagt. Khomeinis virksomhet i Najaf skaffet sjahen og Savak en hel del bekymringer, derfor henvendte nå sjahen seg til den irakske lederen, Saddam Husain. Sjahen påpekte at Iran og Irak i henhold til sin avtale fra mars 1975 hadde forpliktet seg til ikke å legge seg opp i hverandres indre anliggender, og Khomeinis virksomhet var klart i strid med denne forpliktelsen. Derfor ble Sa’d Shakir, direktøren for det irakske etterretningsvesen og senere innenriksminister, sendt til Khomeini med beskjed om at sjahen hadde påberopt seg avtalen av 1975 og at ayatollahen derfor enten måtte innstille sin agitasjon eller forlate landet. Etter en hel del diskusjon frem og tilbake, sa Kho­ meini at han foretrakk å reise. Da sjahen fikk høre om denne beslutningen, ombestemte han seg, for han innså raskt at Khomeini ville bli en adskillig større fare for hans regime utenfor Irak. Derfor bad han nå irakerne om ikke å utvise Khomeini, men bare hindre ham i å fortsette kampanjen mot sjahen. Saddam Husain svarte at dette ville innebære at man gikk til regelrett arrestasjon av Kho­ meini, og dette var noe han absolutt ikke kunne tillate seg. Før Khomeini rakk å bli deportert fra Irak, hadde han også opplevd en personlig tragedie. Hans eldste sønn Mustafa hadde virket som en av de viktigste kurérene mellom ayatollahen og hans tilhengere hjemme i Iran. I september 1977 gikk han i en felle og ble drept av Savaks agenter. (Det var åpenbart at det var Savak som

146

stod bak mordet, for likvidasjonen ble straks fulgt av en arresta­ sjonsbølge mot mennesker som det iranske politi bare kunne ha funnet frem til på grunnlag av de brevene Mustafa hadde med seg i bagasjen.) En del mennesker har forsøkt å redusere hele den iranske revolusjon - eller i det minste Khomeinis deltagelse i den - til et spørsmål om personlig hevn for mordet på sønnen Mustafa, men dette er ikke riktig. De revolusjonære krefter i Iran var allerede kommet nesten uimotståelig «i sig» da Mustafa ble drept. Sørgetiden for Mustafa gav folk muligheter til å demonstrere sin sympati og støtte for Khomeini. Tusenvis av mennesker forsøkte å ta seg frem til Najaf for å være til stede under majlis al-a’aza og sørge sammen med faren, men de ble tilbakevist av politiet. De tok igjen for dette ved å holde egne tilstelninger i Teheran, Qum, Tabriz og Isfahan. Hver torsdag i de påfølgende førti dager ble det så holdt like bevegede og gripende majlis zz/zzzr/zzm-sammenkomster. Men i begyn­ nelsen av november, i forbindelse med majlis al-arba’in på siste dag i sørgehøytiden, sa Khomeini til sine tilhengere: «Vi har nå grått nok. Vi har kommet min sønn og hans død i hu mange ganger. Dere har kondolert oss og imamen mange ganger. Det som nå trenges er handling.» I sitt siste z”z7zzmz>a-kommuniké fra Najaf gav Khomeini fire retningslinjer til sine tilhengere hjemme i Iran. De skulle boi­ kotte alle regjeringsinstitusjoner ettersom sjahens regjering ikke kunne gjøre krav på å være en islamsk regjering. De skulle innstille enhver form for samarbeid med regjeringen. De skulle ikke delta i noen virksomhet som kunne være til fordel for regjeringen. Og de skulle ta initiativ til og forberede nye islamske institusjoner på alle områder av samfunnslivet - i det økonomiske liv, finansvesenet, på det juridiske område, i kulturlivet osv. Ulamaenes fatwa’er er like hellige som martyrenes blod. Revolusjonens annen akt var begynt.

MED HÆREN SOM MOTSTANDER

6. oktober 1977 kom ayatollah Khomeini med fly til Frankrike og drog rett fra flyplassen til det lille huset i Neauphle-le-Chåteau, tre mil vest for Paris, som skulle bli hans hovedkvarter inntil han i januar 1979 kunne vende tilbake til Iran for godt. Det var her jeg i desember samme år hadde mitt første møte med ham. Utenfor den villaen han bodde i var det en parkeringsplass. Her var det reist to store telt. I det ene ble det holdt møter hvor ayatollahen hver dag talte til sine tilhengere etter kveldsbonnen. I det andre ble det servert måltider for medlemmene av hans følge og tilreisende tilhengere. Da jeg kom dit, var det folk der som hadde kommet fra hele verden, blant annet mange studenter fra Sorbonne-universitetet i Paris og ferdige kandidater fra Yale, Harvard, Berkeley og andre amerikanske universiteter. Mange av dem tilhørte ledende familier i iransk samfunnsliv og politikk. Det meste av tiden var også medlem­ mer av Komitéen for iranske studenter i Paris til stede (mange av dem var fullstendig pengelens). De var anført av Abulhasan BaniSadr. Komitéen hadde ordnet med Khomeinis reise til Paris og leid villaen på hans vegne. Noen av disse studentene fungerte som livvak­ ter for Khomeini, for det var grunn til å frykte at Savak eller CIA ville ty til desperate tiltak for å bli kvitt den opprørske presten. Livvaktene hadde fått tillatelse fra det franske politi til å bære et begrenset antall våpen, blant annet to maskinpistoler, men deres palestinske venner hadde sendt dem flere. Jeg ble møtt av ayatollah Husain Muntaziri, den nest viktigste person i den iranske geistligheten, og den som måtte overta etter Khomeini, hvis noe skulle tilstøte ham. Han førte meg inn i villaen til Khomeini, som etter at vi hadde snakket sammen en stund spurte meg om jeg hadde lyst til å være til stede ved kveldsbonnen og prekenen. Da jeg svarte bekreftende, bad han sin sønnesønn Husain om å følge meg over til teltet. Snart kom Khomeini selv etter og begynte å tale til sine tilhengere.

148

Han snakket lavmælt, men jeg har aldri hørt en stemme som likevel var så inntrengende og gripende. Det var som om den kjær­ tegnet tilhørernes ører i milde, forsiktige bølger og hensatte dem i en tilstand nesten av beruselse. Til å begynne med oversatte Husain til arabisk for meg, men folk i nærheten bad oss om å tie stille, og for øvrig foretrakk jeg å se virkningen av Khomeinis ord på tilhørerne fremfor å vite i detalj hva han sa. Det var en helt usedvanlig scene, en utrolig sterk opplevelse. Her var imamen, med sitt lange, grå skjegg og sjiittenes svarte sørgeturban, en skikkelse som kunne ha kommet rett ut av islams første århundre. Men likevel lyttet nå alle disse representantene for Irans sosiale og intellektuelle elite til ham i absolutt stillhet, revet med av hvert ord som kom fra hans munn. Det som imponerte meg mest da jeg endelig fikk anledning til å snakke med Khomeini i enerom, var hans evne til å oppfatte det essensielle i sin situasjon. Da jeg traff ham, hadde han allerede i nesten ett år vært klar over at det nå var duket for en revolusjon i Iran, men han visste også at det ikke fantes noen politiske krefter eller personligheter hjemme som ville være i stand til å lede den. Restene av de gamle politiske partier - og nye grupperinger som Mujahidin-i Khalq og Fidayin-i Khalq - hadde befunnet seg i beleiringstilstand for lenge til at de kunne se situasjonen klart, og noen av dem hadde inngått kompromisser med regimet. Det samme hadde en del av de religiøse lederne, men Khomeini var absolutt sikker på at drivkraften i revolusjonen ville bli religionen, og at dette innebar at han selv var den som var utsett av Gud til å lede den. Khomeini visste godt hvilken virkning spredningen av hans fz/zzmzfTz-kommunikéer hadde i Iran. Responsen var helt tydelig, og han kunne være sikker på folkets lojalitet. Problemet bestod ikke i å få opinionen over på revolusjonens side, men i hvordan man skulle beseire det undertrykkelsesapparatet som sjahen hadde til sin dispo­ sisjon. Han var ikke særlig bekymret når det gjaldt Savak. Organisa­ sjonen kunne vel ha om lag 50 000 agenter, men hva kunne disse 50 000 utrette mot 35 millioner? Allerede lenge før han måtte reise fra Najaf, hadde Khomeini innsett at det alvorligste problemet var hæren. Sjahens armé bestod av 700 000 mann, og på en eller annen måte måtte den nøytraliseres. Undergrunnsorganisasjoner som Mujahi­ din-i Khalq og Fidayin-i Khalq snakket om væpnet motstand, og det samme gjorde endel medlemmer av Khomeinis stab. Ibrahim Yazdi fortalte meg senere om stemningen i Neauphle-le-Chåteau i denne tiden. Han selv og de som i likhet med ham var utdannet i Vesten,

149

arbeidet slik de hadde lært å gjøre det. De utarbeidet hver dag sine position papers, som de fremla på ayatollahens daglige majlis eller «forsamling». Mange av disse notatene omhandlet nødvendigheten av væpnet kamp, og forfatterne forsøkte å underbygge sine skriftlige argumenter med muntlige appeller. Khomeini lyttet til hva de måtte ha å si, men så avbrøt han: «Nei, dere kan ikke ta noen konfronta­ sjon med hæren. En hær kan dere ikke slå med våpen. Den eneste måte å slåss mot hæren på er å avvæpne den.» Han forklarte at på en eller annen måte måtte de bryte de lenker som bandt de væpnede styrker til sjahen - deres troskapsed og deres vane med å lystre. Dette var lettere sagt enn gjort. Med offiserskorpset hadde sjahen skapt en stor og mektig eliteklasse, som var godt betalt og privile­ gert, og som skyldte keiseren alt. De lavere kadrene tjenestegjorde vanligvis i enheter langt borte fra hjemstedene - således tjeneste­ gjorde aserbaidsjanere i Teheran, folk fra Teheran i Aserbaidsjan osv. Dette innebar at det var liten fellesskapsfølelse mellom troppene og befolkningen rundt dem, som kunne være av en annen rase og ofte også tale et helt annet språk. Nøkkelavdelinger i hæren var oppsatt med medlemmer av minoritetsgrupper, folk som høyst sannsynlig ikke ville reagere på appeller fra ayatollahen. (Som nevnt i kapittel 5 stod baha’i-tropper stort sett for sambandet i hæren.) Fra begynnelsen av 1977 hadde derfor et økende antall av Kho­ meinis fzZzzwzya-kommunikéer henvendt seg til de væpnede styrker. Budskapet var enkelt nok: de måtte slutte å tjene sjahen, sjahen var djevelen selv, legemliggjørelsen av en taghuti. Selv var de mustazafin, og Guds soldater. De måtte ikke skyte på sine islamske trosbrødre, fordi hver kule i brystet på en muslim var en ny kule i Koranen. De måtte vende tilbake til sine landsbyer, til sine familier, til sin jord; de måtte vende tilbake til moskéen og til Gud. Fra midten av 1977 begynte det å komme meldinger om tilfeller av desertering fra militæravdelingene. Av dokumenter som ble funnet etter revolusjonen, fremgår det at det pussig nok var den israelske representasjonen i Teheran som først tok det som skjedde alvorlig. De sendte advarsler som havnet hos sjahen, men han avfeide dem med at de skyldtes israelsk irritasjon over Irans samarbeid med de arabiske regjeringene i OPEC og sjahens bedrede forbindelser med Saudi-Arabia og Egypt. Men høsten 1977 akselererte Khomeini sine verbale angrep mot hærens moral. Han hadde allerede oppfordret soldatene til å deser­ tere; nå oppfordret han dem til å ta med seg sine våpen når de stakk av. «Gå deres vei i små grupper,» instruerte han dem. «Alene eller i

150

grupper på to eller tre. Dere er Guds stridsmenn. Ta våpnene deres med dere, for det er Guds våpen.» Sjahens styrker gikk til motangrep på mange forskjellige måter. Vi skal her nevne en temmelig ubehagelig episode, for den demonstre­ rer Savaks bruk av sensur i begge retninger, såvel ved strykinger som ved påbud om trykking. I november 1977 mottok Farhat Masudi, redaktøren for den kjente Teheran-avisen Ettekfat, en artikkel som angrep Khomeini. Det var et usedvanlig grovt personlig angrep på ayatollahen, der han ble beskyldt for korrupsjon, for homoseksuali­ tet osv. Masudi visste selvsagt at myndighetene hadde for vane å sende avisene ferdigsydde artikler til offentliggjørelse, alltid omhyg­ gelig tilpasset hver enkelt avis’ og dens journalisters stil, men han ble så rystet over nettopp denne artikkelen at han satte seg i forbindelse med informasjonsministeren og nedla protest. «Hvis vi trykker dette,» sa han, «kommer ganske sikkert kontorene våre til å bli angrepet i morgen.» Ministeren tilstod at han ikke hadde lest denne artikkelen, han hadde fått den i en forseglet konvolutt fra palasset og hadde ganske enkelt sendt den videre til Ettela’at, slik han hadde fått ordre om. Men han lovet å ta kontakt med palasset. Dette gjorde han da også, bare for å få beskjed om at det var absolutt nødvendig at den ble offentliggjort. Masudi protesterte igjen og påpekte hva dette uvegerlig ville medføre for avisen, men informasjonsministeren sa: «Blås i det, jeg skal be innenriksministeren å sende dere beskyt­ telse.» Det ventede angrepet kom da også, og alle vinduene på forsiden av kontorene ble knust av en rasende menneskemengde. Senere fikk Masudi vite at artikkelen var blitt utarbeidet av Savaks informasjonsavdeling. Samme måned - i november 1977 - var sjahen på offisielt besøk i De forente stater, der han ble mottatt med all mulig respekt i Det hvite hus. Den festlige anledingen ble bare spolert av iranske studen­ ter og deres demonstrasjoner. Nyttårsdag 1978 var det president Carters tur til å være sjahens gjest i Teheran, og ved denne anledning uttalte han i en tale til sin vert:«Iran er en oase av stabilitet i et hav av uro, og jeg er sikker på at grunnen til dette er Deres Majestets rettferdige, store og inspirerte lederskap.» 1. januar 1978 skjedde det også noe annet i Iran. En hel antiluftskytsbataljon, i alt ca. 500 soldater som hadde vært stasjonert i Mashhad-distriktet, deserterte med sine håndvåpen. Uroligheter bredte seg i hele landet; Khomeinis taktikk gikk ut på å øke antallet streiker og demonstrasjoner. Dette ville legge beslag på politiets og Savaks krefter og dermed nødvendiggjøre bruk av hæren. Og selv

151

om hæren ennå ikke var direkte innblandet, forberedte Khomeini i sine z’z7zzz??zyzz-kommunikéer folket på den uunngåelige dagen da det måtte skje. Han sa til sine tilhengere hjemme at de ikke under noen omstendigheter måtte komme i kamp med hæren; selv om det kunne synes som om hæren var lojal overfor sjahen, måtte de aldri glemme at den bestod av menn som var deres brødre. Skinnet bedrog - til tross for uniformene var soldatene en del av folket, og de hadde de samme følelsene som resten av befolkningen. Det eneste som trengtes var et eneste slag som kunne bryte hærens bånd til sjahen. «Angrip ikke hæren i brystet, men i hjertet,» forkynte Khomeini. «Dere må appel­ lere til soldatenes hjerter selv om de skyter på dere og dreper dere. La dem drepe fem tusen, ti tusen, tyve tusen - de er likevel våre brødre og vi vil hilse dem velkommen. Vi vil vise dem at blod er mektigere enn sverd.» I et av de kommunikéene som ble sirkulert i denne tiden talte Khomeini om martyrene, som utgjør et så uhyre viktig element i sjiittenes tradisjon: «Det sies av og til at heltene er historiens essens. Men de som sier dette tar feil. Det er martyrene som er historiens essens, historiens drivende kraft. Så blott deres bryst for hæren, for sjahen kommer til å gjøre bruk av hæren og hæren kommer til å adlyde ham. Vi vet at soldatene er usikre, at de ikke vet hva de skal gjøre, men de blir nødt til å adlyde ordre. Hvordan kan de nekte å adlyde ordre når de er bundet av militær disiplin? Men en dag kommer de til å frigjøre seg fra Djevelens disiplin og holder seg til Guds disiplin. Hvis de får ordre om å åpne ild mot dere, så blott deres bryst. Deres blod og den kjærlighet dere viser dem idet dere dør, dette vil overbevise dem. Hver martyrs blod er som en klokke som vil vekke ett tusen av dem som fortsatt lever.» Og så brukte Khomeini et ord som ofte dukker opp i sufismen, ) * wujdan eller indre bevissthet, den bevissthet som ligger dypt i men­ neskenes hjerter. «Dere må appellere til hærens wujdan,» sa han. Han var klar over hærens sårbarhet, til tross for dens størrelse og alle de gunstbevisninger den var blitt overøst med fra sjahens side. Den var overlesset med den amerikanske militærteknologis siste landevinnin­ ger, og uansett hva disse ellers kunne utrette, var de til liten nytte mot en besluttsom nasjon. Hvis Khomeini kunne skille de menige fra offiserene, ville han redusere hæren til en spøkelsesarmé. Han ville i praksis ha avvæpnet hæren før det endelige slaget med sjahen fant sted. *) De mystiske retninger innen islam. Å.G.

152

Kapittel 14

SJAHENS FALL

Det tok lang tid før sjahen og hans nærmeste krets merket den endring i atmosfæren i landet som var blitt tydelig for alle andre. Det første tegn på at han skjønte det kunne bli nødvendig med en viss kursendring kom ikke før i slutten av juli 1977, da han utnevnte en ny statsminister, Jamshid Amuzgar. Han var leder for en av de to fløyene det statsbærende Rastakhiz-partiet var inndelt i. Amuzgars forgjenger, Amir Abbas Huvaida, hadde sittet på statsministertaburetten i hele tolv år, lenger enn noen annen iransk regjeringssjef. Når man snakket med ham, fikk man inntrykk av at han var en tvers igjennom skikkelig og bra mann - høflig i sin opptreden, elegant kledd, en diplomat av den gamle skole. Når Amuzgar snakket om «Planen», var det fullstendig klart at han hadde alle fakta og tall i hodet. Men det var like klart at han ikke var noen politiker, at han visste svært lite om hva «Planen» betydde på det menneskelige plan eller om hva som foregikk i landet. Selv den skikkeligste og hygge­ ligste byråkrat kan ikke omskapes til politiker ganske enkelt ved at man gir ham en viss politisk makt. Amuzgar var ingeniør av utdan­ nelse. Han hadde vært innenriksminister, en stilling som dengang medførte ansvar for oljespørsmål, og da det ble opprettet et eget oljeministerium, var det han som fikk denne posten. Det virket som om han hadde et ryddig hode og var ivrig etter å få en viss orden på landets affærer, men det så ikke ut til at han var noe mer av en politiker enn forgjengeren. Vaktskiftet på toppen bidrog ikke til å bedre situasjonen. Demon­ strasjonene fortsatte, det var deserteringer i hæren, Khomeinis kommunikéer sirkulerte overalt, og han oppfordret nå til dannelse av «komiteer» - «La hver moské bli til en komité for revolusjonen» (for politiet og Savak kunne ikke trenge inn i moskéene). Likevel var endringen vanskelig å analysere. Det var en fornemmelse av fare, men en fare det var vanskelig å definere og enda vanskeligere å møte.

153

I februar 1978 hadde det vært snakk om at sjahen skulle ta en skiferie i Sankt Moritz, og Villa Suvretta stod klar til å motta ham, men oppholdet der måtte avlyses. Nå dukket tanken på ferie opp på nytt. Det kunne med rimelighet sies at sjahen trengte avkobling, og palassets stab hadde vært hardt belastet i flere måneder og var tydelig utkjørt. Hvis sjahen tok en pause, kunne også de gjøre det. Nøkkelfiguren i palasset var general Afshar Amini, sjefen for sjahens personlige kanselli og i praksis også hans politiske stabssjef. Han var utrettelig i sitt arbeid som sjahens bindeledd med Savak, som forde­ ler av gaver og gunstbevisninger, som viktigste koordinator av det nye eneveldes mange kanaler. I Khomeinis øyne var han en nesten like stor taghuti som sjahen selv. Rundt månedsskiftet mai/juni ble general Amini en av dem som mente at meget talte for at sjahen burde ta en tur til utlandet. Med keiserfamilien ute av landet og universiteter og skoler på ferie kunne man regne med at situasjonen ville roe seg. I hvert fall ville det gi alle en mulighet til å tenke over hva som nå burde gjøres. Men høysommeren brakte ingen nedkjøling; man fikk tvert imot en intensivering av kampen. 17. juni var det veldige demonstrasjoner rundt omkring i landet, med en særlig massiv mønstring i Qum. Selv om Khomeini fra sitt eksil allerede krevde at sjahen måtte avsettes, forlangte demonstrantene bare nye valg og effektiv etterlevelse av forfatningen av 1906. Valg skulle egentlig ikke avholdes før i 1979, men det ble antydet fra regjeringshold at de kunne bli fremskutt. Dokumenter som ble funnet etter revolusjonen viser at det i så fall var tale om å erstatte Amuzgars regjering med et kabinett under en erfaren politiker, som kunne holde stand i seks måneder eller ett år mens nyvalgene ble forberedt. Men i virkeligheten ser det ut til at nesten alle hadde sine egne tanker om hva som måtte gjøres. I palasset var det tre hovedperso­ ner, nemlig sjahen selv, keiserinne Farah og general Afshar Amini. Utenfor palassets murer fantes innflytelsesrike personligheter som prinsesse Ashraf, Washington-ambassadøren Ardashir Zahidi og de mange politikere og forretningsmenn som hadde gjort det godt under regimet. Keiserinnen hadde gode forutsetninger for å kunne gjøre seg opp sin egen mening. Hun traff stadig medlemmer av sin familie og hadde sin egen vennekrets. Mange mennesker, også hofftjenestemenn og til og med generaler fra hæren og Savak, mente at de hadde bedre utsikter til å bli hørt hvis de snakket med henne enn hvis de henvendte seg direkte til sjahen. Det var nå blitt nesten helt umulig å

154

snakke med sjahen. Det var mange former for taushet hos denne sammensatte, kompliserte og lunefulle mannen - tausheten hos den uutgrunnelige autokrat, mannen som lyttet, men bare sa noe når han skulle gi en ordre; tausheten hos folkets melankolske far, som betraktet verden og dens dårskap uten noen slags illusjoner; og nå en frustrert taushet, tausheten hos en mann som er forvirret og ikke ser noen vei ut av uføret. Sjahen tilbrakte timer med å stirre ut av vinduet i sitt kontor, og svarte dem som snakket til ham med grynt snarere enn ord. Det var umulig å si om han fulgte med i det som ble sagt til ham eller å få noe inntrykk av hva som foregikk oppe i hodet på ham. ) * Keiserinnen var på sin side blitt enda mer opptatt enn sin mann av nødvendigheten av å holde på tronen for sønnen, kronprins Riza. Hun var en stolt og intelligent kvinne. Av og til ble hun oppbrakt over hans stadige tilfeldige ekteskapsbrudd og tenkte på å gå fra ham, slik hun også gjorde under deres eksil i Mexico. Men hun visste godt at deres ekteskap aldri var ment som et kjærlighetsforhold. Som hun en gang i et bittert øyeblikk sa til Ja’far Sharif Imami: «Jeg var bare av verdi for dem fordi jeg ble gravid. Jeg var en god ku.» Men hennes stolthet gjorde at hun forble lojal. To parter utenfor Iran var meget opptatt av hva som foregikk i landet, nemlig De forente stater og Israel. CIA hadde nå ekspandert i et slikt omfang at organisasjonens tjenestemenn hadde oversvøm­ met ambassadeområdet og måtte plasseres rundt i en rekke andre bygninger, som angivelig skulle brukes til formål som økonomisk hjelp, kommunikasjoner osv. Mange CIA-folk hadde i de senere år kommet til landet i forskjellige dekkstillinger - som diplomater, rådgivere og forretningsmenn. Men etter hvert som krisen ble alvor­ ligere, begynte de å bruke mindre tid på sine dekkyrker og satse mer på sine virkelige oppgaver. CIA mobiliserte. Israelerne var faktisk de første som begynte å slå alarm. Ingen hadde mer å tape på at sjahen ble styrtet enn nettopp de. Han varen gammel alliert som de hadde felles interesser med, og en uvurderlig partner i utvekslingen av etterretninger og i handelssammenheng; *) I sitt eksil i Kairo hevder keiserinne Farah at hun først senere forstod grunnen til sjahens vanskelige humør i denne tiden: han visste nå hvor alvorlig syk han var. Men dette gjorde ham usikker på hva som var fornuftigst å foreta seg. Den ene dagen fant han ut at han måtte abdisere til fordel for sin sønn;neste dag ombestemte han seg fordi han fryktet at det ville bli oppfattet som et svakhetstegn hvis han abdiserte uten å gjøre det klart hvor syk han var, og det eneste resultat ville da bli at stormen kom over sønnens hode. Slik veide han frem og tilbake uten å komme til noe endelig resultat.

155

varebyttet var nå oppe i ca. 400 millioner dollar pr. år. Sjahens Iran var også en betydelig kunde når det gjaldt israelske våpen, selv på et tidspunkt da sjahen var ivrig opptatt med å koordinere oljepolitik­ ken med sine arabiske partnere i OPEC, plasserte han en ordre på håndvåpen fra Israel for 600 millioner dollar. Khomeini hadde på sin side allerede skaffet seg nære kontakter med palestinerne; noen av dem tjenestegjorde i hans livvakt, mens andre hjalp til med å smugle våpen inn i Iran til bruk for Mujahidin-i Khalq og t.o.m. Fidayin-i Khalq. Israelerne visste også at den store sjiittiske befolkningen i Sør-Libanon var like mye imot deres nærvær der som palestinerne var. Den israelske representasjon i Teheran ble ledet av den tidligere Mossad-funksjonæren Uri Lubrani. Den ble kalt for et «liaisonkontor» og ikke en ambassade, selv om den mer enn noe annet var en festning. «Liaisonkontoret» var beskyttet av barrikader og ståldører, og det fantes en fluktvei for krisesituasjoner: en jerntrapp førte opp på taket og så over til en tilstøtende bygning og ut i en annen gate. Israelerne gav uttrykk for sin uro over det som foregikk, men da dette ble meldt sjahen via general Afshar Amini, sendte han israelerne beskjed gjennom Savak om at de skulle slutte med å spre skremselsrykter. Vi vet nå at regjeringen og de kretsene som stod den nær på dette tidspunkt, vurderte fire hovedalternativer for å få ro i landet. Det første gikk ut på at sjahen skulle gjøre et reelt forsøk på å liberalisere regimet. Det annet var å slå hardt til og knuse den ulmende revolu­ sjonen med våpenmakt. Men det var alminnelig antatt at det var for sent til at en bevegelse i retning av liberalisering var trolig eller kunne bli vellykket, og hærens disiplin var blitt så suspekt at maktbruk i beste fall ville være svært risikabelt. En tredje utvei, som hadde mange tilhengere, var derfor at sjahen skulle ta seg en langvarig ferie og overlate styret til et regentskapsråd under ledelse av keiserinne Farah. Hvis situasjonen bedret seg, ville sjahen når tiden var inne kunne vende tilbake; hvis forholdene ikke ble bedre, ville keiserin­ nen fortsette å regjere til kronprinsen ble myndig. Denne tredje løsningen var den man trodde at israelerne fore­ trakk. I hvert fall foretrakk keiserinnen den, for hun følte at sjahens familie (hans mor, søstre og brødre, som hun aldri hadde stått på god fot med) gav ham dårlige og muligens katastrofale råd. Løsningen passet godt inn i det hun så som aller viktigst, nemlig å bevare tronen for sønnen. Den ble også foretrukket av den innflytelsesrike sjefen for Pahlavi Foundation, Ja’far Sharif Imami; han regnet med at han

156

sannsynligvis ville bli statsminister hvis et slikt regentskapsråd ble dannet, og dette ville sette ham i stand til å spille rollen som den grå eminense bak tronen. En fjerde løsning, som for øvrig tiltalte en del CIA-kretser, var et militærkupp mer eller mindre på linje med Ayyub Khans i nabolan­ det Pakistan i 1958. Hvis folket ønsket republikk, så gjerne det. Sjahen kunne gå i landflyktighet, en god muslim av en general ville bli utnevnt til president, og dermed var hele grunnlaget falt bort under de revolusjonære. CIA formulerte sin egen politikk, som ofte var forskjellig fra State Departements offisielle utenrikspolitikk. Pentagon var også inne i bildet, for de amerikanske forsvarsspissene betraktet Iran som en av de viktigste utpostgarnisonene de hadde, og landet var selvsagt også en virkelig storkjøper av amerikanske våpen. Derfor var den ameri­ kanske militærmisjonen i Teheran omtrent like viktig som selve ambassaden og CIA-stasjonen. I denne sammenheng er det interes­ sant å merke seg at den kongresskomitéen som ble nedsatt for å over­ våke etterretningsvirksomhetene, offentliggjorde en rapport fra mili­ tærmisjonen av 28. september 1978. Her konkluderte Pentagons folk i Teheran med at sjahen ikke ville være i alvorlig fare i de nærmeste ti år fordi ingen kunne utfordre grunnlaget for hans makt, nemlig hæren. Så amerikanerne talte altså med flere stemmer. Keiserinnen var usikker på hva amerikanerne egentlig ville, men hun hadde på følelsen at de ikke var særlig begeistret for hennes planer om et regentskapsråd. En eller annen gang ved månedsskiftet juli/august 1978 ble hun overbevist av Imami om at situasjonen var så alvorlig at det var hennes plikt å forsøke å få sjahen til å se virkeligheten i øynene. De så ikke stort til hverandre på den tiden, for sjahen holdt seg i sin fløy av palasset, men hun oppsøkte ham, sprengfull av informasjoner fra sin familie og venner om demonstrasjonene. Han avfeide det hele, og forsikret henne om at han hadde sine egne kilder og at hennes slektninger var blitt lurt opp i stry. Men hun holdt på sitt og tryglet ham om å undersøke nærmere. Motvillig gikk sjahen med på dette. Men da han tenkte seg om, oppdaget han at det ikke var noen han fullt ut kunne stole på bortsett fra den gamle kammer­ tjeneren. Så kammertjeneren ble sendt ut på byen for å finne ut hva som foregikk. Han tok en rekognoseringsrunde og kom tilbake med denne rapporten: «Deres Majestet, det er riktignok noen folk som er ute og bråker i gatene, men det er opplagt kommunister alle sam­ men, som har fått betaling for å demonstrere.» Dermed gikk sjahen 157

til Farah og fortalte at han hadde en førstehåndsrapport som viste at hennes frykt i høyeste grad var overdrevet. Hun brast i gråt og forlot værelset. Likevel må sjahen på en eller annen måte ha blitt usikker, for neste dag tilkalte han sin personlige pilot og drog med ham på en helikoptertur over hovedstaden. Gatene var fulle av demonstranter. «Demonstrerer alle disse menneskene mot meg?» spurte sjahen van­ tro. Piloten ville ikke svare, men hans taushet var talende nok. Fullstendig rystet vendte sjahen tilbake til palasset. Han begynte å tro at han ikke hadde noen han kunne stole på. Denne turen fikk et pussig etterspill samme kveld. Sjahen gikk til sin private suite, tilkalte de to gardeoffiserene som alltid var på plass og gav dem streng instruks om at ingen skulle slippes inn til ham uten først å bli kroppsvisitert. En av gardeoffiserene fortalte hva som så skjedde til Mihdi Bazargan, som var ivrig etter å finne ut så meget som mulig om sjahregimets siste dager. Ifølge denne offiseren gjen­ tok sjahen med ettertrykk: «De forstår? Ingen må slippes inn uten å bli kroppsvisitert.» Offiseren, som straks tenkte på den ene person som det var mest sannsynlig kunne dukke opp, spurte: «Absolutt ingen? - «Nei,» sa sjahen. «Ingen. Ikke engang keiserinnen.» Keiserinnen ante hvordan sjahen måtte ha det med seg selv etter helikopterturen, så ved åttetiden bestemte hun seg for å gå for å snakke med ham og om mulig trøste ham. Til sin store overraskelse oppdaget hun at døren inn til sjahens suite var låst, og at det stod en gardeoffiser på post utenfor. Offiseren forklarte med tårer i øynene at sjahen hadde gitt ham streng instruks om at ingen skulle slippes inn uten å bli kroppsvisitert. Hun nektet indignert å bli visitert, og gikk så tilbake til sin egen suite. Men etter en stund ombestemte hun seg og gikk igjen til sjahens leilighet. «Visiter meg og få det over­ stått,» sa hun til vaktposten. Hun gråt, og offiseren var like rørt og kunne ikke få seg til å røre henne. «Gå inn,» sa han og låste opp døren. Hva som deretter skjedde er det i dag ingen andre enn ekskeiserinnen som vet. I disse første augustdagene var palasset åsted for nesten konti­ nuerlige møter for å diskutere situasjonen. General Afshar Amini og hoffminister Huvaida var alltid med, og det samme var Imami, forvalteren av Pahlavi Foundation. Keiserinnen var også ofte til stede, men sjahen bare av og til. På noen av disse møtene tok keiserinnen opp spørsmålet om et regentskapsråd, men bare for å prøve seg frem og aldri når sjahen var til stede. Hun visste godt at han ikke hadde noen planer om å forlate landet. Hun nevnte tanken

158

også for den amerikanske ambassadør, William H. Sullivan, men han var ikke noen tilhenger av den. 13. august 1978 eksploderte det en bombe i en Teheran-restaurant som ble meget brukt av amerikanere. En person ble drept og mange såret, deriblant ti amerikanere. En uke senere skjedde det en for­ ferdelig ulykke i Abadan, som gjorde et sterkt inntrykk over hele landet. Det brøt ut en voldsom brann i en overfylt kino, og 430 mennesker omkom i flammehavet. Det oppstod straks mistanke om mordbrann; det ble sagt at dørene var blitt stengt for å hindre folk i å komme seg ut og at brannvesenet hadde brukt usedvanlig lang tid på å komme til stede. Byens politisjef anklaget det han kalte «islamske marxister» for å ha stått bak brannen, men det var adskil­ lig flere som mente at det var Savaks verk. Denne teorien gikk ut på at Savak ville terrorisere middelklassen og valgte å gjøre det på denne måten. Hittil hadde middelklassen vært den sosiale grunnvol­ len i sjahens regime. Men nå var landets økonomi i ferd med å glippe ut av hendene på dem og over til de multinasjonale selskapene, det ble stadig mer inflasjon og politisk undertrykkelse, og derfor hadde de begynt å vakle i sin lojalitet. Uansett hva grunnen til brannen kan ha vært, så brøt det ut ville regjeringsfiendtlige opptøyer i Abadan i dagene etterpå, med angrep på offentlige bygninger og rop om «død over sjahen!» Det måtte sendes tropper inn i byen, og det ble skutt over hodene på demonstrantene. Nå hadde alle debattene i palasset ført til en konklusjon. Det skulle ikke bli noe regentskapsråd og sjahen skulle bli på sin plass, men det skulle gjøres et forsøk på å liberalisere regimet. Jamshid Amuzgar skulle vrakes som statsminister til fordel for Ja’far Sharif Imami. Dette tiltaket hadde sjahens og keiserinnens velsig­ ) * nelse. Imami var en politiker av den gamle skole, selv om han ikke kunne sammenlignes med Qavam eller Mossadeq eller Tabatabah. Han var en av de siste gjenlevende mellomvektspolitikerne, flink, slu, svikefull og ærgjerrig, og selv om han i en viss tid hadde vært knyttet til Mossadeqs Nasjonale front, hadde hans mangeårige arbeid i *) Amerikanerne var ikke begeistret for denne manøveren. Jeg har sett en utskrift av et vitneutsagn fra ambassadør Sullivan, der han sier: «Dermed utnevnte sjahen Sharif Imami til statsminister. Hvis han hadde overlatt stillingen til Bakhtiyar på det daværende tidspunkt, kunne han kanskje ha avverget revolusjonen, men det gjorde han ikke. Problemet var at Sharif Imami var en skurk. Sjahen utnevnte ham fordi han angivelig hadde gode forbindelser med den islamske geistligheten, men disse forbindelsene var ikke så gode som de ble blåst opp til.

159

Pahlavi Foundation gjort ham så nært knyttet til regimet som over­ hodet mulig. Han hadde vært statsminister et par måneder i 1960, og han hadde også fungert som president i det iranske Senatet. Selv før han hadde startet med regjeringsdannelsen begynte Imami å prate om sine liberaliseringsplaner. Dette var et feilgrep. Tre av de fremste generalene - Badra’i, Rahimi og Uvaisi - kom straks til palasset og forlangte å få snakke med sjahen. De understre­ ket sterkt at en liberalisering nå ville være å oppfordre til katastrofe. Hvis et avsnitt i regimets forsvarsverker ble svekket, ville dette gjøre det mulig for fienden å infiltrere, og dermed kom hele fronten til å gå i oppløsning. Alt dette tøvet om liberalisering måtte det bli slutt på. Sjahen begynte å vakle, men det var for sent å gjøre et tilbake­ tog og 27. august ble statsministerskiftet offentliggjort. Men de for­ virrede signalene fra palasset kom tydelig frem i forbindelse med formann Huas besøk. En tid i forveien hadde den nye kinesiske topplederen ordnet med et kort besøk i Teheran på tilbakereisen fra et opphold i Jugoslavia. Han ankom 29. august, og man kan vel knapt tenke seg et mer ubeleilig tidspunkt. På flyplassen kom han med heftige utfall mot «stormaktsekspansjonisme, aggresjon og hegemonisme,»men straks han kom frem til Gulistanpalasset, der han skulle bo, ble han oppsøkt av hoffministeren, som bad ham innstendig om å avstå fra flere angrep på Sovjetunionen. Formann Hua hadde med en viss rett regnet med at han hadde kommet til et solid antisovjetisk land, der bemerkninger som de han var kommet med på flyplassen ville være populære. Det han ikke var klar over var at tilnærmingspolitikken overfor Kina, og dermed også den invitasjonen han hadde fått til Teheran, hadde vært prinsesse Ashrafs fikse idé. Hun var ikke bare den viktigste kvinne i Iran, men også en personlighet med betydelig internasjonal prestisje. Hun var leder for Irans permanente delegasjon til De forente nasjoner, hadde vært formann for FNs Menneskerettighetskommisjon i to år, og mange hadde tippet på at hun sannsynligvis ble president i General­ forsamlingen. Hun hadde røket uklar med den sovjetiske og den indiske regjering og var ivrig etter å ta igjen ved å gjøre seg til venns med kineserne. Men nå ville ikke sjahen og hans ministre foreta seg noe som kunne skape ytterligere komplikasjoner. «Vi er som folk som går barfotet over et gulv med knust glass,» sa Imami. Så Hua måtte dempe tonen i sine taler, og hans planlagte pressekonferanse ble avlyst. Det ble ikke offentliggjort noe kommuniké da han drog videre til Peking 1. september. Et annet symptom på den forvirringen som hersket i Teheran

160

uheldig trekk av president Carter at han samme dag tok en pause i Camp David-forhandlingene med president Sadat og statsminister Begin, og telefonerte til sjahen for å understreke det nære og gode forholdet mellom Iran og USA og betydningen av Irans fortsatte allianse med Vesten. Presidenten mente at mer liberalisering ville være utmerket. 16. september ble regjeringen endelig godkjent av Majlis med 176 stemmer mot seksten, etter at Imami hadde lovet at den militære unntakstilstand ikke skulle få fortsette mer ennn seks måneder. Savaks agenter måtte legge press på representantene for å få dem til å stemme, men likevel var en tredjedel av forsamlingen fraværende, og det kom til ytterst forvirrede opptrinn, med stadig krangel om hvem som ikke hadde stemt og hvem som hadde gjort det, og i til­ felle hvordan. Imami hevdet at han hadde bevis for at urolighetene var en følge av en sammensvergelse som var utelukket i et visst østeuropeisk land. Tudehs politbyrå hadde faktisk hatt et møte i Praha, men hensikten med sammenkomsten hadde ikke vært den som statsmi­ nisteren påstod. Den gamle ledelsen i kommunistpartiet var blitt tatt på sengen av styrken og effektiviteten i den islamske bevegelse i Iran. Den hadde fortsatt med sine gammeldagse marxistiske analyser av situasjonen - analyser som i stadig mindre grad stemte overens med fakta. Derfor var møtet i Praha blitt holdt for å bli kvitt de gamle lederne og velge nye, som kunne innlede en dialog med den islamske revolusjon. Da hæren først var blitt trukket inn for å hjelpe politiet, slik det var skjedd i Abadan etter kinobrannen og i Teheran og andre byer i forbindelse med at det var innført militær unntakstilstand, befant den seg straks i forreste linje i kampen. Dette var noe de militære lederne alltid hadde ønsket å unngå, og hærens stabssjef general Azhari gikk til sjahen for å beklage seg. Med en viss rett kunne han og de andre generalene hevde at de hadde hatt rett i sine advarsler mot farene ved en liberaliseringspolitikk. I mellomtiden fortsatte hæren å være hovedskyteskive for Khomeinis utrettelige budskap. «Dere har åpnet ild,» het det i et av dem, like etter opptøyene 7. og 8. september. «Utmerket - skyt igjen. Det er deres egne brødre og søstre som kommer til å motta kulene, men de vil be til Gud om at dere må få tilgivelse.» Det var åpenbart at det måtte gjøres noe med Khomeini, men hva? Jeg har allerede nevnt sjahens forsøk på å få de irakske myndig­ hetene til å kneble ayatollahen. Mot slutten av september bestemte

162

gjaldt utenriksminister Abbas Ali Khalatbari. Han var på vei ut til flyplassen for å ta imot formann Hua, da han i bilradioen hørte at han i den nye regjeringen var erstattet med Amir Khusrau Afshar Qasimlu. Han bad sjåføren om å snu og kjøre hjem. Imami offentliggjorde regjeringens program i seks punkter, som «tok sikte på å skape en atmosfære av forsoning blant alle klasser i folket». Politiske fanger skulle løslates, lønningene i staten skulle heves med 40 prosent, «legitime» politiske partier skulle få virke og nyvalg avholdes. Menneskerettighetene ville bli respektert og det skulle innledes en effektiv kampanje mot korrupsjonen i landet. Som en innrømmelse til den religiøse opinion skulle det sjah-opprettede ministeret for kvinnesaker oppløses. Den «keiserlige kalender» (som var knyttet til achaemenidenes kongedømme og som var blitt innført i forbindelse med rikets 2500-årsjubileum) ble avskaffet og erstattet med den islamske kalender. 7. september - en uke etter at Imami var blitt innsatt som statsmi­ nister - fant de hittil største demonstrasjonene sted i Teheran. Anslagsvis 100 000 mennesker marsjerte gjennom gatene og krevde at sjahen måtte bli avsatt, en islamsk republikk opprettet og at Khomeini måtte komme hjem fra sitt eksil. Det ble erklært militær unntakstilstand. Neste dag var det enda større demonstrasjoner i protest mot unntakstilstanden, både i Teheran og andre store byer. Troppene åpnet ild mot demonstrantene. Regjeringen snakket om 100 drepte, men talsmenn for opposisjonen hevdet at tallet var langt høyere, kanskje flere tusen. Khomeinis zV/zzzwzTzz-kommunikéer strømmet fortsatt inn i landet. Han formante sine tilhengere til ikke å bruke vold mot hæren: «Snakk med soldatene, få i stand en dialog med dem. Blott deres bryst, men skyt ikke. Kast ikke så meget som en stein mot solda­ tene.» Han krevde også at hele familien Pahlavi skulle sendes ut av Iran. Dette var et hardt slag for keiserinnen, for det betydde slutten på hennes håp om at man kanskje kunne komme frem til en ordning slik at hennes sønn kunne arve tronen med ayatollahens samtykke. 10. september presenterte Imami sin regjering for å få den god­ kjent av Majlis, men liberaliseringsprogrammet var blitt utdistansert av begivenhetenes gang - de stadige opptøyene og innføringen av militær unntakstilstand. Selv om Majlis tidligere ikke hadde vist overdrevent stor selvstendighet, begynte forsamlingen nå å gjen­ speile stemningen i folket. Flere av de deputerte holdt seg borte for å unngå å måtte stemme, mens andre ropte mot Imami: «Vi kan ikke godkjenne Dem! Hendene Deres er fulle av blod!» Det var kanskje et 11.

Ayatollah

161

Khomeini seg for å dra til Kuwait, men den kuwaitiske regjering forstod at noe var under utvikling på grunn av usedvanlig sterk aktivitet i det lokale sjiittsamfunnet. Dermed gav innenriksminis­ teren ordre om at grensen skulle stenges og sendte et budskap til Khomeini om at han visste hva han hadde i sinne. Khomeini drog tilbake til Najaf og fikk så lov til å ta et fly fra Bagdad. Han reiste først til Damaskus, der syrerne med glede ville latt ham få bli, men han følte at han ikke ville kunne arbeide fritt der. Imami forsøkte å lokke ham tilbake til Iran ved å erklære alminnelig amnesti, og det ble uttrykkelig understreket at dette garanterte at Khomeini ikke kom til å bli arrestert (dette var han allerede garan­ tert i henhold til forfatningen av 1906, i sin egenskap av ayatollah al-uzma). Men Khomeini lot seg ikke lure på denne måten. Han var fremdeles usikker på hvor han skulle dra, og tenkte kanskje på Algerie. Men så fikk han besøk av Abulhasan Bani-Sadr, lederen for den meget aktive iranske studentkomitéen i Paris. Bani-Sadr var ut­ eksaminert fra Sorbonne, og han ofret nå all sin tid på politikk. Han var kommet til samme konklusjon som Khomeini - at drivkraften i revolusjonen måtte være religionen, fordi moskéen som institusjon var det eneste som sjahens undertrykkelsesmidler ikke kunne nå. Derfor tok han kontakt med Khomeini, og forsikret ham om at studentkomitéen i Paris var velorganisert og ville gjøre alle nødven­ dige forberedelser til å ta imot ham. Khomeini tok imot tilbudet og kom til Frankrike 6. oktober. De franske myndighetene ville bare gi Khomeini oppholdstilla­ telse i seks måneder. Da jeg var i Paris i desember, diskuterte jeg med noen medlemmer av hans stab (blant annet Yazdi og Ishraqi) hvor han skulle gjøre av seg når det halve året var omme. Jeg tok kontakt med en venn i Alger for at han skulle be Revolusjonsrådet der om å tilby ayatollahen asyl, og dette ville utvilsomt ha gått i orden hvis ikke utviklingen hadde gjort det unødvendig. Khomeinis ankomst til Neauphle-le-Chåteau var et av vende­ punktene i den revolusjonære utvikling. Han fikk nå full oppvart­ ning av verdenspressen og andre internasjonale nyhetsmedia, som forståelig nok var meget interessert i alt han sa og gjorde. Han viste seg å være helt klar over fordelene ved dette, og «timet» sine erklæringer og intervjuer slik at det passet med «deadlines» i Amerika og et hvilket som helst annet sted hvor det i øyeblikket syntes viktig at han gjorde sin innflytelse gjeldende. I løpet av de tre månedene han oppholdt seg i Frankrike gav Khomeini mellom 400 og 500 intervjuer, eller gjennomsnittlig fire pr. dag. En stor del av denne

163

tiden tilbrakte han foran fjernsynskameraene. Ingen amerikansk presidentkandidat kunne ha vært mer oppmerksom på mediaenes betydning. Da vi første gang traff hverandre og han bebreidet meg for at jeg ikke hadde kommet på besøk tidligere, sa jeg derfor at jeg hadde fått inntrykk av at han bare var interessert i folk som kunne være til umiddelbar nytte i hans artilleriild av artikler og kassetter. Selv var jeg jo bare en bladmann uten blad. Khomeinis opphold i Paris satte iranske avisredaktører i en lei knipe. Det var vanskelig for Teheran å overse en begivenhet som førte til store avisoverskrifter overalt ellers i verden, og 10. oktober trykket de fleste avisene i Iran byråmeldinger om ankomsten. Ettela’at gikk et skritt videre og brakte et bilde av ayatollahen, men dette skjedde uten redaktørens vitende og vilje. Noen av trykkerifolkene hadde gravd frem et gammelt fotografi av Khomeini og satt det inn i teksten etter eget initiativ. Neste dag okkuperte hæren kontorene til Ettelaat og erklærte at for fremtiden måtte alle nyhetsmeldinger klareres av en militær sensor før de kunne trykkes. Journalistene og trykkerifolkene gikk straks til streik, men 13. oktober kom man frem til et kompromiss: troppene skulle trekkes ut av kontorene forutsatt at det ikke ble trykket noen kritikk av sjahen eller hæren. I mellomtiden ble det raskt mer og mer umulig å skjelne liberali­ seringen fra myndighetenes ettergivelsespolitikk. Allerede 26. sep­ tember hadde sjahen sendt et direktiv til medlemmene av familien og gitt dem ordre om å avvikle all forretningsvirksomhet og kontroll med veldedige organisasjoner og offentlige institusjoner. 22. oktober gjorde Imami kjent at Irans atomenergiprogram til 70 milliarder dollar var avlyst. I et land som var en av verdens største olje- og naturgassprodusenter hadde dette programmet alltid fortonet seg som en grotesk sløsing med ressurser, men det hadde trolig sammen­ heng med sjahens ambisjoner om at Iran skulle skaffe seg kjerne­ fysiske våpen når tiden var inne. Senere i samme måned fortsatte regjeringen sin politikk med å kaste ofre til ulvene. 34 Savak-tjenestemenn fikk avskjed eller ble pensjonert. General Nasiri hadde fått sparken som sjef for Savak i juni og var blitt sendt som ambassadør til Pakistan, og nå ble han også hjemkalt fra denne posten. For liksom å understreke Savaks svekkede autoritet innledet over tusen politiske fanger (de var blitt løslatt 25. oktober i forbindelse med sjahens fødselsdag) rettssaker mot regjeringen, og de fikk forsikringer om at de ville få «full kompensasjon» for sine lidelser. Enten fordi han var dårlig underrettet eller fordi han mente at

164

amerikansk innblanding kunne bidra til å demme opp for flodbøl­ gen, fortsatte president Carter å komme med uttalelser som bare vanskeliggjorde situasjonen. 10. oktober sa han på en pressekonfe­ ranse i Washington at han trodde at en hel del av opposisjonen mot sjahen skyldtes at han hadde «gått aggressivt inn for å innføre demokratiske prinsipper» i Iran. 31. oktober lot Carter seg fotogra­ fere sammen med kronprins Riza på plenen utenfor Det hvite hus og forkynte at «vårt vennskap og vår allianse med Iran er et av de viktigste grunnlagene hele vår utenrikspolitikk hviler på.» Han roste sjahens «skritt i retning av demokrati» og sa at det ble motarbeidet av noen mennesker som ikke likte demokrati. Dette var en noe underlig måte å tolke begivenhetene på. Hva var det som mest fortjente å bli betegnet som demokrati: en Majlis som var utgått av forfalskede valg, med representanter som nettopp nå forsøkte å komme seg i dekning, eller folkets massedeltagelse i politiske demonstrasjoner? Samme dag som president Carter hadde sitt møte med kronprins Riza, følte statsminister Imami seg nødsaget til å fordømme en oljearbeiderstreik som forræderi. Han innrømmet at oljeproduksjo­ nen hadde sunket fra 5,3 millioner fat pr. dag til ca. 1,5 millioner, og at raffmeringsoperasjonene også var sterkt redusert. Tropper ble sendt til oljeinstallasjonene i landet for å forhindre sabotasje­ aksjoner. Da demonstrasjonene fortsatte i begynnelsen av november, kunne verken sjahen eller Carter-administrasjonen i Washington bestem­ me seg til hva som måtte gjøres. Ambassadør Sullivan har vitnet for Kongressen at det var etter råd fra president Carters sikkerhetsrådgiver Zbigniew Brzezinski at sjahens svigersønn, Washingtonambassadøren Ardashir Zahidi ble bedt om å reise tilbake til Tehe­ ran for å «holde sjahen i hånden» og stramme ham opp. Zahidi var i tvil om det var klokt å forlate ambassaden på et så kritisk tidspunkt, men Carter sa: «Jeg vil være Irans ambassadør i Washington i Deres fravær.» Da Zahidi kom til Teheran, fløy han i helikopter over byen sammen med sjahen. Denne dagen var det voldsomme demonstra­ sjoner, den britiske ambassade ble utsatt for angrep og mange biler og busser stod brennende i gatene. Ambassadør Sullivan fikk en inntrengende oppfordring fra sjahen om å komme til palasset. Sjåføren hans klarte å komme seg frem gjennom gatebrannene, og han kom til palasset ved halvsyvtiden, men det var ikke en sjel ved porten. Han vandret inn og fant

165

keiserinnen, som tok ham med til sjahen. Monarken erklærte at en militærregjering nå var den eneste mulige løsning. Hva ville Was­ hington si til dette? Sullivan hadde allerede innsett at dette måtte komme og hadde rådført seg med Washington på forhånd, så han kunne si til sjahen at amerikanerne ikke ville ha noen innvendiger. General Ghulam Riza Azhari, som var stabssjef i hæren, kom til palasset før Sullivan var ute av døren. Neste dag ble det gjort kjent at Imami var avskjediget og at general Azhari hadde overtatt som statsminister. General Azhari hadde vært lite begeistret for å måtte påta seg den utakknemlige oppgaven, men generalene Rahimi og Rabi’i hadde overbevist ham om at det var hans forbannede plikt. Det første han gjorde etter at han hadde påtatt seg vervet, var å si til ambassadør Sullivan at han måtte hjelpe til med å få en fredelig løsning på krisen. Han sa at han bare var villig til å bli statsminister for å sørge for et pusterom. «En militærregjering kan ikke bli langvarig,» sa han. «En styrkedemonstrasjon kan bare føre frem på kort sikt, og så må regjeringen forsvinne. Forsøk å hjelpe oss.» Den nye regjeringens første dager var relativt rolige, men Azhari hadde fått beskjed av sjahen om at troppene ikke skulle skyte inn i menneskemassene, bare i luften over dem. Dette innså demonstran­ tene meget snart, og de utnyttet det til fulle. Før den nye regjeringsdannelsen ble gjort kjent, besatte militære styrker alle viktige punkter i Teheran, innbefattet betydelige gate­ kryss, kringkastingsstasjonen og avisredaksjonene. Sjahen gikk på luften med noe som var ment som en forsonende gestus: «Deres revolusjonære budskap har nådd meg. Jeg lover å gjøre opp for tidligere feilgrep, bekjempe korrupsjon og urettferdigheter og å danne en nasjonal regjering, som kan gjennomføre frie valg.» Han erklærte at militærstyret bare ville være et midlertidig tiltak og at når dette var over, ville «frihet og forfatningen bli raust satt ut i livet». Det var ikke noen særlig overbevisende forestilling, men sjahen følte tydeligvis at militærstyrets pisk måtte ledsages av litt Zuckerbrot i form av løfter for fremtiden. På det nåværende stadium var alle på jakt etter alternative løsnin­ ger på krisen. Ambassadør Sullivan begynte på eget initiativ å ta kontakt med ledere for opposisjonen, og den nye Savak-sjefen gene­ ral Muqadimi, som hadde keiserinnens tillit, rådet sjahen til å gjøre det samme. Derfor satte han seg i forbindelse med Karim Sanjabi, en politiker av den gamle skolen av fransk-utdannede, liberale konstitusjonsvenner, som hadde vært kollega av Mossadeq og sittet en tid i 166

fengsel etter motkuppet av 1953.1 den Kennedy-inspirerte liberaliseringsepoken da Amini var statsminister, hadde Sanjabi gjenoppret­ tet den Nasjonale front, og selv om alle partier unntatt Rastakhiz var ulovlige, fortsatte den å virke som en gruppe. Sjahen hadde et møte med Sanjabi og bad ham om å danne en nasjonal regjering. Sanjabi rådførte seg med sine kolleger i den Nasjonale front, men de var alle enige om at dette ikke lot seg gjøre så lenge den militære unntakstil­ standen varte. Khomeini reagerte på unntakstilstanden med en erklæring der han talte dystert om faren for «en borgerkrig mellom hæren og folket». Militærstyre var intet nytt, sa han: «Vi har alltid måttet leve under militært styre. Det eneste som er nytt er at det militære nå har stått åpent frem, mens de før gjemte seg i sjahens lommer.» Sanjabi mente at han burde treffe Khomeini, og bad om sjahens tillatelse til å reise til Paris (sjahen hevdet at Sanjabi under samtalen kysset hans hånd, men Sanjabi selv benekter dette). Sanjabi opp­ holdt seg to uker i Paris og hadde konsultasjoner med Khomeini, som gjorde det klart at han ikke var innstilt på å komme med innrømmelser. Sanjabi kom tilbake til Teheran 10. november og skulle til å holde en pressekonferanse om sine samtaler med ayatolla­ hen, men før han kom så langt ble han arrestert. Omtrent samtidig fikk ambassadør Sullivan en telefonoppringning fra statsminister Azhari, som bad om et møte så snart som mulig. Da ambassadøren kom til statsministerens kontor, ble han til sin forbauselse vist inn i et rom som lå i mørke. Da lyset ble tent, så han at Azhari lå til sengs, i pyjamas, og over sengen var det et oksygentelt. Statsministeren sa til Sullivan at han ikke trodde han kunne fortsette stort lenger på grunn av sjahens ubesluttsomhet. «Landet kommer ikke til å overleve,» sa han. «Vi får ikke lov til å bruke makt.» 12. november sendte Sullivan et telegram til Washing­ ton, der han gav uttrykk for at han mente at sjahens dager var talte og at det måtte finnes et eller annet alternativ til ham. Men han fikk aldri noe svar på denne meldingen, verken fra Det hvite hus eller fra State Department. I mellomtiden ble det gjort ytterligere innrømmelser med sikte på å formilde demonstrantene. 7. november ble general Nasiri arrestert, og dagen etter kom turen til Amir Abbas Huvaida. 52 tidligere statstjenestemenn og forretningsmenn ble også fengslet og siktet for korrupsjon og maktmisbruk. Det ble gjort kjent at det skulle settes i gang etterforskning av forretningstransaksjonene til sjahens søsken og av Pahlavi Foundation. Bølgene gikk høye og de bruste farlig nær

167

tronen, noe Khomeini også var raskt ute med å påpeke: «Den som burde etterforskes er sjahen selv, ikke hans brødre og søstre eller Pahlavi Foundation. Still ham for retten!» Nå kom nok en av disse omdreiningene på skjebnens hjul, som kjennetegnet det iranske drama. ) * Mihdi Bazargan var en av de få sivile politikerne som hadde Khomeinis tillit. Han hadde tilhørt den gamle Nasjonale front, men hadde senere dannet et Islamsk parti. Han var blitt arrestert i 1961 og hadde forsvart seg modig i retten, der han hadde angrepet både sjahen selv og hans far. Selv om hans forsvarstale selvsagt ikke kunne offentliggjøres i pressen eller på annen måte, ble den kjent og Bazargan ble meget høyt respektert. Da president Carter kom til makten og begynte å legge en hel del vekt på menneskerettighetsspørsmål, fant man ut at det var best at Iran foretok seg et eller annet positivt i den retning. Det ble opprettet en iransk menneskerettighetskomité med Bazargan som formann. Men da det ble erklært militær unntakstilstand, ble han arrestert sammen med mange andre. En dag i midten av november, da han ennå satt i Savak-fengslet Qasr, fikk han beskjed om at en utsending fra sjahen kom for å snakke med ham. Dette var ikke noe som folk i Savaks fengsler var særlig begeistret for å få høre, men da celledøren ble åpnet, så han til sin forbauselse at gjesten var general Muqadimi, Nasiris etterfølger som sjef for Savak - ikke en mann med så dårlig rykte som forgjengeren, men likevel ikke en besøkende en politisk fange mottar helt uanfektet. Men det ble snart klart at general Muqadimi ikke kom i ond hensikt. «Jeg har et budskap fra sjahen til Dem,» sa han. «Hans Majestet er rede til å regjere, ikke til å herske - som dronningen av England,» tilføyde han dramatisk. «Han er villig til å påta seg rollen som konstitusjonell monark. Nå da de store visjonene han hadde for landet er tilintetgjort, er han villig til å la det iranske folk få det som det vil. Hvis de vil ha et konstitusjonelt monarki, kan de få det. Hvorfor samarbeider De ikke med ham?» Bazargan var en dyktig politiker, som ikke lot seg drive til hode­ kulls handling. «Dette forteller De meg mens jeg ennå sitter i fengsel,» sa han. «Her har jeg ingen muligheter for å kontakte mine venner. Er det meningen at jeg skal diskutere sjahens forslag bare med meg selv?» - «Hvis De skulle bli løslatt,» sa Muqadimi, «vil De da vurdere forslagene?» Bazargan svarte bekreftende, og dermed ble han satt fri. To ledende skikkelser fra Washington dukket opp i Teheran i *) Disse opplysningene har jeg fra Mihdi Bazargan, da jeg traff ham på hans statsministerkontor og han gikk gjennom noen av sine dagbøker med meg.

168

midten av november, nemlig finansminister Michael Blumenthal og demokratenes gruppefører i Senatet, Robert Byrd fra West Virginia. Blumenthal var til lunsj hos sjahen 21. november, men da han kom tilbake til Washington, felte han følgende dom privat: «You’ve got a zombie out there» (en sløv og viljeløs type). Senator Byrds datter var gift med en iraner, så han kunne foreta visse undersøkelser som overbeviste ham om at det tilsagnet han hadde fått i Washington - at USA ville støtte sjahen hvis han selv stod fast - ikke var aktuelt. Før han traff sjahen, fikk han beskjed av ambassadør Sullivan om at sjahen ganske sikkert ville spørre ham om å stå fast betydde å skyte folk. Og nettopp dette spurte sjahen om. Senatorens svar var helt uforpliktende. I mellomtiden ble det kunngjort nye forsoningstiltak. Sjahen gjen­ tok sitt løfte om at det ville bli holdt valg senest i juni 1979 og at den militære unntakstilstanden ville være opphevet før dette. Som et bevis på sine gode hensikter økte general Azhari antallet sivile i sin regjering fra elleve til nitten. Ti mangemillionærer ble arrestert, siktet for korrupsjon. Den første offisielle sovjetiske kommentar kom 19. november, da Pravda siterte en advarsel fra president Bresjnev om at enhver inn­ blanding i Irans indre anliggender fra USAs side, «særlig militær innblanding, vil Sovjetunionen betrakte som et anslag mot sine sikkerhetsinteresser». Moskvas tidligere taushet skyldtes de sovje­ tiske ledernes permanente vansker med å finne frem til en politikk overfor naboen i sør som var i overensstemmelse både med kommu­ nistisk ideologi og med tradisjonelle russiske sikkerhetsbehovi Asia. Det hadde virket som om Sovjetunionen hadde fått et gjennom­ brudd i annen halvdel av 1950-årene, da russerne ved hjelp av våpenhandelen med Egypt, revolusjonen i Irak og Bagdadpaktens sammenbrudd klarte å hoppe bukk over det «nordlige belte» av stater som var alliert med Vesten - Tyrkia, Iran og Pakistan. Men etter arabernes nederlag i 1961 og Sadats antisovjetiske holdning fra 1972 begynte de å se med fornyet interesse på dette «nordlige beltet». Tyrkia og Pakistan hadde opphørt å være bastioner av vestvennlig stabilitet. Afghanistan beveget seg mot venstre, nye sovjetiske utpos­ ter i sør ble opprettet i Aden og Etiopia. Og nå så det ut til å vise seg lovende symptomer i Iran. Men symptomer på hva? Til å begynne med antok Moskva at opposisjonen mot sjahen holdt seg til borgerlige revolusjoners klas­ siske linjer: det dreide seg om liberale elementer som krevde slutt på eneveldet og gjenreising av forfatningen av 1906. Men i begynnelsen

169

av 1978 var det blitt klart at en så enkel analyse ikke holdt. Jeg husker at en høytstående sovjetisk tjenestemann sa til meg: «I Midt­ østen kommer tydeligvis revolusjonene alltid fra det mest uventede hold. Den egyptiske revolusjon i 1952 kom fra hæren, og ettersom hærer er der for å bevare status quo, regner man ikke med at de er grobunn for revolusjonen. Og så kommer den iranske revolusjon på grunnlag av religionen, og vi marxister må anta at religionen pr. definisjon er reaksjonær, ikke revolusjonær.» Moskva var programforpliktet til å tro at den iranske revolusjons religiøse staffasje før eller senere ville bli avlagt, slik at det kunne vokse frem et skikkelig verds­ lig lederskap. Derfor fortsatte man å støtte Tudeh-partiet som før. En dag utpå sensommeren inntraff så en merkelig episode. Den sovjetiske Teheran-ambassadøren Vladimir Vinogradov fikk be­ skjed om at sjahen gjerne ville snakke med ham. Sjahen hadde forsøkt å stå på god fot med russerne: han hadde forsynt dem med olje og naturgass, og sendt avhoppere som søkte asyl i Iran tilbake til sin skjebne. Hans personlige forhold til Vinogradov hadde alltid vært det beste; han hadde gledet seg oppriktig over en og annen ufor­ mell samtale med ham, der han kunne beklage seg litt over amerika­ nerne eller erte Vinogradov med Peter den stores såkalte testamente, med råd om at Russland måtte ekspandere sørover til Gulfen (et dokument som Vinogradov fortalte ham var et falsum som skyldtes en fransk diplomat og transvestitt fra 1700-tallet, Chevalier d’Eon). Men nå var det alvorligere ting som skulle drøftes. Nesten øyeblikkelig kom sjahen med et direkte spørsmål til Vino­ gradov: «Hva mener De om det som nå foregår?» Noe perpleks svarte Vinogradov: «Jeg tror Deres Majestet har bedre forutsetnin­ ger enn jeg.» - «Men jeg vil gjerne høre Deres analyse,» sa sjahen. «Jeg beklager, Deres Majestet, men min analyse må nødvendigvis bli en marxistisk analyse, og det er ikke sikkert De vil like den.» - «Jeg vil høre Deres marxistiske analyse,» sa sjahen. «Jeg skal ikke ta den ille opp.» Dermed begynte Vinogradov så taktfullt som mulig å snakke om klassekampen i Iran, om de fattige som var blitt skuffet i sine forhåpninger om en bedre fremtid, småborgerskapet, og om den høyere middelklassen som hatet de multinasjonale selskapene og ikke hadde noen andel i regjeringsmakten. Han sa likevel ingenting om korrupsjonen eller påstandene om at sjahen virket som agent for De forente stater. Sjahen satt anspent et øyeblikk, og så avfyrte han et spørsmål som Vinogradov ikke var forberedt på: «Hva ville De gjøre i mitt sted?»

170

Vinogradov var nødt til å svare: «Majestet, jeg har aldri vært sjah. Jeg er redd jeg ikke kan være til noen hjelp.» Men han forsikret sjahen om at Sovjetunionen ikke hadde noe utestående med ham og ville forsøke å hjelpe Iran på best mulig vis. Han påpekte at når det gjaldt kontrakter, så hadde Sovjetunionen nøyd seg med det som var til overs når de vestlige land hadde tatt sitt - ting som jernverk og stålverk, kraftstasjoner og jernbanestasjoner, noe som alt krevde en masse arbeid og gav lite utbytte. Han siterte et russisk ordtak som gikk ut på at en sterk nabo gir trygghet mot bråk fordi han kan holde unna bråkmakere. Vinogradov mente at amerikanerne brukte sjahen mot Sovjet­ unionen og at selv om sjahen av og til forsøkte å gjøre opprør mot USAs formynderskap, måtte han alltid adlyde til slutt. Han trodde at sjahen innerst inne mente at amerikanerne foraktet ham, og at han forsøkte å stelle i stand krangel med dem om mindre spørsmål for å få utløp for sine frustrasjoner og komplekser. Men til tross for Bresjnevs bange anelser tenkte ikke amerikanerne på noe i retning av militær intervensjon. De hadde nå innsett at denne situasjonen ikke kunne få lov til å fortsette. General Azhari presset stadig på for at de skulle foreta seg noe. Slik gikk det til at Bazargan, som nå igjen var fri og frank og fremdeles formann for den iranske menneskerettighetskomité, fikk beskjed om at en delega­ sjon fra den tilsvarende amerikanske komitéen skulle komme til Teheran og håpet å få treffe ham. Delegasjonen bestod av tre med­ lemmer, og det ble straks klart at de var kommet for å snakke politikk, ikke menneskerettigheter. Bazargan redegjorde for sin egen og kollegenes holdning. Han sa at det var tre grunnleggende forutset­ ninger. Sjahen måtte bort, det måtte nedsettes et regentskapsråd, og endelig måtte det dannes en regjering av velkjente nasjonalister som kunne forberede nyvalg. Etter dette første møtet spurte amerikanerne om det kunne ordnes med en ny samtale, og dette ble så avtalt. Neste dag dukket de tre opp ledsaget av en mann fra den amerikanske ambassaden, som de tiltalte som «John», men ikke presenterte. Et tredje møte ble avtalt, og her var en viss Lambrakis fra ambassaden til stede. ) * *) Ifølge kapittelet om CIA i John Kellys bok CounterSpy. var George B. Lambrakis et av de medlemmene av ambassadepersonalet i Teheran som «har samarbeidet med CIA i funksjonell egenskap». Han var født i 1931 og hadde tjenestegjort i en rekke land, blant annet i Tyskland, Israel og Libanon. I henhold til den listen som samme forfatter har utarbeidet, kan «John» muligens ha vært John Lamar Mills (økonomisk-kommersiell tjenestemann), eller til nød Michael John Metrinko, som var stasjonert i Tabriz.

171

I mellomtiden holdt Bazargan kontakt med folk som hadde nær tilknytning til Khomeini, deriblant ayatollah Muntazari, hojatalislam Hashim Rafsanjani (som hadde ansvaret for de «komitéene» som nå ble dannet i alle moskéer) og dr. Nasir Minachi, som senere ble informasjonsminister. Etter konsultasjoner med dem ble det utarbeidet et program i fem punkter, som Bazargan skulle fremlegge for amerikanerne:

1. Sjahen skulle forlate landet, under påskudd av at han hadde behov for legebehandling eller ferie. 2. Det skulle dannes et regentskapsråd bestående av personer som var «nasjonalt akseptable». 3. Det skulle innsettes en nasjonal regjering bestående av liberale personligheter og anført av en person som var allment aksept­ abel. 4. Majlis skulle oppløses. 5. Det skulle holdes nyvalg. Amerikanerne godtok alle disse betingelsene, men under det andre møtet oppstod det uenighet. Bazargan foreslo at den nye Majlis skulle nedsette en komité for å vurdere en revisjon av forfat­ ningen av 1906, slik at alle henvisninger til sjahen ble strøket og republikken kunne innføres. Amerikanerne avslo dette, og diskusjo­ nen ble meget opphetet. Nok et møte ble avholdt i begynnelsen av desember, og her var ambassadør Sullivan selv til stede. De gjennomgikk atter de fem punktene, og Sullivan bemerket at han ikke trodde at Bazargan og hans tilhengere ville få flertall i frie valg. Bazargan svarte at Sullivan kanskje kunne ha rett i dette, men han kunne også være med på å utgjøre en sterk minoritet. Når det gjaldt det omtvistede spørsmålet om forfatningen, sa Sullivan at tanken om en komité for å revidere forfatningen i og for seg var rimelig nok, men han kunne ikke innse hvorfor problemet monarki kontra republikk måtte avgjøres på forhånd. Noen dager senere ble det holdt et avsluttende møte, der Sullivan igjen var med. På det daværende tidspunkt reiste store mengder amerikanere fra Iran, og situasjonen i oljeindustrien ble stadig vanskeligere. Amerikanerne sa seg innforstått med alt det Bazargan hadde foreslått, men på to betingelser: for det første skulle det ikke gjøres forsøk på å gripe inn overfor hæren hvis amerika­ nerne garanterte at den ville akseptere det nye regimet, og for det annet skulle agitasjonen opphøre og lov og orden gjenopprettes. Et annet spørsmål som ble tatt opp under disse drøftelsene, skulle

172

skape en hel del vanskeligheter senere. Hvem skulle ha ansvaret for å gi ordrer til hærledelsen i sjahens fravær? Skulle det være regentskapsrådet eller statsministeren? Det var for øvrig interessant å se at amerikanerne forhandlet på vegne av hæren og at de så seg i stand til å gi garantier i dens navn. Det rettferdiggjorde til en viss grad den bitre kommentaren sjahen senere kom med om at amerikanerne hadde vært rede til å kvitte seg med ham «som en død mus». Bazargan var fornøyd med det han hadde oppnådd under samta­ lene med amerikanerne, men han mente at han ikke kunne gå videre uten å konsultere Khomeini. Det var for eksempel bare Khomeini som kunne stanse agitasjonen, hvis dette skulle gjøres. Derfor ble det vedtatt at de skulle sende ayatollah Muntaziri til Paris for å avlegge rapport til Khomeini om forhandlingenes gang. Han skulle også be Khomeini om å foreslå medlemmer til regentskapsrådet. (Amerika­ nerne hadde gått inn for Ali Amini, noe som viste at de ennå ikke forstod hva slags folk de forhandlet med.) Men Khomeini forkastet alt. Han sa at forhandlingene bare var en felle, et kompromiss som tok sikte på å avspore revolusjonen. Muharram, sjiittenes hellige måned, begynte i 1978 den 2. desem­ ber. Hæren gav ordre om portforbud 1. og 2. desember. Fra Kho­ meini kom parolen: «Tross portforbudet!» Tusenvis av mennesker fulgte oppfordringen og strømmet ut på gatene. Troppene åpnet ild og mange ble drept: tolv sa regjeringen, 67 hevdet opposisjonen. Statsminister Azhari var rystet. Etter første dags begivenheter forsik­ ret han ambassadør Sullivan om at folket hadde innsett at regjerin­ gen mente alvor - de ville ikke komme for å få mer pryl. Men det gjorde de. 2. desember var det ca. 400 000 ute på gatene i Teheran, og det var også massedemonstrasjoner i Isfahan. Azhari la skylden på Tudeh - på «ateister og sabotører, ikke sanne muslimer». Khomeinis budskap til hæren var dette: «Dere dreper oss, men vi tilgir dere. Vi tilgir dere, men dere må få øynene opp for at dere for hver dag som går skaper nye martyrer.» Amerikanernes politikk var gått i oppløsning. Alle la skylden på hverandre: Brzezinski på Vance, Vance på det militære, det militære på CIA, og CIA klaget over at de ikke fikk frie hender. President Carter protesterte overfor president Giscard over Khomeinis aktivi­ tet i Frankrike. Han gav også tidligere viseutenriksminister George Ball i oppdrag å utarbeide en langsiktig studie av Gulf-problematikken; det var hans første rapport som bidrog sterkt til å få amerika­ nerne til å godta de forslagene Bazargan hadde kommet med. Ashura er måneden Muharrams tiende dag, da sjiittene minnes

173

Husains martyrium i Karbala. Alle regnet nå med at denne dagen ville bli kritisk. Khomeini hadde spådd at det ville flyte «strømmer av blod», men regjeringen hadde lært av foregående ukes fiasko med portforbudet og opphevet demonstrasjonsforbudet. Veldige men­ neskemengder - av opposisjonen anslått til over to millioner demonstrerte fredelig i Teheran, men i Isfahan angrep mobben Savaks kontorer og veltet statuer av sjahen. Politiet åpnet ild og mange ble drept, førti til femti ifølge regjeringen. Som vanlig oppgav opposisjonen langt høyere tall. Ardashir Zahidi var nå kommet tilbake fra Washington, og var fullt opptatt med å gå i skytteltrafikk mellom palasset og amerika­ nerne. Han hadde stadig telefonkontakt med Zbigniew Brzezinski og forsikret ham om at situasjonen var under kontroll - forsikringer som Brzezinski foretrakk å tro på, selv om de var stikk i strid med opplysninger fra ambassaden og CIA. Etter eget initiativ bestemte Zahidi seg til å organisere en motdemonstrasjon, og 13. desember gikk det en prosesjon av tidligere offiserer og velstående fruer i pels gjennom Teherans gater - til fots og i biler. De tvang folk langs ruten til å sette ut bilder av sjahen eller demonstrere sin lojalitet på annet vis. Det var ikke noen imponerende demonstrasjon, og ifølge Zahidis egen beretning innkalte sjahen ham til sitt kontor samme kveld og sa: «Vi kan ikke gjenta 1953 i dag. Vi var fattige dengang, og man kunne kjøpe hvem som helst på gaten for to tomaner. Men i dag har hver eneste lusen basarkjøpmann tre eller fire millioner tomaner.» Det var tydelig at sjahen fremdeles kunne være skarp. Bazargan var blitt stadig mer bekymret over utviklingen, opp­ trappingen av voldshandlingene og de forferdelige ofre av døde og sårede. Derfor bestemte han seg til å dra til Paris for å snakke med Khomeini. Han sa senere til meg: «Jeg ville forklare ham hele bildet slik jeg selv så det. Jeg mente at vi hadde klart det hittil, men vi måtte innse at hele hæren, fra generalene og nedover var mobilisert mot revolusjonen. Vi stod overfor en mulig borgerkrig og en massakre av uhørte dimensjoner. Jeg forklarte Khomeini hva jeg fryktet, men han svarte: ’Dere må ikke inngå kompromisser. Gjæringen har nådd sitt høydepunkt. Dette er den beste garanti for seier. Hvis dere nå begynner å snakke om lov og orden, taper vi alt. Folkets begeistring forsvinner som dugg for solen: de går tilbake til sine hjem og dere mister hæren av tilhengere.’ Jeg sa: ’Men, sayyid, vi kunne jo holde folket mobilisert ved hjelp av valgforberedelsene.’ Han ristet på hodet uten å si noe. Jeg sa at jeg av samvittighetsgrunner ville stille ham et direkte spørsmål: var han absolutt sikker på at han burde 174

fortsette? Kunne han garantere at vi ville vinne frem på tross av hæren, Amerika og Europa? Han svarte: ’Jeg har tillit til Gud’. Jeg sa: ’Nåvel, vi har alltid arbeidet under Deres lederskap, og vi vil fortsatt følge Dem, men jeg må tilstå at jeg er bekymret.’ Khomeini sa: ’Jeg vil bare be Dem om én ting. Jeg vil at De nå skal sette opp en liste for meg over menn Revolusjonen kan stole på og som den kan bruke når den har seiret.’ Så jeg satte meg ned sammen med Ibrahim Yazdi, og vi utarbeidet en liste over folk som egnet seg som rådsmed­ lemmer, ministre, guvernører i provinsene osv. Navnene på denne listen omfattet faktisk medlemmene av Revolusjonsrådet og den første regjeringen etter revolusjonen.» Bazargan fortsatte: «Før jeg forlot Paris utnevnte Khomeini meg til sin politiske representant i Teheran - det fantes ennå ikke noe Revolusjonsråd, bare den uoffisielle gruppen rundt ayatollahen i Neauphle-le-Chåteau, folk som Bani-Sadr, Ishraqi, Yazdi og andre. Khomeinis avsluttende instruks til meg gikk ut på at jeg skulle dra sør i landet og organisere en streik blant oljearbeiderne. Jeg hadde vært direktør for oljeselskapet etter nasjonaliseringen i Mossadeqs tid. Han bad meg utarbeide en rapport om hva Revolusjonens oljepolitikk burde gå ut på. Så jeg reiste hjem og organiserte en vellykket streik. Det var dette som i like høy grad som noe annet fikk hæren og amerikanerne i kne.» 29. desember utnevnte sjahen enda en ny statsminister, nemlig Shahpur Bakhtiyar. Han var medlem av den Nasjonale front, men han var i virkeligheten bare nummer tre på listen av de som hadde vært på tale som sjef for en sivil regjering. To andre ledere for Fronten, Karim Sanjabi og Ghulam Husain Sadiqi, hadde avslått oppfordringen om å stille seg til disposisjon. Bakhtiyar hadde vært med på forhandlingene mellom Bazargan og amerikanerne, både direkte og gjennom sin svigersønn dr. Jafrudi, en tidligere sentor og nå professor ved den tekniske høyskole i Teheran. Et av møtene med amerikanerne hadde funnet sted hjemme hos Jafrudi. Så snart Bazargan kom tilbake fra Paris med instruks fra Kho­ meini om at det ikke måtte være noe avvik fra den revolusjonære vei, var det derfor lett for Bakhtiyar å fortsette forhandlingene med amerikanerne der Bazargan hadde avsluttet dem. Men selv om Sullivan likte Bakhtiyar personlig, hadde han ikke særlig høye tan­ ker om hans evner. Han beskrev utnevnelsen av Bakhtiyar til stats­ minister som «et fikenblad». Bakhityar var sikker på at han ville klare å gjennomføre det programmet Bazargan og amerikanerne hadde kommet overens om, og han holdt også fast på den omstridte

175

betingelsen: at han som statsminister ville få fullmakt til å gi ordrer til de militære sjefene. 3. januar dukket det opp en ny utsending fra Washington. Dette var general i flyvåpenet Robert Huyser, nestkommanderende for de amerikanske styrkene i Europa. Selv om Huyser hadde vært i Iran flere ganger tidligere, visste han lite om landet og dets ledende personligheter, og han snakket ikke farsi. Hensikten med reisen (som hans nærmeste overordnede, general Alexander Haig, var sterkt imot) var å forsøke å overtale den iranske hærledelsen til å sverge troskap mot Bakhtiyar i stedet for sjahen. Det var meningen at han skulle dele kontor med stabssjefen, general Abbas Qarahbaghi, og sørge for at de væpnede styrker fortsatt var lojale mot regjeringen Bakhtiyar etter at sjahen var reist. Sjahen fikk ikke vite at general Huyser var i landet før etter noen dager. Nå gadd verken amerikanerne eller lederen for hans eget kanselli, general Afshar Amini, å holde ham orientert om hva som foregikk. Huyser vurderte situasjonen annerledes enn ambassadør Sullivan. Han trodde at de væpnede styrker ville holde sammen, mens Sulli­ van på sin side trodde at de ville gå i oppløsning så snart de kom i direkte kontakt med ayatollah Khomeini. Men Sullivan tror selv at general Huyser formidlet både sitt eget og hans - Sullivans - syn videre til Pentagon. Da det ble klart at Bakhtiyar hadde planer om straks å gjennom­ føre mange av de krav demonstrantene i månedsvis hadde kjempet og dødd for - at sjahen måtte vekk, at det måtte utskrives nyvalg osv. - begynte flere av kretsen i Paris å bli urolige, og det gjorde også Bazargan. Det kunne nemlig godt tenkes at en reformregjering ville rive grunnen vekk under føttene på revolusjonen, særlig i og med at Bakhtiyar nå også begynte å foreta seg andre ting som viste at han førte en politikk som var diametralt motsatt av sjahens. Han forbød for eksempel alle oljeleveranser til Israel og Sør-Afrika. De ble også engstelige over et budskap president Carter hadde sendt til dem via Giscard d’Estain (de to presidentene hadde nettopp truffet hver­ andre under toppmøtet på Guadeloupe). Dette gikk ut på at ameri­ kanerne aktet å gi Bakhtiyar sin støtte, og at de ventet at også Khomeini ville støtte ham i og med at han hadde gått inn for opposisjonens politiske krav. Hvis ayatollahen ikke gjorde dette, fortsatte Carter, var det meget sannsynlig at hæren ville gripe inn, og dette ville bety militærkupp. Khomeini svarte at han ikke aktet å støtte Bakhtiyar. «Utnevnel­ sen av Bakhtiyar er ulovlig,» sa han, «for han er utnevnt av sjahen. 176

Trusler om militærkupp skremmer ikke oss, for vi har allerede hatt ett av det slaget i Iran. Azharis regjering var også et militærkupp. Bakhtiyars regjering er ikke noe annet enn en fasade for et militært kupp. Bakhtiyar er en nikkedukke for generalene. Hvis hæren griper inn i utviklingen, vil det skje under amerikansk kontroll, og i så fall vil vi anse oss for å være i krig med Amerika.» Da sjahen fikk høre at general Huyser hadde vært i Teheran i flere dager uten å gjøre noe som helst forsøk på å få snakke med ham, ble han selvsagt temmelig irritert. Omsider oppsøkte Huyser sjahen, ledsaget av ambassadør Sullivan, men ifølge de memoarene sjahen skrev i eksil spurte Huyser nesten øyeblikkelig: «Når skal De reise, sir? Har De bestemt Dem for en dato?» Og 6. januar - samme dag som regjeringen Bakhtiyar ble formelt innsatt - offentliggjorde da også sjahen en erklæring om at han aktet å dra på ferie så snart det var gjenopprettet ro og orden i landet. Han sa at han var sliten og trengte en pause. Et regentskapsråd ville overta monarkens funk­ sjoner. Bakhtiyar var ivrig etter at sjahen skulle dra så snart som mulig. Han følte at han bare kunne sikre seg fullt samarbeid fra andre politikere når sjahen var borte. Den Nasjonale front hadde slått hånden av Bakhtiyar og faktisk ekskludert ham, men lederne holdt fortsatt kontakt med ham over telefon. Hva sjahen for sin del fremdeles ikke visste, var at det var inngått en avtale med amerika­ nerne om at det med tiden skulle opprettes en iransk republikk. Han insisterte ennå på at han skulle forbli øverstkommanderende for de væpnede styrker selv etter at han hadde reist fra landet - både i navnet og i gavnet. Han hevdet at han selv var det eneste koordine­ rende bindeleddet mellom de ulike våpengrenene. Men amerika­ nerne innså at sjahen følte at de hadde forrådt ham, og når de nå hadde satset på Bakhtiyars regjering ville de ikke la sjahen få beholde kontrollen over de væpnede styrker. De var fast bestemt på at et eventuelt militærkupp skulle gjennomføres av hele hæren og ikke bare av den keiserlige garde, og det skulle skje på et tidspunkt som var fastsatt av dem selv og ikke av sjahen. Planene om et kupp var faktisk kommet meget langt, og dokumenter som ble funnet etter revolusjonen i general Afshar Aminis kontor viser at planleggerne regnet med å kunne få opp til 50 000 drepte og sårede i operasjonen. Huyser var ivrig opptatt med å finne frem til nye menn i den militære toppledelsen. Blant dem som ble avskjediget var sjefen for hæren, general Ghulam Ali Uvaisi. 4. januar ble det gjort kjent at han skulle reise til USA «av helsegrunner». 12. Ayatollah

177

9. januar skulle sjahen ha gitt medlemmene av keiserfamilien ordre om å overføre sine private formuer til Pahlavi Foundation - en gestus som kom vel sent og som betydde lite ettersom stiftelsen helt fra starten av hadde vært keiserfamiliens egne jaktmarker. Dessuten hadde de keiserlige slektningene andre planer. I likhet med andre rike iranere hadde de febrilsk overført sine penger til utlandet, og nå lånte de penger i iranske banker - penger som bankene var nødt til å utbetale, selv om både de og låntagerne godt visste at de aldri ble tilbakebetalt. Bank Umran, som i sin helhet tilhørte Pahlavi Foun­ dation og som i 1977 hadde aktiva på over en milliard dollar, hadde i årevis fungert som privat bankforbindelse for keiserfamilien og visse utvalgte alminnelige dødelige. I disse siste dagene fikk sjahen og medlemmer av hans familie utbetalt hele 700 millioner dollar av banken, og den måtte også gi dem kortsiktige lån på ialt 800 millio­ ner. Det var derfor ikke rart at banken ble slått konkurs etter revolusjonen. Sjahen forlot Teheran først 16. januar, senere enn man hadde ventet og Bakhtiyar hadde ønsket. Utsettelsen skyldtes delvis sja­ hens ønske om å få med seg i det minste noen av kronjuvelene i eksil. Særlig ville han ha de kronene han selv, keiserinnen og kronprinsen hadde brukt under kroningen. Alle disse var nå i hvelvet i sentralban­ ken Bank Milli, men i likhet med så mange andre var bankfunksjo­ nærene i streik. Sjahen gav en avdeling av den keiserlige garde (de var kjent som «de udødelige», det samme navn som de achaemenidiske kongenes livgarde hadde hatt) ordre om å tvinge bankfolkene til å åpne hvelvet. Seks dager på rad drog denne avdelingen i panservog­ ner til banken til tross for havet av demonstranter som bølget rundt dem, og seks ganger kom de tomhendt tilbake. De keiserlige skattene ble oppbevart i et hvelv tyve meter under jorden, og de funksjonæ­ rene som kjente kombinasjonen var forsvunnet. Så til slutt måtte sjahen reiste uten kronene. Han var blitt beseiret av de omhyggelige sikkerhetstiltakene han selv hadde sørget for. Kronjuvelene, som visstnok var assurert for mellom 250 og 500 milliarder dollar, ble liggende i banken. Bakhtiyars regjering ble godkjent av Majlis samme dag som sja­ hen forlot landet. Tre dager tidligere hadde han oppnevnt et regentskapsråd under ledelse av en aldrende statsmann, Jalaladdin Thirani. Sanjabi og Barzagan var blitt bedt om å bli medlemmer, men hadde avslått tilbudet. Da Bakhtiyar teoretisk hadde fått kontrollen over hæren, følte han at han stod sterkt. Han mente at denne nye autoriteten gav ham

178

det maktgrunnlaget han trengte, og forstod ikke at en politiker ikke kan få et maktgrunnlag overnight som en gave eller til låns. I virkelig­ heten var det Khomeini som talte fra en trygg styrkeposisjon. Nå hadde han til fulle fått visshet for at folket ville adlyde alle hans instrukser. Han var deres imam og de var hans hawza. Det var han og ikke Bakhtiyar som hadde maktgrunnlaget og den virkelige legitimi­ teten i samfunnet - den legitimiteten som han alltid hevdet at sjahen hadde tilranet seg. Fra sin villa i Neauphle-le-Chåteau fordømte han nå Bakhtiyar og sa at lydighet mot ham var det samme som lydighet mot Satan. Han sa at han ville opprette sitt eget Revolusjonsråd. Bakhtiyars ministre begynte å falle fra, og til og med hans egen stamme, bakhtiyarene, forlot ham og lovet full støtte til Khomeini. Sjahen hadde håpet å få sin avreise til å se ut som om den var innledningen til en rekke offisielle besøk i utlandet. Hans endelige bestemmelsessted var USA, men han hadde flere andre hovedsteder i tankene før det. Kong Husain av Jordan var påtenkt som sjahens første vert, men han gav høflig avkall på æren. Derimot sa kong Hasan av Marokko og president Sadat ja. Sjahen med følge fløy direkte til Aswan, vinterferiestedet ved Nilen og Øvre Egypt. De egyptiske myndighetene forsøkte å gjøre ankomsten så imponerende som mulig, og en del folk ble overtalt til å komme ut på gatene for å juble. Men det var en temmelig laber affære. Sjahen selv var en trist og forvirret mann, fremdeles ute av stand til å forstå hva som hadde skjedd. Han skjøv skylden over på sine rådgivere og amerikanerne. Han hevdet at han hadde vært omgitt av en mur av hyklere, og disse hadde skjult sannheten for ham. Han nedlot seg til og med til å bebreide keiserinnen og anklage henne for å ha været med på sammensvergelsen mot ham. Han var nå i første rekke opptatt av to ting: å holde kommunika­ sjonene åpne til general Qarahbaghi og den keiserlige garde, som fremdeles bestod av to panserdivisjoner, og å finne ut om Khomeini hadde planer om å vende tilbake til Teheran. Han mente at det ville være til hans egen fordel uansett hva Khomeini foretok seg: hvis imamen virkelig drog tilbake, ville hæren ta seg av ham; hvis han ikke gjorde det, ville han miste ansikt fordi det ville se ut som om han var usikker på hvilken mottagelse han ville få. Mens han var i Aswan opptrådte sjahen fremdeles som om han var et statsoverhode. Han hadde et tremannstoppmøte med Sadat og tidligere president Ford, der han kom frem med noen av sine ankla­ ger mot amerikanerne. Han sa at president Carter hele tiden hadde ført ham bak lyset ved å si offentlig at han gav ham sin fulle støtte,

179

mens han forhandlet med opposisjonen bak hans rygg. Hvis det var noe behov for å forhandle med opposisjonen, hadde han større forutsetninger for å kunne gjøre dette enn amerikanerne. Han tilføy­ de at det var merkelig at kong Hasan, som absolutt ikke hadde noen forpliktelser i den retning, hadde tilbudt seg å sende marokkanske tropper for å hjelpe ham, mens amerikanerne - hans angivelige allierte - ikke hadde tilbudt noe slikt. Ford spurte fornuftig nok hva som var vitsen med flere tropper; sjahen hadde jo mer enn nok under sin kommando. Og når det gjaldt sjahens generelle anklager mot amerikansk politikk, kunne han selvsagt ikke gjøre noe mer enn å formidle dem videre til Washington når han kom tilbake. Khomeinis budskap til det iranske folk var nå at sjahens avreise bare var et første skritt: «Dette er ikke vår endelige seier, bare en innledning til seieren.» Han oppfordret hæren til å ødelegge sine nye, avanserte amerikanske våpen, og han bad folket om å fortsette med sine streiker og demonstrasjoner mot Bakhtiyars regime. Til presi­ dent Carters oppfordring om at han skulle samarbeide med Bakhti­ yar sa han ganske enkelt at dette var en sak som ikke angikk Carter. Bakhtiyar fortsatte å legge for dagen en betydelig grad av mal­ plassert selvtillit. Han trodde at han hadde hæren under sin kom­ mando, men i virkeligheten fikk den sine ordrer direkte fra amerikanerne. Han følte at han kunne trosse Khomeini: «Jeg vil ikke oppgi min posisjon til ayatollah Khomeini,» sa han, «akkurat som han ikke ville finne på å oppgi sin posisjon til meg.» Det var ikke noen særlig fornuftig bemerkning. Men likevel fortsatte han å gjen­ nomføre den tidligere opposisjonens program: han trakk Iran ut av CENTO, bad om plass for landet blant de alliansefrie stater, insi­ sterte på at sjahen aldri måtte få lov til å vende tilbake osv. Og dette førte til økende utålmodighet blant eksiliranerne i Frankrike, som følte at de nå måtte komme seg til Teheran øyeblikkelig for å unngå å bli frastjålet revolusjonens frukter. Ibrahim Yazdi fortalte meg at de fikk nok et budskap fra amerika­ nerne via franske myndigheter, men nå var også Bakhtiyar innblan­ det. President Carters og Bakhtiyars felleshenvendelse hadde føl­ gende generelle innhold: «Ikke kom til Teheran som planlagt. Hvis dere gjør det, kommer det til å flyte blod.» Bakhtiyar sendte også et personlig brev til Khomeini og bad ham om tre måneders frist. I løpet av denne tiden skulle han ha gjennomført det programmet de begge ønsket. Men, tilføyde han, hvis Khomeini likevel vendte hjem, ville hæren ganske sikkert forårsake et blodbad. Også Bazargan sendte sine budskap til ayatollahen. Han foreslo at

180

Khomeini skulle danne en eksilregjering, proklamere en iransk repu­ blikk, og i mellomtiden la Bakhtiyar gjøre grovarbeidet, det vil si ta seg av hæren og forberede valg til nasjonalforsamlingen. Mange i kretsen rundt Khomeini ble overbevist av Bazargans argumenter, for de var fremdeles sterkt plaget av frykt for hva hæren kunne finne på. Men Khomeini sa nei; de skulle alle dra til Teheran. «Gi meg to måneder,» kom det nå fra Bakhtiyar. Khomeini sa nei. «Gi meg tre uker.» Fremdeles nei. Sjahen tilbrakte bare fem dager i Aswan, og 22. januar fløy han til Marrakesh i Marokko. Det hadde vært meningen at han også her bare skulle være i fem dager, og så dra videre til USA. Men like etter at han var kommet, fikk han et telegram fra sin svigersønn, Washington-ambassadøren Ardashir Zahidi, om at de amerikanske myndighetene hadde ombestemt seg og at han ikke lenger var vel­ kommen. Derfor måtte han nå bli i Marokko. Men i tillegg til at dette var en skuffelse for ham selv, var det også til bry for vertskapet. Det hadde vært studentdemonstrasjoner i Marokko mot sjahen, og disse fortsatte. Den iranske revolusjon fascinerte muslimer i alle land, og sjahens nærvær ville åpenbart bli en belastning for en hvilken som helst regjering i et islamsk land. Han forklarte kong Hasan at det ikke var så beleilig for ham å reise fordi han stod i kontinuerlig kontakt med den keiserlige garde, som fortsatt var lojal. Dessuten regnet han med å kunne bli hjemkalt når som helst. Hvis han da vendte tilbake fra Amerika, ville det se ut som om hjemreisen var ordnet av CIA. Men etter tre uker ble kong Hasan nødt til å sende sin adjutant til sjahen og gjøre det klart for ham at selv om kongen selvsagt gjerne skulle gitt ham asyl i Marokko, var situasjonen nå så forandret at det var blitt umulig. Da nå Marokko og De forente stater hadde stengt sine grenser for ham, syntes sjahen bare å ha én mulighet - Mexico. Men her dukket det opp uventede komplikasjoner. Den nye regjeringen i Teheran hadde annulert de lyseblå keiserlige passene som sjahen og hans familie hittil hadde reist på. De meksikanske myndighetene ville nå vite hva slags pass de ville komme med. Marokkanerne var ikke villige til å utstede pass til sjahfamilien, da ville hele hans følge også vente å få slike pass. Og alle ville kunne bruke dem til å vende tilbake til Marokko, noe kong Hasan absolutt ikke ønsket at de skulle gjøre. Så det hele var nå havnet i dødvanne. En dag ringte telefonen på kontoret til prins Sadruddin Aga Khan, FNs høykommissær for flyktninger. Sekretæren svarte, og sa så at det var en samtale fra utlandet fra en person som presenterte seg

181

som dronning Farah. Dette hørtes ikke særlig sannsynlig, men prins Sadruddin tok telefonen og kjente igjen stemmen. «Jeg er lei for å måtte plage deg,» sa keiserinnen, «men vi har disse passvanskelighetene. Byråkratene i Mexico sier at vi må gi dem et papir de kan sette stemplene sine på. Kan du hjelpe oss?» Hun fortalte at prinsesse Ashraf var i kontakt med generalsekretær Kurt Waldheim i New York om saken, og hun håpet at de alle kunne få utstedt FN-pass eller flyktningpass. Lykkehjulet hadde virkelig gjort en 180 graders omdreining: keiserinnen av Iran bad om flyktningstatus for seg selv og Kongenes konge. I mellomtiden var situasjonen i Iran blitt enda mer forvirret etter at sjahen var reist. Verken general Huyser eller de iranske generalene som støtte Bakhtiyar visste hva de skulle gjøre. Den eneste måten de mente de kunne stanse ayatollahen på, var å stenge alle flyplasser i landet. Dette ble så gjort 25. januar. Khomeinis medhjelpere hadde rimeligvis hatt store vansker med å finne et fly som kunne bringe ayatollahen hjem, men til slutt var det en rik sjiittisk forretningsmann som innbetalte et depositum på tre millioner dollar. Dette dekket leien av en Air France jumbojet og den kostbare forsikringen for flyet og dets franske mannskap av frivillige, alle menn. Flyplassene i Iran måtte åpnes igjen 30. januar, for ellers ville landets økonomiske liv ha gått i stå, og imamens hjemreise ble derfor fastsatt til 1. februar. 26. og 28. januar var det alvorlige opptøyer i Teheran og Tabriz, med over hundre drepte, og dagen før Khomeini skulle komme la de militære sjefene opp til en massiv styrkedemonstrasjon i og over hovedstaden med panserenheter og fly. Men noen hæravdelinger i en base i nærheten av Teheran gjorde mytteri, og den keiserlige garde måtte brukes til å gjenopprette disiplinen. Menneskemassene i gatene hilste soldatene velkommen med blomster. Det er ikke tvil om at det var dette «Karbala-komplekset» som sørget for at revolu­ sjonen måtte seire: nesten hele befolkningen i Irans viktigste byer var villig til å gå i martyrdøden, ja til og med å ofre seg med glede. Khomeini gikk om bord i Air France-flyet om kvelden 1. februar, og han gikk rett opp i den øvre seksjonen, der han foretok den rituelle renselsen, fremsa bønnene for dem som skal møte døden, spiste litt yoghurt, bredte ut sin doshak på gulvet og la seg til å sove. I flyets hovedseksjon var hans medhjelpere (han hadde nedlagt forbud mot at hans hustru eller noen av tilhengernes koner skulle bli med på flyturen), og også en stor gruppe journalister, om lag hundre men­ nesker i alt. Det varen god del nervøsitet ute og gikk. «Kommer de til

182

å skyte på oss?» ville mannskapet vite. Ingen kunne si det med sikkerhet. I sin del av flyet sov ayatollahen til klokken fem, da han igjen foretok renselsen, sa bønnene ved daggry og bønnene for dem som ventet å skulle dø, og spiste litt mer yoghurt. Da flyet nærmet seg Teheran, gikk Yazdi - han hadde i likhet med de andre tidligere flyktningene ikke fått blund på øynene hele natten - opp til Kho­ meini og pekte ut av vinduet på den byen han ikke hadde sett på nesten fjorten år. Det var en dag med uhemmet religiøs jubel, en gledesdag som trolig savner sidestykke i moderne tid. Om den skjulte imam faktisk var kommet tilbake etter elleve hundre år, kunne begeistringen neppe vært mer intens. Folk ropte: «Husains sjel vender tilbake: Paradisets porter har åpnet seg igjen! Martyriets time er kommet!» og andre ekstatiske utbrudd - selv om ayatollah Shariatmadari sardonisk bemerket at ingen vel hadde kunnet tenke seg at den skjulte imam skulle komme tilbake i en jumbojet. Da Khomeini fikk høre denne replikken, moret han seg ikke. Med hele hovedstaden i en slik eksaltert stemning erklærte regje­ ringen og hærledelsen at de ikke kunne ta ansvaret for mottagelsen av imamen eller hans sikkerhet. De regnet kanskje med at en skrøpe­ lig gammel mann på åtti ikke hadde store sjanser til å overleve omgitt av en menneskemengde på millioner. En slik utgang ville ikke vært helt uvelkommen, for det var bedre at han ble drept av sine tilhengeres kjærlighet enn av hærens tanks. Men de lokale moskéenes «komitéer» tok over ordensvernet og fungerte som vakter rundt Khomeini, og befolkningen viste en forbausende grad av disiplin. Likevel var gatene så overfylte at det ikke var noe håp om at Khomeini skulle kunne ta seg frem der. Det ble derfor bestemt at han skulle fortsette reisen med helikopter. Selv om det hadde vært mytteri i flyvåpenets base, ble det tryllet frem et helikopter med mannskap, og Khomeini fløy lavt over hodene på den vilt jublende menneskemengden til Husainiyya-skolen, der han skulle bo. All autoritet og myndighet, bortsett fra den som utstrålte fra Khomeini selv, smeltet bort. Selv om Bakhtiyar ennå ikke hadde gått av, overså Khomeini ham fullstendig og utpekte Bazargan til stats­ minister. General Qarahbaghi avla rapport til general Huyser om at hæravdelinger sluttet seg til de jublende demonstrantene i gatene. Nå var tiden inne for et militærkupp, men det fantes ingen hær som kunne gjennomføre det. Etter å ha snakket med Washington i tele­ fon fant derfor general Huyser ut at det var best å forsvinne. Dette

183

gjorde han; hans iranske kolleger fikk klare seg som best de kunne. Men det var lite de kunne utrette. Under Qarahbaghis ledelse var de nå generaler uten hær. Som en siste utvei gav Bakhtiyar ordre om portforbud. Da Kho­ meini fikk høre dette, tok han et stykke papir og skrev: «Med Guds hjelp, tross portforbudet!» Papirlappen ble kjørt til fjernsynsstasjo­ nen, og den ble vist frem på skjermen før bygningen ble okkupert av noen rester av hæren. Befolkningen veltet ut i gatene. Dette var den siste dagen før den islamske revolusjon definitivt overtok i landet. General Qarahbaghi ringte til den statsministeren Khomeini hadde utnevnt, Bazargan, og bad ham om å sende en representant som han kunne overlate hæren til. Men både hæren og regjeringen var nå bare skygger. De fleste av de yngre offiserene hadde sluttet seg til de menige og underoffiserene og gått over til de revolusjonære. Bare høyere offise­ rer, fra oberster og oppover, var lojale til siste slutt. Mange av dem ble nå raskt drept, eller de valgte å begå selvmord. General Badra’i, øverstkommanderende for landstridskreftene, ble skutt av en av sine offiserer. Marinens sjef, admiral Kami Habibullah, forsvant og er kanskje nå i utlandet et sted. General Amir Husain Rabfi, sjefen for flyvåpenet, ble stilt for retten og skutt. Det samme skjedde med Teherans militærguvernør, general Mihdi Rahimi. Til forskjell fra noen av de andre toppoffiserene var f.eks. general Nasiri rede til å forklare seg om alt og skyve skylden over på flest mulig andre for å redde sitt eget skinn. Rahimi gjorde en modig sortie, og møtte eksekusjonspelotongen med ropet: «Lenge leve sjahen!» General Ali Rashabi, sjefen for den keiserlige garde, spurte general Qarahbaghi om han kunne få låne hans kommandobil og kjørte av sted i den, men støtte så på en stor menneskemengde som omringet bilen og kom med trusler; Rashabi skjøt seg med tjenestepistolen. General Muhammad Ali Hatimi, sjefen for det sivile luftfartsdirektoratet (en meget viktig stilling i et land som var helt avhengig av flykommunikasjoner - innenriksrutene i Iran ble betjent av bl.a. 32 jumbojets), begikk også selvmord. Den lange tvekampen mellom religion og imperium, mellom imam og sjah, var nå slutt.

Kapittel 15 KANONER UTEN INFANTERI

Det siste lille blaff av keiserlig styre i Iran var da general Qarahbaghi tryglet Khomeinis nye statsminister Mihidi Bazargan om å sende noen som kunne overta hæren etter ham. Men i virkeligheten var det ingen hær å overta. Og det var for øvrig ikke bare hæren som hadde forduftet; hele regjeringsapparatet hadde opphørt å eksistere, hele statsforvaltningen. Alle deler av samfunnslivet hadde stoppet opp, i påvente av å få vite hva imamen ønsket. Khomeini hadde nå en langt mer eneveldig, absolutt makt enn noen sjah hadde kunnet drømme om. Hele landets rikdommer og prestisje stod til hans rådighet. Selv de som lenge og helt selvstendig hadde kjempet mot sjahen - de gamle politikerne i den Nasjonale front og andre grupperinger, venstresiden innbefattet kommunistene, basaren - anerkjente nå sin herre og mester. Internasjonalt var Khomeini den nye og uforligne­ lige helt for alle revolusjonære bevegelser. Det var tydelig at et helt nytt kapittel i Irans historie var innledet. Men hva ville imamen komme til å skrive i det? Da jeg hadde mitt møte med Khomeini i slutten av 1978, sa jeg til ham at jeg ikke tvilte på at han meget vel kunne klare å rive ned det gamle regime, men at jeg ikke var så sikker på hans evne til å bygge opp en nyordning. «Hvis jeg kan få lov til å uttrykke meg militært,» sa jeg, «har De vist at De har kommandoen over et meget effektivt artilleri, men etter at kanonene har gjort sitt trenger De et infanteri som kan besette de posisjonene De har erobret. Hvor er Deres infanteri? I en revolusjon er infanteriet de politiske kadrene, byrå­ kratene og teknokratene. De skal gjennomføre det program de revolusjonære har kjempet for. Selvsagt var noen av de gamle byråkratene og teknikerne i Iran korrupte, men De vil trenge hjelp fra de hederlige blant dem.» Khomeini svarte at Iran ikke skulle miste hjelpen fra gode islams­ ke teknikere, som var utdannet i Vesten og ville komme hjem for å 185

gjennomføre et moderniseringsprogram «basert på islamske prinsip­ per». Jeg presset på for å få ham til å presisere hva de «islamske prinsippene» som skulle ligge til grunn for det nye regimet gikk ut på, og han sa «frihet og rettferdighet». Jeg sa at jeg ikke kunne se at vi var uenige i så henseende. Men var hans forklaring tilstrekkelig? I revolusjonens første dager beskrev mange iranere - blant annet politikere som Bazargan og Sanjabi - ganske enkelt Khomeini som en «helgen». De betraktet ham som en Guds mann, som hadde trengt til side mørkets krefter og dermed gjort det mulig for godviljens menn (folk som dem selv) å overta regjeringsmakten. De trodde at helgenen etter sin seier først ville tilbringe noen dager i Teheran og så dra tilbake til Qum, samle sin hawza om seg og fortsette å undervise sine disipler i religion som om alt det som var skjedd siden 1963 kunne glemmes. Dette var da også Khomeinis opprinnelige hensikt. I likhet med en rekke militære herskere, som har grepet makten og erklært at de ville trekke seg tilbake til forlegningene så snart som overhodet mulig, hadde heller ikke Khomeini noe ønske om å herske og regjere. Men i likhet med mange soldater har han måttet konstatere at det er lettere å ønske å trekke seg ut av politikken enn å gjøre det. Revolusjonen hadde nemlig eliminert de gamle autoritetssentrene uten å opprette nye, bortsett da fra Khomeini selv. Ethvert regime må ha en eller annen klasse eller befolkningsgruppe bak seg hvis det skal overleve, men i Teheran i revolusjonens første dager var det ikke slik. Folk som Bazargan (som da var 75 år), Sanjabi og andre, var restene av Mossadeq generasjon. Selv om de nå hadde en posisjon (som de kunne takke Khomeini for), var de isolerte enkeltindivider uten noe maktgrunnlag eller organisert «menighet» i landet. Hvis Khomeini forstod dette, bekymret det ham i hvert fall ikke. Det var hans faste overbevisning at det var revolusjonens første plikt å tilintetgjøre alt som på noen måte hadde tilknytning til sjahens regime, og i så henseende hadde han i høy grad hellet med seg. Hæren måtte elimineres, ikke bare fordi den var skapt av sjahen, men også fordi den utgjorde den eneste potensielle trusel mot revolu­ sjonens sak. Både den landflyktige sjahen og amerikanerne hadde blikket festet på den som kjernen i en eventuell motrevolusjon. Også politiet måtte oppløses fordi det hadde vært en del av sjahens undertrykkelsesapparat. Verst hadde Savak vært, og sikkerhetspolitiets folk måtte underkastes eksemplariske islamske straffer (qassa) for sine ugjerninger. Da jeg snakket med Khomeini i Qum, viste han en utopisk tro på 186

samfunnets evne til å leve i harmoni uten tvang. «Selvfølgelig kunne jeg gjenopprette lov og orden i morgen, men dette ville jeg bare kunne gjøre ved hjelp av hæren og et Savak-lignende politi. Skal jeg ty til undertrykkelse på samme vis som sjahen? Vårt folk har vært i et fengsel i 35 år; ingen regjering skal kaste folket i fengsel igjen. De må få anledning til å uttrykke seg som de ønsker, selv om dette innebæ­ rer en viss grad av kaos.» Det var ikke bare hæren og politiet som «gikk fløyten». Hele det gamle byråkratiet måtte også elimineres. Jeg husker at Qutabzadah sa til meg en dag vi snakket sammen på hans kontor i utenriksministeriet: «Den virkelige fienden har jeg ikke utenfor, men inne i mitt eget ministerium. Statstjenestemennene har gjort sitt ytterste for å sette kjepper i hjulene for meg og for å fortsette akkurat på samme måte som de gjorde under sjahen. Jeg må bli kvitt to nivåer av tjenestemenn og benytte meg av det tredje laget.» Folk hadde ikke tillit til de intellektuelle, og for øvrig hadde de ingen erfaring i å takle aktuelle problemer og ingen praktiske løsnin­ ger å tilby. I denne første tiden, da Khomeini var tilgjengelig for alle, ble han hver dag bombardert med grandiose planer som de intellek­ tuelle hadde utarbeidet på alle tenkelige områder, men som hadde liten eller ingen tilknytning til landets virkelige behov. På den annen side fantes det mange tekniske eksperter - folk som var blitt utdan­ net i utlandet og hadde blitt der for å slippe å arbeide for et regime som de avskydde, og tjenestemenn i internasjonale organer og orga­ nisasjoner som FN og Verdensbanken - som hadde mye å tilby. Dette innrømmet også Khomeini. Mange av disse vendte hjem, ivrige etter å finne ut om revolusjonen kunne gjøre bruk av deres tjenester, men de kom snart til den sørgelige konklusjon at tiden ennå ikke var inne. Borgerskapet hadde i det store og hele forlatt sjahen i hans siste år, men de var nå kommet inn i en verden som de ikke kunne ha noen sympati for og som heller ikke viste noen sympati for dem. Det var vill forvirring i gatene og basarene, handelen og kredittinstitusjo­ nene hadde gått i stå, de syntes ikke å ha noe å gjøre eller håpe på. Så vakuumet var der. En visestatsminister med ansvar for revolu­ sjonære saker, Ibrahim Yazdi, var riktignok blitt utnevnt, og det var meningen at han skulle koordinere og forsone interessene til alle de kreftene som hadde stått bak revolusjonen. Men dette viste seg snart bare å være skuebrød. Det fantes bare en autoritet i landet. Som Yazdi selv sa til meg: Revolusjonen bestod av en enkelt mann imamen - og hans millioner tilhengere, og ingenting mellom dem.

187

Resultatet av dette var at da Khomeini etter noen få uker virkelig forlot Teheran og trakk seg tilbake til Qum, reiste han ikke som en menig borger eller helgen eller lærer som nå skulle samle sin hawza om seg igjen. De problemene han etterlot seg var for veldige til at noen annen enkeltperson eller gruppe kunne hanskes med dem, så hele Teheran drog til Qum sammen med ham. Khomeini fortsatte å være landets regjering i gavnet om enn ikke i navnet. Forgjeves protesterte han og sa at han ikke hadde noe ønske om å være hersker. Men hvis han ikke skulle være hersker og ikke menig iransk borger, hva skulle han da være? Svaret gav han selv. Han ville være meglings­ mann og fredsstifter. Det var fullt opp av muligheter for å megle. De nye kreftene i landet var splittet. Det var en konflikt på gang mellom mullahene og de intellektuelle, mellom insiderne og outsi­ derne. De intellektuelle - folk som Bani-Sadr, Yazdi, Shamran og Qutabzadah - var ikke «sekularister», slik de av og til ble kalt. Også de mente at revolusjonen måtte være islamsk i sin natur, men de hadde fått sin utdannelse i Vesten og så selvfølgelig tingene annerle­ des enn mullahene. Som i så mange andre revolusjoner var det dessuten rivalisering mellom folk som hadde oppholdt seg i Iran hele tiden, trosset Savaks tortur og hærens kuler, og de som hadde organisert revolusjonen i utlandet og vendt tilbake i triumf sammen med imamen. Ingen enkelt fraksjon var sterk nok til å dominere de andre grupperingene. Noen av mullahene hadde sterk lokal støtte, men ingen hadde en virkelig nasjonal appell. Mange av de intellektu­ elle som kom hjem fra utlandet hadde ikke engang et hus de kunne kalle sitt eget, og langt mindre et maktgrunnlag i befolkningen. For eksempel var Bani-Sadr fremdeles innlosjert hos sin søster i Teheran da han ble valgt til den islamske republikkens første president; hans eneste personlige eiendeler bestod av noen få klær og bøker han hadde hatt med seg hjem fra Paris. Khomeini syntes at det absolutt var å foretrekke at disse ofte meget skarpe motsetningene mellom grupperingene ble luftet i full offentlighet mens han ennå levde. Takket være sin veldige prestisje ville han da være i stand til å finne en løsning på dem. Ellers ville de bare ligge og ulme under overflaten og bryte ut i lys lue når han var død - og han følte at slutten for ham selv ikke kunne være så langt unna. Så derfor satte han seg fore å skape en balanse. På samme vis som det i den amerikanske forfatning er institusjo­ ner som gjensidig holder hverandre i sjakk - presidenten, Kongres­ sen, domstolene og delstatene - skulle det i det revolusjonære Iran 188

være en likevekt mellom presidenten og Majlis, mellom regjeringsapparatet og mullahene. Khomeinis kandidat til presidentembetet var hans lojale støtte­ spiller Abulhasan Bani-Sadr, lederen for «komitéen» i Paris og mannen som hadde organisert hans opphold i Frankrike. Det er ikke så å forstå at han fikk Khomeinis uttrykkelige velsignelse, men det var få som var i tvil om hvem han ventet at de skulle stemme på ved presidentvalget. Før valget var jeg en gang bedt til middag med Bani-Sadr hjemme hos hans søster og svoger. Han var sent ute, for han var blitt forsinket av arbeid i Revolusjonsrådet. Derfor sa jeg at jeg ville gå meg en tur og komme tilbake senere. Men da jeg var på vei ut, støtte jeg på Khomeinis sønnesønn Husain. Han hilste meg med ordene: «Så De skal altså spise middag med den iranske republikks første president?» Jeg sa at han nettopp hadde gitt meg et viktig journalistisk poeng, og selv om han forsøkte å late som det hele bare hadde vært en spøk, stod det da helt klart for meg hvem Khomeini selv kom til å stemme på. Bani-Sadr fikk da også 76 prosent av stemmene, og hvis Khomeini hadde uttrykt sine ønsker tydeligere, ville han sannsynligvis fått nærmere 100 prosent. I og med at «legmannsbevegelsen» fikk presidenten, skulle mulla­ hene til gjengjeld få sin belønning i Majlis. Ved valget til nasjonalfor­ samling i mars og mai 1980 vant derfor det islamske republikanske parti under ledelse av ayatollah Bahasti en solid seier, og fikk et absolutt flertall av de 270 plassene. For på samme tid å gi sin egen stilling et mer formelt grunnlag, bestemte Khomeini at 1906forfatningene skulle suppleres med et tillegg om at når en faqih (som han selv) var tilgjengelig, skulle han fungere som statens høyeste myndighet, men at denne myndighet i fravær av en slik person skulle utøves av en komité, der medlemmene fungerte som tillitsmenn for faqih’en. Khomeini gikk også til et annet skritt for å eliminere enhver trusel mot sin autoritet: han eliminerte den eneste andre fremstående geist­ lige person i landet som hadde stor personlig oppslutning, nemlig ayatollah Shariatmadari. Det var kjent at amerikanerne hadde håpet å kunne gjøre bruk av Shariatmadari. Han ble innkalt til Qum, konfrontert med kompromitterende dokumenter som var funnet i de keiserlige arkivene, og i løpet av en halv time var det hele over. Shariatmadari forsvant fra arenaen. Men den revolusjonære voldsmannens planer om forsiktig balan­ segang virket ikke i praksis. Det man fikk var ikke en likevekt, men en fastkjørt situasjon. Khomeinis første offer var den mannen han

189

selv hadde valgt til statsminister, Mihdi Bazargan. Han gikk av i november 1979. Jeg traff ham kort tid etterpå og spurte ham da hva som hadde fått ham til å trekke seg, og hans svar bestod bare av to arabiske ord - ord som i likhet med så mange andre er blitt opptatt i det persiske vokabular: mudakhalat (innblanding) og muzahamat (trengsel). Bazargan hadde alltid hevdet at han skulle ha bygget opp et sterkt parti hvis han hadde fått fem år på seg. Lignende uttalelser kunne man høre fra andre politikere av den gamle garde. Men hvem kan prate om fem års nådetid i en orkan - eller bare ett? Ibrahim Yazdi falt også snart som offer for den politiske fastlåste situasjonen. Han var fullstendig maktesløs som minister for revolu­ sjonære saker. Det var utvilsomt et handikapp at han hadde bodd lenge i Amerika, men det er tvilsomt om noen annen person kunne ha gjort det bedre. Han overtok i stedet stillingen som utenriksminis­ ter, men han hadde ikke noe mer hell med seg der enn forgjengerne Bani-Sadr, Sanjabi og Qutabzadah. Som president måtte Bani-Sadr konstatere at han ikke kunne utnevne etter eget valg, selv om han var villig til å nøye seg med bare noen få nøkkelstillinger, som utenriksministeriet og økonomien. Mullahmajoriteten i Majlis satte bom for alle hans nominasjoner. Til slutt måtte han godta en statsminister som mullahene hadde påtvun­ get ham - Muhammad Ali Raja’i, som han ikke la skjul på at han mente var helt uegnet for stillingen. En bisarr følge av denne konflikten mellom president og statsmi­ nister førte til en hel del misforståelser i utlandet. Krigen med Irak hadde brutt ut, og da konflikten skulle debatteres i Sikkerhetsrådet ville Bani-Sadr benytte Kuwait-ambassadøren Ali Shams Ardakhani som Irans representant under møtene. Ardakhani var blitt utnevnt til ambassadør av Bani-Sadr da han var utenriksminister, og som president ville han ha ham som sin egen chef de diplomatie. Men statsminister Raja’i hadde nektet å godta ham, og nå motsatte han seg at han skulle reise til New York og tale til Sikkerhetsrådet. Raja’i påstod at det ville se ut som om hans veto mot Ardakhani som utenriksminister ble omgått. For å være helt sikker på at noe slikt ikke skulle skje, bestemte Raja’i seg til å reise til New York selv. Dette gjorde han, og sørget dermed for å sette i gang alskens spekula­ sjoner om at den virkelige hensikten med hans reise var å innlede direkte forhandlinger med amerikanerne i gisselsaken. Men i virke­ ligheten hadde han absolutt ikke noen slike hensikter; hans tur til New York var ganske enkelt et utslag åv den interne maktkampen i Iran. 190

Et annet ledd i ligningen har gjort det enda vanskeligere å opp­ rettholde likevekten mellom de revolusjonære krefter. Dette er stu­ dentene. De er særlig interessante, for det er sannsynligvis her de fremtidige politiske grupperingene og lederne vil ha sitt utspring. Jeg kan selv bevitne at de er meget idealistiske og stolte over å ha sikret seg verdens oppmerksomhet, men de er også forbløffende naive på mange områder. Da jeg snakket med dem, virket det faktisk som de på ramme alvor trodde at hele resten av den islamske verden ventet på deres lederskap. På grunn av deres intense islamske overbevisnin­ ger er de blitt Majlis-majoritetens allierte, og man har derfor fått en paradoksal situasjon der mullahene og universitetsstudentene har sluttet seg sammen mot de såkalte sekularistene, som under noe som lignet på normale forhold skulle utgjøre et naturlig lederskap for studentene. En annen kompliserende faktor er Khomeinis svake helse. Han er åtti år gammel, og etter tilbakekomsten til Qum og mer enn ett hjerteanfall har den energien han viste i Paris naturlig nok vært på retur. Det ble snart umulig for ham å konsentrere seg mer enn tyve minutter om gangen. Selv om alle viktige spørsmål fremdeles blir forelagt ham til avgjørelse, reagerer han snarere instinktivt enn reflektert. Han leser ingen rapporter av noe slag. I tiden like etter revolusjonen klaget han ofte over at han hver dag fikk tre rapporter til gjennomlesning - en fra utenriksministeriet om den nasjonale sikkerhet, en om innenrikssaker og en om økonomiske spørsmål. Han tryglet myndighetene i Teheran om å få slippe å se disse papi­ rene. «Jeg leser dem aldri,» sa han. I Qum finnes det ingen formell forretningsprosedyre. Det direkte, personlige forhold Khomeini har opprettholdt til massene har avsporet alle forsøk på å skape noe i retning av et virkelig politisk liv i Iran. Hver morgen kommer hans tilhengere fra hele Iran - i busser, i spleise-drosjer eller som best de kan. Det ville være for meget å vente at all denne tilbedelsen ikke skulle ha noen innvirkning på Khomeini - tross alt er han bare et menneske. Og en følge av all viraken er at han er blitt overbevist om at den mer formelle siden av statsappara­ tet er relativt uviktig. Institusjonene kan ta tiden til hjelp, dem haster det ikke med, for hva er de sammenlignet med det at han og massene står i uopphørlig kontakt med hverandre og forstår hverandre? Han er imamen, og imamen har vendt tilbake til sitt folk. Khomeini er uhyre klok og skarpsindig, men hans ensporethet får ham rett som det er til å komme med uttalelser som bare får en til å gispe. «Revolusjonen fant ikke sted for at folk skulle få mat,» sa han 191

til meg. Det er utvilsomt slik at mennesket ikke lever av brød alene, men arbeidsløshetsproblemet - som var påtrengende allerede under sjahen - er blitt enda verre etter revolusjonen, og de som er uten arbeid ønsker naturligvis å ha nok å spise og de jobbene som kan skaffe dem denne maten. Khomeini er ikke interessert i økonomiske teorier. Hvis man går ham på klingen, påpeker han som sagt at alle de offiserene som har grepet makten i så mange arabiske land (og de fyrstene som har arvet sin makt) vet like lite om økonomi som han gjør; og som faqih hevder han med rette at han er klokere enn dem. Men offiserene og fyrstene er tross alt åpne for argumenter og råd. Hvordan kan noen argumentere med absolutter eller gi råd til en faqih, som inspireres et eller annet steds utenfra eller ovenfra? Etter revolusjonen har Iran hatt desperat behov for en eller annen form for økonomisk planlegging. Selv om oljeproduksjonen er redu­ sert, når fremdeles ca. tre millioner fat iransk olje frem til verdens­ markedet hver dag, noe som innebærer en daglig inntekt på 120-150 millioner dollar. Det burde finnes et eller annet omforent program så man kunne nyttiggjøre seg disse inntektene på best mulig vis. Presi­ dent Bani-Sadr forklarte meg at det var mange prosjekter som var påbegynt under 1’ancien régime, som det ville ha vært fornuftig å sluttføre - ikke alle sjahens tiltak skyldtes stormannsgalskap. For eksempel fantes det et prosjekt til 600 millioner dollar for ny bolig­ reising utenfor Teheran; dette ville gitt høyst påkrevde boliger til hundrevis av familier og kunne blitt fullført ved hjelp av tre måne­ ders konsentrert innsats etter revolusjonen. Men ingenting ble gjort. Bani-Sadr skulle gjerne ha fått vedtatt en kortsiktig plan som dekket nyttige prosjekter som allerede var påbegynt og som kunne fullføres i løpet av et års tid, og deretter en langtidsplan med henblikk på en velordnet utvikling. Men i stedet er folket dag etter dag blitt oppfordret til å gå ut på gatene i stadig nye og så å si ukontrollerte demonstrasjoner. Hvor­ dan kan man si at et land blir regjert når studenter får lov til å arrestere et regjeringsmedlem, ganske enkelt fordi de har kommet over et dokument som viser at han en gang i fortiden har snakket med en person i den amerikanske ambassade? Det var til Khomeini, ikke til statsminister Bazargan, folk hen­ vendte seg hvis de ville ha utrettet noe. Det var imamen og hans familie - ikke regjeringen - som betydde noe i folks øyne. Det gjorde ikke saken lettere at Khomeini ble kjent for å la seg lett påvirke av den siste han hadde snakket med før han fattet en beslutning. Og han behøvde ikke engang ta noen avgjørelse. Det fant sted en diskusjon

192

mellom Khomeini og en gjest eller en gruppe besøkende, og deretter offentliggjorde deltagerne deler av disse drøftelsene og utgav dem som imamens kjennelser i konkrete saker. Resultatet var total forvirring. Det må innrømmes at Khomeini la for dagen utrolig dyktighet som revolusjonær strateg. Han hadde den målbevissthet og tålmo­ dighet som trengtes for å klare å velte et fryktinngytende regime. Han viste en forståelse og åpenhet for sitt folks stemninger og lengsler som er noe nesten unikt i persisk historie. Dette vil for alltid sikre ham en fremtredende plass i sagaen om vår tid. Men hans manglende evne til å konsolidere stillingen etter at posisjonene var inntatt må i høy grad svekke hans krav på virkelig storhet. De som kjenner ham anser Khomeini for å være en mild og vennlig mann. Men han bryr seg ikke om å vise sine mykere sider for omverdenen. Da paven henvendte seg til ham i forbindelse med de amerikanske gislene, svarte han med et flengende angrep i helt middelalderske ordelag: «Bry deg ikke om hva som skjer i Iran. Vend ditt blikk mot det som hender i Amerika. Hvorfor tidde du da Jerusalem ble okkupert?» - og så videre. Det var vel ikke å vente at Khomeini skulle lære seg å snakke som en diplomat på sine gamle dager, men han burde latt sine diplomater snakke med andre diplomater. Det er overhodet ikke tvil om at mange av utskeielsene i revolusjo­ nens første tid gjorde et uhyre dårlig inntrykk i andre land, og dette inntrykket foretok verken Khomeini eller hans nærmeste seg noe for å motvirke. Det ble foretatt vilkårlige arrestasjoner og ca. 55 000 mennesker ble stilt for revolusjonstribunalene, ofte med hemmelige rettsforhandlinger og uten at de fikk anledning til å forsvare seg. Om lag 350 personer ble henrettet i løpet av de første tre månedene, og henrettelsene har fortsatt senere - ofte på grunnlag av syltynne siktelser og etter «rettssaker» som er en hån mot all rettferdighet. Khomeini hevder bestemt at disse rettssakene og dommene har vært basert på reglene for bruk av qassa (de koranske straffene) og ikke vært motivert av kravet om intiqam (hevn), men skillelinjen er ikke alltid like åpenbar. Khomeini tenker og taler i absolutter, og han reagerer med betin­ gede reflekser ene og alene ut fra sitt syn på sjiittismens historie. Han kan aldri glemme det tragiske utfallet av slaget ved Siffin, og dette har gjort ham dypt mistenksom overfor alt som har med kompro­ misser å gjøre. Hans manglende evne til å inngå et kompromiss har skapt kompli13. Ayatollah

193

kasjoner også internasjonalt - vanskeligheter som han med en bre­ dere kjennskap til verden (eller skal vi si en mer verdslig holdning?) kunne unngått. Iran er fortsatt et av verdens største strategiske «bytter», takket være landets geografiske beliggenhet og dets natur­ rikdommer. Iran vil fortsatt være et konfliktområde mellom super­ maktene, uansett hvem som styrer eller unnlater å styre i Teheran. Men Khomeini gav seg til å krangle med Sovjetunionen og avfant seg med at det amerikanske gisselproblemet ble utnyttet av mullahene, som av hensyn til sin egen posisjon ønsket å holde landet i konstant gjæring. Gisselsaken ble i virkeligheten behandlet klosset fra alle hold. Denne forkludringen var noe jeg skulle få oppleve på nært hold. Jeg håper at jeg har greid å forklare hvorfor jeg syntes ambassadeokkupasjonen var forståelig, men enn ikke egentlig berettiget. Men jeg mener også at enhver politisk handling bør ha et mål i tillegg til et motiv, og at revolusjonens store feilgrep var at den unnlot å gjøre det klart for verden hva den håpet å oppnå ved å holde på gislene. Min egen interesse for gislene var rent journalistisk, men fordi jeg nå engang hadde vært inne i ambassaden og snakket både med studentene og med andre revolusjonære lederskikkelser, ble jeg på gjennomreise i London i begynnelsen av 1980 oppsøkt aven kjent europeisk politiker. Vedkommende er en venn av meg, og han spurte om jeg kunne tenke meg å reise til Washington for å snakke med utenriksminister Cyrus Vance i forbindelse med spørsmålet om hvordan man skulle få gislene løslatt. Jeg forklarte at jeg ikke kunne dette; jeg var nettopp kommet tilbake fra Washington. Min venn spurte da om jeg ville konferere med en representant for den ameri­ kanske regjering på stedet, i London. Jeg sa at det kunne jeg godt, forutsatt at han ikke hadde noe med CIA å gjøre. Var det i orden med Harold Saunders? Jeg sa at det var helt utmerket, jeg kjente ham personlig og hadde all mulig respekt for ham. (Jeg hadde truffet ham i Kairo da han var med Henry Kissinger under hans skytteldiplomati i 1973.) Neste dag kom viseutenriksministeren på uoffisielt besøk til Lon­ don, og vi hadde et fortrolig møte i en leilighet som tilhørte min venn. Harold Saunders spurte om jeg var villig til å hjelpe president Carter, og til dette svarte jeg at jeg var innstilt på å hjelpe iranerne fordi jeg mente at det var de som kunne vinne mest på en tilfredsstil­ lende løsning på gisselproblemet. Det var blitt helt tydelig at gislene ikke bare var til stor skade for Irans forhold til utlandet; de kompli-

194

serte også den maktkampen som pågikk mellom de rivaliserende fraksjonene i landet selv. Det var nå alminnelig - og riktig - antatt at en av de verdslige lederne ville få presidentembetet, mens mullahene ville få beholde flertallet i Majlis. Den daværende utenriksminister Qutabzadah håpet at en fransk advokatgruppe, som arbeidet på vegne av den iranske regjering, ville klare å få en arrestordre på sjahen (som på det daværende tidspunkt var i Panama) og at dette ville øke hans utsikter til å bli president. Men Qutabzadah innså ikke at det eneste som spilte noen rolle var Khomeinis støtte, og at denne ville gå til Bani-Sadr. Da Bani-Sadr så var blitt valgt i januar, trodde amerikanerne at han ville kunne ordne med løslatelse av gislene, noe som bare viste hvor lite de forstod av den virkelige situasjonen i Iran. Samtidig forsøkte de å arbeide via De forente nasjoner, og Sikkerhetsrådet oppfordret generalsekretær Kurt Waldheim til å ta seg av saken. Waldheim skjelte allerede til mulighetene foret gjenvalg til generalsekretærstillingen i 1982 og var ikke uvillig. I mellomtiden tilbød alle slags frivillige sine tjenester som mellommenn, for de visste at dette på grunn av de amerikanske mediaenes maniske opptatthet av gis­ lene var den sikreste vei til lynrask publisitet. Amerikanerne hadde overhodet ingen direkte kontakt med ira­ nerne. De var derfor rede til å klamre seg til hvert strå og reagerte voldsomt på alle rykter som kom ut av landet. Før FN-misjonen kom til Teheran var det f.eks. noen dager da amerikanerne var enormt opphisset over meldinger om at studentene hadde tenkt å drepe alle gislene i stedet for å utlevere dem til FN-folkene, hvis den iranske regjering skulle be dem om dette. Jeg fikk bekreftet av venner i Teheran og Qum at det absolutt ikke var noe grunnlag for dette ryktet, men det var deprimerende å se at en supermakt ikke bare var så dårlig orientert, men også fullstendig ute av stand til å forstå tankegangen i et folk som de hadde vært i intim kontakt med i over tretti år. Jeg hadde flere andre møter med Harold Saunders og forskjellige iranske tjenestemenn, men avbrøt dem etter at den mislykkede amerikanske «unnsetningsekspedisjonen» effektivt hadde sabotert alle forsøk på en mellomkomst. Men amerikanerne gav ikke opp, og ikke lenge etterpå ble jeg igjen kontaktet av den samme politikeren som hadde ordnet med det første møtet med Saunders. Han sa at han hadde fått et dokument fra Washington som var så eiendommelig at det eneste han kunne gjøre var å overlate det til meg. Det viste seg å være et direktiv, som det var meningen at jeg skulle bruke i forbin195

deise med en henvendelse som Washington håpet at jeg ville gå med på å gjøre til myndighetene i Teheran. Det var faktisk et merkelig aktstykke, og jeg vil sitere det ordrett som et eksempel på hvor fjernt amerikanernes tenkemåte var kommet fra virkeligheten. «Tanken er å la Haikal reise til Iran og fremlegge for Bani-Sadr en utvei til å bruke unnsetningskatastrofen til å få frigitt gislene og la utfallet gå til inntekt for ham. Haikal kunne overbevise ham om hvilken enestående anledning dette er for ham til å ri på bølgen av islamsk nasjonalisme og befeste sin egen posisjon. I den utstrekning Khomeini deler ønsket om å bli kvitt problemet vil opplegget kunne presenteres også for ham. De temaene Haikal kan holde seg til er følgende: A. Den iranske revolusjons suksess er blitt klart og definitivt demonstrert i og med det ydmykende nederlaget for den ameri­ kanske regjerings unnsetningsoppdrag. Gud har vist verden at rett­ ferdigheten tilfaller den forurettede part uansett hvor mektig fienden måtte være, og i dette tilfelle kan alle og enhver innse den islamske republikks moralske overlegenhet. Derfor: B. De amerikanske gislene har tjent sin hensikt for Iran. De har gitt muligheter til på en dramatisk måte å vise verden ondskapen i sjahens regime og USAs støtte til det, og Amerikas manglende evne til å gjennomføre unnsetningsoperasjonen er det annet og endelige bevis på det rettferdige i at de ble tatt. (For eksempel førte den iranske handlingen til en reaksjon som ved sitt nederlag bare under­ streket det budskap Iran opprinnelig ville formidle.) Det er ganske enkelt ikke bruk for gislene lenger. C. Gislene vil bli løslatt. Iran hadde jo ikke tenkt å skade dem på noen måte. Denne gestusen viser på en dramatisk måte islams storsinnethet og barmhjertighet. Det har aldri vært noe hat til det ameri­ kanske folk, bare til USAs regjering. (La gislene reise nå og dermed få amerikanerne til å se enda tåpeligere og mer udugelige ut. Fly dem kanskje ut via * ) Tapaz sammen med aviskorrespondenter og notér deres nedlatende kommentarer osv. Iran og den islamske republikk fremstår både som seierrik og moralsk overlegen. D. De som tok gislene kommer seierrike ut av det hele og blir nasjonalhelter. De har ikke tilføyd noen skade. De har fulgt imamens påbud. De vil nå bli rikelig belønnet av regjeringen og få ros og anerkjennelse særlig av imamen. Dette kan bli den siste an­ ledningen som byr seg til å få okkupasjonsstyrken ut av ambas*) Stedet der den amerikanske unnsetningsekspedisjonen havarerte 24./25. april 1980. Å.G.

196

sadeområdet uten at noen i Iran kommer til å miste ansikt i den forbindelse. E. Selve løslatelsen bør kunngjøres av Iran selv og som en drama­ tisk nåde- og barmhjertighetshandling overfor gislene, etter initiativ fra Khomeini personlig. Selve løslatelsesprosedyren vil gi Iran vel­ dige propagandamuligheter, ved at den innhyller fem måneders elendighet i en aura av anstendighet og nåde. Iran pusser derved opp islams image, noe alle muslimer i hele verden ønsker skal skje. USAs regjering - i motsetning til det amerikanske folk - får igjen et rapp over fingrene for sin fiendtlige innstilling overfor rettferdighetens sak, og dette betyr på ingen måte noen avslapning i Irans kamp mot USAs regjering eller et kompromiss med den. Melding slutt.» Jeg skulle få adskillig flere meldinger fra Washington etter dette, men jeg fikk også vite fra venner i Teheran at alle kommunikasjons­ linjer med amerikanerne var blitt håpløst tilfloket. Iranerne hadde ikke den fjerneste anelse om hvem det var meningen skulle snakke med hvem, eller hvilke av de mange «signalene» de fikk fra alle kanter som skulle gi uttrykk for amerikanernes virkelige holdning i saken. Det var på dette stadium at jeg og noen andre antydet at det kanskje ville være fornuftigst å gi opp tanken om mellommenn. Algirernes rolle fremstod da som et alternativ. Algerie var et land som allerede representerte Irans interesser i USA, den algirske regje­ ring var dertil både islamsk og revolusjonær, og den hadde en uhyre dyktig ambassadør i Washington, Abdulkarim Ghuraib. Det skulle vise seg at det ble han som skulle klare å få i gang den forhandlings­ prosessen som med hell ble sluttført i januar 1981. Jeg tror det må innrømmes at iranerne i siste instans tapte mer i forbindelse med gisselsaken enn de vant på den. Sant nok hadde de ved hjelp av gislene klart å ydmyke erkefienden Amerika, men de var ikke de første til å ydmyke en supermakt, selv om de likte å skryte av det. Amerikas virkelige nederlag var sjahens fall. Det var ikke noe behov for å føye noe til dette, og USA kunne bruke gislenes fortsatte fangenskap til å isolere Iran og fremstille landets herskere som både hensynsløse og fullstendig inkompetente. Jeg kan forstå Khomeinis synspunkt. Da jeg sa til ham at selve det å ta gislene var i strid med folkeretten, svarte han med et spørsmål: hvilken glede har Iran hatt av folkeretten? Hadde den hindret sjahen i å tilegne seg landets rikdommer? Hadde den hindret amerikanerne i å styrte en konstitusjonell iransk regjering med makt og drepe dens ledere? Jeg måtte innrømme at folkeretten ikke hadde det. «Utmer­ ket,» sa Khomeini. «Vi kan ikke se at folkeretten noensinne er blitt

197

respektert når det gjelder Iran, og vi kan heller ikke innse hvorfor vi nå selv skulle respektere den.» Uansett hvor rimelig dette argumen­ tet kunne synes, var det ikke en tankegang som uten videre ville bli forstått av resten av verden, og etter som gisseldramaet trakk i langdrag ble det stadig mindre overbevisende.

Kapittel 16

FLAMMER OVER GULFEN

I et av sine mer sprudlende øyeblikk har Khomeini sagt at han vil «gjøre Gulfen til en ildkule hvis noen våger å røre oss». Og sikkert nok er det ikke noe annet sted i verden hvor lyden fra Khomeinis artilleri har hatt en mer truende klang enn i Gulfen. Og grunnen til dette er ikke bare at hele nordkysten av Den persiske (eller Den arabiske) bukt er iransk territorium, men enda mer den høyeksplosive blanding området er blitt oppladet med ved en kombinasjon av geografiske faktorer og de senere års politiske utvikling. Gulfen frembringer halvparten av den olje resten av verden forbruker. Området importerer dessuten i dag halvparten av de våpen som produseres i industrilandene. Denne enestående eksplo­ sive toveistrafikken av olje og rustninger ligger i utstrakt grad i hendene på stater som er så små at deres innbyggertall må regnes i tusener - selv om nasjonalinntektene løper opp i milliarder av dollar. Disse befolkningene er for øvrig ikke lenger homogene. Rikdommen i sør har tiltrukket seg mange utenlandske innvandrere, ikke minst iranske sjiitter, og disse har i stor utstrekning uttynnet den opprinne­ lige arabiske befolkningen. I senere år har den politiske struktur i området vært organisert på tre ulike plan. På det laveste plan hadde vi småstatene langs kysten i sør og i vest - Kuwait, Bahrain, Qatar, De forente arabiske emirater (UAE) og Oman. Det neste plan bestod av tre mellomstore stater, nemlig Saudi-Arabia, Irak og Iran. Men disse egentlige gulfstatene ble også nidkjært iaktatt av de to supermaktene. Deres flåter seilte rundt i Det indiske hav og deres interesser utenfor Hormuzstredet var så omfattende at ingen av dem kunne tillate at motparten fikk den dominerende stilling der som Storbritannia hadde hatt i århund­ ret før oljen gjorde sin entré. Til tross for det komplekse og risikofylte i denne tredelte struktu­ ren, hadde de mindre gulfstatene i årenes løp tilpasset seg situasjo­ nen tålelig bra. De nøyde seg med å overlate supermaktdiplomatiets

199

problemer til de statene som var mer direkte innblandet i det - til Saudi-Arabia, Iran og Egypt, det landet de alltid hadde betraktet som det ledende i den arabiske verden. De var mest umiddelbart opptatt av å bevare et godt forhold til sine største naboer, SaudiArabia og Iran, og da sjahens ønsker om å bli anerkjent som eneste politimann i området ble stadig tydeligere, søkte de især å dyrke hans gunst. Han var tross alt eneveldig hersker over 37 millioner undersåt­ ter, mannen som hadde skapt en militær og økonomisk stormakt, øverstkommanderende for den eneste betydelige marinen i Gulfen, en mann som daglig var på avisenes førstesider på grunn av sitt strålende hoff og sine storslåtte ambisjoner, mannen som Vesten beilet til og som hadde bidratt til å skape vill forvirring i industrilan­ denes økonomiske liv da han spilte en ledende rolle i kampanjen for en uhyre sterk økning i oljeprisene, mannen med et etterretnings­ vesen som visste alt og med et allment fryktet hemmelig politi - deres politimann, beskytter og venn. Samtlige emirer ved Gulfen hadde gjort det til en skikk å avlegge et årlig besøk ved hoffet i Teheran. Det som skulle vise seg å bli den siste av disse visittene fant sted i august 1978, og forholdene var da på­ fallende forskjellige fra det disse herskerne var blitt vant til. Sjeik Isa bin-Salman Al Khalifa av Bahrein kunne ikke vite det, men han ankom like etter at sjahen hadde gjennomført sin viktige helikoptertur over hovedstaden, da han for første gang med egne øyne så at folket demonstrerte mot hans regime. Gjestene fra Bahrain ble som vanlig møtt av sjahen på flyplassen, men de forstod ikke at noe var galt fatt før de kom inn til Shahyadmonumentet. Her fortsatte de ikke med bil: det ventet to helikoptre på dem, som fløy sjahen til Niaravanpalasset og gjestene til Gulistanpalasset, der de skulle bo. Det ble hvisket at det var gatedemonstrasjoner som hadde gjort denne endringen av rutinene nødvendig. Under den offisielle banketten samme kveld kunne ikke bahrai­ nerne unngå å legge merke til at atmosfæren var nervøs og anspent. Keiserinnen kjederøkte, og også sjahen røkte - til tross for at han vanligvis ikke rørte en sigarett. Under måltidet vekslet sjahen mel­ lom perioder da han satt fullstendig taus og så ut som om han ikke la merke til noe av det som ble sagt, og plutselig bitre utbrudd: «Det er de småstatene deres som er de svake punktene i Gulfen - dere og saudiene. Dere er skyld i svakheten i området. Dere utsetter det for den kommunistiske fare. Jeg har hørt at dere tenker på å opprette diplomatiske forbindelser med Sovjetunionen. Hvorfor det? Det spiller ingen rolle for meg, men hvis dere skal opprette forbindelser

200

med Sovjetunionen, må dere samtidig gjøre det med Kina - sam­ tidig, ikke et minutt senere. Kineserne er de eneste som vet hva som foregår i Sovjetunionen. Dere kan være helt sikre: kommunismen er i ferd med å spre seg til hele gulfområdet. Det er noen som sier at de ikke kan se noen antydning til dette, men jeg kan forsikre dere at hvis dere så mye som skraper i barken på et eneste tre i området, vil dere se at kommunismens røde sevje pipler ut.» Keiserinnen snakket en hel del om sin sønn kronprinsen, som hadde valgt å bli flyver og nå fikk pilotutdannelse i Houston i Texas. Hun sa at hun hele tiden var engstelig for at det skulle skje en ulykke. Hennes eneste trøst var at når hun våknet om morgenen, visste hun at det var for tidlig til at han kunne ha begynt å fly, og at han var ferdig med treningen når hun la seg. I dagens løp hadde hun andre ting å tenke på. Sjahen hadde oppmuntret sønnen i den karrieren han hadde valgt, men hun syntes nå likevel at det var på tide at han kom hjem og begynte på den politiske opplæringen han måtte ha før han kunne arve tronen. Bahrainerne var meget bekymret da de reiste hjem til Manama. De hadde ikke truffet noen ved hoffet eller i regjeringen som var villige til å snakke alvorlig med dem om noe som helst. Også de andre herskerne ved Gulfen skulle snart komme til å dele bahreinernes engstelse. Og den økende uroen i Iran var ikke den eneste grunnen til bekymring. Egypt, en annen av de støttepilarer de etter hvert hadde begynt å regne med, var i ferd med å bli slått bort under dem. De hadde så smått blitt urolige i begynnelsen av 1977, med meldingene om «brødopptøyene» i Kairo. Alle emirene kjente til det råd kong Abdulaziz av Saudi-Arabia hadde gitt sine sønner før han døde: at arabernes sunnhetstilstand generelt kunne bedøm­ mes etter Egypts helse. Hvis Egypt var sykt, var hele den arabiske verden syk. Det som nå gjorde dem urolige var ikke ganske enkelt at Kario nå for første gang på mange år hadde hatt alvorlige opptøyer med betydelige tap av menneskeliv, men at skylden for disse opp­ tøyene offisielt ble lagt på kommunistene. Emirene følte at kommu­ nistenes spøkelse nå også vandret rundt i Gulfen. Men deres bekymring over opptøyene i Kairo var for ingenting å regne mot deres forbløffelse da de fikk høre at president Sadat hadde tenkt å reise til Jerusalem. Noen av dem kan i all hemmelighet ha beundret hans dristighet og gledet seg over hans tale til Knesset. Der virket det ikke som han hadde veket en tomme, og han hadde på ny formulert nesten alle araberes synspunkter - også deres egne - på en måte som de uten videre kunne godta. Men så kom Camp David, der 14. Ayatollah

201

resultatet ble noe helt annet en det de var blitt forledet til å vente seg. Amerikanerne begikk den alvorlige feil at de forsøkte å presse de andre araberne til å støtte avtalen, for Sadat hadde først undertegnet da han fikk en garanti fra president Carter om at han ville overtale saudiene og Jordan til å slutte opp om den (og hvis de så gjorde, ville selvsagt andre arabiske stater gjøre det samme - innbefattet emira­ tene ved Gulfen). President Carter hadde gitt garantien, og han sendte straks utenriksminister Cyrus Vance av sted på en rekrutte­ ringskampanje; det første spørsmål president Sadat faktisk stilte den amerikanske Kairo-ambassadøren Herman Eilts da han kom for å se ham vel av gårde på hjemreisen til Egypt var dette: «Har Vance reist ennå?» Det hadde han, men hans misjonsvirksomhet førte ikke frem. Og like uheldig var Zbigniew Brzezinski, som forsøkte å benytte seg av noe mer hardhendte overtalelsesmetoder. President Carters feiltol­ king av situasjonen var en blanding av forsøk på å være oversmart og av naivitet. Mens forhandlingene pågikk i Camp David, lå kong Khalid av Saudi-Arabia til behandling på et sykehus i Philadelphia. Carter kontaktet ham over telefonen og bad ham om å gi sin velsignelse «til fred». Kongen oppfattet dette som en ren høflighetssak - hvordan kunne han nekte å gi sin velsignelse til fred? Han sa derfor at han selvsagt ville gi sin velsignelse «til fred», noe som Carter utnyttet som en godkjennelse av en helt bestemt og høyst kontroversiell hestehandel som da var under utvikling. For da saudiene og deres venner ved Gulfen fikk sett nærmere på Camp David-avtalene, kunne de ikke finne noe om Jerusalem i dem; og ettersom saudienes legitimitet som dynasti er basert på deres rolle som beskyttere av islams hellige steder, var dette en fatal utelatelse. Dessuten falt president Sadats initiativ sammen i tid med stadig tydeligere tegn på hva den iranske revolusjon innebar i menneskelig henseende. Herskere som i årevis var blitt vant til å være gjester hos de mektige potentatene i Teheran - hos fyrstene, generalene og millionærene - fikk nå se sine tidligere verter dukke opp hjemme hos dem selv, ynkelige og med bønner om å bli hjulpet på et fly til Europa. I Dubai var det en regulær handel med småbåter som smuglet flyktninger fra Irans sørkyst i sikkerhet til den arabiske side av Gulfen. Emirene og sjeikene kunne ikke bare følge med i radio og TV i den storm som nå raserte et keiserrike; i likhet med de euro­ peiske hoffene etter den franske revolusjon fikk de høre royalistemigrantene fortelle sine grusomme historier om hva revolusjon kan bety.

202

I begynnelsen av 1979 var derfor gulfherskernes tilvante verden forandret til ugjenkjennelighet. Men nye rystelser skulle komme. Påfugltronen kunne ha styrtet i grus, Egypt kunne ha trukket seg ut av den arabiske ligaen, men den tredje grunnpillaren i deres univers det saudiske kongehus - stod støtt som grunnfjell. Men så kom en av de utroligste episoder i Midtøstens historie, en hendelse som kan føres direkte tilbake til påvirkning fra revolusjonen i Iran. Dette var det forsøket en gruppe fanatikere gjorde i desember 1979 på å erobre Den store moské i Mekka. Et nøkkelpunkt i sjiittenes tro er som vi har sett at den skjulte imam en dag skal vende tilbake og oppfylle verden med rettferdig­ het. Men tanken om en Mahdi, en som er rettledet av Gud og som skal gjenreise troen og innlede en ny gullalder, er en populær folkelig forestilling også blant supnittiske muslimer. Den mahdien som med sine tilhengere erobret mesteparten av Sudan i 1880-årene, *) er bare en av mange slike ledere som har fremstått i historiens løp. En velkjent uttalelse som er tillagt profeten Muhammed sier at det ved hvert århundres begynnelse (kalkulert etter den islamske kalen­ der) skal fremstå en budbringer med hans - Profetens - navn, og han vil bli gjenkjent av folket mellom Hajar (Den svarte stein) og Maqam Ibrahim. I 1979 begynte det 14. århundre etter den islamske kalen­ der, og begynnelsen på det 13. var blitt markert med den sudanske mahdis komme. Da det nye århundre nærmet seg, var det en generelt forventningsfull stemning blant de troende. De mintes Profetens ord, og de var meget opptatt av vekkelsen innen islam, især i Iran. Noen gikk til og med så langt som til å identifisere Khomeini med den lenge ventede skjulte imam. En av disse som var så sterkt påvirket av den apokalyptiske atmosfæren, var en saudi-araber ved navn Juhaiman al-Utaibi, en dominerende personlighet og wahhabittisk puritaner av det stren­ geste slaget. Utaibi hadde riktignok aldri vært i Egypt, men han hadde fått trykket en liten bok med tittelen Den virkelige islam i et av de små trykkeriene rundt Azhar-moskéen i Kairo. Han var kommet i klammeri med de saudiske myndighetene, flyttet til Kuwait og ble deportert derfra. Så støtte han på en ung mann ved navn Muham­ mad Abdullah Qahtani. Her var virkelig en person som bar Profe­ tens navn, for Muhammeds far het Abdullah og Qahtan var arabernes legendariske stamfar. Utaibi overbeviste Qahtani om den store skjebne som ventet ham, og reiste rundt til stammene for å *) Denne bevegelsen ble definitivt slått av britene i slaget ved Omduram 1898. Å.G.

203

presentere ham for dem. Det er ikke tvil om at han hadde rent religiøse beveggrunner; hvis han ønsket å iscenesette et kupp, ville han dratt til Riyad, ikke til Mekka. I hvert fall klarte han å samle ca. 400 menn om seg, væpnede stammekrigere som var rede til å dø for den sak de nå stort sett trodde på. Men Utaibi for sin del regnet ikke med å dø. Han var overbevist om at når han viste Qahtani frem for folket i Den store moské, ville de innse hvem han var og gi ham sin troskapsed (bay’a). Han håpet at kong Khalid ville være til stede i moskéen, og han hadde planlagt å arrestere ham og kanskje ta en del andre medlemmer av kongehuset som gisler. Han forberedte det hele med militær presisjon. Noen måneder før den fastsatte dagen begynte han å lagre våpen og forsyninger i kjellerne under moskéen. Disse sirdab’cne var et avgrenset, underjordisk område hvor han kunne arbeide uforstyrret. I gamle dager, da det var meget vanskeligere å reise enn det er i dag, ble mange pilegrimer hengende igjen i Mekka etter at haj-seremoniene var over, enten fordi de var for syke til å dra hjem eller fordi de ikke hadde penger til hjemreisen. I disse kjellerne kunne de finne et refugium, men i våre dager med velstand og luftfart trengtes ikke dette refugiet lenger. På den store dagen gikk Utaibi og hans tilhengere inn i moskéen fra sitt underjordiske skjulested. Han grep den mikrofonen predi­ kanten brukte og ropte til menigheten: «Kan jeg få deres oppmerk­ somhet, o muslimer! Allahu akbar! Mahdien har kommet til syne! Han er her mellom Hajar og Maqam! Husk Profetens ord! Nå er tiden inne! Dette er mannen! B-ismi-llahi ar-Rahmani ar-Rahimi! I Guds den Nådiges, den Barmhjertiges navn!» Men han talte for døve ører. Folket reagerte ikke slik Utaibi hadde trodd de ville gjøre. De så forvirret på opptrinnet, noen forsvant i all hast, noen ble stående av nysgjerrighet, men det var ingen tegn til at de spontant ville gi folkets hyllingsed til mahdien. Så rykket vaktstyr­ kene inn og skytingen begynte. Også Utaibi var bevæpnet, og hans folk visste hva de skulle gjøre. De okkuperte minaretene, noe som gav dem kontroll både over inngangene til moskéen og dens indre. Kong Khalid hadde ikke vært til stede i moskéen da det skjedde, og han unngikk dermed å bli drept eller tatt til fange, men han og hans regjering ble fullstendig overrumplet og ante ikke hva de skulle foreta seg. Dette var jo det helligste sted i hele den islamske verden. Hva ville folk si hvis de brukte tanks til å få opp portene til moskéen, som opprørerne hadde stengt? I flere dager var hæren og nasjonal­ garden helt ute av stand til å få situasjonen under kontroll.

204

Det kong Husain av Jordan opplevde, viser virkelig hvilken total forvirring som hersket i Saudi-Arabia på denne tiden. I likhet med alle andre muslimer var han dypt rystet da han fikk høre om det som foregikk i Den store moské, men til forskjell fra de fleste mente han at han var i stand til å foreta seg noe. I noen år hadde han etter avtale med saudiene hatt en divisjon øremerket for intervensjon der i påkommende tilfelle. Det var blitt opprettet en spesiell telefonfor­ bindelse mellom de to rikene, og den jordanske hærsjefen general Zaid ibn-Shakir kontaktet straks sin kollega i Riyad, og han brukte det spesielle kodesignalet som var avtalt for krisesituasjoner. Men han fikk ikke svar. I fire dager forsøkte han å få kontakt med den saudiske øverstkommanderende, men uten hell. Omsider fant han ut at han skulle prøve den vanlige telefonen, til tross for at samtaler her selvsagt ikke kunne være «sikre». Denne gang kom han frem. Han bad den saudiske generalen om å få åpnet spesialforbindelsen så han kunne snakke med ham i hemmelighet; hadde de ikke fått hans signaler? Joda, det hadde de, men han måtte forstå at de hadde vært altfor opptatt til å kunne besvare dem. Saudiene forsøkte nå å finne ut hvordan de skulle få avlyttet opprørerne, som hadde trukket ned i kjellerne, og dermed finne ut hva de hadde tenkt å gjøre. De oppdaget en underjordisk gang som førte til et sted like i nærheten av opprørerne, men så snart troppene forsøkte å ta seg inn der, ble de beskutt av forsvarerne. Dermed måtte en gruppe spesialtrente kommandosoldater flys til Mekka - en avdeling som var spesielt utdannet til å ta seg av denne type operasjo­ ner. De omringet hele det okkuperte området, og ved hjelp av følsomt avlyttingsutstyr og gass klarte de til slutt å få slått ned oppstanden i Den store moské, og alle opprørerne ble drept eller overmannet. Men dette var først femten dager etter at angrepet på moskéen var blitt innledet, og for hver dag som gikk hadde opp­ rørerne vunnet stadig mer sympati i Saudi-Arabia og den øvrige islamske verden. Som en saudisk offiser uttrykte det: «Hvis de hadde gjort dette hvilket som helst annet sted enn i Den store moské, ville jeg ha sluttet meg til dem.» Og han snakket sikkert for mange andre. Iran, Egypt, Mekka - når herskerne ved Gulfen så seg omkring, kan de ikke ha sett stort annet enn kvikksand. Og det var heller ikke slutt med dette. Like i hælene på episoden i Mekka kom den sovjeiske intervensjonen i Afganistan, med alle de endringer i den inter­ nasjonale maktbalansen dette innebar. Dette var også forandringer som fant sted like utenfor deres egen stuedør. Carter-administrasjonen reagerte på hendelsene i Iran og Afgha-

205

nistan blant annet med å foreta en strategisk omdisponering av de amerikanske styrkene i gulfområdet. Washington håpet at dette skulle vise de lokale herskerne at de ikke ble overlatt venneløse og ubeskyttet til seg selv, men tiltakene virket mot sin hensikt. De ble enda mer oppskremt. President Carters regjering hadde alltid opptrådt kluntet i sin holdning til problemene i Gulfen; den klossete oppfølgingen av Camp David-avtalene er allerede nevnt. Nå fant ikke emirene og sjeikene i området det særlig behagelig å få høre nesten daglig at de var Amerikas venner - de «moderate» - og at det var som sådanne at de fortjente å bli beskyttet og hegnet om. De var redde for at dette kunne bli den siste olje. Jeg har ikke truffet en eneste av disse herskerne som ikke har klaget bittert over å ha fått klistret disse kompromitterende merkelappene på seg. Selv Bani-Sadr betrodde meg: «Denne forferdelige uvanen med å betegne meg som ’moderat’ kan bli min bane.» Samtlige amerikanske gjester i Gulfen - de være seg politikere, militære eller diplomater - følte seg forpliktet til å fortelle til pressen ved hjemkomsten at de hadde møtt en sunn samarbeidsånd der, og at dette var en del av verden hvor Amerika kunne stole på sine venner. To dager før jeg kom til en av statene ved Gulfen nylig, hadde den amerikanske viseforsvarsministeren vært der. Han hadde en innledende samtale med emiren, og like før det neste møtet skulle begynne ble emiren vist en utskrift av en nyhetssending i Voice of America, der viseministeren ble sitert. Han skulle ha sagt at ameri­ kanske styrker ville bli gitt visse bekvemmeligheter (facilities) der. Da jeg selv snakket med herskeren, var han forståelig nok temmelig forarget. «For det første var ikke opplysningen riktig,» sa han. «Men enda viktigere er det at selv om det hadde vært riktig, skulle det aldri ha vært sagt offentlig.» Herskerne i Gulfen kan ikke annet enn savne den langt større takt som ble vist av den erfarne imperiemakt ameri­ kanerne har erstattet - Storbritannia. Den konklusjon de fleste gulfherskerne faktisk måtte trekke av amerikanernes planer om rask omdisponering av sine styrker i om­ rådet var denne: enten trodde Washington at deres regimer var på sammenbruddets rand, eller også tvilte amerikanerne på deres «loja­ litet» og la opp til å erstatte dem med påliteligere kandidater. Det eneste de mente var en høyst usannsynlig eventualitet, var den fare de amerikanske tiltakene angivelig skulle møte, nemlig en sovjetisk fremmarsj mot Gulfen via Afghanistan. For de visste, og de visste at Sovjetunionen visste, at dette ville innebære en overskridelse av den

206

stilltiende anerkjente skillelinjen mellom supermaktenes innflytelsessfærer og dermed utløse en tredje verdenskrig. Herskerne begynte følgelig å ta sine forholdsregler for å tilpasse seg de endrede forhold og sørge for sin egen sikkerhet. Innlednings­ vis måtte de selvsagt på en eller annen måte komme på talefot med det nye regimet i Teheran, men de første forsøkene her var langt fra oppmuntrende. De bestemte seg for to tilnærmingsmåter: den kuwaitiske utenriksminister sjeik Sabah al-Ahmad Al Sabah skulle dra på offisielt besøk til Teheran, og hans kollega i Bahrain, sjeik Muhammad Mubarak Al Khalifa, skulle sette seg i forbindelse med den iranske visestatsminister og minister for revolusjonære saker Ibrahim Yazdi mens de begge var i New York ved FN. Sjeik Sabahs besøk i Iran var en monumental fiasko. Han kom til Teheran fulgt av adskillig publisitet, og ettersom han helt riktig hadde funnet ut at landets virkelige autoritet var ayatollahen, bad han om å få treffe ham. Dette ble innvilget. Han kjørte med den vanlige eskorten av politifolk på motorsykler, tropper, UD-folk osv. til flyplassen, der to helikoptre ventet for å fly selskapet til Qum. Sjeik Sabah var en smule forvirret over at alle tydeligvis skulle være med, men fant ut at myndighetene nok ville gi ham skikkelig behand­ ling. I Qum ble hele følget stuvet inn i busser og kjørt av sted til ayatollahens hus. Sjeik Sabah lurte på når eskorten egentlig hadde tenkt å fordufte, men til hans forbauselse strømmet hele gjengen inn i huset sammen med ham. Han kunne selvfølgelig ikke diskutere noe av betydning med et så stort publikum, og ingen antydet at han skulle få bli alene med Khomeini. Etter å ha utvekslet høfligheter og komplimenter og hilsener, tok han derfor avskjed med imamen. Hele seansen hadde vart i syv minutter. Da han kom tilbake til Teheran og snakket med ministrene om opptrinnet, fikk han høre følgende: «Imamen liker ikke å diskutere politikk. Han er der for å gi rettledning.» Bahrains utenriksminister var adskillig heldigere i New York. Han traff Yazdi og hadde en åpenhjertig samtale med ham. Han beklaget seg over at statene ved Gulfen gjerne ville ha et godt forhold til det nye regimet i Iran, men likevel uopphørlig ble angrepet av det. De ble beskyldt for å være imperialister og sjahens lakeier, for å under­ trykke sine sjiittiske minoriteter og for å tillate salg av alkohol. «Men,» sa sjeik Muhammad Mubarak, «vi i Bahrain er bare et lite land som forsøker å bevare vår uavhengighet. Da sjahen var der, var vi naturligvis redde for ham. Hvem var ikke redd for ham i Iran? Men vi fortsatte ikke å være sjahens menn etter at han var avsatt.

Dere beskylder oss for å samarbeide med amerikanerne. Ja, selvsagt forsøker vi å samarbeide med amerikanerne, og med alle andre. Når det gjelder våre sjiittiske undersåtter, så er dette en gammel disku­ sjon som vi også hadde med sjahen. Men la oss ikke krangle om statistikk når det gjelder Bahrain.Dere sier at sjiittene er i flertall i Bahrain, og vi sier at de er i mindretall. La oss da si at halvparten er sjiitter. Så er det alkoholspørsmålet. Det er riktig at det blir solgt alkohol i Bahrain, men ikke til våre egne. Dere må innse at Bahrain er på vei inn i tiden etter oljealderen, som det første av de arabiske land. Vår egen olje er uttømt, og vi må finne frem til nye inntektskil­ der. Vi holder på å omskape Bahrain til et viktig internasjonalt handels- og kommunikasjonssenter. Folk fra hele verden reiser nå via Bahrain, og vi må kunne gi dem den behandling de venter å få.» I hvert fall noe av dette ble godtatt. Men da de to utenriksminist­ rene var kommet tilbake og kunne avlegge rapport for sine øvrige kolleger i gulfområdet, var Yazdi avsatt. Av de to møtene var det derfor bare sjeik Sabahs audiens hos Khomeini som var «relevant», og den var ikke noe å rope hurra for. Det var vanskelig nok å få i gang en dialog med Teheran, men å finne en erstatning for konstabel Pahlavi og et alternativ til de ameri­ kanske konstablene var enda mer problematisk. Men i all stillhet og uten store fanfarer ble det etter hvert opprettet en forening av gulfstater (Association of Gulf States). Den hadde sitt innvielsesmøte våren 1979 på den saudi-arabiske flybasen Khamis Mishait, og der­ etter var det regulære møter mellom fagministre (sikkerhet, informa­ sjon osv.), samt et forsøk på å utarbeide en felles politikk i spørsmål om utenriksforbindelser og oljespørsmål. Senere ble Irak invitert til noen av møtene, ikke som fullverdig medlem i og med at det var visse saker gulfregjeringene foretrakk å drøfte uten at irakerne var til stede, men i det minste som potensielt nyttige partnere. Sultan Qabus av Oman hadde visse egne tanker om hva som burde gjøres. I 1975, da forbindelsene mellom Iran og Irak hadde bedret seg, besøkte president Saddam Husain Teheran, og han og sjahen diskuterte hvordan de best skulle sikre fri sjøfart i Gulfen. Sjahen ønsket en eller annen form for felles forsvarsplanlegging, med en kombinert marinestyrke og baser, hvorav noen i Oman. Så langt var ikke irakerne rede til å gå. Men nå hadde man fått et nytt regime i Teheran, og sultanen av Oman fant ut at tiden var inne til å reaktivere sjahens plan. Tross alt passerte olje for over en milliard dollar hver dag gjennom Hormuzstredet, som på et visst punkt er så smalt at den farbare kanalen bare er 600 meter, akkurat nok til at to skip 208

kan krysse hverandre. Internasjonalt var det forståelig bekymring over disse geografiske forholdene; Lloyd’s hadde drastisk øket assuransepremiene for shipping til Gulfen. Det man fryktet var ikke så mye et direkte sovjetisk angrep mot området, men muligheten for at stredet kunne bli minelagt. Dette ville effektivt stenge det for skips­ fart, med katastrofale konsekvenser for alle parter. Sultan Qabus hadde ansvaret for sørkysten ved Hormuzstredet, og han fant nå ut at han måtte ta de nødvendige forholdsregler. Han hadde i tankene en flotilje på syv minesveipere og tre skvadroner med kamp- og rekognoseringsfly i kontinuerlig patruljeringsaktivitet. Men han gjorde et feilgrep i og med at han informerte for mange om sine planer. Han orienterte japanerne fordi de er helt avhengige av olje fra Gulfen, men dette irriterte de andre herskerne. De sa at hvis planene skulle realiseres, foretrakk de å gjøre det på egenhånd og betale hele gildet selv, uansett om det måtte komme til å koste 100 millioner dollar. Et betydningsfullt trekk i begge disse initiativene, som ble frem­ met av gulfstatene under ett og sultan Qabus på egenhånd, var Iraks rolle. Den gjenspeilte de dyptgående forandringer som har funnet sted i styrkegrupperingen i den arabiske verden i løpet av de siste to eller tre år. Den naturlige krumtappen i den arabiske verden vil alltid være Egypt, som ligger som en bro mellom Nord-Afrika og Asia. Takket være befolkningens størrelse og store evner har landet også kunnet skaffe seg den nødvendige ledertradisjon. Men når Egypt fraskriver seg sitt ansvar som leder og velger rollen som Alleinganger, vil resten av den arabiske verden uvegerlig omgruppere seg i mindre lokale enheter. Det var da også dette som skjedde. Maghrib er blitt helt opptatt av sine egne interne konflikter - Marokko mot Algerie. Tunisia mot Libya. I Den fruktbare halvmåne er Syria blitt direkte engasjert i borgerkrigen i Libanon og i en bitter strid med Irak, mens saudiene har forsøkt å hevde sitt lederskap på den arabiske halvøy. Etter revolusjonen i Iran og president Sadats reise til Jerusalem er det ingen arabiske land som har funnet det mer påkrevet med en omvurdering av sin stilling enn Irak og Saudi-Arabia. For en genera­ sjon siden, i Nuri Sa’ids og hashimidenes dager, hadde Irak alle sine ambisjoner rettet mot vest, mot Syria og realisering av drømmen om en stor stat i Den fruktbare halvmåne, som kunne forene de gamle, rivaliserende hovedstedene - umayyadekalifenes Damaskus og abbasidekalifenes Bagdad. Men nå hadde tyngdepunktet forflyttet

209

seg fra Middelhavet til Gulfen, fra Suezkanalen til Hormuzstredet, og herskerne i Bagdad hadde vendt sitt blikk sørover. Irak er et av verdens største oljeproduserende land, og dermed potensielt et av de rikeste land i verden. Opprinnelig kom den irakske oljen frem til verdensmarkedene gjennom rørledninger med terminaler ved Middelhavets østkyst, men dannelsen av staten Israel og borgerkrigen i Libanon satte en stopper for dette, og nå blir størstedelen av Iraks olje transportert med tankskip ned gjennom Gulfen. Et annet moment som førte Irak og gulfstatene nærmere hver­ andre var religionen. Halvparten av befolkningen i Irak er sjiitter, og det er også iranere flest, bortsett fra noen av minoritetene. Regjeringsmakten i Iran har alltid ligget trygt i sjiittiske hender, og i Irak har den helt siden staten ble opprettet etter den første verdens­ krig tilhørt sunnimuslimer. I Syria har stillingen vært omvendt siden general Hafiz al-Asad kom til makten i 1971: en sunnittisk majoritet har vært styrt av en regjering som er overveiende sjiittisk. Selv om sjiittene i Iran og Syria tilhører ulike retninger (de er henholdsvis JaTari og Nusairi), spiller dette liten rolle for sunnittene. De er alle sjiitter, og det er dette som betyr noe. ) * Når herskerne ved Gulfen vendte blikket mot nord, så de at president Saddam Husains regime i Bagdad var inneklemt mellom de to sjiittiske regimene i Damaskus og Teheran og at hvis han tilfeldigvis skulle bli erstattet med en sjiittisk regjering (og hvem kunne vel si at dette var utenkelig?), ville det bli et sammenhengende sjiittisk hav fra grensen mot Pakistan i øst til Middelhavet i vest. Dette var en mulighet som skremte dem. Dermed begynte de å vise naboen i nord - Irak - økende oppmerksomhet, særlig ettersom de oppdaget at saudiene hadde fullstendig nok med å vurdere implika­ sjonene av angrepet på moskéen i Mekka. Herskerne i Bagdad gjengjeldte denne oppmerksomheten. Irak *) Beregningene av antallet sjiitter i landene ved Gulfen varierer, idet regjeringene forsøker å sette tallene lavt og sjiittene å få dem i været. F.eks.:

Kuwait Irak Bahrain Saudi-Arabia

210

Total­ befolkning

Regjeringens beregning av antall sjiitter i prosent av totalbefolkningen

Sjiittenes beregning av antall sjiitter i prosent av totalbefolkningen

1 000 000 12 000 000 250 000 4 000 000

30 50 50 7

35 70-75 60-70 10-15

har alltid ment at landet burde spille en ledende rolle i den arabiske verden, og de innså nå at det kanskje snarere var ved Gulfen enn ved Middelhavet denne rollen skulle spilles. Saudiene var ikke fullt så sikre på sin egen rolle. Selv om deres land er rikt på ressurser, innså de at det fremdeles har langt igjen før det er fast etablert som samfunn og som stat. ) * Siden det saudiske kongeriket ble dannet i 1932 har herskerne foretrukket å spille rollen som en sterk nr. 2 etter en annen arabisk stat, ikke å forsøke a skape et eget hegemoni. Således støttet kong Abdulaziz Faruk i forbindelse med at den arabiske liga ble dannet i 1944, kong Saud støttet Nasser i hans motstand mot Bagdadpakten, og kong Faisal stod fast og bestemt bak president Sadat under og etter oktoberkrigen 1973. Da saudiene fant at de ikke kunne støtte Sadats initiativ overfor Israel, begynte de å gi sin støtte til den nye koalisjonen som var under utvikling mellom Syria og Irak. Da denne brøt sammen, var de rede til å fortsette å gi sin støtte til Irak alene. Men så ble Irak inn­ blandet i krig. I siste instans var det derfor snarere Kuwait enn SaudiArabia som tok ledelsen når det gjaldt å samle statene på den arabiske halvøya emiren av Kuwait sendte et brev til dem alle og oppfordret dem til å slutte rekkene. Men på toppmøtet i Amman i november 1980 poengterte emiren overfor president Saddam Husain at denne arabiske «fylkingen» ikke var rettet mot noen. ) ** *) Et problem i Saudi-Arabia har man i Vesten ikke vært tilstrekkelig oppmerk­ somme på, nemlig usikkerheten når det gjelder arveretten til tronen. Inntil nå har det vært generelt godtatt at tronen skulle innehas av den best plasserte sønn av kong Abdulaziz (d. 1959). Dette «kvalitetsstemplet» har kong Khalid og hans halvbror Fahd, kronprinsen. Etter kronprins Fahd vil arvefølgen gå videre til andre sønner av kong Abdulaziz: til prins Abdullah (øverstkommanderende for nasjonalgarden), prins Abdulmuhsin og den mektige forsvarsministeren, prins Sultan. Men alle disse brødrene og halvbrødrene er omtrent like gamle, og problemet vil dukke opp når man må finne en hersker fra neste generasjon. Det er sannsynlig at kongedømmet da vil gå i arv fra far til eldste sønn i den gren av familien som klarer å hevde sitt krav, og det er denne truende tronstriden som ligger bak den dårlig skjulte rivaliseringen mellom de ulike grenene av familien. **) Kuwaiterne har mange egenskaper som berettiger dem til å ta et slikt initiativ. Deres lange handelstradisjon har gitt dem forståelse av pengenes verdi, og ettersom byen ble behersket av en rekke familier som betraktet hverandre som likemenn, har samfunnet vært langt mer åpent enn i Saudi-Arabia. Kuwait kunne rose seg av å ha en helt folkelig institusjon, diwaniyyaen. Dette ordet er av samme rot som «divan» og betyr et sted hvor folk kan sitte. Diwaniyya’ene hadde sin opprinnelse i fiskernes og kjøpmennenes behov for å ha et sted der de kunne møtes og prate sammen etter at de var kommet tilbake fra sjøen, men selv etter at fiske og handel var kommet i skyggen av oljen fortsatte z/zwzznzyya-institusjonen å blomstre. Da den var som ster­ kest, fantes det om lag fire tusen diwaniyyaer, der alle slags temaer ble diskutert -

211

Krigen mellom Irak og Iran utdypet de skillelinjene innen den arabiske leir som var kommet klart til syne på toppmøtet i Amman. Den kom brått på mange, men kimen til den er lett å se i historien. I de senere år har mange gamle, men latente konflikter brutt ut i åpen vold: protestanter mot katolikker i Ulster, maronitter mot muslimer i Libanon, kinesere mot vietnamesere. Fiendskapet mellom irakere og iranere bør ses som noe i denne størrelsesorden. Som nevnt i kapittel 6 førte de arabiske hærenes seiersmarsj etter profeten Muhammeds død til sammenstøt med to gamle sivilisasjo­ ner, Bysants og Persia. Umayyadene i Syria absorberte det bysan­ tinske rikes befolkning og administrasjon i området, og storparten av folket ble både muslimer og arabisktalende. Dette skjedde ikke i Iran, der islam - eller snarere en minoritetsversjon av islam - ble godtatt, mens det arabiske språk ble avvist. Gjennom århundrene har grenselandet mellom araberne i Mesopotamia og perserne vært et permanent urolig område, og aldri skikkelig demarkert i hele sin lengde. Det var meningen at Alger-avtalen av 1975 mellom president Sadam Husain og sjahen skulle ordne alle utestående spørsmål mellom de to land. Og faktisk løste den det som var blitt Iraks mest presserende problem, nemlig krigen i Kurdistan. President Saddam Husain har fortalt meg at da han reiste til Alger, fikk han fullmakt av kollegene i Revolusjonsrådet til å gjøre de innrømmelser han mente var nødvendige for å få en slutt på krigen, forutsatt at det ikke inne­ bar landavståelser eller en trusel mot revolusjonens sak. Krisen var så reell at de irakske styrkene bare hadde fem tunge bomber til bombeflyene sine og tusen granater til sitt tunge artilleri, og ingen utsikter til å få forsyninger noe sted. Kampene i Kurdistan ble brakt til opphør. Det ble gjort innrøm­ melser til Iran i Shatt al-Arab, men som ledd i en generell grense­ oppgang der Irak skulle få overlatt ca. 200 km2 andre steder. Det ble opprettet felles grensekommisjoner, som skulle definere de områ­ dene som skulle overføres til iraksk suverenitet. Etter revolusjonen i Iran opphørte kommisjonsarbeidet brått. politikk, litteratur og konkrete lokale problemer. Både ministre og menige borgere hadde sine diwaniyya’er, og det var absolutt ytringsfrihet: til og med angrep på kongefamilien var tillatt. Etter at nasjonalforsamlingen ble oppløst i 1976 har disse beundringsverdige institusjonene kanskje mistet noe av sin gamle vitalitet, men samfunnets åpenhet i Kuwait gjenspeiles også i landets presse, som (om enn under økende påtrykk fra myndighetene) i dag har gått forbi avisene i Egypt og Libanon som de frieste i den arabiske verden.

212

Irakerne mente at de hadde oppfylt sine forpliktelser i henhold til Alger-avtalen, men ikke fått det de hadde krav på fra Iran. Og de kunne heller ikke spore noe håp i Khomeinis ord og handlinger. Som ventet leverte han ikke tilbake til de arabiske eierne de tre øyene ved Hormuzstredet, Abu Musa og Tunbøyene, som sjahen hadde sik­ ret seg dagen før britene avviklet sitt protektorat over dem i 1971. Irakerne beskyldte Mahmud Dua’i, den hojatalislam Khomeini sendte som det revolusjonære Irans første ambassadør til Bagdad, og Najaf-ayatollahen Bakir Sadr (som senere ble drept) for å opp­ muntre det fanatiske Da’wa-partiet. Mer bekymringsfullt for president Saddam Husain og hans kolle­ ger var et telegram de fikk fra Khomeini som svar på et gratulasjonstelegram de selv hadde sendt ham i forbindelse med folkeavstem­ ningen som hadde godkjent Irans nye islamske forfatning. Khomeini takket irakerne, og avsluttet så med ordene: «Fred med dem som følger den rette vei» - det uttrykk profeten Muhammed hadde brukt når han skrev til de ikke-islamske samfunnene i Arabia. Det var helt åpenbart at Khomeini hadde valgt ordene med omhu, og den eneste mulige konklusjon på det hele var at han betraktet regjeringen i Bagdad som en gruppe vantro. De irakske myndigheter mente naturlig nok at sjiittene i landet nå ble satt opp mot dem, og de tok strenge forholdsregler for å beskytte staten mot undergraving fra Irans side. Sjiitter som bodde i det betente området ved grensen ble sendt over til Iran, og det samme skjedde med en rekke fremstående sjiitter andre steder i landet. Disse ble invitert til Mansur Club i Bagdad, og fikk beskjed om at de skulle møte president Saddam Husain og ha drøftelser med ham. Da de kom til Mansur Club, fikk de vite at møtestedet var endret, så de ble plassert i tyve busser, kjørt til grensen og satt av der. De fikk ordre om å ta seg frem til Teheran som best de kunne. Flere av dem var meget rike menn, men de måtte etterlate seg alt. Spenningen ved grensen økte. Det fant sted noen væpnede sam­ menstøt, og president Bani-Sadr skal ha sagt: «Hvis de irakske provokasjonene fortsetter, vil jeg ikke kunne hindre min hær i å marsjere mot Bagdad.» Akkurat som troppene på begge sider i 1914 gikk om bord i togene til fronten med rop som «Nach Paris!» og «A Berlin!» - så flammet også hatet opp langs denne glemte grensen mellom to raser og to trosretninger. Irakerne er overbevist om at Iran enten vil bryte sammen innenfra eller at det nåværende regime vil bli erstattet av en militærregjering, som vil innse realitetene i krigssituasjonen og være rede til å slutte

213

fred. Alt kan selvsagt skje, men på grunn av Irans strategiske betyd­ ning er det usannsynlig at de to supermaktene vil sitte med hendene i fanget og se på at Iran går i oppløsning. Det er heller ikke sannsynlig at et annet regime vil være mer kompromissvillig enn mullahenes regjering har vist seg å være. Khomeini tror på islam som den universelle sannhet, den forenede kraft som overstråler nasjonalismen. Men et land som Irak er avhen­ gig av nasjonalismen for å kunne overleve - avhengig av iraksk nasjonalisme og arabisk nasjonalisme. Hvis disse nasjonalismene faller bort, vil landet bli delt opp mellom sunnitter, sjiitter, kurdere, og kanskje i enda mindre enheter. På samme vis er det i den andre fløyen av Den fruktbare halvmåne folk i sving som er ivrig opptatt med å ødelegge begrepet arabisk nasjonalisme og oppdele området i en rekke små, sekteriske stater - en jødisk, en maronittisk, en alawittisk, en drusisk osv. Dette er ingen ny tanke, men det er det stikk motsatte av alt det den arabiske nasjonalistiske bevegelse har kjempet for i vårt århundre. Og et av paradoksene i den iraksk-iranske krig er faktisk at den ånd som har inspirert de iranske styrkene til å gjøre motstand snarere er nasjonalistisk enn religiøs. Sant nok har irakerne blitt like forbløffet som sjahens soldater og politi over det fanatiske motet hos noen av de iranerne som kjemper mot dem. Jeg har selv hørt en iraksk general si til president Saddam Husain: «De kommer mot oss som villmenn!» Men for iranerne er det blitt en fedrelandskrig, akkurat som Stalin gjorde krigen mot Hitler-Tyskland til en krig for Moder Russland og ikke for Sovjetunionen eller kommunismen. Allerede nå har Khomeini måttet se revolusjonens islamske innhold bli uttynnet av den nasjonalismen han hevder å ha så lite til overs for.

EPILOG

Hva har fremtiden i sitt skjød? Så lenge Khomeini lever, er det ikke sannsynlig at forholdene vil endre seg i betydelig grad. Han har fremdeles en veldig prestisje, og han er i stand til å holde massene i en tilstand av permanent beredskap som gjør det nesten umulig for andre maktgrupperinger i landet å konsolidere seg. De mer tradisjonelle politikerne - symbolisert av tidligere statsmi­ nister Mihdi Bazargan - kommer ikke til å få det pusterom på fem år som de har innrømmet at de må ha for å kunne bygge opp en sterk posisjon for seg selv. Mullahene kan stille opp i samlet front mot de verdslige politikerne, men de er splittet av mange personlige og regionale motsetninger. Teoretisk sett har Khomeini en påtenkt etterfølger i ayatollah Husain Muntaziri. Tidligere ville dette trolig ha vært ayatollah Mahmud Talaghani, som kanskje kunne spilt en nyttig og stabiliserende rolle, men uheldigvis døde han noen få måneder etter revolusjonens seier. Muntaziri er en bra og oppriktig mann, men meget lite verdensvant. Jeg snakket en gang med Ibrahim Yazdi i hans nærvær, og da han hørte at vi brukte engelsk, ble han skrekkslagen: «Hvorfor snakker dere de vantros språk? Har dere glemt at Koranens språk er arabisk? Har dere glemt at englenes og paradisets mål er arabisk?» Det gjenstår da kommunistene og hæren. Mange frykter at det er kommunistene som uvegerlig må fylle tomrommet når Khomeini forsvinner. Selv tror jeg at dette er meget usannsynlig, hvis de da ikke blir brakt til makten på ryggen av en sovjetisk invasjonshær. Og dette marerittet for Vesten kan vi se helt bort fra, for i motsetning til Afghanistan er Iran absolutt ikke noe nøytralt område hvor den ene eller den annen supermakt kan gjøre hva den vil. Dessuten lider de iranske kommunistene eller kommunister i Iran under flere lammende handikapp. For det første er de sjiittiske perserne et folk som har religionen i beinmargen - Khomeini eller ikke Khomeini. Kommunismens ateisme gjør den fullstendig umulig som akseptabel politisk tro for dem. Videre har Tudehpartiets totale lojalitet overfor Moskva identifisert kommunistene med en av Irans

215

arvefiender. Under tsaren befant den russiske ekspansjonisme seg i kontinuerlig konflikt med den persiske nasjonalisme, og Stalin og hans arvtagere har vist at Russlands rovinstinkter ikke er døde. Tudehs støtte til de sovjetiske marionettrepublikkene i Aserbaidsjan og Gilan etter krigen er ikke glemt. Derfor har partiet aldri kunnet spille noen viktig rolle i det politiske liv. Det var i virkeligheten i opposisjon i den store kampen om oljenasjonaliseringen, og da den revolusjonære bevegelsen skjøt fart i 1977 forstod ikke partiledelsen hva som foregikk og var sent ute med å hoppe på lasset. Bare en gang har kommunistene hatt et betydelig antall nye rekrutter, nemlig umiddelbart etter motkuppet i 1953. Nå er kommunistene helt i periferien av det politiske liv. Hva så med hæren? Dette er den eneste organiserte kraft i landet, og dens status er nødvendigvis blitt høyere som følge av krigen med Irak. Som den iranske stabssjef, general Fallahi sa til meg: «Takket være krigen har hæren blitt renset for sine synder. I dag er det ikke lenger den sjah-hæren som skjøt på ubevæpnede borgere, men den hæren som med hell har forsvart fedrelandets integritet.» Mange har hatt planer om å bruke hæren for å fremme sine egne målsetninger. Kort tid etter sjahens fall begynte amerikanerne å oppmuntre de nasjonale minoritenene - kurderne, aserbaidsjanerne, balutsjiene og andre. De håpet at hæren ville bli gjenreist så den kunne ta seg av oppstander blant disse mindretallene, og at den når dette var gjort ville vende seg mot mullahene i Teheran. Men uansett hvor mye fornuft det kan ha vært i dette opplegget tidligere, er utsiktene nå eliminert på grunn av krigen mot Irak. Heller ikke de eksilpolitikerne og -generalene som hevder at de har kontakter i den iranske hær hjemme, vil sannsynligvis ha stort håp om å vinne frem. Hvis det skulle finnes en motstandskjerne i hæren, vil den arbeide på egenhånd og ikke etter direktiv utenfra. Konspiratører har vanligvis ikke lyst til å overlate seierens frukter til andre. Den iranske revolusjon har i likhet med den franske og den russiske meget raskt måttet møte såvel en ytre som en indre trusel, og det kan godt være at krigen kan bidra til å konsolidere denne revolusjonen slik den gjorde det med de to tidligere. Meget vil avhenge av den sosiale bakgrunnen og klassetilknytningen hos den nye «rasen» av offiserer og underoffiserer som er blitt forfremmet som følge av revolusjonen og krigen mot Irak. Det kan også tenkes at historien vil gjenta seg på andre måter, og at det nettopp i dette øyeblikk går en Bonaparte eller Stalin rundt blant de revolusjonære og venter på sin sjanse. 216