Afrika [1] [PDF]

Zitiervorschau

JARLE SIMENSEN

AFRIKA J.W, Cappelens Forlag

MENNESKENES LIV OG HISTORIE

MENNESKENES LIV OG HISTORIE

I. W. CAPPELENS FORLAG A-S

JARLE SIMENSEN

Afrika

OSLO

1970

«MENNESKENES LIV OG HISTORIE» ER SATT MED 10. PKT. MONOTYPE ANTIKVA NR. 44. SATS

OG

INNBINDING

I

A/s

NATIONALTRYK-

KERIET & FORLAGSBOKBINDERIET, OSLO.

I

OFFSET

I FORENEDE TRYKKERIER,

TRYKT

OSLO

PÅ

NORCOTE FRA SAUGBRUGSFORENINGEN, HALDEN. BIND: HERMANN BONGARD.

UNDER REDAKSJON AV

HAAKON HOLMBOE BILLEDREDAKTØR: ANDERS RØHR.

'K\

^0^

FORORD

Dette bindet er en frittstående bok om Afrikas historie. Samtidig utgjør det et av de tre supplementsbind til Grimbergs verdenshistorie som Cappelens forlag har tatt initiativet til - de to øvrige er «Kina - Japan - Korea» og «India og Sørøst-Asia». Fremstillingen er konsentrert om visse hovedlinjer i kontinentets historie, og forsøker ikke å dekke samtlige afrikanske områder med en maksimal mengde historiske fakta for alle perioder. For tiden etter 1800 behandler den særlig moderniseringen i næringsliv, samfunnsform og styresett. Men også for tidligere perioder er det lagt særlig vekt på å følge utviklingen av samferdsel og vare­ bytte, overgang fra selvforsynte småsamfunn til større handelssamfunn og fremveksten av riksstyre utover stammefellesskapet. Fremstillingen veksler mellom konkrete skildringer og allmene sammenfatninger; målet har vært å gi leseren en mulighet til både å oppleve og forstå hovedtrekkene i Afrikas historie. I hvert kapitel er enkelte emner, land og personer beskrevet mer detaljert. Under valget av de emner som belyses nærmere, er både tatt hensyn til hva som har størst historisk betydning og til hva som er best utforsket og ikke minst til hva som har størst interesse sett mot bakgrunn av situasjonen i Afrika i våre dager. Under hele fremstillingen har forfatteren forsøkt å vise hva vi bygger våre kunnskaper på og hvordan synet på afrikansk historie har skiftet gjennom tidene. Bak i boken

ARN / K. ROMANIA

Bordeaux k VeneziaT

Dono2

SVARTE Corsicv • MADRID

LISBOA

onstanti

irdinia

A N I A

TYRKL

M ALGER

Gibraltar (Br. Tanger Madeira o (Port.)A

y^LTA

Casabla

KreSO'

A

abes

MARR

échar

Agadir idi Ifni

RIPOLI Syrte* bukta

Touggourt El Goléa

Ghadames

Kanariøyene (Sp.) NSK ; HARA/

leksandri

IS

enghazi

KAIRO

LIBYA

•Ain Salah

Ass I ut'

FEZZAN

\ I | f Fort Gouraud \

KYPROS x, LIE

T

s Sider Zelten

L G E R I E

• El Aiu?A*Tindou'

£

V

• Murzuk

El Giof

> Ghat

Ahaggar

ARABISKE REPUBLIKK)

Nassersjøe

3000

(Aswan-darrtf

rt Etienne

A

H

S!

Tibesti

MAURETANIA

3415

NOUAKCHOTT

I

r\—

KAR GAL

1800

I

Tim

ØVRE \

ONE/

I 12 \2!Si

BENS-

^Nyal

KYSTEN/^Kum

AUCHi adun

Kodok ' (Fashod;

GERIA

o^ ^ ^xTPort

Wau \

DEN RALAFRIKANSKE \

AFRA

MONROVIA LI

El Obeid

FORT LAMY

Kano nger

FREETOWN

Ai

Omdurma

chadsjøen

Zinder

Sokot^Katsinja -Maidugur

AGADOUGOU

CONAKRY

TCHAD

KHARTOUI

NIAMEY—

VOLTA

MAKO'

SU DAN

N I G E R

Gao

REPUBLIKK

KAMERUN Doua a

NGU

Fernando Poo 5 YA (Ekv.-Guinea) P^PorfPr EKVATORIAL- I ' 2, gu,,Vlibrev7lle ___ _________________ _ SaomVwne ^LiuHtviiLLt____ (Ekv.-Guine Annobon *-arn ty (Ekv.-Guinea) i. * -z*~«* ‘.^'

-* «*M.

h

? J M:

4.

7 , i" -*.*

_£.

•**/

-•*J W5

Festningen El Mina, «Gullgruven», som portugiserne bygde på Gull­ kysten i 1482. Nederlandsk stikk fra 1700-tallet. I den første tiden handlet portugiserne til seg ca. 1000 kg gull årlig i dette området. 11637 overtok nederlenderne festningen og i 1877 ble den britisk eiendom.

Tomé. Siden fikk portugisiske handelsmenn kontrakt på årlige leveranser av negerslaver til de spanske kolonier i Sør-Amerika, der indianerne viste seg for svake til å tåle arbeidet i sølvgruvene. Men det var først da europeerne på 1600-tallet slo seg ned på De vestindiske øyer i MellomAmerika og begynte å dyrke sukker, kaffe og tobakk på store plantasjer at slavehandelen fikk virkelig store dimen­ sjoner. Plantasjeproduksjon ble en hjørnesten i fransk og britisk handelsøkonomi, og systemet spredte seg også til det nord-amerikanske fastland. Behovet for arbeidskraft var enormt. Levetiden for slaver i Amerika var kort og formeringsprosenten liten, etter som det var underskudd på kvinner. Stadig flere skip seilte derfor ut fra europeiske havner med kurs for Vest-Afrika, der de lastet slaver som ble transportert over Atlanterhavet. På tilbaketuren frak­ tet skipene plantasjeprodukter til Europa. Fortjenesten på en tur i denne trekanthandelen kunne være eventyrlig. Regnskapsboken for et av de første

ATLANTERHAVSHANDELEN

209

For sine lange sjøreiser til Europa med gull og elfenben eller til Vest­ india med slaver, måtte de europeiske handelsmenn også sikre seg friske matvarer. Dette stikket fra 1700-tallet viser en slik handelsscene på Vest-Afrikakysten.

engelske skipene viser 60 % profitt på en last til Amerika. Nederlandske, franske og engelske kjøpmenn kastet seg inn i handelen, og skip fra mindre nasjoner som Brandenburg, Danmark-Norge og Sverige dukket også opp. I 1700 fantes det tredve festninger under forskjellige flagg på Gullkysten, og portugiserne var trengt fullstendig til side. Det var krig på kniven om de beste handelsplassene, og festningenes viktigste oppgave var å holde europeiske kon­ kurrenter fra livet. Til vederlag for festningsutgiftene fikk vedkommende handelskompani i sitt hjemland som regel kongebrev på at de hadde enerett til Vest-Afrika-handelen. Fra 1730 fikk Det britiske Vest-Afrika-kompaniet - en sammenslutning av alle handelshus med interesser i VestAfrika - en statsstøtte på 10 000 pund pr. år til festningsdriften. Men ellers hadde de europeiske regjeringer lite med Afrika-handelen å gjøre. Det finnes ingen sikre beregninger over hvor mange afrikanere som ble transportert til Amerika som slaver.

210

SLAVEHANDELEN I VEST-AFRIKA

Et anslag som ofte siteres ser slik ut: 900 000 før 1600, 2,75 millioner på 1600-tallet, 7 millioner på 1700-tallet og 4 millioner på 1800-tallet, dvs. til sammen nærmere 15 millioner. .Andre mener tallene er vesentlig mindre. Den førende nigerianske historiker K. O. Dike har anslått tallet til i alt 5-6 millioner. I tillegg kommer så utførselen fra Angola til Brasil på ca. 3 millioner. Overskuddet fra slavehandelen og plantasjedriften ble for en stor del inve­ stert i Europa, og pengestrømmen fra Vestindia var en viktig impuls for industrirevolusjonen i England på slutten av 1700-tallet. Eksperimentene med dampmaskinen ble typisk nok finansiert av en bank bygd på vestindisk kapital. Afrika var også et betydelig marked for britiske pro­ dukter. Bare av tøyer ble det i 1770 eksportert ca. 800 000 meter fra Liverpool alene. Riktignok hadde denne byen over halvparten av den britiske Afrikahandelen, men det fantes knapt et handels- eller industrisentrum i England

ATLANTERHAVSHANDELEN

211

som ikke på en eller annen måte var knyttet til Afrikaog Vestindiatrafikken. Til tross for at handelen hadde et slikt enormt omfang, holdt europeerne i Vest-Afrika seg ved kysten til langt ut på 1800-tallet. Afrikanerne var fremdeles herrer på sin egen grunn. I motsetning til portugiserne, som drømte om å erobre sjeler og territorium med kors og sverd, var handelskompaniene på Guineakysten først og fremst opp­ tatt av å gjøre gode forretninger og blandet seg sjelden inn i afrikanske forhold. Festningene ble riktignok en maktfaktor afrikanerne måtte regne med. Europeerne var f. eks. verdifulle allierte i lokale kriger og tronstridigheter. Men så sent som i 1752 satte det britiske handels­ departement forbud mot at det britiske handelskompaniet begynte å drive jordbruk ved festningene sine på Gull­ kysten. Begrunnelsen var at «i Afrika er vi bare leieboere på den jord de innfødte av godvilje lar oss beholde». Festningene skulle primært tjene som oppsamlingsplasser for slaver og andre varer som ble kjøpt på markedene i

Den danske festningen Christiansborg, som ble bygd i 1659 ved Accra på Gullkysten for å beskytte danske handelsinteresser — især slavehandelen — i dette området. Festningen, som hadde 80 kanoner og en besetning på 30 mann, ble solgt til Storbritannia i 1850.

212

SLAVEHANDELEN I VEST-AFRIKA

nærheten. Dermed kunne skipene få full last straks og gjøre turen raskere. På «Slavekysten» - strøkene østover mot Niger - gikk ikke høvdingene engang med på at det ble bygd festninger. De europeiske handelsstasjonene med sine slavebrakker og varehus lå fullstendig prisgitt de afrikanske myndigheter. I selve Nigerdeltaet og området innerst i Guineabukta hadde europeerne ofte bare en gammel båt forankret ute på havnen som tilholdssted. Afrikanerne tok selv hånd om lagringen av slavene inntil skipene fra Europa dukket opp. Når europeerne ikke gjorde noe forsøk på å grunnlegge kolonier i Vest-Afrika i de århundrene slavehandelen foregikk, hang det sam­ men med at afrikanerne selv skaffet dem de nødvendige forsyninger av slaver. Sansen for varebytte var før sterkt utviklet, og på de gamle handelsveiene kunne også det nye vareslaget - mennesker — føres fram. Afrikanerne og slavehandelen

Hvilke varer var det europeerne lokket med for å få fram de store slaveleveransene fra innlandet? La oss åpne lasterommet på galeien «Normann» som ankret i Sierra Leone i '1724. Størst var utvalget av stoffer: 11 kister finere bomullstøyer - blomstret og ensfarget gult, en kiste og to baller ullstoffer - ensfarget rødt og gult, to kasser blonder og pyntebånd. Ferdige klær: 4 dusin sko, 12 hatter og 36 par strømper. Nytelsesmidler: 120 tobakkspiper, 90 kg tobakk, 30 kister og 100 kasser sprit pluss 600 liter brandy. Kjøkkensaker: 3 kasser tinnbegre og tallerkener, 6 kasser keramikk, mugger og boller, en kasse bestikk, 11 kasser og 280 sammenbuntede messingkjeler. Våpen: 50 sverd, 50 bajonetter, 200 dusin kniver, 2 kister med geværer, 21 tønner krutt. Dessuten ca. 1000 stenger jern, hver på vel 25 kg og ca. 3000 kauri-skjell. Dette var pro­ dukter fra en sivilisasjon som teknisk sett var kommet lengre en den vest-afrikanske, og varene gav eierne nytelse, prestisje og makt. En slik skipslast kunne derfor lett om­ settes i en ladning på noen hundre slaver. En del av varene

AFRIKANERNE OG SLAVEHANDELEN

213

Dette stikket fra 1800-tallet viser en inspeksjon av slavene under en overfart til Vestindia. I dårlig vær måtte lukene skalkes, og forhold­ ene i rommet ble uutholdelige. En undersøkelse av slavetransporten til Brasil omkr. 1800 viste at ca. 10% av slavene døde underveis.

ble ofte gitt som forskudd til afrikanske handelsmenn, som dermed bandt seg til å levere ny last innen en bestemt frist. Men hvordan ble slavene skaffet til veie i innlandet og hvor kom de egentlig fra? Det er et spørsmål som er vanskelig å besvare fordi de europeiske brevene, skipsjournalene, handelsrapportene og reisebeskrivelsene bare skildrer hva som foregikk ved kysten. Fra Sierra Leone har vi imidlertid et materiale som kan gi oss visse holde­ punkter. I 1807 innførte Storbritannia forbud mot slave­ handelen og patruljerte kysten med flåtestyrker. Slavene på de skip som ble tatt, ble satt i land i Sierra Leone, Storbritannias første koloni på Vest-Afrikakysten. I 1848 ble det foretatt en folketelling som viste at det var ca. 45 000 frigitte slaver i kolonien. Halvparten av dem hadde vært mellom 20 og 30 år da de ble solgt som slaver, mens ca. en fjerdedel var under 20 og en fjerdedel over 30. For dem som bodde i hovedstaden Freetown, ca. 18 000 i alt, ble det dessuten notert hvilken stamme de opprinnelig kom fra. Tallene fordelte seg slik: Yoruba 7114, ibo 1231,

214

SLAVEHANDELEN I VEST-AFRIKA

Dahomey 1075, hausa 657, innlandet i Sierra Leone 609, Kamerun 470, Kongo 421, efik og ibibio i Øst-Nigeria 319. Denne listen alene gir naturlig nok et noe misvisende bilde av hvor hovedtyngden av slavehandelen lå. De fleste slavene fra strøkene nærmest Sierra Leone var f. eks. sendt hjem straks, flåtepatruljeringen var på denne tid trolig mer effektiv i Nigerområdet enn andre steder, Gull­ kysten var ikke et så viktig slavesentrum på 1800-tallet som tidligere osv. Likevel er listen interessant. Tallene fra Nigeria viser f. eks. at det var de store skogfolkene i innlandet, yoruba og ibo som var de viktigste leveran­ dørene. Men også den lange veien fra savannebeltet i nord (hausa) kom store mengder. Kystfolkene selv, efik og ibibio, bidrog bare med et mindre antall. På samme tid tok en språkinteressert misjonær for seg 177 frigitte slaver i Sierra Leone fra ulike språkgrupper for å lage ordlister over de vest-afrikanske språkene. Sam­ tidig noterte han hvordan disse menneskene var blitt slaver. Det viste seg at den største gruppen — 34 % — var krigsfanger. Her er en typisk notis: «Fulaniene fra Nupe hadde angrepet Jenne og ødelagt alle byene i landet. I denne krigen ble han tatt til fange». Andre er mer ut­ førlige: «Tebalefolket hadde invadert landet og begått de frykteligste grusomheter. De tok småbarn i føttene og knuste hodene deres mot trestammer, skar opp gravide kvinner, tok 400 barn fra kongeætten og andre høye familier, tente et stort bål og brente dem levende». Selv om man må regne med overdrivelser i slike skrekkerindringer, gir de likevel et inntrykk av med hvilken råskap de indre afrikanske krigene ble ført. 30 % av de spurte var kidnappet. Det skjedde gjerne mens de var på handels­ ferd hos fremmede folk, men mange var også bortført og solgt av egne stammefrender. 11 % var dømt av øvrig­ heten i sitt eget land til å bli solgt som slaver på grunn av forbrytelser av ulike slag: mord, utroskap, heksekunst. 14 % var solgt av overordnede eller slektninger på grunn En stor del av slavene som ble solgt til europeerne, var krigsfanger, og ønsket om slavefangst var ofte et hovedmotiv bak indre afrikanske kriger. På denne tegningen fra Gustav Nachtigals reiseberetning fra 1880-årene, går det mektige Bornukongedømmet ved Tchadsjøen til angrep mot en liten stamme i skogbeltet lengre sør. Forsvarerne har bygd hytter i trærne og samlet mat og vann for å utholde en beleiring.

216

SLAVEHANDELEN I VEST-AFRIKA

av gjeld eller andre forseelser. Også her kan det ha vært tale om rettsavgjørelser, men mange tilfelle tyder på selv­ tekt: «Solgt av en krigshøvding fordi han avslo å overlate høvdingen sin hustru». «Solgt av sin onkel fordi han ikke hadde forært ham en kvinnelig slave og noen kyr da hans far døde». De fleste av disse slavene var straks ført til kysten og solgt enten til europeere eller til afrikanske mellommenn. Men mange hadde gått fra hånd til hånd i flere år før de nådde kysten. Transporten foregikk omtrent på samme måte som i portugisernes Angola og hos araberne i ØstAfrika. «Mande-kjøpmennene fører elfenben og slaver, enkelte år 2000, ned til kysten. De fleste er krigsfanger, sier de ... De er bundet sammen med lærremmer om halsen i kjeder på 40-50 stykker med en meters mellomrom, og alle bærer en elefanttann eller en kornsekk på hodet». På de europeiske festningene ble slavene kjøpt opp etter hvert som de ankom, men ved de store handelssentrene på Slavekysten og i Niger-deltaet, Wydah, Badagri, Lagos, Warri, Bonny og Old Calabar, ble de tatt hånd om av de afrikanske kystfolkene inntil de europeiske slaveskipene ankom. Hvert skip måtte ut med tollavgifter og gaver til den lokale høvdingen før byttevilkårene ble fastsatt etter langvarige forhandlinger. Prisfastsettelsen var et stort problem, etter som det ikke ble brukt penger. Vare­ slagene i lasten fikk sin verdi etter kvalitet og etterspørsel i land. Verdien ble uttrykt i forhold til en viss standardvare, f. eks. jernbarrer. Større verdier ble uttrykt i «unse», som var den varemengde man måtte gi for en unse gull, dvs. 28 gram. Det tilsvarte varer til en verdi av ca. to pund i datidens penger. Slaveprisen på slutten av 1700tallet lå på ca. ti pund for personer i normalalder, dvs. mellom 15 og 25 år. Hvis de var under 15 eller over 25 år gikk tre slaver for normalprisen på to. En typisk varepris for en slave finnes notert i journalen på et slaveskip: «En rull tobakk, et kjede korallperler, et gevær, tre kortsverd, en hagle, 24 lommetørklær av lin, fem stykker tøy, tre mugger rom, 12 seidler, en hatt».

AFRIKANERNE OG SLAVEHANDELEN

217

En slaveoppkjøper inspiserer en slave som skal selges. Europeisk stikk fra 1800-tallet. Til høyre forhandler en av kjøperne med afrikanske kjøpmenn om prisen, som betales i form av geværer, ammunisjon, tobakk og brennevin.

Når prisene var fastsatt, gav kongen signal til at hande­ len kunne begynne. Først foretok skipslegene en grundig undersøkelse av slavenes helsetilstand. «Europeeren mot­ tar slavene i en stor innhegning, dit både kvinner og menn blir ført helt nakne. De som blir forkastet på grunn av høy alder, svake lemmer, dårlige øyne eller tenner, kjønnssykdom eller andre skavanker, blir tatt til side. De som er igjen blir merket på brystet med et rødglødende jern med kompaniets bokstaver». Så fulgte innlastingen. En tegning som ble lagt fram for Parlamentet av en under­ søkelseskommisjon i 1790-årene, viser hvordan slavene ble stablet liggende med ca. 40 cm plass i bredden. Mens skipene lå i havn, ble mennene lagt i lenker for å hindre opprør. I uvær måtte lukene dekkes til, og mange øyen­ vitner har skildret hvordan lasterommet i tropevarmen ble forvandlet til et helvete av stank, skrik og lidelse. Kapteinens problem var å holde sine «varer» friske til de kom fram til markedene på den andre siden av havet. «Når været tillater det, blir de ofte tvunget til å danse.

218

SLAVEHANDELEN I VEST-AFRIKA

Denne tegningen, som ble lagt fram for det britiske parlament av en undersøkelseskommisjon i 1891, viser hvordan slavene kunne stues om bord. I dette tilfelle var ikke høyden mellom dekkene mer enn 78 cm, og i bredden var det ikke avsatt mer enn 40 cm for hver slave. I alt kunne et skip få plassert mellom 400 og 500 slaver på denne måten. Men så var også dette et av de verste eksempler som kunne trekkes fram av dem som kjempet mot slavehandelen.

Mosjon er bra for helsen. De som er motvillige og ikke kvikke nok på foten, blir pisket . . . Av og til blir de stakkars djevlene tvunget til å synge også, men det blir som regel sørgmodige klagesanger over at de må reise fra landet sitt». Kapteinens notater i skipsjournalen er dag for dag like monotone: «2 mann og 1 kvinne død ... en mann og ett barn død ... 3 mann døde ... en mann hoppet over bord . . ..» Slik var negrenes vei til Amerika. Når vi hører om slavehandel, fester vi oss naturlig nok mer ved ordet slave enn ved handel. Men ser vi bort fra de menneskelige lidelser, slik både afrikanske og euro­ peiske kjøpmenn og myndigheter den gang gjorde, så kan slavehandelen i Vest-Afrika også vurderes som ethvert annet varebytte. Den vokste fram som en forlengelse av

AFRIKANERNE OG SLAVEHANDELEN

219

tidligere handel, og førte til at Vest-Afrika ble knyttet nærmere til verdensmarkedet enn noen annen del av kontinentet. Etter slaveforbudet på 1800-tallet kunne det skapte behov for europeiske varer i Afrika utnyttes til å fremme en normal afrikansk eksportproduksjon på fri­ villig basis. I andre deler av kontinentet måtte afrika­ nerne ofte presses til en slik produksjon med tvangstiltak under kolonistyret. Den negative side ved slavehandelen, rent økonomisk, var at den ikke stimulerte noen normal vareproduksjon i Afrika. Det var slaver europeerne ville ha, og det var slaver det var lettest og mest lønnsomt for afrikanerne å skaffe til veie. Kongen av Bonny er­ klærte f. eks. i 1829 at han tjente mer på ett slaveskip enn på fem skip lastet med palmeolje. De varene afrika­ nerne fikk i bytte, var sjelden ting som kunne brukes til nyttig produksjon. Unntagelsen var jern og kobber, som gav metallhåndverkerne rikere muligheter, f. eks. i Benin. Spinning og veving ble det derimot nærmest slutt på da de europeiske tøyene kom på markedet. Ellers var det brennevin, luksusartikler og geværer som utgjorde standardvarene fra Europa. Politisk sett førte slavehandelen til krig, uro og store forandringer i innlandet. De folkene som ved slavesalg fikk tak i geværer, kunne utvide sitt landområde ved erob­ ringer. Krigene gav fanger, som i sin tur ble solgt som slaver i bytte for flere geværer. I hele Vest-Afrika ser vi eksempler på at slavehandelen førte til en maktforskyv­ ning mot sør, til de folk som hadde den nærmeste kontakt med europeerne. Denne politiske forandring ble demon­ strert på en dramatisk måte i 1745, da soldater utstyrt med geværer fra skogstaten Ashanti på Gullkysten seiret over rytterhæren fra den muhammedanske savannestaten Dagomba. De største skogstatene i Vest-Afrika, Ashanti, Dahomey og Oyo i Yorubaland, vant alle sin maktposisjon på 1600- og 1700-tallet. Innenfor det enkelte samfunn økte herskerklassens makt i takt med den økende handel. Kongene ble mer enevel­ dige, akkurat som i Buganda i Øst-Afrika (se s. 161) og

220

SLAVEHANDELEN I VEST-AFRIKA

stormennene brukte sin domsmakt til å skaffe seg slaver for salg. Det enkelte menneskes rettssikkerhet ble dermed svekket og kidnapping ble en relativt vanlig foreteelse. En europeer skrev omkr. 1730 fra Gambia: «Etter at slave­ handelen begynte, blir alle straffer omgjort til slaveri, makthaverne får dermed mer slaver for salg. Ikke bare mord, tyveri og utroskap fører til slavesalg, selv de minste forbrytelser blir straffet slik. I Tomany ble jeg tilbudt en mann som var solgt fordi han hadde stjålet en tobakks­ pipe». Stilt overfor slike beretninger bemerket forsvarerne av slavehandelen at det også tidligere hadde vært vanlig med grusomme straffer i Afrika, nå var de bare omgjort til slavesalg. Et omdiskutert spørsmål er hvor mye slaveri det fantes i Afrika før europeerne kom. Det varierte naturligvis. Husslaver fantes over alt. De var rettsløse og uten lønn, men minnet likevel mer om tjenere og husmenn enn om slaver av den type vi kjenner fra plantasjene i Amerika. Annerledes var det i savannestatene i nord, der man benyttet slaver i stort antall både til jordbruksarbeid for herskerklassen og som soldater i rikshærene. Men blant skogfolkene i sør var det først etter at handelen med europeerne var kommet riktig i gang og de sterke konge­ dømmene vokste fram, at det ble bruk for slaver i større målestokk. De ble benyttet til varetransport, hird- og hærtjeneste og som jordbruksarbeidere på plantasjene som forsynte de europeiske skipene med proviant. Slaveholdet blant afrikanerne på Guineakysten må hovedsakelig ha vært en følge av det nye og mer spesialiserte samfunnslivet som handelen med europeerne førte til. Yorubaland og slavehandelens virkninger

Utviklingen i det sørlige Nigeria i den tid slavehandelen pågikk er et illustrerende eksempel på hvilke samfunns­ forandringer det nye økonomiske livet skapte i VestAfrika. Den ledende folkegruppen vest for Niger var yorubaene. Før europeerne kom var de organisert i flere Sørvest-Afrika omkr. 1600. Utsnitt av den nederlandske kartografen Willem Janszoon Blaues Afrika-kart. Kjennskapet til kyst­ strøkene var allerede på denne tid temmelig inngående og korrekt.

JAKKA

idem quo. •- dclcrtum

rtlbdxåxL

nro R E< fvr/tJ

Vdn JdMc ab eppilff Gua^diiri c&pia immitur

IdCKS

G-vawara ^erh/nA Zg4VE4RX 7^-, ^REGWLMl

BK^TI Wfruiuf ' . Re* AjWnitø

ZIedemi BIXF4R4 REG.VUCM

tfdian

Ligrai /'Vanyue

^RltCaafd

Zmgue

_R5-^43 xJLLpfy

rUTNOCTlALIS

\ .Aretn A2rx.wr

^ertunijømt^

c \aiico

BraniftS

^Cc&l unute Wca tur 4itrum'4?j

.

» 7«v.W' •>x-R«r-rpz;,t ijr n»irtf ■ I

r